Mark Freuder Knopfler: Født 12. august 1949, Glasgow, Skottland

Mark Knopfler vil nok for de fleste først og fremst bli husket som lederen, låtskriveren og sangeren i Dire Straits. For sine mange fine soloplater, der nesten alle av dem har gått til topps i Norge. Og som en av de beste gitaristene noensinne.  

Dire Straits' plater solgte i enorme opplag. "Brothers in Arms" ble 80-tallets mest solgte album i Storbritannia, og toppet den amerikanske albumlisten i hele 9 uker. Til sammen har bandet solgt over 100 millioner album. De opptrådte foran millioner av mennesker verden over, og de var bandet som mer enn noen andre dro igang CD-salget, på et tidspunkt der folk flest fortsatt var skeptisk til formatet.

I hele tatt er det mye ved Dire Straits som kan ta pusten fra en. Og muligens er det noe av grunnen til at Mark Knopfler valgte å legge bandet på hylla etter 1991 albumet "On Every Street". Dire Straits var blitt et formidabelt maskineri som involverte veldig mange mennesker. Med solokarrieren ønsket Knopfler å gjøre ting i en mindre målestokk og få bedre tid til familiære gjøremål.

Soloplater hadde han laget helt siden 1983, med musikken til filmen "Local Hero". Men mer fasong på solokarrieren ble det ikke før han kvittet seg med Dire Straits. "Golden Heart" fra 1996 fremstår på mange måter som hans første skikkelige soloplate, og den første Knopfler-platen som ikke var musikk til en eller annen film. 

Mark var født i Glasgow, Skottland 12. august 1949, av jødisk far og skotsk mor. Faren hadde vokst opp i Ungarn, men måtte rømme landet pga. sine kommunistiske synspunkter, da fascistene kom til makten i landet. I Storbritannia jobbet han som arkitekt. Moren til Mark var lærer. Han har også en bror ved navn David som kom til å bli en musikalsk følgesvenn inn i voksen alder.

Ung skotte...	Mark og David

Interessen for musikk fikk Mark etter at han som 6-åring hørte skiffle-musikeren Lonnie Donegan på radio. Donegan var samme mann som i sin tid inspirerte musikerne i The Beatles. Da Mark var 10 år hørte han sin onkel Kingsley spille boogie på piano. Faren håpet musikkinteressen ville inspirere unge Mark til å spille fiolin. Han gjorde også et forsøk på det uten den helt store interessen. For det var gitarist han ville bli. Drømmen var å eie en rød elektrisk gitar. På gutterommet hang det bilder av rockegrupper med det til felles at de hadde en god gitarist i besetningen. Favorittene var The Shadows, Scotty Moore, Jimi Hendrix, Django Reinhardt og James Burton.

Da Mark var 7 flyttet familien til Newcastle i England. Her begynte han på Gosforth Grammar School.

Til 13-års dagen sin fikk han sin første gitar. Han ønsket seg egentlig en Fender Stratocaster, lik den Hank Marvin i The Shadows hadde. I stedet endte han opp med en Höfner Super Solid med to mikrofoner. Denne gitaren kostet 50 pund, noe som var mye penger den gangen. Når Mark ikke spilte på gitaren satt han og pusset den.

Fra da av gikk det meste av fritiden med til gitarspilling. Først alene, senere i skoleband. 

Han spilte så bra at han ble lagt merke til i Newcastle-området. Mens han var med i et lokalt band skrev han låter som "Two Young Lovers", "Summers coming My Way" og "Secondry Waltz". Låter som han kom til å ta fram da han dannet bandet Dire Straits noen år senere.

Når han ikke spilte gitar var unge Mark gjerne på konserter på Newcastle City Hall med favoritter som Chuck Berry og Joe Brown.

I 1965 dannet Mark en folk-duo sammen med Sue Hercombe. De gjorde det så bra at den lokale TV-stasjonen hadde et oppslag om dem.

I 1967 begynte Mark å studere journalistikk ved Harlow Technical College. Dette førte ham deretter inn i en stilling som junior-reporter ved Yorkshire Evening Post i Leeds. Jobben bestod stort sett i å rapportere fra rettssaler, noe som var kjedelig, men samtidig lærerikt, da han lærte mye om samfunnet rundt seg. Mark: "Jeg lærte mye om hvordan samfunnet er satt sammen, og den jobben lærte meg hvordan jeg bearbeider informasjon til en historie, fra begynnelse til slutt. Jeg jobbet i rettssaler, og det ga meg komprimerte livshistorier, og da må du bearbeide den informasjonen." Denne evnen til å bearbeide stoff og gjøre det om til en historie kom godt med da han senere skrev låter.

På den tiden ble Mark også gift med medstudent Kathy White fra Harlow, men ekteskapet gikk over ende før det i hele tatt hadde startet.

Jimi Hendrix hadde i mange år vært Marks favoritt. Og mens han jobbet i Evening Post fikk han den triste beskjeden om Hendrix' død (i september 1970), på en litt ufølsom måte. Mark: "Look laddie, there's this pop star or something who's just snuffed it (brent opp). Have you heard of him?..' That was the last story I wrote. I left the paper and got drunk."

Etter to år i The Evening Post sluttet han for å studere ved Leeds University, med engelsk fordypning. Mens han var i Leeds traff han den lokale bluesgitaristen Steve Philips. De fant ut at de hadde mye til felles og sammen dannet de bandet The Duolian String Pickers. Ved siden av spillingen og skolen skrev Mark artikler og anmeldelser fra musikkscenen i Leeds. Sjefen til Mark het også Steve Philips, noe som førte til komplikasjoner for Mark da han skulle introdusere de to for hverandre. Bluesgitaristen Steve Philips kom til å få stor betydning for Marks gitarspill. Det var etter å lyttet til ham at Knopfler begynte med sitt kjennetegnende fingerklimpring på gitaren. Sammen spilte de to inn det som skulle bli Knopflers første demoinnspilling. Låta het "Summers coming my Way", som Knopfler som nevnt hadde skrevet noen år tidligere. Philips spilte 12 strengers gitar. Knopfler og Philips kom til å møtes igjen mange år senere da Knopfler innlemmet ham i sitt hobbyband kalt The Notting Hillbillies.

Mark og Steve Philips i The Duolian String Pickers.

Etter å ha fullført engelskstudiene ved Leeds universitet dro Mark til London for å prøve å livnære seg som musiker. Han jobbet en periode som gitarlærer. Han leste gjennom det som var av musikkaviser for å komme i kontakt med noen som trengte en gitarist. Han endte da opp i et bluesband ved navn Brewer's Droop. Mark var gitarist på tre låter som ble spilt inn i Dave Edmunds studio i Wales. Trommeslageren i bandet het Pick Withers - en fyr som senere kom til å bli med i Dire Straits.

Opptakene med Brewer's Droop ble mange år senere gitt ut på CD, presentert som Mark Knopfler, Dave Edmunds & Brewer's Droop. Enda Edmunds og Knopfler bidro minimalt på plata.

Oppholdet i Brewer's Droop ble kortvarig. I stedet tok han seg jobb som lærer ved Loughton College i Essex - en jobb han hadde i 2 år. Mark leide seg hus i Buckhurst Hill mens han jobbet her. Broren David brukte å komme på besøk av og til. Og når de to kom sammen kunne de sitte utover natten og klimpre på gitarene sine. Mark brukte også å besøke David, som på den tiden bodde i London, hvor han jobbet som sosialarbeider. David bodde her sammen med John Illsley - en fyr som i tillegg til å studere sosiologi og arbeide i en platebutikk også spilte bassgitar. Dermed var de de tre til å sitte langt utover i de små timer og spille på gitarene sine. Tonen mellom de tre var svært god, så de bestemte seg for å danne et band sammen, et band de i 1975 kalte Café Racers. På samme tid sa Mark opp husleieavtalen i Buckhurst Hill, og flyttet inn hos David og John.

Da Café Racers trengte en trommeslager, kontaktet Mark sin gamle bandkollega fra Brewer's Droop, Pick Withers. Han ble dermed det 4. medlemmet av bandet. Både John Illsley og Pick Withers var fra Leicester i Midt-England.

Marks drøm hadde i mange år vært å bli leder av et rockeband, og dette ble hans sjanse. Illsley og de andre var på sin side imponert over Marks gitarspill og evner som låtskriver. Bandet fikk sin livedebut på en pønkfestival hvor Squeeze var hovedattraksjonen. 

 I 1975 dro de rundt til plateselskapene på jakt etter kontrakt. Men tidspunktet var dårlig for Café Racers' polerte gitarmusikk. Selskapene var først og fremst ute etter hardtspillende pønkband.

Café Racer og Mark på scenen på en pub i Camden, London, i 1977.

En venn av bandet hadde lagt merke til den elendige situasjonen bandet var i økonomisk. Og foreslo for moro skyld at de heller burde kalle seg Dire Straits (en som er desperat, uten penger). Fra 1977 var de kjent som Dire Straits.

Til tross for den dårlige økonomien fikk de skrapt sammen 120 pund som ble brukt til å lage en demoinnspilling. Blant låtene på demoen var det en som skilte seg ut. Den blues-inspirerte "Sultans of Swing". Mange av sangene de spilte inn gjenspeilet Marks opplevelser fra Newcastle, Leeds og London. "Down to the waterline" reflekterte livet i Newcastle. "In the Gallery" var en hyllest til skulptøren Harry Philips fra Leeds. Mens "Lions", "Wild West End" og "Eastbound Train" handlet om hendelser fra den engelske hovedstaden.

Demoen ble gitt til Charlie Gillett, en anerkjent D.J. som jobbet i BBC radio. Han spilte tapen på sitt Honky Tonk Show, og kontaktet så sjefene i forskjellige plateselskaper med følgende råd: Skriv kontrakt med dette bandet! En av de som tok i mot rådet hans var John Stainze. En representant for plateselskapet Phonogram. Han skaffet dem kontrakt med Phonograms underselskap Vertigo høsten 1977.

Deretter kontaktet han Ed Brinckell, en tidligere trommeslager i bandet News, og spurte om Brinckell kunne ordne spillejobber for bandet. Og etter å ha sett dem spille live en gang, ble Brinckell så imponert over Dire Straits at han tilbød seg å være manageren deres. Noe de slo til på. Dette skulle bli starten på et langt og godt samarbeid mellom Brinckell og Dire Straits. Sine evner som trommeslager fikk Brinckell bruk for da Mark Knopfler mange år senere startet hobby bandet The Notting Hillbillies hvor Brinckell ble med som trommeslager.

I januar 1978 dro Dire Straits ut på sin første turne som oppvarmingsband for Talking Heads, på deres første britiske turne.

I feburar spilte de inn sitt første album kalt "Dire Straits" i Basing Street Studios, London. Plata ble produsert av Muff Winwood, og hadde en totalramme på 12.500 pund. Inkludert plateomslaget. Blant låtene var flere av de som hadde vært med på den foregående demoen. Bl.a. "Sultans of Swing", "Water of Love" og "Six Blade Knife". 

"Sultans of Swing" ble gitt ut som singel fra albumet. Nederland var plassen den først slo an. I Storbritannia nådde den ikke topp 10 på singellisten før året etter. Derimot ble albumet "Dire Straits" umiddelbart en suksess da det kom ut i juli 1978, med en 5. plass på albumlisten. Godt hjulpet av strålende kritiker fra pressen, som kalte musikken for smakfull og minimalistisk. Pubrock var fortsatt et navn som ble hengende ved dem. 

En tidlig utgave av Dire Straits. Fra venstre: John Illsley, Mark, David Knopfler og Pick Withers.

Deretter dro Dire Straits ut på en større turne i Storbritannia, Nederland, Frankrike og Tyskland. Med god mottagelse fra pressen og publikum.

På samme tid skrev de kontrakt med Warner Brothers U.S.A. For å få albumet distribuert også der. Og Warner må ha gjort en god jobb, for i mars 1979 nådde albumet 2. plass på Billboard. Singelen "Sultans of Swing" nådde en sterk 4. plass på singellisten. I Australia og Frankrike gikk albumet til topps. Også i Norge begynte vi å få øynene opp for Dire Straits på denne tiden. Albumet lå i hele 42 uker på VG-lista. Den høyeste plasseringen her ble 10. plass. Og det var på den tiden deres neste album "Communique" begynte å gjøre seg gjeldende. 

"Communique" ble gitt ut kun 9 måneder etter "Dirte Straits". Noe som muligens førte til at låtmaterialet ikke ble like sterkt som på "Dire Straits". Men låter som "Once upon a Time in the West" og "Lady Writer" er likefullt senere blitt for Dire Straits-klassikere å regne. Knopfler hadde på dette albumet videreutviklet sitt J.J. Cale-lignende lydbilde, med laid back, intrikat, bluesinspirert gitarspill. Tekstene hadde en kynisk sarkasme i seg som Knopfler etter hvert kom til å bli kjent for.

Plata ble spilt inn på Compass Point Studios, Nassau Bahamas med Jerry Wexler og Barry Beckett som produsenter. Knopfler hadde møtt dem under et besøk i Muscle Shoals studioer i Alabamas, U.S.A. De hadde tidligere produsert artister som Aretha Franklin, The Drifters, og Ray Charles. Som på forgjengeren var alle låtene skrevet av Mark Knopfler. 

Selv om pressen ikke var like overstrømmende for dette albumet, ble det likevel en suksess. Med 5. plass i Storbritannia, 11. plass i U.S.A., 1. plass i New Zealand, og 2. plass i Norge. I Norge lå albumet på VG-lista i 41 uker. Albumet solgte tilslutt 3 millioner eksemplarer.

I februar 1979 dro Dire Straits ut på sin første U.S.A. turne. Og det ble en svært intensiv affære, med 51 utsolgte konserter på 38 dager. Bandet gjorde også over 300 intervjuer på turneen. Bob Dylan var blant de som var tilstede på en av konsertene. Han ble imponert over det han hørte, og inviterte Knopfler og Withers til å spille på hans album "Slow train coming". Dette var en stor opplevelse for Mark. Bob Dylan hadde vært et av hans store forbilder og her ville helten ha hjelp fra Mark. 

Bob Dylan sammen med Mark og Pick Withers.

I november fortsatte turneen i Nederland, Belgia, Tyskland, Danmark, Sverige og Norge.

I april 1980 deltok Mark Knopfler på Phil Lynnots (Thin Lizzy) soloalbum "Solo in Soho". 

Deretter dro Dire Straits i studio i for å lage sitt 3. album, kalt "Making Movies". Plata ble spilt inn i The Power Station i New York. Denne gangen hadde de valgt Jimmy Iovine som produsent. Han hadde tidligere deltatt på Bruce Springsteens "Born to Run" og Patti Smiths "Easter". Han fikk med seg Roy Bittan fra Springsteens E-street band på plata. 

Underveis i innspillingen bestemte broder David Knopfler seg for å slutte i bandet til fordel for en solokarriere. Muligens følte han behov for å bevise at han kunne stå på egne ben uten broren ved sin side. For med årene ble det mer og mer klart at Dire Straits var Mark Knopflers band. David Knopfler ble erstattet med amerikaneren Hal Lindis, som tidligere hadde spilt i bandet Darling. På samme tid ble også keyboardisten Alan Clark medlem av bandet.

"Making Movies" hentet inspirasjon fra country, folk og jazz. Samtidig var låtmaterialet mye bedre enn på forgjengeren. Med låter som "Romeo & Juliet", "Expresso Love", "Tunnel of Love" og "Solid Rock". 

Og om kritikerne hadde vært litt lunken til "Communique" var de svært positive til "Making Movies". Plata ble gitt ut 17. oktober 1980. I Storbritannia nådde den 4. plass, mens i Norge ble dette deres første topplassering på VG-lista. I U.S.A. ble det en litt skuffende 19. plass. "Romeo & Juliet" ble en topp 10 hit i Storbritannia.  I desember 1980 deltok Mark på Steely Dans album "Gaucho". 

Deretter bar det ut på turne igjen, en turne som ikke var ferdig før sommeren 1981. I Italia samlet de 250.000 mennesker.

1982 ble et svært aktivt år for Mark Knopfler. Han deltok først på albumene "Beautiful Vision" med Van Morrison og "The Phil Lynott album" med Phil Lynott. Våren 1982 ble han også invitert av filmprodusenten David Puttman til å lage filmmusikken til Bill Forsyths "Local Hero". 

Mark Knopfler under studioinnspillingen av "Local Hero".

Handlingen til filmen var lagt til lokalsamfunnet Pennan i Nordøst-Skottland. Knopfler dro da opp til Skottland for å bli inspirert til å skrive låter til filmen. Selv om "Local Hero" regnes som den første soloplaten fra Mark er den nesten like mye en Dire Straits plate. Da både Alan Clark, John Illsley, Hal Lindes og Terry Williams fra Dire Straits er med på plata. D.S. manager Ed Bicknell er også med på trommer.

"Local Hero"

Plata er likevel mer lavmælt og instrumental enn noen av Dire Straits plater. Den fikk god kritikk da den kom ut, og solgte til en grei 14. plass i Storbritannia. "Going Home" ble gitt ut som singel fra plata uten at den nådde opp noe sted. I Marks hjemby Newcastle satte de pris på låta. På hjemmekampene til Newcastle United blir den spilt før kick off. Mark Knopfler er stor fan av laget, der han så ofte som mulig ser kampene deres. Så at låta hans blir spilt her setter han nok pris på.

Pennan med den berømte røde telefonkiosken

I mars 1982 begynte også innspillingen av albumet "Love over Gold". Like etter ble det igjen gjort endringer i besetningen. Denne gang var det trommeslageren Pick Withers som sluttet. Det lå ikke noe dramatikk i det, annet enn at han hadde et ønske om å spille jazz i stedet for rock. Inn kom den tidligere Rockpile trommeslageren Terry Williams. Rockpile hadde vært rockabilly-helten Dave Edmunds sitt band. Dermed var det bare Mark og John Illsley igjen av den opprinnelige besetningen.

"Love over Gold" ble spilt inn i New York med Mark Knopfler selv som produsent. På LPen som ble gitt ut bestod side 1 av kun to låter. Den 14 minutter lange "Telegraph Road" og "Private Investigations". Førstnevnte ble skrevet etter at Mark hadde lest "Markens Grøde" med Knut Hamsun. "Private Investigations" ble gitt ut som singel fra albumet, og ble bandets første store singelhit i Storbritannia med 2. plass i september 1982. En annen låt som ble skrevet for albumet, og som kunne blitt en stor hit om den hadde blitt gitt ut som Dire Straits singel, er "Private Dancer". Men den ble droppet fra plata og gitt til Tina Turner på hennes 1984 album "Private Dancer". Albumet ble et solid comeback for den aldrende damen. Singelen "Private Dancer" ble en topp 10 hit i U.S.A. for Tina.

"Love over Gold" bestod av kun 5 låter. Også "Industrial Disease" og tittellåta "Love over Gold" ble godt mottatt av fansen og kritikerne da albumet kom. "Love Over Gold" ble den største suksessen for bandet så langt. med 1. plass i 16 land. Bla. i Norge (5 uker). I Storbritannia ble dette den første listetopperen for bandet, der den lå som nr. 1 i 4 uker. I U.S.A. derimot, ble det en ny skuffende 19. plass.

Muligens inspirert av trommeslageren Terry Williams som hadde erfaring fra 50-talls rockabilly, ga Dire Straits i oktober 1982 ut rock'n roll EPen "Twisting by the Pool". Singelen ble populær på dansegulvene og hos radiostasjonene. Men den ble ikke like vel mottatt av fansen. EPen nådde 14. plass i Storbritannia, mens i Norge og U.S.A. solgte den lite. 

Deretter dro Mark Knopfler og Terry Williams til London for å spille inn Phil Everlys album "Phil Everly".

I februar 1983 ble Dire Straits kåret til beste britiske gruppe på Brit Awards. Samme måned opptrådte de for 63.000 mennesker i Auckland, New Zealand. Ingen konsert hadde tidligere samlet så mange mennesker i det landet.

I april 1983 co-produserte og spilte Knopfler på Bob Dylans album "Infidels". Også Alan Clark deltok på plata. 

12. juli opptrådte Dire Straits utendørs i Zagreb, Jugoslavia, i den største konserten som noensinne har vært holdt der. Dagen etter opptrådte de på en utendørskonsert i Dublin, Irland. 22. og 23. juli holdt de to konserter på Hammersmith Odeon, London. Disse to konserten dannet grunnlaget for den doble liveplata "Alchemy", som kom ut i mars året etter. Da med en sterk 3. plass i Storbritannia som resultat. I New Zealand og Hellas gikk den til topps. I Norge nådde den en 7. plass. Det ble også gitt ut en video, og senere en DVD fra konsertene. Dette regnes som noen av de beste konsertene Dire Straits gjorde. Plata ble spilt inn på direkten uten justeringer eller nyinnspillinger.

I juli 1983 deltok Mark og John Illsley på David Knopflers soloalbum "Release". På samme tid begynte Mark å jobbe med sitt 2. soloalbum, kalt "Cal". Igjen dreide det seg om et soundtrack album. Denne gang var handlingen lagt til Irland, noe som gjorde at Mark prøvde å få et irsk preg på plata. Til det fikk han hjelp av de irske musikerne Paul Brady og Liam O'Flynn. Plata kom ikke ut før i 1984, til liten interesse blant platekjøperne. Men til flotte kritiker fra musikkpressen som syntes plata var lavmælt og vakker. 

Stillbilder fra filmen "Cal".

Samme år ga han ut nok et sountrack album i "Comfort and Joy". Som på "Local Hero" var dette en Bill Forsyth film, og igjen var handlingen lagt til Skottland. Denne gang med en mislykket D.J. i hovedrollen. De fleste av låtene på plata var nyinnspillinger av låter fra "Love over Gold", mens en låt som "A fistful of Ice cream" var helt ny. Heller ikke denne plata skapte noen større oppmerksomhet blant folk.

"Comfort and Joy"

På samme tid jobbet John Illsley med sitt første soloalbum, kalt "Never Told A Soul". Terry Williams og Mark Knopfler deltok på innspillingen.

I november 1983 ble Mark gift med sin Marries Lourdes Salomone på Kensington Register office i London. En dame som ifølge Mark ikke likte at han lå på sengen og så på sport på TV. Ekteskapet ble avsluttet i 1993. Sammen fikk de sønnene Benji og Joseph.

I juni 1984 produserte Mark albumet "Knife" med Aztec Camera.

Høsten 1984 gikk bandet i studio for å spille inn et nytt album, kalt "Brothers in Arms" . Plata ble spilt inn i George Martins Air studios i Montserrat (De Vest-Indiske øyer). Mark Knopfler produserte plata sammen med Neil Dorfsman. Og som ved de foregående innspillingene ble det gjort endringer i besetningen. Gitaristen Hal Lindes sluttet, og ble erstattet med Jack Sonni. I tillegg ble Guy Fletcher hentet inn som keyboardist, da det hadde vist seg å bli for mye å håndtere for Alan Clark. Fletcher hadde tidligere spilt med Steve Harley og Roxy Music. 

Også Sting deltok på innspillingen gjennom hans bidrag til "Money for Nothing" - en låt han også var med og skrev. Sting er som Knopfler opprinnelig fra Newcastle og befant seg tilfeldigvis på Montserrat samtidig som Dire Straits drev og spilte inn plata. (Også The Police spilte inn plater i dette studioet). Et heldig sammentreff for en hel musikkverden kan man trygt si. Sting var i utgangspunktet kun invitert på middag, men etter å ha blitt overtalt av Mark ble han med på innspillingen. De berømte ordene "I want my MTV", har klare fellestrekk med The Polices hit "Don't stand so close to me". Låta ble også kjent for Marks gitarriff. 

"Brothers in Arms" var mer variert og tilgjengelig enn de tidligere platene hadde vært. "So far away" var kul, slentrende slik fansen var vant til fra bandet. Mens "Walk of life" var en videreføring av rockabilly stilen i "Twisting by the Pool". "Your latest trick" var jazzete, og "Why worry" hørtes ut som Everly Brothers. I tittellåta "Brothers in arms" hadde de laget sin vakreste ballade noensinne. Et synthkomp fulgte Marks gitar i låta, noe  man ikke var vant til fra tidligere. Pressen var veldig positiv til "Brothers in Arms" da albumet kom ut. Og den har i ettertid blitt stående som noe av det beste som kom ut på 80-tallet.

Det startet ikke så bra for albumet. Singelen "So far away" ble gitt ut en måned før albumutgivelsen, og det ble nesten full fiasko. En 20. plass i Storbritannia, og unotert i U.S.A. var ikke bra. I Norge gikk det bedre med en 4. plass. Da albumet kom i mai 1985 gikk den likevel til topps i Storbritannia. I Norge gikk den til topps i juni, og ble der i 8 uker. Sånn sett var alt ved det normale.

Men med utgivelsen av singelen "Money for Nothing", tok det helt av . Mark Knopfler hadde musikkvideoen i tankene da han skrev låta. Og teksten om de to flyttekarene som sliter helsa av seg, mens en ung jypling på MTV med en gitar i hånda tjener millioner av kroner, var som skapt for MTV og videomediet. Steve Barron som på samme tid laget en banebrytende musikkvideo for a-ha, fikk oppdraget med å lage videoen til "Money for Nothing". Og den ble utvilsomt 80-tallets mest markante musikkvideo, med sin morsomme dataanimasjon. Den har i ettertid toppet mange kåringer over tidenes beste musikkvideo. Singelen gikk til topps i U.S.A., noe også albumet like etter gjorde. Og det i et land hvor Dire Straits hadde hatt problemer med å hevde seg, i årene forut. I Storbritannia ble som nevnt albumet det mest solgte på 80-tallet, og det 3. mest solgte gjennom tidene. Albumet gikk også til topps i  Canada, Brasil, Østerrike, Belgia, Danmark, Irland, Finland, Frankrike, Tyskland, Hellas, Island, Portugal, Spania, Sverige, Sveits, Tyrkia, Jugoslavia, Australia, New Zealand, Hong Kong, Israel, og Sør-Afrika. Den gikk faktisk inn på topp 10 i alle de landene den ble gitt ut i, noe som er svært imponerende. Salget av CDen "Brothers in arms" var også formidabelt, på det som ble gjennombruddet for formatet. Til sammen solgte "Brothers in Arms" 9 millioner eksemplarer, noe som løftet Dire Straits opp i rockens toppdivisjon.

"Brothers in Arms" ble 80-tallets mest populære album.

Også "Walk of Life", "Brothers in Arms" og "Your latest trick" ble gitt ut på singel, og særlig førstnevnte ble en stor hit med 2. plass i Storbritannia, og 7. plass i U.S.A. Igjen ble det laget en morsom, om ikke nyskapende video for låta. "Walk of Life" har senere blitt en kjær låt for danseband over hele verden. Og ditto hatet av andre. "Brothers in Arms" ble også gitt ut som CD-singel, noe som gjorde den til første kommersialiserte CD-singel noensinne.

Det meste av 1985 gikk med til turnevirksomhet for bandet. Med 250 opptredener i 117 byer, for tre millioner fans. Høydepunktet på denne turneen var opptredenen på Wembley 13. juli 1985, i forbindelse med Live Aid. Hvor over en milliard mennesker så begivenheten på TV. Dette gjorde konserten til det største rock- og TV-showet i historien. Underveis på turneen forlot Alan Clarke bandet. Fletcher måtte dermed håndtere keyboardene alene. 

I 1985 deltok også Mark på Bryan Ferrys nr. 1 album "Boys and Girls".

I februar 1986 ble Dire Straits kåret til beste britiske band på Brit Awards. For 2. gang. De fikk også en Grammy for beste produksjon med "Brothers in Arms". I 1986 produserte Mark to låter for Tina Turners album "Break every Rule". 

20. juni 1986 deltok Mark og John Illsley på en veldedighetskonserten Prince's Trust på Wembley Arena, arrangert av Prinsesse Diana og Prins Charles. Mark spilte som endel av en supergruppe, bestående av han, Elton John, Mark King, Eric Clapton, Rod Stewart, Paul McCartney, Phil Collins og Tina Turner. Konserten ble senere gitt ut på CD, og den innbrakte hele 10 millioner kroner, som den største konserten i England siden Live Aid. Dire Straits deltok på den første Prince's Trust konserten, i 1983.

 Mark til høyre, i midten av bildet, som endel av en supergruppe

bestående av mange av de beste musikerne i England.

I september 1986 vant "Money for Nothing" prisen som beste musikkvideo på MTVs "Music Award". I 1988 ble samlealbumet "Money for Nothing" gitt ut. Og etter 10 år med sterke produksjoner var det mye bra å velge i. Plata gikk rett til topps i Storbritannia, men hadde problemer med å hevde seg ellers. I Norge nådde den 3. plass.

Deretter tok Dire Straits seg en lang pause, hvor medlemmene konsentrerte seg om egne prosjekter. John Illsley ga ut albumet "Glass" i 1988. Men først og fremst var det Mark Knopfler som brukte denne tiden til andre prosjekter. Han produserte album for Willy DeVille, Randy Newman, og Joan Armatriding. Og han spilte på plater med Sting, Brendan Croker, The Judds, Tina Turner, Paul Brady, Chet Atkins og Thin Lizzy.

I 1987 ga han ut sitt 4. soundtrack-album, til filmen "The Princess Bride". Musikken Knopfler skapte til filmen var like drømmende som filmen selv, med en utstrakt bruk av synthesizere. Den mest sentrale låta på plata kalt "History Book Love", var skrevet av kameraten Willy DeVille. En låt DeVille fikk en Oscar-nominasjon for.

	Mark med filmprodusent Rob Reiner. Mannen bak "The Princess Bride".		Mark med sin alltid tilstedeværende kollega Guy Fletcher.

I 1989 laget han soundtracket til filmen "The Last Exit To Brooklyn". Men det var vanskelig å se Knopflers bidrag til plata, da alle låtene var skrevet av Guy Fletcher, og det orkestrale elementet var mye mer framtredende enn Knopflers gitarspill. Etter 5 soundtrack album på 7 år, skulle det gå 10 år før Knopfler laget et nytt et. 

"The Last Exit To Brooklyn"

I stedet ble de neste årene brukt til helt andre prosjekter. Det første het Notting Hillbillies, og var en løst sammensatt gruppe med venner av Knopfler. Guy Fletcher var medlem av Dire Straits og låtskriver på mange av Knopflers soloalbum. Brendan Croker var en country/folk/blues-artist som Knopfler hadde produsert et album for. Steve Philips var gitarkameraten fra Leeds. Ed Bicknell var manageren til Dire Straits, og gammel trommeslager. Foruten at dette var gode venner av Mark, hadde de også felles interesse for amerikansk country, roots og blues. Albumet "Missing…Presumed Having A Good Time" hadde da også klare referanser til 50-tallets country rock. Albumet fikk strålende kritiker da det kom ut i 1990. Den ble også belønnet med en sterk 2. plass i Storbritannia, en plassering de også klarte i Norge. De dro også på en turne sammen etter utgivelsen.

The Notting Hillbillies. Fra venstre: Steve Philips, Mark Knopfler, Guy Fletcher og Brendan Croker.

I 1990 var Knopfler også involvert i et annet hobbyprosjekt som resulterte i en plateutgivelse. Og igjen dreide seg om en reise tilbake til sine røtter innen rocken, og en av barndommens store forbilder. Nemlig gitarhelten Chet Atkins. Sammen laget de et country/blues-influert album kalt "Neck'n Neck". Låtene var skrevet av andre, med unntak av platas siste spor kalt "The Next Time I'm in Town" - en rett fram country låt inspirert av J.J. Cale. Plata ble ingen suksess i Storbritannia eller U.S.A. Men i Norge klarte den en 5. plass.

Mark Knopfler med forbildet og kompisen Chet Atkins

Deretter la Knopfler hobbyprosjektene på hylla for en stund. For høsten 1990 hadde han en prat med John Illsley. Og sammen ble de enig om at det var på tide med et nytt Dire Straits album. Det var da gått 5 år siden det forrige. Og nyheten om nok en Dire Straits plate kom som en gledelig overraskelse på fansen, da Mark Knopfler 2 år tidligere hadde gått ut offisielt og sagt bandet var historie. Mark og John spilte deretter sammen med Eric Clapton på Knebworth-festivalen, som musikalsk terapi som de selv kalte det. 

Mark dro så til U.S.A., hvor han brukte sommeren til å skrive 15 nye låter. Plata ble spilt inn i Air studios i London, med Knopfler som produsent. I tillegg var Jeff Porcaro, Neil Dorfsman og Bob Clearmountain med på produksjonssiden. "On Every Street" ble gitt ut i september 1991. 

Albumet ble møtt med lunkne anmeldelser i pressen. De mente plata var for intetsigende, og fungerte best som bakgrunnsmusikk. Den inneholdt heller ikke like umiddelbare poplåter som det "Brothers in Arms" gjorde. Plata var innom både rockabilly, folk og blues. 1. singelen "Calling Elvis" hadde det samme kule, litt slentrende som "So far away" i sin tid hadde. Men den klarte ikke å bli en hit. Heller ikke de neste singlene "Heavy Fuel" og "The Bug" klarte å bli hits for bandet. Albumet ble likevel en brukbar suksess i Storbritannia med 1. plass. Også i Norge og Spania gikk den til topps. Og i Europa som helhet. Mens i U.S.A. klarte den kun en 12. plass.

Den siste Dire Straits-plata "On Every Street"

23. august 1991 startet bandet på en formidabel verdensturne som inkluderte 300 opptredener, over en periode på to år. Man regnet med at 7.1 millioner mennesker så Dire Straits opptre i løpet av turneen. Bandet bestod på denne turneen av Mark Knopfler, John Illsley, Guy Fletcher, Alan Clarke, Phil Palmer (gitar), Chris White (saksofon), Paul Franklin, Chris Whitten (trommer) og Danny Cummings (keyboard). Det meste av bandet fra "Brothers in Arms" var dermed blitt byttet ut i årene mellom.

8. mai 1993 mottok Mark Knopfler en doktorgrad innen musikk fra Universitetet i Newcastle. 22. mai ble det gitt ut en EP og CD fra den to år lange turneen kalt "Encores" og "On the Night". Platene ble spilt inn på konsertene i Frankrike og Nederland. "On the Night" nådde 4. plass i Storbritannia, og 5. plass i Norge. I U.S.A. klarte den kun en 116. plass. Dette fortalte Mark og co. at interessen for Dire Straits var synkende.

I juli 1995 ble det gitt ut et nok et live-album fra Dire Straits. Det dreide seg om innspillinger på BBC fra 70-tallet. Og plata kan på mange måter markere både starten og slutten på Dire Straits. For på samme tid bestemte Mark Knopfler seg for at Dire Straits nå var historie. Uten at det kom som en overraskelse på noen. Knopfler begrunnet det bl.a. med at musikkbusinessen hadde endret seg radikalt på de årene Dire Straits hadde eksistert. I starten var det musikkfolk som drev plateselskapene, mens på 90-tallet var det økonomer og jurister, uten noe egentlig engasjement for musikken. Knopfler ønsket derfor å fortsette i en mindre skala hvor han kunne finne tilbake til sine røtter innen rocken. Han ønsket å erstatte stadionkonserter med opptredener på mindre klubber.

Året etter ga han ut sitt første skikkelige soloalbum, kalt "Golden Heart". Dvs. det første som ikke var musikk beregnet for en eller annen film. Plata oppsummerte på mange måter de ulike retningene Knopfler hadde jobbet i de siste 10 årene. Gitarriffet på "Imelda" kunne minne om det på "Money for Nothing", "Cannibals" lignet på "Walk of Life", "A night in Summer long Ago" var skotsk folk som ville passet inn på "The Princess bride". "Are we in Trouble now" har et pedal steelgitar spill som ville passet godt inn på "Neck'n Neck". 

Mark Knopfler fra den tiden "Golden Heart" ble spilt inn.

Plata var ikke nyskapende, men en fin utgivelse som viste at Knopfler som soloartist kom til å følge i noen av de sporene Dire Straits hadde fulgt, bare på en mer lavmælt måte. "Darling Pretty" som var dedikert til sin kone Kitty Aldridge ble en liten hit rundt om, mens albumet gjorde det bra i Storbritannia (9. plass) og Norge (2. plass). Drivkraften for å lage nye album var å bli flinkere og være nyskapende. Mark: "It's just moving forwards,  just trying to be better".

"Golden Heart" fra 1996

I 1996 deltok Mark på innspillingen av "Knockin' On Heaven's Door" sammen bl.a. Ted Christopher, der inntektene av salget gikk til ofrene etter Dunblane-massakren.

Kitty Aldrige og Mark ble gift på Valentinsdagen i 1997, 14. februar. Hun var skuespiller og forfatter (spilt i filmer som "Divorcing Jack", "American Roulette" og "Maurice"). Sammen har de to døtre.

Kitty Aldridge

Etter albumutgivelsen dro Mark ut på verdensturne, kalt "The Golden Heart tour". Men den ble gjort i en langt mindre skala enn turneene han hadde gjort med Dire Straits noen år tidligere. 

15. september 1997 opptrådte Mark på en veldedighetskonsert for ofrene etter det voldsomme vulkanutbruddet på den karibiske øya Montserrat. Som nevnt hadde Dire Straits og mange andre kjente artister spilt inn plater på Montserrat, i EMIs studio på øya. Pga. en voldsom storm hadde studioet blitt lagt ned i 1989.

I tillegg til Mark deltok artister som Sting, Phil Collins, Elton John, Eric Clapton og Paul McCartney. Mark framførte låtene "Money For Nothing" og "Brothers In Arms". 

I januar 1998 var han tilbake med nok et filmalbum. Det dreide seg om instrumentalmusikk til Barry Levinsons politiske satire "Wag the Dog". Igjen laget Knopfler et soundtrack album som ble godt mottatt, men som ikke solgte noe særlig. En humoristisk singel kalt "Wag the Dog" ble gitt ut fra albumet.

Etter at Mark Knopfler sluttet i Dire Straits, ble han samtidig også mindre tilgjengelig for media. Han ga noen få intervju hver gang han var klar med ny plate, ellers holdt han seg mest sammen med familien. Gleden over å være far til to små gutter var større enn gleden ved å reise rundt å opptre og gi intervjuer. Han hadde i mange år vært kjent som "the quiet man of rock and roll". Han er sjenert av natur, og liker ikke for mye styr rundt sin person. 

Innimellom soundtrack- og soloalbumene har Knopfler som så mange ganger før, deltatt på platene til andre artister. Enten som gitarist eller som produsent. Willy DeVille, The Chieftains, Rod Stewart, John Anderson og Steely Dan er noen av de artistene som har hatt gleden av å få hjelp fra ham på sine plater.

I 1999 laget han musikk til filmen "Metroland". Han skapte her en nostalgisk atmosfære som passet filmen. I tillegg til Knopfler, hadde man også hentet fram klassiske låter fra Dire Straits, The Stranglers, Elvis Costello og Hot Chocolate til soundtracket.

Soundtrack-platene til "Wag the Dog" og "Metroland".

I 2000 ga Mark ut sitt 2. skikkelige soloalbum, kalt "Sailing to Philadelphia". Og dette er muligens hans mest vellykkede soloalbum fram til nå. Både salgsmessig og kunstnerisk. Han hadde her fått med seg dyktige musikere som Van Morrison ("The Last Laugh"), Guy Fletcher, James Taylor, og Glenn Tilbrook/Chris Difford fra bandet Squeeze. Musikere som satte sitt preg på plata, ikke minst vokalt. James Taylor var også med og skrev platas kanskje beste spor, "Sailing to Philadelphia". Albumet har en lun stemning som Knopfler er suveren på, i tillegg til mange flotte melodier. I Storbritannia ble dette hans beste plassering som soloartist med en 4. plass i oktober 2000. I Norge toppet den VG-lista i 5 uker. Noe som bekreftet hans popularitet her. Albumet solgte i 3 1/2 million eksemplarer, noe han ikke hadde gjort siden "On every Street". 

Til tross for at dette regnes som den beste plata Mark Knopfler har gitt ut (jmf bl.a. Rateyourmusic) var ikke Dagbladet imponert av plata: "Det er pent og pyntelig, og plata er full av gode musikere og smekker vellyd. Likevel blir den pregløs, tam og forglemmelig. Vokalstørrelser som James Taylor , Van Morrison og Gillian Welch gjør en fin jobb, men det er ikke nok til å heve cd-en over det ordinære."

I forkant av dette hadde Dagbladet vært svært positiv til "Golden Heart". Musikkbladet Puls var mer positiv til "Sailing To Philadelphia", og framhevet "Prairie Wedding" som den beste låta.

Mark Knopfler fra inlayet på "Sailing to Philadelphia".

"What it is" ble gitt ut som singel fra albumet. En låt som lot tankene gå til Dire Straits pga. Knopflers stratocaster-spill. Tittelen på albumet relaterer seg til den tiden da det tok mange uker å seile fra England til U.S.A. Og man ikke kunne være sikker på om man i hele tatt kom fram. Knopfler fikk ideen til navnet da han en dag stod på Philadelphia Airport.

"Sailing to Philadelphia" fra 2000

I 2002 kom soundtrack-albumet "A Shot at Glory". Og med sin skotske setting utgjør den en slags trilogi sammen med "Cal" og "The Princess Bride" i Knopflers filmmusikk-produksjon. Man kan se det som en hyllest til hans skotske røtter. Musikken til filmen var egentlig klar før han ga ut "Sailing to Philadelphia" i 2000.

"A Shot at Glory"

I 2002 gjorde Mark 4 veldedighetskonserter på Shepherd's Bush i London (3 av dem der). For anledningen hadde han med seg John Illsley, Chris White og Guy Fletcher fra Dire Straits-tiden, og  Brendan Croker og Steve Phillips fra Notting Hillbillies.

I oktober 2002, 'kun' to år etter det forrige skikkelige studioalbumet ga han ut "Ragpicker's Dream". Et lavmælt, nesten akustisk album som var sterkt inspirert av amerikansk country/roots. Albumet ble også spilt inn i U.S.A. Med overveiende amerikanske musikere.

Platas beste spor er åpningslåta "Why Aye Man". Navnet er Newcastle-geordie dialekt for "Well, of course man". Den ble brukt som vignettmelodi i TV-serien "Auf Widersehen, Pet", og Jimmy Nail som spilte i serien er med og synger på låta. Den ble også gitt på singel.

"Daddy's Gone To Knoxville" og "Quality Shoe" hadde et retro-preg, som en musikalsk hilsen til hans barndomshelter Chet Atkins og Roger Miller.

Singelen "Why aye Man".

Selv om "Ragpicker's dream" var mer innadvendt enn tidligere Knopfler-plater solgte den svært bra. Med 7. plass i Storbritannia, 1. plass i Norge, 2. plass i Nederland, 2. plass i Spania, og en oppløftende 38. plass i U.S.A.

Plata fikk god kritikk rundtom. VG ga den terningkast 6: "The Ragpicker's Dream er en lavmælt plate med gode sanger. Den er på ingen på revolusjonerende, men må man finne opp hjulet på nytt hver gang?" Aftenposten mente "Ragpicker's Dream" var lavmælt og vakker.

I tillegg til hovedplata som bestod av 12 låter inneholdt utgivelsen en bonus-disc med 5 livelåter spilt inn i 2001 og 2002. Bl.a. "Brothers In Arms".

"Ragpicker's Dream"

Lørdag 2. november 2002 opptrådte Mark og hans musikere i det populære TV-programmet "Tore på sporet" på NRK TV. I programmet ble Mark også intervjuet der han pratet om barndommen sin, bl.a. fra tiden med Sue Hercombe på 60-tallet.

Mark på "Tore på sporet" på NRK.

Planen var at Knopfler og hans faste band skulle dra på en turne etter albumutgivelsen, bl.a. med besøk i Norge. Men dette ble brått avlyst da Mark ble utsatt for en stygg motorsykkelulykke i Belgravia, London, den 17. mars 2003. Knopfler ble påkjørt av en dame som Mark selv mente han hadde øyekontakt med i forkant av ulykken. Til VG sa han: "Jeg husker at jeg tenkte «du skal ikke gjøre det der, vel», før bilen traff meg."

Han brakk 6 ribbein, og brukte deretter lang tid på å bli restituert. Hun som kjørte på ham, hadde ikke oppholdstillatelsen i orden, og ble siden sendt tilbake til Equador der hun kom fra. Også en opptreden sammen med Eric Clapton på Teenage Cancer Trust i Royal Albert Hall måtte avlyses.

Men selv om han måtte ta det med ro, hindret det ham ikke i å fortsette arbeidet med nok en soloplate. Og i februar 2004 var han  i såpass god form at han kunne dra til Shangri-La studioet i Malibu, California hvor Guy Fletcher og resten av backing bandet hans ventet. 

Med årene hadde det etter hvert blitt noen faste musikere som fulgte Mark i studio og på turneer. De var foruten Guy Fletcher på keyboard, Richard Bennett på gitar, Jim Cox på keyboard, Glenn Worf på bass og Chad Cromwell på trommer. Pga. skaden hadde Mark fått god tid til å lage nye låter og forberede arrangementene. Slik at de ikke trengte å bruke så lang tid i studio før platen var ferdig. Albumet fikk samme navn som studioet i Malibu, California; "Shangri-La". 

Mark med sin Teisco Spectrum 5 gitar utenfor Shangri-La studioet i Malibu.

Plata fikk svært god mottagelse da den ble lagt ut for salg i butikkene, september 2004, særlig i Norge. VG mente Knopfler ga lytterne et vakkert og elegant album med laidback, lekre låter. På albumet hadde Knopfler gått bort fra det britisk folk/keltisk pregede lydbildet han hadde hatt på de to foregående soloalbumene. Til fordel for et mer amerikansk country/blues-inspirert lydbilde.

Salgmessig gikk det bra denne gangen også. 1. plass i Norge, 11. plass i Storbritannia og 3. plass i Tyskland var noen av de gode plasseringene albumet oppnådde. Også Knopfler selv var fornøyd med albumet. Han mente "Shangri-La" handlet om å få så mye ut av dagen i dag som mulig. Og å glede seg over de lykkelige øyeblikkene når de dukker opp. Noe som har blitt særlig viktig for Knopfler etter ulykken.

VG likte også plata, og ga den terningkast 5. De likte særlig godt førstesingelen "Boom, Like That". Adressa i Trondheim mente "Shangri-La" var for monoton og tilbakelent og til tider kjedelig. De likte likevel låtene "Our Shangri-La" og "Stand Up Guy".

"Shangri-La"

Etter utgivelsen av "Shangri-La" albumet dro Knopfler ut på en større turne som også brakte ham til Norge med konserter i Oslo spektrum (13. mai 2005) og Haukelandshallen, Bergen (14. mai 2005). Til sammen fikk 11.000 mennesker oppleve en Mark Knopfler i storslag der han spilte låter fra den siste plata i tillegg til låter fra de gamle soloplatene og fra Dire Straits-tiden. 

I april 2006 var Mark Knopfler tilbake med et nytt album, kalt "All the Roadrunning". Her hadde han børstet støvet av countrylegenden Emylou Harris og laget en duett-plate som kunne minne om den han laget sammen med Chet Atkins i 1990. Låtene på plata var spilt inn over 7 år, der flere av dem var blitt til overs fra tidligere Knopfler-innspillinger. De to hadde møttes i 2001 i forbindelse med en tribute-plate til Hank Williams, kalt "Timeless". Og selv om de da stod langt fra hverandre musikalsk fant de tonen, og bestemte seg for å starte et samarbeid.

Country-legenden Emmylou Harris deltok 

på Knopflers album "All the Roadrunning".

Knopfler ønsket denne gang å vise en annen side av seg selv, der inspirasjonen fra country har vært en viktig del av hans musikkarv. Plata fikk stort sett gode kritikker da den kom, ikke minst pga. de vakre duettene mellom ham og Emmylou. I Storbritannia nådde plata en fin 8. plass, mens i Norge gikk det enda bedre, da den toppet VG-lista i mai 2006. Den holdt seg på lista i hele 21 uker, med til sammen 70.000 solgte eksemplarer.

"All The Roadrunning"

"This Is Us" og "Beachcombing" var to vakre låter som også ble gitt ut som singler fra albumet. VG ga plata terningkast 4, med omtalen: "Duett-samarbeidet kombinerer Mark Knopflers distinkte og tilbakelente gitarspill, samt sterke melodiske nerve som låtskriver, med Emmylou Harris' unike stemme, innlevelse og tilstedeværelse."

For denne og andre fine plasseringer for Knopflers album ble Norge 'belønnet' med en konsert med duoen Knopfler og Harris da de besøkte Oslo Spektrum 31. mai 2006. Konserten fikk navnet "An evening of duets i Oslo Spektrum". Og de 6000 frammøtte fikk høre låter fra "All the roadrunning" plata, i tillegg til klassikere som "Romeo & Juilet" og "Boulder to Bermingham" (Harris) fra back-katalogen til de to artistene. Med seg på scenen hadde de 6 musikere som sammen gjorde dette en hyggelig kveld for de frammøtte. Konserten ble avsluttet med trampeklapp til "So far way".

Mark Knopfler og Emmylou Harris i Oslo Spektrum.

Denne turneen ble foreviget på CD og DVDen "Real Live Roadrunning" i november 2006. Konserten de gjorde på Gibson Amphitheatre i California den 28. juni dannet grunnlaget for platene. 

"Real Live Roadrunning"

Knopfler bruker ikke tiden bare på innspillinger, turneer og familie. Han har også en stor interesse for biler, og er eier av en 1956 Austin Healey 100s racerbil. I juli 2006 deltok han i et billøp i LeMans, Frankrike, der han endte på en 9. plass, noe han var fornøyd med.

15. mars 2007 var Mark med i filmen "Strat Masters" som var en hyllest til Fender stratocaster gitaren. Mark hadde vært en stor fan av gitaren helt siden han var liten. Også Bruce Welch, Hank Marvin, Ry Cooder, Chris Rea, Jeff Beck og Robert Cray fortalte om sin hengivenhet for gitaren i filmen.

Høsten 2006/våren 2007 var Mark Knopfler og Guy Fletcher igang med et nytt studioalbum. Innspillingen ble gjort i British Grove studio. Og de som var interessert kunne fra januar og utover følge progresjonen på den nye plata via Guy Fletchers hjemmeside. British Grove studio i London er Knopflers egen tumleplass. Etter å ha lånt studio av andre i mange år følte han tiden var inne for å etablere sitt eget som han kunne innrede med alt han trengte for å lage god musikk. Knopfler: "Alle legger ned sine studioer. Jeg oppretter et." Studioet ble på kort tid populært blant andre musikere. Bl.a. har Nick Cave spilt inn en siste plate her.

Med årene kom Mark også til å gi ut platene sine på sitt eget plateselskap, British Grove Records.

En fornøyd Mark Knopfler som er blitt herre i eget studio.

I september 2007 var albumet "Kill To Get Crimson" ute i butikkene. Og som ventet ble det en salgssuksess, med 2.plass i sin første uke i Norge, 9. plass i Storbritannia, og 26. plass i U.S.A. I et intervju han ble spurt om hvorfor han solgte så mange plater i Norge. Knopfler: "Jeg har et godt forhold til Norge. Det er litt vanskelig for meg å forklare hvorfor. Men jeg oppfatter nordmenn som ærlige folk. Som liker ærlig musikk og tekster. Det er ikke så mye tull."

"True Love Will Never Fade" og "Punish The Monkey" ble gitt ut som singler fra albumet. Sistnevnte ble av mange sammenlignet med det  Knopfler gjorde mens han var i Dire Straits.

Teksten til "Secondary Waltz" hadde Mark skrevet allerede før han ble med i Dire Straits, men han hadde latt den ligge i en skuffe til han kom opp med en passende melodi. Den humoristiske låta handlet om en lett gjenkjennelig horribel lærer som manet til vals i gymtimen. 

"Kill To Get Crimson"

Tittelen på plata henspilte på Marks store barndomsdrøm, nemlig å bli eier av en rød Crimson gitar. Knopfler: "En gang var jeg desperat for å få en rød Crimson gitar." .Plata kunne sees på som en fortsettelse av "All the roadrunning" med sitt lavmælte folkpreg. Knopfler: "Jeg har spilt mer folk inspirert musikk hjemme de siste åra. Det gir en ro. Muligens har det med krigen å gjøre. Muligens har det med stress å gjøre. Men jeg føler kanskje at den type musikk blir en slags terapi."

Kill to get Crimson.. Fra Knopflers eget studio.

Kritikerne var stort sett positive til plata. Særlig fikk han skryt for sine samfunnskritiske tekster, og interessante historier om enkeltmennesker. Man mente at han (fortsatt) hadde begge bena trygt plassert i den engelske folksong tradisjonen. Og at dette var et album som fansen ville like, men som neppe tiltrakk seg så mange nye tilhørere.

På samme tid som albumet ble gitt ut ble det klart at Knopfler igjen ville besøke Norge da han i 2008 dro ut på en verdensturne kalt "Kill to get Crimson tour". 20. april 2008 opptrådte han i Oslo spektrum, mens dagen etter var han i Vestlandshallen, Bergen. Mark ga seg ikke før han hadde gjort unna hele 94 konserter på turneen.

På samme tid ble Mark intervjuet av den norske nettsiden Side 2, og her fortalte Mark at han skulle ønske at han var i stand til spille death metal-gitar, slik som mange skandinaviske band gjorde på den tiden. Hans 20 år gamle sønn Joseph likte de bandene, noe som inspirerte Mark. Men ifølge ham var han ikke i stand til å spille fort nok på gitaren.

En 58 år gammel Mark Knopfler kunne i 2007 fortsatt

glede seg over stor interesse for musikken han lager.

14. september 2009 var den svært produktive Mark tilbake med nok et album, kalt "Get Lucky". Musikalsk kunne den minne om hans forrige album "Kill to get Crimson". Muligens med et enda mer avdempet lydbilde enn tidligere. Man fornemmet at Knopfler hadde funnet roen på sine gamle dager, og at han lot det gjenspeile seg i musikken. I folk/rock/blues inspirerte låter sang han om barndommens Newcastle og Glasgow. Og han sang om gitarbyggeren John Monteleone.

At Mark var tilfreds med tingenes tilstand var noe VG bemerket da de anmeldte plata: "Det er de sentimentale, blåsnipp-romantiserende fortellingene til en kar som «got lucky» - og vet det. Nå vil han være i fred med gitarene sine, og minnene av drømmene han en gang drømte. I Knopflers tilfelle gikk drømmene i oppfyllelse."

På produksjonssiden hadde Mark som vanlig med seg Guy Fletcher, i tillegg til Chuck Ainlay. Ainlay har deltatt som produsent og lydtekniker på de fleste av Knopflers studioalbum.

Salgsmessig ble det full klaff i Norge for "Get Lucky", der det ble nok en 1. plass på VG-lista (hans 5. som soloartist). Også ellers solgte den bra, med 2. plass i Tyskland, 9. plass i Storbritannia, 17. plass i U.S.A. og 2. plass i Portugal.

"Get Lucky"

I anledning utgivelsen av "Get Lucky" dro Knopfler dra ut på turne i 2010. Og som 'vanlig' besøkte han Norge, på Norwegian Wood festivalen. Muligens syntes konsertgjengerne som var vant til energiske rockeband på scenen at Mark og hans musikere var litt kjedelige. For som regel sitter Mark på en stol uten noen form for sceneshow, der han gjerne nipper til en kopp te. Noen ganger sitter han og medmusiker Richard Bennett ved et bord og drikker hver sin kopp te - eller et glass whisky.

I 2011 brukte Mark mye av tiden på en turne sammen med Bob Dylan. Dvs. de opptrådte på scenen med hvert sitt band. Knopfler hadde med seg Richard Bennett, Guy Fletcher, Jim Cox, John McCusker, Mike McGoldrick, Glenn Worf og Ian Thomas.

I 2012 deltok Mark på en veldedighetsplate for Amnesty International, med Bod Dylan coveren "Restless Farewell". 

Mark Knopfler har i alle år vært en ettertraktet musiker, som i tillegg til egne plater også har deltatt på plater med andre artister. Enten som produsent eller som gitarist. I 2012 produserte han "The Sailor's revenge" med Bap Kennedy. Og mellom 2008 og 2012 deltok han på plater med artister som The Dandy Warhols, George Jones, Sonny Landreth, Jeff Healey, Gerry Rafferty, Jimmy Webb, Pieta Brown, Diane Schuur, Greg Brown, America, Thomas Dolby, og Chris Botti.

I 2012 var Mark tilbake med et nytt studioalbum, kalt "Privateering", og for første gang i karrieren var det et dobbeltalbum. Som vanlig var det tilbakelent rock Knopflere presenterte, med fokus på blues og keltisk folk. Førstnevnte flott representert med "Miss You Blues".

Med troverdighet sang han om den lille mannen - representert ved sauebonder ("Yon Two Crows") og lastebilsjåfører ("Corned Beef City"). Andre fine låter på platene var "Haul Away", "Privateering", "Go, Love" og "Seattle".

Med seg på plata hadde Mark dyktige musikere som Kim Wilson fra Fabulous T-Birds på munnspill, Guy Fletcher (tangenter), Richard Bennett (gitar), Jim Cox (piano), Glenn Worf (bass), Tim O'Brien (mandolin) og Paul Franklin (pedal steel). Guy Fletcher og Chuck Ainley hjalp Mark med produksjonen - som så ofte før.

Plata ble spilt inn i British Grove Studios i London mellom 4. mars og 7. desember 2011. 

Knopfler kom selv med en begrunnelse for hvorfor han hadde tatt med så mange låter på denne plata. Mark Knopfler: "Jo eldre jeg blir, dess flere sanger ønsker jeg å skrive. Om det er panikk for at tida skal renne ut, veit jeg ikke, men jeg nyter å skrive, spille inn og spille live mer enn noen gang. Jeg snubler nesten over sanger."

Dagbladet mente at 20 låter var for mye, og at Knopfler ikke kjente sin begrensning, og ga "Privateering" terningkast 3. Mens ellers i verden var anmelderne mer positiv til plata. VG var også positiv og ga plata terningkast 4, med omtale av Mark som en 'Godt over middels gjennomsnittsmann'.

Til tross for at mange mente Knopfler var lite nyskapende på "Privateering" er plata regnet som den beste i hans solo-diskografi, sammen med "Sailing To Philadelphia". Jmf. de mange som har vært inne og vurdert plata på Rateyourmusic.

 "Privateering" fra 2012.

Salgsmessig gikk det også veldig bra, med 1. plass i land som Norge, Tyskland, Nederland, og Østerrike. 2. plass ble det i Italia, Belgia, Polen, Spania, Sverige og Sveits. I hjemlandet Storbritannia ble det 8. plass.

'Som vanlig' ble plateutgivelsen fulgt opp med en turne - denne gang kalt "An Evening With Mark Knopfler" (andre steder omtalt som "Privateering tour"). Turneen startet i Bucuresti i Romania, 25. april 2013. Og som vanlig tok han turen innom Norge. 11., 12. og 13. juni opptrådte han i Vikingeskipet på Hamar, Bergenhus festning i Bergen, og DNB Arena i Stavanger. Med seg på turneen hadde Mark 8 musikere. Høsten 2013 gjorde Mark flere show i U.S.A.

Mark Knopfler: "Touring is like being captain of a little fighting ship really, and I enjoy the team thing of being on the road."

Mark er en produktiv og aktiv musiker. Og allerede samme høst (2013) gikk han i studioet i British Grove for å starte arbeidet med sitt neste album. Han fikk med seg en lang rekke musikere på plata, både nye og gamle. Slik som John McClusker på fele, Michael McGoldrich på fløyte og Nigel Hitchcock på saksofon.

"Tracker" ble gitt ut 16. mars 2015. Og selv om mange mente at plata hørtes ut som tidligere utgivelser, fikk den også hyggelig omtale rundtom. VG mente at plata inneholdt mange sterke låter som til sammen gjorde "Tracker" til en sterk utgivelse (terningkast 5). Låter som "Laughs And Jokes And Drinks And Smokes", "Broken Bones" og vakre "Wherever I May Go" pekte seg ut. Mange av låtene handlet også om hendelser i Marks liv, slik som da han først kom til London, sin gamle sjef i Evening Post, og om Bob Dylan, som Mark har jobbet mye med.

Dagbladet satte ord på det mange følte da de hørte "Tracker"; At dette hadde man hørt før: "Tracker' sneier innom de fleste kjente spor i Knopfler-katalogen."

"Tracker" fra 2015.

Salgsmessig gikk det som vanlig veldig bra, med 1. plass i Norge, Østerrike og Nederland, 2. plass i Sveits, og 3. plass i Storbritannia og New Zealand. I U.S.A. ble det en sterk 14. plass - det høyeste noe Mark Knopfler-album har nådd der.

Plateutgivelsen ble fulgt opp med en lengre turne, med hele 86 konserter. Den startet 15. mai 2015 i Dublin, Irland og ble avsluttet 31. oktober i Fort Lauderdale, Florida, U.S.A. Han fant plass til hele 4 konserter i Norge, i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim. Mark hadde aldri opptrådt i Trondheim før han stod på scenen på ærverdige Sverresborg museum, 12. juni.

Lokalavisen Adressa likte det de så og hørte og ga konserten treningkast 5, med omtalen: "Underveis fikk Knopfler, tross kalde fingre, vist fram mange av sine finurlige gitarkunster som han har dyrket helt siden Dire Straits utga sitt første album for 37 år siden. Publikum hygget seg gjennom energiske "Corned Beef City", den mer dempede "Privateering" og flere andre låter før den bluesinspirerte "Song For Sonny Liston" ble et høydepunkt midtveis i konserten. Det er imponerende at Knopfler med tilsynelatende letthet sveiper innom mange ulike sjangre, fra irsk og skotsk folkemusikk til country, blues og jazz og får det hele til å henge sammen."

Mark på scenen i Trondheim en kald og regnfull vårdag i mai 2015 (foto: Adressa).

Med seg på turneen hadde Mark disse musikerne: Mark Knopfler, Guy Fletcher (keyboards), Richard Bennett (gitar), Glenn Worf (bassgitar), Jim Cox (piano, orgel), Ian Thomas (trommer), John McCusker (fiolin), Michael McGoldrick (fløyte), Nigel Hitchcock (saksofon) og Ruth Moody (koring).

I 2016 var det igjen tid for Mark å lage soundrack til en film. Denne gang til den spanske filmen "Altamira", som omhandlet de 36.000 år gamle hulemaleriene som er funnet i Altmira, nord i Spania. Malerier som er langt mer avanserte enn det man trodde datidens mennesker var i stand til å skape. Antionio Banderas hadde hovedrollen i filmen.

Mark samarbeidet med den kvinnelige perkusjonisten Evelyn Glennie på plata. Den 30 minutter lange instrumental-plata kunne minne om tidligere filmmusikk fra Mark, slik som "Cal", "Last Exit To Brooklyn" og "Local Hero". Fans av Mark Knopfler likte "Altamira" og den solgte brukbart rundtom.

"Altamira" ble den 8. filmen Mark Knopfler laget musikk til.

I 2016 samarbeidet Mark også med den italienske bluesartisten  Zucchero Fornaciari, på sistnevntes album "Black Cat".

22. juli 2017 avduket Mark en av to busser som ble brukt til å promotere International Busking Day (gatemusikernes dag).

Mark er som kjent en produktiv musiker, og i november 2018 var han ute med nok et album, denne gang et studioalbum kalt "Down The Road Wherever". Plata var som vanlig spilt inn Marks eget British Grove Studio i Vest-London. Musikerne var også stort sett de samme som tidligere. Som korist hadde han fått med seg den svært kjente sangeren Katie Kissoon.

Mark i sitt British Grove Studio under innspillingen av "Down The Road Wherever"

Resultatet ble ikke uventet en plate som lignet på mye av det Mark har gitt ut før, med laid back folk, og innslag av americana, jazz, samt noen mer funky låter. Tekstene var positive og morsomme, med omtale av fet mat, og en dedikert fotballfan langt hjemmefra.

Plata bestod av hele 16 låter, om man tar med bonus-CDen som fulgte Deluxe-utgivelsen. Høydepunkt var "Trapper Man", "Back on the Dance Floor", "Nobody's Child", "God on you Son", "My Bacon Roll", "One Song At a time" og "Heavy up".

Salgmessig gikk det igjen bra, med 1. plass i Norge og Sveits, 2. plass i Sverige, 3. plass i Østerrike, Tyskland og Finland, en flott 15. plass i U.S.A. og 17. plass i Storbritannia. Dette var 8. gang at Mark toppet VGs albumliste med et soloalbum.

"Down The Road Wherever" fra 2018.

Mens andre artister lager fancy musikkvideoer, gjør ting som skaper overskrifter i avisene for å få oppmerksomhet, gjør ikke Mark annet enn å gi ut gode plater og turnere verden rundt for å treffe fansen.

Som vanlig ble plateutgivelsen fulgt opp med en turne, med 86 konserter verden over. 3 av dem ble holdt i Norge; i Oslo, Ålesund og Bergen. Turneen ble avsluttet i Madison Square Garden i New York, med Bonnie Raitt som gjesteartist. I forkant av turneen, og under en konsert i Barcelona fortalte Mark at dette kom til å bli hans siste turne noensinne. Senere gikk han tilbake på disse utalelsene, da han hevdet at han kom til å bli arbeidsledig om han ikke fortsatte å reise rundt og opptre.

Konserten Mark gjorde i Philadelphia, U.S.A. i august 2019 ble gjort tilgjengelig som download fra Marks offisielle nettside. 'Liveplata' fikk navnet "Down The Road Wherever In Concert 2019".

I 2019 kunne Mark også glede seg over at det ble laget en musikalversjon av filmen "Local Hero", med første opptreden på Lyceum Theatre i Edinburgh, Skottland. Til musikalen skrev Mark noen nye låter, og han laget tekster til noen av de originale instrumentale låtene.

12. august 2019 fylte Mark 70 år. Han kunne da se tilbake på over 40 år som plateartist. Mange vil nok si at han gjennom disse årene har vist liten vilje til forandring eller inkorporere nye lydbilder i låtene sine, slik f.eks. Neil Young har gjort flere vellykkede og mindre vellykede forsøk på. Likefullt har alle platene hans holdt høy standard og gitt glede til mange millioner av musikkinteresserte. Og det er det han først og fremst vil bli husket for.