Ikke lenge etter så jeg videoen til "New Years Day" på NRK, og da var ikke veien til platebutikken lang. Jeg ble veldig engasjert i låtene og budskapet på "War". Irsk frigjøring var ikke noe jeg hadde tenkt så mye på før det, men på den tiden opptok det meg. Det var flere kamerater av meg som også oppdaget U2 på denne tiden, noe som gjorde det hyggelig å diskutere plata med hverandre. "New Years day", "Sunday Bloody Sunday", "Surrender" og "The Refugee" var favorittene på plata.

"The Unforgettable fire" skapte ikke den store oppmerksomheten da den kom ut, selv om alle syntes den var en fin plate. Særlig "Pride" og "The Unforgettable Fire". "Bad" var en låt vi ikke ble skikkelig klar over før den ble spilt på Live Aid, og albumet "Wide awake in America". Gitarspillet til The Edge på "Bad",  er noe av det som har gjort sterkest inntrykk på meg, av alt det U2 har laget.

Det var først med "The Joshua Tree" at U2 ble allemannseie. Og med god grunn. For det var en sterk plate med flotte låter som "With or Without you", "In Gods Country", "I still haven`t found what I`m looking for" og "Where the streets have no name". Introèn på sistnevnte er nesten overjordisk. Og måten gitarene ettervert tar over på, er gjort på en svært  elegant måte. Men deres hyllest av de amerikanske røttene virket nok litt fremmed for meg da.

"Rattle & Hum" fikk jevnt over dårlig omtale da den kom, til tross for at den inneholdt sterke låter som "Angel of Harlem", "Whem love comes to town", "Van Diemens Land", "All I want is you" og "Desire". Selv så jeg filmen først, og kjøpte plata etterpå. Sammen med "War" mener jeg dette er deres beste plate. Jeg gidder ikke å bry meg med de som sier at den ikke er så bra. At den kan virke litt rotete satt sammen, får så være.

Innimellom kjøpte jeg også albumene "Boy" og "October", som også falt i smak. Men da U2 tippet over på 90-tallet, og begynte å lage club-inspirert musikk, datt jeg litt av. Selv om også jeg syntes "Achtung baby"  fra 1991 var en flott plate med mange fine låter. "Zooropa" og "Pop" ble senere kjøpt inn uten det store engasjementet. "Staring at the Sun" og "The Wanderer" med Johnny Cash på vokal, ble likevel favoritter på de to platene. Jeg likte nesten bedre de låtene som ble laget i denne perioden som ikke var å finne på noe U2 album. Slik som "Miss Sarajevo", "Mission : Impossible" (Mullen Jr. / Clayton), og "Hold me Thrill me Kiss me Kill Me". 

På "All that you can't leave behind" og "How to dismantle an atomic Bomb" gikk de tilbake til lydbildet de hadde på tidlig 80-tall. Noe jeg er mer fortrolig med.

I alle år har U2 vært et spennende band å følge. De har hele tiden vært bevisst på å lage de gode melodiene. Og så sette de inn i stadig nye lydbilder. Det virker som om bandet er livredd for å gjenta seg selv. 

Samtidig er de også svært dyktige musikere, enten det gjelder basisinstrumentene sine, der både Mullen Jr., Clayton, og særlig gitaristen The Edge fremstår som svært dyktige. Men i tillegg er de vel bevandret i studioets muligheter. Til sammen gir dette som regel et spennende resultat.

Jeg tror U2 har mange år foran seg som et innovativt og spennende band.  Kjemien dem imellom stemmer, og fansen kan ikke få nok av dem. Så da er det vel ingen grunn til ikke å fortsette i mange år til. Noe i hvert fall jeg vil sette stor pris på.