Tror første gang jeg hørte om ABC* var hos en i klassen min som het Erik. Han hadde de første singlene deres "Poison Arrow" og "The Look of love". Jeg ble raskt imponert over sistnevnte. Den var tøff, symfonisk, disco lignende. Og Martin Fry hadde en Bowie lignende stemme, som jeg syntes var tøff. Jeg hørte den en del på ungdomsdiscoen på ungdomsskolen, og ble ganske hekta på låta.

Dette var i 1982, og fram til da hadde jeg vært vant til å "mase" meg til penger, når jeg skulle kjøpe plate, eller jeg fikk dem i bursta / julegave. Men albumet "The Lexicon of Love" kjøpte jeg med egne ukepenger, så det stod mer på spill, at plata var bra.. Husker jeg ble rimelig skuffet i begynnelsen - jeg angret som en hund på at jeg hadde brukt 75.- på en slik plate.

Men etter noen gangs gjennomspilling, skjønte jeg at plata var rimelig bra likevel. Og noen gang etter det, en KLASSIKER!! Det var ikke bare "The Look of Love" som var bra. Flere andre var også veldig fine. "All of my heart", "Date Stamp", "Show Me", "Poison Arrow". 

Jeg likte godt at plata var lagt opp som en slags symfonikonsert. Med innlagte disco-momenter. Trevor Horn som var produsent, gjorde en glimrende jobb her. Så også orkestermester Anne Dudley. Jeg likte også "overklassestilen" til bandet, på linje med det Spandau ballet drev på med på samme tid. Det er i hele tatt mange likhetstrekk mellom de to bandene. Det neste albumet deres "Beauty Stab" ble en like stor skuffelse i begynnelsen, som "The Lexicon of Love" hadde vært. Problemet var at denne ikke vokste like mye ved de neste gjennomhøringene. Husker jeg satt og ventet på godlåta, uten at den kom. Denne plata var mye røffere, og gitarbasert. Borte var David Palmer og produsent Trevor Horn. Og det hørtes. Men så begynte jeg å få god sans for låter som "United Kingdom", "S.O.S.", "If i ever thought you`d be Lonely", og "By Default, by Design". De var popperler av det gode slaget. Resten var mer "heavy", selv om flere av de fungerte bra, slik som "That was then, but this is Now". Så i ettertid står dette også dette for meg som en bra plate, som jeg er glad i ennå i dag. Ikke minst fordi den er litt rar og annerledes. 

Den tredje plata deres var "How to be a Zillionaire". Her gikk de fra å være et symfo popband, til å være et gitarband, til å bli et "tulleband" med klovner i bandet. De hyret inn noen amerikanere, da Stephen Singleton valgte å forlate bandet. De omga seg med et tegneserieimage, som ble litt vel drøyt. Det merkelige var at det var da de slo gjennom i U.S.A. Jeg syntes plata var ujevn. Men også denne hadde sine høydepunkt. "Be Near Me" er en av deres beste låter. Også "How to be a Millionaire" (som ble kåret til året`s verste låt i 1985 i Det Nye), var bra. Ellers likte jeg å høre på "A to Z", "15 storey Halo", "Tower of London" og "No fear of the World". Så den var grei nok. I denne perioden hadde jeg få å diskutere bandet med. Fordi det var ingen som likte det / kjente til det. Men etter at jeg ble med på VGnett`s diskusjons forum, har jeg funnet flere likesinnede, noe som har økt min interesse for bandet igjen.

"Alphabet City" fra 1987 hadde låter som nådde høyt på listene i England og U.S.A. Og som også jeg likte. Slike som "When Smokey Sings", "King without a Crown", og "The Night you murdered Love". Men plata som helhet fikk jeg ikke taket på. Heller ikke de to neste albumene. De ble for disco for meg. Først i 1997 kom det ut noe bra igjen, da Martin Fry og Glenn Gregory (fra Heaven 17) utgjorde ABC*. Da ble det mer tilbake til det gamle gode lydbildet. Særlig på "Stranger Things".