Synthpop er noe som 80 - tallet vil være forbundet med. Og Alphaville er blant de som mestret denne stilarten best. Selv om den var veldig utskjelt. Europop er også en definisjon på deres musikk. All den tid de kom fra Tyskland. Og de på midten av 80 - tallet hadde suksess med synthmusikk på linje med andre sentral - europeiske artister som Falco, Bolland, Camouflage, Fancy, Righeira, Peter Schilling og Taco.

Mitt møte med Alphaville var gjennom det tyske bladet Bravo, som jeg hadde et sterkt forhold til i yngre år. Hver fredag var det fast takst å gå til jernbanestasjonen og kjøpe bladet. De hadde store oppslag om det nye synth bandet som herjet listene i Tyskland med låta "Big in Japan". Hørte en del på nærradio på denne tiden, og det var der jeg første gang hørte låta. Husker jeg syntes den minnet meg om Men without Hats. Uten at jeg idag helt vet hvorfor. Selv om jeg ser at de har noen felles referanser. Jeg hørte den et par ganger til, så satt den hos meg. Og når de senere pøste på med "Sounds like a melody" og "Forever Young", var jeg frelst. Da var det bare å komme seg til butikken og kjøpe plata.

Og på den var det flere godbiter å hente. Kombinasjonen av sterke melodier, og et naivt, men fengende syntetisk lydbilde gjorde inntrykk. Å spille "Sounds like a melody" på fullt volum, med det som hørtes ut som et gigantisk symfoniorkester, men som bare var dyktig programmert synth, var utrolig tøft. 

Ofte hadde synthpop band en tendens til å gi ut plater med et par gode låter, og resten middelmådigheter. Men her var det meste bra. "A victory of love", "Fallen Angel", "To Germany with Love", "The Jet Set". I tillegg til de tre kjente låtene deres fra albumet. Man skulle ikke tro at plata ble spilt inn i full fart etter at "Big in Japan" slo gjennom.

Også andreplata "Afternoons in Utopia" falt i smak hos meg. Husker jeg på jobb i en elektrobutikk kopierte de låtene jeg likte best fra alle platene i butikken, over på kassett. Fra denne plata var tilslutt nesten alle låtene kopiert over. For her var det himmelsk vakker musikk i låter som "Afternoons in Utopia", "Jerusalem", "I.A.O.", og "Universal Daddy". Plata har den sakrale stemningen i seg som vi finner i låta "Forever Young". Dessverre for bandet fikk plata dårlig kritikk, og ble starten på nedturen for dem.

Etter et par år kom "Breathtaking Blue". En plate som plutselig bare var der, uten at noen fortalte meg om det. Men jeg kjøpte den og falt for en låt som "Patricia`s Park" med sitt gjennomførte Kina inspirerte lydbilde. Også låter som "For a Million", "Ariane" og "Middle of the Riddle" falt i smak. Resten av plata var dårligere enn forgjengerne. 

Etter dette ble Alphaville et band man tok fram de to første platene til, og mimret. Hva de drev på med, interesserte meg mindre. Men i årene etter har jeg kommet over den fine plata "Prostitute" som er variert, og full av spilleglede. 

At Marian Gold fortsatt holder Alphaville navnet i live, har jeg blandede følelser for. Om han ikke kommer opp med noe bra, kan han likegodt la bandet få hvile i fred. Og heller la oss leve med de gode minnene fra 80 - tallet.