Sara Elisabeth Dallin: Født 17. desember 1961, Bristol, England

Keren Jane Woodward: Født 2. april 1961, Bristol, England

Siobhan Máire Deirdre Fahey: Født 10. september 1958, Dublin, Irland

Jacquie O'Sullivan: Født 7. august 1960, London, England

80-tallet var en sprudlende tid innen popmusikken, med mange fargerike band som dominerte listene med sin fengende popmusikk. Det var særlig starten av tiåret som opplevdes som vitalt og sprudlende, da band som Culture Club, Wham!, ABC*, Thompson Twins, Spandau Ballet og Bananarama framstod som svært så fargerike, i selvkomponerte antrekk og image. De avløste den mer grå post-punk og AOR-rock bandene. I motsetning til mange senere jenteband var ikke Bananarama satt sammen av dyktige bransjefolk, og imaget deres hadde de gjennom hele karrieren kontroll på selv.

Jentrioen sjarmerte de fleste på starten av tiåret med sin samstemte sang og hits som "'It Ain't What You Do (It's the Way That You Do It)", "Really Saying Something", "Cruel Summer" og "Robert De Niro's Waiting". På den tiden framstod Sarah Dallin, Keren Woodward og Siobhan Fahey som de søte jentene fra nabolaget som så gjerne ville bli popstjerner. At de laget klærne sine selv, ved hjelp av symaskinen til bestemoren til Keren forsterket det inntrykket.

Utover tiåret fortsatte Bananarama å produsere store hits, slik som "Venus", "I  Heard A Rumour", "Love In The First Degree", "I Want You Back" og "Help". Låtene deres nådde også ut til større grupper av platekjøpere, da de i tillegg til Storbritannia også fikk hits i Nord-Amerika og Mellom-Europa. Også her i Norge var de svært populære en periode.

Selv om de ble mer populære mistet de noe av sjarmen på veien, og framstod mer kalkulerte og stylede i imaget enn de gjorde noen år i forveien. I likhet med bl.a. Kim Wilde og Sheena Easton.

Interessen for Bananarama varte fram til starten av 90-tallet. Likefullt har bandet holdt det gående helt fram til i dag (2019), med mange plateutgivelser.

Historien om Bananarama starter i september 1981, da de tre tenåringsjentene Sarah Dallin, Keren Woodward og Siobhan Fahey møttes i London. På den tiden studerte Sarah og Siobhan mote-journalistikk på London College of Fashion, mens Keren jobbet i pensjonsavdelingen i BBC.

Keren og Sarah var begge fra Bristol, sørvest i England, og hadde kjent hverandre siden de var fire år gamle, i 1965. De gikk sammen på Bromley Heath Infant School, og senere på Mangotsfield School. Fra 11-års alderen regnet de seg som bestevenner. I ungdommen pleide Sarah og Keren å tilbringe kveldene med å synge inn sanger på en båndopptaker, og drømme at de var popstjerner. Keren: "We used to spend hours singing into a tape recorder." Det musikalske forbildet for begge var idolet David Essex. De pleide å reise rundt for å se ham opptre. Sarah: "I was quite shy, but I was a big fan of David Essex." Keren drømte at hun var Essex' kone.

På samme tid pleide de også å reise inn til London, for å se Roxy Music og populære pønkband opptre. Sarah: "We'd been travelling to London to see punk gigs and Roxy Music since we were 13."

Utenom musikken likte Keren å spille fotball og volleyball med broren og vennene hans, mens Sarah likte å klatre i trær. Sarah: "I was a real tomboy."

Som 14-åringer inngikk de en pakt om at de to skulle være bestevenner for resten av livet, og at de egentlig ikke trengte noen andre. En pakt de har klart å holde helt fram til i dag.

Sarah og Keren før de ble med i Bananarama.

Da de to kom til London i 1980 møtte de tidligere Sex Pistols-medlem Paul Cook på Studio 21, og ble venner med ham. Cook inviterte dem til å bli med på innspillingen av en demo med hans nye band The Professionals i studioet i Denmark Street. Dette ga jentene det første møtet med musikkbransjen. De fikk også sjansen til å hilse på Virgin Records-eier Richard Branson og Lemmy fra Motörhead.

Paul Cook ble en viktig støttespiller for Bananarama den første tiden.

Da Sarah og Keren like etter ble uten bopel, da leiligheten de bodde i skulle renoveres, sørget Cook for at de fikk bo i en loftsleilighet i Denmark Street No 6. Over det gamle øvingslokalet til Sex Pistols. Veggene i leiligheten var dekket av tegninger som Johnny Rotten, Sid Vicious og Nancy Spungen hadde laget. Leiligheten hadde verken do eller bad, så de måtte ned på nærmeste undergrunnsstasjon når behovene meldte seg. Sarah: "We used to have to go to the toilet in the tube station at Tottenham Court Road and bath at the Oasis Public baths for 10p." De var også plaget med rotter i leiligheten.

Denmark Street No 6 er legendarisk pga. alle musikerne som har holdt til der, bl.a. Bananarama.

Leiligheten de bodde i fungerte både som hjem og som øvingslokale for de to som i møte med Londons musikkliv ønsket å bli musikere selv. Om kveldene etter at de hadde vært på byen øvde de seg på å spille bass og gitar. Med hjelp fra Paul Cook.

Sin første offentlige opptreden hadde Keren og Sarah på Camden Palace, sammen med kameraten Mel O'Brien. Da de tre var oppvarmingsband for Department S.

Like etter stod jentene på scenen igjen, sammen med bandet Monochrome Set, på Rainbow Theatre. Medlemmene av Monochrome Set var venner av Sarahs skolevenninne Siobhan Fahey. Og på denne konserten opptrådte Siobhan, Sarah og Keren sammen for første gang. Etter det bestemte de tre seg for å danne et band sammen.

Normalt er det en vokalist i et band, og noen som spiller gitar, bass og trommer. Men alle tre ønsket kun å synge, så da bestemte de seg for å gå for det. Siobhan: "We all just wanted to be vocalists."

Siobhan hadde vokst opp i Yorkshire, nord i England, men var opprinnelig fra Dublin i Irland. Hun bodde også en kort periode i Edinburgh i Skottland. Hun har to yngre søstre, der Máire skrev seg seg inn i 80-talls historien som kjæresten til Kevin Rowland i musikkvideoen til klassikeren "Come On Eileen" med Dexys Midnight Runners. Siobhan drømte om å bli flyvertinne og filmstjerne da hun var liten, men etter at hun ble 16 var hun mest opptatt av å ha det morsomt i livet. Hun fulgte bl.a. The Clash og Dexys Midnight Runners på turne, og var tilstede på den aller første konserten til bandet Wire, og den siste konserten med Sham 69.

Det var hårfrisyrene som gjorde at Siobhan og Sarah ble nysgjerrige på hverandre og som gjorde at de begynte å prate med hverandre, første dag på journalistskolen.Siobhan: "Sarah and I were initially attracted by each others hairstyles. I thought she looked much better than everyone else. I sort of knew she'd be my friend."

Et senere bilde av Siobhan og Sarah og deres hårpryd.

En stund senere ble Siobhan kastet ut av leiligheten hun bodde i. Hun flyttet da inn sammen med Keren og Sarah i Denmark Street.

På den tiden Sarah og Siobhan gikk på skole sammen pleide de begge å jobbe på legendariske Marquee Club i London. Sarah stod i garderoben mens Siobhan jobbet i baren.

Siobhan Fahey og Sarah Dallin

Sarah, Keren og Siobhan hadde felles interesse for hårfrisyrer, klær og musikk, og da særlig amerikanske Patti Smith.

Senere opptrådte de tre også sammen med Iggy Pop, The Jam og The Nipple Erectors.

Paul Cook sørget for at Keren, Siobhan og Sarah fikk sjansen til å spille inn en demo, med håp om at den kunne fange interesse hos plateselskapene, slik at de tre fikk gitt ut en plate. I stedet for å skrive en ny låt valgte de å gjøre en cover av den belgiske disco-hiten "Aie a Mwana" fra 1975, opprinnelig sunget av afrikanske Black Blood.  "Aie a Mwana" var en fengende låt som hadde vært nr. 1 i Frankrike og Belgia, men den var sunget på swahili, noe som ga jentene utfordringer da de skulle lære seg teksten. Paul Cook var også den som produserte låta.

Det nystartede selskapet Demon Records lot seg sjarmere, og ønsket å gi ut "Aie a Mwana" på singel. Men da måtte de først ha et navn på bandet. Valget falt på Bananarama, da det var passende eksotisk, og fordi det ga bandnavnet en link til Roxy Musics låt "Pyjamarama" - et band de alle tre likte godt.

At jentene ikke var spesielt glad i bananer var en helt annen ting.

"Pyjamarama" med Roxy Music inspirerte Bananarama

Singelen ble gitt ut høsten 1981, og ble en mindre hit i Storbritannia, med 92. plass. Den nådde også den amerikanske dance-listen på Billboard. Jentene likte "Aie a Mwana" godt selv også. Keren: "You can really get your teeth round it."

 Bananaramas første singel "Aie a Mwana" fra 1981.

Allerede på det tidspunktet ble Bananarama lagt merke til av musikkbladene. 80-tallets store popmagasin Smash Hits hadde en mindre artikkel om dem i oktober 1981. De ble også omtalt og avbildet i 'motebibelen' The Face.

Til tross for at "Aie a Mwana" bare ble en mindre hit fikk Bananarama omtale i flere magasiner i 1981.

"Aie a Mwana" ble også spilt på BBC Radio 1 i programmet til legendariske John Peel. En av dem som hørte låta i det programmet og som så artikkelen om Bananarama var musikeren Terry Hall, som fram til da hadde hatt stor suksess med ska-bandet The Specials (Bl.a. "Ghost Town"). 

Hall hadde nettopp startet opp et nytt band, kalt Fun Boy Three som skulle være litt mer poporientert. Bananarama ble spurt om å være med på innspillingen, da han følte at de stod mye for av det samme som Fun Boy Three. Med inspirasjon fra afrikansk musikk og fokus på det vokale. 

Terry Hall: "We were looking around for people who were doing stuff like us. We were concentrating on vocals and so are Bananarama. They're more or less in the same boat as us."

Hall likte også det 'rufsete' utseendet deres. Terry Hall: "They looked really scruffy. They said they were a band, but they didn't look like a band."

Fun Boy Three og Bananarama. Terry Hall til høyre i bildet.

Keren, Sarah og Siobhan takket ja til forespørselen, og like etter, senhøsten 1981, deltok de på innspillingen av albumet "Fun Boy Three". Keren, Sarah og Siobhan satte sitt preg på plata, ikke minst på låta "It Ain't What You Do (It's The Way That You Do It)". Det var Terry Hall som hadde ideen om å covre låta fra 1939, etter å ha hørt den på en Decca samleplate, kalt "There Goes That Song Again". Terry Hall likte jentene men ble litt oppgitt av at de lo hele tiden i studio, noe som forsinket innspillingen. Hall mente at de heller ikke kunne synge. Likefullt hadde de to bandene det hyggelig i studio sammen og Sarah har bare pent å si om Terry Hall i ettertid.

Sarah: "We were petrified in the studio because we thought they’d think we were professional and know what we were doing but we were 18 and had no idea."

Etter å ha gjort unna plateinnspillingen sammen med Fun Boy Three tok jentene en velfortjent juleferie, der de alle tre dro til Keren og Sarahs hjemby Bristol.

"It Ain't What You Do (It's The Way That You Do It)" som hørtes ut som et barnerim, ble gitt ut på singel i januar 1982. 25. februar 1982 fikk de seks muligheten til å opptre på svært populære "Top Of The Pops" på BBC. "Top Of The Pops" hadde vært det store programmet på TV da de var små, og å få lov til å opptre der selv var nesten uvirkelig. Sarah: "I thought we were famous when we actually made it on to Top Of The Pops."

Bananarama på Top Of The Pops med "It Ain't What You Do (It's The Way That You Do It)" i 1982.

Samme måned nådde singelen en sterk 4. plass på den britiske singellisten. Den ble også en topp 5 hit i land som Belgia, Irland og Nederland.

Singelen ble et gjennombrudd både for Fun Boy Three og Bananarama. Og like etter fikk jentene platekontrakt med det større plateselskapet London Records. Colin Bell som fikk ansvaret for Bananarama har i ettertid omtalt dem som "a complete nightmare", der de diskuterte, furtet og kranglet om alt, både seg imellom, og med folkene de jobbet med.

På samme tid lette de etter en manager til å hjelpe dem med det juridiske og praktiske, og både legendariske Malcolm McLaren og Clash-manager Bernie Rhodes var interessert i jobben. McLaren ble raskt uaktuell da han foreslo at de skulle synge en sang han hadde skrevet, kalt "Don't Touch Me Down There, Daddy".

De endte i stedet opp med ukjente Hillary Shaw - en av få kvinnelige managere i popbransjen. Sarah, Keren og Siobhan var fornøyd med å ha en kvinnelig manager da de følte hun forstod de bedre. Keren: "It was very much easier to have a woman onboard with us."

De var også fornøyd med måten Hillary tok vare på dem. Samarbeidet mellom henne og bandet varte fram til 1991.

Siobhan og manager Hillary Shaw

Selv om Keren, Sarah og Siobhan nettopp hadde hatt en topp 5 hit var de fortsatt blakke og var avhengig av sosialstønad. De flyttet ut av leiligheten i Denmark Street over til en like miserabel en i Camden, nord i London. Den forrige leiligheten hadde ikke bad mens denne manglet kjøkken. Og møbler fant de på gata.

Som første Bananarama-singel på London Records ble "Really Saying Something" gitt ut i mars 1982. Låta var en coverversjon av Motown-bandet The Velveletes' hitsingel fra 1964. Gutta i Fun Boy Three stilte opp for Bananarama på låta, i tillegg til at de var med og produserte den. Også denne låta hørtes ut som om den var sunget av et barnekor, med fokus på sangen. Og i likhet med "It Ain't What You Do..." ble singelen en stor hit, med 5. plass i Storbritannia i april 1982, og fine plasseringer i andre land. De ble også lagt merke til i U.S.A. der singelen nådde 108. plass.

 Det ble laget en morsom musikkvideo til "Really Saying Something"

Med to hitsingler på listene, og med sin væremåte og blikkfang som tre moteriktige unge jenter ble Sarah, Siobhan og Keren raskt populære i britisk media. De fikk mye omtale i de kulørte musikkmagasinene, med forsidebilde på flere av de, før de i hele tatt hadde gitt ut et album.

I bladene framstod jentene som motebevisste og stylede, men sannheten var at de selv sydde klærne de hadde på seg. Keren: "It was all very homemade. I still have my grandmother's sewing machine that most of our clothes were made on." Sarahh: "It was a very do it yourself thing. We had no money."

Klærne de hadde på seg da de opptrådte på TV eller i musikkvideoene ble forsøkt kopiert av tusener av ungjenter som så opp til dem. Bl.a. Melanie B som senere ble popstjerne i Spice Girls. Melanie B: "The whole group gave you inspiration."

Bananarama ble raskt medieyndlinger i Storbritannia.

I april 1982 var Siobhan, Sarah og Keren på handlerunde i London med Smash Hits Magazine på slep. For anledningen hadde sistnevnte hyret inn en limousine som kjørte jentene rundt i byen.

Til tross for suksessen på listene og interessen fra media var jentene fortsatt blakk, og levde på noen hundre kroner i uken. Men de fikk råd til å flytte fra Camden over til en blokkleilighet i Babington Court, sør i London. Her bodde jentene sammen i tre år. I Babington Court hadde de for første gang hvert sitt rom, noe de syntes var luksus. Siobhan: "We thought, this is it! Luxury! A room each!"

Leiligheten ble samlingsted for mange festglade mennesker, slik som Shane MacGowan fra The Pogues. Det fordrunkne ikonet var ofte innom. En natt satt han og sang irske opprørssanger. Da han blekket fant Siobhan, Keren og Sarah fram skosverte og tegnet på nese og værhår i ansiktet hans. MacGowan forlot leiligheten dagen etter uten å legge merke til ansiktspryden. Sarah: "He went out the next day looking like a cat, and he didn't realise."

Leiligheten fungerte også som kontor for bandets fanklubb.

De hadde mye moro sammen i leiligheten, men samtidig kunne det oppstå gnisninger mellom dem når det kom til de daglige gjøremålene, som å vaske opp, og det å gå på butikken for å handle inn mat. Keren: "We argued about who was behind on the kitty." En gang etterlot Siobhan en pizzaeske på gulvet som ble liggende i 14! dager før den ble åpnet. Sarah: "When we opened it, it was crawling with maggots. We had to disinfect the whole kitchen."

Paul Cook og Fun Boy Three hadde vært viktige støttespillere på Bananaramas vei mot suksess, så langt. De neste som kom til å ha stor betydning for bandets videre karriere, var produsent-duoen Steve Jolley og Tony Swain. De to hadde vært aktiv i musikkbransjen siden midten av 70-tallet. Som produsenter fikk de sitt gjennombrudd i 1981 og 1982, da skrev og produserte hitlåter som "Body Talk" (4. plass i UK), "Music And Light" og "Just An Illusion" (2. plass i UK) for Imagination.

Steve Jolley og Tony Swain ble viktige støttespillere.

Jolley og Swain ble med årene kjent for proffe produksjoner med smooth lydbilde, for bl.a. Spandau Ballet og Alison Moyet. Det første Jolley og Swain gjorde var å skrive og produsere den fengende poplåta "Shy Boy". Kompet på "Shy Boy" kunne minne om "Just An Illusion", men med jentenes sterke fokus på samstemt sang, noe som ble deres musikalske kjennetegn, i en tid med mange artister med et sterkt musikalsk og visuelt særpreg.

"Shy Boy" ble nok en stor hit for Bananarama, med 4. plass i Storbritannia, og deres gjennombrudd i mange andre land, med bl.a. 2. plass i Australia, 5. plass på New Zealand og 6. plass i Belgia.

Neil Tennant fra Smash Hits Magazine mente "Shy Boy" var så bra at "You'll forget about the sand in your sandwich."

Med 3 hitsingler på kort tid ble Sarah, Siobhan og Keren store kjendiser i England, og da de var ute blant folk ble de kjent igjen. En dag de alle tre tok bussen begynte noen unger å synge "Shy Boy" for full hals, noe de syntes var kjempeflaut.

Det ble laget en morsom musikkvideo til "Shy Boy"

Musikkvideoen til "Shy Boy" ble laget av Midge Ure og Chris Cross fra synthbandet Ultravox. Storyen i videoen var av det litt tynne slaget, om hvordan Sarah og de andre gjør en nerdete fyr kjekk, hvorpå han stikker av med en annen dame etterpå. Denne fyren ble spilt av Terry Sharpe fra det irske popbandet The Adventures. Sharpe var også Sarah Dallins kjæreste på den tiden - et forhold som varte fram til 2. halvdel av 80-tallet. Sarah (om Terry): "He's very nice and very intelligent."

Terry Sharpe og Sarah i et bilde fra 1986.

I juli 1982 opptrådte Bananarama på det kjente London-diskoteket Camden Palace med "Shy Boy". Med seg hadde Siobhan Fahey kjæresten Robert Hodgens, eller Bobby Bluebell som han kalte seg på på den tiden.

De to hadde vært sammen siden 1981, da de traff hverandre på en nattklubb. Jentene i Bananarama ble mer og mer ettertraktet, og det var det flere som lurte på hva vakre Siobhan gjorde sammen med den ukjente skotten med de tykke brillene og 'bondske' klærne. Robert Hodgens: "Going out with Siobhan was good for me being a geeky guy with specs."

Foreldrene hans ble svært overrasket da han en dag kom hjem med kjendisen Siobhan Fahey, som de hadde sett på flere TV-program på BBC.

 The Bluebells med Bobby Bluebell i midten.

Robert Hodgens var medlem av det da ukjente skotske bandet The Bluebells, og sammen med Siobhan, Keren og Sarah skrev han "Young At Heart" - en sjarmerende poplåt om livslang kjærlighet. Robert Hodgens: "Me and Siobhan both had our ideas of how the song should sound."

I første omgang ble "Young At Heart" å finne på Bananaramas debutalbum som kom i 1983, uten at så mange la merke til den da. Men med tiden kom låta og kjærlighetsforholdet til å bli blant de mest kjente på 80-tallet.

Hodgens og Siobhan var kjærester i to år og bodde også sammen i den perioden.

I november var Bananarama ute med singelen "Cheers Then", som var en fin ballade skrevet av jentene selv, sammen med Sarahs kjæreste Terry Sharpe. Men til tross for sine kvaliteter nådde den ikke høyere enn 45. plass i Storbritannia. Opplevelsen av å floppe med en utgivelse gjorde at de tre tok ting litt mer seriøst. De skjønte at det ikke bare var å gi ut en plate, og så ble det en stor hit. Siobhan: "Before then we thought all groups just brought out records and had them go to the top of the charts. It brought us down to reality a bit."

Noen hit ble heller ikke bandets neste singel, den 60-talls aktige "He's Got Tact", som var bygd rundt en reklamefilm jentene gjorde for Honda Tact motor scooter i Japan. Singelen nådde 37. plass i Japan.

Høsten 1982 spilte Bananarama inn Sex Pistols-låta "No Feelings" til soundtracket til den engelske komedien "Party Party".

Jula 1982 opptrådte Bananarama på et veldedighetsarrangement på Camden Palace i London, for 250 lokale barn.

Siobhan danser med et av barna på Camden Palace.

I desember besøkte de også Japan, der de gjorde tre opptredener i Osaka og Tokyo.

"Shy Boy" ble en stor hit for Bananarama. Likefullt var ikke Sarah, Keren og Siobhan fornøyd med samarbeidet med Jolley & Swain. De følte at duoen ønsket å gjøre Bananarama til en 80-talls utgave av The Supremes, og det ønsket de ikke å være. Dessuten ønsket de å være med og skrive låtene, og ikke bare få presentert ferdige komposisjoner. Siobhan: "They wanted us to do their songs, not ours. They wanted a 1980s version of the old girl groups, disembodied voices. They didn't see us as voices with ideas."

Uenigheten gikk så langt at jentene valgte å sparke  Jolley & Swain midtveis i innspillingen og heller la Barry Blue (som på samme tid hadde ansvaret for jentebandet Toto Coelo) komme inn og produsere resten av plata (6 låter). Blue var også med og skrev "Hey Young London". Blue og Bananarama klarte å ble enige om ansvarsfordelingen og lydbildet de skulle ha.

I mars 1983 var Bananarama ute med sitt debutalbum "Deep Sea Skiving". Og her var Sarah, Keren og Siobhan med som låtskrivere på hele 6 spor: "Cheers Then", "Young At Heart", "Hey Young London", "What A Shambles", "Boy Trouble" og "Wish You Were Here".

Paul Weller bidro med låta "Doctor Love", og de gjorde en coverversjon av Steams "Na Na Hey Hey Kiss Him Goodbye", som hadde vært en topp 10 hit i Storbritannia i 1970. I tillegg var de foregående hitene "Really Saying Something" og "Aie a Mwana" med på albumet. Sistnevnte i en nyinnspilling, pga. manglende rettigheter til den første innspillingen.

"Na Na Hey Hey Kiss Him Goodbye" var produsert av Jolley & Swain, og var en flott produksjon med bruk av rørklokker og smakfull sang fra Keren, Sarah og Siobhan. Bananaramas coverversjon gjorde det enda bedre enn originalen, og nådde en flott 5. plass i Storbritannia, i april 1982. Singelen kom også inn på Billboard i U.S.A.

"Na Na Hey Hey Kiss Him Goodbye" ble Bananaramas 4. topp 5 hit på et år.

Albumet "Deep Sea Skiving" fikk mye omtale i britisk media da det ble lagt ut for salg, og solgte også bra, med 7. plass på albumlisten. Også i U.S.A. var det mange som var interessert i Bananarama, noe som gjorde at albumet nådde en grei 63. plass. Ellers i Europa solgte plata dårlig.

Annonse for albumet "Deep Sea Skiving" og anmeldelse i New Musical Express.

I 1983 var Siobhan, Keren og Sarah ellers opptatt med å promotere bandet i U.S.A. og andre steder. I U.S.A. opptrådte de på TV-prgrammene American Bandstand og Solid Gold.

Bananarama på American Bandstand

De tok seg også tid til å delta på begravelsen til iren Thomas 'Kidso' Reilly. Reilly hadde jobbet som roadie for Bananarama, og ble skutt av en engelsk soldat da han var hjemme i Belfast for å besøke foreldrene sine. Soldaten ble dømt for det meningsløse drapet og Reilly ble i årene etter et ikon for irsk frihetskamp, og for fans av fotballklubben Celtic. Også Gary Kemp og Spandau Ballet kjente Reilly, og førstnevnte skrev 80-talls klassikeren "Through The Barricades" etter det som skjedde. På Bananaramas neste album var låta "King Of The Jungle" dedisert til Reilly. Låta handlet også om behandlingen jentene fikk av pressen under begravelsen i Belfast, der journalistene var mer opptatt av de enn av selve saken og dens politiske innhold.

Keren: "It was really sick the way press behaved at his funeral. We just told them to fuck off. We told them it was nothing to do with us. This is a funeral. We felt so cheap. Like it was some sort of publicity stunt. The bloke was a friend. A real friend. We'd known him for years."

På den tiden var Siobhan kjæreste med Kidsos bror Jim Reilly - trommeslager i pønkbandet Stiff Little Fingers.

Keren, Sarah og Siobhan i Belfast i 1983 i begravelsen til Thomas 'Kidso' Reilly.

Mesteparten av året 1983 ble likefullt tilbrakt i studio der Bananarama jobbet hardt med sitt oppfølgeralbum. Et album de ønsket skulle vise hva de var i stand til å få til på egen hånd, og som skulle være mer politisk enn musikken de fram til da hadde framført. 

Til tross for uenighet med Swain og Jolley på det forrige albumet var duoen tilbake bak spakene på "Bananarama". Plata var en flott samling popperler, og er i ettertid regnet som den beste Bananarama har gitt ut.

I juni 1983 ble Bananarama intervjuet av Neil Tennant fra Smash Hits Magazine, der han stilte bananele spørsmål om hvilket dyr jentene ønsket å være, og hva de alltid hadde med seg når de var ute og reiste. To år senere ble Tennant selv stor popstjerne, som sanger i elektro-bandet Pet Shop Boys.

Publikum fikk en fin forsmak på det kommende albumet allerede i juni 1983, da "Cruel Summer" ble gitt ut på singel. Låta er et av bandets fineste øyeblikk og er også regnet som en 80-talls klassiker. Produksjonen var smakfull og låta haddet et rytmisk preg. Teksten handler om savnet etter en sommerkjæreste - et savn Sarah Dallin visstnok hadde følt mye på i ungdommen... Sarah: "The song play on the darker side (of summer songs): it looked at the oppressive heat, the misery of wanting to be with someone as the summer ticked by. We've all been there!"

Keren var heldigere med sine sommerromanser. Da hun var 16 år gammel var hun på en sommerleir i Devon, sørvest i England, og der ble hun sommerkjæreste med en gutt som spilte på West Ham Schoolboys. Keren er West Ham-supporter, noe som nok hjalp på. Hun hadde også en sommerromanse med en fransk gutt.

Singelen  "Cruel Summer"

Sommeren 1983 ble "Cruel Summer" en hit i Europa, med 8. plass i Storbritannia, 5. plass i Frankrike og 24. plass i Tyskland. Pga. suksessen i Frankrike ble det arrangert en mindre disco-turne der, som ble kombinert med natteliv og ridning.

Året etter i 1984 ble "Cruel Summer" overraskende nok en stor hit i USA, med en sterk 9. plass. Årsaken til at "Cruel Summer" slo gjennom i Statene, et år etter at den ble gitt ut, var at den ble brukt i den svært populære filmen "The Karate Kid". Slik at millioner av unge amerikanere fikk høre den fengende låta. Bananarama hadde motsatt seg at låta ble med i soundtracket til filmen, likefullt ble den en hit. I årene etter har "Cruel Summer" blitt brukt i en lang rekke filmer, og flere artister har covret låta.

Musikkvideoen til "Cruel Summer" ble spilt inn utenfor New York. Årsaken til at den ble spilt inn på den andre siden av Atlanteren var at det var et fint påskudd for Siobhan, Keren og Sarah til å få seg en tur til 'det forjettede land'. Siobhan: "It was just an excuse to get us to the fabled city of New York for the first time." Videoen var inspirert av TV-seien "Dukes Of Hazzard" og ble spilt inn en periode med ekstrem varme i New York.

Musikkvideoen til "Cruel Summer" 

Noen år senere opplevde de at regjerende tungvekstmester Mike Tyson begynte å synge på "Cruel Summer" da han fikk øye på dem fra limoen han satt i. Keren: "He was world champ at the time. He was just the last person on Earth you'd expect to sing a Bananarama song."

Med suksess i U.S.A. og økende interesse i medier fra hele verden ble hverdagen til Keren, Sarah og Siobhan hektisk. De måtte stå opp tidlig for å rekke unna alle gjøremålene, med plateinnspillinger, fotosessions, opptredener, intervjuer og reising.

Sarah: "You just had to get up early and do that work all day long."

I januar 1984 var Bananarama ute med non-album singelen "The Wild Life". Låta var skrevet for den amerikanske filmen ved samme navn, og var en fengende låt som de færreste fikk med seg da den ble gitt ut, selv om 70. plass i U.S.A. var bra.

Tidlig i 1984 var albumet "Bananarama" fortsatt ikke ferdig innspilt, men publikum fikk nok en smakebit fra plata, da "Robert De Niro's Waiting" ble gitt ut i februar. Keren, Sarah og Siobhan hadde skrevet låta selv, i leiligheten de hadde i Holborn.

"Robert De Niro's Waiting" var nok en popklassiker, og muligens Bananaramas beste låt. I tillegg til å være svært fengende hadde teksten en dypere mening, om en jente som blir voldatt, og som under overgrepet velger å tenke på den amerikanske skuespilleren Robert De Niro i et forsøk på å slippe unna mentalt. Det opprinnelige innholdet ble tonet ned i den endelige sangteksten.

At Robert De Niro i hele tatt ble endel av teksten var fordi Keren, Sarah, Siobhan og Jolley & Swain ønsket å bruke mannsnavn med romantiske referanser, og fordi de var fan av filmene til Al Pacino og Robert De Niro. Jentene ville bruke Al Pacino sitt navn mens produsentene mente Robert De Niro var et bedre valg, noe Sarah og co. var enige i. 

"Robert De Niro's Waiting" fikk en flott mottagelse hos både platekjøpere og anmeldere. Med unntak av BBC Radio 1 som ikke ville spille den før den var høyt oppe på den britiske singellisten. I Storbritannia fikk de sin beste plassering fram til da (og senere) med en fin 3. plass. Den nådde også topp 10 i land som Tyskland, Sveits og Irland, og kom inn på topp 100 i U.S.A.

En som likte låta og omtalen av Robert De Niro var Robert De Niro selv. Han ringte Sarah og inviterte henne og de to andre ut på byen, noe de takket ja til. Sarah: "My boyfriend at the time answered and said, 'Robert De Niro’s on the phone'."

I forkant av møtet med De Niro møttes de tre for å ta seg en drink fordi de var så nervøse. Men når de møtte De Niro på Kettners i Soho viste det seg at han var mer sjenert enn de. Sarah: "We’d no idea it was him. He had his producer with him, who did most of the talking. I think De Niro was quite shy. But of course the whole place was filled with our friends and boyfriends – all sitting at different tables trying to sneak a look at him."

Robert De Niro slapp å vente på Bananarama, ettersom de ankom Kettners i Soho før ham.

I april 1984 var albumet "Bananarama" omsider klar for butikkene. Plata var dedikert til Thomas 'Kidso' Reilly (står Rielly på plata av en eller annen grunn). Som nevnt var Reilly en ire som ble skutt av en engelsk soldat i Belfast, og dermed hadde Bananarama vist en politisk side på plata, noe som var kontroversielt. "King Of The Jungle" som handlet om Reilly og drapet på ham var med på albumet.

I et intervju med Smash Hits utdypet Bananarama det de mente om saken: "The song is about how ridiculous it is that 18-year-old boys are given guns and are endorsed by the government to go out and kill people." The lyrics explore how the title figure is patiently waiting for someone to kill. Even though he knows it's wrong, he's willing to do what it takes to improve his standing: "He's working harder, gotta make another, make another martyr."

Andre låter på "Bananarama" med et tydelig politisk innhold var "Hot Line To Heaven" og "Rough Justice". Sistnevnte handlet om sosial urettferdighet som rammer barn og fattige.

Samtlige låter på plata var skrevet av Bananarama i samarbeid med Swain & Jolley. Når de 5 jobbet sammen om låtskrivingen kunne det gå tøft for seg, og ifølge jentene kunne "the shouting last for hours".

Det fins LP-utgaver av "Bananarama" der singelen "The Wild Life" er med, og da sammen med en kortere versjon av ""Hot Line To Heaven".

Swain & Jolley produserte "Bananarama". I 1984 hadde de også suksess som produsenter på albumet "Parade" med Spandau Ballet (2. plass i Storbritannia) og "Alf" med Alison Moyet (1. plass).

"Bananarama" ble ikke den salgssuksessen man kunne forventet, utifra de to store hitlåtene "Cruel Summer" og "Robert De Niro's Waiting" som var på plata, og kvalitetene som en samling gode poplåter. Det er også albumet som anses som Bananaramas beste utgivelse. Jmf. bl.a. Rate your Music. I Storbritannia ble det 'bare' 16. plass, og det var kun i Sveits den nådde topp 10. Selv om den kom inn på listene i en rekke land. I U.S.A. var en 30. plass mer gledelig.

"Bananarama" fra 1984.

Også den fengende "Rough Justice", "Hot Line To Heaven" og "King Of The Jungle" (kun i Japan) ble gitt ut som singler fra "Bananarama" uten å nå opp noe sted. 

I forkant av utgivelsen av "Bananarama" fikk bandet framforhandlet en bedre avtale med London Records enn den de tidligere hadde hatt, noe som ga dem større andel av platesalget.

For å promotere albumet og singlene deltok Bananarama på Montreux Pop Festival i Frankrike, i mai 1984. Sammen med de største navnene i musikkbransjen på den tiden.

Keren, Siobhan og Sarah på Montreux Pop Festival i 1984.

En av de største hendelsene på 80-tallet var utgivelsen av veldedighetssingelen "Do They Know It's Christmas?" med Band Aid. Låta lå som nr. 1 i Storbritannia i hele 9 uker i desember 1984/januar 1985, og gikk til topps i lang rekke andre land, bl.a. Norge. Singelen var den mest solgte i Storbritannia på 80-tallet, og markerte starten på et voldsomt engasjement hos musikere og platekjøpere over hele verden, noe som bl.a. resulterte i Live Aid, U.S.A. for Africa, Forente Artister (Norge) m.m.

Bob Geldof, og Midge Ure fra Ultravox, stod bak utgivelsen av "Do They Know It's Christmas?", og i november 1984 samlet de sammen de største stjernene innen britisk popmusikk, slik som Duran Duran, Sting, Spandau Ballet og Wham! I tillegg til ønsket om å ha med de største popstjernene, var Bob og Midge også opptatt av at skulle være en viss likevekt mellom kjønnene. Men med Annie Lennox, Sade og Alannah Currie (Thompson Twins) opptatt med andre gjøremål, og generelt få kvinnelige popstjerner på listene i 1984 var det ikke så mange å velge imellom. Så den kvinnelige representasjonen ble utgjort av Keren, Siobhan og Sarah i Bananarama og amerikanske Jody Watley.

Bananarama, Jody Watley og Francis Rossi (Status Quo) som medlemmer av Band Aid.

Enkelte vil nok si at Boy George og Marilyn kunne telles med som representanter for det kvinnelige kjønn. Og under innspillingen da de kvinnelige sangerne fikk beskjed om å gå opp i 2. etasje i studioet, ville Keren fra Bananarama ha med seg Marilyn. Keren: "Coming Marilyn?"

Keren, Siobhan og Sarah på vei til innspillingsstudioet, og i studioet.

Det var jentenes manager Hillary Shaw som fortalte dem om innspillingen, idet Keren, Siobhan og Sarah var på vei til en fotosession. Som tidlig i karrieren slet Bananarama med å la være å le når vokalen deres skulle spilles inn, noe som ble bemerket i ettertid. Ellers gikk innspillingen fint, og de var i ettertid glad for å ha vært med på det: "It was a great atmosphere."

Det var særlig gutta i Status Quo de fant tonen med, takket være deres sprudlende væremåte som Keren og co. falt for.

Siobhan, Sarah og andre av popstjernene som var med på Band Aid kunne glede seg over

nok en utmerkelse etter det enorme salget av singelen "Do They Know It's Christmas?".

Etter et begivenhetsrikt år i 1984 ble 1985 et veldig rolig år, der de kun ga ut en plate, da singelen "Do Not Disturb" ble lagt ut for salg i august. Låta med et komp som kunne minne om "Relax" med Frankie Goes To Hollywood ble en salgsmessig flopp, med 31. plass i Storbritannia og unotert i resten av verden.

 Musikkvideoen til "Do Not Disturb"

"Do Not Disturbed" var skrevet og produsert av Jolley & Swain. Keren, Siobhan og Sarah mislikte låta, men valgte å spille den inn likevel. Men rett etter avsluttet de samarbeidet med produsent-duoen. Noe sistnevnte hadde forståelse for. Tony Swain: "We worked with them for four years. We'd done anything. We were becoming stale (overmoden). It was time to move on."

Hovedårsaken til at bandet ønsket å bytte ut Jolley & Swain var manglende suksess på singellistene med de seneste utgivelsene, og fordi de hadde hørt Dead Or Alives nr. 1 hit "You Spin Me Round (Like A Record)", og ønsket å jobbe med produsentene bak låta, Stock, Aitken & Waterman. Siobhan: "As soon as we heard Dead Or Alive’s You Spin Me Round, we knew – that’s where we’re going. I loved that record. At that point, we were all on the same page. It was like, who produced Dead Or Alive’s single."

Dead Or Alive lå som nr. 1 i to uker med "You Spin Me Round (Like A Record)" i mars 1985.

Stock og Aitken var skeptiske til å jobbe med Bananarama, mens Pete Waterman som var litt eldre enn de to andre så på Bananarama som en 80-talls versjon av The Supremes, og var langt mer positiv. 

Keren, Sarah og Siobhan elsket å tilbringe tid på Londons nattklubber, og danse til Hi-NRG musikken som ble spilt der. Men ingen av singlene de selv hadde gitt ut fram til da hadde et lydbilde som egnet seg spilt på nattklubbene. De så på Stock, Aitken & Waterman - som var relativt ukjent fram til da - som de rette produsentene til å gi dem det lydbildet de ønsket.

Aitken, Waterman & Stock hadde stor suksess som produsenter på 80-tallet.

Låta de ønsket at SAW skulle produsere for dem var "Venus". Den hadde opprinnelig vært en nr. 1 hit mange steder i verden i 1969 for nederlandske Shocking Blue, og hadde allerede i flere år vært på Bananaramas repertoar når de opptrådte live. Keren, Sarah og Siobhan hadde gjort flere forsøk på å få Jolley & Swain til å produsere den, men de ønsket ikke å gjøre det. Heller ikke SAW tente på ideen umiddelbart, og når de gjorde et forsøk endte det opp som en R&B låt, noe Bananarama ikke likte. Sarah/Keren/Siobhan: "It doesn't sound like 'You Spin Me Round'."

Jentene måtte forklare hvordan de ønsket lydbildet, og ikke lenge etter hadde Stock, Aitken & Waterman og Bananarama spilt inn det som kom til å bli en av de store hitlåtene på 80-tallet. Med 1. plass i land som U.S.A., Australia, New Zealand, Sør-Afrika og Sveits, sommeren 1986. I Storbritannia ble det 'bare' 8. plass, i Norge 4. plass og Tyskland 2. plass.

"Venus" hadde et lydbilde som gikk rett hjem på nattklubbene og homsebarene. Får å understreke det litt 'dekadente' lydbildet ble det laget en musikkvideo som ga assosiasjoner til Sodoma & Gomorra, der jentene var utkledd som djevelen, gresk gudinne, fransk fristerinne og vampyr. Det var Siobhan, Keren og Sarah selv som hadde ideen til videoen. Keren: "We did it all for our own amusement."

Siobhan (som var kledd som djevel): "I couldn't move very well. I couldn't lift my hands above my elbow... I felt like screaming after a few minutes."

Den 'vulgære' musikkvideoen til "Venus"

Det var ikke bare musikalsk Bananarama hadde endret seg. Ungjente-imaget fra tidlig 80-tall var også borte. I stedet framstod Keren, Sarah og Siobhan som mer vampete og stylede enn før. Noe som var et bevisst valg, da de var lei av 'girl next door' imaget som media og folk i bransjen hadde gitt dem. Siobhan: " We have been manipulated into that image. Possibly by the record company, possibly by the kind of photo sessions we've done. And now people have the wrong impression."

På 2. halvdel av 80-tallet viste Sarah og Keren en mer vampete side enn tidligere.

Med pengene fra "Venus" fikk de råd til å flytte til fasjonable Kensington, vest i London, der Keren, Sarah og Siobhan kjøpte 3 hus ved siden av hverandre. Sarah: "Finally we were getting paid." Og "We saw three houses in the same street, and bought them."

Sarah, Keren og Siobhan var fornøyd med å endelig bli huseiere.

Førsteetasjen i Sarahs hus ble innredet til platestudio, der kjæresten Terry Sharpe og bandet The Adventures holdt til. Mens Siobhan lot sine to søstre Moira og Niamh bo i sitt hus, sammen med en kjæreste. Ifølge Siobhan var det alltid minst 10 personer i huset, noe hun syntes var greit, da hun ble oppdatert på siste nytt fra de som kom på besøk. Siobhan: "I can keep tabs on the whole of London from my kitchen."

Huset til Keren hadde verken leieboere eller møbler da hun aldri tok seg tid til å innrede huset.

Etter en stund solgte Siobhan huset sitt, men flyttet ikke lenger enn til nabogata. Keren: "She coulnd't bear to go too far."

I 1986 deltok Sarah og Keren som korister på John Lydons plate "Family Album".

Til tross for at Bananarama valgte å avslutte samarbeidet med Jolley & Swain var bandets neste album "True Confessions" for det meste produsert av de to produsentene. Det var kun "Venus" og "More Than Physical" som ble produsert av SAW. De fleste av låtene var skrevet av Keren, Sarah og Siobhan, i samarbeid med to lagene av produsenter.

"True Confessions" var en grei samling poplåter med et markant  Hi-NRG preg. "Venus" skilte seg ut som den klart beste låta, men også den sosialpolitiske "Hooked On Love" som omhandlet narkotikamisbruk, "Do Not Disturb" og "A Trick Of The Night" var bra spor.

"Hooked On Love" ble i tillegg å finne på albumet "The Anti-Heroin Project - It's A Live-In World".

"True Confessions" ble lagt ut for salg i juli 1986, til stort sett positiv omtale i media. Dessverre solgte den dårlig, med en svært skuffende 46. plass i Storbritannia. I USA ble det en fin 15. plass, og i Canada ble det 10. plass. Ellers havnet plata et stykke ned på listene rundtom.

Albumet "True Confessions" fra 1986.

"More Than Physical" og "A Trick Of The Night" ble også gitt ut som singler fra "True Confessions" uten å nå opp. Musikkvideoen til "A Trick Of The Night" ble laget av BBC, som endel av en TV-dokumentaren "In at the Deep End", der de lot en amatør få muligheten til å leke video-produsent. Bananarama var ikke fornøyd med resultatet så de spilte inn sin egen musikkvideo like etter.

Litt av årsaken til at albumet og singlene solgte dårlig på den tiden var at Keren i 1986 fikk sønnen Thomas og ikke var i stand til å være med og promotere platene. Graviditeten var ikke planlagt, da det absolutt ikke passet å bli det på den tiden med alle tingene Bananarama hadde planer om å gjøre. Keren ble møtt med liten forståelse fra de to andre da hun fortalte dem at hun var gravid.

Keren: "It couldn't have happened at a more inconvenient time. It was at the height of the success Bananarama had in the States. We had a No 1 record, Venus, and I was pregnant - throwing up everywhere and sweating like a pig. And the rest of the girls were useless. They had no understanding of it at all." Faren til Thomas var modellen David-Scott Evans, Kerens kjæreste på den tiden. Keren (om David): "He's a good housewife and a cook."

Pga. Kerens graviditet ble en planlagt Bananarama-turne lagt på is. I stedet dro de på en presseturne i U.S.A. i juli 1986.

Oppholdet i USA ble hyggelig, med mange inntrykk. Like morsomt var det ikke at de ble forfulgt av en 15 år gammel amerikanske jente som dukket opp overtalt der de var. Hun klarte også å bryte seg inn på Kerens hotellrom, noe sistnevnte syntes var en skremmende opplevelse. Keren: "It was really scary. She said 'I Can't help it'. It's the way I am. I Can't be Just another fan to you, I have to be special to you'."

På samme tid mottok Sarah brev fra en amerikaner som hevdet at han hadde truffet Sarah 15 år tidligere, i Saigon! Da han kjempet i krigen der.

I New York fikk Keren, Sarah og Siobhan også tid til å shoppe og kjøre limousine.

Mens de var i U.S.A. spilte de også inn låta "Riskin' A Romance" sammen med Daryl Hall. Med Siobhan på hovedvokal, og Keren og Sarah på koring. I 1987 ble "Riskin' A Romance" å finne på soundtracket til filmen "The Secret of My Success", med Michael J. Fox i hovedrollen.

I New York fikk de også gleden av å hilse på moteikonet Andy Warhol, på et arrangement MTV hadde. Warhol var fan av Bananarama, og omtalte dem som "the best thing happening at the time."

Sarah og Keren sammen med Andy Warhol

I april 1986 kunne Keren og Sarah glede seg over 1. plass på den britiske singellisten (og Norge), som endel av 'veldedighetsbandet' Ferry Aid. Sammen med artister som Level 42, Curiosity Killed The Cat og Paul McCartney spilte de inn en coverversjon av Beatles-låta "Let It Be".

Det var Stock, Aitken & Waterman som stod bak innspillingen der inntektene gikk til ofrene etter Zeebrugge fergekatastrofen. Siobhan var i Japan sammen med sin nye kjæreste David A. Stewart da låta ble spilt inn.

Keren og Sarah i studio for å spille inn "Let It Be".

Høsten 1986 og våren 1987 jobbet Bananarama med sitt neste studioalbum sammen med Stock, Aitken & Waterman, i deres PWL Studios i London.

Siobhan begynte å date David A. Stewart fra Eurythmics, våren 1986. Fram til det hadde hun vært kjæreste i 2 1/2 år med en 2 meter lang fyr som het Bill.

Stewart hadde tidligere på 80-tallet vært kjæreste med bandpartner Annie Lennox. 1. august 1987 giftet de to seg i Chateau de Dangu, i Normandie, Frankrike - en begivenhet som fikk stor medieomtale verden over. Siobhan: "It was a perfect day". 

Like hyggelig var det ikke at Siobhan mottok en mordtrussel rett i forkant av bryllupet. Det gikk så langt at hun vurderte å ha en skuddsikker vest under brudekjolen. Siobhan: "It was really scary. It was one of those pasted notes cut out from newspapers with really weird phrasing, obviously the work of a total nutter. So I was a bit more nervous than I should have been on my wedding day as I was walking up the aisle (kirkegulvet)."

Siobhan og David ble med det et av de mest kjente ekteparene i 80-tallets mediesirkus. Siobhan var allerede gravid på det tidspunktet bryllupet fant sted.

Siobhan og David A. Stewart giftet seg 1. august 1987.

Mens SAW kun hadde produsert to låter på det forrige albumet hadde trioen full kontroll på innspillingen av "Wow!". Helst ønsket de å skrive alle låtene også, men Bananarama tillot dem ikke å gjøre det. I stedet ble de til i fellesskap. Sarah: "We always wrote with them. They would have preferred to write everything, but we wouldn't let them." Men selve produksjonen hadde ikke jentene påvirkning på. Heller ikke Pete Waterman som nesten ikke var i studio under innspillingen. 

Bananarama og Pete Waterman i lykkelige dager.

Det å få presentert en ferdig innspilt låt, uten mulighet til å få den slik de ville, var frustrerende. I hvert fall for Siobhan som begynte å miste interesse for Bananarama på den tiden. Siobhan: "I felt there wasn't much room for musical experimentation with them, because they had their sound, and that was frustrating for me."

Keren og Sarah var mer positive til det som skjedde ettersom de likte musikken SAW kom opp med. De syntes den var kommersiell, men på det tidspunktet hadde de gitt opp tanken om å bli tatt seriøst av musikkritikerne. Keren: "I'd just given up trying to explain we weren't dimwits and that we were serious artists. So it was just like letting go, and I embraced the whole pop thing and I absolutely loved it."

Resultatet ble et album fylt med fengende dansbar pop, med det samme Hi-NRG preget som "Venus" hadde hatt. Høydepunkt på plata var de senere singelutgivelsene "I Can't Help It", "I Heard A Rumour", "Love In The First Degree", "Nathan Jones" og "I Wan't You Back".

Sarah Dallin: "That album consolidated everything. It was just the best pop album."

Det som likevel gjorde at "Wow!" fikk en moderat mottagelse av platekjøpere og kritikere da den ble lagt ut for salg i september 1987, var at musikken ikke hadde noen dybde, og ikke den sjarmen som Bananaramas tidligste utgivelser hadde hatt. Og Stock, Aitken & Watermans lydbilde hadde allerede i 1987 rukket å bli utskjelt for å være stereotypt, der hitlåter med artister som Hazell Dean, Mel & Kim, Dead Or Alive, Rick Astley og Bananarama hørtes ganske like ut.

I forkant av utgivelsen av "Wow!" ble "I Heard A Rumour" gitt ut som første singel, i juni 1987. I Storbritannia gikk det sånn passe, med 16. plass. I U.S.A. og Canada ble låta derimot en giganthit, med 4. og 2. plass. Den nådde også topp 10 i land som Sveits, Sverige, New Zealand og Irland. I 1987 ble "I Heard A Rumour" også brukt i filmen "Disorderlies".

Albumet "Wow!" gikk til topps i Australia, men havnet ellers et stykke ned på listene rundtom. I Storbritannia ble det 26. plass mens i U.S.A. ble det 44. plass.

Keren og Sarah elsket musikken fra "Wow!" mens Siobhan mislikte lydbildet, men i ettertid måtte hun innrømme at det var det av Bananaramas album som var mest gjennomført. Siobhan: "I have to say, in hindsight, Wow! is the album that hangs together the best."

Albumet "Wow!" fra 1987.

På samme tid som albumet ble lagt ut for salg ble "Love In The First Degree" gitt ut som 2. singel fra albumet.

I forkant av innspillingen av "Wow!" var Bananarama veldig klare på at de ikke ønsket noen låter der ordet 'love' var endel av teksten. Det lyktes ikke produsentene så bra med da de kom opp med "Love in The First Degree" - en av de mest umiddelbare og fengende låtene 80-tallet hadde å by på.

Det var Siobhan som hadde ideen til tekstlinjen: "Last night I was dreaming, I was locked in a prison cell." SAW likte ordsammensettingen og bygde videre på den da de spilte inn låta. "Love in The First Degree" er Pete Watermans favorittlåt med Bananarama.

I musikkvideoen til "Love in the first degree" var Siobhan 6 måneder på vei, men danset likevel med hopp og sprett. 

Salgsmessig gikk det veldig bra i Storbritannia, med en fin 3. plass. I Australia ble det 5. plass, mens i Norge kom låta inn på VG-lista med 10. plass. I U.S.A. ble det 48. plass.

"Wow!"

En mindre hit ble 3. singel fra albumet, "I Can't Help It". I Storbriannia ble det 20. plass og i U.S.A. 47. plass. Siobhan deltok også i denne musikkvideoen, men kun i roligere partier, og kun fra skuldrene og opp.

8. februar 1988 opptrådte Bananarama på Brit Awards med "Love In The First Degree". Her skapte de overskrifter ved å rive av trusa til en av de 13 (halvnakne) danserne.

Det skulle vise seg å bli siste gang Siobhan opptrådte som medlem av Bananarama, for like etter valgte hun å slutte i bandet. Årsaken til at hun valgte å slutte var flere.

Siobhan avsluttet tiden i Bananarama på en stilfull måte, sammen med 13 halvnakne mannfolk

På tiden "Wow" ble spilt inn var gnistningene innad i bandet kommet til bristepunktet. Det var særlig Siobhan som syntes tilværelsen begynte å bli uutholdelig som medlem av Bananarama. Siobhan: "It stopped being fun. And It had become really painfull for all of us. Particallery for me, because those two had been friends since they were five."

I tillegg til gnistningene i bandet var siobhan lei av å jobbe med Stock, Aitken & Waterman. Hun mislikte musikken de laget sammen, og hun mislikte de tre produsentenes griseprat i studio, noe hun har uttrykt i senere intervjuer. Siobhan: "I remember Matt Aitken pressing the talkback button going, 'Keren, I can see your tits wobble!'."

Det var særlig Pete Waterman hun hadde problemer med, og etter hvert nektet hun å være i studio samtidig som ham. Waterman på sin side har i ettertid hevdet at Keren, Siobhan og Sarah var umulige å jobbe med, da de kranglet om alt, og hadde en mening om alt. Ifølge ham var de et mareritt!

Bl.a. likte de å gjøre pek mot ham. Slik som da de utløste brannalarmen på et hotell, og da politiet kom skyldte de på ham, og fortalte politiet at han var faren deres. Pete Waterman: "I never knew what was going to happen next. I was once arrested because the girls set off a hotel fire alarm and told the police I was their dad."

Waterman irriterte seg også over at Siobhan ønsket at låtene de skapte skulle ha et alternativt lydbilde, men samtidig være sånn at de kom høyt på listene rundtom. Og det syntes Waterman var en selvmotsigelse som ikke var mulig. At artister som Peter Gabriel, David Bowie m.fl. har lyktes godt med det sa han ikke noe om.

Sarah og Keren hadde et litt annet inntrykk av SAW og ønsket å fortsette samarbeidet. De på sin side var irritert på at Siobhan tilbrakte så mye tid med ektemannen Dave Stewart i Los Angeles i stedet for å være i studio sammen med de. Keren: "From my point of view, I just thought: ‘Oh fine, she’s married Dave Stewart and now she’s f**ked off and left us in the lurch."

Siobhan valgte å forlate Bananarama i februar 1988.

På slutten av tiden som medlem av Bananarama hadde Siobhan begynt å skrive egne låter som ikke passet inn i konseptet til bandet. Ektemann David oppfordret henne til å ta det et steg videre, og satte henne i kontakt med produsent Richard Feldman. Hun bestemte seg for å prøve seg som soloartist, under navnet Shakespears Sister (inspirert av The Smiths' singel "Shakespeare's Sister"). Den første singelen som soloartist kom ut i 1988. Men "Break My Heart" kom ikke inn på listene.

Siobhan/Shakespears Sisters første singel "Break My Heart".

Produsent Feldman hyret deretter inn låtskriveren Marcy Levy, slik at Siobhan fikk hjelp med låtene. Samarbeidet mellom de to gikk så bra at Siobhan bestemte seg for å ha Marcy med i bandet. Men først måtte hun endre navn, til Marcella Detroit. 

Deres første singel sammen, "You're History" (1989) ble en stor hit i Storbritannia, med 10. plass. Men det var først med "Stay" fra 1992 at det virkelig tok av. Låta gikk til topps i Storbritannia (i hele 8 uker), Irland og Sverige, og nådde en sterk 4. plass i U.S.A. Plasseringer som var bedre enn det Bananarama noen gang opplevde med en enkeltlåt.

Musikkvideoen til "Stay" var svært minnerik.

Sarah og Keren ønsket å fortsette Bananarama som en duo da Siobhan sluttet, men plateselskapet motsatte seg det, da de mente det så bedre ut med 3 jenter i musikkvideoene enn med 2.

Sarah: "We considered continuing as a duo, but the record company saw the whole video thing, was kind of three people."

Som ersatter for Siobhan ble Jacquie O'Sullivan hentet inn. Jacquie var fra Hendon i London der hun hadde vokst opp sammen med 4 brødre og 1 søster. Fram til dette hadde hun spilt i bandet The Shillelagh Sisters og jobbet i en forretning som solge lærundertøy. Hun hadde også deltatt i musikkvideoen til "Who's That Girl" med Eurythmics (1983) - en video der også Keren, Siobhan og Sarah deltok. I likhet med Sarah og Keren hadde Jacquie David Essex som musikalsk favoritt i ungdommen.

Keren og Sarah kjente Jacquie fra før fra Londons uteliv, og ønsket ikke å få inn en ukjent som nytt medlem i bandet. Jacquie var henrykt over å bli spurt, og sa ja med en gang.

Jacquie O'Sullivan i musikkvideoen til "Who's That Girl" med Eurythmics.

Jacquies første opptreden som medlem av Bananarama var på tysk TV der de framførte "I Can't Help It".

Jacquies ble sjokkert over møtet med musikk-businessen som Bananarama var endel av. Hun omtalte det som 'totalt kaos' og kynisk. Utad skulle det virke som at hun var et likeverdig medlem av bandet, men det var langt fra sannheten. Hun fikk fastlønn, og ikke andeler av platesalget og inntektene, og hun hadde ingen påvirkning på det kunstneriske, og var ikke med og skrev låter (med unntak av en).

Jacquie O'Sullivan (i midten) som medlem av Bananarama.

Jacquie og Bananarama fikk en flying start med den nye besetningen, da de i mars 1988 var ute med singelen "I Want You Back". På "Wow!" var låta spilt inn med Siobhan på vokal sammen med Sarah og Keren. Med Siobhan ute av bandet valgte de å spille den inn pånytt, med Jacquie på vokal. Og den dansbare låta ble en stor hit, med 5. plass i Storbritannia, 3. plass i Australia og fine plasseringer ellers.

"I Want You Back" het opprinnelig "Reason for Living", men Bananarama likte ikke tittelen og teksten, så de fikk den endret.

Jacquie O'Sullivan fikk oppleve å bli endel av den store interessen rundt Bananarama.

For å markere at Bananarama Part I var kommet til en ende valgte London Records å gi ut en samleplate med bandet, kalt "The Greatest Hits Collection", i passende tid før julesalget. Siden gjennombruddet i 1982 hadde jentene hatt 9 topp 10 hits i Storbritannia, og store hits ellers i verden. Samleplata omfavnet utgivelsene deres fram til da på en fin måte, og den ble ikke overraskende en salgssuksess, med 3. plass i Storbritannia, 2. plass i Frankrike, og topp 10 i flere andre land.

 "The Greatest Hits Collection" fra oktober 1988. Med Siobhan på forsiden av platecoveret.

I anledning utgivelsen av samleplata ble den nye låta "Love, Truth And Honesty" gitt ut på singel uten å nå opp noe sted. Låta var skrevet av Banananarama sammen med Stock, Aitken & Waterman, som den siste låta de skrev sammen.

Også Supremes coveren "Nathan Jones" ble spilt inn pånytt med Jacquie på vokal, uten at heller den ble noen suksess da den ble gitt ut i november 1988. Hyggeligere var det at den ble tatt med på soundtracket til filmklassikeren "Rain Man", fra samme år.

"Love, Truth And Honesty" og "Nathan Jones" gjorde det ikke like bra som tidligere singelutgivelser.

I februar 1989 var Bananarama ute med singelen "Help". Låta var en coverversjon av Beatles-klassikeren, og var et samarbeid med komiker-trioen Dawn French, Kathy Burke og Jennifer Saunders - for anledningen kalt La Na Nee Nee Noo Noo. Låta var produsert av Stock, Aitken & Waterman.

 Stock, Aitken & Waterman og Bananarama i studio.

Singelen ble gitt ut som endel av Red Nose Day, der inntektene fra salget gikk til den britiske veldedighetsorganisasjonen Comic Relief.

Bananaramas versjon av "Help" var fengende og kraftfull, og musikkvideoen som ble laget til utgivelsen var morsom, takket være bandet og de tre komikerne. I videoen ble Jacquie indirekte gjort litt narr av, da Kathy som portretterte henne ikke slapp til i intervjuer og diskusjoner.

Musikkvideoen til "Help" der Bananarama fikk hjelp fra komikerne French, Burke & Saunders.

Bananarama hadde gitt ut plater siden 1982, men likevel aldri dratt ut på noen turne. I 1989 passet det endelig for alle tre å få det til. Riktignok hadde de vært ute på en mindre "Lovekids Tour" i 1988, men da bare med konserter i Japan.

"The 1989 World Tour" startet opp 21. mars 1989, i Boston, U.S.A. Etter 13 konserter i Nord-Amerika gikk turen videre til Australia, Japan, Filippinene, Hong Kong, Indonesia, Thailand, England og Irland. Det var egentlig meningen at de skulle opptre i Nord-Irland også, men pga. en bombtrussel ble konserten avlyst. Jentene følte selv at konsertene i U.S.A. var svært vellykkete og at de fikk motbevist påstandene i amerikansk presse om at de var 'one hit wonders'. Sarah Dallin: "People originally thought we wouldn't last. They thought we'd be one-hit wonders.... I think seven years' success has proved everybody wrong. We've finally got the success we deserve."

På turneen framførte de Bon Jovis "You Give Love A Bad Name", og låtene "Mr. Sleaze" og "Ecstasy" som ikke var å finne på noen av Bananaramas ordinære albumutgivelser. Etter 39 konserter avsluttet de turneen i Dublin, 1. juni.

"The 1989 World Tour"

27. juni var de ute med den andre av kun to singelutgivelser i 1989. Og igjen var det snakk om en coverversjon. Denne gang av deres egen "Cruel Summer". "Cruel Summer '89" var en tidsriktig, funky remix. Men dessverre manglet den sjarmen til originalen, og ble heller ikke noen større hit noe sted, med unntak i Finland der det ble 2. plass. I Storbritannia ble det 19. plass.

Større suksess hadde Bananarama, da de i desember igjen fikk være med som medlemmer av Band Aid - denne gang kalt Band Aid II, på nyinnspillingen av "Do They Know It's Christmas?". Keren og Sarah var faktisk de eneste artistene som deltok på begge innspillingene, noe som sier noe om deres evne til å opprettholde interessen hos platekjøperne.

En mulig årsak til at de fikk være med på innspillingen var at Stock, Aitken & Waterman var produsenter og mange av de andre artistene som deltok på Band Aid II også var produsert av SAW, slik som Kylie Mingoue, Jason Donovan, Sonia og Cliff Richard.

I lkhet med originalen gikk også 1989-versjonen av "Do They Know It's Christmas?" til topps i Storbritannia, men ble ikke like stor hit ellers i Europa.

 Bananarama i studio og i musikkvideoen til "Do They Know It's Christmas?" fra 1989.

Utgivelsen av 89-utgaven av "Do They Know It's Christmas?" markerte slutten på 80-tallet for Bananarama. Og i likhet med de fleste andre band og artister som hadde vært populære i tiåret ble 90-tallet en salgsmessig nedtur, der de slet med å opprettholde suksessen de hadde hatt på listene rundtom. "Help!" ble den siste topp 10 singelen i Storbritannia for Bananarama. Utover 90-tallet havnet singlene og albumutgivelsene et stykke ned på listene.

Keren og Sarah var i alle år to glade jenter som likte å gå ut på byen og danse og prate med folk. Gjennom musikkbransjen ble de kjent med mange av de største popstjernene. Slik som gutta i Wham! Og på slutten av 80-tallet ble Keren kjæreste med Andrew Ridgeley fra Wham! Forholdet var lenge skjult for pressen men etter at de to giftet seg fikk de mye oppmerksomhet - ikke overraskende. I et forsøkt på å skåne forholdet valgte de å bosette seg på en bondegård fra 1500-tallet i Wadebridge, Cornwall. Her tilbrakte de tiden med golf, surfing og sykling. George Michael var ofte på besøk her, da han likte å kunne gå på puben uten at folk plaget ham.

George hadde et hus i Sør-Frankrike som Sarah og Keren ofte besøkte. De dro også til steder som Necker Island, Paris og Cotswolds sammen med George.

Andrew Ridgeley fra Wham! og Keren var sammen i mange år.

2. halvdel av 1989 og våren 1990 jobbet Bananarama med et nytt album. Som på de foregående albumene valgte de å samarbeide med Stock, Aitken & Waterman, men etter å ha jobbet sammen med de en stund følte de at resultatet ikke ble slik de ønsket, og de valgte derfor å avslutte samarbeidet. På albumet "Pop Life" fra 1991 var det kun låtene "Ain't No Cure" og "Heartless" som ble tatt med fra disse innspillingene. SAW hadde 12 nr. 1 hits på 80-tallet i Storbritannia og bortimot 100 topp 40 hits. Men på 90-tallet opplevde de motgang, og interessen for produksjonene deres falt hos platekjøperne. I 1991 valgte Matt Aitken å gi seg, slik at den klassiske SAW-besetningen var historie.

Sarah og Keren kontaktet først produsent David Z. (Prince, Fine Young Cannibals), deretter Steve Jolley (fra Jolley & Swain), uten heller det førte til noe konkret, annet enn låta "Is Your Love Strong Enough". Sarah valgte da å ta kontakt med eks. kjæresten Martin Glover - kjent under kunstnernavnet Youth. Youth var en av de mest suksessrike produsentene på 90-tallet og utover, og hadde bakgrunn fra post-punk bandet Killing Joke.

Martin Glover hjalp Bananarama med albumet "Pop Life".

Sammen med ham skrev og produserte de låtene "Preacher Man", "Only Your Love", "What Colur R The Skies Where U Live", "Tripping On Your Love", "Outta Sight", "Megalomaniac" og "I Can't Let You Go".

Også Andy Caine (Andrew R. Cunningham) var en viktig støttespiller for Bananarama på denne plata, da han var med og skrev 8 av låtene. Kjente artister som Gipsy Kings og Zoë deltok som musikere på plata.

"Pop Life" ble ikke gitt ut før i mars 1991, men allerede i 1990 ble den Acid House-inspirerte "Only Your Love" og dance-låta "Preacher Man" gitt ut på singel, uten at noen av dem nådde opp noe sted.

Bananarama fikk muligheten til å opptre på Top Of The Pops med "Preacher Man".

På samme tid som "Pop Life" ble lagt ut for salg ut ble coverversjonen "Long Train Running" gitt ut på singel uten at heller den nådde opp i hjemlandet (30. plass) eller noe annet sted. Også "Tripping On Your Love" ble gitt ut som singel fra "Pop Life".

"Pop Life" solgte svært dårlig i Storbritannia, med kun 42. plass på albumlisten, og med unntak av Frankrike der det ble en overraskende sterk 2. plass nådde ikke plata opp ellers i verden heller.

Albumet "Pop Life" fra 1991

"Pop Life" ble det første og siste Bananarama-albumet der Jacquie O'Sullivan deltok. Siden hun ble medlem i 1988 gikk hun fra å være entusiatisk til å bli mer og mer frustrert. Både over sitt manglende kunstneriske bidrag, og forholdet til de andre to som var blitt dårlig med årene.

Jacquie: "It got to a stage where I felt so uncomfortable within the group. I no longer felt I fitted in." Etter "Pop Life" fra 1991 valgte hun å slutte i Bananarama.

Hun har i tiden etter jobbet som casting director og vært medlem av discobandet Slippry Feet, og gitt ut flere plater. Hun har også jobbet som yogalærer og massasje terapeut.

I stedet for å få tak i et nytt medlem til å erstatte Jacque valgte Keren og Sarah å fortsette som en duo. De skjønte nok at det var vanskelig for å en nykommer å finne sin plass i et band der de to andre har vært bestevenner siden barndommen. Dessuten trivdes de godt å jobbe sammen som en duo.

Sarah: "I absolutely loved being a duo."

Etter 1991 valgte Keren og Sarah å fortsette som en duo.

1992 ble et rolig år for Bananarama. Hovedårsaken til det var at Sarah ble mor for første gang. Hun fikk datteren Alice sammen med danseren Bassey Walker. De to var forlovet, og bodde sammen da Alice var baby, men innen de skulle gifte seg gikk de hvert til sitt.

Sarah Dallin og Bassey Walker fikk et barn sammen.

I forkant av innspillingen av albumet "Please Yourself" hadde Pete Waterman en ide om hvordan han skulle få Bananarama tilbake på listene. ABBA var svært populære i Storbritannia på starten av 90-tallet, i en retrobølge. Og han tenkte at Keren og Sarah skulle spille inn musikk inspirert av ABBA, men med 90-talls lydbilde, som et slags 'ABBABanana'. Keren og Sarah lot seg overtale til å bli med på ideen. Resultatet ble et lett tilgjengelig plate med inspirasjon fra både ABBA og 90-talls europop. 

Musikken på "Please Yourself" var fengende men samtidig intetsigende. Og den imponerte verken kritikere eller platekjøpere da plata ble gitt ut i april 1993.

Det beste den oppnådde var 46. plass i Storbritannia. I U.S.A. ble den ikke gitt ut i det hele tatt - som det første Bananarama-albumet til ikke å bli gitt ut der.

I senere intervjuer har Keren og Sarah innrømmet at de ikke er så veldig glad i denne plata.

1. singelen "Movin' Up" ble en liten hit i hjemlandet, med 24. plass. 2. singelen "Last Thing On My Mind" nådde kun 71. plass, men ble en topp 10 hit noen år senere i en coverversjon med The Steps.

"Please Yourself" fra 1993 ble en salgsmessig nedtur for Bananarama.

Mens Keren og Sarah slet med å hevde seg på listene med "Please Yourself" gikk det bedre med deres tidligere venner i The Bluebells. I 1993 gikk bandet til topps i Storbritannia og Irland med en nyutgivelse av singelen "Young At Heart". Låta som også Sarah og Keren var med og skrev på tidlig 80-tall. Årsaken til den plutselige interessen for "Young At Heart" var en reklame for Volkswagen Golf der låta ble brukt.

Sara Dallin hadde i alle år brukt Sarah som artistnavn, mens fødenavnet hennes var Sara uten h. På 90-tallet valgte hun å bruke Sara som artistnavn også, uten at så mange fikk med seg navneendringen.

1994 var et stille år for Bananarama. De var heller ikke ute og turnerte på denne tiden, med unntak av en opptreden på Gay Pride på Clapham Common i London.

I 1995 var Bananarama tilbake med et nytt album, kalt "Ultra-Violet". I forveien hadde det vært gitt ut i Japan, under navnet "I Found Love". Plata ble ikke gitt ut i Storbritannia, da de ikke lenger hadde noen avtale med London Records som hadde gitt ut alle platene deres fram til da. Uten noe plateselskap i ryggen ble albumet distribuert av ulike plateselskap i de landene der den ble gitt ut. Og uten noe plateselskap til å promotere plata, og liten aktivitet fra Keren og Sara falt "Ultra Violet" som en stein rundt om. En 61. plass i Japan var det beste den oppnådde.

"Every Shade of Blue" og "Take Me To Your Heart" ble gitt ut som singler fra plata, uten å nå opp noe sted. "Every Shade of Blue" er en av Kerens favorittlåter med Bananarama. Keren: "Melodically, it's more moody, I think, than a lot of the others. I actually really like it because of that. I think it's got a really good mood, and an atmosphere which you don't often find in a dance track. I'm very fond of the track itself."

Keren og Sara hadde i utgangspunktet tenkt å samarbeide med japanske Tetsuya Komuro på "Ultra-Violet", men utkastet til låter som han presenterte var 'søppel' ifølge Keren.

"Ultra-Violet"/"I Found Love" fra 1995.

Keren og Sara var med og skrev låtene på "Ultra-Violet", men ellers ble det meste gjort av Gary Miller - en produsent som også hadde deltatt på "Please Yourself". Med enn mann til å gjøre alt ble resultatet en intetsigende plate med et tynt, syntetisk lydbilde. Ikke ulikt Culture Beat og 2 Unlimited fra samme tid.

 Gary Miller

Utgivelsen av "Ultra-Violet" ble fulgt opp med en "Ultra Violet/Dance Mix 95 Tour" i 1995 og 1996. Med besøk i bl.a. Nord-Amerika. I 1997 fortsatte turneen i Australia.

I 1998 ble den opprinnelige utgaven av Bananarama gjenforent i forbindelse med et TV-program på Channel 4, der de gjorde en ny versjon av ABBAs "Waterloo" fra Eurovision i 1974. Selv om Siobhan stilte opp i studio og i musikkvideoen gjorde hun det klart at hun ikke hadde noe ønske om bli med i Bananarama igjen.

I 1998 sang Siobhan, Keren og Sara "Waterloo", noe som fikk endel oppmerksomhet.

I 1999 ble Siobhan, Sara, Jacquie og Keren intervjuet i forbindelse med en dokumentar om Bananarama som BBC laget.

I 1999 fulgte Bananarama 80-talls heltene i Culture Club ut på en "Club Sandwich Tour". Også Heaven 17 og Belinda Carlisle deltok på turneen.

Under turneen presenterte Bananarama endel nye låter. Bl.a. en ny versjon av "Venus". Tanken var at de skulle danne grunnlaget for det neste albumet, bl.a. med hjelp fra produsent Brian Higgins. Men pga. uenighet med produsentene ble de planene skrinlagt.

Utenom mimreintervjuer på TV og i magasinene, var det lite interesse for det Bananarama ga ut av plater. I 2001 var de ute med sitt 8. studioalbum, kalt "Exotica". På den tiden bodde jentene i Frankrike, og plata ble derfor spilt inn i der, med franske Pascal Caubet som arrangør og produsent.

Pascal Caubet

Keren: "It was a mutual friend of ours who'd been working on a video with this producer Pascal Caubet and they happened to mention Bananarama and Pascal said he was a big fan and would like to meet us. So we met up and played him all the stuff we'd written over the past five years. And he was really interested in doing this project with us so that's how that came about.

It was more interesting for us. I think to come and work in France with a French producer because it's something we haven't done before. We pretty much have been taking it easy and doing the things as we wanted to do. Because we didn't feel there was any rush. We were just doing it because we enjoyed doing it, and waiting for the right offer to come up, really. So… we love to come to Paris."

Caubet og jentene skrev noen nye låter til albumet, men det meste var coverversjoner av Bananaramas tidligere hits, samt Whams "Careless Whisper". Sistnevnte ble gitt ut som singel fra albumet sammen med "If". Verken albumet eller singlene nådde opp noe sted.

Bananaramas 8. studioalbum "Exotica" fra 2001.

Større oppmerksomhet fikk Bananarama i 2001 da de ble gjenforent med Siobhan, på en konsert de gjorde på G-A-Y på London Astoria, der de framførte "Venus".

Siobhan, Sara og Keren kom sammen for en kveld i 2001 

I 2001 ble det også gitt ut nok en samleplate med Bananarama, som solgte brukbart i Storbritannia. Materialet på plata gikk fram til 1993, noe som kanskje var naturlig med tanke på den manglende suksessen de opplevde i årene etter.

I 2002 samarbeidet Bananarama med den tyske disco-duoen Discobrothers på låta "U R My Baby". På samme prosjekt jobbet tyskerne også med andre 80-talls stjerner som Sinitta, Limahl, Tony Hadley og Irene Cara.

Deretter ble det igjen stille fra Keren og Sara. Men i 2005 fikk de et lite comeback med albumet "Drama", og singlene "Move In My Direction" og "Look On The Floor (Hypnotic Tango)" som begge ble topp 30 hits i Storbritannia. Førstnevnte med en fin 14. plass, og også oppe på listene andre steder i verden. Bl.a. nådde "Look On The Floor (Hypnotic Tango)" en sterk 2. plass på den amerikanske dance-listen. Det ble også laget proffe musikkvideoer til de to låtene.

 Musikkvideoen til "Look On The Floor (Hypnotic Tango)"

Lydbildet på "Drama" var mer tidsriktig og med flere musikalske detaljer enn forgjengerne hadde. Musikalsk kunne plata minne om Kylie Minogues "Can't Get You Of My Head". Bak produksjonen stod produsentene Jeremy Wheatley, Brio Taliaferro, Blackcell, Terry Ronald og Ian Masterson. Selve låtskrivingen ble gjort i Sverige, sammen med produsentene Henrik Korpi og Mathias Johansson (Blackcell).

"Drama" ble det første Bananarama-albumet til å bli gitt ut i Storbritannia (A&G Records) siden 1993. 169. plass var likevel ikke så mye å skryte av.

"Drama" fra 2005 inneholdt flere hitsingler.

Utgivelsen av "Drama" ble fulgt opp med "Drama Tour". For det meste med konserter i Storbritannia.

I 2005 fikk Bananarama en club-hit med en remix av "Really Saying Something", gjort av artisten Solasso.

I 2006 og 2007 ble det gitt ut flere samleplater med Bananarama, bl.a. ble alle bandets 6 første album gitt ut pånytt, av Rhino Records. I tillegg til de originale låtene innehold platene remixer.

I 2007 annonserte Keren og Sara at de jobbet med et nytt studioalbum - et album som kom til å inneholde coverlåter. Og like etter framførte de den franske 80-talls hiten "Voyage Voyage" på en konsert i Franrike. 

På 90-tallet var det mange 80-talls band som ble oppløst, som regel fordi interessen for dem ikke lenger var så stor - i en tid med nye sjangre og nye artister som var mer spennende enn de gamle. Bananarama er en av få 80-talls band som har klart å holde det gående helt fram til i dag, uten lengre pauser. 

På 2000-tallet var det mange av 80-talls artistene og bandene som gjorde comeback, til glede for aldrende musikkinteresserte. Slik som The Human League, Spandau Ballet, Kajagoogoo, The Blow Monkeys og Ultravox. Og mange av disse bandene dro ut på turneer med sine gamle hits. I 2001 fikk London-selskapet Tony Denton Promotions samlet populære 80-talls artister som Go West, Heaven 17, Kim Wilde og Paul Young, og sendt dem ut på "Here & Now Tour". Konseptet ble en stor suksess, og har i ettertid blitt en årlig begivenhet, der ulike artister har fått mulighet til å stå foran et stort publikum og framføre sine gamle hits.

I 2007 ble Bananarama spurt om å bli med, noe de takket ja til. Og opplevelsen av å være endel av retro-turneen sammen med 80-talls artister som Midge Ure, Belinda Carlisle og Limahl gjorde at Bananarama har vært med stort sett hvert år siden, både i 2008, 2009, 2010, 2011, 2012 og 2014.

Turneplakat fra 2008, med Bananarama som endel av 80-talls sirkuset "Here & Now Tour".

I juni 2009 opptrådte Bananarama på Isle Of Wight Festival, og de opptrådte på The Manchester Gay Pride Festival.

I september 2009 var Bananarama ute med et nytt album, kalt "Viva". Og der de tidligere hadde latt folk som Gary Miller og Pascal Caubet få full kontroll på produksjonen av albumene "Ultra-Violet" og "Exotica" var det Ian Masterson som var gitt 'alle rettigheter' denne gangen. Som nevnt hadde Belfast-baserte Masterson også deltatt som produsent på "Drama".

 Ian Masterson

Masterson produserte, programmerte, spilte tangent og skrev låtene på "Viva". Sistnevnte sammen med Keren og Sara. Keren og Sara deltok også som musikere på plata, der de begge spilte bassgitar!

"Viva" var en veldig syntetisk plate, innen sjangeren elektro-pop/Hi-NRG. Salgsmessig gikk det sånn passse, med 87. plass i Storbritannia og 32. plass i Japan. "Love Comes" (44. plass i UK) og "Love Don't Live Here" ble gitt ut som singler fra plata.

På samme tid spilte Bananarama også inn coverversjoner av kjente låter som "Voyage Voyage" (Desireless), "The Sound Of Silence"(Simon & Garfunkel)  "Run To You (Bryan Adams) og "Tokyo Joe" (Roxy Music). "The Runner" (The Three Degrees) ble å finne på "Viva".

 Studioalbumet "Viva" fra 2009.

For å promotere albumutgivelsen var Bananarama ute på en "Viva Tour" i 2009 og 2010.

Selv om Sara og Keren tilbrakte mye tid sammen, i platestudioer og på turne ble de ikke lei av hverandre. De reiste gjerne på ferie sammen og feiret julehøytider sammen. Og Keren som bodde i Cornwall bodde hjemme hos Sara når hun var i London. Og ungene deres følte seg som søsken.

I 2010 fortsatte samarbeidet mellom Bananarama og Masterson, da de sammen skrev og spilte inn julesingelen "Baby It's Christmas". Låta som var en blanding av ABBA-sound og dance var en fengende gladlåt, men som dessverre ikke fenget platekjøperne (199. plass i Storbritannia). "Baby It's Christmas" ble også å finne på samleplaten "Super Dance Christmas Party, Volume 3".

I 2012 var det igjen tid for å legge ut på turne, denne gang til Nord-Amerika. Som endel av "Pinktober Hard Rock charity". I forbindelse med turneen ga Bananarama ut singelen "Now Or Never". Og låta ble en liten hit i U.S.A., med 4. plass på dance-listen der borte.

Deretter ble det stille fra Bananarama. I hvert fall når det kom til nye plateutgivelser. Likefullt var de jevnlig på turne i årene som fulgte. Både på retro-turneer med andre 80-talls artister og under eget navn. I 2014-2015 var de ute på en europeisk turne, i 2016 på turne i Australia og i 2017 på en "Original Line Up UK Tour".

Som navnet tilsa var sistnevnte turne en gjenforening mellom Keren, Sara og Siobhan. Siobhan hadde deltatt på enkeltkonserter før dette også, men ikke på noen turne. Faktisk ble dette Siobhans første Bananarama-turne, ettersom hun ga seg i bandet før de dro ut på sin første turne i 1989.

Siobhan: "It’s so frustrating, because I left the year before they got their first tour together. The whole reason we’d formed a band was to get on stage, and I’d been denied it."

Sara: "Siobhan had never toured with us. She left the year before we embarked on our 1989 World Tour with Jacquie O’Sullivan."

Foranledningen for det litt overraskende gjenforeningen av den klassiske Bananarama-besetningen var en middag de tre hadde hjemme hos Siobhan, der de spiste god mat og deretter danset sammen utover natten. Alle tre følte at kjemien fortsatt var der, og de pratet om muligheten for å gjøre noe sammen igjen. Og ikke lenge etter ble planene lagt for en Bananarama-turne.

Siobhan: "We were singing and dancing into the small hours. Arms around each other’s necks...it was quite emotional. Sara said to me, 'you have no idea how great it is performing on stage and how much people love our songs'."

I andre intervjuer dedikerte de gjenforeningen til George Michael - sangeren som de alle tre hadde hatt et nært forhold til. George Michael døde 25. desember 2016. Keren: "George’s death was the instigating factor for saying yes to doing this now. He was such a huge part of our lives. It just makes you think, ‘Life’s too bloody short’."

Keren og Geoge Michaels kollega fra Wham! tiden - Andrew Ridgeley - gikk fra hverandre i 2017, etter 25 års ekteskap.

I 2017 ble Keren, Sara og Siobhan gjenforent som Bananarama.

Noe av årsaken til gjenforeningen var at både Siobhan og Bananarama de seneste årene hadde slitt med platesalget, og at alle tre trengte å skape noe som kunne gi inntekter igjen. 

Siobhans to siste album med Shakespears Sister hadde ikke solgte noe, og forsøk på å slå gjennom som skuespiller gikk heller ikke så bra. I 1996 ble hun skilt fra David A. Stewart. I alle år har hun slitt med depresjon, og har flere ganger vært lagt inn til behandling.

Selv om Siobhan sluttet i Bananarama allerede i 1988 og fikk en nr. 1 hit med Shakespears Sister etterpå var det alltid Bananarama folk hun møtte forbandt henne med. Siobhan: "Wherever I go, I’m Siobhan from Bananarama. People wet their knickers when they find that out."

Sara Dallins to selskaper In A Bunch og Sarkazm som hadde hatt stort overskudd på 90-tallet var nesten insolvent rundt 2008.

Turneen som ble gjennomført i Storbritannia ble en stor suksess, der publikum satte stor pris på å ha Siobhan tilbake i bandet. I tillegg til 80-talls hitene til Bananarama framførte de også Shakespears Sisters' "Stay".

Keren: "The tour was very much a celebration of our time together and we dug out a whole load of footage of the three of us to go on the big screens at the gigs, which was very emotional too."

Oppmuntret av den gode mottagelsen valgte de tre å følge opp med ny turne i 2018, kalt "The Original Line Up North America and European Tour". Konsertene de gjorde på London's Hammersmith Theatre og  Newcastle City Hall ble spilt inn og senere gitt ut som CD, DVD og blu-ray. På konserten de gjorde på Edinburgh Castle i Skottland i juli 2018 var deres gamle venner i The Bluebells oppvarmingsband.

Parallelt med turneene ble det også gitt ut en rekke samleplater, og bandets 6 første album ble gitt ut på nytt (nok engang) av Edsel Records.

Muligens inspirert av den økende interessen for Bananarama gikk Sara og Keren i studio for å spille inn et studioalbum - det første på 10 år. Og som for 10 år siden var det Ian Masterson de søkte hjelp hos. 8 av 10 låter på albumet var også skrevet av ham sammen med Keren og Sara. Siobhan som hadde deltatt på to turneer med Bananarama deltok ikke på albumet. Hovedårsaken var at hun og Marcella Detroit hadde funnet sammen igjen, som Shakespears Sister, og at de var opptat med turne i 2019.

"Stuff Like That" og "Looking For Someone" ble gitt ut som singler fra albumet, uten å nå opp. Platas beste spor var "In Stereo", som var produsert av meritterte Richard X (Sugababes, Liberty X, The Human League m.m.). Låta var skrevet av bl.a. Richard X og var egentlig spilt inn av Sugababes.

"In Stereo" var nok et elektronisk dance-album, men lydbildet var fyldigere og med større inspirasjon fra 70-talls disco. Salgsmessig gikk det også svært bra, med en fin 29. plass på den britiske albumlisten.

"In Stereo" fra 2019, Bananaramas første album på 10 år.

Utgivelsen ble fulgt opp med en "UK In Stereo Tour". 30. juni fikk de æren av å opptre på legendariske Glastonbury-festivalen, for første gang. Noe de selv og managementet var svært stolte av.

Når de var ute og opptrådte traff de ofte på voksne damer som fortalte dem at de hadde vært en viktig inspirasjon i ungdommen, noe de satte pris på å høre.