Jeg kjøpte debutplata "The Crossing", og den gikk rett hjem. Jeg likte alle låtene på plata. Og både albumet og singelen "In a Big Country" er blant mine absolutte favoritter, også idag.

Jeg levde meg veldig inn i låtene, og laget egen bilder i hodet , utifra teksten på låtene. Ikke minst en låt som "The Storm" gjorde inntrykk. Det voldsomme inntrykket denne plata gjorde, dannet grunnlaget for den langvarige interessen for bandet i årene som fulgte. 

Men også oppfølgerne "Steeltown" og "The Seer" falt i smak, og står for noe av den samme fine stemningen som på "The Crossing". Alle gir denne fine middelalderstemningen hvor man føler seg hensatt tilbake i tid, et sted i de skotske høylandene.

Platene etter de tre var også bra, om ikke like bra. De beveget seg her mer mot tradisjonell, amerikansk inspirert rock. Noe som gjorde dem mer til et band i mengden. Men deres siste album "Driving to Damascus" var en skikkelig opptur, med flere flotte låter. Bla. "Fragile Thing". Så det var veldig synd det skulle bli deres siste album.

Jeg spiller fortsatt platene deres jevnlig, og kjøper opp (dum som jeg er) mange av samleplatene som markedet er blitt oversvømt med i årene etter Adamsons død. Når jeg er ute på nettet og diskuterer musikk, ser jeg at det er mange der ute som husker Big Country, og har et forhold til bandet, noe som er gledelig.