De fleste musikkinteresserte
nordmenn har et forhold til a-ha.
Både gjennom de mange flotte låtene og albumene de har gitt ut og
suksessen de har oppnådd i utlandet. De har vist at også vi
nordmenn kan lage fengende popmusikk som slår an på listene rundt
om. Mange av oss har fulgt dem helt siden de framførte "Take
On Me" første gang, på
Lørdagssirkuset på NRK i 1984. Og deretter gledet oss over 1.
plass på singellisten både i U.S.A. og Storbritannia, James
Bond-låt, 55 millioner solgte plater, opptreden foran 200.000
mennesker i Rio m.m.
For mange var
opptredenen på Lørdagssirkuset i oktober 1984 det første møtet
med a-ha.
Mange år før a-ha fikk sitt
gjennombrudd var Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy ambisiøse
unge musikere som spilte sammen i det Doors-inspirerte bandet Bridges. Bridges rakk å gi ut et album før Magne og Pål (som han
da het) vendte blikket mot England. "Fakkeltog" som plata
het ble med årene et svært ettertraktet samleobjekt, og interessen
for Bridges økte i takt med suksessen a-ha opplevde.
Flere av låtene a-ha kom til
å ha suksess med ble skrevet mens Magne og Pål fortsatt var i
Bridges, og mye av entusiasmen, musikkgleden og ferdighetene på de
ulike instrumentene som de dro nytte av senere på 80-tallet ble
skapt i øvingslokaler som medlemmer av Bridges.
Bridges
Historien om Bridges startet
allerede på starten av 70-tallet, da Magne Furhuholmen og Pål
Waaktaar var 9 og 10 år gamle. De to guttene som kjente hverandre
fra nabolaget i Havreveien, Manglerud (Oslo), begynte da å spille
musikk sammen. Pål bodde i Havreveien 100, mens Magne bodde i nr.
80.
Blokkfløyter og blikkfat
fungerte som instrumenter i den første tiden. Senere gikk de over
til å spille på gitarer og billige synthesizere. De hadde også
tilgang på en Dali forsterker med tremolo, etter Magnes far. Senere
fikk Magne overta en gitar som bestefaren hadde brukt.
Da Magne var 14 år flyttet
familien fra arbeiderstrøket på Manglerud til den finere bydelen
Asker. Her begynte han på Hovedgården ungdomsskole. Selv om
ungdommene her var mer streit, fant han likesinnede som han utviklet
et godt vennskap med. Og selv om han ble sett på som en raring, ble
han ikke mobbet.
For samarbeidet mellom Magne og
Pål var flyttingen til Asker, på den andre siden av byen, en liten
katastrofe. Det positive var at Magnes foreldre hadde forståelse
for sønnens store musikkinteresse. Og med et større hus å boltre
seg i, fikk Magne og Pål disponere kjelleren til øvingslokale, og
oppbevaring av instrumentene de hadde. Begge spilte gitar og
keyboard, mens Pål også spilte trommer.
Pål og Magne i
yngre år.
Mye av ungdomstiden til både
Pål og Magne handlet om det å spille musikk sammen. I band med
navn som Black Day,
Spider Empire,
Black Sapphire,
og Thala & the Layas Blues
band. Med årene ble låtene
de spilte mer intrikat og forseggjort, i takt med deres utvikling
som musikere. De gikk også etter hvert over til å spille
elektrisk gitar i stedet for akustisk.
Rundt 1975 skrev de sin første
låt sammen, kalt "Mary
Anne". Oppkalt etter en
jente de begge var betatt av. 17. mai 1977 hadde Magne og Pål sin
første 'offentlige' opptreden, som medlemmer av Spider Empire.
Begivenheten fant sted i hagen til foreldrene til Magne. Lydstyrken
var øredøvende, og midt under bandets tolkning av "Smoke
On The Water" kom
politiet og stoppet 'konserten'.
Magne og Pål
sammen ved pianoet i ungdommen.
Da Magne og Pål var ca. 14 år
gamle ble de intervjuet av en lokal Oslo-avis, og allerede da var de
klar på at de en dag skulle reise ut og bli internasjonale
popstjerner. Oppslaget førte til endel kommentarer fra
skolekameratene, men med årene skulle det vise seg at de fikk rett.
Avisoppslaget fra den gangen har de tatt vare på.
Utenom musikken hadde de til
tider problemer med å kommunisere. En sommer de reiste rundt om i
Europa ble de så uvenner at de ikke pratet sammen på resten av
turen. Dvs. de kommuniserte kun gjennom låttekstene de skrev.
Da Magne flyttet fra Manglerud
til Vollen i Asker høsten 1977, måtte Pål ta den lange turen til
den andre siden av Oslo for å kunne treffe kameraten og
musikkollegaen. Først dro han med T-banen inn til Oslo sentrum, der
han skiftet over til buss. Deretter måtte han traske gjennom
Vollenskogen, gjerne i stummende mørke. Ifølge Pål gjorde han
dette hele 5 ganger i uken. Noe som viser at han allerede da tok
musikken svært alvorlig. Pål Waaktaar: "Utrolig kjedelig å
sitte på bussen etter skolen og tilbake igjen på natta. Da skal du
vite at du har lyst."
I starten hadde Magnes mor Lise
sterk innflytelse på bandet, og øvingene de hadde i kjelleren. Hun
var ikke så opptatt av om de hadde gjort leksene sine før de gikk
igang med spillingen, til tross for at hun var lærer. Og hun
stilte alltid opp med mat til de ivrige musikerne i kjelleren. Denne
kjelleren ble av Pål og de andre omtalt som Knusla Bruk.
Pål har i alle år vært kjent
som en disiplinert person som visste hva han ville. Morten har i
tillegg omtalt Pål som en arbeidsnarkoman som gjerne kan sitte i
timesvis og jobbe på de samme små detaljene i en låt. Et annet
kjennetegn med Pål, er at han alltid har med seg noteboken sin,
uansett hvor han er. Her noterer han seg ideer til melodier og
tekster. Det kan være ord som blir nevnt på TV, ting som blir sagt
i en konversasjon som kan gi Pål ideer til nye låter.
I 1977 dannet Magne og Pål et
band de tok veldig seriøst. De kalte seg for Bridges, og hentet
inspirasjon fra progrocken og The
Doors. Bridges bygde videre på det Magne og Pål hadde gjort i
Black Sapphire og Thala & the Layas Blues band.
Pål Waaktaar: "The Doors
lærte meg mye om arrangement. Utrolig flinke folk. Få overdubs.
Enkle virkemidler utgjorde hele pakka, og jeg ble meget
imponert." Både Magne og Pål var imponert av
Robby Kriegers gitarspill, og
ønsket å være som ham. Men noen måtte være Ray
Manzarek (keyboardist)..
Og Pål som var eldst bestemte at Magne var den som skulle spille
keyboard i Bridges - en avgjørelse Magne visstnok aldri har tilgitt
ham. Likefullt ble Magne en dyktig tangentmann. En annen årsak til
at Magne endte opp som tangentmann, var at han måtte overlate
mikrofonen til Pål da han kom til stemmeskiftet. Og det var mer
naturlig å spille gitar når man sang enn å spille keyboard.
En ung Magne
Furuholmen som keyboardist i Bridges.
I starten hadde Magne vært den
naturlige lederen av bandet, men med årene tok Pål mer og mer
over. På denne tiden brukte Pål fortsatt Gamst som etternavn.
I tillegg til Pål og Magne
bestod den første utgaven av Bridges av Viggo
Bondi på bass og Jan
Erik Ødegård
på trommer. Viggo Bondi som hadde bakgrunn fra bandet
Essence møtte Magne og Pål
første gang på Vollen i Asker. Det han husker fra dette første
møtet var to langhårede gutter kledd som Jimi
Hendrix/hippier, med
slengbukser, blomstrete skjorter og mokkasiner. Ødegård
ble etter kort tid byttet ut med
Erik Hagelien.
11. mars 1979 stilte Bridges
opp i NM i rock med låta
"Somebody's Going Away",
uten å nå helt til topps. Med sviktende utstyr og manglende
erfaring som liveband hadde de i realiteten aldri en sjanse til å
vinne.
I april 1979 ble Bridges
intervjuet av Asker og Bærum Budstikke, der de ble omtalt som The
Bridges. I intervjuet fortalte Pål og co. om viktigheten av å
skrive egne låter, at de tilbrakte svært mye tid i øvingslokalet,
og at tekstene de skrev var på engelsk, da de hadde mål om å slå
gjennom i utlandet: "Vi vil ikke prøve å gjøre det stort her
i Norge. Det har tatt knekken på mange nok musikere før, og vi
ønsker ikke å bli et nytt hakk i skjeftet."
Bridges i 1979,
med Erik Hagelien, Magne Furuholmen, Viggo Bondi og Pål Gamst.
På samme tid gjorde Bridges en
konsert hjemme hos familien Hagelien, på Hvalstad i Asker. For
anledningen ble det også laget et konsertprogram. Proft skulle det
være.
27. mai 1979 opptrådte Bridges
på ærverdige Chateu Neuf i Oslo. De var ikke helt fornøyd med
opptredenen sin pga. tekniske problemer med utstyret. Dette
skulle vise seg å bli den siste opptredenen de gjorde med Erik
Hagelien i bandet. Hagelien valgte å slutte etter det fordi han
ønsket å konsentrere seg om skolegang.
For å få tak i en ny
trommeslager valgte bandet å sette inn en annonse i Aftenposten. En
av dem som fattet interesse for jobben var 19 år gamle
Øystein Jevanord. Etter en
audition hjemme hos Magne ble han tatt inn som medlem av Bridges. Jevanord
var en svært dyktig trommeslager med en uortodoks spillestil.
Senere kom han til å følge a-ha når de var ute på turne. Han var
også medlem av deLillos en
periode.
Øystein
Jevanord som trommeslager i Bridges.
Allerede på dette tidspunktet
hadde som nevnt Pål klare visjoner om å slå gjennom ute i verden.
Og at det beste stedet å være om man ønsket å oppnå det, var i
London. Han var klar til å dra over så snart han var ferdig med
gymnaset. Men Magne som var et år yngre enn ham ønsket ikke å
avbryte skolegangen. Han ville vente.
I desember 1979 gjorde Bridges
en konsert på Asker gymnas (til støtte for ofrene etter krigen i
Afghanistan), som de i ettertid mente var av stor betydning. Da det
var første gang de hørtes ut som et proft band - oppildnet av et
demoopptak Magnes stefar Terje
Nøkleby hadde gjort fra en
øving i forveien, som ikke var noe å skryte av.
I salen var Morten Harket som
var elev ved skolen. Etter konserten gikk han bort til de 4 og
fortalte om den store musikalske opplevelsen de hadde gitt ham, og
at han mente Bridges hadde en strålende framtid. Litt senere
kontaktet han Viggo Bondi med forespørsel om ikke han kunne bli med
i Bridges. Han fikk sjansen til å møte de andre også, uten at de
lot seg overbevise om at han var en som passet inn i bandet. Ifølge
Viggo Bondi var det en sjenert og klumsete Morten som tok kontakt
med ham.
Våren 1980 fikk Bridges æren
av å være oppvarmingsband for Oslos new wave-stolthet
Kjøtt, på livestedet
Dovrehallen i Storgata. Mottagelsen de fikk hos publikum var ikke
så bra. Psykedeliske hippielåter var ikke det folk ville ha rundt
1980, i det som gjerne omtales som new wave-æraen. Da var det godt
for Pål ha søsteren Tonje
i salen som kunne gi ham oppmuntring etterpå.
Noen dager etter konserten fikk
de en telefon fra Ole A.
Sørli fra Polydor Records. De
antok at han var interessert i å tilby dem platekontrakt. I stedet
ønsket han Bridges som backingband for jenteduoen Dollie
som nettopp hadde spilt inn plate, noe de høflig avslo. På vei ut
av kontoret hans fikk de med seg Dollies album, og den fant de ut
egnet seg godt som frisbee da de kom ut på gaten.
Bridges rundt
1980
Allerede i februar 1980
bestemte Bridges seg for å spille inn plate, da de mente at det var
det logiske steget videre. Og sommeren samme år ga Bridges ut det
selvfinansierte albumet "Fakkeltog"
på sitt eget plateselskap Våkenatt
(etter poeten Gunvor Hofmos
bok "I en våkenatt").
Plata var spilt inn i en nedlagt fabrikk i Nydalen, i et studio kalt
Octocon,
som de leide for 500 kroner dagen. Lokalet lå nede i en sliten
kjeller.
På innspillingen brukte Pål
en Gibson SG gitar - samme modell som Robbie Krieger i The Doors
brukte, mens Magne stilte med en Wasp synthesizer og en Moog
Polymoog 203A synthesizer. Wasp synthesizeren ble også brukt av Nick
Rhodes i Duran
Duran på samme tid.
Allerede på denne plata kunne
man skimte melankolikeren Pål Waaktaar, i dystre låter som
"The Melancholic
Chevaliers", "Scared,
Bewildered, Wild", "Death
Of The Century" og perlen
"September".
Ellers var plata preget av "intrikate linjer og symfonisk rock",
som Pål selv har omtalt det som. Plata var ellers spesiell på den
måten at side 2 hadde en stopprille midtveis, slik at lytteren
måtte flytte stiften. Noe slikt hadde muligens aldri vært gjort
før.
"Fakkeltog" var
produsert av en Svein Erichsen.
Erichsen var nabo til Magne på Vollen, og hadde i 1970 sett The
Doors opptre live på Isle of Wight festivalen. Noe som
selvfølgelig gjorde inntrykk på Magne og Pål. Også Octocon eier
Tore Aarnes deltok, som
tekniker på "Fakkeltog".
Magne med
produsent Svein Erichsen (fra boken "Så blåser det på
jorden").
Coveret på plata ble skapt på
kjøkkenbordet, der de tegnet, klistret og klippet, for å få det
slik de ønsket.
Den etter hvert
ettertraktede plata "Fakkeltog".
"Fakkeltog" som ble
trykket opp i 1000 eksemplarer ble slaktet i pressen. Unntaket
var musikkbladet Puls,
der Hege Duckert
skrøt av plata: "Et par huller i arrangementene i blant er
egentlig ikke vesentlig. For alt dette er barnesykdommer. Det
viktigste er at Bridges har dette 'noe' som gjør produktet
interessant."
I ettertid var Magne, Pål,
Øystein og Viggo kritiske til "Fakkeltog" pga. lydbildet
som de mente hørtes tynt ut. De manglet instrumenter og kjelleren
de spilte inn plata i var dårlig egnet til å skape god lyd. I
tillegg hadde de presset for mange låter inn på plata, noe som
gikk utover lydkvaliteten.
Til tross for kritikken fra
bandet selv og anmelderne solgte "Fakkeltog" brukbart, med
ca. 600 eksemplarer. Senere har den blitt et samleobjekt som man
gjerne må betale 3-4000 kr for. Pål har fortsatt en digital kopi
av "Fakkeltog", så en nyutgivelse av plata er fortsatt
mulig.
For å få platebutikkene i
Oslo til å ta inn plata, fikk de venner og kjente til å gå inn i
butikkene og etterspørre plata, og spille tydelig indignert over at
"Fakkeltog" ikke var å finne i hyllene. I passende tid
etterpå kom bandets manager og kamerat, Peppern, inn i butikkene å
tilbød "Fakkeltog" til innehaverne.. Magne og co.
dekorerte også husveggene i Oslo sentrum med postere som reklamerte
for Bridges' plata.
I desember 1980
var Bridges klare med materiale til et nytt album. Denne gang
ønsket de et bedre innspillingsstudio, og brukte derfor tid på å
finne et egnet sted. Valget falt på Sound
Art Studio i Skippergata i
Oslo som de fikk leie billig fordi bandet var fleksibel med
tidspunktene de skulle bruke studioet. I
tillegg til god akustikk hadde Sound Art lydteknikere tilgjengelig
som kom med gode råd til de unge musikerne. De valgte også å
flytte øvingslokale fra kjelleren til Magne til en kjeller som lå
i et offentlig bygg i Oslo sentrum. Målet var å skrive og lage
demoer av minst 3 låter i uka, som de så tok med seg til Sound Art
Studio og spilte inn i helgene.
Pål foreslo at de
burde endre navn fra Bridges til Poem
for å distansere seg litt fra
Doors-linken og fordi han syntes navnet klang bedre. Noen av de nye
låtene hadde Doors-referanser, men for det mest var materialet litt
mer poporientert enn tidligere. Med inspirasjon fra musikken som var
populær i tiden.
Pål Waaktaar
Blant låtene på
plata var tidlige versjoner av "Soft
Rains Of April" og "Scoundrel
Days" ("The
Leap"). Innspillingen av
plata som fikk arbeidstittelen
"Poem" ble gjort i
desember 1980 og januar 1981. Igjen med Svein Erichsen som
produsent. Bildet som skulle brukes på coveret til plata var laget
av Magne.
Påls tekstbok
med utkast til "The Leap", som senere ble til a-ha
klassikeren "Scoundrel Days".
Bandet var svært
godt fornøyd med resultatet, og fornøyd med sin egen utvikling som
musikere. Viggo Bondi: "Høsten 1980 var vi blitt mye dyktigere
musikere, og vi elsket de nye låtene." Den melankolske
stemningen på flere av låtene på "Poem" skyldtes det
brutale drapet på John Lennon,
8. desember 1980. Viggo og Pål var sammen i Oslo da de fikk høre
den triste nyheten. Påls reaksjon på hendelsen var total taushet i
flere timer etterpå.
Rundt
nyttårstider skjedde det som i realiteten satte en stopper for
utgivelsen av "Poem", og på mange måter selve
eksistensen av Poem/Bridges. En tyv brøt seg inn i studioet og
stjal med seg mastertapen til plata, samt Viggo Bondis bassgitar -
en Gibson Les Paul. Med lite penger på kontoen tok det tid for dem
å erstatte utstyret. I et forsøk på å få igjen gitaren og tapen
kontaktet de Aftenposten for å få dem til å legge ut en
etterlysing av utstyret i avisen. Og selv om Aftenposten tok
forespørselen alvorlig, og laget en artikkel om tyveriet, fikk de
ikke inn noen tips.
Magne Furuholmen:
"- Den jula ble nitrist. Ikke bare mistet vi tapene våre, men
på toppen av alt ble også studio lagt ned."
I påvente av at
det skulle skje noe i saken valgte Viggo, Pål, Magne og Øystein å
spille inn låtene som hadde vært på mastertapen pånytt. Eieren
av studioet var svært lei seg for det som hadde skjedd og tilbød
dem gratis studiotid. Med erfaringen fra første runde i studioet og
med ideer til forbedringer ble den nye innspillingen bedre enn den
gamle.
I februar dro
Viggo og Pål over til London på jakt etter en ny bassgitar - en
Boss synthesizer bass. Men den var ikke å oppdrive, så i stedet
kom de hjem med en Pollard synthtromme, noe trommeslager Øystein
ble svært fornærmet over, da han syntes den hørtes mer ut som en
leke i lydbildet enn et ordentlig instrument. Likefullt tok
han i bruk tromma for å glede de andre i bandet. Pål var fascinert
av de nye synthesizerne som hadde tatt musikkscenen i Storbritannia
med storm, der mange av de mest populære låtene rundt 1980 hadde
et synthkomp. Pål hadde et ønske om at "Poem" skulle
starte med Doors-inspirasjon i låta "Fakkeltog", og så
avsluttes med en ren synthlåt. Slik ble det imidlertid ikke.
Pål og
Viggo
28. februar 1981
hadde Aftenposten en gladnyhet å komme med. Viggos bassgitar og
studioopptakene var funnet igjen. En Torkel
Johansen fra Halden hadde
kjent igjen Bondis bassgitar fra en svensk avis, der en svensk
toller på Svinesund var avbildet med gitaren i hånda si, sammen
med annet tyvegods. Utstyret ble levert tilbake til Pål og co. noe
som naturlig gjorde dem svært glade.
Pål
Waaktaar og Viggo Bondi med bassgitaren de savnet (Oppslag i
Aftenposten, 28. februar 1981).
Låtene ble
deretter mikset ferdig i studio, men "Poem" ble likevel
ikke gitt ut! Det skyldtes hovedsakelig ungdommelig rastløshet og
et ønske om å gå videre. I stedet for å bruke tid på å få
gitt ut "Poem" var Magne og Pål mer opptatt av å skrive
nye låter og spille inn demoer. Øvingene foregikk i kjelleren til
en barnehage på Manglerud. Visstnok ble den første utgaven av det
som senere skulle bli "Take On Me" til på denne tiden.
Pål og Morten kalte den "Lesson
One" i første omgang.
Sommeren 1981 var
det igjen aktuelt for Morten Harket å bli vokalist i Magne og Påls
band. Han ble kalt inn til audition, og bandet lot seg imponere av
hans stemmeprakt. Men pga. noen misforståelser skjedde det ikke mer
da. Noe av årsaken kan være at Bridges/Poem i realiteten var
oppløst på dette tidspunktet. Viggo og Øystein var frustrert over
manglende spillejobber, og frustrert over Magne og Pål som helst
ville sitte i kjelleren og skrive låter. Viggo Bondi: "Dere
var bare interessert i å lage nye låter. Dette var den store
frustrasjonen." Også bruk av synthesizere, og Pål og Magnes
ønske om å fortsette karrieren i London var noe de var imot. På
den tiden hadde Magne nettopp kjøpt seg en Korg synthesizer mens
Pål hadde kjøpt inn en gitar-synth.
Viggo og Øystein,
og Magne og Pål skiltes som gode venner. De to førstnevnte
fortsatte som musikere i andre band i stedet, mens Pål og Magne
satte kurs mot London. Etter hvert ble også Morten Harket med på
laget og resten er musikkhistorie.
Bridges ble
oppløst i 1981 pga. ulike ønsker for veien videre.
I årene etter har albumet
"Poem" vært regnet som et 'lost album' som mange a-ha
fans har ønsket å ha i samlingen. Særlig ettersom man har skjønt
at plata inneholder tidlige versjoner av kjente a-ha låter. Først
i 2018 ble dette en realitet, da Magne og Paul lot seg overtale av
rockemuseet Rockheim i
Trondheim til å la de få gi ut opptakene på plate. Rockheim var
iferd med å opprette et nytt plateselskap og da ønsket Bondi og
co. å hjelpe det nye selskapet. Viggo Bondi: "jeg tenkte at
denne type album passet og ville løfte Rockheim."
Det var Paul som hadde den
originale tapen lagret som også tok ansvar og mikset plata. Og det
på teknisk utstyr som var tilgjengelig i 1981, i frykt for å miste
det autentiske preget.
Paul Waaktaar- Savoy: "For
me this is not just an historical document, but a new release. When
I sat down to have a proper listen to the music again a couple of
years ago, I was shocked by how good it sounded. We were an
incredibly tight band, and this was music recorded live by four guys
in a studio. We would often nail a song on the first or second take.
I didn’t want the music to sound too modern, even if that would
have been possible now. That’s why I came up with a dogma that
only equipment invented and available pre-1981 could by used when
doing the mix. That became my way of doing it. To make the album
sound as good as possible, but not by cheating."
"Våkenatt"
var en lekker utgivelse - godt egnet for samlere og dedikerte fans
av a-ha/Bridges.
"Poem" endret navn
til "Våkenatt" da plata ble lagt ut for salg 15. august,
samme dag og sted som a-ha skulle holde konsert i Trondheim.
Våkenatt var også navnet på selskapet Bridges i sin tid opprettet
for å gi ut bandets plater. Plata starter med låta
"Fakkeltog", som var samme navn som Bridges første album
fra 1980.
Utgivelsen som kun ble trykt
opp i 900 nummererte eksemplarer var svært lekker, med album på
grønn vinyl, omslag og et hefte med biografien til Bridges, samt
mange bilder, pent pakket inn i en boks med bandlogo på forsiden.
Webmaster og andre som hadde forhåndskjøpt plata ble invitert til
Rockheim for å få plata signert av Bridges, som var samlet for
anledningen. Bridges ble også intervjuet av NRK Midtnytt på radio
og TV.
Bridges anno
2018, med Paul Waaktaar-Savoy, Viggo Bondi, Magne Furuholmen og
Øystein Jevanord
"Våkenatt" fungerer
som en tidskapsel der man får innblikk i hvor Magne og Pål stod
musikalsk da de var rundt 20 år gamle. Låtene henter inspirasjon
fra både Doors, prog, ska og rett fram pop. Interessant er det
også å høre tidlige versjoner av "Scoundrel Days"
("The Leap") og "Soft Rains Of April"
(webmaster).
Magne Furuholmen: " Jeg
ble satt rett tilbake til ei tid, der vi hadde sterke musikalske
ambisjoner og ville noe. Det er godt tidsbilde på hvor vi
var."
|