Trevor Charles Horn: Født 15. juli 1949, i Houghton-le-Spring, Sunderland, England

Geoffrey Downes: Født 25. juli 1952, Stockport, England

Bruce Martin Woolley: Født 11. november 1983, Loughborough, Leicestershire, England

Trevor Horn var på 80-tallet den mest markante produsenten i England. Med banebrytende produksjoner for Frankie goes to Hollywood, ABC, Propaganda og Yes. På slutten av 70-tallet hadde han også stor suksess med bandet The Buggles og nr. 1 låta "Video killed the radio star"- som en av de mest velproduserte og tidstypiske låtene fra perioden. Videoen til "Video killed the radio star" ble den første som ble spilt på MTV, da de startet opp 1. august 1981.

Selv om Horn hadde stor suksess på 80-tallet, og "Video killed the radio star" ble en stor hit, klarte ikke Buggles å følge opp suksessen med låta. Etter 2 album som ikke solgte all verden, ble bandet oppløst. I ettertid har The Buggles gjerne blitt omtalt som et one-hit-wonder.

Trevor Horn vokste opp i Houghton-le-Spring, som er endel av Sunderland kommune, nordøst i England. Foreldrene hans het John og Elisabeth. Begge to var fra Hetton-le-Hole, som ligger like ved.  Faren jobbet som ingeniør, med teknologi knyttet til melkeproduksjon som sitt spesialfelt. Trevor har to søstre i Janet og Marjorie, og en bror som heter Ken. Begge søstrene emigrerte etter hvert til Canada.

En ung Trevor Horn

På kveldstid spilte Trevors far bassgitar i det lokale Joe Clarke Band. Det var som medlem av dette bandet at faren hadde møtt Trevors mor. 

Unge Trevor var en stor beundrer av faren, og var ofte tilstede når bandet hans opptrådte. Som 11 åring begynte han å spille bassgitar selv, etter å ha blitt lært opp av faren til å spille "Way Down Upon The Swanee River" på dobbelbass. Ettersom faren jobbet  mye, hendte det rett som det var at Trevor måtte steppe inn og spille i hans band når de opptrådte. Trevor Horn: "Sometimes I had to dep for him. I used to go with him and I'd sometimes play, take over from him. That was my first taste of the music business". " Og: "The band would tolerate me."

Sin første musikalske a-ha opplevelse fikk han da han hørte "Walk on by" med Dionne Warwick, som 12 åring.

På Johnston grammar school spilte Trevor bassgitar i skolens ungdomsorkester, i tillegg til mer tradisjonelle rockeband som han var innom. Når han var hjemme satt han i timesvis og hørte platene til The Beatles. Noe som naturlig nok gikk utover leksene, som han mer eller mindre ga blaffen i. Trevor Horn: ""The problem is, I got too much into the Beatles so I failed most of my O-levels. I can’t blame them directly, obviously I had something to do with it."

Trevor ble tidlig opptatt av de små detaljene i musikken han hørte på. Bl.a. funderte han mye på hvorfor Beatles hørtes så annerledes ut når de opptrådte live, enn hva de gjorde på plate. Trevor Horn: "The Beatles sounded kind of rough when they were live. I could tell they were a little out of tune. The records were so much better and I was always fascinated by those differences early on."

Like mye som han var opptatt av å lære seg å spille bassgitar, var unge Trevor fascinert av platestudioer, og alle de tekniske innretningene som befant seg der. Trevor Horn: "I was obsessed with recording studios, microphones, headphones ... any kind of paraphernalia to do with studios always used to hold a fascination for me."

På begynnelsen av 70-tallet ble Trevor og broren fascinert av det progressive rockebandet Yes. Hvor de diskuterte variasjonene i lydbildet og tekstene på platene. De dro også på flere Yes konserter sammen.

Da Trevor var rundt 15 år gammel flyttet foreldrene til Midt-England. Trevor valgte da å flytte inn hos bestemoren, for å gjøre ferdig eksamene. Etter det valgte han å følge foreldrene, og flytte til Leicester.

Etter avsluttet skolegang begynte Trevor å jobbe i en fabrikk som laget plastbager. Men da han var 18 fikk han sparken fra denne jobben. I stedet prøvde han lykken som profesjonell musiker på utestedet Bailey's Club, noe som umiddelbart ble en suksess, ettersom han tjente 3 ganger så mye som han hadde gjort på fabrikken gjennom å opptre 6 kvelder i uken. Trevor Horn: "It was fantastic. I wasn’t a bad bass player. That was how I earned a living."

Trevor Horn

Noen av pengene han tjente brukte han på studioutstyr, da han hadde et ønske om skape sitt eget hjemmestudio. Tanken var at han da kunne bruke studioet til å gjøre små oppdrag for håpefulle talenter, eller pønkband med navn som Unwashed og Unwanted.  Sammen med noen venner spilte han inn en fotballsang for Leicester F.C. At han dermed var i ferd med å starte sin karriere som plateprodusent, tenkte han ikke over. Horn: "One day somebody said to me that what I was doing was called record production. I realised that was what I enjoyed the most and was what I wanted to do the most".

Som studiomusiker fikk han sjansen til å spille med glamrockeren Gary Glitter. Men her fikk han sparken etter å ha slått til en politimann i alkoholpåvirket tilstand, i en bar.

På midten av 70-tallet var Horn bassist i coverbandet Northern Lights. Sanger i bandet var Tina Charles. Etter en stund ble han og trommeslageren Roger Odell lei av å framføre topp 20 hits på dansetilstelninger. Så de valgte å slutte, for heller å danne jazz-fusion bandet Tracks - inspirert av Herbie Hancock og Weather Report. Med seg som gitarist i bandet fikk de Bill Sharpe, en musiker som på 80-tallet opplevde stor suksess med jazz-fusion bandet Shakatak. Sammen gjorde de mellom 50 og 100 konserter, for det meste i Bishops Stortford (nord for London), før Horn valgte å slutte for heller å bli med i Tina Charles backingband - en dame Horn var blitt kjæreste med.

I tillegg til å spille i bandet hennes fungerte Horn som en  slags musikalsk konsulent. Trevor Horn: "I was kind of lucky, because when I was 25 or 26 I was musical director for Tina Charles, who had a lot of hits, and she needed a band to go out on the road."

De to ble også etter hvert samboere. Tina Charles gikk i 1976 inn i musikkhistorien med discohiten "I love to Love". Også låter som "Dance little lady dance", "Dr. Love" og "Rendezvous" gjorde det bra på listene. Til tross for sitt musikalske talent bidro Horn aldri på noen av Charles' plateinnspillinger, og etter en stund tok forholdet mellom de to slutt. Trevor Horn: "I was the faceless boyfriend. I didn’t even play on her records, I just happened to be there. We split up pretty soon after she had the hits, but I stayed on as her musical director."

Tina Charles

I backingbandet til Tina Charles møtte Horn Geoff Downes. De utviklet et nært vennskap, og de fant felles glede i elektronisk musikk. Sammen utforsket de ulike synther og de eksperimenterte med lyder. Geoff Downes: "We met in London - we both had the usual ambition to make it in the music business and knew that the only place worth coming to was London."

Geoff Downes

Downes var fra Stockport, som er en forstad til Manchester. Familien hans var svært musikalsk, der faren var kirkeorganist og moren pianist. I ungdommen fikk han skolering i pianospill. På dagtid var han elev på Stockport Grammar school. På kveldstid var han opptatt med å spille coverversjoner av kjente låter, slik som da han framførte "A white shade of Pale" (Procol Harum) og "Nights in White satin" (Moody blues) på storebror Gordons fødselsdagsselskap.

Da han ble eldre begynte han på et musikkcollege i Leeds, i 1971. Målet var en karriere innen musikkbransjen. Både Geoff selv og familien hans var overbevist om at han kom til å gjøre det stort en dag. Allerede som 13-åring hadde han farget skoene han brukte på skolen med sølvmaling, for å skille seg ut fra de andre. 

I 1974 ble han med i sitt første ordentlige band kalt She's French. Med eksperimentell jazz-fusion - inspirert av bl.a. Yes, opptrådte de på scener rundt om i Nord-England. De gjorde det også bra i en musikkonkurranse bladet Melody Maker satte opp. Men i 1975 følte Geoff tiden var inne for å gjøre noe annet, så han flyttet til London for å søke lykken som musiker i verdensmetropolen. Og det så ut som om han skulle oppleve suksess umiddelbart da han ble invitert av rockelegenden Roy Wood (The Move, E.L.O.) til å spille i glamrockbandet Wizzard på keyboard. Wizzard hadde året forut to nr. 1 singler i "See my baby jive" og "Angel fingers". Men dessverre fungerte det ikke for Downes i Wizzard, så han sluttet nesten før han hadde begynt. I stedet begynte den talentfulle tangentmannen i reklamebransjen, der han laget lydsnutter for ulike produkter. Geoff Downes: "I did jingles for any product that came along - from cars to nappies. Any product - you name it and I’ve done it!"

Det var på denne tiden at han traff Horn som på vegne av Tina Charles lette etter musikere til bandet hennes.

I Tina Charles' backingband var også Bruce Woolley medlem, som gitarist i bandet. Også han valgte å slå seg sammen med Horn og Downes, etter å ha avsluttet engasjementet sitt hos Tina Charles. Woolley var fra Loughborough i Leicestershire, og hadde fram til dette prøvd seg som låtskriver for ulike artister.

 Bruce Woolley

Woolley debuterte som låtskriver og produsent på Christian Solos singel "Danny", i 1975. I 1976 flyttet han til London for å prøve lykken som musiker og låtskriver. Før det hadde han spilt med  Ivor Kenney’s Dance Band i Leicester. I årene som fulgte skrev han låter for artister som Guy Gregory, Russ Regon, R. B. Zipper, Fallen Angel & the T. C. Band, The Stud, Silver Spectre og Boogatti. På Boogattis singel "Come back Marianne" fra 1977, var han kreditert som låtskriver på A-siden av singelen, mens "Boot Boot Woman" på B-siden var skrevet av Trevor Horn.

For Horn ble denne singelen starten på hans karriere som plateartist/låtskriver. Like etter skrev han "Heaven above" for Paul Gee - en låt som også ble gitt ut på singel.

Selv om Horn, Downes og Woolley på denne tiden begynte samarbeidet som skulle lede til The Buggles, valgte Horn å slå seg sammen med en Trevor Kip og starte discobandet Big-A. I 1978 fikk de platekontrakt med det svenske plateselskapet Sonet records, og like etter ga de ut singlene "Caribbean Air control" og "Fly on UFO". På coveret til førstnevnte var Trevor Horn avbildet i pilotuniform av eldre årgang, i et fly.

Som produsent på Big-As plater begynte Trevor å eksperimentere med samplede trommelyder, noe som utviklet seg til å bli en primitiv form for trommemaskin - et 'instrument' som ennå ikke fantes på den tiden. Trevor Horn: "I'd made the drummer play the bass drum, snare drum and hi-hat separately, onto a reel of analogue tape at a specific tempo. I found I could make a rhythm track from buttoning those drums in and out, and I could change the speed. I made myself a primitive drum machine, because sampling and drum machines as we have them now didn't exist."

Trevor Horn avbildet på coveret av "Caribbean Air control" i 1978.

Big-A ble oppløst etter dissse to singlene, og like etter dannet Horn bandet Chromium sammen med Geoff Downes. I 1979 ga de ut discosinglene "Star to star" og "Fly on UFO". Sistnevnte var en ny versjon av låta Horn hadde spilt inn året før. De rakk også å gi ut et album i 1979, kalt "Star to Star", før de for alvor gikk i gang med arbeidet som skulle lede fram til Buggles' debutplate.

Geoff Downes: "Chromium was a project between myself and Trevor Horn. We did an album, basically a year before we did the Buggles' stuff. Trevor had done this album called 'Carribean Air Control'. The guy who ran the Hit Factory in America got a copy of this record and really enjoyed it. He offered me and Trevor to make an album of disco music. It was pre-Buggles, but a bit more mainstream. We did the album in New York."

På Chromiums album fikk Downes og Horn hjelp fra Hans Zimmer og Anne Dudley - musikere som kom til å samarbeide med Horn flere ganger i årene som fulgte.

 Chromiums singel "Fly on UFO", med Geoff Downes nederst til venstre.

Selv om Horn og Downes i 1979 brukte mye tid på Chromium og den kommende Buggles-plata, fant de også tid til andre prosjekter. Sammen med Bruce Woolley skrev de discolåta "Baby Blue" som ble en mindre hit med 60-talls ikonet Dusty Springfield da den ble gitt ut på singel i 1979. De skrev og produserte "Qui Est Ce Grand Corbeau Noir" for artisten Ringo som ble gitt ut på singel samme år. Og de produserte The Jags' singel "Back of my hand" (17. plass i Storbritannia i 1979) og Dan-Is "Monkey chop" (30. plass i Storbritannia i 1979).

 

	"Baby Blue": Dusty Springfield		Back of my hand: The Jags		Monkey Chop: Dan-I

Noe annet som også ga Trevor og Geoff inntekter var reklameoppdrag, der de produserte vignetter for reklamer på TV og radio. De fleste av dem ble laget på et hammondorgel Geoff hadde fått av sine foreldre til 17-års dagen. Den mest suksessrike vignetten de laget, var for en British gas-reklame. Ikke akkurat den mest interessante jobben, men for to fattige musikere var den viktig nok. På den tiden bodde Geoff i en nedslitt leilighet med mose på veggen i Earlsfield, i Sør-London. Like etter flyttet han til en leilighet i Wimbledon South, i Vest-London. Og dette ble basen hvor de to skrev låter og prøvde ut nye instrumenter.

Selv om Horn, Downes og Woolley var opptatt på hvert sitt hold, hadde de allerede i 1977 hatt planer om å danne et band sammen og gi ut plate. Buggles-låtene "Video killed the radio star" og "Clean Clean" ble skrevet samme år.

Ideen til "Video killed the radio star" fikk de fra science fiction-forfatteren Robert Heinlein. I en av hans noveller puttet hovedpersonen lyden fra radioen i et vakuum. Horn tenkte da at musikkvideoene etter hvert ville gjøre det samme med radioen, noe han i ettertid delvis må sies å ha fått rett i. Selve melodilinjen i refrenget "Video killed the radio star", var det Bruce Woolley som kom opp med, mens Trevor Horn skrev teksten.

Det var også Woolley som hadde ideen til den første tekstlinjen i låta, med "I heard you on the wireless back in ‘52". Mens Horn fulgte opp med "Lying awake intent on tuning in on you." Bakgrunnen for denne referansen til radiolytting på 50-tallet, var at Horn og Woolley ofte pleide å prate om radioshowene de hørte på da de var barn, slik som The Clitheroe Kid, Educating Archie, og Workers’ Playtime.

Bruce Woolley

Da de bestemte seg for å danne et band måtte de også ha et navn. Og de endte opp med The Buggles (billene), som de hadde brukt som en intern spøk om seg selv: "They'll never be as big as The Buggles!". Det var også en referanse til The Beatles i navnet, da de så for seg en fiktiv 'state-of-the-art' gruppe med en nostalgisk link til The Beatles, og da endte de opp med The Buggles.

Det var også det verste bandnavnet de kunne komme på..

I 1978 hadde de tre prøvd å få napp hos plateselskapene, men ingen var interessert i musikken deres. Men etter hvert som de gjorde spillejobber ble flere og flere klar over dem. De fikk tilbud om platekontrakt med Sarm Production, men endte i stedet opp med å skrive kontrakt med Island records og Chris Blackwell, da det var et større selskap.

Chris Blackwell

Sarm production var ledet av den tidligere matematikk-læreren Jill Sinclair. Og selv om Horn tilslutt valgte Island hadde de to funnet tonen under kontraktsforhandlingene. Det var Jill  som tok initiativet til å gjøre noe mer ut av det da hun foreslo at de burde treffes på privat hånd. Jill: "Well now that we're not doing business, you can take me out on Saturday night!." Og litt over et år senere ble de to gift med hverandre (1980). Og i motsetning til de fleste andre i musikkbransjen som gifter seg med hverandre, holdt de sammen i mange tiår, helt til Jill døde i 2014. De fikk 4 barn sammen, 3 jenter og en gutt. Det er også sammen med henne at Trevor Horn etter hvert bygde opp selskapet ZTT på 80-tallet, som en forlengelse av hennes selskap Sarm Production.

Jill Sinclair, Trevor Horns kone.

Før Downes og Horn kom så langt som til å spille inn låtene sine, hadde Bruce Woolley sluttet i The Buggles. I stedet dannet han sitt eget band kalt Camera Club sammen med den da ukjente Thomas Dolby. Uenighet om hvordan låtene de skrev burde høres ut var årsaken til at Woolley sluttet i bandet.  Våren 1979, mens The Buggles var i studio for å spille inn sitt debutalbum, ble albumet "English Garden" og singelen "Video killed the radio star" gitt ut med Camera Club på Epic records. Lydbildet på "Clean Clean" og "Video killed the radio star" var litt røffere enn på Buggles sin versjon. Dessverre for Woolley og Dolby ble ikke platene noen salgssuksesser, selv om svært mange enda i dag (2019) holder de som noe av det beste som er laget.

Bruce Woolley var først ute med å gi ut "Video killed the radio star" på singel.

Woolley ga ut "Video killed the radio star" i 3 ulike versjoner - på singel, britisk albumutgivelse, og amerikansk albumutgivelse.

Bandet Camera Club og albumet "English Garden",

der "Video Killed The radio star" første gang ble gitt ut på plate.

Etter en U.S.A.-turne ble Camera Club lagt ned, da Thomas Dolby valgte å gå videre som soloartist. Noen år senere ble han et 80-talls ikon med albumet "The Flat Earth" og singlene "She blinded me with science" og "Hyperactive", der han framstod som en "synthnerd". Woolley hoppet deretter av musikkbransjen for noen år. Likefullt bidro han som låtskriver på album med artister som Jane Wiedlin, Dollar og Grace Jones. Låtene han skrev for de to sistnevnte, bl.a. Grace Jones' store 80-talls hit "Slave to the Rhythm", ble til i samarbeid med Trevor Horn. Noe som viser at det ikke var vonde følelser som gjorde at de i sin tid gikk hvert til sitt. Han deltok også på innspillingen av "Introspective" med Pet Shop Boys (1988), og "Seal" med Seal (1991).

Woolley er også kreditert som musiker på The Buggles albumene "The Age of Plastic" og "Adventures in modern  recording". I dag er Woolley opptatt med The Radio Science Orchestra.

Våren 1979 tilbrakte The Buggles i studio for å spille inn debutalbumet "The Age of Plastic". Etter å ha gjort ferdig "Video killed the radio star" skjønte de umiddelbart at de hadde en låt som kom til å 'sette Buggles på kartet' (Downes). Ifølge Geoff Downes tilbrakte de hele 3 måneder i studio, der de kun jobbet med denne ene låta. Det var særlig opptakene av piano, bassgitar og trommespillet som tok tid.

Trevor Horn: "A lot of people just assume 'Video Killed The Radio Star' was programmed, because if you listen to it, it sort of sounds like a modern record. But it's played, and it took a long time. We played the piano, bass and drum parts for 14 hours to get it perfectly in time. I knew it was a hit when Geoffrey overdubbed the keyboards on the second half of the first verse, and when he played us the piano bit, I remember thinking 'Jesus, that's brilliant'. Geoffrey's a great piano player."

Downes og Horn gjorde det meste av arbeidet på plata selv. bl.a. stod de selv oppført som produsenter. De fikk hjelp fra Bruce Woolley til å spille gitar, mens Richard James Burgess fra Landscape (senere selv en kjent produsent), spilte trommer. Innspillingen ble gjort i flere studioer i London, bl.a. Virgins Town house, og Sarm studios i Whitechapel. Sisntevnte studio kom Horn senere til å bli eier av sammen kona Jill, som base for ZTTs produksjoner.

Til sammen kostet det 600.000 kroner å produsere albumet "The Age of Plastic" - en høy sum i 1979.

I august 1979 ble "Video killed the radio star" gitt ut på singel i Storbritannia. Og i motsetning til Bruce Woolleys versjon ble denne versjonen umiddelbart en hit i Storbritannia. I løpet av sine første 4 uker ute hadde den nådd topp 10. Og 20. oktober 1979 gikk den helt til topps. Noe ikke minst Island records var glade for, da de fram til da ikke hadde hatt noen topplassering på den britiske singellisten. Også i land som Australia, Østerrike, Sveits, Frankrike, Sverige, Irland, Italia gikk den til topps, mens i Tyskland ble det 2. plass. I U.S.A. (40. plass) og Norge nådde den ikke opp. Til sammen gikk "Video killed the radio star" til topps i hele 16 land.

Suksessen med "Video killed the radio star" førte til at tilværelsen ble snudd på hodet for Horn. Fra å være en fattig musiker som strevde med å finne oppdrag som produsent, ble han med ett rik. Trevor Horn: "It changed my life completely."

Han feiret de de flotte listeplasseringene med å kjøpe seg et par gigantiske briller..  Inspirasjonen fikk han fra Elvis Costello som var kjent for sine store briller. Brillene kjøpte han på Sloane Square i London, på vei til en øvelse med The Buggles. Da han ankom studio, og Geoff Downes fikk se brillene, ble sistnevnte lettere sjokkert. Downes spurte da om Horn virkelig hadde tenkt å bruke de brillene. Horn svarte da selvsikkert: "It’s a new era. I’m a Buggle now."

Foruten det å kle seg i store briller hadde ikke Horn (og Downes) hatt noen ide om det å markedsføre Buggles, og heller ikke utarbeidet noe image som ville bidra til at de ble lagt merke til. Trevor Horn: "When we did Video Killed The Radio Star we spent all our time in the studio making the record. We’d never given publicising it a thought. We’d never given what we were going to wear or how we were going to sell ourselves - we’d never given it a moment’s thought."

Singelen "Video killed the radio star". På coveret var Trevor Horn avbildet med

de store brillene som ble et kjennetegn både på ham, og 80-tallet generelt.

Selv om "Video killed the radio star" ikke ble gitt ut på 80-tallet, er den likefullt blitt linket til 80-tallspopen, og den er å finne på mange "80's collection" album. Det er senere også gjort mange coverversjoner av den, bl.a. av Erasure og Robbie Williams.

I 2002 ble det 80-talls inspirerte dataspillet "GTA Vice City" gitt ut - som et av de mest populære spillene som har vært. Og her var naturligvis "Video killed the radio star" tatt med, der man kunne velge låta på radio Flash FM. Om ikke det var nok, hadde de også funnet plass til Trevor Horn. Der han med sine svært kjennetegnende røde briller spilte en av skurkene i spillet. 

Trevor Horn i spillet GTA Vice City.

Det som kanskje mer enn noe annet gjorde låta udødelig som 80-talls klassiker, var at den ble valgt ut av musikkanalen MTV til å være den første musikkvideoen som ble spilt da de ble kringkastet for første gang i august 1981. Grunnen til at de valgte en låt som kom ut to år i forveien i stedet for å ta den siste videoen til The Rolling Stones eller Diana Ross (artister som begge hadde populære låter ute på den  tiden), var åpenbar. Budskapet i Buggles låta om at musikkvideoene kom til å ta livet av radiostjernene, passet bra for en videobasert musikkanal på TV. I tillegg til at det var en fengende låt med en futurisk, tidsriktig video. For all framtid vil Buggles navnet være knyttet til MTV, og omvendt. Og når man i Trivial Pursuit får spørsmålet om hvilken video som først ble spilt på MTV forventes det at man vet om The Buggles..

For Horn og Downes var den store oppmerksomheten de fikk fra media pga. låta litt uvirkelig. Downes: "This crazy, catchy pop tune, fronted by two of the most unlikely combinations of people with a ridiculous name".

I videoen kunne man i tillegg til Downes og Horn se de to damene Debbie Doss og Linda Raoul opptre som robotaktige figurer. 

Under innspillingen av "The Age of Plastic"-albumet hadde Horn fortsatt med å lage reklamevignetter. Og her hadde han kommet i kontakt med en ung tysker som også livnærte seg på den måten, i reklamebyrået Air Edelle. Hans navn var Hans Zimmer, og i likhet med Horn og Downes hadde han flyttet til London for å søke lykken som musiker. Horn fortalte om The Buggles og inviterte Zimmer til å bli med på innspillingen. Hans Zimmer: "I would start working with Trevor at 6 PM, finish at 9 AM to get to my 10:00 session which was actually paying my rent, it was pretty harsh. Trevor was always brilliant and I really learned a lot from him, I learned how to listen."

Også Zimmer er å se i videoen til "Video killed the radio star", der han litt i bakgrunnen spiller på en synthesizer med et "tidsriktig" stivt blikk. Som nevnt hadde Zimmer også hjulpet Horn og Downes på innspillingen av Chromiums album. 

En til da ukjent tangentmann ved navn Hans Zimmer deltok på "Video killed the radio star". 

Zimmer var også som snarest innom og hjalp Ultravox før han dro over til Statene og slo seg opp som en av de mest markante komponistene i filmindustrien. Der han med årene skrev musikken til filmer som "Rain Man", "Løvenes Konge", "Driving Miss Daisy", "Gladiator", "Pearl Harbor" og "Da Vinci Koden". Han har vunnet 4 Grammy awards og 5 Golden Globe awards.

I tillegg til at Buggles og Bruce Woolley konkurrerte om å ha den beste versjonen av "Video killed the radio star" ble det i 1979 også gitt ut en versjon av en 3. artist - tyskeren Didi Zill, uten at den klarte å markere seg noe sted.

Didi Zill:  "Video killed the radio star"

Trevor Horn var ikke imponert av det Bruce Woolley og andre hadde fått til med sine versjoner av "Video killed the radio star". Trevor Horn: "Bruce Woolley’s version of ‘Video Killed The Radio Star’ didn’t match ours. His wasn’t so exciting, he didn’t take any risks. There have been lots of cover versions of ‘Video’ around the world - but they’ve all been uniformly naff!"

I januar 1980 ble bandet 2. singel "The Plastic Age" gitt ut på singel. Men den klarte ikke å skape samme furore, og endte på en 16. plass i Storbritannia. Trevor Horn: "I suppose that song is a little bit about the vision of the 80's I had."

Heller ikke albumet "The Age of Plastic" som kom i februar 1980 klarte å markere seg på samme måte. 27. plass i Storbritannia (23. plass i Norge) var overraskende svakt i forhold til interessen for 1. singelen, og det faktum at det var en spennende plate med gode melodier og en innovativ produksjon. Med inspirasjon fra Kraftwerk og 60-talls pop. 

Selv om de ikke var direkte fotogene ble Horn og Downes

et yndet objekt for de kulørte musikkmagasinene. 

Også "Clean, Clean" (38. plass) og "Elstree" (55. plass) ble gitt ut på singel fra albumet, uten den store suksessen. 

	Videoen til "Clean Clean"		"Elstree"

Parallelt med dette reiste Horn rundt i Europa for å promotere Buggles' plater, noe som også brakte ham til Oslo.

Trevor og Geoff gikk deretter i gang med innspillingen av sitt neste album. I studioet ved siden av holdt progbandet Yes til, der de spilte inn albumet "Drama". Trevor Horn som var en dedikert Yes fan fra barndommen av kom i snakk med Yes-gutta, og tilbød dem låta "We can fly from here".  Yes manager Brian Lane som hadde stor sans for Buggles-gutta tilbød dem like godt plass i Yes, da bandet nettopp hadde mistet vokalist Jon Anderson og keyboardist Rick Wakeman. Også de andre i Yes var positive til å få Downes og Horn med i bandet. Det var Chris Squire i Yes som spurte Horn om han ville bli med. Tilbudet opplevdes som nesten uvirkelig for Horn: "I was a huge fan all through the '70s then I met Chris Squire and he finagled me into joining Yes. It was a terrifying experience, I have to tell you, but the experience was absolutely fantastic."

Så i stedet for å spille inn et nytt Buggles-album endte de opp med å spille inn Yes sitt album. Innspillingen ble gjort unna på 3 måneder. De to er kreditert som låtskrivere på samtlige låter på "Drama". Deriblant "Into the Lens" som to år senere kom til å bli presentert som "I am a Camera" med The Buggles. Horn overtok rollen som vokalist i bandet, i tillegg til at han spilte bass, mens Downes spilte keyboard. Låta de i utgangspunktet hadde tenkt å gi til Yes ("We can fly from here") ble paradoksalt nok ikke brukt på plata.

Overraskende nok ble "We can fly from here" hentet fram igjen i 2011 (i fullt monn) da den ble brukt som basis for Yes-albumet "Fly from here". Her var låta delt opp i 6 parti, på til sammen 25 minutter - som den lengste enkeltlåta Yes noensinne har spilt inn.

"Drama" ble det 3. mest solgte albumet Yes kom til å gi ut, med 2. plass i Storbritannia. I ettertid har dette albumet delt Yes fansen i synet på om det er et bra album eller ikke. Uansett bidro Downes og Horn til å gi Yes et nytt lydbilde, mer likt det de hadde senere på 80-tallet, og ikke ulikt det Asia kom til å få.

Yes med Geoff Downes (nr. 2 fra venstre), og Trevor Horn (nr. 4 på bildet).

På samme tid som Horn var opptatt med innspillingen av "Drama" ble han som nevnt gift med Jill Sinclair. Noe bryllupsreise ble det ikke tid til, da Horn prioriterte studiojobbingen. Horn: "I spent my wedding night in the recording studio. I got married and two hours later, I was back in the studio. We had originally decided that for our honeymoon, we were going to spend two weeks in Miami Beach. Gradually it became ten days in Miami, a week in Miami, six days in Miami. It ended up as three days in Bournemoth and Steve (Steve Howe, Yes-medlem) came along, we had a good time actually."

Yes albumet "Drama".

Etter albumutgivelsen dro Yes på en lengre turne. Men det ble ikke noen hyggelig opplevelse for de to Buggles-gutta. Fansen uttrykte flere steder sin misnøye ved å rope etter Anderson og Wakeman. Bedre ble det ikke at Chris Squire krevde at Horn som sanger skulle synge på samme måte som Jon Anderson. Dvs. flere toneleier høyere enn det som passet for ham. Så på en lengre konsertturne i U.S.A. ble stemmen hans så sliten at han knapt klarte å synge. Likevel fortsatte han turneen, noe som ga et bisarr resultat. Fansen ble så sint at de enten masjerte ut av lokalet, eller kastet flasker på Horn - en grufull opplevelse for den nye vokalisten i bandet. 

Trevor Horn som sanger i Yes.

I 1981 bestemt Horn og Downes seg for å gi seg i Yes og heller fortsette arbeidet med The Buggles. Det siste de gjorde som medlemmer av Yes var å spille inn en ny demo av "We can fly from here".

Horn har i ettertid omtalt tiden i Yes som: "one of those few things you do in life where you knew in advance that you were wrong."

På den mer humoristiske siden kan det nevnes at man under turneen mikset sammen Yes låta "Man in a white car" med "Video killed the radio star". 

Hovedårsaken til at Horn ønsket å gi seg i Yes var at han innså at han hadde et begrenset talent som sanger, i tillegg til at han mislikte oppmerksomheten han fikk som frontfigur. Det var Trevors kone (som også var hans manager) som fikk ham til å forstå at han burde konsentrere seg om å være musikkprodusent, framfor en middelmådig sanger. Trevor Horn: "She said to me 'OK, if I'm your manager, I'm going to tell you something now, right?' And I'll never forget what she said. She said as an artist, the best you'll ever make is Division Two, you might not even make that. But as a producer, if you work at it, you can be the best producer in the world."

Rundt 1980 var musikkteknologien i en rivende utvikling, med inntreden av mer og mer digitalt utstyr, noe som særlig preget platestudioene. Denne utviklingen ønsket Horn å være endel av. Trevor Horn: "New technology was arriving all the time, studios were rapidly becoming more sophisticated, and I was dead jammy to be there when all that change was happening."

Horn viste at det kom til å bli vanskelig å følge opp suksessen fra "Video killed the radio star" med en ny plate. Men han var fast bestemt på å prøve. Ganske tidlig ble det klart at han og Downes hadde ulikt syn på hvordan den nye plata burde høres ut. Horn var en studiofrik som ønsket å bruke samplinger og andre syntetiske lyder: "We were just feeling our way through what you could actually do, I sort of perfected a load of production tricks on Adventures In Modern Recording.  Loads of productions tricks..." Mens Downes som var blitt inspirert av tiden i Yes ønsket å spille rock.

"On T.V."

Selv om de fortsatt var venner var ikke deres musikalske syn forenlig, så Downes valgte å avslutte samarbeidet med Horn, og i stedet danne supergruppa Asia sammen med Steve Howe fra Yes, John Wetton fra King Crimson og Carl Palmer fra Emerson Lake & Palmer). Trevor Horn: "He went the day that we were meant to start!"

Å gå ut av Buggles for heller å bli med i Asia, var nok ikke noe dumt valg av Downes. For med sin prog-inspirerte rock ble de et av de mest suksessrike rockebandene på 80-tallet, der debutalbumet "Asia" gikk til topps i U.S.A. Mye takket være storhiten "Heat of the moment". 2. albumet "Alpha" nådde topp 10 både i U.S.A. og Storbritannia.

Asia med Geoff Downes nr. 2 fra høyre.

Downes har i ettertid vært svært takknemlig for suksessen han opplevde med Buggles og deretter Asia. Downes: "The success with Asia came very quickly. It was if I had stepped off one bus and another came along right away".

Han er bare kreditert som musiker på et par av låtene fra albumet "Adventures in modern recording", som The Buggles ga ut i høsten 1981. I tillegg til at han bidro som låtskriver på 3 av låtene. 

Island records var overbevist om at Trevor Horn nå var ferdig som musiker, etter først å ha forlatt Yes, og deretter bli vraket av Downes. De valgte derfor å si opp avtalen med ham og The Buggles, slik at Horn ble tvunget til å gi ut platen sin på det lille franske plateselskapet Carrere, som kona Jill fikk forhandlet fram en avtale med. Trevor Horn: "Island Records dropped me and The Buggles, Geoff went off to form Asia and to certain people it looked like ‘he’s had a hit, but that’s the end of it’. They thought I was finished. I was astounded and - you know what? - I was fucking angry as well! I hadn’t even got started yet…"

Med Geoff Downes og Hans Zimmer ute valgte Horn å hente inn andre musikere til å hjelpe ham med å få ferdig plata. Bruce Woolley som hadde vært medlem av The Buggles fra starten av bidro som låtskriver på "On T.V." og "Adventures in modern recording" (låta), mens John Sinclair som var bror til Horns kone Jill, spilte på cymbaler og gitar, programmerte trommemaskinene, i tillegg til at han sang. Mer spennende var det at han på denne plata fikk hjelp av Gary Langan og Anne Dudley - to musikere som kom til å følge Horn i årene som kom, som endel av hans produksjonsteam og som medlemmer av bandet The Art of Noise, som de tre dannet noe senere. Som nevnt hadde Dudley samarbeidet med Horn allerede i 1979, på Chromiums album "Star to Star". 

 "Adventures in Modern Recording"

Da Horn startet innspillingen av det som skulle bli albumet "Adventures in Modern Recording", hadde han bare noen 'merkelige' låter å jobbe med, som hadde blitt til overs fra "The Age of Plastic" albumet. Trevor Horn: "We had some pretty weird material, things like ‘Vermilion Sands’ and some weird little things that we’d done. The best we had was ‘I Am A Camera’ which had been one of the things that was a demo we’d done on a Sunday afternoon and was one of the best things Geoffrey and I ever did I thought."

Musikalsk ønsket Horn å bygge videre på det han og Downes hadde jobbet med før begge ble med i Yes. Med bruk av Fairlight-synthesizeren som det australske selskapet Fairlight hadde presentert i 1979. Horn utviklet også nye produksjonsmetoder som kom til å få stor betydning for produksjonene han gjorde i årene som fulgte. Trevor Horn: "I sort of perfected a load of production tricks on Adventures In Modern Recording. Loads of productions tricks…"

"Adventures in Modern Recording" ble spilt inn i konas Sarm studios London. 

Med Geoff Downes ute var Trevor Horn det eneste medlemmet av The Buggles.

Selv om Horn fortsatt var entusiastisk og albumet "Adventures in modern recording" var en flott plate med et spennende, dynamisk, elektronisk lydbilde, ble den ikke noen salgssuksess da den kom ut. 26. plass i Nederland, og 50. plass i Sverige var faktisk det beste den oppnådde. Det virket som om tiden på en eller annen måte hadde løpt fra The Buggles. 

I 2007 ble"Adventures in modern recording" gitt ut pånytt i en remastret utgave på CD, for første gang. Med ekstraspor som flotte "Blue Nylon", og med et intervju fra den tiden. I 2010 ble plata igjen gitt ut på CD med forbedret lyd. Denne gang med hele 8 ekstraspor, og en fyldig booklet. Bl.a. en tidlig versjon av "Lenny", kalt "Walking on glass". Også "Videotheque" som senere ble gitt ut på singel av bandet Dollar (17. plass i Storbritannia), var å finne på denne CDen, i Horns Buggles versjon.

"I am a Camera" som var en ny, mer elektrobasert versjon av "Into the Lens" fra Yes-tiden, var første låt ute på singel i oktober 1981. Trevor Horn: "The song 'I Am a Camera' was a Buggles track and we had adapted it into a Yes track. It became 'Into the Lens' and, naturally, slightly more overblown. I don't mind 'Into the Lens' - the melody's unadulterated while the arrangement's a lot more complicated. But I still prefer The Buggles version. I think Geoffrey's brilliant on the The Buggles version."

I Storbritannia nådde ikke "I am a Camera" opp på topp 40 listen, noe den heller ikke gjorde i andre europeiske land, med unntak av Nederland der det ble 46. plass.

Fra videoen til singelen "I am a Camera".

Til tross for den litt skuffende mottagelsen for albumet og 1. singelen, ble det gitt ut hele 5 singler fra albumet. Tittellåta "Adventures in Modern Recording" fulgte i januar 1982, deretter den glimrende "On TV" med sine hardtslående elektroniske trommerytmer, og "Lenny" og "Beatnik". Alle gitt ut  i 1982. "Lenny" oppnådde 17. plass på singellisten i Nederland. Horn dro også over til Nederland for å opptre i et TV-show med låta.

Webmaster: "On T.V." er en av de beste elektrolåtene som ble laget på 80-tallet. Den høres fortsatt like frisk ut i dag, 30 år etter at den ble gitt ut. At den ikke ble noen hit da den ble gitt ut som singel er synd."

I U.S.A. ble "On TV" og "Fade away" gitt ut som singel på flexidisc (singel trykket på myk, bøyelig plast) i magasinet Trouser Press.

På den tiden "Lenny" ble gitt ut på singel var The Buggles forlengst historie. Horn var da allerede godt i gang med fase to av sin karriere, der han produserte plater for andre artister. I 1981 og 1982 var det duoen Dollar som fikk glede av Horns evner som lydmagiker. Noe som bl.a. resulterte i topp 5 singlene "Mirror Mirror" (skrevet av Horn & Bruce Woolley) og "Give me back my heart". Trevor Horn: "It was whilst I was working on that album that Jill got me Dollar to produce. I was pretty shocked that she wanted me to produce Dollar. I didn’t get it. But she said ‘just do a Buggles record and they’ll front it’. And I was like, ‘oh, I get that’."

Med Downes ute, det dårlige platesalget, og Horns manglende interesse av å gjøre konserter, var det naturlig at The Buggles ble oppløst.

I 1982 dannet Horn produksjonsselskapet Zang Tuum Tumb sammen med kona Jill og Gary Langan. I tillegg var Anne Dudley som hadde vært med på Buggles-platene, med i selskapet. Navnet skulle forestille lyden man får når en kanon fyrer av et skudd.. Selskapet var lokalisert i London, med Sarm studios i Vest-London som stedet der selskapets utgivelser ble spilt inn. Horn hadde kjøpt studioene (4 studioer i samme bygning) fra Island records eier Chris Blackwell, der det tidligere het Basing street studios. Med årene kom Sarm studios til å bli et av de hotteste innspillingsstedene i England. Senere utvidet Horn virksomheten til også å omfatte studioer andre steder i England, og i U.S.A.

Bygningene som Sarm studios ligger i var opprinnelig endel av en kirke. Artister som Iron

Maiden, Robert Palmer, Bob Marley, Steve Winwood og Free spilte inn plater her da Island

records eide studioet.

I april 1982 produserte Horn "Instinction" for Spandau Ballet. Da deres forrige singel hadde gjort det dårlig på lista, og de trengte hjelp til å komme tilbake. "Instinction" ble en topp 10 hit i Storbritannia. 

Logoen til Horns produksjonsselskap ZTT records.

Men det var med albumet "The Lexicon of Love" med ABC Horns nye produksjonsselskap fikk sin ilddåp.  I utgangspunktet skulle Horn og co. produsere et par låter for ABC, men endte opp med å produsere hele plata. Og resultatet ble oppsiktsvekkende. Med en blanding av pop og disco, og Anne Dudleys symfoniske arrangementer, ble dette en plate som både platekjøperne og kritikerne trykket til sitt bryst. Produksjonen var overlegen alt annet på samme tid. Noe man best legger merke til på megahitèn "The Look of Love". 

Trevor Horn i produksjonsstolen i sitt Sarm studio.

Deretter fulgte nok en bemerkelsesverdig produksjon¨, for gamlebandet Yes, med plata "90125" som ga bandet deres første hit på mange år i "Owner of a lonely heart". Singelen gikk til topps i U.S.A. i 2 uker i januar 1984.

På samme tid hadde Horn hørt et nytt band på radio. De var fra Liverpool og hadde ennå ikke fått noen platekontrakt. Frankie goes to Hollywood var navnet på bandet, og de spilte en uferdig versjon av "Relax". Så snart han var ferdig med Yes-produksjonen satte han i gang med å produsere dem. Dette skulle bli prosjektet som gjorde ZTT til et navn en hel musikkverden kjente til. 

ZZT var mer enn bare en produksjonsfabrikk. Paul Morley i selskapet var en gammel journalist som kjente knepene i bransjen. Han gjorde FGTH til et medieobjekt man ikke hadde sett maken til. Med lær, S&M, homosex, og provoserende uttalelser fikk han det han ville: Oppmerksomhet for bandet. Når i tillegg Horn gjorde om "Relax" til det tøffeste som noen gang hadde vært spilt på dansegulvet, var suksessen sikret. Den ble fulgt opp med "Two Tribes" og "The Power of Love". Alle tre låtene gikk til topps i Storbritannia, og en rekke andre europeiske land. Da dobbeltalbumet "Welcome to the Pleasuredome" kom i 1984, snakket man om 80-tallets svar på "Sgt. Peppers". Plata ble forhåndssolgt i 1.25 millioner kopier, og gikk rett til topps da det kom ut. 

"Welcome to the Pleasuredome": Frankie goes to Hollywood.

Både salget, albumets "state of the art" produksjon, og markedsføringen sørget for at FGTH gikk inn i rockehistorien som noe av det største som skjedde på 80-tallet. 

Samtidig som "Owner of a lonely heart" toppet listene i U.S.A. gikk "Relax" til topps i Storbritannia. Noe som gjorde at Horn som produsent toppet på begge sider av Atlanteren.

Parallelt med at ZTT jobbet med ulike band, hadde noen medlemmer av ZTT et hobbyprosjekt de kalte The Art of Noise. De hentet inspirasjon fra ulike sjangere:  hip-hop, rock, jazz, R&B, tradisjonell pop, og skapte post-moderne lydlandskaper ut av det. Trevor Horn deltok i prosjektet i starten, men gled etter hvert mer og mer ut. ZTT medlemmer som Anne Dudley, Paul Morley, Gary Langan, Johnathon J. Jeczalik, holdt prosjektet gående parallelt med produksjonsjobber i mange år. Helt fram til i dag. Debutplata "(Whose afraid of?) the Art of Noise" fikk god kritikk da den kom. Og senere har bandet hatt topp 10 hits med "Peter Gunn", "Close (to the Edit)",  og "Kiss" (med Tom Jones). Bandet har hele tiden dratt inn kjente artister og produsenter til sine albumutgivelser. 

2004-versjonen av Art of Noise: Anne Dudley, Paul Morley og Trevor Horn

(Johnathon J. Jeczalik er ikke med på bildet)

I 1985 var det tyske Propaganda som fikk gleden av ZTT's musikkproduksjon. Også her skapte man mer enn bare musikk. Horn og co. ga bandet et 30-talls "Metropolis" (Fritz Lange) image. I tillegg til at man laget en kompleks, pompøs musikkproduksjon på albumet "A secret Wish". Både Propaganda og Frankie goes to Hollywood er ekte ZTT-produkter. 

Noen av bandene hvor Trevor Horns bidrag har vært viktig for

suksessen de opplevde: ABC, Propaganda og Frankie goes to Hollywood.

Etter denne produksjonen gikk ZTT litt mer bort fra å totalstyre artistene de produserte. Muligens pga. den nedslående rettssaken som fulgte etter Frankie goes to Hollywoods andre plate "Liverpool". Sanger Holly Johnson ønsket å forlate bandet, og gå videre på et annet selskap. Kontrakten bandet hadde tegnet med ZTT i 1983 var en skammelig en, som nesten gjorde bandet til leilendinger av ZTT. De hadde lite med bestemmelsesrett, fikk minimalt igjen av salget, og hadde ikke mulighet til å gå til noe annet selskap på mange år. Heldigvis for FGTH satte retten kontrakten til side. 

Men både "Slave to the Rhythm" med Grace Jones (1985) og Seals plater fra 1991 og utover, var ZTT produksjoner. I årene som fulgte gjorde Trevor Horn et enormt antall prestisjefylte produksjoner for artister som Mike Oldfield (Tubular Bells II), Pet Shop Boys (Introspective), Paul McCartney (Flowers in the Dirt), Belle & Sebastian (Dear catastrophe Waitress), Marc Almond (Tenement Symphony), Eros Ramazzotti (Stile Libero), Cher (It's a man's world), Simple Minds (Street Fighting years), LeAnn Rimes (I need you), Faith Hill (There you'll be), Tina Turner (Wildest dreams), Yes (Big Generator), Tom Jones (Lead and how to swing it) , Shane MacGowan & the Popes (Snake), Boyzone (A different Beat), Rod Stewart (Vagabond Hearts, A spanner in the works), Texas (careful what yoy wish for), og Pato Banton (Stay Positive). Samt endel remix arbeid for andre artister. 

En imponerende merittliste. I tillegg produserte han "Do they know it's Christmas?" med Band Aid.

Horn har også mottatt prestisjefylte Brit Awards (britenes Spellemannspris) 3 ganger (1983, 1985, og 1992) som beste produsent. I 1995 fikk han tilsvarende utmerkelse på Grammy Awards i U.S.A. for sin produksjon på Seals "Kiss from a rose".

I 1991 kjøpte Horn og kona godset Hook end Manor i Henley-on-Thames, Oxfordshire. Eiendommen har en verdi på 130 millioner kroner (2007). Hovedhuset har hele 10 bad, og eiendommen består ellers av store landarealer. Det ble bygd på 1500 tallet for biskopen av Reading.

Horn hadde første gang vært her på tebesøk på starten av 80-tallet, da David Gilmour fra Pink Floyd eide godset. Gilmour produserte deler av albumet "Momentary lapse of reason" her, og "luftballong grisen" som er verdenskjent fra coveret til "Animals" var i mange år lagret på Hook end Manor. Pink Floyd sjefen hadde i sin tid kjøpt godset fra Alvin Lee, frontmann i bandet Ten Years after. Deretter var det musikkprodusentene Alan Winstanley og Clive Langer (bl.a. Madness, Elvis Costello, Lloyd Cole, Morrissey) som var de lykkelige eierne, før Horn kjøpte det i 1991. Her installerte han seg med Jill, og barna Alexandra, Aaron, Rebecca, og etter hvert Gabriella. Han fikk også installert sitt eget studio, slik at godset ble endel av hans Sarm studios, kalt Sarm Hook end.

I 1992 kom Horn sammen med Hans Zimmer igjen, der de sammen skrev og produserte "The Closing of the year" til filmen "Toys". 

I desember 1998 ble Horn også gjenforent med Geoff Downes for første gang på mange år, da de opptrådte på The Mean Fiddler i London. For første gang på 20 år framførte de "Video killed the radio star".

I 2002/2003 oppnådde Horn enorm suksess som produsent, da han produserte "All the things she said" for den russiske jenteduoen T.A.T.U. En låt som gikk til topps på mange av de største platemarkedene i verden, slik som Storbritannia og Tyskland, med hele 2 millioner solgte eksemplarer. Trevor Horn: "Getting two young Russian girls to sing in English turned out to be a lot more difficult than I thought."

I 2004 fikk Horn æren av å skrive den offisielle sangen til OL i Athen, Hellas. Låta het "Pass the Flame", noe som passet bra med OLs motto "Pass the flame, unite the world".

Enda mer ære ble han til del den 11. november samme år, da en større konsert ble avholdt på Wembley Arena i London for å markere Horns 25 år som musiker/produsent ("Video killed the radio star" kom inn på listene i 1979). Horn hadde egentlig lekt med tanken om å gjøre det Buggles aldri gjorde - dra ut på turne med materiale fra bandets plater. Men da noen foreslo at man i stedet burde arrangere en konsert der hitlåtene Horn hadde vært med og produsert ble presentert, tente han på ideen. Trevor Horn: "Somebody twigged that a concert that was going to be all hit singles, sung by the original artists, might be quite entertaining. I must say I hadn't thought of playing Wembley Arena. I had thought of going back out on the road with The Buggles just for fun, but I was thinking of it on a smaller scale, just for my own amusement. This was slightly more serious!"

Her var mange av de største navnene Horn har jobbet med opp gjennom årene tilstede. Blant de som opptrådte denne kvelden var navn som The Buggles m/ Bruce Woolley, ABC, The Art of Noise, Belle & Sebastian, Lisa Stansfield, Pet Shop Boys, Seal, Dollar, t.A.T.u., Yes, og Frankie Goes To Hollywood (en Ryan Molloy erstattet Holly Johnson som sanger i Frankie, da han fortsatt er bitter på Horn for penger som han mener Horn snøt bandet for). Mange av disse bandene hadde ikke opptrådt sammen på mange år. Deriblant The Buggles med Horn, Wolley og Downes. Også kordamene Debbie Doss og Linda Raoul fra "Video killed the radio star" videoen var med denne kvelden.

Også jubilanten selv måtte opp på scenen og framføre de gamle 

Buggles låtene. De obligatoriske brillene var også på plass.

Også opptredenen til tyske Propaganda ble et stort høydepunkt, da det i mange år hadde vært snakk om at de skulle gjenforenes med den opprinnelige tyske besetningen. Konserten ble møtt med stor interesse fra hele verden, og en redigert utgave av konserten ble sendt på TV i mange land. Overskuddet fra konserten ble gitt til veldedighetsorganisasjonen Princes trust. Prins Charles var også tilstede under konserten. 

Konsert plakaten utenfor Wembley Arena viste at publikum hadde mye å glede seg til.

En dobbelt-CD kalt "Produced by Trevor Horn" ble gitt ut på samme tid, der mange av høydepunktene i Horns karriere som produsent var tatt med. 

I 2007 ble det også gitt ut en DVD med samme navn, med opptak fra denne hyllestkonserten av Trevor Horn.

I 2006 gjorde Horn seg bemerket da han produserte albumet "Fundamental" for Pet Shop Boys. Samarbeidet mellom Horn og bandet ble møtt med stor interesse i musikkbransjen, grunnet deres tidligere meritter. Som kjent samarbeidet de også i 1988 på albumet "Introspective" med Pet Shop Boys. "Fundamental" nådde 5. plass på de britiske listene.

I 2006 dannet Trevor et nytt band, med seg selv som et av medlemmene. The Producers var- som navnet antydet - et band bestående av plateprodusenter. Foruten Trevor var Steve Lipson, Lol Creme (10CC), Chris Braide og Ash Soan medlemmer av bandet. The Producers framstod mest som et hobbyband som opptrådte når medlemmene hadde tid, og fordi de syntes var gøy å opptre live. På repertoaret stod låter som medlemmene hadde vært med og skrevet. Og da gjerne "Video Killed The Radio Star" med The Buggles og "Rubber Bullets" med 10CC. Senere endret de navn til Trevor Horn Band. 

Karrieren til Trevor og kona Jill hadde så langt vært en sammenhengende opptur med mange flotte opplevelser. De hadde også opparbeidet seg en stor formue, der de eide flere store eiendommer i England og U.S.A. Bl.a. nevnte Hook end manor i Henley-on-Thames, Oxfordshire.

Trevor i 2007 sammen med sine hunder foran sitt gods Hook end Manor.

Og det var her det 25. juni 2006 skjedde en tragisk ulykke da Jill ble skutt i nakken av sin egen sønn Aaron (22 år), som lekte seg med luftgevær. Hun ble truffet i en arterie, noe som gjorde skaden svært kritisk. Hun ble tatt under behandling på Reading hospital, og lagt i koma. Hun ble etter hvert flyttet til et rehabiliteringshjem. I et intervju i 2009 kunne Horn fortelle at kona fortsatt lå i koma, men at han utover det ikke ville si noe om hennes tilstand. I 2012 kunne han fortelle at Jill ikke lenger var i koma. Men at hun ikke var i stand til å snakke eller bevege seg. Det eneste hun klarte å uttrykke var smerte. Jill Sinclair døde av kreft 22. mars 2014.

I september 2007 ble familiens hjem i Hook end Manor lagt ut for salg, noe som førte til endel oppmerksomhet i pressen. Med bakgrunn i hvem som har holdt til på godset de senere årene, og størrelsen på huset og tomta. Horn som nettopp hadde kjøpt seg et et hus i Primrose Hill, nordvest i London ønsket 130 millioner kroner for godset. Et tilbud på 120 mill. ble avslått. Selv måtte han ut med 80 mill. for sitt nye hus, og som på Hook end Manor har han installert et studio i huset.

En av de mestselgende artistene på 90- og 2000-tallet i Storbritannia, var Robbie Williams, med hele 10 nr. 1 album (1997-2010). I 2009 hadde Trevor Horn gleden av å produsere hans album "Reality killed the video star". Tittelen hadde både referanser til Buggles' gamle hit, og de mange reality programmene på TV, som i følge Horn og Williams bidro til at 'ordentlige' band og artister havnet i skyggen til fordel for folk uten kunstnerisk troverdighet. Trevor Horn: "People from reality shows can be like a tree planted in a garden where the roots aren’t deep — if they don’t take quickly, they’re going to die."

Albumet nådde 2. plass i Storbritannia, og gikk til topps i land som Australia, Tyskland, Nederland, Østterike, Kroatia, og Sveits. Horn og Williams framførte "Video killed the radio star" sammen på BBC Electric proms, 20. oktober 2009.

"Reality killed the video star" som Trevor Horn produserte.

28. september 2010 kom Bruce Woolley, Trevor Horn og Geoff Downes sammen igjen som The Buggles, i forbindelse med en veldedighetskonsert på Ladbroke Grove's Supperclub i Notting Hill, London. Her framførte de debutalbumet "The Age of Plastic" i sin helhet, med bl.a. "Johnny on the Monorail" og "Clean Clean". Låtene ble framført i samme rekkefølge som på plata, med en liten pause lagt inn etter side 1 på albumet. Når de skulle i gang med side 2 hadde de med seg Lol Creme fra 10CC/Godley & Creme og Alison Moyet på scenen.

The Buggles i 2010. Fra venstre: Geoff Downes, Lol Creme og Trevor Horn.

Som oppvarmingsband på konserten hadde de 80-talls syntherne Orchestral Manoeuvres in the Dark.

Trevor Horn og Bruce Woolley på "Clean Clean", med sistnevnte på vokal.

I 2011 var Geoff Downes og Trevor Horn sammen på plate igjen, da de begge spilte på Yes albumet "Fly from here". Som nevnt var den 25 minutter lange tittellåta basert på deres komposisjon "We can fly from here" fra 1980. "Life on film set" som var av ny dato, var også skrevet av Horn og Downes i fellesskap. I tillegg til å spille keyboard, var også Horn produsent på plata. Chris Squire, Alan White og Steve Howe var med fra Yes'70-talls besetning, mens Rick Wakeman var erstattet med sønnen Oliver Wakeman.

"Fly from here" nådde 30. plass i Storbritannia og 36. plass i U.S.A.

Yes albumet "Fly from here" fra 2011 som hadde mye Buggles i seg.

Også i 2011 kom Geoff Downes og Trevor Horn sammen som The Buggles, da de opptrådte i The O2 Bubble i London. Med seg på scenen hadde de Paul Robinson, Lol Creme og Steve Lipson, mens Alison Moyet var invitert gjest.

I mars 2015 opptrådte Trevor Horn Band. Med seg på scenen hadde de Geoff Downes, noe som satte fart i ryktene om en gjenforening av The Buggles. Downes var ikke negativ til å jobbe med Trevor igjen. Og våren 2016 var de to samlet i studio, med ønske om å skrive materiale som kunne brukes på et nytt Buggles album.

Der 60-tallet hadde George Martin og Phil Spector, hadde 80-og 90-tallet Trevor Horn. Med sine komplekse produksjoner, som likevel evnet å fenge lytteren. Enten det var med låtene til Mike Oldfield, Grace Jones eller Frankie goes to Hollywood. Mange vil nok sammenligne ZTT med en annen hitfabrikk på 80-tallet. Nemlig Stock, Aitken og Waterman. Men Horn hadde større kreativitet og kvalitet enn Stock og co. som i større grad brukte samlebåndsprinsippet. Med et relativt ensartet lydbilde. De beste eksemplene er låter som "Welcome to the Pleasuredome" og "Relax" med FGTH, "P-Machinery" med Propaganda, "Owner of a lonely Heart" med Yes, og muligens "Belfast Child" med Simple Minds. De gir et godt bilde av Horns evner som produsent. En plateutgivelse med Horn, har alltid vært forbundet med interesse - som for å se hva han har skapt av godbiter denne gangen. 

Studioalbum

Et utvalg av album som Trevor Horn har produsert eller co. produsert :