 |
|
|
||||||||||
The Cars dukket opp på den amerikanske pophimmelen i 1978 med albumet "The Cars" og hitsinglene "Just What I Needed", "My Best Friend's Girl" og "Good Times Roll". Med sin særegne blanding av garasjerock, punk, electronica og britisk kunstrock - inspirert av Roxy Music og David Bowie - framstod bandet som noe helt nytt og spennende. The Cars ble raskt plassert i den gryende New Wave-sjangeren, sammen med band som Blondie, Talking Heads, The Police, The Knack og Devo. New Wave var en 'ullen' beskrivelse av disse bandene, da det var uklart hva de som brukte ordet la i begrepet. Medlemmene av The Cars mislikte å bli omtalt som New Wave-band, men fant seg etter hvert i det. I England ville de blitt omtalt som post-punk eller power pop. Sistnevnte var en beskrivelse som også ble brukt i U.S.A. Generelt kan man si at New Wave-band hadde energien til pønken, iblandet tradisjonell rock, og bruk av de nye elektroniske instrumentene, slik som synthesizere. De hadde også større fokus på image, slik David Bowie, Roxy Music og The Velvet Underground hadde hatt i forveien. The Cars ble dannet i Boston i 1976, etter at frontfigurene Ric Ocasek og Benjamin Orr helt siden 60-tallet hadde forsøkt å oppnå suksess gjennom deltakelse i ulike band. The Cars ble raskt et av de mest populære bandene i U.S.A., der både singlene og albumene deres nådde høyt på Billboard. I Europa og ellers i verden var det først med gigantsuksessen "Heartbeat City" fra 1984 at de for alvor ble lagt merke til. 4 år senere var de historie, etter å ha gitt ut 7 studioalbum og en lang rekke singler som alle hadde solgt i store antall. Bare i U.S.A. har de solgt 23 millioner album. For mange amerikanere som var unge på slutten av 70-/begynnelsen av 80-tallet var The Cars soundtracket til deres liv, der de hørte på "Candy-O" mens de ragget rundt på highwayen i sin chevrolet, eller de klinte med drømmedama på den lokale discoen mens "Drive" strømmet ut av høyttaleranlegget. Når de hører på platene til The Cars nå kommer minnene fra ungdommen tilbake. The Cars har også vært en viktig inspirasjonskilde for senere band som The Strokes, Weezer, Buffalo Tom og Fountains Of Wayne. I tillegg til tøffe gitarriff og snodige tekster var The Cars kjent for sin frontfigur og sanger, Ric Ocasek. Med sin langre kropp (1.93 cm høy), pistrete hockeysveis og lange ansikt ble han et blikkfang som ble lagt merke til, også etter at de britiske new romantic-bandene (Spandau Ballet, Duran Duran, Culture Club m.m.) dukket opp på den amerikanske popscenen på starten av 80-tallet. Ric, Ben, Elliot, Greg og David var alltid kule og stilfulle i klærne, og da interessen for musikkvideoer tok av på starten av 80-tallet passet de perfekt inn.
Ric Ocasek fikk de andre i The Cars til å se små ut. På midten av 80-tallet fikk Ocasek stor oppmerksomhet for sin romanse med vakre Paulina Porizkova, som nettopp hadde deltatt i musikkvideoen til The Cars' store hit "Drive" - en ballade som nådde topp 5 i både U.S.A., Storbritannia og en lang rekke andre land.
Ric Ocasek og Paulina Porizkova i musikkvideoen til "Drive". Historien om The Cars starter i 1965 da Benjamin Orzechowski og Richard Otcasek møttes i Cleveland, Ohio, i forbindelse med et TV-program, kalt Big 5 Show, der Benjamin opptrådte med sitt band Grasshoppers. Da bandet ble oppløst noen år senere startet Benjamin og Richard et nært musikalsk samarbeid i Columbus, Ohio - et samarbeid som kom til å vare helt fram til 1988. I tillegg til god kjemi, felles musikalsk interesse var de begge barn av foreldre med opprinnelse i Øst-Europa - begge med aner til Tsjekkoslovakia (som det het da).
Richard Otcasek og Benjamin Orzechowski Foreldrene til Benjamin Orzechowski var fra Russland og Tsjekkoslovakia, og slo seg ned i Cleveland, Ohio, nordøst i U.S.A. Foreldrene var musikalske og underholdt med dans og sang når de ikke var opptatt med jobb og familie. Benjamin ble født 8. september 1947, og vokste opp som enebarn i den polskdominerte forstaden Parma Heights. Senere fikk han vite at han hadde en 21 år eldre halvbror ved navn Charles, som bodde i Madison, ikke langt fra Cleveland. De to fikk god kontakt i voksen alder. Senere dukket det opp ytterligere 4 halvsøsken. Foreldrene var overbeskyttende, så det var mye 'Benny' - som han ble kalt da - ikke fikk lov til i barndommen, bl.a. å drive med sport. Da han var 11 år i 1958, oppdaget han Elvis Presley, og ble raskt en god imitator, både når det gjaldt sang og hoftebevegelser, noe han underholdt foreldrene og deres venner med. Noen år senere ble The Beatles det store, noe som gjenspeilte seg i hårfrisyren og klesdrakten. Han hadde så flott hårmanke at han ble avbildet i det kjente magasinet Life. På samme tid begynte han også å ta trommetimer. Ben: "I always wanted to make music and sing." Dette ble starten på 13 år med musikkundervisning, noe som viser at Ben alltid tok musikken alvorlig, og noe som ga ham god kjennskap til også andre instrumenter.
En ung Benny med korpstromma si. Ben og musikkvennene hans pleide å øve i garasjen hjemme hos ham, og om været var bra brukte de å åpne garasjeporten så de andre ungene i gata kunne høre på - som en slags mini-konsert. Som 13-åring ble Benny med i sitt første band, kalt The Starlighters - et band som like etter endret navn til The Cyclones. De som kjente ham på den tiden mente Benny var dedikert: til musikk - og damer.. To interesser som kom til å følge ham livet gjennom. Ved siden av Cyclones spilte Benny i 'polka'-bandet The Del-Fi's. I dette bandet framførte de også rockehits som "Whole Lotta Shakin' Going on" med Benny på vokal. Som 17-åring fikk Benny tilbud om å bli med som rytmegitarist og sanger i det svært populære Cleveland-bandet The Grasshopppers. På det tidspunktet kunne ikke Benny mer enn tre grep på gitaren, men han lærte raskt og ble med tiden en god gitarist. Jerry Zadar: "He picked up playing the guitar really fast and was good right away." Med sitt utseende og flotte stemme ble Benny et blikkfang når Grasshoppers opptrådte. Steve Dudas: "He had that voice! He had great range, excellent tonal control, and perfect timing." Flere av de som så ham opptre tok ham for å være jente, noe Benny til tider spilte bevisst på - lenge før David Bowie fikk oppmerksomhet for sitt androgyne utseende. Han var så populær hos jentene at han ikke fikk gå i fred på gata i Cleveland. Wayne Weston: "He couldn't go anywhere around town without girls following him. I swear that in the mid-sixties, Benny was like the 'Elvis Presley of Cleveland'."
Benny Orr som gitarist i The Grasshoppers I 1964 ble The Grasshoppers valgt ut til å være husband i det poulære TV-showet Big 5 (senere Upbeat). De fikk også være oppvarmingsband for populære Dave Clark Five, da de besøkte Cleveland. Benny var iferd med å bli en lokalkjendis i Cleveland. Men mange syntes det var vanskelig å uttale eller skrive etternavnet hans på TV el.l., så han endte opp med kallenavnet "Benny Eleven Letters" (som henspilte på antallet bokstaver i det vanskelige etternavnet). På denne tiden valgte han å avslutte skolegangen på Valley Forge High School for å konsentrere seg om musikken. At lærerne krevde at han måtte klippe det halvlange håret gjorde valget lettere for rockeren Benny. I 1965 ga The Grasshoppers ut singlene "Mod Socks" (nådde 104. plass i U.S.A.) og "The Wasp". B-siden på sistnevnte singel, het "Pink Champagne", og var skrevet av Benny. Den kunne minne om "Runaway" med Del Shannon.
Benny (i midten) som medlem av The Grasshoppers Etter dette valgte Benny å forlate The Grasshoppers, med ønske om nye musikalske utfordringer, på et tidspunkt der de andre i bandet var iferd med å stifte familie. Dvs. han forsøkte å dra igang en ny utgave av Grasshoppers med nye medlemmer, uten at det førte til noe. Etter det fulgte band som Jimmy Vince And The Proof Sets, Mixed Emotions, The Rush og Colours, før Benny måtte gjøre militærtjeneste et år. Det var snakk om at han skulle sendes til Vietnam, men fordi moren argumenterte med at hun kun hadde en sønn, slapp han.
Mixed Emotions Tilbake i Cleveland ble han med i The Outsiders And The Dante's. På samme tid - rundt 1968 - ble Benny kjent med Richard Otcasek. De to hadde møttes noen år tidligere, på den tiden Benny spilte i The Grasshoppers. Richard - eller Ric som han ble kalt - var medlem av bandet ID Nirvana som hadde base i Columbus, Ohio. Richard var fra Baltimore i Maryland, men hadde flyttet til Cleveland i 1960 da han var 16 år gammel. Faren som jobbet i NASA som dataoperatør hadde blitt overflyttet til Lewis Research Center i Cleveland. I 1968 flyttet Ric til Columbus pga. skolegang. Her traff han brødrene Dan og Joe Donovan som han startet band sammen med. ID Nirvana opptrådte på kaffebarer og nattklubber rundt Columbus. Og det var en slik kveld Benny ble kjent med medlemmene av bandet, da han var på besøk i byen en kveld. Benny likte musikken deres, og etter å ha vært på besøk hjemme hos Ric og sunget Beatles' "Yesterday" ble han med i ID Nirvana. Ric husket godt opptredenene til Benny på Upbeat Show noen år tidligere. Ric: "I remember that Benny's band was the best." Ric var sanger i ID Nirvana, og også den som tok beslutningene. Bl.a. bestemte han hvilke musikere de skulle ha med. Ric og Benny fant tonen, da de hadde mange felles interesser og de likte hverandres låter. Begge hadde også tsjekkiske aner, da Rics far var fra Tsjekkoslovakia. Benny: "I liked his songs and he liked mine." Bandet fikk platekontrakt med Chess Records og 4 selvskrevne låter ble spilt inn, uten at de ble gitt ut på plate. "Chalice" var skrevet av Ric og sunget av Benny, slik mange av de største hitsene til The Cars.
Skolebilde av Richard Otcasek Ric begynte ikke å spille gitar før han var 14 år gammel, da han fikk en i gave av bestemoren sin. Det var også denne bestemoren som fikk ham til å begynne å synge 9 år tidligere, da hun 'tvang' ham til å opptre foran venninnene sine. Ric fikk inspirasjon til å spille gitar etter å ha hørt "That'll Be The Day" med Buddy Holly på radio. Ric tok og gitartimer i en kort periode før han gikk lei. Da Ric var rundt 14 år begynte han også å høre på artister som Bob Dylan og Phil Ochs. I tillegg til musikk var Ric opptatt av å bygge radiosendere og fotografering. Rics barndom var preget av morens alkoholmisbruk og en far som ikke viste mye interesse for sønnen. Han rømte ofte hjemmefra og kunne vært borte i over en uke. Skolegang fikk han på Maple Heights High School, der han ble uteksaminert i 1963, 19 år gammel. Samme år giftet han seg for første gang, med Constance Campbell. I 1964 ble de foreldre til Christopher. 6 år senere, i 1970, fikk de Adam.
Ric forsøkte seg på både Antioch College og Bowling Green State University, uten å fullføre. Han bestemte seg da for å forsøke å skape en framtid som musiker. Ric: "I thought that was the thing to do." I første omgang satte han sammen band som framførte låtene han skrev. Ric jobbet for Ohio Bell Telephone på den tiden han ble med i ID Nirvana, noe også John Wiley som var bassist i bandet gjorde. Senere ble Ric daglig leder i klesbutikken Family Britches i Columbus, og da Benny ble med i bandet fikk han seg jobb her. ID Nirvana framførte psykedelisk folk-rock, noe som var i tiden - og langt unna den musikken Ric og Ben kom til å bli kjent for noen år senere. Høsten 1969 endret ID Nirvana navn til Leatherwood for å markere at de ikke lenger spilte Stones/Beatles-inspirert rock, men nå var endel av folk-bevegelsen. Musikalsk hørtes de ut som Crosby, Stills & Nash.
Leatherwood, med Benny nr. 2 fra venstre og Ric helt til høyre. I 1970 tilbrakte bandet tid både i East Lansing og i Ann Arbor - byer som begge lå i nabostaten Michigan. Årsaken til flyttingen var både for å hente ny inspirasjon og fordi Ric ble sendt dit for å drive Family Britches butikker. John Wiley og Benny ble med til Michigan mens fjerdemann i bandet valgte å hoppe av. På fritiden reiste de rundt i Midtvesten og opptrådte. I 1970 reiste de også til New York på jakt etter en platekontrakt med et av de store plateselskapene. De kom da i kontakt med manageren Al Schwartz som hadde troen på bandet, og som betalte for en leilighet i storbyen slik at de kunne skrive låter og øve. Senere ble de flyttet til småbyen Fleischmanns, der de forberedte innspillingen av et album, bl.a. med flere studiobesøk. Dessverre ble det ikke noe ut av plateutgivelsen, og like etter var de tilbake i Ann Arbor, med opptredener på barer og klubber. I 1971 ble Ric skilt fra kona Constance Campbell. Samme år ble han sammen med Suzanne LaPointe. De ble også gift i 1971, og to år senere fikk de en sønn ved navn Eron. I 1981 ble de også foreldre til Derek.
Suzanne og Eron. Også Benny traff den store kjærligheten på den tiden, da han ble sammen med Kristina som han traff under et besøk i hjembyen Cleveland. Kristina og Ben (som hun kalte ham) ble gift i august 1972, i Christ The Savior Church i Parma, like ved Cleveland.
Ben med kjæresten Kristina. Til høyre: Ric og Ben i forbindelse med bryllupet i august 1972. Rics kone Suzanne var fra Massachusetts, og i 1972 valgte de å flytte til delstaten på Østkysten, til storbyen Boston. Benny som nettopp hadde mistet faren sin og ønsket å ta seg av moren som var blitt alene, var skeptisk til å flytte etter. Ric likte seg i Boston pga. nærheten til Harvard universitet og de mange collegene i byen. Byen var hjem til over hundre tusen studenter - studenter som var glad i musikk. Ric så muligheten til å kunne leve av musikken og bestemte seg for å bli med i et lokalt band. Han svarte på en annonse i lokalavisen Boston Phoenix, der Jas Goodkind søkte etter sanger til bandet sitt. Og etter å ha hørt Ric synge og fått presentert noen av Rics låter, bestemte Jas seg for å droppe bandet han var medlem i på den tiden, og heller starte opp et nytt band sammen Ric, som en duo. Jas: "God, this guy, there’s something about him. He was very magnetic and charismatic." Ric og Jas kalte seg Milkwood og opptrådte på kaffehus i Boston-området. Ric klarte å overtale Benny til å komme over til Boston for å se om han trivdes i byen. Han ble der i 3 måneder før han dro tilbake til Cleveland. Etter bryllupet i august 1972 flyttet han og Kristina til Boston for å bo der. Benny ble med i Milkwood - på bassgitar - som han nesten aldri hadde spilt før. Sammen med Ric og Jas skapte Benny vakker trestemt sang som slo an når de reiste rundt og opptrådte med sin akustiske musikk, i New York, Boston, Cambridge og Philadelphia. De besøkte også Cleveland, der de som kjente Benny fra før var overrasket over å se ham spille bass.
Benny, Jas og Ric som medlemmer av Milkwood Senhøsten 1972 begynte de tre å jobbe med låter til et kommende album, i et studio i Fayville, Massachusetts. Al Schwartz som hadde vært manageren deres i Leatherwood fikk samme rolle i Milkwood. Og det var han som sørget for at trioen fikk platekontrakt med Paramount Records. Underveis i innspillingen ble det klart at de trengte saksofon på noen av låtene. Lydteknikeren Nick Koumoutseas kjente til Greg Hawkes, som fram til da hadde spilt i bandet Waves. Flere år senere ble Greg Hawkes med i The Cars, men da som keyboardist, noe han ikke spilte på denne tiden. På coveret til albumet som fikk navnet "How's The Weather" var Greg oppført med etternavnet Hawks. Greg: "I still have my vinyl copy on which they spelled my name wrong on the cover."
Greg Hawkes samarbeidet med Ric og Ben første gang i 1972. Ric skrev 9 av låtene på "How's The Weather" og sang på 8 av dem. Benny skrev og sang en, vakre "Lincoln Park". Plata nådde ikke opp på listene da den ble gitt ut i 1972. Årsakene til det var flere. Manglende promotering var en ting, men også det at plata var litt kjedelig i sin iver etter å kopiere forbildene i Crosby, Stills & Nash og America. Manager Al Schwartz tok jobben som produsent, enda han hadde lite å vise til på det området. Ric, Benny og Jas ble svært skuffet da de fikk høre plata da den var ferdig innspilt. Gleden over platekontrakt og gleden over å framføre låtene forsvant, og like etter var Milkwood historie. Jas Goodkind: "The disappointment that Rick, Ben, and I felt after hearing the finished Milkwood album created a 'down' atmosphere among us. Even though we played out to support the record, we really didn't believe in it." Jas valgte å takke for seg i Milkwood, ikke så lenge etter albumutgivelsen. Ric og Benny fortsatte da som en duo. Økonomisk var heller ikke dette noen suksess, så Ric var avhengig av sosialhjelp for å få råd til mat og betale regninger.
"How's The Weather" med Milkwood Det positive med albumet var at Ric og Benny skaffet seg verdifull erfaring med det å jobbe i et platestudio. Erfaring de tok med seg videre. Positivt var det også at de hadde stiftet viktig bekjentskap med Greg Hawkes, noe som ble svært nyttig da de startet The Cars noen år senere. Greg kom også til å jobbe sammen med Ric og Benny i tiden som fulgte, både på demoinnspillinger og som medlem av Milkwood. Greg var 20 år i 1972. Han var opprinnelig fra Fulton i Maryland (nord for Washington). Som liten fikk han pianoundervisning, noe han syntes var kjedelig. I 1964 hadde han spilt piano i 3 år og ønsket å gi seg, men faren visste hvordan han skulle få sønnen til å fortsette. En dag kom han hjem med billetter til en Beatles-konsert med lovnad om at Greg skulle få dra om han tok et år til med pianoundervisning, noe Greg syntes var en bra avtale. 54 år senere, i 2018 syntes han fortsatt at det var en bra avtale som ble gjort den gangen, da det var Beatles som skapte interessen for rock og ønsket om å spille i band for unge Greg. Skolegang fikk Greg bl.a. på Atholton High School. Her spilte han i sine første band, kalt The Aardvarks og Teeth. Etter det fulgte to år på Berklee College of Music i Boston, med fordypning i komposisjon og fløyte. Greg spilte også i band som Orphans og Martin Mull And His Fabulous Furniture før han ble med i Waves. Etter at Waves ble oppløst begynte Greg og kameraten Ron Riddle å opptre som en komikerduo. De ble bl.a. involvert i WGBH-TV i Boston. Selv om det var blåseinstrumenter som var Gregs spesialitet spilte han mye piano og keyboard på fritiden, inspirert av den eksperimentelle stilen til Frank Zappa And The Mothers Of Invention.
Greg som medlem av The Aardvarks (mest sannsynlig bakerst til venstre). I 1973 valgte Ric og Benny å slutte å opptre som Milkwood. I stedet satset de på røffere gitarrock i et band de kalte Richard And The Rabbits. Det var Jonathan Richman fra proto-punk bandet The Modern Lovers som kom opp med navnet. Med seg i bandet fikk de Greg og hans kamerat Ron Riddle. Riddle ble med som trommeslager mens Greg skulle være keyboardist og saksofonist. På det tidspunktet hadde han aldri opptrådt offentlig med tangent, men Ric hadde troen på ham. Ric: "Greg had the simplicity concept. But he wasn't afraid to do interesting things and I knew he's be the keyboard player I wanted."
Et senere bilde av Greg Hawkes med keyboardene sine. Richard And The Rabbits hadde base i den lille byen Hudson i New York, der de var husband på The Poor Farm. Han som eide klubben hadde bygd opp et innspillingsstudio på loftet over festlokalet, med flerspors båndopptaker som gjorde det mulig for Ric og bandet å spille inn flere lydspor samtidig. En av låtene de hadde suksess med når de opptrådte var "Beantown, don't you let me down". I tillegg var bandet kjent for Ric og Bennys vakre vokalharmoni. I tillegg til musikere ønsket Ric å ha en lydmann som kunne følge bandet når de opptrådte og når de var i studio, så det ble satt inn en annonse i Boston-avisa The Real Paper. En av de som svarte var Allan Kaufman fra Long Island. Kaufman bodde sammen med en venstrehendt gitarist ved navn Elliot Steinberg. Noen år senere kom sistnevnte til å bli kjent som Elliot Easton - gitarist i The Cars. Som de fleste av bandene til Benny og Ric ble heller ikke Richard And The Rabbits noe langvarig prosjekt, og i 1974 valgte de å gå tilbake til akustisk musikk der de opptrådte som en duo. Likefullt hadde de med seg Allan Kaufman på scenen, til å slå på conga-trommer. Sommeren 1975 var Benny tilbake i hjembyen Cleveland for å hjelpe til på en plateinnspilling med Jim & Maria Scaggs. På samme tid introduserte Kaufman romkameraten Elliot Steinberg for Benny og Ric, ettersom de på den tiden pratet om å gå tilbake til røffere rock igjen, med fullt band. Kaufmann tenkte da at kanskje Steinberg kunne være rett mann for dem.
Elliot Easton Elliot var født i 1953, i Brooklyn, New York. Senere flyttet han og familien til Massapequa på Long Island. I ungdommen hørte han mye på musikk, og favorittene var The Beatles og Beach Boys. Elliot fikk en elektrisk gitar av foreldrene sine som han spilte mye på. Etter å ha jobbet i oppvasken på en lokal reataurant en stund fikk han råd til å kjøpe seg en Fender gitar. Blant kameratene i barndommen var Leon Drucker (Lee Rocker) som senere kom til å oppleve stor suksess med Stray Cats. Lee og Elliot kom til å spille sammen på plate i voksen alder.
Ungdomsbilder av Elliot Steinberg I årene som fulgte spilte Elliot i mange band på Long Island før han begynte på Brockport universitet i Rochester, New York. Etter et år her gikk ferden videre til Berklee College Of Music i Boston, der han studerte gitar.
Fra tiden som elev ved Massapequa High School I Boston ble Elliot med i country-bandet Combat Zone. Han likte ikke musikkstilen, men følte samtidig at det var god læring for ham å være med i bandet. Elliot var en svært dyktig gitarist som var kjent for sitt fingerspill som kunne minne om Mark Knopfler fra Dire Straits. Han hadde godt gehør og kunne kopiere gitarspillet til artister som Steely Dan, Little Feat og Miles Davis. Allan Kaufman skrøt voldsomt av Elliot, så da han skulle prøvespille for Ben (som han nå kalte seg) og Ric var forventningene store. Ben (til Elliot): "Okay, Amaze me." I 1975 dannet Ric, Elliot og Ben et nytt band som de kalte Cap'n Swing. Ben var denne gang flyttet fram som vokalist, med Ric på rytmegitar, Elliot på gitar, Glenn Evans på trommer, Todd Roberto på bass, og en Danny Schliftman på keyboard. Ric hadde ønsket å ha med Greg på keyboard, men han var opptatt med Martin Mull And His Fabulous Furniture. Allan Kaufman som hadde vært lydmann for Ric og Ben tidligere fikk denne gang jobben med å være manager.
Allan Kaufman og Elliot Steinberg i 1976. Elliot og Allan klarte å overtale Ric til å dra inn elementer av R&B og soul i bandets musikk. Det var også de som uttrykte ønske om at Ben kun skulle ha ansvaret for vokalen og ikke noe instrument. Cap'n Swing ble umiddelbart en suksess, og de fikk spillejobber over hele Boston- og New York-området. De ble også booket på større og mer prestisjefylte konsertarenaer. Ben fant seg til rette i rollen som frontfigur, der han fikk god kontakt med det kvinnelige publikummet. På scenen hadde han på seg en oransje karatedrakt som vekket oppsikt, og han brukte make-up. Cap'n Swing fikk god hjelp fra arrangøren Barbara Rhind som likte dem svært godt og som sørget for å gi dem mange spillejobber. På en av konsertene Cap'n Swing gjorde, på Paul's Mall, var trommeslageren David Robinson fra Modern Lovers til stede. Han lot seg imponere av Bens stemme, men utover det syntes han at både musikken og bandet var merkelig, og framstod som nerdete. David Robinson: "I wasn't overly impressed." En annen som så Cap'n Swing opptre på denne tiden syntes bandet manglet et felles image, der en av de virket å være alt for lang i forhold til de andre (Ric). På denne tiden framførte de også det som kom til å bli Cars-klassikere noen år senere, med "My Best Friends Girl" (på den tiden kalt "Strawberry Moonlight"), "Bye Bye Love" og "Just What I Needed" - alle låter skrevet av Ric. Trommeslager Glenn Evans valgte å forlate Cap'n Swing rundt 1976, frustrert over manglende inntekter og fordi de ennå ikke hadde fått platekontrakt med noe selskap. I første omgang ble Jesse Henderson som hadde spilt trommer med Milkwood hentet inn som erstatter. Sommeren 1976 spilte Cap'n Swing inn 11 låter i Northern Studio, på 63 Main Street, Queens, New York (Rics kone Suzanne jobbet i Northern Studio på den tiden). Blant låtene var "Crazy Rock And Roll", "Come Back Down" og "Strawberry Moonlight". "Come Back Down" og "Strawberry Moonlight" ble sendt ut til lokale radiostasjoner i Boston, og ble raskt svært populære. Selv om ting gikk bedre var ikke Ric helt fornøyd med hvordan bandet framstod, verken musikalsk eller som musikere. Han ønsket ikke at de skulle være et 'jazzy flinkis-band'. Han ønsket et enklere lydbilde, med inspirasjon fra sine helter i Velvet Underground, Suicide og New York Dolls. Og han var bestemt på at Ben skulle spille bass, selv om han trivdes som sanger i bandet. Selv endret Ric gitarspillet sitt på denne tiden, som nå framstod som mer riffbasert. Ric bestemte seg for å gjøre endringer i besetningen. BassistenTodd Roberto og keyboardisten Danny Schliftman forsvant ut. Inn i bandet igjen kom Greg Hawkes mens Ben tok over som bassist. Schliftman rakk å komme opp med keyboardriffet på klassikeren "Just What I Needed" før han ble sparket fra bandet. Elliot Steinberg ble beholdt i bandet, rett og slett fordi han var en dyktig gitarist. Som ny trommeslager ble David Robinson hentet inn. Som nevnt hadde han vært skeptisk til Cap'n Swing etter å ha sett de opptre. Men han lot seg overtale til å bli med av Greg Hawkes som hadde spilt med hans gamle band The Modern Lovers. Modern Lovers var tidlig pønk, og det minimalistiske lydbildet med hurtige låter var noe Robinson bidro med i Rics band. Ric hadde sett David opptre flere ganger og likte både trommestilen og imaget hans. Ric ga også David en kassett med Cap'n Swings siste innspillinger, noe som overbeviste David.
David Robinson David var født i Malden, Massachusetts i 1949, og var det eneste medlemmet av The Cars som faktisk var fra delstaten. Han begynte å spille trommer i ung alder, i bandet The Rising Tide. Skolegang fikk han bl.a. på Woburn Memorial High School. Etter tiden med Modern Lovers, men før David ble med i Cap'n Swing, spilte han i band som The Pop! og DMZ.
David Robinson (til venstre?) som medlem av garasjerock-bandet DMZ De fleste syntes Cap'n Swing var et litt teit navn, så da nyankomne David foreslo at de i stedet burde kalle seg The Cars var de andre enig i det. The Cars var et navn han alltid hadde ønsket å bruke på band han spilte i, men det var først nå han fikk gehør for det. Navnet The Cars stemte bra med bandets nye stil: skarp, smooth og presis - som en flott sportsbil. Biler er noe alle har et forhold til, også Ben, Ric, Elliot og Greg. I ungdommen hadde Ben kjørt mange stilige biler, biler som hadde brakt ham rundt i Ohio og nabostatene. Uten dem hadde livet blitt vanskeligere.
I 1976 kom både besetningen og bandnavnet på plass. Med ny besetning og nytt bandnavn på plass ble fokuset satt på å skaffe platekontrakt og skrive flere låter til et kommende album. Ric hadde skrevet låter helt siden ungdommen uten at noen av dem hadde fått større oppmerksomhet. Men all erfaringen de hadde gitt dem kom godt med når han nå skrev låter for The Cars. Han visste mere hva som fungerte og han visste hvordan han ønsket at låtene skulle høres ut: enkel, direkte og uten 'jammingen' de hadde holdt på med før. Ric: "I was learning to do it better." Som tidligere nevnt var Ric inspirert av klassisk amerikansk rock, bl.a. Velvet Underground, pønk, tysk electronica og britisk kunstrock, slik som Roxy Music, da han skrev låter som "My Best Friends Girl", "By By Love" og "Just What I Needed". Ric var opptatt av The Cars måtte ha et moderne stilfullt image, men overlot den jobben til David Robinson som hadde bakgrunn fra kunstskole. David bestemte at hvitt, sort og rødt skulle være fargene bandet opptrådte og poserte med. Ric skulle være den mystiske låtskriveren med de mørke solbrillene, Ben skulle være den kule hjerteknuseren med den vakre stemmen, Elliot skulle være Elliot.. men endre etternavn fra Steinberg til Easton. Greg skulle være den tegneserieaktige teknofriken som laget spennende lyder på sine keyboards. Mens David selv skulle være den stilfulle rockeren bak trommene.
The Cars framstod som et langt mere stilfullt band enn Cap'n Swing David var også den som designet The Cars' første logo, scenekulissene og intro-filmer som ble avspilt før bandets konserter.
Den første Cars-logoen som David Robinson laget. The Cars' første konsert under nytt navn ble holdt i mellomjula 1976, på et lite sted utenfor Boston med få publikummere til stede. David: "It was sort of an experimental gig. Just a few people looking at us and to run through the songs before the Pease gig." Den offisielle debuten for det nye bandet ble holdt Nyttårsaften, på Pease Air Force Base i New Hampshire. På disse to første konsertene måtte Cars klare seg uten Greg Hawkes, da han fortsatt var kontraktsbundet til et annet band, men tidlig i 1977 ble han endel av bandet. Greg ble i 1976 gift med kjæresten Elaine. Og i 2018 var de fortsatt sammen. Med årene fikk de barna Ian og Mary.
Etter konserten i New Hampshire opptrådte The Cars jevnlig, bl.a. på prestisjefylte The Rathskeller i Boston, og de fikk hyggelig omtale i aviser som The Boston Globe, Boston Herald American og Boston Phoenix. Musikken de spilte ble omtalt som ny og spennende, og de fikk skryt for trøkket de skapte på scenen. Selv om debutplata deres ikke kom ut før i juni 1978 - 1 1/2 år senere - ble hele albumet presentert når de opptrådte på denne tiden. De opptrådte også på legendariske CBGB Club i New York, der Talking Heads, Blondie, og The Ramones opptrådte på samme tid og fikk sitt gjennombrudd. I april 1977 var Ric og bandet tilbake i Northern Studio i Queens for å spille inn 12 låter, med Jesse Henderson som tekniker. De fleste endte opp på debutalbumet, mens "Leave Or Stay" og "Ta Ta Wayo Wayo" først ble å finne på "Door To Door" fra 1987. På slutten av 70-tallet var WBCN den mest populære radiostasjonen i Boston-området. Og de fikk tilsendt en kopi av den nye demoen fra Northern Studio, og begynte å spille "Just What I Needed" og "You're All I've Got Tonight" på høy rotasjon. Sistnevnte var en av de nye låtene Ric hadde skrevet, og som med årene har endt opp som en Cars-klassiker. Greg: "Ric's got a knack for taking a common phrase like 'You're All I've Got Tonight' and making a great song out of it." Også andre radiostasjoner spilte "Just What I Needed" hyppig på denne tiden, slik som WRKO. Kris Korr: "The first time that they were played on WRKO radio in Boston, that was when you knew they was going to get national radio play." Med økende interesse fra media og plateselskapene følte The Cars at de trengte en manager med mer tyngde og erfaring. Allan Kaufman ble derfor byttet ut med Fred Lewis som hadde bakgrunn fra Atlantic Records.
Fred Lewis (til venstre) sammen med The Cars og en representant fra Elektra Records. En konsert de gjorde på Worcester Polytechnic Institute i Worcester, Massachusetts ble avgjørende da The Cars omsider fikk platekontrakt. Tilstede på konserten var folk fra både Elektra Records, Arista Records og Epic Records. Det endte med at The Cars skrev kontrakt med Elektra Records, da de viste størst interessen for bandet. Elektra manglet et new wave-band i stallen, og A&R mann George Daly hadde fulgt dem i lengre tid. George Daly: "They had a sound and feeling that was bigger than almost any band I have ever signed before or since."
Elektra Records Det første manager Fred sa da han hørte at Daly ønsket å signere The Cars, var: "Really! For how much money." De to ble enige i løpet av en kveld. The Cars fikk 300.000 for å skrive under avtalen med Elektra Records. Senere økte innbetalingene i takt med The Cars økende platesalg, i det som ble et lang og godt samarbeid mellom The Cars og Elektra Records. Jula 1977 var Ben hjemme i Cleveland, og da arrangerte han et juleselskap for alle vennene sine i barndomshjemmet. Hans tidligere bandkolleger fra hjembyen var stolte over at Ben og bandet hans endelig hadde fått kontrakt med et stort plateselskap. Tidlig i 1978 var det på tide å spille inn debutalbumet, og flere navn ble foreslått som mulig produsent. Øverst på ønskelista stod Roy Thomas Baker som på den tiden var den hotteste produsenten i bransjen, gjennom sine mange produksjoner for Queen. Bl.a. "A Night At The Opera", der han også produserte klassikeren "Bohemian Rhapsody", med den unike bruken av vokalharmoni. Likefullt var det Bakers produksjoner for Free og The Zombies som gjorde at medlemmene av The Cars ønsket seg Baker. Baker var kjent som en eksentrisk rock'n roll type, noe som passet Ric og de andre i The Cars bra, da det var slik de ønsket å fremstå selv også. Engelskmannen Baker ble invitert over til U.S.A. for å se The Cars opptre live på en High School i Boston. Dessverre ble ikke kvelden slik Ben og co. hadde håpet på, da Boston ble rammet av en kraftig snøstorm og kun 40 tenåringer dukket opp på konserten. Medlemmene av The Cars 'ga jernet' og spilte som om det var 4000 mennesker i salen - en holdning som imponerte Baker, i tillegg til at han likte musikken de spilte. Roy Thomas Baker: "I agreed to produce them on the spot."
Roy Thomas Baker I 2018 ble The Cars innlemmet i Rock'n Roll Hall Of Fame", og i sin tale mintes Greg Hakwes kvelden i Boston med snøstormen og Roy Thomas Baker i salen. Greg: "Roy came to see us play during a snowstorm in Massachusetts, with about 40 people in the audience, and the still agreed to produce our first album, on the spot. Thanks Roy." Baker ønsket å produsere Cars' debutalbum hjemme i London, i George Martins AIR Studio, med sine teknikere Geoff Workman og Nigel Walker til å hjelpe seg. Ric og de andre syntes det spennende å få lov til å tilbringe tid i London, en by de ikke hadde vært i før. Det å bo på hotell og spise mat de ikke var vant til skapte minner som de aldri glemte. Ric: "I remember every minute of that recording, even how the food tasted. I can access every moment of that first album."
Ric og Ben i London Det ble satt av 6 uker til innspillingen, fra februar 1978 og utover, men for bandets del ble arbeidet gjort unna på kun 12 dager. Baker mente det kun var detaljer som måtte endres på The Cars' låter. Roy Thomas Baker: "The songs were basically there; they just needed to be rearranged slightly. They were already excellent."
The Cars i studio sammen med Roy Thomas Baker (ned til venstre) Det Baker brukte tid på var vokalharmoniene, som han var kjent for. Han hadde en 40 spors opptaksmaskin som han kjørte vokalopptakene gjennom. Ric: "He (Baker) took our three-part harmonies and multilayered them to sound much bigger. I think that was a bit of a Cars' trademark after that." Roy Thomas Baker (Om "Good Times Roll"): "When the harmony vocals come in, there are as many vocals there as there were in a Queen record. 'Good Times Roll' is a classic one for that. When they sing those words, it's huge and then it's gone, and everything is back to sparse again. I was able to put big vocals on a sparse, punkish background, sort of inventing post-punk pop." Coveret til "The Cars" var tydelig inspirert av Roxy Musics albumcover fra tidlig 70-tall med bilde av vakre, utfordrende damer. Damen som sitter bak rattet på bildet, med kraftig lebestift, var den russiske modellen Natalya Medvedeva. Bildet ble tatt av Elliot Gilbert, etter en ide noen på Elektra hadde. Selv om det fungerte som et blikkkfang og mange liker det, var ikke medlemmene av The Cars begeistret for det. Elliot Easton: "That big grinning face - Man, I got tired of that cover." Jeg synes det er et flott coverbilde, da det både er et godt blikkfang og det er noe glamorøst over det som passer The Cars og New Wave (Webmaster).
Albumet "The Cars" med bilde av Natalya Medvedeva på forsiden. David Robinson som egentlig skulle ha ansvaret for utformingen av The Cars' platecover hadde en helt annen ide, med flere sort-hvitt bilder satt sammen. Men plateselskapet likte det ikke, og visstnok ble det for dyrt å bruke det. David: "I remember the price exactly. It was completely finished and everything, but it was a little more bizarre than the cover that they had in mind, so they changed some of it because of copyright problems and put it in as the inner sleeve. But I think that was way more how we envisioned who we were then." Davids ide ble i stedet brukt på albumets innercover.
David Robinsons ide til platecover ble i stedet brukt på innercoveret. På baksiden av platen var The Cars avbildet i farger. Under foto-sessionen møtte Ben makeup-artisten Judith Silverman som han kom til å bli gift med mange år senere. "The Cars" ble lagt ut for salg 6. juni 1978. I forkant av utgivelsen ble det holdt en lanseringsfest på Boston's Park Plaza Hotel, der The Cars spilte gjennom platen sin, mens gjestene hygget seg med buffé og cocktails. Plata bestod av 9 låter som alle var skrevet av Ric ("Moving In Stereo" var skrevet sammen med Greg). Ric hadde hovedvokalen på 5 låter mens Ben hadde det på 4. Alle 9 låtene var radiovennlige og hadde hitpotensiale. Nevnte "Moving In Stereo" og flere av de andre låtene hadde mye keyboardspill i seg, noe som forsterket New wave-preget på "The Cars". "The Cars" fikk generelt god kritikk da det kom ut, særlig av avisene rundt Boston og New York, og i ettertid rangeres den som The Cars' beste album (jmf. Rateyourmusic"). Rolling Stone Magazine hadde plata på 284. plass over tidenes 500 beste album (2003), og i 2013 hadde samme magasin plata på 16. plass over tidenes beste debutalbum. Encyclopedia of popular Music hadde "The Cars" på 384. plass over de 1000 beste albumene som er gitt ut.
"The Cars" fikk en tung start på listene, men etter hvert som låtene på albumet ble gitt ut på singel og platekjøperne ble kjent med bandet, økte interessen. Til slutt nådde plata 18. plass i U.S.A. og 29. plass i Storbritannia. På New Zealand ble det 5. plass. Plata fortsatte å selge i lang tid. I løpet av 1978 solgte "The Cars" en million eksemplarer, og med årene har den solgt utrolige 6 millioner. En av de som kjøpte plata og lot seg imponere, var 12 år gamle Bill Janovitz - senere frontmann i populære Buffalo Tom: "I know of no one who dare disrespect this record. I honestly think everyone loves it. Everyone I know, anyway. If they don't like it, I don't like them." I mai 1978 ble "Just What I Needed" gitt ut som første singel fra det kommende albumet. Låta med åpningsriffet som var inspirert av "Yummy Yummy Yummy" med Ohio Express ble raskt en hit i U.S.A., med en sterk 27. plass. Den ble også en stor hit i Storbritannia, med 17. plass. Den nådde også en fin 4. plass i Frankrike. Å få fotfeste i Europa etter så kort tid var imponerende, men kan ha sammenheng med den følgende Europa-turneen. "Just What I Needed" er en av de The Cars absolutt største hits, og en låt mange forbinder bandet med. Det er også låta som har høyest rating av The Cars' singler på Rateyourmusic (2020). Senere har band som Red Hot Chili Peppers, The Strokes og The Killers gjort coverversjoner av den. Det er særlig introen på låta mange hyller som et av de beste i rockehistorien, med gitarriff som går: Tchk-tchk-tchk-tchk-tchk-tchk-BLAM-tchk! Gitarlyden er ganske tradisjonell, men det er oppbygningen av gitarene og etter hvert bassen og keyboardspillet som er gjort på en utradisjonell og fiffig måte. Også tekstlinjen: "I don’t mind you coming round, and wasting all my time." var snodig og kreativ.
Fra innercoveret til The Cars, der Ric, Ben, David, Elliot og Greg ble presentert med navn. Parallelt med plateutgivelser og intervjuer reiste The Cars rundt og opptrådte, nordøst i U.S.A. I juli var de på besøk i Ben og Rics hjemby Cleveland på et utsolgt Agora Theatre. Ben tok seg tid til en fest sammen med gamle venner når han var i byen. Han leide limousiner med plass til alle vennene sine og familien, noe som ble satt pris på. Etter det fulgte en turne i resten av U.S.A. der de var oppvarmingsband for The J. Geils Band, The Kinks, Cheap Trick, Foreigner og Nils Lofgren. Med den økende populariteten og de mange konsertene ble det behov for en turnemanager. Steve Berkowitz som tidligere hadde jobbet med David Robinson ble da ansatt. 15. september 1978 fikk The Cars æren av å opptre i det svært populære TV-programmet "The Midnight Special". Her presenterte de "Just What I Needed" og "My Best Friend's Girl". Bens vokal og utstråling på "Just What I Needed" var utrolig. Opptredenen ble mange år senere lagt ut på Youtube, og i 2020 hadde den hatt hele 7 millioner visninger.
The Cars på "The Midnight Special" høsten 1978. På samme tid stilte The Cars opp på en veldedighetskonsert på Rhode Island. De 12.000 billettene som ble solgt via en radiostasjon i Boston forsvant med en gang. Den lokale artisten Bobby Bear som hadde fulgt Ben og Ric siden de kom til Boston var svært overrasket over å se hvor populære de og The Cars var blitt. Boby Bear: "No one in the Boston music scene saw The Cars coming."
I oktober 1978 ble klassikeren "My Best Friend's Girl" gitt ut på singel. I tillegg til et svært fengende gitarriff huskes låta for teksten om han som mistet kjæresten til bestekameraten sin. Temaet har vært omtalt i mange triste kjærlighetssanger fra 50-tallet og utover. Rics omtale av denne svikefulle damen var mer nyansert og nøktern enn det som ellers hadde vært 'vanlig'. I et intervju etter utgivelsen av singelen fortalte Ric at selv ikke hadde opplevd å bli forsmådd på denne måten. Ric: "Nothing in that song happened to me personally. I just figured having a girlfriend stolen was probably something that happened to a lot of people."
Singelen "My Best Friend's Girl" "My Best Friend's Girl" ble en hit i hele U.S.A. og nådde en fin 35. plass i oktober. Den ble også en hit i andre land, slik som Canada, Nederland og Australia. I Storbritannia fikk The Cars sin største hit, da singelen nådde 3. plass. Det ble også gitt ut en picture disc av singelen i UK, noe som aldri hadde blitt gjort før det. Mange band har senere gjort coverversjon av "My Best Friend's Girl", bl.a. Nirvana på deres siste konsert i 1994.
"My Best Friend's Girl" som Picture Disc Også "Good Times Roll" som åpnet albumet "The Cars" ble gitt ut som singel, med 41. plass i U.S.A. som beste plassering. I Frankrike ble det 5. plass. Høsten 1978 ble det bestemt at The Cars skulle reise over til Europa på sin første turne der. Turneen ble kortvartig, med konserter i London, Brighton, Paris, Brüssel, Hamburg, Bremen og Amsterdam.
Det obligatoriske ølbildet fra Tyskland. The Cars var på kort tid blitt svært populær i England, men da de i november kom over ble bandmedlemmene overrasket over hvor negative den britiske musikkpressen var til dem (noe de generelt var til alle popband på den tiden). Greg: "Maybe we were just a little too pop-oriented for their taste at that time." De følte seg ikke særlig velkommen i Frankrike heller, da de opplevde at franskmennene ikke ville snakke engelsk til dem, enda de tydelig forstod hva som ble sagt. Flere av konsertene de gjorde ble filmet og vist på TV-show i Tyskland, Frankrike og England. Slik som konserten de gjorde i Brighton som ble vist i ungdomsprogrammet "Rock Goes To College".
The Cars på "Rock Goes To College" som ble sendt på britisk TV i januar 1979. Da musikkåret 1978 skulle gjøres opp fikk The Cars mye heder. De ble nominert som beste nye band på Grammy Awards, noe også Toto og Elvis Costello ble. Men alle tre måtte gi tapt til floppbandet A Taste Of Honey. I det store musikkmagasinet Rolling Stone ble The Cars kåret til "Best New Band". Under turneen i Europa ble det tatt mange bilder av The Cars av fotografen Ebet Roberts. Hun var allerede på den tiden kjent for sine konsertbilder fra New Yorks musikkscene, og da særlig nattklubben CBGB, med band som Blondie og The Ramones. Hun hadde tatt noen bilder av The Cars i forkant av turneen som de likte, så de ba henne bli med over til Europa. Samarbeidet mellom Roberts og The Cars fortsatte i årene som fulgte, der hun fotograferte dem på stort sett alle turneene bandet gjorde.
Ebet Roberts' morsomme bilde av The Cars som ble tatt rett før de dro over til Europa. Tilbake i U.S.A. kunne Ben og co. glede seg over å bli presentert på forsiden av Rolling Stone - U.S.A.s største musikkmagasin.
The Cars på forsiden av Rolling Stone Magazine i januar 1979 Med det enorme salget av "The Cars" og singlene fra albumet ble medlemmene av The Cars raskt velstående. Særlig Ric som stod som låtskriver på bandets låter. Jas Goodkind som hadde spilt med Ric og Ben i Milkwood besøkte sin gamle venn Ric på denne tiden. Og fra å bo i en sliten loftsleilighet var han nå eier av stor enebolig i rikmannsstrøket Newton utenfor Boston, med sirkulær oppkjørsel og en jaguar i garasjen. Ben som var en svært sosial person og glad i damer (og de i ham) brukte mye penger på byen, der han levde et 'rock'n roll' liv. Likefullt var både han og de andre i bandet forsiktig med alkoholen og holdt seg unna tyngre narkotiske stoffer. I stedet for enebolig investerte Ben i en toppleilighet i Boston sentrum. Han, Ric og David var også veldig opptatt av klær og brukte penger på det nyeste innen mote, der de gjerne kjøpte de dyreste designerklærne.
Moteriktige gutter i 1979 Etter suksessen med "The Cars" var både band og plateselskap interessert i å spille inn et nytt album så raskt som mulig. Skuffet over mottagelsen de fikk av den britiske pressen hadde ikke bandet noe ønske om å returnere til London for å spille inn plate, så de valgte i stedet å innkvartere seg i Cherokee Studios i Los Angeles, i februar 1979. Igjen med Roy Thomas Baker og Geoff Workman som produsent og lydtekniker. I forkant av det tilbrakte de igjen tid i Northern Studio, der de øvde på Rics nye låter. Låter som var skrevet parallelt med turneene de hadde gjennomført i 1979.
Ric, Greg og Elliot i 1979 Som på "The Cars" var bandet effektive i studio, der de kun brukte 14 dager på å gjøre ferdig sin del av plata. Resultatet ble en annen type plate enn debutalbumet, der de beveget seg mer mot det elektroniske og det eksperimentelle. Låtene kunne minne om mye av det som ellers ble laget i tiden innen britisk new wave/electronica. Tittellåta "Candy-O" hadde mye Gary Numan i seg, "You Can't Hold On Too Long" minnet om David Bowie, "Lust For Kicks" og "Night Spots" kunne minne om Magazine. De beste låtene var de som man kunne kjenne igjen The Cars i, slik som "Let's Go", "It's All I Can Do", "Got A Lot On My Head" og "Dangerous Type". Som helhet var ikke albumet som fikk navnet "Candy-O" like bra som debutalbumet - rett og slett fordi låtmaterialet ikke var like bra, og den manglet opplagte hits som "Just What I Needed" og "My Best Friends Girl".
The Cars' 2. album "Candy-O" fra 1979 "Candy-O" ble lagt ut for salg 13. juni 1979. Mottagelsen i pressen var moderat, selv om plata også fikk skryt. Rolling Stone omtalte The Cars som 'The American Roxy Music'. Men platekjøperne likte plata, og den nådde høyere enn "The Cars", med en sterk 3. plass i U.S.A., 7. plass i Australia, 6. plass på New Zealand og 30. plass i Storbritannia. På to måneder solgte "Candy-O" 1 million eksemplarer i U.S.A. På Rateyourmusic er "Candy-O" plata med nest høyest rating, etter debutalbumet. Benjamin sang på 4 av låtene mens Ric sang på 7.
The Cars skriver autografer på Strawberries store i Boston Nesten like mye som musikken vil "Candy-O" bli husket for det fantastiske albumcoveret, med damen som på en sensuelle måte ligger oppå panseret på en bil. Bakgrunnen for coveret var at David Robinson tok kontakt med den aldrende peruanske maleren Alberto Vargas. Siden 40-tallet hadde han vært verdensberømt for sine flotte maleri av pin-ups, som i dag selges for over en million kroner.
Alberto Vargas skapte det flotte coveret på "Candy-O". Vargas hadde aldri laget bilder til platecover tidligere, og hadde nok neppe tenkt å gjøre det heller hadde det ikke vært for at hans grandniese var Cars-fan, og hun og David overtalte ham til å ta oppdraget. 83 år gamle Vargas hadde egentlig pensjonert seg som kunstner for lenge siden da han ble spurt. Damen som ligger på panseret på en Ferrari 365 GTC/4, var inspirert av noen bilder David hadde tatt av skuespilleren Candy Moore (kjent fra bl.a. The Lucy Show) i en Ferrari bilforretning i Beverly Hills. De to var kjærester på den tiden. The Cars kalte albumet sitt "Candy-O", men visstnok var det tilfeldig at damen på coveret kalte seg Candy (heter egentlig Candace).
Et av bildene som dannet utgangspunktet for coveret til "Candy-O" Det ble gitt ut 3 singler fra "Candy-O". Den synthdrevne "Let's Go" ble en hit rundt om, med 14. plass i U.S.A., 5. plass i Canada og 6 . plass i Australia. Ben hadde vokalen på låta som handlet om en 17 år gammel jente og hennes interesse for nattelivet. Lavmælt vakre "It's All I Can Do", og "Double Life" med et gitarriff som kunne minne om det på "My Best Friends Girl", ble også gitt ut som singler, uten å nå opp. På samme tid som "Candy-O" ble gitt ut dro The Cars ut på en større turne med 77 konserter i U.S.A. og Canada. Som oppvarmingsband hadde de sine venner i Suicide og britiske The Records. Høydepunktet på turneen var da The Cars opptrådte foran 500.000 mennesker på Dr Pepper-festivalen i Central Park, New York, 24. august 1979. Som hovedattraksjonen på konserten. I anmeldelsen i New York Times ble de sammenlignet med britiske E.L.O., og omtalt som power pop. 29. september opptrådte de igjen på TV-showet "The Midnight Special", med "Let's Go".
Ben hadde farget det lyse håret sitt mørkt da han opptrådte på "The Midnight Special". Interessen fra amerikansk media og fans var enorm, og The Cars gjorde det veldig bra økonomisk, noe Ric, Ben, Elliot, Greg og David satte pris på. Samtidig ble det vanskelig for dem å holde det musikalske fokuset som de hadde hatt før de slo gjennom. Bare det å gå på nærbutikken for å handle ble en utfordring, særlig for Ric og Ben.
Ric Ocasek på forsiden av 3 populære musikkmagasin i 1979 På denne tiden valgte Ben og Kris å avslutte forholdet. Mest sannsynlig pga. Bens livsstil med mye festing og mange damebekjentskaper. De to ble ble offisielt skilt 3 år senere, i 1982. Like etter at det ble slutt ble han kjæreste med Amy Reichardt som jobbet i LaTelevision. I 1980 opplevde Ben en nedtur da blokka han bodde i brant ned, og med det alle eiendelene hans, bl.a. mange gitarer som han hadde et nært forhold til. Samt en stor garderobe og noe kunst. For å ha et sted å bo kjøpte han seg et hus i Boston-forstaden Weston. I første-etasjen av huset innredet Ben et innspillingsstudio. Etter turneen i 1979 valgte The Cars å avslutte samarbeidet med Fred Lewis og heller bruke Elliot Roberts fra Lookout Management som manager. Offisielt var årsaken til byttet at de trengte en manager som var mer erfaren. Lewis var ikke fornøyd med å bli byttet ut, noe som førte saken til rettssystemet - en rettssak som også bidro til å ta fokuset bort fra musikken for bandet. Fra 1979 og utover ble Ric også opptatt med å produsere plater for andre band. I første omgang for Suicide, The Fast, Bebe Buell (moren til Liv Tyler) og Romeo Void. Med så mange oppdrag var det vanskelig for Ric å finne tid til å skrive nye låter. Likefullt fortsatte The Cars det høye tempoet med en plate i året. I april 1980 var de igjen samlet i Cherokee Studios i Los Angeles sammen med produsent Roy Thomas Baker. Siden sist var Geoff Workman byttet ut som lydtekniker. Inn kom i stedet Ian Taylor og John Weaver. Deler av plata ble også spilt inn i Power Station i New York.
The Cars i 1980: David, Greg, Ben, Ric og Elliot Som sist var det Ric som skrev alle låtene på plata, både melodi og tekst. Og han sang på de fleste av dem. Albumet som fikk navnet "Panorama" var ytterligere et steg mot det elektroniske og eksperimentelle, der det var tydelig at Roy Thomas Baker og Greg hadde fått muligheten til å leke seg med det nyeste innen elektroniske instrumenter. En smakebit på det fikk man allerede i det første sporet på plata, den elektroniske tempolåta "Panorama". Den inneholder mange tekniske detaljer, bl.a. bruk av vocoder. De fleste av låtene på albumet handler om Rics forhold til det andre kjønn, og denne regnes for å være den mest direkt kjærlighetslåta han noen gang skrev. "Touch And Go" ble gitt ut som første singel fra albumet, og var også låta med størst hitpotensiale. Den starter på en litt 'kantete' og intrikat måte før den går over i et mer melodiøst gitarparti med det fengende refrenget. Etter det fulgte rockeren "Gimme some Slick". Et elektronisk komp i bakgrunnen gjorde at låta minnet om samtidige Blondie. "Don't Tell Me No" er en intetsigende låt med en hul eletronisk trommelyd, som merkelig nok ble gitt ut som 2. singel fra "Panorama". "Getting Through" er en grei tempolåt med fint gitarspill, men med en svak melodi. På "Misfit Kid" synger Ric om seg selv, som en gutt som går egne veier. Det elektroniske kompet på låta minner om dataspill fra samme tid. "Down Boy" er en frisk rocker og en av de bedre sporene på plata. "You were those eyes" er en rolig låt i bossanova-takt med merkelige elektroniske lyder. På "Running to you" høres Ben ut som Bowie fra samme tid. "Up and down" har et tungt trommekomp som går gjennom låta og røft gitarspill som bidrar til å gi låta et litt mørkt preg.
Til tross for at "Panorama" var en variert og tidsriktig plate var både platekjøperne og kritikerne skuffet da de fikk høre den, da den ble lagt ut for salg 15. august 1980. En kritiker omtalte plata som "Electronic excessive" (overdrevent elektronisk). Det største problemet med plata var mangelen av gode melodier og spennede gitar- og tangentriff, slik debutplata hadde så mye av. Likefullt kunne man fortsatt høre at dette var The Cars, ikke minst gjennom Ric Ocaseks lett gjenkjennelige stemme.
Coveret til "Panorama" var kanskje like kjedelig som musikken på plata "Panorama" solgte likefullt bra i U.S.A. med en sterk 5. plass. Ellers i verden solgte plata dårlig. Det ble gitt ut 3 singler fra plata. "Touch And Go" gjorde det brukbart med 37. plass i U.S.A. og en sterk 2. plass i Frankrike. "Don't Tell Me No" og "Gimme Some Slack" nådde ikke opp noe sted. Tittelsporet "Panorama" kunne muligens blitt en hit om den ble gitt ut som singel. Likefullt ble det laget en musikkvideo til låta der bandet framstod på en stilfull måte i moderne klær. I videoen deltok også produsent Roy Thomas Baker.
Musikkvideoen til "Panorama" For å promotere albumet "Panorama" og for å møte fansen dro The Cars ut på en større turne høsten 1980, med besøk i U.S.A., Canada og Japan. Forberedelsene til turneen ble gjort i et studio de disponerte i Boston. De startet opp i Saratoga Springs i New York, 19. august 1980, og var ikke ferdig før 5 måneder senere. På turneen fylte de noen av U.S.A.s største konsertarenaer, og til tross for litt lunken mottagelse for den siste plata var interessen for bandets konserter stor. Etter å ha besøkt Japan i oktober og november gjorde The Cars den siste konserten på turneen i Madison Square Garden, New York, 4. desember.
Å få oppleve Japan var stort for Elliot og resten av The Cars I 1980 fikk The Cars også tid til å stille opp på flere foto-sessions med den kjente rockefotografen Lynn Goldsmith. Bildene som ble tatt var både stilfulle og litt futuriske, og har blitt brukt i mange sammenhenger i årene etter.
Et av de mange bildene Lynn Goldsmith tok av The Cars i 1980. Tidlig i 1981 gikk The Cars igang med arbeidet med nok et album. I utgangspunktet hadde de tenkt å spille inn også denne plata i Los Angeles og Cherokee Studios, men underveis bestemte de seg for heller å bygge opp sitt eget studio i hjembyen Boston. De kjøpte Intermedia Studio, hvor Aerosmith tidligere hadde spilt inn plater. De bygde om Intermedia med det nyeste innen studioutstyr og ga det et 'state-of-the-art' preg, bl.a. med en 36-spors opptaker. Det tok hele 8 måneder å få studioet slik de ønsket. Da de var ferdig forelo David å døpe det om til The Clubhouse, men de endte opp med å kalle det Syncro Sound. Greg: "The benefit was that we could live at home while recording."
I 1981 bygde The Cars opp sitt eget Syncro Sound Studio, i Boston. Med årene ble studioet også brukt av artister som Cyndi Lauper, Aimee Mann, Iggy Pop, Romeo Void og Ministry. Den nye plata som fikk navnet "Shake It Up" ble igjen produsert av Roy Thomas Baker. Dette ble det fjerde Cars' albumet han produserte. Bakers bidrag på bandets plater bidro til å definere Cars lydbilde. Ikke minst gjennom hans mange overdubbinger av vokalen som ble omtalt som 'giant wall of vocals'. Rig og co. var så opptatt med å bygge om studioet sitt at de ikke kom skikkelig igang med innspillingen av "Shake It Up" før på høsten 1981. Parallelt med arbeidet i Syncro Sound spilte de inn noen demoer i Blue Jay Studio som lå i nærheten. Her ble de kjent med lydteknikeren Walter Turbitt. Turbitt imponerte Baker og bandet, så de inviterte ham med på selve innspillingen av "Shake It Up", i Syncro Sound. Han fikk også fast jobb som lydtekniker i studioet.
The Cars på forsiden av Hit Parader i 1981 "Shake It Up" ble en helt annen type plate enn "Panorama", der det eksperimentelle var lagt til side til fordel for fengende popmusikk. Plata bestod av svært mange låter med hitpotensiale, der hele 6 av dem ble gitt ut som singel (i ulike land). Som sist var alle låtene skrevet av Ric, med unntak av "This Could Be Love" som Ric skrev sammen med Greg. "Shake It Up" starter med "Since You're Gone" som er en rett fram poplåt, med et flott komp - som en av de bedre låtene The Cars noengang spilte inn. Ric snakker like mye som han synger, om denne damen som er forrædersk men som han likevel savner. Tittelåta "Shake It Up" er også velprodusert med et gitar- og keyboardriff som går i bakgrunnen gjennom låta. Refrenget er lekent med en litt snodig bruk av vokalen på koringen. Den har alt som skal til for å bli en hit, noe den også ble. "I'm Not The One" er avdempet og rolig, nesten som en ballade. Igjen legger man merke til den flotte produksjonen og bruken av vokalen på refrenget. Mot slutten kommer det inn et keyboard-riff som høres ut som trompeter, noe som også bidrar til å gjøre "I'm Not The One" til en vakker låt. "Victim Of Love" er også en fin poplåt, men litt mer anonym i uttrykket. "Cruiser" er røffere og mer eksperimentell i stilen, med et disco-lignende komp. Ben har vokalen på låta, som flere kritikere framhevet som platas beste spor mens andre mislikte den. "A Dream Away" var en litt intetsigende låt med et elektronisk komp. "This Could Be Love" var en rett fram poplåt. Etter et par anonyme spor kom "Think It Over", som var en snodig men artig låt med sine blipp-blopp lyder og fengende refreng. Ben som sang kunne høres ut som David Bowie i vokalen. "Maybe Baby" var også en frisk låt, der Elliots gitarspill kunne minne litt om Kiss' "I Was Made for lovin' you".
"Shake It Up" fra november 1981 ble The Cars' 4. studioalbum. Som et uttrykk for den positive stemningen på plata og tittelen "Shake It Up" ble modellen Mary Ann Walsh avbildet med en cocktail shaker i hånda på forsiden. Albumet "Shake It Up" ble lagt ut for salg 6. november 1981. 3 dager senere ble tittellåta gitt ut på singel, og begge gjorde det bra på listene i U.S.A. Albumet nådde 9. plass mens singelen nådde en sterk 4. plass - som det nest høyeste The Cars noengang kom på Billboard med en singel. De følgende singlene "Since You're Gone" (41. plass), "Victim Of Love" og "Think It Over" (kun i UK og Australia) gjorde det ikke like bra på singel. I januar 1986 ble også vakre "I'm Not The One" gitt ut på singel. Til de fleste singlene ble det laget morsomme musikkvideoer som hyppig ble vist på nystartede MTV, noe som bidro til å gjøre The Cars kjent hos en ny generasjon av amerikanere. Blant de som så musikkvideoene til The Cars var en ung Matt Sharp - bassist i det kjente bandet Weezer. Han fant stor glede i Cars' plater og musikkvideoer. Matt: "I can’t think of videos without thinking of him."
Musikkvideoen til "Shake It Up" Rett før jul i 1981 opptrådte The Cars i det populære TV-showet Tomorrow Show, som ble sendt fra New York. Deretter dro de ut på en mindre "Shake It Up Tour" i U.S.A., våren 1982. Mellom 17. februar og 24. mars gjorde de 19 konserter. For anledningen hadde de gått til innkjøp av en større turnebuss som de fikk spesialinnredet. Selv om interessen for The Cars var stor og opplegget rundt konsertene var mye bedre enn det Ric hadde opplevd som artist på 70-tallet, mislikte han å opptre live. Han likte seg bedre i platestudioet. Elliot: "He was definitely not one of those 'Hello, Cleveland!' kind of guys. Ric was much happier in the recording studio."
Magasin fra 1982 Etter det tok de en pause på 5 måneder. I september opptrådte de foran hele 200.000 mennesker på The Us Festival: 1982 The Us Generation, i San Bernardino i California. Andre band som opptrådte på festivalen var Fleetwood Mac, Tom Petty & the Heartbreakers, The Police, Santana og The B-52s. I 1982 ble Ben offisielt skilt fra Kris, som nevnt, og forholdet til Amy Reichardt var forlengst over. Han ble på den tiden sammen med TV-kjendisen Diane Grey-Page. Forholdet deres varte ut 80-tallet. Ifølge henne var Ben veldig opptatt av The Beatles og Yes på 80-tallet, men også nyere britiske band som The Police og Eurythmics. Likefullt var han mest begeistret for Elvis Presley og Roy Orbison når det kom til det vokale, som to artister han forsøkte å etterligne når han sang.
Diane Grey-Page og Benjamin Orr Parallelt med at Ric skrev alle låtene til The Cars var han som nevnt også opptatt med å produsere andre band. I 1981 og 1982 produserte han plater med Romeo Void, New Models, Peter Dayton og Bad Brains. I The Cars' eget Syncro Sound Studio. I 1982, da aktiviteten i The Cars var litt laber, fant han også tid til å spille inn sitt første soloalbum, kalt "Beatitude". Ric skrev og produserte alle låtene, men fikk likefullt hjelp fra en lang rekke dyktige musikere og studioteknikere, slik som Stephen Hague (som endte opp som et av de store produsent-navnene på 80-tallet). Også Greg deltok på plata som ikke fikk så god kritikk da den ble gitt ut i slutten av desember 1982. Likefullt solgte den til en grei 28. plass i USA og både "Something To Grab For" og "Jimmy Jimmy" ble mindre hits. En låt som Ric skrev for albumet men som ikke ble med, var 80-talls klassikeren "Drive". Årsaken var at Ric lot Ben prøvesynge på låta, og det ble raskt klart at den var som skapt for ham, med sin varme og vibrato i stemmen. Ric: "That was perfect for him (Ben). I loved his voice so much. He was like Frank Sinatra. He could hold the notes. The Vibrato." Også Greg ga ut et soloalbum på denne tiden, kalt "Niagara Falls". Plata som ble spilt inn i Syncro Sound bestod av eksperimentell synthpop som hørtes ut som musikken til spill på Commodore 64.
Ric Ocaseks første soloalbum "Beatitude" fra 1982, og "Niagara Falls" med Greg Hawkes fra 1983. Først sommeren 1983 kom Ric, Ben, Greg, Elliot og David sammen igjen for å spille inn et nytt Cars-album. I første omgang spilte de inn demoer av de nye låtene Ric hadde skrevet, i Syncro Sound. Arbeidstittelen for den nye plata var "Whose Gonna Drive You Home". En dag fikk de besøk av medlemmene av rockebandet Cheap Trick. Kvelden og natten gikk med til jamming sammen med Robin Zander og de andre. De 4 første platene med The Cars var produsert av Roy Thomas Baker, og bandet ønsket ham som produsent også denne gangen, men Baker var opptatt med andre band så han hadde ikke tid. Valget falt da på en annen stjerneprodusent: Robert John "Mutt" Lange. Lange var på dette tidspunktet mest kjent for å ha produsert AC/DC-albumene "Highway To Hell", "Back In Black" og "For Those About To Rock", samt "4" med Foreigner og "Pyromania" med Def Leppard - alle album som hadde solgt i millioner av eksemplarer. Langes fokus under innspillingen var den gode lydkvaliteten på produksjonen, noe bandet raskt fikk erfare.
Robert John "Mutt" Lange Samarbeidet med Lange førte også til at The Cars måtte dra tilbake til London for å spille inn den nye plata, slik de gjorde på debutalbumet i 1978. Bandet innkvarterte seg i fine omgivelser i Chelsea's Priory Mansions og startet innspillingen av plata i Battery Studios som lå like i nærheten. Der de tidligere hadde kommet til innspillingsstudioet med tilnærmet ferdige låter hadde Lange en helt annen innstilling til arbeidet som måtte gjøres. Han var 'sykelig' opptatt av detaljer og kunne sitte i flere dager i studio med Ben for å få et bassriff til å høres ut slik han ønsket. Ric: "I never want to make a record like that again. You spend four days getting a bass sound for one song. It’s really demoralizing." Lange plukket også låtene fra hverandre for deretter sitt i dagevis og lime dem sammen igjen. Og han likte å bruke de nye digitale hjelpemidlene som var tilgjengelig, slik som trommemaskiner og samplinger. Så det som skulle gjøres unna på 2 måneder tok i stedet 6 måneder. Etter det tilbrakte Ric og co. tid i Electric Lady Studios i London for å mikse plata. Først i mars 1984, nesten et år etter at de startet å jobbe med plata, var "Heartbeat City" klar for utgivelse. Og til tross for mye frustrasjon rettet mot produsent Lange og krangling innad i bandet underveis, var de alle godt fornøyd med resultatet. Godt fornøyd var også folkene hos Elektra Records, særlig sjefen selv Bob Krasnow, som var en stor fan av plata.
"Heartbeat City" bestod av 10 flotte låter som både var svært fengende og hadde et proft lydbilde. Som på tidligere plater var bruken av elektroniske instrumenter framtredende i lydbildet også denne gangen, slik som i "Drive", "Hello Again" og "Magic" - uten at man tenkte særlig over det. Det bare utgjorde endel av helheten som skapte god popmusikk. Plata starter frisk med gladlåta "Hello Again". Et svært fengende refreng, tøft keyboarriff som går gjennom låta og elektronisk lek underveis gjør dette til en Cars-favoritt hos mange. "Looking For Love" er en mer avdempet poplåt, med en innsmigrende Ric som snakker/synger teksten. Østerrikske Falco gjorde en coverversjon av "Looking For Love" i 1985 på sitt suksessalbum "Falco 3", omdøpt til "Munich Girls". "Magic" er en fantastisk poplåt og en av 80-tallets beste. Den starter med noen futuriske lyder før selve låta kommer inn. Hele produksjonen, med Elliots gitarer, Gregs keyboards og refrenget som man lett får på hjernen gjør "Magic" til en svært fengende låt og som skapt for sommeren. "Drive" er balladen over alle ballader og The Cars' mest kjente låt. Synthkompet er tandert og vakkert, noe også Bens stemme er. Mykheten og varmen i Bens stemme trer tydelig fram i "Drive", noe mange bemerket i ettertid. Det er også noe kjølig over "Drive" som passer til teksten om denne jenta som vandrer rundt i sentrum på nattestid uten å ta ansvar for sitt liv. "Stranger Eyes" er en helt grei poplåt som på plata fremstår som litt anonym etter de fire popklassikerne forut. "You Might Think" åpner side 2 på LPen og er nok en fengende poplåt med et bra tangentriff og røft gitarspill. Refrenget er slik man lett får på hjernen. "It's Not The
Night" er en elektronisk låt
Ric skrev sammen med Greg. Melodien er ikke like fengende, og etter et Jean-Michel Jarre-lignende tangentparti går låta over i et mer tradisjonelt komp.
"Why Can't I have You" er en vakker ballade om denne dama som Ric ikke får sjans hos. Slik så mange av de gode Cars-låtene har også denne et tøft tangentriff som går gjennom låta.
"I Refuse" er en helt grei poplåt.
The Cars framstod som en stilfull og moteriktig gjeng på innercoveret til "Heartbeat City". "Heartbeat City"-albumet ble lagt ut for salg 13. mars 1984, til stor interesse i amerikansk media. Plata ble umiddelbart skamrost i er i ettertid regnet som en av 80-tallets beste popalbum. Også det stilfulle coveret med en pin-up dame og en 1971 Plymouth Duster ble lagt merke til og berømmet - som et uttrykk for Cars' hyllest av 80-tallets liberale ungdomskultur. Som tidligere var det trommeslager David Robinson som hadde funnet fram til bildet. Han traff kunstneren Peter Philips over en øl på en bar i London, og fikk tillatelse til å bruke Philips' verk "Art-O-Matic Loop Di Loop" som cover på "Heartbeat City". Plata kom med utbrettcover slik at man kunne se bildet i sin helhet.
"Heartbeat City" Samme dag som albumet ble lagt for salg ble "You Might Think" gitt ut som første singel fra "Heartbeat City". Den ble umiddelbart en suksess, med en sterk 7. plass i U.S.A. og 8. plass i Canada. Det ble laget en morsom og hi-tech musikkvideo til "You Might Think", med bruk av datagrafikk, noe som ikke var vanlig på den tiden, men som ble mer brukt året etter med musikkvideoene til "Take On Me" og "Money For Nothing". "You Might Think" ble kåret til "Video Of The Year" på MTV Music Awards, foran bl.a. "Thriller" med Michael Jackson. Den ble også kåret til beste video på Billboard Music Awards.
Musikkvideoen til "You Might Think" 7. mai 1984 ble "Magic" gitt ut som singel, og også den ble en stor hit, med 12. plass i U.S.A. og 14. plass i Canada. Også til denne ble det laget en morsom musikkvideo som i ettertid huskes som en av 80-tallets mest markante. Videoen har et surrealistisk preg med mange merkelige personer som omkranser Ric mens han vandrer rundt oppå vannet i et badebasseng.
23. juli ble omsider balladen "Drive" gitt ut som singel. Og låta som regnes som Cars' beste og et av 80-tallets fineste øyeblikk ble en stor hit rundtom, med 3. plass i U.S.A., 1. plass i Canada, 4. plass i Storbritannia og Tyskland, 3. plass i Sveits, 5. plass på New Zealand og 9. plass i Norge - som The Cars' første notering på VG-lista. Som de andre låtene på "Heartbeat City" ble også "Drive" skrevet av Ric. I et intervju fortalte han om prosessen som førte fram til låta. Ric: "At times lyrics just come off so naturally you don't even have to think about it; it just sort of comes out of your mouth. 'Drive' was that kind of natural thing." Til "Drive" ble det laget en vakker musikkvideo som i likhet med låta fikk mye oppmerksomhet. Videoen ble produsert av den kjente skuespilleren Timothy Hutton. Ben som synger på "Drive" fikk naturlig nok oppmerksomhet i videoen, men fokuset er like mye på Ric og en dame som diskuterer, krangler og skriker til hverandre. 19 år gamle Paulina Porizkova som spilte mot Ric i videoen framviste et følelsesregister som gjorde inntrykk. Det var tydelig at den vakre damen med tsjekkisk/svensk bakgrunn også gjorde inntrykk på Ric, for på samme tid ble de to kjærester - på et tidspunkt der Ric fortsatt var gift med Suzanne.
Musikkvideoen til "Drive" der Paulina Porizkova gjorde sin debut. Det ble gitt ut ytterligere tre singler fra "Heartbeat City", med "Hello Again" (20. plass i U.S.A., 4. plass i Frankrike), "Why Can't I Have You" (33. plass i U.S.A.) og "Heartbeat City". Enkelte steder ble også "It's Not The Night" gitt ut som singel. Musikkvideoen til "Hello Again" ble produsert av kunstner-ikonet Andy Warhol. Warhol deltok selv også i musikkvideoen som ble filmet i legendariske Be Bop Café i New York.
Musikkvideoen til "Hello Again" som Andy Warhold produserte og deltok i. I de fleste musikkvideoene med The Cars var Ric i fokus mens de andre havnet mer i bakgrunnen. Trommeslager David måtte fram med play/pause-knappen for å kunne vise moren at også han deltok i videoen til "Magic". Med så mange sterke låter samlet på en plate ble "Heartbeat City" en storselger rundtom. I U.S.A. ble det en sterk 3. plass, med hele 4 millioner solgte eksemplarer. I Canada ble det 5. plass, på New Zealand 1. plass, i Australia og Tyskland 15. plass og Storbritannia 25. plass. I Norge hvor MTV fortsatt var relativt ukjent på den tiden nådde ikke albumet opp. 7. april 1984 dro The Cars ut på en "Heartbeat City Tour", med 42 konserter i U.S.A. og Canada. Parallelt med turneen var de også opptatt med å spille inn musikkvideoer og stille opp i TV-show. 12. mai 1984 opptrådte The Cars på Saturday Night Live.
Etter at turneen ble avsluttet 21. september 1984 valgte de 5 å ta en pause, for å slappe av og jobbe med egne prosjekter.
Pausen fortsatte inn i 1985. I juli kom de sammen igjen i forbindelse med den gigantiske Live Aid-konserten på Wembley i London og JFK Stadium i Philadelphia. I det som regnes som tidenes største konsertarrangement. Kl. 17.39 13. juli gikk Ben og de andre på scenen i Philadelphia, til glede for 90.000 mennesker på stadionen og 1.9 milliarder! mennesker foran TV-apparatene. The Cars, som var et av de store navnene fikk presentere hele 4 låter, med "You Might Think", "Drive", "Just What I Needed" og "Heartbeat City". Til tross for at bandet hadde opptrådt foran tusenvis av mennesker mange ganger var de nervøse da de gikk på scenen. Men opptredenen gikk helt fint og plutselig var de ferdig. Da Ben senere ble spurt om hva som var hans største opplevelse som medlem av The Cars, svarte han Live Aid-konserten. Ben: "Live Aid, I would say. We had a really nice time there and it was great playing for the world."
Det var en stor opplevelse for The Cars å opptre på Live Aid foran millioner av mennesker. I tillegg til opptredenen på JFK Stadium fikk The Cars ekstra oppmerksomhet i forbindelse med konsertene, da "Drive" ble valgt ut som bakgrunnsmusikk for en video som ble laget med bilder fra sultkatastrofen i Etiopia. Videoen ble presentert av David Bowie på Live Aid-konserten og den fortsatte å rulle på TV-kanaler i lang tid etterpå, noe som bidro til at mange fortsatte å gi donasjoner til Live Aid. I tillegg til at den skapte ekstra interesse for The Cars og "Drive". The Cars var på toppen av sin suksess på denne tiden, og mange fans ønsket å vite mer om Ben og co. I 1985 var Toby Goldstein ute med boken "Frozen Fire - The Story Of The Cars". Boken var på 118 sider og bestod for det meste av bilder men ga likevel leseren et greit innblikk i historiene til Greg, Ric, Ben, Elliot og David. I en tid der internett ikke fantes og det var begrenset med muligheter til å finne fakta om artistene man likte ble boken populær hos fansen. Den ble gitt ut i begrenset opplag, og i 2020 gikk et eksemplar av boka for hele 2500 kroner.
Boken "Frozen Fire - The Story Of The Cars" fra 1985 I 1985 var både Ric, Ben og Elliot opptatt med innspilling av soloalbum. Førstemann ut var Elliot som i 1985 var klar med sitt debut soloalbum, kalt "Change No Change". Ikke uventet var det en gitarorientert plate med fine arrangement og gitarriff. Elliot fikk god hjelp med låtskriving og arrangement fra folk som Stephen Hague, Roy Thomas Baker og Jules Shear. Sistnevnte skrev kjente låter for Cyndi Lauper og The Bangles. "Change No Change" ble det første og siste albumet Elliot ga ut under eget navn.
Elliots "Change No Change" fra 1985 I tillegg til spille inn sitt 2. soloalbum skrev Ric også Cars-låta "Tonight She Comes". Han hadde egentlig tenkte å ha den med på soloplaten sin men valgte å gi den ut under Cars-navnet, i forbindelse med samleplaten med The Cars som ble gitt ut i oktober 1985. Ric: "I was in the middle of recording my solo album and it was one of the songs I didn't use in the solo album at that point. That was like a one-off single that we just all came together and did." "Tonight She Comes" var en svært fengende poplåt, som noe av det bedre The Cars noen gang spilte inn. Den ble også en stor hit, med 7. plass i U.S.A. og fine plasseringer ellers. Helt siden 1978 hadde The Cars gitt ut hitsingler. Og med alle de største samlet på en plate ble "Greatest Hits" populær hos platekjøperne. I U.S.A. ble det 12. plass, i Australia 3. plass, New Zealand 2. plass og Storbritannia 27. plass.
"Greatest Hits" fra oktober 1985 I september 1986 var Ric klar med "This Side Of Paradise". Albumet var en rett fram popplate, og muligens litt mer lavmælt enn det han gjorde med The Cars. Førstesingelen "Emotion In Motion" var muligens det vakreste Ric noen gang kom til å spille inn på plate, og ville sikkert ha blitt en stor hit om den hadde blitt gitt ut under Cars-navnet. En hit ble den likevel, med 15. plass på Billboard og 1. plass på den amerikanske Top Rocks track-lista. Selve albumet nådde 31. plass i U.S.A. Alle medlemmene av The Cars deltok på "This Side Of Paradise", noe også Roland Orzabal fra Tears For Fears, Tom Verlaine fra Television og Steve Stevens gjorde.
"This Side Of Paradise" med Ric Ocasek fra 1986 I oktober 1986 var det tid for Benjamin Orr å gi ut sitt første (og siste) soloalbum. Han hadde egentlig ikke tenkt å gi ut noe soloalbum, men da Elektra tilbød ham en kontrakt på 3 plateutgivelser takket han ja. I likhet med Rics plate var "The Lace" et lite stykke unna lydbildet på Cars' plater. Den var mer syntetisk og avdempet enn det fansen var vant til. Samtidig framhevet dette Bens myke stemme, noe mange gledet seg over. Plata var et samarbeid mellom Ben og kjæresten Diane Grey Page. Page var skolert innen musikk fra studietiden noe som kom godt med under innspillingen. "The Lace" var produsert av Mike Shipley, som også produserte "Tonight She Comes". Plata ble produsert i landlige omgivelser i The Wool Hall i Beckington, England. Mens Ben var i Beckington deltok han også som korist på Joni Mitchells album "Chalk Mark In A Rainstorm". Ben hygget seg under innspillingen, da den ga ham muligheter til å gjøre ting han ikke hadde gjort før, slik som å skrive tekster. "The Lace" nådde kun 86. plass i U.S.A., mens balladen "Stay The Night" ble en hit med 24. plass.
Benjamin Orrs eneste soloalbum; "The Lace" fra 1986 I forkant av utgivelsen av plata ble Ben spurt ut om framtiden til The Cars, i et intervju med The Plain Dealer: I'm optimistic about The Cars. I might be wrong, but I think we'll stay together. We all enjoy each other, and a solo album is just an extension." Selv om alle ga inntrykk av at ting var normalt innad i bandet, ulmet det under overflaten. Det var uenighet om fordeling av inntektene, turnevirksomheten og hvem som skulle skrive låtene. Helt siden starten av The Cars hadde Ric vært lederen av bandet, men med årene ble hans væremåte mer og mer krevende for de andre. Paulina Porizkova: "Ric had been the dictator of a very small country and I think it was wearing on everybody." Noe av årsaken til at Ric ble vanskeligere å være i band med var at han egentlig var litt lei av det hele. Han følte de hadde låst seg fast i et bestemt musikalsk uttrykk og han var lei av all oppmerksomheten fra fans og media. Greg: "For a while, it inspired him, but the fame thing wore him down. It just seemed like it became more of a chore for him." Til tross for uenigheten møttes Ric, Ben, Elliot, Greg og David i februar 1987 for å spille inn et nytt Cars-album. I Electric Lady Studios i New York. Denne gang ønsket Ric å ta seg av produksjonen av plata selv - muligens som et resultat av frustrasjon over samarbeidet med Robert "Mutt" Lange. Han fikk hjelp med innspillingen fra Greg, Joe Barbaria og Jamie Chaleff.
Ric, Greg og Ben i studio under innspillingen av "Door To Door" Ben dukket opp en uke for sent til innspillingen, noe som ble tolket som uttrykk for hans misnøye med bandet. Men Ben var like dedikert som de andre, og bidro mye på den vokalen delen av innspillingen. Både som hovedvokalist (på 5 av låtene) og som korist. Til tross for at Lange ble byttet ut fordi bandet følte at de ikke fikk bidra så mye som de ønsket ble ikke ting bedre på innspillingen av "Door To Door". Ric tok full kontroll og ga lite rom for innspill fra de andre, noe som underveis skapte frustrasjon og misnøye. Ben som hadde fått god erfaring med å skrive låter etter å ha gitt ut et soloalbum ønsket også å bidra med låter på Cars' albumet, men Ric mislikte tekstene som Diane skrev og nektet å ha dem med på plata. Ric mislikte også at Ben drakk litt for mye under innspillingen. Greg: "The recording sessions were basically unpleasant. In retrospect, we should have had an outside producer to mediate (mekle)."
5 kule fyrer i 1987 Innspillingen av "Door To Door" var ferdig i april 1987. Som vanlig var alle 11 låtene unntatt en skrevet av Ric. "Go Away" skrev Ric i samarbeid med Greg. "Door To Door" startet friskt med "Leave Or Stay", som som passet som åpningsspor. Etter "You Are The Girl" fulgte "Double Trouble" som var en pompøs rocker der Elliot fikk vist sine evner som gitarist. "Fine Line" var langt mer lavmælt, der Ric sang til tonene fra noe enkelt keyboardspill. "Everything You Say" var en mer rett fram poplåt med et visst country-preg, med flere dine detaljer i kompet. "Ta Ta Wayo Wayo" var en gladlåt med et visst glamrock-preg. "Strap Me In" var også en rett fram poplåt uten noe særpreg, som litt overraskende ble valgt ut til å være 2. singel fra albumet. "Coming Up You" var en vakker synthpoplåt som kunne minne om det Ric gjorde på sitt siste soloalbum. Det var Ben som sang på låta som ble valgt ut til å være 3. og siste singel fra "Door To Door". "Wound Up On You" var en blue-eyed soullåt med et pent synthkomp. På "Go Away" sang Ben på en crooner-aktig måte som kunne minne om David Bowie. Plata ble avsluttet med den pønkeaktige tittellåta "Door To Door". Både gitaren og trommespillet er slik man husker fra Ramones og andre lignende band fra 70-tallet. Det elektroniske kompet avslørte likevel at dette var 1987. "Ta Ta Wayo Wayo" og "Leave Or Stay" ble begge skrevet helt i starten av Cars' karriere. Sistnevnte låt åpnet alle konsertene The Cars gjorde i 1977.
Albumet "Door To Door" fra 1987 I august 1987 ble lavmælte "You Are The Girl" gitt ut som første singel fra "Door To Door". Ric og Ben delte på vokalen på låta. "You Are The Girl" hadde et opplagt hitpotensial, og ble det også, da den nådde 17. plass på Billboard og 2. plass på US Billboard Mainstream Rock. Ellers i verden havnet singelen et stykke ned på listene. Låta som omhandler en ekskjæreste som jeg-personen fortsatt drømmer om, ble fulgt av en morsom musikkvideo der bandet var ombord i et romskip sammen med merkelige vesener.
Musikkvideoen til "You Are The Girl" Albumet "Door To Door" ble lagt ut for salg 25. august 1987. Mottagelsen i musikkpressen var lunken, og heller ikke platekjøperne lot seg overbevise. I U.S.A. ble det en skuffende 26. plass, og heller ikke i andre land nådde den opp. Unntaket var Norge der "Door To Door" faktisk ble The Cars' første notering på VG-lista med et album, da den nådde 9. plass i september. Heller ikke senere har "Door To Door" vært særlig populær blant fansen. På Rateyourmusic er den plata med lavest score av Cars' albumutgivelser. Problemet med plata var at den framstod som for syntetisk, og uten de gode gitar- og tangentriffene som de tidligste platene hadde så mye av. "Strap Me In" og "Coming Up You" nådde ikke opp på singellistene, verken i U.S.A. eller noe annet sted da de ble gitt ut som singler. Som så ofte før ble plateutgivelsen fulgt med en turne, med fokus på U.S.A. og Canada. Uenigheten fra innspillingen og skuffelsen over mottagelsen av "Door To Door" preget turneen, på den måten at medlemmene av bandet nesten ikke pratet sammen underveis. Ben valgte å reise mellom konsertbyene i sin egen buss mens de andre tok fly. Og Ben pratet kun med de andre på lydprøvene og på scenen. Ric: "It was the first tour we did that wasn't fun. Some people took buses, some people took planes... nobody talked."
Turneprogrammet for "Door To Door" Ben hadde vært imot å dra ut på turne, men skjønte at det ikke var noen vei utenom. Ben: "It's a chore to get on the road - a few of the guys don't want to do it, but it's business, and if you can make a living out of it, you've got to do it." Underveis i turneen tok de en liten pause slik at de kunne opptre i det populære radioprogrammet Saturday Night Live. Her framførte de "Double Trouble" og "Strap Me In".
The Cars deltok i Saturday Night Live i oktober 1987 Turneen ble avsluttet før jul i 1987 uten at planer for videre samarbeid ble avtalt. I tillegg til Cars-album og turne fant Greg også tid til å spille inn sitt første album til en film. På soundtracket til "Anna" spilte Greg alle instrumentene selv.
Filmen "Anna" som Greg skrev musikken til Tidlig i 1988 møttes Ric og Elliot i studioet Electric Lady for å høre på noen livespor med The Cars som skulle brukes i et radioprogram. Ric fortalte da at han tenkte å forlate bandet, noe som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på Elliot. Elliot: "We were just sitting and listening and talking, and he just kind of said, 'You know, I’m think I’m going to leave the group'. All the blood went to my feet." Selv om uenigheten med de andre, og Ben spesielt, tok på, var ikke det hovedårsaken til at Ric ønsket å slutte i The Cars. Han følte seg fastlåst i bandets musikalske uttrykk og ønsket heller å gjøre andre ting. Bl.a. å produsere andre artister. Ric: "We left on a high point, and that's it." Paulina Porizkova: "All the guys were really fond of each other, but it had run its course at that time. Creatively he really wanted to stretch his wings and get a little weirder. People expected the Cars thing, the hooks. He was like, ‘Fuck that–I want to do something else."
The Cars ble oppløst i 1988 Etter samtalen med Elliot ringte Ric til Ben for å fortelle ham at bandet var oppløst. Ifølge Diane tok Ben nyheten svært tungt, da han ønsket å fortsette med The Cars, til tross for uenigheten som hadde vært. Og ifølge henne gikk det nedover med Ben etter dette. Like etterpå ble det slutt mellom Ben og Diane. Årsaken var ifølge henne for mye drikking og Bens fascinasjon for skytevåpen. Diane: "I didn't enjoy walking around with him when he was strapped with a loaded weapon." Ben slet også med humørsvingninger som gikk utover forholdet. Kort tid etter ble Ben i stedet sammen med Judith Silverman, som han hadde hatt et godt øye til i 1978 under innspillingen av "The Cars". De ble gift i 1990, og skilt i 1994. Igjen var det Bens humørsvingninger som ble oppgitt som årsak til bruddet. Noen år senere traff han Edita Hartig som han fikk sønnen Benjamin Charles Joseph med. Dette ble det eneste barnet han fikk. På den tiden bodde Ben i Reading i staten Vermont, nordøst i U.S.A. Som nevnt ble det ikke gitt ut flere soloplater med Ben, og ikke deltok han på innspillinger med andre artister i særlig grad etter at The Cars ble oppløst. Han jobbet med et album, kalt "River Of Fire". Men han rakk aldri å gjøre det ferdig. Fra 1990 og utover samarbeidet han mye med gitaristen John Kalises. Først i forbindelse med arbeidet med soloplaten som det ikke ble noe av, deretter i ulike bandkonstellasjoner. Fra 1995 og utover opptrådte Ben med sitt eget ORR Band. Her framførte de nye komposisjoner, samt Cars-låtene der Ben hadde hatt vokalen. Parallelt med ORR Band ble Ben også med i Voices Of Classic Rock sammen med 70-/80-talls rockerne John Cafferty, Bobby Kimball (Toto), Glenn Hughes (Deep Purple) og Mickey Thomas (Starship). I 1999 ble Ben med i nok et stjerneband, kalt Big People. Her spilte Ben med musikere fra Damn Yankees, Billy Joels band, Ted Nugents band og Pat Travers Band.
Ben med kameraten John Kalisesh Keyboardist Greg Hawkes gjorde seg ikke så veldig mye bemerket i tiden etter at The Cars ble oppløst. I 1989 deltok han på Paul McCartneys klassikeralbum "Flower In The Dirt", på låta "Motor Of Love". I 1990 var han endel av et 'stjernespekket galleri' som deltok på innspillingen av "1234" med tyske Propaganda. I 1993 deltok Greg på Ric Ocaseks to album "Quick Change World" og "Negative Theater", og "Troublizing" fra 1997. I 2008 ga Greg ut nok et soloalbum, kalt "The Beatles Uke". Plata bestod av Beatles-låter - spilt på ukulele.. Greg har også spilt inn flere Cars-låter pånytt med ukulele som det sentrale instrumentet. I 2009 spilte Greg på flere låter på albumet "Invisible Embrace" med Boston-bandet New Collisions. I 2010 spilte han med bandet The Turtles. Greg bor sammen kona Elaine i Lincoln, Massachusetts. De to barna deres har forlengst blitt voksen.
Greg med kona Elaine Etter turneen i 1987 valgte David å legge bort trommestikkene, og tok dem ikke fram igjen før mange år senere. I stedet valgte han å bruke tiden på en restaurant som han drev. Senere startet han opp kunstgalleriet Windemere Art & Antiques, der han også solgte juvelsmykker som han selv laget. Han deltok også i noen spillefilmer. David bor nå i vakre omgivelser i den lille kystbyen Rockport i Massachusetts der også kunstgalleriet hans ligger.
David Robinson avbildet med et smykke han selv har laget Ved siden av Ric var det nok gitarist Elliot som opplevde størst suksess i årene etter at The Cars ble oppløst. Først og fremst gjennom hans deltakelse i profilerte Creedence Clearwater Revisited, fra 1995 til 2004. Tribute-bandet som også bestod av Stu Cook og Doug Clifford fra den originale besetningen av CCR turnerte i mange år med stor suksess. Elliot deltok også på albumet "Recollection" fra 1998. Utenom det var Elliot opptatt med å produsere og spille gitar på to plater med Amy Rigby. Og han spilte på plater med Lee Rocker (Stray Cats), Doro (fra Warlock) og Ric Ocasek.
Elliot (bak, med briller) som medlem av Creedence Clearwater Revisited Ric var låtskriver og frontfigur i The Cars og den som også fikk mest oppmerksomhet av de fem i tiden etter at bandet ble oppløst. Han hadde allerede gitt ut to soloalbum, og mellom 1991 og 2005 ga han ut albumene "Fireball Zone", "Quick Change World", "Negative Theater", "Troublizing" og "Nexterday". Album som ikke nådde opp på den amerikanske Billboard-listen. I 1991 gjorde han en minnerik versjon av Disney-klassikeren "Zip-a-Dee-Doo-Dah" på en tribute-plate til Walt Disney, kalt "Simply Mad About The Mouse". Også artister som Billy Joel, Michael Bolton og Harry Connick Jr. bidro på plata med sine Disney-tolkninger.
Musikkvideoen til "Zip-a-Dee-Doo-Dah" I august 1989 ble Ben gift med Paulina Porizkova. De fikk to sønner sammen; Jonathan ble født i 1993 mens Oliver fulgte i 1998. Familien slo seg ned i et hus i New York, der Ric innredet sitt eget innspillingsstudio i kjelleren. Helt siden 70-tallet hadde Ric produsert plater for andre artister. Og etter at The Cars ble oppløst fikk han bedre tid til å jobbe som produsent. Platene han er mest kjent for å ha produsert er Weezers "Blue" og "Green" - album som begge nådde høyt på Billboard og ellers. Han produserte også plater med No Doubt ("Rock Steady"), Bad Brains, Guided By Voices, Hole, Nada Surf og Bad Religion. I 1999 produserte Ric det svenske bandet The Wannadies. Og da fikk frontmann Pär Wiksten på nært hold oppleve hvor enormt populær Ric var, selv 12 år etter The Cars' siste plate. Pär Wiksten: "We rehearsed with Ric in London before heading to New York to record. He was obviously recognised in London, but when we got to NYC – wow! People honking their horns, shouting from across the street, cheering! The Cars and Ric were/are absolutely enormous in America." Rundt 2000 begynte Ben å føle seg dårlig, noe han ga uttrykk for overfor bandvennene i Big People. Han gikk også ned i vekt på denne tiden. I april 2000 oppsøkte han sykehus for å få sjekket seg. Det ble da oppdaget kreft i bukspyttkjertelen. Spredningen var kommet så langt at den var uhelbredelig. Ben og hans nærmeste gikk inn i en sjokktilstand. Det var kjæresten på den tiden - Julie Snider - som overtalte ham til å oppsøke Dr. Mayfield på Piedmont Hospital i Atlanta. Etter å ha fått ting litt på avstand bestemte Ben seg for å fortsette å turnere med Big People, til han ikke lenger var i stand til å stå på en scene. På slutten entret han scenen i en rullestol, og måtte iføre seg oksygenmaske før han var klar til å spille. Noe som ble et sterkt syn for de tilstede.
Ben (til venstre) som medlem av Big People. I 1979 opptrådte The Cars i det tyske TV-showet "Musikladen". Opptakene derfra utgangspunkt for DVDen "The Cars Live - Musikladen 1979" som ble gitt ut i 2000. Kledd i hvit, rød og svart, slik de pleide på den tiden, ga DVDen et fint innblikk i The Cars anno 1979.
DVDen "The Cars Live - Musikladen 1979" I forbindelse med utgivelsen av DVDen ønsket Ben at medlemmene av The Cars skulle møtes for å snakke om tiden de hadde sammen. På det tidspunktet hadde de ikke truffet hverandre på 10 år. Intervjuet ble gjort av musikkjournalisten Brett Milano og fant sted i Turner Studios i Atlanta, Georgia. Milano kjente alle 5 godt etter et langt liv i musikkbransjen, så det var naturlig å spørre ham. Og han var fra Boston. Greg, Ric, Elliot og David var klar over helsesituasjonen til Ben, noe som bidro til å gjøre sammenkomsten ekstra spesiell. David: "We pretty much knew what Ben's fate was, and we thought the interview would be a good opportunity to make sure he was included." Kvelden før intervjuet var de alle samlet på en restaurant i sentrum av Atlanta. Til stede var også Bens sønn og kjæresten Julie. Elliot, Greg, Ric og David var opptatt av å få den ellers stille Ben til å snakke mest mulig under intervjuet. Opptakene viser en svært tynn Ben som tydelig sliter med å prate.
Intervjuet som ble gjort med The Cars i forbindelse med Live-DVDen viste en svært syk Ben. Hans siste opptreden på en scene ble gjort i Palmer, Alaska, 27. september 2000, sammen Big People. Benjamin Orr døde 3. oktober 2000 i Atlanta, med Julie, sønnen, og bandkollegene i Big People til stede. Ben ble begravet i en privat seremoni i Atlanta, 13. oktober. Big People ble oppløst like etter, da medlemmene syntes det ble vanskelig å fortsette uten Ben i bandet. 10. november ble det også holdt en seremoni i Rock'n Roll Hall Of Fame i Bens hjemby Cleveland. Dette var første gang det ble holdt en minnegudstjeneste på Rockemuseet. Mange av musikerne Ben hadde spilt sammen med gjennom årene var tilstede på seremonien, bl.a. medlemmer fra Mixed Emotions og Grasshoppers. Også David og Greg var tilstede.
Benjamin Orr: 8. september 1947 - 3. oktober 2000 Ben og Ric hadde ikke pratet sammen på mange år før de møttes i forbindelse med intervjuet til DVD-utgivelsen. Men i dagene før og etter fikk de tid til å prate ut om ting og finne tilbake til vennskapet de engang hadde. Ric tok nyheten og Bens død tungt, og valgte å skrive låta "Silver" til minne om ham. Greg spilte keyboard på låta. Paulina: "He wrote that song about Ben, ‘Silver’, but I think that was the only time I really heard him say how he felt about Ben." Selv om tapet av Ben og det hyggelige møtet med de andre i bandet gjorde at Ric følte seg mer knyttet til Cars' musikk enn han hadde gjort på mange år følte han ikke at tiden var inne for en gjenforening. Noen som følte for å starte opp The Cars igjen var Greg og Elliot. I 2005 spurte de Ric om det var greit at de startet opp en ny utgave av bandet uten ham (og Ben), noe Ric motvillig sa ja til. Ric: "I want Elliot and Greg to be happy." Elliot: "The only time we ever talked about it was when Greg and I were trying to make it okay with the other guys so that we could do it. After it was done and over with, we never really talked about it." I den nye utgaven av The Cars fikk Greg og Elliot med seg rockelegenden Todd Rundgren på vokal, og Kasim Sulton og Prairie Prince på bass og trommer. I mai 2006 dro bandet som kalte seg The New Cars ut på en lengre turne i U.S.A. og Canada. På den første delen av turneen reiste de rundt sammen med Blondie.
The New Cars: Prarie Prince, Elliot Easton, Greg Hawkes, Kasim Sulton og Todd Rundgren. I mai 2006 ga de også ut en liveplate, kalt "It's Alive", og de spilte inn en helt ny Cars-låt, kalt "Not Tonight", som Todd, Greg og Elliot skrev i samarbeid. I et intervju Ric gjorde litt senere måtte journalisten innrømme at han ikke hadde sett The New Cars opptre live, hvorpå Ric svarte: "good". Interessen for turneen og liveplata var ikke så bra som bandet hadde håpet på, og i september 2007 valgte de å oppløse The New Cars. I stedet ble Greg, Prarie og Kasim endel av Todds turneband. En av de mest populære filmene på kino i 2008 var "My Best Friend's Girl". Og naturlig nok var Cars-låta endel av soundtracket til den romantiske komedien. RIc hadde i alle år vært lunken til en gjenforening, og da han i 1997 ble spurt om muligheten svarte han at The Cars var et tilbakelagt kapittel. Ric: "I have no interest. I’d rather paint, or write, or do anything else. It’s something that was already done, and those records are already locked away. . . . As a rule, I’d rather live in the future than the past." Ric hadde endel kontakt med Greg men hadde mindre varme følelser for Elliot og David. Men i en telefonsamtale med Elliot noen år senere fortalte Ric at han hadde skrevet noen nye låter, som kunne passet for The Cars. Og da Elliot spurte om det var på tide å gi ut et nytt Cars-album, svarte Ric: "You know, that’s an interesting idea." Ric ringte også til David for å fortelle om planene. David ble overrasket da Ric fortalte at han ønsket å ha ham med på en ny Cars-plate, da han trodde Ric trengte hjelp på en solo-plate. David: "He had actually invited me to play on whatever his next project was gonna be a couple of years ago and I didn’t really hear much about it. He just started the conversation by saying 'I was thinking; we should make a Cars record'. So, those were words I was pretty sure I would never hear and that’s all it took, really." Ifølge Paulina var det ikke for å glede de andre i bandet at han ønsket å gi ut et nytt Cars-album, det var først og fremt for at ungene hans skulle få oppleve popstjerne-siden av ham.. Paulina: "Our boys never got to see him as a rock star. And he wanted them to see what Dad did. It was really sweet." Greg, Ric, David og Elliot gikk i studio i 2010 sammen med produsent Jacknife Lee (Robbie Williams, U2, R.E.M., The Killers). De valgte å spille inn plata uten noen ny bassist i bandet. I stedet var det produsent Lee og Greg som spilte bass på plata. Greg brukte til og med en av Bens gamle bassgitarer på plata. Å ikke ha Ben i studio på innspillingen av en Cars-plate opplevdes merkelig. Enda det var gått 10 år siden han døde. Ric: "I'm kinda used to the fact that he passed away a while ago, but when we first got together, it was like 'oh yeah', it's just the four of us here." David hadde ikke spilt trommer siden 1987! så han måtte gå i lære for å friske opp kunnskapene.
The Cars i 2011, med David, Ric, Greg og Elliot. Plata som fikk navnet "Move Like This" ble spilt inn i Paul Orofinos studio i Millbrook, New York. Noen opptak ble også gjort i Los Angeles. Stemningen i studio var god, og Ric var overrasket over hvor godt de 'klikket'. Siden forrige Cars-plate hadde teknologien endret seg. I 1988 brukte de båndopptakere på innspillingen mens nå var alt digitalt, og musikk ble til på laptops. Noe David og de andre satte pris på. David: "All of it is good. All of the technology is great, it’s better, it’s faster, you have way more freedom to do things, quickly and try things." "Move Like This" bestod av 10 låter som alle var skrevet av Ric, og der han også sang på alle låtene. Plata starter med "Blue Tip" som var Cars på sitt beste. Låta har referanser til både 80-tallet og bandets tidligste fase, med fengende tangentriff og godt gitarspill. "Blue Tip" hadde alt som skulle til for å bli en hit og Cars-klassiker. Dessverre ble den ikke gitt ut som singel. "Too Late" minner også om tidlig Cars, med gitarspillet og det fengende tangentriffet. Den hadde muligens passet bedre med Ben på
vokal, noe halvparten av låtene på plata hadde gjort, ifølge Ric. "Sad Song" høres ut som en blåkopi av "Just what I Needed" i åpningspartiet, men endrer etter hvert karakter, selv om gitarriffet som går gjennom låta fortsatt gir referanser til klassikeren fra 70-tallet. "Sad Song" ble også gitt ut som første (og siste singel) fra albumet. "Free" er en gitarlåt med et umiskjennelig Cars-preg. "Drag On Forever" har også et sonisk preg, pga. Elliots lange gitarriff, men var ellers litt anonym. "Take Another Look" er nok en vakker ballade, som kunne blitt en hit i en annen setting. Den kunne minne litt om Rics solohit "Emotion In Motion". "It's Only" er en vital låt med hit-potensial. Igjen ga Gregs tangentspill assoiasjoner til tidlig Cars, noe fansen satte pris på. "Move Like This" ble avsluttet med riff-sterke og rytmiske "Hits Me".
"Move Like This" fra 2011 Medlemmene av The Cars var svært fornøyd med resultatet da de var ferdig i studio. David: "Ric wrote some great songs, and we really loved how the album turned out." Men de savnet alle Bens bidrag, og de mente det vokale ville blitt mye bedre med ham til stede på innspillingen. "Move Like This" ble gitt ut 10. mai 2011, til stor interesse i amerikansk media. Plata fikk skryt for de mange referansene til bandets plater fra 70- og 80-tallet. Salgsmessig gikk det også veldig bra, med en sterk 7. plass i U.S.A. Ellers i verden nådde den ikke opp. Albumcoveret ble som vanlig designet av David. Noe også merchandise-artiklene ble. I innercoveret til plata skrev Ric: "Ben, your spirit was with us on this one." "Move Like This" ble gitt ut på det lille selskapet Hear Music, som bl.a. var eid av kaffekjeden Starbucks. Greg, David og Elliot var ivrig etter å dra ut på turne igjen og klarte å overtale Ric som ikke hadde sans for turnelivet. Men da de foreslo å opptre på casinoer og cruiseskip satte han foten ned. Ric:"I didn’t want to do things like, ‘Hey, let’s do some casinos and some boats.’ I didn’t want to get into that. … That’s really just being mechanical and playing your songs for whatever it is. " 10. mai dro de ut på en amerikansk turne, med oppstart i Seattle. I forkant av konserten i Boston 26. mai tilbrakte de tid med Bens sønn. Etter kun 11 konserter i mai syntes Ric at nok var nok og nektet å gjøre flere konserter. Greg: "It was hard to get him to agree to do even whatever we did. We were just getting into the rhythm of it, and it was over." Ifølge Paulina var årsaken til at Ric valgte å trekke seg (igjen) at han følte at de samme gnisningene som hadde preget bandet i 1988 dukket opp igjen. Han mislikte å turnere og når han heller ikke følte at kjemien med de andre var der valgte han avslutte turneen.
Ric fortsatte arbeidet med produsere andre artister i årene som fulgte. Samtidig jobbet han med låter til et nytt album som han ikke klarte å gjøre ferdig. Låter som han i 2017 hintet om at kunne komme til å ende opp på et nytt Cars-album. I 2017 fikk Ric, Greg, Elliot og David den hyggelige meldingen om at The Cars endelig skulle innlemmes Rock and Roll Hall Of Fame, i Rics og Bens hjemby Cleveland. Ric: "It’s certainly a wonderful feeling to be accepted by peers. It’s kind of a big thing for me and the band." Seremonien fant sted 15. april 2018. Alle de fire gjenlevende var til stede, og i salen satt deres familier. Også Bens sønn og hans mor.
Ben Orr var tilstede på utdelingen i Cleveland. Alle fire holdt flotte taler, der de fortalte litt om barndommen sin, tiden med The Cars og gleden over å motta prisen. De uttrykte også sorg over at Ben ikke var der sammen med dem. Det ble også tid til å framføre Cars-låtene "My Best Friend's Girl", "You Might Think", "Moving in Stereo" og "Just What I Needed". På bassgitar spilte Scott Shriner fra Weezer. Programleder for kvelden var Brandon Flowers fra The Killers - et band som flere gang har uttrykt sin begeistring for Cars' musikk. Brandon Flowers (på Twitter): "Feeling grateful for Ric ... My first king."
De fire og de tilstede i salen følte at de var med på noe helt spesielt, og det var en sterk opplevelse for alle involverte. Samtidig følte de litt vemod, fordi de gikk med en følelse av at dette kanskje var siste gang de stod sammen på en scene. Greg: "It’s funny, because after that night, I really had a sort of sense of finality about it."
Ric, Elliot og Greg holdt flotte taler da The Cars ble innlemmet i Rock And Roll Hall Of Fame I 2018 ble boken "Let's Go!: Benjamin Orr And The Cars" gitt ut. Som tittelen antyder handlet boken om livet til Ben Orr, samtidig som den tok for seg historien til The Cars på en måte som ikke hadde vært gjort tidligere. Boken var interessant for den som liker The Cars. Men man ble ikke så mye bedre kjent med Ben, ettersom han hadde vært død i mange år da forfatteren skrev den. Og omtalene av ham baserte seg på intervju med folk som hadde kjent ham. Verken Ric, Elliot eller produsent Roy Thomas Baker ønsket å la seg intervjue av forfatteren.
Boken "Let's Go!: Benjamin Orr And The Cars" I september 2018 måtte Ric gjennomgå en operasjon. Selv om han og Paulina ble separert året før hadde de fortsatt et nært vennskap og hun tilbrakte mye tid sammen med ham mens han trente seg opp etter operasjonen. De bodde også i det samme rekkehuset. Nøyaktig et år senere døde Ric, den 15. september 2019, 75 år gammel. Han ble funnet i leiligheten sin i New York av Paulina. Hun var innom for å se hvordan det stod til med ham, og fant ham tilsynelatende sovende i sengen. Da hun var innom en time senere igjen lå han i samme posisjon, og da hun kjente på huden hans var den kald. Hun skjønte da at han var død. Paulina: "I touched his cheek, and it was like touching marble."
Ric sammen Paulina og deres to felles sønner Paulina tilkalte da alle hans barn slik at de fikk mulighet til å ta farvel før de ringte 911 (og media ville bli gjort oppmerksom på rockestjernens død). Legene som undersøkte Ric fastslo at han døde av naturlige årsaker, med både hypertensiv hjerte- og koronarsykdom. I forbindelse med Rics død fikk hele hans storfamilie mulighet til å tilbringe flere uker sammen og dele sorgen. I testamentet som Ric etterlot seg var ikke Paula blant de arveberettigede. Heller ikke to av hans sønner, uten at årsaken til det har kommet fram. Ric ble gravlagt på Nine Partners Cemetery, i Millbrook, Dutchess County, New York.
Richard Theodore Otcasek: 23. mars 1944 - 15. september 2019 Naturlig nok ble evt. planer om nok en Cars-gjenforening skrinlagt da Ric døde. Tilbake står minnet om et fantastisk band som har satt sine spor i pophistorien. Både for sine mange hits, stilfulle image og bidrag til New Wave-sjangeren. Låter som "My Best Friend's Girl", "Just What I Needed", "Drive", "Magic" og de andre klassikerne til Cars vil bli spilt på radio og youtube, og være på folks spillelister i mange år framover.
|
