Chris De Burgh

(Christopher John Davison)

Født 15. oktober 1948 Venado Tuerto, Las Magnolias i Argentina

Chris De Burgh er en artist som gjennom sine 30 år i bransjen har opparbeidet seg en solid tilhørerskare. Mange vil nok likevel først og fremst forbinde ham med den store hitèn "The Lady in Red" fra 1986. En låt som toppet singellistene verden over. Bla. i Storbritannia og Norge. 

Han startet som en trubadur som sang om legender og forgangne tider, og endte opp som en spesialist på kjærlighetsballader. Til glede for kvinner verden over. De Burgh er en dyktig forteller, enten det dreier seg om kampen mellom det gode og det onde i "Spanish Train", eller om det dreier seg om de innerste, personlige følelsene, slik som i "The Last Time I Cried". 

Med flotte låter som "A Spaceman came travelling", "Lonely Sky", "So Beautiful" og "Don't pay the Ferryman" vil De Burgh gå inn i pophistorien som en av de store låtskriverne. Gjennom årene har han solgt hele 50 millioner plater.

 I de senere årene har han havnet litt i skyggen av sin svært vakre datter Rosanna Davidson, som ble kåret til Miss World i 2003. 

Chris De Burgh ble født 15. oktober 1948 i Venado Tuerto, Las Magnolias i Argentina. Foreldrene hans var den engelske diplomaten Charles Davison, og den irske sekretæren Maeve Emily de Burg. På morssiden kan han føre slekta tilbake til middelalderen og Kong Henry den 1 av England.  En annen av hans forfedre deltok i korstogene. Og en tredje ved navn Richard II Sir Hubert de Burgh, er nevnt i et av William Shakespeares skuespill. Chris De Burgh har en 9 måneder eldre bror ved navn Richard. 

Faren arbeidet innen det britiske diplomatiet, i tillegg til at han var involvert i næringsvirksomhet innen jordbruket. Noe som førte til at Chris i barndommen bodde i land som Malta, Zaire, Nigeria, og Rhodesia, i tillegg til Argentina. Før de tilslutt slo seg ned i Irland i 1959. Da var Chris 11 år. Her lever han også i dag med sin kone Diane og deres tre barn Rosanna, Hubert og Michael. Chris De Burgh har pga. sin bakgrunn både engelsk og irsk pass.

I 1960 flyttet Chris og familien inn i et middelalderslott i Tomhaggard, Wexford, Irland kalt Bargy Castle. Slottet fra 1200-tallet var ganske så nedslitt. Men etter flere år med hardt arbeid hadde familien klart å pusse opp slottet slik at de kunne tilby overnatting til de som gjestet Wexford. 

Det Var Chris'  bestefar (på morsiden) General Eric De Burgh som i sin tid gikk til innkjøp av slottet. Han var en krigshelt som hadde vært øverstkommanderende over de britiske styrkene i India, fra 1939 til 1941.

Det var i dette slottet Chris De Burgh gjorde sine første opptredener med gitaren. Med hotellets gjester som publikum. Med årene ble det flere hundre opptredener for Chris i det gamle slottet.
  

	Bargy Castle er et ærverdig slott.		Wexford ligger sørøst i Irland

På barneskolen var Chris den minste eleven (ca. 160 cm høy i dag), noe som førte til at de andre herset med ham. Men han lærte seg raskt å ta igjen, og ikke la seg knekke av mobberne. Denne holdningen har han tatt med seg videre i livet. Noe som til tider har kommet godt med. I hvert fall når media til tider har vært stygg mot ham.

Etter å ha studert i Irland noen år dro Chris til England og Marlborough College, i Wiltshire vest for London. Det var her han for alvor utviklet sin interesse for musikk. Deretter dro han som 15 åring tilbake til Irland og Trinity College i Dublin, Irland. Her studerte han fransk og engelsk. Han skrev også sin første låt kalt "The Waste Of Love" på denne tiden.

Ved siden av studiene livnærte han seg ved å gjøre spillejobber. Og det på de merkeligste plasser. Bla. i en frisørsalong mens folk klippet håret, og i en hamburger restaurant kalt Captain America. Her var betalingen 2 dollar, en hamburger, og så mye vin han klarte å drikke. De Burgh har idag en lidenskapelig interesse for vin. Med to vinkjellere hjemme i Irland. Likefullt er De Burgh påpasselig med ikke å drikke vin når han er ute og turnerer, da han mener vinen tørker ut halsen.

I 1972 mens han spilte på Captain America ble han kjent med det relativt kjente irske folkrock bandet Horslips. Han fikk da tilbud om å være support for dem på deres turne i Irland sommeren 1972, noe han slo til på. De Burgh lærte mye av denne turneen, selv om den betydde at han måtte leve under kummerlige forhold.

Inspirert av gleden han følte ved å opptre for så mange mennesker, flyttet Chris til London, England samme år (1972) for å prøve å slå gjennom som musiker. Dessverre ble det en  gedigen nedtur for Chris. Etter to år i London hadde han ennå ikke oppnådd noe. Denne tiden har han omtalt i låta "I'm going Home" fra "Spanish Train". :

I left my home by the ocean,
I left my love by the sea,
Dreaming I could sing my songs in the city...

I thought the streets of London
Would be paved with gold,
But the only gold was in the setting sun,
And these city nights are so cold.

Det var først da han av en venn ble introdusert til den profesjonelle låtskriveren Doug Flett at ting begynte å skje. De Burgh spilte noen av låtene sine, og Flett ble imponert over både dem og sjarmen til De Burgh. Flett arrangerte så en audition hvor hans partner Guy Fletcher var tilstede. Også han ble imponert. Noen dager senere hadde de en produksjonsavtale. Fletcher/Flett laget så en demo som de ga til folk de kjente i plateselskapet A&M. Etter nok en audition for Dave Margereson  i A&M  fikk Chris De Burgh i 1974 sin første platekontrakt. Margereson ble senere De Burghs manager. De Burgh hadde i alle år et godt forhold til A&M, og han fortsatte å gi ut plater på selskapet helt fram til 2004.

I november 1974 ble han sendt på turne som oppvarmingsartist for Supertramp. Et band som på den tiden opplevde stor suksess med albumet "Crime Of The Century". På den måten ble et stort publikum kjent med Chris De Burgh.

Den tyske utgaven av 1. singelen "Hold On". En singel som også fins i tre andre utgaver.

I 1974 ga han ut sin første singel kalt "Hold On". Den ble ingen suksess. Heller ikke 2. singelen "Flying" ble noen suksess da den ble gitt ut i Storbritannia i 1975. Men da den ble gitt ut som singel i Brasil i samme år tok det helt av. Låta ble en gedigen suksess med utrolige 17 uker på førsteplass på de brasilianske singellistene. Hvorfor de sambaelskende brasilianerne falt for den irske trubaduren, er det vel ingen som vet. Salget stoppet ikke før det hadde nådd 500.000 solgte singler.

I 1975 kom debutalbumet "Far Beyond These Castle Walls". Et lavmælt og vakkert album inspirert av Moody Blues' lydlandskap. Et band som hadde opplevd enorm suksess årene forut. I tekstene tok Chris for seg historiske hendelser og legender på en spennende måte. Plata har senere vært en favoritt hos fansen. Men på den tiden ble plata nærmest ignorert i Europa av publikum og platekritikere. Derimot solgte den enormt i Brasil takket være "Flying" singelen. På plata hadde låta endret navn til "Turning Round", uten at det forelå noen endringer på selve låta. 

"Far beyond these castle walls" var produsert av Robin Geoffrey Cable. Samtlige låter på plata var skrevet av Chris selv. I tillegg til de to singlene inneholdt plata vakre låter som "Satin Green Shutters" og "The Key".

Allerede på høsten samme år (1975) hadde han oppfølgeren kalt "Spanish Train & other stories" klar. Og det var om mulig en enda bedre plate enn debutplata - muligens den beste han har laget. Selv om det også her var lavmælte, vakre spor. Slik som "The Tower", "Old Friend" og "This song for You", var det likevel den kraftfulle tittellåta "Spanish Train" de fleste bet seg merke i. Der Chris på en voldsom og engasjert måte forteller om et pokerspill mellom Gud og djevelen, der innsatsen er menneskenes sjeler. 

Ideen til låta fikk han mens han var på ferie i Spania :

"I was on a train to Seville, going very slowly, and I was looking out of the window and was suddenly struck by the way the Spanish make divisions between fields, just a few gnarled, twisted pieces of wood. There was a line of them going up a hill and I thought, ‘God, they look like dancing skeletons’. A few minutes later we crossed a brigde over the Guadalquiver river and I just scribbled down … “There’s a Spanish train that runs between Guadalquiver and old Seville."

En tapt sjel?

En annen låt som også har fått stor oppmerksomhet er "A spaceman came travelling". Om romskipet som for 2000 år siden besøker jorda, med en hilsen til menneskeheten. Og med lovnad om å komme tilbake 2000 år senere. Endel reagerte på at den kunne tolkes som om at det var Jesus som kom i dette romskipet. Låta har vært et fast innslag på liveplater og samlealbum med Chris De Burgh helt fram til i dag.

En tredje låt som også ofte blir spilt på konsertene hans er "Patricia the Stripper". En morsom låt i 20-talls stil om Patricia som havner i rettssalen pga. sin stripping. Hvor hun til glede for dommer og politi lar klærne falle. Låta ble også gitt ut på singel i 1976, uten større suksess da.

"Spanish Train" albumet solgte ikke all verden i Storbritannia. Men i land som Tyskland, Sør-Afrika, Brasil og Canada gjorde den det veldig bra. I Sør-Afrika holdt plata på å bli forbudt pga. teksten i tittellåta. Men etter å ha fjernet den, og kalt plata "Lonely Sky & Other Stories",  ble den en stor suksess.

 "Spanish Train & other stories"

I 1977 kom 3. plata "At The End Of A Perfect Day". Her hadde De Burgh latt seg inspirere av folk ikonet Cat Stevens, og laget et album fylt av ballader. Han hadde også hentet inn Cat Stevens faste produsent Paul-Samwell Smith (ex. The Yardbirds) til å produsere plata.

"In a Country Churchyard", "Broken Wings", "If you really love her, let her go" og "Summer rain" er noen av de vakreste låtene De Burgh har laget. Som en takk til det brasilianske folk som hadde tatt så godt imot ham, laget han den sambaaktige "Brazil".  

"Perfect Day" handler om en perfekt dag der han er på piknik med sin venner Paul, Susan, og Susans søster Diane Morley. Paul var en kamerat av Chris, mens Diane var som nevnt søsteren til Chris' kjæreste Susan. De to hadde sin første date i 1972, uten at det kom noe ut av det. De treftes ikke igjen før tre år senere, men da ble det klaff. Chris De Burgh: "Vi gikk på kinesisk restaurant hvor maten var fæl og vinen var sur. Alt var dødt. Da kvelden var over fikk jeg ikke engang et godnatt-kyss. Vi håndhilste farvel og møttes ikke før tre år senere! Da fant vi hverandre med en gang. Likevel tok det meg tre år å få fridd. Jeg var en lutfattig musiker som ikke hadde mye å tilby en fin jente som Diane. Dessuten har jeg vanskelig for å uttrykke meg når det kommer til romantiske ting."

"At The End Of A Perfect Day" ble kanskje ikke lagt like mye merke til som de to første. Likefullt er dette albumet Chris selv holder som sin favoritt.

"At The End Of A Perfect Day"

Høsten 1978 jobbet Chris i studio med sitt neste album kalt "Crusader", og han brukte mye tid sammen med Diane Morley. 25. november 1978 giftet de seg i Dublin.

Albumet var klart for release våren 1979. Med seg som produsent hadde han Andrew Powell. En mann kjent for sine storslåtte symfoniske arrangement. Året etter hadde han stor suksess med det symfoniske albumet "The Turn of a Friendly Card" med Alan Parsons Project. 

Powell skapte storslåtte stemninger på "Just In Time" og "Crusader". Noe som passet veldig bra til De Burghs tekster. På "Crusader" lot Chris seg inspirere av sine  forfedre som hadde vært med på korstog til Jerusalem. Med innlevelse fortalte De Burgh om kampen mellom de kristne korsfarerne og Saladin, Saracernes konge. Man følte hvordan kampen bølget fram og tilbake. 

"Something Else Again" var en hyllest til sin nyvunne kjærlighet Diane. Mens "The Girl with April in her eyes" var nok en vakker middelalder-inspirert låt . Den ble også gitt ut på singel sammen med "The Devil's Eye" og "I Had The Love In My Eyes".

Korsfareren Chris De Burgh

Plata ble en stor suksess i Tyskland og Sør-Afrika. Han dro deretter på en turne til nettopp Sør-Afrika. En av disse konsertene ble spilt inn, og gitt ut på en plate kalt "Live in South Africa". Også U.S.A. ble besøkt under denne turneen. Mens De Burgh og bandet var der bodde de i turnebussen.

Fra plata "Live in South Africa".

"Crusader" markerte en slags slutt på de trubadur-inspirerte platene. Der De Burgh med sin akustiske gitar fortalte den ene fascinerende historien etter den andre. I årene som fulgte ble han mer mainstream, med bruk av elektrisk gitar og større komp. Og låtene handlet veldig ofte om kjærlighet til kvinnen.

I 1979 valgte De Burgh å flytte tilbake til Irland, lei av musikkbransjen i den britiske hovedstaden. Chris De Burgh: "De syv årene jeg tilbrakte i Londons musikkliv var mer enn nok for meg. Det er så mye sjalusi og altfor lite normal livsførsel i denne bransjen. Nå lever jeg langt borte fra pressen og plateindustrien. Vennene mine er heller ikke bransjefolk. Derfor får jeg mer perspektiv på livet mitt. Jeg har lært at musikken ikke betyr alt i livet.

"Eastern Wind" fra 1980 representerte De Burghs nye stil. De fleste låtene hadde et el. gitar basert lydbilde som man lett legger merke til når man hører på plata. På produsent siden hadde han byttet ut Powell med den mer ukjente David Anderle. Plata ble skrevet og spilt inn i en tid der han gjorde utrolige 130 konserter. Og mens han tidligere hadde reist rundt alene, eller som 'oppvarmer' for Supertramp, var han nå endel av et regulært band. Noe "Eastern Wind" bærer preg av med sitt fyldige, mer rockete lydbilde.

"Eastern Wind"

A&M sjef Derek Green var ikke fornøyd med denne plata. Han mente den var corny, desperat, og mye annet, men den var bare ikke Chris De Burgh. Selskapet hadde ingen tro på at plata kom til å slå an noe sted. Men det gjorde den til gangs.. i et land. Nemlig Norge!! 125.000 solgte, 62 uker på VG-lista, hvorav 9 på topp var helt utrolig. Ennå i dag er dette en av de mest solgte platene i norsk musikkhistorie. Hyppig radiospilling av platas fineste spor "Eastern Wind" og "The Traveller", kan forklare noe av suksessen. De Burgh som var vant til at han slo gjennom et nytt sted hver gang han ga ut et studioalbum, lot seg ikke overraske. Selv om han syntes 125.000 var et enormt tall for et så lite land som Norge. De Burgh har besøkt Norge hyppig i årene etter. Noe som har gjort ham til en ekte norgesvenn. "Eastern Wind" solgte dårlig ellers i verden.

Interessen for Chris De Burgh i Norge førte til at også hans gamle album begynte å selge bra. Bla. nådde klassikeren "Spanish Train & Other Stories" en fin 35. plass på VG-lista i uke 28 i 1981. 

6. april 1981 var Chris også på besøk i Norge, der han bla. opptrådte i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK TV. Her presenterte han seg med: "Hei, jeg heter Chris De Burgh, og jeg er glad for å være i Norge." (på norsk). Han framførte også vakre "Something Never Change" fra "Eastern Wind".

Chris De Burgh på NRK TV i april 1981, der han stilte med jukselapp.

Etter denne blandede suksessen var Chris usikker på hvilken musikalsk retning han nå skulle velge. Løsningen på problemet kom fra den kanadiske delen av A&M. De foreslo at han burde gi ut en samleplate slik at fans som var kommet til de senere årene fikk sjansen til å bli kjent med hans eldre materiale. Chris valgte selv ut hvilke låter som skulle være med på platen. Og der singelutgivelsene fra hans foregående studioalbum virket litt tilfeldig, da de som regel ikke var de beste låtene på platene, fikk Chris samlet et pent knippe låter til "Best Moves". Slik som "In a Country Churchyard", "Crusader" og "Satin Green Shutters". I tillegg hadde han kommet opp med to helt nye låter i vakre "Every drop of Rain" og "Waiting for the Hurricane". 

Fansen som allerede hadde alle platene var ikke helt fornøyd med denne utgivelsen. Men for Chris ble den et vendepunkt. I en tid der han begynte å tvile på sine egne kvaliteter, ble suksessen med denne samleplaten svært kjærkommen. Den ble en suksess i land som Norge (4. plass), Tyskland (5. plass), Sveits og Sverige. I Storbritannia ble det 65. plass på albumlisten i september 1981.

"Best Moves"

Interessen for samleplata gjorde at Chris gikk løs på den neste plateinnspillingen med stor entusiasme. Med seg på laget fikk han studiofriken Rupert Hine (Camel, Howard Jones, Saga). Plata de laget het "The Getaway", og her framstod De Burgh både tidsriktig og vital. Særlig på 1. singelen "Don't pay the Ferryman". Her hadde han hentet inspirasjon fra den greske mytologien om ferjemannen som brakte de døde sjelene over elven Styx til underverdenen Hades. De Burgh sang med en slik kraft og engasjement at det var umulig å ikke å la seg fenge. Og det gjorde mange. Dette ble De Burghs første store hit, med en sterk 34. plass i U.S.A. og en 48. plass i Storbritannia. Han var nå på sporet av det store gjennombruddet.

I Norge ble det en 2. plass og 20 uker på VG-lista for albumet i 1982. Også tittelsporet ble en hit i Norge med 8. plass på singellisten. Mer gledelig var det at Tyskland - verdens 3. største platemarked - for alvor fikk øynene opp for De Burghs musikk. "The Getaway" gikk helt til topps på albumlisten, noe som betydde mange hundre tusen solgte eksemplarer.

Albumet "The Getaway" fra 1982.

"The Getaway" regnes med rette som en av De Burghs beste plater. Den har ikke noen direkte rød tråd, men er en sterk samling poplåter der "Borderline", "Where Peaceful Waters flow", "I'm Counting On You" (senere covret av Tom Jones) er de sterkeste sammen med tittellåta og "Don't Pay The Ferryman".

Innimellom plateinnspillingene var han stadig ute på turne. På "The Getaway" tour besøkte han bla. de største byene i Norge. 

I april 1984 kom "Man On The Line" - et album som fulgte i det samme sporet som "The Getaway". Igjen var det Rupert Hine som produserte plata. Og som et tegn på suksess var det nå flere kjente skikkelser som deltok på plata: Howard Jones på piano og Tina Turner på vokal. Og igjen hadde de valgt en tempolåt til å promotere plata, i "High on Emotion". Den neste singelen het "The Ecstasy of Flight (I love the Night)", og med et hadde den tidligere trubaduren beveget seg ut på diskotekgulvet med dansevennlig musikk. 

Selv om "Man On The Line" var et lite hakk dårligere enn "The Getaway" ble den vel mottatt rundt om. 11. plass i Storbritannia var veldig bra, i Sveits gikk plata helt til topps. Noe den gjorde andre plasser også. I Norge ble det 6. plass på VG-lista.

Fra innersleevet på "Man On The Line".

På den følgende turneen fikk De Burgh også plottet inn en konsert i Norge, da han opptrådte i Ekeberghallen i Oslo 29. oktober 1984.

Annonse i Aftenposten for konserten i Ekeberghallen 29. oktober 1984.

1984 ble et begivenhetsrikt år for De Burgh. Først med utgivelsen av "Man on the Line". Deretter ble han far for første gang, til  Rosanna Diane Davison, den 17. april 1984. Jenta som 19 år senere kom til å blende hele verden med sin skjønnhet da hun ble kåret til Miss World. Chris De Burgh: "Jeg var til stede ved fødselen, og det var en ubeskrivelig følelse."

Det så lenge ut til at Chris og Diane skulle forbli barnløse. Diane aborterte ufrivllig flere ganger. Fire år tidligere omkom hun nesten da fosteret utviklet seg på utsiden av livmoren. Diane som ikke visste at hun var gravid, besvimte av smerte. Chris var på turne, så hun var alene hjemme. Heldigvis fikk hun besøk av en bekjent, som sørget for at hun kom seg på sykehus. En halvtime lenger, og Diane ville vært død. På det tidspunktet Diane ble gravid med Rosanna hadde de planlagt å adoptere et barn.

Om ikke det var nok fikk Chris i desember sin første topp 10 plassering i Storbritannia med samleplata "The Very Best Of Chris De Burgh", da den nådde 6. plass. Kombinasjonen av at flere og flere var blitt nysgjerrig på ham, og en dyktig TV-kampanje gjorde sitt til at den solgte så bra. Plata ble kun gitt ut i Storbritannia.

Men det var likevel ingenting i forhold til det han kom til å oppleve i 1986 med sitt 8. studioalbum "Into The Light". Den var produsert av Paul Hardiman. Og som på tidligere album vekslet plata mellom ballader og mer rockete låter. 1. singelen "Fire On The Water" klarte ikke å markere seg på listene noe sted, og plateselskapet fryktet at dette skulle ende med en nedtur for De Burgh. Da 2. singelen "The Lady In Red" ble gitt ut, avviste bladet New Musical Express den som en unødvendig singel. Da de som var interessert i låta nok allerede hadde kjøpt albumet.. Så feil kan man ta.

Chris De Burgh skrev låta etter en fest hvor kona Diane hadde kledd seg i en vakker rød kjole som fikk Chris til å se henne i et nytt lys. Han så hvor pen hun var, og han skjønte at han hadde tatt ting for gitt.

Chris De Burgh: "Når du har vært gift i ti år tar du lett kona for gitt, selv om du er glad i henne. En kveld Diane og jeg var på dans slo det meg hvor vakker hun så ut. Det var som jeg så henne for første gang på lang tid. Hun hadde en ny, rød kjole på seg, og jeg var både stolt og lykkelig over at hun var min kone. Disse følelsene ga meg ideen til 'The Lady In Red'. Jeg sa ingenting til Daine om tankene mine, men neste morgen gikk jeg rett i studioet for å skrive sangen. Da jeg senere spilte den for henne var hun helt overveldet."

I forkant av denne festen hadde de to også hatt en krangel.tLåta het opprinnelig "The way you look tonight". Men pga. at det var en annen låt som het det samme, kalte han den "The Lady In Red".

  "The Lady In Red" ble en kjempesuksess for Chris De Burgh

Singelen la seg rundt en 40. plass på den britiske singellisten de første ukene, før den plutselig gikk opp til 2. plass. Uken etter var den på toppen av singellisten. Og der holdt den seg i tre uker. Deretter  ble den en monster hit i de andre europeiske landene og U.S.A. I Norge, Belgia og Canada gikk den til topps, mens i U.S.A. ble det en sterk 3. plass. Den solgte til gull i Israel, Sverige, Danmark, U.S.A. og Sveits. Platina i Norge, Sør-Afrika og Hellas. Og til dobbel platina i Storbritannia, Canada og Irland.

Med ett var Chris De Burgh et av de heteste navnene innen musikkverdenen. Og "The Lady In Red" ble den ultimate kjærlighetssangen, noe den fortsatt er. Chris De Burgh ble enormt rik på salget av singelen og albumet, og han ble en kjendis som ble kjent igjen på gata.

Prinsesse Diana var blant de mange som falt for "The Lady In Red" og artisten bak låta. Hun ble kjent som en stor fan av Chris De Burgh. Etter hvert ble han også kjent med henne, og de utviklet et vennskap som varte til hennes død i 1997.

Prinsesse Diana lar seg imponere av en av De Burghs gullplater. Virgin sjef Richard Branson til høyre.

Også albumsalget skjøt fart når singelen gjorde det så bra. I Norge ble det 1. plass for "Into The Light", noe det også ble i Irland. Mens i Storbritannia og Tyskland ble det 2. plass. I U.S.A. ble det 25. plass.

Tiden etter suksessen med albumet og "The Lady In Red" ble brukt på turnevirksomhet og intervjuer verden over. Under en konsert i Bilbao var trommeslageren Jeff Philips uheldig å falle gjennom scenegulvet slik at han skadet venstre arm. 

17. mai 1986 opptrådte Chris De Burgh på irenes veldedighetskonsert Self Aid. Sammen med artister som U2, The Pogues, The Boomtown Rats, Thin Lizzy og Clannad stilte Chris opp gratis for å samle inn penger til de 250.000 arbeidsledige irene på den tiden. Konserten varte i hele 14 timer. Det ble også gitt ut en plate kalt "Live for Ireland", der pengene gikk til prosjekt for å få arbeidsledige tilbake i arbeid.

Mairè Brennen (Clannad), Bono, Bob Geldof og Chris sammen under Self Aid.

I 1988 var De Burgh tilbake med albumet "Flying Colours". Han tenkte egentlig å kalle den for "Temptation". Og under innspillingen ble han hemmet av at noen drev og boret rett i nærheten av platestudioet. "Just a word away" ble forsøkt spilt inn 70 ganger før han lyktes.

Som forgjengerne ble også "Flying Colours" en stor suksess. Først med singelen "Missing You" - en kjærlighetslåt som falt i smak hos de som hadde forelsket seg i "The Lady in Red" to år tidligere. Den nådde 3. plass i Storbritannia i oktober 1988. Albumet som ble gitt ut på samme tid ga Chris hans første topplassering på den britiske albumlisten. 1. plass ble det også i Tyskland og Irland. Godt hjulpet av disse plasseringene ble "Flying Colours" den mest solgte plata Chris De Burgh har gitt ut. I Norge ble det 9 plasser ned, med 10. plass.

"Flying Colours"

De fleste mente "Flying Colours" var et flott album. Etter suksessen med "The Lady in red" hadde han her fokusert mer på de rolige, romantiske låtene. Slik som på "Missing You", "I'm not scared anymore", "Sailing Away" og "Suddenly Love". Men han tok også for seg alvorligere temaer på "The Last time I cried". Plata var igjen produsert av Paul Hardiman.

I 1987 ga han ut singelen "The Simple truth (a child is born)", uten at den fikk større oppmerksomhet. Enkelte utgaver av albumet "Flying Colours" inneholder denne låta. Teksten er av det alvorlige slaget. Om en gutt som blir født på slagmarken. Låta ble 4 år senere hentet fram i forbindelse med flyktningkatastrofen i Nord-Irak der kurderne ble jagd på flukt fra Saddam Husseins herjinger.

Samme år ble Chris far for 2. gang, da han 29. mars 1988 fikk sønnen Hubert.

Muligens var Chris De Burgh opptatt med familiære sysler, for i 1989 var det lite som skjedde, utenom at han som vanlig var ute og turnerte. Det ble også gitt ut nok en samleplate, kalt "Spark to a Flame - The Very best of Chris De Burgh". En plate ment for hele Europa og verden forøvrig. I Storbritannia ble det en 4. plass for plata, mens i Tyskland ble det 2. plass. I Norge nådde den ikke opp.

Chris de Burgh har i alle år vært flink til å reise rundt og møte fansen. Gjennom årene har han holdt mange tusen konserter verden over. De Burgh har mange fans i land som Canada, Storbritannia, Irland, Norge, Tyskland, Sør-Afrika, Brasil og Iran. 

I Iran er han en av få vestlige artister som har en større tilhengerskare. Noe han har hatt i mange år. Det er vanskelig å forklare hvorfor akkurat han har slått an så bra i dette lukkede landet. Men man forklarer det med hans melodiøse låter, og tekster som er lett å forstå for folk som ikke er så god i engelsk. Han fremstår også som en anstendig herremann i antrekk og framtoning. Noe som betyr mye for de religiøse perserne. Dessverre har han aldri fått muligheten til å opptre i Iran. Men han håper fortsatt muligheten vil komme en dag.

I 1990 ga han ut live-albumet "High on Emotion-Live in Dublin". Plata ble spilt inn under en konsert på The RDS i Dublin, Irland. En konsert som var endel av "Flying Colours" turneen. Her fikk platepublikummet høre hvilken glimrende liveartist De Burgh er. Selv om en liveplate ikke gir den samme følelsen som man får når man er tilstede.

Han spilte låter fra "Flying Colours" og de seneste studioalbumene, samt 3 låter fra "Spanish Train". Tittellåta fra det albumet ble møtt med stor jubel fra de frammøtte. Chris De Burgh har siden 1980 hatt et ganske så stabilt og dyktig backingband som har hjulpet ham på scenen. Musikere som har bidratt til gjøre konsertene hans både kraftfull og minneverdig. På "Live in Dublin" hadde han med seg Glenn Morrow på keyboard, Ian Kojima på saksofon, Danny McBride på gitar, Jeff Philips på trommer og Al Marnie på bass. Plata nådde 15. plass i Storbritannia.

	Glenn Morrow		Chris De Burgh		Jeff Philips

30. oktober 1990 ble Chris far for 3. gang, til Michael. En annen hyggelig begivenhet som skjedde i 1990, var da han ble invitert til å opptre på den historiske markeringen for gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland.

I 1991 engasjerte De Burgh seg i den kurdiske tragedien i Nord-Irak, der de ble utsatt for stygge overgrep fra Saddam Hussein. De ble tvunget på flukt nordover og inn i Øst-Tyrkia. Noe som førte til en flyktningkatastrofe verden ikke hadde sett siden Etiopia i 1984. 

Chris De Burgh fikk den 17. april 1991 en telefon fra Jeffrey Archer som kordinerte den britiske hjelpen til kurderne. Han var en stor fan av De Burgh , og lurte på om han hadde noe å bidra med. De Burgh foreslo da at de burde bruke låta "The Simple Truth (A Child is Born)" sammen med BBCs bilder av det kurdiske folket på flukt. Og sette det sammen til en video. Da Chris skrev låta hadde han ikke kurderne i tankene. Men det som skjedde i 1991 stemte veldig med teksten i låta :

A child is born on a battlefield

a soldier boy falls to his knees

And a woman cries in joy and pain

when will we live in peace again?
A child is born where the wild wind blows

In a country torn from the South to the North.
And a family runs from day to day

when will we see our home again?

When will we see the simple truth

Archer falt for ideen. Og ikke lenge etter gikk videoen verden over for å gjøre folk oppmerksom på hva som var iferd med å skje. Også innad i hjelpeorganisasjonene ble videoen brukt. Tittelen på låta "The Simple Truth" ble også brukt som navn på hele kampanjen som ble satt i gang.

Dessverre fikk ikke De Burgh muligheten til å promotere singelen som ble gitt ut, da det kunne tolkes som et ønske om å profitere på singelen selv. Enda veldig mange aviser og TV show ønsket å ha ham på besøk for å fortelle om låta og prosjektet. Det gikk dessverre utover salget av singelen (36. plass i Storbritannia). Hvor pengene fra salget gikk direkte til de trengende kurderne.

Det ble også arrangert en støttekonsert den 12. mai 1991 på Wembley hvor artister som Peter Gabriel, Tom Jones, MC Hammer og Chris De Burgh deltok. De Burgh fikk backingbandet sitt flydd inn fra Canada slik at de kunne delta. Han spilte "Don't pay the Ferryman" og "The Lady In Red" under konserten. Mens "The Simple Truth" ble framført som allsang på slutten av konserten. Prinsesse Diana var tilstede under konserten som ble sett av 500 millioner mennesker verden over.

	"The Simple Truth" konserten ble en stor opplevelse for Chris De Burgh.		Bilde på at katastrofen i Nord-Irak rammet barna ekstra hardt.

Pga. begivenhetene både på konsertfronten og på hjemmebane, kom det ikke noe nytt studioalbum fra ham før i 1992, med "Power of Ten". Tittelen markerte at dette var hans 10. studioalbum. Den var produsert av Rupert Hine, som også hadde produsert "The Getaway" og "Man on the Line". Han spilte også keyboard på plata. De hadde tilfeldigvis møttes i et London studio i forbindelse med konserten for kurderne i 1991. De ble da enig om å ta opp igjen samarbeidet.

Rupert Hine

Med "Power of Ten" klarte De Burgh å gjøre inntrykk på platekjøperne nok en gang, selv om det var gått 4 år siden det forrige albumet. En 3. plass på den britiske albumlisten, og 1. plass i Tyskland var veldig bra. I Norge ble det 7. plass for albumet. Den store hitèn fra dette albumet ble den fine balladen "Separate Tables" - en låt som også ble gitt ut på singel. "Making the Perfect Man" som kunne minne om "Don't pay the Ferryman" i intensitet, ble også gitt ut som singel med tilhørende video. Dessverre uten suksess.

"Power of Ten"

I 1994 kom De Burgh på forsiden av avisene verden over da det ble kjent at han hadde bedratt sin kone Diana med barnevakten Maresa Morgan. Diana lå da på sykehus etter at hun hadde falt av hesten sin. De Burgh ble levnet lite ære etter den episoden. Datteren Rosanna tok dette svært hardt. Både pga. skuffelsen over faren og barnevakten, men også fordi hun følte ubehaget ved å konstant leve i medienes søkelys i forbindelse med skandalen.  Noe hun har kommentert etter at hun ble Miss World i 2003. 

Hyggeligere var det at han hadde et nytt album klart i 1994, kalt "This Way Up". Plata skulle egentlig hete "Elevator". Men De Burgh følte behov for å gi plata en optimistisk tittel (i all elendigheten?), da han følte at de fleste låtene plata inneholdt en energi og en positiv følelse som han ønsket å reflektere i albumtittelen. Peter Smith (Squeeze, Gary Moore) produserte plata denne gangen.

Mange av De Burghs vakreste ballader er å finne på denne plata. Med "Here is your paradise", "You are the reason", "The Son and the Father" og "The Snows of New York". Sistnevnte er noe av det fineste Chris De Burgh noen gang hadde skrevet. En irsk inspirert ballade som fortjener å gå inn i klassikernes rekker. Den ble ikke gitt ut som singel i 1994.

"This way up" nådde en fin 5. plass i bla. Storbritannia og Sveits, og 4. plass i Tyskland. Mens i Norge ble den ikke notert på VG-lista.

"This Way Up" fra 1994

Året etter fikk fansen et helt spesielt album å glede seg over, i "Beautiful Dreams". De Burgh hadde vært i studio og spilt inn en plate med nyversjoner av flere av sine beste låter. Han hadde også gjort egne tolkninger av kjente låter med The Beatles ("Girl"), Roy Orbison ("In Dreams") og Elvis Presley ("Always on my Mind"). I tillegg hadde han skrevet en ny vakker låt kalt "I'm not crying over you". Den ble også gitt ut som singel. "One More mile to go" var også ny på plate. Opprinnelig var den skrevet for "Man on the Line" albumet i 1982. Men produsent Rupert Hine hadde ikke hatt sansen for den.

I tillegg til å være en flott samling låter hadde De Burgh gitt låtene en ny dimensjon ved å la et fullt orkester kompe stemmen hans. I tillegg til et kor. I orkesterversjon ble "The Snows of New York", "Missing You" og "Girl" nesten sakralt vakre.  "The Snows of New York" som muligens var platas fineste, ble gitt ut som singel. 

"Beautiful Dreams" ble spilt inn på kun 8 dager i juli 1995 i Whitfield street & Angel recording studio i London. Chris De Burgh produserte plata selv denne gangen.

I Norge ble plata tatt vel imot med en 5. plass på VG-lista, mens i Storbritannia gikk det dårligere med 33. plass (29. plass i Tyskland).

	Chris De Burgh i studio for å spille inn "Beautiful Dreams"		I tillegg til å synge instruerte han orkesteret.

I 1995 fikk de Burgh et spesiell forespørsel fra den franske millionæren Michael Tabor om å skrive en låt om hesten hans (Thunder Gulch). Og mot en pen sum penger skrev han den country inspirerte "The Ballad of Thunder Gulch". En låt som nok de færreste har hørt.

I 1996 ga De Burgh ut CDen "Riding on a Rainbow", som var et veldedighetsprosjekt for Rainbow nation i Sør-Afrika. Den inneholdt de tre låtene "Riding on a Rainbow", "Missing You" og "That's what friends are for". På De Burghs "Beautiful Dreams" turne besøkte han også Sør-Afrika, og de tre låtene ble da spilt. På Sør-Afrika konsertene fikk han også hjelp fra et Zulu kor. En kveld de spilte på en scene ute i den sør-afrikanske ødemarken opplevde de at en vill elefant kom løpende mot scenen. Heldigvis kom ingen til skade.

Chris De Burgh har siden suksessen med "The Lady in red" vært kjent for sine mange kjærlighetsballader. Og i 1997 bekreftet han 'fordommene' ved å gi ut plata "The Love Songs". Hvor de mest kjente balladene hans var samlet under ett. Han hadde også skrevet en ny vakker ballade kalt "So Beautiful" til plata. I Storbritannia ble den en suksess med 8. plass. 

31. august 1997 døde en av Chris De Burghs beste venner, nemlig Prinsesse Diana. Den kvelden hun døde satt Chris ved pianoet og klunket. Da han fikk nyheten følte han behov for å sette ord på sine følelser for henne ved å skrive en sang. Han kalte den "There's a new star up in heaven tonight". Han skrev den ferdig på en time. Den ble brukt av BBC under hennes begravelse der hun ble brakt tilbake til Althorp House. De Burgh hadde nok lyst til å gjøre mer ut av låta, men da Elton John ga ut "England's rose" ("Candle in the Wind") som 'offisiell' minnelåt for Diana, droppet han tanken. Han spilte den inn på plate, men kun i 100 eksemplarer. Som så ble gitt til folk som stod Diana nær.

Dagen etter at Diana døde stilte De Burgh opp i et program på BBC sammen med bla. Elton John. Og her fortalte han at han allerede hadde skrevet en låt til minne om Diana, noe som førte til at Elton som satt ved siden av ham kvakk til og sendte et skarpt blikk mot Chris. Like etter hadde som nevnt også Elton sin minnelåt klar.

i 1998 ga De Burgh ut en plate som kun ble gitt ut i Sørøst Asia. Den het "Live in Bangkok", og var en samling låter spilt inn live i Bangkok, Thailand. Under konsertene fikk han hjelp fra Bangkok Symfoni orkester og DNM Bangkok sangkor.

I 1999 kom studioalbumet "Quiet Revolution". De 15 låtene var spilt inn og mixet ferdig på kun 49 dager. Noe som ellers brukte å ta et halvt år. Albumet var helt på det jevne uten de store slagerne til å promotere plata. Men låter som "Natasha Dance", "When I think of You" og "Living in the World" var av høy standard. Mange kritikere mente at plata viste at De Burgh ikke evnet å fornye seg. Men kun spilte voksen-pop for å tekkes de som likte ham etter "The Lady in Red" suksessen.

23. plass i Storbritannia, 6. plass i Tyskland, og 10. plass i Sveits var noen av plasseringene albumet oppnådde. Det ble tatt 800 bilder blant Londons eldre hus for å finne motiv som egnet seg i bookletèn til plata.

"Quiet Revolution" fra 1999

Deretter dro han og bandet igjen på turne. Denne gang med besøk i land som Sveits, Tyskland, Nederland, Storbritannia og Irland.

Imens opplevde De Burgh at plateselskapet hans gjennom 24 år, A&M records, ble lagt ned. Han bestemte seg derfor for å gå over til Mercury records hvor den gamle A&M mannen Howard Berman nå var sjef.

I 2000 skrev han en låt til albumet "Friends forevermore" med koret Aravon School Choir. Sønnen Hubert sang i koret, og Chris skrev tittellåta til plata deres.

I 2000 ble det også gitt ut en del samleplater, med ulike navn og tracklister etter hvilket land de ble gitt ut i. Låta "I want it (and I want it now)" ble samme år remixet av Bloodhound Gang medlemmet Q-ball. Ikke fordi han hadde lyst, men fordi han følte han skyldte De Burgh det. Fordi "The Lady in red" hadde brakt ham til sengs med diverse damer ved ulike anledninger. (Han mente låta brakte damene i den rette stemningen).

I 2001 ga  De Burgh ut singelen "Two sides to every story" - en låt hvor han sang duett med Shelley Nelson om et par som krangler, og hvor begge prøver å få det siste ordet. Litt senere på året ga han ut samleplaten "Notes from planet Earth" hvor singelen var med. Sammen med nye versjoner av kjente låter som "Patricia the Stripper", "Missing You", "A spaceman came travelling" og "I want it". I Norge ble det en 14. plass for plata, mens i Storbritannia ble det 19. plass.

I 2001 gjorde De Burgh seg også bemerket som selvutnevnt healer, da han prøvde å lege Liverpool spilleren Marcus Babbels skade i foten. For 25 år siden oppdaget de Burgh at han har mye energi i seg som han kan kan kanalisere til andre for å helbrede dem fra sykdommer. 

De Burgh har i alle år vært en profilert Liverpool supporter som ofte har vært å se på Anfield. De Burgh dro derfor til Tyskland hvor Babbel lå på sykehus med en krystall lampe som skulle skape en bedre atmosfære i rommet. Babbel følte en varme inni leggen, men bedre ble han ikke. De Burgh skyldte på at han fikk for lite tid til at det kunne bli en varig bedring.

I 2002 var Chris De Burgh pånytt tilbake med en ny plate. Men "Timing is everything" klarte ikke å fenge platekjøperne slik han hadde gjort det med albumene som ble gitt ut på 80- og 90-tallet (41. plass i Storbritannia, 12. plass i Tyskland, og 18. plass i Sveits).

Kritikerne hadde det morsomt på De Burghs vegne når de skulle fortelle hvor intetsigende denne plata var. Men for de som var fan av de gamle platene var det bra ting å hente her også. Ikke minst i "Lebansese Night" hvor historiefortelleren Chris De Burgh trådte fram igjen, slik vi husket ham på "Crusader".

"Timing is everything"  

I 2003 fikk han positiv oppmerksomhet for noe helt annet enn sin musikk. Hans 19 årige datter Rosanna som på den tiden var student ved universitetet i Dublin, hadde blitt stoppet på et kjøpesenter og spurt om hun ville være med i en skjønnhetskonkurranse. Og med kjæresten i utlandet hadde hun likevel ikke noe bedre å ta seg til, så hun sa ja. Og deretter begynte ballen å rulle. Før hun visste ordet av det var hun Miss Ireland. Hvorpå hun deretter ble sendt til Miss World finalen i Kina. Og foran milliarder av TV seere ble hun som første ire kåret til Miss World. Til stor glede for de stolte foreldrene Chris og Diana som satt i salen. Rosanna var også datteren De Burgh skrev en låt til på "Into the Light" albumet ("For Rosanna").

En stolt far og mor ved Rosannas side.

I 2004 var Chris De Burgh ute med studioalbumet "The Road to Freedom". Han var da 56 år men 'still going strong' - etter 30 år som plateartist. Og her hadde han hentet inspirasjon fra 80-talls albumene "The Getaway" og "Into the Light". Med låter om krig, tap, og familieproblemer. Plata starter med en vakker symfonisk instrumental i "When winter comes" som om det var filmmusikk til et storslått epos. Alt til glede for den trofaste fansen.

Det skuffende platesalget i Storbritannia de senere årene gjorde at produksjonsselskapet til De Burgh valgte å undertegne en eksklusivitetsavtale med musikkjeden Woolworths. I et håp om at de ville jobbe bedre med promoteringen av det nye albumet. Det fikk HMV, en annen stor platebutikkjede til å aksjonere ved å fjerne alle De Burghs produkter fra hyllene. I et håp om å presse De Burghs selskap til å oppheve eksklusivitetsavtalen med Woolworths. På samme tid opprettet de Burgh sitt eget plateselskap, kalt Ferryman Records. Med det håpet han å få mer kontroll over produktene knyttet til hans navn.

I Storbritannia ble det igjen skuffende salg for Chris De Burgh, da "The Road to Freedom" kun nådde 75. plass. Bedre gikk det i Tyskland der det ble en fin 5. plass. I Irland ble det 22. plass, i Nederland 39. plass, og i Sveits 18. plass. I Norge nådde ikke plata opp på VG-lista.

Albumet ble fulgt opp med en turne med besøk i Nord-Amerika og Europa, som senere ble å finne på DVDèn "Live in Concert".

Selv om Chris De Burgh ikke lenger selger så mange plater i Norge, var han likevel innom Momarkedet på Mysen i august 2004. En konsert som også ble gjengitt på norsk TV sammen med et intervju som ble gjort med ham. Chris hadde også med seg sønnen Michael som satte stor pris på alle karusellene på Momarkedet.

Chris De Burgh og sønnen Michael Davison på Momarkedet.

I 2005 gjorde Chris De Burgh en ny versjon av hans 70-talls klassiker "Patricia the Stripper". Anledningen var et veldedighetsprosjekt for National Children's Hospital. Chris sang her om den glade stripperen sammen med dukkefiguren Dustin the Turkey. Dustin er kjent fra irsk barne TV, der han er en populær gjenganger. "Duetten" ble gitt ut på singel (kun gitt ut i Irland). Den ble også å finne på Dustins album "Bling when you're mining". 

"Patricia the Stripper" i en spesiell duett.

I oktober 2006 var Chris endelig klar med et nytt studioalbum, kalt "The Storyman". Et navn som de fleste vil være enig i at passer på Chris De Burgh, som siden 70-tallet har fengslet lytteren med sine spennende historier om kjærlighet og historiske personer. 

Plata bestod av 12 låter, der Chris i inlayet på CDen hadde lagt med små kommentarer som satte låtene i et perspektiv. 

Chris De Burgh var selv veldig fornøyd med resultatet av innspillingen, der han mente dette var en plate fansen umiddelbart ville nikke gjenkjennende til. Plata reflekterer de inntrykk Chris har fått gjennom sine reiser i de ulike kontinentene, kulturene og tidsperiodene. Inntrykk som har ført til de historier som "The Storyman" her beretter om. De Burgh: "From the moment the overture music of the album begins, I am inviting the listener to join me on a journey through space and time. To faraway lands and places, where the tales and dramas will unfold". 

"Leningrad" gjenspeilte hans reiser i Russland. Mens hans duett med egyptiske Hani Hussein bidro til å skape en orientalsk stemning i "My father's Eyes". For ytterligere å skape en etnisk stemning hadde De Burgh fått med den afirkanske trioen The Mahotella Queen i "Spirit". 6 av låtene på plata ble spilt inn live sammen med 90 medlemmer av The Royal Philharmonic Orchestra, i Abbey Road studio. 

Anmeldelsene av "The Storyman" var positive, der flere mente dette var den beste plata han hadde gitt ut siden 80-tallet. Salgmessig gikk det brukbart i Storbritannia, med 38.plass på albumlisten. Dette var første gang siden 1999 at et av hans studioalbum hadde kommet inn på topp 40 der. I Tyskland ble det 8. plass, og i Nederland 18. plass.

"One World" ble gitt ut som singel fra plata på samme tid som albumet kom.

23. september 2006 startet Chris De Burgh på en større turne kalt "The Storyman". Turneen startet i Killarney i Irland, og varte i hele 18 måneder. Med besøk på De britiske øyer og kontinentet. Dessverre fant han ikke plass til Norge på denne turneen.

I desember 2007 fikk De Burgh oppmerksomhet i pressen verden over, da han som første vestlige artist siden 1979 skulle opptre i Iran. Noe som hadde vært en drøm for Chris i mange år. 

Foranledningen til at De Burgh fikk en fot innenfor det strengt religiøse landet, var at han i november 2007 spilte inn låta "The words I love you" sammen med det iranske bandet Arian. Låta ble spilt inn både på engelsk og iransk, og var å finne på Arians studioalbum fra 2007.

Vestlig popmusikk er bannlyst i Iran, så det De Burgh klarte å få til her var oppsiktsvekkende. 

Det var meningen at konserten skulle finne sted i juni 2008, og at han skulle opptre sammen med det nevnte Arian. I 2008 var De Burgh også på besøk i Iran, der han på en pressekonferanse gjentok ønsket om å opptre i Iran: "I want to play a concert here. That's why I'm here."

I 2008 gjennomførte Chris De Burgh en pressekonferanse i Iran.

Konserten skulle etter planen finne sted i juni eller juli 2008, på en stadion med plass til 12.000 mennesker. Men dessverre fikk aldri De Burgh godkjennelse fra iranske myndigheter til å gjennomføre konserten, så den ble avlyst.

I mai 2008 fikk Chris sin første topp 20 plassering på den britiske albumlisten siden 1997, da samleplaten "Now and then" nådde en fin 12. plass.

Samleplaten "Now and Then".

I november 2008 var Chris De Burgh tilbake med et nytt album. Denne gang et coveralbum, med tolkninger av låtene til artister som The Beatles, Bob Dylan, Don McLean, og Pete Seeger. De fleste av dem var fra 60-tallet, noe som viser at han her hadde plukket fram sanger han selv hørte på når han var liten. På hans hjemmeside ble det gitt en forklaring på hvorfor han hadde valgt disse låtene: "Chris De Burgh selected the songs he recorded by applying three critical principles: he had to love them, have sung them many times before – and, perhaps most relevantly, they had to have inspired him."

Selv uttrykte han det slik. Chris De Burgh: "They are all, in my opinion, great songs – and each one has a resonance with me for a very particular reason."

Chris hadde også funnet plass til to egenkomponerte låter, i "First steps" og "Footsteps".

Kritikerne var ikke begeistret for "Footsteps" - som plata het. Men av en eller annen grunn ble den en storselger i Storbritannia, med en sterk 4. plass. Det høyeste De Burgh har vært her siden 1992 med et studioalbum. I Tyskland ble det en fin 9. plass, i Danmark 12. plass, og i Irland 22. plass. I Norge nådde ikke "Footsteps" opp på VG-lista.

 "Footsteps" fra 2008 ble en stor suksess for Chris De Burgh.

Etter dette valgte De Burgh å konsentrere seg om å opptre rundt om, noe som brakte ham til Tyskland (2008), Sør-Afrika, Polen, Belgia, Nederland, Irland (2009), og Batumi, Georgia (2010). Konserten i Georgia var en gratiskonsert - til glede for De Burghs mange fans der. I Tyskland, der han også har svært mange fans, var han på besøk også i 2009, 2010, og 2011.

Parallelt med at han var ute og reiste skrev han låter til et nytt album. Plata som fikk navnet "Moonfleet & Other Stories" var delt inn i to partier. De første 18 låtene på plata var basert på Meade Falkners populære novelle fra 1898 ved samme navn ("Moonfleet"), som er en sjørøverhistorie (for barn) fra 1700-tallets England. Mens de 6 siste sporene på plata ble omtalt som "Other stories" - noe som ga assosiasjoner til klassikeren "Spanish Train & Other Stories" fra 1975.

"Moonfleet & Other Stories" handlet om 'smuggling, treasure, friendship, love and loss '. Innspillingen av plata var ifølge De Burgh noe av det mest krevende han hadde gjort. Høydepunkt var de vakre låtene "Go Where Your Heart Believes" og "Everywhere I Go".

Chris De Burgh: "I gave myself the biggest challenge of my career in writing and recording that album. It was very difficult but great, great fun to have done that, ultimately."

"Moonfleet & Other Stories" fra 2010.

Til tross for en flott plate ble ikke "Moonfleet & Other Stories" noen salgssuksess i Storbritannia, slik den forrige plata hadde vært, selv om 25. plass var bra. Bedre gikk det i Tyskland der det ble 3. plass, og i Danmark der det ble 12. plass. I Irland ble det 33. plass, i Sveits 31. plass, og i Australia 42. plass.

"Footsteps" var en stor suksess. Og muligens var det et ønske om å gjenta dette som gjorde at han valgte å gi ut et oppfølgeralbum, kalt "Footsteps 2". Selv mente De Burgh at årsaken var at han hadde et ønske om å presentere flere av sine favorittlåter fra barndommen og senere. 

Chris De Burgh: "I really enjoyed making the first Footsteps album, as it took me on a journey back through the years. So I decided to record Footsteps 2, and present some more of my favourite songs and also some special new ones ; I hope you like the selection!"

Mens låtene på "Footsteps" ble valgt fordi de var personlige favoritter, var materialet på "Footsteps 2" valgt utifra hvilken 'effekt' de hadde hatt på De Burgh på et bestemt tidspunkt i livet. Chris De Burgh: "Music is the soundtrack to our own lives. These songs, at particular times in my life, were cornerstones. They were the footsteps, like stepping stones across the river, that helped me on my way."

På plata var 60-talls klassikere som "Lady Madonna", "Let it Be" (The Beatles), "In the Ghetto" (Elvis Presley), og "Blue Bayou" (Roy Orbison) blandet med nyere låter som "The Living Years" (Mike & the Mechanics).

Chris De Burgh: "I spent a lot of time researching the tracks, going through songs, listening to songs, wondering if I could do a good job on them, whether I could add something to the original, or whether I was just going to do an 'homage' to the original. There were no definite choices, immediately, but the album began to take its own shape and, as always, it’s very important to have a dynamic attitude to the overall; you can’t just have ten really powerful songs at high tempo, you have to balance – the balance is critical."

Særlige "The Living Years" - fra 1988 - hadde De Burgh et svært nært forhold til, med en tekst som omhandler et problematisk forhold mellom far og sønn.  Første gang han hørte "The Living Years" holdt han på å kjøre av veien. 

Chris De Burgh: "I had to pull my car over to the side of the road and simply listen. It suddenly hit me about my own relationship with my father, which was not the easiest. I couldn’t drive because I was crying. The tears were rolling down my face and this song helped me to build bridges between myself and my father."

"The Living Years" med Mike & the Mechanics er en låt Chris De Burgh har et nært forhold til.

I tillegg hadde De Burgh skrevet 4 nye låter som også var å finne på plata: "Already There", "On A Christmas Night", "Every Step Of The Way", og "Footsteps 2".

Dessverre gikk det ikke like bra på listene denne gangen, da "Footsteps 2" ble lagt ut for salg i oktober 2011. I Storbritannia ble det 38. plass, i Tyskland 10. plass, og i Sveits 3. plass.

Til tross for dette var ikke De Burgh negativ til tanken om å spille inn en "Footsteps 3". Chris De Burgh: "Footsteps 3' is definitely a possibility. It also comes down to public interest; whether they want to hear it. The material is out there. There are plenty of great songs to record. Maybe we’ll approach it in a slightly different way, perhaps look at a different kind of material. I’ve always been drawn, for example, to classical music and to church chorale music. Maybe an album of Christmas carols. Who knows?"

En retrospektiv Chris De Burgh i 2011.

I 2012 var Chris De Burgh klar med sitt 19. studioalbum, kalt "Home". Og som navnet indikerte, var plata spilt inn i hjemlige omgivelser, i Irland. Nærmere bestemt i hans hjemmestudio i Enniskerry - 20 mil sør for Dublin.

Mens det på utsiden av studioet blåste verre enn det hadde gjort i området på svært mange år, satt Chris med gitaren sin og spilte inn en akustisk plate. Og som sist dreide det som nye versjoner av gamle klassikere. Men denne gangen valgte han å tolke sine egne låter, fremfor andres. Med kun bruk av vokal, piano og akustisk gitar ga han nytt liv til kjente låter som "Don't Pay the Ferryman", "The Lady In Red", "Spanish Train", "Say Goodbye to It all", og mindre kjente De Burgh låter som "The Painter" og "Just Another Poor Boy".

"Home" ble lagt ut for salg i oktober 2012. Pga liten omtale i media, og dårlige salgstall (92. plass i Storbritannia, 15. plass i Tyskland) endte den opp som den mest anonyme studioutgivelsen med Chris De Burgh fram til nå.

"Home" fra 2012.

I 2013 dro De Burgh ut på en større turne med konserter i Nederland, Tyskland, Sveits, England, Skottland, Polen, Danmark, Frankrike og Østerrike. Dessverre fant ikke Chris plass til Norge på denne turneen heller.

I 2014 var De Burgh klar med sitt 20. studioalbum, kalt "Hands Of Man" - et antall som i seg selv er imponerende. Sammen med produsent Chris Porter hadde han laget et album som gikk rett hjem hos de mange som har fulgt ham siden 70-, og 80-tallet. Med flotte sanger som kunne minne både om det han hadde laget de seneste årene, og det han gjorde for 30 år siden. Alle låtene var nykomponert av De Burgh selv, i motsetning til de seneste albumene. Tekstmessig reflekterte albumet hvordan han hadde det på den tiden, og tingene han var opptatt av. 

Chris De Burgh: "The album has been compiled to be listened to like a vinyl record; in two distinct parts, 'Sunrise' and 'Sunset', each introduced by orchestral instrumentals. I think you have to grow with your ideas, your songs and your music, and that is what I've tried to do. On the new record, my intention was to reflect who I am today and the things that I think about."

"Hands Of Man" ble spilt inn i De Burghs hjem, og i Mark Knopflers studio British Grove, i London.

Plata fikk veldig mye skryt hos de som hadde vurdert den på Amazon.co.uk. 67 av 88 anmeldere ga den 5 stjerner, som er det meste man kan få. Plata solgte også brukbart, med 8. plass i Tyskland, og 71. plass i Storbritannia. 

Chris De Burgh er i dag 66 år (2015) og bor i Wexford, nærmere bestemt Wickow Mountains. I 5 tiår har han skrevet musikk som har gjort dypt inntrykk på folk, enten de har bodd i Storbritannia, Norge eller Iran. Han har sunget om kampen mellom det onde og det gode, helteepos, undertrykkelse, familieproblemer, og om kjærlighet.  Hans store hit "The Lady in red" er blant de 20 mest spilte låtene på amerikansk radio, selv i dag, 30 år etter at den kom ut. Og han har mottatt en drøss med utmerkelser. De Burgh har også gjort mer enn 3000 konserter, og solgt 45 millioner plater.

Selv om han ikke har mer å bevise, har han ingen planer om å legge inn årene og pensjonere seg. Han føler fortsatt en forpliktelse overfor sine mange fans å gi ut plater og holde konserter i mange år ennå. Noe veldig mange er glade for.