|
Jeg er vokst opp
i Trøndelag, og helt fra jeg var liten av har jeg hørt Creedence
sine låter - bevisst og ubevisst. Da jeg ble gammel nok til å
gå på fest var det låtene til Creedence som gjerne ble spilt
om det var et liveband tilstede. Og om jeg var på besøk til
noen som var endel eldre enn meg, ble jeg flere ganger spurt om
jeg likte gammel Creedence. Jeg skjønte etter hvert at bandet betydde
mye for mange.
Selv ble jeg ikke fenget av musikken deres før mange år senere, da jeg begynte å like "Down on the Corner", "Bad Moon Rising" og "Proud Mary". Jeg tror det var en samlesak som ble mitt første platekjøp av dem. Og da den falt i smak, fortsatte jeg med å kjøpe resten av platene deres. Parallelt forelsket jeg meg i Fogertys soloplate "Blue Moon Swamp" fra 1997. Den har noe av den samme stemningen og gitarriffene som jeg kjenner fra Creedence-platene. Jeg hadde muligens motforestillinger mot musikken deres da jeg trodde den var for "bondsk". Men da jeg fikk sjansen til å bli ordentlig kjent med den, så jeg kvaliteten i melodiene, Fogertys sang, og rytmeseksjonen. Man aner urkraften i rocken når man hører Creedence. Musikken er ujålete og direkte. Den blander grunnelementene innen rock, blues, rockabilly, og litt pop. Og gjør det utrolig fengende. Man skulle ønske at de hadde holdt det gående lengre enn de gjorde. For når man ser hvilke perler Fogerty skrev i noen hektiske år mellom 1968 og 1971, kan man jo ønske at de hadde holdt på i 20 år til. Men slik gikk det ikke, så derfor får vi heller glede oss over hans soloplater som til tider holder samme standard som Creedence-platene. |