Men med "The head on the Door" fra 1985 endret ting seg. Dette var musikk jeg absolutt kunne like. Først var det singelen "Inbetween Day" med sitt fengende gitarspill. Og så den plundrende og sjarmerende "Close to me", før hele plata ble en favoritt. 

Singelen "Boys don`t Cry" som egentlig ble gitt ut i 1979, begynte å gjøre seg gjeldende på listene påny på denne tiden. Og da begynte jeg å få øyene opp for at The Cure hadde laget bra ting også før "The Head on the Door". 

Året etter i 1986, kjøpte jeg samleplata "Standing on a Beach", som ga en fin innføring i bandet`s diskografi. "A Forest" og "The Walk" ble favorittene på denne plata.

Eter det har jeg kjøpt de fleste Cure platene ettersom de har kommet ut. Som for så mange andre, ble "Disintegration" fra 1989 et høydepunkt. Den har fortsatt å vokse i årene etter, og jeg anser den i dag som en like fin plate som "The Head on the Door". 

The Cure er for meg likevel et underlig band. Med sitt dystre lydbilde, som av og til løses opp av en og annen vakker kjærlighets låt a`la` "Friday I`m in Love" eller "Love Song". At Robert Smiths klagende stemme kan være så vakker å høre på, er egentlig et mysterium.

Og man blir heller aldri klok på hvorfor det gang på gang må være nødvendig å bytte ut medlemmer i bandet. Hvorfor kunne ikke Smith beholde de han hadde? Man fornemmer at Robert Smith nok ikke er noen enkel person å omgås. Og at The Cure er hans "masterplan", som de andre medlemmene etter beste evne bør følge, om de ikke ønsker å bli kastet ut av bandet. 

Men når man setter på "Disintegration" eller "Three Imaginary Boys" tenker man ikke mer over det. Man gleder seg heller over de flotte tingene Smith har gitt oss. Gjennom de 25 årene de har gitt ut plater.