David Bowie var gjennom 5 tiår en av de mest interessante og innflytelsesrike artistene innen rocken. Gang på gang kom han opp med nye musikalske ideer og framtoninger som bidro til å skape hele musikksjangere i ettertid. Både glamrocken, pønken, ambient, new romantic-sjangeren og rocken generelt har hentet mye fra David Bowie.

De fleste er nok enig i at det mest interessante Bowie skapte skjedde på 70-tallet. Med album som "Ziggy Stardust", "Hunky Dory", "Aladdin Sane",  "Station To Station" og "Low". Det var også da hans musikk var mest nyskapende. Ikke minst da han kledde seg ut som glamrock-figuren Ziggy Stardust. Utover 80-, 90-, og 2000-tallet ble Bowie en artist som i større grad fulgte i sporene til andre. Men salgsmessig var det likefullt i denne perioden han hadde noen av sine største salgsuksesser.

Gjennom sine 52 år som plateartist ga han ut rundt 30 studioalbum (alt etter hva man regner med). Det siste - "Blackstar" - ble gitt ut på fødselsdagen 8. januar 2016. Kun to dager før han døde av kreft 10. januar 2016.

Til sammen har Bowie solgt hele 140 millioner plater i sin karriere.

David Jones - som han ble født som - vokste opp med foreldrene Heywood Stenton Jones og Margaret Burns i 40 Stansfield Road, Brixton, London. Faren som opprinnelig var fra Doncaster i Yorkshire arbeidet hos Dr. Barnardo som drev flere barnehjem.  Opprinnelig hadde han vært gift med Hilda Louise Sullivan i 1933. Med henne hadde han datteren Anette. Men mens han tjenestegjort i Nord-Afrika tok ekteskapet slutt. Da han kom hjem flyttet han sammen Margaret 'Peggy' Burns. Fra før hadde hun den 7 år gamle sønnen Terry. Faren til Terry var en fransk bartender som Peggy hadde en kort romanse med.

Da David ble født valgte Peggy og Heywood å gifte seg, den 12. september 1947. Ekteskapet har i ettertid blitt omtalt som et 'fornuftsekteskap', da Peggy fortsatt var forelsket i den franske bartenderen og ikke i Haywood, noe Haywood var klar over.

	Heywood Margaret Terry
							David som baby		Noen år eldre...

De bodde de første årene i Brixton, hvor Bowie hadde en oppvekst uten noen økonomisk nød. Likefullt var det noe som manglet i Davids oppvekst, med en mor som ikke hadde mye kjærlighet å gi til ham og broren. Moren hadde selv hatt en vond oppvekst, med en mor som flere har omtalt som ondskapsfull. I voksen alder fortalte Bowie venner at moren aldri hadde likt ham.

Brixton var et område overfylt av fattige mennesker som hadde mistet hjemmene sine under bombingen av London. Dette gjorde inntrykk på den unge David. Da han var 8 flyttet han og broren hjem til onkelen sin i Yorkshire. Her bodde de på en gammel bondegård. David syntes dette var en kjedelig plass, og lengtet hjem til London. Like etter var de tilbake i London igjen, da familien flyttet inn i et nytt hus i Plaistow Grove, i fasjonable Bromley - en forstad til London. 

Å flytte fra fattigdommen i Brixton, til Bromley, gjorde noe med unge David. I et intervju han gjorde i 1983 forklarte han sine schizofreni-tendenser med opplevelsene fra denne tiden. Overfor kameraten George hevdet David at han trodde moren hadde jobbet som prostituert, pga. noen brev han hadde funnet. Senere hevdet Bowie at det var mange mørke hemmeligheter skjult i familien. Bowie: "With so many dark secrets about my family in the cupboard, it made me feel very much on the outside of everything."

Skolegang fikk David på Burnt Ash Junior School. Her ble han også med på skolens fotballag.

Som 9-åring fikk David interesse for populærmusikk, gjennom farens samling med vinylsingler med amerikanske artister som The Teenagers, The Platters, Fats Domino, Elvis Presley og Little Richard. Det var særlig Little Richard og hans "Tutti Frutti" som skapte stor interesse for popmusikk. I et senere intervju hevdet Bowie at han 'hørte Gud' da faren spilte "Tutti Frutti".

Little Richard og "Tutti Frutti" bidro til å skape stor interesse for populærmusikk hos unge David.

Året etter begynte David å spille på ukulele (fire-strengers gitar) og baljebass. Deretter ble han med i et skiffle-band som framførte låter med Elvis Presley og Chuck Berry.

David Bowie som 11-åring i 1958.

Da David var 12 år begynte han på Bromley Technical High School. Det var her han som 15-åring havnet i den berømte slåsskampen med kameraten George Underwood, i en krangel om en jente ved navn Carol Goldsmith. Et eneste slag i øyet medførte at David måtte ligge flere måneder på sykehus, mens legene gjorde det beste de kunne for å berge synet på venstre øye. En tid var det fare for at synet ville gå tapt på høyre øye også. Det endte med at høyre øye berget mens synet på Davids venstre øye ble redusert. Han har omtalt synet på venstre øye som 'ullent'. I årene etter har han blitt kjent for sine øyne som i et spesielt lampelys opptrer i hver sin farge. Et blått og et grått et. George Underwood og David ble raskt venner igjen, og har siden jobbet sammen flere ganger. George ble etter hvert en dyktig tegner, og var den som tegnet Bowies cover til "Hunky Dory" og "Ziggy Stardust".

George Underwood 

Broren Terry fikk David interessert i jazzmusikk. Terry brukte å besøke jazzklubbene i Londons West End, og ga referat når han kom hjem om kveldene til en lydhør David. Little Richard var fortsatt en stor inspirasjon for David på den tiden. Interessen for jazz førte til at Bowie skaffet seg en Grafton saksofon, i 1961. 

David Bowie: "After hearing Little Richard on record, I bought a saxophone, and came into the music business. Little Richard was my inspiration."

Forbilder var også saksofonistene Ronnie Ross og King Curtis. David tok personlig kontakt med Ronnie Ross etter å ha funnet navnet hans i en telefonkatalog. Målet var å få personlig opplæring på saksofonen, noe han fikk.

Også opera var noe David hadde sansen for på denne tiden, med komponister som Wagner og Stravinsky. 

En ung David Jones med saksofonen sin.

På denne tiden ble Terry rammet av sinnssykdom. Han ble lagt inn på mentalsykehus, hvor David pleide å besøke ham jevnlig. Men selv om Terry var glad for å se ham ,sa han ingenting. Han bare lå på sengen og kikket mot himmelen. Sinnssykdom er iflg. David Bowie noe som har inntruffet med jevne mellomrom i familiens historie. Bowie har i mange år senere hatt frykt for at også han skulle bli rammet av sykdommen, noe som inspirerte ham til å skrive "All The Madmen" på "The Man Who sold the world". 

I 1962 ble David med i sitt første band, kalt The Kon-Rads. Han var da 15 år gammel. Med sin gitarrock opptrådte bandet på dansetilstelninger og bryllup. George Underwood var også med i bandet. Da David var 16 spilte han og The Kon-Rads inn en demo, i RG Jones i Morden i London, på oppfordring fra Rolling Stones manager Eric Easton. Selv om David var saksofonist i bandet var det han som sang på den vokale låta "I Never Dreamed". Resten av låtene på demoen var instrumentaler.

Og her som saksofonist i The Kon-Rads i 1963

Demoen imponerte ikke Decca-sjefene som mottok kassetten. Og etter det havnet den i en brødboks der den ble liggende i 55 år! da trommeslageren i bandet, David Hadfield, fant den igjen. På det tidspunktet var Bowie død, og interessen for demoen var enorm da den ble lagt ut på auksjon i september 2018.

Etter avslaget fra Decca og irritasjon over de andres manglende ambisjoner valgte David å slutte i The Kon-Rads. På den tiden fortalte David moren at han ikke lenger ønsket å gå på skole, fordi han skulle bli popstjerne.

Parallelt med at David spilte i ulike band spilte sønnen til Davids lærer i et band som het The Little Ravens. Sønnen het Peter Frampton, og kom utover 70-tallet til å oppleve stor suksess. Især med albumet "Comes Alive" som ble et av de mest solgte platene i det tiåret.

Som 16-åring sluttet David på skolen. Han var i utgangspunktet interessert i fagene, og hadde gode karakterer. Men etter at interessen for jazz tok over, gikk det dårligere på skolen. I stedet fikk han seg jobb i et reklamebyrå. Men sene kvelder som musiker og tidlige morgener for å gå på jobb, var ikke noen god kombinasjon for unge David. Så han fikk sparken. David tok ikke det så hardt da han uansett hadde bestemt seg for å bli musiker på heltid. 

En dag, høsten 1963, gikk David ned til den lokale frisøren sin i Bromley. Her møtte han kameraten George Underwood og de tre musikerne Bob Allen, Frank Howard, Roger Buck. De fant tonen og bestemte seg der og da for å danne et band sammen. De kalte seg The King Bees og ble enig om å spille Stones-inspirert R&B.

I starten spilte de på puber og lokale klubber, uten at det ga dem noen framgang. En dag skrev David brev til en John Bloom som var kjent for å finansiere plateutgivelser med ulike band. Han henviste dem videre til en Les Conn. The King Bees ble deretter invitert til å spille på Conns bryllupssdag. Gjestene som var der virket uinteressert i bandet. Likefullt hadde Conn etterpå ordnet platekontrakt for bandet hos Vocalion-pop. Et underselskap av Decca records.

Davie Jones & the King Bees i 1964.

I en tid der Rhythm & Blues så ut til å bli det store, var selskapet ivrig på å gjøre David Jones & The King Bees, som de nå het, til en kloning av The Rolling Stones. Conn skrev og produserte selv låta "Liza Jane" som ble David Bowies første opptreden på vinyl. Selv om den hadde visse kvaliteter ble den ingen hit. B-siden av singelen bestod av "Louie, Louie Go Home".

David Bowie var nå blitt en navn å regne med. Han ble i 1965 invitert til å opptre i TV-programmet "Gadzooks". Men for å få lov til å være med der måtte han klippe sitt 40 cm lange hår, noe han nektet å gjøre. Dette irriterte DECCA så mye at de valgte å sende ham til EMI i stedet. Underveis ble også samarbeidet med The King Bees avsluttet. I stedet ble David med i et Maidstone band kalt The Manish Boys. Som The Rolling Stones hadde også de hentet navnet sitt fra en Muddy Waters låt. Men dette bandet spilte ikke R&B. De var heller inspirert av den orgelbaserte musikken til Georgie Fame. Bandet ga i mars 1965 ut en singel kalt "I Pity the Fool". B-siden på plata het "Take my Tip" og var skrevet av Bowie. Det ble dermed den første Bowie skrevne låta gitt ut på plate. Gitarsoloen på "I Pity The Fool" ble spilt av den senere gitarlegenden Jimmy Page (Led Zeppelin).

Heller ikke dette samarbeidet ble langvarig. For allerede høsten 1965 var David blitt med i et band kalt The Lower Third. I august ga de ut den Bowie-skrevne singelen "You've Got A Habit Of Leaving" under navnet Davy Jones & The Lower Third. Manageren deres het Ralph Horton, en tidligere roadie for Moody Blues. Han skaffet dem spillejobb på Marquee, der de opptrådte 6 kvelder på rad. Disse kveldene spilte også The High Numbers, som snart kom til å skifte navn til The Who. Davids band bodde for det meste i en hvit ambulanse som de hadde fått kjøpt billig av kommunen. 

Davy Jones med The Lower Third.

Under en av disse Marquee-konsertene var en Kenneth Pitt tilstede. Han var blitt invitert av Davids manager Horton. Pitt hadde tidligere jobbet med The Kinks og Manfred Mann, og var nå på utkikk etter en ny Tommy Steele. Han ønsket en som kunne gå fra bandkonseptet til å bli en TV personlighet /entertainer.  Det ble ikke skrevet noen formell avtale mellom David og Pitt på denne tiden, likefullt begynte Pitt å jobbe for ham. Pitt fikk ganske umiddelbart betydning for David, da han overtalte David til å endre etternavn. Pitt visste at England og U.S.A. snart ville bli truffet av The Monkees feber. pga. deres musikk og TV -serie. Og de hadde en Davy Jones (som også var britisk) som sanger. David tok da navnet David Bowie etter den kjente amerikanske kniven. Oppkalt etter en Jim Bowie som levde i 1830 årene. Iflg. Pitt var også Bowie et etternavn som tidligere hadde vært brukt i familien på morens side.

Kenneth Pitt

Horton brakte Bowie i kontakt med produsent Tony Hatch, og sammen laget de låta "Can't help thinking about me", som ble gitt ut under Davy Jones & The Lower Third navnet, i januar 1966.

På samme tid ble samarbeidet mellom Bowie og Pitt formalisert i en 5-års kontrakt. En kontrakt også Davids foreldrene var med å utforme. David var da 19 år. Samarbeidet med The Lower Third døde ut på denne tiden, så i april 1966 stod han fram som soloartisten David Bowie på singelen "Do Anything you say". Singelen ble presentert med David Bowie & The Buzz. The Buzz var et band Ralph Horton satte sammen for Bowie. Men Bowie samarbeidet ikke med bandet noe mer enn på den ene singelen.

I august ga Bowie ut singelen "I dig Everything"/"I'm not sleeping".

Høsten 1966 spilte han igjen på Marquee, samt at han hadde noen TV-opptredener. Pitt hadde en drøm om å gjøre Bowie til TV-stjerne, så han sørget for å få ham inn i ulike program.

Høsten 1966 startet Danny Cordell plateselskapet Deram, og Pitt klarte å skaffe David platekontrakt der. Med avtale om å gi ut et album. Cat Stevens var den eneste andre artisten som fikk avtale med Deram det året.

Første delen av 1967 var en rolig periode for David. Han leide en leilighet av Ken Pitt, og jobbet med den nye plata. Han studerte også tibetansk buddhisme. En religion som fascinerte David på den tiden. 

Parallelt med dette var han også medlem av popbandet The Riot Squad en kort periode. I tillegg til å synge spilte David gitar og munnspill. Bandet var inspirert av The Velvet Underground, og en av låtene de framførte var den Velvet-aktige "The Toy Soldier". Låta var skrevet av David (Jones). Ifølge ham selv var Bowie den første i England som opdaget det amerikanske undergunnsbandet, allerede før de hadde gitt ut noen plater.

David var medlem av The Riot Squad i kun 9 uker. Men på den tiden rakk de å spille inn 4 låter med Bowie på vokal. 3 av dem var skrevet av Bowie, med "Silver Treetop School For Boys", "Silly Boy Blue", i tillegg til "The Toy Soldier". "Silly Boy Blue" ble like etter tilgjengelig på plate da David ga ut debutalbumet sitt. Men de tre andre låtene, innspilt med The Riot Squad ble først tilgjengelig i 2012, da selskapet Acid Jazz ga de ut på en EP.

Det var også Bowie som stod bak bandets teatralske image, der medlemmene av bandet var kledd i ulike kostymer.

The Riot Squad med David Bowie, med EPen som ble gitt ut i 2012.

14. april 1967 ga David ut singelen "The Laughing Gnome" (inspirert av "The Gnome" med Pink Floyd) - en låt han var svært flau over i årene etter. Sommeren 1967 ga han debutplata "Love You Till' Tuesday" med Mike Vernon som produsent. Plata inneholdt fine ting som "The London Boys", "Love You till' Tuesday" og "Sell me a Coat". Med et lydbilde langt unna det han senere kom til å gjøre, men typisk for den tiden plata kom ut i.

På denne tiden skrev Bowie flere låter med et barnslig preg, og tekster sett fra et barns perspektiv. Slik som "Sell Me A Coat", "There is a Happy Land", "Come and Buy my Toys", "Silly Boy Blue", samt "When I'm Five" som ikke ble å finne på albumet. Flere mener at hans ønske om å skrive 'barnesanger' var for å kompensere for en trist barndom, med en mor som hadde lite kjærlighet å gi ham.

"Love You Till' Tuesday" var også en teatralsk plate, der han hørtes ut som skuespilleren Anthony Newley. Newley var et stort forbilde for Bowie på den tiden, og Bowie tilstrebet å etterligne måten Newley sang på.

Bowis debutplate "Love You Till' Tuesday" fra 1967.

Vernon mente Bowie var et av de største talentene han hadde jobbet med. Men det hjalp ikke så lenge platekjøperne ikke hadde noen interesse for plata som ble en salgsmessig fiasko. Også "Love You Till' Tuesday" ble gitt ut som singel uten at det hjalp på salget.

Bowie tok ikke det dårlige salget så veldig hardt, da han allerede hadde fått nye interesser i pantomime og filming. I september 1967 spilte han i kortfilmen "The Image". Bowie fikk 30 pund som betaling. Like etter var han tilstede på et en manns show på Covent Garden teater med pantomime artisten Lindsay Kemp. Kemp hadde stor sans for Bowies album "Love You Till Tuesday", og da særlig låta "Sell me A Coat". Og han brukte musikken i framførelsene han hadde.

Bowie ble fascinert av Kemp og ville lære mer, og det at Kemp brukte hans musikk var et fint påskudd til å oppsøke ham.

David Bowie som pantomime artist		Lindsay Kemp og David Bowie

De ble da enig om at David skulle skrive musikk til Kemps show, mot at Bowie fikk opplæring i pantomime-kunsten. etter hvert ble Bowie også endel av Kemps dansetropp. 

Det var mens han opptrådte med Kemp at Bowie traff sin første store kjærlighet i Hermione Farthingale fra Kent. Hun hadde også fått opplæring Kemp. Og den 30. januar 1968 ble Bowie sammen med den rødhårete skjønnheten.

På den tiden de ble sammen bodde Hermione i et bokollektiv med 5 andre jenter, bl.a. norske Kristin Midelfart. Bowie flyttet inn, og måtte delta i de daglige gjøremålene i huset, med vasking og matlaging. Kristin Midelfart: "Han bidro og gjorde som alle andre han! Veldig behagelig og hyggelig å bo med."

Etter å ha vært sammen en stund flyttet David og Hermione sammen i et Victoriansk hus i South-Kensington. Bowie har senere beskrevet denne tiden som den lykkeligste i hans liv. De bodde her sammen i ca. et år.

Hermione Farthingale		David og Hermione

Bowie og Hermione opptrådte også sammen på BBC2 i TV dramaet "The Pistol shot", kledd i 1700-talls klær.

I juni 1968 prøvde Bowie seg som pantomimeartist alene uten hjelp fra Kemp. Han dro på turne med rockeartisten Marc Bolan, hvor Bowie hadde et 20 minutts show i forkant av konserten. Uten at det ble noen suksess. 

Høsten 1968 dannet Bowie bandet Feathers sammen med Hermione og en John Hutchinson. Bowie kjente Hutchinson fra sitt gamle backingband The Buzz. Musikken de framførte var folk-inspirert. Men i tillegg framførte de låter fra Bowies debutalbum, samt låter med den belgiske kabaret-artisten Jacques Brel. Når de opptrådte var musikken de framførte gjerne spilt inn på bånd på forhånd. Og i stedet for å spille instrumenter drev de med på pantomime på scenen.

  Feathers, med David, Hermione Farthingale og John Hutchinson.

Ken Pitt var fortsatt oppsatt på å skape en TV-kjendis av David. Så han laget en film med Feathers, til tonene av "Love you till' tuesday" plata. Men pantomime-dansen og rare kameravinkler ble for mye for TV-selskapene. I et forsøk på å gjøre filmen mer interessant ba Pitt Bowie om å skrive noe nytt materiale, med et mer tidsriktig sound. Høsten 1968 kom han da opp med "Space Oddity". En låt han skrev etter å ha sett "2001: a Space Odyssey" på kino. "Space Oddity" var en parodi på filmnavnet. 

Bowie var i alle år fascinert av verdensrommet og vesener fra andre planeter. I 1967 observerte han en UFO over London, noe som gjorde inntrykk. "Space Oddity" ble den første av en lang rekke låter som handlet om romvesener/verdensrommet.

"Space Oddity" handlet også om den klaustrofobiske følelsen man kan fornemme ved det å bo i en romkapsel. For Bowie stemte den følelsen med den angsten han hadde hatt siden han var liten.

Tidlig i 1969 ble den første versjonen av "Space Oddity" presentert i en promofilm.

Pitt så potensialet i låta og noen dager senere filmet Pitt Bowie i en sølvfarget romdrakt, kravlende rundt i en romkapsel. 

Selv om de skjønte at "Space Oddity" hadde potensiale, skulle det gå enda 9 måneder før de valgte å gi ut låta, og den filmsekvensen. For i oktober 1968 var Bowie mer opptatt av å finne et nytt krypinn etter at forholdet til Hermione ble avsluttet. Han flyttet først tilbake til leiligheten han hadde leid av Pitt. Deretter til Beckenham, nær foreldrene i Bromley. 

Årsaken til at forholdet tok slutt var at Hermione irriterte seg over Davids gammeldagse holdninger om at klærne hans skulle strykes og maten stå på bordet når han kom hjem. Da Hermione fikk muligheten til å være med i filmatiseringen av musikalen "Song Of Norway", noe som betydde at hun måtte flytte til Norge!! for en periode, valgte hun å gjøre det slutt med Bowie. Noe av årsaken til bruddet var at Hermione følte at Bowies karriere kom til å føre ham i en annen retning enn hennes egen.

Bowie var oppriktig lei seg for at forholdet tok slutt. Hermione var på mange måter hans livs kjærlighet. Selv i 1973 snakket han om hvor mye han savnet henne. I 1969 skrev han en personlig låt kalt "Letter to Hermione" tilegnet henne.

I 1968 skjedde en merkelig ting. Bowie ble bedt om å skrive engelsk tekst til en fransk låt, kalt "Comme, D'Habitude". En låt han ga det engelske navnet "Even a fool learns to Love". Men den ble aldri gitt ut. Like etter hørte kanadiske Paul Anka originalversjonen, og kjøpte rettighetene. Han døpte den om til "My Way", og resten er historie. Paul Anka ble en rik mann da Frank Sinatra gjorde den til sin kjenningsmelodi. I mange år etter ergret Bowie seg over dette. Han kunne ha god lyst på de pengene.  

I februar 1969 gjorde Bowie et forsøk på å få seg en rolle i London oppsetningen av musikalen "Hair". Han var på audition, men som så mange andre måtte han gå slukøret hjem. 

Våren 1969 var Bowie også opptatt med å skape liv rundt en Art lab i Beckenham. En art lab var en undergrunns kunstforening der talenter innen ulike områder fikk sjansen til å utfolde seg. Rundt mars traff han en amerikansk jente som hadde studert i Sveits, og som nå ønsket å slå gjennom innen musikkbusinessen. De traff hverandre under et promotion treff for King Crimson. Hun het Mary Angela Barnett (Angie) og var da 19 år. Ikke lenge etter var de et par.

Etter at det ble slutt mellom David og Hermione fortsatte David og John Hutchinson å opptre som Feathers. Inspirert av amerikanske Simon & Garfunkel skrev og framførte de folkrock der de sang tostemt slik forbildene gjorde.

I april 1969 spilte de to inn en tape med låtene "Space Oddity", Janine", "An Occasional Dream", den barnslig fengende "Ching-a-Ling", "Letter to Hermione", "Love Song", "When I'm Five", "Life Is A Circus" og "Cygnet Committee". Flere av disse låtene ble like etter å finne på studioalbum med Bowie. Opptakene fra april 1969 har senere blitt gitt ut på bootlegs.

Like etter valgte også John Hutchinson å gi seg da han hadde en kone og et barn å forsørge, og opptredene med Feathers ikke ga mange pundene i inntekt. I stedet valgte han å jobbe som teknisk tegner. Han og Bowie kom likevel til ta opp igjen samarbeidet noen år senere.

På den tiden fattet Philips interesse for "Space Oddity", etter å ha sett Pitts film. Men de ville ha en ny versjon. Den 20. juni 1969 ble den spilt inn med de senere Elton John produsentene Gus Dudgeon og Paul Buckmasters. Dudgeon visste ikke at han som produsent kunne kreve royalities av platesalget, så han fikk kun et engangsbeløp.

På den første utgaven av "Space Oddity" hadde Bowie spilt på et lite stylophone analogt keyboard, for å skape en 'romfølelse'. På den nye versjonen ble tangentmagikeren Rick Wakeman hyret inn, og han la på mellotron (synthesizer) for å skape et symfonisk bakgrunnskomp.

Singelen ble gitt ut på samme tid som Neil Armstrong landet på månen (20. juli 1969). Og låta ble en vignett-melodi for TV-og radiostasjoner som fulgte landingen. I september gjorde "Space Oddity" sin beste notering med 5. plass på den britiske singellisten. Bowie ble spurt hva han mente med astronauten Major Tom som blir omtalt i låta. Han svarte da at ønsket var å skape en figur med menneskelige følelser i en setting hvor det meste var sterilt og følelsesløst.

Singelen "Space Oddity" ble Bowies første topp 40 plassering i Storbritannia.

Like etter ble Bowie sendt til musikkfestivaler på Malta og i Italia, hvor han vant 1. premien. Da han kom hjem fikk han beskjed om at faren var blitt syk, og lå bevisstløs på sykehuset. Bowie fikk et siste møte med ham før han døde natten den 5. august 1969. Bowie var knust, da han alltid hadde hatt et nært forhold til faren. Med sønnen Terry på mentalsykehus valgte moren å flytte fra hjemmet i Bromley og inn i en blokkleilighet. David var i årene etter dette lite flink til å besøke moren sin.

David Bowie i 1969. Før og etter frisørbesøket..

I tiden etter farens død lukket David seg inne i sin egen tilværelse. Kun omgitt av Angie, Marc Bolan, Bolans kone June og produsent Tony Visconti. Manager Pitt ble holdt utenfor, uten noen god grunn. Bowie jobbet også med sitt neste album. Et album som ble gitt ut på Philips i november 1969. Plata het "David Bowie", eller "Man of Words, Man of Music", alt etter hva man velger. I 1972 kom den ut pånytt under navnet "Space Oddity" - en versjon de fleste kjenner den som.

Ulike varianter av David Bowies 1969 album. Sistnevnte kom i 1972.

"David Bowie" var en mye mer moderne plate enn "Love you till' tuesday", med inspirasjon fra Bob Dylan og Grateful Dead. Platas fineste spor var "Space Oddity", "Letter to Hermione" og "Memory of a free festival". Sistnevnte var en hyllest til en festival i London. En festival fylt av kjærlighet. Låta starter lavmælt, men ender opp i et anthem-lignende refreng. Den var produsert av kompisen Tony Visconti. VIsconti som kom til å bety mye for Bowie i årene som fulgte også. Han var født i Brooklyn, New York, og hadde hatt en karriere som musiker og produsent der før han havnet i London i 1968. Da Danny Cordell (Deram records) ønsket å ha ham med som produsent på en Georgie Fame-plate.

Visconti produserte Bowies debutalbum - med unntak av hitlåta "Space Oddity". Visconti likte den ikke, da han syntes det å skrive en låt om en reise i verdensrommet på samme tid som månelandingen var 'for billig'. Så han lot heller Gus Dudgeon få jobben. Som nevnt ble låta skrevet lenge før det, og var inspirert av filmen "2001: A Space Odyssey" og ikke månelandingen.

Første gang Visconti hørte navnet David Bowie var i 1967, da hans sjef i Deram records, David Platz presenterte ham for Bowies "When I Live my Dream" og de andre låtene på debutalbumet. Visconti ble slått av hvor ulik låtene var, og hvor forskjellig Bowie klarte å synge fra låt til låt. Visconti: "This guy's all over the place." Hardly any two songs on his first album sounded as if they were in the same style, and the vocal styles were equally diverse. But I admitted to liking what I had heard anyway."

Platz introduserte Visconti for Bowie, med ønske om at de kunne ble kjent og etter hvert jobbe sammen. Visconti og Bowie fant raskt kjemien, da de hadde mange felles interesser og tanker om ting. Visconti: "We had so much in common, every time one of us opened a new subject the other would join in with shared knowledge and interest. We liked The Fugs (an American underground group), Andy Warhol, foreign films by the likes of Roman Polanski, etc."

Visconti anbefalte Bowie å spesialisere seg i en bestemt retning, for å unngå å gjenta seg fra førstealbumet. Like etter befant de seg i Deccas innspillingsstudio, der Visconti fikk da høre noen av Bowies nye låter.
 

I oktober 1969 var David Bowie ute på turne med Humble Pie. Bandet var nettopp satt sammen av Andrew Loog Oldham, og bestod bl.a. av Bowies gamle skolekamerat Peter Frampton. Turneen ble en frustrerende affære for Bowie. For det første fikk han kun 400 pund for hele turneen, dernest var publikum utenfor London bråkete og uhøflig. Bowie ble gjerne møtt med buing og gjenstander kastet mot seg. Bowie "It was very hard. I was on front of these gum-chewing skin-heads".

Bowie opplevde deretter at studioalbumet hans ble en fiasko salgsmessig. Enda han nettopp hadde hatt en hit med "Space Oddity", og plata hadde opplagte kvaliteter. Noe av grunnen kan være at kritikerne på denne tiden var mer opptatt av amerikanske band som The Monkees og The Doors.

Bowie gjennomgikk en tøff periode der han lurte på meningen med alt: "What's it all for anyway?".

Også i 1970 var Bowie opptatt med Art labe, i sitt hus i Beckenham. Og med base i dette huset startet han opp et nytt band kalt Hype. I motsetning til Feathers ønsket han at dette bandet skulle spille elektronisk musikk, inspirert av Marc Bolan og Led Zeppelin. Bandet bestod av av Mick Ronson, Tony Visconti, John Cambridge, og med Marc Bolan som gjesteartist. Det var Visconti som brakte inn Ronson, da de kjente hverandre fra før etter en plateinnspilling. Og han trodde Ronson og Bowie ville finne tonen. Noe de også gjorde. Ronson som fra Hull, nordøst i England, flyttet inn i leiligheten til Bowie i Beckenham, og sammen planla de hvordan de skulle få til det store gjennombruddet. Bowie var allerede på denne tiden overbevist om at han en dag ville bli berømt.

Mick Ronson

5. februar opptrådte Hype hos John Peel på BBC Radio 1. Her spilte de "The Width of a Circle", "Janine", "Wild Eyed Boy from Freecloud", "Unwashed and Somewhat Slightly Dazed", "Fill Your Heart", "I'm Waiting for the Man", "The Prettiest Star", "Cygnet Committee" og "Memory of a Free Festival".

22. februar 1970 hadde Hype sin debutkonsert på The Roundhouse i London, som oppvarmingsband for Noel Redding. I tillegg til at det var Hypes første konsert - og starten på det som noen år senere slo ut i full blomst med legendariske Ziggy Stardust & The Spiders from Mars, var konserten den første der medlemmene av Bowies band kledde seg ut. Som en tidlig utgave av glamrock-stilen. Bowie var kledd ut som Rainbowman, Visconti var Hypeman (en slag Supermann), Ronson var Gangsterman mens trommeslageren Cambridge var Cowboyman.

Den 28. februar var Hype supportband for High Tide på Basildon Kunstsenter i London. 

Like etter det skrev bandet platekontrakt med Mercury Records. Det ble likevel aldri gitt ut noen plater med Hype, for da "The Prettiest Star" gitt ut på singel 6. mars 1970 ble låta presentert som en David Bowie utgivelse. Låta var ment som en kjærlighetserklæring til Angie. Kritikerne likte "The Prettiest Star", men den solgte likevel kun i 800 eksemplarer. Noe som var svært skuffende for Bowie. Marc Bolan spilte gitar på 1970-utgaven av "The Prettiest Star". I 1973 ble låta tatt med på albumet "Aladdin Sane", da med Mick Ronson på gitar.

 I 1970 ble "The Prettiest Star" gitt ut på singel.

David og Angie ble gift den 20. mars 1970. En årsak til det var at Angies visum var iferd med å gå ut på dato. Om de giftet seg ville det løse saken. Bowie var nok ikke kjempeforelsket i henne, men han likte hennes væremåte. Foreldrene deres ble ikke underrettet om bryllupet. Men på en eller annen måte hadde moren til David funnet ut om det. Så da de kom ut  av kommunehuset stod hun der og ventet på dem.

David Bowie med Angie etter giftemålet. Moren til Bowie som hatet Angie intenst,

hadde funnet ut hva som var i gjære, og stod utenfor og ventet da de kom ut. 

Det meste av 1970 jobbet Bowie med sitt neste album "The Man Who Sold The World". Her begynte Bowie å finne formelen som etter hvert skulle føre til suksess. På plata analyserte han også sin egen oppvekst ("The Width Of a Circle") og brorens sinnssykdom ("All the Madmen"). 

Og ikke minst hadde backingbandet Hype mye å si for Bowies mer rockete lydbilde på denne tiden, og de impulser de ga Bowie i utformingen av låtene. Noen år senere skulle de bli kjent for en hel verden som The Spiders from Mars.

Hype i 1970: David Bowie, Mick Ronson (gitar), John Cambridge (trommer), og Tony Visconti (bass)

1970 var et tøft år for Bowie. Grunnet det dårlige platesalget slet han og Angie med økonomien. De hadde ikke råd til mat. Også medlemmene i Hype ble bekymret. Og kunstklubbene som Bowie hadde vært en ildsjel for ble lagt ned en etter en.

David Bowie skrev mange nye låter dette året. De fleste ble å finne på "The Man who sold the world", mens andre først ble tatt i bruk senere. "Oh! You Pretty things" var en av dem. I første omgang ble den gitt til Peter Noone (ex. Herman's Hermits) som ga den ut i egen versjon. Singelen nådde 12. plass i Storbritannia, noe som ga Bowie sårt tiltrengte penger.

Det var Rick Wakeman (senere Yes) som spilte piano på starten av låta.

David Bowie foran en plakat som reklamerer for Peter Noones versjon av "Oh! you pretty things".

Forholdet til manager Pitt var blitt dårligere de siste årene. Og Bowie gjorde det han kunne for å unngå ham. I 1970 møtte han Tony DeFries i forbindelse med den håpløse økonomiske situasjonen. De Fries sa til ham: "I can get you out of that" - hvorpå Bowie brast i gråt. Lettelsen over å ha møtt noen som ville hjelpe ham med de økonomiske problemene gjorde sterkt inntrykk. 

Tony DeFries

DeFries hadde sine egne motiv for å hjelpe Bowie. Han så på Bowie som verdens største rockestjerne. Og DeFries ville skape et image og et handlingsprogram som førte Bowie dit. I utgangspunktet var det ment at DeFries kun skulle ta seg av Bowies økonomiske affærer. Men det endret seg raskt.

"The Man who sold the World" ble først gitt ut i U.S.A. pga. at Mercury records i Chicago satt med rettighetene til albumet. Men etter å ha ligget i butikkhyllene en stund, hadde den fortsatt ikke solgt noe som helst. Det ble da bestemt at Bowie skulle gjøre en promotion-turne turne der borte for å få opp interessen. Og for Bowie ble oppholdet en stor opplevelse. Han elsket New York - både for sine platebutikker og kunstmuseer. Og med sin framferd og uttalelser klarte han å skape blest i amerikansk media. Til magasinet Rolling Stone uttalte han at magasinets lesere: "can make up their minds about me when I begin getting adverse publicity, when I'm found in bed with Raquel Welchs husband". Både slike uttalelser og antrekkene hans antydet at han var homofil. Noe som fortsatt var et ikke-tema i U.S.A. 

Bowies ekstreme framtoninger var endel av markedsføringen for å bli lagt merke til.

Mens han var i New York møtte han også Lou Reed (The Velvet Underground) og Iggy Pop (The Stooges) for første gang. Personer som kom til å stå Bowie nært, og som Bowie i de følgende årene kom til å gi musikalske bidrag til. 

I Storbritannia ble den Marc Bolan-lignende "Black country Rock" gitt ut på singel sammen med "Holy Holy" i januar 1971. Albumet ble ikke gitt ut i Storbritannia før i april 1971. Og i stedet for den tegnede cowboyen som hadde vært på den amerikanske versjonen, hadde de her valgt et cover med Bowie liggende i en sofa, med langt hår og damekjole. Man satset på å bruke sjokk-effekten som hadde fungert så bra i U.S.A. i Storbritannia også. Og reaksjonene lot ikke vente på seg. I Tyskland ble det laget et annet cover. Og da platen etter suksessen med "Hunky Dory", ble gitt ut pånytt i 1972, var det med et 4. cover. 

	Den amerikanske versjonen fra 1970		Den engelske fra 1971		Den tyske fra 1971		Ny utgivelsen fra 1972

Salgmessig gikk det brukbart i U.S.A., mens han heller ikke denne gang klarte å komme seg innenfor topp 40 i Storbritannia. 

1971 var ellers et rolig år for Bowie. Han var opptatt med å produsere, skrive låter, og promotere et nytt band kalt Arnold Corns with Rudy Valentino. Valentino het egentlig Freddie Burrett og var klesdesigner. Men Bowie ville gjøre ham til en mer ekstrem utgave av Mick Jagger, med øyenskygge. Bowie produserte og skrev singelen "Moonage Daydream"/"Hang on to Yourself" for bandet, uten at det ble noen større suksess. Disse innspillingene ble gjort tilgjengelig i 2002 på 30-års utgaven av  "Ziggy Stardust". Og man kan tydelig høre at det er Bowie som også synger. 

Imens var Tony DeFries opptatt med andre ting. På Bowies vegne droppet han avtalene med Mercury records/Philips. I stedet fikk han RCA representanten Dennis Katz interessert i Bowie, etter å ha spilt ham noen låter fra det kommende "Hunky Dory" albumet. 

Sommeren 1971 dro Bowie på en mindre turne i Nederland. I desember 1971 kom "Hunky Dory". Et album som de fleste regner som en klassiker, og som i årene etter har vært selvskreven på oversikter over tidenes beste album. Veldig mange Bowie fans har den også som sin favorittplate - Med sterke låter som "Changes", "Oh! you pretty things", "Fill your Heart", "Queen Bitch" og "Life on Mars". I realiteten var samtlige låter på plata av høy klasse. Rick Wakeman som deltok på plata har omtalt den som "the best collection of great songs on one album ever". Den var ikke et tema-album som etterfølgeren "Ziggy Stardust", det var bare en god samling låter.

Tekstlinjen "Look out my window and what do I see. A crack in the sky and a hand reaching down to me" i "Oh! you pretty things", var inspirert av et syn broren Terry hadde hatt i 1967, der Jesus åpenbarte seg for ham, og fortalte at han var valgt ut til et spesielt oppdrag. Andre mener tekstlinjen og låta handler om vesener fra verdensrommet som kommer til jorden for å kolonisere den.

Klassikeren "Hunky Dory" fra 1971

Bowie omtalte "Hunky Dory" slik: "I really started to feel at home as a songwriter in Hunky Dory. I really felt that I knew how to write songs at that point. There were couple of things that attempted to sort of transplant the brain of a cabaret song onto a piece of rock writing. One was 'Life on Mars' and the other one was 'Changes'. Changes started out as a parody of a nightclub song, a kind of throwaway. But it turned into the monster that nobody would stop asking for at concerts. "Dye-vid, Dye-vid-do Changes". I had no idea it would become such a popular thing".

"Life on Mars" har i årene etter figurert på kåringer over tidenes beste låter. En slik avstemning vant den, mens i en avstemning BBC hadde for noen år siden endte den på 57. plass. Låta var skrevet som en parodi på Frank Sinatra som fikk en hit med "My Way". En låt Bowie visste han kunne tjent gode penger på. I coveret til "Hunky Dory" står det da også "inspired by Frankie" i klamme ved siden av "Life on Mars".

Tekstlinjen "It's a God-awful small affair. To the girl with the mousy hair. But her mummy is yelling no. And her daddy has told her to go" omhandlet Bowies tidligere kjæreste Hermione Farthingale, som den andre låta han skrev om henne.

Da Bowie i 2008 valgte ut låtene han var mest fornøyd med var "Life On Mars" en av de han ønsket å trekke fram. Også "The Bewlay Brothers" var en av 12 låter som ble trukket fram. Bowie spilte inn "The Bewlay Brothers" alene i studio sammen med produsent Ken Scott, sent en kveld. Bowie: "It was late, I know that. I was on my own with my producer Ken Scott; the other musicians having gone for the night."

Bowie (om "Life On Mars"): "This song was so easy. Being young was easy. A really beautiful day in the park, sitting on the steps of the bandstand. 'Sailors bap-bap-bap-bap-baaa-bap.' An anomic (not a 'gnomic') heroine. Middle-class ecstasy. I took a walk to Beckenham High Street to catch a bus to Lewisham to buy shoes and shirts but couldn't get the riff out of my head. Jumped off two stops into the ride and more or less loped back to the house up on Southend Road. Workspace was a big empty room with a chaise longue; a bargain-price art nouveau screen ('William Morris,' so I told anyone who asked); a huge overflowing freestanding ashtray and a grand piano. Little else. 

I started working it out on the piano and had the whole lyric and melody finished by late afternoon. Nice. Rick Wakeman came over a couple of weeks later and embellished the piano part and guitarist Mick Ronson created one of his first and best string parts for this song which now has become something of a fixture in my live shows."

Rick Wakeman som også spilte piano på "Morning Has Broken"

med Cat Stevens bidro til å gjøre "Life On Mars" til en klassiker. 

"Kooks" ble skrevet som en kjærlighetssang til sin nyfødte sønn Duncan Zowie Heywood Jones som ble født 30. mai 1971. En vakker sang som mange er blitt glad i.

Som en kuriositet kan det nevnes at Eric Idle fra Monty Python var fadder til Duncan Zowie.

	Familielykke i 1973 og 1974. Angie, Zowie og David.

På plata deltok Rick Wakeman på piano. Mick Ronson var gammel kjenning. Mens Ken Scott (senere Elton John, Jeff Beck, Supertramp) produserte plata sammen med Bowie. Scott kom også senere til å produsere klassiske Bowie plater.

Selv om plata med årene har solgt i millioner, og i dag er Bowies nest mest solgte etter "Ziggy Stardust", ble den ikke noen umiddelbar hit da den kom ut. 50.000 i løpet av de første månedene i U.S.A. var brukbart  men ikke mer. Igjen skapte Bowie furore med uttalelser om sin seksuelle legning.

På den tiden han skrev låter for "Hunky Dory" hadde han også en annen plate i tankene, nemlig "Ziggy Stardust". Og det som skulle bli et konsept album. Endel av låtene var skrevet allerede i 1970. Slik som "Hang on to yourself" og "Moonage Daydream".

I januar 1972 hadde Bowie materialet klart for "Ziggy Stardust". Men det ble lagt på vent da Bowie og Mick Ronson ble opptatt med andre ting. Våren 1972 produserte de albumet "Mott the Hoople" for Mott the Hoople" og litt senere på året "Transfomer" for Lou Reed. Begge albumene fikk et lydbilde som minnet om platene til David Bowie. Mott the Hoople var veldig langt nede på den tiden, og for å hjelpe dem i gang igjen lot han dem få spille "Suffragette City" på en turne til Sveits, før han selv hadde presentert den. Og han skrev "All the young dudes" til dem. Bowie sa i den forbindelse: "That might do the trick". Og det var nettopp det låta gjorde. "All the young dudes" ble Mott The Hooples store hit og varemerke med 3. plass på den britiske singellisten i 1972. 

"Transformer" som ble resultatet av Bowies samarbeid med Reed, er muligens Reeds beste plate, og en klassiker i dag. Med kjente låter som "Walk on the wild side", "Perfect Day" og "Satellite of Love".

	Lou Reed	Mott the Hoople

I et intervju med Melody Maker våren 1972 stod Bowie fram med et nytt utseende. Med make up, rødt hår, pigg på toppen og langt bak. Overskriften på oppslaget var "Oh you pretty thing". Han bekreftet her at han var biseksuell. Og han omtalte seg selv som en kosmisk jobb. Og at han nå skulle være Ziggy Stardust. Ideen til Ziggy fikk Bowie delvis fra en rocker som kalte seg Stardust Cowboy. Og Ziggy navnet var avledet av Iggy (Pop). Marc Bolan som i mange år hadde vært forbilde for Bowie hadde også laget visuelle uttrykk som kunne minne om det Bowie nå gjorde.

Det kjønnsløse romvesenet Ziggy Stardust, alias David Bowie.

Bowie laget en historie som hele konseptet var bygget rundt. Ziggy Stardust og hans band The Spiders from Mars var fra den røde planeten. Deres misjon på jorden var å underholde menneskene med deres "cosmic jive". Ziggy sier :Till' there was rock, you only had God", og opphøyet seg med det til en slags Messias. Men tilslutt kræsjer Ziggy og brenner opp, fordi han gikk for langt. 

Bowie hadde tenkt gjennom alle aspektene ved Ziggy figuren. Også hvordan han skulle opptre på scenen, i intervjuer m.m. Bowie har senere innrømmet at han "mistet" seg selv i denne perioden. Han ble Ziggy Stardust. Han identifiserte seg med ham. David Jones var bare en fyr han hadde kjent for noen år siden.

The Spiders from Mars var hans backingband Hype. Bestående av Mick Ronson, Trevor Bolder og Woody Woodmansey. De framstod også i ny innpakning.

Ziggy Stardust & the Spiders from Mars: Trevor Bolder,

Mick Woodmansey, David Bowie og  Mick Ronson

Med sitt nye image debuterte bandet på Friars Aylesbury og The Lanchester Festival. Og de spilte på Royal Festival Hall (Redd hvalen støttekonsert), med hele pressen til stede. Også Lou Reed kom opp på scenen og spilte med Bowie. Melody Maker skrev etterpå "A STAR IS BORN". 

Tony DeFries smidde mens jernet var varmt, og inviterte 24 utvalgte representanter fra amerikansk media til en Bowie-konsert i Storbritannia. For å vise dem den nye Bowie. Også Iggy Pop og Lou Reed er tilstede under happeningen. Lou Reed sjokkerte alle ved å kysse Bowie på munnen mens Bowie ble intervjuet. Like etter gikk DeFries ut og kunngjorde at Bowie ikke kom til å gjøre flere intervjuer, på et tidspunkt der etterspørselen etter Bowie var på det største. Dette bidro til å mystifisere Bowie.

Albumet "The Rise & Fall Of Ziggy Stardust & The Spiders from Mars" kom ut i juni 1972, og var igjen produsert av Ken Scott og David Bowie. Plata var som "Hunky Dory" fylt av klassikere. Men denne gang med en tilsynelatende rød tråd mellom låtene. Også de som ikke hadde sans for platas tema, kunne like plata pga. låtenes kvaliteter. Slik som tittelsporet, "Five Years", "Rock'n roll Suicide", "Starman", "Suffragette City" og "Hang On To Yourself". Alle låtene var som vanlig skrevet av Bowie selv, med unntak av "It ain't easy" (Ron Davies). 

"The Rise & Fall Of Ziggy Stardust & The Spiders from Mars" med det

flotte coveret, med bilde tatt ved "K. West" på 23 Heddon Street i London

"Hang On To Yourself" er Bowies egen favoritt fra "Ziggy Stardust", og da helst i den versjonen de framførte live i Santa Monica i U.S.A., 20. oktober 1972. Konserten ble i 2008 gjort tilgjengelig på plate, med bakgrunn i en bootleg som hadde sirkulert blant fansen i mange år, med begrenset lydkvalitet. Konserten ble også kringkastet på radio den gangen. Bowie: "This was our first live American radio broadcast, so it was a big deal. We fluffed a lot of stuff that night, but the enthusiasm and pride stand 10ft tall."

"Live Santa Monica '72"

"Starman" ble valgt ut til å være første singel fra plata, 4. februar 1972. Og den ble Bowies første topp 10 hit i Storbritannia siden "Space Oddity". Albumet nådde "bare" 5. plass i Storbritannia da det kom ut. Men har i årene etter solgt jevnt og trutt, slik at det i dag dreier seg om mange millioner solgte kopier av plata.

Bowie opptrådte på det populære musikkprogrammet Top Of The Pops på BBC med "Starman", noe som bidro til at han nådde ut til millioner av unge briter. Flere artister som hadde suksess på 80-tallet har nevnt hans opptreden her som en viktig inspirasjonskilde og tidspunktet da ble fan av Bowie.

David Bowie og Mick Ronson på Top Of The Pops med "Starman i 1972

Det som må ha vært like gledelig for Bowie var at suksessen med "Ziggy Stardust" økte interessen for de gamle platene hans. I september kom "Hunky Dory" inn på albumlisten i Storbritannia med en sterk 3. plass (bedre enn Ziggy Stardust). Deretter ble "The Man who sold the world" og "David Bowie" (1969) gitt ut i med nye cover. Sistnevte var omdøpt til "Space Oddity". Med gode plasseringer. I tillegg fikk han to hitsingler dette året med låter som ikke var å finne på noen av disse platene. "John I'm only dancing" (12. plass) og "The Jean Genie". Sistnevnte var en forsmak på hans neste album "Aladdin Sane", og nådde en sterk 2. plass i desember 1972.

Nyutgivelsen av "David Bowie" fra 1969, omdøpt til "Space Oddity", ble gitt ut i 1972.

Etter albumutgivelsen samlet Bowie The Spiders from Mars, Lindsay Kemp med en dansetropp, og endel andre i Theatre Royale, i Stratford East for å forberede den spektakulære Ziggy Stardust-turneen de skulle ut på. De øvde i 14 dager før de var fornøyd. 19. august 1972 ble showet presentert på Rainbow Theatre i London. Lou Reed som var tilstede omtalte showet som "amazing, stupendous, incredible, the greatest thing I've ever seen."

Deretter bar det ut på turne. En turne som egentlig hadde startet allerede 3. februar. i Coventry. Med stoff fra både den da kommende "Ziggy Stardust" plata, og tidligere materiale. De få som hadde funnet veien til konsertene hans ble overveldet over sceneshowet hans. 

Men det var først etter 19. august han selv framstod som Ziggy Stardust. I løpet av 1972 holdt han og bandet 94 konserter. I tillegg til produksjonene for Lou Reed, Mott the Hoople, og promoteringen av "Ziggy Stardust". I sannhet et hektisk år. Fra 22. september fortsatte turneen til U.S.A., før han  ved juletider kom tilbake til England, bare for å starte med runde 2. av "Ziggy Stardust" turneen den 23. desember.

Til tross for de mange konsertene valgte Bowies management å velge bort Fastlands-Europa, med land som Frankrike, Tyskland, Spania, Italia m.m. Noe Bowie skjønte lite av, og noe som gjorde ham trist. Bowie: "I never understood that and was pretty miserable about it at the time, but now realise how naive and unprepared my management was for the serious job of actually managing."

Samtidig jobbet Bowie intenst med sitt neste album "Aladdin Sane". (Opprinnelig kalt "A lad insane"). Det meste av materialet var skrevet mens de turnerte i U.S.A. Og mange av de inntrykkene de fikk der kom til uttrykk i låtene. "The Jean Genie" ble skrevet i New York og Detroit, og deretter spilt inn i RCAs studio i New York. "Watch That Man" ble skrevet i New York", "Aladdin Sane" ble skrevet på båten Ellinis da var på vei tilbake til England. "Drive in Saturday" ble skrevet i ørkenen mellom Seattle og Pheoenix. "The Cracked Actor" ble skrevet i Los Angeles, "Time" i New Orleans.Mens "Lady Grinning Soul" ble skrevet i England, om den amerikanske soul-sangerinnen Claudia Lennear.

Den romantiske "Lady Grinning Soul" er Bowies egen favoritt fra "Aladdin Sane", om den amerikanske damen han møtte i 1972. Bowie: "This was written for a wonderful young girl whom I've not seen for more than 30 years. When I hear this song she's still in her 20s, of course." Opprinnelig skulle ikke "Lady Grinning Soul" vært med på albumet, men den erstattet en låt kalt "Zion". På plata hadde han også gjort en cover av Rolling Stones' "Let's Spend The Night together", i en forrykende versjon. 

David Bowie måtte jobbe under press for å bli ferdig med "Aladdin Sane" til den 23. januar 1973. For 24. januar var han pånytt på vei Amerika og en ny amerikansk turne. Denne gang som Aladdin Sane.

"Aladdin Sane" kom ut i april 1973 og ble en umiddelbar suksess med 1. plass på den britiske albumlisten. Både publikum og anmeldere var enig om at dette var (nok) et mesterverk. Man brukte også tid på å finne skjulte budskap i tekstene. Særlig tittellåta "Aladdin Sane" - om den handlet om Bowies bror. Også i U.S.A. og Norge ble dette et slags gjennombrudd for Bowie. I Norge fikk han sin første plassering på VG-lista med en 11. plass i 1973. Den holdt seg på VG-lista i 19 uker. I U.S.A. nådde albumet 17. plass.

Bowie-klassikeren "Aladdin Sane" fra 1973

"Aladdin Sane" var skrevet under kummerlige kår, på kort tid. Likevel ble det en klassiker som ofte topper lister over tidenes beste plater. Og som idag er Bowies 3. mest solgte plate. Suksessen med plata handlet nok også om at det i 1973 var langt flere som hadde hørt om Bowie, og visste hva han stod for, enn hva tilfellet hadde vært noen år i forveien.

Bowie fikk også flere andre gode plasseringer dette året. Singelen "Drive in Saturday" nådde 3. plass i april 1973. Og nettopp det fikk Ian Hunter i Mott the Hoople til å gremme seg. Bandet ble nemlig tilbudt låta av Bowie, men pga. uenighet om arrangementet valgte Hunter å si nei til "Drive in Saturday". I juni 1973 ble "Life on Mars" gitt ut på singel med en fin 3. plass som resultat. "Life On Mars" hadde ikke vært ute på singel tidligere.

Først i 1973 ble "Life On Mars" gitt ut på singel.

Også tullelåta "The Laughing Gnome" fra debutalbumet ble gitt ut pånytt, til Bowies fortvilelse. Deram så muligheten til å tjene noen kroner, noe de nok gjorde med 6. plassen på den britiske singellisten. Det positive med singelen var at for de mange som ikke visste at Bowie hadde en aktiv periode på 60-tallet, ble singelen en inngangsport til albumene gitt ut i det tiåret.

Bowie i celebert selskap i 1973: Ringo Starr, Lulu og Cat Stevens.

I oktober 1973 kom også forsmaken på det neste albumet iform av The Mersey-coveren "Sorrow" fra 1966. I Bowies versjon gikk den til 3. plass i Storbritannia.

Ziggy Stardust turneen varte til 3. juli 1973. Hvor han også opptrådte i Japan i løpet av året. Bowie ble svært fascinert av det landet. Og hentet inspirasjon herfra til senere låter som "Black Out" og "Moss Garden". 

På avslutningskonserten som ble holdt på Hammersmith, London annonserte han at dette var det siste showet han kom til å gjøre, noensinne: "Of all the shows on the tour this one will stay with us for the longest because not only is this the last show of the tour, but it is the last show we will ever do."

Publikum var i sjokk. Noen begynte å gråte, men de som var mest sjokkert var muligens backingbandet The Spiders from Mars. De hadde ikke hørt om Bowies beslutning før den kvelden. I et intervju gjort av Mick Ronson etterpå forklarte Bowie beslutningen med at han hadde behov for å gå videre i livet og gjøre andre ting. Bl.a. engasjere seg i filminnspillinger. Det spørs om ikke Tony DeFries hadde et ord med i beslutningen.

Det ble laget både en film og en plate fra denne siste konserten Bowie holdt som Ziggy Stardust.

Det ble gitt ut både en film og en plate fra den berømte konserten på Hammersmith i 1973.

Deretter dro David Bowie til slottet Chauteau D'Herouville" ved Paris, Frankrike. Her spilte han inn en cover-plate med sanger han selv hadde hatt et nært forhold til i ungdommen. For det meste gjort av London-band i tiden 1964-1967. Blant bandene Bowie covret fant man både Pink Floyd, The Who, Bert Berns, The Merseys og The Kinks. Selv om låtvalgene var bra ble ikke "Pin ups" noen stor plate. Det at den ble spilt inn på kort tid kan også ha påvirket resultatet. Selv om den ikke fikk så bra kritikk da den kom ut i november 1973 gikk den likevel til topps på den britiske albumlisten (8. plass i Norge, 23. plass i U.S.A.). Et paradoks når man tenker på at "Ziggy Stardust" ikke nådde høyere enn 5. plass. 

Mer spennende enn selve musikken var muligens coveret til plata, med bilde av Bowie og 60-talls ikonet Twiggy. Det var egentlig meningen at bildet skulle brukes i motemagasinet Vogue, men Bowie likte ansiktsmalingen de begge hadde, og uttrykket i bildet, og overtalte fotografen til heller å selge bildet til ham enn til Vogue.

Coveret av "Pin Ups" viser David Bowie sammen med det engelske 60-talls ikonet Twiggy.

På tiden da "Pin Ups" ble gitt ut sjokkerte Bowie verden da han i et intervju med Daily Express fortalte at han ikke var trofast mot sin kone, og at heller ikke hun var det mot ham. Selv om de var gift hadde de ikke inngått noen avtale om monogami. 

I desember 1973 produserte Bowie en plate for The Astronettes - et band bestående av venner av Bowie. Bl.a. Geoffrey Alexander MacCormack som Bowie hadde kjent siden skoledagene i Bromley, og som koret på Bowies plater fra 1973 til 1976. McCormack var også kjent under navnet Warren Peace.

Bowie og kameraten Geoffrey Alexander MacCormack

Julen tilbrakte de hos foreldrene til Angie som bodde på Kypros. RCA benyttet anledningen til å ta opptelling, og fant ut at Bowie i 1972-1973 hadde solgt 1 million LPer og 1 million singler i Storbritannia alene. De var svært fornøyde.

På denne tiden hadde Bowie også stor suksess da han samarbeidet med 60-talls ikonet Lulu på en coverversjon av hans egen "The Man who sold the world". Bowie produserte låta, i tillegg til at han spilte saksofon og koret. Singelen som ble gitt ut ble en stor hit med 3. plass i Storbritannia, i januar 1974. Også Bowies "Watch that Man" ble spilt inn med Lulu på vokal. Det gikk rykter om et kjærlighetsforhold mellom de to på den tiden. Men like etter ble Lulu gift med frisøren John Frieda, noe som satte en stopper for de ryktene. 

I første halvdel av 1974 tilbrakte David Bowie det meste av tiden i studio, der han jobbet med ulike prosjekt. Han hadde planlagt denne perioden i lengre tid, for Olympic Studios i London der han holdt til, var leid et år i forveien. Han hadde også ulike filmprosjekt som han jobbet med. Bl.a. "The 1980 Floorshow". Et show laget for "The Midnight Special", der Ziggy Stardust & the Spiders from Mars opptrådte på Marquee i  en tenkt setting. Også The Troggs og Marianne Faithful deltok i filmen.

David Bowie med Marianne Faithful i Bowies produksjon for "The Midnight Special".

Bowie var på denne tiden inne på tanken om å lage et "Pin Ups 2" album. Fordi han i ettertid hadde funnet fram flere låter han kunne tenkt seg å tolke. Men han droppet ideen.

I stedet konsentrerte han seg om arbeidet med sitt neste album kalt "Diamond Dogs". Et album som var ment som et protest-album. På sine turneer til U.S.A. og også Sovjetunionen hadde han sett ting som hadde sjokkert ham, og som hadde fått ham til å tenke over ting på en ny måte: "This one again has a theme. It's a backward look at the sixties and the seventies and a very political album. My protest". Samtidig hadde han også tenkt å lage en musikal av George Orwells bok "1984". Om hvordan myndighetene overvåker deg, og har kontroll over dine handlinger. Det kan være dette han reagerte på i det amerikanske og russiske samfunnet. 

Dessverre ble det aldri noe av musikalen, da Orwells enke var imot det. Bowie endret da tema for plata, til omhandle tiden etter apokalypsen i dystre Hunger City. Bowie: "I'd failed to obtain the theatrical rights from George Orwell's widow for the book 1984 and having written three or more songs for it already, I did a fast about-face and recobbled the idea into Diamond Dogs: teen punks on rusty skates living on the roofs of the dystopian Hunger City; a post-apocalyptic landscape."

"Diamond Dogs" fra 1974 ble likevel en plate preget av Orwells dystre spådommer. Særlig i låtene "1984", "We Are the Dead" og "Big Brother". 

Plata var også ellers preget av dystre fortellinger fra nåtid ("Candidate"). "Candidate" sammen med "Sweet Thing" og "Sweet Ting (Reprise)" var sentral i Bowies ide til en musikal, og har i ettertid blitt nevnt av ham som hans favorittlåter fra "Diamond Dogs".

"Diamond Dogs" fra 1974

Musikalsk var "Diamond Dogs" en spennende plate, hvor Bowie uten The Spiders from Mars valgte å gjøre det meste selv. Han spilte gitar, ulike typer av saksofon, moog-synthesizer, mellotron. Og han arrangerte, mikset og produserte plata selv - et imponerende arbeid. Bruken av synth var nytt for Bowie. Men samtidig ga det plata det futuriske preget han nok var ute etter. Man hører det særlig godt i "Big Brother". Bowie varierte mellom disco-inspirert musikk i "1984", crooner-stil i "When You Rock'n Roll with me", og rett fram rock i "Rebel Rebel". Sistnevnte ble skrevet ganske tidlig, og allerede i februar 1974 var den ute på singel, og nådde 5. plass i Storbritannia. Albumet fulgte i mai. Den gikk da til topps i Storbritannia, og nådde 5. plass i U.S.A. - det beste Bowie hadde oppnådd der. I Norge ble det 8. plass.

Selv om Bowie året før hadde annonsert at han aldri kom til å holde konserter igjen, holdt ikke løftet mer enn et år. Den 14. juni 1974 startet han opp "The Diamond Dogs tour" i Montreal, Canada. Med nytt band, og storslått koreografi. Bl.a. hadde de gjenskapt Hunger City fra låta "Diamond Dogs" på scenen. Musikerne var Earl Slick på gitar, Herbie Flowers på bass, Mike Garson på keyboard, og Tom Newman på trommer. De fleste av disse hadde deltatt på "Diamond Dogs" albumet. 14. og 15. juli ble det gjort opptak av konsertene på The Tower Theatre i Philadelphia. Opptak som ble å finne på dobbel-LPen "David Live", som ble gitt ut i oktober 1974. Plata ble en stor suksess, også i U.S.A. der den nådde 8. plass. I Storbritannia klarte den 2. plass mens i Norge ble det 12. plass. Det ble også gitt ut en singel kalt "Knock on Wood" som var en cover av 60-talls hiten med Eddie Floyd. Låta gikk inn på topp 10 i både Storbritannia og Norge. "David Live" viste Bowie i en brytning mellom rocken fra Ziggy-perioden til den mer discoinfluerte han kom til å jobbe videre med.

Fra "Diamond Dogs" turneen.

På midten av 70-tallet var musikkscenen i  U.S.A. preget av disco. Mens Bowie turnerte rundt i U.S.A. hørte han denne musikken og ble inspirert til å gjøre noe lignende selv. Det startet iflg. Bowie med "1984" og "When you rock'n roll with me" på "Diamond Dogs".

I oktober 1974 mens han fortsatt var på turne i U.S.A. flyttet han inn på Hotel Barcley i Philadelphia. Og han booket tid i Sigma Sound Studios. Et studio som var kjent for sine R&B plater. Han fikk her med seg Carlos Alomar og David Sanborne som begge hadde vært med på turneen, og Andy Newmark fra Sly & the Family Stone.

Bowie selv var veldig entusiastisk over låtene de spilte inn, og lot publikum som stod utenfor studioet få komme inn og høre. 

I september 1974 flyttet han til Los Angeles. Her forberedte han del 2 av den amerikanske turneen. Denne gang ønsket han å fjerne all staffasjen og heller gjøre ting enklere, mer rett fram. Han hadde fått bevist for seg selv at han kunne sette opp storslagne show, og da ville han heller gjøre noe annet i fortsettelsen.

I Los Angeles kjøpte han et hus i bydelen Geneva. Huset inneholdt 30.000 bøker som Bowie puslet endel med. Samtidig ble dette også starten på Bowies mest selvdestruktive periode, med utstrakt bruk av narkotika. 

1. singel fra det nye albumet ble tittellåta "Young Americans" gitt ut i februar 1975. En låt som til fulle viste Bowies soul/disco-inspirerte lydbilde, men som solgte dårlig i  U.S.A. og Storbritannia. Allerede i desember 1974 presenterte Bowie den nye låta i TV-programmet Dick Cavett Show. Med seg blant koristene hadde Bowie soul-legenden Luther Vandross, som deltok på den kommende plata og påfølgende turne.

David Bowie på Dick Cavett Show

Albumet "Young Americans" kom i mars, og fikk mange tilnavn: plastic soul, british soul, robotic soul, blue eyed soul. Bowie hadde slått seg sammen med de beste innen sjangeren og resultatet ble en hyllest til Philadelphias soul-scene. Albumet nådde 2. plass i Storbritannia, 9. plass i U.S.A., 13. plass i Norge og topp 10 i mange andre land.

"Young Americans" fra mars 1975.

Albumet skulle egentlig hete "One Damn Song". På en av låtene hadde han fått hjelp fra John Lennon. De skrev "Fame" under en session på Electric Ladyland i New York. Akkurat tidsnok til at den kunne bli med på plata. Og dette skulle bli Bowies mest populære singel i U.S.A. noensinne med 1. plass på Billboard. I Storbritannia klarte den bare 17. plass.

På "Young Americans" hadde Bowie også funnet plass til Beatles-låta "Across The Universe" som Lennon i sin tid skrev. "Fascination" skrev Bowie sammen med Luther Vandross.

John Lennon og David Bowie

Bowies egen favoritt på "Young Americans" var den vakre soul-balladen "Win". En låt som omhandlet Winifred Atwell. Den trinidanske pianisten var svært populær i Storbritannia på 50-tallet med sine boogie-woogie/ragtime hits, noe som den unge Bowie ikke kunne unngå å legge merke til i oppveksten. Senere hevdet Bowie at låta ikke var om henne. Bowie: "This is not, you may be speechless to learn, an ode to Winifred Atwell, though I almost wish it were for she was a real winner."

På samme tid jobbet Bowie intenst for å komme seg ut av kontraktsforholdet til Tony DeFries. I lengre tid hadde han irritert seg over at De Fries hadde andre planer for Bowie enn de han selv hadde. Bowie hadde alltid vært en målbevisst mann, og De Fries kom i veien for ham. Etter at advokatene hadde kranglet en stund ordnet det seg. Bowie opprettet da sitt eget selskap kalt The Bewlay Brothers som tok seg av forretningsaffærene hans. Corinne "Coco" Schwab tok over som Bowies personlige assistent. En jobb hun hadde i 46 år!, fram til hans død i 2016 . Hun har også vært turnemanageren hans. Men det var ikke før i 1982 at Bowie ble kvitt DeFries for godt.

Corinne "Coco" Schwab

Bowie ønsket nå å bruke mer tid på film. Han og flyttet samtidig til Chelsea-distriktet i New York. Like etter fikk han en rolle i filmen "The Man who fell to Earth", med bakgrunn i hans kortfilm "Cracked Actor" som regissøren hadde sett på BBC. Filmen ble spilt inn i New Mexico. Det ble mye venting underveis, men Bowie hadde tatt med seg 1500 bøker og malesaker, så han fikk tiden til å gå. I tillegg skrev han på en bok som var halvt fiction, halvt selvbiografisk, kalt "The return of the thin white duke". Han hadde også med seg kona Angie og sønnen Zowie mens han var der.

Fra innspillingen av "The Man who fell to Earth".

Bowie kom veldig godt overens med regissør Nick Roeg, som han omtalte som et geni. Bowie hadde egentlig planlagt å lage filmmusikk til "The Man who fell to Earth", og så la det være hans neste studioalbum også. Han dro tilbake til New York etter filmingen for å skrive den. Release for plata var satt til mars 1976. Men fordi det fortsatt var stridigheter med DeFries om rettigheter på den tiden, ble det ikke noe av plata. I stedet tok han med seg Carlos Alomar, Dennis Davis og Earl Slick som hade vært med på "Young Americans"-innspillingen til Los Angeles for å spille inn den neste platen i Cherokee studioet der. Han fikk også med seg Bruce Springsteen pianisten Roy Bittan i studio. 

Bowie likte å ta tog på den tiden. Han tok tog fra New York til New Mexico, for å få med seg mest mulig av eiendelene sine. Og han tok tog til Los Angeles. Ikke så rart da at den neste plata hans ble hetende "Station To Station". Albumet starter med lyden av et tog som går fortere og fortere, og man hører lyden av en togfløyte. Coveretbildet til "Station to Station" var hentet fra filmen "The Man who fell to earth". Mange lurer ennå i dag på om det fins låter som var beregnet for det soundtracket, som ikke ble å finne på det følgende albumet. Mye tyder nok på det. Det man vet er at "TVC-15" var tiltenkt soundtracket. Også "Subterraneans" som senere ble å finne på "Low".

Hjemme i England hadde RCA valgt å gi ut "Space Oddity" fra 1969 som singel pånytt. Denne gang med 1. plass som resultat. Dermed hadde Bowie hatt sine første nr.1 plasseringer i både Storbritannia og U.S.A. i løpet av 1975.

"Golden Years" ble valgt ut til å være 1. singel fra "Station to Station". Den kom i butikkene i november (10. plass i U.S.A. og 8. plass i Storbritannia). Låta lignet ikke så mye på det som ellers var på "Station to Station", men passet heller sammen med materialet fra "Young Americans. Bowie har selv i ettertid sagt at låta ble skrevet for Elvis Presley, men at det aldri kom så langt at noe ble avtalt.

Albumet "Station To Station" fra 1976

"Station To Station" ble gitt ut i januar 1976, og ble nok en salgsuksess. 3. plassen han fikk i U.S.A. var det høyeste han oppnådde der før 2013. I Storbritannia ble det 5. plass. Plata bestod av kun 6 låter, men til gjengjeld var de alle av høy kvalitet. I "Wild is the Wind" gjorde Bowie en imponerende vokalprestasjon. Låta var egentlig en gammel slager med Nina Simone. Plata inneholdt den vakre, men tandre "Word on a Wing", den drivende "TVC-15" med den merkelig teksten. Og det var tittellåta "Station to Station". En av Bowies beste låter noensinne - nesten episk i stilen. Den varte i hele 10 minutt, og var iflg. Bowie en reise innom kristendommens stasjoner i verden. Men mange så den også som en hyllest til tyske Kraftwerk. Et band Bowie beundret. Også Kraftwerk anså låta som en hyllest, og hilste tilbake i låta "Trans-Europe Express" der Bowie og Iggy Pop blir nevnt i teksten. "Station to Station" ga rom for mange tolkninger. Ikke minst fordi han startet med å synge: "The return of the thin white duke..", og mange anså denne tynne hertugen til å være Bowie selv. På den tiden så Bowie litt tynn og pistrete ut. Tydelig merket av de narkotiske stoffene.

The Thin White Duke

Høsten 1975 annonserte Bowie pånytt at han aldri mer kom til å dra på turne. Han mente det ødela hans kunstutfoldelse. Men allerede 2. februar 1976 var han ute på veien igjen. Med besøk i 35 amerikanske byer, på en turne han kalte "Isolar". 

Bowie på "Isolar Tour".

Turneen kunne fått et trist utfall, da Bowie ble arrestert på et hotell i Rochester, i New York State, 21. mars 1976. Tidligere på kvelden hadde Bowie gjort en konsert i byen. Bowie ble arrestert sammen bl.a. Iggy Pop etter at det ble funnet 182 gram marihuana på hotellrommet hans.

Tiltalen var  kriminalitet av klasse C, noe som betydde at de kunne få 15 år i fengsel. Alle ble imidlertid løslatt fra Monroe County-fengselet etter at Bowie betalte hele 2000 dollar for hver av dem. 

Det var egentlig meningen at Bowie skulle møte opp i retten dagen etter, men det hadde han ikke tid til ettersom han skulle til Springfield og holde konsert den dagen. Og om han ikke møtte opp kunne han få en streng straff. Men med lovnad om å komme tilbake tre dager senere slapp han unna også dette. Da han omsider møtte opp i retten ble han møtt av et hylende fans, i form av flere prostituerte som også skulle i retten den dagen. 

Hendelsen nådde ut til verden gjennom et mugshot som ble tatt i forbindelse med arrestasjonen - som i ettertid endte opp som en av mange snodige hendelser i Bowies liv.

Mugshot av David Bowie 21. mars 1976.

Bowie hadde ikke vært hjemme i England på to år på denne tiden. Så da turneen i Amerika var avsluttet, dro han på turne til Europa. På flyplassen i England ble han møtt av tusenvis av glamrockere ikledd Ziggy Stardust klær, noe som virket litt fjernt for Bowie etter tiden i U.S.A. På turneen hadde Bowie strippet sceneshowet helt ned, med kun et skarpt hvitt lys rettet mot ham på scenen. Også støtteapparatet rundt ham var strippet ned til kun 3 personer. Han var lei alle intrigene som mange mennesker sammen skaper. Med hver sin agenda.

Bowie besøkte både Finland, Sverige (to konserter) og Danmark på turneen, men ikke Norge dessverre.

I et intervju i mars 1976 fortalte Bowie at han i framtiden kom til å lage noen hitalbum, som deretter kunne finansiere noen ukommersielle album. Han fortalte samtidig at han jobbet med et elektronisk album hvor det ikke skulle være noen vokal, inspirert av Brian Eno og Kraftwerk.

I mai 1976 holdt han 6 konserter på Wembley. På hver konsert var det 60.000 mennesker. Like etter dro han til Sveits hvor han kjøpte et hus på nordsiden av Genèvesjøen. Tanken var at Angie og sønnen Zowie skulle bo der, og Zowie gå på skole der. Oppholdet i Sveits var positivt på den måten at hans bruk av kokian og andre narkotiske stoffer ble redusert.

Like etter dro Bowie til Frankrike og slottet Chateau D'Herouville hvor han hadde spilt inn "Pin Ups". Denne gang var det Iggy Pops album "The Idiot" han skulle produsere. Opprinnelig var det kun meningen at Bowie skulle produsere "Sister Midnight" for Pop, med utgangspunkt i et gitarriff Bowie hadde kommet opp med. Men samarbeidet gikk så bra at det ble en hel plate ut av det. En plate med et umiskjennelig Bowie-preg. Stemmen til Pop er heller ikke så ulik Bowie sin, så det minnet om en Bowie-plate. Samtlige låter var skrevet av Pop sammen med Bowie. Bl.a. "China Girl" som Bowie selv kom til å bruke på "Let's Dance"-albumet. Låta "Dum Dum Boys" ga noen år senere navn til det norske rockebandet DumDum Boys. Albumet fikk topp kritiker da det kom, og regnes som en 70-talls klassiker. Men det solgte dårlig da det kom ut. Ungdommen var mer interessert i pønk på den tiden. Bowie ble også Iggy Pops manager på den tiden.

David Bowie og Iggy Pop under en tur til Moskva.

Deretter gikk Bowie i studio for å spille inn sitt eget album, kalt "Low". Et album hvor Bowie igjen brøt med den stilen han hadde hatt på forrige plate. For denne gang var det kjølige, stemningsfulle lydbilder som preget plata. Brian Eno som var en stor inspirasjonskilde for Bowie, var med og spilte på plata. Han bidro på synthesizer, moog, gitar, piano, keyboard og vokal. 

Plata ble i motsetning til det de fleste tror spilt inn på Chauteau D'Herouville i Frankrike. Først da de skulle mikse den sammen i september 1976 dro Bowie sammen med produsent Tony Visconti til Berlin. Eno ble da igjen i Paris.

Det var Giorgio Moroder - kjent for sine innspillinger med Donna Summer på den tiden - som anbefalte Hansa Studios i Berlin til Bowie. Moroder hadde selv spilt inn flere plater der på slutten av 60-tallet, og tenkte det kunne være et greit alternativ da hans eget Musicland Studios i München ikke var tilgjengelig for Bowie på den tiden. Giorgio Moroder: "In the mid 70s David called me and asked if he could use one of my studios to record an upcoming project. The particular studio he wanted, Musicland, was in Munich and I said I was really busy at the time to go over. Plus, it was being used by all kinds of people - Blondie, Elton John, Led Zeppelin, so forth. So I recommended him to use this studio in Berlin I had used quite frequently in the late 60s. He apparently did and spoke highly of it years later when we met again."

Berlin skulle de kommende årene bli hjemmet for David Bowie - en by som kom til å sette preg på den musikken han skapte. Han leide seg en liten leilighet over en bilforretning. Her laget han maten sin selv, og tok trappevasken når det trengtes. Han følte seg som en vanlig person igjen. I et intervju fortalte Bowie om tiden i Los Angeles, der han det meste av tiden hadde vært ruset: "Actually I was zonked out of my mind most of the time". I Berlin brukte han tiden til mer oppbyggende ting som f.eks. sykkelturer.

Tony Visconti som produserte "Space Oddity" og "The Man who sold the world" hadde vært borte fra Bowie da han hadde suksess med "Ziggy Stardust". Men på "Diamond dogs" og utover hadde han igjen blitt en sentral person på Bowies plater. Trilogien "Low", "Heroes" og "Lodger" var alle produsert av ham. 

Tony Visconti, David Bowie og Brian Eno i studio

Sammen med "Ziggy Stardust" regnes "Low" for å være Bowies beste og viktigste plate, til tross for sitt innadvente preg, der det kun var "Sound And Vision" som hadde et åpenbart hitpreg. I stedet var de de instrumentale sporene "Speed Of Life", "Art Decade", "A New Career In A New Town", "Weeping Wall", "Subterraneans" og "Warszawa" som gjorde denne plata til en klassiker. Bowie og Enos bruk av elektroniske instrument, og da særlig chamberlin-synthesizeren, samt nyskapende bruk av vokal, bidro til å skape fengslende lydlandskap. Der man fornemmet det kjølige og håpløsheten som rådet i Berlin på midten av 70-tallet. Man fornemmet også lyden av eksotiske steder i Østen et sted. "Speed Of Life" og "A New Career In A New Town" hadde et futurisk preg som var spennende, i tillegg til at de fungerte på dansegulvet.

"Be My Wife", "Breaking Glass" og "What In The World" var gode poplåter som bidro til å gjøre "Low" til et gjennomført album med stor dybde.

Klassikeren "Low" fra 1977. Coveret er et stillbilde fra filmen "The Man Who Fell To Earth".

RCA visste ikke helt hva de skulle tro da de fikk høre "Low" . Reaksjonen deres lignet nok litt på den selskapet til Lou Reed hadde da de fikk "Metal Machine Music" i fanget. RCA mente plata var et artistisk og et kommersielt selvmord. Og de ville ikke gi den ut så den rakk julesalget, i 1976. I stedet ble det drøyet til januar 1977 før den havnet i butikkene. Men da ble den likefullt en hit med 2. plass i Storbritannia og 11. plass i U.S.A. I tillegg ble "Sound And Vision" gitt ut på singel. RCA mente den hadde for lang intro, og for lite vokal. Men den nådde likevel 3. plass i Storbritannia og ble senere brukt som vignett i BBCs programmer.

"Sound And Vision" kom i ulike versjoner. Her i den belgiske utgaven.

En låt som ble spilt inn i Berlin, men som ikke ble med på "Low"-albumet var "Some Are", som Bowie skrev med Eno. Låta hørtes ut som en vokal videreføring av "Warszawa", med det samme 'golde' preget. Da Bowie i 2008 skulle velge ut sine 12 favoritter i sin egen diskografi ble "Some Are" valgt ut, mens ingen av de andre låtene på "Low" ble nevnt. Bowie: "A quiet little piece Brian Eno and I wrote in the Seventies. The cries of wolves in the background are sounds that you might not pick up on immediately. Unless you're a wolf. They're almost human, both beautiful and creepy."

I 1991 ble "Low" gitt ut pånytt i en remastret utgave, og da var "Some Are" med som ekstraspor.

1977 var et hektisk år for Bowie. "Low" ble gitt ut. Han produserte "Lust for Life" for Iggy Pop, hvor igjen de fleste låtene var skrevet av ham i fellskap med Pop, bl.a. de senere Bowie-låtene "Neighborhood Threat" og "Tonight".

Iggy Pop og David Bowie i 1977.

Han deltok i filmen "Just a Gigolo". Hadde fortellerstemmen i orkesterversjonen av "Peter and the Wolf" (gitt ut i 1978). Han fulgte Iggy Pop på hans turne i Storbritannia og U.S.A., der Bowie spilte piano. Og han spilte inn sitt neste album, kalt "Heroes".

"Heroes" ble spilt inn i Hansa Studios i Berlin, og i Mountain Studios i Montreux, Sveits. Albumet ble spilt inn sammen med de Bowie har omtalt som favorittmusikerne sine: Carlos Alomar, Brian Eno, Dennis Davis, George Murray og Robert Fripp. Sistnevnte var kjent gjennom sin tid i progrock bandet King Crimson. Hans gitarspill hadde mye å si for plata, ikke minst på tittelsporet "Heroes". En låt mange holder som det beste Bowie har laget, og en låt som har gått inn i rockehistorien som en av de beste og viktigste. "Heroes" handler om et kjærestepar som møttes hver dag utenfor Bowies studio, i skyggen av Berlin muren - i hvert fall var det det Bowie sa da han ble spurt om bakgrunnen for teksten. Men i realiteten var den inspirert av synet av kamerat og produsent Tony Visconti som bedrev utenomekteskapelig aktivitet med en dame han hadde blitt kjent med i Berlin (Visconti var på den tiden gift med Mary Hopkin - kjent fra "Those Were The Days").

Robert Fripp, David Bowie og Brian Eno

Robert Fripps gitarspill hadde et sonisk preg - en gitarlyd som bare fortsatte og fortsatte. Bakgrunnen for den spesielle gitarlyden var flere opptak med Fripps gitarspill som ble lagt oppå hverandre.

Tony Visconti: "We played it, all three tracks together, and you know, I must reiterate Fripp did not hear the other two tracks when he was doing the third one so he had no way of being in sync. But he was strangely in sync. And all his little out-of-tune wiggles suddenly worked with the other previously recorded guitars. It seemed to tune up. It got a quality that none of us anticipated. It was this dreamy, wailing quality, almost crying sound in the background. And we were just flabbergasted."

Låta "Heroes" ble gitt ut både på engelsk og tysk, på tysk sang Bowie: "Du Könntest du schwimmen. Wie Delphine Delphine es tun. Niemand gibt uns eine Chance Doch können wir siegen Für immer und immer. Und wir sind dann Helden Für einen Tag"

Resten av albumet "Heroes" minnet om "Low" i lydbildet, med instrumentale stemningslåter som "V-2 Schneider", "Neuköln" og "Sense of Doubt". I tillegg til mer fengende ting som "Beauty and the Beast" og "The Secret Life of Arabia".

Etter at plata var ferdig dro Bowie til Sveits for å være sammen med familien. I Storbritannia nådde albumet "Heroes" 3. plass, mens i U.S.A. ble det kun en 35. plass.

"Heroes" ble skamrost av musikkpressen og står i ettertid igjen som en klassiker fra 70-tallet. Da John Lennon i 1980 gikk i studio for å spille inn "Double Fantasy" uttalte han at han håpet å lage noe som var så bra som "Heroes"..

Låta "Heroes" som senere har blitt en rock-klassiker nådde ikke opp noe sted. I 2003 hadde musikkbladet NME "Heroes" på 5. plass over tidenes beste låter. Mens bladet Sounds hadde den på 2. plass på en lignende liste i 1985.

Albumet "Heroes" fra 1977

David Bowie er kjent for å gå egne veier, og den 28. september 1977 stilte han opp på et juleshow med Bing Crosby. Her gjorde Bowie en duett med Crosby der de sang de gamle sangene "Peace On Earth" og "Little Drummer Boy" i en medley. En underlig kombinasjon syntes mange, ikke minst Frank Sinatra som mislikte kompisens samarbeid med denne tvekjønnede engelskmannen. Låta ble gitt ut på singel i 1979, og har siden da vært en fast gjenganger i radio og de tusen hjem som stemningsmusikk til jul. Jula 1982 nådde den 3. plass på den britiske singellisten.

I mars 1978 dro Bowie på en 13 ukers verdensturne, kalt "Low And Heroes World Tour", hvor han besøkte 65 byer. Her hadde han med seg musikere fra band som Hawkwind, Todd Rundgren, og Frank Zappa. Selv om sceneshowet igjen var minimalistisk, og det var vanskelig å gjenskape låtene fra "Heroes" og "Low" live, fikk han strålende kritiker. Særlig fra den engelske pressen. På turneen tok han seg også tid til å besøke Norge. 5. juni 1978 stod han på scenen i Ekeberghallen i Oslo. Setlista på konserten var denne: "Warszawa", "Heroes", "What In The World", "Be My Wife", "The Jean Genie", "Blackout", "Sense Of Doubt", "Speed Of Life", "Breaking Glass", "Fame", "Five Years", "Soul Love", "Star", "Hang Onto Yourself", "Ziggy Stardust", "Suffragette City", "Art Decade", "Alabama Song", "Station To Station", og "Stay".

Det ble også spilt inn en liveplate fra denne turneen kalt "Stage" (5. plass i Storbritannia, 18. plass i Norge). Og sammenholdt med "David Live" fra noen år tidligere viste den endringen i Bowies lydbilde på en fin måte.

Midtveis på året dro Bowie til Sveits der han jobbet med en film som skulle handle om maleren Egon Schiele. I tillegg begynte han arbeidet med sitt neste album kalt "Lodger". Andre halvdel av 1978 gikk med til mer turnevirksomhet. Denne gang i Australia, New Zealand og Japan.

I 1979 holdt Bowie en lav profil. I februar dro han til Nashville, U.S.A. for å se det engelske elektrobandet The Human League opptre. Han uttalte etterpå at han hadde sett framtiden, og den het The Human Leauge. Noen år senere skulle han få delvis rett i det utsagnet.

I mars var han tilbake i Sveits for å jobbe videre med "Lodger", i Mountain Studios i Montreux. Med seg hadde han mange av de samme musikerne som på "Low" og "Heroes", slik som Brian Eno, Tony Visconti og Carlos Alomar. Noe som har bidratt til at plata er regnet som endel av en 'Berlin-trilogi', enda ingen av låtene ble spilt inn i Berlin.

Bowie vurderte både "Look back in Anger", "Planned Accidents" og "Despite Straight Lines" som navn på den nye plata, men endte opp med "Lodger" (betyr: leietaker).

"Lodger" var mindre markant enn "Low" og "Heroes", og hadde heller ikke like sterke låter som "Heroes" eller "Sound And Vision". Men den var en fin samling poplåter der Bowie søkte i mange retninger, noe som bidro til å gjøre også dette til en spennende plate. Mest markant var dansbare "DJ" og "Boys Keep Swinging", den rastløse "Look Back In Anger", og fengende "Move On" der Bowie fengslet lytteren med sin dype stemme. På "Move On" var det midtveis et parti med uforståelig snakking. Ifølge Bowie var det refrenget på "All the young dudes" spilt baklengs. 

To låter som ikke så ofte nevnes fra denne plata, men som er blant Bowies egne favoritter er "Repetition" og "Fantastic Voyage". Begge er å finne på "iSelect" fra 2008. Bowie (om "Fantastic Voyage"): "It's almost quaint, this one. It has a strong feel of the Fifties variety show to it."

"Lodger" fra 1979.

"Lodger" ble gitt ut i mai 1979. Til plata hadde Bowie laget musikkvideoer til alle låtene. Den de fleste la mest merke til var "Boys keep swinging". Her hadde Bowie kledd seg ut som dame i 3 varianter. Som om de var koret til den mannlige versjonen av David Bowie - fornøyelig og typisk Bowie. 

"Boys keep swinging" ble også en hit i Storbritannia med en 7. plass på singellisten. Mens albumet nådde 4. plass. I U.S.A. ble det 20. plass, mens i Norge ble det en fin 11. plass på VG-lista.

Det neste albumet, kalt "Scary Monsters" ble spilt inn i Bowies hjemby London, og i New York. Den 8. februar 1980 ble Bowie skilt fra sin kone Angie, etter en lang og bitter strid. De siste årene hadde han ikke sett mye til henne uansett. Hun fikk en pen slump penger som en del av skilsmissen. I et intervju fortalte hun at hun nå skulle skrive bok om ekteskapet, og bli rik på det. Og at hun var glad for at ekteskapet endelig var kaputt! (som hun sa). Bowie fikk omsorgsretten til sønnen Zowie.

I 2016 fortalte Angie at hun ikke hadde pratet med David siden starten på 80-tallet, og at hun heller ikke hadde hatt kontakt med sønnen Zowie (senere Duncan) siden han var 13 år gammel. Angie: "Jeg ville ikke ha foreldreansvaret. Min sønn og David hadde et veldig nært forhold, og jeg ville ikke være den som tok ham bort fra sin far."

Zowie (Duncan): "Vi stoppet å kommunisere da jeg var 13 år og det var den beste løsningen da og er det fortsatt."

Angie (om David): "Han var motbydelig når han var motbydelig. Slik var det bare og jeg hadde forlengst innsett at jeg aldri ville høre fra ham igjen."

I februar laget Bowie musikk til en japansk reklamefilm for Sake. Den het "Crystal Japan", og låta var opprinnelig tiltenkt det neste albumet. Men endte kun opp som bonusspor på senere CD-utgivelser.

David Bowie i en japansk reklamefilm for drikken sake, til tonene av "Crystal Japan".

"Scary Monsters" ble spilt inn med hjelp fra bl.a. Pete Townshend fra The Who, Robert Fripp fra King Crimson, Carlos Alomar, Roy Bittan og Tony Visconti.

Men før plata ble gitt ut gikk Bowie i gang med et teaterprosjekt kalt "The Elephant Man". Bowie hadde vært i New York julen 1979 og sett Broadway-versjonen av stykket. Han kom etterpå i prat med regissøren Jack Hoffiss, og sammen ble de enige om at Bowie skulle spille hovedrollen i neste oppsetning. En oppsetning som hadde premiere i Denver, Colorado den 29. juni 1980. Bowie spilte rollen som John Merrick når han hadde tid til det, mellom platepromotering og filminnspillinger. Han var også innom Broadway, New York og Blackstone Theater i Chicago med stykket. Bowies engasjement varte helt fram til januar 1981.

Albumet "Scary Monsters", eller "Scary Monsters (And Super Creep)" som det egentlig heter, ble omsider gitt ut den 12.september 1980. I forkant var det gitt ut en smakebit fra den nye platen kalt "Ashes to Ashes". Både coveret med Bowie kledd ut som en klovn, og videoen var blitt til ved hjelp fra folk som var tilknyttet nattklubben Blitz i London. Et miljø som dannet grunnlaget for 80-tallets New Romantic-bevegelse.

Forbildet for denne bevegelsen var hovedsaklig David Bowie og hans musikk. I 1978 hadde det hele startet med at Steve Strange og Rusty Egan startet Bowie Night på nattklubben Billy's, i Dean Street, Soho. Senere ble det omdøpt til Club for Heroes. Her kunne frisinnede mennesker kle seg i alle mulige antrekk, bare det var oppsiktsvekkende nok. Menn var kledd som damer, og damer var kledd som Marilyn Monroe og Marlene Dietrich. Androgyne personer som Marilyn og Boy George fant seg til rette her. Og Bowie som selv likte å kle seg i feminine og teatralske plagg, ble nysgjerrig på det som foregikk på Blitz. "Boys keep swinging" fra 1979 var en slags hyllest fra Bowie til dette frisinnede miljøet.

"Ashes To Ashes" var kanskje den beste låta Bowie noensinne hadde laget, med en 'state of the art' produksjon. Låta starter med ordene: "Do you remember a guy that's been. In such an early song". og fortsetter senere med "We know Major Tom's a junkie. Strung out on heaven's high. Hitting an all-time low". Med det fortsatte David Bowie sin merkelige historie om denne Major Tom, som han først sang om i "Space Oddity" i 1969.

Arbeidstittelen på låta var "People Are Turning To Gold".

"Ashes to Ashes" gikk umiddelbart til topps i Storbritannia (3. plass i Norge, 12. plass i U.S.A.).

Da albumet "Scary Monsters" ble gitt ut 12. september gikk den samme vei. Å få to førsteplasser fra samme album hadde ikke Bowie opplevd før. I U.S.A. ble det en mer lunken 12. plass. Over det meste av Europa ble dette en storselger (3. plass i Norge). Og en ny generasjon platekjøpere fikk se at Bowie kunne fremstå som tidsriktig også i det nye tiåret.

Kritikerne var over seg av begeistring over albumet. Ikke fordi han her hadde gått nye veier med et nytt lydbilde. Men rett og slett fordi "Scary Monsters" var et utrolig sterkt album. Produksjonen var tidsriktig, og låtmaterialet var veldig bra. På plata hadde Bowie lånt både fra sin egen glamperiode, og fra den eksperimentelle elektromusikken han laget på 2. halvdel av 70-tallet. Robert Fripp som hadde så stor betydning for lydbildet på låta "Heroes", bidro til å gjøre "Scary Monsters" til en røff og spennende plate. Ikke minst på låtene "It's No Game Prt.1" og "Scary Monsters".

"Scary Monsters" fra 1980

"Fashion" ble gitt ut som 2. singel med en fin 5. plass i Storbritannia. Den har med sin funky dansbarhet vært en hit både på dansegulvet og moteoppvisninger i årene etter.

Også ellers hadde albumet mye bra å by på, slik som snodige/dansbare "Up The Hill Backwards",  "It's No Game Prt.2" og "Teenage Wildlife". Sistnevnte er en låt Bowie selv er veldig stolt av, og hans favoritt på "Scary Monsters": "Bless. I'm still enamoured of this song and would give you two 'Modern Loves' for it any time. It's also one that I find fulfilling to sing onstage. It has some nice interesting sections to it that can trip you up, always a good kind of obstacle to contend with live."

"Kingdom Come" var en coverlåt som opprinnelig var spilt inn av Tom Verlaine (eks. Television) i 1979.

For mange sluttet den klassiske Bowie-perioden med denne plata. I årene etter opplevde mange fans at han framstod som en mer ordinær artist, uten det innovative og spennende som hadde preget ham fram til 1980. Likefullt opplevde Bowie mange av sine største salgssuksesser i årene etter.

8. desember 1980 ble Bowies kamerat og forbilde, John Lennon, skutt ned og drept i New York - byen David hadde gjort til sin hjemby. Hendelsen skremte David, og han vurderte det som utrygt å fortsette å bo i New York. Så han tok med seg sønnen sin og flyttet til langt roligere Sveits. Allerede i 1976 hadde han som nevnt kjøpt et hus der. Den første tiden i Sveits gikk med til skigåing sammen med sønnen Joey (tidligere Zowie), maling av bilder, samt låtskriving.  

I 1981 var Bowie opptatt med alt mulig annet enn et nytt studioalbum. Han spilte seg selv i filmen "Christiane F.", som handlet om heroinhelvetet i 70-tallets Berlin. Fra samme tid som Bowie bodde der. "Heroes" ble skrevet på den tiden om et ungt par i Berlin, og i filmen ble låta brukt i det det unge paret Detlef og Christiane løper fra politiet. Det passet så bra at man nesten skulle tro at Bowie skrev den for nettopp denne filmen. Under en konsert (i filmen) sang Bowie "Station To Station" foran et stort publikum. Filmopptaket av publikummet var egentlig gjort under en AC/DC konsert.

Selv om Bowie gjorde mye også i 1981, ble det ikke lagt merke til i media. En samleplate kalt "The Best of Bowie" klarte 3. plass i Storbritannia det året.

På samme tid som Bowie var opptatt med "Christiane F." sang han den Giorgio Moroder skrevne "Cat People (Putting Out Fire)" for filmen "Cat People". Moroder var full av lovord om Bowie. Giorgio: "Bowie very prepared, very professional." Låta uttrykte den gotiske dystre stemningen som var i filmen, med Bowies dype barytonrøst.

"Cat People" ble gitt ut som singel i 1982 uten den store suksessen i Storbritannia eller U.S.A. (26. plass, 67. plass) Mens i Norge ble dette Bowies første nr. 1 plassering på VG-lista med hele 8 uker på topp. Til topps gikk låta også i Sverige og New Zealand. Også i det populære radioprogrammet 'Ti i skuddet' fikk publikum sjansen til å bli kjent med Bowie. 17. august 1982 gikk "Cat People" helt til topps på 'Ti i skuddet'.

David Bowie i studio sammen med låtskriver Giorgio Moroder og filmprodusent Paul Schrader.

Bowie spilte inn vokalen til "Cat People" i Mountain studios i Sveits - en plass han hadde vært mange ganger før. På samme tid drev Queen og spilte inn albumet "Hot Space" i en annen del av studioet. Taylor og Mercury som var venner med Bowie inviterte ham over for å gjøre en uhøytidelig jam session sammen. Queen hadde tenkt at Bowie skulle kore på deres låt "Cool Cats", noe han også gjorde (ble ikke med på plata). Bowie foreslo at de heller burde skrive en låt sammen. Dvs. Queen hadde på det tidspunktet allerede laget et utkast til låta, kalt "Feel like", men de hadde ikke fått den til slik de ønsket. Basslinjen på låta var det ifølge Roger, Brian og David Bowie, John Deacon som kom opp med. En basslinje noen mener er den beste som er laget til en poplåt.

Sangen Queen og Bowie spilte inn fikk den foreløpige tittelen "People On Streets". Ifølge Mark Blake - forfatter av en Freddie Mercury biografi gikk det med store mengder vin og kokain det døgnet de jobbet sammen.

Den 9. oktober 1981 ble Bowie gjenforent med Queen i  New York. De 5 avsluttet da innspillingen av "Under Pressure", som låta nå hadde blitt omdøpt til. 26. oktober ble den gitt ut på singel. Og begge parter var fornøyd med resultatet. Roger Taylor: "It's one of the very best things that Queen have ever done".

Og med to av de mest populære artistene som fantes på denne tiden, var det mange platekjøpere som fattet interesse for "Under Pressure"-singelen. Låta gikk da også til topps i Storbritannia i november 1981. I Norge ble det 5. plass på VG-lista.

Også i 1982 var Bowie sterkt involvert i filmprosjekt. Han spilte i vampyr-dramaet "The Hunger" som John Blaylock. Også Catherine Deneuve og Susan Sarandon deltok i denne filmen som hadde et visst B-preg over seg. I 2014 fortalte Sarandon, som på det tidspunktet var en av de mest anerkjente skuespillerne i verden, at hun hadde en romanse med Bowie i tiden etter filminnspillingen. Og over 30 år senere hadde hun fortsatt varme følelser for ham. Susan Sarandon: "Bowie er en interessant og begavet mann. Han er et talent, en kunstner… rett og slett fantastisk."

Susan Sarandon og David Bowie

Bowie spilte også den newzealandske fangen Major Jack Celliers i krigsdramaet "Merry Christmas Mr. Lawrence". I filmen utviklet Bowie et kjærlighetsforhold til sin fangevokter Captain Yonoi, sistnevnte spilt av den japanske popstjernen Ryuichi Sakamoto (kjent fra Yellow Magic Orchestra).

Og Bowie deltok i TV-musikalen av "Baal" - et stykke om den tyske forfatteren og komponisten Bertolt Brecht, oversatt til engelsk. I 1982 ble det gitt ut en 5-spors singelplate med Bowie på vokal fra stykket. Bowie sang her på en følsom måte på låter som "The Drowned Girl" og "Remembering Marie A". Men folk som forventet tradisjonell  Bowie ble nok overrasket når de puttet denne på platespilleren (Webmaster inkludert).

I juni 1982 forsøkte broren Terry å ta livet sitt ved å hoppe ut av vinduet i sykehjemmet han bodde på i Cane Hill. Han ble stygt skadet, men overlevde. Like etter kom Bowie på besøk. De hadde en lang prat, og Bowie ga inntrykk av at han ville komme igjen snart. Men det gjorde han aldri. Morens søster Peggy mente i et intervju at Bowie fryktet for å miste forstanden, og at han var livredd for å besøke broren pga. hans sykdom. I årene etter foregikk korespondansen pr. brev.

Etter alle filmoppdragene i 1982 tok Bowie en velfortjent ferie. På eksotiske Cook Islands i Stillehavet. Bowie: "I took advantage and took my holiday in the South Pacific." Det var også på Cook Islands "Merry Christmas Mr. Lawrence" ble filmet.

I februar 1983 arrangerte det populære norske ungdomsbladet 'Det Nye' avstemning over de beste platene og artistene i 1982.  Bladets lesere stemte fram Bowie som den beste vokalisten, mens "Cat People" ble kåret til beste singel.

Om Bowie hadde vært litt ute av medias søkelys i 1981 og 1982, tok han verdensherredømme i 1983. Det startet med at han skiftet plateselskap fra RCA til giganten EMI. Med en av de mest lukrative platekontrakter noen artist har fått (10-15 millioner dollar for 5 album). De seneste årene hadde Bowie sett seg lei på at tidligere manager Tony DeFries  og hans selskap MainMan forsynte seg grovt av Bowies inntekter fra platesalg, og han irriterte seg over de mange samleplatene som RCA 'spøy' ut i tiden før kontrakten gikk ut. Fra nå av ble alle Bowies forretninger tatt hånd om av Bowies eget selskap The Bewlay Brothers.

Foranledningen til hans neste album "Let's Dance" var at Bowie møtte Nile Rodgers -  det tidligere medlemmet av discobandet Chic, på Carlyle Hotel i New York. De fant ut at de begge hadde en felles interesse for amerikansk R&B. Dermed ble Rodgers valgt til å være produsent på plata. Bowie hadde i 1975 vært svært entusiastisk over innspillingen av "Young Americans", og nå hadde han muligheten til å jobbe videre med R&B-inspirert stoff. Bowie hadde også i alle år vært begeistret for soul og R&B artister som James Brown, Johnny Otis og Albert King, og ønsket å gjøre noe lignende. David Bowie: "Jeg spurte meg selv: Hvorfor akkurat denne musikken? Hva er det egentlig ved den som får meg til spille den om og om igjen? Svaret var kort og godt at den formidler en menneskelig kvalitet. Det er musikk som har sitt opphav i glede og livslyst."

Bowie hadde også et ønske om skape hitlåter, noe han uttrykte til Rodgers. Bowie: "Nile, I really want you to make hits."

Samarbeidet mellom David Bowie og Nile Rodgers ble en stor suksess.

Bowie inviterte Rodgers over til Sveits, der han presentere utkast til låtene "Let's Dance" og "Modern Love". Sistnevnte var inspirert av Bowies favoritt fra barndommen, Little Richard. Rodgers var ikke imponert over den folkinspirerte utgaven av "Let's Dance" som Bowie presenterte. Nile Rodgers (til Bowie): "I come from dance music. You can’t call that thing you just played 'Let’s Dance'."

Men etter at han og lydtekniker Bob Clearmountain hadde fått jobbet med låta hørtes den ut som en hit. Deretter dro de over til Power Station studioet i New York, der plata ble spilt inn på kun 3 uker. Også Rodgers kollega fra Chic - Bernard Edwards - var med på plata, noe som ytterligere ga plata et funky preg. Stevie Ray Vaughan tok over for Robert Fripp på gitar. Vaughan var på den tiden et litt ubeskrevet blad, men fremstod i årene etter som en av de beste gitaristene i bransjen. Bowie hadde sett ham opptre på Montreux Jazz Festival, og latt seg imponere av den ukjente gitartisten.

David, Stevie Ray Vaughan og Nile Rodgers.

Bowie hadde skrevet de fleste av låtene på plata selv, med unntak av "Criminal World" (Godwin), og en opprocket versjon av "Cat People" fra året før. Bowie hadde ønsket å bruke versjonen han spilte inn sammen med Giorgio Moroder, men fordi MCA som eide rettighetene til filmversjonen nektet å la EMI som Bowies plate ble gitt ut på, bruke originalversjonen, måtte han spille inn "Cat People" pånytt.

"China Girl" som etter hvert ble gitt ut på singel var en av låtene Bowie skrev sammen med Iggy Pop til hans "Idiot" album. På "Let's Dance" fikk låta et glattere, men mer fengende lydbilde.

I hele tatt var "Let's Dance" en kommersiell produksjon, med lett tilgjengelige, fengende og dansbare låter. Godt egnet for musikkanalene og radio. 1983 var et år preget av kommersiell pop med artister som Duran Duran, Wham!, Lionel Richie og Michael Jackson. Og "Let's Dance" passet perfekt inn her. Også utseendemessig hadde Bowie tilpasset seg idolene fra denne tiden, med pent dantert sideskill i kremgul farge. Også dressen han hadde på seg var kremgul. Milevis unna hippien fra Hunky Dory-tiden, glamrockeren Ziggy Stardust, og 'narkovraket' på "Station to Station". Bowie så sikkert annerledes på det. For ham var dette bare nok en rollefigur han ikledde seg.

Mange av kritikerne mislikte "Let's Dance", og mente dette var hans minst interessante plate noensinne. De som hadde fulgt ham i mange år var enig, selv om de sikkert danset til "Let's Dance" og sang med på "Modern Love". I Norge fikk plata stort sett god kritikk. Aftenposten mente at "Bowie magien fungerer", mens ungdomsbladet Det Nye ga den 6 av 6 stjerner.

Selv var Bowie godt fornøyd med det han hadde laget. Bowie: "Let's Dance' er min hittil enkleste og mest positive plate. Mitt publikum følger med på min vandring, derfor kan jeg gjøre som jeg selv føler for."

"Let's Dance" var som tittelen antydet en samling dansbare poplåter. Unntak var den jazz-inspirerte "Ricochet" og den crooner-aktige "Without You". På sistnevnte viste Bowie hvilken stemmeprakt han hadde (Webmaster).

Salgsmessig gikk det bedre enn noen gang før. Tittellåta "Let's Dance" ble gitt ut som 1. singel 14. mars 1983, og gikk til topps i både Storbritannia og U.S.A. Noe som svært sjelden inntreffer. Også i Norge og land som Nederland, Østerrike, Belgia, Canada, Finland, Irland, New Zealand, Spania, Sverige og Sveits ble dette en nr. 1 hit. I Norge endte "Let's Dance" opp som den mest solgte singelen i 1983, noe som sier endel om populariteten Bowie (og låta) oppnådde i Norge på denne tiden.

Singelen "Let's Dance" som gikk til topps over hele verden.

Da VG og Det Nye skulle oppsummere musikkåret 1983 var "Let's Dance" øverst i alle kategorier. VG hadde "Let's Dance" øverst på singellisten, basert på uker og poeng låta hadde oppnådd gjennom året. I Det Nye var Let's Dance" årets album, og Bowie var årets artist. Stort bedre kan det ikke bli.

Albumet fulgte like etter med nok en 1. plass i Storbritannia og Norge (3 uker). I U.S.A. ble det en fin 4. plass. De neste singlene fra albumet var "China Girl" og "Modern Love". Lette, fengende låter det og, som begge nådde 2. plass i Storbritannia og ble topp 10 hits i svært mange land.

I juli 1983 hadde Bowie hele 10 album inne på topp 100 i Storbritannia.

En av tekstlinjene på "Modern Love" var "It's not really work, it's just the power to charm." Den henspilte på hans egen ungdomstid, der rocken var en måte å slippe unna ordinært arbeid. David Bowie: "Veldig mange av oss begynte å spille rock for å slippe vanlig jobb - ved siden av det med jenter og alt det andre som liksom skal høre med."

Aldri tidligere hadde Bowie nådd ut til så mange platekjøpere. Bowie var med dette på høyden av sin karriere, salgsmessig. Noe kunstnerisk høydepunkt var det ikke. Men som på "Young Americans" ønsket Bowie å lage en dansevennlig plate, noe tittelen "Let's Dance" klart viser.

Musikkvideoen til "China Girl" ble vist i beste sendetid på Dagsrevyen på NRK TV, 11. juni 1983. Men den ble kuttet av rett før den amorøse avslutningen, med Bowie elskende naken på en strand med en kinesisk jente. BBC TV valgte å forby videoen vist i sin helhet. Ungdomsprogrammet Flimra på NRK TV valgte imidlertid å vise den. Noe som bidro til å løfte singelen opp på en 7. plass på VG-lista.

Musikkvideoen til "China Girl" ble for vågal for TV-kanalene.

Etter plateutgivelsen fulgte en svært populær "Serious Moonlight" turne. Dette var Bowies første turne på 5 år. For å fortelle folk om den gode nyheten innkalte Bowie likegodt til pressekonferanse i London, der journalister fra hele verden ble invitert. Her fortalte han bl.a. om årsaken til at han ikke hadde turneert på mange år. David Bowie: "Jeg måtte hvile, i likhet med alle andre som har holdt på med et fag i årevis. Luften gikk ut av meg. Jeg mistet kontrollen over meg selv, entusiasmen og gleden. Nå har jeg forandret livsstil. Jeg lever sunt i Sveits sammen med min sønn Zowie. Vi står opp kl. halv sju hver morgen, og legger oss ved ti-tiden, og forsøker å ta vare på lykken."

Turneen startet den 18. mai 1983 i Vorst Nationaal, Belgia, og varte ut året. Underveis var han innom 15 land og holdt 96 konserter. Som musikere hadde han med seg: Carlos Alomar (gitar), Earl Slick (gitar), Carmine Rojas (bass), Tony Thompson (trommer), Dave Lebolt (keyboards), Steve Elson, Stan Harrison, Lenny Pickett, Frank Simms og George Simms (koring). 

David Bowie: "Til sammen utgjør vi et enkelt, men smakfullt show, men sminkemappen og glitteret blir igjen hjemme."

Bowie og Carlos Alomar på "Serious Moonlight Tour"

Konsertene på "Serious Moonlight Tour" var egentlig ment å gjennomføres på mindre arenaer rundt om i verden. Slik Bowie gjerne hadde gjort det på tidligere turneer, der han sjelden opptrådte for mer enn 10.000 mennesker. Men arrangørene og Bowie oppdaget fort at interessen for billettene var langt større enn tilbudet. F.eks. kunne en arena som hadde plass til 44.000 mennesker oppleve at hele 250.000 mennesker forespurte billettene. Man måtte derfor på kort varsel skaffe til veie stadioner i stedet for konsertsaler. I Auckland, New Zealand dukket det opp 80.000 mennesker for å se Bowie opptre, mens på US Festival 83 i California var hele 300.000 mennesker tilstede på det tidspunktet Bowie gikk på scenen. Alle billettene som var tilgjengelig på turneen ble solgt ut.

Norge var ikke blant konsertstedene på turneen. Likefullt var det mange nordmenn som fikk oppleve Bowie da han opptrådte på Nya Ullevi i Gøteborg, Sverige. De 56.000 billettene til konserten han holdt den 11. juni 1983, ble solgt ut på kun to timer. Noe som bidro til at det ble satt opp ekstrakonsert dagen etter, den 12. juni.

I New York og Madison Square Garden opptrådte han for over 100.000 mennesker. Til sammen fikk hele 3 millioner mennesker gleden av å oppleve "Serious Moonlight" turneen.

Før turneen uttalte Bowie: "This is the first concert tour I've done in five or six years so for me its more then exciting, its kind of terrifying at the same time and that, possibly, can help the performance".

Utover 80-tallet ble det gitt ut en lang rekke samleplater. Både fra Deram-tiden og RCA-tiden. Plater som gjerne hadde begrenset interesse. Med unntak for de som klarte å grave fram låter som ikke hadde vært utgitt før.

Noen mente nok at Bowie ga etter for markedskreftene da han ga ut den lett tilgjengelige "Let's Dance". Og bedre ble det kanskje ikke da han stilte opp i en rekke reklamer for Pepsi cola, sammen med Tina Turner. I en reklamefilm danset han sammen med Tina til lyden av "Modern Love". Mens i en reklameplakat var han avbildet med påskriften "You're Better Than Money" - en tekstlinje hentet fra låta "Shake It" fra "Let's Dance". 

I 1987 valgte Pepsi å avslutte samarbeidet med Bowie, pga. hans image. Ikke slik han framstod på 80-tallet, men pga hans tvekjønnede image på 70-tallet - bilder som dukket opp gang på gang i tiåret etter, til irritasjon for Pepsi-sjefene.

Pepsi cola is better, because of the money.

I 1984 valgte Bowie også å stille opp i en reklame for MTV. Muligens følte han behov for å gi noe tilbake til musikkanalen som nok skal ha sin del av æren for at låtene fra "Let's Dance" slo an så godt - særlig i Amerika der MTV var store på 80-tallet. Også artister som Culture Club, Cyndi Lauper, Billy Idol, og Def Leppard, stilte opp i reklamefilmen.

David Bowie: "I Want My MTV".

I februar 1984 fikk Bowie prisen som "Best British Male artist" på prestisjefylte Brit awards.

Turneen og det enorme platesalget ga Bowie store inntekter, og noe av pengene brukte han på luksusyachten Deneb Star C. En båt som senere ble solgt for rundt 32 millioner kroner.

Deneb Star C

24. september 1984 var Bowie klar med oppfølgeren til "Let's Dance", kalt "Tonight". Forventningene var skyhøye etter salgssuksessen fra året før. Norske VG hadde tatt seg tid til å vurdere hver enkelt låt på plata idet den ble gjort tilgjengelig. Som forsmak på plata fikk folk "Blue Jean". En tempolåt som ga assosiasjoner til tidligere Bowie-plater. Singelen ble greit mottatt med en 6. plass i Storbritannia, 3. plass i Norge og 1. plass i Spania. Men en umiddelbar hit som "Let's Dance" var den ikke. I forbindelse med utgivelsen av singelen ble det også presentert en 21 minutter lang film, kalt "Jazzin' For Blue Jean". Bowie: "Blue Jean' is a piece of sexist rock 'n roll. It's about picking up birds. It's not very cerebral, that piece."

Albumet "Tonight" var produsert av den ukjente Derek Bramble, en mann som heller ikke senere har blitt lagt merke til. Produksjonen startet i Mountain studios, Montreux, men fortsatte deretter i Morin Highs ved Toronto, Canada. På plata bidro ellers Carlos Alomar, Iggy Pop og Tina Turner. Sistnevnte på en følsom reggae-ballade på tittellåta "Tonight".

"Tonight" ble nok en salgsmessig suksess. Med 1. plass i Storbritannia og 3. plass i Norge. Men det skyldtes nok mest forhåndssalget. Plata havnet nemlig raskt i tilbudshyllene.

 Albumet "Tonight" fra 1984.

De fleste er nemlig enig om at dette var en fiasko av en plate. Langt under den kvaliteten Bowie ellers var blitt kjent for. Plata virket rett og slett som hastverksarbeid, uten en større helhet slik man var vant med, og låtvalget litt tilfeldig. Bowie virket passè. Med  "Tonight" og "Neighborhood Threat" hadde Bowie igjen hentet låter fra platene han produserte for Iggy Pop. Og "God Only Knows" var en gammel Beach Boys låt. "Loving The Alien" var en ny låt av bra kvalitet som også er en av Bowies personlige favoritter, men den ble sørgelig alene. Ingen av de andre låtene klarte å hevde seg på singellistene. Heller ikke "Loving The Alien" som kun nådde 19. plass i Storbritannia.

I 1984 gikk det også rykter om at Bowie skulle delta i den neste James Bond-filmen. Men det forble rykter.

Den store hitsingelen i 1984 var Band Aids "Do they know it's Christmas?". Bowie hadde meldt sin ankomst og skulle få æren av å synge første strofen på låta. Men han rakk aldri innspillingen og strofen gikk i stedet til Paul Young. Bowie ble kun representert med en hilsen på B-siden.

Den 13. januar fikk Bowie beskjed om at hans bror Terry var truffet av et tog og drept, i det som ble regnet som et selvmord. Hendelsen sammen med selvmordsforsøket tre år tidligere kom til å danne utgangspunktet for låta "Jump They Say" mange år senere. 

1985 var et rolig år når det gjaldt nye plater fra Bowie. I stedet ble han representert på listene gjennom andre prosjekter. Han skrev den stilfulle "This Is not America" sammen med jazzlegenden Pat Metheny for filmen "Falcon & the Snowman". Den ble gitt ut som singel i februar (14. plass i Storbritannia, 3. plass i Norge, 1. plass i Nederland, 2. plass i Sverige).

13. juli 1985 står som en merkedag i musikkhistorien, da de største rockestjernene i verden stilte opp for de sultende i Etiopia. Med konserter på Wembley i London, og på JFK stadium i Philadelphia. David Bowie var et av høydepunktene denne dagen, da han på Wembley sang "TVC-15", "Rebel Rebel", "Heroes" og "Modern Love". Med seg på scenen hadde Bowie synthfriken Thomas Dolby, og Matthew Seligman (eks. Thompson Twins).

Til den store begivenheten hadde David Bowie og Mick Jagger spilt inn en ny versjon av Martha & The Vandellas 60-talls hit "Dancing In the Street". De hadde også laget en video på rekordtid, rett før den skulle vises som pauseinnslag under direktesendingen. Den var av det enkle slaget, men likefullt morsom. I september ble den også gitt ut som singel etter flere forespørsler. Med 1. plass i Storbritannia som resultat, som den 6. mest solgte singelen i Storbritannia det året. Den gikk også til topps i en rekke andre land, mens i Norge ble det 3. plass.

l 1986 var Bowie mest opptatt med å skrive filmmusikk, og delta i enkelte av filmene. Størst oppmerksomhet fikk han for sin rolle som den småonde trollmannen Jareth i Jim Henson-filmen "Labyrinth". Henson var ellers mest kjent for sitt dukketeater The Muppets. Også Star Wars produsent George Lucas var involvert i filmen. "Labyrinth" var en morsom film, med en god Bowie til å spille rollen som den utspekulerte Jareth. Bowie laget også halvparten av låtene til soundtracket. De mest kjente var den barnslige "Magic Dance", og "Underground". Sistnevnte ble gitt ut som singel uten større suksess. Heller ikke soundtracket gjorde det så bra.

Bowie som Jareth i filmen "The Labyrinth"

Større suksess hadde Bowie med låta og filmen "Absolute Beginners". En film som handlet om det å være ung i England på den tiden rocken slo gjennom, på 50-tallet. David Bowie: "Dette er en fantastisk film. Jeg er vilt begeistret for den."

Bowie hadde en mindre rolle i filmen. Bl.a. gjorde han et Fred Astaire-lignende dansenummer som han mente kom til å ødelegge imaget hans.

Bowies Fred Astaire-lignende dans havnet i media, mot Bowies ønske.

Mer oppmerksomhet fikk han for tittellåta til filmen - en balladelignende perle som oppnådde en sterk 2. plass på den britiske singellisten. I Norge ble det en fin 4. plass- som den 4. beste plasseringen Bowie har oppnådd på VG-lista for en singelutgivelse. I Australia ble det 4. plass, i Sverige 3. plass, og i Tyskland 7. plass.

David Bowie i "Absolute Beginners".

I forbindelse med lanseringen av filmen, ble Bowie intervjuet av norske Det Nye. Her fortalte han om personlighetsforandringen han mente han hadde vært gjennom de seneste årene. Fra å være en distansert Mr. Cool, til en mer tilgjengelig og selvsikker person. David Bowie: "Jeg kom rett og slett til et punkt der jeg var luta lei den iskalde Mr. Cool masken, og jeg har aldri sett på meg selv som en slik person. Jeg har vært sjenert og det har kommet fram på ganske krasse måter. Jeg har nok brukt den masken for å ha noe å gjemme meg bak. Det var lettere å være frossen enn å avsløre hvor pinlig sjenert jeg var. Men nå har jeg kommet over det."

Bowie mente at denne forandringen også kom ham til gode som skuespiller.

Bowie var også involvert i tegnefilmen "When The Wind Blows". Soundtracket var skrevet av Roger Waters. Men tittelsporet som også ble gitt ut på singel var sunget av Bowie. Bowie skrev låta sammen Erdal Kizilcay. En multi-instrumentalist (trommer, keyboard, bass, trompet, fiolin )som også deltok på "Buddha of Suburbia", "Never Let Me Down" og "Outside". Kizilcay var egentlig fra Tyrkia, men flyttet til Sveits da han var 19, og utdannet seg ved en jazzskole. Bowie møtte ham på en nattklubb i Sveits i 1982, der han lot seg imponere over hvordan Kizilcay trakterte de ulike instrumentene.

Etter flere år med liten aktivitet på platefronten ønsket Bowie i 1987 å gjøre et comeback som rockeartist med albumet "Never Let Me Down", og en turne kalt Glass Spider. Bowie hadde brukt tre måneder på å skrive materiale til plata, og var selv veldig fornøyd med resultatet, som han omtalte som: " It's very high energy compared to previous albums and very orientated to begin in a small band on stage. The pivotal song on the album is Glass Spider. Spiders keep coming up in my references all the time. I don't know what Jungian aspects of it are but i see them as some kind of mother figure... ".

Og dermed var det også klart at Bowie hadde skapt en ny fantasifigur i glassedderkoppene. Som kunne sammenlignes med hans edderkopper fra Mars og diamanthundene.

Albumet "Never Let Me Down" var produsert av Dave Richards - en mann også kjent for sine produksjoner for Queen ("The Miracle", "A Kind of Magic" og "Innuendo"). Andre personer som bidro mye på plata var Carlos Alomar, Erdal Kizilcay og Peter Frampton. Frampton var denne skolekameraten fra Bromley som selv opplevde stor suksess på 70-tallet. På 80-tallet ble det mer stille rundt ham. På "Never Let Me Down" tok han over etter navn som Stevie Ray Vaughan, Robert Fripp og Mick Ronson. 

Plata ble spilt inn i Mountain Studios i Sveits, noe som var naturlig ettersom Bowie bodde i Sveits på den tiden.

Dave Richards	Peter Frampton	Carlos Alomar	Erdal Kizilcay

Bowie trakk fram Kizilcay som det viktigste bidraget på denne plata. Skuespiller Mickey Rourke rappet på "Shining Star". I april 1987 ble 1. singelen "Day In Day Out" gitt ut, uten at den imponerte platekjøperne. Albumet kom måneden etter og fikk en svært lunken mottagelse i musikkpressen. I Storbritannia ble det "bare' 6. plass for "Never Let Me Down" (3. plass i Norge, 34. plass i U.S.A.). Problemet med "Never Let Me Down" var at låtene var kjedelige. De hadde ingen brodd slik Bowie tidligere hadde vært flink til. Sammen med "Tonight" har denne plata blitt stående som det svakeste Bowie har gjort.

Unntak var "Time Will Crawl", som er en av Bowies egne favoritter og som han valgte ut på "iSelect" fra 2008. Låta var skrevet på samme tid som Tsjernobyl-ulykken, og inspirert av den.

Bowie: "Our engineer, who had been listening to the radio, shot out of the studio and shouted: 'There's a whole lot of s*** going on in Russia.' The Swiss news had picked up a Norwegian radio station that was screaming - to anyone who would listen - that huge billowing clouds were moving over from the Motherland and they weren't rain clouds. This was the first news in Europe of the satanic Chernobyl. Over the next couple of months a complicated crucible of impressions collected in my head prompted by this insanity, any one of which could have become a song. I stuck them all in Time Will Crawl. That last sentence rhymes."

Også "Zeroes" var en spennende låt, med et uvant elektronisk lydbilde, inspirert av indisk mystikk (Webmaster).

"Never Let Me Down" fra 1987.

På samme tid som Bowie var opptatt med innspillingen av "Never Let Me Down" hjalp han sin gamle Iggy Pop med albumet "Blah-Blah-Blah". Også den ble spilt inn i Mountain Studios. På "Never Let Me Down" hadde Pop vært en støttespiller for Bowie da han skrev låter til albumet, og Pops låt "Bang Bang" fra 1981 var tatt med som en av to coverversjoner på plata. 

Bowie og Dave Richards produserte "Blah-Blah-Blah", i tillegg til at Bowie var med og skrev låtene "Baby It Can't Fall", "Shades", "Isolation", "Blah-Blah-Blah", "Hideaway", og "Little Miss Emperor". Iggy sang på en crooner-aktig måte som kunne minne om Bowie, noe som bidro til å gi lytteren følelsen av at dette var et Bowie-album, slik man fornemmet det på "The Idiot" og "Lust For Life" på 70-tallet. Folk som hadde vært tilstede i studio mente Pop selv nærmest hadde vært statist under innspillingen av albumet. Både i U.S.A. og Storbritannia ble "Blah-Blah-Blah" salgsmessig den største suksessen Iggy Pop hadde opplevd i karrieren. Godt hjulpet av singelen "Real Wild Child (Wild One)" som kom inn på topp 10 i Storbritannia og som gikk til topps på New Zealand.

Albumet "Blah-Blah-Blah" med Iggy Pop som Bowie produserte og skrev låter til.

I 1987 kunne Bowie også glede seg over å bli tildelt Silver Clef Award - en pris som i årene forut var gitt til Phil Collins, Dire Straits, Queen, Eric Clapton, The Rolling Stones, Status Quo, og Pink Floyd, for deres 'Enestående bidrag til britisk musikk'. Bowie fikk prisen overrekt av Sarah Ferguson. Kjæresten til Prins Andrew skapte avisoppslag da hun presterte å si: "Gratulerer med prinsen, du er den fineste plata jeg vet."

18. mai 1987 i Rotterdam, Nederland, startet den omtalte "Glass Spider" turneen. Og her hadde Bowie laget et mer storslagent show enn noensinne før. Scenen var bygd rundt en 60 fots stor glassedderkopp. Turneen krevde 150 roadies, og 43 trailere for å bringe utstyret rundt. Turneen varte fra mai til november, med 87 show i Europa, U.S.A. og Australia. Underveis fikk Bowie en ubehagelig sak å håndtere, da en 30 år gammel amerikansk dame hevdet at hun var blitt voldtatt av Bowie i hans hotell suite i Dallas, Texas. Det viste seg i ettertid å være et forsøk fra damens side på å oppnå publisitet. 

På turneen hadde han med seg Carlos Alomar, Alan Childs, Richard Cottle, Carmine Rojas, Peter Frampton og Erdel Kizilcay. I tillegg fikk Bowie besøk på scenen av Big Country, Terence Trent  D'Arby og Alison Moyet, på enkeltkonserter. Flinke folk, men turneen ble slaktet av kritikerne for å være for pompøs. 

Hyggeligere var det at Bowie fant kjærligheten på turneen, med den amerikanske danseren Melissa Hurley. 23 år gamle Hurley var fra Vermont i U.S.A., og var en av danserne på scenen på Glass Spider Tour. De to ble etter hvert forlovet også, men etter ca. 3 år tok forholdet slutt.

 Melissa Hurley og David Bowie sammen med på scenen.

Etter konserten i London arrangerte Bowie en større fest for sine venner. Bl.a. Mick Jagger, Paula Yates, og Julian Lennon.

Bowie på fest sammen med utvalgte venner.

Under en konsert på Anaheim Stadium i Los Angeles ble Bowie presentert for en Reeves Gabrels. De hadde felles kjente i en Sara Terry. Bowie trodde Gabrels var en maler pga. sin kunstskolebakgrunn. I virkeligheten var han en rockeartist som spilte i bandet Dark. Terry ga Bowie en kassett med Darks musikk. En kassett han litt senere tok seg tid til å høre. Bowie elsket musikken, og anbefalte Gabrels til alle han kjente, noe som førte til mange spilleoppdrag for Gabrels i Europa. I 1988 opptrådte Bowie sammen med Reeves Gabrels på en veldedighetskonsert. Under en innspilling i Sveits, hvor Bowie var produsent, ble Gabrels spurt om å hjelpe til, noe han gjorde. Her fortalte Bowie i en fortrolig samtale at han heller ikke selv hadde vært fornøyd med de to siste albumene sine. Gabrels spurte da Bowie om hvorfor han spilte inn musikk han ikke likte! Bowie fikk da ideen til å dannet et band som spilte musikk han selv syntes var bra. Dette ble starten på Tin Machine. Bowie hadde opp gjennom årene savnet det å være del av et band. Hvor avgjørelser ble tatt i felleskap, og musikken ble til i en prosess der alle var med. Han ønsket også å spille på mindre scener. Bowie tok kontakt med brødrene Tony og Hunt Sales som han kjente til gjennom Iggy Pop-innspillingene. Disse utgjorde rytmeseksjonen i bandet.

Deretter dro de alle til London hvor de i 1988 brukte tiden til å spille inn "Tin Machine". Alle medlemmene deltok i låtskrivingen. Som produsent fikk de med seg den lovende produsenten Tim Palmer, som senere kom til å ha suksess med Pearl Jam og U2. Som lydtekniker fikk Bowie igjen hjelp fra Dave Richards.

"Tin Machine" fra 1988

I 1988 spilte Bowie i Martin Scorseses film "The Last Temptation of Christ" som Pontius Pilatus. Våren 1989 fortsatte arbeidet med debutalbumet i Australia og New York. Bowie innvilget seg en ferie i Indonesia mellom innspillingene.

31. mai 1989 hadde Tin Machine sin første opptreden, under The International Music Award i New York. Både presse og publikum var overrasket over at Bowie var blitt endel av et band. Og ikke alle var like fornøyd med det. Men albumet "Tin Machine" fikk mye bedre kritikk enn de andre platene han hadde gjort etter "Scary Monsters". Med rufsete rock'n roll som kunne minne om The Pixies. Lydbildet var tett og energisk, og noe helt annet enn det han hadde gjort de siste årene. "Tin Machine" ble en relativt stor suksess med 3. plass i Storbritannia, 28. plass i U.S.A. og 9. plass i Norge. til sammen solgte plata over en million kopier. "Under the God" ble en liten hit fra plata. 

Samme år dro bandet på en mindre turne med 13 opptredener. Man hadde bevisst valgt å styre unna de store konsertarenaene.  

I 1989  ble alle Bowies tidligere plater gitt ut pånytt på CD. Man hadde forsøkt noe lignende i 1985 også, men pga. dårlig kvalitet på pressingene ble de trukket tilbake. I 1989 hadde Bowie selv kontroll over backkatalogen, og gjennom en budrunde fikk det lille selskapet Rykodisc retten til å gi dem ut pånytt. Ikke alle med en gang, men litt etter litt for å skape etterspørsel. De startet med å gi ut en boks med hiter og rariteter kalt "Sound + Vision". Den ble gitt ut som en 3 CDers boks og en boks med 6 LPer.

Og dette ble foranledningen til Bowies neste trekk. For i 1990 bestemte han seg for å dra ut på en lengre verdensturne uten å ha noe album å promotere. Og uten Tin Machine. I stedet hadde han hentet fram Adrian Belew (King Crimson) - en gitarist som hadde hjulpet ham på 1978 turneen, og albumet "Lodger". De andre som var med denne gangen var Erdel Kizilcay (bass), Rick Fox (keyboard) og Michael Hodges (trommer). Dette skulle være en ren "Greatest Hits" turne der folk fikk høre de mest populære Bowie låtene opp gjennom årene. Og for at Bowie skulle være sikker på at han presenterte de låtene folk ville ha, ble det laget en avstemning i forkant av turneen, hvor folk kunne ringe inn og fortelle hvilken låt de gjerne ville høre. Musikkbladet NME startet for moro skyld en kampanje for å få folk til å stemme på "The Laughing Gnome", en låt de visste Bowie hatet. Og muligens brukte Bowie vetoretten sin, for låta om den muntre gnomen ble aldri spilt på turneen. 

Turneen varte i 7 måneder, med 109 konserter. Til og med Norge og Jordal Amfi ble funnet verdig denne gangen. 22. august 1990 fikk 20.000 musikkinteresserte muligheten til å høre Bowie framføre sine klassikere. Tracklista denne kvelden var:

Space Oddity
Rebel Rebel
Ashes to Ashes
Life on Mars?
Stay
Pretty Pink Rose
Blue Jean
Let's Dance
Sound and Vision
Ziggy Stardust
China Girl
Station to Station
Young Americans
Suffragette City
Fame
Heroes
Changes
Fashion
White Light/White Heat
The Jean Genie
Gloria

Også Sør-Amerika og Argentina ble besøkt på turneen, som første britiske artist etter Falklandskrigen. Kulissene var imponerende, med store TV-skjermer. Men under konserten lå fokuset på selve låtene og musikerne.

Som oppvarmingsartist hadde Bowie med seg populære Kim Wilde. Under turneen ble Wilde forelsket i Bowie, og slet med å styre følelsene. Kim Wilde: "I fell in love passionately with Bowie. I was floored by him."

Turneen ble en stor suksess, med utsolgte konserter og positive anmeldelser. Det store oppmøtet kan delvis skyldes at Bowie før turneen sa at dette var siste gang han kom til å spille de gamle hitene live. Noe han selvfølgelig ikke klarte å holde. 

Den største suksessen dette året hadde imidlertid Bowie da han under konserten i Los Angeles traff den somaliske skjønnheten Iman Abudulmajid. Hun var datter av en somalisk diplomat, og  hadde kommet til U.S.A. som fotomodell i 1976. Bowie ba henne med backstage, noe hun avslo. Men de traff hverandre igjen, og ble raskt et par.

I 1990 ga Bowie også ut det doble samlealbumet "Changesbowie". Selv om det føyde seg inn i en lang rekke av samlealbum klarte denne å gå helt til topps i Storbritannia. I den anledning hadde han laget en remix-versjon av "Fame", kalt "Fame 90'". Den versjonen ble også med på soundtracket til "Pretty Woman".

Samme år døde Stevie Ray Vaughan i en helikopterulykke, hvor også Eric Claptons bodyguard, manager og turnemanager døde. Vaughan rakk å markere seg som en av de store gitaristene etter gjennombruddet i 1983 med "Let's Dance".

I november og desember 1990 deltok Bowie i filmen "The Linguini Incident" sammen med Rosanne Arquette. Filmen var David Lynschs kinofilm basert på hans suksess TV-serie "Twin Peaks". Deretter tok Bowie med seg Iman til Sveits, hvor de oppholdt seg det neste halve året.

I 1991 gikk Tin Machine i studio for å spille inn sitt neste album, kalt "Tin Machine II". Den videreførte det lydbildet bandet hadde hatt på sin første plate. Men med sterkere innflytelse fra de andre medlemmene av bandet. Høydepunktene på plata var låta "You Belong to rock'n roll" og gitarspillet til Reeves Gabrels. Albumet kom ut i september, og ble igjen mottatt med gode omtaler. Men salgsmessig ble det en fiasko denne gangen. 23. plass i Storbritannia og 123. plass i U.S.A. var langt unna det Bowie var vant til. Norge var landet der plata ble best tatt imot, med 14. plass på VG-lista. Bandet ga også ut en liveplate kalt "Oh! Vey Baby" som ble ignorert av platekjøperne. I februar 1991 dro bandet på en lengre turne som varte fra august 1991 til februar 1992, med 71 show i Europa, U.S.A. og Japan. Under konserten i Brixton, London (Bowies fødeplass) ble Bowie truffet av en sigaretteske som ble kastet i øyet hans. Men etter et legetilsyn fortsatte han konserten med øyet bandasjert.

Etter det gikk bandet over i historien. Dårlig platesalg kombinert med økende frustrasjon fra Bowies side etter å gang på gang oppleve at hans forslag ble nedstemt av de andre, enten det var i studio eller om de var på turne. Han savnet tilbake til den tiden da han selv kunne bestemme hvordan ting skulle være. Bowie ble med dette en erfaring rikere. Mange fans var også blitt svært negativ til bandet som de opplevde at tok fra dem 'deres' David Bowie. 

I oktober 1991 fridde David Bowie til sin Iman ombord i en elvebåt på Seinen. Noe hun sa ja til.

I 1992 spilte Bowie inn låta "Real Cool World" til filmen "Cool World". Den elektro-inspirerte poplåta ble også gitt som singel.

Den 20. april 1992 deltok Bowie på Tribute-konserten til minne om avdøde Freddie Mercury på Wembley. 72.000 mennesker var tilstede på denne konserten hvor overskuddet gikk til AIDS-forskningen. Bowie sang "Under Pressure" sammen med Annie Lennox - låta han skrev sammen med Mercury og resten av bandet i 1981.

28. mai 1992 feiret Bowie sønnen Zowies 21-årsdag i Firenze, Italia. Og like etter, den 6. juni giftet han seg med sin Iman i St. James Epsicopal Church i Firenze. Blant gjestene var Eric Idle (Monty Python), Bono, Brian Eno, Yoko Ono, George Underwood (han med knyttneva), Jerry Hall, Bianca Jagger, Bowies mor og Imans foreldre. De to dro deretter på bryllupsreise til Frankrike.

I 1993 var Bowie ikke uventet tilbake som soloartist. Med albumet "Black Tie White Noise". Han hadde her igjen fått hjelp fra Nile Rodgers, noe som garanterte for en funk-preget plate. Men samtidig hentet Bowie inspirasjon fra Tin Machine og Berlin-tiden. Gamle venner som Reeves Gabrels, Dave Richards og Mick Ronson var også med på plata. Ronson var som en bror for ham da han slo gjennom med "Ziggy Stardust", men forsvant ut etter "Aladdin Sane" plata. Dessverre døde Ronson av kreft like etter at (29. april 1993). Bowie deltok på Ronsons versjon av "Like A Rolling Stone" på plata "Heaven and Hull" (gitt ut i 1994). Som en siste gest til den kreftsyke kameraten.

"Black Tie White Noise" var en frisk plate, om ikke nyskapende. Kritikerne var blandet i sin vurdering av den. Den starter med bryllupsklokker i "The Wedding", som en påminnelse om bryllupet som nettopp hadde vært.

På plata var det flere coverlåter: "I Feel Free", opprinnelig spilt inn med Cream, "Nite Flights", opprinnelig spilt inn med Bowies forbilde Scott Walker (The Walker Brothers), "Dont't Let Me Down & Down": Tahra, og "I Know It's Gonna Happen Someday", opprinnelig spilt inn i 1992 med Morrissey.

"Jump They Say" som var en moderne elektro-inspirert poplåt ble valgt ut til å være 1. singel fra albumet. Og i mars 1993 ble dette Bowies første hit på mange år da den nådde 9. plass i Storbritannia (7. plass i Norge). Låta handlet om broren Terrys problemer. Og den handlet om det å hoppe ut i det ukjente uten å vite om det er noen der til å ta imot deg.

Albumet som kom ut i april 1993 gikk til topps i Storbritannia med topp 10 plasseringer ellers i verden (8. plass i Norge). Etter flere magre år var tydeligvis fansen sulten på et nytt studioalbum fra Bowie. Et album som også viste at Bowie var på rett vei igjen kreativt.

Comeback-albumet "Black Tie White Noise" fra 1993

Bowie laget også et annet album dette året som fikk langt mindre oppmerksomhet. Nemlig musikken til BBCs TV-serie "The Buddha of Suburbia". Plata var laget av Bowie og Erdal Kizilcay, med Dave Richards som produsent. Pga. sin sterke bruk av electronica og instrumentale partier kunne den minne om "Low". Mens andre steder minnet den om "The Man Who Sold The World". "Strangers When We Meet" kunne blitt en stor hit. Men pga. manglende promotering ble plata og låta oversett. "Strangers" ble likefullt spilt inn i en ny versjon på hans følgende album "1. Outside". Mange Bowie-fans liker å trekke fram "Buddha of Suburbia" som en av Bowies beste etter 1980.

Det 'ukjente' Bowie-albumet "The Buddha of Suburbia".

Sommeren 1993 var Bowie på gamle trakter da han var konferansier under Glastonbury Festivalen. Hvor gamle kjemper som The Velvet Underground, The Kinks, Donovan, Robert Plant og Van Morrison opptrådte.

I januar 1994 tok Bowie opp kontakten med sin venn fra Berlin-tiden, Brian Eno. De møttes i Sveits hvor de laget nok låtmateriale til å fylle hele 5 album. Andre kjente fjes som Reeves Gabrels, Carlos Alomar, Erdal Kizilka, Sterling Campbell og Mike Garson deltok også på disse innspillingene. Mange av de beste folka Bowie hadde jobbet med gjennom 25 år. Bowie sa i et intervju på den tiden at han fikk de samme gode frysningene som han hadde hatt i 1976, da de spilte inn låtene. 

Eno var blant gjestene på Bowies bryllup, og under festen hadde de underholdt gjestene og hverande med musikalske smakebiter som de framførte sammen og hver for seg. De holdt kontakten etter det, og utveklset musikalske ideer som de tok med seg til Sveits da de møttes der.

I september bidro Bowie med noen av sine bilder til en veldedighetsgalla for krigsbarn. I en auksjon ble et av Bowies bilder solgt for 130.000 kr. Mens Bowie selv kjøpte et maleri for 20.000 kr. Også navn som Paul & Linda McCartney deltok på denne kunstgallaen.

I 1994 var det meningen at Bowie skulle spille inn en  plate i MTVs "Unplugged" serie. Men da Bowie kun ønsket å spille nyere materiale ble konserten og plata droppet. I stedet fikk fansen en "Video collection" å kose seg med, i dette året uten noen ny Bowie plate i hyllene.

I desember feiret Bowie og Iman jula i sitt hus i på Britannia Bay house, Mustique. En tumpleplass for de svært rike. Like etter valgte Bowie å selge huset.

I februar 1995 fulgte Bowie Iman til Sør-Afrika for hennes Vogue-session med Nelson Mandela. Og han avsluttet en serie med bilder som skulle stilles ut på hans egen kunstutstilling. En utstilling som ble holdt den 18. april. Litt senere laget han også posteren til jazz festivalen i Montreux. 

I 1995 fikk Bowie også rollen som Andy Warhol i filmen "Basquiat". Der også Gary Oldman og Dennis Hopper deltok. Filmen hadde premiere i 1996.

Og 14. september 1995 kom opptakten til hans neste album "1.Outside", da Bowie for første gang på 5 år dro ut på turne. "The Outside tour" startet i Hartford, Connecticut, U.S.A. Som oppvarmingsband hadde han fått meg seg Nine Inch Nails.

På samme tid kom den første singelen fra den nye platen, kalt "The Hearths Filty Lesson". I likhet med de fleste andre låtene på plata var den skrevet av alle nevnte involverte i felleskap. Den var langt fra like tilgjengelig som det "Jump They Say", der den tydelig var preget av Brian  Enos røffere lydbilde. Den hadde heller ikke noe typisk refreng. Bowie nesten hvisket ordene. "The Hearts filthy lesson" ble da heller ingen hit da den kom ut. Med en skuffende 35. plass i Storbritannia. Albumet "1.Outside" som kom like etter ble også en liten skuffelse. Med 8. plass på den britiske albumlisten (21. plass i U.S.A., 15. plass i Norge). 

"1.Outside" fra 1995. Coveret var et selvportrett som Bowie malte i 1995.

Kritikerne mente plata plasserte ham der han hørte hjemme, med et lydbilde som kunne minne om det han gjorde på slutten av 70-tallet. Samtidig som den var tidsriktig med inspirasjon fra grunge og industrial. De likte også det røffere, mindre tilgjengelige lydbildet han hadde valgt. Mens endel syntes plata hadde for dårlig låtmateriale. Unntaket var "Hello Spaceboy", en låt Reeves Gabrels hadde ideen til. Albumversjonen av låta inneholdt ganske tunge synthriff. Året etter ble låta gitt ut som singel etter at synth-duoen Pet Shop Boys hadde laget en remix-versjon av den. 

Bakgrunnen for det litt overraskende samarbeidet var at Tennant og Lowe hadde vært tilstede på en Bowie-konsert på Wembley i november 1995. Og etter konserten hadde de vært backstage sammen med Bowie. Tennant fortalte da at "Hallo Spaceboy" var hans favoritt på "1. Outside". Bowie foreslo da at Pet Shop Boys burde remikse den. Han sa det på en spøkefull måte, så de trodde ikke han mente det. Men en uke senere fikk Tennant en telefon fra Bowie der tilbudet ble gjentatt. Resultatet ble en helt annen type versjon enn det som hadde vært på "1. Outside" albumet. Mye mer tilgjengelig og fengende, og med et typisk Pet Shop Boys sound. Tennant koret på låta, der han sang tekstlinjer fra Bowies 1969 hit "Space Oddity". 'Duetten' ble første gang presentert for publikum på Brit Awards på nyåret 1996, og i mars nådde singelen 12. plass i Storbritannia på singellisten

En munter gjeng: Pet Shop Boys og David Bowie.

"1.Outside" var opprinnelig tenkt som det 1. albumet i en rekke av konsept-plater. Derfor 1 foran Outside. Platene skulle handle om mysterier, mord, kunst og cyberspace. Men ideen ble ikke fulgt opp på senere plater.

I november 1995 fortsatte "The Outside Tour" i Storbritannia. En turne som både ble hyllet og latterliggjort av pressen og publikum. Turneen varte til juli 1996. Carlos Alomar, Reeves Gabrels, og den spennende bassisten Gail Ann Dorsey var blant musikerne som fulgte Bowie på turneen. 

Innimellom turnevirksomheten ble Bowie i januar 1996 innlemmet i The Rock'Roll Hall of Fame i New York. Like etter mottok han prisen for "Outstanding contribution to british music" på Brit Awards. 

Etter at turneen var ferdig gikk de rett i studio for å spille inn Bowies neste album, kalt "Earthling". En plate mange anser for å være den minst tilgjengelige platen han noensinne laget. Med sine monotone rytmer. Rytmer som tilsynelatende hadde lite til felles med selve melodien. Albumet kunne pga. sin techno-inspirasjon fremstå som gjentagende og irriterende. Innmellom all elektronikken befant det seg flotte låter som "Little Wonder", "Dead Man walking", "Seven Years in Tibet" og "I'm Afraid of Americans". Sistnevnte ble gitt ut som singel i en remix-versjon produsert av Trent Reznor (Nine Inch Nails).

Bowie skrev låtene til plata sammen med Reeves Gabrels, og det var også de to som produserte "Earthling". Enda de på forhånd ikke hadde hatt tid til å skrive låter rakk de å skrive låtene og produsere plata på kun 2 1/2 uke.

I forkant av utgivelsen tok Bowie seg tid til å feire sin 50-årsdag den 8. januar 1997 i Madison Square garden. Foran 17.000 fans. Blant gjestene som også opptrådte denne kvelden var Frank Black, The Foo Fighters, Sonic Youth, The Cures Robert Smith, Lou Reed og Billy Corgan (Smashing Pumpkins.

Blant gavene Bowie fikk på dagen var en fossil kameleon som Robert Smith ga ham.

"Little Wonder" ble gitt ut som 1. singel fra "Earthling", i en nedkortet versjon. I Storbritannia nådde den 14. plass i februar 1997, mens albumet nådde 6. plass på samme tid. I Norge ble det 13. plass for albumet. Låta "Telling Lies" ble gjort tilgjengelig på internett før albumet var ute i butikken. I ettertid har dette blitt en vanlig måte å promotere et nytt album.

"Earthling" fra 1997 var en lite tilgjengelig plate.

Etter albumutgivelsen dro Bowie på en "Earthling" turne som varte fra juni til november 1997. 1. oktober 1997 gjorde Bowie en ny vri da han holdt en konsert i Bostons Orpheum Theatre hvor publikum bestod av 1 million nettbrukere. Livekonsert på nettet var noe ingen hadde gjort før ham.

I november 1997 opplevde David Bowie igjen å toppe den britiske singellisten, denne gang sammen med artister som U2, Tom Jones, Elton John og Lou Reed, på en coverversjon av sistnevntes klassiker "Perfect Day" fra 1972 - en låt som Bowie i sin tid produserte for Reed. Versjonen som var utsøkt vakker, takket være dyktige bidragsytere, ble spilt inn i regi av BBC til støtte for foreningen Children In Need.

David Bowie deltok også i musikkvideoen til 1997-versjonen av "Perfect Day".

Våren 1998 spilte Bowie inn nok en film. Denne gang som den aldrende gangsteren i "Everybody Loves Sunshine".

Bowie fikk også sjansen til å designe sin egen bil i "Design for Life". Konkurransen var satt i gang av britisk bilindustri i et forsøk på å få opp interessen for britiske biler.

En sølvfarget Mini med speilvinduer var Bowies  bidrag til "Design for Life".

I noen år hadde Bowie skiftet mellom å bo i Sveits, New York, L.A.  og Mustique. Nå ønsket han å ha New York som sin faste boplass. Han solgte derfor huset han hadde i Lausanne, Sveits for 20 millioner kr. På samme tid solgte han også huset sitt i L.A.

I september 1998 tok Bowie ytterligere et steg ut i Cyberspace da han åpnet sin offisielle nettside Bowie.net (davidbowie.com). Gjennom den hadde Bowie muligheten til å ha direkte kontakt med sine fans.

Våren 1999 jobbet Bowie/Gabrels med Tony Visconti på en låt beregnet for filmversjonen av "The Rugrats". Låta ble aldri brukt i filmen, og ingen vet heller hvordan den høres ut. Men den ble starten på et nytt samarbeide mellom Bowie og Visconti.

4. oktober 1999 hadde Bowie et nytt album klart, kalt "Hours". Plata var både skrevet og spilt inn på Bermuda. Og selv om verken Visconti, Eno, Alomar, eller noen av de andre musikerne han brukte på 70-tallet var med, ble plata likevel den som mer enn noen annen plate etter 1980 førte tankene tilbake til de klassiske albumene. Den vakre singelen "Thursday's Child" kunne minne om "Wild is the Wind". Mens "Seven" kunne passet inn på "Hunky Dory". Gitarspillet på "What's Really Happening" ga assosiasjoner til 70-talls platene. Og instrumentalen "Brilliant Adventure" minnet om lydlandskapene på "Low" fra 1977.

Uten at Bowie prøvde å utforske noen sjangere eller å fremstå som spennende, hadde han her pga. det sterke låtmaterialet, laget en av sine beste plater i nyere tid. 

Nok en gang var det Reeves Gabrels Bowie søkte til når han trengte hjelp med produksjonen og låtskrivingen.

David Bowie og Reeves Gabrels samarbeidet tett på mange album.

Bowie følte selv han var iferd med å bli en gammel mann. Og her så han tilbake på sitt liv. Bowie: "I wanted to capture a kind of universal angst felt by many people of my age. You could say that I am attempting to write some songs for my generation."

Teksten til "What's really happening?" var skrevet av den ukjente Alex Grant. Bowie hadde utlyst en konkurranse der folk kunne få skrive tekst til en låt han hadde skrevet. Grant vant, og fikk med det både 15.000 dollar og en kontrakt med Bug Music. Øvingene, innspillingen og miksingen av denne låta foregikk live på Bowie.net. Til fansens store glede.

Albumet "Hours" fra 1999

Selv om det virket som at Bowie ønsket å skape en link til 70-talls platene sine, var det som musikk til dataspillet "Omikron: The Nomad Soul" låtene var skrevet. Låter som var ment å gi spilluniverset en emosjonell substans de fram til da ikke var kjent for å ha. Bowie: "My priority in writing music for Omikron was to give it an emotional subtext. It feels to me as though Reeves and I have achieved that. We both worked really close with Quantic Dream to come up with eight new songs for the game."

Dataspillet "Omikron: The Nomad Soul" hvor Bowie og Gabrels bidro med musikken.

I tillegg til å lage musikk for spillet fikk han, Gabrels og bassisten Gail Ann Dorsey gleden av å være endel av selve spillet, som et band som opptrådte rundt om i Omikron City.

Hele 7 av låtene på "Hours" var også å finne i spillet, og det var først i juni 1999 at det ble bestemt at musikken skulle gis ut som en Bowie-plata, og ikke bare som endel av spill-soundtracket. I tillegg til låtene Bowie bidro med til spillet laget Reeves 26 instrumentalspor.

Innspillingen av albumet og spill-soundtracket var en av Bowies mer vellykkede musikalske prosjekt. Dessverre fikk det et litt trist utfall, da Reeves Gabrels valgte å avslutte samarbeidet med Bowie etter dette. Han hadde opprinnelig spilt bass på plata, men Bowie syntes bass-spillet hans var for rufsete og ønsket noe som var mykere. Mark Plati ble hentet inn både for å legge på bassgitaren på albumet pånytt og for å remikse alle låtene. I tillegg valgte Bowie å ta bort "We Shall Go To Town" som Gabrels mente var en av platas sentrale spor, noe Gabrels beklaget sterkt. Låta endte opp som B-side på singelen "The Pretty Things Are Going To Hell".

Bowie var også endel av selve spillet i "Omikron: The Nomad Soul" 

I TV-reklamen som ble laget i forbindelse med utgivelsen av "Hours" ble den presentert som en plate med et klassisk Bowie lydbilde, noe som stemte bra. I Storbritannia nådde "Hours" 5. plass på albumlisten, mens i Norge ble det en sterk 4. plass. Plata solgte bra også ellers i verden, med 2. plass i Sverige, 2. plass i Østerrike, 4. plass i Tyskland og 7. plass i Frankrike. Muligens hadde Bowie solgt enda mer om han ikke hadde lagt ut hele albumet til nedlasting før den var å finne i butikkene...

"Hours" ble også promotert gjennom en opptreden på Saturday Night Live. Etterpå fulgte som vanlig en turne, kalt "Hours Tour", denne gang med kun 9 konserter. Som erstatter for Gabrels som hadde sluttet ble Helmet-gitarist Page Hamilton hentet inn.

I juni 2000 opptrådte Bowie live på BBC Theatre med både nye og gamle låter. I en konsert som ble kringkastet til mange land, deriblant Norge. Den dannet også grunnlaget for trippel CDen "Bowie at the Beep". De to andre CDene inneholdt BBC-opptak fra 1967 til 1972. Et fint samleobjekt for fansen. I oktober 2000 nådde platene 7. plass i Storbritannia og 22. plass i Norge.

På samme tid opptrådte Bowie på Glastonbury-festivalen - nesten 30 år etter at han første gang var der. Og promotor Michael Eavis som også hadde booket artister som Radiohead, Oasis, Elvis Costello, Blur og R.E.M. til festivalen mente Bowies opptreden denne sommeren var: "one of the best appearances in the history of the event".

15. august 2000 ble Bowie far for annen gang i sitt liv. Denne gang til en jente som ble døpt Alexandria Zahra Jones. Bowie var svært lykkelig over å være far igjen.

En stolt far.

Høsten 2000 tilbrakte Bowie i studioet til Mark Platis der de jobbet med et album som hadde arbeidstittelen "Toy", men som aldri ble gitt ut. Platis var en bassist/produsent som hadde fulgt Bowie siden "Earthling" albumet. Flere av låtene fra innspillingen dukket opp i redigert form på Bowies neste album "Heathen", bl.a. "Afraid" og "Uncle Floyd" ("Slip away"), eller som B-sider på singler Bowie ga ut i årene som fulgte.

For anledningen hadde han også funnet fram noen av sine tidligste innspillinger - slik som "Liza Jane", "Let me sleep beside you", "I dig Everything", "Silly boy blue" og "In The Heat of the morning", med tanke på å gi dem ut i nye versjoner.

9. juli 2001 ble en samling utvalgte instrumental-låter gitt ut på albumet "All Saints". Og føyde seg med det inn i rekken av endeløse "best of" utgivelser, selv om dette faktisk var en av de mer interessante.

I september 2001 spilte Bowie i en den populære filmkomedien "Zoolander". Bowie hadde her rollen som seg selv. Kjente navn som Ben Stiller og Owen Wilson deltok også i filmen.

David Bowie i "Zoolander".

I oktober 2001 gikk Bowie i studio for å spille inn sitt neste album, nevnte "Heathen". Denne gang på sitt eget plateselskap ISO. Fram til da hadde han vært på Virgin records. Og for første gang siden "Scary Monsters" spilte han inn et album sammen med Tony Visconti - en mann som hadde fulgt ham som produsent siden "The Man Who Sold the world" fra 1970. 

David Bowie: "Tony and I had been wanting to work together again for a few years now. Both of us had fairly large commitments and for a long time we couldn't see a space in which we could get anything together. As spring came around, last year, things began to ease up."

Også Brian Rawling og Mark Plati bidro på produsentsiden, sammen med Bowie selv. I tillegg deltok Pete Townshend (The Who) og Dave Grohl (Foo Fighters) på gitar.

Tony Visconti og David Bowie.

Bowie og Visconti valgte et helt nytt studio ved Woodstock, New York State til å spille inn den nye platen. Tittelen "Heathen" var en litt diffust ord. Men Bowie forklarte tittelen som en person som ikke evner å bry seg om det som foregår rundt ham. Bowie: "Heathenism is a state of mind. You can take it that I'm referring to one who does not see his world. He has no mental light. He destroys almost unwittingly. He cannot feel any God's presence in his life. He is the 21st century man."

På mange måter markerte platen en ny begynnelse for Bowie. "Heathen" var den første platen han ga ut på eget selskap, og det var en plate der han ikke hang seg på en eller annen sjanger, eller kopierte sine tidligere plater. "Heathen" så framover og stod støtt på egne ben. Selv om man kunne fornemme atmosfæren fra 70-tallet, ble det aldri snakk om noen kopi. Bowie virket mer vital enn på lenge. Noe også kritikerne var enig i. Og de mange som mente Bowie var passè måtte endre det synspunktet.

VG ga plata terningkast 4 med denne begrunnelsen: "Resultatet er mer enn godkjent. Låtene er fokuserte og mindre affekterte enn på tyve år, glam-faktoren er sterkt til stede ved flere anledninger - ikke minst i fabelaktige «Slow Burn» - arrangementene er til tider overdådige, men effektive, og Bowie fraserer fremdeles på en måte som vil få store, voksne guttefans i førti- og femtiårene til å gråte."

Også Bowie var godt fornøyd, noe han uttrykte til norske Dagbladet: "Dette kan godt vise seg å være noe av det beste jeg har laget."

Tre coverversjoner hadde Bowie funnet plass til på "Heathen". I The Pixies "Cactus", Neil Youngs "I've Been Waiting For You" og Legendary Stardust Cowboys "I took a trip on a Gemini Spaceship". Sistnevnte må sees som en hyllest til mannen og låta som i sin tid inspirerte Bowie til å skape fantasifiguren Ziggy Stardust.

Salgmessig gikk det bra med 5. plass i Storbritannia og 2. plass i Norge. og gode plasseringer ellers i Europa da albumet var ute i butikkene i juni 2002.

"Heathen" fra 2002

I mai til oktober gjennomførte han og bandet 35 konserter på en "Heathen Tour". 3. juli gjestet han Quart-festivalen i Kristiansand. Til stor glede for hans norske fans. 

Årsaken til at han valgte Kristiansand var at Bob Dylan og Sting hadde vært der tidligere og skrytt av Quart-festivalen. Også Bowie var fornøyd med konserten på Quart. Til VG sa han: "Vi elsket det, det var helt fantastisk. Hele fordømte greia var skikkelig fantastisk. Publikum var storartet."

Bandet på turneen bestod av Earl Slick, Gerry Leonard, Mark Plati, Sterling Campbell, Gail Ann Dorsey, Mike Garson og Catherine Russel. Garson er for Bowie-fans mest kjent for det jazz-inspirerte pianospillet på låta "Aladdin Sane". Både Garson og Slick deltok på Bowies "Diamond Dogs"-turne i 1974.

Senere kom det fram i norsk presse at også Tromsø hadde mulighet til å få besøk av Bowie på denne turneen. Men arrangøren i nord hadde ikke tro på at Bowie ville klare å fylle Alfheim stadion, med plass til 20.000 mennesker. Medarrangør Odd Nilsen hadde dette å si om hvorfor de droppet Bowie: "Mange artister vil trekke 20.000 i Tromsø, men ikke David Bowie. Lene Marlin ville gjort det. Hun er et hett navn. Bowie har ikke hatt en hit på bra mange år, og det er for så vidt en sliten person."

Naturlig nok var det mange musikkinteresserte i Tromsø og ellers som rev seg i håret etter den avgjørelsen. En mente at det var som å si at David Beckham ikke var god nok for 2. divisjonslaget Skarp.

Oppmuntret av det gode samarbeidet med Visconti og den gode mottagelsen "Heathen" fikk, var Bowie snart tilbake i studio for å lage et nytt album. Denne gang spilt inn på Manhattan, i Looking Glass Studios, med stort sett de samme musikerne som hjalp ham på "Heathen". Og "Reality" videreførte det røffe lydbildet som forgjengeren hadde hatt. Bowie hadde ikke noe spesielt tema for plata. Det var mer en samling av de beste låtene han skrev på den tiden. Bowie : "A collection of songs with no through line, no undercurrent of any kind of narrative, no concept of tying it all together. The album pulls together as a complete piece, even though the styles are quite diverse".

Plata gjenspeilet de inntrykkene Bowie gjorde seg på den tiden. Fra den tøffe stemningen som gjaldt på gatene i New York, til håpet og gleden i ansiktet til hans 3 år gamle datter. Bowie: "I have to say that if I didn't have my little 3-year-old running around, I don't think I would be writing quite this way. It would be a lot more destructive possibly, possibly. But seeing in her eyes all the hope and joy and optimism of the future, I have to reflect that somewhat in what I'm doing".

Lydbildet på "Reality" var støyende, men samtidig vakkert. Både Bowie og Visconti var dyktige studiofolk, der de la lag på lag med stemmer, gitarer, keyboards og rytmer, og tvinnet dem sammen til en sterk sang. Slik de her gjorde på bl.a.  "New killer star" og "Never get old". 

Som vanlig' valgte Bowie å ha med noen coverversjoner. Denne gang med George Harrisons "Try some, buy some" og Modern Lovers' "Pablo Picasso". I utgangspunktet stod de to på en liste Bowie hadde over låter han på 70-tallet planla å ha med på en tenkt utgivelse av "Pin Ups 2". Med Harrisons død i 2001 følte Bowie at det passet å covre "Try some, buy some", som en hyllest til Harrison.

Det var mange likhetstrekk mellom "Heathen" og "Reality". Både musikalsk og visuelt, da begge kom i forseggjorte papirutgaver. Salgsmessig gikk det også ganske likt, med 3. plass i Storbritannia, Østerrike og Tyskland, 2. plass i Norge (i september 2003), 5. plass i Sverige og Sveits, og 29. plass i U.S.A.

"Reality" fra september 2003

Anmelderne var stort sett positive til "Reality", bl.a. VG som mente at Bowie her gjorde det Bowie kan best. De mente singelen "New Killer Star hadde mye "Fashion" i seg, og framhevet ellers låter som "Never Get Old", "She'll Drive The Big Car", "Fall Dog Bombs The Moon" og "Bring Me The Disco King".

En coverlåt som ble spilt inn på denne tiden, men som ikke ble å finne på "Reality", var "Waterloo Sunset". Opprinnelig med The Kinks fra 1967. Bowies versjon hadde bra trøkk, med røft gitarspill og bakgrunnskomp, og hadde fortjent å være med på studioalbumet (Webmaster). I stedet ble Waterloo Sunset" å finne på "European limited edition gatefold bonus disc" som fulgte enkelte av utgivelsene av "Reality".

Bowie har i alle år vært en musikalsk favoritt hos millioner av mennesker. Men hvilke plater Bowie selv hørte på har ikke vært særlig kjent. I november 2003 tok han seg tid til å skrive en liten omtale av plater som hadde betydd mye for ham gjennom et langt liv. Han avslørte samtidig at han 'bare' hadde 2500 plater i samlingen, og at mange av favorittene var fra hans egen barndom rundt 1960. Slik som "The Fabulous Little Richard" med Little Richard, "Tupelo Blues" med John Lee Hooker, "Fantasy In Orbit: Round The World With Electronic Music" med Tom Dissevelt, "Oh Yeah" med Charles Mingus, "Le Sacre Du Printeps" med Igor Stravinsky og "The Glory (????) Of The Human Voice" med Florence Foster Jenkins. Det var generelt få kjente navn blant de 23 albumene han anmeldte. Velvet Underground og Jacques Brel var vel de eneste artistene Bowie selv har covret som ble funnet verdig en plass på listen.

Noen av Bowies favorittplater.

Etter utgivelsen av "Reality" var det tid for "A Reality Tour". Denne gang foran hele 1 million mennesker i 17 land, med hele 117 show. 

Søndag 13. juni 2004 var Bowie hovedattraksjonen på den legendariske Isle Of Wight-festivalen. Dette skulle vise seg å bli den siste konserten Bowie gjorde i hjemlandet noensinne.

På turneen fikk Norge gleden av å ha besøk av Bowie og hans musikere to ganger. Første konsert var torsdag 17. juni 2004 i Bergen og Koengen. De 13.000 i Bergen var fornøyd med å få se og høre Bowie. Mens Bowie var mest fornøyd med at England vant 3-0 over Sveits i en EM-kamp.

Dagen etter var det Oslo og Norwegian Wood som fikk gleden av å ha Bowie på besøk. Her fikk  konserten en dramatisk vending da en kjærlighet på pinne med stor kraft kom inn på scenen. Hvorpå den traff Bowie i venstre øyet mellom øyeeplet og øyelokket. En sjokkert Bowie ble stående og vri seg i flere minutt i smerte, mens han ropte de verste ukvemsordene det engelske språket inneholder. Episoden skjedde da Bowie var ferdig med "Battle", og skulle i gang med "Cactus". Etter litt hjelp fra managementet ble kjærligheten fjernet fra Bowies øye, og konserten kunne fortsette.

 David Bowie på Norwegian Wood den 18. juni 2004 (Foto: Henrik).

Men Bowie var fortsatt like forbannet, og sa ut mot mengden " Å, så du sniker deg vekk i mengden, ditt jævla lille svin. Men jeg skal finne deg. Jeg har bare ett øye, vet du. Din jævla idiot. Heldigvis traff du det vonde øyet. Du har bare gjort det enda mer dekorativt enn det var". Likefullt ble kvelden en suksess der Bowie og bandet holdt det gående på høyt nivå i 2 1/2 time. Til publikums store glede.

Der og da virket hendelsen som en ondskapsfull handling - som at noen ønsket å skade Bowie. Men i ettertid viste det seg at det var en serie hendelser som førte til det fatale. En Trine Hafstad hadde kjærligheten i hånda da noen med stor kraft slo til armen hennes, slik at hun mistet kjærligheten og den deretter for som en prosjektil mot scenen, og der traff Bowies øye. Noe som kun ville skjedd en av 10.000 ganger. En av vaktene så at det var Hafstads kjærlighet som traff Bowie, men ba henne forholde seg rolig for å hindre at Bowies og folks raseri skulle ramme henne.

Litt senere klarte noen å formidle til Bowie hva som faktisk skjedde den dagen, via et nettforum der Bowie deltok under et pseudonym. Hvorpå de fikk en "No hard feelings" melding tilbake.

En lykkelig David Bowie i Bergen.		En ikke like lykkelig Bowie i Oslo dagen etter da en kjærlighet ble kastet opp på scenen med dette skjebnesvangre resultat.

Vi nordmenn var heldig som fikk oppleve Bowie disse to dagene. For konsertene som var planlagt fra den 26. juni og utover, ble avlyst pga. en plagsom nerve i Bowies skulder. Etter legens anbefaling måtte Bowie kaste inn håndkleet for ikke å få varige skader i skulderen.  Da man undersøkte skulderen hans ble det også foretatt en rutinemessig undersøkelse av hjertet hans, og den viste at han også hadde en tett arterie. Dette krevde en hasteoperasjon for å forhindre et hjerteinfarkt. Operasjonen ble foretatt i Tyskland, da Bowie skulle hatt konsert her da problemene ble oppdaget.

Mange fryktet det verste, men Bowie kom seg på beina igjen. Han dro deretter hjem til New York hvor han brukte resten av året til å slappe av. Bowie hadde etter det veldig dårlig samvittighet i forhold til fansen som hadde kjøpt billetter til konsertene hans.

Bowie kunne i 2004 se tilbake på 40 år som plateartist. Med over 140 millioner solgte plater. Bowie er kanskje også den artisten flest musikere bruker som referanse når de blir spurt hvem som har påvirket dem mest. Og han topper mange kåringer over de mest betydningsfulle artistene. I avisen The Sun ble han av leserne kåret til det 20. århundrets største rockestjerne. Foran bl.a. Mick Jagger. Han er også på en 8. plass over de mestselgende artistene i Storbritannia når det gjelder singler. Men slike ting betydde mindre for Bowie. Han levde i nuet, med fokus på framtiden og de platene han tenkte å lage. 

I januar 2005 gikk det rykter om at Bowie planla å gå i studio for å spille inn en ny plate, noe han i et intervju kunne bekrefte. På den tiden holdt han en lav profil sammen med sin kone og datter.

Bowie: "What's very enlightening for me right now is that I sense I'm arriving at a place of peace with my writing that I've never experienced before. I think I'm going to be writing some of the most worthwhile things that I've ever written in the coming years. I'm very confident and trusting in my abilities right now."

Men det eneste fansen fikk av nytt materiale fra Bowie i 2005, var låta "(She can) do that", som var spilt inn for filmen "Stealth". Den var skrevet av Brian Transeau. Bowie deltok også på plata "No Balance Palace" (sang på låta "The Cynic") sammen med det danske bandet Kashmir. Plata var produsert av Bowies gamle venn Tony Visconti.

I 2005 fikk Bowie tilbud om å spille i Touchstone Pictures' film "The Prestige". Andre skuespillere som skulle være med i filmen var Michael Caine, Scarlett Johansson, Hugh Jackman og Christian Bale. Handlingen i filmen foregikk på slutten av 1800-tallet, der to magikere konkurrerte om å gjøre den ultimate tryllekunsten. Bowie hadde rollen som den eksentriske elektroingeniøren (Nikola) Tesla, som hjalp den ene magikeren (Angier) med å utvikle en elektromaskin som gjorde det mulig å flytte en person fra et sted til et annet.

David Bowie som elektrofriken Tesla i filmen "Tesla".

Bowie sa først nei til forespørselen fra produsent og forfatter Christopher Nolan. Men Nolan som i alle år hadde vært stor fan av Bowie - tok ikke et nei for et nei. Og dro over til New York for å overtale Bowie. Noe han klarte.

Innspillingen av filmen ble avsluttet våren 2006. Samme år ble den satt opp på kinoer rundt om, som en av de mest populære filmene i verden det året. Med bl.a. 1. plass på kinolisten i U.S.A.

8. februar 2006 mottok Bowie prisen "Lifetime achievement award", for sitt bidrag til musikkbransjen. Anledningen var prestisjefylte Grammy Awards som denne gangen ble arrangert i The Staples Center i Los Angeles. For Bowie som ikke følte seg fullt ut anerkjent i U.S.A. var dette svært hyggelig.

Etter å ha vært borte fra rampelyset en stund gjorde David Bowie en sjelden gjesteopptreden på David Gilmours konsert i Royal Albert Hall, den 29. mai 2006. Bowie som er en stor fan av Pink Floyd sang de gamle klassikerne "Arnold Layne" og "Comfortably Numb", til Gilmour-fansens store glede.

"Arnold Layne" ble også gitt ut på singel med en fin 19. plass i Storbritannia som resultat.

Opptredenen i Royal Albert Hall den 29. mai 2006 var til

gjensidig glede for både David Bowie og David Gilmour.

Samme måned gjorde Bowie det kjent at han planla en turne i 2007. Men det skulle det vise at det ikke ble noe av den turneen, ukjent av hvilken årsak. Muligens for å la kroppen få litt nødvendig hvile og for å bruke mer tid sammen med familien. 

David Bowie i 2006.

I et intervju med Q Magazine i oktober 2006 fortalte Bowie om sin glede over å høre på plater med band som The Pixies, Sonic Youth, sangeren Scott Walker, og en argentinsk klezmer/tango-artist kalt Osvaldo Golijov. "Debaser" med The Pixies er låta Bowie skulle ønsket han hadde skrevet, ifølge ham selv.

I november 2006 opptrådte Bowie på Black Ball i hjembyen New York, til støtte for Child alive foundation. Hans kone Iman var med ham på scenen. Bowie gjorde bl.a. en duett med popstjernen Alicia Keys, der de sammen sang Bowie-låta "Changes". I tillegg sang han "Wild Is The Wind" og "Fantastic Voyage". Dette skulle vise seg å bli siste gang Bowie opptrådte live.

Bowie på sin siste liveopptreden noensinne, på Child alive foundation.

Bowies eneste bidrag på en plateutgivelse i 2006, var litt koring på låta "Province" med bandet TV on the radio.

I et intervju med Breaking News gjort i 2006 fortalte Bowie at han var lei av musikkbransjen, og at han heller ville bruke tiden på å se film og gå turer. Bowie: "Jeg er lei av industrien og har vært det ganske lenge. Jeg tar meg derfor et friår fra både turneer og innspillinger. Jeg går tur hver morgen, og jeg ser tonnevis av filmer. En dag så jeg tre Woody Allen-filmer etter hverandre."

I samme intervju fortalte Bowie at han kunne tenkt seg å skrive en opera, eller lage musikk til en klassisk oppsetning. Men han var svært skeptisk til å la noen andre lage en musikal av hans musikk. Slik man har gjort med musikken til Queen, Billy Joel og ABBA.

I 2006 opptrådte Bowie også i BBCs komiserie "Extras" sammen med Ricky Gervais. I episoden han er med i sitter Bowie ved pianoet og spiller og synger, samtidig som han kommer med flere lite hyggelige bemerkninger om Gervais' kropp og utseende (bemerkninger som Gervais selv hadde skrevet for Bowie i forkant). Bowie syntes det var morsomt å delta i "Extras", og han kom opp med forslag til ting Gervais kunne bruke i framtidige episoder.

I 2006 deltok Bowie i komserien "Extras" sammen med Ricky Gervais.

Etter deltakelsen i "Extras" stilte Bowie opp til intervju på BBC der han fortalte om sin rolle i serien. Dette ble mest sannsynlig det siste intervjuet Bowie ga før han døde i 2016.

I mai 2007 var det planlagt en større Bowie-konsert i en nedlagt jernbanehall i New York kalt Highline, men dessverre ble det ingenting ut av konserten.

8. januar 2007 fylte Bowie 60 år. Noe som ble behørig omtalt i aviser og musikkmagasin verden over. Mange benyttet også anledningen til å ta et tilbakeblikk på Bowies liv og plateutgivelser. 2007 forløp ellers uten at navnet David Bowie ble nevnt så alt for ofte i media. 

I februar 2008 fikk han del omtale da det ble kjent at han bidro på flere av låtene på skuespilleren Scarlett Johanssons debutplate. Bowie selv syntes at han fikk for mye omtale for sitt beskjedne bidrag. Bowie: "Alt jeg gjør er jo å synge litt "ohh" og "ahh" på et par låter." Scarletts album "Anywhere I lay my head" var en samling med tolkninger av 10 Bob Dylan-låter. Bowie koret på låtene "Falling Down" og "Fannin Street".

29. juni 2008 var Bowie ute med nok en samleplate kalt "iSelect". Men det som skilte denne fra de mange andre som et blitt gitt ut med ham gjennom årene, var at det var Bowie selv som hadde stått for utvelgelsen av låtene. Og med unntak av "Life on Mars" hadde han styrt unna sine mest kjente låter. 

Bowie: "For this CD compilation I've selected 12 of my songs that I don't seem to tire of. Few of them are well known, but many of them are still sung at my concerts. Usually by me. I'll start off with the hit."

At "Loving The Alien" og "Time Will Crawl" fra hans mindre anerkjente plater "Tonight" og "Never let me down" ble foretrukket framfor en lang rekke mer 'kredible' låter, var overraskende. Også "Repetition", "Sweet Thing" og "Lady Grinning soul" var uventede valg. Like uventet var det at Bowie valgte å gjøre "iSelect" tilgjengelig for fansen gjennom avisen Mail on Sunday, og kun der. Mail on sunday har også tidligere fått endel oppmerksomhet gjennom å distribuere nye plater med Prince og Madness som vedlegg til avisen.

Samleplaten "iSelect", som ble gitt ut som vedlegg til avisen Mail on sunday i juni 2008.

2009 forløp svært rolig for Bowie, i hvert fall i forhold til Bowies utøvelse som musiker. Det mest spennende som skjedde var relanseringer av flere av hans gamle plater. Han stilte også opp i offentlighet, for første gang på mange år, da han var tilstede på sønnen Duncan (Zowie) Jones' premierevisning av filmen "Moon".

Duncan, som tidligere hadde brukt både Zowie, Joey, og Joe som fornavn, var utdannet fra London Film School. Før det hadde han studert filosofi ved flere universiteter. Før han fikk sin debut som regissør med "Moon", hadde han vært tilknyttet moteindustrien

David Bowie med sønnen Duncan på premieren av science-fiction filmen "Moon".

I 2009 hadde Bowie en mindre rolle (som seg selv) i den romantiske komedien "Bandslam". Han gjorde også mindre filmroller i 2008 ("August", "SpongeBob SquarePants").

Også 2010, 2011, og 2012 ble rolige år, der Bowie gjorde lite ut av seg musikalsk. Dobbelt-albumet "A Reality tour", med opptak fra 2003-konserten på Point Theatre i Dublin, Irland, var den eneste offisielle plateutgivelsen. I 2011 ble det kjent at hans ikke-utgitte album "Toy" fra 2001 var lekket ut på internett - til glede for mange Bowie-fans som fikk muligheten til å høre låter med Bowie som ikke hadde vært tilgjengelig før. 

Under åpningsseremonien i forbindelse med OL i London, den 27. juli 2012, ble Bowies 70-talls hit "Starman" spilt, mens gamle filmopptak av Bowie ble prosjektert på veggen på et hus som for anledningen var satt opp på Olympia stadionen. Flere av de som opptrådte i showet var også kledd i romdrakter.

Også utdrag fra "Under Pressure", "Heroes" og "Absolute Beginners" ble spilt i musikkavalkaden som arrangørene hadde lagt inn i åpningsseremonien.

David Bowie og klassikeren "Starman" ble endel av showet på åpningsseremonien i London-OL.

Siden Bowie ble rammet av hjerteproblemer i 2004, og kollapset med tette pulsårer backstage etter en konsert, forsvant han fra offentligheten - med få unntak. Han var også sjelden å se i bybildet i sin hjemby New York. Det skapte derfor medieinteresse da han ble fotografert på shoppingtur på Manhattan i oktober 2012 - som det første bildet av ham på lang tid. For anledningen var han kledd i hettejakke, caps og solbriller - i et forsøk på å ikke bli gjenkjent.

David Bowie i 2012

8. januar 2013 fylte Bowie 66 år. På samme dag kunne han glede (og overraske) fansen med en ny singel - den første siden "Never get Old" fra 2004. Den ble gitt ut uten noe forvarsel, og nærmest droppet inn på iTunes, slik at fansen selv måtte oppdage at den var der.

"Where Are We Now" - som den het - var en rolig, melankolsk låt som kanskje ikke mottok de store ovasjonene fra fansen. I Norge fikk Bowie nesten mer oppmerksomhet for musikkvideoen til låta (som var regissert av Tomy Oursler), der Bowie var kledd i en T-skjorte med påskriften 'M/S Song Of Norway', 3 minutt ut i videoen. 

 Videoen til "Where Are We Now", der Bowie var ikledd en

T-skjorte med påskriften 'M/S Song Of Norway'.

Norske aviser og folk på diskusjonsforum lurte på hvilken dypere mening som lå i teksten på skjorta.. om det var en takk for sist til Norge etter den famøse opplevelsen på Frognerbadet i 2004, der han fikk en kjærlighet på pinne inn på øyet. Eller om det hele rett og slett var tilfeldig.

Litt senere fikk hendelsen en forklaring, da det viste seg å være en skjult hilsen til Bowies store kjærlighet i ungdommen, Hermione Farthingale. Som tidligere nevnt hadde hun forlatt Bowie for å bli med på innspillingen av filmen "Songs Of Norway". Men de to hadde tatt opp igjen kontakten, først på slutten av 90-tallet, og sist i 2013, da Hermione hadde takket ja til å komme på åpningen av ustillingen "David Bowie Is". Møtet mellom de to var uskyldig, men Bowie var redd for å gjøre noe som kunne såre Iman, som han fortsatt var veldig glad i.

"Where Are We Now" var produsert av Bowies gamle venn Tony Visconti, som produserte flere av hans 70-talls klassikere. De seneste årene hadde han jobbet med artister som Debbie Clark, Kaiser Chiefs, og Kristeen Young. Singelen var spilt inn i New York, og gitt ut på Bowies eget selskap ISO, og distribuert på Columbia records.

Jan Omdahl i Dagbladet likte låta, og omtalte den slik: "Where Are We Now' er en meget solid Bowie-ballade, en melankolsk, vakker meditasjon over liv, aldring og død. Det gjør usigelig godt å høre en av popens største stemmer igjen. Move over, drittunger. A man lost in time ... Just walking the dead, synger Bowie, og man aner en ny, sitrende sårbarhet, og den eldre, klokere mannens ettertanke."

Til musikkbladet NME omtalte produsent Tony Visconti låta slik: "I think it's a very reflective track for David. He certainly is looking back on his Berlin period and it evokes this feeling… it's very melancholy, I think. It's the only track on the album that goes this much inward for him."

"Where Are We Now" fra 2013.

"Where Are We Now" gikk til topps på iTunes' lister i mange land, og gjorde det også bra på de offisielle listene i land som Storbritannia (6. plass), Portugal (1. plass), Danmark (2. plass), Belgia (5. plass), Frankrike (9. plass), Irland (9. plass) og Nederland (9. plass). I Storbritannia fikk han sin høyeste listeplassering siden "Absolute Beginners" i 1986.

Samme dag som singelen ble gitt ut ble det også kjent at Bowie jobbet med et nytt studioalbum kalt "The Next Day", som ville være ute i butikkene fra 8. mars og utover. Også albumet var produsert av Tony Visconti, i New York. Innspillingen foregikk i hemmelighet over en periode på 2 år, der Bowie tok sporadiske pauser for å kunne jobbe videre med låtene han og bandet utformet, og så komme tilbake med nye ideer. Bandet hans bestod av Tony Visconti på bass, Sterling Campbell på trommer, og Gerry Leonard på gitar. Bowie selv spilte keyboard. Campbell hadde jobbet med Bowie fra 1991 fram til hans siste turne i 2004, mens Leonard hadde deltatt på Bowies 2004-turne.

Tony Visconti: "Sterling Campbell was on drums, I was on bass, David was on keyboards, Gerry Leonard was on guitar. By the end of five days we had demoed up a dozen songs. Just structures. No lyrics, no melodies and all working titles. This is how everything begins with him. Then he took them home and we didn't hear another thing from him for four months."

"The Next Day" med det merkelige coveret, der albumet "Heroes" er brukt som utgangspunkt.

Visconti kunne også fortelle at de hadde spilt inn hele 29 låter til det nye albumet, og at de som ikke ble brukt i denne omgang muligens ville bli å finne på Bowies neste! album - en innspilling som ville starte i slutten av 2013.

Visconti var ekstremt fornøyd med den nye Bowie-plata, og han trodde fansen også kom til å elske den. Tony Visconti (til musikkbladet NME): "The material is extremely strong and beautiful. If people are looking for classic Bowie they'll find it on this album, if they're looking for innovative Bowie, new directions, they're going to find that on this album too."

Bowie selv kom ikke med noen uttalelser i forhold til de nye platene, da han valgte å bruke Visconti som talerør offentlig. Det var heller ikke planer om noen turne, da Bowie anså seg som ferdig med den tiden. Han ønsker å konsentrere seg om å lage plater.

Tony Visconti i 2013

Visconti kunne også fortelle at Bowie var i svært god form, og ikke merket noe til hjerteproblemene han hadde i 2004 (noe som i ettertid muligens viste seg ikke å stemme). Han var i godt humør, og stemmen var like kraftfull som før. Tony Visconti: "I worked with a very healthy and happy David Bowie in the studio."

26. februar 2013 ble "The Stars (Are Out Tonight)" gitt ut som 2. singel fra den nye plata. I musikkvideoen til låta fikk norske Iselin Steiro æren av å portrettere en ung David Bowie. Hun fikk også sjansen til å jobbe med ham, og beskrev ham i ettertid som en stille og omsorgsfull person. 

Iselin Steiro og David Bowie i musikkvideoen til "The Stars (Are Out Tonight)"

"The Next Day" fikk jevnt over gode kritiker rundtom, som et album som engasjerte lytteren. Særlig pga. Bowies stemme, der man fornemmet en mann som hadde levd et liv, og som ønsket å uttrykke sine innerste tanker. I Adressavisen og VG fikk plata karakter 4, med begrunnelse om at plata hadde mange spennende låter men også for mange som var uinteressant, særlig mot slutten av den 14 spor lange plata. Låter som ble framhevet var "If You Can See Me", "Dirty Boys", "Heat" og "Where Are We Now".

"How Does The Grass Grow" kunne minne om klassikeren "Boys Keep Swinging".

Salgsmessig gikk det veldig bra, med 1. plass i Storbritannia, Tyskland, Norge, Nederland, New Zealand, Sverige, Kroatia, Tsjekkia, Finland, Irland, Slovenia, Sveits og Portugal. I U.S.A. ble det en 2. plass, noe som var det høyste Bowie noensinne hadde vært på Billboard."The Next Day" ble med det Bowies største albumsuksess fram til da.

Bowie ga ingen intervjuer i forbindelse med utgivelsen av "The Next Day". Og like etter kunngjorde han at han ikke kom til gjøre flere intervjuer - noensinne.

Om ikke fansen fikk høre flere intervjuer med Bowie kunne de i stedet glede seg over utstillingen "David Bowie Is", som første gang ble vist på Victoria and Albert Museum i London i mars 2013. Utstillingen var ment å vise Bowies historie som artist gjennom effekter, informasjon om hans liv, filmer, musikk, turneer, kunst som han har laget m.m.

Dagbladet var til stede på åpningen og omtalte den slik, 20. mars 2013: "Utstillingen er først og fremst en retrospektiv utforsking av det visuelle ikonet Bowie. Kuratorene har ønsket å synliggjøre den fire tiår lange symbiosen mellom  Bowie og et stort antall kunstnere og kreative innenfor billdekunst, design, mote, lyd, grafikk, teater, billedkunst, litteratur og film."

Etter London ble utstillingen flyttet til andre byer i verden, der folk kunne glede seg over minst 500 ulike gjenstander knyttet til David Bowie.

Mellom 2013 og 2018 hadde hele 2 millioner! mennesker vært innom og sett utstillingen. Det ble også spilt inn en dokumentarfilm kalt "David Bowie Is" i forbindelse med utstillingene.

Fra "David Bowie Is" utstillingen i Brooklyn, New York.

19. februar 2014 fikk Bowie gleden av å vinne prestisjefylte Brit Awards (britenes Spellemannspris) - som den eldste artisten som har vunnet prisen. Han vant Brit Awards første gang i 1984, og har til sammen vunnet den 6 ganger.

Bowie var ikke tilstede selv for å motta prisen i 2014. I stedet var det fotomodellen Kate Moss som stilte opp på hans vegne. Hun leste også opp denne takketalen fra Bowie: "I'm completely delighted to have a Brit for being the best male – but I am, aren't I Kate? Yes. I think it's a great way to end the day. Thank you very, very much. And Scotland, stay with us."

Selv om Bowie ikke lenger ga intervjuer kom han med denne pressemeldingen i forbindelse med et veldedighetsarrangement på 12 Bar i London, 17. juli 2014: "Denne byen er bedre enn den dere var i ifjor så husk å danse, danse, danse. Og så sitt ned i et minutt, strikk noe, så kom dere opp og løp rundt overalt. Gjør det. Kjærlighet over dere. Mer musikk snart. David."

18. juli 2014 ble det kjent at nok et Bowie-album var under innspilling. I påvente av plata kunne fansen glede seg over den triple raritetsplata "Nothing Has Changed", som inneholdt sjeldne låter og versjoner fra hele hans karriere. Bl.a. den helt nye "Sue (Or in a Season of Crime)".

"Nothing Has Changed" fra 2014.

Bowie hadde ikke gitt intervjuer på flere år, og som nevnt ønsket han ikke å gjøre flere i framtiden heller. Og 12. oktober 2015 kunngjorde han at han heller ikke kom til å turnere mer, noe som medførte oppslag i avisene rundt om i verden. Det var hans booking-agent John Giddings som overbrakte nyheten på vegne av Bowie.

I stedet for flere turneer kunne Bowie glede fansen med musikalen "Lazarus", som hadde premiere i november 2015, på New York Theatre Workshop. Bowie bidro med musikken og tekstene til musikalen. Handlingen var basert på novellen "The Man Who Fell To Earth" med Walter Tevis, om et romvesen som kommer til jorden på jakt etter drikkevann til beboerne på hjemplaneten sin. Som nevnt hadde Bowie selv spilt hovedrollen i filmatiseringen av boken, i 1976.

I tillegg til endel nye låter inneholdt musikalen kjente Bowie-låter som "Changes", "Life On Mars?", "Absolute Beginners", "All The Young Dudes" og "Sound And Vision".

I årene som fulgte ble musikalen også satt opp i byer som London, Bremen, Düsseldorf, Wien, Linz, Hamburg, Århus, Nuremberg, Leipzig, Amsterdam, Bielefeld, Göttingen, Melbourne og Oslo (Det norske teatret).

Musikalen "Lazarus"

Bowie var fascinert av tanken på utenomjordisk liv, og diskuterte temaet både privat og i intervjuer. Musikalsk hadde han mange referanser til vesener fra verdensrommet, slik som backingbandet hans The Spiders from Mars, låtene "Life On Mars?", "Starman", "Loving The Alien", "Hello Spaceboy" og "Born In A UFO" (ekstraspor på "The Next Day"). Visstnok hadde han hatt sin egen UFO-opplevelse, i 1967, da han så et flyvende objekt over London som han mente ikke kunne være et fly.

I november 2015 kunne fansen også glede seg over nok en ny Bowie-låt, da Bowie fikk jobben med å lage tittellåta til TV-serien "The Last Panthers". Og "Blackstar" ble alt det produsent Johan Renck hadde ønsket seg i forhold til temaet i TV-serien. Johan Renck: "The piece of music he laid before us embodied every aspect of our characters and the series itself – dark, brooding, beautiful and sentimental (in the best possible incarnation of this word). All along, the man inspired and intrigued me and as the process passed, I was overwhelmed with his generosity. I still can't fathom what actually happened."

Både "Blackstar" og "Sue (Or in a Season of Crime)" ble å finne på Bowies album "Blackstar" som ble lagt ut for salg 8. januar 2016. På Bowies fødselsdag. 

"Blackstar" fra 2016.

"Blackstar" fikk jevnt over fin kritikk, som en spennende og overraskende plate fra Bowie. Der inspirasjon fra jazz og krautrock var tonenagivende på plata. De fleste mente at "Lazarus", som også ble gitt ut på singel, var sann skjønnhet. Dagbladet mente at albumet var "Et feilslått mesterverk", og ga den terningkast 4, mens VG var langt mer entusiastisk, og ga den terningkast 5: "Blackstar» er hakket mer gledelig enn «bare» et godt David Bowie-album. Det er et godt og musikalsk svært interessant David Bowie-album."

Mange av låtene på plata omtalte døden. Og 2 dager etter utgivelsen fikk en hel musikkverden den tragiske nyheten om at David Bowie var død! 69 år gammel. Kreft ble oppgitt som dødsårsak - en sykdom han hadde hatt i 18 måneder. På hans Facebook-side ble denne meldingen lagt ut kl. 17.13, 10. januar: "David Bowie died peacefully today surrounded by his family after a courageous 18 month battle with cancer. While many of you will share in this loss, we ask that you respect the family’s privacy during their time of grief."

Senere ble det kjent at Bowie også hadde hatt 6 hjerteinfarkt de seneste årene, og at kroppen hans var merket av et røft liv med mye narkotika og alkohol. De som stod ham aller nærmest de siste dagene av hans liv så at Bowie ikke hadde det bra. Slik som regissør av "Lazarus"-musikalen, Ivo Van Hove: "Avisene skrev at Bowie så veldig bra og sunn ut. Men da vi dro, kollapset han med en gang."

David Bowie som en syk mann i musikkvideoen til "Lazarus".

Aviser og TV-kanaler verden over hadde Bowies død som hovedoppslag 11. og 12. januar. Både VG, Dagbladet, Adressa m.m. fylte hele hovedsiden på nettutgavene sine med artikler om Bowie. Der kjente personer, slik som statsminister Erna Solberg, og musikkjournalister fortalte om sitt forhold til Bowie. Hans liv og karriere ble presentert med bilder og tekst. NRK TV endret på sendeskjemaet sitt for å få plass til en dokumentar om ham, og radiokanaler verden over spilte låtene hans. 

Også mange norske artister var i sorg over tapet av Bowie, som en artist som de hadde hatt et nært forhold til. Ulf Risnes (fra Tre små kinesere): "Det er fryktelig trist. Det er som å miste en storebror eller en foresatt, det føles som om det skulle vært en slektning."

Kjente navn som Madonna, Mick Jagger og Ricky Gervais uttrykte sin sorg over Bowies bortgang. Også den britiske statsministeren David Cameron som hadde vært en stor fan av Bowie siden han var liten hyllet ham etter hans død.

David Cameron: "David Bowie was someone who people of my age, and those quite a bit older, felt we grew up with. He provided a soundtrack to our lives, from the first time I heard Space Oddity to the pride of welcoming British athletes at the London Olympics to one of his masterpieces - 'Heroes'.

He was also a master of reinvention, who kept getting it right, leaving a body of work that people will still be listening to in a 100 years time. He was someone who truly deserves to be described as a genius."

Overraskende nok ble Bowie hyllet i Vatikanets egen avis, L’Osservatore Romano, med tittelen: "Bowie: Never banal." Også erkebiskopen av den anglikanske kirken, Justin Welby, stod fram som Bowie-fan og var i sorg over hans bortgang: "I remember sitting listening to his songs endlessly in the ’70s particularly and always really relishing what he was, what he did, the impact he had."

Bowies samarbeidspartner gjennom mange år, Brian Eno, mottok en hilsen fra Bowie kun 6 dager før sin død, og skjønte først i ettertid at det var ment som en avskjedshilsen til ham: "Takk for våre gode stunder, Brian. De vil aldri råtne bort."

For å minnes Bowie samlet fans seg utenfor hans hjem i New York, der de la ned blomster og effekter. Lignende ansamlinger fant sted utenfor barndomshjemmet hans i Brixton, London, og i Berlin og Los Angeles.

I Oslo ble Bowie hyllet av rådhuset, som spilte klassikeren "Changes" med ringeklokker hver dag kl. 19.00 i tiden etter hans død. Dette var det mange som satte pris på, bl.a. tidligere ordfører Fabian Stang: "Jeg er veldig glad for at Rådhuset hedrer en stor kunstner med mange fans i alle aldre."

20. januar - 10 dager etter hans død - ble erklært som offisiell David Bowie dag i New York. I respekt for en stor kunstner.

Også populære Lady Gaga viste Bowie respekt da hun framførte flere av hans hits på Grammy Awards, 15. februar 2016. På scenen fikk hun hjelp fra Bowie-produsent Nile Rodgers.

Lady Gaga hyllet David Bowie.

I tiden etter ektemannens død kom Iman med flere korte meldinger på sin Instagram-konto: "Noen ganger vil du ikke skjønne verdien av et øyeblikk før det er et minne", "Kjærlighet & takknemlighet" og "Kampen er på ordentlig, Gud likeså."

Etter sin død ble Bowie kremert og asken spredt i Bali, i tråd med hans ønske som ble uttrykt i testamentet: "I direct that my executor shall arrange for my remains to be taken to the country of Bali and to be cremated there in accordance with the Buddhist rituals of Bali. If that is not practical, then I direct that my executors shall arrange for my remains to be cremated and my ashes scattered in Bali."

I sine siste år hadde Bowie fundert mye på religion, og var opptatt av både kristendommen og buddhismen. Han fant ro i troen på Gud - at det fins noe som er større enn oss alle. Han var ikke redd for å dø. Låta "Lazarus" var inspirert av skikkelsen i Det nye Testamente, om en mann som blir vekt til live fire dager etter sin død. I låta synger Bowie: "Look up here, I'm in heaven."

I flere intervjuer fortalte Bowie at hans søk etter svar på åndelige spørsmål var en viktig faktor når han skrev musikk. Bowie: "Questioning my spiritual life has always been germane to what I was writing."

Bowies kone Iman arvet halvparten av hans verdier, mens det resterende ble delt mellom hans sønn Duncan og datteren Alexandria. Også Bowies tidligere assistent Corinne Schwab og Duncans tidligere nanny Marion Skene fikk et større pengebeløp.

Media mente Bowie etterlot seg verdier for et sted mellom 2 og 6 milliarder kroner.

Det var mange som ønsket å legge ned blomster utenfor Bowies hjem i New York.

For mange ble det mer logisk hvorfor Bowie trakk seg tilbake de seneste årene, og ikke ønsket å gjøre flere konserter. Den til tider mørke "Blackstar", og tekstene om død, ble også mer logisk sett i ettertid. Som at Bowie ønsket å uttrykke sine siste tanker gjennom plata. Tekster som ble lest mer grundig enn på noe annet Bowie-album siden "Ziggy Stardust".

Ifølge Tony Visconti  hadde Bowie tenkt "Blackstar" som en avskjedsgave til fansen.

David Bowie 1947-2016

Bowies død og de gode anmeldelsene "Blackstar" mottok bidro til å gjøre plata til en megasuksess, med 1. plass i land som Storbritannia, Australia, Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, U.S.A., Norge, Sverige og 15 andre land. I Storbritannia lå plata som nr. 1 i 3 uker, og ble avløst av "The Best Of Bowie" (fra 2002).

På samme tid var hele 19 av Bowies studioalbum og 13 av hans singler inne på topp 100 i UK. 10 av albumene var inne på topp 40.

Da året 2016 skulle gjøres opp ble "Blackstar" kåret til årets beste album i store musikkblader som Rolling Stone, Q Magazine, NME, Uncut, Mojo og en lang rekke andre magasin.

På Grammy Awards for 2016, den 12. februar 2017, vant Bowie hele 5 priser, for "Best Rock Performance", "Best Alternative Music Album", "Best Engineered Album - Non-Classical", "Best Recording Package" og "Best Rock Song."

Bowie hadde håpet å leve lenger enn han gjorde, og var i gang meg innspillingen av nok et album sammen med Visconti da han døde. Han rakk å spille inn demoer av 5 låter i ukene før han døde. 

I november 2016 ble rundt 350 kunstgjenstander fra Bowies egen samling lagt ut for salg. Det var Bowies egen familie som stod bak salget, da de rett og slett ikke hadde plass til å lagre alt. Gjenstandene ble vist fram både i Los Angeles, New York og Hong Kong før de ble solgt, for til sammen 350 millioner kroner. Ingen av gjenstandene var laget av Bowie selv.

 Sotheby's fikk æren av å selge Bowies kunstgjenstander i 2016.

Senere har også flere sjeldne opptak med Bowie, gullplater og annen kunst Bowie eide blitt lagt ut for salg.

8. januar 2017 - på Bowies 70-årsdag - ble EPen "No Plan" lagt ut for salg. I tillegg til kjente "Lazarus" inneholdt EPen låtene "No Plan", "Killing A Little Time" og "When I Met You". Alle disse 4 låtene var endel av "Lazarus"-musikalen.

EPen "No Plan"

I 2017 og utover ble det gitt ut flere legendariske konserter med Bowie på CD og vinyl. Slik som "Live Nassau Coliseum '76", "Cracked Actor (Live Los Angeles '74)", "Welcome to the Blackout (Live London '78)", "Glastonbury 2000" og "Serious Moonlight (Live '83)".

Selv om Bowie er død dukker det jevnlig opp interessante utgivelser med ham.