80-tallet
regnes som et dekadent men likefullt fargerikt tiår, ikke minst
innen popmusikken der det på starten av tiåret dukket opp mange
merkelige framtoninger som fungerte bra som blikkfang i
musikkvideoer og musikkblader. Slik som
Boy George
i Culture
Club, Steve
Strange i Visage,
Adam Ant
i Adam & The
Ants, Mike
Score i A Flock
Of Seagulls, og Pete
Burns i Dead
Or Alive. Dead
Or Alive hadde holdt på siden starten av 80-tallet men bandet fikk
sitt skikkelige gjennombrudd først i 1985, med hitsingelen "You
Spin Me Round (Like A Record)" og
albumet "Youthquake".
Singelen gikk til topps i Storbritannia, Canada og en rekke andre
land, og ble en stor hit også i U.S.A. Med sitt androgyne utseende
som var egnet til å sjokkere og irritere fikk Pete Burns mye omtale
i media. Han egnet seg godt på forsiden av de kulørte
magasinene, eller i de britiske tabloid-avisene. Og han fikk
overskrifter med uttalelser som: "If you own a car, you change
that every few years and that's just what I'm doing with my
appearance." Eller da han ble oppsøkt av politiet fordi han
hadde hevdet at pelsen han hadde på seg var laget av gorilla hår. Dessverre
klarte ikke Pete Burns og Dead Or Alive å følge opp suksessen, og
de regnes i ettertid som et one-hit-wonder. At de måtte ha hjelp
fra den utskjelte produsent-trioen Stock, Aitken &
Waterman for å oppnå suksess hjalp heller ikke på
kredibiliteten. Likefullt holdt bandet
det gående til 2000 før de ga seg.
Pete
Burns var den som startet opp Dead Or Alive, i 1980, og som i alle
år var bandets ubestridte leder og frontfigur. Med unntak av Steve
Coy ble de andre musikerne
byttet ut relativt hyppig, og ca. 20 musikere var innom bandet i
årene de holdt på. Musikalsk var det dansbar, teatralsk popmusikk Dead Or
Alive presenterte til platekjøperne. 
Pete
Burns Pete
vokste opp i vakre Port Sunlight, som ligger ved elva Mersey. På
motsatt side av elven ligger storbyen Liverpool. Port Sunlight ble
bygd opp på slutten av 1800-tallet av Lever-brødrene som trengte
store landområder til å huse en ny såpefabrikk og for å bygge
boliger til fabrikkens ansatte. Navnet Sunlight kommer av brødrenes
mest kjente merke, Sunlight-såpe. 
Port
Sunlight ligger på The Wirral, like ved Liverpool. I
Port Sunlight vokste Peter opp i en hyggelig bolig med 3 soverom.
Faren Francis
var opprinnelig fra Liverpool, med bakgrunn fra militæret. Da Pete
var liten jobbet faren hos Sunlight, der han var administrerende
direktør. Selv om Pete alltid var glad i faren sin, og så opp til
ham, var det moren
Evelina
som var det store forbildet for Pete i oppveksten. Med sin fargerike
og sprudlende væremåte. Pete
Burns: "I
lived, I know now, a very solitary (ensom) childhood. I had nothing to
compare it with, so it seemed fine to me. I rarely left the house. I
didn't need to; I had a secret world I shared with my mother. In
those early years, I couldn't possibly have wished for a better
friend. She gave me the power to dream, the power to remove myself
from where I might not be having any fun, and go inside my head and
be somewhere." Morens
fulle navn var
Evelina Maria Bettina Quittner von Hudec.
Hun kom fra en jødisk familie i Heidelberg, Tyskland, men bodde i
Wien på det tidspunktet hun traff den britiske soldaten Francis
Burns, mot slutten av 2. verdenskrig. I mangel av annet språk å
kommunisere på snakket de to fransk med hverandre. Fram
til Pete var 5 år gammel kommuniserte han med moren på tysk, da
det var språket hun behersket og ønsket å prate. 
Et
senere bilde av Pete (bak) med foreldrene Evelina og Francis. Evelina
var 46 år gammel da Pete ble født. Pete har også en 11 år eldre
bror ved navn
Anthony som ble
født rett etter krigen, i 1948. De to guttene hadde lite med
hverandre å gjøre i oppveksten, annet enn felles glede i det å
sitte og høre på musikk. Pete: "Tony gave me exposure to
music and fashion of that time." Gjennom
broren Tony fikk Pete også gleden av å hilse på
Paul Simon, og
Mary Travers fra Peter,
Paul & Mary,
da de overnattet hjemme hos familien Burns i forbindelse med
spillejobber i Liverpool-området. Pete
var knyttet til moren da han var liten, men pga. hennes
alkoholproblemer, som skyldtes opplevelser under og etter krigen,
gled de fra hverandre da Pete ble eldre. Pete:
"She had a really bad drink problem for many years and that's
what drove me away from home at 14. I never went back because I
couldn't save her anymore."
Med
en far som var borte på jobb det meste av dagen og en mor som enten
sov eller ruset seg, tilbrakte Pete mye tid for seg selv i
barndommen. Tid som ofte ble tilbrakt foran TVen. Favoritten var Marilyn
Monroe, som han
likte pga. hennes glamorøse framtoning. Han var også fascinert av
cowboyer og indianere, og da han første gang så Sonny
& Cher på TV
tenkte han at de to var indianere, pga. det mørke håret. Han
syntes også at de to så svært bra ut. Pete:
"I was obsessed with the native American Indian culture. That
outfit was worn seven days a week." 
Pete
Burns likte å kle seg ut som indianer da han var liten.
De
første platene han gikk til innkjøp av var "Ruby,
Don't Take Your Love To Town"
med Kenny Rogers,
og "These
Boots Are Made For Walking"
med Nancy Sinatra.
Skolegang fikk Pete først
på Church Drive i Port Sunlight. Her troppet han opp på første
skoledag med en bag full av dukker. Senere ble han flyttet over til
den katolske skolen St. John's i New Ferry. Men generelt tilbrakte
Pete lite tid på skolen, da moren foretrakk å ha ham hjemme som
selskap.
Allerede på barneskolen
var Pete opptatt av å sminke seg. Han pleide også å barbere av
seg øyenbrynene, og han pleide å farge håret med grønn skokrem -
noe som naturlig nok ble lagt merke til på skolen. Læreren pleide
å presentere klassen som 'boys... and Burns'. På
starten av 70-tallet ble Pete gjerne sammenlignet med David
Bowies kultfigur Ziggy
Stardust, uten at Pete var
inspirert av Bowie eller likte musikken hans noe særlig. På den
tiden foretrakk han Suzi
Quatro og Melanie.
Gutten som gikk med
lokalavisen var Petes første (avstands) forelskelse. Pete: "I
wanted to marry him."
Som 14-åring
besøkte Pete en homseklubb for første gang, i Liverpool. Det var
også her han fikk sin første seksuelle erfaring med en annen mann.
Pete tilbrakte mer og mer tid i Liverpool, da han likte storbylivet
og oppmerksomheten han fikk for sin særegne framtoning, der han
gikk i kåper fra 1930-tallet og høyhælte sko.
Skolegang ble det lite av.
Han ble kastet ut av skolen som 14-åring etter å ha møtt opp i
klassen med ildrødt hår, manglende øyenbryn og en gigantisk
ørering. I stedet fikk
Pete seg jobb hos en frisør på kjøpesentret St.
Johns. Det var her han møtte Lynne
Corlett, som i første
omgang ble en god venn av ham, men som han litt senere flyttet
sammen med, i huset til foreldrene hennes.
Pete sammen
med kjæresten Lynne Corlett.
I frisørsalongen jobbet
også Jayne Casey
- en dame som i 1977 kom til å bli kjent som vokalist i rockebandet
Big In Japan.
Pete, Lynne
og Jayne Casey
Pete tilbrakte også mye
tid i London, da broren Anthony bodde her. Sammen med Lynne og Paul
Rutherford (senere
Frankie Goes To Hollywood)
frekventerte de Vivienne
Westwoods butikk SEX og de hadde kontakt med folk tilknyttet
Sex Pistols - et band som var iferd med å slå igjennom på den
tiden. Pete lot seg inspirere av klærne
Westwood skapte, og
kjøpte med seg flere plagg. Når han vandret rundt i Liverpool med
disse, med stort sort hår - full av extensions, sorte linser på
øynene og sorte negler, var det mange som lot seg provosere. For
muligens var dette et vanlig syn i London rundt 1977, men i
Liverpool var man ikke vant til det. Pete: "I wasn't
consciously to offend - I just started to realise that, when people
are confronted by something on such a level, they can't deal with
it."
En annen gang gikk han
rundt i gatene med en gjennomsiktig regnfrakk, med kun en g-streng
truse under. Pete: "There was silence where I walked in
Liverpool. They were dumbstruck (målløs)."
En gang han og Lynne
besøkte Petes foreldre, kledd i pønkeklær, begynte moren Eva å
gråte. Ikke fordi hun var skuffet over sønnen, men i frustrasjon
over at hun selv ikke fikk mulighet til å kle seg slik: "I wish I
could be like that. That's What I want to be."
Liverpool var en spennende
by å være ungdom i, rundt 1980. Med mange talentfulle mennesker
som litt senere kom til å gjøre seg bemerket i musikkbransjen. En
av disse var amerikanske Courtney
Love. Courtney bodde
sammen med musikeren Julian
Cope, og var den som
brakte LSD inn i Liverpools ungdomsmiljø. Ifølge Pete var hun en
selvsikker, intelligent, men svært irriterende jente. Så han gjorde det
han kunne for å unngå Courtney og hennes stygge kommentarer rettet
mot ham, slik som 'faggot' og 'rooster'.
Pga. samarbeidsproblemer
med de andre i frisørsalongen A Cut above the Rest mistet både
Pete og Lynne jobben. I stedet begynte de med kleskreasjoner, slik
som juksepelser, som de solgte i pønkmiljøet i London. Bl.a.
gjennom Vivienne Westwoods butikk
Acme Attractions.
Pete og Lynne fikk også
mulighet til å selge klærne sine i platebutikken Probe
Records i Button Street i
Liverpool. Pete holdt til i et rom innerst i butikken, men ble etter
kort tid invitert til også å stå i disken og selge plater. For
det fikk han 500 kroner dagen. Han betalte heller ikke husleie for
rommet han leide.
Legendariske
Probe Records lå på hjørnet av Matthew Street
(like
ved Cavern Club) og
Button Street. Livestedet Eric's lå på motsatt side av gaten.
Geoff Davis som
drev Probe var fascinert av Pete og stilen hans, og mente han ville
fungere bra som blikkfang overfor kundene. Geoff Davis: "We'll
give you £50 a day and just use you as an ornament (pyntegjenstand)."
Pete Burns ble i høyeste
grad lagt merke til av kundene i butikken. Ikke bare pga. hans
androgyne utseende, men i enda større grad pga. hans skarpe tunge,
der han uhemmet kritiserte kundenes valg av musikk - om de i hele
tatt fikk lov til å kjøpe platene.. Probe Records kunde: "Pete
once refused to sell me a Half Japanese box set in Probe one
Saturday afternoon. "I'm not lettin' yer waste yer money on
that shite..." Annen kunde: "we dared a mate to go in and
ask for 'Long Haired Lover From
Liverpool'. He nearly got stabbed. It
was great fun." Og: "If you got Pete Burns serving you it
was worse than having your head shoved down the toilet in
school."
Liverpool Echo
har samlet mange av de morsomte historiene fra butikken i noe som
kunne vært gitt ut som bok, og Pete Burns ville uavhengig av hans
musikalske meritter vært en person som ble omtalt i
historien om Liverpool på 70/80-tallet.
Pete Burns
bak disken hos Probe Records i Liverpool sentrum.
Ved siden av pengene Pete
fikk for å stå bak disken i Probe, tjente han og Lynne gode penger
på sine mange kreasjoner. En kveld opptrådte pønkbandet
Generation X med
Billy Idol på britisk TV,
og to av medlemmene av bandet hadde på seg klær som Pete og Lynne
hadde designet.
Pete kom ikke inn
på den lokale homseklubben pga. den pønkete stilen, så på et
tidspunkt hadde han ikke noe sted å gjøre av seg i helgene.
I tillegg til musikken Pete
hørte i platebutikken hentet han inspirasjon fra bandene som
opptrådte på legendariske
Eric's, som lå rett over
gaten for Probe Records. Bandet han likte aller best var de
amerikanske pønkerne i Wayne
County And The Electric Chairs.
Bandet som i 1977 hadde en hit med
"Fuck Off" var
ledet av Wayne County,
en dame/mann som var kledd som drag queen. County ble en viktig
inspirasjon for Pete, både musikalsk og imagemessig. Pete fikk
også muligheten til å tilbringe tid med Wayne ved flere
anledninger, noe han satte stor pris på.
Wayne County
And The Electric Chairs
Pete befant seg i sentrum
av Liverpools musikkmiljø, og kjente folkene rundt Vivienne
Westwood og Sex Pistols i London. Men selv hadde han ikke tenkt
tanken om å bli med i et band selv. Det var Roger
Earle - mannen som startet
opp Eric's - som oppfordret Pete til å finne seg et band.
Oppfordringen kom i form av en befaling, med en trussel om at Pete
ikke fikk komme inn på Eric's igjen ellers. Roger Earle:
"Youre' gonna get in a fuckin' band or you're not getting in
the club."
På denne tiden var Sex
Pistols manager Malcolm
MacLaren iferd med å
sette sammen et nytt band, kalt
Bow Wow Wow, og som
vokalist i bandet ønsket han seg Pete Burns. Men MacLaren kunne ikke
finne Pete da han dro opp til Liverpool for å spørre ham, så
tilbudet gikk i stedet til Boy George (som takket ja, men sluttet
like etter).
Roger Earle tok ansvar og
satte sammen et band for Pete. Med seg fikk han to av de mest
talentfulle musikerne i Liverpool i Pete
Wylie og Julian
Cope - musikere som begge
kom til å oppnå stor suksess i Storbritannia på 80-tallet, med
Wah! og
Teardrop Explodes.
Eric's eier
Roger Earle var den som fikk Pete til å bli med i band.
Pete fikk nyttige råd fra
de erfarne musikerne. De kalte seg
Mystery Girls, etter en
New York Dolls låt, og
opptrådte første (og siste) gang på Eric's, 4. november 1977. Som
oppvarmingsband for Sham
69. Petes opptreden var
helt tydelig inspirert av Wayne County.
Pete kunne verken synge
eller håndtere et mikrofonstativ, men opplevelsen av å stå på
scenen i et tettpakket lokale med entusiastiske ungdommer gjorde inntrykk, og
det ga mersmak. Pete: "I'd done it!" Årsaken til at
bandet ikke gjorde flere konserter var at Pete ikke var fornøyd med
Julians ide om å plassere seg selv bakerst på scenen, med en brannjakke
på, mens Pete måtte stå foran med et toalettsete på hodet. Pete
gjorde også en konsert med bandet The
Malchix, og han
prøvespilte for Big In Japan - et band som hadde kjente navn som
Holly Johnson (Frankie
Goes To Hollywood, Ian
Broudie (The
Lightning Seeds), Clive
Langer (Deaf
School) og Bill
Drummond (KLF)
som medlemmer.
Tidlig i 1979 var Pete
tilbake med et nytt band, kalt Rainbows
Over Nagasaki, som raskt
ble endret til Nightmares
In Wax etter forslag
fra Roger Earle. Pete ønsket egentlig at bandet skulle hete Sex
& Violence.
Nightmares
In Wax
Med seg i bandet fikk han Martin
Healy på tangent, Mick
Reid på gitar, Rob
Jones på bass og
Paul Hornby på trommer.
Healy hadde ingen erfaring som musiker, men Pete valgte å ta ham
med fordi han likte humoren hans. Sammen gikk de til innkjøp av en
synth til 2000 kroner, som de trodde ville gi dem det
disco-orienterte lydbildet som Pete ønsket. Men den eneste lyden de
fikk ut av maskinen var 'zeeew'.
Sin første spillejobb hadde
Nightmares
In Wax på Eric's i juli 1979, som oppvarmingsband for populære Wire.
Martin
Healy
Sammen skrev Pete og Healy
låtene "Black
Leather",
"Girls Song" og "Shangri-La".
Deretter leide de studiotid i lokale Amazon Studios i Kirkby,
utenfor Liverpool. Resultatet ble så bra at de valgte å gi ut
låtene på singel - en singel som fikk navnet "Birth
Of A Nation". Plata
ble gitt på selskapet Inevitable
Records, slik så mange
andre Liverpool-band gjorde rundt 1980. Selskapet var eid av Pete
Fulwell som var med og
drev Eric's. "Black
Leather" som var låta som fikk mest oppmerksomhet var mørk.
Den var disco-aktig og
fengende, med innslag av "That's
The Way I Like It" med
KC & The Sunshine Band.
Allerede her kunne man kjenne igjen Petes intense, kraftfulle
stemme.
Singelen
"Birth Of A Nation" med Nightmares In Wax
"Birth Of A
Nation" solgte overraskende
bra da den ble gitt ut i mars 1980, og den førte til stor interesse
fra radiostasjoner, colleger og nattklubber i Nord-England. På
releasedato ble singelen også spilt hos legendariske John
Peel på
BBC radio. Like etter hadde Pete og
bandet to nye låter klar, med
"Flowers" og "I'm
Falling".
Utestedet So
It Goes ønsket at de
skulle komme og opptre. Pete var ikke fornøyd med bandnavnet
Nightmares In Wax og ønsket å presentere seg under noe annet på
konserten, og etter å ha bladd gjennom boken
"Those Who Died Young" kom
han opp med navnet Dead Or Alive. Et navn han valgte å beholde
resten av karrieren. Pete: "It seemed so dramatic, I was like,
Whatever, OK."
"Flowers" og
"I'm Falling" var to svært flotte låter med klar
inspirasjon fra The Doors,
noe som var i tiden i Liverpool-rocken. Petes stemme kunne minne
om Jim Morrison,
med sin kraft og engasjement. Pete: "Doors albums were flying
round while there still was Echo
& The Bunnymen (som
var Doors-inspirert), and I thought, 'Oh quick - best hop on that
one'."
"Flowers" og
"I'm Falling" ble gitt ut på singel i 1980 under det nye
Dead Or Alive-navnet. På selve singelen var Nightmares In Wax
strøket over, mens Dead Or Alive var skrevet under. Singelen ble
produsert av Ian Broudie
fra Big In Japan - en mann som kom til å gjøre det svært bra som
produsent på 80-tallet, og som medlem av bandet The
Lightning Seeds.
Nightmares In Wax
endret navn til Dead Or Alive
Singelen slo godt an, og
Dead Or Alive ble invitert til å opptre live på nasjonal TV, noe
som førte til at bandet ble kjent i andre deler av England også.
I august 1980 valgte Pete
og Lynne å gifte seg, hos byfogden i Liverpool. Vielsen ble av det
humoristiske slaget, da vigsleren lurte på hvem av de to som var
bruden. Pete sa da at det var ham. Ingen venner var invitert til
vielsen, og det ble heller ikke holdt noen fest i ettertid. Pete:
"We didn't want any of that wedding reception crap - people
drunk and making speeches. We just wanted to get it done."
I mars 1981 var Dead Or
Alive ute med den goth/Doors-inspirerte
"Number Eleven".
I likhet med "I'm Falling" og "Flowers" var
dette en spennende låt med et proft lydbilde. At dette var bandet
som tre år senere
slo gjennom med synthpop-hiten "You Spin Me Round" er
vanskelig å forstå.
Det skulle deretter gå et
helt år før Dead Or Alive var ute med en ny singel, med den mer
avdempete goth-balladen "The
Stranger".
Singlene
"Number Eleven" og "The Stranger".
Samme år ga de ut singelen
"It's Been Hours Now".
I mellomtiden hadde de fått platekontrakt med det større
London-selskapet Rough
Trade. Her fikk de fikk eget kontor i Bold Street i
Liverpool, og de fikk sin egen manager i
Doreen Allen. Pete:
"Things were definitely on the up."
Dead Or
Alive fikk muligheten til å opptre på TV med "It's Been Hours Now"
I 1982 gjennomførte
Dead Or
Alive også sin første turne, med konserter i England.
Siden de endret navn til
Dead Or Alive hadde besetningen i bandet endret seg. Den dyktige
Wayne Hussey
som senere kom til å
oppleve suksess med The
Mission og Sisters
of Mercy kom inn på
gitar, mens Joe Musker overtok
som trommeslager. Dead Or Alive fikk også ny bassist i
Mike Percy.
Sammen med Pete var Percy den eneste som fortsatt var medlem av
bandet da de i 1984 ga ut "You Spin Me Round".
Mike
Percy ble en viktig mann
for Dead Or Alive.
På samme tid som Dead Or
Alive var iferd med å slå gjennom var musikk inspirert av New
Romantic-moten det store i England, med band som
Culture
Club, Visage,
Spandau Ballet og
Adam & The Ants.
Dead Or Alive ble aldri endel av denne bølgen, til tross for Petes
androgyne utseende og fargerike framtoning som gjorde at man lett
kunne putte Dead Or Alive i samme bås som de London-baserte
bandene.
Noe av årsaken til at de
ikke fikk det store gjennombruddet på denne tiden var at Pete viste
lunken interesse til tilbud fra giganter som Virgin Records,
Island Records
og
Epic - rett og slett fordi han følte at han hadde det bra der han
var, med tilhengerskare i Liverpool-området og jobb hos Probe
Records 2 eller 3 dager i uken. Pete: "I was doing these shows
and I could work behind the counter in Probe two or three days a
week. It was all I wanted, so what did I want that they could offer
me?"
Tilslutt valgte Pete og
bandet å gi etter, og takket ja til et tilbud fra Epic Records om
å gi ut 10 album. Hovedårsaken til at de ga etter var at Epic
forstod deres ønske om å jobbe langsiktig. I tillegg til at de
fikk kunstnerisk frihet. Pete: "We wanted a long-term deal, for
more than a handful of singles and a launch album. We wanted time to
develop and grow." Pete og bandet fikk hele 350.000 kroner (i
1983) som en første utbetaling fra Epic. Pete: "It made me
feel like a millionaire."
i 1983 ble "Misty
Circles" gitt ut som
første singel på Epic. Pete hadde ønske om at låta skulle ha
samme røffe syntetiske lydbilde som
Divines "Native Love".
Men allerede her var Pete og Epic uenige, da sistnevnte ønsket at de
skulle høres ut som Culture Club. Likefullt ble resultatet slik
Pete ønsket, etter profesjonell hjelp i studio fra Tim
Palmer og Dave
Allen - folk som hadde
vært med og produsert
"Dare" med The
Human League.
Baksiden
av coveret til "Misty
Circles"
"Misty Circle"
ble en hit og Dead Or Alives første plassering på den britiske
topp 100-listen. De fikk også mulighet til å opptre i det
populære ungdomsprogrammet
Razzmatazz på
ITV.
Pete hadde likt arbeidet
til Tim Palmer, men da de skulle i studio for å spille inn albumet "Sophisticated
Boom Boom" hadde Epic
hentet inn tyske Zeus B.
Held. Han hadde bakgrunn
fra electronica, med bl.a. Gina
X. Pete var skeptisk, men
det viste seg å være ubegrunnet da de to hadde ganske lik
oppfatning om hvordan lydbildet på plata burde være. Pete:
"He was my favourite ever to work with. There was just joy, and
laughter." Dessuten ble
også Tim Palmer med som lydtekniker.
I forkant av innspillingen
av plata ble det igjen gjort endringer i besetningen i bandet.
Martin Healy som hadde vært med siden starten ga seg som
keyboardist og ble erstattet av
Tim Lever. På trommer kom
billedskjønne Steve Coy inn.
En ung
Steve Coy
Coy hadde et utseende som kunne minne om Pete, med sitt lange mørke
feminime hår. Og hans inntreden i bandet ytterligere forsterket det
androgyne preget Dead Or Alive hadde. Coy som var fra Kirkby, øst
for Liverpool, var en svært dyktig trommeslager med bakgrunn fra
Liverpool-bandet Ponderosa
Glee Boys. Coy gikk under
kallenavnene Steverino.
Steve Coy
på trommer, fra tiden i Ponderosa
Glee Boys
Ut av bandet forsvant
dessverre
Wayne Hussey. Han hadde blitt
mormoner og ønsket å bruke mer tid på sin religion. I tillegg var
det ikke lenger plass til hans gitarspill på samme måte som det
hadde vært da de litt tidligere spilte goth-rock. Han er likevel
kreditert på albumet "Sophisticated
Boom Boom" , og han var med og skrev ca. halvparten av låtene
på albumet.
I 1983 fikk
Dead Or Alive den klassiske besetningen,
med Mike
Percy, Steve Coy, Pete Burns, og Tim Lever.
lnnspillingen av plata ble
gjort sentralt i London, høsten 1983. Når de ikke var i studio
bodde bandet i en flott leilighet i Maida Vale, eller de handlet
klær i butikken til Vivienne Westwood. Samarbeidet med Held og
Palmer gikk svært bra, og Pete gledet seg over koret som hadde
hjulpet Scritti Politti
på albumet "Songs to
remember" deltok. Det
samme gjorde blåserrekken
The Kick Horns
(David
Gilmour, China
Crisis). Pete: "Oh,
it was such a joy to wake up every day and go to that studio. They
were the happiest days of my life."
Den fengende "Misty
Circles" hadde vært ute på singel i mai 1983, og i august ble
"What I Want"
gitt ut på samme tid som albumet ble lansert. "What I
Want" var dramatisk og dansbar, men den ble ikke noen større
hit, med 88. plass på den britiske singellisten, og en flott 4.
plass på den amerikanske dance-listen. Det ble ikke laget
musikkvideo til noen av de to singlene, noe som irriterte Pete.
Til tross for begrenset
interesse for singlene ble albumet "Sophisticated
Boom Boom" en suksess med 29. plass på den britiske
singellisten. Britisk presse hadde allerede oppdaget Pete, både for
hans utseende og friske uttalelser. Også coveret på albumet var
egnet til å provosere og bli lagt merke til, med Pete kledd i
jaguar-lignende pels, liggende i en utfordrende stilling.
Albumet
"Sophisticated
Boom Boom" ble gitt ut høsten 1983.
"Sophisticated
Boom Boom" var en samling dansbare synthlåter, med et røft
lydbilde og Petes kraftfulle stemme, som kunne veksle mellom sang og
skrik. Alle låtene på plata var skrevet av bandet, med unntak av
KC & The Sunshine Band-coveren "That's The Way (I Like
It)".
I januar 1984 ble "I'd
Do Anything" gitt ut
som singel. Og med den ble det endelig laget en musikkvideo.
Anerkjente Tim Pope
(The Cure,
Men Without Hats
m.m.) var produsent. Videoen viste at Pete passet perfekt til
mediet, med sitt utseende og teatralske væremåte. Dessverre nådde
singelen kun 79. plass i Storbritannia. Noe av årsaken kan være at
MTV
nektet den spilt fordi de mente at Pete (eller Steve Coy) hadde
fremstått som transseksuell i videoen.
Musikkvideoen
til "I'd Do Anything"
Bedre gikk det med den 4.
og siste singelen fra albumet, coverlåta "That's
The Way (I Like It)". Om videoen til "I'd Do
Anything" hadde vært provoserende var det ingenting i forhold
til den nye videoen, der Pete framstod på en svært vågal måte
sammen med 5 kvinnelige kroppsbyggere. Opptakene ble gjort i
garderoben til Arsenal fotball
klubb. Ikke overraskende var det flere TV-stasjoner som nektet å
vise musikkvideoen da den ble sendt ut. Pete: "It's not
outrageous enough to be banned outright and it's not safe enough to
be shown a lot, so it doesn't look as if anyone's going to see it
unless they stay up 'til three in the morning to watch obscure news
programmes."
Singelen nådde en fin 22.
plass i Storbritannia. Dead Or Alive fikk også gleden av å opptre
i det svæty populære musikkprogrammet Top
Of The Pops på BBC TV,
noe som var et høydepunkt så langt i karrieren. Med seg på scenen
der hadde de både Kick Horns og damene som hadde koret på albumet.
Til tross for at Pete også
tidligere hadde covret "That's
The Way (I Like It)" hevdet han i et intervju med Smash
Hits Magazine at han hatet
låta, og at innspillingen var en kompromiss med plateselskapet.
Pete: "It was the biggest compromise I've ever made in my
career."
Dead Or
Alive på Top Of The Pops i 1984.
Pete og bandet ble også
oftere og oftere å se på forsiden av de kulørte musikkmagasinene,
noe Pete satte pris på. I hele tatt følte han at livet var bra, og
han nøt hvert minutt av det. Å tilbringe kveldene på nattklubbene
gjorde han imidlertid ikke, da han var opptatt av sunn livsførsel
og nok søvn.
Inspirert av suksessen de
opplevde gikk Pete igang med å skrive låter til et nytt album. En
av låtene han kom opp med var
"Spin Me". Den
var en miks av låter bandet tidligere hadde skrevet, og inspirert
av Luther Vandross'
"I Wanted Your Love"
(det er en viss likhet).
Pete var fortsatt fascinert
av amerikanske Divine, og i juli 1984 ga han ut den svært fengende
singelen "You Think
You're A Man". Den
hadde det samme røffe synth-soundet som "Native Love".
Pete fikk ikke lov til å reise over til USA for å jobbe med Bobby
"O" som hadde produsert "Native Love". Men til
sin overraskelse fant Pete ut at
"You Think You're A Man" ikke var produsert av ham, men
derimot av den da ukjente produsent-trioen
Stock, Aitken & Waterman.
Og de var britiske og bodde i London, og dermed lettere å
komme i konktakt med.
Stock,
Aitken & Waterman hadde stor suksess på 80-tallet med sine
produksjoner.
Epic Records var skeptisk
til å la Pete og bandet få samarbeide med SAW da de tre var kjent
i bransjen, men ikke som produsenter. Epic ønsket i stedet å koble
Dead Or Alive sammen med Clive
Langer - kjent for sine
produksjoner for Madness.
Men Langer likte ikke "Spin Me", så Pete bestemte seg for
å ta opp et personlig banklån på 25.000 kroner slik at han kunne
hyre SAW og leie et studio. Pete
Waterman som var den som
ledet produksjonstrioen likte "Spin Me", og mente de kunne
skape en nr. 1 hit ut av den.
Dead Or Alive
i studio sammen med Stock, Aitken & Waterman
Etter to dager i studio i London var
"You Spin Me Round (Like A Record)" ferdig innspilt - en
innspilling som gikk over all forventning. Pete: "Those times
in London were magical. We were still hungry, we were still
fighting."
Pete Waterman omtalte "You Spin Me Round (Like A Record)"
som techno-disco, med inspirasjon fra Motown: "It was new
technology play Motown."
Mike, Tim og Steve følte
seg satt på sidelinjen under innspillingen, da SAWs musikk var
skapt av maskiner og ikke instrumenter. Likefullt ble innspillingen
en veldig lærerik tid også for de - kunnskap som de tok med seg
til senere innspillinger.
"You
Spin Me Round (Like A Record)" ble Dead Or Alives store
gjennombrudd.
Muff Winwood
hos Epic mislikte "You
Spin Me Round (Like A Record)"
sterkt da han fikk høre den, og omtalte den som søppel. Winwood
mente de burde avbilde Pete Waterman (som han kjente) på forsiden
av albumcoveret på Dead Or Alives neste album om singelen floppet.
Epic og Winwood ønsket heller ikke å bruke penger på en
musikkvideo for låta, så Pete og SAW endte opp med å betale for
den
selv. Musikkvideoen til "You
Spin Me Round (Like A Record)" ble svært stilfull og har i
ettertid endt opp som en av de mest kjente fra 80-tallet. Mye takket
være Petes kunstneriske talent.
Musikkvideoen til "You
Spin Me Round (Like A Record)"
"You
Spin Me Round (Like A Record)" ble gitt ut på singel 5.
november 1984, og først 9. mars 1985 gikk den til topps på
singellisten i Storbritannia, i 2 uker. Låta gikk inn i Guinness
Book Of World Records som den singelen som har brukt lengst tid på
å gå til topps.
Singelen ble en stor hit
ellers i verden også, med 1. plass i Irland, Sveits og Canada. Det
ble topp 6 i land som Australia, Belgia, Tyskland, Italia,
Nederland, New Zealand og Norge. I U.S.A. ble det en fin 11. plass.
Til tross for Petes kontroversielle utseende og væremåte lot folk
seg sjarmere av den fengende låta.
"You
Spin Me Round (Like A Record)" har endt opp som en ekte
80-talls klassiker som har blitt covret mange ganger av ulike
artister. I 2005 nådde låta 3. plass på VG-lista i en
coverversjon gjort av
Queer
(Homsepatruljen på TV3). I Storbritannia var låta inne på
singellisten både i 2003 og 2006. Sistnevnte med en sterk 5. plass.
Pete ble sjokkert da han
hørte at låta hans var blitt nr. 1 i Storbritannia, samtidig ble
han litt redd fordi han skjønte at alt kom til å endre seg nå.
Pete: "I just felt sick, because I knew everything was going to
change."
Og forandringer ble det. I
Liverpool ble han en hatet person blant folk i gata. Tidligere hadde
de akseptert Pete fordi de så på ham som en raring/en som det var
litt synd på pga. sitt behov for å kle seg 'rart'. Men etter at han oppnådde suksess
mente de at han stakk seg fram for mye, og at han ikke passet inn i
Liverpool. Pete: "It was all very hostile (fiendtlig). I'd be
called 'The Shame Of Liverpool, you piece of fucking filth! (skitt)'
It was hatred. I mean really hatred."
Pete fikk også større
oppmerksomhet i media, og hans skarpe uttalelser om andre
popstjerner ble blåst opp på en måte han ikke likte. Slik som da
han omtalte Culture Clubs Helen
Terry som feit. Noe Smash
Hits Magazine konfronterte Pete med i et intervju som ble publisert
28. mars 1985.
I samme intervju skrøt
Pete av The Smiths og sanger Morrissey som han hadde stor respekt.
Like i forveien hadde Morrissey omtalt Pete på en positiv måte, og
uttrykt ønske om å få møte ham. Så 9. oktober 1985 sørget
Smash Hits for at de to fikk muligheten til å hilse på hverandre, i noe som ble
hovedoppslaget i det nummeret.
The Smiths og Dead Or Alive
framstod som musikalske motsetninger i 1985, både musikalsk og
imagemessig, der The Smiths nøt stor respekt hos kritikerne for
sine plater mens Dead Or Alive og Pete Burns hadde liten
kredibilitet.
I møtet mellom de to ble
det raskt klart at de var svært gode venner allerede, og at de
tilbrakte mye tid sammen. Pete hadde fulgt The Smiths på en turne
de gjorde, og de hadde for vane å sende blomster til hverandre om
den andre var nedfor. Noen dager i forveien hadde de to spasert i
tre timer sammen.
Pete Burns: "If I hear
he's down or depressed, I'll send him a bunch of flowers. Nothing
brings him out like a bunch of flowers."
Morrissey: "Pete has
been a wonderful friend to me. He really does care and when I get
depressed he'll pester and he'll persecute in a wonderful way. Other
people would just leave me alone but he won't do that."
Og der de begge var kjent
for sin skarpe tunge mot alt og alle hadde de stort sett bare pent
å si om hverandre og musikken den andre laget.
Morrissey: "'You Spin
Me Round' is a hallmark in British music and it will never ever
date."
Pete Burns: "I am a
Smiths fan. I'm not supposed to admit that, but it's always exciting
when they're on 'Top Of The Pops' (på BBC TV).
Morrissey
og Pete Burns på forsiden av Smash Hits
Det store salget av Dead Or
Alives plater ga store inntekter til Pete, slik at han og Lynne fikk
råd til å kjøpe en leilighet i eksklusive Holland Park Avenue, i
Kensington i Vest-London.
Etter suksessen med
"You
Spin Me Round (Like A Record)" reiste Pete og bandet til mange
europeiske land for å delta i TV-show, og for å stille opp til
intervjuer. Det ble også tid til å reise over til Japan for å
stille opp i TV-show der, bl.a. ble Pete intervjuet av en japansk
programleder som ikke snakket engelsk, noe han syntes var en litt
merkelig opplevelse.
Dead Or Alive på japansk TV i 1985.
Deretter bar det tilbake til studio for å spille inn et
album i full fart. Låter var allerede skrevet av bandet, og
innspillingen ble gjort unna på kun 3 uker, med Stock, Aitken &
Waterman som produsenter. Stemningen i studio var dårlig under
innspillingen, da bandet og produsentene stadig vekk havnet i
krangel med hverandre. Pete var ikke fornøyd med det ferdige
resultatet. Likefullt ble "Youthquake" et underholdende
album med mange fengende låter, og med et originalt lydbilde, som
en miks mellom goth og dance. Det var også fornøyelige tekstlinjer
på plata, slik som denne: "I wanna be a toy! I can't be treated
ke no ordinary boy!"
"Youthquake" fikk
bra kritikk mange steder da det ble gitt ut i mai 1985, slik som i musikkbladet Smash
Hits. Salgsmessig gikk det
også bra, med bl.a. 9. plass i Storbritannia, 8. plass i Canada,
10. plass i Sveits, 17. plass i Australia og 31. plass i U.S.A.
De stilfulle bildene av
bandet på "Youthquake" ble tatt av motefotografen Mario
Testino.
"Youthquake"
ble et salgsmessig høydepunkt for Dead Or Alive.
Det ble gitt ut ytterligere
tre singler fra "Youthquake", med "Lover
Come Back To Me" (11.
plass i Storbritannia, 5. plass i Sveits),
"In Too Deep"
(14. plass i UK, 12. plass i Irland), og "My
Heart Goes Bang" (23.
plass i UK, 12. plass i Japan).
Musikkvideoen
til "In Too Deep"
En dame som satte stor pris
på suksessen Dead Or Alive opplevde, var Petes mor Evelina. Hun
tapetserte hjemmet i Port Sunlight med postere av Pete og bandet, noe Pete
syntes var morsomt.
Pete var kritisk til
lydbildet på "Youthquake", og han mente at gode låter
som "Lover Come
Back To Me" og "My Heart Goes Bang" endte opp som
'søppel' pga. hastverket de hadde med å få ferdig plata. Pete:
"Lover Come Back To Me" og "My Heart Goes Bang"
were good songs, but then listen to the album - it's
crap."
Låtene som ble gitt ut på
singel ble remixet av SAW og gitt et mer detaljrikt og dansbart
lydbile, noe Pete satte pris på. Pete: "When we remixed the
songs later for singles, they were great."
Etter et år med
promotering, TV-show og en britisk turne gikk bandet i studio våren
1986 for å spille inn oppfølgeren til "Youthquake".
Igjen med Stock, Aitken & Waterman som produsenter. Pete var
fornøyd med innspillingen og resultatet, selv om bandet og SAW var
uenige om den musikalske retningen. I tillegg var SAW opptatt med
så mange andre artister på den tiden at de ikke fikk tilbrakt så
mye tid sammen i studio som Pete ønsket.
lkke overraskende fikk "Mad,
Bad & Dangerous To Know" et
utpreget SAW-lydbilde, noe som ikke var like populært hos alle, da
det var ultra-kommersielt og syntetisk, og ganske likt andre SAW-produksjoner fra samme tid, slik som Mel
& Kim,
Bananarama og Princess.
Hi-NRG var et navn som ble brukt om lydbildet til Dead Or Alive og andre lignende
artister på den tiden.
Borte var mye av sjarmen som "Youthquake" hadde, med sitt
'kvasi-gotiske' preg og gode poplåter.
"Brand New Lover",
"Something In My House",
"I'll Save You All My Kisses"
og "Hooked On
Love" var fengende
nok, og lydbildet var kompakt med mange syntetiske detaljer. På "Something In My House"
ble det brukt cello og flamenco-gitar, noe Pete var stolt av.
Stolt var Pete også av
"Brand New Lover". Mange år senere uttalte Pete at låta
og denne innspillingen var så bra at det ikke var mulig å gjøre
den bedre, da han vurderte å lage en remix til albumet "Fragile".
Pete: "There's absolutely no way we can better this. Just leave
it alone. It can't go on the album, it can't be bettered. Because I
consider that to be one of our finest works."
Alle låtene på plata ble
skrevet av Dead Or Alive, da de ikke ønsket hjelp utenfra. Noe av
årsaken var at de som opphavsmenn til bandets låter ville ha krav
på større andel av inntektene - inntekter de ellers genererte mye
av, men som de følte de så lite til. Stock, Aitken & Waterman
hadde i forkant av innspillingen skrevet låta
"Respectable",
men pga. bandets valg ble den gitt videre til den ukjente jenteduoen
Mel & Kim i stedet. I
1987 gikk deres versjon til topps i Storbritannia samt en rekke
andre land.
Albumet
"Mad, Bad & Dangerous To Know"
Tittelen "Mad,
Bad & Dangerous To Know" henspilte på Lady
Caroline Lambs (levde på
1800-tallet) omtale av den britiske aristokraten Lord
Byron. Det gotiske coveret
på plata med Pete i forgrunnen var inspirert av et motiv fra
slottet Chateau de Raray i Frankrike.
"Mad,
Bad & Dangerous To Know" ble lagt ut for salg 21. november
1986, til avmålt interesse i pressen. Plata ble heller ikke den
samme salgssuksessen som "Youthquake", med 27. plass i
Storbritannia, 52. plass i både U.S.A. og Canada, 21. plass i
Sverige og 37. plass i Australia. Et land som for alvor oppdaget
Dead Or Alive med denne plata, var Japan. Der gikk plata helt til
topps, og i årene som fulgte ble landet det viktigste markedet for
Pete og co.
Japansk
turneplakat med Pete Burns og Steve Coy.
Noe av
årsaken til den
synkende interessen for Dead Or Alive var mangelen av store
hits. Både "Brand New Lover", "Something In My House", "I'll Save You All My Kisses" og "Hooked On Love" ble gitt ut som singler uten å nå opp i Europa. "Brand New Lover" gikk likevel til topps i Japan og
på den amerikanske dance-listen (15. plass på den ordinære singellisten). I Storbritannia ble "Something In My House" den største hiten, med 12. plass, og 3. plass på den amerikanske dance-listen.
1. januar 1987 fikk Dead Or
Alive muligheten til å opptre i Japan. I Osaka, der de framførte
11 av sine mest kjente låter.
Tidlig i 1987 fikk Petes
mor Eva lungekreft. Dagen etter at hun fikk den tunge beskjeden
valgte hun å stille opp til fotoshoot sammen med Pete for avisen
Mail On Sunday. Smilende, og pent antrukket, uten at noen kunne se
på henne hva hun følte innvendig.
På denne tiden fikk Pete
telefon fra manager Chris
Morrison om at Dead Or
Alive skulle ut på turne, som oppvarmingsband for Madonna
på hennes "Who's
That Girl Tour".
Morrison trodde Pete skulle bli kjempeglad, men i stedet ble han
sint for at manageren kunne foreslå noe sånt når moren kun hadde
måneder igjen å leve. Det endte med at oppdraget ble gitt til det
skotske bandet Hue &
Cry i stedet. Men i mangel
av penger valgte Pete og Dead Or Alive å dra over til U.S.A. for å
gjøre konserter, i juli, oktober, og november 1987. Under den siste
konserten, i New York 24. november fikk Pete telefon om at moren var
død.
Tilbake i England ble de
økonomiske problemene verre, og Pete så seg nødt til å selge den
flotte leiligheten han hadde i Holland Park Avenue, i
Kensington i Vest-London. Pga. tidsnød ble den solgt under takst.
Selv om flere turneer ville
hjulpet på økonomien var ikke Pete motivert til å reise verden
rundt. Et unntak var Japan - et land som Pete følte var spennende,
og der folk var oppriktig interessert i Dead Or Alives musikk. Pete:
"They were great, and they work like slaves." At de var
høflig, lot ham være i fred på gata, og betalte godt for
konsertene og TV-showene han stilte opp på, hjalp også på gleden
av være i Japan.
I 1987 ble det gitt ut et
samlealbum med Dead Or Alive, kalt "Rip
It Up". Her var
bandets hitlåter mikset sammen til en låt - som om det var en DJ
på et diskotek som spilte dem. Det var Pete og co. som stod bak
miksingen, noe som viste at de var iferd med å ta over rollen som
produsenter på egne utgivelser. Salgsmessig ble ikke "Rip It
Up" noen suksess.
Samleplata
"Rip It Up"
I 1988 var Dead Or Alive
klar med sitt 3. studioalbum, kalt
"Nude". Selv om
Mike Percy og Tim Lever var med og skrev låter til plata, og de er
avbildet på coveret, hadde de sluttet i bandet på det tidspunktet
"Nude" ble gitt ut.
I 1988
valgte Tim Lever og Mike Percy (til høyre) å forlate Dead Or
Alive.
Percy og Lever valgte å
fortsette musikkarrieren som produsenter under navnet
One World Productions. I
årene som fulgte laget de remixer av singelutgivelser for artister
som Dannii Minogue,
The Pasadenas og
Pauline Henry.
Mike Percy
og Tim Lever.
"Nude" var
produsert av Pete og Steve Coy. Coy spilte også de fleste av
instrumentene på plata. Pete: "We produced it ourselves. We'd
never done that before, so that was great."
"Nude" ble veldig
personlig for Pete, med tekster som handlet om tap (av moren), i
"Give It Back",
"Our Love Is Mine",
"Baby, Don't Say
Goodby", og
"I Cannot Carry On".
Pete: "It contained a lot of hurt and anger."
I likhet med samleplata
"Rip It Up" hadde "Nude" et klart dance-preg,
slik som på førstesingelen "Turn
Around And Count 2 Ten".
Også på denne plata gikk låtene over i hverandre. Lydbildet var
røffere enn på de foregående platene, og i stor grad tilpasset
musikkscenen i 1988. Salgsmessig gikk det dårlig både med albumet
og singelen. Unntaket var japanerne som elsket plata. Her gikk
"Nude" helt til topps på albumlisten. I U.S.A. fikk Dead
Or Alive 1. plass på dance-listen med "Come
Home with Me Baby"
mens
"Turn Around And Count 2 Ten"
nådde 2.
plass.
Noe av årsaken til at
plata solgte dårlig var at plateselskapet og butikkene reagerte på
coveret, der Pete var avbildet på en utfordrende måte, kun iført
en skinntruse. Pete syntes det var urettferdig at Prince
slapp unna med lignende cover, men hans cover ble regnet som
vulgært.
"Nude"
fra 1988, med et av flere alternative cover.
Til tross for lunken
interesse for bandet i mange land var Pete selv svært fornøyd med
"Nude". Pete: "It was great, that album, really good.
Beacause it was so good, we'd just gone on and everything was
overlong."
Etter "Nude"
valgte Pete og Steve å forlate Epic Records der alle bandets plater
fram til da hadde vært gitt ut. Økonomisk gikk ting bedre for ham
og Steve på denne tiden. Hovedsakelig pga. suksessen i Japan, men
også pga. royalty for radiospilling/salg av tidligere utigivelser.
Pete: "They all built up a very nice living for me."
Muligens var det god
økonomi som gjorde at Pete og Steve hadde råd til å hyre inn noen
av de flinkeste musikerne i Storbritannia til innspillingen av sitt neste album
"Fan the Flame (Part 1)",
som ble gitt ut i 1990. På keyboard fikk de hjelp fra musikkologen
Peter Oxendale - en mann som
hadde bakgrunn fra glamrock bandet Sparks,
og som på 2000-tallet ble regnet som ekspert på vurdering av om en
låt var en plagiat av en annen eller ikke.
På elektrisk fiolin fikk
de hjelp fra Billy Currie
fra Ultravox.
Sistnevntes fiolinspill på
"Vienna" regnes
fortsatt som et av de fineste øyeblikkene på 80-tallet. På koring
deltok både popbandet London
Beat ("I've
Been Thinking About You")
og London Community Gospel
Choir. De fikk hjelp med
produksjonen fra Tim
Weidner - kjent for sitt
samarbeid med Seal.
Peter Oxendale ble en
viktig samarbeidspartner
for Pete og Steve på
"Fan the Flame (Part 1)", der han var med og skrev alle
låtene i tillegg til at han spilte keyboard. Pete lærte mye av
Oxendale når det gjaldt låtstruktur, og det å sette sammen ideer
til en god låt. Pete: "He could transpose all the things
together and change the relevant note in a much more intelligent way
than, for instance, Madonna does. Peter Oxendale helped med through
that."
Peter Oxendale (til høyre) ble som et tredje medlem av Dead Or
Alive på
"Fan the Flame (Part 1)"
Resultatet ble en langt
bedre plate enn "Nude", som til tross for at det var
dance-orientert musikk også var en pop-plate. Den kunne også minne
om Stock, Aitken & Watermans 80-talls produksjoner. Det var
også funnet plass til en
Frank Sinatra-inspirert
ballade i "Blue
Christmas" på plata.
Albumet "Fan the Flame (Part 1)" fra 1990.
"Fan the Flame (Part 1)" ble gitt ut 13. desember 1990.
Det hastet med å få den ferdig, da det var planlagt en større
turne i Japan på samme tid. Det ble gitt ut tre singler fra plata,
med de dansbare - fengende
"Your Sweetness (Is Your Weakness)",
"Gone 2 Long"
og "Unhappy
Birthday". Dessverre
nådde ikke verken albumet eller singlene opp på listene rundt om
da de ble gitt ut. Muligens med unntak av Japan (der jeg ikke har
tilgang til listene: Webmaster).
I musikkvideoen
til "Your Sweetness (Is Your Weakness)"
kunne man tydelig se at Pete hadde tatt injeksjoner i leppene for å
få de til å se fyldigere ut.
Det ble
laget en stilfull musikkvideo til "Your Sweetness (Is Your Weakness)"
Turneen i Japan ble en
suksess, med et flott sceneshow og entusiastiske japanere. Pete:
"We did a great show for the 'Fan The Flame Tour' - it was
dance, but we had ballet dancers and video projections of roses on
fire... It was sound and vision."
I tillegg til Japan
turnerte Dead Or Alive også i U.S.A. Under konsertene ble det solgt
en kassett med låter Pete hadde spilt inn sammen med en pianist i Accessible Sound
Studio i Houston, Texas. Pete: "I said, 'Get me a piano
player and get me some sheet music,' and they did."
Blant låtene på
"Love Pete" var standarder som "Will
You Still Love Me Tomorrow",
"Different Drum",
og "My Funny
Valentine", i tillegg
til låter med Dead Or Alive. Versjonene var nakne, med Petes såre
stemme. Intensjonen hans var å gi ut låtene under navnet "Fan
The Flame (Part Two)",
men misfornøyd med resultatet gjorde han ikke mer ut av opptakene
enn at de havnet på kassett med begrenset lydkvalitet.
I innercoveret på
kassetten som raskt ble et samleobjekt skrev Pete disse ordene:
"This was recorded with no rehearsal, no money, no overdubs,
and no sleep. I stand for freedom of existance, speech, sexuality,
colour, and choice. Choice to love who and what you want."
Kassetten
"Love Pete" som ble gitt ut i Petes navn.
Etter utgivelsen av albumet
"Fan The Flame (Part I)" i 1990 gikk det hele 5 år før
Dead Or Alive var ute med et nytt album. Men i tillegg til
"Love, Pete" ble et det gitt ut flere plater der Pete
deltok. I 1994 var han ute med en elektronisk coverversjon av David Bowies
klassiker "Rebel
Rebel". Låta var
fengende, men Bowie hadde tydeligvis ikke sansen for Burns og Dead
Or Alive, så han nektet å la ham gi den ut på plate. I stedet ble
låta gitt ut under pseudonymet International
Chrysis. Singelen var et
samarbeid mellom Pete og Steve Coy. I Storbritannia ble det 76.
plass på singellisten.
Under sine mange opphold i
U.S.A. traff Peter på flere kjente fjes, slik som
Eddie Murphy,
David Duchovny
og Debbie
Harry fra
Blondie.
I 1994 deltok Pete også
på singelen "Sex
Drive" med den
italienske DJ-kvartetten
Glam. Innspillingen ble svært innbringende for Pete: "I got a flat fee of £6000 -
because I wrote the song - and a fur coat for doing that record 'Sex
Drive'. It took two days."
I 1994 fikk Pete
også oppmerksomhet da han deltok i Pop Quiz på BBC TV, med bl.a.
Toyah Willcox.
I 1995 var Dead Or Alive
ute med sitt 6. studioalbum, kalt "Nukleopatra".
Plata var spilt inn Pete Watermans studio, med Steve Coy og Barry
Stone som produsenter.
Plata ble i første omgang kun
gitt ut i Japan, da bandet ikke hadde kontrakt med noen europeiske
eller amerikanske plateselskap. Først senere ble plata gjort
tilgjengelig i andre deler av verden, men da med en annen
track-liste og coveromslag enn den japanske.
"Nukleopatra"
fra 1995.
Den japanske utgaven var en
techno/dance-plate, noe som falt i smak hos japanerne, der plata ble
nok en salgssuksess for Pete og Steve. "Nukleopatra"
inneholdt flere låter som Pete hadde gitt ut på plate tidligere,
slik som "Rebel Rebel", "Sex Drive", "I'm
A Star" ("Total
Stranger" på
"Fan The Flame"), og "Unhappy Birthday"
(fra "Fan The Flame"). "Sex Drive" ble gitt
ut på singel pånytt i anledning denne utgivelsen, denne gang under
Dead Or Alive navnet.
Det ble også gjort en cover av Blondies
klassiker "Picture
This". Pete Burns:
"I wanted to do "Dreaming",
but "Picture This" was everyone else's choice for some
reason."
Pete
og Steve utgjorde Dead Or Alive i 1995.
I 1996 ble "You Spin
Me Round (Like A Record)" gitt ut som singel i remiket versjon.
Låta ble også å finne på den australske og europeiske utgaven av "Nukleopatra"
fra samme år.
Etter "Nukleopatra"
gikk det igjen 5 år før Pete og Steve var ute med en ny plate. I
mellomtiden gjorde Pete seg mest bemerket for sitt ekstreme
utseende, med svært svulstige lepper og stramme øyeparti. Selv
var Pete svært fornøyd med inngrepene. Pete: "I've always
been a supporter of plastic surgery, even when it was a dirty word.
And look at it now! It was a need in me to become what I
became."
I 1985 tok han sin første
skjønnhetsoperasjon, da han opererte nesen. Dette ble gjort 5 dager
før innspillingen av musikkvideoen til "You Spin Me
Round". For å skjule arrene hadde han på seg øyelappen som
bidro til at Pete framstod som litt 'mystisk' i videoen.
I 1989 hadde Pete sin
første botox injeksjon, og i årene
som fulgte ble det mange av dem, noe som medførte stor smerte og
endringer i utseendet som ikke ble slik Pete hadde sett for seg.
Etter en operasjon i 2004 var smertene så store at selv 18
smertestillende tabletter daglig ikke var nok til å ta bort smertene.
Pete: "The pain was unbelievable - I was rolling on the floor
screaming. There were holes appearing everywhere, with pus coming
out."
I 2004 ble en av
skjønnhetsoperasjonene så mislykket at Pete måtte søke
eksperthjelp i Italia. Ifølge ham måtte legene løfte av huden på
ansiktet for å renske bort all botoxen under, og så legge på
huden igjen. De måttte også hente hud fra magen hans. Naturlig ble
ikke utseendet det samme som det hadde vært før, og langt unna
slik vi husker Pete fra 80-tallet.
Pete: "What I'm trying
to achieve with my surgery is my own personal satisfaction. It's
narcissism."
I 1999 ble Pete og Steve
kontaktet av det japanske plateselskapet Avex
med ønske om at Dead Or Alive skulle spille spille inn remikser av
bandets tidligere låter, som Avex så kunne gi ut på plate. Det var
ikke Pete og Steve interessert i. Pete: "Avex came on board and
wanted us to re-record all of our back catalogue."
Deretter ble de spurt om å skrive 6 nye låter, samt lage 6 remikser av gamle
låter, noe de sa ja til. De fikk kun 12 dager på seg til å spille
inn plata, noe som naturlig nok ikke gjorde albumet
"Fragile"
til det mest minnerike i Dead Or Alives katalog. Likefullt var
førstesingelen
"Hit and Run Lover"
svært fengende og dansbar. Den ble også en stor hit i Japan, med
en 2. plass på singellisten. Petes egen favoritt var den mer
avdempede
"Isn't It A Pity".
Pete: "That's the work that I'm proudest of on the album. That
was written on my birthday. A very miserable birthday, and it was
done in less than two hours from start to finish. Completely done,
there you go. That's how quick I work."
Med kun 12 dager til å
spille inn plata ble det ikke mye tid til hvile. Det meste av tiden
ble tilbrakt i studioet. Pete: "I'd be asleep on the sofa, like a narcoleptic. I would get to the studio, and we'd be programming stuff. And then I'd be asleep and be woken up at 11 o'clock at night to go home. And I thought 'Is this stress induced, or is this genuine fatigue?' And it was fatigue. And gradually through doing certain things, the energy levels built and built and built. Not to the hysteria point. To very rational energy levels. The work started at certain times and it stopped at certain
times. And that was definitely why the album was titled 'Fragile'."
"Fragile" fra 2000.
"Fragile" bestod
kun av 4 nye låter. I tillegg til
"Hit and Run Lover" og
"Isn't It A Pity"
var "I
Paralyze" og "Just What I Always Wanted" ikke gitt ut
tidligere. I tillegg til kjente DoA låter som "Something In My
House" og "Lover Come Back To Me" hadde Pete og Steve
spilt inn coverversjoner av Nick
Kamens hit "I
Promised Myself",
og U2s "Even Better
Than The Real Thing".
U2 var et band Pete hadde stor respekt for, og som han hadde likt
helt siden han første gang hørte "11
O'Clock Tick Tock" i
1980.
I tillegg til Pete og Steve
deltok keyboardisten Jason
Alburey på
"Fragile". Alburey ble lagt merke til visuelt av de samme
årsaker som Pete.
Pete og
Jason Alburey
Da "Fragile" ble
lagt ut for salg i Japan i 2000 nådde den en litt skuffende 45.
plass på albumlisten.
"Fragile" ble det
siste studioalbumet med Dead Or Alive. I årene som fulgte ble det
gitt ut en rekke samleplater og remix-plater. Slik som
"Unbreakable: The Fragile Remixes"
fra 2001. På samme tid vurderte Pete og Steve å gi ut en plate kun
bestående av coverversjoner. Coverversjoner som var gitt ut
tidligere, samt Prince'
"Pop Life"
som DoA hadde bidratt med til Prince-tributen
"Party O' The Times"..
Denne plata ble i ettertid kun å finne på CD-R.
I 2003 gjennomførte
Pete/Dead Or Alive en turne i Storbritannia, med bl.a. en opptreden
på Pride In The Park Festival i Hyde Park, London. Dette ble den
siste turneen Pete gjorde.
Dead Or
Alive i Hyde Park i 2003
I 2003 ble det også gitt ut en
samleplate med Dead Or Alives hits. Bandets største hit
"You Spin Me Round (Like A Record)" var remikset for
anledningen, i en 'Performance Mix'. Denne ble også gitt ut som
singel, med en grei 23. plass i Storbritannia som resultat. Selve
samleplata ble ikke noen storselger, og de som kjøpte den ble
muligens mer opphengt i de grotekse bildene av Pete i bookleten som
av selve musikken.
Samleplata
"Evolution - The Hits" med Dead Or Alive fra 2003.
Pete fikk muligheten til å
promotere albumet og singelen i populære
Graham Norton Show. I
programmet ble det også pratet om Petes mange
skjønnhetsoperasjoner og hans barndom.
Neste gang Pete var aktuell
med en plateutgivelse var da han i 2004 ga ut singelen
"Jack And Jill Party"
- en låt som var skrevet og produsert av den kjente popduoen Pet
Shop Boys. Pete:
"I love it - a song about homosexuality, I rewrote the lyrics
for my 'character'."
"Jack And Jill Party" var dance med tunge rytmer, og med
et umiskjennelig PSB-preg. Singelen nådde 75. plass i
Storbritannia, noe som var Petes første topp 100 plassering (med en
ny låt) i hjemlandet siden 1989.
I en tid der Pete på det
nærmeste ikke ga ut plater lenger hadde han likevel gode inntekter
fra royalties av tidligere platesalg, samt betaling for bruk av
musikken hans. Likevel sa han ikke nei til gode økonomiske tilbud,
slik som å kle av seg, ta et bad, og så kle på seg igjen, i
påsyn av en gruppe arabiske menn. Pengene de betalte var langt
mer enn det han pleide å tjente på DoA konsertene.
Men litt senere sank
inntektene og Pete fikk økonomiske problemer. Han ble da nødt til
å selge unna eiendelene sine, samt malerier som hadde tilhørt
moren.
Etter å ha vært ute av
rampelyset noen år fikk Pete mye oppmerksomhet i Storbritannia da
han i 2006 deltok i den britiske utgaven av Big
Brother. Med sine
spenstige kommentarer om alt og alle, samt overdådige utkledninger
ble Pete lagt merke til. Det var kjæresten Michael som meldte han
på reality-serien fordi han følte Pete trengte oppmerksomheten
deltakelsen i programmet ga og fordi Pete fikk en god slump penger for å stille opp. Pete:
"God, I needed the money."
Pete syntes også det var
positivt at tiden i Big Brother-huset, som ble filmet i Italia,
holdt ham unna narkotika og skjønnhetsoperasjoner.
Pete Burns i
Big Brother-huset i 2006.
Med seg i Big Brother-huset
hadde Pete en kåpe som han hevdet var laget av gorilla-pels.
Uttalelsen skapte oppstandelse både i og utenfor huset, og det
førte til at politiet krevde å få undersøke pelsen for å finne
ut hva den var laget av. Det viste seg pelsen ikke var fra en
gorilla, men fra en colibini-ape - et dyr som også er
utryddingstruet. Men samtidig mente man at kåpa var fra 30-tallet -
lenge før forbudet trådte inn.
I Big Brother-huset
framførte Pete sin store hit "You Spin Me Round (Like A
Record)", og i februar 2006 var låta tilbake på den britiske
singellisten med en oppsiktsvekkende sterk 5. plass. Noe som viser
at låta med det typisk 80-talls soundet evnet å fenge en ny
generasjon av musikkinteresserte. Denne gang var det heller ikke
snakk om noen remix-versjon av låta.
Godt hjulpet av oppholdet i
Big Brother-huset, relanseringen av "You Spin Me Round" og
ikke minst et liv utenom det vanlige fikk Pete stor oppmerksomhet da
han i 2006 ga ut selvbiografien "Freak
Unique". Boka handlet
naturligvis om årene med Dead Or Alive, men viktigere var
oppveksten i Wirral sammen med moren Evelina, alle operasjonene, og
hans kjærlighetsforhold.
I 2006 var
Pete ute med selvbiografien "Freak Unique"
I 2006 ble det også
offisielt slutt mellom Pete og Lynne Corlett - damen som han ble
gift med i 1980. I lang tid allerede hadde Pete vært sammen med en Michael
Simpson. Media som
virkelig hadde fått interesse for Pets privatliv igjen fikk mye å
skrive om på denne tiden, for i 2006 ble Pete arrestert etter å ha
havnet i slåsskamp med Simpson, da sistnevnte dukket opp med en
annen mann på en bar der Pete også var.
Heldigvis ble de venner
igjen, og samme år ble de to gift.
Pete med
kjæresten Michael
Simpson
Oppmerksomhet fikk Pete og
kjæresten også da de begge stilte opp i realityserien Celebrity Wife
Swap.
Til tross for fornyet
interesse for Pete og hans musikk ble den økonomiske situasjon
forverret. Hovedårsaken til det var Petes stadige
skjønnhetsoperasjoner og skilsmissen fra Lynne. Pete: "Because
the costs of my reconstructive surgery and my divorce, I've had to
sell everything - I own nothing, really."
Pete så seg også nødt
til å selge rettighetene til låtene han hadde spilt inn, noe som
fram til da hadde vært en sikker inntektskilde.
I 2009 fikk han hele 5
millioner kroner inn på kontoen etter å ha vunnet en rettssak mot
en kirurg etter et mislykket inngrep i leppene. Pete hevdet at han
ble suicidal av jobben som ble utført, og at han verken kunne spise
eller drikke på flere måneder.
I september 2010 var Pete
ute med sin siste plateutgivelse, da "Never
Marry An Icon" ble
lagt ut for salg på iTunes. Låta var skrevet av Pete i samarbeid
med bandet The Dirty Disco,
og gitt ut på Steve Coys selskap Bristar
Records.
"Never
Marry An Icon"
I desember 2014 ble Pete
erklært konkurs, og i april 2015 ble han kastet ut av
blokkleiligheten han leide i London, da han skyldte hele 340.000
kroner. Sistnevnte sak fikk omtale i britisk media, der utleier
fortalte om hvilken belastning saken hadde vært og de økonomiske
problemene den manglende innbetalingen av husleien hadde skapt for
ham.
30. april ble Steve Coy
gift med italiensk/kanadiske
Marina Zacco.
Marina Zacco
sammen med Steves bandkollega Pete Burns
I et intervju på TV i
september 2016 fortalte Pete at han hadde tatt over 300
skjønnhetsoperasjoner, noe som skapte overskrifter rundt om.
24. oktober 2016 fikk
musikkverdenen den triste beskjeden at Pete Burns var død, kun 57
år gammel. Han hadde dødd dagen før etter å ha fått et kraftig
hjerteinfarkt. Manageren og familen hans sendte ut denne
pressemeldingen i anledningen dødsfallet:
"All of his
family and friends are devastated by the loss of our special star.
He was a true visionary, a beautiful talented soul, and he will be
missed by all who loved and appreciated everything he was and all of
the wonderful memories he has left us with."
Blant de mange
popstjerner og mediekjendisene som uttrykte sin sorg over Petes død
var Boy George fra Culture Club: "Tearful about the passing of @PeteBurnsICON
he was one of our great true eccentrics and such a big part of my
life! Wow. Hard to believe!"
Før Boy George
selv slo gjennom som popstjerne hadde han en poster av Pete hengende
på veggen hjemme. Pete: "He was such a fan of mine."
Boy George og Pete
Burns hadde mange fellestrekk, bl.a. med sitt androgyne utseende og popsuksess på
80-tallet. Likefullt traff de ikke hverandre så mange ganger
gjennom karrieren.
Peter
Jozzeppi Burns, 1959-2016
Til tross for alle
inntektene Pete hadde generert i sin karriere var det ingenting å
arve for Michael Simpson eller eks-kona Lynne Corlett. Det var
heller ikke penger til å dekke utgiftene til en verdig begravelse
for Pete, og de etterlatte hadde heller ingenting å bidra med, noe
som ble omtalt i britisk media. Boy George valgte da å ta kostnaden
ved begravelsen, som en siste hilsen til en person som hadde betydd
mye for ham.
Kun 4 dager etter
Petes død ble det gitt ut en Dead Or Alive boks bestående av 17
CDer og 2 DVDer. "Sophisticated
Boom Box MMXVI" inneholdt
alle platene bandene hadde gitt ut, også de siste albumene
"Nukleopatra" og "Fragile" som hadde vært
vanskelig å få tak i for europeiske fans. Boksen inneholdt også
en lang rekke bonus-låter, musikkvideoer, TV-opptredener og
konsertopptak. Prisen på boksen var rundt 1800 kroner, noe som
gjorde den utilgjengelig for mange fans.
Boksen
"Sophisticated
Boom Box MMXVI" fra oktober 2016.
6. mai 2018 forlot
også Steve Coy verden så alt for tidlig, kun 56 år gammel. Dermed
var begge de to gjenværende medlemmene av Dead Or Alive borte.
Dødsårsaken er ukjent. På sin Facebook-side skrev hans kone denne
fine hilsningen til Steve: "I lost the most wonderful,
generous, kind, loving beautiful husband. More than one in a
million, the love of my life."
Steve
og Pete på høyden av sin karriere.
I 2018 og 2019 ga Cherry
Red Records ut
samleboksene "Revolutionary
Spirit: The Sound Of Liverpool 1976-1988"
og
"Birth Of A Nation - Inevitable Records: An Independent
Liverpool 1979-1986".
Sistnevnte hentet navnet fra en singel med Nightmares In Wax.
Boksene inneholdt bl.a. innspillinger som Nightmares In Wax og Dead
Or Alive i sin tid gjorde på Liverpool-selskapet Inevitable
Records. Med låter som "Black Leather",
"Shangri-La", "Girl Song" (Nightmares In Wax),
og "I'm Falling", "Flowers", "Number
Eleven", "Namegame", "Nowhere To Nowhere",
"Running Wild", "Number Twelve",
"Unitled" og "Misty Circles" (Dead Or Alive).
Nok raritetsinnspillinger til å fylle et helt dobbeltalbum.
CD-boksen
"Birth Of A Nation - Inevitable Records: An Independent
Liverpool 1979-1986"
som
inneholdt mange innspillinger med Dead Or Alive og Nightmares In
Wax.
Pete: "I never wanted
credit for being a wonderful person or a great human being or
looking peculiar. I just wanted credit for the music."
|
