Fra å være et gitarband for spesielt interesserte på 70-tallet, utviklet Dire Straits seg til å bli et av de mest populære bandene i verden på 80-tallet. Høydepunktet i karrieren deres var utgivelsen av albumet "Brothers in Arms" i 1985. Det ble det mest solgte albumet i Storbritannia på 80-tallet, og et album som toppet den amerikanske albumlisten i 9 uker. Dire Straits var også et stort navn her i Norge, der 4 av av 6 studioalbum gikk til topps på VG-lista. Til sammen har bandet solgt over 100 millioner album, som en av de mestselgende artistene noensinne.

Mange gir også bandet æren for gjennombruddet av CD-platen - et medium som slet med å få innpass før folk fikk høre det klokkeklare gitarpillet til Mark Knopfler i digital form. 

I bandets 19 årige historie endret de besetningen hyppig. Det var kun frontfigur, låtskriver, og sanger Mark Knopfler som sammen med bassist John Illsley var medlemmer av bandet gjennom hele dens levetid. 

Dire Straits startet opp i 1977, i pønkæraen. Og selv om også Dire Straits' musikk i starten var minimalistisk og gitarbasert, var den milevis unna den gitarrocken The Sex Pistols og de andre pønkerne drev med. Referansene til Dire Straits var amerikansk country, roots og blues, iblandet engelsk pubrock. En artist som var inpirasjonskilde for Knopfler og hans gitarspill, var den amerikanske rockelegenden J.J. Cale. Også Eric Clapton tok etter Cales gitarspill, og covret bl.a. hans "After Midnight" og "Cocaine".

Mark Knopfler som var selve drivkraften i Dire Straits var født i Glasgow, Skottland 12. august 1949, av jødisk far og skotsk mor. Faren hadde vokst opp i Ungarn, men måtte rømme landet pga. sine kommunistiske synspunkter, da fascistene kom til makten i landet. I Storbritannia jobbet han som arkitekt. Moren til Mark var lærer. Han har også en bror ved navn David som kom til å bli en musikalsk følgesvenn inn i voksen alder.

Interessen for musikk fikk Mark etter at han som 6-åring hørte skiffle-musikeren Lonnie Donegan på radio. Donegan var samme mann som i sin tid inspirerte musikerne i The Beatles. Da Mark var 10 år hørte han sin onkel Kingsley spille boogie på piano. Faren håpet musikkinteressen ville inspirere unge Mark til å spille fiolin. Han gjorde også et forsøk på det uten den helt store interessen. For det var gitarist han ville bli. Drømmen var å eie en rød elektrisk gitar. På gutterommet hang det bilder av rockegrupper med det til felles at de hadde en god gitarist i besetningen. Favorittene var The Shadows, Scotty Moore, Jimi Hendrix, Django Reinhardt og James Burton.

Da Mark var 7 flyttet familien til Newcastle i England. Her begynte han på Gosforth Grammar School.

Til 13-års dagen sin fikk han sin første gitar. Han ønsket seg egentlig en Fender Stratocaster, lik den Hank Marvin i The Shadows hadde. I stedet endte han opp med en Höfner Super Solid med to mikrofoner. Denne gitaren kostet 50 pund, noe som var mye penger den gangen. Når Mark ikke spilte på gitaren satt han og pusset den. Fra da av gikk det meste av fritiden med til gitarspilling. Først alene, senere i skoleband. 

Han spilte så bra at han ble lagt merke til i Newcastle-området. Mens han var med i et lokalt band skrev han låter som "Two Young Lovers", "Summers coming My Way" og "Secondry Waltz". Låter som han kom til å ta fram da han dannet bandet Dire Straits noen år senere.

Når han ikke spilte gitar var unge Mark gjerne på konserter på Newcastle City Hall med favoritter som Chuck Berry og Joe Brown.

I 1965 dannet Mark en folk-duo sammen med Sue Hercombe. De gjorde det så bra at den lokale TV-stasjonen hadde et oppslag om dem.

Til tross for den dårlige økonomien fikk de skrapt sammen 500 pund som ble brukt til å lage en demoinnspilling i Pathways Studios i Nord-London. Pengene kom hovedsaklig fra arv som John hadde fått etter bestemoren sin. Blant låtene på demoen var det en som skilte seg ut. Den blues-inspirerte "Sultans of Swing". Mange av sangene de spilte inn gjenspeilet Marks opplevelser fra Newcastle, Leeds og London. "Down to the waterline" reflekterte livet i Newcastle. "In the Gallery" var en hyllest til skulptøren Harry Philips fra Leeds. Mens "Lions", "Wild West End" og "Eastbound Train" handlet om hendelser fra den engelske hovedstaden.

Demoen ble gitt til Charlie Gillett, en anerkjent D.J. som jobbet i BBC radio. Han spilte tapen på sitt Honky Tonk Show, og kontaktet så sjefene i forskjellige plateselskaper med følgende råd: Skriv kontrakt med dette bandet! En av de som tok i mot rådet hans var John Stainze. En representant for plateselskapet Phonogram. Han skaffet dem kontrakt med Phonograms underselskap Vertigo høsten 1977.

Deretter kontaktet han Ed Bicknell, en tidligere trommeslager i bandet News, og spurte om Bicknell kunne ordne spillejobber for bandet. Og etter å ha sett dem spille live en gang, ble Bicknell så imponert over Dire Straits at han tilbød seg å være manageren deres. Noe de slo til på. Dette skulle bli starten på et langt og godt samarbeid mellom Bicknell og Dire Straits. Sine evner som trommeslager fikk Bicknell bruk for da Mark Knopfler mange år senere startet hobby bandet The Notting Hillbillies hvor Bicknell ble med som trommeslager.

I januar 1978 dro Dire Straits ut på sin første turne som oppvarmingsband for Talking Heads, på deres første britiske turne.

I feburar spilte de inn sitt debutalbum, kalt "Dire Straits", i Basing Street Studios, London. Plata ble produsert av Muff Winwood, og hadde en totalramme på 12.500 pund. Inkludert plateomslaget. Blant låtene var flere av de som hadde vært med på den foregående demoen. Bl.a. "Sultans of Swing", "Water of Love" og "Six Blade Knife". 

Albumet "Dire Straits" skilte seg ut fra det som ellers ble gitt ut på den tiden. Med Marks intrikate gitarspill og den 'rullende rytmen' i kompet. Låtene ga assosiasjoner til artister som Bob Dylan, J.J. Cale og Ry Cooder.

"Sultans of Swing" skilte seg ut i særdeleshet, som den beste låta på albumet, og en døråpner i musikkbransjen og senere hos platekjøperne. Den ble gitt ut som singel fra "Dire Straits". Nederland var plassen den først slo an. I Storbritannia nådde den ikke topp 10 på singellisten før året etter. Derimot ble albumet "Dire Straits" umiddelbart en suksess da det kom ut i juli 1978, med en 5. plass på albumlisten. Godt hjulpet av strålende kritiker fra pressen som kalte musikken for smakfull og minimalistisk. Pubrock var fortsatt et navn som ble hengende ved dem. 

Deretter dro bandet på en større turne i Storbritannia, Nederland, Frankrike, og Tyskland. Med god mottagelse fra pressen og publikum.

Onsdag 21. november 1979 stod Dire Straits på en norsk scene for første gang, da de gjestet Ekeberg Idrettshall. Billetten kostet kun 50 kr. Og de frammøtte fikk høre lett eksperimentelle versjoner av bl.a. "Follow me home" og "Angel of Mercy".

Mark Knopfler fra turneen i 1979.

På samme tid skrev de kontrakt med Warner Brothers U.S.A. For å få albumet distribuert også der. Og Warner må ha gjort en god jobb, for i mars 1979 nådde "Die Straits" 2. plass på Billboard. Singelen "Sultans of Swing" nådde en sterk 4. plass på singellisten der borte. I Australia og Frankrike gikk albumet til topps. Også i Norge begynte vi å få øynene opp for bandet på denne tiden. Albumet lå hele 42 uker på VG-lista. Den høyeste plasseringen her ble 10. plass. Og det var på den tiden deres neste album "Communiqué" begynte å gjøre seg gjeldende. 

"Communiqué" ble gitt ut kun 9 måneder etter "Dire Straits", da plateselskapet ønsket en oppfølger så fort som mulig. Mark og de andre ble sendt til den karibiske øya Bahamas, og platestudioet Compass Point i Nassau for å spille inn plate.

Jerry Wexler og Barry Beckett produserte plata. Mark hadde møtt dem under et besøk i Muscle Shoals studioer i Alabamas, U.S.A. De hadde tidligere produsert artister som Aretha Franklin, The Drifters, og Ray Charles. 

Den korte tiden de fikk til å skrive låter førte til at låtmaterialet ikke ble like sterkt som på "Dire Straits". Men låter som "Once upon a Time in the West" og "Lady Writer" er likefullt senere blitt for Dire Straits-klassikere å regne. Knopfler hadde på dette albumet videreutviklet sitt J.J. Cale-lignende lydbilde, med laid back, intrikat, bluesinspirert gitarspill. Tekstene hadde en kynisk sarkasme i seg som Knopfler etter hvert kom til å bli kjent for. Som på forgjengeren var alle låtene skrevet av Mark. 

Selv om pressen ikke var like overstrømmende for "Communiqué", ble det likevel en suksess. Med 5. plass i Storbritannia, 11. plass i U.S.A., 1. plass i New Zealand, og 2. plass i Norge. I Norge lå albumet på VG-lista i 41 uker. Albumet solgte tilslutt helw 3 millioner eksemplarer. På et år gikk de fra å være totalt ukjent til å bli et av verdens mest populære band.

I februar 1979 dro bandet på sin første U.S.A.-turne. Og det ble en svært intensiv affære, med 51 utsolgte konserter på 38 dager. Dire Straits gjorde også over 300 intervjuer på turneen. Bob Dylan var blant de som var tilstede på en av konsertene. Han inviterte Knopfler og Withers til å spille på hans album "Slow Train Coming".

I november fortsatte turneen i Nederland, Belgia, Tyskland, Danmark, Sverige og Norge.

I april 1980 deltok Mark Knopfler på Phil Lynnots (Thin Lizzy) soloalbum "Solo in Soho". 

Deretter dro bandet i studio i for å lage sitt 3. album, kalt "Making Movies". Plata ble spilt inn i The Power Station i New York. Denne gangen hadde de valgt Jimmy Iovine som produsent. Han hadde tidligere deltatt på Bruce Springsteens "Born to Run" og Patti Smiths "Easter". Han fikk med seg Roy Bittan fra Springsteens E-Street band på plata.

Mark Knopfler i New York

Underveis i innspillingen (13. september 1980) bestemte broder David Knopfler seg for å slutte i bandet, til fordel for en solokarriere. Muligens følte han behov for å bevise at han kunne stå på egne ben uten broren ved sin side. Det var også uoverstenstemmelser mellom de to, bl.a. følte David at han og de andre ikke nådde fram med sine synspunkt på ting som vedrørte bandet. David: "I was building a democracy, and Mark was making an autocracy."

Denne følelsen av at Mark alltid bestemte over David var noe som gikk helt tilbake til barndommen deres, ifølge John Illsley.

. I studio var det Mark som spilte rytmegitar i stedet for broren, rett og slett fordi han var dyktigere. Med årene ble det mer og mer klart at Dire Straits var Mark Knopflers band. 

David Knopfler har i årene etter bruddet gitt ut 14 album som er blitt møtt med liten interesse fra platekjøperne. 

"Making Movies" ble spilt inn med Mark, Pick og John som de eneste medlemmene av Dire Straits. De fikk hjelp på plata fra Roy Bittan på keyboard og Sid McGinnis på gitar.

"Making Movies" hentet inspirasjon fra country, folk og jazz. Samtidig var låtmaterialet mye bedre enn på forgjengeren, med låter som "Romeo & Juliet", "Expresso Love", "Tunnel of Love" og "Solid Rock". 

Der "Sultans Og Swing" og "Once Upon A Time In The West" hadde pekt seg ut som de beste låtene på de to foregående albumene, var "Romeo & Juliet" den mest markante på "Making Movies". Hva låta handler om har det vært mange tolkninger på. Ifølge manager Ed Bicknell var den basert på personlige opplevelser hos flere i bandet, i deres forhold til damer. På den tiden de spilte inn låta hadde 3 (av fire) av medlemmene av Dire Straits opplevd at det ble slutt med kjæresten. Ed Bicknell: "There were issues with various band members that related mostly to the girls in their lives and were calamitous."

Lydbildet på "Tunnel Of Love" var inspirert av Bruce Springsteen. Mark hadde i forkant av innspillingen vært på en konsert med Bruce og blitt imponert. Han likte også hvordan alle kalte Bruce for 'The Boss'.

Om kritikerne hadde vært litt lunken til "Communiqué" var de svært positive til "Making Movies". Plata ble gitt ut 17. oktober 1980. I Storbritannia nådde den 4. plass, mens i Norge ble dette deres første topplassering på VG-lista. I U.S.A. ble det en litt skuffende 19. plass. "Romeo & Juliet" ble en topp 10 hit i Storbritannia.

I desember 1980 deltok Mark på Steely Dans album "Gaucho". 

Deretter bar det ut på turne igjen, en turne som ikke var ferdig før sommeren 1981. I Italia samlet de 250.000 mennesker. De gjestet også Norge og Drammenshallen på denne turneen, da de stod på scenen der 28. april 1981.

I forkant av turneen kom amerikaneren Hal Lindes, som tidligere hadde spilt i bandet Darling, inn som ny gitarist i Dire Straits. Mens Alan Clark ble med som keyboardist. Clark kom etter hvert til å bli en av de sentrale medlemmene av Dire Straits, der han var med helt til de ble oppløst i 1995. Clark var en klassisk skolert pianist fra Durham i Nordøst-England, som fram til han ble medlem av Dire Straits hadde spilt med artister som Gallagher & Lyle og Lindisfarne. I tillegg hadde han en fortid som pianist på cruiseskip. Med sitt keyboardspill kom han til å ha stor påvirkning på lydbildet på de kommende Dire Straits-platene.

Lindes spilte rytmegitar i Dire Straits. I senere intervjuer har han fortalt at han trivdes i bandet, men at det var tydelig at Mark hadde fortid som lærer da han likte å ha styringen på ting.

8. juni var Dire Straits igjen å se i Norge, da de var ute på en promoteringsturne. I den anledning stilte de opp i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK. Her ble de spurt om hvorfor David Knopfler hadde sluttet i bandet, og Alan Clark og Hal Lindes ble spurt om hvordan det føltes å bli medlem av et av de mest populære bandene i verden. Alan Clark: "Well, I suppose it's any schoolboys dream. It's great, it's obviously something I always wanted to do."

Mark fortalte også om et ønske han hadde, om å spille inn et dobbeltalbum, slik at han i større grad kunne få uttrykke alle ideene han hadde. Han følte at to albumsider la for store begrensninger på innholdet. I Zikk Zakk programmet ble også musikkvideoen til "Tunnel Of Love" vist.

1982 ble et svært aktivt år for Mark Knopfler. Han deltok først på albumene "Beautiful Vision" med Van Morrison, og "The Phil Lynnott album" med Phil Lynnott. Våren 1982 ble han også invitert av filmprodusenten David Puttman til å lage musikken til Bill Forsyths "Local Hero". Handlingen til filmen var lagt til lokalsamfunnet Pennan, nordøst i Skottland. Knopfler dro da opp til Skottland for å bli inspirert til å skrive låter til filmen. Også Alan Clark ble med på platen. Albumet ved samme navn kom ut i april 1983.

I mars 1982 begynte også innspillingen av albumet "Love over Gold". Like etter ble det igjen gjort endringer i besetningen. Denne gang var det trommeslageren Pick Withers som sluttet. Personlige problemer, og et ønske om å spille jazz i stedet for rock gjorde at han måtte slutte. John Illsley: "Pick er et stort talent, men han hadde store personlige problemer. Han måtte rett og slett ut av Dire Straits."

Inn kom den tidligere Rockpile-trommeslageren Terry Williams. Rockpile hadde vært rockabilly-helten Dave Edmunds sitt band. Dermed var det bare Mark og John Illsley igjen fra den opprinnelige besetningen.

"Love over Gold" ble spilt inn i New York med Mark Knopfler selv som produsent.

"Love over Gold" framstod som en annerledes Dire Straits-LP. Den inneholdt kun 5 låter, der den korteste var på 6 minutter mens den lengste var på 14 minutter. 'Soundet' var større enn tidligere, mens Knopflers dansende rytmegitar som folk var blitt vant med, nesten var borte. Nye elementer var bruk av synthesizer - selv om det aldri ble framtredende i lydbildet.  

Den 14 minutt lange "Telegraph Road" ble skrevet etter at Mark hadde lest "Markens Grøde" med Knut Hamsun. Likefullt var teksten mer knyttet opp mot Amerikas historie - som en av de beste tekster Mark Knopfler noen gang skrev som medlem av Dire Straits. Telegraflinjen er symbolet på fremskrittet og optimismen som preget U.S.A.

Side 1 på LPen bestod av 2 låter: "Telegraph Road" og "Private Investigations". Og begge fremstår som de mest essensielle låtene på plata. "Private Investigations" ble gitt ut som singel fra albumet, og ble bandets første store singelhit i Storbritannia med 2. plass i september 1982. Musikkvideoen til "Private Investigations" ble for mange nordmenn det første møtet med Dire Straits, da den ble vist i Zikk Zakk på NRK, 30. november 1982.

En annen låt som ble skrevet for albumet, og som kunne blitt en stor hit om den hadde blitt gitt ut som Dire Straits singel, er "Private Dancer". Men den ble droppet fra plata og gitt til Tina Turner og hennes album "Private Dancer" ( 1984). Albumet ble et solid comeback for den aldrende damen. Singelen "Private Dancer" ble en topp 10 hit i U.S.A. for Tina.

Også "Industrial Disease" og tittellåta "Love over Gold" ble godt mottatt av fansen og kritikerne da albumet kom. Albumet ble den største suksessen for bandet så langt, med 1. plass i 16 land. Bl.a. i Norge (5 uker). I Storbritannia ble dette den første listetopperen for bandet, der den lå som nr. 1 i 4 uker. I U.S.A. derimot, ble det en ny skuffende 19. plass.

I Norge ble Dire Straits kåret til beste band i 1982, i en avstemning ungdomsmagasinet Det Nye hadde. Mens "Love over Gold" havnet på 2. plass bak "Tug of War" med Paul McCartney, i kategorien beste album i 1982. 

Muligens inspirert av trommeslageren Terry Williams som hadde erfaring fra 50-talls rockabilly, ga Dire Straits i oktober 1982 ut rock'n roll EPen "Twisting by the Pool". Låta ble populær på dansegulvene og hos radiostasjonene. Men den ble ikke like vel mottatt av fansen. EPen nådde 14. plass i Storbritannia, mens i Norge og U.S.A. nådde den ikke opp.

Deretter dro Knopfler og Terry Williams til London for å spille inn Phil Everlys album "Phil Everly".

I februar 1983 ble Dire Straits kåret til beste britiske gruppe på Brit Awards. Samme måned opptrådte de for 63.000 mennesker i Auckland, New Zealand. Ingen konsert hadde tidligere samlet så mange mennesker i det landet.

I april 1983 co-produserte og spilte Knopfler på Bob Dylans album "Infidels". Også Alan Clark deltok på plata.

12. juli opptrådte Sire Straits utendørs i Zagreb, Jugoslavia, i den største konserten som noensinne har vært holdt der. Dagen etter opptrådte de på en utendørskonsert i Dublin, Irland. 22. og 23. juli holdt de to konserter på Hammersmith Odeon, London. Disse to konsertene dannet grunnlaget for den doble liveplata "Alchemy", som kom ut i mars året etter. Da med en sterk 3. plass i Storbritannia som resultat. I New Zealand og Hellas gikk den til topps. I Norge nådde den 7. plass. Det ble også gitt ut en video, og senere en DVD fra konsertene. Dette regnes som noen av de beste konsertene Dire Straits har gjort. Plata ble spilt inn på direkten uten justeringer eller ny innspillinger.

I juli 1983 deltok Mark og John Illsley på David Knopflers soloalbum "Release". På samme tid begynte Mark å jobbe med sitt 2. soloalbum, kalt "Cal". Og igjen dreide det seg om et soundtrack-album. Denne gang var handlingen lagt til Irland, noe som gjorde at Mark prøvde å få et irsk preg på plata. Til det fikk han hjelp av de irske musikerne Paul Brady og Liam O'Flynn. Han fikk også hjelp av en Guy Fletcher på keyboard. Fletcher hadde tidligere spilt med Roxy Music . Dette ble starten på et langt og godt samarbeid mellom Knopfler og Flecther der Fletcher kom til å delta på alle soloalbumene til Knopfler i årene som fulgte. Guy hadde en onkel ved samme navn som er minst like kjent, da han som låtskriver har skrevet hits som "Power to all our friends": Cliff Richard, "I Can’t Tell The Bottom From The Top": The Hollies og "Fair's Movin' On": Elvis Presley.

"Cal" kom ikke ut før i 1984, til liten interesse blant platekjøperne. På samme tid jobbet John Illsley med sitt første soloalbum kalt "Never told a Soul". Terry Williams og Mark Knopfler deltok på den innspillingen.

20. juli opptrådte Dire Straits på Dominion Theatre, sammen bl.a. Duran Duran. Inntektene fra konserten gikk til Prince Charles' veldedighetsfond Prince's Trust. Prince Charles var selv tilstede på konserten, og etterpå fikk Mark og de andre muligheten til å treffe prinsen og prinsesse Diana.

Med årene kom det til å bli arrangert mange slike konserter. Mark og John deltok også i 1986, på et tidspunkt der arrangementet var blitt mye større og genererte mer penger.

I november 1983 ble Mark gift med sin Marries Lourdes Salomon på Kensington Register office i London. Med henne fikk Mark tvillingene Benji og Joseph, i 1987.

I juni 1984 produserte Mark albumet "Knife" med Aztec Camera. Høsten 1984 ga han ut 12" singelen "Comfort and Joy". Singelen bestod av tre låter som var med Bill Forsyths film ved samme navn.

Høsten 1984 gikk Dire Straits i studio for å spille inn et nytt album, kalt "Brothers in Arms" . Plata ble spilt inn i George Martins Air studios i Montserrat (De Vestindiske øyer). Mark Knopfler produserte plata sammen med Neil Dorfsman. Og som ved de foregående innspillingene ble det gjort endringer i besetningen. Gitaristen Hal Lindes sluttet, og ble erstattet med Jack Sonni. I tillegg ble Guy Fletcher hentet inn som keyboardist, da det hadde vist seg å bli for mye å håndtere for Alan Clark. Som nevnt hadde Fletcher i forkant samarbeidet med Mark på albumet "Cal".

Terry Williams, Guy Fletcher, John Illsley, Mark Knopfler, Alan Clark

Også Sting deltok på innspillingen gjennom hans bidrag på "Money for Nothing" - en låt han også var med og skrev. Sting er som Knopfler opprinnelig fra Newcastle, og befant seg tilfeldigvis på Montserrat samtidig som Dire Straits drev og spilte inn plata. (Også The Police spilte inn plater i dette studioet). Et heldig sammentreff for en hel musikkverden kan man trygt si.

Kjendistreff i George Martins' studio i Montserrat. Knopfler,

Paul McCartney, George Martin og Sting.

Sting var i utgangspunktet kun invitert på middag, men etter å ha blitt overtalt av Mark, ble han med på innspillingen. De berømte ordene "I want my MTV", har klare fellestrekk med The Polices hit "Don't stand so close to me". Låta ble også kjent for Marks gitarriff. 

Alle tekstene på Dire Straits låter ble skrevet av Mark Knopfler. Med unntak av tekstlinjen "See the little faggot with the earring and the make-up" fra, "Money for nothing". Den var skrevet av bandets gitarist, Jack Sonni.

Trommespillet på "Brothers In Arms" ble gjort av Omar Hakim. Terry Williams som var trommeslager i Dire Straits klarte ikke å skape det lydbildet på trommer som Mark var ute etter, så han ble midlertidig vraket fra bandet.

Også gitaristen Hal Lindes forsvant ut av Dire Straits på denne tiden, men uten å komme tilbake. Han fortsatte i stedet med å lage filmmusikk og jobbe som studiomusiker.

"Brothers In Arms" var mer variert og tilgjengelig enn de tidligere platene hadde vært. "So Far Away" var kul, slentrende slik fansen var vant til fra bandet. Mens "Walk of life" var en videreføring av rockabilly stilen i "Twisting by the Pool". "Your Latest Trick" var jazzete, "Why Worry" hørtes ut som Everly Brothers, mens "Ride Across The River" virket å være inspirert av det sydlandske miljøet de befant seg i under innspillingen av albumet.

I tittellåta "Brothers in arms" hadde de laget sin vakreste ballade noensinne. Et synthkomp fulgte Marks gitar i låta, noe som man ikke var vant til fra tidligere. Marks gitarspill på låta "Brothers In Arms" kan minne om David Gilmour fra Pink Floyd, og visstnok hørte Mark mye på albumet "The Wall" da han skrev låta. Muligens hørte han mye på låta "Sweet Bird Of Paradise" med Snowy White som kom ut i 1983, da melodien har flere likhetstrekk.

Det flotte albumcoveret, med Marks 1937 14-fret National Style "O" Resonator gitar, foran en vakker blå hilmmel, ble skapt av fotografen Deborah Feingold.

Pressen var veldig positiv til albumet "Brothers In Arms" da det kom ut i mai 1985. Den har i ettertid blitt stående som noe av det beste som kom ut på 80-tallet. 

80-talls klassikeren "Brothers In Arms"

Men det startet ikke så bra for albumet. Singelen "So far away" ble gitt ut en måned før albumutgivelsen. Og det ble nesten full fiasko. En 20. plass i Storbritannia, og unotert i U.S.A. var ikke bra. I Norge gikk det bedre med en 4. plass. Da albumet kom i mai 1985 gikk den likevel til topps i Storbritannia. I Norge gikk den til topps i juni, og ble der i 8 uker. Sånn sett var alt ved det normale.

Men med utgivelsen av singelen "Money for Nothing" tok det helt av. Mark Knopfler hadde musikkvideoen i tankene da han skrev låta. Og teksten om de to flyttekarene som sliter helsa av seg, mens en ung jypling på MTV med en gitar i hånda tjener millioner av kroner, var som skapt for MTV og videomediet. Steve Barron som på samme tid laget en banebrytende musikkvideo for a-ha, fikk oppdraget med å lage videoen til "Money for Nothing". Og den ble utvilsomt 80-tallets mest markante musikkvideo, med sin morsomme dataanimasjon. Den har i ettertid toppet mange kåringer over tidenes musikkvideo. 

MTV var iferd med å bli lansert for britiske TV-seere på den tiden, og det ble bestemt at "Money For Nothing" skulle være den første musikkvideoen til å bli vist på TV- kanalen, noe som hjalp på interessen hos britisk ungdom for singelen og albumet.

Den legendariske musikkvideoen til "Money for Nothing"

Singelen gikk til topps i U.S.A. noe også albumet like etter gjorde. Og det i et land hvor Dire Straits hadde hatt problemer med å hevde seg, årene forut. I Storbritannia ble som nevnt albumet det mest solgte på 80-tallet, og det 3. mest solgte gjennom tidene. Albumet gikk også til topps i  Canada, Brasil, Østerrike, Belgia, Danmark, Irland, Finland, Frankrike, Tyskland, Hellas, Island, Portugal, Spania, Sverige, Sveits, Tyrkia, Jugoslavia, Australia, New Zealand, Hong Kong, Israel, og Sør-Afrika. I Australia toppet den albumlisten i hele 34 uker! "Brothers in Arms" gikk faktisk inn på topp 10 i alle de landene den ble gitt ut i, noe som er svært imponerende. Salget av CDen "Brothers in arms" var også formidabelt. Til sammen solgte "Brothers in Arms" 9 millioner eksemplarer, noe som senere har økt til hele 30 millioner eksemplarer!

Også "Walk of Life", "Brothers in Arms" og "Your Latest trick" ble gitt ut på singel, og særlig førstnevnte ble en stor hit med 2. plass i Storbritannia og 7. plass i U.S.A. Igjen ble det laget en morsom, om ikke nyskapende video for låta. "Walk of Life" har senere blitt en kjær låt for danseband over hele verden. Og ditto hatet av andre. 

I utgangspunktet hadde ikke Mark tenkt å ha med "Walk Of Life" på "Brothers In Arms", men kun bruke den som B-side på en av singlene. Men manager Ed Bicknell overtalte ham til å ta den med på albumet.

 "Brothers in Arms" ble også gitt ut som CD-singel - som den første kommersialiserte CD-singel noensinne.

Det meste av 1985 gikk med til turnevirksomhet for bandet. Med 250 opptredener i 117 byer, for tre millioner fans. Høydepunktet på turneen var opptredenen på Wembley 13. juli 1985, i forbindelse med Live Aid, hvor over en milliard mennesker så begivenheten på TV. Dette gjorde konserten til det største rock- og TV-showet i historien.

Mark Knopfler og Dire Straits på Live Aid i 1985.

Kl. 18.00 gikk Mark og co. på scenen, der de framførte "Money For Nothing" og "Sultans Of Swing". Som på  "Brothers in arms"-albumet fikk de hjelp fra Sting på "Money For Nothing".

Sammen med Sting framførte Dire Straits "Money For Nothing" på Live Aid.

Før og etter Live Aid-konserten på Wembley stadium gjorde Dire Straits også 12 konserter på Wembley Arena. Terry Williams som ble vraket fra innspillingen av "Brothers In Arms" var tilbake bak trommene på turneen. 

22. og 23. oktober 1985 kunne norske fans glede seg over at Dire Straits igjen fant turen hit, da de opptrådte i Drammenshallen. Begge dagene klarte bandet å selge de 6000 billettene som var tilgjengelig, noe som var imponerende men ikke overraskende. Det populære norske musikkmagasinet Det Nye var tilstede på konsertene, og de lot seg imponere av det Knopfler og co. hadde å presentere. I hvert fall på dag 2 da teknikerne fikk justert basslyden. Det Nye: "Private Investigations' er et spark i øregangene. 'Sultans Of Swing' er konsertens høyedpunkt hva Knopflers akrobatikk på gitaren angår. Mektig!"

 Dire Straits besøkte Drammenshallen i oktober 1985.

I 1985 deltok også Mark Knopfler på Bryan Ferrys nr. 1 album "Boys and Girls".

I 1985 mottok Dire Straits prisen Silver Clef Award for sitt  'Enestående bidrag til britisk musikk'. I årene forut hadde Queen, Eric Clapton og The Rolling Stones mottatt prisen.

I april 1986 hadde det norske ungdomsmagasinet Det Nye et oppslag om at Dire Stratis kom til å besøke Oslo 2. april, for å spille inn deler av en musikkvideo i Oslo Domkirke. Noe Mark Knopfler motvillig måtte innrømme overfor Det Nye. Mark Knopfler: "Vi brukte hele dagen etter den første konserten (i Drammenshallen) til å befare fire av kirkene i hovedstaden deres. På det tidspunktet hadde allerede vår videoprodusent og manager vært over og funnet fram til de mest aktuelle innspillingsstedene. For oss gjensto det bare å ta den endelige avgjørelsen. Norge ble valgt som åsted fordi det faktisk er billigere å leie lokaler i landet deres land.

Når jeg ser bort ifra at noen publikummere kastet stjernskudd på oss den første konsertkvelden, sitter vi utelukkende igjen med positive inntrykk fra våre opphold. Det er også en av grunnene til at vi velger Norge som innspillingssted."

I slutten av april 1986 ble "Your Latest Trick" gitt ut som siste singel fra albumet "Brothers In Arms". Det var snakk om at den skulle spilles inn i Oslo Domkirke, men da videoen ble lagt ut var det ikke noe som tydet på at den var spilt inn her.

I februar 1986 ble Dire Straits kåret til beste britiske band på Brit Awards. For 2. gang. De fikk også en Grammy for beste produksjon med "Brothers in Arms". I 1986 produserte Mark to låter for Tina Turners album "Break every Rule". I juni deltok bandet på en veldedighetskonsert på Wembley, arrangert av Prinsesse Diana og Prins Charles. De spilte som endel av en supergruppe, bestående av de, Elton John, Mark King, Eric Clapton, Rod Stewart, Paul McCartney, Phil Collins og Tina Turner. Konserten ble senere gitt ut på CD. 

I september 1986 vant "Money for Nothing" prisen som beste musikkvideo på MTVs "Music Award". I 1988 ble samlealbumet "Money for Nothing" gitt ut. Og etter 10 år med sterke produksjoner var det mye bra å velge i. Plata gikk rett til topps i Storbritannia, men hadde problemer med å hevde seg ellers. I Norge nådde den 3. plass.

11. juni 1988 opptrådte Dire Straits på Wembley, London sammen med artister som Jerry Dammers (Special AKA), UB40, Simple Minds, Whitney Houston, Paul Young og Eurythmics på en konsert kalt Freedomfest. Anledningen var Nelson Mandelas 70-års dag. Samtidig som konserten var ment å sette fokus på apartheid-politikken i Sør-Afrika. 67 av verdens største artister opptrådte foran 72.000 mennesker. Konserten ble også kringkastet på TV rundtom, noe som satte den i samme klasse som Live Aid-konserten 3 år tidligere. Det var Jerry Dammers som i 1984 hadde en hit med "Free Nelson Mandela" som var initiativtaker til konserten. Dire Straits fikk hjelp fra Eric Clapton på scenen.

I den anledning uttalte John Illsley at mange problemer ville vært løst om Clapton ble fast medlem av bandet.

Dette ble den siste konserten Terry Williams gjorde som trommeslager i Dire Straits. Han ble ikke senere erstattet med en annen.

Eric Clapton på scenen sammen med Dire Straits på Wembley.

Deretter tok Dire Straits seg en lang pause, hvor medlemmene konsentrerte seg om egne prosjekter. 15. september 1988 gikk Mark Knopfler ut med en pressemelding om at Dire Straits var oppløst. Også John Illsley kom med lignende uttalelser. Bl.a. til norske Det Nye i august 1988: "Vi nådde alle målene vi satte oss. Hva mer kan vi gjøre? Dra på turne og spille i giganthaller hvor ingen ser oss likevel? Lage nok en LP? Vi er lei, det er saken. Og spør du meg, så er Dire Straits oppløst."

Heldigvis kom Mark og John på bedre tanker senere.

Etter mange år på veien fikk John Illsley i 1987 endelig tid til å sette seg ned og skrive låter, i leligheten han hadde i Australia. Her bodde han sammen med sin australske kjæreste på den tiden. John Illsley til Det Nye: "De siste årene har vi ikke gjort annet enn å være på veien. Fra land til land, fra konserthall til konserthall. Du store min som det kunne ta på! Og jeg som liker å skrive sanger! Jeg fikk ikke gjort et slag. Men da det endelig var over skal jeg si stillheten gjorde godt."

John Illsley ga ut albumet "Glass" i 1988. Med seg på plata hadde han musikere knyttet til Dire Straits, slik som Mark Knopfler, Guy Fletcher, Alan Clark, og Chris White. Det var derfor ikke overraskende at albumet hadde mye Dire Straits i seg, noe som ble påpekt av kritikerne.

John Illsleys album  "Glass".

Men først og fremst var det Mark Knopfler som brukte denne tiden til andre prosjekter. Han produserte album for Willy DeVille, Randy Newman, og Joan Armatrading. Han spilte på plater med Sting, Brendan Croker, The Judds, Tina Turner, Paul Brady, Chet Atkins og Thin Lizzy. Han ga ut soundtrack-albumene "The Princess Bride" og "Last Exit to Brooklyn". Han ga ut et album sammen med Chet Atkins, kalt "Neck'n Neck". Og han dannet bandet The Notting Hillbillies som i 1990 ga ut albumet "Missing…Presumed Having A Good Time". Sistnevnte nådde 2. plass på albumlisten i Storbritannia. En plassering de også klarte i Norge. Plata var inspirert av amerikansk country og blues. Bandet bestod også av D.S. medlem Guy Fletcher, Brendan Croker, D.S. manager Ed Bicknell, Steve Philips og Paul Franklin. Om enn noe uformelt, hadde bandet bestått endel år før de gikk i studio for å lage plate.

The Notting Hillbillies

De dro også på en turne sammen. Men i 1990 følte Knopfler og John Illsley at det var på tide med et nytt Dire Straits-album, etter 5 år fra hverandre. Nyheten om nok en Dire Straits-plate kom som en gledelig overraskelse for fansen, da Mark Knopfler 2 år tidligere hadde gått ut offisielt og sagt bandet var historie. Mark og John spilte deretter sammen med Eric Clapton på Knebworth festivalen - som musikalsk terapi som de selv kalte det. Mark dro så til U.S.A., hvor han brukte sommeren til å skrive 15 nye låter. Plata ble spilt inn i Air studios i London, med Mark selv som produsent. I tillegg var Jeff Porcaro, Neil Dorfsman og Bob Clearmountain med på produksjonssiden. Uten fast trommeslager i bandet ble Jeff Porcaro brukt som trommeslager på innspillingen.

"On Every Street" ble gitt ut i september 1991. 

Albumet ble møtt med lunkne anmeldelser i pressen. De mente plata var for intetsigende, og fungerte best som bakgrunnsmusikk. Den inneholdt heller ikke like umiddelbare poplåter som det "Brothers in Arms" gjorde. Plata var innom både rockabilly, folk og blues. 1. singelen "Calling Elvis" hadde det samme kule, litt slentrende som "So Far Away" i sin tid hadde. Men den klarte ikke å bli en hit. Heller ikke de neste singlene "Heavy Fuel" og "The Bug" klarte å bli hits for bandet. Albumet ble likevel en suksess med 1. plass i land som Storbritannia, Norge, Australia, Østerrike, Frankrike (hele 2 millioner solgte eksemplarer), Italia, Sverige og Sveits. I U.S.A. klarte "On Every Street" kun en 12. plass. Med årene har albumet solgt hele 15 millioner eksemplarer.

"On Every Street" fra 1991 ble Dire Straits siste album.

23. august 1991 startet bandet på en formidabel verdensturne som inkluderte 300 opptredener, over en periode på to år. Man regnet med at 7.1 millioner mennesker så Dire Straits opptre i løpet av turneen. Bandet bestod på denne turneen av Mark Knopfler, John Illsley, Guy Fletcher, Alan Clarke, Phil Palmer (gitar), Chris White (saksofon), Paul Franklin, Chris Whitten (trommer) og Danny Cummings (keyboard). 

30. juli 1992 stod Dire Straits på scenen på Valle Hovin, foran 35.000 ivrige norske fans. På det tidpsunktet hadde de gjennomført rundt 180 konserter på turneen. Som oppvarmingsband hadde de fått med seg populære Was (not Was). Sammen med sine 9 musikere gjorde Mark Knopfler en flott konsert som de frammøtte satte pris på.

8. mai 1993 mottok Mark Knopfler en doktorgrad innen musikk fra Universitetet i Newcastle. 22. mai ble det gitt ut en EP og CD fra den to år lange turneen kalt "Encores" og "On the Night". Platene ble spilt inn på konsertene i Frankrike og Nederland. "On the Night" nådde 4. plass i Storbritannia, og 5. plass i Norge. I U.S.A. klarte den kun en 116. plass. Dette fortalte Mark og co. at interessen for Dire Straits var synkende.

I juli 1995 ble det gitt ut et nok et live-album fra Dire Straits. Det dreide seg om innspillinger på BBC fra 70-tallet. Og plata kan på mange måter markere både starten og slutten på Dire Straits. For på samme tid bestemte Mark Knopfler seg for at Dire Straits nå var historie. Uten at det kom som en overraskelse på noen. Knopfler begrunnet det bl.a. med at musikkbransjen hadde endret seg radikalt på de årene Dire Straits hadde eksistert. I starten var det musikkfolk som drev plateselskapene, mens på 90-tallet var det økonomer og jurister, uten noen egentlig engasjement for musikken. Knopfler ønsket derfor å fortsette i en mindre skala, og uten press fra andre.

Mark og John følte også at de lange turneene, plateinnspillingene og all publisisteten slet på forholdet til partnerne deres og dem selv. Det var ikke verd å fortsette.

Året etter ga Mark ut sitt første skikkelige soloalbum, kalt "Golden Heart". I årene etter har Knopfler gitt ut soloalbum med jevne mellomrom, der flere av dem har vært storselgere. Slik som "Sailing to Philadelphia" (2000), "Ragpicker's dream" (2002), "Shangri-La" (2004) og "All the roadrunning" m/Emmylou Harris (2006) som alle gikk til topps i Norge, og mange andre steder i verden. Han har også besøkt Norge ved flere anledninger. Med seg på disse platene har han hatt sin faste samarbeidspartner Goy Fletcher fra Dire Straits-tiden. 

Etter tiden med Dire Straits fortsatte Alan Clarke som keyboardist for andre artister, slik som Eric Clapton, Bee Gees, Tina Turner, Simply Red og Tasmin Archer. I 2005 ble han medlem av bandet Hull Story, som var en hyllest til Alan Hall fra Lindisfarne. 

John Illsley som ved siden av Mark Knopfler var det mest sentrale medlemmet av Dire Straits, tok det mer med ro etter at Dire Straits ble oppløst. I stedet engasjerte han seg i kampen mot narkotika. Han driver også en pub i Hampshire i Sør-England. I 2005 opptrådte han live for første gang siden 1993 som medlem av keltrock-bandet Cunla. Men først og fremst er det malerkunsten som har opptatt Illsley etter at han sluttet i Dire Straits. Han har sin egen nettside der han presenterer maleriene sine, maleri som også et tilsalgs til fornuftige priser. Det som startet som en hobby har med årene blitt et levebrød og en livsstil.

Også Mark har et feriested i nærhenten av Hampshire, og når han er der treffes de to jevnlig, og de er fortsatt gode venner. Til tross for at det til tider kunne være turbulent i Dire Straits.

Maleriene til John Illsley er inspirert av hans musikkinteresse.

Dire Straits klarte på 80-tallet å kombinere kvalitetsmusikk med høyt platesalg på en måte få andre artister har klart. De vil utvilsomt gå inn i musikkhistorien som et av de største navnene, der "Brothers in Arms" vil stå som deres mesterverk totalt sett. Så får Dire Straits fansen diskutere hva som egentlig var deres beste album. Alle albumene, muligens med unntak av "On Every Street", ville fått bra med stemmer i en slik kåring.

Dire Straits var på samme måte som Pink Floyd et flinkis-band som man kunne like eller misslike. De fleste likte dem. Og deres rene lydbilde var som skapt for digitalinnspillinger, slik at de med sitt enorme salg av CDen "Brothers in Arms" bidro til å løfte rocken framover.

Dire Straits er historie. Men han som på mange måter var bandet, Mark Knopfler, har fortsatt med å lage plater, slik at deler av lydbildet til Dire Straits lever videre.

I 2002 gjorde Mark 4 veldedighetskonserter på Shepherd's Bush i London (3 av dem der). For anledningen hadde han med seg John Illsley, Chris White og Guy Fletcher fra Dire Straits-tiden

I 2018 kunne Mark og de andre glede seg over å bli innlemmet i Rock'n Roll Hall Of Fame.