På 80 - tallet var interessen for The Doors laber over det meste av Europa. Men jeg husker jeg så videoen til "Light my Fire" med Jim på vokal rundt 1985, og lot meg fascinere av det. Det endte med at jeg kjøpte liveplata "Alive she cried". Og fra å være av den oppfatningen at The Doors var bråkemusikk, skjønte jeg nå hvor bra musikk de egentlig hadde. "Texas Radio & the Big Beat", "Gloria" og "Love me two times" var to andre låter jeg likte på plata.

Deretter skulle det gå 5 år før jeg igjen kjøpte en plate med dem. Og det ble debutplata "The Doors", og med den ble interessen for The Doors ytterligere forsterket. "Break on through", "Light my Fire" og "The End" ble spilt om og om igjen. Og på tiden rundt 1991 var interessen for The Doors musikk stor, både i Europa og blant mine venner. Jeg syntes "Light my Fire" og "Break on Through" var å høre overalt i en periode. Det hadde naturligvis mye å gjøre med at filmen "The Doors" var populær på kinoene på denne tiden. En film også jeg fikk med meg. Filmen handlet mest om den spirituelle siden av Morrison, og hans forhold til kjæresten Pamela. Musikken ble mer som bakgrunnsmusikk å regne. Men filmen var bra likevel den.

I årene etter fortsatte jeg å kjøpe opp studioalbumene og liveplatene med The Doors. Slik at idag er det vel kun "An american Prayer" jeg mangler. Men den skal skaffes den også. I det siste har jeg fått mer sans for de mer rufsete bluesrock platene "Morrison Hotel" og "L.A.Woman". Men alle platene fram til Morrison`s død er bra, og smaken kan variere over tid.

Musikken oppleves som veldig ekte og meningsfylt. Morrison ønsker å formidle et budskap som gjør at man begynner å tenke. Samtidig er lydbildet veldig typisk for den tiden den ble laget i. Noe som gjør at man får en fin stemningsrapport for hvordan ting var på slutten av 60 -tallet.

Som for de fleste andre, går interessen for å spille The Doors plater litt i rykk og napp. Men jeg kommer hele tiden tilbake til dem. Som noe av det fineste jeg har i platesamlingen.