|
Første gang jeg
hørte om Duran Duran, var ved utgivelsen av "Rio".
Jeg leste at det var
mye hysteri rundt bandet i England. Og at plata solgte bra. Jeg kunne
allerede da tenkt meg et eksemplar av plata, uten at det ble noe av det. I 1982
var det så mange andre jeg heller ønsket meg plate med. Og så kom
videoen til "Union of the Snake". Og da mistet jeg all lyst på
en plate av dem, da jeg syntes de var ordentlig kvalme. Det var først på en
ungdomstur til Hitra, hvor plata "Seven and the Ragged Tiger"
ble spilt over anlegget, at jeg fattet interesse. Jeg syntes "The Reflex"
var en bra låt. Dessuten hadde en god kamerat av meg, fått dilla på
"Hungry like the Wolf", fra
"Rio". Så da ble jeg litt
hekta jeg og. Jeg kjøpte "Seven and the ragged"
og liveplata
"Arena" med kort mellomrom. Og syntes de var bra. Særlig
"Arena".
Synes selv idag at live-versjonene av "The Chauffeur", "Hungry like the Wolf", og "Save a Prayer" fungerer veldig bra her. Jeg skaffet meg så "Rio", som jeg syntes var en VELDIG bra plate. Så fra da av, var jeg hekta. Jeg kom litt sent i gang med bandet. Mye pga. fordommer. Da "Notorious" kom, kjøpte jeg den. Bra plate det og, selv om den var mer funky, og mye av den gamle "glamouren" var borte. Det var en god popplate, med mange gode enkeltlåter, som f.eks. "A matter of feeling", "Skin Trade", "Proposition" og "Notorious". Jeg kjøpte meg også 1. plata "Duran Duran" et sted her imellom. "Big Thing" som kom etterpå, hadde også sine øyeblikk, selv om de fleste ikke liker den. Synes hele 2. sida er veldig bra. "Do you believe in shame?" og "Land" er skikkelig fine låter. Så den er blitt mye spilt. Men så datt jeg av. "Liberty", "Duran Duran", "Thank You", "Medazzaland" ble utgitt uten at jeg hørte så mye på dem. Dog er det enkeltlåter på disse platene jeg liker godt. Ikke minst "Ordinary World" som Duran hadde stor suksess med. En veldig ærlig, god poplåt. "Pop Trash" fra 2000 derimot, har jeg hørt mer på, frisk som den er. Låta "Pop Trash Movie" hadde fortjent en bedre skjebne enn den fikk. For den er veldig bra. I 2004 hadde bandet comeback med "Rio" besetningen. Og "Astronaut" står for meg som en typisk sommerplate med sine fengende låter, i et typisk poplandskap. Den er ikke så rufsete og gitarbasert som f.eks. "Medazzaland". Jeg unner bandet det salgsmessige løftet de fikk med plata. Etter mange magre år med synkende salgstall og interesse fra platekjøperne. Le Bon og Rhodes skal ha honnør for at de aldri la ned bandet, men fortsatte å gi ut plater selv om det i en periode virket som om ingen var interessert i de. Jeg driver fortsatt og spiller de gamle platene jevnlig. Man blir rett og slett i godt humør av å høre på dem. "Rio" blir man aldri lei av. Og 90-talls platene har alle kvaliteter som jeg setter pris på. Så interessen er der fortsatt. Siden den første Duran-plata, har det blitt mange, ca. 25 stk. De gir ut samleplater i "eininga". Og dum som jeg er, så må jeg ha de. |