Allerede da jeg var liten merket jeg meg bildene av Elton John i avisene og ukeblader. Han så ikke ut slik jeg var vant til å se folk. Med sine store briller, fantasifulle drakter, og stadig skiftende tupeer. 

Musikalsk var det låta "Goodbye Yellow Brick Road" som ble mitt første møte. Moren min hadde midt på 70 - tallet en hitplate hvor den var med. Og det var den låta jeg likte klart best på plata. Særlig refrenget var flott. Den ble en av mine tidligste musikalske opplevelser. Moren min hadde også platene "Rock of the Westies" og "A Single Man", men jeg likte ikke dem så godt. Selv om "Song for Guy" var en flott instrumental låt. 

Min første Elton John plate ble "Too low for Zero" fra 1983. Og når jeg først skulle kjøpe meg en plate med ham, var nok det et fint sted å starte. Om det var fordi plata var så bra, eller fordi det var min første plate med ham, vet jeg ikke. Men plata er ennå idag favoritten min med ham. Det er en veldig frisk plate, med mange fine melodier. Og plata er jevnt besatt. Ingen av låtene er dårlig. De jeg likte best, var ikke de som gjorde det bra på singel. "Cold as Christmas", "Too low for Zero" og "Crystal" er favorittene mine på plata. Men det var "I`m still standing" som ble mest kjent. 

"Dessverre" fulgte jeg opp med å kjøpe platene han ga ut i årene etter, i stedet for å gå tilbake i tid. Album som "Ice on Fire", "Reg strikes Back" og "Leather Jackets" ga ikke de helt store musikkopplevelsene. Selv om det også der var mange låter jeg likte godt.

Bedre gikk det da jeg begynte å snuse på det han hadde laget på 70 - tallet. Riktignok hadde jeg ikke unngått å få med meg mange av hans store hits som "Sorry seems to be the hardest word", "Crocodile Rock", "Candle in the Wind" og "Candle in the Wind". Men det ble bedre da jeg fikk dem i sin riktige sammenheng på studio albumet. F.eks. er "Goodbye yellow brick road" så mye mer enn bare tittellåta. "Funeral for a Friend" er bare en av flere storslagne låter på dette glimrende dobbelt albumet.

"Elton John" fra 1970 er en lavmælt middelaldersk, symfonisk plate, jeg liker veldig godt. Også album som "Don`t Shoot me, I`m only the Piano Player", "Captain Fantastic", "Tumbleweed connection", "Caribou", "Honky Chateau" og "Madman across the water" falt i smak. At mange av dem ble laget på minimal tid, i narkorus, er vanskelig å forstå i ettertid. 

I 1991 gjorde jeg som så mange andre nordmenn, og kjøpte meg "The very best of Elton John". Selv om samleplater er en litt platt måte å tilnærme seg en artist på, ga den meg mang en hyggestund. 

Jeg har fortsatt med å kjøpe Elton`s plater helt opp til idag. Noe som gjør at jeg idag har hele 61 plater med ham. Inkludert de mange samleplatene. Av nyere plater har jeg særlig sansen for hans siste plate "Songs from the west coast" fra  2001. Og jeg gledet meg stort over hans låter til filmen "The Lion King". "Can you feel the love tonight" var litt av en åpenbaring da jeg hørte den for første gang på et utested i 1994. Det er noe positivt, nesten himmelsk over den.

Det er nok summen av alle gode enkelt låter og gode album som gjør at jeg liker Elton John så godt. Og at han har vært en følgesvenn i hele min musikalske levetid. Han er også en artig skrue å lese om. Der han lever et liv vi bare kan drømme om, eller ha mareritt om. En fargeklatt innen rocken.