| Første gang jeg hørte
om Enya, var mens jeg var i militæret i 1988. Da kom "Orinoco Flow"
ut. Jeg merket meg ved videoen og låta. Jeg syntes den var bra, uten at jeg
dermed sprang til platebutikken. Det skjedde lite i forhold til Enya for
min del, i noen år.
Med unntak av en hitplate jeg kjøpte, hvor Enya og "Orinoco Flow"
var en av låtene. Jeg spilte den en del da, og syntes den var herlig
pompøs.
Det var først med "Caribbean Blue" i 1991 at det "tok av". Jeg syntes den var vidunderlig flott, med en fin video som fulgte låta. Den var akkurat som en låt skulle være. Drømmende, melodiøs, velprodusert, og med fin bruk av vakre stemmer. Dandert med en dæsj vakker syntheziser-lyd. Den dag idag, regner jeg den blant de tre fineste låtene jeg vet om. Jeg kjøpte så albumet "Shepherd Moons". Også den var bra. Stemningsfull, klassisk i stilen med mange fine låter. F.eks. "Marble Halls" som er spøkelsesaktig, men vakker, og "Book of Days" som er pompøs og storslått. Veldig bra. Jeg ble hekta på Enya, og spilte henne veldig mye. Jeg kjøpte omsider også "Watermark" fra 1988. Som helhet, var kanskje denne plata enda bedre enn "Shepherd Moons". Med mange gode melodier. Og litt mer lavmælt, "folk" preget. Det gikk et tv-program på NRK på denne tiden, som viste de beste sangene hennes, og kommentarer fra henne om hvordan de enkelte sangene var blitt til. Og historien om hennes liv fram til da. Og om hennes tilknytning til keltisk historie, og folkesanger. Interessen for dama økte helt klart med det. For det er en fascinerende, men samtidig mystisk dame. Dessuten kjøpte jeg hennes første album "The Celts". Tittellåta var veldig bra, og albumet er hennes beste. Mens de to andre var mer ujevn, var det bare bra ting på denne plata. De middelalderske, "Ringenes Herre" aktige stemningene, pent pakket inn i et syntetisk lydbilde. Interessen var på TOPP. Noe av det jeg liker med Enyas sanger, er at du føler historiens sus i dem, irske lengsler, assosiasjoner.... Slik som i "Exile". Det er mang en gang jeg har drømt meg bort i Enyas musikk, og sett for meg hvordan videoen til låtene hennes kunne vært.Men etter "Shepherd Moons" ble det mer stille rundt henne. "The Memory of Trees" kom først ut i 1995. Og var ikke noe høydepunkt. men likevel grei nok. Den gikk i samme duren som "Shepherd Moons", bare ikke like gode sanger. "Paint the sky with stars" fra 1997, var et fint tilbakeblikk på en fin karriere. "A day without Rain" fra 2000 var også bra. Det som var litt "artig" med den, var at låta "Only Time", som i utgangspunktet var en anonym singel, tok fullstendig av da den ble brukt som vignett til de forferdelige bildene fra New York 11. september. Det var også morsomt å høre en Enya sang i filmen "Ringenes Herre". Da man hele tiden fornemmer det alveaktige, urgamle i hennes musikk. Og man tenkte : hvor bra denne musikken hadde gjort seg i en tenkt "Ringenes Herre" film. Så kom filmen, og Enya var med. Helt på sin plass. I 2005 kom "Amarantine" som igjen var en flott plate, akkurat slik vi liker å høre Enya. Hun opptrer med en verdighet og eleganse i musikken, som ihvertfall jeg liker godt. Som for så mange andre er det særlig på mørke høst- og vinterkvelder at jeg finner fram Enya platene. Den melankolske, ettertenksomme stemningen i låtene passer bra til årstiden. Ihvertfall her i Norge hvor vinteren kan være trykkende. Så da passet det bra at Enya i 2008 endelig ga ut en ren vinterplate, kalt "And winter came...". |