Ettervert gikk jeg til innkjøp av albumet "Fine Young Cannibals". Og dette var popmusikk av høy kvalitet. Plata hentet inspirasjon fra mange sjangere. Slik man gjerne gjorde på 80 - tallet.

Så ble det rolig noen år før bandet påny var ute med plate. "She drives me Crazy" ble en monsterhit for bandet. Jeg leste om den en god stund før jeg fikk sjansen til å høre den.  Første gang jeg hørte den var på et diskotek. Og jeg kvesset ørene da den kom på, for jeg skjønte dette kunne være noe for meg. Det første jeg tenkte på da jeg hørte låta var bandet Inxs, pga. gitarriffet. Men jeg fikk raskt sansen for denne lekne pop klassikeren. Ikke så lenge etter kjøpte jeg albumet "The Raw & the Cooked". Husker jeg var litt skeptisk i begynnelsen, pga. det popète lydbildet de hadde valgt for dette albumet. Det foregående var mer soul inspirert og lavmælt. 

Men dess mer jeg spilte plata, dess mer digget jeg den. I begynnelsen ble "She drives me Crazy" spilt mye. Så fikk jeg sansen for "Don`t look Back", "Ever fallen in Love" og "Good Thing". Deretter resten av plata med låter som "As hard is it is", "It`s ok (It`s Alright)" og "I`m not the man I used to be". Om man skulle ha en fest, var plata et sikkerstikk. Man blir rett og slett i godt humør av den. 

I dag regner jeg den som en av de absolutt beste jeg har. God popmusikk er for meg gjerne ensbetydende med Fine Young Cannibals og albumet "The Raw & the Cooked". 

Dessverre sluttet bandet så alt for tidlig. Men om de følte at de var gått tom for kunstnerisk kreativitet, var det kanskje like greit å gi seg. Men et fint øyeblikk i 80 - talls musikken`s historie, er FYC uansett.