På andre halvdel av 80-tallet var det mange norske band som hadde et uttalt mål om å slå gjennom i utlandet. Og med suksessen a-ha hadde oppnådd med "Take on Me" fikk band som One 2 Many, TNT, Stage Dolls, Avalanche, People, The Monroes og Fra Lippo Lippi mye omtale i norsk media, der betydningen av platekontrakt med et internasjonalt plateselskap gjerne ble hauset opp.

At Fra Lippo Lippi skulle bli et av bandene som ønsket å nå opp på salgslistene rundt om i verden var det nok de færreste som ville trodd i 1981. På den tiden var de et Joy Division-inspirert kjellerband som spilte dyster, monoton rock, med begrenset nedslagsfelt salgsmessig. Det var helst 'det hippe, trendy Oslo-miljøet' (som de selv omtalte det) som fattet interesse for bandets musikk, i tillegg til musikkaviser som Beat, Nye takter og Puls.

Men som med så mange andre band bestående av kreative mennesker, gjennomgikk Fra Lippo Lippi en endring stilmessig i årene 1981-1985, som slo ut i full blomst på albumet "Songs" (1985). Joy Division-inspirasjonen ble byttet ut med flygelbasert komp, og vakre melodier. Melankolien i bandets musikk var likefullt fortsatt tilstede. Fra Lippo Lippi framstod nå som et band med et helt særegent lydbilde som ikke lignet på noe annet.

Selv om Fra Lippo Lippi hadde vært en kritikerfavoritt siden de ga ut debutalbumet "In Silence", var det ingenting i forhold til skamrosen de mottok for "Songs". Plata ble av flere rangert som en av de beste plateutgivelsene i Norge noensinne, mens utenlandske anmeldere mente den var en av de beste utgivelsene i verden i 1985.

Det var også dette albumet som skapte interesse for Fra Lippo Lippi hos det internasjonale plateselskapet Virgin, og som brakte dem til Los Angeles, der de fikk muligheten til å spille inn plate sammen med musikklegender som Walter Becker (Steely Dan), Jeff Porcaro (Toto), og Jim Keltner.

Fra Lippo Lippi ble dannet i 1978, på Nesoddtangen utenfor Oslo. Med Rune Kristoffersen på bass, gitar og keyboards, Morten Sjøberg på keyboards og trommer, og Bjørn Sorknes på bass og keyboards. Rune og Morten hadde på det tidspunktet spilt sammen i band siden starten på 70-tallet, der de gjerne covret Black Sabbath, Deep Purple, Santana, og Led Zeppelin.

Bjørn Sorknes ble med i bandet etter å ha svart på en annonse som Rune og Bjørn hadde satt inn i et musikkblad. I en periode kalte de seg Genetic Control. Men i april 1980 endret de navn til Fra Lippo Lippi, etter at Rune hadde kommet over navnet i en diktbok. "Fra Lippo Lippi" var et dikt den engelske poeten Robert Browning skrev i 1855, som en hyllest til den italienske renessansemaleren Fra' Filippo Lippi.

I 1980 ga Fra Lippo Lippi ut sin første singel, en EP bestående av 4 instrumentalspor, kalt "Tap Dance For Scientists". 3 av låtene var det man kan kalle elektropop, mens "Backdrops" var en dyster, mer stemningsfull affære. Og en låt som viste retningen bandet kom til å jobbe i de følgende årene.

Singelen ble gitt ut på selskapet Private records, og trykket opp i 1000 eksemplarer. Det var bandet selv som stod bak Private records - i en tid der det var svært populært å starte opp sine egne plateselskap, uavhengig av de etablerte i bransjen.

Fra Lippo Lippis første plateutgivelse "Tap Dance For Scientists", fra 1980.

Like etter utgivelsen av denne singelen spilte Fra Lippo Lippi inn en ny låt, kalt "Fabric Wardrobe". Den ble å finne på den tyske samleplaten "Fix Planet" fra 1980, der undergrunnsband fra land som England, Ungarn, Iran, Tsjekkia og Equador også var representert.

Den tyske samleplaten "Fix Planet"

31. januar 1981 ble Fra Lippo Lippi omtalt for første gang i norske aviser, da Aftenposten hadde en liten artikkel om deres EP-utgivelse "Top dance for Scientists": "Lippo Lippi låter annerledes. På deres EP er det synthesizer og elektronikk som dominerer. Moderne teknorock. Stilen avspeiles i titlene."

I 1981 tilbrakte Rune, Morten og Bjørn mye tid i kjelleren i huset til foreldrene til Rune på Nesodden, der de skrev låter, øvde, og laget demoer - materiale som senere endte opp på debutplaten deres. 

Men før de kom så langt valgte Bjørn Sorknes å forlate Fra Lippo Lippi til fordel for Mechanical Grave (Holy Toy). Musikalsk - og ikke personlig uenighet - mellom Kristoffersen og Sorknes, var årsaken til bruddet. Rune var inspirert av av melodiøs rock som Genesis, mens Sorknes hadde en mer eksperimentell innfallsvinkel til musikk.

Sorknes, Rune Kristoffersen og Morten Sjøberg var fortsatt gode venner, og de tre bodde sammen i kollektiv, i samme kjeller som de øvde inn låter. Etter at Sorknes sluttet i Fra Lippo Lippi fortsatte han å spille sammen med Morten, i bandet Third Man.

Fra Lippo Lippi var dermed blitt en duo, der Rune spilte bass, gitar, tangent, i tillegg til at han sang. Mens Morten spilte trommer, batteri og tangent. Når de opptrådte live brukte de rytmebokser og ferdiginnspilt bakgrunnstape.

I 1981 ble Fra Lippo Lippi en duo, bestående av Rune Kristoffersen og Morten Sjøberg

Når de ikke var opptatt med musikken sin, studerte Rune Idehistorie, engelsk, og litteratur på Universitetet, der han tok Cand. mag.(før han ga seg), mens Morten var speditør på Fornebu flyplass. 

Rune Kristoffersen: "Jeg studerte bare for å få studielån, så jeg kunne kjøpe meg nye instrumenter."

I kjellerlokalet fikk Rune og Morten installert et semi-profesjonelt 4-spors innspillingsstudio. Noe som gjorde det mulig for dem å legge på flere lag med gitarer, synth og trommer på opptakene. Med denne spilte de inn debutalbumet "In Silence".

Rune Kristoffersen (til bladet Puls): "Vi prøver ut forskjellige ting og lar det ene følge det andre. Til slutt kommer alltid tekst og sang."

Selv om inspirasjonen fra Joy Division, The Cure og Genesis var tydelig, mente Rune at også oppveksten på Nesodden gjenspeilte seg i musikken de laget.

Rune Kristoffersen (til bladet Puls i 1983): "Det at vi kommer fra Nesodden har nok noe å si for den måten musikken vår låter. Vi har aldri vært noen del av et spesielt miljø ; vi har stort sett vært de snille gutta som har sittet i kjellern og spelt gitar. Vi har stort sett hatt det ganske godt, og egentlig ikke følt trangen til å uttrykke noen slags desperasjon."

Innspillingen av plata startet i juni 1981, og var ikke ferdig før 4 måneder senere. Rune Kristoffersen: "Det tok lang tid, men pauser var hyppige. Komposisjoner bygd på trommer og bass, med fargelegging av gitarer, stemmer og keyboards over. Soundet konstituerte seg  helt naturlig, både konkret og abstrakt."

Med unntak av "Lost" var alle låtene på "In Silence" skrevet av Rune Kristoffersen. 

På plata var det vanskelig å høre selve vokalen, ettersom den var mikset langt bak i lydbildet. Slik at det nærmeste var umulig å oppfatte tekstene. Ikke ulikt de engelske forbildene i Joy Division. 

Morten Sjøberg: "Sangen til Rune måtte bare bli sånn i forhold til musikken - ulme langt inne i miksen."

Rune Kristoffersen: "Det er gjort helt bevisst: legge stemmene langt tilbake for å skape en stemningsmusikk. Jeg ser også på 'In Silence' i en viss tilknytning til det Brian Eno har laget av ambient musikk. "

"In Silence" fra 1981.

"In Silence" ble gitt ut på det uavhengige selskapet Uniton, høsten 1981. De sørget for at albumet ble gjort tilgjengelig i England gjennom selskapet Rough Trade, og gjort tilgjengelig i Sverige og Danmark gjennom samarbeidspartnerne Sound of Scandinavia og Sam-distribusjon. I tillegg var den også tilgjengelig i Nederland og Belgia - land der den solgte bedre enn i Norge.

Uniton ble startet som et postordrefirma av 20 år gamle Tormod Opedal i 1980, på gutterommet. Før det hadde han vært tliknyttet Europrog fanzinen. I starten var det da også progrock han ønsket å gi ut, men ganske raskt ble fokuset flyttet over på den gryende new wave scenen i Norge. Bemerkelsesverdig var det også at det relativt kjente britiske bandet Eyeless in Gaza ga noen av sine første plater på dette norske selskapet. Andre kjente band på Uniton var De Press, og Holy Toy.

Rune Kristoffersen ble ganske tidlig ansatt i Uniton (som den eneste ved siden av Opedal). Slik at han i tillegg til å produsere Fra Lippo Lippis plater, også var den som ga de ut og distribuerte dem. 

Rune var godt fornøyd, både med å jobbe i Uniton, og arbeidet som ble gjort for å promotere Fra Lippo Lippis utgivelser. Rune: "Vi føler at Uniton er det selskapet som kan gjøre mest for vår musikk. Nå har Uniton bygd opp et godt distribusjons - og kontaktnett rundt om i verden. Men det er vanskelig å drive PR. Vi har ikke noe stort apparat i ryggen, og vi har ikke råd til storstilt annonsering. Alle annonsene våre har vært i de engelske musikkbladene."

Etter hvert ble det også opprettet et eget London kontor - med Chris Williams som kontaktperson - for lettere å kunne promotere Unitons utgivelser overfor britiske platekjøpere og folk i musikkbransjen.

13. september 1983 ble distribusjonen av Uniton-katalogen overtatt av Sonet  Norsk Grammofon A/S. Noe mange som hadde fulgt selskapet syntes var litt trist.

Tormod Opedal og Rune Kristoffersen i 1983, med noen av Unitons utgivelser.

I  musikkmagasinet Nye takter fikk "In Silence" hyggelig/svulstig omtale: "Plata er en magisk mager transformasjon og et lite under i et gipset grenseland. Trolsk og dunkel i sin stemning bestående av 8 skisser mellom det resonant melankolske og det inderlig skjulte innbitte. Mild desperasjon og spartansk vakkert velvære under omgivelser av det golde, det konkrete og det abstrakte. Oppløftende likmusikk med litt himmel over."

Også i det mer glossy ungdomsmagasinet Det Nye falt "In Silence" i smak hos anmelder Yan Friis. Han ga plata toppscore, med 6 stjerner.

Fra Lippo Lippi opptrådte også i det populære TV programmet Zikk Zakk på NRK med musikk fra plata, og det ble laget promovideoer til låtene "Recession" og "A Moment like this".

I tiden etter utgivelsen av "In Silence" ble Morten og Rune intervjuet av ulike magasin. Og da ble de gjerne spurt om inspirasjonen fra Joy Division og andre band.

Morten Sjøberg (i april 1982): "En av de få som gir meg noe er Echo & the Bunnymen, det er hva du kan kalle en 'tradisjonell' rockegruppe. Men de lager veldig bra, personlig musikk."

Rune Kristoffersen (i juni 1985): "Til å begynne med var vi inspirert av engelske depresjonsband som Joy Division. Da var vi et kjellerband som eksperimenterte med våre egne båndtopptagere."

Rune Kristoffersen (i februar 1982): "Vi har hørt på dem (Joy Division), men også på mange andre. For eksempel Japan, Simple Minds og Tuxedo Moon." 

 Morten Sjøberg og Rune Kristoffersen på forsiden av musikkbladet Nye Takter i april 1982.

I april 1982 var Fra Lippo Lippi ute med en smakebit fra albumet som kom ut året etter, kalt "Now and Forever". I den anledning hadde det norske musikkmagasinet Nye takter et to-siders oppslag om bandet, med overskriften "Now or Forever": "Fra Lippo Lippi er nå en duo med instrumenter, melankoli, lydbånd, ambisjoner, stemning og realisme. Fra Lippo Lippis nye singel er kalt 'Now and forever' - en soft factory-audiens med et bløtere rommelig sound enn stoffet på LPen ("In Silence"). Mer mild enn desperat, en slags klagesang og en ode til Tiden? Strings kommer mer i forgrunnen vel innvevd, med programmert rytmesmaskin i stedet for trommer denne gang: en klaskende, delikat forskyvning og teknisk utbedring, og veldig vennlig. Litt mellom Thomas Dolby og New Order."

I juni 1982 ble debutalbumet "In Silence" omtalt i Aftenposten: "Plata har et ordinært rock-preg med både bassgitar og trommer, ikke bare synther og rytmebokser. Men fremdeles er det smal rock. Med stemningsbilder, monotoni, nesten uhørlig hvisken og dysterhet som mer fremtredende enn fengende allsangrefrenger og skrikende rock'n roll gitarer."

I 1986 ble "In Silence" gitt ut pånytt i Frankrike, med nytt cover men med samme rekkefølge på låtene. Plata inneholdt også 12" singelen "Say Something".

Den franske utgaven av "In Silence" fra 1986.

I 1982 måtte Rune og Morten flytte ut av kjelleren som de leide av foreldene til Rune, da huset på Nesodden ble solgt. De to måtte da ut på leiemarkedet, og endte opp i en lelighet som hadde et piano som endel av inventaret. Rune som hadde tatt pianotimer da han var yngre, ble fascinert av instrumentet, og forsøkte å finne en måte å inkorporere pianospill i bandets låter. Han brukte også pianoet aktivt når han skrev låter til det neste albumet.

På denne tiden var Fra Lippo Lippi opptatt av å utvikle sin egen stil, i stedet for å ta etter de britiske forbildene. Og i den sammenhengen følte de at pianospill åpnet for nye muligheter.

De var også opptatt av å få tilgang til bedre studioutstyr når de skulle i gang med innspillingen av sitt neste album, da de følte opptakeren de hadde brukt på den forrige plate ikke lenger holdt mål.

Heldigvis kjente de lydteknikeren Espen Dahl som hadde tilgang til Arne Schulzes (eks Popol Ace) studio i Oslo. Her fikk de gjort de første opptakene til den nye plata. I tillegg hadde studioet et godt piano som de kunne bruke på innspillingen. Dessverre ble studioet lagt ned før plata var ferdig, men ved hjelp av Espen Dahl - som også hjalp til som produsent på plata - fikk de låne Talent studio i Oslo (senere kjent som Rainbow studio). Her avsluttet de innspillingen av plata.

Rune Kristoffersen og Morten Sjøberg i 1982.

Underveis i innspillingen ble det mer og mer klart at bandet trengte en vokalist. Fra Lippo Lippis musikk hadde utviklet seg mye siden sist, i en mer melodiøs retning.  Og de profesjonelle studioene hadde åpnet for muligheter som ikke hadde vært der før. Spørsmålet ble ikke lenger om, men hvem, de skulle spørre.

Allerede i 1982 hadde Fra Lippo Lippi forsøkt å utvide besetningen, med en bassist fra bandet 1984. Men han trakk seg like etter.

Espen Dahl foreslo Per Øystein Sørensen som de alle kjente fra oppveksten på Nesodden. På den tiden var han kjent fra et lokalt Ten Sing band, og han hadde begynt å gjøre seg gjeldende som korist på flere plateinnspillinger. Rune var skeptisk til Per Øystein, da han forbandt ham med Elton John og Stevie Wonder sang. Men uten noe reelt alternativ ble han likevel spurt.

Per Øystein takket ja, slik at han fra 1983 ble medlem av Fra Lippo Lippi. I tillegg til å synge spilte han keyboard.

Rune Kristoffersen (til bladet Puls i 1983): Låtene var for krevende, så vi trakk inn en fyr vi kjente fra Nesodden til å synge, og det fungerte jævlig bra synes vi."

Per Øystein Sørensen ble med i Fra Lippo Lippi i 1983.

Per Øystein hadde vokst opp på Nesodden som en av fire brødre. Han hadde fått interessen for musikk allerede som 4 åring, da han begynte å spille trommer. Som 11 åring lærte han seg å spille gitar. Da han var 13 år investerte familien i et piano, og fra da av ble det hans instrument.

Et barndomsbilde av Per Øystein, hentet fra coveret på hans album "Master of Imperfection".

Foreldrene til Per Øystein var misjonærer, og han gikk på kristent gymnas i Oslo før han begynte på musikklinjen ved Foss videregående skole i Oslo, i 1982. Her ble han en dag plukket ut til å være med i et mindre kammerkor, sammen bl.a. Håkon Iversen. De to begynte å synge Stevie Wonder tostemt over cafebordene, og har siden hengt sammen.

Håkon Iversen vant Det Nyes talentkonkurranse 'Talent 82' og ble senere en kjent artist med flere plateutgivelser. Iversen og Sørensen kom til å samarbeide flere ganger på 80-tallet. I 1983 koret de begge på albumene  "Cathy" med Cathy Ryen, "Under samme sol" med Hanne Krogh, og "Blond og billig" med Ole i'Dole. 

I 1984 koret de for  Dollie de Luxe i Eurovision finalen, og for Bobbysock i Eurovision finalen i 1985. De jobbet også sammen på Per Øysteins soloalbum fra 2009. 

Etter Videregående begynte Per Øystein på Markedsføringsskolen, men her sluttet han før avlagt eksamen, for å kunne drive med musikk.

Per Øystein hadde i tillegg til korjobbing for kjente artister, også gjort seg bemerket som låtskriver, bl.a. for Anita Skorgan (albumet "Karma"). Musikalsk var han inspirert av den amerikanske soul sangeren Chaka Khan. 

Blant bekjente går han gjerne under kallenavnet 'Prøysen'. Per Øystein (til Aftenposten i 2006): "Jeg ble Prøysen som liten, lenge før jeg ble musiker. Jeg het bare det lenge. Men blant musikere i dag er det mest Per Øystein."

Per Øystein Sørensen ble kjent for det norske folk i 1984, da han koret på Dollie De Luxes vinnerlåt

i Melodi Grand Prix. Her sammen med Hege Schøyen, Håkon Iversen og Kari Gjærum, som også bidro.

Sommeren 1983 kom en forsmak på Fra Lippo Lippis nye album "Small Mercies", med 12 tommeren "The Treasure". En singel som fikk enkelte til å lure på om Fra Lippo Lippi hadde gått fra Joy Division til Roxy Music. Lydbildet var åpnere og enklere, uttrykket mer melodiøst, med akustisk piano som sentralt instrument.

Torgrim Eggen i bladet Puls: "Noe i akkordene og melodien fikk meg til å tenke i retning Roxy Music."

"The Treasure" mottok også skryt i britisk musikkpresse da den ble gitt ut.

Singelen "The Treasure"

Høsten 1983 var "Small Mercies" klar for utgivelse, noe som ble lagt merke til både i Norge og utlandet, med positive anmeldelser av plata. Bl.a. i Puls (Jan Omdahl): "På 'Small Mercies' har Fra Lippo Lippi funnet sitt eget, mer distinkte poputtrykk, med en stadig mer helhjertet omfavnelse av bittersøte hooks, catchy, mollstemte refrenger, og et mer keyboardbasert og syntetisk lydbilde."

"Small Mercies" fra 1983.

Rune og bandet var fornøyd med å ha levert en plate som viste at de hadde utviklet seg siden sist. Rune Kristoffersen (til bladet Puls i 1983): "Hele plata er i hovedsak basert på piano, det er hovedideen i det hele, men samtidig er låtene mer varierte enn på 'In Silence', rent stemningsmessig."

De troddde også at den mer tilgjengelige musikken på "Small Mercies" ville bidra til at de nådde ut til flere platekjøpere. Rune Kristoffersen (til Aftenposten): "Vi prøver bevisst å bli mer utadvendte nå. Vi skal i studio og spille inn en ny plate som blir langt mer utadvendt. Vi gir intevjuer, tar spillejobber, og holder på å lage en videofilm. Vi vil gjerne nå utover den lille kretsen som anser oss som et kultband." 

Likefullt var de ikke så opptatt av å få noe stort gjennombrudd. Rune Kristoffersen: "Vi er ikke så oppsatt på å 'slå gjennom'. Selvfølgelig vil vi gjerne leve av musikken en gang, men vi vet at vi har et begrenset nedslagsfelt. Vi tar oss heller den tiden vi trenger. Jeg tror 'bli rik og berømt' syndromet er alt for sterkt i norsk rock, og at det ødelegger selve musikken. Det er få som våger å blottstille seg, gjøre noe nytt, gjøre det de aller helst vil musikalsk."

I ettertid er det mange som ser på "Small Mercies" som en forløper til det lydbildet som Fra Lippo Lippi kom til å presentere på sitt neste album "Songs". Og som de kom til å bli husket for i ettertid.

Jan Omdahl i Puls: "'Small Mercies' antydet at Fra Lippo Lippi kunne. En slags forløper til 'Songs'."

Likefullt kunne også "Small Mercies" minne om førstealbumet "In Silence", med sine enkle rytmespor og monotone basslinjer. Lydbildet og produksjonen var fortsatt relativt spinkel, noe som nok delvis var bevisst men som også skyldtes innspillingsutstyret de hadde tilgjengelig på den tiden.

18. oktober 1983 fikk norske musikkinteresserte mulighet til å bli enda bedre kjent med Fra Lippo Lippi da de framførte vakre "Some Things Never Change" i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK.

Fra Lippo Lippi på NRK TV i 1983

'Tittellåta' "A Small Mercy" ble i 1984 også å finne på new wave/electronica plata "Burning The Midnight Sun", gitt ut av Uniton Records. Andre artister som deltok på utgivelsen var De Press, Eyeless in Gaza, Svart klovn, Tim Story og Holy Toy.

 "Burning The Midnight Sun" (Uniton)

Like etter at Fra Lippo Lippi hadde gitt ut "Small Mercies" ble de kontaktet av Motowns britiske kontor, som ønsket å invitere bandet over til England for å ta en prat. Rune og de andre syntes det var merkelig at et plateselskap som først og fremst var kjent for sine soul/funk utgivelser med svarte artister, var interessert i et norsk band som spilte 'hvit, ufunky musikk'. Men nysgjerrige som de var dro de likevel over for å høre hva selskapet hadde å by på. Møtet endte ikke i noen avtale, men for Fra Lippo Lippi ble det likevel lærerikt - som det første av mange møter med internasjonal musikkbransje.

Høsten 1983 ble Fra Lippo Lippi utvidet med keyboardisten Øyvind Kvalnes, slik at de nå ble en kvartett. I likhet med de andre var også Kvalnes fra Nesoddtangen. Øyvind Kvalnes: "Rune kjente jeg dels gjennom felles musikalske interesser, og dels gjennom fotballen på Nesodden."

Kvalnes hadde i motsetning til Per Øystein lite å vise til som musiker. Han hadde ikke spilt i noe band før, og keyboard hadde han lært seg gjennom et orgelkurs hos Yamaha. Kvalnes var først og fremst opptatt med utdanning ved Universitetet, der han studerte Litteraturvitenskap. 

Øyvind Kvalnes

Rune Kristoffersen (til bladet Puls i 1983): "Vi utvider besetningen  nå med tanke på å spille endel ute - uten tape - og vi oppdager at det blir råere og litt mer lurvete når vi er flere som spiller låtene."

På det tidspunktet hadde ikke Fra Lippo Lippi gjort flere enn 6-7 konserter, siden starten. Bl.a. som oppvarmingsband for Eyeless in Gaza, i Oslo. Etter at de ble en kvartett gjorde Fra Lippo Lippi konserter på Studio 26 i Oslo, og på Grotten i Bergen, høsten 1983.

Singelen "Say Something" fra 1984 ble den første plata der Kvalnes deltok som medlem av Fra Lippo Lippi. Bjørn Sorknes som hadde forlatt bandet etter 1. albumet spilte bassgitar på singelen. Plata ble spilt inn i Silence Studio i Sverige med hjelp fra Göran Andersson (bl.a. produsert norske The Cut). The Monroes spilte inn debutplata "Sunday People" i Silence studio i 1983.

Singelen "Say Something" fra 1984.

På midten av 80-tallet jobbet Rune Kristoffersen i en platebutikk, ved siden av engasjementet i Fra Lippo Lippi. Artister han likte å høre på var Blue Nile og David Sylvian, musikk som hadde noe av det samme stemningsmessige i seg som Fra Lippo Lippi.

Per Øystein og Rune i platebutikken.

I januar 1985 gikk Fra Lippo Lippi i studio for å spille inn sitt 3. studioalbum. I forkant av innspillingen hadde de leid et øvingslokale for noen uker og spilt inn en demo. Slike forberedelser hadde de ikke gjort på de foregående platene.

Mens det tidligere hadde vært Rune som tok seg av det meste av låtskrivingen på Fra Lippo Lippis plater, fikk han i større grad hjelp fra de andre i bandet denne gangen. Bl.a. var Øyvind en fin tilvekst, der han sammen med Rune skrev "Shouldn't Have To Be Like That". Øyvind Kvalnes: "Shouldn't have to be like that' ble til ved at jeg lagde grunnkompet på piano. Vi hadde den som instrumental ganske lenge. Så kom Rune med tekst og melodilinje til vokalen."

Kvalnes skrev også "Regrets". Låter som "Come summer", "The Distance between us" og "Leaving" ble til i fellesskap.

Som en kontrast til det første albumet som ble spilt inn hjemme i kjelleren på Nesodden, ble den nye plata spilt inn i løpet av 3 uker i ABBAs digitale Polar studio i Stockholm. Svenskene hadde nettopp investert i en digital multitrack maskin, som bidro til et bedre lydbilde.

Som produsent fikk de med seg svenske Kaj Erixon, som jobbet som tekniker i Polar studio. Han hadde på den tiden nettopp produsert svenske popband som Lustans Lakejer og Ratata. Morten Sjøberg: "Han har gjort en bra jobb ; det låter rent og luftig, med masse dynamikk."

Årsaken til at de så utenfor norges grenser var at de ikke følte at det fantes en norsk produsent som var i stand til å hjelpe dem med å skape det soundet de var ute etter. Dessuten hadde de latt seg imponere av Kaj Erixon og jobben han hadde gjort på Strandeds (plateselskap) utgivelser.

Fra Lippo Lippi valgte også å avslutte samarbeidet med Uniton, da de ikke hadde de økonomiske musklene som måtte til for at platen skulle bli slik de ville. Likefullt holdt de kontakten med de som jobbet hos Uniton, bl.a. Chris Williams på Londonkontoret.

I stedet valgte Rune og de andre å betale for innspillingen selv, gjennom personlige lån som de fikk i den lokale sparebanken. De fikk også støtte fra Kassettavgiftsfondet, noe som kom godt med. 

Fra Lippo Lippi i 1985: Morten Sjøberg, Rune Kristoffersen og Øyvind Kvalnes

(Per Øystein Sørensen var ikke tilstede da bildet ble tatt).

I januar flyttet de 4 inn i en liten ett-roms leilighet i Stockholm. Den vinteren var den kaldeste i Sverige på mange år, noe de fikk kjenne på kroppen. De fant derfor raskt ut at det var mest behagelig å tilbringe tiden i studioet. Også nettene ble gjerne tilbrakt her, for å utnytte den ledige studiokapasiteten best mulig.

De følte at innspillingen gikk bra, og at Per Øysteins stemme kom bedre til sin rett denne gangen enn på den forrige plata, der han virkelig fikk vist hvilken sanger han var. Trommemaskin, bass og piano ble brukt som grunnkomp på alle låtene. På enkelte av låtene ble de overtalt til å legge på saksofon, noe de ikke var helt fornøyd med. Mot slutten av innspillingen fant de ut at de ikke hadde brukt gitar overhodet, noe som ikke var tilsiktet.

Med unntak av saksofonspillet som ble gjort av Erik Häusler, spilte Rune, Øyvind, Per Øystein og Morten alle instrumentene på plata selv. Noe som kom til å stå i sterk kontrast til Fra Lippo Lippis neste utgivelse.

Pga de høye innspillingsutgiftene - som de selv stod ansvarlige for - ble salgsmessig suksess viktigere enn noe gang, om ikke annet for å komme i balanse økonomisk.

Rune Kristoffersen: "Vi vil selvfølgelig ha suksess. Både personlig og økonomisk, slik at det blir mulig å drive Lippi mer stabilt. Min ambisjon er å få en kontrakt med et internasjonalt plateselskap, så vi når ut til et større marked. Det mener jeg er et realistisk mål, selv om det er en vanskelig labyrint."

Rune Kristoffersen (Aftenposten, februar 1986): "Jeg er luta lei elitetenkningen i det hippe, trendy Oslo-miljøet, selv om jeg var endel av det selv. Det gjaldt å ha den rette platen eller boken i hyllene, selv om du ikke spilte eller leste den. Jeg vil ikke være med på å tilfredstille de miljøene lenger. Jeg er villig til å gjøre enkelte av de tingene som er nødvendig for å nå utover de snevre miljøene."

Fra Lippo Lippi, slik de ble avbildet i Puls og Aftenposten i 1985.

Tekstene til Fra Lippo Lippis låter hadde tidligere fremstått som litt ubetydelige, ettersom de enten var fraværende, eller fordi de hadde havnet så langt bak i lydbildet at det var vanskelig å høre hva som ble sunget. Men på den nye plata - som fikk navnet "Songs" - framstod de klart og tydelig. Noe som gjorde at mange fikk øynene opp for Rune Kristoffersens talent som tekstforfatter. 

Rune Kristoffersen: "Vi vil gjerne gi folk assosiasjoner, la dem trekke sine egne konklusjoner.. Du kan godt si at noen av sangene er kjærlighetssanger, men også de er åpne for tolkninger. Det er spesielt hyggelig at jeg for første gang har fått reaksjoner på at tekstene er bra."

4. mai 1985 vant Norge den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix, med "La det swinge". Som korister hadde de som nevnt Per Øystein Sørensen og Håkon Iversen (og Kari Gjærum). Og for Per Øystein kunne ikke kontrasten mellom Bobbysocks glossy framtoning, og Fra Lippo Lippis litt dystre image, vært særlig større. 

Per Øystein Sørensen: "Snakk om ytterpunkter. På den ene siden rosa sokker, på den andre siden veldig sortkledt image, 'se på skoene deppe-band'."

Per Øystein som korist for Bobbysocks på "La det swinge". Låta som vant Eurovision-finalen i 1985.

9. mai 1985 hadde VG et helsides oppslag om Fra Lippo Lippi, med overskriften 'Ny norsk rockevår'. Bakgrunnen for oppslaget var at bandet hadde fått mye omtale og skryt i engelsk presse. Stikkord for engelskmennenes positive holdning til bandet var at de laget stemningsfull pop med en personlig stil, utenfor det meste av tidens trender.

VG gjorde også et nummer av at Fra Lippo Lippi med det hadde oppnådd noe The Monroes og a-ha (foreløpig) ikke hadde klart - nemlig å bli lagt merke til i popmusikkens mekka.

Fra Lippo Lippi i 1985: Morten Sjøberg, Rune Kristoffersen, Øyvind Kvalnes og Per Øystein Sørensen

I mai 1985 ble "Songs" lagt ut for salg. I forkant av utgivelsen hadde Fra Lippo Lippi opprettet selskapet Easter productions, med postboksadresse på Nesoddtangen. Og den første utgaven av albumet ble gitt ut på dette selskapet, i mangel av andre norske plateselskap som var villig til å gi ut plata. Verken Polygram, Snowflake, eller Sonet var interessert i å gi ut "Songs". I ettertid var Terje Engen hos Sonet lei seg for at selskapet ikke slo til, og ga ut "Songs". Noe som muligens kunne ført til en bedre oppfølging av plata, ikke minst i Norge.

Rune Kristoffersen (til bladet Puls): "Vi har aldri vært i kontakt med norske selskaper før bortsett fra Uniton, og når vi endelig tar kontakt viser det seg at de er akkurat så håpløse som vi hadde trodd."

Til å distribuere plata fikk de hjelp fra Transmission Norge.

Den første utgaven av "Songs" ble lagt ut for salg i mai 1985.

Coveret på plata fungerte bra som blikkfang i butikkene. Med en ørkenfestning i brun kveldssol. Underveis i prosessen hadde Fra Lippo Lippi også vurdert å bruke et bilde som viste en vakker elvedal i blå og grønne farger.

Albumnavnet var muligens valgt for å poengtere den musikalsk stilendringen, med større fokus på melodien og sangen. Selv var de veldig godt fornøyd med resultatet.

Morten Sjøberg om "Songs" i VG, 9. mai 1985: "Vår musikalske egenart er styrket. 'Songs' er mer variert enn den forrige plata, dessuten er den fremdeles fullstendig flygelbasert. Melodiene synes vi også er bedre."

Morten Sjøberg om "Songs" i Puls, mai 1985: "Produksjonsmessig er det vi har gjort nå mye av det vi prøvde å gjøre med 'Small Mercies'. Allerede da hadde vi klare ideer om hva vi ville gjøre. F. eks. at vi ville bruke flygel i studio. Men i og med at vi var litt uerfarne klarte vi ikke å få til den kombinasjonen av det akustiske og elektriske på en skikkelig måte."

Rune Kristoffersen om "Songs" i Aftenposten, 15. februar 1986: "LP-en vår er nok ingen typisk hit-LP, men jeg synes faktisk selv den er veldig bra. Jeg er stolt av den, og synes den fortjener å nå ut, selge godt. Gjerne over hele verden."

Rune Kristoffersen om "Songs" og "Small Mercies",  i Puls, mai 1985: "Fra og med den andre LPen har vi vært jævlig bevisste på det å gjøre noe unikt, en helt egen greie. Derfor er det veldig fint når vi får reaksjoner som vi har fått fra forskjellig hold i utlandet den siste tida: Folk har sagt at vi har et nordisk preg, et eller annet som skiller oss fra f.eks. engelske synthband. Sjøl har vi aldri tenkt i de baner, men folk sier at det er noe med harmoniene og tonegangene som låter nordisk. Det er vi veldig glade for.".

"Songs" var en fin blanding mellom melankoli, og lysere sinnsstemninger. Men selv i den mest optimistiske låta - åpningssporet "Come Summer" - fornemmet man mørke skyer i horisonten. Og i vakre "Even Tall Trees Bend" og "Leaving" gikk tankene til den gamle norske visesangeren Jens Gunderssen - kjent for sine til tider dystre viser om død og savn.

Produksjonen på "Songs" var naken, med flygelet som det bærende elementet i låtene. Her er og der kunne man også høre keyboardriff og bassgang, uten at det ble for påtrengende. Det var kun på "Shouldn't Have To Be Like That" og "Just Like Me" at de hadde valgt å bygge et fyldigere arrangement rundt melodiene. 

"Crash Of Light" kunne høres ut som forbildene i det skotske bandet Blue Nile.

12. mai 1985 deltok Per Øystein og Rune på innspillingen av veldedighetsplata "Sammen for Livet", der de mest kjente norske artistene deltok. Innspillingen foregikk i Rainbow studio i Oslo. Albumet gikk til topps på VGs albumliste. Overskuddet fra salget gikk til trengende i Etiopia - som en forlengelse av Bob Geldofs Band Aid og Live Aid prosjekt. 

Per Øystein var også med og sang på låta "Ikke gråt Afrika" som var å finne på "Sammen for Livet" albumet.

Per Øystein var med og sang på "Sammen for livet", her med Håkon Iversen og Hege Schøyen.

15. mai 1985 hadde Aftenposten en større anmeldelse av "Songs", med overskriften 'Fra Lippo Lippi med ny tyngde': "Med den nye LPen 'Songs' kan vi fastslå at den musikalske utviklingen har vært imponerende. Fra Lippo Lippi har definitivt forlatt kjellerlokalene og det lett mystiske, eksperimentelle. Nå er det et fullbefarent popband med en helt personlig stil. Største forskjellen fra tidligere LPer gjør nok Per Øystein Sørensens inntreden som fullverdig medlem. Han er den 'litt tynne' av Grand Prix kore-gutta, og altså sanger. Hans innsats på 'Songs' gjør den tittelen til en hederstittel."

15. mai 1985 ble "Songs" anmeldt i Aftenposten.

Også de norske musikkavisene var svært begeistret for Fra Lippo Lippis nye album. Kjetil Rolness i musikkavisen Nye Takter skrev at albumet var "tidenes beste norske pop-LP". Mens Catharina Jacobsen i Puls mente at plata var "En av de absolutt beste pop-plater som er laget av norske musikere".

Jan Omdahl i Puls forelsket seg i "Songs": "Jeg har levd i nært samliv med en kassett-kopi av plata i noen uker nå, og jeg er alvorlig forelsket. Med fare for å ta munnen for full, vann over hodet etc. Vil jeg faktisk påstå følgende: 'Songs' er en av de sterkeste platene som er laget i Norge noensinne, og utvilsomt den vakreste. Atmosfæren er som vi kjenner den fra tidligere: Lavmælt, melankolsk, ettertenksom og varm. Vokalist Per Øystein Sørensens innsats er lysår fra det han gjorde på 'Small Mercies'."

1985 versjonen av "Songs" solgte i 5000 eksemplarer i Norge, noe som samsvarte med førsteopplaget som ble trykt opp. Dessverre klarte den aldri å nå opp på VGs albumliste. Mye pga av manglende markedsføringsapparat.

Høsten 1985 fikk Fra Lippo Lippi platekontrakt med det store engelske plateselskapet Virgin records. Noe som fikk endel omtale i norsk presse. Virgin var på den tiden et av mest spennende plateselskapene i England, med navn som Mike Oldfield, Culture Club, Simple Minds, The Human League, og UB40 'i stallen'.

Rune Kristoffersen: "Virgin records likte musikken vår. Punktum. Derfor fikk vi kontrakt."

Fra Lippo Lippi fikk hjelp fra Virgin til å komme seg ut i verden. 

Det hele hadde startet med at Rune og Per Øystein hadde sendt et eksemplar av "Songs" over til Chris Williams på London-kontoret til Uniton. Og han benyttet seg av sine kontakter, bl.a. hos Virgin. Plata ble videresendt til en sekretær hos Virgin som hadde likt de tidligere platene til Fra Lippo Lippi. Hun forelsket seg i det bandet hadde å presentere denne gangen. Hun likte plata så godt at hun valgte å tipse sjefen sin om den flotte plateutgivelsen fra Norge. 

Ikke lenge etterpå satt Rune, Per Øystein, og Chris Williams i møte med Simon Draper, nestsjef hos Virgin records. Avskjedsreplikken fra sistnevnte da møtet ble avsluttet, var 'jeg tror vi kommer til å jobbe sammen'. 

"Og etter tre måneders advokatgjennomgåelse av tykke dokumenter og kontraktforslag, var saken klar. Nok et norsk band hadde direkte-kontrakt med et stort internasjonalt plateselskap." (Aftenposten).

Per Øystein Sørensen: "Vi stoler fullt og helt på dem, selv om vi selvfølgelig gikk gjennomgikk kontrakten nøye med en engelsk advokat før vi skrev under."

På samme tid som Fra Lippo Lippi fikk kontrakt med Virgin valgte Morten Sjøberg og Øyvind Kvalnes å gi seg i bandet. Pga. giftemål, og fordi de to var ukomfortabel med tanken om å måtte slutte i jobben/studiene de hadde ved siden av engasjementet i Fra Lippo Lippi, for å kunne følge drømmen om gjennombrudd i utlandet.

Øyvind Kvalnes: "Etter innspilling og lansering av 'Songs' i 1985 sluttet jeg i bandet for å konsentrere meg om studier. Kontrakt med Virgin Records gjorde at satsingen ble mer "seriøs", noe som passet dårlig for Morten sjøberg og meg."

Per Øystein og Rune (til Aftenposten i januar 1986): "Det er lettere å jobbe når man bare er to. Spesielt når man er så enige om den musikalske kursen som oss to. Men når vi skal spille ute blir vi nødt til å leie musikere."

Øyvind Kvalnes gjorde senere akademisk karriere, med bl.a. doktorgrad i filosofi. Han er i dag førsteamanuensis ved Institutt for ledelse og organisasjon, Handelshøyskolen BI. 

Høsten 1985/våren 1986 ble Fra Lippo Lippi igjen en duo.

Kort tid etter at kontakten ble undertegnet dro Fra Lippo Lippi over til Sverige og Polar studios for å jobbe mer med materialet fra "Songs". Bakgrunnen for dette var at de ønsket å oppgradere lydbildet på de eksisterende låtene, med tanke på en nyutgivelse av "Songs" på det internasjonale markedet. Det ble lagt på gitarer, og ekstra vokal, og rekkefølgen på låtene ble forandret. På den opprinnelige versjonen av albumet hadde de som nevnt ikke brukt gitarer i det hele tatt.

Det ble også spilt inn en helt ny låt - den radiovennlige "Every Time I See You" - som ble å finne på Virgin utgaven av "Songs". Dvs. helt ny var ikke låta, ettersom de som hadde hørt bandets forrige album, ville kjenne den igjen som tittellåta "A Small Mercy". Med samme tekst og melodi, men med nytt refreng.

VG: "Er det ikke litt rart å måtte finpusse på musikk som dere allerede har gitt ut i Norge?"

Fra Lippo Lippi: "Egentlig ikke. Vi har bestandig hatt begrensede ressurser. Nå har vi fått penger til å gjøre det bedre, og det har vi ikke noe imot."

Blant ressursene som ble gjort tilgjengelig for bandet var den meritterte produsenten Dave Allen, som nettopp hadde produsert Cures kjente album "The Head on the Door" og "The Top". Han hadde også deltatt på innspillingen av 80-talls klassikeren "Dare" med The Human League. På "Songs" fra 1986 er han oppført som produsent på låtene "Come summer", "Shouldn't Have To Be Like That", "Regrets" og "Every Time I See You".

Dave Allen deltok som produsent på den nye utgaven av "Songs".

På samme tid ble det også spilt inn en musikkvideo for "Every Time I See You". En låt som ble gitt ut som singel i april 1986.

I januar 1986 arrangerte Virgin en pressekonferanse i Oslo der Fra Lippo Lippi og "Songs" ble presentert for norske aviser. Virgin sørget også for at det ble satt opp kjempestore plakater i 8 engelske byer for å promotere Fra Lippo Lippi. og de tok bandet over til England for å gjøre intervjuer og være med i TV show. De kjørte også en kampanje for "Shouldn't Have To Be Like That" singelen på TV.

Rune Kristoffersen: "Vi føler virkelig at Virgin har tro på oss og satser. Vi er førsteprioritet akkurat nå."

Per Øystein Sørensen: "Og heldigvis er det bare pga av musikken. Vi har ikke engang diskutert image, klær, utseende og slike ting med noen i selskapet."

20. februar 1986 var Fra Lippo Lippi inne på VG-lista for første gang, med "Shouldn't Have To Be Like That".

Omtrent på samme tid debuterte de på den britiske topp 100 listen med 97. plass (8. februar). En uke senere var de oppe på 81. plass, som ble den beste plasseringen singelen oppnådde (etter 4 uker var den ute). 

Bedre gikk det i Frankrike, der singelen solgte i hele 65.000 eksemplarer. I Nederland ble det en fin 29. plass på singellisten.

På 80-tallet var det ikke ofte at norske artister var innom den britiske singellisten - om man ser bort fra a-ha - så listeplasseringen ble lagt merke til i de norske avisene, bl.a. VG. Selv var ikke Fra Lippo Lippi helt fornøyd med 81. plassen de oppnådde. 

Rune Kristoffersen: "Håpet var en plass blant de 75 øverste. Det hadde gitt oss økt salg og mer radiospilling. Vi hadde kanskje nådd målet om plateselskapet hadde reagert litt kjappere, og begynt å reklamere når platen dukket opp på listene."

Videoen til "Shouldn't Have To Be Like That" hadde et langt lavere budsjett enn f. eks.

"Take on Me", men var likefullt stilfull, og uttrykte stemningen i låta på en fin måte.

En japansk artist gjorde sin versjon av "Shouldn't Have To Be Like That", og ga den ut på plate, noe Per Øystein og Rune syntes var morsomt.

I januar 1986 ble Spellemannsprisen arrangert, og til manges overraskelse var ikke "Songs" nominert. I stedet var det Egil Eldøen, s-ha og The Monroes som kjempet om prisen i popklassen.

I februar 1986 valgte Rune og Per Øystein å si opp de sivile jobbene de hadde, og bli musikere på heltid. I tiden som fulgte reiste de rundt i Europa for å promotere bandet og musikken, bl.a. gjennom TV opptredener. Slik som da de mimet til en av låtene sine, foran millioner av tyske TV seere. Rune Kristoffersen (til VG): "Vi har fått mye mediaoppmerksomhet i Europa. Det er oppsiktsvekkende fordi vi foreløpig er helt ukjente. Jeg håper det er musikken vår som har gjort inntrykk."

Fra Lippo Lippi på spansk TV i 1986.

I Stockholm opplevde de å bli intervjuet av journalister fra to av de største musikkavisene i England. De hadde reist til Sverige kun for å møte Fra Lippo Lippi. 

Rune og Per Øystein merket at mye av interessen for bandet var knyttet til at de var fra Norge - samme land som popheltene i a-ha. Rune: "Vi håper snart å bli anerkjent på grunnlag av musikken vår, og ikke fordi vi kommer fra samme land som a-ha. Men a-ha har nok gjort det lettere for oss å få mediaoppmerksomhet." 

De fikk også høre at musikken deres hørtes nordisk ut, uten at de helt klarte å finne ut hva som lå i det.

Med den økende interessen for Fra Lippo Lippis musikk blant folk, og tilnærmingen de hadde til kommersiell pop, ble de i tillegg til landets aviser også interessante for mer glossy ungdomsmagasin, slik som norske TOPP. I mai 1986 hadde bladet en tosiders poster med Fra Lippo Lippi, noe som muligens både var litt morsomt, og litt merkelig i forhold til imaget de tidligere hadde.

Fra Lippo Lippi på forsiden av ungdomsbladet Topp.

Også britiske ungdomsmagasin hadde artikler om Fra Lippo Lippi i 1986. Smash hits som kanskje var det mest populære i England på 80-tallet, skrev om Per Øystein og Rune 12. februar. Her fortalte Rune om hvor vanskelig det var for Fra Lippo Lippi å turnere i Norge, ettersom folk kun ville se Åge Aleksandersen, eller band som spilte Beatles covere. De måtte også forklare det litt spesielle bandnavnet. Rune Kristoffersen: "I just saw the name in a poetry book, and I liked it. It's special."

Per Øystein og Rune avbildet i Smash Hits magazine.

28. juni hadde også Record Mirror en reportasje om det norske pophåpet, på to helsider i bladet. De hadde møtt Per Øystein og Rune på Teaterkafeen i Oslo. Her fortalte de om den sparsommelige bruken av instrumenter på "Songs", for å skape den helt spesielle stemningen på plata. 

De ble også spurt om hvorfor det ikke var flere norske band som klarte å slå gjennom i utlandet (les England). De forklarte det med at norsk ungdom mangler den økonomiske drivkraften som britisk ungdom har, der musikken er en måte å komme seg ut av fattigdommen og skape et levebrød. I Norge fins det så mange andre måter å tjene mer penger på. Fra Lippo Lippi: "We see people  our age, or even younger, earning a lot of money, and they might only have an average education. We easily could have earned what they do." 

De mente også at norske band manglet originalitet, og i for stor grad var (dårlige) kopier av utenlandske forbilder. Fra Lippo Lippi: "I think we're more original, because a lot of Norwegian bands sound too much like the bands they're inspired by, which we did in the beginning. But If you really want something you have to find out what your own thing is, and I think we found that at one point."

Fra Lippo Lippi avbildet i Record Mirror.

27. mai 1986 ble den nye utgaven av  "Songs" lansert. Og med Virgin i ryggen ble den gjort tilgjengelig i Norge, England, og en lang rekke land over hele verden. Aftenposten og VG som tidligere hadde gjort et stort nummer av at The Monroes hadde fått 'millionkontrakt' med EMI, fikk det til å virke som om at Fra Lippo Lippi ville være verdenstjerner innen kort tid. Aftenposten: "Med et seriøst plateselskap som Virgin i ryggen kan det bare gå en vei for Fra Lippo Lippi. Vi gratulerer med en utmerket LP, og ønsker lykke til på verdensmarkedet."

Oppslag i Aftenposten 28. mai 1986.

I motsetning til hva som ellers var vanlig i Norge i 1986, ble den nye utgaven av "Songs" gjort tilgjengelig på LP og CD samtidig. Resultatet ble et oppløftende salg av hele 2400 CDer, de 3 første månedene ute i butikkene.

LPen var litt enklere i innpakningen, enn den norske førsteutgaven av "Songs". Øyvind Kvalnes: "Jeg liker å kalle den første, orginale versjonen for 'ur-Songs'. Den har også litt dyrere og finere papir, som Virgin ikke ville investere i."

I begynnelsen av juni debuterte "Songs" med en 20. plass på VG-lista. Etter 2 uker var den oppe på 13. plass, og etter 6 uker var den ute av lista. 2. utgivelsen av "Songs" solgte 20.000 eksemplarer, bare i Norge.

Fra Lippo Lippi og "Songs" på VG-lista.

I juni 1986 ble "Songs" skamrost i det britiske musikkbladet Record Mirror - et magasin som noen dager tidligere hadde slaktet a-has siste singelutgivelse. Musikkjournalisten Betty Page fra Record Mirror omtalte plata som 'fantastisk', og hun mente at "Every Time I See You" sniker seg innpå deg, og fortryller deg, uventet og beskjedent'. Andre sanger hun framhevet var "Come summer" og "Coming Home". Hun holdt "Songs" som den beste plata som var gitt ut i 1986 (fram til da).

Lørdag 5. juli 1986 var Fra Lippo Lippi å se på nattrock på NRK, sammen med band som Simple Minds, Eurythmics, Pet Shop Boys og Arcadia.

I 1986 fikk Fra Lippo Lippi tilbud om å dra ut på turne som oppvarmingsband for det kjente britiske bandet Talk Talk. Men de takket nei, da de ikke følte seg klar for å dra ut på turne i utlandet ennå. I stedet gjennomførte de en turne i Norge, der Fra Lippo Lippi ble supplert med musikerne Tore Elgarøy, Berit Lohne, Lasse Hafreager og Bjørn 'Julle' Juliusson. Per Øystein og Rune var godt fornøyd, både med oppmøtet, og lyden på konsertene.

Konserten de gjorde i Oslo 21. oktober 1986 ble tatt opp på bånd, med tanke på å gi den ut som liveplate.

I september 1986 var det norsk uke på den populære musikkanalen Sky, og her fikk Fra Lippo Lippi muligheten til å vise musikkvidoene sine for et stort publikum ute i Europa, sammen med artister som The Monroes, Marius Müller, Creation, og TNT. Per Øystein og Rune ble også intervjuet av TV kanalen.

I september 1987 skulle Fra Lippo Lippi i gang med innspillingen av sitt neste album. Og med de fantastiske anmeldelsene "Songs" hadde mottatt i internasjonal musikkpresse var Virgin innstilt på å satse stort denne gangen. Bandets manager kontaktet  jazz-rock legenden Walter Becker med spørsmål om han ville produsere det norske bandet. Og enda han nettopp hadde takket nei til å produsere Crowded House - som var et av de store bandene i verden i 1987 - sa han ja til Fra Lippo Lippi. Becker hadde på dette tidspunktet nettopp avsluttet innspillingen av suksessalbumet "Flaunt the Imperfection" med China Crisis - et britisk popband som hadde likhetstrekk med Fra Lippo Lippi i lydbildet.

Selv om Rune og Per Øystein var beæret over at en av de store i bransjen ønsket å produsere plata deres, var de skeptisk til å la en med bakgrunn fra amerikansk 'west coast rock' - som var rimelig fjernt fra det de selv holdt på med - slippe til på deres plate. Men samtidig følte de at dette var en unik sjanse som nesten var for god til å være sann. Og de var redde for hva folkene i Virgin ville si om de takket nei til selveste Walter Becker.

I tillegg til et ønske om å jobbe sammen med denne meritterte musikeren, hadde de et håp om at han ville bidra til å gi plata deres et mer internasjonalt tilsnitt. De regnet også med at han ville 'åpne en rekke tunge og viktige dører i U.S.A.'

Fra Lippo Lippi: "Vi digger Steely Dan begge to, og vet at Becker er en kapasistet. Vi er glad for vi fikk ham som produsent, som et drevent, objektivt øre utenfra."

Walter Becker er kjent for sitt arbeid med Steely Dan

Den nye plata ble spilt inn i Los Angeles, mellom februar og april 1987. I Studio E i Warner Brothers recording studio i Hollywood, der artister som Ry Cooder, Rickie Lee Jones, Michael McDonald og Van Halen har spilt inn plater.

Per Øystein og Rune hadde ønske om å ha med seg sin faste trommeslager Bjørn 'Julle' Juliusson og gitarist Tore Elgarøy (Can Can, Henning Kvitnes, Åge Aleksandersen), over til U.S.A. Becker var positiv til å ha med en trommeslager over, mens han var fast bestemt på at de ikke skulle ha med noen gitarist. Men til tross for at Juliusson fikk bli med i studioet, hadde Becker ingen planer om å bruke ham på plata. Han fikk kun delta i preproduksjonsfasen, i øvingslokalet som Becker hadde leid.

Bjørn 'Julle' Juliusson: "Tanken var nok at det var rimeligere å ha med meg som trommis på øvingene, og så jobbe med Porcaro og Keltner i studio. For meg var det en verdifull erfaring, og det var en fin fjær i hatten at de mente jeg låt som Tom Petty-trommeslager Stan Lynch."

Innspillingen av Fra Lippo Lippis plate i Los Angeles fikk stor oppmerksomhet i norsk presse, og våren 1987 var Aftenposten over for å se hvordan det gikk med det norske pophåpet. Det de møtte var to selvsikre musikere fra Nesodden: "Denne platen blir så bra at den vil selge vanvittig mye. Gjør den ikke det er, er det plateselskapets skyld. Det er vår innstilling nå!"

Fra Lippo Lippi på forsiden av Aftenpostens ukemagasin, 20. juni 1987.

I en uke satt journalistene fra Aftenposten i Studio E i Warner Brothers recording studio for å følge innspillingen av plata deres. Her kunne de se det nitidige arbeidet som Becker og hans tekniker Roger Nichols la ned for at Fra Lippo Lippis plate skulle få det rette lydbildet. Nichols hadde på det tidspunktet vunnet 3 Grammy Awards for sitt arbeide som lydtekniker på Steely Dans album.

 Rune Kristoffersen og Per Øystein Sørensen i Warner Brothers recording studio.

Walter Becker hadde et stort kontaktnett blant Amerikas fremste musikere, og under innspillingen fikk de hjelp fra meritterte musikere som Jeff Porcaro fra Toto (er med på 3 av låtene), Jim Keltner fra bl.a. Steve Miller Band, Tom Scott fra The Blues Brothers, og den brasilianske perkusjonisten Paulinho da Costa.

Per Øystein Sørensen: "Disse folka kan det meste, og skjønner med en gang akkurat hva som passer best til hver sang. De tilpasser seg til vår musikk."

Samtidig kunne de irritere seg over Walter Beckers perfeksjonisme. Per Øystein og Rune var vant til å ta ting mer på sparket. Per Øystein og Rune (til bladet Beat): "Becker er veldig krevende og perfeksjonistisk. Vi har ikke vært vant til å ta alt så alvorlig. Vi har holdt på i mer enn 2 måneder i studio, og selvfølgelig har det vært lærerikt, men det er maks av hva jeg kan tenke meg å bruke på en innspilling. Jeg føler at det er for sterkt, å pirke så jævlig! Noen ganger har jeg følt at det tar bort gleden ved det hele."

bl.a. ble den kjente gitaristen Tim Weston (Mike Love, Steely Dan, Wishful thinking) jaget inn i studio hele 20 ganger for å gjøre akkurat det samme riffet om og om igjen, før Becker var fornøyd.

På singelkuttet "Angel" hadde man i utgangspunktet tenkt å bruke en rytmeboks som grunnkomp som alle var enige om at fungerte bra. Men Becker ønsket i stedet å la Jim Keltner spille trommer på låta. Men til tross for at Keltner holdt på en hel dag, ble ikke resultatet slik de håpet. Rune Kristoffersen: "Det fungerte bare ikke. Han holdt på hele dagen. Vi trakk til slutt inn i hvilerommet, og spilte flipper og bordtennis mens Keltner jobbet. Jeg er faktisk usikker på om Becker endte opp med å bruke en firetakters loop av ham på det ferdige sporet, eller om det er trommemaskinen."

Rune og Per Øystein kan ikke gjøre annet enn å slappe av mens Roger Nichols

(til venstre) og Walter Becker sitter ved miksebordet og diskuterer.

For Per Øystein og Rune ble det lange dager i studio, fra 12.00 til 24.00, med liten tid til ordentlige pauser. Det var først da Aftenposten kom på besøk at de kunne ta seg tid til å leke turist i den amerikanske storbyen. Blant annet fikk de muligheten til å cruise opp og ned på Hollywood Boulevard.

Med Aftenposten på besøk ble det tid til en litt uhøytidelig fotosession.

Amerikanske studiomusikere spilte det meste av instrumentene på plata. Noen mente at Fra Lippo Lippi med det mistet litt av særpreget de hadde blitt kjent for. Noe bl.a. VG gjorde et nummer av i en artikkel om bandet, i september 1987.

Rune Kristoffersen: "Mange sitter visst med det inntrykket at dette er et slags syngedame opplegg, at så snart man reiser til Los Angeles for å spille inn plate mister man kontrollen på alt."

Rune var også uenig i at Walter Becker kom til å endre soundet Fra Lippo Lippi var blitt kjent for. Rune Kristoffersen (til bladet Beat): "Becker har ikke satt sitt preg på det i så stor grad som jeg hadde trodd han skulle gjøre. Vi var litt redde for at et par av de kjappere, mer rocka låtene skulle  bli for glatte og laidbacke. Men han ser ut til å ha hatt en viss forståelse av hva vi driver med. Han har hørt liveopptak, 'Songs', og demoer til dette, så han visste litt om hvordan vi ville ha det."

Selv om Rune og Per Øystein var imponert av Becker og musikerne han brakte inn, var de ikke like imponert av platestudioet. 

Rune Kristoffersen: "Selve studioet har vi hatt mye problemer med. Det er ganske billig, og det er kanskje derfor det er så rævva. Det er et av de dårligste studioene vi har spilt inn i. Det er gjort digitalt, og vi har mistet flere dager når utstyret bare har har brutt sammen."

Per Øystein: "Av og til har vi bare hørt et klikk, og sett alle lampene slukne. Og du tenker at nå er alt vi har gjort borte.. Det er ikke morsomt."

En låt Per Øystein og Rune tenkte å ha med på plata, men som ble vraket av Becker var "You Bring Me Joy". I all hast måtte de derfor sette seg ned og skrive en ny en låt, den L.A. inspirerte "Stardust Hotel". "You Bring Me Joy" ble i stedet å finne på Fra Lippo Lippis neste album.

"Angel" ble gitt ut som første singel fra det nye albumet, 10. august. Det ble også spilt inn en lavkostnad musikkvideo i forbindelse med utgivelsen. "Angel" hørtes ut som en vellykket crossover mellom låtene fra"Songs" og Steely Dan. Det var også Walter Becker selv som spilte gitar på låta.

"Angel" 

Singelutgivelsen ble bl.a. anmeldt i det britiske bransjebladet Music week. Og her var dommen at låta var 'Litt skuffende etter den enorme forrige LPen, "Songs". Men denne snillere poplåta kan bli hiten den norske duoen trenger og fortjener'.

Fra musikkvideoen til "Angel"

26. august stod Fra Lippi Lippi på scenen på Rockefeller i Oslo. Her ble det gjort opptak som senere ble vist i NRKs ungdomsprogram TopPop.

Høsten 1987 var Fra Lippo Lippi på besøk i Japan, der de gjorde noen konserter. De opptrådte også på Yamaha festivalen. Det ble også tid til en mindre norgesturne, bl.a. med opptreden på Momarkedet 22. august.

I midten av september, like før den nye plata skulle lanseres, ble det gjennomført en 'showcase' på den tradisjonsrike jazzklubben Ronnie Scott i London. Til stede i salen var det bransjefolk som DJer, radioprodusenter, bookingfolk, plateselskapsfolk, presse etc. Og de frammøtte likte det de hørte, for de norske musikerne mottok kraftfull applaus, og krav om ekstranummer.

Det eneste de var skeptisk til var Rune og Per Øysteins totale mangel på image ; 'De stod jo der bare, og spilte musikken sin'. 

Albumet - som fikk navnet "Light And Shade" - var ute i butikkene 21. september 1987. 

På samme tid var også The Monroes og Ole i'Dole klar med utgivelser gitt ut på internasjonale plateselskap, og med kjente folk til å produsere platene for dem (Roy Bittan fra E-Street Band produserte Monroes, mens Neil Kernon kjent fra Hall & Oates produserte Ole). Norske medier var nysgjerrig på hvilke kvaliteter de klarte å tilføre, og om samarbeidet ville løfte de norske artistene opp på listene i U.S.A. og Storbritannia. Aftenposten: "Så er ventetiden over. Etter mye forhåndsoppstuss om utenlandske kontrakter og produsenter, kommer nå endelig platene, de ferdige produktene. Fra de norske popartistene som har knyttet faste bånd til størrelser i den internasjonale musikkbransjen."

Rune og Per Øystein var godt fornøyd med det de hadde fått til sammen med Walter Becker i Los Angeles, og det var også Tor Marcussen i Aftenposten. Med overskriften "Fra Lippo Lippi med vakker pop" skrev han følgende: "Light and shade' er en av de beste platene med norske artister jeg noensinne har hørt. Sørensen har øre for den gode popmelodien, og Kristoffersen med sin underfundige, alvorlige undertone, gir melodiene en tekst og en stemning som er særpreget.  Og nettopp dette samspillet og denne særegenheten har produsent Walter Becker tatt godt vare på og gitt en ny dimensjon - den profesjonelle. Han har gitt Fra Lippo Lippi et krystallklart, enkelt lydbilde. Piano og bass. Ikke noen overlessede arrangementer som man kanskje kunne frykte fra Becker. Akademisk pop er kanskje et dekkende begrep? Velkomponert, velarrangert, intelligent, riktig."

Låter som ble framhevet var "Angel" og den vakre "Beauty and Madness". Sistnevnte er sammen med "Shouldn't Have To Be Like That" den fineste låta Fra Lippo Lippi spilte inn på plate (Webmaster).

For å uttrykke det nordiske i Fra Lippo Lippis musikk ble

det laget et nasjonalromantisk cover til "Light And Shade".

Men til tross for gode krefter på produksjonssiden, et stort internasjonalt plateselskap i ryggen, og gode anmeldelser i både Norge og utlandet, ble ikke "Light And Shade" noen salgssuksess. I Norge ble det en moderat 15. plass, og kun 3 uker inne på VG-lista, mens i andre land der plata ble gitt ut nådde den ikke opp i hele tatt. Noe som ble en stor skuffelse for alle involverte.

I begynnelsen av september deltok Fra Lippo Lippi på arrangementet Norge '87 i Gøteborg konserthus. Også Åge Aleksandersen, Tomboy og Dizzie Tunes opptrådte her, i løpet av de 8 dagene arrangementet varte. Formålet var å fremme norsk kultur overfor svenskene.

30. september og 1. oktober stod Fra Lippo Lippi på scenen på Sardines i Oslo. Med seg hadde de Tore Elgarøy på gitar, Berit Lohne og Lasse Hafreager på keyboards, og Bjørn 'Julle' Juliusson på trommer. Aftenposten mente at de nå også var et liveband i verdensklasse. Og at de på scenen fikk tilført musikken det trøkket, det drivet, og den spontaniteten som enkelte hevdet at ikke var tilstede på "Light And Shade".

Per Øystein og Rune på scenen på Sardine's.

8. desember 1987 ble det kjent at Fra Lippo Lippi var nominert til Spellemannsprisen i popklassen, for "Light And Shade". Dessverre for Per Øystein og Rune var det Tomboy og "Back to the Beat" som gikk av med seieren på utdelingen 16. januar 1988.

14. desember deltok Fra Lippo Lippi på 'Juleparty og helårsrock' på Sardines i Munkedamsveien, sammen artister som Marie Bergman, Terje Rypdal, Jonas Fjeld, Anne Marie Giørtz, Backstreet Girls og Heavy Gentlemen.

18. desember stod Fra Lippo Lippi igjen på scenen, på Rockefeller. Anledningen var arrangementet 'Julegilde', der også artister som Marius Müller, Return, Åge Aleksandersen, The Tunicates, Jonas Fjeld Band og Trond Granlund deltok.

23. oktober 1988 deltok Fra Lippo Lippi på Antirasistisk senters konsert mot fremmedfrykt, på Rockefeller. Andre artister som stilte opp var Ole Paus, Eva Knardahl, Bente Erichsen og Jørn Hoel.

Høsten 1988 valgte Virgin å kansellere kontrakten med Fra Lippo Lippi, uten at "Light And Shade" i hele tatt hadde vært forsøkt lansert i  U.S.A. - landet som plata var 'spesialtilpasset' for, og som Virgin hadde brukt over en million kroner på å spille inn.

For Per Øystein, Rune og andre som fulgte bandet var det vanskelig å forstå hvorfor Virgin valgte å gå til dette skrittet. Visstnok var det fordi toppsjefene i selskapet mente at de hadde for mange band i stallen, i tillegg til at "Light And Shade" ikke stod til forventningene de hadde.

Tilbake satt to norske gutter som ikke skjønte noe som helst. Rune Kristoffersen (i 1989): "Frustrasjonen var enorm, alt var jo planlagt. Vår første reaksjon var å gi opp, men da bitterheten etter hvert forsvant, så vi likevel ingen andre løsninger enn å prøve igjen."

Per Øystein og Rune fikk heller ikke noen inntekter fra salget, og hadde ikke rettighetene til plata. De satt Virgin med, enda de ikke ønsket å gi den ut i U.S.A. 

Samtidig opplevde de at interessen for bandet var enorm på den andre siden av Stillehavet, nemlig Filippinene.

Det startet med at låter som "Light And Shade" og "Beauty And Madness" ble spilt hyppig på landets radiostasjoner, noe som førte til at de ble invitert ned for å opptre i Folkets kulturhall i hovedstaden Manila, i november 1988. Med seg på turen hadde Rune og Per Øystein musikerne Tore Elgarøy, Berit Nome, Bjørn Juliusson, Lasse Hafreager, og Mari Wendelboe. I første omgang ble det satt opp 3 konserter, i lokalet som rommet 55.000 mennesker. Billettene til alle konsertene ble solgt ut umiddelbart, noe som gjorde at det ble satt opp 3 ekstrakonserter. Også de ble solgt ut. Billettprisene på 100 kroner tilsvarte en månedslønn på Filippinene. Under konsertene stod folk og skrek så høyt at ingen hørte hva som ble spilt.

Per Øystein Sørensen: "Vi ble mottatt som superstjerner."

Per Øystein og Rune opplevde uventet suksess på Filippinene, i en tid der ting ellers så mørkt ut.

Ikke overraskende førte den store pågangen til bandets konserter til at Fra Lippo Lippi fikk oppmerksomhet både i fillipinsk og norsk presse. Rune, Per Øystein, og de andre musikerne ble også invitert til mottagelse i den norske ambassaden i Manila. Og de ble invitert til å opptre på filippinsk TV. Det siste takket de nei til, da de hadde hørt at det ikke var smart om man hadde ønske om å selge plater i landet - plater som de uansett ikke solgte av i noe større antall. Rune Kristoffersen (til VG i 1988): "Vi har fått beskjed om at det ikke er noe lurt å opptre på TV, for da gidder ikke folk å komme på konsertene. Ikke har vi solgt særlig mange plater her nede heller. Men akkurat det er det vanskelig å vite sikkert, pga. piratsalget som florerer."

Den store interessen for Fra Lippo Lippi på Filippinene, ble omtalt i VG og andre aviser.

På det tidspunktet var Fra Lippo Lippi det første europeiske bandet som hadde opptrådt på Filippinene siden The Beatles var der på 60-tallet. I årene etter hadde det først og fremst vært amerikanske artister som gjestet landet.

Rune Kristoffersen hadde ikke noen god forklaring på hvorfor bandet var så populær i et land som lå så langt unna, og som de ikke hadde besøkt tidligere: "Vi er neimen ikke sikre, men vi tror det skyldes filippinernes forkjærlighet for romantisk og melodisk musikk."

Per Øystein Sørensen: "Jeg tror det er fordi vi lager romantisk musikk. På Filippinene eksisterer ikke heavyrock. Prince og Madonna blir også for sterkt i et land som er så katolsk. Melodiøs pop er tingen der borte."

Konsertene Fra Lippo Lippi gjorde i november 1988 ble starten på et langt og nært forhold mellom bandet og musikkinteresserte på Filippinene. Og Per Øystein og Rune kom tilbake til øyene jevnlig i årene som fulgte. Bl.a. besøkte de landet i februar 1989, der de igjen gjorde flere konserter med godt oppmøte.

21. november 1988 stilte Fra Lippo Lippi opp på AIDS-galla i Den Norske Opera. Kjente navn som The Monroes, Ingrid Bjoner, Lill-Babs, og Ute til Lunch deltok også på denne veldedighetskonserten som ble arrangert av Landsforeningen mot AIDS.

I mars 1989 deltok Fra Lippo Lippi på plateutgivelsen "Time to take a stand", som ble gitt ut i regi av Amnesty International. Bandets bidrag var en ny versjon av "Even Tall Trees Bend" (fra "Song"), framført live. Andre artister som deltok var Claudia Scott, Bjørn Afzelius, Bjørn Eidsvåg, Little Steven, og Anne Grete Preus.

"Time to take a stand"

I 1989 dro Fra Lippo Lippi i studio for å spille inn et nytt album, denne gang på det internasjonale plateselskapet BMG (den tyske avdelingen), og deres underavdeling The Record station. Med seg på innspillingen fikk de mange av de beste norske musikerne, slik som trompetisten Nils Petter Molvær, gitaristen Tore Elgarøy, saksofonistene Knut Riisnæs og Bendik Hofseth, bassisten Bjørn Kjellemyr, og trommeslageren Per Hillestad (eks Lava). 

Fra Sverige fikk Per Øystein og Rune hjelp fra gitaristen Henrik Janson, trommeslageren Per Lindvall (ABBA, a-ha), koristen Mauro Scocco og produsent Johan Ekelund. De to sistnevnte utgjorde på 80-tallet den svært populære popduoen Ratata.

Det svenske bandet Ratata, med Mauro Scocco og Johan Ekelund.

I ettertid mente Rune og Per Øystein at de norske og svenske musikerne var like dyktige som de mer meritterte de hadde jobbet med i L.A. Bl.a. mente de at Tore Elgarøy ville tilført "Light & Shade" en vitalitet plata kanskje manglet. 

Riisnæs, Hofseth og Kjellemyr tilførte Fra Lippo Lippis låter et lekent jazzpreg som ikke hadde vært der tidligere. Her og der kunne man også høre referanser til britiske band som Prefab Sprout og Japan. Men mest av alt var "The Colour Album" umiskjennelig Fra Lippo Lippi. Men muligens litt lettere i stilen enn de foregående platene. Navnet på plata skyldtes den store variasjonen i låtene. Rune Kristoffersen: "Det er mye mere spennvidde på denne LPen, enn det vi har hatt tidligere. Det er veldig forskjellige typer låter - ganske vidt spekter av låter. Det er en av grunnene til at vi har kalt den 'The Colour Album'."

På bookleten som fulgte LP-boksen Fra Lippo Lippi ga ut i 2011 skrev Rune Kristoffersen at innspillingen av "The Colour Album" var den morsomte han hadde opplevd som medlem av Fra Lippo Lippi: "With just the right balance between our wishes and the co-producer's input."

"The Colour Album" fra 1989

"The Colour album" var ute i butikkene i november 1989, og fikk hyggelig omtale i de avisene som omtalte plata. Aftenposten: "Fra Lippo Lippi kan med sin nye LP glede seg over å ha laget et nytt album som ethvert stort plateselskap ville vært stolt over å kunne presentere. Hit-elementene ligger på lur. 'A Little Rain Must Fall', 'You Bring Me Joy', og 'Count On Me' burde ha sjanser på internasjonal radio i U.S.A. og England. Mens 'Love Is A Lonely Harbour' og 'Into The Blue' er så spesielle og avanserte at de sikrer Fra Lippo Lippi respekt langt inn i de sofistikertes rekker."

Selv var Per Øystein og Rune godt fornøyd, både med platas musikalske uttrykk, og det faktum at de nå hadde full kontroll på det bandet foretok seg. Rune Kristoffersen: "Viktigst for oss nå er at vi har sikret oss fullstendig kunstnerisk frihet. Vi gjør akkurat hva vi vil, og har til og med kontroll over markedsføring, plateomslag, plakater - alt!"

Per Øystein og Rune skrev alle låtene på "The Colour Album". Enten sammen eller hver for seg.

Rune og Per Øystein i 1989

BMG sørget for at "The Colour Album" ble gitt ut i flere europeiske og asiatiaske land. Dessverre nådde den ikke opp på listene i Europa, heller ikke i Norge der den ikke nådde VG-lista.

Det ble gitt ut hele 4 singler fra plata, med "Count On Me", "Love Is A Lonely Harbour", "A Little Rain Must Fall", og "Mothers Little Soldier".

Fra videoen til "Mothers Little Soldier".

Parallelt med innspillingen og promoteringen av "The Coulor Album" måtte Per Øystein gjennomføre siviltjeneste. 

3. november 1989 var Per Øystein og Rune gjester i musikkprogrammet Panorama på NRK TV. Her fortalte de om å det å opptre for mange tusen mennesker på Filippinene. De fortalte også om innspillingen av "The Colour Album", der de fortalte om den svenske produsenten som hadde forståelse for hva de ønsket å uttrykke gjennom musikken. Og de fortalte om gleden over å i større grad delta som musikere selv på plata. 

Per Øystein Sørensen: "Vi spilte mye mer selv på denne plata enn det vi gjorde på den forrige, og det har også formet plata, helt klart. Det har blitt mye mer oss."

Rune Kristoffersen: "Vi er mye mer fornøyd med resultatet denne gangen. Så vi må kunne si at det har vært bedre å jobbe med en svensk produsent (enn en amerikansk en)."

I programmet ble også musikkvideoen til "Love Is A Lonely Harbour" vist.

Fra Lippo Lippi var på besøk i musikkprogrammet Panorama på NRK i 1989.

I januar 1990 ble det kjent at Fra Lippo Lippi var nominert til Spellemannsprisen i popklassen, for "The Colour Album". Dessverre ble det heller ikke denne gangen noen harpe på Per Øystein og Rune. I stedet var det Dance with a Stranger som mottok prisen.

Fra Lippo Lippi gjorde seg nok aldri så veldig bemerket som liveband, og i løpet av karrieren ga de ut kun en liveplata - "Crash Of Light" fra 1990. Den ble kun gitt ut på Filippinene, ettersom de hadde problemer med distributøren som skulle gi ut plata i Norge. Opptakene til "Crash Of Light" ble gjort 21. oktober 1986, på turneen som fulgte "Songs".

"Crash Of Light" fra 1990.

I 1990 ble avtalen med The Record Station sagt opp. På det tidspunktet vurderte Per Øystein og Rune også å legge ned bandet, men valgte tilslutt å fortsette som Fra Lippo Lippi.

Etter å ha gitt ut 3 album på rad på internasjonale plateselskap, ble "Dreams" fra mars 1992 en langt rimeligere utgivelse - ikke ulikt det de gjorde på sine to første album. Rune og Per Øystein produserte plata selv (for første gang), og de spilte den inn i Runes kjellerstudio - kalt Easter Sound studio. 

Rune hadde et ønske om å gjøre ting på egenhånd, slik de hadde gjort på de første platene. Og med begrensede midler tilgjengelig var det også mest hensiktsmessig å gjøre det selv. En 16 spors opptaker og en Amiga datamaskin var utstyret Rune hadde tilgjengelig i kjelleren, og som ble brukt til å spille inn "Dreams".

Miksingen av plata ble gjort i Stockholm, i Kaj Erixons nye B3B studio. Erixon var imponert av kvaliteten på opptakene, tatt i betraktning utstyret musikken var spilt inn på.

Rune og Per Øystein spilte alle instrumentene selv, med litt hjelp fra Tom Pettersen (gitar) og Ottar Nesje (trommer). Og de skrev alle låtene selv. Per Øystein Sørensen (til Aftenposten, i 1992): "Dette er første gang vi har produsert en plate selv. Vi er fornøyd med intensjonene. Vi ville gjøre det enkelt."

"Dreams" fra 1992 ble for det meste skapt av Rune og Per Øystein, uten hjelp fra så mange andre.

Til høyre sees den japanske utgaven av plata.

Sleevet som fulgte "Dreams" var laget av Rune Kristoffersen. Og det var Fra Lippo Lippis eget selskap Easter Productions som ga ut plata, i samarbeid med norske Sonet.

"Dreams" var i likhet med mye av det Fra Lippo Lippi tidligere hadde gitt ut 'rendyrket, melodisk popmusikk. Med enkelhet og rene linjer som stikkord', som Aftenposten omtalte plata.

 Aftenposten 17. mars 1992.

Selv om Rune og Per Øystein følte at "Dreams" inneholdt mange av deres fineste låter, og at den stemningsmessig kunne minne om "Songs", solgte den svært dårlig i Norge. Noe som nok tok fra dem noe av motivasjonen til å fortsette som Fra Lippo Lippi.

25. mai ble "Dreams" også gitt ut i Japan. Før det hadde den også vært ute på Filippinene. Og i juni dro Fra Lippo Lippi ut på en Asia-turne. 

Rune Kristoffersen (i mars 1992): "Det er vanskelig å selge bra der borte, men latterlig lett å bli popstjerne."

I 1992 opplevde Fra Lippo Lippi stor suksess i Japan, da singelen "Stitches and Burns" nådde 9. plass på japanernes topp 100 singelliste.

I en tid der inntektene fra salget av Fra Lippo Lippis plater kunne være moderate, var det greit å ha andre inntektskilder ved siden av. For Per Øysteins del tjente han gode penger på å synge i de norske versjonene av Disney filmene "Skjønnheten og udyret", "Den lille havfruen" og "Oliver". Han har spilt høne i Sesam Stasjon, og koret for Merethe Trøan, da hun deltok i Eurovision finalen i 1992. I tillegg har han deltatt på innspillingen av plater med andre norske artister, slik som Halvdan Sivertsen, Trine Rein, Bare Egil band, Lava, Hilde Heltberg og Mr Walker & the Walkmen.

I 1992 bodde Per Øystein fortsatt på Nesoddtangen, der han hadde tatt over barndomshjemmet.

I forbindelse med utgivelsen av albumet "Dreams" hadde Aftenposten

et større intervju med Per Øystein, hjemme på Nesoddtangen.

Etter å ha gitt ut plater med Fra Lippo Lippi siden 1980, syntes Rune Kristoffersen at det kunne være på tide med en soloplate. Og i desember 1993 var han ute med albumet "Elephant song". Musikalsk var plata et tilbakeblikk til Fra Lippo Lippis første utgivelser, med instrumental elektromusikk. På noen av låtene hadde han fått hjelp fra Nils Petter Molvær, Tore Elgarøy, Ottar Nesje og Berit Lohne. Noe som bidro til å gi assosiasjoner til jazz og samtidsmusikk.

 I 1993 var Rune Kristoffersen klar med sitt første soloalbum, kalt "Elephant song".

En plate som fikk positiv omtale i Aftenposten.

"Dreams" fra 1992 endte opp som det siste Fra Lippo Lippi albumet der både Rune og Per Øystein deltok. I 1995 var det derfor naturlig å ta en oppsummering av årene de to hadde spilt sammen. Samleplata fikk derfor navnet "The Best of Fra Lippo Lippi 85-95" (Per Øystein ble med i bandet i 1983).

Selv de som hadde albumene "Songs", "Light And Shade", "The Colour Album" og "Dreams" fant nye ting å glede seg over på denne samleplata. "Everybody Everywhere" og "If You Were In My Shoes" var låter som ikke hadde vært ute på plate før. Mens sporene fra "Songs", "Light And Shade", og "The Colour Album" var spilt inn pånytt (1993), med unntak av "Mothers Little Soldier".

"The Best Of Fra Lippo Lippi 85-95"

Som 'vanlig' var Tor Marcussen i Aftenposten svært positiv til det Fra Lippo Lippi hadde å presentere: "I mine ører er Per Øystein Sørensen en meget dyktig og personlig popvokalist, og en komponist med en sjelden sans for det melodiøse. Og Rune Kristoffersen er en sjelden idealist med klare konsepter for sin popkunst. For meg står Fra Lippo Lippi som norges mest undervurderte popband."

Dessverre nådde ikke "The Best of Fra Lippo Lippi 85-95" opp på VG-lista.

Med årene ble det gitt ut en hel rekke samleplater med Fra Lippo Lippi. I 1997 kom "The Virgin Years", som i motsetning til "The Best of Fra Lippo Lippi 85-95" inneholdt de original versjonene. Plata ble kun gitt ut på Filippinene. I 2003 kom platene "The Best of" og "The Early Years" (bandets to første album), mens i 2005 kom "Essence & Rare" (sistnevnte kun gitt ut på Filippinene, men tilgjengelig på nett).

Etter å ha avsluttet samarbeidet med Per Øystein under Fra Lippo Lippi navnet i 1995, valgte Rune å konsentrere seg om solokarrieren. Men i stedet for å gi ut plater som Rune Kristoffersen valgte han å kalle seg Monolight. I 1995 kom det selvtitulerte albumet "Monolight", i 2002 fulgte "Free Music". I mellom der ga han ut albumene "Spiritstalker" og "Runeology", som var samarbeidsprosjekt med andre arister.

"Monolight"		"Spiritstalker"		"Runeology"		"Free Music"

På tidlig 80-tall hadde Rune vært med og drevet det lille plateselskapet Uniton. Og i 1998 tok han opp tråden, da han startet sitt eget lille plateselskap, kalt Rune Grammofon. Det startet med at han i januar 1998 ga ut trippel CDen "Supersilent 1-3" med bandet Supersilent. Platene inneholdt improvisert 'deathjazzambientavantrock' som han selv omtalte det som. Foranledningen for utgivelsen var en konsert Rune hadde vært tilstede på som gjorde inntrykk, med norske Veslefrekk på London Jazzfestival.

I årene som fulgte fortsatte han å gi ut plater med Supersilent, og andre smale artister som ellers neppe ville fått gitt ut musikken sin på plate.

Rune Kristoffersen (Aftenposten i 2000): "Jeg gir ut plater kun etter egen interesse. Musikk jeg liker, rett og slett. Helt uten tanke på at det skal selge. Jeg har gitt ut musikk jeg visste var der, men som ingen andre ville gi ut. Jeg representerer en nisje, og er fornøyd med det."

Med årene har Rune gitt ut flere hundre plater på plateselskapet sitt, og har vært så opptatt med det at det ikke har vært tid for å noen reunion med Per Øystein under Fra Lippo Lippi navnet.

I august 2001 fikk Rune Grammofon hyggelig omtale i det velrenommerte britiske musikkmagasinet The Wire. Rune fikk også muligheten til å presentere 11 av artistene som hadde gitt ut plater på hans label - bl.a. ham selv (Monolight) - gjennom en CD som ble lagt ved i bladet.

Rune Kristoffersen avbildet i Aftenposten, i 2000 og 2001.

Mens Rune var opptatt med soloplater og plateselskap de første årene etter at Fra Lippo Lippi ble oppløst, valgte Per Øystein å ta det litt med ro, og heller bruke tid med familien. I 1997 var han gift, og blitt far til to barn. 

I 1996 deltok Per Øystein som låtskriver på Trine Reins nr. 1 album "Beneath My Skin". Mens i 1997 skrev han låter til Jan Werners album "Inner secrets". Ved siden av musikken jobbet han deltid som pleier innen helsevesenet.

I 2000 opptrådte Per Øystein som Fra Lippo Lippi på en 80-talls revival konsert i Manila på Filippinene. Her ble han møtt av elleville fans, et stort pressekorps, og en 'varmhjertet tilskuerskare' på hele 19.000 mennesker. Per Øystein: "Moro at vi ikke var glemt."

Denne konserten ga ham en aha opplevelse - og lyst til å fortsette å opptre som Fra Lippo Lippi. Dessverre fikk han ikke med seg Rune, da han var for opptatt med plateselskapet sitt. Så Per Øystein valgte å planlegge turne og innspilling av ny  Fra Lippo Lippi plate uten ham. Per Øystein: "Nå er det mitt prosjekt, men vi er enige. Han har plateselskapet sitt. Vi har jobbet tett og nært sammen siden 1983. Nå tar jeg skrittet, og kjører mitt eget løp."

Tilbake i Norge begynte arbeidet med den nye Fra Lippo Lippi plata. Per Øystein stod selv for finansieringen av innspillingen, med midler han hadde spart opp. Med seg som produsent fikk han profilerte Svein Dag Hauge (Lava, Mezzoforte, Jahn Teigen, Bobbysocks) som han hadde jobbet sammen med på Trine Reins plate. 

Per Øystein skrev alle låtene selv, med unntak av 4 spor, der han fikk hjelp fra tekstforfatteren Kari Iveland. Plata ble spilt inn i Nova 2 på Spydeberg i Østfold, i Fersk Lyd, Oslo, og Living Room, Oslo.

Sent i 2002 (tidlig 2003?) var plata, som fikk navnet "In a Brilliant White" klar for utgivelse. Dessverre for norske platekjøpere ble den bare gjort tilgjengelig i Østen (gitt ut av EMI), slik at den i ettertid har blitt en ettertraktet og dyr plate å kjøpe på nettet.

 Fra Lippo Lippis "In a Brilliant White"

Det ble ikke gitt ut noen fysiske CD-singler fra plata, selv om "Ordinary Guy" ble gitt ut som promo CD). Men "Later" ble gjort tilgjengelig for filippinske radiostasjoner i forkant av plateutgivelsen, i 2001. Og det ble en kjempehit i Østen - den største Fra Lippo Lippi har hatt der nede. Selv om det ikke ble laget noen musikkvideo til låta (Per Øystein fikk spilt inn en senere), har flere brukere på Youtube laget sine egne 'videoer' til låta, slik at "Later" i dag fins tilgjengelig på nettet i mange utgaver. De mest populære 'videoene' til låta er spilt av på Youtube i henholdsvis, 1,3 millioner, 711.000, 365.000, 94.000 visninger. Slik at den er blitt spilt av over 2,5 millioner ganger.

"Later" var en vakker pianoballade som kunne minne om mye av det Fra Lippo Lippi hadde laget i årene etter 1985. Den er blitt covret av svært mange (filippinske) artister i årene etterpå. 

Per Øystein Sørensen i 2003.

I 2005 ble den norske 1985 versjonen av "Songs" gitt ut pånytt sammen med liveplata "Crash Of Light". Førstnevnte hadde aldri vært gitt ut på CD tidligere. 

Utgivelsen av plata ble anmeldt i Aftenposten: "En for mange glemt perle i norsk popmusikk, og det bør sies - ett av 80-tallets beste norske utgivelser. Da snakker jeg selvfølgelig om den norske førsteutgaven. Virgin records ville ha et mer internasjonalt lydbilde, og de fleste sangene ble delvis innspilt pånytt, eller ganske enkelt remikset. Resultatet ble glattere, dvaskere og mindre særpreget."

2005 utgaven av "Songs" ble gitt ut av Rune Grammofon, og er fortsatt tilgjengelig fra hans nettside.

I 2006 var Per Øystein tilbake på Filippinene, der han gjorde 4 konserter. Under konserten i Manila var det 10.000 mennesker som trosset tyfonen som herjet, og møtte opp for å høre ham synge. Per Øystein: "Palmene lå strødd med rota opp på motorveien."

Dette var 5. gang at han besøkte landet. Han turnerte nå under navnet Per Sorensen.

Manila konserten ble tatt opp med tanke på en DVD utgivelse. 

I august 2011 ble Fra Lippo Lippi albumene "Songs" (1985), "Light & Shade", "The Colour Album" og "Dreams" gjort tilgjengelig pånytt, på en CD samleboks fra Rune Grammofon. Disse albumene hadde i mange år vært vanskelig å få tak i for platekjøperne.  Sammen med "The Early Years" fra 2003 hadde alle platene til Fra Lippo Lippi dermed vært utgitt pånytt på CD.

Like etter ble det gitt ut en ny boks fra Runes selskap, der alle 6 Fra Lippo Lippi albumene (som han hadde vært med å spilt inn), ble gitt ut pånytt på LP. "Songs" var også her representert med den norske utgaven fra 1985. Med plata fulgte det et hefte som fortalte litt om historien bak hver enkelt plateinnspilling.

Fra Lippo Lippi (6LP).

I september 2009 var Per Øystein Sørensen ute med sitt første soloalbum. Som på "In a Brilliant White" hadde han fått hjelp fra Kari Iveland til å skrive tekstene. Plata var spilt inn og produsert hos kameraten Håkon Iversen - mannen som han sang sammen med på "La det swinge" i 1985. 

Per Øystein: "Vi har kjent hverandre helt siden vi gikk på Foss videregående skole i Oslo i 1982. Vi har respekt for hverandre og jeg har tiltro til Håkon. Jeg vet han som produsent ikke vil snakke meg etter munnen, men jobbe for best mulig resultat. Når vi spilte inn platen la vi vekt på å spille, ikke programmere. Resultatet er blitt en voksenpop-plate med sanger for folk som vil senke skuldrene, sette seg ned og lytte."

Låtene "Bildet som forsvant" og "Vil du ta meg imot" var norske versjoner av låtene "Later" og "Will I recognize" fra "In a Brilliant White".

Per Øysteins plate fikk navnet "Våge" - som et uttrykk for personlige opplevelser. Per Øystein: "Tittelen henspiller på å ta tak i de litt vonde tingene, og våge å gjøre det, slik for eksempel sangen 'Vil du ta meg imot' handler om. Jeg har gått på en smell et par ganger og gått i terapi, og det er godt å ha gjort det. Det er også litt skummelt å gi ut soloplaten. Du har bare deg selv å stole på."

I 2009 kom Per Øysteins første soloplate, kalt "Våge".

Parallelt med innspillingen av plata jobbet Per Øystein som lærer ved Nesodden kulturskole, og Alværn ungdomsskole.

I 2010 åpnet musikkmuseet Rockheim i Trondheim. Og en av de mange artistene som blir presentert der er Fra Lippo Lippi. Slik som at man kan interaktivt kan fylle et stort rom med artikler om bandet.

 Fra Lippo Lippi på Rockheim.

I februar 2011 gjennomførte Per Øystein 5 konserter på Filippinene. i 2012 var Per Øystein ute med sitt 2. soloalbum, kalt "Master of Imperfection". I forkant av utgivelsen ga han ut singelen "Loneliness".

10. september 2012 opptrådte Per Sørensen på Norsk TV2 med FLL låta "Beauty and Madness"

Fra Lippo Lippi fikk dessverre aldri det store gjennombruddet i U.S.A. og Storbritannia som både de selv og andre musikkinteresserte nordmenn hadde håpet på. I så måte delte de skjebne med andre norske band med store ambisjoner på andre halvdel av 80-tallet. Likefullt kan Per Øystein og Rune se tilbake på en opplevelsesrik tid som Fra Lippo Lippi, der spilte inn noen av de beste platene som er gitt ut i Norge - plater som har solgt i respektable 500.000 eksemplarer. Hadde Virgin valgt å satse i U.S.A. slik de lovte, hadde man muligens kunnet sette en ekstra null bak det tallet.

Det hadde Fra Lippo Lippis musikk fortjent.