Men gutta i bandet så ikke direkte smarte ut, så man hadde ikke helt tiltro til at de skulle klare å følge opp "Relax". Men det gjorde de tilgangs med "Two Tribes", som etter min mening faktisk er enda bedre enn "Relax". Jeg fikk ikke så mye forhold til den gitarbaserte singelversjonen. Men da jeg hørte den forførende maxiversjonen ble jeg straks nysgjerrig. Det var tydelig at dette var Trevor Horns verk. Med fengende synthrymter, og pompøse arrangementer som kunne gi assosiasjoner til 2. verdenskrig. Holly Johnsons oppramsing av ting som måtte gjøres om krigs alaramen gikk, var fornøyelig og tøff.

Jeg husker de store forventningene jeg og mange andre jeg kjente hadde til albumet "Welcome to the Pleasuredome". Det var som å gå å vente på julekvelden. Og når ryktene begynte å gå om at det ville komme et dobbeltalbum, lurte jeg på hvordan de skulle klare å fylle to hele album! Jeg så for meg mange remixer av "Two Tribes", "War" og "Relax". 

Men det ble det heldigvis ikke noe av. For bandet hadde flere ess i ermet. Ikke minst i form av den nesten episke tittellåta "Welcome to the Pleasuredome", og den vakre balladen "The Power of Love". I tilleg likte jeg låter som "Black night White Light", "The only star in heaven" og "Ferry cross the Mersey". Samt de låtene jeg hadde hørt fra før. Med sine varierte stil, var det noe for de fleste på denne plata. Fra den rølpete "Born to Run", til musikalsk kunst i "Welcome to the Pleasuredome".

På midten av 80-tallet var Frankie goes to Hollywood mitt store favorittband. Jeg likte mange andre band også da, men ingen så mye som dem.

Men etter denne triumfferden av en plate, ble det først sørgelig stille fra bandet. Og så kom "Liverpool"... Plata var anstendig bra med fine enkeltlåter som "Watching the Wildlife", "Warriors of the wasteland" og "For heaven`s sake". Men den var langt unna kvalitetene til forgjengeren. Det ble en plate du satt på, nærmest for høflighets skyld. For jeg var jo fortsatt stor Frankie fan. Men interessen for bandet døde litt med den plata. Og etter det ble bandet oppløst, og vandret med det inn i musikkhistorien. Jeg var Frankie fan i årene etter også. Men på et annet nivå. I dag tar jeg jevnlig fram platene deres og koser meg med dem. For fortsatt er "Welcome to the Pleasuredome" en vanvittig bra plate som imponerer både produksjonsmessig og låtmessig. 

Men noe reunion av bandet ønsker jeg ikke. Det tror jeg vil ødelegge det fine ettermælet bandet har hos meg og hundre tusener av andre Frankie fans.