|
||||||||||||||||||||||||
|
|
||||||||||||||||||||||||
|
80-tallet var en sprudlende tid musikalsk, der det hele tiden dukket opp artister med et musikalsk uttrykk man ikke hadde hørt før. Ulike sjangre ble fusjonert med stor entuasiasme, og resultatet ble fengende poplåter som ungdommen elsket, og som solgte i store antall. Fun Boy Three fra Coventry var et slikt band. Mellom 1981 og 1983 sjarmerte de både platekritikerne og platekjøperne med sine snodige poplåter framført på utradisjonelle instrumenter, med fokus på trommerytmer, og med sin underfundige humor. Særlig i Storbritannia var låter som "The Lunatics (Have Taken Over The Asylum)", "It Ain't What You Do It's The Way That You Do It", "Tunnel Of Love" og "Our Lips Are Sealed" store hits. Fun Boy Three har også mye av æren for at Bananarama fikk sitt gjennombrudd. Fra å være et ukjent jenteband uten hits fikk de i 1982 to topp 5 hits sammen Lynval Golding, Terry Hall og Neville Staple i Fun Boy Three.
Fun Boy Three og Bananarama. Alle tre medlemmene av Fun Boy Three hadde bakgrunn fra The Specials - et av de viktigste og mest innflytelsesrike bandene i England rundt 1980. Sammen med band som Madness, The Beat og The Selecter skapte de en ska-bølge og en ungdomskultur i både Europa og Nord-Amerika. Musikken var inspirert av 60-talls ska fra Jamaica og britisk pønk. The Specials nådde sitt kommersielle høydepunkt med 80-talls klassikeren og nr. 1 låta "Ghost Town" (1981) - på et tidspunkt der Neville, Lynval og Terry hadde bestemt seg for å forlate bandet og starte opp sitt eget i stedet. Det var motsetninger i bandet, mellom Jerry Dammers, Horace Panter og John Bradbury på den ene siden, som hadde bakgrunn fra kunstskole. Og Terry, Neville og Lynval som hadde arbeiderbakgrunn,og lite skolegang å vise til. Terry: "We split into sides after about a month of being in The Specials. We were dead bitchy behind each others backs and that." I november 1980 tok The Special en 6 måneders pause, slik at medlemmene fikk mulighet til å jobbe med andre prosjekter i stedet. Roddy Radiaton valgte å slå seg sammen med broren sin i bandet The Tearjerkers. Horace Panter ga ut plater under navnet Barnsley Bill, mens bandleder Jerry Dammers og trommeslager John Bradbury jobbet med et nytt Specials-album. Lynval, Terry og Neville som hadde følt seg som et band i bandet begynte å skrive låter med tanke på å bryte ut av The Specials. I The Specials var det meste kontrollert av Jerry Dammers. Han skrev låtene, hadde ideene til lydbildet og imaget bandet skule ha. Noe de tre var lei av å være endel av. Terry: "It was his (Jerry Dammers) group after all." Neville, Terry og Lynval følte at de ikke ble kreditert for bidraget de hadde gitt til bandets låter, noe som var frustrerende for dem. I musikkvideoen til 'Tain't What You Do (It's the Way That You Do It)" ble den legendariske scenen fra musikkvideoen til "Ghost Town" gjenskapt, med Terry, Neville og Lynval sittende inne i bilen. Men denne gang med alle tre i førersetet, og med navnene sine på frontruta.
Heller ikke det økonomiske var noen motivasjon for de tre å fortsette i The Specials, til tross for 2 topp 10 album og to nr. 1 hits. Terry skyldte banken, kreditkortselskapet og venner til sammen 80.000 kroner. Terry: "I was earning nothing with The Specials." En annen ting som spilte inn var at de tre følte at ska ikke lenger hadde noen framtid. Ifølge Neville skjedde det noe med interessen for sjangeren sommeren 1981. Verken platekjøpere eller plateselskapene virket like interessert i ska lenger, og plater med The Selecter, The Beat og The Higsons solgte dårlig. New Romantic og rett fram pop var det folk var opptatt av. De var lei av politiske sanger om volden i gatene, avmakten byungdommen følte, og hatet mot politikerne. I stedet ønsket de å drømme seg bort i en glamorøs verden der man kunne kle seg ut som pirater (Adam & The Ants) eller overklassegutter (Spandau Ballet). Neville: "This new sound was all about trying to have fun instead of challenging what was going on. The person who seemed to realise we had to go down a new path was Terry Hall." Det var Terry som hadde ideen til at han, Lynval og Neville skulle slutte i The Specials for å starte sitt eget band. Neville: "It was Terry who planned our next move. Three of The Specials were about to hand in their cards. Terry showed me and Lynval a way forward." Allerede i forbindelse med promoteringen av singelen "Ghost Town" i juni 1981 hintet Terry, Lynval og Neville at de hadde et nytt band på gang. På det tidspunktet hadde de tre allerede planlagt bandet og låtene et år.
Neville, Lynval og Terry mens de fortsatt var medlemmer av The Specials. Terry: "We didn't exactly say anything in the interviews, but also we didn't sound over-enthusiastic about being in The Specials." Da de opptrådte på Top Of The Pops på BBC med "Ghost Town" visste de at de at dette var siste gang de opptådte med The Specials. Noe som ifølge Terry "was well emotional." Det var Neville som tok mot til seg og fortalte band-leder Jerry Dammers at han, Lynval og Terry tenkte å slutte i The Specials for å starte sitt eget band. Dammers som ikke hadde fattet mistanke ble helt satt ut av beskjeden. Neville: "At first Jerry was totally deflated - it was like I'd hit him in the stomach - bent over with the life pulled out of him. I hated seeing him like that." Dammers prøvde å overtale dem til å bli i bandet, og fortalte at han hadde mange spennende ideer, men til liten nytte. De tre hadde bestemt seg. Muligheten for en reunion av The Specials ble skringlagt da Jerry Dammers gikk til sak mot Neville Staple fordi han i offentlighet hevdet at han hadde vært med og skrevet nr. 1 låta "Ghost Town".
Neville Staple, Lynval Golding, Jerry Dammers og Terry Hall fra hyggeligere dager. I The Specials hadde Terry Hall vært vokalist og ansiktet utad i media, mens Neville og Lynval var bandets musikalske binding til 60-talls ska, da de begge opprinnelig var fra Jamaica. Lynval Golding var født i Saint Catherine på Jamaica i 1951. Og da ska ble den mest populære musikksjangeren på Jamaica på slutten av 50-tallet ble Lynval svært interessert i det Prince Buster, Clement Dodd og Duke Reid ga ut av plater. I ungdommen spilte Lynval både gitar, trommer, bass og piano. Lynval: "I got stuck into music early and never got interested in anything else, really. It's always been music in my life."
Lynval Lynval - eller Limbo som han kalles - vokste opp med en mor på Jamaica og en far som bodde i Coventry. Hans største sorg i livet var da han måtte flytte fra moren og Jamaica i barndommen, for å bli med faren til England, i 1964. Tiden på Jamaica ble svært viktig for Lynval, med musikalsk inspirasjon fra ska og reggae som var den dominerende musikkformen på øya. Inspirasjon som han tok med seg til England og The Specials/Fun Boy Three. Bob Marley og hans The Wailers var de store favorittene i barndommen og "One Love" var den første platen han gikk til anskaffelse av. Senere ble han fan av The Sex Pistols og Jimi Hendrix. Lynval: "I had a weird sort of upbringing. My mother lived in Jamaica and my father lived in Coventry.So I turned to music when I was young." I England gikk Lynval på skole på Linden Road i Gloucester, i nærheten av Wales. I 1969, da han var 18 år gammel, flyttet han og faren til Coventry. Han fikk sin musikalske debut året etter som medlem av The Interrogators. Senere ble han med som gitarist i Pharoah's Kingdom. Det var mens han spilte her at Lynval ble kjent med Jerry Dammers.
Lynval Golding som medlem av Pharoah's Kingdom I 1977 ble Lynval med i The Coventry Automatics - forløperen til det som senere ble til The Specials. Terry Hall og Neville Staple ble medlemmer av The Automatics litt senere. På den tiden Lynval ble med i Jerrys band jobbet han som ingeniør på dagtid, og han hadde allerede kone og barn å ta seg av. Lynval ble omtalt som den eneste ordentlige musikeren i Fun Boy Three. Lynval fikk et litt dårlig inntrykk av Neville første gang de møttes, pga. hans merkelige hobby med å samle på innrammede bilder, av seg selv.. Lynval: "What a nasty bugger! What a bad boy!" Neville hadde et dårlig rykte på den tiden han traff Lynval. Ikke bare pga. bildene, men også for sin kriminelle fortid, der han også hadde sittet i fengsel for å ha gjort flere innbrudd i hus, og for å ha omsatt narkotika. Han hadde også vært i slåsskamp med skinheads, der kniv og jernlenker ble brukt som våpen. Neville: "Stealing was an important part of my teenage life. I stole clothes. I stole food. I stole records. I stole jewellery. I stole stuff for my sound system. And eventually I graduated to burglary." Neville hadde lite å vise til som musiker, og startet opp som roadie for The Specials. Men hans kunnskap om ska-musikk fra Jamaica ble etter hvert verdifull for bandet. Han var også kjent som en notorisk kvinnebedårer, noe han egentlig var litt stolt av.
En ung rebell I likhet med Lynval vokste Neville opp på Jamaica, i byen Christiana, midt på øya. Sammen med søsknene Fay, Dawn og Franklyn. Da han var liten bodde han med moren og besteforeldrene. Faren forlot Jamaica kort tid etter at Neville ble født, for å finne arbeid i Storbritannia. Faren bodde først i London, Coventry, og så tilslutt i Rugby - øst for Coventry. Da han fikk seg jobb her ble den 5 år gamle Neville og søsknene hentet til den engelske byen, i 1961. Moren kom og bodde med faren i 3 år før sistnevnte døde. I likhet med Lynval ble Neville inspirert av ska mens han bodde på Jamaica. En musikalsk interesse han tok med seg til England. 15 år gammel valgte Neville å flytte fra Rugby til nabobyen Coventry, pga. byens mange dansesteder. Og da særlig legendariske Locarno, som hadde DJs som spilte ska og reggae.
Dansestedet Locarno i Coventry. En av DJene het Pete Waterman. Han arrangerte matinée disco for ungdom under 18 år. Waterman kom senere til å bli manager for The Specials, og han ble på 80-tallet kjent gjennom produksjonstrioen Stock, Aitken & Waterman. Han og Neville ble venner, og har vært det siden. Det var også Waterman som fikk Neville opp på en scene for å opptre. I 1973 åpnet Waterman sin egen platebutikk, kalt The Soul Hole, som spesialiserte seg på import, og da særlig ska og reggae-plater fra Jamaica. Noe som ble en viktig inspirasjonskilde for Neville og senere medlemmer av The Specials. Bl.a. jobbet Specials-trommeslager John Bradbury der. Neville: "At the time he had his own record store in town - Soul Hole Records - which of course I never stole from."
The Soul Hole Forløperen til The Specials - The Coventry Automatics - ble dannet i 1977. Musikken ble omtalt som pønk-reggae. Neville ble med i bandet i 1978- I første omgang som DJ og danser og toaster (snakker til musikken) når bandet opptrådte live, og som roadie. Det var Pete Waterman, som var manager for bandet, som introduserte dem til Neville, og fikk han inn som roadie. Da Terry Hall ble medlem av The Specials syntes Neville at han så ut som en karakter fra The Great Gatsby. Neville: "I had seen him around town over the years and always thought he looked like a character out of The Great Gatsby - very stylish." Terry ble født i 1959, og vokste opp i Coventry, som ligger i Midt-England. Begge foreldrene jobbet i bilindustrien. Faren hos Rolls-Royce og moren hos Talbot. Deler av familien var av jødisk opphav. Terry: "I was presented with a star of David when I was a kid and, 10 years on, I found out that my grandfather was a German Jewish watchmaker."
En ung Terry Fotball var det store for Terry i ungdommen, og han var så god til å spille at han ble hentet til Coventry City Youth. Selv om han var fra Coventry og spilte for byens beste lag var Manchester United favorittlaget. Den første platen Terry gikk til innkjøp av i barndommen var en samleplate, kalt "Motown Chartbusters", med bl.a. "I Heard It Through The Grapevine" (Marvin Gaye). Som 10-åring ble han skinhead. For ham var det en moteting mer enn et politisk standpunkt og musikalsk interesse for pønk. Terry: "I've always put fashion above music, and fashion led into music." Likefult ble pønkbandene The Clash og The Sex Pistols musikalske favoritter noen år senere. Som 12-åring ble Terry merket for livet, da han ble dratt inn i en pedofili-ring, under en ferietur til Frankrike. Det tok flere dager før han klarte å rømme fra mennene som hadde fanget ham. Hendelsen førte til et liv med depresjon og ustrakt bruk av medikamenter. I første omgang fikk han psykologhjelp. Terry: "I was sort of drugged up then on Valium for about a year and I didn't go to school." Mye pga. hendelsen klarte ikke Terry å konsentrere seg om skolefagene, så han valgte å avslutte skolegang tidlig.Terry: "I left school and went to a different kind of educationional establishment." Som 15-åring fikk han tilbud om å jobbe i stedet for å gå på skole, noe han sa ja til. Jobben bestod av å skrelle poteter og dele dem opp i skiver. Terry likte jobben da han fikk noen pund hver uke, noe som ga ham mulighet til å kjøpe klær og plater. Samme år, i 1974, var han på sin første konsert, med Pink Floyd på Knebworth. Noe som var en stor opplevelse. Som 16-åring kjøpte Terry albumet "Young Americans" med David Bowie, og ifølge ham selv var det plata som gjorde at han fikk lyst til å bli sanger. Terry: "Everything Bowie did as this time was dead cool." Som 17-årig begynte han i lære for å bli mynthandler. Men han ble kun satt til forefallende arbeid, og myntene og frimerkene interesserte ham ikke, så han sluttet. Han forsøkte seg også som murer, uten at heller det fenget unge Hall. Høsten 1977 ble han med som vokalist i pønkbandet The Squad. Terry var kjent for å stå med ryggen til publikum når han opptrådte med The Squad. Det var gjennom deltakelsen i The Squad at gutta i The Coventry Automatics/The Specials ble oppmerksomme på Terry. Og allerede før jul 1977 ble han vokalist i bandet da han overtok for Tim Strickland som ble sparket. I 1979 endret de navn til The Specials. Som sanger og blikkfang ble Terry et sentralt medlem av bandet. Allerede i juli 1979 var de inne på topp 10 i Storbritannia (som The Special AKA), med singelen "Gangsters". Og året etter gikk de helt til topps med "Too Much Too Young". I oktober 1979 ga de ut albumet "The Specials", som i tillegg til å selge bra (4. plass) ble skamrost i britisk musikkpresse, og som i ettertid regnes som en klassiker for sin betydning for ska-bevegelsen. Som nevnt var det Terry som bestemte seg for å gi seg i The Specials, og som fikk overtalt Neville og Lynval til å gjøre det samme. Han hadde ingen moralske betenkligheter med å forlate The Specials. Terry: "Leaving a band is easy."
The Specials Neville, Terry og Lynval var vokalistene i The Specials. Og da de skulle starte sitt eget band var de ikke så opptatt av instrumenter. De ønsket at fokuset skulle ligge på det vokale. Terry: "We wanted a real vocal group. We didn't really want many instruments with the vocals." Fun Boy Three endte derfor opp med musikk som var relativt minimalistisk. I hvert fall de første årene. Og et godt stykke unna ska. Utad ønsket de å fremstå som en parodi på et popband, noe som forklarer Terrys til tider merkelige framtoning og merkelige svar når han ble intervjuet. Både i The Specials og Fun Boy Three kom Terry til å bli kjent for sin monotone, litt dystre måte å synge på. Det var som han snakket ordene framfor å synge dem. Terry: "If you got some good words then you might as well almost talk them, rather than try to be Shirley Bassey or something." Allerede før Fun Boy Three hadde hatt en eneste plate på listene var de på forsiden av store musikkmagasin som Smash Hits og Record Mirror. Høsten 1981
I intervju med Record Mirror forklarte Terry hvorfor de hadde forlatt The Specials og startet opp Fun Boy Three. Terry: "Basically. The only reason we left The Special was we wanted to form something new called The Fun Boy Three. It was difficult to do this within The Specials, because there are seven in The Specials." Lynval utdypet problemene med å være så mange i samme band: "If you write a song for The Specials, you got think of a brass arrangement, which is trumpet, trombone, saxophone - then you got to arrange for Rhoda to do a little bit as well. You got to arrange Rico's sax solo and Dick's trumpet solo and Roddy's guitar solo. And it's just too much." Da Terry, Lynval og Neville forlot The Specials tok de også med seg manageren Rick Rogers (som nettopp hadde fått sparken i The Specials) og produsenten Dave Jordan. Sistnevnte hadde hatt stor betydning for det spesielle lydbildet The Specials ble kjent for. Terry: "Dave does the sound and really understands what we're doing." Det første folk la merke til var at Terry hadde anlagt ny hårfrisyre. Fra å ha kort pønk-inspirert klipp hadde han nå en bleket, uryddig stor lugg, med hår som var barbert på sidene og bak. Noe som gjorde at enkelte fikk assosiasjoner til karakterer i George Orwells bok "1984". Selv mente Terry at han ikke så annerledes ut enn tenåringer hjemme i Coventry. Terry: "It's the new Coventry look. Every kid in Coventry's got their hair like this nowadays." Neville: "Gone were the tonic suits, Ben Sherman shirts and brogues, and in came Terry's big, fluffy hair."
Terry Hall med den nye hårfrisyren, som nesten fikk like mye oppmerksomhet som det at han hadde forlatt The Specials og startet nytt band. Selv om Terry framstod innadvendt og sky når han opptrådte eller ble intervjuet var han veldig opptatt hvordan han så ut på TV eller på bildene. I et intervju med Smash Hits Magazine sa han at det faktisk var viktigere enn hvordan musikken deres ble mottatt. Terry: "I've never been really interested in what people have said about our music. I'm far more pleased if a photo looks good. Muisc's just something that comes out of me. But when someone takes a photo of you, that's you." Med den nye hårfrisyren stilte han i samme klasse som Philip Oakey fra The Human League, Robert Smith fra The Cure og Mike Score fra A Flock Of Seagulls. Hall ble med det et 80-talls ikon, hyppig karikert i tiårene etter.
Også det litt merkelig bandnavnet fikk oppmerksomhet da de ble intervjuet av musikkmagasiner. Til Record Mirror forklarte de at ordet 'fun' var ironisk ment, med tanke på den litt dystre førstesingelen "The Lunatics (Have Taken Over the Asylum)". Samtidig mente de at de var 3 gutter som likte å ha det morsomt, så da passet navnet bra. Terry: "We all want to have fun. That's not all we want. But it's nice to have fun." Produsent Dave Jordan hevder at det var han som kom på navnet i forbindelse med innspillingen av Specials-singelen "Ghost Town". Han syntes alle så så miserable og triste ut i studio, så han kalte dem The Fun Boys for å være ironisk. "The Lunatics (Have Taken Over the Asylum)" ble Fun Boy Threes første singel, i oktober 1981. Den og de følgende platene ble gitt ut på det britiske selskapet Chrysalis Records. På 80-tallet ga selskapet ut plater med band som Ultravox, Spandau Ballet, Huey Lewis & The News og Blondie. Det var også her The Specials hadde gitt ut platene sine, gjennom sitt eget underselskap 2 Tone Records. I Storbritannia ble det en fin 20. plass for Fun Boy Threes debutsingel. Den kom også inn på listene i land som Australia, New Zealand og Irland. Flere anmeldere så likhetstrekk mellom "The Lunatics (Have Taken Over the Asylum)" og The Specials' "Ghost Town", med sitt dystre preg og monotone sang, og ironiske omtale av tilværelsen. Og den var også opprinnelig tenkt som oppfølgersingel etter suksessen med "Ghost Town". Men fordi Lynval, Terry og Neville sluttet i bandet like etterpå ble den i stedet gitt ut med Fun Bly Three. Terry: "Each verse is about a different lunatic. It's written about peope like Ronald Reagan and Margaret Thatcher. People who take over countries they're not capable of running... A song of today." Lynval: "The song is about the lunatics who get voted in to take control of a country." "The Lunatics (Have Taken Over the Asylum)" bestod kun av bass og synth, i tillegg til vokalen fra de 3, noe som bidro til den montone stemningen i låta. Låta ble spilt inn i studio på første forsøk, uten noen alternative mikser å velge mellom. Terry: "We mixed 'The Lunatics' in one go. Just finish it, and go on to something new." Selv om Terry hevdet at han ikke var musiker og ikke likte å spille på instrumenter, bidro han både på synth og tamtam trommer. Lynval spilte bass, noe han bortimot aldri hadde gjort tidligere.
"The Lunatics (Have Taken Over the Asylum)" Høsten 1981 hadde den (da) ukjente jentetrioen Bananarama en mindre hit med den Afrika-inspirerte "Aie a Mwana". Den nådde ikke opp på den britiske singellisten, men den ble spilt på BBC Radio 1 i programmet til legendariske John Peel. Singelen og jentens friske utseende gjorde at både Smash Hits Magazine og The Face hadde artikler om bandet. En av dem som hørte låta i det programmet og som så artikkelen i The Face om Bananarama, var Terry Hall. Han likte det han så og hørte, da han følte at de stod mye for av det samme som Fun Boy Three. Med inspirasjon fra afrikansk musikk og fokus på det vokale. Terry Hall: "We were looking around for people who were doing stuff like us. We were concentrating on vocals and so are Bananarama. They're more or less in the same boat as us." Hall likte også det 'rufsete' utseendet deres. Terry Hall: "They looked really scruffy. They said they were a band, but they didn't look like a band."
Fun Boy Three og Bananarama. Keren, Sarah og Siobhan takket ja til en forespørsel fra Terry om å spille inn musikk sammen, og like etter, senhøsten 1981, deltok de på innspillingen av albumet "Fun Boy Three". Keren, Sarah og Siobhan satte sitt preg på plata (deltok på 4 låter), ikke minst på låta "It Ain't What You Do (It's The Way That You Do It)". Det var Terry som hadde ideen om å covre låta fra 1939, etter å ha hørt den på en Decca samleplate, kalt "There Goes That Song Again". Det var en trompetist som het Sy Oliver som hadde skrevet den. Terry likte jentene men ble litt oppgitt av at de lo hele tiden i studio, noe som forsinket innspillingen. Terry mente at de heller ikke kunne synge. Likefullt hadde de to bandene det hyggelig i studio sammen og Sarah har bare pent å si om Terry Hall i ettertid. Sarah: "We were petrified in the studio because we thought they’d think we were professional and know what we were doing but we were 18 and had no idea." Også Neville var svært positiv til Sarah, Keren og Siobhan: "Bananarama were lovely girls, and we got on well with them." Neville som var kjent som en damesjarmør hadde imidlertid ikke draget på noen av dem. Neville: "I didn't make out with any of them." På den tiden var Neville kjæreste med Stella Barker, som like etter oppnådde suksess med bandet The Belle Stars. 15. desember 1981 opptrådte Fun Boy Three sammen med Bananarama på en The Jam-konsert på Hammersmith Palais i London. En konsert Lynval Golding har omtalt som den beste han har vært med på. Terry Hall spilte piano på "It Ain't What You Do (It's The Way That You Do It)", noe som var en ny opplevelse for ham. Men han hadde ingen planer om å fortsette å spille piano, da han var i mot å perfeksjonere seg på et instrument. Han mente det tok bort den kreative spontanitetet. Terry Hall: "As soon as I think I'm getting good at an instrument, I'll give it up and go on to something else. It sounds more natural than having ten years of piano lessons."
Terry forsøker seg på tangentene med kyndig veiledning fra Lynval. "It Ain't What You Do (It's The Way That You Do It)" som hørtes ut som et barnerim, ble gitt ut på singel i januar 1982. 25. februar 1982 fikk de seks muligheten til å opptre på svært populære "Top Of The Pops" på BBC. "Top Of The Pops" hadde vært det store programmet på TV da de var små, og å få lov til å opptre der selv var nesten uvirkelig. Sarah: "I thought we were famous when we actually made it on to Top Of The Pops."
Bananarama på Top Of The Pops med "It Ain't What You Do (It's The Way That You Do It)" i 1982. Samme måned nådde singelen en sterk 4. plass på den britiske singellisten. Den ble også en topp 5 hit i land som Belgia, Irland og Nederland.
Singelen ble et gjennombrudd både for Fun Boy Three og Bananarama. For å feire utgivelsen av "It Ain't What You Do" tok Terry, Lynval og Neville seg en tur innom Chrysalis-kontoret på kveldstid og stjal med seg det de fant av alkohol. Deretter kjørte de opp til hjembyen Coventry for å ha seg en fest. I alkoholrus besøkte Lynval og Neville en lokal radiostasjon for å få de til å spille den nye Fun Boy Three-singelen. Deretter gikk turen til en av byens mest populære diskoteker, med samme mål. Her kom Neville i prat med noen gamle venner. Disse vennene var i konflikt med en voldelig gruppering i Coventry, og før de visste ordet av det var de midt oppi en gjengkrig. Neville som hadde erfaring fra ungdommen med gjengoppgjør bidro med sitt, mens Lynval holdt seg utenfor. På nattklubben Release var det imidlertid stakkars Lynval som ble offer for den andre gjengens vrede, da noen stakk ham med en kniv i nakken. Neville: "Lynval was a total innocent - he'd never been a street rude boy like us." Knivtstikket holdt på å drepe Lynval, og legene kjempet for livet hans gjennom natten. Lynval var så redd for å dø at han ikke våget å sove mens han var på sykehuset, så han tvang seg selv til å være våken. Hendelsen gjorde at Lynval ikke lenger våget å gå ut i hjembyen. Han følte seg langt tryggere ute om natten i London. Lynval: "In Coventry you always make sure your back is up against the wall - so you can see who's coming your way. That's a real drag." Dette var dessverre ikke første gang Lynval var blitt angrepet og skadet av fremmede. Høsten 1980 ble han angrepet av noen nynazister i London slik at han trengte legehjelp. På samme tid som Lynval lå på sykehuset etter angrepet måtte Neville gjennom en operasjon på stemmebåndet, noe som gjorde at ingen av dem hadde mulighet til å bidra med noe i studio for en stund. Ikke lenger etter det var Neville involvert i nok et gjengopprør, denne gang med en gjeng med musikere som Neville tidligere hadde konkurrert mot. Heldgvis ble den konflikten løst uten at Neville selv kom til skade, selv om en kamerat av ham fikk en knust flaske slått opp i ansiktet.
Neville og Lynval Samarbeidet mellom Fun Boy Three og Bananarama ble fulgt opp på singelen "Really Saying Something", i mars 1982. Med den forskjell at denne ble presentert som en Bananarama-singel, selv om også Fun Boy Threes navn stod skrevet på singel-coveret. Låta ble ikke å finne på Fun Boy Threes studioalbum. Kun på senere samleplater. "Really Saying Something" var en coverversjon av Motown-bandet The Velveletes' hitsingel fra 1964. I tillegg til å synge på låta, spilte Fun Boy Three alle instrumentene og de produserte singelen. Også denne låta hørtes ut som om den var sunget av et barnekor, med fokus på sangen. Og i likhet med "It Ain't What You Do..." ble singelen en stor hit, med 5. plass i Storbritannia i april 1982, og fine plasseringer i andre land.
Fun Boy Three og Bananarama hadde det morsomt i musikkvideoen til "Really Saying Something" I tillegg til samarbeidet med Bananarama var Neville opptatt med å gi ut singelen "21 Guns" med bandet 21 Guns, på hans eget selskap Shack Records. 21 Guns bestod av roadies fra Specials-tiden, som også var ungdomsvenner av Neville. På debutalbumet "Fun Boy Three" hadde Terry, Lynval og Neville funnet fram til mange snodige instrumenter, i et forsøk på å lage et særegent lydbilde. Noe de klarte. Bl.a. flere afrikanske instrumenter og en xylofon (tangentinstrument) som de betalte 20 kroner for. Terry Hall: "Anything we see, we try out. That's what makes recording so interesting. The album isn't, say, like a collection of 12 ska songs."
Da de gikk i studio hadde de tre ikke noen ideer om hvordan det ferdige resultatet kom til å bli. Lydbildet ble til etter hvert som de jobbet, noe de selv syntes var spennende. Terry: "We don't really know what our LP is going to sound like until we've done it." Selv om det kun var Lynval som var 'ordentlig' musiker av de tre gjorde de det meste på plata selv. Noe de syntes både var forfriskende og en interessant opplevelse. Det var Lynval som også tilbrakte mest tid i studio under innspillingen. Lynval: "I like to be in the studio. I really enjoy recording. Just give me a chance to bang around on different instruments and I'm happy."
Lynval spiller piano mens de to andre forsøker å bidra med sitt. Albumet "The Fun Boy Three" ble gitt ut i mars 1982. Plata fikk god kritikk rundtom, for sin sjarm, fengende låter og særegne, minimalistiske stil. Den oppnådde en sterk 7. plass i Storbritannia, og kom høyt på listene i land som New Zealand (17. plass), Nederland (10. plass) og Australia.
Debutalbumet "The Fun Boy Three" fra 1982. Mange av låtene på "The Fun Boy Three" hadde merkelige trommelyder og vokal som kunne minne om afrikansk stammesang. Ideer til tekster på plata fikkTerry gjennom å se på TV - hans favoritthobby. Terry: "That's what I enjoy doing, basically. I usually get my ideas when the TVs finished for the night." I mai ble den Madness-aktige "The Telephone Always Rings" gitt ut som 3. singel, med en grei 17. plass som resultat. På låta hadde fått hjelp fra blåsertrioen The Swinging Laurels. Sistnevnte band deltok også på innspillingen av "Summertime", og stilte opp på flere av Fun Boy Threes TV-opptredener og i musikkvideoen til "The Telephone Always Rings".
The Swinging Laurels deltok i den morsomme musikkvideoen til "The Telephone Always Rings" I løpet av 6 måneder hadde Fun Boy Three 4 hitsingler på listen (inkludert "Really Saying Something") og et suksessalbum. Og de opptrådte på Top Of The Pops 'hver uke'. I et intervju med den senere popstjernen Neil Tennant (fra Pet Shop Boys) fortalte Terry og Neville at sukessen ikke var noen overraskelse for dem. Terry: "It was no surprise to us. It's something we knew would work because we worked." Neville: "We knew what we wanted to do. We were confident we were going to be successful."
I forbindelse med Fotball-VM, sommeren 1982 arrangerte London's Capitol Radio en fotballkamp mellom kjente band og artister, bl.a. Madness, Gillan, The Beat og Fun Boy Three. Inntektene fra kampen gikk til et veldedig formål.
Suggs fra Madness og Terry Hall fra Fun Boy Three fikk sjansen til å vise sine fotballferdigheter. I juli 1982 ga Fun Boy Three ut en coverversjon av den amerikanske standarden "Summertime" (George Gershwin). Gjort på en særegen måte, med tamtam-rytmer, strykere og blåsere. Singelen nådde 18. plass i Storbritannia. Låta var ikke å finne på debutalbumet, og ble heller ikke å finne på bandets neste album. Låta var produsert av de tre selv, og hadde et proft lydbilde. Likefullt var ikke Neville fornøyd med Fun Boy Threes versjon av den amerikanske standarden: "It's pretty nasty and the late George Gershwin must have been spinning hard in his grave."
Musikkvideoen til "Summertime" I desember 1982 ble "The More I See (The Less I Believe)" gitt ut som 4. og siste singel fra albumet "The Fun Boy Three". Låta handlet om konflikten i Nord-Irland, noe Terry uttrykte godt gjennom måten han sang på. På coveret til singelen hadde de tatt bort 'The' foran bandnavnet, slik at de nå kun het Fun Boy Three. Lilkefullt het de fortsatt The Fun Boy Three på selve singelen. På det neste albumet og de følgende singlene brukte de kun navnet Fun Boy Three.
I desember 1982 ble 'The' fjernet fra bandnavnet. I 1982 var Neville og Lynval også opptatt med et annet bandprosjekt, kalt Splashdown. De var ikke medlemmer av bandet selv, men produserte singelen "It's A Brand New Day" for Coventry-bandet, som bestod av 3 jenter og to menn. Neville: "Splashdown is a band with a new sound, happy and discoey." Singelen ble gitt ut på Nevilles Shack Records. Det ble gitt ut ytterligere tre singler med Splashdown på selskapet. 16. januar 1983 opptrådte Fun Boy Three hos Kid Jensen på BBC Radio 1. Her framførte de mange av låtene på det kommende albumet. Tidlig i 1983 dro Fun Boy Three ut på turne, med oppstart i Bristol, 13. februar. I England opptrådte de bl.a. på legendariske Hacienda i Manchester, og Glastonbury-festivalen, 18. juni 1983.
Alle koristene på turneen var jenter, noe som ble lagt merke til i pressen: "What The Specials did for racial equality, the live Funboys will do for the balance of the sexes." Terry mente valget var bevisst, og at de ønsket jentene som en motvekt til Fun Boy Three som bestod av 3 menn. Terry: "It was deliberate (tilsiktet). It's the best way to complement an all male band - to have all females. It's the most no-sexist, but sexist thing to do." Terry mente stemningen bak scenen var bedre med så mange jenter i turnebandet. Da han turnerte med The Specials følte han seg som medlem av en 'gategjeng', og stemningen kunne bli amper. Terry: "In The Specials it was like a gang thing. I think that's bad in a group." Lynval hadde med seg kjæresten sin, noe som også bidro til en roligere stemning. Også Terry hadde kjæreste på den tiden. Jeanette ble også senere hans kone, og sammen med henne fikk Terry guttene Felix og Theo. I tillegg til å være kjæreste tok Jeanette også seg av det økonomiske for Fun Boy Three.
Terry med kjæresten Jeanette på WOMAD Festival i Shepton Mallet. Også Lynval (en jente) og Neville ble fedre på den tiden. Neville har vært svært aktiv på damesiden, og er far til hele 8! barn. I ungdommen fikk han Sheena med en dame som het Yvonne, Byron og Melanie med Ideta, Darren med Carmen, Andrea med Yvonne (nr. 2). Senere fikk han Tara og Neville med Paulette, og Amber med Liverpool-damen Tracey. Av disse var det Ideta, som Neville var sammen med i ungdommen og gjennom 80-tallet, som var den store forelskelsen. På den tiden bodde både Lynval, Neville og Terry fortsatt i hjembyen Coventry. Terry bodde der selv om han syntes det var en kjedelig by. Terry: "It doesn't interest me at all, Coventry. It's very boring."
Lynval, Terry og Neville med jentene. Etter kun kort tid på veien ble flere av konsertene avlyst og flyttet fram 14 dager, fordi Terry var mentalt sliten, og Lynval og Neville var forkjølet. Terrys psykiske problemer fikk oppmerksomhet i musikkpressen, bl.a. i Record Mirror. Magasinet mente Terry var et mentalt vrak og at en lege hadde fortalt ham at han var psykisk utslitt.
Oppslag i Record Mirror Konsertene fikk hyggelig omtale i media, bl.a. den i Leeds, 1. mars 1983. Her fikk de skryt for å gjøre en mer vital versjon av "Summertime" enn den som var å finne på singelutgivelsen. Parallelt med at de var ute på turne ble bandets 2. album "Waiting" gitt ut, i februar 1983. Albumet var produsert av meritterte David Byrne fra Talking Heads. Amerikanske Byrne var en av de mest suksessrike og annerkjente musikerne på den tiden, og det at han deltok på plata bidro til økt interesse for "Waiting". Talking Heads og Tom Tom Club (TH spin-off) hadde vært favorittbandene til Lynval, Neville ogTerry da de spilte inn førsteplata. Med sine rytmer og snodige låtarrangement. Så for de tre var det inspirerende å få lov til å jobbe med Byrne.
David Byrne i 1982 Byrnes bidrag til plata var å gi Terry gode råd når det gjaldt å skrive låter, og til å hjelpe dem med å skape nye lydbilder. Til å ta seg av det tekniske hadde de allerede god hjelp i Jeremy Green (The Clash, Elton John, Ian Hunter). Terry: "I thought it necessary to get someone in who could give advice on certain things. Certain lyrics, and certain styles of music. We got a really good sound engineer - Jeremy Green - if you want something he can set it up on the desk." Som den 'eneste' musikeren i bandet måtte Lynval skape musikk ut av alle ideene til Terry og Neville, noe han mente gikk helt fint. Lynval: "They're throwing ideas at me all the time. Although Terry and Nev can't play the ideas are more important than the person who can actually play. If you've got an idea, you've got a definite sound in your head. You can explain it to someone and they can pick up on it and play it."
Lynval, Terry og Neville i studio. Britiske musikkanmeldere lovpriste plata med mange fine superlativer. De likte låtene og produksjonen, men mente samtidig at den var litt polert i lydbildet, noe bandet ikke var uenig i. Terry: "I don't think we can get more polished than we did on that LP." Salgsmessig gikk det bra med 14. plass i Storbritannia, og plassering på amerikanske Billboard, med 104. plass. Mens debutplaten "Fun Boy Three" hadde hatt et minimalistisk lydbilde var dette en mer rett fram popplate med snodige og dype tekster om sosial urettferdighet, mental sykdom og kriminalitet. Lynval: "I think the songs are about things that have affected us all. They express something we've been through." "Tunnel Of Love" omhandlet skilsmisse, mens "The More I See" handlet om den britiske folketrygden. Låta med det mørkeste innholdet var Terrys selvbiografiske "Well Fancy That!", der han på en detaljert måte forteller om den forferdelige opplevelsen av å bli seksuelt misbrukt, under en ferietur til Frankrike: Woke up with a shock, and your hands on me, Terry: "The only way I could deal with the experience was to write about it, in a song. It was very difficult for me to write, but I wanted to communicate my feelings." "Well Fancy That!" gjorde dypt inntrykk på produsent David Byrne, og han var imponert over at Terry torde å fortelle historien sin i låta. David Byrne: "He didn't tell his mum, he didn't tell his friends, but he's going to tell everybody." Den Madness-aktige "We're Having All The Fun" og den barne-TV aktige "Farm Yard Connection" var mer uhøytidelig moro fra Terry og co. "Waiting" åpnet på en vital og leken måte med piano-instrumentalen "Murder She Said". Man fikk assosiasjoner til britisk musichall når man hørte fingrene danse bortover tangentene. Låta var en cover av Ron Goodwin And His Orchestras "Murder She Says", fra 1961. Da i en symfonisk versjon.
Fun Boy Threes 2. studioalbum "Waiting" fra 1983 var en gjennomført plate. 29. april 1983 ga Fun Boy Three ut popperlen "Our Lips Are Sealed" på singelplate. Låta ble skrevet allerede i 1980, da The Specials og det amerikanske jentebandet The Go-Go's var på turne sammen i U.S.A. Terry Hall skrev låta sammen med Jane Wiedlin, en dame han også hadde en affære med under turneen, selv om han hadde kjæreste hjemme i England. Dvs. de skrev halve låta på den turneen, og skrev den ferdig hver for seg etterpå. Terry: "We wrote part of the song when toured together over there. The Go-Gos' went back home and we went to Japan. We finished half of the song each in those countries." Terry: "I always wanted to write songs for girls. I think girls are far more interesting than males." Jane Wiedlin: "In 1980 we were playing at The Whisky on Sunset Strip, and The Specials were in town from England, and they came to see us, and they really liked us and asked us if we would be their opening act on their tour. I met Terry Hall, the singer of The Specials, and ended up having kind of a romance. He sent me the lyrics to 'Our Lips Are Sealed' later in the mail, and it was kind of about our relationship, because he had a girlfriend at home and all this other stuff. So it was all very dramatic."
Jane Wiedlin var med og skrev "Our Lips Are Sealed". Terry hadde nesten glemt låta da han året etter fikk en telefon fra Jane med spørsmål om det var greit at den ble gitt ut med The Go-Go's, som bandets debutsingel. Terry hadde ikke noe imot det. Og den upbeat-versjonen som jentebandet spilte inn ble en stor hit, med 2. plass i Australia, 4. plass i Canada og 20. plass i USA. I Storbritannia ble ikke The Go-Go's singelen lagt så mye merke til, med en 47. plass på den britiske singellisten. Så da Fun Boy Three bestemte seg for å spille inn sin egen versjon av "Our Lips Are Sealed" var låta relativt ukjent i England. Fun Boy Threes versjon var annerledes, med et litt mer dystert, rytmisk og grandiost preg. Låta nådde en sterk 7. plass i Storbritannia og 13. plass i Irland.
Terry, Lynval og Neville fikk muligheten til å opptre på Top Of The Pops med "Our Lips Are Sealed" Også "The Tunnel Of Love" (10. plass) "The Farm Yard Connection" ble gitt ut som singler fra "Waiting". I mai 1983 opptrådte Fun Boy Three på populære Old Grey Whistle Test på BBC, på en 40 minutters konsert som ble filmet på Regal Theatre i Hitchin, England. I juli 1983 fortsatte Fun Boy Three turneen i U.S.A. Det var meningen at de skulle fortsette turneen i hjemlandet etterpå. Men kort tid etter at de dro over til U.S.A. ble bandet plutselig oppløst. Til stor overraskelse fra folk rundt dem og musikkpressen. Visstnok til stor overraskelse for Lynval og Neville også, som kom hjem fra ferie på Jamaica da de fikk nyheten om at bandet deres var oppløst. Neville: "Once we were back in the UK, we were in for a shock. We both received a phone call curtly (kort) informing us that Terry had left the band. Fun Boy Three was finished. Me and bubblegum pop were over."
Neville, Lynval og Terry i U.S.A. kort tid før bandet ble oppløst. I forkant av oppløsningen av bandet gikk det rykter i media om at Terry ikke hadde pratet med Neville og Lynval på 3 måneder, og at de var uenige om den videre retningen. Lynval og Neville ønsket å spille ska, mens Terry ønsket å videreutvikle popsoundet fra "Waiting". I et intervju med No1 Magazine i 1984 forklarte Terry bruddet med at han var iferd med å bli leder av bandet, og det var noe han mislikte å være da han ikke likte ledere.. Terry: "I was getting to selfish. I felt the group had become too much me. Towards the end Fun Boy Three just became dull." Terry var lei av å være frontfigur i media, den som svarte på spørsmålene i intervjuer - rett og slett fordi de to andre ikke giddet. Og han var lei av å være den eneste som hadde musikalske ideer. Terry: "It was only one person's ideas. It could never be strong." Heller ikke Neville var fornøyd med tilværelsen i Fun Boy Three. Han følte han var blitt redusert til en korist - knapt nok! Neville: "I was barely a backing vocalist, just a kind of ornament on stage." Økonomisk var likevel Fun Boy Three en hyggelig opplevelse for Neville, der han fikk råd til å kjøpe seg både en Lotus, en Alfa Romeo, Bentley og en Porsche. Enkelthendelsen
som gjorde at Terry fikk nok var da han i forkant av konserten i
Nottingham dekorerte scenen med amerikanske flagg, og verken Lynval eller
Neville reagerte på stuntet - de brydde seg rett og slett ikke om noe som
helst. Terry: "Not one person in the band questioned them - nobody
was bothered that they were playing under American flags. They weren't
thinking at all. We couldn't do anything then but split up." Terry ønsket også å ha muligheten til å leve et normalt liv igjen. Sånn som det å gå på fotballkamper, noe han ikke hadde gjort på lenge. Terry Hall valgte å forlate London, der han hadde bodd den seneste tiden, og flytte hjem til Coventry etter at Fun Boy Three ble oppløst. Hjemme i Coventry kom Terry i kontakt med musikerne Toby Lyons og Karl Shale, og sammen med de dannet han popbandet The Colour Field. De fikk endel oppmerksomhet i media, og singelen "Thinking Of You" og albumet "Virgins And Philistines" nådde begge 12. plass i Storbritannia. Men etter det mistet folk interesse for dem. I årene etter var Terry involvert i bandene Terry, Blair & Anouchka, Vegas (med David A. Stewart fra Eurythmics) og Gorillaz, i tillegg til flere soloplater som ikke har solgt all verden. Etter Fun Boy Three ble Lynval og Neville med i bandet Pauline Black With Sunday Best. Men samarbeidet resulerte ikke i mer enn en singelutgivelse ("Pirates On The Airwaves"). Etter det dukket de opp som gjesteartister og produsenter i årene som fulgte, uten å bli lagt så mye merke til. De har også vært medlemmer av ulike band som har reist rundt og opptrådt. Lynval flyttet etter hvert til Seattle. Visstnok fordi ungdomsidolet Jimi Hendrix var derfra. Siden 1993 har The Specials vært gjenforent flere ganger, med ulike besetninger. I den første reunion-utgaven deltok Lynval og Neville. På en liveplate gitt ut med The Specials i 2001 deltok Neville. I 2007 ble Terry Hall med da The Specials opptrådte på Glastonbury-festivalen. Størst interesse for The Specials var det rundt 2019 da et gjenforent band ga ut albumet "Encore", som gikk helt til topps i Storbritannia. På albumet var en coverversjon av "The Lunatics Have Taken Over The Asylum" blant låtene. Verken Specials-sjef Jerry Dammers eller Neville Staple var med i den nye utgaven av bandet, som kun bestod av Terry Hall, Lynval Golding og Horace Panter, samt innleide musikere.
Neville, Terry og Lynval Fun Boy Three holdt det gående kun i to år. Men på den tiden rakk de å gi ut to minneverdige allbum og en lang rekke fengende hitlåter. De står igjen som et hyggelig 80-talls minne, som nok et snodig band fra det sprudlende musikalske 80-tall.
Terry Hall: "People who don't know me think I'm miserable... People who know me - they know I'm miserable."
|
||||||||||||||||||||||||
|
|
