For mange musikkinteresserte er nok Giorgio Moroder et ukjent navn. Men om man spiller av kjente låter som "Call Me" med Blondie, "Take My Breath Away" med Berlin, "Cat People (Putting Out Fire)" med David Bowie, "Flashdance" med Irene Cara, "NeverEnding Story" med Limahl, "Together In Electric Dreams" med The Human League, eller "Love Kills" med Freddie Mercury vil nok de fleste nikke gjenkjennende. Moroder skrev og produserte alle disse låtene som gikk til topps på hitlistene rundt om i verden, og som også ble brukt i populære filmer på 80-tallet. "Soundtrack Of The 80's" ville ikke blitt det samme uten Moroders mange hits fra tiåret.

På 70-tallet var Gorgio en pionér innen elektronisk dansemusikk gjennom sine plateutgivelser med disco-divaen Donna Summer. Nr. 1 hiten "I Feel Love" fra 1976 var den første disco-låta som i sin helhet ble til ved hjelp av synthesizere. 

På 70- og 80-tallet skrev og produserte Giorgio Moroder mange av låtene vi forbinder tiåret med.

På 70- og 80-tallet skrev han soundtracket til mange av de mest populære filmene, slik som "Midnight Express" (1978), "American Gigolo" (1980), "Cat People" (1983), "Flashdance" (1983), "Scarface" (1983), "Metropolis" (1984), og "Top Gun" (1986). Til sammen skrev han musikk til hele 13 filmer, de fleste på 80-tallet.

Giorgio var også mannen arrangørene av store idrettsarrangement henvendte seg til når de skule ha en storslått vignettlåt. Han skrev musikk til Sommer-OL i Los Angeles i 1984 med "Reach Out" (Paul Engemann) , Sommer-OL i Seoul i 1988 med storhiten "Hand In Hand" (Koreana), og Fotball-VM i Italia i 1990 med "Un'estate italiana" (Edoardo Bennato og Gianna Nannini).

I løpet av sin karriere har Giorgio også mottatt 3 Oscarpriser, 3 Grammy Awards og 4 Golden Globe.

I ettertid er det nok bidraget til electronica-sjangeren Moroder vil bli husket for mer enn låtene og filmene, der han sammen med artister som Kraftwerk, Tangerine Dream og Brian Eno var blant de første som skapte populærmusikk basert på elektroniske instrumenter. Og som på 80-tallet og utover ble forbilder for en nye generasjoner av musikere som skapte electronica innen sjangere som synthpop, italo-disco, ambient, synthrock, dance, hip-hop m.m.

Innimellom samarbeidet med andre artister og de mange soundtrackene spilte Moroder også inn album under eget navn som regnes som viktige innen electronica-sjangeren, slik som "From Here To Eternity" (1976) og "E=MC²" (1979). 

Omtrent på samme tid som 80-tallet gikk over i 90-tallet forsvant Giorgio Moroder ut av syne for popinteresserte. Han fortsatte å produsere plater, og remixe låter uten at det ble lagt merke til i samme grad som 10 år tidligere. Likefullt har han holdt det gående helt fram til i dag. I en alder av 75 år i 2015 var han ute med sitt første soloalbum på 23 år, med "Déjà Vu". Det ble en suksess på linje med det han gjorde på 70- og 80-tallet, og hyllet av de mange elektronika-artistene i tiden som hadde Giorgio som musikalsk forbilde da de vokste opp, slik som populære Daft Punk som i 2013 hyllet ham på låta "Giorgio By Moroder" på deres nr. 1 album "Random Access Memories".

Giorgio Moroder ble født i 1940 i den lille byen Urtijëi, like ved vintersportstedet Val Gardena, nord i Italia. Området kalles Syd-Tirol og er befolket av germanske folkegrupper som snakker tysk. Giorgios familie er av italiensk opprinnelse, og døpenavnet hans er Giovanni Giorgio, men han ble kalt Hansbjörg (tysk for Giorgio) av sin mor. Moroder er et vanlig etternavn i Italia, og kommer av ordet 'mureda' som betyr hus bygd i mur (i stedet for tre). Giorgio vokste opp sammen med sine tre brødre. Faren jobbet som resepsjonist på et hotell, i tillegg til at han underholdt gjestene med pianospill. I likhet med Giorgio kom brødrene til å jobbe innen kunsten i voksen alder, to av dem endte opp som skulptører mens den tredje ble maler.

Urtijëi ligger i Alpene

I oppveksten pratet Giorgio italiensk hjemme og tysk på skolen med kameratene. I tillegg pratet han også retoromansk som er et gammelt latinsk språk som ellers er mest vanlig i Sveits.

En ung Giovanni Giorgio (til høyre) hjemme i Urtijëi

Girgios familie livnærte seg som kunstnere, som malere, skulptører, og forfattere, og muligens var det kunstnergenet som gjorde at han med tiden fikk så stor interesse for musikk. Giorgios første musikalske oppplevelse var da han hørte "Diana" med Paul Anka i 1957. På det tidspunktet han hørte låta visste han ikke hvem som sang, og det tok ham lang tid å finne det ut. Giorgio: "I heard this song on the radio when I was 15 and I couldn’t get it out of my head. The problem was that I missed the artist’s name, so it took me ages to find the single at the local record shop – these things were much harder back then, without the internet. Diana was the song that got me into making music professionally. I did a cover version of it and that became my first moderate hit."

Da han gikk til platebutikken for å kjøpe singelen spurte han først etter "Italiana, Italiana", da han trodde det var det Anka sang.

"Diana" med Paul Anka

Radiostasjonene som spilte amerikansk popmusikk ble en viktig del av livet til unge Giorgio, og i tillegg til Paul Anka likte han artister som The Platters, Elvis Presley, Bill Haley og sort musikk generelt. Giorgio: "There was a lot of Elvis Presley as well, of course. Bill Haley, I remember. The Platters as well and some of the early rock stuff. At that time, there were a ton of movies with African-American singers and I always loved black music."

Inspirert av "Diana" og de andre hitlåtene fra U.S.A. bestemte Giorgio seg for å lære seg å spille gitar. Og etter hvert som ferdighetene på gitaren ble bedre økte også interessen for ham fra det annet kjønn. Giorgio: "I played a little guitar at parties and the girls got interested. I guess I wanted to be a musician anyway, but with the additional allure of having some girls."

På den tiden gikk Giorgio på kunstnerskole. I 1959 flyttet han til  den større byen Bolzano for å gå på teknisk fagskole. Men skolegangen ble erstattet med rock'n roll, der han heller reiste rundt og opptrådte med sin gitar. I desember 1959 ble han med i bandet The Happy Trio, og med de reiste han rundt i Europa og opptrådte. Bla. på Savoy Hotel i London. 

Et av medlemmene i bandet hadde en Revox båndopptaker som de brukte til å ta opp noen av konsertene de gjorde. Etter en stund kjøpte de inn en opptaker til, og etter det hadde Giorgio det morsomt med å spille av lyder på den ene, legge til lyder, og så ta opp lydene på den andre. Og sånn holdt han på med å ta opp lyder fram og tilbake, for å skape et fyldig lydbilde.

Giorgio med sin gitar.

På starten av 60-tallet tilbrakte han også mye tid i Aachen vest i Vest-Tyskland. Byen som er kjent for sine spa- og velværesentre er også stedet der det første diskoteket i landet ble åpnet, i 1959. Scotch Club var et stilfullt sted med velkledde mennesker der mannfolkene risikerte å bli stoppet i døra om de ikke hadde på seg slips. I tillegg til Giorgio fikk også kjente artister som Peter Maffay og Udo Jürgens sitt gjennombrudd her. Giorgio pleide å framføre 7-8 låter på Scotch Club og de andre diskotekene han opptrådte på. I stedet for leie seg inn på hotell pleide han å sove i bilen mellom oppdragene. Eieren av Scotch Club var leder av den tyske DJ-organisasjonen (DDO), hvor også Gorgio var medlem.

I starten spilte Giorgio gitar, men han syntes ikke gitarspillet hans passet sammen med pianiospillet, så han byttet til basgitar i stedet. Når han hadde tid til overs satt han og plunket på pianoet, noe som kom godt med senere. Giorgio: "I started to play a little piano. You know, when you're a musician, you have plenty of time, like in all the afternoons, we didn't know what to do, so I was playing a little piano, in the bar or club where we were playing."

Hans manglende skolering innen musikk gjorde at Giorgio gjorde ting på sin egen måte, med akkorder som ikke lignet på det som ellers var vanlig å bruke. Med tiden kom dette til å bli en av hans fortrinn når han skrev poplåter. 

I 1967 var Giorgio lei av livet på veien og ønsket heller å konsentrere seg om å skrive og spille inn musikk. Han valgte å slå seg ned i den tyske storbyen Vest-Berlin, som på den tiden lå som en øy inne i Øst-Tyskland. Han hadde en tante der som han kunne bo hos, og han fikk seg jobb som lydtekniker. Å flytte tilbake til Italia var ikke noe alternativ for Giorgio: "There was nothing for me in Italy besides family." Giorgio ønsket egentlig å jobbe som komponist, men som en start kunne han godta å jobbe som lydtekniker. Giorgio: "I went to this publisher, and they didn't really like any of my songs, but they said, "It looks like you're a good sound engineer. We just opened a little studio. Why don't you become our sound engineer?" So I said, "Great. At least I have a job in the company."

Allerede i 1965 var han ute med sin første singel, kalt "Cerca (Di Scordare)". Artistnavnet da og de følgende årene var Giorgio.

25 år gammel fikk Giorgio Moroder sin debut på plate, med "Cerca".

I 1966 ga han ut de tre singlene "Bla Bla diddly", "Stop", og "Glaub An Mich"/"Believe In Me". Med "Bla Bla Diddly" kom han på 56. plass på den franske singellisten, mens "Stop" viste at Giorgio hadde tatt nye steg produksjonsteknisk. Disse låtene ble også å finne på flere hits-album som ble gitt ut på den tiden. På "Bla Bla Diddly" kalte han seg Giorgio And The Morodians.

I 1966 skrev Giorgio også "Es Kam Wie Der Blitz" og "S.O.S." for den populære tyske artisten Michael Holm - to låter som begge ble gitt ut på singel. Samarbeidet med Holm kom til å fortsette i årene som fulgte, til felles glede.

I 1967 skrev Giorgio låter for en lang rekke artister. Minst ti av dem ble gitt ut på singel. Størst suksess hadde han (og Holm) med "Ich sprenge alle Ketten" for populære Ricky Shayne som nådde 20. plass i Tyskland og 9. plass i Østerrike. Platesalget ga Giorgio inntekter som kom godt med.

I 1967 ga Giorgio og Holm også ut singelen "Mr. Strauss" under navnet Johnny Schilling.

I 1968 ga Giorgio ut singlene "Lilly Belle", "Cinnamon" og "Yummy Yummy Yummy" under eget navn. Sistnevnte var en coverversjon av Ohio Express' store hit fra samme år. I 1968 skrev Giorgio også hitlåta "Du Bist Zu Schön, Um Allein Zu Sein" for Ricky Shayne.

  "Lilly Belle" med Giorgio

I 1969 fikk Gorgio sitt gjennombrudd som artist i Europa da han ga ut den lett banale singelen "Looky Looky" - en låt med tydelig Beach Boys inspirasjon. Den gikk til topps i Frankrike, nådde 3. plass i Sveits, 4. plass i Belgia, og 26. plass i Tyskland. I Norge kom ikke "Looky Looky" inn på VG-lista, men den oppnådde en fin 5. plass i det populære radioprogrammet Ti i skuddet på NRK radio, 10. oktober 1969.

"Looky Looky" var den første låta Giorgio også produserte, i tillegg til å ha skrevet den. Den er også å finne på senere samleplater med Giorgio.

 I 1969 hadde Giorgio fått mustasjen som kom til å bli hans kjennetegn gjennom mange år.

Her fra et TV-show der han framførte "Looky Looky".

Samme år ga han også ut singlene "Mah Nà Mah Nà" og "Monja".  Disse singlene samt "Yummy Yummy Yummy" ble å finne på Giorgios debutalbum "That's Bubble Gum - That's Giorgio" fra 1969. Plata var en lettvekter av en plate med  intetsigende coverversjoner av kjente låter, slik som "Proud Mary" og "Bad Moon Rising" med Creedence Clearwater Revival. I tillegg til "Looky Looky" var "Make Me Your Baby" den eneste låta Giorgio skrev selv på albumet. Tyggegummipop var et passende navn på musikken på plata. "That's Bubble Gum - That's Giorgio" ble heller ingen salgssukses, og kom ikke inn på listene noe sted.

 Giorgio Moroders debutalbum "That's Bubble Gum - That's Giorgio" fra 1969.

I 1969 skrev Giorgio og Michael Holm "Ich Liebe Dich - So Wie Du Bist" for France Gall. 4 år tidligere hadde France vunnet Melodi Grand Prix for Luxembourg.

I 1969 skrev også Giorgio låta "Doo-Bee-Doo-Bee-Doo" for den italienske komponisten Piero Umiliani. Den ble å finne som B-side på Umilianis singel "Mah-Ná Mah-Ná", hentet fra filmen "Sweden And Hell". I 2014 ble den lett banale "Doo-Bee-Doo-Bee-Doo" hentet fram igjen da den ble brukt i en reklame for Volkswagen. En reklame som ble sendt i beste sendetid i pausen på Super Bowl-finalen.

I 1970 ble "Muny, Muny, Muny" fra "That's Bubble Gum - That's Giorgio" gitt ut på singel. Fra 24. juni til 11. juli deltok Giorgio på sommerfestivalen Cantagiro i Italia.

I 1970 skjedde det to ting som ble vendepunkt i Giorgios karriere. Han valgte å flytte fra Berlin til München for å slippe unna den deprimerende Berlinmuren, og for å komme nærmere familien i Nord-Italia.

I München ble han en dag introdusert for en klassisk komponist som hadde et apparat med mange ledninger koblet til. Apparatet var så stort at det stod montert på en bil. Komponisten som laget 'konkret musikk' viste Giorgio hvordan apparatet virket. Men Giorgio lot seg ikke imponere av det han fikk presentert, med en tone som endret seg en gang i minuttet. Men etter at komponisten var gått fikk han en bedre demonstrasjon av det som mest sannsynlig var en moog-synthesizer, av kameraten Robbie. Og da fikk Giorgio høre hva apparatet var i stand til å skape av toner. Giorgio: "He set the synthesizer and he showed me a few things, and I thought, 'Wow! It's fantastic!'. I was immediately fascinated by the possibilities and different types of sound that was able to produce."

Like etter hørte Giorgio albumet "Switched-On Bach" med Wendy Carlos. Plata ble gitt ut i 1968, og bestod av komposisjoner av Bach spilt på en moog-synthesizer. Det var ingen som hadde gjort noe lignende tidligere. Plata ble en salgssuksess, med 10. plass på amerikanske Billboard, og en viktig bidragsyter til at moog ble brukt i populærmusikk i stedet for eksperimentell musikk, som var mest vanlig fram til da.

Giorgio: "This record was the reason I started playing the synthesizer in the early ’70s. It was the concept and the sounds that appealed to me. Carlos played Johann Sebastian Bach’s Baroque sonatas with only her Moog synthesizer. Despite its experimental approach, it became the first classical album in history to sell half a million copies. It’s still a great album, even today."

Giorgio: "It sounded absolutely intriguing to me, to have one instrument which would play an oboe, a violin, and a piano. So I tried to find out who has one, because I wanted to hear it. So I found out that a German classical composer had bought one. I think it was the second or fourth ever."

 "Switched-On Bach" med Wendy Carlos fra 1968 var en viktig utgivelse i historien om electronica.

Samme år som han første gang hørte lyden av en synthesizer inkorporerte han instrumentet i en låt han skrev og produserte. Den het "Arizona Man" og ble gitt ut med tyske Mary Roos. 'Synthlåta' ble en stor hit, med 9. plass i Tyskland, og var den første tyskspråklige hiten i Tyskland der en synthesizer ble brukt. "Arizona Man" hadde et synthriff som gikk gjennom låta, i tillegg til et elektronisk bakgrunnskomp.

Giorgio ga også ut sin egen versjon av "Arizona Man" på singel i 1970, sunget på engelsk. Låta har blitt spilt inn av en lang rekke artister i årene etter.

'Synth-hiten' "Arizona Man"

I 1970 ble det gitt ut et album kalt "Giorgio" som inneholdt omtrent de samme låtene som "That's Bubble Gum - That's Giorgio" - beregnet for det brasilianske markedet. Blant de nye låtene som var tatt med var Giorgios versjon av "Arizona Man", og "Moody Trudy".

Til tross for bruken av moog-synthesizer var det først våren 1971 at Giorgio gikk til innkjøp av sin egen utgave av maskinen. Denne koblet han til en 24-spors opptaker, og dermed var han igang. 

Innimellom alle plateinnspillingene hadde Giorgio også tid til å dyrke kjærligheten.

Her med sin kone Heidi i januar 1971.

I 1971 var kameraten Michael Holm ute med sitt 3. album, kalt "Michael Holm". Og Giorgio var med og skrev 7 av låtene på plata sammen med Holm, blant annet "Nachts Scheint Die Sonne" (solen skinner om natten). 

Den synthdrevne og fengende låta med tydelig glamrock-inspirasjon ble en mindre hit i Tyskland for Holm med en 29. plass. Det var Holm selv som skrev den tyske teksten til låta.

"Nachts Scheint Die Sonne" med Michael Holm

Like etter var også Giorgio ute med en versjon av låta, denne gang kalt "Son Of My Father", først som B-side på singelen "I'm Free Now", deretter som A-side sammen med "Underdog". Den engelske teksten var skrevet av engelskmannen Pete Bellotte. Bellotte hadde kommet til Tyskland litt tidligere som medlem av bandet Linda Laine & The Sinners. I Tyskland traff han den store kjærligheten og ble gift, noe som gjorde at han valgte å bli igjen i landet. Bellotte ønsket å jobbe med musikk, og da helst som plateprodusent. Gjennom Ariola Records kom han i 1970 i kontakt med Giorgio som på den tiden trengte en lydtekniker. Møtet mellom de to startet litt dårlig, da Giorgio forventet at Bellotte skulle bære kofferten hans, noe han ikke ville gjøre. I tillegg til å jobbe som tekniker i studio hjalp Bellotte til med å skrive engelske tekster til Giorgios låter. Samarbeidet mellom de to kom til å fortsette og Bellotte ble etter hvert likeverdig med Giorgio i studio, som en av 70-tallets dyktigste produsenter. De to kom til å bli svært produktiv gjennom 70-tallet der de produserte og skrev låter for en lang rekke artister.

I likhet med Giorgio var Bellotte opptatt av en sunn livsstil og verken drakk eller røykte.

Et litt senere bilde av Giorgio Moroder og Pete Bellotte

Giorgios versjon av "Son Of My Father" nådde kun 47. plass i Tyskland, og 26. plass i Frankrike. Mer positivt var det at låta slo an i U.S.A. med 46. plass på Billboard. Giorgios versjon av "Son Of My Father" var mer synthorientert enn Michael Holm sin. I 1972 ga Giorgio også ut en italiensk versjon, kalt "Tu Sei Mio Padre".

En utgave av Giorgios singel havnet hos studioeier Roger Easterby i England, som umiddelbart likte låta. Han mente den hadde stort hitpotensiale i seg, og så muligheten til å gjøre en coverversjon av den. I tillegg til å eie et studio var han også manager for det engelske popbandet Chicory Tip. Bandet som på den tiden var opptatt med promoteringen av sin siste singel ble umiddelbart kalt tilbake til studio for å spille inn "Son Of My Father". Easterby mente det var viktig å få det gjort fortest mulig før resten av verden virkelig oppdaget Giorgios singel. Samtidig var reglene på den tiden slik at de ikke kunne gjøre en coverversjon før originalen hadde blitt spilt på britisk radio. Easterby tok derfor med seg Giorgios singel til en lokal radiostasjon for å få den avspilt, og deretter var det bare å gå igang med innspillingen av Chicory Tips versjon. Innspillingen ble gjort i George Martins (Beatles-produsent) AIR Studio i London julaften 1971, med Des Champs og Roger Easterby som produsenter. Den ble gitt ut på singel i Storbritannia 14. januar 1972. Den britiske versjonen av "Son Of My Father" var nesten identisk med Giorgio sin, bl.a. med et identisk synthriff som det bærende elementet i låta. 

Chicory Tips versjon av "Son Of My Father" ble en langt større hit enn Giorgio sin.

George Martin mente det hørtes ut som en hit da han første gang fikk høre den ferdige versjonen av "Son Of My Father". Og en hit ble det, med 1. plass i Storbritannia (i 3 uker), Argentina, Belgia, Spania og Sør-Afrika. I Tyskland ble det 18. plass, for denne 4. utgaven av låta. I Norge ble det 4. plass.

Chicory Tips versjon av "Son Of My Father" gikk inn i historiebøkene som den første synthlåta til å gå til topps i Storbritannia (og de andre landene den gikk til topps i).

Giorgio og Pete Bellotte var fornærmet på Easterby og Chicory Tip fordi de hadde kopiert låta deres uten å spørre de først. Men etter en prat der Easterby beklaget ble de venner, og de ble enige om å heller samarbeide i fortsettelsen. Det resulterte i Chicory Tip singlene "What's Your Name", og "Good Grief Christina",  "I.O.U.", og "Cigarettes, Women And Wine", skrevet av Moroder/Bellotte. Der de to første nådde topp 20 i Storbritannia.

I 1972 var Giorgio ute med et nytt studioalbum, kalt "Son Of My Father". Alle låtene på plata var skrevet og produsert av ham og Pete Bellotte. Men til tross for suksessen med singelen - i ulike versjoner - og det faktum at plata var underholdende med sin blanding av glamrock, boogie, europop og electronica, solgte den dårlig. En låt som "Underdog" hadde mye av det samme lydbildet som "Son Of My Father", og hadde fortjent å bli en hit.

Giorgios album "Son Of My Father" fra 1972

I forkant av innspillingen av "Son Of My Father" hadde Giorgio tatt seg råd til å bygge opp sitt eget platestudio i München, kalt Musicland. Studioet ble innredet i kjelleren på den 74 meter høye Arabella bygningen. Bygget stod ferdig i 1969 og var ment som et næringsbygg. Fra 1972 ble det meste av Arabella brukt som hotell og leiligheter. Giorgio bodde i Arabella på den tiden, og oppdaget at flere av kjellerlokalene stod tomme. Han så da muligheten til å bruke noen av rommene til platestudio. Giorgio som på den tiden var iferd med å utvikle seg til en teknofrik sørget for at Musicland ble et 'state-of-the-art' studio. Utstyret han kjøpte inn var ifølge ham selv det samme som ble brukt i studioer i U.S.A. og Storbritannia, og ikke noe som kunne bidra til å skape et særegent euro-disco sound, likefullt er det mange som mener at det nettopp var det som skjedde. Giorgio: "Nearly all the equipment there was standard, English or American. It isn't even a particularly sophisticated studio."

I kjelleren på Arabella-bygningen utenfor München innredet Giorgio sitt eget studio kalt Musicland.

Med sitt eget innspillingsstudio var det lettere for Giorgio å hjelpe andre artister med sine plateinnspillinger. I 1972 skrev og produserte Giorgio og Pete låter for svært mange artister. Slik som Mireille Mathieu, Daisy Door, Michal Holm, Katri Helena, Peter Alexander, Joe Dolan, Debbie, Die Ticos, France Gall, Vanity Fare, Shirocco, Martin Mann, Marion Maerz, Peggy March, Peter Maffay, Ulla Pia, Mon Thys, Love And Tears, og Andrea.

I 1972 skrev han musikk til filmen "Die Klosterschülerinnen". Som artistnavn brukte han pseudonymet Children Of The Mission. Han kalte seg Inter-Mission på singelutgivelsen av låta "Lord". Samme låt ble også gitt ut under Children Of The Mission-navnet.

I tillegg til dette ga Giorgio også ut singler i eget navn, slik som "Take It, Shake It, Break My Heart", "London Traffic", "Today's A Tomorrow", og "The Future Is The Past".

1972 var et svært produktivt år for Giorgio Moroder.

1973 fortsatte i samme spor som året før, med en lang rekke utgivelser for forskjellige artister, og utgivelser i eget navn. Giorgio-singler som "Marrakesch", "Lonely Lover's Symphony", og "Heaven Helps The Man" ble å finne på albumet "Giorgio's Music" fra samme år.

Alle låtene på "Giorgio's Music" var skrevet og produsert av Giorgio. Plata som i helhet var sunget på tysk var av det forglemmelige slaget, med et utpreget tysk schläger-preg. Giorgio fikk hjelp fra Hans-Ulrich Prost til å skrive de tyske tekstene. Verken singlene eller albumet nådde opp på listene noe sted. Elektronika-preget i "Son Of My Father" og "Underdog" ble ikke videreført på dette albumet.

  "Giorgio's Music"

I ettertid er "Giorgio's Music" blitt omtalt som det første møtet mellom Giorgio Moroder og Donna Summer, da noen hevder at hun koret på "Hilf Dir Selbst" (ukreditert), men Giorgio selv sier at de ikke møttes før året etter, i 1974.

I 1973 var Giorgio ute med nok et album fylt av lett forglemmelige låter, kalt "Spinach 1". Plata var et samarbeid med kameraten Michael Holm. Sammen kalte de seg Spinach. "Spinach 1" solgte så dårlig at noen "Spinach 2" nok aldri ble aktuelt.

Giorgio som endel av duoen Spinach

Det som er sant er at Donna Gaines - som hun først het - ankom München allerede i 1967 for å delta i den tyske versjonen av den populære musikalen "Hair". Den da 19 år gamle Donna var egentlig fra Boston i U.S.A. og hadde ført det spilt i bluesbandet Crow. Hun fant seg godt til rette i München og Tyskland, lærte seg språket, og skaffet seg oppdrag som sanger og korist på plateinnspillinger. 

I 1968 ga hun sin første singel i eget navn, med "Aquarius"/"Wasserman", hentet fra "Hair" musikalen. I 1969 ga hun ut "If You Walkin' Alone", og i 1971 "Sally Go Round The Roses".

 Donna Summer ga ut flere singler under navnet Donna Gains, bl.a. "If You Walkin' Alone"

I 1973 ble Donna gift med den østerriske skuespilleren Helmuth Sommer, noe som ga henne navnet Donna Sommer. Da hun litt senere deltok på en plateinnspilling og plateselskapet skulle skrive navnet hennes, skrev de Summer i stedet for Sommer. Hun syntes det klang godt og bestemte seg for å bruke Donna Summer som artistnavn fra da av.

I 1973 koret Donna på det amerikanske bandet Three Dogs Nights singel "Mama Told Me (Not To Come)". Innspillingen ble gjort i Giorgio Moroders Musicland Studios, med Giorgio og Pete Bellotte til stede i studioet, og de ble umiddelbart imponert av stemmen hennes, og foreslo et samarbeid med henne. Giorgio: "I knew right away that she was just really, really impressive and I knew she would be a star. We loved the way she sang and the way she looked and the personality."

I først omgang resultere samarbeidet i de to singlene "Lady Of The Night" og "The Hostage" fra 1974. Begge singlene hadde et internasjonalt snitt, som to velproduserte låter som det gikk an å danse til. At musikken var skapt av den samme mannen som året før hadde gitt ut den flaue schläger-plata "Giorgios Music" var nesten ikke til å tro. "Lady Of The Night" ble en hit i Mellom-Europa, med 4. plass i Nederland, 3. plass i Belgia, 6. plass i Østerrike, og 40. plass i Tyskland. "The Hostage" nådde 2. plass i Nederland og 3. plass i Belgia. 

Giorgio Moroder, Pete Bellotte, og Donna Summer slo seg sammen i 1973,

noe som etter hvert skulle vise seg å bli en suksess.

Tidlig i 1974 var Donna, Giorgio og Pete ute med Donna Summers debutalbum "Lady Of The Night". Av en eller annen grunn ble plata kun gitt ut i Nederland (i første omgang) og der nådde den ikke opp, men likefullt viste suksessen med singlene at de tre var på rett vei.

GIorgio, Pete, Michael (Holm) og Donna sammen i Musicland Studios.

I 1974 var de også ute med en tredje singel med Donna kalt "Denver Dream", som var like forglemmelig som mye av det andre Giorgio hadde spilt inn de seneste årene.

Høsten 1973 skjedde det noe annet som var av betydning, både for Giorgio Moroder, og rent musikkhistorisk.. Rundt 1972 hadde han etablert sitt eget Musicland Studios i München, og som nevnt hadde ikke Giorgio andre planer for studioet enn at han skulle bruke det selv. Men høsten 1973 fikk han en forespørsel fra Ariola Records, på vegne av den svært populære glamrock-artisten Marc Bolan. Han var på utkikk etter et innspillingsstudio og kunne tenke seg å produsere albumet "Zinc Alloy and the Hidden Riders of Tomorrow" i Musicland, og Giorgio som var stor fan av Bolan sa ja til forespørselen. Med Musicland opptatt i flere måneder måtte Giorgio og Pete finne seg andre studioer der de kunne jobbe med sine prosjekter. Men etter å ha vært 'hjemme' i kun et par måneder måtte de pånytt flytte ut. Denne gang fordi The Rolling Stones banket på døra og ville låne Musicland. De spilte inn det kjente Stones-albumet "It's Only Rock'n Roll" her. Og etter det fulgte artister som Deep Purple ("Stormbringer"), Uriah Heep ("Wonderworld"), Jon Lord ("Windows"), Scorpions ("Fly To The Window"), Sahara ("Sahara Sunrise"), og Frank Turba ("Frank Turba"), som alle spilte inn album i Musicland i 1974.

Giorgio: "I went back to work for a month or two and the Rolling Stones came in and took the studio again. So more than half of the time I couldn’t work in my studio."

Årsaken til at Musicland med ett ble så populær å leie var at studioet hadde en innspillingsdesk kalt Helios som bandenes lydteknikere likte, og fasilitetene med hotell og restauranter i samme bygning var svært praktisk. At bygningen også lå i nærheten av Münchens uteliv var heller ikke negativt.  Også britiske skatteregler gjorde at mange artister dro til Frankrike og Tyskland for å spille inn plater på denne tiden.

Giorgio Moroder (til høyre) i Musicland Studios sammen med The Rolling Stones, i november 1973.

I tillegg til at Giorgio ikke hadde hjerte til å si nei, førte utlånet av studioet hans til gode inntekter. I ettertid er han også stolt av at han gjennom studioet sitt har bidratt på mange av rockens beste plater. Giorgio: "First of all it made me some money and second if Queen, Led Zeppelin, or the Stones came in I couldn’t say, 'No, the studio is booked by me'. They would get upset. So it developed a bit differently than planned."

Studioet ble senere også lånt av artister som E.L.O. ("Face The Day", "A New World Record", "Out Of The Blue", "Discovery", "Time", "Balance Of Power"), Led Zeppelin, Rainbow, Elton John, Queen ("The Game", "Hot Space", "The Works", "A Kind Of Magic"), Sparks, Meat Loaf, Spandau Ballet ("Parade", "Through The Barricades"), Falco, Freddie Mercury, Iron Maiden og Black Sabbath.

Freddie Mercury elsket både Musicland og utelivet i München, med sin større aksept av homofili. Han elsket også disco-musikken som ble spilt på utestedene i byen.

I ettertid har Giorgio bare pent å si om rockeartistene som besøkte studioet hans, musikere som ellers var kjent for et røft image. Giorgio og Pete valgte å holde seg borte når disse kjente artistene var på besøk i studioet, da de ikke ønsket å påvirke den kunstneriske utfoldelsen. Giorgio: "As the owner I rarely went down there. You know, I didn’t want to intrude with the recording and I think they behaved quite well, actually."

 I stedet fikk bandene hjelp fra studioets dyktige tekniker Reinhold Mack. Mack - som han kalte seg fikk også muligheten til å fungere som hovedprodusent på flere av platene som ble spilt inn der, slik som "The Game" og "The Works" med Queen.

Freddie Mercury i Musicland Studios med Reinhold Mack

En som ønsket å produsere plater i Musicland, men som Giorgio måtte si nei til pga. manglende kapasitet var David Bowie. Bowie spurte da om Giorgio visste om et annet egnet studio i Tyskland, og ble da anbefalt Hansa Studios i Berlin som Giorgio selv hadde brukt på slutten av 60-tallet.

Giorgio: "In the mid 70s he called me and asked if he could use one of my studios to record an upcoming project. The particular studio he wanted, Musicland, was in Munich and I said I was really busy at the time to go over. Plus, it was being used by all kinds of people—Blondie, Elton John, Led Zeppelin, so forth. So I recommended him to use this studio in Berlin I had used quite frequently in the late 60s. He apparently did and spoke highly of it years later when we met again."

Tiden Bowie tilbrakte i Berlin regnes kanskje som den viktigste i hans karriere, der han spilte inn klassikere som "Heroes" og "Low", inspirert av den kjølige stemningen som rådet i byen på den tiden.

I 1974 deltok Giorgio på langt færre utgivelser enn årene forut, noe som kan ha sammenheng med at han ikke hadde tilgang til studioet sitt like mye som før. Under eget navn ga han ut singlene "Lie Lie Lie" og "Born To Die". Og han ga ut singlene "Born To Die" og "Rock Me To My Soul" under navnet Giorgio's Common Cause.

Om 1974 var et litt rolig år for Giorgio og Pete ble 1975 året da de to ble kjent for en hel musikkverden - gjennom sitt samarbeid med Donna Summer. Det startet med at Donna hadde en ide til en sangtekst, som gikk "Ahaaw, I Love To Love You Baby".Giorgio hjalp til med teksten og var den som skrev det meste av melodien. Han spilte også keyboard på låta. Selve produksjonen var det Pete Bellotte som tok seg av. Selv om hun hadde ideen til låta syntes Donna at det var flaut å framføre "Love To Love You Baby" da de hadde spilt den inn, med sine seksuelle undertoner som det ikke gikk an å misforstå. Da hun skulle synge den for folk fra plateselskapet krevde hun at lyset ble slått av.

"Love To Love You Baby" ble selve gjennombruddet for Donna Summer. Låta gikk til topps i Canada, nådde 2. plass i U.S.A. og Norge, 4. plass i Storbritannia og Australia, 6. plass i Tyskland, Spania og Sveits, og 5. plass i Sverige. Som en av de mest kjente låtene fra 70-tallet, der den har blitt spilt om og om igjen i alle år etterpå.

"Love To Love You Baby" ble en stor suksess for både Donna Summmer, Giorgio og Pete

"Love To Love You Baby" hadde et tidstypisk disco-sound, med tydelig inspirasjon fra amerikansk R&B, og da særlig Philadelphia-scenen. Giorgio: "We take something from everything, then make it our own. Although it is hard to analyse this exactly. There were obvious aspects that that we have used from the Philadelphia sound, although this was only successful in the States. We internationalised it."

Med ett var Giorgio og Pete kjent som dyktige disco-produsenter, enda de knapt hadde vært innom sjangeren tidligere. Men suksessen med "Love To Love You Baby" gjorde at de hadde lyst til å skape flere disco-hits. Giorgio var først og fremst glad i å lage musikk som folk likte, så om det var disco folk ville ha så laget han gjerne det.

Det ble også gitt ut et album kalt "Love To Love You Baby", der alle låtene var skrevet av Giorgio og Pete. Pete stod oppført som produsent, mens Giorgio var arrangør og den som spilte tangent. En 17 minutter lang versjon av "Love To Love You Baby"  fylte hele side 1 på plata. Også dette ble en suksess, med topp 20 i U.S.A., Storbritannia, Norge, Spania, Østerrike, og Sverige.

"Love To Love You Baby" ble gitt ut på Giorgios eget nystartede plateselskap Oasis, med kontor i etasjen over Musicland Studios, i Arabella-bygningen. I U.S.A. ble selskapets plater gitt ut av Casablanca Records. Det var først og fremst plater med Giorgio, Donna Summer, og artister Pete & Giorgio produserte som ble gitt ut på Oasis.

Giorgio startet sitt eget plateselskap, kalt Oasis.

I 1975 ga Giorgio også ut et eksperimentelt album kalt "Einzelgänger", under navnet Einzelgänger. Einzelgänger er et tysk ord som på norsk kan oversettes til 'ensom ulv'. Plata bestod av elektroniske lyder, ekko, 'datastemmer' skapt gjennom bruk av vokoder. Med unntak av stemningsfulle "Liebes-Arie" var musikken 'kun' til nytte for Giorgio selv til å prøve ut nye instrumenter og stemninger. Giorgio: "It was definitely an experiment. It's not commercial at all, but I used a lot of vocoders, a lot of little things."

Senere solo-plater med ham var også eksperimentell innen elektronika, men gjort på en mer vellykket og tilgjengelig måte enn her. Ikke overraskende ble ikke albumet eller singelen "Einzelgänger" noen suksess.

"Einzelgänger" fra 1975 ble Giorgios 6. studioalbum. 

I tillegg til "Einzelgänger" ble singelen "Bricks & Mortar" gitt ut med Giorgio i 1975.

Mye mer tilgjengelig var Giorgios neste plateutgivelse der han deltok: albumet "A Love Trilogy" med Donna Summer. Plata som ble gitt ut i mars 1976 fulgte opp det 'sensuelle' discopreget fra "Love To Love You Baby". Selv om ikke førstesingelen "Try Me, I Know We Can Make It" ble noen stor hit, solgte albumet bra, med 1. plass i Spania, 21. plass i U.S.A. og 8. plass i Østerrike. Giorgio var i større grad involvert i denne innspillingen, der han produserte, skrev låtene, og spilte bass og tangent.

Som musikere på Donna Summers album deltok Thor Baldursson (stryker-arrangement), Frank Diez på gitar, Keith Forsey på trommer, Martin Harrison på trommer, Molly Moll på gitar, Gary Unwin på bass, og Les Hurdle på bass. Flere av disse kom like etter til å danne et band kalt Munich Machine, som et slags spin-off produkt av Donna Summers plateinnspillinger. Også Giorgio Moroder, Pete Bellotte, sangerinnen Chris Bennett, og gitaristen Mats Björklund deltok som medlemmer av bandet.

Keith Forsey kom til å bli en viktig mann for Giorgio i årene som fulgte, der han var med og skrev mange av hans store hits på 70- og 80-tallet. Forsey var fra London i England og hadde spilt trommer i band siden 60-tallet. Han kom til Tyskland på 70-tallet da han ble i Amon Düül II og senere Udo Lindenberg's Panik Orchester. Forsey hadde også spilt trommer på Giorgios album "Son Of My Father" i 1972. I den første tiden bodde Keith hjemme hos Giorgio.

Keith Forsey som medlem av  Udo Lindenberg's Panik Orchester i 1976

Selv om Giorgio nå var opptatt med både Donna Summer, Munich Machine, eget studio og eget plateselskap, og innspillinger med andre artister, fant han tid til å spille inn nok et soloalbum i 1976. Plata het "Knights In White Satin" og var bygd rundt Moody Blues' klassiker "Nights In White Satin" fra 1967. Lydbildet derimot var inspirert av Donna Summer platene, med disco-arrangement i lavt tempo og Giorgios innsmigrende stemme. Også "I Wanna Funk With You Tonite" og "Oh L'amour" var fine høydepunkt på plata, som både egnet seg på nachspielet og på dansegulvet.

"Knights In White Satin" er en favoritt blant fans av Giorgio Moroder, og plata kom inn på listen i Australia. Daniel Miller som kom til å ha stor betydning for electronica på 80-tallet, som produsent for bl.a. Yazoo, Depeche Mode, Erasure og Soft Cell oppdaget Giorgio gjennom denne plata, og den inspirerte ham som musiker.

Giorgios album "Knights In White Satin" fra 1976.

I 1976 produserte Giorgio og Pete også Donna Summers 4. album "Four Seasons Of Love". Alle låtene på plata var også skrevet av de to, mens tekstene ble skrevet av Donna. Igjen ble resultatet en flott plate, med en fin miks av disco i "Spring Affair" og "Summer Fever", til mer rolig R&B/disco i "Autumn Changes" og "Winter Melody". Plata solgte bra i U.S.A. med 29. plass. I Spania ble det 6. plass.

I 1976 ga Giorgio og Pete også ut singelen "Take Five" under navnet Musicland Set. Låta var en eksperimentell elektrolåt som absolutt var lyttbar.

I 1977 var Munich Machine klar med sitt første allbum, kalt "Munich Machine Introducing The Midnite Ladies". The Midnite Ladies var damene som hadde koret på Donnas "A Love Trilogy" og "Four Seasons Of Love", med Madeline Bell, Sunny Leslie, og Sue Glover.

Noen av medlemmene av Munich Machine

Plata var bygd rundt den svært fengende og lekne discolåta "Get On The Funk Train", skrevet av Giorgio og Pete, som fylte hele side A. Side B bestod av låter de to hadde skrevet tidligere, for Donna Summer, Roberta Kelly, og Giorgio-solo ("I Wanna Funk With You Tonite"). De nye versjonene av de kjente låtene var pakket inn i drivende disco-arrangement.

Albumet "Munich Machine Introducing The Midnite Ladies"

I 1977 deltok Munich Machine også på albumet "Disco Symphony" sammen med pianisten Fenati. Pete og Giorgio deltok ikke på denne plata. Det gjorde derimot Keith Forsey, Mats Björklund, og Thor Baldursson. Like etter ble alle tre med på innspillingen av Boney M.s suksessrike album "Love For Sale". Året før hadde Forsey og Baldursson også deltatt på Boney M.s debutalbum "Take The Heat Off Me", og de tre kom til å bidra på flere innspillinger med det andre store discoprosjektet fra Tyskland på 70-tallet. Boney M. var ledet av Frank Farian, og de tre var blant musikerne han brukte mest på sine innspillinger, og de ble endel av Frank Farian Crew. 

Boney M. og Giorgio Moroder brukte flere av de samme musikerne på 70-tallet.

I mai 1977 var Donna, Pete og Giorgo klar med nok et  Donna Summer album, kalt "I Remember Yesterday". Temaet for plata var populærmusikk før og nå. Den vekslet derfor mellom moderne discorytmer i "Love's Unkind", 30-talls stil i tittellåta "I Remember Yesterday", 60-talls Motown i "Back In Love Again", og 70-talls funk i "Black Lady".

Også når Giorgio tok seg et bad sørget han for å holde seg oppdatert på siste nytt på discofronten.

Som første singel fra "I Remember Yesterday" ble balladen "Can't We Just Sit Down (And Talk It Over)" gitt ut, til liten interesse i landene den ble gitt ut. Derimot var det endel discoteker som fant mer interesse for B-siden av singelen - en elektronisk discolåt kalt "I Feel Love". Og i juli 1977 ble "I Feel Love" gitt ut på singel som A-side. Umiddelbart ble dette en megahit som ble spilt hyppig på diskotektene rundt om i verden, på radioen og hjemme i de tusen hjem. Singelen gikk til topps i Storbritannia samme måned som den ble gitt ut og lå som nr. 1 i hele 4 uker. "I Feel Love" gikk også til topps i Australia, Østerrike, Belgia, Frankrike, Italia og Nederland. Den ble en topp 10 hit i U.S.A., Norge, New Zealand, Sverige, Canada, Tyskland m.m. 

"I Feel Love" hadde et rent eletronisk komp skapt av en moog-synthesizer, og ikke strykere, gitar og bass som ellers var vanlig på den tiden. Giorgio og Pete hadde ønske om å lage discomusikk på en helt ny måte, med et futurisk preg, noe de lyktes godt med. Det monotone hypnotiske bakgrunnskompet ga assosiasjoner til Kraftwerk, noe også tangentspillet gjorde, men rytmen var likevel fengende dansbar, og med Donna Summers stemme var det ikke tvil om at dette var en discolåt - gjort på en måte som ingen hadde vært i nærheten av tidligere.

"I Feel Love" med Donna Summer regnes som en klassiker.

"I Feel Love" regnes som en av de viktigste låtene som er laget, som en milepæl i musikkhistorien. Allerede da den ble gitt ut ble den hyllet som et nyskapende mesterverk. Brian Eno var i Berlin med David Bowie på den tiden for å spille inn klassikeren "Heroes", og da Eno hørte "I Feel Love" gikk han til innkjøp av den og spilte den for Bowie og de andre som var i nærheten. Brian Eno: "This might be the best record ever made, and it's the sound of the future. This single is going to change the sound of club music for the next fifteen years." 

I årene etter har "I Feel Love" kommet høyt på listen når tidenes discolåter skal kåres, og den har blitt covret av mange artister. De mest kjente er med Patrick Cowley i 1978, med Bronski Beat & Marc Almond i 1985 (3. plass i Storbritannia), Red Hot Chili Peppers, Messiah, og Madonna. Elektro-artisten Moby spiller alltid "I Feel Love" på sine konserter, og ifølge ham ender låta alltid opp som høydepunktet på kvelden.

Mange regner også "I Feel Love" som starten på musikksjangere som Euro-disco, synthpop og trance, og den markerte en endring i oppfattelsen av hva elektronisk musikk kunne være. I intervjuer senere har mange av de største artistene på 80- og 90-tallet hyllet "I Feel Love" som en av de viktigste låtene som er spilt inn, og en låt som inspirerte dem til å bli musikere.

Fra albumet "I Remember Yesterday" hadde Donna, Giorgio og Pete også suksess med den ABBA-aktige singelen "Love's Unkind" (3. plass i Storbritannia) og tittellåta "I Remember Yesterday". Selve albumet nådde 3. plass i Storbritannia, 1. plass i Spania, 5. plass i Norge, 3. plass i Østerrike, 7. plass i Tyskland og 6. plass i Nederland. 

Noe av det man merket seg med musikken som Giorgio, Pete og Donna skapte på denne tiden var detaljrikdommen og det proffe lydbildet. Produksjonsmessig hadde de på få år tatt mange steg.

 Donna Summer og Giorgio Moroder kunne være godt fornøyd med det de hadde fått til sammen.

I 1977 stod Giorgio Moroder bak nok en plateutgivelse som regnes som en av de viktigste i historien om electronica: soloalbumet "From Here To Eternity". Plata var en ren elektroplate uten noen tydelige discoelementer, og uten bruk av tradisjonelle instrumenter. Men med mye god synthlyd, til glede for elektrofriker og musikkinteresserte generelt. Den hovedsakelig instrumentale plata var som en tidskapsel i forhold til hva analoge synthesizerne var i stand til å skape av lyd på den tiden, og de fleste som hører plata vil nok legge merke til det varme, fyldige soundet, noe man best legger merke til i åpningssporet "From Here To Eternity". Det ble også brukt loops og ekko-effekter, noe som ikke var vanlig på den tiden.

Giorgio Moroders mesterverk "From Here To Eternity" fra 1977.

I motsetning til platene med Donna Summer solgte "From Here To Eternity" dårlig. En 130. plass for albumet i USA og topp 30 plasseringer flere steder i Europa (bl.a. 16. plass i Storbritannia) for singelen "From Here To Eternity" var det beste.

"From Here To Eternity regnes som Giorgios kunstneriske høydepunkt i en lang og suksessrik karriere. Og det er også plata som har høyest score på Rateyourmusic, der mange tusen musikkinteresserte har vært inne og vurdert hans plater.

Giorgio opptrådte på populære 'Top Of The Pops' på BBC TV med "From Here To Eternity" 

1977 var som vanlig et produktivt år, og i oktober var Donna ute med det andre studioalbumet for året, og det 4. på to år. Plata het "Once Upon A Time", og var et dobbeltalbum. I likhet med de to foregående Donna Summer albumene hadde "Once Upon A Time" et tema som gikk som en rød tråd gjennom plata, presentert som en'disco-opera'. Som vanlig var det Giorgio og Pete som tok seg av låtskrivingen og produksjonen mens Donna skrev tekstene. Salgsmessig gikk det sånn passe, med 24. plass i Norge og Storbritannia, og 26. plass i USA. Førstesingelen "I Love You" ble en topp 10 hit i Storbritannia og Norge.

Giorgio Moroder hadde dermed vært med og gitt ut hele 4 album i 1977, i tillegg til at han deltok på innspillinger med andre artister, slik som sitt eget prosjekt The Disco Machine ("Classically Elise"). 1978 skulle bli et tilsvarende aktivt år, med hele 3 album under Giorgio Moroder navnet, i tillegg til samarbeid med andre artister.

I juni 1978 var han ute med "Love's In You, Love's In Me" - et album som var et samarbeid med Chris Bennett. Bennett var en amerikansk sangerinne som hadde bakgrunn fra nattklubber i USA og som på midten av 70-tallet hadde slått seg ned i Tyskland. Hun var endel av prosjektet Munich Machine. Lydbildet på "Love's In You, Love's In Me" var elektronisk, og kunne minne om "From Here To Eternity", men med en mykere og mer romantisk stemning. Ikke minst i tittellåta som også ble gitt ut som singel.

 "Love's In You, Love's In Me" ble kun gitt ut på amerikanske Casablanca Records, noe også Donna Summers album fra midten av 70-tallet og utover ble. Oasis Records kom likevel til å fortsette som selskap inn på 80-tallet.

Til tross for bildet av et flygel var det lite pianomusikk på "Love's In You, Love's In Me"

Flere andre musikere fra Munich Machine deltok også på "Love's In You, Love's In Me". En som ikke hadde deltatt på Giorgios plater tidligere mens som deltok her, var Harold Faltermeyer. 26 år gamle Hans Hugo Harold Faltermeier fra München var en klassisk skolert pianist, og hadde fram til da jobbet for Deutsche Grammophon. En av de første produksjonene hans var for vår egen Wenche Myhre, på "Schon Morgen Kommt Ein Neuer Tag" fra 1977. I 1978 spilte han keyboard og moog-synthesizer på Amanda Lears album "I Am A Photograph". Giorgio hadde stor tro på Harold og valge å bruke ham på mange av plateinnspillingene han gjorde i årene som fulgte, noe som med tiden bidro til å gi Harold Faltermeyer et navn som en av de dyktigste produsentene og låtskriverne i bransjen.

Giorgio: "My guy, Thor Baldursson, who was an absolutely top keyboard player, he left. He went back to Iceland. And so I needed a new one, and that was Harold Faltermeyer."

Harold Faltermeyer kom til å bidra på mange av Giorgios plateinnspillinger.

Like etter ble Faltermeyer en viktig støttespiller for Giorgio da sistnevnte ble spurt av filmskaper Alan Parker om å lage filmmusikken til "Midnight Express". Parker elsket "I Feel Love" og ønsket å bruke elektronisk musikk i filmen. Giorgio: "He absolutely wanted a sound similar to 'I Feel Love'. And it was relatively easy. I knew the formula."

"Midnight Express" handlet om amerikaneren Billy Hayes som i 1970 ble arrestert i Tyrkia for å ha smuglet 2 kilo hasj ut av landet. Han ble først dømt til 4 års fengsel, men da straffen nesten var ferdigsonet ble den omgjort til 30 år. Filmen handler om hans påkjenninger i fengslet, og flukten som han tilslutt lyktes med.

Giorgio var overrasket over å bli spurt om å lage filmmusikken da han overhodet ikke hadde erfaring med den type oppdrag før. Men resultatet ble veldig bra.

Giorgio: "I guess Alan Parker just trusted my vision and hired me to do the soundtrack for Midnight Express. The interesting thing is that I did it without knowing anything about scoring a film. I was watching movies like everybody else, not thinking about how the music for a movie should sound – I just did it. It was amazing that Alan let me do whatever I wanted. And in the end it actually worked out quite well."

I filmen var det en scene der hovedpersonen forsøkte å rømme. Parker ønsket at Giorgio skulle lage noe dramatisk musikk som passet til scenen - musikk som lignet på "I Feel Love". Resultatet ble den elektronisk, rytmiske "Chase". Foruten "Chase" som også kunne minne om materialet fra "From Here To Eternity" var soundtracket mer konvensjonell i stilen enn Giorgios elektroniske utgivelser på den tiden. Plata ble avsluttet med vakre "(Theme From) Midnight Express", med Chris Bennett på vokal. Man regner gjerne soundtracket til "Midnight Express" som det første der synthesizere ble brukt. I tiden var det mange som var overrasket over at Alan Parker brukte elektronisk musikk i stedet for orientalsk i en film der handlingen foregikk i Tyrkia. Men samtidig var det noe av det geniale og nyskapende.

Harold Faltermeyer hadde ansvaret for arrangementet på "Chase" - en låt som også ble gitt ut som singel, med 33. plass i U.S.A., 48. plass i Storbritannia, og 18. plass i Italia.

Giorgio fikk æren av å lage musikken til filmen "Midnight Express", noe som ga ham en Oscar.

"Midnight Express" ble en av de mest sette og kritikerroste filmene i 1978, og mottok hele 6 Golden Globe og 2 Oscar. Den ene Oscar-statuetten gikk til Giorgio Moroder for "Best Music, Original Score", noe som ble nok en milepæl for en stolt Giorgio. 9. april 1979 mottok han prisen på den store Oscar-utdelingen i Los Angeles. På gebrokkent engelsk var det en svært glad Giorgio som ramset opp en lang rekke navn som han ønsket å takke for prisen. Han gjorde også et nummer av at dette var hans første soundtrack, noe som overrasket utdelerne Raquel Welch og Dean Martin.

Det var en tydelig svært nervøs Giorgio som var på scenen. Da han kom opp på podiet glemte han det meste han skulle si. I forkant av utdelingen hadde han tenkt mye på at han egentlig var en fyr fra en liten italiensk landsby, der Hollywood var langt langt unna. Og nå skulle han stå på scenen på Oscar-utdelingen med Jack Nicholson og alle de andre store stjernene i salen. Det var helt uvirkelig for ham.

Det var en svært glad Giorgio Moroder som tok imot Oscar-statuetten for "Best Music, Original Score"

Soundtracket til filmen solgte dessverre ikke all verden, til tross for sine kvaliteter. I U.S.A. ble det 59. plass. Mer positivt var det at musikken og Oscar-statuetten førte til at mange filmprodusenter med ett ble oppmerksom på navnet Giorgio Moroder. Og i de følgende årene var det filmmusikk Giorgio først og fremst kom til å bli kjent gjennom.

En av de mest populære TV-seriene i 1978 var "Battlestar Galactica". Musikken til sci-fi serien var laget av Stu Philips sammen med Los Angeles Philharmonic Orchestra. Giorgio likte serien og musikken, og fant ut at han skulle lage en plate inspirert av "Battlestar Galactica". Allerede samme år var Giorgio ute med disco-varianten av soundtracket. For de som likte musikken til Donna Summer og Munich Machine falt plata i smak, da dette var leken dansbar musikk med mange fine detaljer. I tillegg til den originale musikken fra TV-serien skrev Giorgio sin egen "Evolution" som fylte hele side 2 på LPen med sine 15 minutter.

Giorgio Moroders versjon av "Battlestar Galactica" fra 1978.

I 1978 var Giorgio også aktuell med albumet "A Whiter Shade Of Pale": Munich Machine Introducing Chris Bennett. Plata kunne minne om "I Feel Love" med Donna Summer med sitt elektroniske discopreg. I tillegg til Giorgio og Chris Bennett deltok også Mats Björklund, Keith Forsey, og Pete Bellotte på plata. Sistnevnte hadde ikke deltatt på Giorgios to andre album i 1978.

I tillegg til "Love's In You, Love's In Me", "Midnight Express", "Battlestar Galactica", og "A Whiter Shade Of Pale" skrev og produserte Giorgio låtene til albumet "New Dimensions" med den amerikanske disco-trioen The Three Degrees.

I 1978 skrev og produserte Giorgio hele 5 album, bl.a. "New Dimensions" med The Three Degrees.

Om ikke det var nok fant Giorgio også tid til å produsere albumet "No. 1 In Heaven" med det amerikanske kunstrock-bandet Sparks. De var kjent for sin store spennvidde i musikken, og var elsket av kritikere og britiske platekjøpere. 

Som så mange andre musikere lot Sparks seg imponere av Giorgios elektroniske musikk, og da særlig "I Feel Love". Og overfor en tysk journalist uttrykte de et ønske om å jobbe med ham. Denne journalisten viste seg å være en venn av Giorgio, og like etter befant Ron og Russell Mael, og Giorgio seg i Musicland Studios. Her fikk brødrene erfare Giorgios perfeksjonisme. Av de 20 låtene de presenterte for ham forkastet han 19! Selv har Giorgio bare gode minner fra innspillingen. Giorgio: "That was a real fun project."

Også Sparks var veldig fornøyd med samarbeidet, og de likte at Giorgio tok kontroll over innspillingen da de ønsket seg en sterk produsent. De ble også imponert av alt det elektroniske utstyret Giorgio hadde i studioet.

 Giorgio i studio med Sparks

I tillegg til å produsere "No. 1 In Heaven" var Giorgio med og skrev låtene "The Number One Song In Heaven" og "My Other Voice". Førstnevnte låt ble også gitt ut som singel, og fikk endel oppmerksomhet rundtom i Europa, ikke minst i den gryende New Wave/synthpop-bevegelsen. I ettertid regnes den som en av de beste låtene i sjangeren fra 70-tallet, på linje med "Video Killed The Radio Star" med The Buggles, "Cars" med Gary Numan, "Being Boiled" med The Human League, og "Slow Motion" med Ultravox.

Albumet "No 1 In Heaven" ble gitt ut i mars 1979, og representerte noe helt nytt på pophimmelen, med sitt pulserende, syntetiske preg. Blant Sparks-fansen er den på topp 3 i bandets store diskografi over de beste platene de har gitt ut. "No 1 In Heaven" kan også regnes som en av de første synthpop-albumene noensinne.

Sparks' synthpopalbum "No. 1 In Heaven" ble produsert av Girgio Moroder.

I 1978 ga Giorgio også ut singelen "Love Is You" under navnet The Beepers.

Donna Summer ga ikke ut noe studioalbum i 1978. I stedet var hun aktuell med den doble liveplata "Live And More". De tre første sidene på plata var tatt opp live på Universal Amphitheatre i Los Angeles, mens den siste siden bestod av låter produsert, og delvis skrevet av Giorgio. "Live And More" ble Donnas største albumsuksess fram til da, med 1. plass i USA, 2. plass i Canada, 4. plass på New Zealand,  og 16. plass i Storbritannia. 

"Live And More" bekreftet Donna Summers posisjon som

den mest suksessrike kvinnelige artisten på slutten av 70-tallet.

Mye av årsaken til suksessen med liveplata var de to singlene "MacArthur Park" og "Heaven Knows" - begge produsert av Giorgio og Pete. Førstnevnte var en coverversjon av Richard Harris' store hit fra 1968. Donnas elegante discoversjon ble en stor hit, med 1. plass i U.S.A. - hennes første topplassering der, 1. plass i Canada, 6. plass i Spania, 4. plass på New Zealand, 5. plass i Storbritannia, og 8. plass i Australia. 

Giorgio og Pete hadde i lengre tid lett etter en 60-talls låt de kunne spille inn pånytt i discodrakt, og da Giorgio en dag hørte Richard Harris og "MacArthur Park" på radioen skjønte han at han hadde funnet låta han lette etter. Giorgio: "I remember that I was driving in... on the Hollywood Freeway, and I heard the original song on the radio. I thought: 'That's it – that's the song we've been looking for almost a year." 

Giorgio og Petes versjon var symfonisk storslått, med Donnas kraftfulle stemme, og et tidstypisk disco-komp som fungerte bra, og som gjorde "MacArthur Park" til en svært fengende låt.

Også den Giorgios skrevne "Heaven Knows" ble en hit, med 4. plass i U.S.A. og 3. plass i Canada.

I 1978 hadde Donna også stor suksess med singelen "Let's Dance", som nådde 3. plass i U.S.A. og 4. plass i Canada. Låta var hentet fra dansefilmen "Thank God It's Friday", der Donna også hadde en mindre rolle. Den mottok også Oscar og Golden Globe som beste låt i en film, noe som også var en fjær i hatten for  Giorgio og Pete som hadde produsert "Let's Dance". På Oscar-utdelingen var også "Hopelessly Devoted To You" fra Grease-filmen nominert, uten at den nådde opp i konkurranse med "Let's Dance".

Donna Summer på Oscar-utdelingen i 1978 sammen med låtskriver Paul Jabara.

Inspirert av suksessen med "Live And More" gikk Giorgio og Donna igang med innspillingen av et nytt studioalbum, i desember 1978. Med seg fikk de både Harold Faltermeyer, Pete Bellotte, Keith Forsey, og en lang rekke dyktige musikere. 

Innspillingen av plata foregikk i Rusk Sound Studios i Hollywood, U.S.A. Årsaken til at innspillingen foregikk her og ikke i Musicland i München var at Donna i 1978 flyttet hjem til U.S.A. og da valgte Giorgio, Keith Forsey og Pete Bellotte å følge etter og flytte til Los Angeles. Noe av årsaken til det var også at Giorgio begynte å få mange tilbud om å lage musikk til amerikanske filmer, og da var det mest praktisk å bo i nærheten av Hollywood.

Keith Forsey (med knyttet neve) og Pete Bellotte (hvite klær) fulgte Giorgio (i stolen)  til U.S.A.

Møtet med musikkmiljøet i Los Angeles ble et lite sjokk for Giorgio, pga. den ustrakte bruken av narkotiske stoffer. I München hadde det ikke vært noe av det. Giorgio: "In München there was nothing, while in LA as I told you I was working and that's it. My musicians, their yes, they went on all night and I know that taking drugs." 

Giorgio valgte å holde seg unna stoff, både da og senere i livet, noe han følte han var alene om i L.A. Giorgio: "I still think I'm the only one in the industry in Los Angeles who never did coke. '

Samtidig som innspillingen av albumet "Bad Girls" foregikk fikk Donna et nervøst sammenbrudd, etter lengre tids misbruk av reseptbelagte medikamenter. Donnas søster og noen av koristene som jobbet med Donna valgte å ta henne med til en kirke i Los Angeles. Her kom hun i kontakt med sin kristne tro, og framstod like etter som religiøs. Roen hun nå følte hjalp henne på innspillingen av plata.

 "Bad Girls" ble gitt ut 25. april 1979 og endte opp som en kjempesuksess.

"Bad Girls" ble en mye mer variert plate enn de foregående, med et større innslag av rock. Det endte også opp som det beste albumet Giorgio og Donna laget sammen, og også det mest solgte. Med 1. plass i U.S.A. og Canada, og topp 5 i Norge, New Zealand, og Sverige. Mange av låtene på det som endte opp som et dobbeltalbum ble også store hits. Den svært fengende og dansbare "Hot Stuff" gikk til topps i U.S.A., Canada og Australia. "Bad Girls" gikk til topps i U.S.A. og Canada. Mens 3. singelen "Dim The Lights" nådde 2. plass i U.S.A.

Det var Casablanca-eier Neil Bogart som krevde at "Bad Girls" skulle være et dobbeltalbum. På det tidspunktet de ble møtt med det kravet hadde ikke Giorgio og co. mer enn 12 låter ferdig, noe som gjorde Giorgio stresset. Han foreslo da at Pete Bellotte og lydteknikeren Jürgen Koppers skulle dra over til Westlake Studios i nærheten for å skrive låter, mens Keith Forsey og Harold Faltermeyer ble igjen i Rusk Studios. Da de andre spurte Giorigio om hva han skulle gjøre fikk de som svar: "I'm going to the pooler lounge, and I have some coffee." - Sagt på gebrokkent engelsk. 

Da de kom tilbake hadde Keith og Harold skrevet "Hot Stuff". Låta ble spilt inn samme dag som den ble skrevet.

Så mange topplasseringer i verdens største platemarked ble selvsagt lagt merke til. Og det ytterligere forsterket omtalen av Donna Summer som den store kvinnelige artisten på 70-tallet.

Trommerytmen i "Our Love" fra "Bad Girls" ble senere kopiert av britiske New Order på deres svært populære singel "New Monday" i 1983.

"Bad Girls" ble det siste albumet Donna ga ut på Casablanca Records. Til tross for salgssuksessen de opplevde sammen følte Donna (og Giorgio) at det var på tide å dra videre. Selskapet var preget av rot, og lederne i selskapet med Neil Bogart i spissen hadde et forbruk av kokain som gjorde det vanskelig å samarbeide med dem. Ifølge Giorgio pleide arbeidsdagen i selskapet å starte med at sekretæren gikk rundt med et fat med kokain som de ansatte kunne forsyne seg fra. I tillegg gikk Bogart til rettssak mot Giorgio med et krav som sistnevnte ikke skjønte noe av. 

Donna valgte i stedet å skrive kontrakt med det nystartede plateselskapet Geffen Records, ledet av David Geffen.

En låt som ble spilt inn og gitt ut som singel i 1979, men ikke var å finne på "Bad Girls", var "No More Tears (Enough Is Enough)". Disco-låta var en duett mellom Donna og Barbara Streisand. For Giorgio var det en drøm som gikk i oppfyllelse da han fikk muligheten til å jobbe med Streisand - en dame kjent for sin vakre stemme. I et tidligere intervju hadde han fortalt om drømmen han hadde. Giorgio: "Whom am I wanting to produce? Barbra Streisand or Diana Ross. Because they are the best. I am dreaming, of course."

Streisand var verken før eller senere kjent for sine disco-låter, men denne låta ble en kjempesuksess, med 1. plass i U.S.A. og Sverige, og topp 3 i Norge, Storbritannia, og Canada. Låta regnes som en av de mest suksessrike duettene som har vært gitt ut, og også blant de beste, med to av de flotteste stemmene i popbransjen på den tiden.

I likhet med "Let's Dance" var "No More Tears" skrevet av Paul Jabara.

"No More Tears (Enough Is Enough)" med Donna Summer og Barbra Streisand

"No More Tears (Enough Is Enough)" ble også å finne på Streisands album "Wet", og Donnas samleplate "On the Radio: Greatest Hits Volumes I & II" fra 1979. Sistnevnte gikk til topps i U.S.A. På sameplata var det også lagt ved to helt nye låter. Bl.a. "On The Radio". Den er blant Donna Summers mest kjente låter, og ble nok en stor hit for henne med, med 5. plass i U.S.A., 2. plass i Canada og 6. plass i Norge. "On The Radio" var både skrevet og produsert av Giorgio.

"On The Radio" var også endel av soundtracket til filmen "Foxes" fra 1980, der Giorgio skrev de fleste av låtene, slik som "Bad Love" med Cher, "Fly Too High" med Janis Ian, og "Shake It" med Brooklyn Dreams. Hyggelig var det også at Janis Ian fikk en Grammy-nominasjon for "Fly Too High". På plata fikk Giorgio også hjelp fra Keith Forsey og Harold Faltermeyer.

I 1980 var Giogio ute med soundtracket til filmen "Foxes".

Giorgios evne til å lage filmmusikk som passet til handlingen, og som også kunne gi filmene publisitet gjennom å hevde seg på hitlistene, ble for alvor lagt merke til på denne tiden, og tilbudene ramlet inn. Giorgio: "I got a lot of offers after that like 'American Gigolo' and then later 'Scarface', et cetera. It was nice to get into these different approaches to music. Normally it was very difficult to transition from pop into the movie business because the movie music composers all came from the classical background back then. It was a big thing for a pop composer to enter this new world."

I tillegg til hardt arbeid i studio hadde Giorgio også tid til å nyte rikdommen

som suksessen på listene ga ham. Her er et bilde fra Los Angeles i april 1979.

I likhet med de foregående årene var også 1979 et svært aktivt år for Giorgio. 

I april var han og Munich Machine ute med sitt 4. og siste album, kalt "Body Shine". Giorgio stod for produksjonen i tillegg til at han skrev låter til albumet.

I august 1979 var Giorgio klar med soloalbumet "E=MC²". Plata videreførte lydbildet fra "Here To Eternity" der Giorgios 'lekte' med synthene sine. Noe som resulterte i en spennende plate med vakker elektronisk lyd. "E=MC²" ble også den første plata som ble spilt inn digitalt. På den tiden var det en svært kostbar og krevende prosess. For å få det til fikk Giorgio hjelp fra Utah-selskapet Soundstream.

Giorgio: "The idea of "E=MC²" was I wanted to be the first one, at least in the pop world, to record something on digital. So I found Dr. Stockham in Utah, who had a stereo machine computer, which recorded digital. In fact, I think he invented digital recording. So, I wanted to do it as much as possible as a live track."

På albumet brukte Giorgio 25 datastyrte synthesizere. I tillegg til elektroniske trommer og stemmer gjengitt elektronisk. Blant synthene som ble brukt, var Roland MC-8 Microcomposer, polymoog, og Roland Vocoder Plus VP-330.

Den digitale innspillingen ga plata renere lyd, med mindre støy på mastertapen enn hva som ellers var vanlig på denne tiden.

Til tross for at plata var komplisert å spille inn brukte Giorgio, Harold Faltermeyer og Keith Forsey kun 6 uker i Rusk Sound Studio (i Los Angeles). Noe av årsaken til at de jobbet så raskt for å bli ferdig, var de høye kostnadene( $15,000 pr. dag) knyttet til leie av studio og alle maskinene som ble brukt.

"Baby Blue" ble gitt ut som eneste singel fra plata, med en 4. plass på dance-listen i U.S.A. som beste resultat. Senere ble "I Wanna Rock You" og "E=MC²" brukt i det svært populære dataspillet "GTA Vice City Stories".  

"E=MC²" nådde ikke opp på listene noe sted, men er i ettertid blitt et album som blir trukket fram når man omtaler elektroniske album fra 70-tallet. Og fans av Giorgio har den som en favoritt på linje med "From Here To Eternity".

Giorgios helelektroniske album "E=MC²" fra 1979. Skjorta han hadde på

seg på coveret bestod av ledninger, knotter og lamper som var en robot verdig.

Giorgios samarbeid med kunstrock bandet Sparks ble sett på som overraskende, men vellykket. Og muligens var det årsaken til at også britiske Japan ønsket å jobbe med Giorgio. Samarbeidet begrenset seg til låta "Life In Tokyo", skrevet av Giorgio og sanger David Sylvian. "Life In Tokyo" markerte et skille i bandets musikalske uttrykk, fra gitarbasert til mer synthbasert/new wave i årene som fulgte. Den ble gitt ut på singel i både 1979, 1981 og 1982, med 28. plass i Storbritannia som beste plassering.

Giorgio Moroder i studio med Japan.

I 1979 produserte Giorgio også albumene "3D" for The Three Degrees, og "Ooh, La, La" for Suzi Lane. På førstnevnte album skrev han også låtene til albumet sammen med Chris Bennett, Keith Forsey og Harold Faltermeyer. Bl.a. "Woman In Love" som nådde 3. plass i Storbritannia. I intervjuer har bandet selv uttrykt takknemlighet for at de fikk synge den, som en av bandets mest kjente låter.

Pete Bellotte var på den tiden opptatt med å produsere og skrive låter til disco-albumet "Victim Of Love" med Elton John.

Giorgio rakk også å produserte albumet "Terminal Jive" med The Sparks i 1979, sammen med Harold Faltermeyer. Giorgio var ikke like involvert i innspillingen av denne plata, og plata hadde ikke et like sterkt elektronisk preg som "No. 1 In Heaven". Den ble heller ikke noen suksess salgsmessig, da den ble lagt ut for salg i januar 1980. Til plata skrev Giorgio låtene "Stereo" og "The Greatest Show On Earth".

"Terminal Jive" med The Sparks.

Mens Giorgio hadde holdt et svært høyt tempo gjennom hele 70-tallet med deltakelse på svært mange plateutgivelser virket det som han valgte å roe litt ned på 80-tallet. I 1980 var han aktuell med fire plateutgivelser, men det var bare en av dem som var produsert i 1980. Soundtracket til "Foxes", "Terminal Jive" med Sparks og soundtracket til den svært populære filmen "American Gigolo" var alle spilt inn i 1979. 

Å få lov til å skrive filmmusikken til "American Gigolo" med Richard Gere i hovedrollen var en stor ære for Giorgio, og har i ettertid endt opp som en av platene han først og fremst vil bli husket for. 

Giorgio tok full kontroll på innspillingen, der han skrev alle låtene til soundtracket i tillegg til at han produserte dem. Han hadde som mål at alle låtene han skrev skulle egne seg spilt på radio i tillegg til at de skulle passe til handlingen i filmen. Dette lyktes han godt med. Giorgio: "I am a commercial composer. The music obviously has to fit the movie, but I was always wondering how it could work on the radio, how could people listen to the song without knowing the movie."

Filmen "American Gigolo" fra 1980, med musikk fra Giorgio Moroder

Til filmen ønsket Moroder også å skrive en hitlåt som kunne skape interesse for soundtracket og filmen. Han hadde allerede et utkast til låt, kalt "Man Machine". Han kontaktet først Stevie Nicks fra Fleetwood Mac for å få henne til å synge låta, men hun takket nei pga. kontraktsforpliktelser som hun haddet med et annet selskap. Moroder kontaktet  da i stedet Debbie Harry, da han var en fan av Blondie. Chris Stein: "Giorgio listened to a lot of Blondie stuff before we put it together." Blondie på sin side var store fans av Giorgios arbeider, og hadde gitt ut megahiten "Heart Of Glass" i 1978, inspirert av "I Feel Love".

Harry takket ja til tilbudet, og skrev om melodien og laget tekst til Giorgio låtutkast. I august 1979 gikk Moroder i studio i New York sammen med Debbie og resten av Blondie for å spille inn "Call Me" - som låta hadde endret navn til. 

Giorgio sammen med Blondie (til venstre) og Richard Gere (til høyre).

Opptakene ble gjort unna på to dager. Debbie og Giorgio fikk se et råutkast til filmen før de skrev ferdig "Call Me". Tittelen hentydet på hovedpersonen i filmen som jobbet som gigolo og som hele tiden måtte være tilgjengelig på telefon for å få oppdrag.

Deborah har beskrevet Giorgio som en 'ladies man' som var glad i damer og som likte å flørte, uten at hun opplevde det som noe problem under innspillingen. Også Limahl og Terri Nunn fra Berlin la merke til Giorgios appetitt på damer da de senere samarbeidet med ham. Terri Nunn: "He got laid a lot!"

 Giorgio med en av sine mange kvinnebekjentskap på 80-tallet.

1. februar 1980 - på samme tid som filmen "American Gigolo" ble lansert, ble "Call Me" gitt ut på singel. Og det ble umiddelbart en monsterhit, med hele 6 uker på topp i U.S.A. (mest solgte singel det året), og 1. plass i Storbritannia og Canada. I Norge ble det 2. plass, noe det også ble i Irland og Sør-Afrika. I Sverige ble det 3. plass, mens i Frankrike ble det 4. plass.

"Call Me"

"Call Me" lå som nr. 1 i USA og Storbritannia samtidig, noe som gjorde at Blondie og Giorgio kunne smykke seg med å ha en 'transatlantisk nr. 1' hit, noe som er et sjeldent fenomen. Blondie/Moroder ble også nominert til Grammy Awards for låta.

Den gode kjemien mellom Moroder og Harry, og den store suksessen de sammen opplevde med "Call Me" gjorde at begge parter ønsket å fortsette samarbeidet. De ble derfor enige om at Giorgio skulle produsere Blondies neste album. Men allerede første dag i studio snudde Giorgio og gikk ut igjen, da han ble vitne til Chris Stein (eller Frank Infante) og Jimmy Destri i full slåsskamp. Giorgio: "I was supposed to do an album with them after that. We went to the studio, and the guitarist was fighting with the keyboard player. I called their manager and quit."

Giorgio fikk et vanskelig forhold til resten av Blondie, men kom godt overens med Deborah Harry.

Godt hjulpet av "Call Me", suksessen til filmen, og flere populære låter ble Giorgios soundtrack til "American Gigolo" en suksess, med en sterk 7. plass på Billboard i U.S.A.

"American Gigolo" (filmen) ble produsert av Paul Schrader, og Giorgio skrev låta "Love And Passion" sammen med ham. Samarbeidet mellom de to kom til å fortsette to år senere.

Giorgios egen "Night Drive" ble også gitt ut som singel fra soundtracket. På avslutningsporet i filmen hadde Giorgio valgt å bruke Mozarts klarinettkonsert K. 622 i A-dur som utgangspunkt. 

Giorgio opplevde stor suksess med sin filmmusikk på denne tiden. En film han ikke laget musikk til var dansefilmen "Fame". Den ble en kjempesuksess på kino og video, og mottok mange utmerkelser. Også filmmusikken slo godt an. Giorgio ble tidlig spurt av Alan Parker om han ville lage musikk til filmen, men kravet var at han måtte skrive musikken parallelt med innspillingen av filmen. GIorgio syntes det ble vanskelig, i tillegg til at han rett og slett ikke skjønte hva filmen handlet om, så han takket nei. Giorgio: "I read the script, and I just couldn't figure out what the movie was about. So I passed on it. And I am still mad now, because at the end it was such a great movie."

En av Giorgios nærmeste venner på denne tiden var bodybuilderen og skuespilleren Arnold Schwarzenegger. I likhet med Giorgio hadde Schwarzenegger bakgrunn fra Mellom-Europa, og de to ble ofte avbildet sammen. Bl.a. da de to deltok i en kampanje for for å samle økonomisk støtte til presidentkandidat Ted Kennedy.

Giorgio sammen med Maria Shriver og Arnold Schwarzenegger i 1980.

Den eneste plata Giorgio produserte i 1980 var Donna Summers album "The Wanderer". I tillegg til produksjonen skrev han låtene "The Wanderer", "Looking Up", "Grand Illusion", og "Nightlife". På "The Wanderer" var 'alle gode krefter' samlet, da både Giorgio, Pete Bellotte, Harold Faltermeyer og Keith Forsey deltok på innspillingen. Likefullt ble plata en littt skuffende affære, da Geffen Records som skulle gi ut "The Wanderer" stresset de involverte med at plata måtte gis ut raskt, for å komme en samleplate med Donna Summer gitt ut av hennes gamle plateselskap Casablanca Records, i forkjøpet. Harold Faltermeyer: "We would have liked to do more tweaking, and have more time for production. But we just had to let it go."

Musikerne var også usikker på hvilken musikalsk retning de skulle velge på plata, da discomusikk nærmest var blitt forhatt rundt 1980. De endte derfor med et new wave-inspirert lydbilde som var mer i tiden, med utstrakt bruk av datidens synthesizere. Borte var 'disco-stryker'-arrangementene og de typiske bassriffene. 

 "The Wanderer" fra 1980 endte opp som det siste albumet Donna og Giorgio spilte inn sammen.

Til tross for omstendighetene ble "The Wanderer" en brukbar suksess, med 13. plass i U.S.A., 8. plass i Spania og 18. plass i Norge. Enda bedre gikk det med tittellåta da den ble gitt ut på singel, med en fin 3. plass i U.S.A., 4. plass i Canada og Spania, 5. plass på New Zealand, og 6. plass i Australia.

Like etter utgivelsen av "The Wanderer" gikk Donna, Giorgio, Harold Faltermeyer og Pete Bellotte igang med innspilllingen av et nytt Donna Summer album, men pga. personlige problemer Donna hadde på den tiden var framdriften i innspillingen dårlig, og tilslutt valgte David Geffen (Geffen Records) å sette foten ned og stoppe innspillingen. Han bestemte også at Donna ikke lenger skulle samarbeide med Giorgio og hans team, men heller la stjerneprodusent Quincy Jones (Michael Jackson) produsere hennes neste plate. Tilbake satt Giorgio og co. med utkast til mange låter som de ikke fikk gitt ut. Disse endte i ettertid opp i andre sammenhenger. "Romeo" ble i 1982 å finne på soundtracket til "Flashdance" med Donna på vokal. "I Believe In You" ble gitt ut av The Real Thing i 1981, mens "To Turn The Stone" ble gitt ut av Frida fra ABBA i 1982.

Det skulle deretter gå mange år før Giorgio og Donna jobbet sammen igjen. Men det var aldri snakk om noen uoverenstemmelser mellom dem. I ettertid har Giorgio bare pent å si om damen som han hadde så stor suksess sammen med. Giorgio: "Donna Summer was a friend, an extraordinary interpreter, a generous woman."

Giorgio og Donna Summer var gode kolleger i alle år.

På denne tiden bodde Giorgio i Greenwich Village i New York. Årsaken til at han flyttet fra Los Angeles var at Geffen Records holdt til i New York, og innspillingen av Donna Summers plater på selskapet foregikk her. I mangel av andre prosjekt begynte Giorgio å jobbe med visuell kunst. Giorgio: "I was not depressed, but I was kind of tired."

 I tillegg gjorde han mindre produksjonsjobber, slik som "You Can" for Madleen Kane, og "Power To The Piano" med Helen St. John. Sistnevnte kom til å jobbe med Giorgio på flere soundtracks i årene som fulgte, der hennes vakre pianospill kom til å bli lagt merke til av millioner av musikkinteresserte.

Vendepunktet kom da han ble spurt om å lage musikken til storfilmen "Cat People", med Paul Schrader som produsent. Samme mann som hadde produsert "American Gigolo".

Giorgio brukte kun to måneder på å skrive alle låtene og produsere dem. En låt som Giorgio hadde skrevet allerede i forkant og som ble vurdert som temalåt til filmen, var "Putting Out Fire". Schrader likte den, og de var begge enige om at det kun var en mann som passet til å framføre den: rockeikonet David Bowie. Bowie takket ja til forespørselen, og han sa også ja til å skrive tekst til Giorgios låt. Innspillingen av "Cat People (Putting Out Fire)" ble gjort i juli 1981 i Mountain Studios i Montreux i Sveits - et studio Bowie brukte på den tiden.

Giorgio: " I had this song and Paul and I decided that there’s only one guy whose image is perfect for a film like this. So I gave him the song and he wrote the lyrics and then we recorded it quickly in Switzerland."

Giorgio og Bowie møttes til frokost kl. 9.00. Kl. 11.00 gikk de i studio. Da de gikk ut av studioet kl. 13.00 var låta ferdig innspilt.

Giorgio var full av lovord om samarbeidet med David Bowie. Giorgio: "Bowie was very prepared, very professional." Og: "Oh Bowie, he's a darling. So professional."

"Cat People (Putting Out Fire)" uttrykte den gotiske dystre stemningen som var i filmen, med Bowies dype barytonrøst.

 Giorgio, David Bowie og Paul Schrader i studio.

"Cat People (Putting Out Fire)" ble gitt ut på singel i mars 1982, og ble raskt en hit mange steder, ikke minst i Norge der den toppet VG-lista i hele 8 uker. Den gikk også til topps på 'Ti i skuddet'. Nr. 1 var den også i Sverige og på New Zealand. I USA ble det 67. plass, noe som var Bowies beste plassering for en singel der siden 1976.

"Cat People (Putting Out Fire)" ble også å finne på Bowies gigantselger "Let's Dance" fra 1983, da i en annen versjon. Bowie hadde ønsket å bruke versjonen han spilte inn sammen med Giorgio, men fordi MCA som eide rettighetene til filmversjonen nektet å la EMI som Bowies plate ble gitt ut på, bruke originalversjonen, måtte han spille den inn pånytt.

Moroders soundtrack til "Cat People" ble spilt inn i Carla Ridge Studios i Beverly Hills, California. Plata uttrykte den dystre stemningen i filmen, og var ikke så godt egnet til å lytte til på plate, selv om svært mange liker den. Høydepunktet, foruten "Cat People (Putting Out Fire)", var Giorgos pulserende instrumental "Paul's Theme (Jogging Chase)".

Soundtracket ble lagt ut for salg 2. april 1982, på samme tid som filmen hadde premiere på kinoene rundt om. Salgsmessig gikk det ikke all verden, selv om 47. plass i USA var greit nok. Mer oppsiktsvekkende var det at filmplata ble en storselger i Norge, med 2. plass på VG-lista, og hele 23 uker inne på lista.

I 1982 var Giorgio ute med soundtracket til "Cat People", med Nastassja Kinski i hovedrollen.

Jeg husker flere av de som kjøpte plata hadde forventet at dette skulle være en Bowie-plate, med låter lik "Cat People (Putting Out Fire"), noe den definitivt ikke var (webmaster).

I ettertid hadde Giorgio litt blandede følelser i forhold til soundtracket da det ikke ble så tilgjengelig som han ønsket. Giorgio: "Cat people was…I'm not saying a problem, but a little…the movie was a little slow and not an easy movie. Some people didn’t like the scenes with the animal and the girl and the sex and all that. It was an interesting adventure."

I 1982 kom Keith Forsey til Giorgio med en kassett med den engelske artisten Billy Idol, med spørsmål om Giorgio ønsket å produsere ham. Men Giorgio takket nei, noe som førte til at Forsey selv valgte å ta jobben som produsent på Idols debutalbum. Idol hadde tidligere opplevde en viss suksess med pønkbandet Generation X på 70-tallet. Resultatet ble "Billy Idol", med 80-talls klassikere som "White Wedding" og "Hot In The City". Idol og Forsey fortsatte samarbeidet utover 80-tallet med stor suksess.

Om 1980, 1981 og 1982 hadde vært relativt rolige år for Giorgio på platefronten tok han det igjen i 1983, der han laget musikken til hele 4 filmer: "Flashdance", "Superman III", "Scarface" og "D.C. Cab". Der to av dem var blant de mest markante filmene fra 80-tallet - mye takket være Giorgios flotte musikk. Han bidro også med det meste på et soloalbum med Irene Cara, og et album han selv ga ut det året (sammen med Joe Esposito).

Både på "American Gigolo" og "Cat People" deltok Jerry Bruckheimer som filmprodusent, og da sistnevnte i samarbeid med Don Simpson i 1982 gikk i gang med innspillingen av ungdomsfilmen "Flashdance" ble Giorgio kontaktet av Bruckheimer med forespørsel om han kunne bidra med musikk til filmen. Først var Giorgio skeptisk til å ta jobben da tittelen "Flashdance" ikke sa ham noe. Han trodde det dreide seg om en pornofilm! Han fikk tilsendt en tape med filmen, men han var så opptatt med å lage musikk til en annen artist, så han ga tapen til kjæresten. Og hun elsket filmen og mente det var den beste hun hadde sett. Giorgio tenkte da, at om hun liker den, da vil sikkert han like den også, så han takket ja til tilbudet fra Bruckheimer.

Sammen med kompanjong Keith Forsey skrev han "Seduce Me Tonight" for Cycle V, "Lady Lady Lady" for Joe Esposito, og tittelåta "Flashdance (What A Feeling)" for Irene Cara. Giorgio skrev melodiene og produserte. "Flashdance (What A Feeling)" skrev Giorgio med Irene Cara i tankene, da han hadde latt seg imponere av stemmen hennes da hun i 1980 sang "Fame" i den populære ungdomsfilmen ved samme navn. Likefullt var det Joe Esposito som først fikk æren av å synge den, på et opptak som ble gjort i forkant av Irenes innspilling.

Irene Cara og Giorgio hadde suksess med sitt samarbeid.

Sammen med Keith fikk Irene ansvaret med å skrive teksten til Giorgios tittellåt. Keith leide en limousine som han og Irene kjørte rundt med i Los Angeles samtidig som de drakk flere flasker med champagne. I baksetet på limmoen skrev de teksten til "Flashdance (What A Feeling)". Irene var selv danser, og hadde forutsetninger for å skrive en tekst som beskrev den fantastiske følelsen (what a feeling) som en danser føler når hun lykkes med det hun prøver å oppnå. Selv om låta fikk navnet "Flashdance" var ikke tittelen nevnt i selve teksten. Irene og Keith forsøkte å få ordet til passe inn, men det gikk ikke. Irene Cara: "We couldn't actually say 'Flashdance'. I didn't work in anything to say 'Flashdance'." På samme måte som "Cat People" ikke ble nevnt i Bowies låt.

Irene foreslo at låta burde hete "Dancing For Your Life". Giorgio var svært fornøyd med teksten Irene var med og skrev, og sangprestasjonen hennes på låta.

"Flashdance (What A Feeling)" endte opp som en svært fengende og velprodusert låt, som viste hvilken glimrende musiker Giorgio var. Den startet som en høystemt ballade og gikk etter hvert over i et dansbart refreng, der fine detaljer krydret låta fra begynnelse til slutt. 

Sammen med "I Feel Love" markerte "Flashdance (What A Feeling)" et høydepunkt i Giorgios lange og omfattende diskografi (webmaster).

Filmen om Alexandra Owens (Jennifer Beals) drøm om å komme seg inn på en prestisjefylt danseskole hadde premiere 15. april 1983. På samme tid ble både soundtracket til "Flashdance" og singelen "Flashdance (What A Feeling)" gitt ut. Og begge ble storselgere både i U.S.A. og ellers i verden. 

Giorgio og Irene Caras singel toppet i U.S.A. i hele 6 uker, og i Norge i 4 uker. Den gikk også til topps i Australia, Canada, Frankrike, Japan, Italia, New Zealand, Sverige, Sveits, og Spania. I Storbritannia ble det 2. plass. "Flashdance (What A Feeling)" toppet populære 'Ti i skuddet' i flere uker, mens en norsk versjon av Hanne Krogh, kalt "Jeg vil leve" lå på Norsktoppen i 2 måneder. Det ble spilt inn coverversjoner av lokale artister på svært mange språk ellers også. Bl.a. svensk, finsk, tysk og fransk.

Soundtracket gikk til topps i U.S.A., Norge (7 uker), Tyskland, Sveits, Østerrike, Sverige, Australia og Japan (11 uker). I U.S.A. solgte plata hele 6 millioner eksemplarer.

"Flashdance" ble en av de store suksessene på 80-tallet, både som film og soundtrack.

"Lady Lady Lady" som Giorgio skrev for Joe Esposito var en vakker ballade. Esposito hadde tidligere samarbeidet med Giorgio på Donna Summers "Heaven Knows", og som medlem av bandet Brooklyn Dreams.

 Giorgio og Joe Esposito

Vakker var også Giorgios instrumental "Love Theme from Flashdance", framført av piano-esset Helen St. John. Donna Summers "Romeo" var produsert av Giorgio, og som nevnt var den egentlig ment for Donnas album fra 1981 som aldri ble gitt ut.

Like profilert som deltagelsen på "Flashdance" soundtracket var ikke Giorgios bidrag til filmen "Superman III". Giorgio delte jobben med Ken Thorne, der Thorne skrev alle låtene på side A på LPen, mens Giorgio skrev alle låtene på side B. Chaka Khan framførte den disco-aktige "No See, No Cry", Marshall Crenshaw framførte rockabilly-låta "Rock On", 60-talls ikonet Roger Miller framførte country/synth-aktige "They Won't Get Me", Helen St. John framførte "Love Theme", som nesten var en kopi av "Love Theme" fra"Flashdance", mens Giorgio selv framførte den fanfare-aktige instrumentalen "Main Title March".

Verken filmen eller soundtracket ble noe suksess da de ble lansert i juni 1983. Og Giorgos musikk var knapt å høre i selve filmen.

Giorgio skrev halvparten av musikken til soundtracket til "Superman 3" fra 1983.

Innimellom alle soundtrackene som Giorgio spilte inn i 1983 ga han også ut sitt eget album, kalt "Solitary Men". Plata var et samarbeid mellom han og Joe Esposito. Sistnevnte hadde deltatt på ulike måter på flere av Giorgios prosjekt på 80-tallet, og da Giorgio skulle spille inn en ny plate var det naturlig å spørre Joe. Sistnevnte hadde en røff men samtidig varm stemme som mange satte pris på.

Joe Esposito deltok på mange av Giorgios plateinnspillinger,

og huskes muligens best for balladen "Lady, Lady, Lady" fra "Flashdance".

Med seg på innspillingen fikk de to Keith Forsey på trommer, Sylvester Levay på keyboard og arrangement, Richie Zito på bass og gitar, og Dino Solera på saksofon. Forsey og Levay skrev også tekster til Giorios låter. "Solitary Men" inneholdt en svært fengende tittellåt, som dessverre ikke nådde opp på singel. "Lady, Lady Lady" (kalt "Lady, Lady" her), "Nights In White Satin" (Moody Blues), og "To Turn To Stone" (opprinnelig spilt inn med Donna Summer) var spilt inn pånytt til plata. "Lady, Lady" ble også gitt ut på singel pånytt.

"Lady, Lady" ble gitt ut på singel pånytt, denne gang med Giorgio på forsiden.

"Solitary Men" var en mer rockete plate enn noe av det Giorgio tidligere hadde spilt inn, med røffe gitarer framme i lydbildet, og med Giorgios synther i bakgrunnen.

"Solitary Men" ble dessverre ikke noen suksess da plata ble lagt ut for salg 9. august 1983. Mest sannsynlig fordi det var få som fikk med seg at den var spilt inn.

"Solitary Men" med Giorgio Moroder og Joe Esposito fra 1983.

Større interesse var det knyttet til Irene Caras soloplate "What A Feelin'" som ble gitt ut 2. november 1983. Med giganthits som "Flashdance (What A Feeling)" og "Fame" å se tilbake på de seneste årene hadde hun en posisjon i platemarkedet som Whitney Houston kom til å oppnå noen år senere. Cara henvendte seg til Giorgio med ønske om hjelp til å skrive låtene og hjelp til produksjonen. Giorgio sa ja, og tok med seg de samme musikerne som deltok på "Solitary Men", med Keith Forsey, Sylvester Levay og Richie Zito. Giorgio kom opp med låtene "Why Me?", "The Dream (Hold on to Your Dream)", "Breakdance", "You Took My Life Away", "Romance '83", og "Cue Me Up", der de tre første ble gitt ut som singler fra albumet. Irene skrev tekstet til Giorgios låter. Også "Flashdance (What A Feeling)" ble tatt med på albumet, i en nyinnspilling.

"What A Feelin'" var et velproduert album med mange fengende låter. "Why Me?" nådde 13. plass i U.S.A. og kom høyt på listene i mange andre land, bl.a. Norge der det ble 5. plass. Platas høydepunkt var muligens "Breakdance" der Giorgio og co. klarte å fange stemningen musikalsk på ungdomskulturen som var i fremmarsj i New York og resten av verden på den tiden. Scratchingen og 'blipp-blopp lydene' var akkurat slik de skulle være og låta var i hele tatt tøff å lytte til (webmaster). I U.S.A. nådde "Breakdance" en flott 8. plass på Billboard.

Irene Caras album nådde en litt skuffende 77. plass i U.S.A. (3. plass i Sverige, 12. plass i Norge), og etter dette var karrieren hennes i fritt fall, noe som framstod som nesten utenkelelig med tanke på hvor populær hun hadde vært like i forveien. Hennes neste to album nådde ikke opp noe sted (uten at Giorgio som ikke deltok på de kunne lastes for det). Noe av av årsaken til at hun roet ned etterpå var at Geffen Records som hadde rettighetene til musikken hennes ikke betalte henne det hun skulle ha. Og da hun forsøkte å få sin andel ble hun boikottet av Geffen og andre plateselskap, ifølge henne selv.

Irene Caras album "What A Feelin'" ble ikke den salgsuksessen plata hadde fortjent.

Med bakgrunn i Giorgios mange soundtrack-suksesser ble han en svært ettertraktet mann i Hollywood. Daglig dukket det opp interessante tilbud fra folk i film- og musikkbransjen som ønsket å jobbe med ham. Og når han var ute ble han behandlet som en celebritiet på restauratentene og utestedene. Harold Faltermeyer: "He was the hottest producer in town. Giorgio lived up the glamour. He enjoyed being a star. In every restaurant it was Giorgio, Mr. Moroder, welcome, and. He really enjoyed it."

En Giorgio sa ja til var produsentlegenden Brian De Palma da sistnevnte spurte om han kunne lage musikken til gangsterfilmen "Scarface" (med Al Pacino i hovedrollen). Giorgio presenterte et utkast til en instrumental temalåt som De Palma likte svært godt. Temalåta fikk senere navnet "Tony's Theme", og er gjerne den som huskes best fra filmen. Giorgio: "When I played him the first track of Scarface, the opening, he loved it. So that was already 20% of the music, and I cut it and it became 'Tony’s Theme'."

I 1996 ble "Tony's Theme" samplet av rapperne i Mobb Deep i deres låt "G.O.D. Pt. III" som ble en stor hit i U.S.A.

Giorgio skrev alle melodiene til soundtracket på plata, i tillegg til at han spilt keyboards, og produserte låtene. Han fikk hjelp fra Pete Bellotte og andre med tekstene. Til å framføre låtene hyret Giorgio inn både kjente og ukjente sangere. Mest oppmerksomhet fikk samarbeidet med Debbie Harry. Til filmen sang Debbie "Rush Rush". Hun skrev også teksten til låta, med klare referanser til kokain. "Rush Rush" ble gitt ut på singel, med brukbar suksess på listene rundt om. 

Debbie Harry sang Giorgios låt "Rush Rush" til filmen "Scarface".

Både "Scarface (Push It To The Limit)": Paul Engemann, "Shake It Up" og "I'm Hot Tonight": Elisabeth Daily, "She's On Fire" og "Turn Out The Night": Amy Holland, og "Dance Dance Dance": Beth Andersen hadde et lettfattelig elektronisk lydbilde som hver for seg var lett forgjengelig, som eksponenter for utskjelt 80-talls synthpop. Men i forhold til filmen fungerte låtene bra, og for den som er glad i tidlig 80-talls electronica er soundtracket interessant. Det har også en høy stjerne blant fans av Giorgio Moroder. Roland Jupiter-8 og Yamaha CS-80 var synthene Giorgio hovedsakelig brukte på plata. I likhet med "E=MC²" ble musikken til "Scarface" spilt inn digitalt.

Giorgios soundtrack til filmklassikkeren "Scarface"

Hele soundtracket til "Scarface" ble brukt i det svært populære datsaspillet "GTA3" - det mest solgte spillet i verden i 2001, noe som gjorde at en ny generasjon av ungdom oppdaget Giorgios musikk. Giorgio mottok også en Golden Globe-nominasjon for musikken til "Scarface".

Verken filmen eller soundtracket til "Scarface" solgte nevnverdig da det ble gitt ut, men med årene fikk filmen kultstatus, ikke minst da den ble gitt ut på VHS og BETA. Her ble "Scarface" et av de mest leide filmene på 80-tallet.

Den 4. filmen Giorgio skrev musikk til i 1983 var "D.C. Cab". Den hadde premiere i U.S.A. 16. desember 1983. "The Dream (Hold on to Your Dream)" som ble spilt inn til Irene Caras album ble også brukt til å fronte dette soundtracket. I tillegg skrev Giorgio låtene "Knock Me On My Feet" for Champaign, "Single Heart" for DeBarge, og "Party Me Tonight" for Stephanie Mills. Musikken var like lettfattelig og uhøytidelig som selve filmen, med mange 'tidsriktige' digitale lydeffekter, bl.a. med bruk av synthtrommer. Soundtracket til "D.C. Cab" nådde 181. plass i U.S.A.

"D.C. Cab" var det 4. og siste soundtracket Giorgio skrev musikk til i 1983.

Tidlig i 1984 var det tid for evaluering av filmåret 1983, med utdeling av Oscarstatuettene, Golden Globe og Grammy Awards. Og "Flashdance" mottok priser på alle disse tre prestisjefylte utdelingene.

På Oscarutdelingen 9. april 1984 mottok Giorgio, Irene Cara og Keith Forsey prisen for "Best Original Song" for "Flashdance (What A Feeling)". Irene og Keith Forsey gikk opp på podiet for å motta prisen på vegne av seg selv og Gorgio som ikke hadde mulighet til å stille. Irene Cara: "Our brilliant composer Giorgio Moroder is not with us today but I'm sure he's as overwhelmed as we are." Irene framførte også "Flashdance" på utdelingen.

Keith Forsey og Irene Cara mottok Oscarprisen for "Flashdance (What A Feeling)".

På Golden Globe-utdelingen 28. januar 1984 mottok Giorgio og co. prisen både for "Best Music, Original Score" og "Best Original Song" for "Flashdance". Som nevnt var musikken til "Scarface" også nominert til "Best Music, Original Score".

 Keith, Irene og Giorgio på Golden Globe-utdelingen i 1984.

På Grammy Awards 28. februar 1984 mottok Giorgio prisen for "Best Instrumental Composition" for "Love Theme From Flashdance", og "Best Album of Original Score Written for a Motion Picture or A Television Special" for soundtracket til "Flashdance".

Det høye tempoet fortsatte inn i 1984, der Giorgio var involvert i mange prosjekter. Først ut var soundtracket til den tyske eventyrfilmen "The NeverEnding Story" som den het på engelsk. På den tyske utgaven av filmen, kalt "Die unendliche Geschichte" var det tyske Klaus Doldinger som stod for musikken. Doldinger hadde tidligere laget musikken til den tyske storfilmen "Das Boot". På den internasjonale utgaven av filmen ble Giorgio Moroders musikk brukt, med låtene "Swamps Of Sadness", "Ivory Tower", "Ruined Landscape", "Sleepy Dragon", og tittellåta "The NeverEnding Story". Sistnevnte var skrevet av Giorgio med tekst av Keith Forsey. Til å framføre den valgte de seg ungdomsidolet Limahl, som på den tiden nettopp hadde blitt kastet ut av bandet Kajagoogoo. For ham ble "The NeverEnding Story" en ny start som artist. 

Bakgrunnen for at Limahl ble spurt var at han og manageren Billy Gaff deltok på Tokyo Music Festival. Her møtte de tilfeldigvis på Giorgio som var dommer i konkurransen. Giorgio fortalte at han jobbet med musikk til en ny film som var under innspilling. Gaff så muligheten for å få med Limahl i prosjektet, og inviterte Giorgio på middag samme kveld. Under middagen benyttet han sjansen til å skryte av Limahl. Og framstøtet må ha gjort inntrykk for like etter, i januar 1984, ble Limahl invitert over til München for å synge på "NeverEnding Story". Giorgio kjente litt til Limahl fra før, ettersom han hadde latt seg sjarmere av Kajagoogoos store hit "Too Shy".

Limahl var nervøs foran møtet med den store musikkprodusenten, men Giorgio viste seg å være en hyggelig fyr som det var lett å samarbeide med. Limahl: "Giorgio, it turns out, was the consummate professional, he had a sweet Italian accent , was very charming, and made me feel extremely comfortable." Limahl slet med de høye tonene på låta, men etter flere forsøk og et par glass vin klarte han det, noe de begge var fornøyd med.

Ifølge Limahl hadde han vært på byen kvelden før og drukket mye alkohol og røyket, noe han mente påvirket stemmen på en negativ måte.

I ettertid har Limahl spurt seg selv om han ville truffet Giorgio i Japan om han ikke hadde blitt sparket ut av Kajagoogoo like i forveien. Og mens hans tidligere kolleger i Kajagoogoo slet med å markere seg opplevde Limahl en fantastisk tid som artist gjennom suksessen med "The NeverEnding Story".

Limahl og Giorgio fant tonen i studioet i München.

Låta "NeverEnding Story" huskes også for at den både tones inn og ut, i motsetning til de fleste andre låter som har en ordentlig start. Som om det var en 'neverending song'.. Det vakre synthriffet som starter 2.30 ut i låta er det samme som ble brukt på "Push It To The Limit" på "Scarface"-soundtracket. Det ble spilt inn to versjoner av "NeverEnding Story". En engelsk, med Limahl og Beth Andersen på vokal, og en fransk med Limahl og Ann Calvert på vokal.

Soundtracket til den tyske utgaven av "The NeverEnding Story" ble gitt ut i april, men det var først på høsten 1984 at Limahls singel ble gitt ut. Den ble da en stor hit, med 4. plass i Storbritannia, 1. plass i 5 uker i Norge (i desember 1984), 1. plass i Sverige, Spania, og Japan, 2. plass i Italia, Østerrike og Tyskland, og 17. plass i U.S.A. Låta ble også tatt med på Limahls album "Don't Suppose", noe som bidro til å løfte det opp på listene, med bl.a. 1. plass i Norge, 5. plass i Sverige, og 6. plass i Tyskland. Filmen som låta "The NeverEnding Story" var laget til var det de færreste som fikk med seg.

 Giorgio bidro med musikk til den tyske filmen "The NeverEnding Story"

Science-fiction filmen "Metropolis" fra 1927 er en av de viktigste hendelsene i tysk kulturhistorie. Og en viktig begivenhet i filmhistorien, som et uttrykk for filmekspresjonisme fra den tiden. Fritz Langs "Metropolis" er også på verdens dokumentarv-liste. Dessverre har deler av den originale filmen gått tapt, i tillegg til at bildene hadde begynt å falme. Dette ønsket Giorgio å gjøre noe med. Så i 1982 gikk han igang med sitt største prosjekt fram til da, nemlig å forsøke å samle de manglende bitene av filmen, restaurere opptakene som var tilgjengelig, og legge til farver på det som opprinnelig hadde vært en sort-hvitt film. En 20 sekunder lang frekvens fra den oppprinnelige filmen fikk han tilsendt fra en fyr i Canberra, Australia.

Giorgio: "I decided I wanted to do a silent movie—that was a film that felt right, a film that I liked, it was an interesting movie. But I didn’t know it was so poorly…the quality was so poor. It was a disaster. But then I did my print and it was the best print. By far the best print."

 Giorgio i studio der han går gjennom filmklippene fra den originale "Metropolis"-filmen.

Musikeren Giorgio bestemte seg også for å skrive moderne musikk og legge til handlingen, på det som opprinnelig hadde vært en stumfilm med orkestermusikk.

Giorgio (fra platecoveret til filmen): "Metropolis has been restored as close to it's original conception as possible. Metropolis is now presented with a contemporary score, sound effects and colour."

Giorgio satte seg ned og skrev alle 10 låtene som ble brukt i filmen og på soundtracket. Til å skrive tekstene fikk han hjelp fra Pete Belllotte. Deretter inviterte han noen av de største popstjernene i tiden til å komme til hans studio i München. Slik som Freddie Mercury, Jon Anderson fra Yes, Loverboy, Bonnie Tyler, Billy Squier, Adam Ant, Pat Benatar, og Cycle V (ikke så kjent, men de hadde deltatt på soundtracket til "Flashdance"). 

Noen av av artistene som tok seg tid til å stille opp på soundtracket til "Metropolis" 

Samarbeidet med disse artistene gikk fint, med unntak av Freddie Mercury. Ifølge Giorgio hadde den kjente sangeren fra Queen, som allerede hadde spilt inn flere plater i Giorgios Musicland Studio, en uakseptabel oppførsel. Noe Giorgio har gjort et nummer ut av i flere intervjuer senere. Giorgio: "With Freddie Mercury there was some problem, the English have you know ... very good singer and musician, but of character a bit 'difficult.'"

Til tross for samarbeidsproblemer ble "Love Kills" en flott låt, og en av Freddie Mercurys beste og mest kjente som soloartist. Også Pat Benatars vakre ballade "Here's My Heart", den elektroniske "Here She Comes" med Bonnie Tyler, "Cage Of Freedom" med Jon Anderson, og Giorgios egen "The Legend Of Babel" var flott musikk, noe plata som helhet også var. Det elektroniske preget på låtene passet bra til Fritz Langs futuriske drama.

På samme tid som "Metropolis" ble spilt inn var Queen ute med "Radio Ga Ga", mens tyske Propaganda ga ut "Dr. Mabuse" - begge med referanser til Fritz Langs "Metropolis".

 Filmutgivelsen og soundtracket til "Metropolis" står nok igjen som Giorgios hovedverk.

Soundtracket til "Metropolis" solgte ikke all verden da det ble lagt ut for salg i 1984. Til det var Giorgios prosjekt muligens litt for 'sært' for vestlig ungdom. Likefullt ble flere av låtene derfra store hits da de ble gitt ut som singler. Bl.a. nådde "Love Kills" topp 10 i Storbritannia og 4. plass i Spania.

I ettertid har Giorgio uttalt seg negativt om musikken til "Metropolis" - at den var utdatert på det tidspunktet plata ble gitt ut, og at han brukte mye mer tid på å sette sammen de gamle filmopptakene enn på å komponere musikken. Senere har enda flere opptak fra den opprinnelige filmen blitt funnet, og hele "Metropolis" er blitt digitalisert, noe som ikke var mulig i 1984. Giorgio: "I think they found 15 or 20 more minutes in Argentina. But then they cleaned it digitally. I wanted to do that too, but we’re talking 30 years ago."

Sommeren 1984 ble Sommer OL arrangert i Los Angeles - Giorgios andre hjemby. Og i den anledning ble han bedt om å bidra med en låt til arrangementet og plata "The Official Music Of The XXIIIrd Olympiad Los Angeles 1984". Resultatet ble storslagne, dramatiske "Reach Out" med Paul Engemann på vokal. Låta ble spilt av under løpsøvelsene i OL. Engemann hadde tidligere samarbeidet med Giorgio på "Scarface" soundtracket, og i 1984 ga de to også ut singelen "American Dream" - en låt som hadde noe av det samme storslåtte ved seg. 

"American Dream" med Giorgio og Paul Engemann

Sommeren 1984 var Giorgio også aktuell med et annet plateprosjekt: Soundtracket til science-fiction filmen "Electric Dreams". I en tid der datamaskiner i større og større grad gjorde seg gjeldende i folks liv, både på jobb og på fritiden, var det naturlig å lage en film med et framtidsscenario der datamaskinene tar over. I denne filmen handlet det om dataoperatøren Miles Harding som har en datamaskin som er sjalu på hans forhold til Madeline..

Giorgio ble spurt av filmprodusent Steve Barron om han kunne bidra med musikk til filmen, noe han sa ja til, da han likte ideen om å lage en film om en datamaskin med kunstig intelligens som forelsker seg. 

Giorgio oversendte en kassett med med demoer av låter som han mente kunne passe til filmen, og Barron likte mange av de. Giorgio presenterte også en låt som han mente hadde en sterk melodi og som kunne bli en hit. Barron likte melodien, men reagerte på stemmen som sang låta, da det hørtes ut som Neil Diamond - med aksent. Teksten var også merkelig. Barron foreslo da at han heller burde bruke Philip Oakey fra The Human League til å synge låta, og til å hjelpe til med teksten - et forslag Giorgio først var skeptisk til, men som han så fulgte opp. Barron mente Oakeys stemme ville være det stikk motsatte av Neil Diamond-stemmen på demoen som han mislikte. Barron kjente Oakey fra innspillingen av musikkvideoen til Human Leagues store hit "Don't You Want Me".

Oakey tok forespørselen på sparket, og skrev teksten på baksiden av en sigaretteske på vei til studio. Da han kom fram sang han låta med teksten han hadde skrevet en gang slik at Giorgio skulle få høre den og vurdere om den var god nok. Og Giorgio var så fornøyd både med teksten og måten Philip sang den på at han ikke ønsket å gjøre flere opptak. Men for å 'glede' Oakey ble det gjort et opptak til, men det var det første som ble brukt på plata.

Giorgio: "Philip Oakey was really good. We rushed a little bit." 

 Like etter var den svært fengende "Together In Electric Dreams" klar for utgivelse. Det var Boy George fra Culture Club som foreslo låttittelen overfor Oakey.

Steve Barron: "Giorgio Moroder was hired as composer and played me a demo track he thought would be good for the movie. It was the tune of 'Together In Electric Dreams' but with some temporary lyrics sung by someone who sounded like a cheesy version of Neil Diamond. Giorgio was insisting the song could be a hit so I thought I'd suggest someone to sing who would be as far from a cheesy Neil Diamond as one could possibly go - Phil Oakey."

Den heftige gitarsoloen på slutten av "Together In Electric Dreams" ble spilt av Richie Zito - samme mann som hadde spilt el-gitar på "Flashdance (What A Feeling)", og som senere kom til å spille gitar på "Take My Breath Away" (Berlin), og "The Heat Is On" (Glenn Frey). 

Phil Oakey i musikkvideoen til "Together In Electric Dreams"

I ettertid har Giorgio uttalt at han likevel ikke var fornøyd med "Together In Electric Dreams", da han mente det ikke var den rette låta å spille inn og at de heller skulle tatt seg litt bedre tid. Giorgio: "We had a nice little hit, but it wasn't what we was hoping."

Giorgio bidro også med en interessant synthversjon av "Menuett i G-dur" med Christian Petzold, og den stemningsfulle instrumentalen "Madeline's Theme", med bruk av 'synthfioliner'. Han produserte også "Now You're Mine" med Helen Terry. De andre låtene på soundtracket var laget av Heaven 17, Culture Club, Jeff Lynne fra E.L.O. og P. P. Arnold.

"Together In Electric Dreams" ble en stor hit i Storbritannia, der filmen hadde sitt nedslagsfelt, med 3. plass på singellisten. Den nådde også topp 5 i Australia. Soundtracket solgte dessverre ikke like bra, til tross for at alle låtene på albumet hadde sine kvaliteter innen elektronisk musikk.

Soundtracket til 'datafilmen' "Electric Dreams" ble nok en interessant utfordring for Giorgio.

I oktober 1984 var Giorgio aktuell med tre albumutgivelser, men ingen som vil bli husket. Janet Jackson var en av de mest populære artistene på 80-tallet, men gjennombruddet fikk hun først i 1986 med "Control", og ikke det Giorgio/Bellotte produserte albumet "Dream Street". Den nådde kun 147. plass på Billboard.

Som nevnt var Helen St. John en av mange musikere som Giorgio brukte på sine plater på tidlig 80-tall, og da hun skulle gi ut sitt 2. album "Take Your Passion", bidro Giorgio som produsent og låtskriver. "Love Theme From Flashdance", "Love Theme From Superman III" og "To Turn The Stone" var gitt ut tidligere, mens "Take Your Passion" var ny. "Petite Romance" var skrevet av Harold Faltermeyer, som dermed deltok på en plate sammen med Giorgio igjen. Mellom 1980 og 1984 hadde Faltermeyer produsert mindre kjente artister.

Giorgio produserte albumet "Take Your Passion" med Helen St. John

Den tredje plata Giorgio var aktuell med i oktober 1984 var soundtracket til filmen "Thief Of Hearts". Igjen med Jerry Bruckheimer som filmprodusent. Dette var først og fremst Harold Faltermeyer sitt soundtrack, ettersom Giorgio som først ble spurt ikke var motivert til å gjøre jobben og fordi han på den tiden han ble spurt var opptatt med "Metropolis". Likefullt bidro han med tittellåta "Thief Of Hearts", som instrumental, og som vokal låt med Melissa Manchester.

Bruckheimer var fornøyd med jobben Faltermeyer gjorde på "Thief Of Hearts" og mente han var klar for større oppgaver. Og i 1985 fikk han den prestisjefylte oppgaven med å produsere musikken til publikumssuksessen "Bevery Hills Cop". Instrumentalen "Axel F." og "The Heat Is On" (med Glenn Frey på vokal) som Faltermeyer skrev, endte opp som to av de mest populære låtene fra 80-tallet. Soundtracket gikk helt til topps i U.S.A., singelen "THe Heat Is On" nådde 2. plass, mens "Axel F." nådde 3. plass - i filmhitenes tiår.

I 1984 skrev Giorgio og Pete låta "You Can" for artisten Don Juan - en låt som ble en mindre hit på kontinentet. Den ble produsert av Mack i Giorgios Musicland.

I 1984 produserte Giorgio også låtene "No More Words" og "Dancing In Berlin" for det amerikanske new wave bandet Berlin. Førstnevnte ble gitt ut på singel, og ble bandets første store hit til da med 23. plass i U.S.A. Dette første møter mellom Giorgio og Berlin var interessant, da det dannet opptakten til en av 80-tallets store hits to år senere - "Take My Breath Away". 

Mens Giorgio var opptatt med sitt skrev hans kollega Keith Forsey musikken til ungdomsfilmen "The Breakfast Club". I februar 1985 gikk Forsey til topps i U.S.A. og Canada med låta "Don't You (Forget About Me), framført av Simple Minds.

Tidlig i 1985 var Giorgio og Paul Engemann ute med singelen "Shannon's Eyes". Denne og flere av Giorgios tidligere låter, slik som "American Dream", "Baby Blue", "Reach Out", "My Girl", "Face To Face", "The Chase", "Lady, Lady" og "From Here To Eternity" var tatt med på Giorgios soloutgivelse "Innovisions" fra februar 1985. De gamle låtene var remixet i forhold til originalene. Samtidig som albumet ble gitt ut ble også "Night Time Is The Right Time" gitt ut på singel, med ukjente Edie Marlena på vokal. "Innovisions" ble spilt inn 'hjemme' i Musicland i München.

Giorgio sammen med Edie Marlena på "Night Time Is The Right Time"

De nye låtene holdt ikke gammel 'Moroder standard', og remixene var lite engasjerende. "Innovisions" fikk liten oppmerksomhet da den ble gitt ut, og regnes som Giorgios kanskje dårligste album. Plata ble trykt opp i et begrenset opplag, og har ikke senere blitt trykt opp pånytt på CD, noe som har gjort den til en ettertraktet og dyr plate å kjøpe på bruktmarkedet. Dette skulle også vise seg å bli den siste soloplata Giorgio ga ut på 7 år.

"Innovisions" fra 1985.

Noe av det mest positive med "Innovisions" var at den markerte starten på samarbeidet mellom Giorgio og Tom Whitlock fra Springfield i Missouri. Whitlock skrev tekstene til 4 av låtene på albumet. Whitlock kom i kontakt med Giorgio da sistnevnte trengte hjelp til å fikse bremsene på sin Ferrari. Whitlock som hadde høyskoleutdanning innen musikk jobbet på den tiden i Davlen Sound Studio i Los Angeles. De to fant tonen, og Giorgio inviterte Whitlock til å komme og jobbe i hans studio. I likhet med Forsey og Bellotte var det som tekstforfatter Whitlock ble en ressurs for Giorgio. Giorgio kom ikke til å jobbe mer med Bellotte etter dette, og selv om Bellotte fortsatte i musikkbransjen ble ikke hans arbeid lagt merke til på samme måte som tidligere.

 Tom Whitlock og Giorgio

Virgin Records som ga ut platene til The Human League satte pris på suksessen Giorgio og Philip Oakey opplevde med "Together In Electric Dreams". Så de overtalte de to til å komme sammen igjen for å spille inn et helt album, noe de begge takket ja til. Oakey dro til München i mars 1985 for å møte Giorgio i Musicland. I forkant av turen hadde Moroder sendt Oakey en tape med låtene han hadde laget for plata. Til disse skrev Oakey tekster som han så sendte tilbake igjen. Da sistnevnte ankom München var plata så godt som ferdig innspilt, noe som ble en liten nedtur for Oakey. Ifølge Oakey ble hele albumet spilt inn i løpet av 5 dager. Moroder var svært godt fornøyd med Oakeys vokal, mens Oakey følte at innspillingen ikke ble det den kunne ha blitt. Likefult var han full av beundring for Moroder, og han følte han hadde lært mye under oppholdet. Philip Oakey: "I think I learnt a lot from working with Giorgio. It has changed my way of thinking about recording because I realised it doesn't pay to spend so much time on the tiny details." Oakey hadde gjerne sett den jordnære og hyggelige Moroder som produsent på et framtidig Human League album, men det ble det ikke noe ut av.

Bilde av Giorgo fra innersleevet på albumet han spilte inn sammen med Philip Oakey.

Plata som fikk navnet "Philip Oakey & Giorgio Moroder" var en litt monoton affære, der alle 5 låtene på side A var mikset sammen. Men de som likte "Together In Electric Dreams" likte nok også dette albumet, da det elektroniske lydbildet var omtrent det samme. Og låter som "Why Must The Show Go On", "Good-Bye Bad Times", "Valerie" og "Be My Lover Now" var fengende popmusikk. "Together In Electric Dreams" var naturlig nok også med på plata.

"Good-Bye Bad Times" og "Be My Lover Now" ble gitt ut som singler fra albumet. Til førstnevnte ble det spilt inn en påkostet musikkvideo produsert av Steve Barron. Men verken den (44. plass i UK), "Be My Lover" (74. plass i UK), eller albumet "Philip Oakey & Giorgio Moroder" solgte noe særlig (52. plass i UK), noe som gjorde at evt. planer om videre samarbeid mellom de to ble skrinlagt - dessverre.

"Philip Oakey & Giorgio Moroder" fra 1985

I 1985 bidro Giorgio også med låta "Single Heart" på DeBarges suksesalbum "Rhythm Of The Night" (19. plass i U.S.A.).

Mellom oktober og desember 1985 var Giorgio opptatt med innspillingen av Limahls 2. album "Colour All My Days". "The NeverEnding Story" hadde vært en stor suksess for begge, og de to hadde funnet tonen i og utenfor studio. Så da Limahl spurte om Giorgio kunne tenke seg å produsere hans neste album sa Giorgio ja. Giorgio skrev 7 av 10 av låtene på albumet, i tillegg til at han produserte det, i Musicland i München. Selv om "Colour All My Days" var en velprodusert plate med fine låter solgte den dårlig, med 45. plass i Tyskland som det beste da den ble gitt ut i 1986. Heller ikke singlene nådde opp på listene noe sted - som et uttrykk for den bratte nedturen Limahl opplevde mellom 1984 til 1986.

 Giorgio produserte albumet "Colour All My Days" for Limahl.

Et av de mest omtalte bandene i britisk musikkbransje i 1986, var 'skandalebandet' Sigue Sigue Sputnik. Flere av medlemmene hadde bakgrunn fra pønkband, og med sine helt spesielle hårfrisyrer og S&M-lignende klær fikk de oppmerksomhet i pressen før de i det hele tatt hadde gitt ut en singel. Platekontrakt ble skrevet med Parlophone og den 'beste produsenten på markedet' ble hyret inn, noe som ga Giorgio jobben med å produsere debutsingelen "Love Missile F 1-11". Giorgio hadde fått en kassett med musikken til bandet og likte energien og humoren i musikken, men hadde ingen ide om hvordan de så ut. De møttes første gang i en restaurant i München, der gutta stilte med fullt utstyr, noe Giorgo syntes var morsomt, men som skremte vettet av de andre gjestene.

"Love Missile F 1-11" som framstod som nyskapende og velprodusert ble en stor hit da den ble gitt ut i februar 1986. 'Star Wars' stemningen i låta ble skapt av Giorgio i løpet av 10 minutter i studio, på oppfordring fra bandet som ønsket at det skulle høres ut som musikken til en sci-fi film.

I Storbritannia, Irland og Tyskland ble det 3. plass, i Spania gikk den til topps, mens i Sør-Afrika ble det 2. plass. Også albumet "Flaunt It" ble produsert av Giorgio - et album som i tillegg til musikken fikk omtale for bruken av reklame mellom låtene. Bl.a. for L'Oréal, og i-D magazine. I Storbritannia ble det 10. plass for albumet.

Giorgio: "That was a very very fun project."

Sigue Sigue Sputnik fikk mye oppmerksomhet i 1986.

At musikken deres var produsert av Giorgio Moroder er ikke like kjent.

Om "Love Missile F 1-11" og Giorgios samarbeid med Sigue Sigue Sputnik førte til omtale i media var det ingenting i forhold til suksessen han opplevde med sitt neste prosjekt: filmmusikken til en av 80-tallets største filmer, "Top Gun" med Tom Cruise i hovedrollen. Filmen var produsert av Jerry Bruckheimer og Don Simpson, som igjen henvendte seg til Giorgio da de trengte filmmusikk. Jobben ble delt mellom Giorgio og Harold Faltermeyer, der Giorgio skrev og produserte 5 låter, mens Harold gjorde 3.

Som første singel fra soundtracket ble Giorgios "Danger Zone" gitt ut i mai 1986. Teksten som hadde klare referanser til handlingen i filmen var skrevet av Tom Whitlock, mens Giorgio hadde laget melodien. Låta ble sunget av Kenny Loggins som to år i forveien hadde vært nr.1 i USA med "Footloose". Før Loggins ble spurt hadde Toto, Bryan Adams, REO Speedwagon og Corey Hart alle takket nei til å framøre Giorgios låt, av ulike årsaker. "Danger Zone" ble nesten en like stor hit, med 2. plass i U.S.A. og og topp 10 plasseringer i Tyskland, Sveits og Canada.

 "Top Gun" var en av 80-tallets mest populære filmer

Også Faltermeyers instrumentale temalåt "Top Gun Anthem" fikk oppmerksomhet da soundtracket ble gitt ut, som en låt som gjerne huskes fra filmen, og som ble spilt mye på radio på den tiden. Den mottok også en Grammy Award for "Best Pop Instrumental Performance".

Men det musikalske øyeblikket i filmen var definitivt "Take My Breath Away" - en av 80-tallets store hits. Det startet med at Giorgio kom opp en melodi som han mente kunne kunne utvikles til en låt som ville passe til filmen, i scenen der de to hovedpersonene blir forelsket i hverandre. Whitlock fikk høre Giorgios melodi, og på vei hjem fra studio skrev han teksten til låta. Filmprodusentene Bruckheimer og Simpson fikk høre en demo av "Take My Breath Away", og ble så imponert av de skrev om handlingen i filmen, og la til flere romantiske scener mellom Tom Cruise og Kelly McGillis så låta kunne spilles i bakgrunnen.

Det amerikanske New wave bandet The Motels ble tilbudt låta, og en innspilling ble gjort. Men ifølge Giorgio likte ikke The Motels låta og ville ikke gi den ut ikke, så tilbudet gikk videre til to andre band før han endte opp med å spørre Terri Nunn og John Crawford fra det amerikanske elektrobandet Berlin som han hadde jobbet med i 1984. Visstnok takket også den britiske popartisten Paul Young nei til å spille den inn, etter først å ha sagt ja, noe som må kunne kalles en stor tabbe sett i ettertid.

Terri Nunn: "I was like the fourth or fifth choice, nowhere close to being the first choice. Berlin weren’t big yet. Giorgio hadn’t told me Martha (Motels) or these other amazing people had already sung it, of course. They really liked my version, I got lucky."

Terri Nunn likte låta mens John Crawford hatet den og ville ikke spille den inn. Men han ble presset av plateselskapet til Berlin som mente at alt for mye stod på spill til at han bare kunne si nei. Berlin var også snart klar med et nytt album, og plateselskapet mente at det ville gi bandet god reklame om de deltok på soundtracket til storfilmen "Top Gun".

Berlin fikk æren av å framføre Giorgios popperle "Take My Breath Away".

The Motels' versjon av "Take My Breath Away" ble spilt inn og gitt ut på en samleplate med bandet senere. Den er også å finne på Youtube. Man vil der legge merke til at kompet på de to låtene er ganske like, men at Terri Nunn har en renere og mer kraftfull stemme. Hun valgte også å synge på en mer sensuell måte, der hun holdt vokalen lengre enn det Giorgio hadde tenkt, noe som bidro til å gjøre Berlins versjon bedre enn de foregående.

Berlins versjon av "Take My Breath Away" ble raskt en hyppig spilt låt på radio da den ble gitt ut på singel i juni, noen uker etter at filmen hadde premiere. I U.S.A. gikk den til topps i september. Etter det gikk den også til topps i Storbritannia der den lå som nr. 1 i hele 4 uker. Til topps gikk den også i land som Belgia, Irland og Nederland. I Norge ble det 4. plass. I ettertid er dette blitt en låt som mange forbinder 80-tallet med, ikke minst pga. tilknytningen den har til den store 80-talls filmen "Top Gun".

Det er også en låt som svært mange artister har gjort coverversjoner av, bla. London Symphony Orchestra.

Berlin som plutselig opplevde kjempesuksess klarte ikke å følge opp interessen låta skapte, og like etter ble de oppløst. Hovedårsaken til det var at Giorgios inntreden medførte en krangel innad om de skulle framføre andres låter eller kun spille egne. Sanger Terri Nunn ønsket å fortsette samarbeidet med Giorgio mens bandleder John Crawford ikke ønsket det.

I 'voksen alder' måtte John Crawford innrømme at han hadde oppført seg som en idiot på 80-tallet da han var så negativ til å spille "Take My Breath Away" og at han lot bandet gå i oppløsning pga. det.

"Take My Breath Away" med Berlin

Selve soundtracket gikk også til topps i U.S.A., Sveits og Tyskland, mens i Storbritannia ble det 4. plass (både i 1986 og 1990). I Norge ble det 7. plass, med topp 10 plassering i mange andre land.

Da musikkåret 1986 skulle gjøres opp kunne Giorgio og Tom Whitlock glede seg over mange utmerkelser. De mottok både Oscar og Golden Globe for "Best Original Song". Når Giorgio mange år senere ble spurt om hva som var hans egen favoritt blant alle låtene han har vært med og skrevet og produsert, svarte han "Take My Breath Away". 

Giorgio og Tom Whitlock med hver sin Oscarstatuett for "Best Original Song".

Giorgio: "I think it's a great melody. Great lyrics. The group Berlin, Terri Nunn sang it really nice. It's nice to hear the song. I think it has a very interesting bassline too, but at the same time, it was very pop. The production was great. So that's probably my favourite one, although I love all the songs."

Film og musikk har i alle år hørt sammen, men som regel har musikken vært underordnet handlingen i filmen. Men på 80-tallet var man opptatt av at de største filminnspillingene skulle promoteres gjennom hitlåter som ble skrevet til filmen, og det har i ettertid blitt sett på noe av det som kjennetegnet filmbranjen på 80-tallet. Og når det gjaldt å skrive hitlåter til filmer var det ingen som var i nærheten av å lykkes så bra som det Giorgio Moroder gjorde, noe som har bidratt til at navnet hans forbindes med 80-talls filmmusikk - og motsatt.

I senere år har det blitt mer vanlig å hente fram gamle låter når man skal ha litt popmusikk i en film mens på 80-tallet skrev man nye. Giorgio: "It has become more difficult to get a big act to write a new song, so they just use one that already exists. This way they know what they will get from the beginning."

I 1986 skrev og produserte Giorgio også låta "Quicksilver Lightning" med Roger Daltrey på vokal (The Who), til filmen "Quicksilver", med Kevin Bacon i hovedrollen. Giorgio skrev også 4 låter til albumet "Amii" med Amii Stewart.

1986 var så hektisk for Giorgio at han kun hadde to helger fri i løpet av hele året.

Giorgio leverte store hits nesten hvert eneste år mellom 1977 og 1986, men etter dette ble det lengre mellom høydepunktene. I 1987 skrev han og Whitlock låta "Body To Body" sammen med pop-ikonet Falco. Giorgio produserte også låta som ble gitt ut som en duett mellom Falco og Brigitte Nielsen. 

Etter suksessen med "Top Gun" ble Giorgio spurt om å skrive musikk til nok en storfilm, denne gang "Over The Top" med Sylvester Stallone i hovedrollen. Og sammen med Tom Whitlock skrev og produserte han 9 av 10 låter på soundtracket til filmen som hadde premiere i februar 1987. I likhet med "Top Gun" var det et mer rockorientert album enn hans mer synth-dominerte fra første halvdel av 80-tallet - i en tid der tyngre rock var det store i U.S.A. Noe som viser Giorgios evne til å tilpasse musikken til lydbildet i tiden. Med seg på plata fikk han kjente navn som Kenny Loggins, Sammy Hagar, Robin Zander fra Cheap Trick og gigantene i Asia. Under eget navn stilte Giorgio med den instrumentale temalåta "The Fight".

"Winner Takes It All" med Sammy Hagar ble gitt ut som første singel fra soundtracket til "Over The Top". Deretter fulgte "Meet Me Half Way" med Kenny Loggins.

Giorgio skrev musikken til filmen "Over The Top" i 1987

Til filmen skrev Giorgio også låta "All I Need Is You" til jentegruppa Big Trouble. Senere i 1987 skrev og produserte han flere av låtene på jentas debutalbum "Big Trouble", bl.a. singelen "When The Love Is Good".

Rundt 1987 var det også snakk om at Giorgio skulle produsere låter for norske a-ha, men ifølge Giorgio dukket ikke Morten og co. opp til avtalt tid, noe som irriterte ham veldig, og samarbeidet ble det aldri noe ut av. Giorgio: "Jeg vil komme inn, være sjefen og ha sangene klare. Husker du a-ha? De skulle jobbe med meg, og skulle komme inn til studio klokka ett for å starte. Klokka seks hadde de fremdeles ikke kommet, og neste dag var det samme regla om igjen. Livet er for kort til å jobbe med band."

Muligens var det Giorgios dårlige erfaring med band som Blondie og a-ha som gjorde at han takket nei da han senere ble spurt om å produsere et album for Duran Duran.

En av de store hendelsene i 1988 var Sommer-OL i Seoul i Sør-Korea. Olympiaden huskes for de mange landene som av ulike årsaker boikottet arrangementet, Ben Johnsons gull og verdensrekord på 100 meter og følgende positive dopingprøve. Og arrangementet huskes for den offisielle OL-låta "Hand In Hand" med Koreana - en av de store hitlåtene i 1988. Den gikk til topps i hele 17 land, bl.a. Tyskland, Norge (4 uker), Sverige, Sveits, Spania, Østerrike, Japan,  Hong Kong og Filippinene. I årene etter har "Hand In Hand" blitt en klassiker som svært mange mennesker i Øst-Asia har et nær forhold til, og som folk der forbinder Giorgio med.

"Hand In Hand" med Koreana var en av de mest solgte singlene i 1988.

Koreana var et koreansk band, men "Hand In Hand" var skrevet av Giorgio, med tekst av Tom Whitlock. Bakgrunnen for det litt eksotiske samarbeidet var at Polygram Records som eide rettighetene til utgivelse av OL-låta ønsket at Giorgio skulle skrive den. Og de hadde allerede funnet fram det koreanske  bandet, og ønsket at Giorgio skulle skrive en låt for dem. Koreana bestod av to damer og to menn, og hadde holdt det gående siden 1962. De ga ut sitt første album i 1979.

Giorgio og Koreana møttes i Sveits, i en sliten restaurant der de opptrådte. Giorgio: "I went, and they were playing in a terrible kind of restaurant, and it was, like, nothing like being a star or being great singers. But they were commissioned to sing and they were Korean, so I composed a song."

Koreana

Giorgio skrev melodien i løpet av en lunsj på et stykke papir som han fant, og presenterte den for en representant for Polydor. Giorgio og Koreana gikk i studio og spilte inn "Hand In Hand" like etterpå og snart ble den spilt på radio verden over. Det ble også laget en storslått musikkvideo som passet til arrangementet den var ment for, i tillegg til at den fungerte som en skrytevideo for koreansk kultur. "Hand In Hand" var akkurat så pompøs som en OL-låt bør være, med et refreng som det er lett å synge med på og som folk husker.

"Hand In Hand" ble spilt inn både på engelsk og koreansk. Mange år senere innrømmet Giorgio at det ikke var Tom Lee eller Jerry Lee fra Koreana som hadde den mannlige vokalen i låta, men derimot Giorgios gode venn og sanger Joe Pizzulo. Giorgio: "The original singer of the demo, which is Joe Pizzulo, which is still my best friend, the voice on the recording are not the guys, the Korean, it's him singing."

Pizzulo hadde vært med og koret på flere av Giorgios tidligere utgivelser, og hadde vokalen på Giorgios "Radar Radio" som var B-side på singelen "Take My Breath Away".

Joe Pizzulo

Motivert av suksessen med "Hand In Hand" skrev Giorgio og Whitlock musikken til Koreanas album "Hand In Hand" fra 1988. Også dette ble en stor suksess, med over 12 millioner solgte eksemplarer. Også albumene "Living For Love" (1990) og "Expo '93" (1993) med Koreana ble skrevet og produsert av Giorgio.

Albumet "Hand In Hand" som også var produsert av Giorgio.

I 1988 var Giorgio også aktuell med musikk til to filmer: "Mamba",  og "Another Way". "Mamba" var en italiensk film med Trudie Styler (kona til Sting) i hovedrollen som Eva. I engelskspråklige land het filmen "Fair Game". Filmen ble forbigått i stillhet, noe som også gikk utover Giorgios soundtrack der han skrev alle låtene. 4 av låtene framførte han selv, mens 5 ble framført av andre, bl.a. "Listen To Your Heart" med Koreana, og "One On One" og "Heaven Now" med Joe Pizzulo.

Filmen "Mamba" med musikk fra Giorgio.

"Rambo III" var en helt annen suksess på kinoene rundt om, der John Rambo hjelper afghanerne med å kaste russerne ut av landet deres, som endel av en operasjon ledet av CIA. Giorgio hadde ikke hovedansvaret for filmmusikken, men bidro med låtene "He Ain't Heavy, He's My Brother" med Bill Medley på vokal, og sin egen "The Bridge".

Bill Medley var et stort navn på 60-tallet og på 80-tallet (nr.1 i U.S.A. i 1987). Og et stort navn var også musikklegenden Bob Dylan. Sylvester Stallone ønsket at "Rambo III" skulle avsluttes med en folkinspirert låt, og Giorgio tenkte at Bob Dylan ville være den beste til å framføre en slik låt. Han troppet derfor opp hjemme hos Dylan med en låt han hadde skrevet. Men etter å ha hørt den flere ganger takket Dylan nei til tilbudet. I ettertid satt Giorgio igjen med følelsen av at Dylan egentlig ønsket å synge låta hans, men at han hadde motforestilling mot å stille opp i en film som gjorde krig til underholdning. Giorgio: "I went to Bob Dylan's house, a house made of wood, he heard the song several times, then he said no, I think for the type of film. But I think that he enjoyed the music. "

Like lite profilert som "Mamba" var den japanske filmen "Another Way" som Giorgio også skrev musikken til i 1988. 5 av låtene var instrumentale, mens de 4 vokale låtene ble framført av Beth Andersen, Cheap Trick og Jennifer Rush. Rush' tittellåt "Another Way" ble gitt ut som singel fra plata uten å nå opp noe sted til tross for at det var en vakker låt.

Japanske "Another Way" var den 13. filmen siden 1978 der Giorgio skrev det meste av musikken. 

I 1988 skrev også Giorgio låtene "Like A Yo Yo" og "Pirate Of Love" for den italienske puppedamen Sabrina og hennes album "Super Sabrina". Begge låtene ble også gitt ut på singel.

I 1989 skrev og produserte Giorgio låta "Wir Sind Grenzenlos" med en gruppe artister som kalte seg Novemberkinder. Gruppen bestod av et vesttysk og et østtysk kor som sammen ønsket å legge press på politikerne for å få dem til å fjerne muren som skilte tyskerne i Berlin. I oktober 1990 ble grensene mellom øst og vest åpnet og Tyskland gjenforent. "Wir Sind Grenzenlos" kunne minne om "Hand In Hand" med Koreana. I 1990 ble singelen fulgt opp med albumet "Grenzenlos" som Giorgio produserte. Her var det også spilt inn tyskspråklige versjoner av Giorgios "The NeverEnding Story" ("Alle Macht Den Träumen") og "To Turn The Stone" ("Ein Stein Im Strom"). På 60-tallet hadde Giorgio selv bodd i Berlin og kjent på ubehaget ved å bo i en delt by.

Albumet "Grenzenlos" som Giorgio produserte.

I 1989 fikk Giorgio også oppdraget med å lage musikk til den amerikanske komedien "Let It Ride", med Richard Dreyfuss i hovedrollen. Sammen med Tom Whitlock skrev han "Money Talks" og "Win Or Lose". Musikken ble ikke å finne på plate i ettertid.

Giorgio skrev musikk til to olympiader, og i 1989 ble han spurt om han skrive vignettlåta til Fotball-VM i hans hjemland Italia, noe som nok gjorde ham svært stolt. Giorgio skrev en melodi og et komp som deretter ble spilt inn på 3 forskjellige språk. Den mest kjente versjonen er den italienske, med Edoardo Bennato og Gianna Nannini på vokal. Låta het da "Un'estate italiana" (italiensk sommer). På spansk het den "Noches Magicas" (magisk natt), med Susan Ferrer på vokal. På engelsk het VM-låta "To Be Number One", med Giorgios 'egen' Paul Engemann på vokal. Det ble også spilt inn en kinesisk versjon av låta.

"Un'estate italiana" hadde det storslåtte, episke over seg som en slik låt skal ha, som en av de fineste fotballsangene som er laget. Den ble også en stor hit, med 1. plass i Italia og Sveits, 2. plass i Tyskland, og 4. plass i Norge. I Italia lå den som nr. 1 i hele 16 uker! Låta ble framført på åpningsseremonien i VM og i TV-sendingene i forkant av alle kampene.

"Un'estate italiana" ble også fulgt opp med et helt album dedisert til Fotball-VM med musikk skrevet av Giorgio. I tillegg til "To Be Number One" sang Paul Engemann også "Feel The Thunder" og "Beautiful Day".

 Giorgios album "To Be Number One" for Fotball-VM i Italia i 1990.

På 70- og 80-tallet bestod livet til Giorgio Moroder av musikk bortimot 24/7. Men mot slutten av 80-tallet mistet han litt av motivasjonen for å tilbringe så mye tid i studio. Giorgio: "I thought, Oh God, I did so much music and it's always the same, I wanted to do something different."

Giorgio fortsatte å skape musikk etter dette også, men det ble litt lengre tid mellom utgivelsene enn tidligere. I stedet brukte han mer tid på sin andre store interesse - raske biler. I 1988 slo han seg sammen med ingeniøren Claudio Zampolli og bildesigneren Marcello Gandini og utviklet bilen Cizeta-Moroder V16T. Den ble produsert av selskapet Cizeta company, der Giorgio var medeier. Bilen ble presentert i 1988 og satt i produksjon fra 1991 og utover. Giorgio trakk seg etter hvert ut av selskapet og bilen mistet Moroder-navnet, noe som gjorde at interessen for den dalte, og i 1995 sluttet man å produsere bilen.

Sportsbilen Cizeta-Moroder V16T som Giorgio var med og utviklet.

I 1990 blet et lite stykke musikkhistorie avsluttet, da Musicland Studios i München ble lagt ned. Som nevnt ble det etablert av Giorgo på starten av 70-tallet, og med årene var mange av de største artistene innom studioet for å spille inn plater der. Giorgio selv sluttet å bruke studioet på midten av 80-tallet ettersom han bodde i Los Angeles. Årsaken til at det ble lagt ned var at støy fra undergrunnsbanen U4 gjorde det vanskelig å gjøre opptak der lenger.

I 1990 bidro Giorgio med 5 låter til filmen "The Neverending Story II (The Next Chapter)". Bl.a. to versjoner av tittellåta fra 1984.

Han skrev også "Strike Like Lightning" og "Shadows" til filmen "Navy SEALs", framført av det amerikanske rockebandet Mr. Big.

I tillegg til musikk, raske biler og luksusleiligheter setter også Giorgio pris på det motsatte kjønn, og gjennom årene har han blitt avbildet med svært mange skjønnheter. Men i juli 1990 valgte han å slå seg til ro med Francisca Gutiérrez. I juli 1990 ble de to gift i en romantisk seremoni ombord i en båt. Fra før av hadde de sønnen Alex sammen.

Terri Nunn fra Berlin holdt kontakten med Giorgio i alle år etter samarbeidet på "Take My Breath Away", og hun mente at det å bli far forandret ham totalt - til det bedre. Terri Nunn: "Becoming a dad changed him, probably the most for the better, everything changed about him. He settled down, he had the love in his life."

Giorgio giftet seg med Francisca Gutiérrez i juli 1990.

Muligens var det hvetebrdødsdager og ønske om å tilbringe tid sammen med familien som gjorde at Giorgio gjorde seg lite bemerket på starten av 90-tallet. Han var også blitt en voksen mann på 51 år. I 1991 deltok han ikke på noen plateinnspillinger. I 1992 fant han tilbake til sin gamle partner Donna Summer, og spilte inn låta "Carry On". Den var skrevet og produsert av Giorgio og inneholdt elementer av det beste av Giorgios tidligere låter, samt et tidsriktig dancekomp. Donnas døtre Brooklyn og Amanda Grace koret på "Carry On" Den fengende låta ble dessverre ikke noen hit, med 25. plass på dancelisten i U.S.A. Og 65. plass i Storbritannia.

I 1998 ble det opprettet en ny kategori på Grammy Awards, kalt  "Best Dance Recording". Og den første til å motta prisen var Giorgio for sin produksjon på "Carry On". Hvorfor de hentet fram en låt som var gitt ut 6 år tidligere er det vanskelig å svare på (webmaster).

 Donna Summer og Giorgio fant sammen igjen i 1992, etter ti års pause.

Samme år var Giorgio ute med albumet "Forever Dancing". Plata var ment som en hyllest av 70-tallets discomusikk, framført med 90-talls komp. I tillegg til disco-klassikere som "That's the Way I Like It", "Don't Leave Me This Way", "Born To Be Alive" og "Shake Your Booty" hadde Giorgio også spilt inn egne komposisjoner som "Carry On" (med Donna Summer), "I Can See You Dancing", "In The Name Of Love", "So Long", "Shame On You", "My Secret Wish", "Forever Dancing", og "Say". Alle låtene var mikset sammen til en, og kompet på de ulike låtene var også stort sett det samme, noe som gjorde at plata ikke ble den store lytteropplevelsen. Men med en tittel som "Forever Dancing" var det muligens heller ikke meningen.

Giorgios album "Forever Dancing" fra 1992.

I tillegg til Donna Summer sang Christina Nichols, Joey Diggs, og Melanie Taylor på plata. "Forever Dancing" nådde dessverre ikke opp på listene noe sted selv om det var flere fans som satte pris på den.

 Giorgio med sangerne han hadde med seg på plata.

I 1992 skrev Giorgio også musikk til den italienske sci-fi filmen "Jackpot" ("Cyber Eden"), i samarbeid med Anthony Marinelli.

Etter disse utgivelsene ble det stille fra Giorgio. Det virker som at han mer eller mindre valgte å trekke seg ut av musikkbransjen. I et intervju forklarte Giorgio at han slet med å lage tidsriktig musikk i en tid der hip hop var det store, og han fikk heller ikke så mange tilbud om å skrive filmmusikk lenger. Han valgte heller å bruke tiden på visuell kunst i tillegg til familien og andre hobbyer, slik som golf, reising og puslespill!

På midten av 90-tallet valgte Giorgio å trekke seg tilbake fra musikkbransjen.

Han kunne da se tilbake på mange utmerkelser for sin musikk. Bl.a. 3 Oscar-statuetter.

Likefullt ble musikken hans hyppig spilt på 90-tallet, enten i originalversjoner eller i de svært mange coverversjonene som ble spilt inn av låter som "Take My Breath Away", "Flashdance", "The Chase", "The NeverEnding Story", "I Feel Love" m.m.

I 1995 laget Giorgio en remix av låta "Juke Joint Jezebel" med det tyske industri-rock bandet KMFDM.

I 1996 ga Giorgio ut CD-singelen "Lips" - uten at noe mer info om utgivelsen ble gitt.

I 1996 laget Giorgio musikk til den tysk-kanadisk-ungarske barnefilmen "Pepolino und der Schatz der Meerjungfrau". I motsetning til moderne barnefilmer som er laget på datamaskiner var denne satt sammen av hele 800.000 tegninger, noe som gjorde at den kunne minne om de første Disney-filmene, slik som "Snehvit og de syv dvergene".

Skjermbilde fra barnefilmen "Pepolino und der Schatz der Meerjungfrau"

I 1998 var han ute med en hel CD med nye låter, kalt "Moroder & Moroder Art Show CD". Plata ble kun gitt ut som promo og fins i få eksemplarer. Og med låttitler som "For Francisca" og "Francisca's Lips" skjønner man at den kanskje kun var ment for hjemmebruk. En av låtene het også "For Donna Summer". (Musikken er ikke å finne på Youtube: webmaster).

Den engelskspråklige versjonen av VM-låta i 1990 ble gitt ut under navnet Giorgio Moroder Project. Og dette navnet børstet Giorgio støvet av i 2000 da han i 2000 ga ut singelen "Last Night" sammen med 70-talls ikonet Gloria Gaynor. Gladlåta kom inn på listene i Tyskland og Sveits.

Med sin omfattende produksjon har det naturlig nok også blitt gitt ut endel samleplater med Giorgios musikk. To av de som er å anbefale er "Giorgio Moroder - Magic Movie Hits" fra 1994 og "The Best Of Giorgio Moroder" fra 2001. Førstnevnte inneholder 18 av hans mest kjente filmlåter, slik som "Cat People" med David Bowie, "NeverEnding Story" med Limahl, "Take My Breath Away" med Berlin og "Call Me" med Blondie. "Flashdance...What A Feeling" framføres av Diana Dewitt i stedet for Irene Cara - muligens pga. lisensproblemer. "The Best Of Giorgio Moroder" viste hans karriere som soloartist, fra "Stop" og "Looky Looky" på 60-tallet, via hans elektroniske soloalbum på 70-tallet, fram til "Carry On" med Donna Summer fra 1992.

Samleplatene "Giorgio Moroder - Magic Movie Hits" og "The Best Of Giorgio Moroder"

I 2002 fikk Giorgio en litt uvanlig forespørsel, da han ble bedt om å skrive musikken til kortfilmen "Impressionen unter Wasser". Som tittelen hentydet handlet filmen om opptak av det fantastiske livet i havet, gjort av den da 99! år gamle tyske dykkeren og filmskuespilleren Leni Riefenstahl. Musikken som kunne minne om "Oxygene" med Jean-Michel Jarre skrev Giorgio sammen med Daniel Walker.

I oktober 2003 var Blondie ute med den fengende singelen "Good Boys" - en låt som kunne minne om klassisk Blondie, med låter som "Heart Of Glass" og "Atomic". Til singelen, og albumet "The Curse Of Blondie" hadde Giorgio laget en Single Mix og en Extended long mix. Giorgios versjoner hadde et synthkomp som kunne om det som i sin tid hadde vært på "I Feel Love".

I 2003 fikk Giorgio også oppmerksomhet for en annen av sine klassikere med Donna Summer, da "Love to Love You Baby" ble samplet inn i Beyoncés store hit "Naughty Girl" (3. plass i U.S.A., 10. plass i Storbritannia).

I 2005 ble Giorgio tildelt tittelen Commendatore (kommandør) Ordine al Merito della Repubblica Italiana Commendatore av den italienske presidenten Carlo Ciampi. Noe som Giorgio naturlig nok satte stor pris på.

En av de mest populære filmene på kino i 2009 var Quentin Tarantinos "Inglourious Basterds". I en av sluttscenene i filmen ble Giorgio og David Bowies "Cat People" fra 1982 spilt av i sin helhet, noe Giorgios syntes var morsomt. Tarantino hadde i alle år vært stor fan av låta, og ventet på en passende anledning til å bruke den i en av sine filmer. Giorgio: " He liked 'Cat People' so much that he had always wanted to use it for a scene that lasted as the whole song."

26. april 2010 fylte Giorgo 70 år, og i den anledning ble det arrangert et større overraskelsesparty for ham i Beverly Hills, California. Tilstede var hans nærmeste familie og mange av de musikerne og filmskaperne han hadde jobbet med i sin lange karriere, bl.a. Harold Faltermeyer, Pete Bellotte, Jerry Bruckheimer, Keith Forsey, brødrene Mael fra Sparks, Teri Nunn fra Berlin og Donna Summer.

 Giorgo med bl.a. Donna Summer, Pete Bellotte, kona Francisca og sønnen Alex på sin 70-års dag.

I tillegg til å kunne se tilbake på en suksessrik karriere kunne Giorgio også glede seg over å ha tjent godt på musikken. I 2010 ble hans eiendeler verdsatt til hele 300 millioner dollar. 

5. september 2010 ble Giorgio tildelt utmerkelsen Grande Ordine al Merito della Provincia autonoma di Bolzano. Bolzano er hovedstaden i Syd-Tirol der Giorgio vokste opp.

17. mai 2012 fikk musikkverdenen den triste nyheten om at 70-tallets store discodronning Donna Summer var død, 63 år gammel. Dødsårsaken var lungekreft. Hun mente selv at giftig røyk og støv som hun innhalerte da hun var i New York 11. september 2001 var hovedårsaken til at hun hadde fått kreft. Hun ble gravlagt 23. mai i Christ Presbyterian Church i Nashville, Tennessee. Tilstede sammen med mange andre av Summers musikkvenner var Giorgio. Han hadde hatt kontakt med Donna til det siste, ettersom de bodde like i nærheten av hverandre i Los Angeles.

Giorgio: "I saw more in the last two years than in the previous twenty because we were neighbours, in Los Angeles, where I still live. I had invited her for lunch and she loved our house so she bought the ' apartment below, telling me that she could hear me when I was playing the piano."

Donna Summer

1948-2012

I anledning Oscar-utdelingen i 2012 fikk den kjente filmkomponisten Hans Zimmer oppdraget med å sette sammen musikk til et hyllingsalbum, kalt "Celebrate the Music: The 84th Academy Awards". Og blant låtene på plata var et samarbeid mellom Zimmer og Giorgio med den humoristiske tittelen "Giorgio's New Dancing Shoes". Til tross for at både Giorgio og Zimmer har bakgrunn fra Tyskland, og de begge hadde laget musikk til en lang rekke amerikanske filmer hadde de ikke samarbeidet før. "Giorgio's New Dancing Shoes" var både storslått og rytmisk dansbar, med et komp som også hadde referanser til Giorgios 80-talls musikk.

I  2013, i en alder av 73 år, var Giorgio tilbake med den techno-inspirerte singelen "Racer", eller "The soundtrack to Racer: A Chrome Experiment" som den ble presentert som.

 "Racer"

I et intervju i TV-programmet "Eurotrash" kunne Giorgio fortelle at han jobbet med en ny nasjonalsang for Italia! Bakgrunnen for det spenstige prosjektet var at Giorgio mente at italienere flest ikke var fornøyd med dagens nasjonalsang, da den er for dyster. Giorgio: "The italians in general are really not that happy with the anthem."

I 2013 ble Giorgio også hyllet av den kjente elektroduoen Daft Punk. Franskmennene som var de store innen electronica på 90- og 2000-tallet hadde vokst opp med Giorgios elektromusikk og var fans av ham. Som en hyllest til ham ga de ut låta "Giorgio By Moroder" på sitt album "Random Access Memories". Giorgio ble kontaktet av Thomas Bangalter og Guy-Manuel de Homem-Christo i 2012 med spørsmål om å gjøre et intervju der han skulle fortelle om sitt liv. Giorgio: "I was in Paris at the time and they said to come to the studio when I have time. All I really did when I arrived was talk about my life."

I studioet var det stilt opp tre ulike mikrofoner. Giorgio ble fortalt at den første mikrofonen var fra 50-tallet og ville bli brukt når han snakket om sin barndom, den andre var fra 80-tallet og ville bli brukt når han snakket om det tiåret, mens den siste ville bli brukt når han snakket om nåtiden. Uten at GIorgio helt trodde på den forklaringen.

Giorgos ord ble lagt oppå et komp som Daft Punk allerede hadde laget som kunne minne om "I Feel Love" og andre låter med Donna Summer. Giorgio fikk ikke muligheten til å bidra på produksjonen av låta. Giorgio: "They did not let me get involved at all."

Samarbeidet med Daft Punk ble starten på et nytt musikalsk eventyr for Giorgio, i en alder av 73 år.

"Giorgio By Moroder" ble gitt ut som singel, og den bidro til at albumet "Random Access Memories" ble en kjempesuksess, med 1. plass i minst 21 land, bl.a. U.S.A., Storbritannia, Tyskland og Norge.

Daft Punk hadde også ønske om at Giorgio skulle bidra på soundtracket til filmen "Tron: Legacy" som de hadde ansvaret for, men det ble det ikke noe ut av.

Suksessen med "Giorgio By Moroder" førte til at Giorgio fikk et sterkt ønske om å skape musikk igjen, samtidig som suksessen også førte til at flere platselskap kom med tilbud til ham. Giorgio: "That Daft Punk album comes out, is a big hit, and then I got three offers to do albums."

I første omgang førte interessen for Giorgio til at han han ble spurt om å være DJ i et show som skulle arrangeres i Paris - og det var noe han umiddelbart fant stor glede i. Giorgio: " I became a DJ by coincidence. It became a big success, so I continued and now I love it."

Giorgio (til Aftenposten): "Litt for lenge spilte jeg litt for mye golf. Nå spiller jeg, natt etter natt, musikk foran vaiende tenåringer som roper navnet mitt! På en utendørsarena i California opptrådte jeg for 20.000 mennesker. Interessen og begeistringen er knapt til å fatte."

Tilbake var også mustasjen som han gjorde seg bemerket for på 70-tallet. Det var kona Francisca som overtalte ham til å la den gro ut igjen. Giorgio: "My wife said, ‘Oh, you have to have at least a little one’ so I have a mini one, by far not as big as the one I had."

Giorgio begynte som DJ i 2013, og reiste deretter ut på verdensturne med sine hits.

Senere fulgte et oppdrag som DJ på  Red Bull Music Academy i New York. Og etter det ble forespørslene bare flere og flere, fra hele verden. Og like etter var han ute på verdensturne som DJ. På spillelisten stod hans hits fra 70- og 80-tallet. Også hans "Doo-Bee-Doo-Bee-Doo" fra 1969 ble framført, i en mer tidsriktig utgave. Som nevnt ble låta også brukt i en reklame for Volkswagen i 2014. Reklamefilmen ble spilt av i Super Bowl finalen, noe som betydde at mange hundre millioner mennesker fikk mulighet til å mimre tilbake til Giorgios 60-tall. 

I 2014 var Giorgo ute med en helt ny singel, med den passende tittelen "74 Is the New 24". Til låta ble det også laget en stilfull musikkvideo med mange digitale elementer.  "74 Is the New 24" hadde et komp som kunne minne om "I Feel Love", samtidig som lydbildet var moderne. Giorgio har i alle år vært glad i bruk av vocoder (elektroniske stemmer), noe han også viste i denne låta. 

I 2014 fikk han også gleden av å samarbeide med det britiske rockebandet Coldplay, da han produserte en remix av deres "Midnight" - en låt som gikk til topps i flere land. Samme år laget han også en remix av Lady Gaga og Tony Bennetts "I Can't Give You Anything But Love".

I forbindelse med VM i fotball i Brasil i 2014 laget Giorgio en remix av sin egen "Un'estate italiana" (som hadde vært den offisielle VM-låta i 1990).

20. juli 2015 fikk Giorgio æren av å opptre i det svært populære TV-programmet "The Tonight Show Starring Jimmy Fallon", på NBC.

Parallelt med at Giorgio var ute og opptrådte som DJ jobbet han også med et helt nytt studioalbum som skulle gis ut på RCA Records. Med seg på innspillingen fikk han mange av de største artistene i tiden, slik som Kylie Minogue, Britney Spears, Kelis, Mikky Ekko, Charli XCX, Matthew Koma, Sia og Foxes. Også på produksjonssiden fikk han med seg dyktige folk. Kelis var den første som fortalte om den kommende plata da hun i mars 2014 fortalte fansen at hun jobbet med Giorgio, på sin Facebook-nettside.

Den nye plata fikk navnet "Déjà Vu", og som første singel derfra ble den elektronisk røffe "Right Here, Right Now" med Kylie Minogue på vokal gitt ut i januar 2015. Den gikk til topps på den amerikanske Dance Club Songs-listen, og kom inn på listen i flere andre land. Deretter fulgte tittellåta "Déjà Vu" med Sia på vokal i april 2015 (også den gikk til topps på Dance Club Songs-listen).

Også en coverversjon av Susanne Vegas 80-talls hit "Tom's Diner" med Britney Spears på vokal ble gitt ut på singel. Giorgio: "Britney asked if I was interested in doing a recording with her. You know, to record with Britney after 30 years? That’s quite interesting, to say the least. So I said yes."

"Déjà Vu" ble lagt ut for salg 12. juni 2015 til stor interesse i media - muligens den største som har vært for noen av Giorgios soloalbum. I en tid der hans betydning og påvirkning på musikkhistorien og dagens artister ble tydeliggjort av mange. "Déjà Vu" mottok stort sett positive anmeldelser, som en leken plate med moderne dance-musikk, men med få referanser til 70- og 80-tallets Giorgio Moroder. Norske VG ga plata terningkast 4 

Høydepunktene var Giorgios egne "Déjà Vu" og "74 Is the New 24", "Diamonds" med Charli XCX på vokal), og "Don't Let Go" med Mikky Ekko på vokal. Tittellåta "Déjà Vu" er også Giorgios egen favoritt fra plata.

CD-utgaven av "Déjà Vu" kom i en lekker innpakning med metallisk cover som skinte i lyset. CDen kom også med en bonus-plate ytterligere 4 låter, i tillegg til de 12 som CD1 bestod av.

"Déjà Vu" solgte også bra rundt om. Med 72. plass i U.S.A., 31. plass i Tyskland, 30. plass i Storbritannia, 18. plass i Italia, 22. plass i Sveits og 23. plass i Australia, endte plata opp som den mestselgende soloutgivelsen til Giorgio.

På en turne Kylie Minogue gjorde i hjemlandet Australia i mars 2015 ble Giorgio hyret inn som oppvarmer for publikum, bl.a. i Sydney Opera House.

Giorgio sammen med Kylie Minogue

I september 2015 mottok Giorgio Inspiration Award på GQ (magasin) Men Of The Year Awards. Prisen ble overrekt av Duran Duran.

Giorgio med Duran Duran på  GQ Men Of The Year Awards.

Muligens som en takk for Kylies bidrag på "Déjà Vu" fikk Giorgio æren av å produsere Kylies EP (sammen med Fernando Garibay), kalt "Black and White". EPen som ble gitt ut i september 2015 bestod av 3 låter, bl.a. "Your Body", der Giorgio også deltok som artist.

Giorgio var ute og opptrådte gjennom hele 2015, med besøk i land som India, Indonesia, Italia, og Filippinene. Og 11. november var turen kommet til Norge og Rockefeller i Oslo, på det som var hans første norgesbesøk noensinne. Med seg hadde han også sin kone Francisca. På Rockefeller presenterte han "Flashdance" og de andre hitlåtene sine, samt materiale fra "Déjà Vu". I forbindelse med konserten stilte han også opp til intervju. bl.a. med Aftenposten. Her fortalte han om hvor komplisert det egentlig er å skrive en hitlåt, og han fortalte om sitt nye liv som DJ. I artikkelen ble Giorgio også hyllet av folk fra norsk musikkbransje. Ingrid Bjørnov mente at Giorgio var like viktig for musikkhistorien som Beatles-produsent George Martin.

 Giorgio på besøk på Tjuvholmen i Oslo - et sted han syntes var svært vakkert (foto: Signe Dons).

31. mai 2016 var Giorgio klar med nok et album, denne gang et samarbeid med den amerikanske filmmusikk-komponisten Raney Shockne. Musikken de laget ble brukt i dataspillet "Tron RUN/r". Låtene hadde titler som "Run Program", "Invalid Path", "Memory String" og "Parity Error" og bestod for det meste av elektroniske lyder. Soundtracket til spillet var kun tilgjengelig for nedlasting. 

Giorgio bidro med musikk til dataspillet "Tron RUN/r"

Giorgio og Raney Shockne fortsatte samarbeidet også etter dette, der de laget musikk til flere filmer. I 2016 skrev de musikk til TV-serien "Queen Of The South". Samarbeidet med Shockne var noe Giorgio satte stor pris på.

Giorgio: "Queen Of The South, I loved the idea, it reminded me a little bit of 'Scarface', it’s so well done with the actress who is absolutely great. I just loved the idea of going back to doing soundtracks and this was the perfect opportunity to do it, as well as. So when Mr. Shockne asked me I said definitely yes."

Giorgio og Raney Shockne

I 2016 skrev de også musikk til filmen "The Assignment", med Sigourney Weaver i hovedrollen. På den tiden filmselskapet krevde at musikken måtte være klar var Giorgio i Sveits og Italia for å få hjelp med en dårlig rygg. De to måtte derfor kommunisere og sende filer via internett slik at Shockne fikk sluttført komposisjonene, bl.a. ved å legge på orkesterarrangement.

Til tross for høy alder og en dårlig rygg var Giorgio like aktiv i 2016 som på 80-tallet. I 2016 var han også ute med en ny singel kalt "Good For Me". Til å synge hadde han hentet inn britiske Karen Harding. Like i forveien hadde hun ligget som nr. 7 på den britiske singellisten med "Say Something". "Good For Me" hadde et rymtisk, syntetisk dance-sound som egnet seg på dansegulvet. Singelen var en forsmak på et nytt studioalbum som Giorgio jobber med. 

Giorgios singel "Good For Me" fra 2016.

Høsten 2016 var Giorgio også aktuell med låta "One More Day", framført av den koreanske jentegruppa SISTAR. Låta ble første gang presentert på Korea's DMC Festival, 8. oktober 2016 med Giorgio i salen.

12. august 2016 gjorde Giorgio en opptreden som DJ i sin fødeby Urtijëi i Nord-Italia. Konserten samlet hele 12.000 mennesker. I den anledning donerte han også 13 av sine "Flashdance" Platinum-disker til museet i byen.

I 2017 er Giorgio Moroder 77 år, men det er ingenting som tyder på at han planlegger å roe ned aktiviteten. Alderdommen gjorde han seg ferdig med i 2013. Nå er det nye plateutgivelser, nye samarbeidspartnere og nye turneer som teller. For til sinns er han fortsatt 24 år gammel, og det tenker han å være i mange år enda.

Giorgio Moroder: "People say I'm good with the melodies. The melody is for me a very Italian trait, in that we are truly the best in the world."