Howard Jones er den klassiske 80-talls helten. Han stod for mye av det jeg likte så godt med tiåret, med utstrakt bruk av synthesizere, fokus på gode pop melodier, og et definert image. Uten å være jålete.

Som mange andre var det "What is Love?" som ble mitt første, overveldende møte med Howard. Selv om jeg muligens hadde hørt "New Song" før. Jeg husker den ble spilt i skolegården i langfri på ungdomsskolen. Låta gjorde umiddelbart inntrykk, da den var utrolig fengende. Refrenget var nesten umulig å ikke få på hjernen. Husker det særlig var "politi sirenene" i starten av låta som gjorde inntrykk. Som om det var introen på en krimfilm. "What is Love?" har gått utallige runder på platetallerkenen og i CD-spilleren.

Det var derfor ikke noen stor avgjørelse å ta da jeg bestemte meg for å kjøpe albumet. Husker hvor jeg gledet meg til å komme meg hjem fra byen og sette den på. Og jeg ble ikke skuffet. Fra første tonene på "Conditioning" til plata avsluttes med "Humans Lib" går det i synthpop av høy kvalitet (kan kanskje høres motstridende ut?). Jeg tror det kun er "Don't always look at the rain" som ikke falt i smak.

Howard Jones ble kjapt en av de store heltene etter det. 12 tommer albumet som kom senere på året i 1984 ble kjøpt inn, og spilt mye. Selv om jeg i utgangspunktet aldri har vært så glad i 12" versjoner. "Like to get to know you Well" var en lett poplåt som fulgte opp låtene på "Human's Lib" på en fin måte.

I 1985 kom "Dream into Action". Samtidig var det flere som fikk øynene opp for Howard Jones. Jeg husker godt hvor spent jeg var før jeg hørte "Things can only get Better" for første gang. Jeg hadde lest at den hadde fått fine kjempefine kritiker. Og at man borte i England mente låta ville gå til topps. Nå gjorde den ikke det, men jeg likte den i hvertfall veldig godt. Både tangent introen, blåserrekken, og refrenget "who,ho,ooowho.." falt i smak. Resten av plata tok det meg litt lengre tid å bli vant med, selv om "Life in one day" ble likt rimelig kjapt. Tittellåta "Dream into Action" minnet meg om Depeche Mode på samme tid. Men etter hvert fant jeg glede i låter som "Hunger for the Flesh", "Speciality", "Why look for the Key" og "No one is to Blame". Så også dette ble en kjær plate jeg spilte mye.

I 1986 kjøpte jeg remix plata "Action Replay", hvor B-side singelen "Bounce right Back" ble spilt endel. Men så fikk interessen for ham en nedtur hos meg med plata "One to One". Enda idag anser jeg den for å være en av hans svakeste. Jeg fikk nesten sjokk da jeg fikk presentert "All I Want" som 1. singel på NRK TV, i et musikkprogram der, ledet av Jostein Pedersen. Låta var jo rett og slett nitrist. Selv om jeg liker den litt bedre idag. "You know I love you.. don`t you?" var Howard Jones mer slik jeg ønsker å høre ham. Og EPèn "A little Bit of Snow" var utrolig bra, med flotte orkesterversjoner av "Hide & Seek" og "Hunger for the Flesh". 

I årene etter fikk jeg et mer distansert forhold til platene hans. Jeg kjøpte dem bare om jeg kom over dem på tilbud. Gjerne en stund etter utgivelsen. Men både "In the Running" og "Cross that Line" har blitt spilt mye opp gjennom årene. 

Et løft fikk interessen for Howard Jones da jeg kjøpte albumet "People" på internett. Selv om det er langt unna synthfriken Howard fra 80-tallet, med ganske streit voksen pop, liker jeg plata veldig godt. Det er veldig mange fine låter her. "You're the Buddha", "Let the people have their say", og "Back in your Life" for å nevne noen. Plata er en av de mest spilte de siste årene. Jeg blir alltid i godt humør av å høre på den, noe som har gitt en økende interesse for Howard Jones hos meg. Jeg tar også veldig ofte fram de gamle platene når jeg skal spille musikk. Og jeg har kjøpt mange av samle- og liveplatene hans, noe som har gitt meg et bredere innblikk i hans musikk. 

Howard Jones er for meg noe av det fineste som har dukket opp på pophimmelen de siste 40 åra.