Ian Kevin Curtis: Født 15. juli 1956 i Stretford, Lancashire. Død: 18. mai 1980

Peter Hook (Peter Woodhead): Født 13. februar 1956, Broughton, Salford, England

Bernard Sumner: Født 4. januar 1956, Broughton, Salford, England

Stephen Paul Davis Morris: Født 28. oktober 1957, Macclesfield, Cheshire, England

Andre halvdel av 70-tallet var en urolig tid i England. Med streiker, høy arbeidsledighet blant ungdommen, frustrasjon over regjeringen og høy prisstigning som gjorde at folk generelt fikk dårligere råd.

Mange unge opplevde at det var lite å glede seg over og framtidsutsiktene så dystre ut. Rundt 1976 kom denne frustrasjonen til uttrykk gjennom pønkmusikken og 'gi faen' holdningen til band som The Sex Pistols, The Damned, London SS og Generation X. Allerede tidlig i 1978 var pønkens mest populære band The Sex Pistols historie, mens mange av de andre pønkbandene valgte å endre lydbilde og inkorporere andre stilarter i sitt musikalske utrykk, slik som reggae, ska, avantgarde og electronica. Noe The Clash, The Specials og Public Image Ltd lyktes med. Tekstene ble også mer politiske.

Det dukket også opp en ny type musikk som i samtid og ettertid ble omtalt som goth-rock. Slik som Siouxsie & The Banshees, Bauhaus og Joy Division. Goth-rock var inspirert av pønken, men også av tidligere artister som Velvet Underground, David Bowie, Brian Eno og The Doors. Låtene deres var mer melankolske, klagende, dystre, sfæriske og til tider teatralske. De tok gjerne i bruk synthesizere og bassgangen var mer dominerende i lydbildet. Tekstene omhandlet temaer fra Bibelen, gotisk litteratur, og det handlet mye om de følelsesmessige svingningene mange opplever. Goth-rock bandene fra sent 70-tall bidro til å skape en egen musikksjanger som på 80- og 90-tallet nådde ut til svært mange unge over hele verden. Godt hjulpet av senere band som The Sisters Of Mercy, The Mission, Nick Cave & The Bad Seeds og Christian Death.

Joy Division har gjerne også blitt omtalt som depp-rock, særlig her i Norge, pga. tekstene som sjeldent var særlig lystige. Slik som i bandets mest kjente låt, "Love Will Tear Us Apart", som omhandler sanger Ian Curtis problematiske forhold til sin kone Deborah: "You cry out in your sleep, all my failings exposed. And there's a taste in my mouth as desperation takes hold. Just that something so good, just can't function no more."

Medlemmene av Joy Division hadde ikke noen bestemt plan for hvordan de skule fremstå , og depprock/goth-rock var merkelapper andre satte på dem, gjerne etter Ian Curtis' død i 1980. Det var Curtis som skrev tekstene med det dystre innholdet, inspirert av hendelser i sitt eget liv. De tre andre i bandet forstod ikke hva han forsøkte å formidle gjennom dem før etter hans død, da de tok fram tekstene og leste dem pånytt.

Joy Division

Joy Division dukket opp på musikkscenen i 1979 med "Unknown Pleasures" - et album som i samtiden ble hyllet av de britiske musikkritikerne og som ble omfavnet av mange ungdommer som følte at den dystre stemningen og Ian Curtis' tekster stemte med den virkeligheten de selv opplevde. 

Allerede rett etter utgivelsen av mesterverket "Unknown Pleasures" ble bandet stilt spørsmål om linken mellom den dystre stemningen i 70-tallets Manchester og låtene på plata, uten at de skjønte hva journalisten mente med det.

NME: "Well, there obviously is a deep symbiosis between the music you produce and the bleakness of your environment."

Peter Hook: "We’d look at each other and think, ‘What did he say? Symbiosis? What’s he on about?’ I think a lot of people had got into their heads that this album had come from the heart of darkness."

Klassikeren "Unknown Pleasures" fra 1979

Dessverre ble "Unknown Pleasures" knapt lagt merke til av platekjøperne da plata ble gitt ut, og den kom ikke inn på den britiske albumlisten. Det var først etter at Ian Curtis tok livet av seg i mai 1980 at mainstream media og massene oppdaget skjønnheten i Joy Divisions musikk. Siden da har "Unknown Pleasures" og oppfølgeren "Closer" solgt i store antall, og platene er stadig høyt oppe på listene når musikkmagasiner eller aviser rangerer de beste platene som er gitt ut. I likhet med sanger Ian Curtis har de fått kultstatus - som noe man bør ha kjennskap til om man diskuterer hvilke plater og artister som har hatt størst betydning de siste 60-årene.

Populære artister som Radiohead, Nine Inch Nails, Jesus & Mary Chain, Moby og The Killers har omtalt Joy Division som en svært viktig inspirasjonskilde.

Joy Division var fra Manchester i Nord-England. I tillegg til den musikalske påvirkningen fra pønk var musikken inspirert av stemningen som rådet i byen på slutten av 70-tallet, der mange av fabrikkene fra den industrielle gullalderen var lagt ned. Havnen som 20 år tidligere var Englands 3. største ble stengt. Mellom 1961 og 1983 mistet byen hele 150.000 arbeidsplasser. 

Tilbake stod byen med svært mange falleferdige fabrikklokaler, stengte butikker og hus som ingen lenger bodde i. I tillegg til en intens stank som hang over i byen og den tilbakevendende tåka som byen var kjent for. Hverdagen i 70-tallets Manchester var nyanser av grått, noe Joy Division uttrykte i stemingen og tekstene på sine låter.

Historien om Joy Division starter på mange måter 20. juli 1976, da barndomsvennene Peter Hook, Terry Mason og Bernard Sumner var til stede på en konsert med The Sex Pistols i Manchester Lesser Free Trade Hall. Til stede på konserten var også Ian Curtis og kona Deborah.

Budskapet Johnny Rotten og co. forfektet denne kvelden var 'Enjoy! - destroy! Energien og råheten de uttrykte gjorde dypt inntrykk på de 4 guttene, som fram til da hadde lyttet til glamrock og heavyrock.

Peter Hook: "The Pistols were on for only about half an hour, and when they finished we filed out quietly with our minds blown, absolutely utterly speechless, and it just sort of dawned on me then - that was it. That was what I wanted to do: tell everyone to fuck off! On the way home that night we decided to form a band."

Peter og Bernard hadde kjennskap til The Pistols allerede, da de i likhet med framtidige musikkhelter fra Manchester, som Mick Hucknall (senere Simply Red), Morrissey (senere The Smiths) og Mark E. Smith (senere The Fall) var til stede på konserten The Sex Pistols gjorde i Manchester 4. juni. 1 1/2 mnd. tidligere.

Dagen etter gikk Peter i musikkforretningen Mazel og kjøpte seg en bassgitar som kostet 400 kroner - en Gibson EB-0. Pengene hadde han lånt fra moren sin. Årsaken til at han endte opp med en bassgitar var at Bernard allerede hadde en el-gitar, som han hadde fått til jul. Terry ville også være med i bandet og sa ja til å være vokalist. Hooky: "Terry volunteered to be the singer."

Allerede før de startet var de opptatt av å følge to regler: 1. Oppføre seg som gutta i The Sex Pistols. 2. Se ut som gutta i The Sex Pistols. 

Både Bernard, eller Barney, som han ble kalt, og Peter, eller Hooky som han ble kalt, gikk til anskaffelse av gitarbøker som viste hvordan man skulle spille gitar og bassgitar. Hooky syntes det var kjedelig å lese i boken sin så han prøvde å finne ut av instrumentet på egen hånd. Det medførte at han utviklet sin egen spillestil, bl.a. med bruk av 3 fingre på strengene i stedet for 4. Han beveget heller ikke fingrene raskt nok, slik at han spilte tregere enn det andre bassister gjør, men samtidig medførte det at hans basspill ble mer melodiøst da han holdt på tonene lengre. Hooky: "It gave me my style, which is slower and more melodic compared to most bassists. It's a different way of playing, and it came through learning badly."

Barney og Hooky fra dagene på Salford Grammar School

Barney og Hooky hadde kjent hverandre siden skoledagene, da de begge gikk på Salford Grammar School (ungdomsskole). De møtte hverandre allerede det første året på skolen, men det var først i tredjeåret at de ble bestevenner, da de begge var skinheads og likte å lage bråk og stjele ting. Hooky: "A pair of right bastards we were. Always in trouble." Det var Hooky som kom opp med kallenavnet Barney på Bernard, enda sistnevnte ikke likte det.

Salford Grammar School der både Barney, Hooky og Ian Curtis var elever.

Peter Hook (Hooky) ble født i Salford som ligger midt i Manchester. Foreldrene het Irene Acton og John Woodhead. Da foreldrene ble skilt noen år senere flyttet han inn hos bestemoren sammen med moren og broren Chris. Salford på den tiden var et skittent og grått sted, noe Ewan MacColl uttrykte i klassikeren "Dirty Old Town". Hooky kan ikke huske annet enn at hele Salford var farget i nyanser av grått, mens Barney ikke så et tre før han var 9 år gammel..

Barney: "I don’t think I saw a tree till I was about nine. I was surrounded by factories and nothing that was pretty, nothing. So it gave you an amazing yearning for things that were beautiful, because you were in a semi-sensory-deprivation situation because you were brought up in this brutal landscape, but then when you did see something or hear something that was beautiful, you would go: “Ooh, new experience” and really appreciate it."

Da Hooky var 5 ble moren sammen med Ernest William Hook. Stefaren hadde to døtre fra et tidligere ekteskap, noe Hooky ikke fikk vite om før mange år senere. Skolegang fikk han først på Stowell Memorial School, men tiden her ble kortvarig, da stefarens arbeid brakte familien til Jamaica, i 1962. Moren og stefaren kranglet hele tiden, mye pga. stefarens alkoholforbruk og festing. Selv om det var fint på Jamaica valgte de å flytte hjem til Salford i 1966. Hooky var da 10 år gammel. Til tross for at han hadde et anstrengt forhold til stefaren valgte han å bruke hans etternavn. Og også bruke etternavnet som utgangspunkt for kallenavnet Hooky.

Hooky oppdaget musikk gjennom det populære TV-programmet Top Of The Pops på BBC da han var rundt 13 år gammel. Først med Middle Of The Road, derettet med artister som Black Sabbath, Deep Purple, Marc Bolan og David Bowie. Da han ble litt eldre og han valgte å bli skinhead, ble reggae/ska-artister som Pioneers, Desmond Dekker og Dave & Ansel Collins favoritter. Den største musikalske opplevelsen fikk han i 1973, da han hørte balladen "Sebastian" med Steve Harley & Cockney Rebel. Hooky: "For the first time I listened to a record, and really thought, wow!"

Møtet med Steve Harleys plater som gjorde at Hooky fikk lyst til å drive med musikk selv.

Steve Harley

Bernard Sumner var i likhet med Hooky fra Salford, og i likhet med Hooky tok også han navn etter sin stefar (John Dickin), da han kalte seg Bernard Dicken. Bernard ble også adoptert av Dickin, men valgte senere å bruke morens pikenavn Sumner som etternavn.

Barndomshjemmet til Barney, i Lower Broughton, nord i Manchester, var sterilt uten mye kjærlighet fra moren eller stefaren. Barney satt for det meste for seg selv, også når han spiste middag, enten på rommet sitt eller på badet. Han tilbrakte derfor det meste av tiden ute sammen med kameratene fra Salford Grammar. Som 16-åringer gikk både Barney, Hooky og Terry Mason til innkjøp av Lambretta scootere som de kom seg rundt med. 

Da Barney var 17 år fikk han seg jobb på et offentlig kontor i Salford kommunehus, der han sendte ut regninger og pakket brev i konvolutter. Han syntes jobben var kjedelig og lovte seg selv at han ikke skulle ende opp som en A4 person med en ordinær jobb.

Barney: "We hated work and normality. I was 17 and worked in a general office sending these out, thinking, 'Jesus, to quote a Peggy Lee song, is this all there is?' Some of the people who were in there for a couple of years were great, but some of them were like the living dead."

Et senere bilde av Barney

Barney, Hooky og Terry kledde seg ut som pønkerne de så avbildet i magasinene NME og Melody Maker. Bl.a. hadde Hooky et hundehalsbånd på seg, og han brukte maskeringstape på blazeren sin for å markere striper. Klærne de hadde på seg stjal de på Oxfam.

Så da The Sex Pistols var tilbake i Manchester, 20. juli 1976 var de alle tre 'riktig' kledd for anledningen. Hooky: "We were punks now and knew what to expect from the band." Oppvarmingsband den kvelden var Slaughter & The Dogs - det første ordentlige pønkbandet fra Manchester. På konserten pratet Barney og Hooky med Ian Curtis og kona Deborah, uten at det førte til noe mer på det tidspunktet. Ian var irritert for at han ikke hadde fått med seg den første Sex Pistols-konserten.

9. desember 1976 var The Sex Pistols tilbake i Manchester for 4. gang (de spilte på Didsbury college 1. oktober). Denne gang på The Electric Circus, som allerede da var blitt en kjent pønkscene med lokale band som The Buzzcocks, Slaughter & The Dogs og The Drones. Noen dager tidligere hadde The Pistols kalt en av de mest kjente TV-vertene på britisk TV for "What a fuckin rotter". Bruk av skjellsord på TV var det ingen som våge å gjøre, og fra å være kjent for en liten gjeng av ungdommer ble plutselig The Sex Pistols kjent blant alle engelskmenn. Konserten på Electric Circus var tettpakket med folk.

The Sex Pistols i 1976.

Hooky og Barney stod oppe i en trapp for å få med seg det som foregikk på scenen og nede blant publikum. Ian Curtis dukket opp i lokalet og fikk øye på de to oppe i trappa, så han gikk opp og hilste. Selv om de ikke kjente hverandre noe særlig pratet de høflig med hverandre. Hooky fikk umiddelbart respekt for gutten med det pyntelige utseendet, ettersom han hadde ordet 'hate' sprayet på jakka si.

Hooky: "The first time I remember Ian making an impact was at the Electric Circus, for the third Sex Pistols gig. He had 'hate' written on his jacket in orange fluorescent paint. I liked him straight away."

Hooky og Barney la merke til at Ian hadde en myk, vennlig stemme, med en god sans for humor.

The Electric Circus i Manchester

Konserten på The Electric Circus var svært voldelig, med slåsskamper både før, under og etter konserten. Folk kastet flasker og mursteiner fra taket ned på køen av folk, de kastet også ned spisse metallstenger fra gjerder i nærheten. Heldigvis ble verken Ian, Barney, Terry eller Hooky skadet den kvelden. Hooky: "It was the kind of night you look back on and wonder how the fuck you escaped with your life."

På konserten ble Barney og Hooky intervjuet av musikkbladet Sounds om konserten. Og da benyttet de anledningen til å fortelle at de hadde sitt eget pønkband, kalt Stiff Kittens. På den tiden var Terry Mason blitt trommeslager i bandet i stedet vokalist, da han mislikte å synge. Inn som sanger kom en fyr kalt Wroey, som Barney hadde møtt i Broughton. Men han ble ikke gammel i bandet, ettersom han sang stygt på 'feil måte'. Flere vokalister fulgte uten å imponere. Hooky: "They were the wrong sort of terrible."

De bestemte seg derfor for å arrangere en audition for å finne den rette sangeren. En plakat ble hengt opp i Virgin-butikken i Picadilly. Resultatet ble at den største gjengen av 'weirdoes' møtte opp. Og ingen av dem passet inn i bandet. De bestemte seg derfor for å spørre den tidligere skolekameraten Martin Gresty om han ville bli sanger i Stiff Kittens. Men fra å være en som slåss med Barney hver fredag og var 'fucking mental' var han nå mer interessert i flykjenning. Tilbudet gikk deretter til en Danny Lee, uten at det førte til noe. På samme tid hadde de blitt bedre kjent med Ian Curtis, da de ofte traff på ham når de var nede i sentrum. De ble sjokkert da de fikk høre at han var gift. Hooky: "It came as a bit of a shock. We'd only just left school."

De vurderte å gi tilbudet til Ian, og Ian hadde nok lyst, men på den tiden var han opptatt med sitt eget band - et band som manglet en bassist. Trommeslager i Ians band var Martin Jackson, som senere kom til å spille med Magazine, og som på midten av 80-tallet opplevde stor suksess med Swing Out Sister.

Pete Shelley og Richard Boon fra The Buzzcocks ga gode råd både til Stiff Kittens og Ians band. I et miljø som ikke var større enn at alle kjente alle.

Jackson forlot Ians band like etter, slik at han kun satt igjen med en gitarist. Barney og Hooky benyttet da anledningen til å overtale ham til å bli med i deres band i stedet, noe Ian takket ja til. 

Barney: "We knew he was all right to get on with and that's what we based the whole group on. If we liked someone, they were in."

Akkurat hvordan Ian ble med i Barney og Hookys band er det ingen som vet med sikkerhet. Hooky: "There are a lot of things I don't remember."

Ifølge Barney var det plakaten de hengte opp i Virgin-butikken som Ian responderte på ved å ringe dem opp og som gjorde at han ble med i bandet. Barney: "Right, OK, you can be the singer then'. We didn’t even audition him. We asked what sort of music he liked, and it was the same kind of music as us, so we gave him the job."

Ian Curtis ble født i Stretford, Manchester i juli 1956, men vokste opp i et arbeiderhjem, i en blokkleilighet i Victoria Park i småbyen Macclesfield, som ligger et stykke sør for Manchester. Han var den eldste av to søsken, da han senere fikk en lillesøster som fikk navnet Carole. Foreldrene het Kevin og Doreen Curtis.

Familiebilde: Ian, moren Doreen, faren Kevin og søsteren Carole er ringet rundt.

Ian var en intelligent unge som likte å lese, med en særlig interesse for poesi. Som 11-åring ble han tildelt skoleplass på Macclesfields independent King's School. Her utviklet han en interesse for filosofi, litteratur, og poeter som Thom Gunn. 

En ung Ian Curtis

Året etter Ian var ferdig på King's School flyttet han og familien til New Moston, som ligger nord i selve Manchester by. I tenårene mistet Ian litt interesse for skolefagene, og ble småkriminell, der han og kameratene stjal medikamenter hjemme hos eldre som de ruset seg på. Da han var 16 år gammel ruset han seg på legemidlet largactil, hvorpå han besvimte på barnerommet sitt. Han ble funnet av faren og brakt til sykehuset for pumping.

Interesse for musikk hadde Ian hatt siden han var 12. Favorittartistene var The Doors, Lou Reed og David Bowie. Penger til å kjøpe seg plater hadde han ikke, så han stjal dem fra lokale platebutikker. I tillegg til musikk og poesi var han interessert i mote. 

Som 12-åring startet Ian sitt første band, kalt Treacle Tepot sammen med 3 venner. Problemet var at de ikke kunne spille noe instrument, og at de eneste instrumentene de hadde tilgjengelig var et piano, Ians ukulele og en improvisert tromme. Senere spilte Ian munnharpe og munnspill.

Da Ian var 16 år i 1972 ble han kjæreste med Deborah Woodruff. De to hadde blitt introdusert for hverandre gjennom Ians kamerat Tony Nuttall. Forholdet startet da han inviterte henne med på en David Bowie-konsert. Deborah (Debbie) hadde lagt merke til Ian i bybildet, da han gikk til skolen i en rosa blazer, røykte hasj, og var en dedisert Lou Reed-fan. De to tilbrakte det meste av tiden hjemme hos Ian ettersom moren til Debbie ikke likte Ian. Ifølge Debbie ble Ian sammen med henne fordi hun ikke skilte seg ut, og ikke hadde sterke meninger om ting. Debbie: "I think he thought I would be easy to mould, to control. He liked to have an input on what I was reading and what music I listened to."

Deborah og Ian

Selv om Ian var intelligent og hadde stort talent for de fleste fagene på skolen valgte han å hoppe av History and Divinity på St. John’s College for heller å finne seg arbeid. Likefullt hadde han utbytte av skolegangen, med kunnskapen fra poesi og historie da han senere begynte å skrive sangtekster.

I månedene som fulgte var Ian innom mange arbeidsplasser. Først i en platebutikk i Manchester sentrum. Deretter som miljøarbeider ved flere avdelinger. Han var også innom forsvarsdepartementet, før han endte opp på et arbeidskontor i Macclesfield.

Han søkte også på en jobb i London. Da han kom på intervjuet fikk han vite at de var ute etter unge menn til å underholde eldre damer, noe han ikke var interessert i.

23. august 1975 ble Ian gift med Debbie. Da de giftet seg var Ian 19 år og Deborah 18. Som forlover hadde Ian med seg kameraten Kelvin Briggs. De to hadde vært forlovet siden april 1974. En av sangene som ble spilt i kirken var den tyske nasjonalsangen! (skrevet av Joseph Haydn).

Både Ians familie og vennene hans syntes de var alt for unge til å gifte seg, men Ian insisterte på at dette var det han ville. Senere har det kommet fram at han hadde fått kalde føtter rett før bryllupet, og vurderte å avlyse det. Noen mener også at Ian giftet seg fordi han 'visste' at han ikke kom til å bli gammel, og derfor hadde det travelt med å gå gjort de tingene livet har å by på. Carole Curtis: "He used to say that he'd die young - that he'd be like them, you know Jimi Hendrix."

Ian og Deborah ble gift i St. Thomas Church i Henbury, Cheshire, 23. august 1975.

På det tidspunktet Ian ble med i Barney og Hookys band bodde paret i Oldham, et stykke nordøst for Manchester. Men de mislikte seg her, så de valgte å flytte tilbake til Macclesfield, til Barton Street.

Lørdagen etter konserten på The Electric Circus tok Hooky, Terry og Barney med seg Ian til et skogsområde i nærheten av Rochdale (Ashworth Valley), der sistnevnte ble dynket i blaut gjørme, som et slags innvielsesrituale før han fikk bli med i bandet. Hooky: "A great way to audition singers; I highly recommend it."

På den tiden Ian ble med gikk de bort fra Stiff Kittens navnet, da de følte det ble for barnslig. De var også på utkikk etter en ny trommeslager, da Terry Mason viste seg å være like elendig til å spille trommer som han var til å synge. Han forsøkte seg også som gitarist, manager og lydtekniker, men han var like talentløs der. Hooky og Barney hadde vondt av ham, da Terry var en hyggelig fyr og en kamerat som alltid var med dem når de fant på noe. Han fikk etter hvert sjansen til å jobbe som roadie for bandet, noe han fortsatte med inn i New Order-æraen.

I starten, da Terry jobbet som lydtekniker for de, inspirerte han Barney og Hooky til å forvrenge gitarlyden, da han koblet gitaren inn i Ians lille forsterker som sistnevnte brukte da han sang, noe som skapte en sur lyd som de likte.

Et senere bilde av Terry Mason

Med Ian i bandet begynte de å øve mer regelmessig, og de begynte å skrive egne låter. Ved siden av bandet jobbet Barney som en slags grafiker hos Cosgrove Hall Films, der han la på farge på animasjonene de laget, mens Hooky jobbet på skipskanalen i Manchester.

De første øvingene foregikk i Manchester Town Hall, senere også i Albert Pub i Macclesfield, The Swan i Salford og hjemme hos bestemoren til Barney. En av de første låtene de skrev og framførte het "BL" (Bleedin' 'ell), og handlet om en dame Hooky var forelsket i. Den første tiden skrev Hooky tekstene til bandets låter, men etter at Ian presenterte noen av sine tekster, som var så mye bedre, lot de ham ta seg av den oppgaven. Hooky: "Then we'd do one of his songs and it sounded so much better."

Tekstene til Ian var ikke bare tilfeldige ord og setninger. De kom fra sjelen hans og var mye dypere. 

Ifølge Debbie hadde Ian lenge hatt ønske om både å skrive bøker og sangtekster og i Joy Division fikk han muligheten til å leve ut talentet sitt. Debbie: "He was so ambitious. He wanted to write a novel, he wanted to write songs. It all seemed to come very easily to him. With Joy Division it all just came together for him."

Ganske tidlig oppdaget Barney og Hooky at Ian hadde evnen til å endre personlighet etter omgivelsene. Han kunne være den familiære, den flørtende og rølpete, og han kunne være den poetisk følsomme med de dype tankene - alt etter hva omgivelsene forventet av ham. Hooky: "That was the people pleaser in him, the mirror. We all do that a bit, of course, but with Ian the shift was quite dramatic."

I tillegg til dette hadde Ian en side som reflekterte smertene og sykdommene han led av. En side som med tiden ble mer og mer dominerende.

Barney, Ian og Hooky

Et lovende band begynte å ta form, men fortsatt manglet de en trommeslager. De spurte seg rundt, uten resultat, så de satte inn en annonse i en avis. En av dem som svarte var en student som spilte trommer bra, men som de ikke fant kjemien med. De oppsøkte ham på skolen hans for å fortelle ham at han var 'for god for dem'. Da de kom inn i hybelen hans fant de ham naken sammen med andre nakne gutter, som hadde det morsomt med å slå hverandre på rompa med blaute håndklær. Om de var usikker på om avgjørelsen om å droppe ham var rett ble de veldig sikre i sin sak etter det. Hooky: "Offhand I can't think of anything less 'us' than a wet-towel fight."

Pete Shelley var den store pønkhelten i Manchester, og både Barney, Hooky og Ian kjente ham og så opp til ham. Pete var til tross for sitt image en hyggelig fyr som i tillegg til gode råd også lot dem få muligheten til å være oppvarmingsband for The Buzzcocks, på deres neste konsert.

Pete Shelley (midten) og The Buzzcocks var det store pønkbandet i Manchester rundt 1976.

De var henrykt over tilbudet, men samtidig frustrert, da de fortsatt ikke hadde funnet noen trommeslager og ikke hadde noe navn på bandet sitt.

Det første de gjorde var å finne seg passende klær som de kunne ha på seg på konserten. Barney gikk i en butikk som solgte speiderklær for å finne seg passende antrekk, Pete kjøpte seg militærklær i Army & Navy store, mens Ian hadde sin egen greie når det gjaldt klær. Hooky: "He was just Ian, and he was always much cooler than us without really trying to be. Just was."

Rett før de skulle opptre sammen med The Buzzcocks bestemte de seg for å kalle seg Warsaw. Navnet ble valgt fordi de hørtes 'kaldt' og østblokk-aktig ut, og fordi deres felles helt David Bowie hadde en låt som het "Warszawa" som de alle likte. Dessverre kom de opp med navnet for sent, så på konsert-posteren stod de oppført som Stiff Kittens.

Fortsatt manglet de trommeslager, så de vurderte å kansellere konserten. Men 2 dager før konserten fikk de med seg en Tony Tabac. I tillegg til at han var en dyktig trommeslager var han også hyggelig, og kjemien med de andre stemte.

Da han litt senere fikk dekorert basstromma si med "Warsaw" var han definivt godtatt som en i gjengen. Den logoen gjorde de andre i bandet stolte. Hooky: "Whoa, look, we've made it! We've got our name on a bass drum."

29. mai 1977 går inn i Joy Division-historien som en merkedag, da det var første gang (forløperen) til bandet opptrådte live offentlig. På konsertplakaten stod Stiff Kittens' navn sammen med The Buzzcocks og Penetration.

Det første og eneste Ian sa til publikum under konserten var: "We're not Stiff Kittens. We're Warsaw."

I salen var både framtidig Factory-sjef Tony Wilson og NME-journalist Paul Morley. Morley likte det han så og hørte, og omtalte Stiff Kittens som 'evil charm'. Morley ga bandet skryt for musikken deres, som ikke var typisk pønk. Han mente de minnet litt om The Faces. Også andre personer som kom til å gjøre seg gjeldende utover 70- og 80-tallet var tilstede i salen. Noen kritikere mente Warsaw framstod som nervøse denne kvelden og at selv dedikerte headbangere neppe fikk noe ut av oppptredenen deres.

De fire i bandet var totalt uvitende om hvordan man forberedte seg til en konsert, med lydsjekk, lyssetting, sceneshow etc. Og det var noe av det som gjorde konserten så spennende. Alt var nytt. Senere konserter ble gjerne repetisjoner av ting de hadde gjort mange ganger før.

Hooky og bandet var glad de famlet seg fram i en tid der alt var lov og perfeksjonisme var noe de foraktet. Hooky: "If someone had said, 'Your music is shit', I would have nutted them."

Konsertplakat for den første opptredenen Warzaw (Stiff Kittens, senere Joy Division) gjorde.

Bandets neste konsert var to dager senere, på Rafters i Oxford Street (i Manchester), som oppvarmingsband for legendariske Johnny Thunders & The Heartbreakers. Amerikanerne var et av de første store pønkbandene, så å få lov til opptre på samme scene som dem etter så kort tid sammen som band, var stort.

Imidlertid var ikke Ian, Barney, Hooky og Tony like imponert av amerikanerne når de fikk møte dem i forkant av konserten. De var så neddopet at de lå rett ut og sov kun timer før konserten, og da de skulle gjøre seg klar for konserten gikk alt så i slow motion at det ikke ble tid til lydprøver for Warsaw. 

Hooky stilte med bart og noe som ser ut som en skinnlue på de første konsertene med Warsaw.

3. juni opptrådte Warsaw på The Squat i Manchester, mens 6. juni gjorde de sin første konsert utenbys, da de opptrådte på The Town Hall i Newcastle. De var 6 personer i en liten varebil som kjørte til østkysten. De overnattet også i bilen, en svært kald natt. Barney som hadde husket å ha med sovepose fikk mange misunnelige blikk den natten.

25. juni var de tilbake på The Squat i Manchester. I musikkmagasinet Sounds fikk de hyggelig omtale: "Since they have done a couple more gigs they are a big tighter (enn bandet Worst). Lotsa action and jumping in the air." Blant låtene de spilte var "Tension" og "The Kill".

I artikkelen ble Bernard omtalt som Barney Rubble - et kallenavn som andre elever i sin tid hadde brukt om ham på Salford Grammar, men som han selv mislikte og aldri brukte.

Tony Tabac hadde glidd fint inn i bandet. Men etter disse konsertene takket han for seg pga. familieproblemer, noe de andre syntes var synd. Tabac ble også arrestert etter den siste konserten han gjorde med Warsaw, så hans dager i bandet ville nok vært over uansett.

De måtte dermed ut på markedet igjen på jakt etter en ny trommeslager. De fikk tak i en som het Steve Brotherdale som hadde sine kvaliteter som trommeslager men som oppførte seg dårlig mot dama si, noe som irriterte de andre.

30. juni opptrådte Warsaw igjen på Rafters. Her traff de Alan Erasmus for første gang - en person som kom til å ha en viss betydning for dem i årene som fulgte.

 Ian Curtis og Warsaw på Rafters 30. juni 1977.

På konserten traff Hooky en pønkedame ved navn Iris Bates. De to fant tonen, ble sammen, og senere gift. Sammen har de barna Jack og Heather. Også Barney hadde fast følge på denne tiden, med Sue Barlow.

På Rafters ble det bråk mellom Warsaw og bandet Fast Breeder om hvem som skulle være 'headliner' på konserten. Fast Breeder lurte Ian og co. ved å dukke opp sent, og gå på scenen på den tiden hovedbandet gjerne går på scenen. Så da Warsaw skulle opp etterpå var det blitt sent og folk hadde gått hjem. Ian var så irritert at han under konserten gikk ut i salen og begynte å ramponere bord og annet inventar han kom over, mens Barney og Hooky stod på scenen og spilte videre, uten å helt forstå hvor raseriet kom fra. I ettertid mener Hooky at dette var et utslag av Ians teatralske uttrykk, og påvirkning fra idolet Iggy Pop. Hooky: "Looking back, I think there was a bit of a showmanship involved."

Like etter opptrådte Warsaw i en talentkonkurranse i Bolton, der de beste bandene ville få kontrakt med et agentbyrå. De hadde stor tro på egne ferdigheter i forkant av konserten, men pga. tekniske problemer gikk det meste galt, og publikum holdt seg for ørene mens de spilte.

Sommeren 1977 skjedde det noe som ødela det nære vennskapet mellom Barney og Hooky. De to reise på motorsykkelferie til Sør-Frankrike sammen med kameratene Danny Lee og Stuart Houghton, da sistnevnte kjørte seg av sykkelen og ble skadet. Stuart brukte opp pengene sine på legeregninger og hadde ikke råd til å sette i stand sykkelen sin slik at han kom seg hjem. Hooky mente de burde bruke pengene de hadde igjen på reparasjonen, men det ville ikke Barney være med på, da han ikke skjønte hvorfor han skulle ødelegge ferien sin for å hjelpe Stuart. Hooky: "After that I couldn't really look at him (Barney) the same way."

Barney og Hooky

I juli fikk bandet skrapt sammen nok penger til å spille inn en demo i Pennine Sound Studios, oppe i Oldham. Som produsent og lydtekniker fikk de hjelp fra Paul Adshead. I løpet av 3 timer ble låtene "Gutz For Garters", "At A Later Date", "The Kill" og "You're No Good For Me" spilt inn, uten prøvetaking.

De 5 låtene ble en fin tidskapsel som viste hvor Ian, Barney og Hooky musikalsk stod på denne tiden. 4 av låtene var rett fram pønk, mens Ians "The Kill" ga et hint om hva som skulle komme. Tanken var å sende ut demoen til potensielle konsertarrangører i andre byer. Noe de lyktes godt med.

Steve Brotherdale som hadde irritert de andre i bandet sluttet like etter at demoen var spilt inn. Han ble i stedet med i pønkbandet Panik. Dermed måtte Warsaw nok en gang ut på markedet for å finne seg en trommeslager. Som tidligere ble det hengt opp et oppslag i Virgin-butikken i Piccadilly, og det ble hengt opp et oppslag i Jones Music Store i Macclesfield. Det var sistnevnte oppslag Stephen Morris leste, og som gjorde at han tok kontakt med bandet.

En audition ble arrangert i et klasserom i Abraham Moss Centre i Cheetham Hill, da det var her Warsaw øvde på den tiden. Det første de la merke til var Stephens antrekk, der han så ut som en ærverdig geografilærer, med tweedjakke. Og de la merke til at han virket svært nervøs, da han røykte konstant, og at han skalv.

Men da Stephen satte seg bak trommene og begynte å spille ble Ian, Barney og Hooky helt satt ut av hvor dyktig han var. Trommespillet hans var mer intrikat og detaljert enn de typisk pønk-trommeslagerne de hittil hadde møtt på. Hooky: "Most drummers just hammer it out. Stephen was playing the drums."

Stephen Morris ble med i Warsaw høsten 1977.

Stephen hadde tidligere spilt i et jazz-band, noe de la merke til. Samtidig klarte han å kombinere det detaljerte trommespillet med kraften og energien fra pønk. De andre var henrykt!

Like positivt var det at Stephen hadde sin egen varevogn, noe som var veldig praktisk når de reiste rundt for å opptre. En bil han hadde tilgang til gjennom sin jobb som rørlegger i familiefirmaet G Clifford Morris. Dessverre viste det seg at Steve var 'verdens verste' sjåfør, som bl.a. slet med å holde avstand til bilen foran. Ifølge Hooky brukte han hele 400 kjøretimer og 25 oppkjøringer før han fikk førerkortet.

Sosialt var Stephen en helt annen type enn 'røffingene' Hooky og Barney. Han var en klassisk britisk eksentriker som det var vanskelig å komme innpå. Likefullt var han en blid og positiv type som gikk godt overens med de andre. På den tiden var Stephen kjæreste med en dame som het Stephanie. Stephen fikk raskt kallenavnet Steve, mens utad er han som regel omtalt som Stephen.

Den første Warsaw-konserten med Stephen bak trommene, var på Eric's i Liverpool, 27. august 1977. I salen var det folk som like etter kom til starte band som Echo & The Bunnymen, Big In Japan, Wah! og The Teardrop Explodes. Konserten var svært vellykket, og Eric's ble etter dette bandets favorittscene.

14. september opptrådte Warsaw på Rock Garden i Middlesbrough. Bob Last, som var arrangør, sørget for at konserten de gjorde ble tatt opp på bånd og gitt til Hooky etterpå. Dette var første gang Warsaw ble tatt opp på bånd og Hooky var mange år senere veldig glad for å ha tatt imot gaven fra Last. Hooky: "That tape is the only recording of us live as Warsaw." Dessverre ble båndet stjålet fra Hooky, og dukket deretter opp som bootleg på 3 ulike utgivelser: "At An Earlier Date", "The Leaders Of Men" og "Reaction".

Bootlegen "The Leaders Of Men" 

Electric Circus hadde vært Manchester-pønkens store konsertarena. Men pga. ulike hendelser måtte de legge ned høsten 1977. Som en verdig avslutning på livestedet ble det arrangert to konserter her, 1. og 2. oktober 1977. Blant bandene som opptrådte var The Fall, Magazine, Steel Pulse, The Buzzcocks og Warsaw. Warsaw opptrådte den siste kvelden. Bl.a. framførte de "Novelty", "At A Later Date" og "Warsaw". Sistnevnte låt handlet (muligens) om den tyske nazisten Rudolf Hess. Og før de startet opp låta ropte Barney ut: "You all forgot Rudolf Hess."

De ordene forfulgte Joy Division og senere New Order i mange år, der de kastet en skygge over bandene. I sin selvbiografi "Unknown Pleasures" omtalte Hooky episoden og følte for å klargjøre bakgrunnen for uttalelsen. Visstnok ble Hess omtalt fordi Ian og Barney nettopp hadde sett et nyhetsoppslag om ham i mediene, der mange mente at han burde få slippe ut av fengsel etter så mange år. I teksten ble "31G-350125" nevnt, noe som viste seg å være Hess' fangenummer. Ifølge Hooky var linken til Hess kun gjort for å provosere og få oppmerksomhet. Hooky: "We didn't have a political bone in our bodies - none of us did, not even Ian."

Uten at Warsaw visste det ble konserten på Electric Circus tatt opp på bånd. I juni 1878 ble låtene fra konserten gitt ut på en 10", kalt "Short Circuit: Live at the Electric Circus". Warsaw ble representert med låta "At A Later Date". Innen plata ble gitt ut hadde de endret navn til Joy Division, så det ble navnet som ble brukt på "Short Circuit".

Plata ble gitt ut av Virgin Records, uten at verken Warsaw/Joy Division eller de andre bandene på plata fikk mange pundene fra platesalget.

"Short Circuit: Live at the Electric Circus" fra juni 1978

7. oktober 1977 opptrådte Warsaw på Salford Technical College. Dette ble den første konserten som deres framtidige produsent Martin Hannett fikk se dem opptre.

Høsten 1977 var Ian, Barney og Hooky frustrert over at de ikke hadde nådd lengre som band. Andre pønk/post-punk band fra Manchester hadde fått platekontrakt, og ga ut plater. Men ingen plateselskap hadde oppsøkt Warsaw med tilbud om kontrakt. I et forsøk på å gjøre noe med det bestemte de seg for å gi ut en singelplate selv. Uten penger virket det vanskelig å få til, men Ian tok ansvar ved å oppsøke en bank for å ta opp lån på huset han eide. Han fortalte at pengene skulle brukes til å kjøpe møbler. I stedet ble de brukt til å trykke opp 1000 stk 7" singler.

Igjen valgte de å bruke Pennine Sound Studio i Oldham, med Paul Adshead som tekniker. Det var egentlig meningen at Paul Morley som jobbet i NME skulle produsere plata, men han var så full den dagen (14. desember) de skulle i studio at de måtte droppe ham.

Singelen som fikk navnet "An Ideal For Living" bestod av 4 låter: "Warsaw", "No Love Lost", "Leaders Of Men" og "Failures". Teksten på "No Love Lost" var kontroversiell, da den gjenga tekst fra boken "House Of Dolls", skrevet av den jødiske forfatteren Yehiel De-Nur (Ka-tzetnik 135633).

Bolen "House Of Dolls" som Ian Curtis fant inspirasjon i.

"House Of Dolls" handlet om jødiske kvinner i tyske konsentrasjonsleire som ble brukt som sexslaver av tyske soldater og favoriserte fanger. Boken beskrev en brutal virkelighet og ondskap som man knapt kan forstå at mennesker er i stand til å gjennomføre. Å bruke deler av teksten i en pønklåt, uten noen meningsfull kontekst, kunne være provoserende. Det var Ian som hadde lest boken som skrev teksten. Barney, Hooky og Steve tok seg ikke tid til å finne ut av inspirasjonen bak ordene. De bare stolte på at Ian hadde kontroll, og at det hørtes bra ut når han sang. Hooky: "I never paid too much attention to the lyrics at the time. I kind of knew that they were good."

Alle de fire låtene på singelen/EPen gikk i høyt tempo, men tydelig referanser til klassisk pønk. Dette var første og siste plateutgivelsen med et slikt lydbilde. På de neste platene fant bandet i større grad sitt eget sound.

Ian, Barney, Hooky og Steve var svært fornøyd med låtene de spilte inn på plata, og de var fornøyd med innsatsen i studio. De visste ikke så mye om hvilke muligheter et innspillingsstudio gir, så låtene var rimelig rett fram uten så mange detaljer.

31. desember 1977 opptrådte Warsaw på The Swingin' Apple i Liverpool - som den siste konserten de gjorde under det bandnavnet. Like etter byttet de navn til Joy Division - som en hel musikkverden kjenner dem som. Årsaken til navnebyttet var at det fantes et London-band som het Warsaw pakt som nettopp hadde gitt ut et album, og når Warsaw forsøkte å skaffe seg spillejobber utenom Manchester, opplevde de at arrangørene forveklset dem med London-bandet. Og når de forstod at Ian og co. ikke var  Warsaw pakt var de ikke lenger interessert. På et bandmøte på en pub bestemte de fire seg for å endre navn.

I likhet med teksten til "No Love Lost" var Joy Division et navn Ian hentet fra boken "House Of Dolls", der 'joy division' var navnet nazistene brukte om bordellene de hadde opprettet i Auschwitz og andre konsentrasjonsleire, hvor kvinnelige jødiske fanger ble misbrukt og torturert. Ian, og etter hvert de tre andre, følte håpløsheten og 'no future'-stemningen passet godt med det de selv følte. Også Boys In Bondage og Slaves Of Venus var navn som ble vurdert brukt.

Joy Division var et sterkt navn med referanse til noe dystert, noe som etter hvert passet bandets musikk. Samtidig var det de som mente navnet var spekulativt. Og nok et eksempel på bandets lefling med nazistiske symboler: "Are you Nazis?"

Navnet ble også en belastning når de forsøkte å skaffe seg spillejobber utenom Manchester. Hooky (da han pratet med en konsertarrangør i London): "Listen. You'll never get a gig in London with a name like Joy Division."

25. januar 1978 var første gang Joy Division opptrådte under sitt nye navn.

25. januar 1978 ble den første konserten Joy Division opptrådte under det nye navnet, på Pips Disco i Manchester. Arrangørene hadde ikke fått med seg navnebyttet, så på konsertplakaten som ble laget ble de presentert som Warsaw.

For anledningen stilte Hooky med en ny bassgitar, hans 2. så langt i karrieren. Men allerede på det første riffet løsnet den ene strengen fra gitaren, slik at Hooky måtte holde den fast resten av konserten.

Ian hadde hørt mye på Kraftwerk i forkant av konserten, så han fikk DJen til å spille deler av "Trans-Europe Express" som en slags intro før bandet gikk på scenen. I salen var det kun ca. 30 mennesker, og 20 av dem var venner av bandet.

Den første konserten som Joy Division ble konserten der alt gikk galt. I tillegg til dårlig oppmøte, ødelagt gitarstreng, ble også Ian kastet ut av lokalet av dørvakta fordi han drev og sparket ølglass slik at de knuste. Resten av bandet måtte be pent om å slippe ham igjen slik at de kunne fortsette konserten. Om ikke det var nok utviklet det seg til masseslåsskamp foran scenen, og da enkelte også var ute etter Hooky som stod på scenen, måtte han forsvare seg med å sparke tilbake, samtidig som han forsøkte å holde på plass den ødelagt gitarstrengen og holde følge med musikken.

Hooky: "So there I was, kicking them in the head, trying to play 'Exercise One'. Trying to hold my string in. Our first gig as Joy Division, and it ended in a fight. Typical."

Etter den famøse konserten på Pips Disco gikk det hele 2 måneder før Joy Division igjen våget seg opp på en scene, på Rafters i Manchester. Noe av årsaken til de manglende spillejobbene var at Joy Division manglet en manager som kjente bransjen og som kunne overtale konsertarrangørene rundt om.

På de fleste av konsertene Warsaw i sin tid gjorde i Manchester var også band som Drones og Slaughter & The Dogs på scenen. Og hver gang de møttes kranglet de både før og etter konsertene. Bl.a. om hvem som skulle spille først og sist, og hvem som skulle ha navnet sitt på konsertplakaten. Under konserten på Salford i oktober 1977 stod Rob Gretton som var manager for Slaughter & The Dogs oppe på balkongen og kastet flasker ned på Ian og co. Noen måneder senere, i mai 1978, ble Gretton ansatt som manager for Ians band, enda Gretton innrømmet at det var han som hadde stått og kastet flasker på dem.

Gretton var til tross for sin 'rølpete' væremåte på denne tiden en snill og engasjert bransjemann som kom til å bety svært mye for Ian, Barney, Steve og Hooky i årene som fulgte også. Han fikk løftet dem fram og han bidro til at særlig Joy Division fikk beholdt sin kunstneriske frihet også etter at de fikk platekontrakt.

Ifølge Hooky var det Gretton som holdt Joy Division, og senere New Order, sammen, når vennskapet dem imellom ikke var like sterkt lenger. På samme måte som Ian hadde vært den som hadde holdt bandet samlet fram til da.

Det var en konsert Joy Division gjorde på Rafters i Manchester, 14. april 1978, som overbeviste Rob Gretton at Ian og co. var et band å satse på, og som gjorde at han tilbød seg å være manageren deres. Rob Gretton: "They were blazing madmen. Best band I've ever seen. I went up telling them at the end, telling them how brilliant I thought it was."

Fram til da hadde Hooky forsøkt å være manager for Joy Division, uten spesielt hell. Hooky: "Thank fuck Rob Gretton came along. He was good at getting us gigs."

Også Tony Wilson, som fram til da var mest kjent som TV-kjendis hos Granada Television, ble imponert av Joy Divisions energi den kvelden

Rob Gretton ble en viktig mann for Joy Division.

Etter konserten på Rafters fulgte Halifax, og så flere konserter i Manchester.

I mai 1978 spilte Joy DIvision inn et helt album i samarbeid med RCA Records. Plateselskapet følte at de trengte å komme seg inn på pønkscenen og tenkte Joy Division kunne være et egnet band å ha i stallen. Samarbeidet startet med en forespørsel om å gjøre en pønk-coverversjon av Northern soul-låta "Keep On Keepin' On". Ian og de andre mislikte låta sterkt, og valgte å droppe å gjøre en cover. Men et av gitarriffene i låta inspirerte dem til å skrive "Interzone", som senere endte opp på albumet "Unknown Pleasures".

En John Anderson ble satt til å produsere plata, og han hadde planer om å skape en helt annen type musikk enn det Ian, Barney, Hooky og Steve ønsket. De ville ha Iggy Pop/Velvet Underground, mens Anderson ønsket cabaret/pop. Resultatet ble et tamt album der senere klassikere som "Transmission", "Shadowplay"og "Interzone" nesten ikke var å kjenne igjen. Hooky: "It come out like the most awful un-rock-'n'-roll, anti-punk, most conventional sound you can imagine. Nothing like Iggy. Holy shit. It was awful."

Til sammen ble det spilt inn 11 låter i Arrow Studios i Manchester. Joy Division valgte å avslutte samarbeidet med RCA etter dette, med håp om at låtene som var spilt inn aldri kom noen for øre. Men som med det meste andre Joy Division spilte inn live eller i studio ble også disse opptakene gjort tilgjengelig på bootleg i ettertid, til bandmedlemmenes store frustrasjon. I 1994 ble det gitt ut et album, kalt "Warsaw" med Warsaw der de 11 låtene var med. Hooky: "It has since been bootlegged to death."

Faktisk ble originaltapen til de 11 låtene kjøpt fra RCA med lovnad om at de ikke skulle kringkaste den i ettertid. Men av en eller annen grunn dukket den likevel opp som bootleg.

I mai 1978 spilte Joy Division inn et helt album som i 1994 ble å finne på bootlegen "Warsaw".

9. juni opptrådte Joy Division på den nystartede nattklubben Russell Club i Hulme, Manchester. Også kalt Factory. Stedet var drevet av Tony Wilson og Alan Erasmus, mens Peter Saville hadde ansvaret for utformingen av logoen til nattklubben. Som nevnt kom alle disse tre å få betydning for Joy Division og musikkscenen i Manchester generelt, like etter. Kvelden Joy Division stod på scenen sammen med Pete Shelley & The Tiller Boys var den 4. kvelden det ble gjort konserter på nystartede Factory. Alan Erasmus fikk ideen til Factory-navnet etter å ha sett et skilt der det stod "Factory For sale" (muligens stod det "Factory Clearance").

Det var Rob Gretton som sørget for at Joy Division fikk muligheten til å opptre her, i tillegg til at Wilson allerede var fan av bandet.

28. juli opptrådte Joy Division igjen på Factory.

Factory 1 i Hulme ble forløperen til den senere legendariske nattklubben Hacienda.

I juni 1978 ble omsider singelen "An Ideal For Living" gitt ut, under Joy Division-navnet, på bandets eget Enigma selskap. Ian, Barney, Hooky og Steve hadde vært fornøyd med innsatsen i studio, men da de hentet de 1000 singlene de hadde bestilt ble de helt satt ut av den grumsete lyden på plata. Hooky lurte på om det var noe feil med det eksemplaret han hadde satt på så han forsøkte med en av de andre platene, og så en tredje. Men alle hørtes like forferdelige ut. Han forsøkte også å rense stiften, og å spille det over musikkanlegget på Pips Disco, uten at det låt bedre.

Joy Divisions første singel, "An Ideal For Living" fra juni 1978.

De tok derfor kontakt med Paul Adshead hos Pennine Sound Studio for å fortelle at noe var galt med platene han hadde levert. Hooky: "There's something wrong with the record. It just sound fucking shit." Men som svar fikk de at årsaken til den dårlige lyden var at de hadde valgt å spille inn hele 4 låter på en 7" singel, og at det gikk utover lydkvaliteten. De syntes ikke svaret var beroligende, og lurte på hvorfor han ikke hadde sagt noe til dem om det da de spilte inn plata. I ettertid skjønte de hvorfor de fleste singler fra den tiden kun var på 3 minutter, med en låt på hver side. 

Ingen var interessert i å kjøpe singelen da den kom ut, så de ga de bort til folk de kjente. Etter at Joy Division hadde oppnådd legendestatus ble singelen en svært ettertraktet utgivelse, og i dag (2020) går de for 30.000 kroner på nettet. Det er uvisst hvor mange som fortsatt eksisterer. Det fins også nyutgivelser som ikke har noe med originalen å gjøre.

I tillegg til skurrete lyd, manglende interesse hos platekjøperne måtte Ian, Barney, Hooky og Steve i ettertid slite med beskyldninger om nynazistiske holdninger pga. coveret til Barney, der en gutt som så ut som han var medlem av hitlerjugens slo på en tromme. Fonten på bandnavnet var gotisk. Og på baksiden av sin coveret var Barney avbildet i en brun skjorte med slips, noe som også kunne gi assosiasjoner.

I intervjuer i mange år framover, også etter at de var blitt New Order, måtte de forklare at de ikke hadde nynazistiske sympatier, men at leflingen med 2. verdenskrig og nazismen var noe som var i tiden, og noe flere punk/new wave-band gjorde på den tiden. Like etter kom New Romantic-bevegelsen som ble beskyldt for noe av det samme.

Hooky: "Looking at it now, I can see the problem. I mean, An Ideal for Living? shouting out about Rudolf Hess. Let's face it, there was quite a lot of evidence against us. Barney and Ian in particular - were a bit obsessed with the war. Everybody was back then."

Fra baksiden av singelen "An Ideal For Living"

Etter utgivelsen av "An Ideal For Living" endret Joy Division lydbilde. Ians vokal ble mer distingvert og mindre rufsete. Hooky endret basspillet slik, at det nærmest hørtes ut som han spilte rytmegitar, da han spilte høyt på bassnakken. Mens gitarspillet til Barney ble mere inspirert av Velvet Underground enn av pønk.

På samme tid fikk de nytt øvingslokale, i en nedlagt mølle i Little Peter Street i Manchester. Dette kom til å bli basen for Joy Division helt fram til bandet ble oppløst. De tomme lokalene i murbygningen var et godt egnet sted å være, da det var god plass, sentralfyring som ga nok varme, og en akustikk som passet Joy Divisions musikk. Etter hvert dukket også band som Buzzcoks og Sad Café opp og fant seg passende øvingslokale i bygget.

De sterile murveggene, og rommene uten noen form for interiør skapte et dystert preg som i tillegg til akustikken også egnet seg godt for bandbilder. De fleste bildene av Joy Division er tatt i øvingslokalet eller rett utenfor bygningen. Musikkvideoen til "Love Will Tear Us Apart" ble også spilt inn her.

Da oljen i sentralfyringen rant ut, og ingen tok seg bryet med å fylle på nytt, ble det med ett mye kaldere i øvingslokalet, noe særlig Ian Curtis klaget over.

 Øvingslokalet til Joy Division i T.J. Davidson-bygningen i Little Peter Street i Manchester.

I tillegg til de mer kjente bandene dukket det også etter hvert opp et jenteband i bygningen som kalte seg Inadequates. Et av medlemmene i bandet het Gillian Gilbert, og var i likhet med Stephen Morris fra Macclesfield. De ble kjent med jentene, og lånte gjerne lydanlegget deres når Joy Division var ute og opptrådte. En gang de ble spurt om å kjøre jentene hjem tvang de dem til å kjøpe singelen de hadde gitt ut. Gillian Gilbert: "We didn't have a car and us three needed a lift home. So we asked them, and they said, 'Alright, but you have to buy one of our singles.' So we did and got it home and played it on this horrible record player. We'd known Stephen before. We thought, 'My God, this sounds horrible."

Litt senere ble Gillian og Steve kjærester. Steve insisterte på å ha henne med på alle konsertene Joy Division gjorde, noe som bød på problemer pga. begrenset plass i varebilen de kjørte med. Det endte med at hun måtte sitte på fanget, til en av de andre i bandet, hele veien fra Manchester, til f.eks. Aberdeen. Noe som skapte murring hos Ian, Hooky og Barney.

Da New Order ble dannet i 1980 ble Gillian med som keyboardist. 

Gillian Gilbert, Stephen Morris og Bernard Sumner

I oktober 1978 ble Barney gift med sin kjæreste gjennom mange år, Sue Barlow. I bryllupet ble Ian og kona Debbie invitert, men ikke Hooky og kjæresten Iris (eller Steve og Gillian). Hooky: "It show how far we'd drifted apart by then."

På omtrent samme tid opptrådte Joy Division på Oldham Tower Club. Motivasjonen var en god slump med penger for å stille opp, og håp om at de klarte å fylle lokalet med folk. Pengene fikk de, men publikum uteble. Faktisk dukket det ikke opp en eneste en, så Hooky, Ian, Barney og Steve endte opp med å spille med kun eieren av Tower Club tilstede. Riktignok dukket det opp to jenter, men de forsvant like fort som de kom da de hørte at det ikke var The Frantic Elevators (med Mick Hucknall) som stod på scenen.

I oktober ble også "An Ideal For Living" gitt ut pånytt, som 12" singel og med nytt cover. Å gi ut plata pånytt var Rob Grettons ide. Rob klarte også å få tak i mastertapen til singelen og sørge for at lyden ble forbedret. Deretter fikk han Rabid Records til å gi ut både 12" singelen, og den originale 7" singelen pånytt. 

12" versjonen av "An Ideal For Living", med et mer nøytalt platecover.

Med Rob som manager økte antallet spillejobber markant. Han sørget også for at Joy Division fikk innpass hos Tony Wilson, som hadde mye spennende på gang. Og ikke minst, kunne de konsentrere seg om å skrive låter og øve i stedet for å bruke tid på andre ting.

Et annet vendepunkt for Joy Division var da en forbedret versjon av "Transmission" ble framført live, fra mai 1978 og utover. De opplevde at alle i lokalet stoppet med det holdt på med, for å få med seg det som foregikk på scenen. Uten å helt forstå at denne låta var så mye bedre enn det andre de hadde framført fram til da, følte de at hadde skapt noe helt spesielt. Hooky: "We were looking at each other, like, What the fuck's going on here? It was a big moment for the band."

"Transmission" er en av Joy Division mest kjente og markante låter. Det var her de fikk det lydbildet som de kom til å bli kjent for. Med Hookys drivende basspill, Barneys hvinende gitar og Ians sang som vekslet mellom det distingverte og det desperate: "Dance, dance, dance, dance, dance, to the radio."

Hva Ian ønsket å utrykke i teksten er det delte meninger om. Muligens handlet den om at vi alle blir ensrettet og hjernevasket av media/radio, der vi slutter å tenke selv.

Rob sørget for at Joy Division ble endel av Manchester Musicians' Collective, som pleide å ha møtene sine i etasjen over Sawyers Arms pub i Manchester. Tanken var at samarbeidet skulle bedre klimaet bandene imellom, og at de skulle bli flinkere til å støtte hverandre. Det ble også lagt planer om å arrangere konsert en gang i måneden, på utestedet Band On The Wall.

Den første Band On The Wall-konserten gjorde Joy Division 29. august 1978. Noe som ble omtalt i bl.a. magasinet Sounds og NME. De var tilbake på scenen her 4. september, 26. september og 26. oktober. Mange av de mest kjente scenebildene av Joy Division er tatt herfra.

Ian og Hooky på Band On The Wall

Med inntektene fra denne og andre konserter fikk Joy Division råd til et stort musikkanlegg der bandets musikk kom mer til sin rett. Hooky: "It was a good PA and we did sound amazing."

20. september 1978 ble en ny milepæl for Joy Division, da de fikk muligheten til å nå ut til mange hundre tusen briter gjennom en opptreden i TV-programmet "What's On" på Granada. I forkant av programmet tok Rob de fire med seg i en klesbutikk så de hadde nye skjorter å ha på seg. Joy Division framførte "Shadowplay" i programmet - også det en av låtene Joy Division kom til å bli husket for i ettertid, og en som ga dem et stempel som et band som spilte gotisk rock.

"Shadowplay" ble skrevet etter at Barney hadde hørt mye på "Ocean" med Velvet Underground. Han ønsket å gjenskape 'surf'-følelsen i låta, uten at noen vil si at låta med det soniske gitarspillet minner om noe som har med surfing å gjøre.

Opptredenen de gjorde på "What's On" var kraftfull og godt egnet til å skape interesse for bandets musikk, også utenfor Manchester.

Hookys basspill på den tiden var inspirert av Jean-Jacques Burnel fra The Stranglers og Paul Simonon fra The Clash. Han gikk så langt at han kopierte utstyret Burnel brukte på scenen.

Roger Earle fra Eric's i Liverpool og Tony Wilson ble enige om å gi en plate som viste musikkscenene i de to byene. Men pga. uenighet om formatet plata skulle gis ut på valgte Earle å droppe prosjektet. Wilson hadde fortsatt tro på det, og fikk med seg Peter Saville, Martin Hannett og Alan Erasmus. Sammen ga de ut dobbelt-singelen "A Factory Sample", i desember 1978 (ble offisielt gitt ut i januar 1979).

Peter Saville, Tony Wilson og Alan Erasmus.

Bandene som deltok, på det som ble den første utgivelsen med Factory Records, var Cabaret Voltaire, John Dowie, The Durutti Column og Joy Division (en single-side for hver artist).

Joy Division stilte med låtene "Digital" og "Glass". Hooky: "We went in with our two songs, which were 'Digital' and 'Glass', which I think were the two newest songs that we liked the best." Og: "The bass on 'Digital' is kicking it."

Begge låtene ble produsert av en Martin Zero, i Cargo Studios i Rochdale, 11. oktober 1978. Martin Zero het egentlig Martin Hannett, og var fram til dette et relativt ukjent navn. Han hadde produsert singler med Manchester-band som John Cooper Clarke, Slaughter & The Dogs og The Buzzcocks. Hannett var i likhet med medlemmene av Joy Division fra Manchester. Han hadde spilt bassgitar siden han var 14, og ble etter hvert med i et band som het Paradox. Fra 1975 og utover begynte han å interessere seg for plateproduksjon, med forkjærlighet for synthesizere og nye produksjonsmetoder.

Barney og Martin Hannett i studio.

Hannett likte låtene til Joy Divison, og det faktum at de hadde liten erfaring fra platestudioer og få motforestillinger mot det Hannett foreslo. Han kunne dermed skape et sound som ingen hadde hørt før, med bruk av delays på trommene og luftig lydbilde. Martin Hannett: "There was a lot of space in Joy Division's sound. They were a gift to a producer, because they didn't have a clue. They didn't argue."

Å legge inn forsinkelse på trommene var noe helt nytt, og ble gjort mulig ved innkjøpet av en AMS Digital Delay machine. Låttittelen "Digital" er hentet fra navnet på denne maskinen. Martin Hannett: "A Factory Sample' was the first thing I did with them. I think I'd had the new AMS delay line for about two weeks. It was called 'Digital'. It was heaven sent."

Hannetts påvirkning på Joy Divisions musikk ble umiddelbart merkbar på "Digital", som i likhet med "Transmission" er en av de mest kjente og beste låtene med Joy Division. Ian gjorde her en av sine beste sangprestasjoner, der stemmen hans på en manisk måte uttrykte både frustrasjon og sinne. Man kan fornemme en person som er iferd med å tippe over, noe flere mener han muligens begynte å gjøre på denne tiden. Teksten kan tolkes som et uttrykk for hans destruktive tanker:

I feel it closing in
As patterns seem to form
I feel it cold and warm
The shadows start to fall
I feel it closing in
I feel it closing in

Det maniske var noe Ian hadde et bevisst forhold til, og noe han ønsket å forsterke låtene med for å gi dem mer kraft. Barney: "If we were writing a song, he would say: 'Let’s make it more manic! It’s too straight, let’s make it more manic!"

"A Factory Sample" vil bli husket for dette første samarbeidet mellom Joy Division og Martin Hannett, at det var den første utgivelsen på Factory, og for det forseggjorte platecoveret som var laget av rispapir og farget i sølv. Salgmessig ble plata forbigått i stillhet da den ble gitt ut, og den ble kun trykt opp i 5000 eksemplarer. I dag (2020) går den for ca. 3000 kroner.

Singelen "A Factory Sample" ble det første samarbeidet mellom Joy Division og Factory Records.

Joy Division fikk ikke mange pundene for jobben, men likefullt syntes de det var en fin erfaring å ha med seg, og noe de trodde de kunne bygge videre på. Ikke minst gjennom videre samarbeid med Factory og Tony Wilson. Hooky: "Money was one thing we never really talked about in the early days."

Tony Wilson gjorde sterkt inntrykk på Barney, Ian, Hooky og Steve, med sin eleganse, veltalenhet, kunnskap om musikkbransjen, og det faktum at han i mange år hadde vært en TV-stjerne som de hadde vokst opp med på TV-skjermen. At han fortalte at han likte musikken deres og ønsket å gi ut plater med Joy Division gjorde Ian og co. enda mer entusiastisk.

Cargo Studios i Rochdale ble brukt på innspillingen av "A Factory Sample". Studioet ble startet av John Brierley i 1978, og ble raskt populært for lyden, der det føltes som at bandene opptrådte live. Det var også billig å spille inn plater her. Det var egentlig meningen at John Brierley skulle komme inn på eiersiden i Factory, men han hadde ikke tro på selskapet, så han begrenset seg til å leie ut studioet til Factory.

Cargo Studios i Rochdale lå i slitne lokaler som opprinnelig hadde vært et lager.

Hannett som var en teknofrik kjøpte inn all slags utstyr som han tok med seg til studioet når han skulle produsere plater for Joy Division. Flere synthesizere (bl.a. Transcendent 2000, ARP Omnis, Jen SX1000 og International 4600 synthesiser modular synth) og ulike typer av delay-maskiner.

Hooky og co. syntes Martin Hannett var en merkelig fyr første gang de møtte ham. Med sitt store krøllete hår, hippie-preg, og det at han konstant røykte og tok dop. Hooky: "The atmosphere in the control room was like that of a wizard sorrounded by smoke."

I Cargo Studios ble det brukt 16-spors opptaker, noe som imponerte Joy Division som var vant til 4 spors. Og det ble brukt 2-tommers bånd, noe som bidro til å gi opptakene en varm og fet lyd, som ifølge Hooky var det beste som var å oppdrive på den tiden.

Etter å ha gjort unna opptakene i Cargo Studios fortsatte Joy Division turnevirksomheten, i byer som Bradford, Huddersfield, Leeds og Manchester. Som regel ble konsertene gjennomført i byenes mer lugubre strøk. Tilfeldigvis var dette de samme byene som The Yorkshire ripper gjennomførte sine brutale drap på 13 kvinner mellom 1975 og 1981. Politiet fattet interesse for bandet pga. den blå transitten de kjørte, som var blitt observert av flere i de byene. Hooky ble stoppet og stilt endel spørsmål, men klarte å svare på en måte som gjorde at politiet ikke fattet mistanke til ham. Verre var det med trommeslager Steve som også ble oppsøkt av politiet. Han brøt sammen under utspørringen, noe som gjorde at politiet trodde de hadde funnet rett mann, så de arresterte ham. At han spilte i et band som het 'Joy Division' gjorde ikke ting bedre. Heldigvis kom moren ham til unnsetning og fikk ham ut av arresten.

Høsten 1978 trodde politiet at et av medlemmene av Joy Division kunne være The Yorkshire ripper.

Rett før jul i 1978 dro Joy Division ut på en turne sammen med band som The Undertones og The Rezillos. Dessverre ble sistnevnte band oppløst underveis, og pga. det måtte også Joy Division forlate turneen, uten at de forstod noe av det. Inn kom i stedet pønkbandet Chelsea. 

27. desember 1978 står som en mørk merkedag i historien om Joy Division. Den kvelden opptrådte de i London for første gang, på populære Hope & Anchor. Tilstede på konserten var det kun 30 mennesker, og kjellerlokalet de spilte i var bitende kaldt.

Nick Tester fra Sounds var tilstede på konserten, og skrev dette i sin omtale: "Joy Division try to be a grim group, but I just grinned. They stutter on-stage wearing sulky, long looks. The vocalist, Ian Curtis, seems intensely irritated but he doesn't say anything between songs other than to remark the band are going to tune up.

The music is matt coloured, fast HM, often flat and usually undistinguished. Guitarist Bernard Albrecht plays some looping minor chords but the monotonous rhythm charge of Peter Hooks (bass) and Steve Morris (drums) invariably over-rides such frills with sledgehammergrit. The perfect vehicle, it would appear, for the doomladen slant of the lyric.

They may have gathered a tight following in home town Manchester but they failed to ignite a similar impression in front of a new (though not necessarily more objective) audience. An off-night maybe, but Joy Division's lack of an enlivening approach could be improved by an all-round sharper articulate stance and musical method. Joy Division could be a good band if they placed more emphasis on poise than pose."

På veien hjem til Manchester begynte Ian å snakke om å forlate Joy Division, deretter fikk han et anfall inne i bilen som skremte de andre. Steve stoppet bilen og Ian ble bært ut og lagt i bakken til anfallet ga seg. Deretter kjørte de ham til det nærmeste sykehuset, som var Luton and Dunstable. Etter at han ble utskrevet her tok de ham med hjem til kona Debbie, som naturlig nok ble redd. I tiden som fulgte fikk Ian flere epileptiske anfall, tre eller fire ganger i uken. Ting ble litt bedre da han 23. januar 1979 ble diagnosert, og fikk medisin tilpasset epilepsi.

Ifølge Debbie hadde Ian hatt sitt første anfall så tidlig som 1972, uten at noe ble gjort med det da.

Medisinen dempet epilepsianfallene til Ian, men de hadde den bieffekten at han ble mer ustabil i humøret og mer innadvendt. I tillegg til at han syntes det var flaut å få anfall. Likefullt valgte både Ian og bandet å fortsette å jobbe i et høyt tempo, med konserter og øvinger, i tillegg til sivile jobber. Særlig ettersom det var på den tiden Ian fikk epilepsi at interessen for Joy Division virkelig tok av.

Ian valgte å bruke sykdommen som endel av sceneopptredenen da han og Joy Division opptrådte live, der han pleide å veive med armene som om han hadde et epileptisk anfall. Og flere ganger fikk han anfall mens han stod på scenen, uten at publikum skjønte hva det var som foregikk.

12" av "An Ideal For Living" hadde skapt interesse for Joy Divisions musikk, bl.a. hos den legendariske radioprateren John Peel. Hans Peel Sessions var svært populære, der lovende band fikk sjansen til å opptre live i BBCs studio. Peel likte plata til Joy Division og ønsket at de skulle komme til BBC-studioet i Maida Vale for å spille inn noen av sine nye låter. Ønsket om å la Ian få ro ble raskt erstattet med et sterkt ønske om å opptre i programmet til John Peel - en mann de hadde sett opp til i mange år. Hooky: "We were totally in awe of John Peel and his programme. John Peel was a hero, a true musical hero."

Peel var som forventet en hyggelig fyr, og innspillingen de gjorde i BBCs studio 31. januar 1979 ble svært vellykket, med fin lyd som resultat. Låtene de spilte  inn var "Exercise One", "Insight", "She Lost Control" og "Transmission". "Insight" og "She Lost Control" ble litt senere å finne på Joy Divisions debutalbum. 

"Insight" er ikke av de mest kjente sporene på "Unknown Pleasures", likefullt er det Hookys favorittlåt fra tiden med Joy Division. Det han særlig likte med låta var at den ikke fulgte standardoppsettet, med vers-refreng. Hooky: "It's just so simple and so powerful - and it doesn't have a chorus."

I tillegg til en god opplevelse og god promotering av Joy Division, fikk hvert av medlemmene 280 pund for jobben, noe som var mye penger i 1979.

I 1986 ble det gitt ut en EP med opptakene som ble gjort i BBCs studio denne dagen, kalt "The Peel Sessions - Joy Division".

 John Peel bidro til å løfte fram Joy Division på et tidspunkt der de var relativt ukjente i England.

Etter at Ian, Barney, Hooky og Steve skrev klassikeren "Transmission", løsnet det både kvalitativt og kvantitativt, der de i løpet av kort tid kom opp med mange av de mest kjente Joy Division-låtene. Alle bidro med sitt, både med melodilinjer og riff, men det var Ian som satte de ulike fragmentene sammen til en låt, der han nærmest fungerte som en dirigent. I tillegg til at han skrev tekstene. Hooky: "We had our ear, Ian, who listened and picked up the melodies."

Ian hadde med seg en pose med ark på øvingene, der han hadde skrevet ned forslag til tekster. Og når de ble enige om en låt fant han fram til en tekst som passet. Hva han faktisk sang om var det ingen av de andre som brydde seg om, som nevnt, så lenge det hørtes tøft ut og han framførte det med innlevelse. Hooky: "The guy means it. It doesn't matter what you're saying really, as long as you mean it."

Når Joy Division kom i studio hadde de ikke skrevet ned noter eller tekster, eller spilt inn demoer av låtene. Det de framførte i studio var et resultat av god hukommelse og av at de var samspilte og visste hva de ønsket å få til.

Med økende interesse for Joy Division og en følelse av at de hadde skrevet mange gode låter var det på tide å få gitt ut et album. Spørsmålet var bare hvilket plateselskap de skulle kontakte så de kom i gang med prosessen. Bandet selv ønsket å dra til London for å oppsøke plateselskapene der, mens manager Rob Gretton som var pro-Manchester ønsket at Factory Records skulle få gi den ut.

Factory og Tony Wilson var svært positiv og tilbød Ian og co. en svært god avtale der bandet satt igjen med over 58% av inntektene. Avtalen var så god at den flere år senere bidro til at Facory Records gikk overende, da de ikke klarte å betale Joy Division det de skyldte. Factory Records ga Joy Division full kunstnerisk frihet, noe som var svært viktig for dem. 

Det eneste negative med avtalen var at bandet ikke mottok noe forskudd, slik at de måtte fortsette i sine sivile jobber mens de spilte inn debutalbumet. Ian som hadde kone å forsørge var ikke! fornøyd med avtalen. Han skrek i sinne både mot manager Rob Gretton og de andre i bandet.

På denne tiden dukket også giganten Warner opp, med et ønske om at Joy Division skulle gi ut plater på deres selskap. Visstnok ble de tilbudt hele 10 millioner kroner for å skrive kontrakt med dem, men manager Rob Gretton avvisste tilbudet. Det som er sikkert er at London-selskapet Genetic Records tilbød bandet £70,000 for å skrive kontrakt med selskapet, men at Rob Gretton takket nei på vegne av bandet. Ifølge Hooky skyldtes det Gretton var redd for å miste kontrollen over bandet sitt om de dro til London. 

Hooky: "Rob felt that it would be better to do it with Tony Wilson and Factory to keep us as we were - grounded. And the thing was, us lot were so stupid that we just went 'Oh, OK!'."

Joy Division hadde jobbet med Martin Hannett på "A Factory Sample" - med godt resultat. Likefullt dro de nedover til London, for å jobbe med pønkprodusenten Martin Rushent i Genetics Eden Studios. Rushent hadde på den tiden produsert klassiske pønkalbum med band som The Stranglers, The Buzzcocks og Generation X, noe som tiltalte Joy Division. Innspillingen gikk bra, og de følte at Rushent var lettere å kommunisere med enn Hannett, til tross for at også Rushent hadde sine rariteter. Men da de fikk høre opptakene som ble gjort av låter som "Ice Age", "Insight", Glass" og "Transmission" ble de skuffet. Det hørtes flatt og uengasjert ut. Hannetts tilnærming til Joy Divisions låter føltes mer riktig for bandet. Heller ikke Warner som eide Eden Studios likte opptakene, så samarbeidet mellom Rushent og Joy Division ble avsluttet. Like etter produserte Rushent klassikerne "Dare" med The Human League og "Visage" med Visage, så et samarbeid mellom ham og Joy Division kunne vært interessant å høre.

Martin Rushent

Opptakene fra Eden Studios dukket opp igjen i 2006, da Hooky fikk tilbud om å kjøpe mastertapen fra en privatperson for 500.000 kroner, noe han takket nei til, da han syntes det var for dyrt. Og siden har ikke denne originaltapen dukket opp igjen. I 2009 ble låtene fra innspillingen med Rushent å finne på Joy Division boksen "Heart And Soul". Men kvaliteten på disse opptakene var begrenset ettersom de var hentet fra en dårlig kopi av mastertapen som noen i sin tid hadde gjort.

Joy Division var nå klar for å gå i studio med Martin Hannett for å spille inn debutalbumet. Som en oppvarming til innspillingen gjorde de flere konserter i Manchester-området. Bl.a. i Bowdon Vale Youth Club, 14. mars 1979. Hooky: "It was a cracking gig and one I really remember because I felt at the time that we were nearly the finished article. For a start we looked like a real group."

Joy Division på Bowdon Vale Youth Club

En Malcolm Whitehead filmet konserten, og den er senere blitt gjort tilgjengelig på DVD m.m. Flere av låtene de framførte denne kvelden ble like etter å finne på albumet "Unknown Pleasures", bl.a. "She's Lost Control".

"She's Lost Control" er sammen med "Love Will Tear Us Apart" muligens den mest kjente låta med Joy Division. Melodien er bygd opp rundt et bassriff Hooky kom opp med, og handler om en jente Ian hadde blitt kjent med litt tidligere, da han jobbet som assistent på Macclesfield occupational rehabilitation centre. Jenta hadde i likhet med Ian epilepsi, og pga. sykdommen slet hun med å få seg jobb. En dag sluttet hun å møte opp på sentret, og Ian antok da at hun hadde fått seg jobb, men litt senere fikk han vite at årsaken til at hun ikke lenger møtte opp var at hun hadde dødd etter et epileptisk anfall. Dødsfallet gjorde naturlig nok inntrykk på Ian som slet med samme sykdom.

Sorgen og frustrasjonen Ian følte uttrykte han glimrende i "She's Lost Control" som har et nervøst og rastløst preg som passer til den dystre teksten:

And she screamed out kicking on her side and said,
I've lost control again.
And seized up on the floor, I thought she'd die.
She said I've lost control.

Hooky: "That's one of our most famous songs, really personal to Ian, and for him to base those lyrics around my riff was so fucking cool."

Til tross for at Martin Hannett og Joy Division hadde likt lyden i Cargo Studios, og senere kom til å spille inn "Atmosphere" der, valgte de å bruke Strawberry Studios i Stockport - nær Manchester - da de i april 1979 skulle spille inn "Unknown Pleasures". Studioet var fram til da mest kjent for de mange platene med Barclay James Harvest som var spilt inn der, og at det var medlemmene av Manchester-bandet 10CC som hadde bygd det opp. Takket være 10CC var studioet 'state-of-the-art', og et av de beste i England.

Martin tok med seg alle maskinene sine til studioet, bl.a. en Marshall Time Modulator som ble brukt til å kjøre Barneys gitarlyd gjennom. Med seg i studio hadde Martin lydteknikeren Chris Nagle.

Joy Division stilte med 16 låter som ble spilt inn i løpet av to helger (for det meste om natta), da medlemmene av Joy Division hadde sivile jobber som de måtte skjøtte på ukedagene. Av de 16 låtene endte 10 av dem opp på albumet. "Candidate" og "From Safety To Where..?" ble skrevet av Hooky og Steve mens de var i studioet, da Martin ønsket å ha flere låter å velge mellom. Den Doors-aktige "Candidate" var blant de 10 låtene som ble med på albumet. Barney likte ikke de to nye låtene, og gjorde ikke noe forsøk på å legge på noe gitarspill som kunne gjøre dem bra. Det var først etter at Martin Hannett hadde spilt inn gitaren baklengs, og så overtalt Barney til å legge på noe bra gitarspill forlengs som Hannet kunne legge oppå, at sistnevnte lystret.

Låter som ikke ble med på "Uknkown Pleasures" var "Exercise One", "The Only Mistake", "They Walked In Line", "The Kill", "Auto-Suggestion" og nevnte "From Safety To Where..?" De fleste av disse ble valgt bort fordi de var for 'pønkete' og ikke passet inn med stemningen på plata. 

"Exercise One" var nok den som var nærmest til å bli med, og en låt Joy Division framførte ofte på den tiden. Den har i ettertid blitt å finne på flere av samle-/raritetsplatene med Joy Division.

I oktober 1979 ble "Auto-Suggestion" og "From Safety To Where..?" å finne på EPen "Earcom 2: Contradiction", som ble gitt ut av plateselskapet Fast Product.

Stemningen i Strawberry Studios var bra, da alle var entusiastiske over å endelig få lov til å spille inn et album. Likefullt gikk Ian gjennom en tøff periode, da kona Debbie var høygravid under innspillingen. Ian var tilstede på fødestua da Natalie kom til verden. Men synet av kona Debbie som fødte ble for sterkt for Ian, som besvimte og skadet seg, slik at sykesøstrene tilstede måtte bruke tid på å plastre ham i stedet for å ta seg av Debbie. Mange år senere hevdet Debbie at Ian hadde fått et epileptisk anfall under fødselen.

Det var først da Ian dukket opp i studio med et kutt i panna at de andre fikk vite at han var blitt far. De visste ikke engang at Debbie var gravid, noe som beskriver situasjonen i bandet, der privatliv og bandliv var to separate verdener. En levemåte Ian syntes var vanskelig å kombinere og som slet på ham.

Romantikken som i starten hadde preget forholdet mellom Debbie og Ian var borte, til tross for at de ble foreldre. De mørke tankene hadde begynt å ta kontroll over Ians sinn, der han begynte å leke med tanken om å ta livet sitt. På "Unknown Pleasures" kom dette bl.a. til uttrykk på den dystre, men flotte "New Dawn Fades", som avsluttet side A på LPen. Hooky: "New Dawn Fades' is the track most people say is their favourite."

Martin ønsket at bandet skulle høres 'live' ut, men samtidig valgte han å spille inn de enkelte instrumentene hver for seg, så han i ettertid lettere kunne bearbeide lydbildet. Bl.a. ble trommelyden 'renset', slik at den ble presis og ren. De ulike delene av trommesettet ble spilt inn hver for seg, noe Steve syntes var en merkelig opplevelse.

Da de var ferdig med innspillingen hadde ikke Ian, Steve, Barney og Hooky noen ide om hvordan plata kom til å høres ut, da Martin deretter tok alle bitene han hadde spilt inn og satte dem sammen i løpet av en helg. Resultatet ble 10 fantastiske låter med en dybde og atmosfære ingen hadde hørt før. Hooky: "Martin was in a class on his own, and the atmosphere, clarity and depth have gave to the songs is still astonishing."

Martin Hannett

Den første reaksjonen til Barney og Hooky da de hørte miksen var at at lyden var for svak. De savnet mer trøkk. Ian og Steve derimot var godt fornøyd. Steve: "I was happy with Unknown Pleasures. My theory on things at the time was that the two things - listening to a record and going to a gig - were quite different." 

Også manager Rob Gretton og Factory-sjef Tony Wilson var svært fornøyd med det de hørte.

Når de to førstnevnte fikk ting mer på avstand så de kvalitetene til "Uknown Pleasures", som noe av det beste som har vært gitt ut på plate. Hooky: "All the things I now love about the album - the spacey, echoey ambient sound of it - were all the things I hated about it when it was first heard it. Now I can see that what Martin gave us, which was the greatest gift any producer can give any band."

Uten Martin Hannetts bidrag hadde "Unknown Pleasures" muligens endt opp som en rett fram post-punk plate, med tøffe gitarriff, slik så mange andre band på den tiden var gode på. Den hadde neppe blitt den tidløse klassikeren den fremstår som 40 år senere, med sitt sfæriske dystre lydbilde.

Den grafiske designeren Peter Saville har med rette fått sin del av æren for betydningen Joy Division har hatt for ettertiden. Hans flotte platecover der mange av dem var laget av utradisjonelt materiale, slik som strukturpapir, med ikoniske motiv som i samtid og ettertid har blitt regnet som kunstverk på linje med det beste fra malerkunsten.

Men det mest kjente av dem alle, bildet fra forsiden av "Unknown Pleasures", ble foreslått av Barney. Han hadde sett bildet med pulskurvene til en pulsar (roterende nøytronstjerne) i boken "The Cambridge Encyclopaedia of Astronomy", og syntes det var stilfullt. Han viste det til Peter Saville som også likte det. Han gjorde om fargene og lot pulskurvene bli avbildet på sort bakgrunn på selve coveret, mens på den  ene vinylsiden er fargene lik den i boken.

 Boken "The Cambridge Encyclopaedia of Astronomy" med det ikoniske bildet.

I ettertid har coveret til  "Uknown Pleasures" blitt en viktig del av popkulturen, og et bilde som lever sitt eget liv uavhengig av Joy Division. Det har i mange år vært et svært populært motiv på bla. T-skjorter, og brukt av folk som ikke har hørt om Joy Division (slik Webmaster selv har erfart). I 2013 ble det skrevet en masteroppgave i mediakunnskap i Norge, med coveret til "Unknown Pleasures" som tema.

Joy Division selv var glade for at Saville ikke valgte å bruke et bandbilde på coveret eller inne i plata, da de syntes de fleste bandbildene så teite ut, og de ikke hadde noe ønske om å personifisert. Hooky: "Our image was a kind of 'anti-image'. We wanted it all to be about the music."

Manager Rob Gretton ønsket heller ikke at de skulle gjøre for mange intervjuer, da han syntes de sa så mye dumt når de ble spurt om noe fra journalister. Også det bidro til å gi Joy Division et mystisk preg. Og når de først stilte opp i intervjuer, med NME eller Sounds var svarene avmålt og til tider frekke: "Tell us about your new album", Hooky: "No".

Tittelen "Unknown Pleasures" var det visstnok Ian som kom opp med, uten at man er helt sikker.

 "Unknown Pleasures" ble lagt ut for salg i juni 1979.

Det ble trykket opp 10.000 eksemplarer av "Unknown Pleasures", på et trykkeri i London. Rob og Hooky måtte kjøre ned til London i en varevogn for å hente platene.

"Unknown Pleasures" ble lagt ut for salg 15. juni 1979, og ble raskt hyllet som et mesterverk i musikkmagasin som NME og Melody Maker. De 10.000 platene som var trykt opp ble raskt solgt, slik at de måtte trykke opp 10.000 til. I juli 1980 måtte de trykke opp enda flere plater, og i juli 1981 var totalt 77 500 eksemplarer trykt opp.

Dessverre nådde ikke "Unknown Pleasures" høyere enn 71. plass på albumlisten i Storbritannia, og nådde heller ikke opp noe annet sted. At et album som både i samtid og ettertid har blitt omtalt som en av de store plateutgivelsene ikke solgte bedre er et lite mysterium. Det var først etter Ian Curtis' død, og goth-band som dukket opp på starten av 80-tallet som hadde plata som musikalsk referanse, at interessen tok av.

I tiden etter utgivelsen av "Unknown Pleasures" mottok bandet brev fra fans som slet med depresjon, og som fant mening i tekstene på plata. Mange av brevene bar preg av at avsenderne var mentalt syke med store problemer. Og etter at Ian døde mottok Hooky, som hadde ansvaret for fanposten, brev der teksten var skrevet i blod. Hooky: "It was me that used to handle the fan mail. And as time went by there’d be some horrific letters that got sent to us. After he died, we even got some that were written in blood."

Ganske nøyaktig 40 år etter at "Unknown Pleasures" ble gitt ut kom albumet inn på en sterk 5. plass i Storbritannia, noe som viser klassikerstatusen til plata og hvordan den fortsatt oppleves som viktig hos nye generasjoner av platekjøpere.

Med årene har "Unknown Pleasures" også vært høyt oppe i kåringer over tidenes beste plater. I 1985 hadde NME den på 10. plass over tidenes beste plater, mens Rolling Stone hadde den på 20. plass over tidenes beste debutalbum, i 2013.

I 2020 var "Unknown Pleasures" på 1. plass over de beste plateutgivelsene fra 1979, på det populære nettstedet Ratyourmusic.com, der hele 31.000 musikkinteresserte har vært inne og vurdert plata. Den er vurdert som bedre enn klassikere som "London Calling" med The Clash, "The Wall" med Pink Floyd, og "Off The Wall" med Michael Jackson.

Hooky: "Unknown Pleasures once sounded like the future - its genius is that, four decades later, it still sounds like the future."

Det ble ikke gitt ut noen singler fra albumet, selv om "She's Lost Control" ble gitt ut på singel sammen med "Atmosphere" i mai 1980.

Den gotisk, dystre "Atmosphere", som også er en av Joy Divisions mest kjente låter, ble første gang framført på Picadilly Radio, 4. juni 1979. På det tidspunktet kalte de den "Chance". Denne første versjonen var raskere og mer pønkete enn Martin Hannetts versjon et år senere. På den senere versjonen ble det lagt på et keyboard som bidro til å gi "Atmosphere" et mer episk preg. Det startet med at Barney spilte noe orgel på låta - et orgel han hadde lånt fra sin bestemor. Dessverre klarte de å ødelegge orgelet like etterpå, da de tenkte å bruke det på en konsert i Leeds.

"Atmosphere" var satt sammen av to ideer. Bassgangen og trommelyden var noe Hooky og Steve hadde jobbet med, mens vokalen og keyboardspillet var Barney og Ians ide.

I midten av juli var Joy Division i Central Sounds Studio i Manchester sammen Martin Hannett for å spille inn låter til en kommende singel. "Transmission", "Novelty", "Dead Souls" og den synthdrevne "Something Must Break" ble spilt inn, men ingen av versjonene fra den innspillingen endte opp på plate før mange år senere.

Steve, Ian, Barney og Hooky under en en pause i Central Sounds Studio i Manchester 

28. juli til 4. august gjorde de et nytt forsøk på å spille inn "Transmission" - i Strawberry Studios - og denne gangen lyktes de med å få låta slik de ønsket. Den ble gitt ut på singel 7. oktober 1979, med den pønkete "Novelty" på side B. Og til tross for sine opplagte kvaliteter nådde heller ikke denne utgivelsen opp i Storbritannia, selv om det ble en fin 4. plass på indie-listen. Factorys manglende tyngde i markedet var nok hovedårsaken, der de færreste platekjøperne fikk med seg at Joy Division var ute med en knallsterk singel. I ettertid var Hooky glad for at de Joy Division og Factory gjorde ting på sin måte, selv om det gikk utover platesalget i første omgang, da de bygde opp et fundament og en troverdighet som de fleste andre band manglet. Hooky: "I wouldn't change the fact that we downplayed  the singles or that we left singles off the album that we didn't promote. Because in many ways it's made us who we are."

Singelen "Transmission" fra oktober 1979.

Utgivelsen av et album og en singel bidro ikke til at medlemmene av Joy Division fikk mere penger mellom hendene, så de måtte fortsatt kjøre rundt i en sliten varevogn for å komme seg til konsertene. Hooky måtte fortsatt rigge bandustyret, og om de måtte overnatte måtte de bo hjemme hos folk de kjente. Pengemangelen slet på Ian som stadig vekk maste om mer penger fra manager Rob Gretton. Det positive med lite penger var at de ikke hadde råd til å kjøpe seg narkotika eller kasser med øl bak scenen.

Hooky og varevogna hans.

20. juli 1979 opptrådte Joy Division i det populære programmet "What's On" på Granada TV, der de framførte "She's Lost Control". Samme låt ble framført i BBCs TV-program "Something Else", 15. september.

Programlederen i "Something Else" spurte Factory-eier Tony Wilson om hva slags musikk Joy Division spilte. Wilson beskrev den som gotisk, noe også produsent Martin Hannett gjorde. Selv om ordet 'goth' tidligere hadde blitt brukt om band som The Doors og Magazine bidro Joy Division til at man rundt 1979 oftere og oftere begynte å snakke om goth-rock som en egen sjanger.  

Steve og Hooky på "Something Else" på BBC.

31. august opptrådte Joy Division på The Electric Ballroom i London foran 1200 mennesker, noe som var det største publikummet de noen gang kom til å opptre foran. Joy Division var hovedbandet for kvelden, mens A Certain Ratio, Monochrome Set og Scritti Politti var oppvarmingsband.

13. september ble det arrangert en filmfestival på Scala Cinema i London, kalt Factory Flick. Blant filmene som ble vist var to opptak med Joy Division, gjort av Malcolm Whitehead og Charles Salem.

22. september opptrådte Joy Division på Nashville Rooms i London. I historien om Joy Division er dette en merkedag, da dette var kvelden da Ian Curtis møtte belgiske Annik Honoré. På den tiden jobbet hun som sekretær ved den belgiske ambassaden i London, og hun var redaktør for et belgisk Joy Division-fanzine (magasin). Hun og medlemmene av bandet ble gode venner, og både Barney og Hooky hadde et godt øye til henne, men hun var mer interessert i Ian. Til tross for at Ian var gift og nettopp var blitt far innledet de en romanse, uten at de (mest sannsynlig) hadde noen seksuell relasjon. Hooky: "He couldn't because of all the pills he was on."

Romansen mellom Ian og Annik utgjorde en sentral del av filmen "Control" fra 2007.

Annik Honoré

Ifølge Hooky var forholdet mellom Ian og kona Debbie på denne tiden preget av intens krangling, særlig da han kom hjem etter å ha vært ute og opptrådt. At all tiden han brukte med Joy Division ikke genererte penger til husholdingen var et tema som gikk igjen når de kranglet. Hooky: "they'd always be shouting at each other."

Pga. ansvaret med å rigge utsstyret før og etter konsertene, og kjøre bandbilen, måtte Hooky holde seg edru når Joy Division var ute og opptrådte. Men etter å ha kjørt av veien fordi han sovnet, etter konserten på Nashville Rooms i London, ble det bestemt at han skulle få slippe å ha det ansvaret. Det var positivt, da han nå fikk tid til å være sosial med de andre i bandet og med fansen etter konsertene. Problemet var at han dermed fikk muligheten til å drikke mere øl, noe han gjorde i rikelig monn - så mye at han fikk et alkoholproblem og ble ufokusert når de var ute og opptrådte. Han ble også hissig når han var full og kranglet med de som stod nærmest scenen, og hoppet gjerne ut i folkehavet for å banke opp folk han mente hadde fornærmet ham. Dette bidro til å gi ham et tvilsomt rykte som en bråkmaker, men samtidig førte det til oppslag i media som manager Rob Gretton satte pris på.

28. september opptrådte Joy Division på Factory (1), på Russell Club i Manchester. Som den siste konserten der før stedet ble lagt ned. I forkant av konserten hadde Ian et anfall, uten at publikum merket noe til det.

2. oktober 1979 dro Joy Division og The Buzzcocks ut på en turne med 24 konserter. Første opptreden ble gjort på Mountford Hall i Liverpool. Turneen viste at Ian og co. var i storform, der mange påpekte at de hadde et helt annet trøkk på scenen enn Pete Shelleys band, noe som bl.a. Sounds, Melody Maker og NME skrev om.

Turneen ga medlemmene av Joy Divsion inntekter som gjorde at de kunne si opp de sivile jobbene hadde på si og bli profesjonelle musikere, noe som var et stolt øyeblikk. Ian som hadde kone og barn å ta seg av fikk litt bedre betalt enn de andre. Det ble også hyret inn roadies som tok seg av det praktiske rundt konsertene, noe Hooky syntes var en stor lettelse.

På turneen ble Ians epileptiske anfall hyppigere, noe som bl.a. skyldtes at de ofte opptrådte på steder der kraftige lyskastere ble brukt mot scenen, noe som trigget sykdommen.

I midten av oktober tok Joy Division en pause fra turneen med The Buzzcocks for å være tilstedet på et arrangement i Brussel, Belgia, der den amerikanske forfatteren William S. Burroughs var hovedattraksjonen. Joy Division utgjorde det musikalske innslaget sammen med elektro-bandet Cabaret Voltaire. Å opptre utenfor de britiske øyer var svært spennende for Ian og co. Annik Honoré bidro til å gjøre opptredenen mulig, i et land der Joy Divisions musikk ennå ikke var kjent.

På konserten i Brussel ble klassikeren "Love Will Tear Us Apart" framført for første gang.

Ian var fan av Burroughs men hadde ikke råd til å kjøpe boka hans, så under en signering gikk han bort til  Burroughs og spurte om han kunne få en bok, men det var ikke amerikaneren interessert i: "Fuck off, kid." Senere samme kveld tok det helt av under en rotblaute sammen med gutta fra Cabaret Voltaire. Da de kom tilbake på herberget de bodde på begynte de å slåss og kaste ting på hverandre. Det toppet seg da Ian trakk ned buksa og tisset i et stående askebeger inne på Barney og Hookys rom. Alle syntes det var morsomt helt til eieren av hergerberget dukket opp og var fly forbannet. Etter at Ian hadde beklaget x-antall ganger roet situasjonen seg ned.

Barney på scenen på Electric Baalroom i London i oktober 1979.

Tilbake i England fortsatte turneen sammen med The Buzzcocks. Deretter tok de igjen en pause fra turneen for å gjøre et nytt opptak av "Atmosphere". Som nevnt hadde de framført den på Picadilly Radio i juni. Innspillingen foregikk igjen i Cargo Studios i Rochdale, med Martin Hannett som produsent. Og igjen skapte Hannett et mesterverk av en låt med, et gotisk storslagent preg, der man gjennom Ians dystre, distingverte vokal og Steves trommespill også fornemmet noe truende. 

"Atmosphere" regnes av veldig mange som den beste Joy Division-låta som ble spilt inn og den er ofte brukt i begravelser. Bl.a. ble den avspilt i Tony Wilsons begravelse, i 2007. Hooky: "Robbie Williams has got 'Angels' for weddings and we've got 'Atmosphere' for funerals."

I 2000 ble "Atmosphere" kåret til den beste låta i årtusenet som nettopp var avsluttet, i John Peels BBC Radio One Show. Og NME har kåret den til den til tidenes beste goth-låt. "Atmosphere" ble også valgt ut til å avslutte Joy Division-filmen "Control", og den er brukt i en lang rekke andre filmer.

Til tross for betydningen "Atmosphere" har hatt i ettertid ble den forbigått i stillhet da den ble gitt ut på singel, i mars 1980. Den ble kun trykt opp i 1578 eksemplarer, og kun gitt ut i Frankrike og Tyskland, under navnet "Licht und Blindheit". Etter en fiks ide Rob Gretton hadde, slik at britiske fans av programmet kun fikk høre låta på John Peels radioprogram.

Også "Dead Souls" som var gjemt på side B er Joy Division på sitt beste, med gitarspill og bassgang som gjør den til en favoritt hos mange.

I historien om Joy Division, som et 'anti-band' som tilsynelatende mislikte kommersiell suksess, passet denne utilgjengelige utgivelsen av en av deres beste låter, godt inn.

Først ette Ian Curtis' død ble "Atmosphere" gitt ut i Storbritannia og ellers i verden. Den ble da en hit flere steder, med bl.a. 1. plass på New Zealand.

Singelen "Licht und Blindheit" som inneholdt låta "Atmopshere".

I 1988 ble det laget en musikkvideo til "Atmopshere" der det gotiske preget ble forsterket. Videoen var laget av Anton Corbijn, som også tok mange av bildene av Joy Division og som er sterkt knyttet til band som U2 og Depeche Mode.

Corbijn og Joy Division møttes første gang i november 1979, da Corbijn tok en serie av bilder av bandet på en togstasjon. Bilder som Joy Division likte godt.

Corbijn hadde kommet til England på slutten av 70-tallet, da han fikk seg jobb som fotograf i musikkmagasinet NME. I likhet med NME var Corbijn fascinert av Joy Division og Ian Curtis, og han var stor fan av deres musikk. Anton Corbijn: "I had moved to England to be close to that music at the time, and I was very into Joy Division. I worked with them, took pictures of them that became synonymous with their music, and I was forever linked."

Turneen med The Buzzcocks ble avsluttet 10. november, på The Rainbow Theatre i London. Som så mange andre av Joy Divisions konserter ble også denne tatt opp på bånd av noen, og senere gitt ut som bootleg.

26. november var de tilbake i John Peels studio for å gjøre opptak til hans BBC Radio One program (ble sendt 10. desember). I programmet presentere de 4 nye låter som de nettopp hadde skrevet: "Love Will Tear Us Apart", "24 Hours", "Colony" og "Sound Of Music". "24 Hours" og "Colony" ble året etter å finne på albumet "Closer", mens "Love Will Tear Us Apart" dukket opp på singel i juni 1980, like etter Ian Curtis' død. I likhet med opptakene de gjorde i januar ble også disse låtene å finne på en EP kalt "Peel Sessions", som ble gitt ut i 1987.

"Peel Sessions" (2) fra 1987.

Joy Division ga ut mange låter som i ettertid er blitt klassikere, og "Love Will Tear Us Apart" er nok den mest kjente av disse, der den på mange måter er signatur-låta deres og endte opp som et mektig farvel som band. Den ble skrevet på samme tid som "Atmosphere", i øvingslokalet deres i T.J. Davidson.

Det startet med at Hooky hadde noen bassriff som han syntes hørtes bra ut. Rundt disse bygde Steve opp et trommeparti som passet. I stedet for gitar spilte Barney synth på den tidligste versjonen av "Love Will Tear Us Apart", mens Ian mumlet noen ord i mangel av en passende tekst. Han dro deretter hjem for å jobbe med en tekst til låta - en tekst som endte opp som en av de mest betydningsfulle og omtalte som noen gang er skrevet.

Forholdet mellom Debbie og Ian var på et frysepunkt på denne tiden, der de ifølge dem som så de sammen, alltid kranglet. Med bandet var Ian en avslappet kul fyr i godt humør, men på hjemmebane var han en helt annen. Kjærligheten mellom ham og Debbie var forlengst borte, og praten dreide seg som regel om hans forhold til Annik (som Debbie hadde fått vite om), hans manglende tilstedeværelse, dårlige økonomi, og hans humørsvingninger og depressive tanker. 

Da Debbie og Ian giftet seg hadde han overtalt henne til å avslutte skolegangen, og heller ikke ta seg arbeid. Han lovte at han skulle bli så rik at hun ikke trengte å jobbe. Debbie følte at hun hadde blitt lurt. At livet ikke hadde blitt slik han hadde lovt, og nå satt hun der alene med en liten unge.

Skilsmisse var et tema som gikk igjen, og slik forholdet mellom de to var blitt hadde det kanskje vært en fornuftig løsning. Men Ian nølte med å ta steget, da han muligens følte en moralsk sperre mot å gjøre det. Debbie: "Maybe he was concerned about doing the right thing. Maybe he was torn between what he should do and what he wanted to do."

Den andre siden av Ian Curtis, der han etter beste evne forsøkte å være en god familiefar.

Denne dragningen mellom det å forlate Debbie og føle skyld eller å bli et i forhold uten kjærlighet uttrykte Ian i teksten til "Love Will Tear Us Apart". Selve tittelen er et ordspill på "Love Will Keep Us Together" med Captain & Tennille som hadde vært en stor hit noen år før. 

Det var Steve som ga Ian ideen til tittelen, etter at de begge hadde hørt The Tubes' rockete coverversjon av "Love Will Keep Us Together". De var enige om at The Tubes burde ha endret tittelen på låta også. Steve: "I said, 'Well, wouldn't it be better if they did something really nasty to it, instead of like being a twee pop song? 'Love Will Rip Us To Shreds', or something like that? Anyway, it ended up being 'Love Will Tear Us Apart'."

De andre i bandet likte teksten, uten at de tok seg til tid til å forstå hva Ian faktisk sang om. Steve: "I honestly didn't realise that he was writing about himself. I just said 'These are great lyrics, Ian'. That makes it a bit difficult to listen to now."

Utover at låta ble spilt hos John Peel og framført live jevnlig i tiden som fulgte ble ikke "Love Will Tear Us Apart" spilt inn på plate før senere. På en av konsertene der låta ble framført var Peter Saville tilstede, og han ble umiddelbart imponer over kvalitene til "Love Will Tear Us Apart". Peter Saville: "I was thinking: 'Oh fuck – now they’ve got a single'."

Også Paul Morley fra NME ble imponert av Joy Divisions nye låt, da han hørte den framført live: "Oh my God, that is a fucking great pop song."

9. og 10. november 1979 gjorde The Buzzcocks og Joy Division sine siste konserter sammen, på Rainbow Theatre i London. Begge band pønsket på å gjøre et pek som en avslutning på samarbeidet. The Buzzcocks sitt pek var ganske uskyldig, da de drysset litt talkumspulver på skarptromma til Steve, slik at det kom en liten sky opp når han slo på den. Ifølge Hooky var Joy Division like gode til å finne på rampestreker som de var til å skrive låter.. Og 'hevnen' de tok var formidabel. I forkant av konserten gikk de til innkjøp av 5 sekker med maggot (fiskeagn). Under Buzzcocks siste opptreden helte de ut sekkene med mark utover scenen og det tekniske utstyret, uten at verken band eller scenearbeiderne la merke til det. De kom seg også opp på taket av scenen og helte ut store mengder mark der, som etter hvert begynte å bevege på seg og falle ned i håret på The Buzzcocks og scenearbeiderne. Om ikke det var nok slapp de inn flere mus gjennom vinduene på bandbussene til Buzzcocks, og de sprayet dørhåndtakene med barberskum.  Buzzcocks-folka trodde musene var rotter og sprang ut av bussene, der de ble møtt med et bombardement av egg fra Barney, Hooky og resten av folka som fulgte Joy Division. Moroa ble raskt avsluttet da de ble konfrontert av flere politimenn som dukket opp som anklaget dem for vandalisme. Heldigvis klarte de å prate seg ut av det.

Det er ikke sikkert at vennskapet mellom The Buzzcocks og

Joy division var like bra etter konserten på Rainbow Theatre i London.

8. desember 1979 opptrådte Joy Division på Eric's i Liverpool. Som gitarist i bandet denne kvelden gjorde Gillian Gilbert sin debut. Steves kjæreste måtte steppe inn etter at Rob Gretton hadde skadet Barneys fingre med et ølglass. Som nevnt hadde hun bakgrunn fra The Inadequates, der hun hadde spilt gitar.

18. desember var de i Frankrike for å opptre i Les Bains Douches i Paris. Steve som hadde gjort det bra i fransk på skolen lovte å være tolk for de andre mens de var i den franske hovedstaden. På båten over den engelske kanal hadde Steves eks-kjæreste lurt seg med, i et forsøk på å vinne ham tilbake. Denne Stephanie dukket også opp på konserten i Paris, der hun oppsøkte ham på scenen under konserten og ropte: "Steve! Steve!, I Love You!"

Etter konserten forsøkte Ian og de andre å oppsøke horegaten i Ruw St. Denis - ikke for å kjøpe noe - bare for å se. Men da de kom dit var det ingen damer der.

Joy Division i Paris i desember 1979.

Nyttårsaften 1979 ble markert med en store feiring i Factorys lokaler i Oldham Street i Manchester der ølet fløt fritt, på Joy Divisions regning.

11. januar 1980 var Joy Division tilbake på det europeiske fastlandet, der de gjorde en mindre turne med besøk i land som Belgia, Nederland og Tyskland. På den første konserten på Paradiso i Amsterdam gjorde Joy Division to sett med låter, da oppvarmingsbandet som skulle opptre før dem ikke dukket opp.

Med på turnen var Annik, noe Ian satte stor pris på, men som etter hvert ikke var like populært hos de andre i bandet, da Annik var en strikt dame som ikke tålte fising i bandbussen, stygg ordbruk, eller at de flørtet med jentene. Hooky: "She was a right mother hen, in other words, clucking round us all the time." Ian som var forelsket i Annik likte hønemor-stilen hennes.

Et større problem var det at manager Rob hadde sendt dem over til i Europa i en trang minibuss, nesten uten penger, og booket dem inn på små scener. Hooky: "We had no money, we were hungry, and it was cold and miserable." I tillegg var Ian syk, og trengte et sted å slappe av mellom konsertene.

Konflikten med Annik toppet seg i Antwerpen, 14. januar, da Rob hadde booket bandet inn på et kombinert hotell/bordell, noe Barney, Steve og Hooky syntes var topp, men som Annik mislikte sterkt. Hun anklaget Rob for å være en gammel gris, hvorpå han svarte at det var ikke han som knullet en gift mann med en liten unge hjemme. Det endte med at Ian og Annik bodde hjemme hos arrangøren av konserten, mens de andre bodde på fine rom på hotellet/bordellet.

Dagen etter opptrådte de i Køln i Tyskland, og da takket Steve ja til en tablett med LSD. Det var egentlig meningen at den skulle deles i 5 biter, men Steve svelget hele tabletten. Da de kom opp på det felles soverommet fikk Steve en reaksjon, og truet med å finne en øks som han skulle kappe opp de andre med. Det endte med at de ikke torde å sove den natten, men hele tiden fulgte med hva Steve gjorde. Heldigvis var han tilbake til sitt gamle jeg dagen etter.

Til tross for krangel og manglende søvn og mat gjorde Joy Division noen av sine beste konserter på denne turneen. Hooky: "We'd play and be brilliant and really click as musicians."

Turneen i Europa ble ikke så komfortabel som Hooky, Ian, Banrey og Steve hadde håpet på.

Tilbake i England fikk Ian nye problemer å stri med. Debbie hadde fått vite at Annik hadde vært med Ian på turneen, og i raseri knuste hun Ians eksemplar av Bowies "Low". Hun satte også bort hunden hans (Candy) på en gård i Rochdale.

I tillegg til kranglingen og skyldfølelsen overfor Debbie, slet Ian med epilepsianfall som kom hyppigere og hyppigere, og som i tillegg var blitt kraftigere enn før. Han hadde også begynt på ny medisin (barbiturat) som hadde flere farlige bivirkninger, slik som depresjon, avhengighet, manglende søvn og forgiftning.

Mens Ian slet med sitt planla Rob og bandet en turne i U.S.A. i mai og juni, og de planla å spille inn et nytt album.

I første omgang ble "Love Will Tear Us Apart" og "These Days" spilt inn i Pennine Studios, Oldham, 28. januar 1980, med tanke på å gi dem ut på singelplate. Versjonen av førstnevnte låt var mer dance-inspirert, med sterkere fokus på Hookys bassgitar. Dance-preget var noe de i utgangspunktet ønsket, da de opplevde at publikum responderte positivt på låtene som hadde rytmer i seg.

Barney: "We thought, 'Right, it would be good if we had something fast and dancey."

Joy Division i Pennine Studios, Oldham, 28. januar 1980

Ian Curtis og Martin Hannett mislikte versjonene som ble spilt inn, og valgte å gjøre et nytt forsøk i Strawberry Studios i Stockport, i mars. Vissnok med et ønske om å få vokalen til høres mer 'Frank Sinatra-aktig' ut. Som tidligere var Hannett opphengt i trommespillet, og en natt ringte han Steve kl. 4 for å få ham nedover til studioet for å spille inn skarptromma pånytt, noe Steve mislikte sterkt. Steve: "What's wrong with the snare drum!?" So every time I hear "Love Will Tear Us Apart", I grit my teeth and remember myself shouting down the phone, "YOU BASTARD!"

Joy Division utenfor Strawberry Studios i Stockport

En annen natt ble Hooky vekt kl. 1.30 med beskjed om å komme seg ned til studioet med en gang. Men da han kom dit måtte han vente i flere timer i et iskaldt lokale før han fikk beskjed om spille inn et bassriff pånytt.

Det ble bestemt at albumet "Closer" skulle spilles inn i London, i Britannia Row Studios - et studio der Pink Floyd nettopp hadde spilt inn klassikeren "The Wall", samt "Wish You Were Here" og "Animals". Det var Martin Hannett som ønsket at innspillingen skulle foregå der, da Britannia Row ble regnet for å være det beste studioet i landet. Manager Rob lot seg overtale, da han tenkte det kunne vært godt for Ian å komme seg bort i en periode. Som lydteknikere ble Chris Nagle byttet ut med John Cafferty og Mike Johnson.

Kostnaden ved å leie det anerkjente studioet og det å bo på hotell i Baker Street i London var ikke billig, noe som gikk utover dagpengene til Ian, Hooky, Barney og Steve. Hooky og Barney som hadde kjærester som jobbet og tjente penger (som de fikk låne) var greit stilt, mens Ian som hadde en kone og en datter å forsørge, slet. Rob Gretton hadde også en teori om at band presterte bedre om de var fattige, med føttene godt plantet på jorda. Rob: "Always keep your bands poor. That way they make great music." Det kostet 40 pund pr time å leie Britannia Row, på et tidspunkt der medlemmene av Joy Division fikk 12 pund i uka å leve for.

Ian slet, men utenom det var stemningen i bandet bra. De gledet seg til å lage en oppfølger som var like god som "Unknown Pleasures" og de følte de hadde bra materiale på gang.

De likte seg i Britannia Row, pga. det enorme lydsystemet studioet hadde. De valgte å ta opptak av lyden som kom ut av høyttalerne, for å skape en live-følelse. I hele tatt var Britannia Row et mer moderne studio enn Strawberry Studios, med bedre lyd. De likte også det å bli oppvartet av folk i studioet, der de fikk servert både sandwicher og te. 

Ian hadde kun et anfall mens han var der. Dessverre førte anfallet til at han fikk et større kutt i hodet etter at det traff vasken på toalettet. Generelt var Ian sliten under innspillingen pga. tablettene han tok, noe som ble lagt merke til av de rundt ham.

Han hadde Annik med seg det meste av tiden mens de var i Britannia Row, da hun jobbet i den belgiske ambassaden i nærheten, og bodde sammen med Ian i blokkleiligheten hans, i tillegg til at de tilbrakte tid i hennes leilighet i Parson's Green. I likhet med den foregående turneen gikk Annik dårlig overens med Barney og Hooky som stadig vekk kom opp med rampestreker som irriterte henne. De så på henne som Paul McCartney og co. så på Yoko Ono under Beatles-innspillingene. Det var også meningen at Barney og Hookys kjærester skulle bo i London de 3 ukene innspillingen varte (18. - 30. mars 1980), men de nektet å være der så lenge Annik var der.

Ian tilbrakte fritiden sammen med henne og den eksperimentelle musikeren Genesis P-Orridge, der de gjerne besøkte kunstustillinger. Ian følte nok at de representerte den siden av ham som han ønsket å være, mens Barney, Steve, Hooky og kona Debbie representerte den Ian han ønsket seg bort fra. Hooky: "I bet even Ian didn't know who the 'real' Ian was."

Hooky og Barney mente Ian lot seg styre av Annik og mobbet han for det, noe som gjorde Ian sint. I ettertid angrer de på det, da de har skjønt at Ian hadde det svært tungt med seg selv. Hooky: "He wasn't ragic Ian Curtis the genius then. He was just our mate and that's what you did with your mates up North: you ripped the piss out of them."

Ian mislikte Barney og Hooky så sterkt under innspillingen at han skrev brev til Rob der han uttrykte misnøye med det nye albumet, og at de to var årsaken til at plata ikke ble bra.

Britannia Row

Hannett og Barney hadde brukt synthesizere på "Unknown Pleasures", men på "Closer" ble de mer framtredende i lydbildet. Bl.a. var det en modular-synthesizer i studioet som ble brukt til å skape basstromme-lyder med. Hannett hadde også med seg en ARP-synthesizer og en sequencer som Barney likte, og som ble brukt mye på plata.

Også et flygel som var der ble brukt på flere av låtene på "Closer", slik som på "The Eternal". Hannett var opptatt av å få fram den fyldige, rike lyden som flygelet kunne gi.

Martin Hannett hadde et lekent og eksperimentelt forhold til synthesizerne og studioutstyret, og som på på forrige album kom han opp med spennende ideer og lydbilder som man ikke hadde hørt før.

Som sist likte Hannett også best å jobbe om natta, da det var stilt, både i studioet og i gatene utenfor. For å få Barney og de andre til å venne seg til å være våken om natta forsøkte han å få dem til å begynne med stoff, noe de høflig takket nei til. I stedet tok de sovetabletter om dagen, så de kunne sove da. I ettertid viste det seg at Hannett på denne tiden hadde gått over til tyngre stoffer, og at han var på heroin. Noe som påvirket humøret hans som ble mer lunefullt.

På et av opptakene som ble gjort av "Decades" dukket det opp spøkelsesaktig hvisking på båndet, noe som skremte alle som var tilstede i studioet.

"Closer" består av 9 låter. Plata starter med "Atrocity Exhibition" som var inspirert av J. G. Ballards novellsamling ved samme navn. For anledningen hadde Barney og Hooky byttet instrument for å skape litt forandring. Dessverre ble begge instrumentene tonet ned i Hannetts mix, noe som irriterte de to. Det samme skjedde også på flere av de andre låtene. Gitarene var kjørt gjennom en Marshall Time Waster, noe som skapte merkelige lyder. Steves 'stammetrommer' og Ians sang som det er vanskelig å tolke meningen i, var de dominerende elementene på "Atrocity Exhibition".

"Isolation" er en av Joy Divisions beste og mest kjente låter, med et markant elektronisk preg. Martin Hannett gjorde mange studiotekniske triks for å få lydbildet slik han ønsket. Bl.a. ved å kjøre trommelyden gjennonm en synth og så deretter la Steve spille trommer oppå lyden som ble skapt. Barney spiller synth på låta. "Isolation" fikk en brå avslutning på plata, da tekniker John Cafferty var uheldig da han skulle klippe originalmiksen med kniv (slik de gjorde på den tiden). Tekstmessig er "Isolation" en hyllest av gleden ved å isolere seg fra omverdenen.

"Closer" var Factory Records' 25 plateutgivelse.

"Passover" er dominert av Hookys 6-strengers bassgitar, som flere tror er lyden av Barneys gitar. Hooky: "Everyone think it's a guitar but it's not; it's the six-string bass." Teksten blir av mange sett i sammenheng med Ians selvmord kort tid etter:

This is the crisis I knew had to come,
Destroying the balance I'd kept,
Turning around to the next set of lives,
Wondering what will come next.

"Colony" er en mer rett fram rockelåt uten at Hannett forandret for mye på lydbildet. Ian gjorde en sterk vokalprestasjon her, med en distingvert, men samtidig truende, manisk undertone.

"Means To An End" er 'poplåta' på "Closer", med disco-inspirert beat og drivende basspill. Teksten kan tolkes som Ians beskrivelse av forholdet til Debbie, som nå var kommet til veis ende.

"Heart And Soul" er også en sentral Joy Division-låt. Ian synger på en lavmælt og innsmigrende måte, som om at han ønsket å invitere lytteren med inn i hans mørke verden. Hva Ian ønsket å formidle i teksten er uklart, men mange knytter også den opp i mot selvmordstanker.

Også teknisk er "Heart And Soul" en spennende låt, der både Barneys gitar og Hookys bass ble kjørt gjennom synthesizere for å skape nye lydbilder. Ian som hadde spilt litt gitar på konsertene tidligere fikk sjansen til å spille gitar på denne. 

På "Twenty Four Hours" er det Ians sjelfulle vokal som fanger lytteren, i tillegg til takskiftet i kompet. Flere mener de andre i bandet burde ha skjønt hvilke mørke planer Ian hadde, om de hadde tatt seg tid til å studere teksten til "Twenty Four Hours". Hooky: "God, you'd been hearing these lyrics for weeks - why didn't you realise he was so bad?"

"The Eternal" har et ettertenksomt lydbilde som Nick Cave ville vært stolt av, om det var hans låt. Også 80- og 90-talls Cure har låter som kan minne om "The Eternal", slik som "The Same Deep Water As You" fra "Disintegration".

Barneys pianospill passer godt til Ians sørgelige historie om en gutt som er psykisk utviklingshemmet og som ikke får lov til å bevege seg utenfor familiens hage. Ian kjente til gutten, og da han flere år senere gikk forbi denne hagen var gutten blitt til en voksen mann. Men fortsatt var han låst til hagen, noe Ian syntes var forferdelig.

"Closer" blir avsluttet på en stemningsfull måte i "Decades". Igjen var lydbildet fylt med mange studiotekniske detaljer, med gitarer som ble kjørt gjennom synthesizere og Barneys keyboardspill som ga assosiasjoner til en svunnen tid. Mange vil nok si at "Decades" minner om Ultravox fra samme tid, pga. det syntetiske preget. Umiddelbart handler låta om effekten en krig har på de unge mennene som er nødt til å kjempe i den, og traumene de må leve med resten av livet. Noen mener historien er en metafor for en som ser tilbake på et liv som ikke ble slik han hadde ønsket.

Hooky: "I think 'Decades' is one of the most beautiful songs we ever did. I think it's more beautiful than 'Atmosphere'."

"Love Will Tear Us Apart" ble spilt inn rett før innspillingen av "Closer". Og for mange artister ville det vært naturlig å ha med en slik låt på albumet for å skape interesse. Men Joy Division så annerledes på det. Siden de visste den ville bli en hit og den skulle gis ut på singel valgte de å ikke ta den med på "Closer". Hooky: "We were to bloody-minded to put the singles on the albums."

Som på "Unknown Pleasures" mislikte bandet at Hannett fjernet de røffe kantene i lydbildet og erstattet det med et mer luftig, gotisk et. I ettertid måtte de innrømme at han hadde rett. Hooky: We wanted a harder, harsher more metallic sound, like The Stooges or Velvet Underground. He wanted us to sound like - how did he describe i? - adult gothic music or something. Well, he was right and we were wrong."

Selv om Hooky og de andre var skeptisk til "Closer" underveis har de lært seg å sette pris på den senere. Hooky har den på sin topp 5 liste over tidenes beste platetugivelser. 

Under innspillingen av "Closer" fikk de besøk av 4 unge musikere som så helt bortkomne ut da de kom inn, blaut som de var pga. regnet. Gutta spilte i bandet U2 og ønsket at Martin Hannett skulle produsere debutsingelen deres, noe han gjorde. På den tiden var U2 store fans av Joy Division. Og da Ian Curtis døde uttrykte Bono ønske om å føre Ian Curtis' arv videre. Hooky: "They were huge fans of Joy Division, it turned out."

Med et album klar for utgivelse var det tid for Peter Saville å komme opp med et passende cover. Han viste bandet en serie med bilder av den monumentale kirkegården i Staglieno, Genova, tatt av Bernard Pierre Wolff. Kirkegården er blant de vakreste og mest berømte i verden, og mange kjente mennesker ligger begravet der. Bandet likte bildene Saville viste dem, særlig Ian. Wolffs bilder hadde et gotisk, dystert preg, samtidig som de var svært vakre - noe som stemte med stemningen på "Closer". Bildet som ble valgt ut til å brukes på forsiden av albumet viser Appianis familiegravsted fra 1910.

Hooky: "I think he (Ian) saw them and saw how they fitted perfectly with the music on the album - which itself was a kind of soundtrack to his suffering, I guess."

Bernard Pierre Wolff flotte bilde som inspirerte Peter Saville og Joy Division.

Etter innspillingen av "Closer", men før utgivelsen av plata, gjorde Joy Division en rekke konserter, i London (4), Malvern, Bury og Manchester. På konserten de gjorde på Rainbow Theatre i London 4. april fikk Ian et epileptisk anfall og besvimte, slik at han falt bakover og inn i trommesettet. Men han kom seg slik at han og bandet kunne gjøre nok en konsert samme kveld, på The Moonlight Club, der han fikk nok et epileptisk anfall.. I stedet for å slappe av etter disse hendelsene gjorde Joy Division nok en konsert dagen etter, i Malvern.

På Rainbow Theatre var de oppvarmingsband for The Stranglers, som hadde vært et forbilde for dem, men å møte heltene sine ble en gedigen nedtur, da Jean -Jacques Burnel var arrogant og sur.

Etter det som skjedde på Rainbow uttrykte Ian ønske om å forlate Joy Division. Han drømte om å flytte ned til Portsmouth og starte en liten butikk der og skrive en bok. Men de andre fikk overtalt ham til å fortsette. Barney: "He decided he wanted to leave the band. Quite understandably."

På samme tid ble det lagt videre planer for den kommende turneen til U.S.A. i mai og juni, med til sammen 21 konserter. Deretter planla de å gjøre en Europa-turne.

Dagen etter konserten på Malvern forsøkte Ian å ta sitt eget liv i sitt eget hjem i Macclesfield, med en overdose av fenobarbital. Men av frykt for å overleve og bli hjerneskadet for resten av livet valgte han å ringe Debbie, som kjørte ham til sykehuset i Macclesfield for pumping. Det var meningen at Ian skulle ta det med ro etter dette på landstedet til Tony Wilson. 

Den neste Joy Division-konserten i Bury, 8. april ble planlagt uten Ian. J.D.-fan Alan Hempsall takket ja til å stille som vokalist den kvelden. Men da konserten begynte var Ian der på scenen. Han hadde blitt overtalt av Rob Gretton til å framføre de to låtene "The Eternal" og "Decades". For de som var tilstede var det helt tydelig at Ian var sliten og ikke hadde den vanlige gnisten.

Holdningen til det som hadde skjedd noen dager tidligere var at Ian hadde lært av selvmordsforsøket og at han hadde valgt å leve videre - det kom ikke til å skje igjen. 

11. april opptrådte Joy Division på The Factory i Manchester, som var gjenåpnet for anledningen, og 19. april besøkte de Ajanta Theatre i Derby.

Ian og Debbie var enige om å skilles. Og 22. april be alle parter samlet hjemme hos foreldrene til Ian. Også Debbies foreldre, og manager Rob Gretton med kona Lesley var der. Her diskuterte de det som hadde skjedd og forsøkte å finne veien videre. På samme tid klarte Debbie å få tak i telefonnummeret til Annik og ringte for å kjefte på henne. Debbie fortalte at hun kom til å gjøre Annik ansvarlig for skilsmissen i den kommende rettssaken.

Rob Gretton og kona Lesley

Den neste konserten var ikke planlagt før 2. mai, så Ian og de andre hadde litt tid til å forberede den kommende turneen. De skrev også to nye låter, kalt "Ceremony" og "In A Lonely Place". Begge låtene uttrykte Ians innerste følelser og ville blitt godt mottatt av fansen om de hadde blitt gitt ut på plate med bandet, men dessverre skulle det ikke bli slik. En liveframføring av "Ceremony", i Birmingham, var det eneste folk fikk høre av låtene med Ian på vokal. Senere dukket det opp en studioinnspilling av "In A Lonely Place", fra 14. mai 1980, og Hooky gjorde sitt eget opptak av "Ceremony". I 2011 ble begge å finne på en singelutgivelse som kun ble trykt opp i 800 eksemplarer.

28. april 1980 ble det spilt inn en musikkvideo til "Love Will Tear Us Apart" i bandets øvingslokale i T.J. Davidson, som framstod som like dyster som teksten i låta. Stemningen i bandet var også trykket, pga. Ians selvmordsforsøk noen dager tidligere. Barney: "The video was shot just after Ian had tried to kill himself, so it was a really trying time for us."

På det tidspunktet videoen ble spilt inn hadde de byttet øvingslokale til et sted kalt Pinky's, i Broughton Baths. Men lokalet der var lite og uegnet for å spille inn en musikkvideo.

For å skape den rette livefølelsen i videoen ble forsterkere og miksebord montert opp, og opptak ble gjort, samtidig som bandet ble filmet. Musikkvideoen med liveopptaket ble sendt ut til ulike TV-stasjoner, men ingen av dem viste interesse. Enda "Love Will Tear Us Apart" senere endte opp som en av de beste og mest kjente låtene fra 80-tallet. I Australia derimot, var musikkvideoen populær. Men det viste seg at noen kløktige hoder på det australske plateselskapet hadde klart å skille ut lyden fra videoen, og legge til studioopptaket fra Strawberry Studios i stedet. Problemet var bare at lyden ikke var synkron med filmen. Likefullt er dette videoen som i ettertid har blitt stående som den offisielle musikkvideoen til "Love Will Tear Us Apart".

Musikkvideoen til "Love Will Tear Us Apart" ble spilt inn i bandets øvingslokale.

Overfor Barney, Hooky og Steve ga Ian uttrykk for at han gledet seg til den kommende turneen i U.S.A., men overfor sin kamerat Genesis P-Orridge ga han uttrykk for at han heller ville dø enn å dra ut på nok en turne. Hooky mener problemet til Ian på dette tidspunktet var at han fikk for god tid til å sitte hjemme og tenke over ting, i stedet for å ha fokus på de neste konsertene de skulle gjøre. Barney mener medikamentene må ta skylden for det som senere skjedde, uavhengig om han var hjemme i Macclesfield eller på et hotell i U.S.A.

2. mai 1980 opptrådte Joy Division på High Hall, Birmingham University. Lite visste de da at dette kom til å bli den siste konserten de gjorde sammen. Hooky: "We didn't know it then, of course, but it would be our last-ever gig as Joy Division."

Konserten ble svært vellykket der det meste stemte musikalsk. Ian fikk heller ingen epilepsi-anfall, noe han nesten fikk på hver konsert nå, og som på sikt mest sannsynlig ville forhindret ham fra å være en liveartist, noe han innså selv også. I en samtale med Lindsay Reade, kona til Tony Wilson, fortalte Ian at han ikke ville være i stand til å opptre live med bandet sitt mer, pga. epilepsi-anfallene.

Den siste låta Joy Division framførte på denne siste konserten, var "Digital" - en av de første låtene som de spilte inn på plate.

Konserten ble tatt opp på bånd, og ble i oktober 1981 gjort tilgjengelig på det doble raritetsalbumet "Still".

Joy Divisions siste opptreden, i Birmingham, 2. mai 1980.

Fredag 16. mai kjørte Hooky Ian hjem til foreldrene hans, etter en øving. I bilen snakket de om den kommende turneen i U.S.A., som de begge gledet seg voldsomt til. De skulle reise rett over helgen, med første konsert på Hurrah i New York, 21. mai. Hooky: "We were screaming in the car, jumping up and down on the seats, properly shouting, whooping, hollering: 'yeah! America!"

Dette skulle vise seg å bli det siste Hooky så av kameraten og bandkollegaen. Barney ringte Ian på lørdag og lurte på om de skulle finne på noe sammen, men Ian fortalte at han skulle tilbringe kvelden med Debbie, i deres felles hjem i 77 Barton Street, og for å ta farvel med datteren Natalie før han reiste til U.S.A. Ian og Debbie rakk å prate litt sammen før hun måtte dra, da hun hadde takket ja til å jobbe bak baren i et bryllup. Men Debbie lovte å komme tilbake etterpå. I mellomtiden så Ian filmen "Stroszek" som var produsert av hans forbilde Werner Herzog. Da hun kom tilbake fortsatte de praten, og Ian spurte da om hun ikke kunne droppe skilsmissekravet, noe hun ikke ville. Ian hadde først ønsket at hun skulle tilbringe natten i huset, men endret så mening og ba henne dra til foreldrene, og ikke komme tilbake før etter 10.00, dagen etter, da han var dratt til Manchester.

77 Barton Street, der Ian og Debbie bodde helt til sin død.

Etter at hun dro satt han resten av natta og drakk whiskey, og hørte på "The Idiot" med Iggy Pop på repeat, mens han skrev et brev til Debbie der han fortalte at han ønsket at han var død - uten nevne noe om at han faktisk tenkte å ta livet av seg selv. Han hadde også tatt ned bilder fra veggen, fra bryllupet, og av datteren Natalie, som han hadde ved siden av seg mens han skrev brevet.

Da Debbie kom tilbake neste dag rundt 11.30 fant hun Ian på kjøkkenet. Hun trodde først han var i live, helt til hun så klessnora som hang rundt halsen hans, og som var festet til taket. I løpet av natten hadde han hengt seg. Hun måtte ha hjelp fra en nabo for å få ham ned.

Ian Curtis ble bare 23 år gammel.

I ettertid viser det seg at flere av de Ian hadde kontakt med den siste tiden hadde fått signaler om at han hadde tenkt å ta livet av deg, bl.a. kameraten Genesis P-Orridge: "Ian Curtis was a young genius. I was the last person he spoke to on the phone. He said: "I don't want to go on the American tour. I'd rather be dead." He sang our (Throbbing Gristle) song 'Weeping' – about suicide – down the phone. We were ringing people in Manchester, saying: "You've got to go round to Ian's because he's going to try and kill himself." The people we got through to went, "Oh, he's always being dramatic" and the other people were out. Even now it really upsets me."

Ian Curtis: 15. juli 1956- 18. mai 1980

Hooky satt og spiste middag med kjæresten Iris da han fikk en telefon fra det lokale politiet om at Ian Curtis hadde tatt livet av seg. I første omgang sa han ingenting men gikk bare tilbake til bordet og spiste videre. Han følte at han så seg selv fra utsiden, og klarte ikke å si noe på lang tid etter at han fikk beskjeden.

I ettertid forstår han fortsatt ikke hvorfor Ian valgte å ta sitt eget liv, på et tidspunkt der de hadde så mye spennende på gang, med en Amerika-turne som Ian gledet seg til. Hooky: "We had 'Love Will tear Us Apart' up our sleeve. We were on the way up."

Barney hadde egentlig en avtale med Ian om å besøke en kamerat i Blackpool for å stå på vannski på søndag. Da Ian ikke møtte opp dro Barney og kameraten på vannski uten ham. Utpå ettermiddagen da han kom hjem fikk han telefon fra manager Rob med beskjeden om at Ian var død. For Barney føltes det som rommet ble snudd på hodet - det var det største sjokket han noensinne hadde opplevd. Han følte en blanding av sinne og sorg over tapet av kameraten. Barney: "I found it quite difficult to accept at first that he had actually done it. But yeah, that was it, no tour of America. Everything just collapsed, no more future. And I'm sure it was the same for everyone else involved."

Steve var sjokkert over nyheten: "I was shocked when I first heard, but then I thought it was probably an accident, knowing him. Maybe he didn't mean to do it, but he did."

Kona Debbie som nok kjente Ian bedre enn noen andre har sin forklaring på hvorfor han valgte å ta sitt eget liv. Hun mente han ikke så noen annen vei ut av livet han levde. Bandmedlemmene har pekt på Ians problemer på hjemmebane og dragningen han hadde mellom Annik og Debbie som hovedproblemet i Ians liv, mens Debbie mente han følte seg fanget i en bandsituasjon som han ikke lenger ønsket å være endel av, pga. helsa. Han grudde seg til turneen i U.S.A., med nye epileptiske anfall, der han var usikker på hvordan det ville bli mottatt av publikum der borte, og han mislikte sterkt å fly.

Ifølge henne hadde han heller ikke noe ønske om å spille inn "Closer". Han ønsket egentlig å slutte i bandet etter utgivelsen av singelen "Transmission".

Tidlig i forholdet hadde Ian fortalt Debbie at han ønsket å bli som Jim Morrison - en som ble berømt og som døde tidlig. Ifølge henne hadde han ikke noe ønske om å bli gammel. Debbie: "I think he wanted to be like Jim Morrison, someone who got famous and died. He’d always said that he didn’t want to live into his 20s, after 25."

Hva som egentlig er Ians faktiske synspunkt er det ingen som vet, da han svarte ulikt etter hvilke mennesker han var sammen med. Debbie: "He was telling them one thing about me, and telling me something else about them. He was a very good liar, he was very convincing."

I et forsøkt på å bearbeide den forferdelige nyheten om Ians selvmord tilbrakte bandet og flere av støttespillerne tid sammen i en bar, der de pratet sammen og spilte dart.

De fant også fram tekstene til låtene på "Closer" og studerte dem mye mer nøye enn de hadde gjort under innspillingen. Og ifølge Barney var det da de skjønte at alle tekstene handlet om Ian selv og hans liv.

Også Ians kone Debbie ble sjokkert da hun fikk lese låttekstene på "Closer". Debbie: "The lyrics were so dark. So very dark. You just think, ‘How come he couldn’t talk to somebody about it?"

Ians lik ble lagt i et kapell slik at de som ville det kunne komme og se ham for siste gang. For Barney, Hooky og Steve ble det for tøft, så de valgte å stå over, noe de angrer på i ettertid.

Veldig mange av de som hadde kjent Ian var tilstede i kirken, særlig fra musikkmiljøet. Annik var ikke der -  av naturlige årsaker. Etter begravelsen sa Rob til Hooky og co. at Joy Division kom til å bli store - om 10 år! Ettertiden viste at han fikk rett i det profetiet.

Ian Curtis ble kremert på Macclesfield Crematorium, 23. mai 1980, og asken gravlagt på Macclesfield Cemetery. På gravsteinen ble dagen han døde og ordene "Love Will Tear Us Apart" gravert inn. Samme kveld hadde bandet sin egen 'likvake' i Palatine Road.

Gravstedet ble raskt et valfarsted for fans av bandet og en turistattraksjon i Macclesfield. Med den økende interessen for Joy Divisions musikk økte også antallet besøkende på gravstedet. I juli 2008 ble gravsteinen stjålet, noe som førte til oppslag i media. Steinen ble da erstattet med en ny en med samme inskripsjon.

Den opprinnelige gravsteinen og den som ble satt opp i 2008.

I tiden etter Ians død opplevde Barney, Hooky og Steve at familie av Ian og andre anklaget dem for å være skyld i Ians selvmord, noe som gjorde det ekstra vanskelig for dem å bearbeide sorgen.

Allerede mandagen etter begravelsen ble de resterende medlemmene av Joy Division samlet i øvingslokalet for å ta opp tråden. Amerika-turneen som var booket ble naturlig nok avlyst, også den påfølgende Europa-turneen. I stedet begynte de å skrive nye låter. Den første, som Hooky kom opp med, het "Dreams Never End", og var et ordspill på "Guess your dreams always ends" fra J.D.-låta "Insight". Hooky: "The beginning of our new life as New Order."

Martin Hannett produserte U2s debutsingel "11 O'Clock Tick Tock", med hell. Og det var meningen at han også skulle produsere bandets debutalbum "Boy". Men pga. Ian Curtis' død valgte han å si fra seg oppdraget og heller bruke tiden til å sørge.

Ians død skapte overskrifter i avisene og i musikkavisene. Og på en bisarr måte skapte det økt interesse for Joy Divisions musikk som for mange hadde vært ukjent fram til da. Som planlagt ble klassikeren "Love Will Tear Us Apart" gitt ut på singel i juni 1980. Låta var å finne på både side A og side B av singelen, slik at folk fikk høre versjonen fra Pennine Studios og den offisielle fra Strawberry Studios. Det ble også gitt ut en 12" singel av låta, med coverbilde fra kirkegården i Staglieno, Genova, tatt av Bernard Pierre Wolff i 1978.

Barney og de andre hadde ikke noe ønske om å bidra til å promotere utgivelsen, da de syntes det virket meningsløst etter det som hadde skjedd. Singelen ble likevel en suksess med en sterk 13. plass i Storbritannia i juni (den har vært inne på topp 20 både i 1983 og 1995). Singelen gikk til topps på New Zealand og på den britiske indiechart-listen.

Musikkmagasinet NME kåret "Love Will Tear Us Apart" til årets singel i 1980. I 2002 kåret de den likegodt til tidenes beste singelutgivelse. Rolling Stone Magazine hadde den på 179. plass i en liknende kåring i 2005.

Singel- og maxi-versjonen av "Love Will Tear Us Apart" fra juni 1980.

18. juli 1980 ble omsider albumet "Closer" lagt ut for salg - nøyaktig 2 måneder etter at Ian Curtis tok livet av seg. I likhet med "Love Will Tear Us Apart" fikk plata mye omtale i media. Både for sine opplagte kvaliteter som en fantastisk plate, sin påvirkning på den gryende goth-bevegelsen. Og linken mellom platas dystre preg, coveret med bilde av en gravstein og Ian Curtis selvmord. Det er sjelden en plate har hatt et så bekmørk preg som "Closer" hadde, og dette var noe som fascinerte både anmelderne og platekjøperne. At bandet heller ikke stilte opp til intervju bidro også til å skape en mystisk aura rundt bandet og plata.

Sounds omtalte "Closer" som: "Dark strokes of gothic rock. It's breathtaking rock music, a peak of current peaks. And it's defining those black notions and leaving them unmatched."

"Closer" nådde en sterk 6. plass i Storbritannia i juli, og 3. plass på New Zealand. Innen 1982 hadde plata solgt hele 250.000 eksemplarer verden over.

"Closer" har fortsatt å selge bra i alle år etter, da dette er en plate musikkmagasiner, anmeldere stadig vekk vender tilbake til. Og som har blitt oppdaget av nye generasjoner av platekjøpere, på samme måte som "Unknown Pleasures" har blitt det.

I ettertid kan man fundere på om Ian ville valgt annerledes om han hadde fått oppleve suksessen med "Closer", og pengene som platesalget førte med seg. Mye av krangelen med Debbie handlet om fraværet av penger til å leve av. Og kanskje hadde han fått råd til å kjøpe bedre medisin mot epilepsi, som ikke ga de samme bivirkningene? (Webmaster).

Joy Divisions 2. og siste album "Closer" ble gitt ut i juli 1980.

NME kåret "Closer" til beste utgivelse når musikkåret 1980 skulle gjøres opp. Og har kommet høyt opp på kåringer av tidenes beste album i årene etter, slik som Q Magazine som hadde den på 8. plass over de beste albumene fra 80-tallet. Så sent som i 2020 er "Closer" på 2. plass på Rateyourmusic.com over de beste albumene som ble gitt ut i 1980, der over 23.000 musikkinteresserte har vært inne og vurdert plata.

Mens folk gikk i platebutikkene for å kjøpe "Love Will Tear Us Apart" og "Closer" var Steve, Barney og Hooky opptatt av å finne veien videre uten Ian som frontmann, låtskriver og vokalist. De bestemte seg for å droppe Joy Division-navnet, pga. pakten de i sin tid hadde inngått, om at de skulle oppløse bandet om et av medlemmene ikke ville/kunne fortsette i Joy Division. Hooky: "We had made a pact years before that if one of us didn't want to do it any more, or if anything happened to any of us, then Joy Division would be over."

De valgte i stedet å kalle seg New Order, etter en ide Rob Gretton hadde. Navnet var inspirert av en overskrift i avisen The Gurdian: "The People's New Order of Kampuchea". Faktisk ble The Witch Doctors of Zimbabwe vurdert som navn, og Rob og Steve ønsket egentlig å gå for det, men Barney og Hooky truet med å forlate bandet om det navnet ble brukt. 

Dessverre var det mange som så på det nye navnet som nok en link til nazismen, da "new order" også var et navn nazistene brukte, for den "nye ordenen" de skulle innføre i Europa.

Som vokalist i bandet ble Barney pekt ut, da han var den som hadde en stemme som minnet minst om Ian Curtis sin. Den første konserten det nye bandet gjorde var på Manchester's Beach Club, 29. juli 1980. På det tidspunktet hadde de ennå ikke funnet på noe nytt navn. 

I september 1980 dro Barney, Hooky og Steve ut på en mindre turne i New York-området, for å komme bort fra pressen og den gamle fansen og for å hente musikalsk inspirasjon. Hooky: "We were in New York. Finally we'd made it."

 I oktober ble Steves kjæreste Gillian tatt inn som 4. medlem av bandet, på oppfordring fra manager Rob. Hun kunne spille både gitar og keyboard, noe som bidro til å gjøre det lettere for Barney å synge og spille gitar.

New Order ble dannet et par måneder etter Ian Curtis' død.

I januar 1981 var New Order klar med sin første plateutgivelse, da de ga ut singelen "Ceremony". B-siden bestod av "In A Lonely Place" - begge låter som Ian hadde skrevet rett før han døde. Barney gjorde sitt beste for å ligne Ian i stemmen, noe han gikk bort fra senere. 

I november 1981 ga de ut studioalbumet "Movement". Plata viste et band som famlet med å finne sitt eget musikalske uttrykk. Plata hadde mange musikalske referanser til Joy Division-perioden og til Ian Curtis. Og både "ICB" (Ian Curtis burried) og "The Him" handlet om Ian.

New Orders debutalbum "Movement" fra 1981, med coverbilde laget av Peter Saville.

"Movement" fikk en moderat mottagelse, og i ettertid har Hooky sagt at dette beste med innspillingen av plata var at produsent Martin Hannett lærte dem å bruke miksebordet, slik at de i framtiden kunne produsere platene sine selv. 

Nattklubben The Factory ble nedlagt i september 1979. I mai 1982 valgte Tony Wilson og Factory å satse på nytt, da de åpnet The Haçienda. Nattklubben ble raskt svært populær, og en viktig arena for den kommende Madchester-scenen. Det var salget av New Orders plater som gjorde det økonomisk mulig for Wilson å satse så stort på en ny nattklubb, og New Order opptrådte ofte her i årene som fulgte.

Tony Wilson

I 1983 fikk New Order sitt gjennombrudd både salgsmessig og kvalitetsmessig med utgivelsen av albumet "Power, Corruption & Lies" og singelen "Blue Monday". Begge regnes som 80-talls klassikere og de kom høyt på listene rundtom. Helt siden Joy Division-tiden hadde Barney og co. brukt synthesizere, men på denne plata framstod New Order som et synthband med Hookys særegne basspill som kjennemerke.

Platene fra 1983 og utover var produsert av bandet selv. Martin Hannett som hadde en stor del av æren for Joy Divisions særegne lydbilde falt mer og mer ned i rusens avhengighet og ble valgt bort. Han slet med å gjøre seg bemerket i årene etter, med unntak av et samarbeid med The Stone Roses. Hannett døde 18. april 1991, kun 42 år gammel.

På albumet "Low-Life" fra 1985 hadde New Order med en instrumental minnesang til Ian Curtis, kalt "Elegia".

Med årene opparbeidet New Order seg et stort publikum og flere av platene deres gikk helt til topps i Storbritannia, slik som "Technique" (1989) og "Republic" (1993), noe Ians Joy Division aldri fikk oppleve. New Order har holdt det gående helt siden 1980 og er fortsatt aktiv på konsertfronten (2020).

New Order-albumene "Technique" og "Republic"

Med suksessen til New Order, og et problematisk forhold til tiden med Joy Division gjorde at Barney, Steve og Hooky aldri tok seg tid til å framføre noen av låtene til gammelbandet. Hooky: "In a way I think we felt a bit guily playing them without Ian. As If we were betraying him."

Først i 1986 opptrådte de live med en Joy Division-låt, da de framførte "Love Will Tear Us Apart" og "Atmosphere" på en støttekonsert for Ruth Polsky i New York, 5. desember 1986. Etter det framførte de Joy Division-låter i fødselsdagselskaper o.l.

I 2006 framførte New Order et helt sett med Joy Division-låter, da de stilte opp på veldedighetskonserten "Manchester v Cancer". Hooky: "It was great, went down an absolute storm and I was so happy to play them, to have them back again." Etter nok en konsert med Joy Division-materiale, på Wembley Arena, følte Barney at nok var nok, og siden framførte de ikke flere J.D.-låter.

Til tross for at Haçienda i ettertid huskes som en legendarisk nattklubb stod ikke inntektene i stil med interessen, og i juni 1997 ble stedet lagt ned. Allerede 5 år tidligere gikk Factory Records konkurs, noe som førte New Order over på London Records.

Logoen til Factory Records som er blitt et kjent ikon for musikkinteresserte.

Fram til juli 1980 hadde Joy Division kun gitt ut to album og fire singler. Men i årene som fulgte kom det en lang rekke raritetsalbum og singler med bandet, gitt ut av Factory og andre plateselskap. 

I juli 1980 ga Factory ut en Flexi-disc singel (bøyelig plate med kun en side), kalt "Komakino". Singelen bestod av låtene "Komakino", "Incubation" og "As You Said" - låter som det ikke var funnet plass til på "Closer". Singelen ble kun trykt opp i 10.000 eksemplarer og solgt for 50p. Bandet hadde egentlig tenkt å gi med flexi-singelen sammen med albumet, men Factory ønsket å tjene penger på den og valgte å selge den separat. Hooky: "The Rotten devils. Our intension was to give them all away."

"Komakino"

I august 1980 ble "Atmosphere" gitt ut på singel pånytt, sammen med "She's Lost Control". Singelen ble først gitt ut i U.S.A. og deretter i Storbritannia (september).

I oktober kom den første (og beste) av mange samle-/raritetsplater med Joy Division, da Factory ga ut dobbeltalbumet "Still". Den første plata bestod for det meste av låter som var spilt inn på samme tid som låtene på "Unknown Pleasures" men som ikke ble brukt på albumet, slik som "Ice Age", "The Sound Of Music", "The Only Mistake", "Walked In Line" og "The Kill". Den andre plata bestod av opptak som ble gjort på High Hall i Birmingham, på det som viste seg å bli Joy Divisions siste konsert. Som nevnt framførte de her "Ceremony" som Joy Division skrev rett før Ian døde.

"Still" nådde en sterk 5. plass i Storbritannia, noe som ble Joy Divsions beste plaste plassering i hjemlandet. Plata kom også høyt på listene andre steder i verden. "Still" regnes også som et slags 3. studioalbum, pga. de mange låtene som ikke hadde vært gitt ut før.

Raritetsplata "Still"

I 1988 fulgte "Substance", som var en singelsamling/raritetsplate. Den nådde en sterk 7. plass i Storbritannia. På samme tid ble "Atmosphere" gitt ut på singel pånytt, som nevnt.

"Substance"

I 1994 fulgte "Warsaw", som inneholdt låtene fra Warsaw-tiden. I 1995 kom samleren "Permanent" som inneholdt låter fra bandets to studioalbum.

I 1997 ble CD-boksen "Heart And Soul" gitt ut. Over 4 plater ble stort sett alt Joy Division hadde spilt inn på plate tatt med. Mange fans synes denne CD-boksen samt "Still" er de mest interessante utgivelsene med post-Joy Division.

"Heart And Soul"

I 2007 ble "Let The Move Begin" gitt ut, med låter og intervjuer. Samme år kom det doble samlealbumet "Joy Division".  Og i 2008 kom "The Best Of Joy Division". Det har også blitt gitt ut en lang rekke liveplater gjennom årene, for det mest boolegs.

Til tross for betydningen Joy Division hadde på norsk rock på tidlig 80-tall, og mye omtale av bandet og platene deres i norsk media har aldri bandet vært inne på VG-lista med noen av sine utgivelser.

De Press, Holy Toy og Fra Lippo Lippi var populære norske new wave band på tidlig 80-tall som tydelig var inspirert av Joy Division. 

Rune Kristoffersen (Fra Lippo Lippi): "Til å begynne med var vi inspirert av engelske depresjonsband som Joy Division."

Ola Snortheim (De Press): "Det var det mørke, det desperate og håpløse. Samt det industrielle preget i kompet i Joy Divisions musikk som særlig Andrej Nebb lot seg besnære av."

Fascinasjonen for Ian Curtis' person og Joy Divisions musikk har vært stor i alle år, uavhengig av musikalske strømninger i tiden. Ian har blit et ikon på linje med Jim Morrison, Jimi Hendrix og Kurt Cobain. Og de store musikkmagasinene har i alle år hatt fyldige artikler der de har presentert bandets histore og utgivelser og forsøkt å forstå den mystiske Ian Curtis som valgte å forlate livet så altfor tidlig.

Noen av de mange musikkmagasinene som har hatt fyldige artikler om Joy Divisions gjennom årene.

Det er også blitt laget flere filmer der Ian Curtis og Joy Division har vært sentrale tema. I 1992 var Film4 ute med "24 Hour Party People", som fokuserte på musikkscenen i Manchester mellom 1976 og 1992. Tony Wilson og Factory Records var sentrale i den perioden, og filmen handlet først og fremst om Wilsons liv - presentert på en underholdende og humoristisk måte. Ian Curtis, Joy Divison og New Order fikk også mye oppmerksomhet i filmen som gjorde det svært bra på kino og DVD, og som fikk mye skryt av filmanmelderne. Sean Harris spilte rollen som Ian Curtis, og det gjorde han på en måte som særlig Hooky syntes var bra: "Sean Harris had more of the real-life Ian's edginess and intensity." Hooky syntes likevel ikke filmen gjenga den sanne historien om Joy Division slik den ble fortalt i filmen.

Factory-filmen "24 Hour Party People" fra 1992.

Debbie Curtis kjente og forstod Ian bedre enn de fleste, og i 1995 kom hun ut med boken "Touching From a Distance" som handlet om Ians liv, sett fra hennes perspektiv. En bok som fikk mye omtale i media og som solgte bra.

Fotograf Anton Corbijn var på 80-, 90- og 2000-tallet det Andy Warhol var for moderne film- og fotokunst på 60-tallet, der han tok bilder og laget musikkvideoer for kjente band som Depeche Mode, U2, Bryan Adams og Coldplay. Han hadde også spilt inn en konsertfilm for Depeche Mode. 

Som nevnt var Corbijn en stor fan av Joy Division på slutten av 70-tallet og har omtalt sitt forhold til Ian og bandet som 'evigvarende'. Rundt 2004 kjøpte han filmrettighetene til historien om Joy Division for 45 millioner kroner - penger han betalte fra egen lomme. Han fikk hjelp fra både Debbie og fra Tony Wilson med manuskriptet. Også Barney, Steve og Hooky bidro med informasjon for å få manuskriptet så riktig som mulig, og New Order bidro med flere låter til filmen.

Fotograf Anton Corbijn

Filmopptak ble gjort rundt omkring i Manchester, i Nottingham og Sheffield. Corbijn hadde ønsket å filme i Macclesfield - Ians hjemby, men de lokale myndighetene var ikke interessert i hjelpe ham, så scenene som skulle forestille Macclesfield ble filmet i Sheffield i stedet. Han fikk likevel gjort noen opptak i Barton Street, der Ian i sin tid bodde. Alle opptakene ble gjort i sort-hvitt for å gjenskape stemningen i tiden og stemningen i Joy Divisions musikk.

Filmen som fikk navnet "Control" fikk enorm oppmerksomhet på filmfestivalen i Cannes i mai 2007, der medlemmene av New Order var tilstede.

"Control" handlet i første rekke om forholdet mellom Ian og Debbie. Hans følelse av å ikke strekke til verken som frontfigur i bandet sitt eller som ektemann, og hans problematiske fohold til Annik. Samantha Morton spilte Debbie i filmen mens den da ukjente Sam Riley hadde rollen som Ian. Riley var svært lik Ian av utseende, og om man søker etter bilder av Ian Curtis på google er det gjerne bilder av Sam Riley som Ian Curtis som dukker opp, og som man lett kan tro er autentiske bilder. Riley klarte på en glimrende måte å gjenskape Ians spesielle 'epilepsi-dans' og han intense ansiktsuttrykk. Skuespillerne i filmen framførte "Transmission" selv, mens de andre låtene som ble brukt var Joy Divisions originalinnspillinger.

Sam Riley gjorde en god tolkning av rollen som Ian Curtis.

"Control" ble vist på kino rundtom fra oktober 2007 og utover, og ble en kjempesuksess, både publikumsmessig og kritikermessig. Filmen ble også vist på norske kinoer. De fleste anmeldere skamroste filmen, der ord som 'depressiv vakker' ble brukt. På Imdb har den en gjennomsnittskarakter på 7,7, noe som er svært høyt.

Både Barney, Hooky og Steve likte filmen, selv om de mente at den var litt historisk ukorrekt, noe de hadde forståelse for.

Hooky: "Det er rart å se din egen historie på film, men dette er jo først og fremst Ians historie." 

Hooky: "You can tell that Anton knew us, and he knew us well and he took the original script, which was very English and quite subtly he made it deeper and have a broader appeal so that it would not just make sense to an English audience but to an international audience."

Filmen "Control" fra 2007 som først og fremst handlet om Ian Curtis.

I forkant av filmen ble en spesialist innen epilepsi vist en liste av medikamentene Ian gikk på de siste årene av sitt liv, og han mente det ikke var trygt å gi noen en slik miks.

På samme tid som "Control" hadde sin triumferd på kinoer og DVD-spillere verden over var forholdet mellom de gjenlevende medlemmene av Joy Division iferd med å gå i svart. Og ifølge Hooky startet uenigheten mellom ham på den en siden og Barney (og Steve og Gillian) på den andre siden, på denne tiden. Under filmfestivalen i Cannes pratet de ikke sammen. Årsaken til uenigheten mellom de er nesten like kompleks som livet til Ian Curtis og vanskelig å finne konkrete svar på. Noe av årsaken var irritasjon over at den andre parten framførte Joy Division-låter i sine bandprosjekt i pausen de hadde fra 2006 og utover, uten å spørre om lov først. Da New Order ble gjenforent i 2011 var det uten Peter Hook på bassgitar. Og siden det har Barney og Hooky vært uvenner, noe som har ført til flere medieoppslag og også en rettssak.

I 2013 var Hooky ute med en glimrende bok der han på en underholdende og detaljrik måte fortalte om sitt eget liv og tiden med Joy Division, fra starten i 1976 fram til New Order startet opp i 1980. Konflikten med Bernard og grums mellom de to som gikk helt tilbake til 1977 ble også omtalt i "Unknown Pleasures - Inside Joy Division".

"Unknown Pleasures - Inside Joy Division"

I 2015 var det Barneys tur til å fortelle om sitt liv og tiden med Joy Division (og New Order). "Chapter and Verse - New Order, Joy Division and Me" var ikke like skjematisk og detaljrik som Hookys bok, og var mere sentrert rundt personen Bernard Sumner. Konflikten med Hooky var et sentralt tema i boken.

"Chapter and Verse - New Order, Joy Division and Me"

I 2016 var Hooky ute med nok en bok, der han fokuserte på tiden med New Order, og konflikten med Barney.. 

I tillegg til disse fins det en lang rekke bøker som forteller historien om Ian Curtis og Joy Division. Bøker som ifølge Barney og Hooky er fulle av faktafeil, og som motiverte dem til å skrive egne bøker slik at den sanne historien ble fortalt.

I 1983 ønsket en Brian Edge å skrive en bok om Joy Division og New Order. Barney, Hooky og Steve ønsket å samarbeide, men da de så utkastet til boken trakk de seg, da den var full av feil. Til deres store irritasjon fortsatte Edge arbeidet med boka, en bok som tilslutt ble gitt ut under navnet "Pleasures And Wayward Distractions".

En dag troppet Edge opp på en New Order-konsert, med en ny Vespa scooter som han hadde kjøpt med penger han hadde fått som forskudd fra forlaget. For å gjøre forfatteren et pek fikk de noen til å løfte scooteren 5 meter opp i luften med en kran de hadde tilgjengelig. Deretter fikk de DJen til å etterlyse eieren av scooteren med registreringsnummeret for å få ham til å fjerne den, da den stod i veien. Det hele endte med at bandet fikk seg en god latter. Om ikke det var nok ble forfatteren kastet ut i vannet av noen roadies som jobbet for New Order.

Selv om Joy Division forlengst er historie og sjansen for at de gjenlevende medlemmene stiller opp på en gjenforeningskonsert, f.eks. for å markere at det i 2026 er 50 år siden Joy Division ble startet, er minimal, lever musikken videre i beste velgående. Låtene, lydbildet, Ians tekster og liv fortsetter å fascinere nye generasjoner av musikkinteresserte, der mange ungdommer kjenner seg igjen i Ians følelse av utilstrekkelighet.

Hvordan historien om Joy Division ville fortsatt om Ian hadde valgt å leve videre er det naturligvis ingen som vet. Mest sannsynlig måtte han ha droppet scenetilværelsen i påvente av medisin som ville dempet anfallene hans, slik vi har i dag. Og Martin Hannett som skal ha en stor del av æren for det gotiske, sfæriske lydbildet mistet magien like etter utgivelsen av "Closer", da stoffproblemene tok overhånd. Muligens ville man endt opp med et mer A4 pop/rock-band, slik som New Order på mange måter var, som heller ikke turnerte. Og hvordan musikkhistorien ville husket et slikt band er det vanskelig å vite.

"Unknown Pleasures" og "Closer", og låter som "Atmosphere", "Transmision", "Digital" og "Love Will Tear Us Apart" er klassikere som vil bli genierklært også i kommende tiår.

Hooky: "The glue that held us together, the driving force of the band, was Ian. Us three were concentrating on just our bits, with him holding it all together. That's why we never looked at his lyrics until after he'd died. It was because we were all just concentrating on doing our bit."