Florian Schneider Esleben: Født 7. april 1947, Bodensee, Tyskland

Ralf Hütter: Født 20. august 1946, Krefeld, Düsseldorf, Tyskland

Karl Bartos: Født 31. mai 1952, Markt Schellenberg, Berchtesgaden, Tyskland

Michael Rother: Født 2. september 1950, Hamburg, Tyskland

Klaus Dinger: Født 24. mars 1946. Død 21. mars 2008.

Wolfgang Flür: Født 17. juli 1947, Frankfurt, Tyskland

Klaus Roeder:  Født ?, Tyskland

Andreas Hohman: Født ?, Tyskland

Fritz Hilpert: Født 31. mai 1956, Ratingen, Tyskland

Henning Schmitz: Født ?, Tyskland

Når man skal prøve å finne røttene til elektromusikken og hip hopen som preget lydbildet fra slutten av 70-tallet, er det vanskelig å komme utenom Kraftwerk. Ikke at de var de første til å lage elektromusikk, for det var det flere før dem som gjorde. Allerede på 60-tallet hadde The Beatles tilgang til Moog - det som regnes som den første synthesizeren, laget av Robert Moog. Og mellotronen, som også regnes som en tidlig synth, ble hyppig brukt av band som Moody Blues og King Crimson i samme tiår. Men disse brukte synthesizerne kun som et supplement til de andre, mer tradisjonelle instrumentene.

Kraftwerk var muligens de første som lot de syntetiske instrumentene være basis-instrumentet i musikken. Så fikk trommer etc. være supplement. Og de var de første som hadde større suksess med synthesizer-dominerte utgivelser. Mange vil nok regne "Autobahn" fra 1974 som selve gjennombruddet for den elektrobaserte musikken. I  U.S.A. nådde albumet 5. plass på albumlisten, noe som må sies å være svært imponerende for en i utgangspunktet smal musikksjanger. Med sine monotone rytmer, og kjølige lydbilder.

En annen ting som har gitt bandet en sentral plass i musikkhistorien, er alle de band og artister som i ettertid nevner Kraftwerk som en av sine viktigste referanser og forbilder i oppveksten. Den engelske synthbølgen på 80-tallet ville ikke blitt den samme, hadde det ikke vært for at artistene som unge satt på rommene sine og lyttet til den kjølig, pulserende "Autobahn", eller den rytmiske "Trans-Europe Express" m.m. The Human League, Depeche Mode, O.M.D., Soft Cell, New Order med flere var alle dypt imponert av de tyske lydmagikerne. Disse bandene har i sin tur påvirket dagens band, bl.a. techno-bevegelsen, og electronica, noe som gjør 70-talls platene til Kraftwerk så viktig musikkhistorisk. 

Også de første hip hoperne i New York som Grandmaster Flash og Afrika Bambaataa, lyttet og danset til "Trans-Europe Express".  Riktignok la de til egne elementer i musikken, slik som på Afrika Bambaataas "Planet Rock" som var basert på Kraftwerks "Trans-Europe Express". Det er ikke uten grunn at man finner igjen Kraftwerks plater på de svartes egne lister fra denne tiden. Lister som ellers var forbeholdt svarte artister. 

Bandet ble dannet i etterkrigstidens Vest-Tyskland, hvor ungdommen vokste opp i skyggen av den kalde krigen med frykten og usikkerheten den medførte. Mange unge prøvde å kopiere de engelske og amerikanske forbildene med dårlige coverversjoner på stotrende engelsk. Mens noen få prøvde å fange tysk kultur og den kjølige stemningen som var i tiden, i et forsøk på å skape sin egen stil. Noen av dem var klassisk skolert, og brukte improvisasjonen sammen med de nye rytmene fra vest. I vest fikk denne nye tyske musikken betegnelsen Kraut-rock. Can var det første bandet som framstod som representant for sjangeren. Også Kraftwerk ble inspirert av denne bølgen. Begge disse var igjen inspirert av Karlheinz Stockhausen, som var en av de første til å eksperimentere med elektroniske lyder, allerede på 50-tallet. Han regnes også som en av grunnleggerne av den frie, eksperimentelle stilen som nyere klassisk samtidsmusikk har hentet inspirasjon fra. Også The Beatles var inspirert av Stockhausen. Bl.a. var han en av de som var avbildet på det berømte coveret til "Sgt. Peppers". Kraftwerk fikk æren av å stå på samme scene som Stockhausen i 1971, hvor begge framførte sin musikk.

Karlheinz Stockhausen

Florian Schneider-Esleben og Ralf Hütter møttes på Kunstakademiet i Dusseldorf i 1968. Begge hadde en klassisk musikalsk bakgrunn fra før, men de ønsket ikke å fortsette i den retningen. For som Florian Schneider har sagt i et intervju: "I studied seriously up to a certain level, then I found it boring, I looked for other things , I found that the flute was too limiting... Soon I bought a microphone, then loudspeakers, then an echo, then a synthesizer. Much later I threw the flute away, it was a sort of process". Sammen dannet de forløperen til det som skulle bli Kraftwerk, nemlig Organisation. Musikken de skapte var en blanding av lyder, feedback, og rytmer. Når de skulle opptre for folk ble opptredenene gjort på kunstgallerier og  universiteter, da musikken deres ikke passet inn på rockekonsertene som ble holdt i Düsseldorf.

I 1970 bestemte Ralf og Florian å gi ut et album kalt "Tone Float". Dette var før de for alvor begynte å leke med elektroniske lyder. For platen var mer klassisk inspirert, med elementer av jazz. Men den frie tilnærmingen til låtoppbyggingen som man kjenner fra Kraftwerk sine plater, var her. Ellers inneholder plata mange 'rare' lyder. 

Ralf og Florian

På plata hadde de hyret inn Fred Monics på trommer, Butch Hauf på bass, og Basil Hammoudi på vokal. Og ikke minst hadde de hyret inn Conrad Plank til å produsere plata. Plank er en av de viktigste personene innen den tyske krautrocken. Og Utover 70-tallet produserte han Kraftwerks plater, og album med andre viktige tyske band som Can og Neu. Senere produserte han også plater for band som Ultravox, Devo, Killing Joke og Eurythmics. 

Conrad Plank

"Tone Float" ble ikke gitt ut på et tysk selskap, slik som det var vanlig for tyske band å gjøre, men på engelske RCA. I dag er nok originalutgivelsen av albumet et verdifullt klenodium å eie. I hvert fall om man er Kraftwerk fan.

Samme høst bestemte Ralf og Florian seg for å endre navn til Kraftwerk, som er tysk for kraftstasjon. Viktigere enn navneskiftet var det at de fikk laget sitt eget studio, et studio som endel år senere kom til å bli kalt KlingKlang. Studioet som ligger i sentrum av Düsseldorf har med årene blitt smått legendarisk. Etter flere oppgraderinger er studioet i dag like high-tech som det var i 1970. Når Hütter og co. jobber her, kaller de seg "musikarbeiter" (musikkarbeidere). Hvor de uten mobiltelefoner, TV eller lignende konsentrerer seg om å skape musikk. 

Kraftwerk og deres KlingKlang studio i Dusseldorf.

I 1971 kom den første Kraftwerk plata, som ganske enkelt het "Kraftwerk". På forsiden av coveret hadde de kun avbildet en veimarkør på hvit bakgrunn. Minimalistisk som musikken på plata. Eksperimentell kunst-rock med psyko-musikalske innslag er ord som man kan bruke om plata. Bandet hadde her begynt å ta i bruk elektroniske instrumenter i større grad. I tillegg til Hütter og Schneider-Esleben, var også Klaus Dinger og Andreas Hohman tatt inn som medlemmer av Kraftwerk på denne plata. 

"Kraftwerk" slo an godt i Tyskland med 60.000 solgte eksemplarer, og i visse miljøer utenfor Tyskland. De ble også et populært konsertinnslag i Tyskland.

Etter dette skjedde det store endringer i line-upen. Hohman forsvant ut, mens Michael Rother og Eberhardt Krahnemann kom inn. Disse gjorde noen øvinger sammen, før Krahnemann forsvant ut igjen. Og med ham forsvant også Ralf Hütter - selve hjertet i bandet. Historien om Kraftwerk kunne fått et tidlig endelikt  med hans avgang. Men de resterende tre fortsatte som band, og spilte inn en 35 minutters demo som aldri har blitt gitt ut. Musikken minner visst heller ikke så mye om Kraftwerk. Deretter forsvant Rother og Dinger ut for å danne sitt eget band kalt Neu, som også skulle bli en musikalsk kraft parallelt med Kraftwerk. 

Inn kom i stedet Ralf Hütter, og dermed var den opprinnelige duoen igjen samlet. Disse to sammen med Conrad Plank produserte "Kraftwerk 2" i 1972. Og uten en trommeslager, bassist m.m. endte de opp med å lage en plate kun basert på forskjellige tangent-instrumenter, og en billig trommemaskin Ralf hadde kjøpt. Dette brakte dem enda et steg nærmere det lydbildet de kom til å slå gjennom med. "Klingklang" (det som kom til å bli navnet på studioet deres) er den mest kjente låta på plata. Albumet ble spilt inn på kun 7 dager, mellom 26 september og 1. oktober 1971. Et paradoks når man vet at Kraftwerk i nyere tid har brukt flere år på hvert album. "Kraftwerk 2" fikk fin kritikk da den kom, men den solgte elendig. Muligens fordi coveret og navnet på albumet var så likt forgjengeren. Eneste forskjellen på de to coverne, var fargen på veimarkørene. Folk trodde det dreide seg om en ny-utgivelse av førsteplata.

Men i Storbritannia var det en gryende interesse for tysk musikk, så de to albumene ble gitt ut på en dobbelt-LP på Philips selskapet Vertigo. Da med et nytt platecover, med blå, elektroniske bølger. Særlig blant musikere ble Kraftwerk høyt respektert.

Likevel opplevde tyske band som Can og Tangerine Dream større suksess på denne tiden enn det Kraftwerk gjorde. Ikke minst fordi de turnerte mer så folk ble mer fortrolig med dem. 

I februar 1973 gjorde Kraftwerk sin første konsert utenfor Tyskland, i Paris, sammen med flere andre tyske band. Her traff Florian Emil Schult, en elektronisk fiolinist som egentlig var fra Düsseldorf, men som hadde studert i U.S.A. i mange år. Han forklarte dem viktigheten av et visuelt image, noe bandet så langt ikke hadde tenkt så mye på. Han kom også til å delta på Tysklandsturneen bandet gjorde i 1973, der han spilte fiolin og gitar.

I november 1973 var Kraftwerk fortsatt bare en duo, så deres neste album het ganske enkelt "Ralf & Florian", med bilde av de to på coveret. Visstnok for at folk skulle få et mer personlig forhold til menneskene bak musikken. Veimarkøren fra de to foregående albumene var likefullt også her med på toppen av coveret. Coveret ble laget etter en ide fra deres venn Schult. Dette skulle bli den siste platen før det store gjennombruddet med "Autobahn" fra året etter. "Ralf & Florian" var mer konseptbasert, og ikke så inspirert av Stockhausens eksperimentelle stil. Rett og slett en mer tilgjengelig plate. Også her var Conrad Plank med som produsent. 

Ralf og Florian mens de arbeider med sitt selvtitulerte album. 

De tre første platene var viktige i sin tid - hver for seg. Samtidig kan de sees på som endel av en utvikling som skulle slå ut i full blomst på "Autobahn" fra 1974. Der de tidligere hadde en eksperimentell tilnærming til de elektroniske lydmaskinen, framstod de som langt mer utlærte og selvsikre på denne platen, anført av den hypnotiserende, pulserende tittellåta "Autobahn".

Ideen til låta og plata kom fra de tyske motorveiene som bandet hadde tilbrakt mye tid på når de var ute og reiste. Coveret finnes i to versjoner, begge med en motorvei avbildet. Bandet har selv sagt at de henter like mye inspirasjon fra lyder i hverdagen som fra instrumenter og andres plater. Mesteparten av "Autobahn" var spilt inn med en gammel moog synthesizer. I tillegg hadde de tatt i bruk vocoder, noe som skapte de berømte robotstemmene på denne og følgende plater. Stemningen i låta var det vi i dag ville kalt for ambient/stemningsskapende. Og med en fin melodi ble låta "Autobahn" raskt en hit over det meste av den vestlige verden. I en forkortet singelversjon hevdet seg bra på singellistene i Storbritannia og U.S.A. med en 11. og 25. plass. Noe som var oppsiktsvekkende for en slik type låt som nærmest var instrumental. 

I 1974 ga Kraftwerk ut elektroklassikeren "Autobahn".

Den banet vei for albumet "Autobahn", som ble elektromusikkens gjennombrudd i de to landene, med en 4. plass i Storbritannia og en 5. plass i U.S.A. To så sterke plasseringer på de to mest toneangivende listene i verden førte også til høyt salg ellers i verden, med unntak for Norge som dessverre aldri har hatt den store sansen for Kraftwerk. Andre band som Tangerine Dream, Can, Neu m.m. var ikke i nærheten av det salget og den påvirkningskraften som Kraftwerk fikk med dette albumet. Noe av grunnen til suksessen var at bandet hadde gått over til et mer tilgjengelig lydbilde, som flere enn musikere kunne finne glede i. 

I forkant av utgivelsen var bandet utvidet til en kvartett, da Wolfgang Flür og Klaus Roeder var blitt med i bandet. Fra da av har Kraftwerk stort sett bestått av 4 medlemmer. De 4 i ulike positurer har på mange måter blitt et kjennetegn på bandet. Roeder var kun med på "Autobahn", og ble rett etterpå erstattet med Karl Bartos - en klassiske skolert musiker som kom til å sette sitt preg på Kraftwerks elektroniske musikk. 

Karl Bartos ble raskt en viktig bidragsyter på Kraftwerks plater.

Disse 4 dro på en lengre turne til Frankrike, Storbritannia og U.S.A. I møte med den amerikanske kulturen ble bandet bevisst på hvor viktig det var for dem å holde på sin tyske identitet for ikke å drukne i mengden. Men også som en motvekt mot alt det amerikanske som overstrømmet Vest-Tyskland på den tiden. 

I 1974 ga de ut "Radio Activity" - en plate som ble gitt ut både på engelsk og tysk. Noe også de senere albumene fra Kraftwerk ble. Og der motorveien var temaet på forrige plate, var det radiokommunikasjon som var fokuset på dette albumet. Med låter som "Radioland", "Airwaves", "Antenna" og "Radio Stars". Men selv om plata inneholdt flere fine øyeblikk klarte den ikke å tilfredstille alle de tusener som hadde falt for "Autobahn". I U.S.A. ble det kun en 140. plass, mens i Storbritannia nådde den ikke topp 40. "Radio Activity" ble produsert av Ralf Hütter og Florian Schneider, uten hjelp fra Conny Plank. Heller ikke på de følgende albumene følte Ralf og Florian at de trengte hjelp fra Conny.

"Trans-Europe Express" fra 1977 hadde man både en togreise rundt om i Europa ("Trans-Europe Express", og fantasi/hypnotiske ("Showroom Dummies", "The Hall of Mirrors") som tema for plata. Mange anser dette for å være selve mesterverket til Kraftwerk. Det er også plata mange artister nevner som en av de platene som har inspirert dem mest. Både melodiene og lydbildet er mer tilgjengelig enn på de foregående platene. Salgsmessig gikk det merkelig nok ikke så bra. Med en 119. plass i U.S.A. og unotert i Storbritannia. 

Året forut hadde David Bowie gitt ut låta "Station To Station", som var inspirert av Kraftwerk. I "Trans-Europe Express" hadde de en hilsen tilbake til Bowie med ordene "From station to station, back to Düsseldorf City, meet Iggy Pop and David Bowie".

Bedre gikk det med deres neste album "Man-Machine" fra 1978. Få vil nok si at den var like viktig eller nyskapende som de foregående platene. Men den var likefullt en "state of the art" produksjon som viste at bandet behersket elektronisk musikk til fulle. Og det er også en plate som ligger tett opp til det lydbildet som 80-tallets synthband kom til å ha. Den hadde også et fyldigere lydbilde. I tillegg var Kraftwerk blitt inspirert av de tyske synth-gutta Harold Faltermeyer og Giorgio Moroder og deres "I Feel Love", som Donna Summer sang med stor suksess. Resultatet ble en dansevennlig låt som "The Robots". På coveret gjorde bandet det de kunne for å se ut som roboter, noe de også senere har bestrebet seg på. Til tider kan det være vanskelig å vite om det er dem eller noen utkledde dukker som er avbildet. De har også fra da av alltid vært lik i klærne og i hårfrisyren, noe som gjør det vanskelig å skjelne de fra hverandre. Fra skaperens side er medlemmene egentlig ikke så like.

På "Man Machine" framstod Kraftwerk også visuelt som maskiner.

Albumet ble ikke noen umiddelbar suksess da det kom. Selv om "The Robots" slo an på diskotekene. I 1981 ble imidlertid "The Model" gitt ut på singel i Storbritannia (sammen med "Computer Love" fra det neste albumet "Computer World"). Først med en 36. plass i juli, deretter pånytt i desember med en oppsiktsvekkende førsteplass som resultat. Som første artister fra Tyskland (om man ser bort fra Boney M. som hadde sine røtter på Jamaica) til å gå til topps i Storbritannia. Hva det var som gjorde at engelskmennene falt for akkurat denne låta, er vanskelig å si. Det var nok neppe Hütters gebrokne engelsk, eller at den var dansbar, for det var den ikke. Men den har en stemning i seg som det er lett å bli glad i. 

"Man-Machine"

En annen Kraftwerk-klassiker fra "Man-Machine" er kjølig melankolske "Neon Lights" - eller "Neonlicht" som den heter på tysk. Det er en låt som det i ettertid har blitt populært å gjøre coverversjoner av. Bl.a. ga Simple Minds ut albumet "Neon Lights" i 2001, hvor de gjorde sin versjon. Også O.M.D. har gjort en versjon. Og i 2004 spilte U2 inn en versjon av "Neon Lights" på plate.

Etter "Man-Machine" brukte Kraftwerk tiden til å turnere og til å oppgradere KlingKlang studioet sitt i Düsseldorf. Med nytt utstyr og nye computere. Resultatet ble nok et mesterverk i Kraftwerk diskografien, kalt "Computer World". Temaet var ganske naturlig. For etter å ha konsentrert seg om togreiser, motorveier og radioer, var nå turen kommet til det som de fleste forbandt bandet med, nemlig computere. Og bandet viste på denne plata hva de var i stand til å gjøre med de. I 1981 kom det en bølge av synthband som var inspirert av Kraftwerk, som Depeche Mode, The Human League, Heaven 17, og O.M.D. Med Kraftwerks album fikk folk mulighet til å måle læremesteren opp mot elevene. Plata solgte brukbart, med bl.a. en 15. plass i Storbritannia. Som nevnt ble "Computer Love" gitt ut som dobbeltsingel med "The Model". Selv om de fleste regner "The Model" som hovedsingelen, kan nok begge smykke seg med tittelen 'nr. 1 i Storbritannia'.

 Datamaskinene som framstod som futuriske i 1981"Computer World"

Etter albumet dro bandet på turne i Europa, U.S.A., Japan, Kina, Australia og India!. Nye, mindre synthesizere gjorde det lettere å reise rundt i verden enn da de drasset med seg de tunge analoge synthene på starten av 70-tallet. Sceneshowet deres var like high-tech som musikken, med storskjerm, fluoriserende lys og lasere.

I 1983 fikk Kraftwerk det ærefulle oppdraget å lage en temalåt til det store sykkelrittet Tour de France. Noe de satte stor pris på, da flere av medlemmene er store sykkelfantaster, særlig Ralf Hütter. Både rittet og bandet har fortsatt å bruke låta i årene etter. Singelen ble gitt ut i en fransk og tysk versjon. I Storbritannia nådde den  22. plass. Ralf og Florian har i alle år hatt en forkjærlighet for "Tour de France", som låta het.

Like etter ble Ralf skadet i nettopp en sykkelulykke, noe som forsinket programmeringen på deres neste album "Techno pop", hvor "Tour de France" var tiltenkt en sentral plass. Da han omsider kom seg på beina var mye tid gått. Og da man var ferdig med plata, var man ikke fornøyd med resultatet. I tillegg følte man at den teknologiske utviklingen var gått raskere enn det de hadde klart å jobbe. Man følte plata både var dårlig og utrangert. Man valgte derfor å droppe å gi den ut, og heller inkorporere noen av låtene på deres neste album "Electric Café" fra 1986. I tillegg måtte man igjen modifisere KlingKlang studioet, fra analoge til digitale instrumenter.

"Electric Café" kom i en lekker innpakning med en high-tech musikkvideo, og et avansert albumcover, der de 4 medlemmenes ansikter var blitt digitalisert på en fancy måte. Plata ble også gitt ut på CD, noe som ikke var helt dagligdags i 1986. Men plata viste at bandet ikke lenger var innovativt. Techno-rytmene og stemme-samplingen i "Musique Non-stop" og "Techno Pop" var slik man allerede hørt andre gjøre, muligens bedre. "The Telephone Call" hørtes utdatert ut, men den minnet likefullt om det de gjorde på 70-tallet. Plata ble bortimot slaktet da den kom, og den nådde ikke høyere enn 58. plass i Storbritannia. I U.S.A. nådde albumet en 158. plass, mens i Tyskland ble det 23. plass. Deler av musikken fra plata har senere blitt brukt som temamusikk i TV-program og filmer, og på en måte gitt plata litt fortjent ære i ettertid.

"Electric Café" fra 1986

I stedet for å gå videre og skape nytt materiale ønsket Florian og Ralf å remikse noe av det gamle materialet og gi det ut pånytt. Dette ønsket ikke Bartos og Flür å  bruke tiden sin på, så de bestemte seg for å gi seg i bandet etter dette.  Inn kom i stedet Fritz Hilpert, som allerede jobbet som lydtekniker i KlingKlang studioet. Bartos  dannet etterpå Elektric Music, og var i en periode med i Electronic sammen med Johnny Marr (The Smiths) og Bernard Sumner (New Order). 

Karl Bartos forlot Kraftwerk etter "Electric Café".

I 1991 ga de gjenværende medlemmene ut remix-albumet "The Mix". Dette var oppdaterte, moderne versjoner av de gamle klassikerne "Trans-Europe Express", "Radio activity", "The Robots" m.m. Men merkelig nok ikke deres eneste nr. 1 hit "The Model".  De var svært fornøyd med det ferdige resultatet. Albumet nådde en 15. plass i Storbritannia, mens en singelutgivelse av "The Robots" nådde 20. plass samme sted.

Etter dette dro bandet pånytt ut på en større turne. Henning Schmitz ble med som 4. mann i bandet, for å opprettholde imaget som de 4 robotene. Han har siden vært med i bandet helt fram til i dag.

Henning Schmitz

For de fleste forsvant bandet ut i horisonten, og man hørte ikke noe mer fra dem. Men i det stille jobbet de fortsatt sammen. I 1998 dro de igjen på en stor turne som inkluderte Japan, Europa, U.S.A., og Sør Amerika.

I 1998 fikk Kraftwerk endel oppmerksomhet i media, da de sa ja til å opptre på en støttekonsert for et fritt Tibet som skulle avholdes i Washington, U.S.A. Men pga. dårlig vær ble konserten avlyst.

I 1999 ga Kraftwerk ut nytt materiale for første gang siden 1986, da de på bestilling laget musikk for verdensutstillingen i Hannover, Tyskland. Det resulterte i singelen "Expo 2000" - en låt som ble gitt ut i 4 forskjellige versjoner. Flere andre artister som Orbital og DJ Rolling bidro også på plata som ble gitt ut i den forbindelse. Albumet ble produsert i KlingKlang studioet, med Emil Schult til å designe coveret. Noe som delvis gjorde dette til et Kraftwerk album. Både albumet og singelen ble en brukbar suksess i Storbritannia.

Kraftwerk på Expo 2000.

I 2002 dro bandet på turne til Østen, med Japan, Australia og New Zealand på programmet. I et intervju med en australsk radiostasjon avslørte Hütter at de planla en ny plate - den første siden 1986 med helt nytt materiale. Eller ikke helt nytt. Med navnet "Tour de France Soundtracks" skjønte de fleste at de hadde hentet fram den gamle sykkellåta fra 1983, og gitt den et nytt innhold. Bakgrunnen for å bruke den pånytt, var at "Techno Pop" som aldri ble gitt ut slik de tenkte rundt 1983, skulle ha "Tour de France" som hovedtema. I tillegg feiret Tourèn 100 år i 2003. Dermed var anledningen perfekt for å gi ut en ny versjon i forbindelse med feiringen. 

Halve albumet dreide seg om denne låta, i en lang oppdatert versjon. Andre halvdel av plata inneholdt helt nye ting, som likefullt relaterte seg til sykkelsporten. "Vitamin", "Aéro Dynamik", "Titanium" og "Elektro Kardiogramm" var alle låter som gledet en gammel Kraftwerk-fan, og som viste at bandet også i 2003 var å regne med. Plata fikk også jevnt over god kritikk da det ble gitt ut, og det solgte brukbart. I Tyskland gikk det helt til topps, mens i Norge fikk Kraftwerk sin første plassering på VG-lista med en 18. plass.

  "Tour de France Soundtracks" fra 2003.

En verdensturne kalt "Minimum-Maximum" fulgte etter lanseringen. Alt de hadde med seg av 'instrumenter' var 4 Sony Vaio datamaskiner! noe som naturlig nok gjorde det lettere å forflytte seg rundt om i verden.

 Dette brakte bandet bl.a. til Norge 12. og 13. februar 2004, med to konserter.  Til jevnt over gode anmeldelser. I forkant av konsertene ble alle Kraftwerks plater vurdert pånytt i de norske avisene, med svært god omtale. Noe som sikkert førte til at flere fikk opp øynene for bandet. De gjorde hele 60 konserter på denne turneen, noe som var imponerende med tanke på at flere av medlemmene nærmet seg 60 år. 

I november 2003 deltok bandet live på på MTV Europe Music Award, der de framførte "Aerodynamik". Dette brakte bandet ut til svært mange ungdommer som nok ikke visste hva det var som stod på scenen. I fluoriserende drakter, som om de var fra rommet, og robotaktige bevegelser, gjorde Kraftwerk et sterkt inntrykk. Bandet hadde aldri tidligere opptrådt live på TV.

I 2004 ble de gamle albumene deres gitt ut pånytt i remasterede utgaver.

I 2005 var Kraftwerk ute med sitt første offisielle live-album noensinne, kalt "Minimum-Maximum". Den doble liveplata var spilt inn under konsertene de gjorde i inn i Warszawa, Moskva, Berlin, London, Budapest, Tallinn, Riga, Tokyo og San Francisco i 2004. Den stilfulle liveplata fikk strålende mottagelse både hos anmeldere og fans.

"Minimum-Maximum"

I 2006 kunne Kraftwerk glede sine norske fans med nyheten om at de planla å besøke Norge pånytt, med konserter i Grieghallen, Bergen den 7. august, og på Sentrum Scene i Oslo den 8. august. Det som nesten var mer overraskende var at bandet kun hadde booket 3 konserter for 2006, og to av dem fant altså sted i Norge. Kanskje var det de gode tilbakemeldingene de fikk fra publikum og media etter de forrige konsertene her som gjorde at de valgte å komme tilbake? 

Fansen kjente i hvert fall sin besøkelsestid, for begge konsertene ble solgt ut kort tid etter at billettene ble lagt ut for salg. 

I 2008 turnerte Kraftwerk i U.S.A. bl.a. med opptreden på Coachella Valley Music And Arts Festival. Deretter fulgte konserter i Irland, Polen, Ukraina, Australia og New Zealand. På disse konsertene var det Ralf Hütter, Henning Schmitz, Fritz Hilpert, og Stefan Pfaffe som utgjorde besetningen i Kraftwerk. Florian Schneider som hadde vært med siden av starten var ikke med på turneen. Og i januar 2009 ble det offisielt bekreftet at Florian ikke lenger var medlem av Kraftwerk. Fra bandets egen side: "Florian Schneider leaves Kraftwerk after a 40 years partnership with Ralph Hütter. This partnership has generated an incredible music and huge advances in music technology."

Florian Schneider

Med kun Ralf Hütter tilbake av de originale medlemmene av bandet, var det mange som spurte seg om det var noen poeng i at Kraftwerk fortsatte å eksistere.

I 2009 gjorde Kraftwerk tre konserter utenom det vanlige, da de opptrådte i Wolfsburg i Tyskland, Manchester, England, og Randers i Danmark. Publikum fikk utdelt 3D-brillet idet de gikk inn i salen, og deretter kunne glede seg over å se et multimediashow i 3D gjennom konserten. Under Manchester-konserten hadde de i tillegg hyret inn 4 syklister som syklet rundt på en velodrom mens Kraftwerk framførte "Tour de France".

I årene som fulgte gjorde Kraftwerk både enkeltkonserter og turneer der flere av dem ble gjort med 3D effekter. I mars 2012 opptrådte Kraftwerk på Ultra Music Festival i Miami. Konserten gikk over hele 8! dager, der de i løpet av dagene framførte alle Kraftwerks 8 studioalbum. Ønsket var å sette fokus på CD-boksen "The Catalogue" som var gitt ut like i forkant der bandets 8 studioalbum var gitt ut pånytt i remastret utgave, med fyldig info om hver innspilling.

I mars 2013 fikk Kraftwerk oppmerksomhet i tyske og britiske aviser, og norske VG, da det ble kjent at de ikke fikk lov til å opptre på festivalen Beijing Strawberry i Kina, enda de var invitert av arrangøren. Årsaken var at kinesiske myndigheter satte foten ned for tyskernes opptreden i landet etter at Kraftwerk hadde planer om å opptre på støttekonserten for Tibet i 1998 - en konsert som det ikke ble noe ut av.