Lloyd Cole: Født 31. januar 1961, Buxton, Derbyshire, England

Lawrence Donegan: Født 13. juli 1961, Skottland

Blair Cowan: Født ?, Skottland

Neil Clark: Født ?, Skottland

Stephen Irvine: Født ?, Skottland

Fra det tilsynelatende store intet kom Lloyd Cole & the Commotions i 1984 opp med det kritikerroste albumet "Rattlesnakes". I en tid der den synthbaserte musikken dominerte listene var det befriende å høre bandets enkle gitarrock, der den gode melodien og de intelligente tekstene stod i fokus. "Rattlesnakes" har i ettertid gått inn i musikkhistorien som en av de store utgivelsene. Salgsmessig gjorde bandet det bedre med de påfølgende albumene "Easy Pieces" (1985) og "Mainstream" (1987), selv om de ikke ble belønnet med den samme klassikerstatusen. 

Lloyd Cole var svært populære hos kritikerne, likefullt var det noen som mente at  sangene hans kun hadde to temaer: Skottland og hans eks kjærester. En påstand som hadde et snev av sannhet i seg.

Allerede i 1988 var historien om Lloyd Cole & the Commotions over. Kun 6 år etter at bandet ble dannet. Lloyd Cole som i sin tid hadde startet bandet, og som i dens levetid var hjernen, valgte da å gå solo. En solokarriere som ikke har blitt møtt med den samme interessen som utgivelsene med The Commotions oppnådde. 

Selv om mange av 80-talls bandene har fått en renessanse i det nye årtusenet, virker det som om Lloyd Cole & the Commotions har gått litt i glemmeboka.

Lloyd Cole vokste opp i Derbyshire i England, der han i ungdommen gikk på New Mills Grammar school. På skolen var han flink i matematikk, i tillegg til at han likte å spille fotball. Favorittlaget var Chelsea. Også musikk var en stor interesse for unge Lloyd. Den første plata han gikk til innkjøp av var "Electric Warrior" med Marc Bolan & T-Rex. Da han var 12 år gammel hadde han to ambisjoner. Det ene var å opptre på Top of the Pops. Mens det andre var å en dag bli funnet verdig til å pryde forsiden på musikkbladet NME. Et magasin han i ungdommen var svært opptatt av. Generelt hadde han på den tiden stor kunnskap om musikk. Han hevdet selv at han kjente til alle bra album som var gitt ut mellom 1970 og 1980. 

I college tiden spilte han i pønk bandet Vile Bodies. Da han ble eldre prøvde han seg på jusstudier ved universitetet i London, men mislyktes. 

Da foreldrene på den tiden bestemte seg for å flytte nordover til Skottland, valgte Lloyd å slenge seg med. Ikke minst av økonomiske årsaker. Faren som var sjåførlærer hadde fått seg en ny og bedre stilling i den skotske storbyen Glasgow. Lloyd fortsatte utdannelsen sin ved universitetet i Glasgow. Fagene han studerte var filosofi og engelsk. 

Møtet med Glasgow var en aha opplevelse for Lloyd. "Alle" på hans alder spilte i et eller annet band. Og "alle" hadde platekontrakt, eller var iferd med å signere en. De fleste mente i tillegg at de var det nye Velvet Underground, eller det nye Rolling Stones. Noe som ikke helt stemte med realitetene. Generelt var stemningen slik at man ikke ble regnet for noe om man ikke var med i et band. 

Lloyd Cole: "There was a lot going on. You would go to Nico's Bar in Sauchiehall Street and three-quarters of the people in there were either in bands or were artists or were trying to be architects. And nobody would speak to you if you weren't trying to do something like that. It was as simple as that. There was a very healthy peer pressure".

Lloyd Cole

Mens han studerte ved universitetet møtte han keyboardisten Blair Cowan. De to bestemte seg for å danne et band sammen. Litt etter fikk de med seg kunststudenten Neil Clark på gitar. Dermed var de i 1982 i gang som Lloyd Cole & the Commotions. For å konsentrere seg om bandet valgte Cole å avslutte skolegangen ved universitetet. 

 

	Neil Clark		Blair Cowan

Senere ble også trommeslageren Stephen Irvine og bassisten Lawrence Donegan med i bandet. Donegan som også studerte ved universitetet hadde på den tiden nettopp blitt sparket fra et annet kjent skotsk band, nemlig The Bluebells ("Young at heart").  Donegan har i ettertid sagt at bandet i starten prøvde å høres ut som Talking Heads. 

 

	Lawrence Donegan		Stephen Irvine

For å komme i gang lånte Lloyd 5000 kroner av faren sin. Penger som ble tilbakebetalt allerede etter 4 måneder. 

Pengene de lånte gikk til innkjøp av en Yamaha DX7 keyboard, en trommemaskin, og et portabelt studio. Låtene "Perfect Skin" og "Forest Fire" ble skrevet i løpet av en helg i kjelleren under en golfklubb der bandet bodde sammen.

Allerede her viste Lloyd et talent for låtskriving, og ikke minst interessante tekstlinjer. I løpet av tiden på universitetet hadde han fått bedre innsikt i det engelske språket, og de mulighetene det ga. Også filosofi timene hadde vekket nye tanker hos Lloyd, som kom til uttrykk i låtene han skrev. Lloyd Cole var av natur en tenker. Til tider bli for mye av det gode. Der han overromantiserte ting og hendelser utenfor fornuftige proposisjoner. Til tider drev han også med en destruktiv selvransakelse som var til skade både for ham og omgivelsene. Likefullt bidro dette til å gjøre tekstene han skrev til små malerier, med lyse og mørke farger. Eller små stillbilder, der de beskrev bestemte situasjoner på en spennende måte. Cole hentet også inspirasjon fra filmer og bøker, der man i låtene finner referanser til figurer som Norman Mailer, Grace Kelly, Eva Marie Saint, Joan Didion og Truman Capote.

Som så mange andre britiske artister på vei opp, fikk Lloyd Cole & the Commotions sjansen

til å opptre på legendariske Marquee Club. Her fra 1984 hvor de framførte låta

"Are you ready to be heartbroken?".

En demo ble spilt inn med basis i disse låtene. Og ikke lenge etter hadde de fått sin første platekontrakt, med Polydor. Noe som krevde at bandet flyttet til London. Dette syntes Cole ble tungt, ettersom kjæresten Elaine måtte bli igjen i Skottland der hun jobbet i en avis.

I juni 1984 ble bandets første singel gitt ut ("Perfect skin"). Og med skamros i musikkpressen ble dette en liten hit i Storbritannia med 26. plass på listene. Som produsent hadde de fått med seg Paul Hardiman. Noe bandet var svært fornøyd med da han ikke blandet seg for mye borti arbeidet de gjorde. Han produserte også debutalbumet deres. I forkant av innspillingen hadde Hardiman og bandet dratt til Shoreditch i Skottland for å prøve ut nye låter, og diskutere hvordan de ønsket plata. På denne tiden hadde de ikke skrevet flere låter enn at de måtte spille inn alt de hadde for å fylle opp plata. Lloyd Cole i Smash hits (september 1984): "We've recorded every song we've got. I even had to write three lyrics last week."

Bandet følte at selve innspillingen gikk svært greit, og at brikkene falt på plass av seg selv. Lawrence Donegan: "I remember thinking: is this how easy it is to make a great record?". Da de spilte inn låta "Are you ready to be heartbroken", var det nesten så de begynte å gråte. Så vakkert var det.

Hardiman hadde på den tiden nettopp produsert The Thes kritikerroste album "Soul Mining". Senere hadde han suksess som produsent for Chris de Burgh, bla. på hans "The Lady in red". Da Lloyd Cole og bandet skulle gi ut en spesialutgave av "Rattlesnakes" i forbindelse med at det var 20 år siden den ble gitt ut, forsøkte de å finne denne Hardiman for å få ham til å bidra med noen kommentarer til bookleten. Merkelig nok var han som sunket i jorda. Ingen visste hvor det var blitt av ham.

Fra videoen til "Perfect Skin".

Utseendemessig var det flere som så likhetstrekk mellom Lloyd Cole og 50-tallets ungdomsidoler. Mest pga. den tunge luggen til Lloyd. En lugg som på mange måter ble det visuelle kjennetegnet på både ham og bandet. 

I oktober kom albumet "Rattlesnakes" ut. Og igjen var det glimrende omtale i musikkpressen som løftet plata opp på listene. I Storbritannia ble det 13. plass på albumlisten, noe som ikke var sensasjonelt bra. Men med årene har albumet fortsette å selge, da den i kåring etter kåring figurerer som en av de beste albumene som noensinne er laget. I en stor kåring i New Musical Express (NME) kom plata på en 94. plass over de beste albumene. Mens i en kåring over de beste skotske albumene som er gitt ut, havnet plata på 11. plass. Lloyd Cole & the Commotions ble også sett på som et intellektuelt band etter denne platen. 

Lloyd Cole & the Commotions live på Goldsmith's college i 1984.

Lloyd Cole fikk sitt gjennombrudd i en tid der interessen for rett fram gitarrock økte i Storbritannia. Særlig i Skottland dukket det opp mange slike band. Der bass, gitar, trommer og vokal utgjorde basisen i lydbildet. Blant disse var Aztec Camera, Jesus & Mary Chain, The Proclaimers, Big Country og Orange Juice. Sammen med Lloyd Cole & the Commotions ble disse bandene yndlinger både hos platekjøpere og musikkritikere. Kritikerne sammenlignet Lloyd Cole med band som The Velvet Underground og The Byrds.

Selv mente Lloyd Cole at bandet hans hadde en misjon med å vise musikkbransjen hvordan god musikk skulle høres ut, og hvor dårlig de andre bandene var. Lloyd: "I feel our role is to point out just how bad other groups are. We show what can be done with a little thought." Cole framstod som rimelig kjepphøy på den tiden bandet slo gjennom. Han mente også at det ikke fantes andre band på den tiden som var like bra som dem. Nærmest kom The Smiths, som han likte godt. Men heller ikke de hadde de samme kvalitetene som Lloyd Cole & the Commotions. Cole: "If we'd been around in 1966 maybe we'd had some competition, but now...? The Smiths? I just think they're funny. They're my favourite group at the moment, but I don't regard them as competition."

Om Lloyd Cole & the Commotions var populære i hjemlandet, solgte de ikke så mange plater ellers i Europa eller i U.S.A. Uten at det plaget Lloyd Cole nevneverdig. Lloyd Cole: "I'd be overjoyed If I had hits in this country (UK), but I wouldn't give a damn about Bulgaria" Seriously, If we were to be popular here we wouldn't need to be popular in places like America. It'd be nice, but I don't want it enough to have to work for it."

Dette synes endret seg tydeligvis med årene. Med årene flyttet han til U.S.A. og han gjorde konserter på steder langt unna England, slik som Steinkjer, Norge i 2007 (webmaster).

Høsten 1984 ble også de vakre låtene "Forest Fire" og "Rattlesnakes" gitt ut på singel. Uten at noen av de nådde opp på de britiske listene. 

Videoen til "Forest Fire".

I 1985 var de i studio for å spille inn oppfølgeren til "Rattlesnakes". Og etter all skamrosen plata mottok, var forventningene skyhøye. 

Som produsenter hadde denne gangen fått med seg Madness faste produsenter Alan Winstanley og Clive Langer. Dyktige produsenter som var kjent for iørefallende arrangement. Noe som hadde bidratt til å føre Madness høyt opp på listene. Og med de to til å styre produksjonen ble "Easy Pieces" en vakker plate, med flotte låter som "Lost weekend", "Rich" og "Brand new friend". Bruken av blåsere og strykerarrangement ble nye elementer på bandets låter. Strykerarrangementene var det Anne Dudley som var ansvarlig for. Hun hadde tidligere gjort lignende på plater med ABC, Frankie goes to Hollywood og Art of Noise .

Dessverre hadde ikke plata den samme intellektuelle dybden som "Rattlesnakes". Denne gangen prøvde Cole å mikse religiøse dogmer inn i tekstene sine. Muligens inspirert av Violent Femmes som hadde hatt suksess med en slik vinkling tidligere.

I september 1985 ble "Brand new friend" gitt ut som første singel fra "Easy Pieces". Og det ble rakst en populær låt i musikkanalene både på TV og i radio. Med sin Temptations lignende koring hadde låta klare referanser til amerikansk Motown soul. I Storbritannia ble det en grei 19. plass.

Fra videoen til "Brand New Friend".

Like etter ble også "Lost Weekend" gitt ut på singel. Til kritikerne og publikums store glede. Mange sammenlignet her Lloyd Cole med klassiske popband som Herman's Hermits og The Hollies.  "Lost Weekend" er en gitarbasert poplåt man lett blir i godt humør av. I Storbritannia nådde den 17. plass i november 1985.

Samme måned ble også albumet "Easy Pieces" gitt ut. De fleste kritikerne likte plata, men hadde problemer med å gi den samme klassikerstatus som "Rattlesnakes" så raskt hadde blitt tildelt. Likefullt ble plata en kommersiell suksess i Storbritannia. 5. plass på albumlistene var noe bandet kunne si seg godt fornøyd med. Likefullt begynte det å murre innad i bandet pga. den musikalske retningen de nå hadde tatt, med mer mainstream popmusikk. Lawrence Donegan har i ettertid omtalt plata i lite foredelaktige ordelag. 

Etter plateutgivelsen reiste bandet rundt og promoterte plata, samtidig som de holdt mange konserter både i Europa og U.S.A. I Amerika gjorde de flere forsøk på å skape interesse for bandet uten at det hjalp. De klarte aldri å få noen plate inn på topp 200 på Billboard. 

I januar 1986 ble "Cut me Down" gitt ut som 3. singel fra albumet, med 38. plass som resultat.

"Cut me Down"

Etter å ha gjort unna turnevirksomheten dro bandet igjen i studio for å spille inn det som skulle bli deres siste album sammen. Allerede før de gikk i studio følte de at noe av den gode kjemien de hadde hatt sammen var borte. Likefullt ønsket de å gjøre det beste ut av det på albumet "Mainstream". Plata var produsert av popprodusenten Ian Stanley (Tears for Fears, a-ha, Howard Jones, Propaganda m.m.). Også Chris Hughes (Tears for Fears m.m.) og Tracey Thorn  (Everything but the Girl) deltok på plata.

Selv om tittelen på plata indikerer at dette skulle være noe for enhver, var det i realiteten et steg bort fra det mainstream lydbildet de hadde på "Easy Pieces". Istedet dykket Cole dypere ned i sin selvransakelse og depressive tanker. Noe som gjorde plata til en litt dyster affære, selv om det fortsatt umiskjennelig var Lloyd Cole. Lydbildet var også tynnere og mer monotont. Men hadde absolutt sine øyeblikk, slik som de foregående platene. Noe også kritikerne bemerket. Og de fleste var enig om at "Hey Rusty" var noe av det beste bandet hadde laget. Med referanser til de mer stemningsfulle låtene til U2 og Bruce Springsteen. Også den Byrds inspirerte "Jennifer she Said" ble framhevet som en fin låt. 

I hele tatt etterlyste man mer humør i låtene, noe "Easy Pieces" hadde så mye av.

Førstesingelen "My Bag" var representativ for lydbildet på plata. Den ble gitt ut i november 1987, uten å nå opp på de britiske topp 40 listene. Bedre gikk det med albumet "Mainstream" da det ble gitt ut like etter. Til tross for litt lunkne kritiker og mangel på hitlåter til å promotere albumet, nådde "Mainstream" en fin 9. plass på de britiske listene.

Underveis i innspillingen av plata hadde Cole og co. bestemt seg for å avslutte samarbeidet. Likefullt valgte de å stå løpet ut. Gjøre ferdig platen, promotere den, og så avslutte med en turne. Dvs. Blair Cowan valgte å hoppe av før turneen pga. sine astma plager. Cowan var også møkk lei av bandet.

Derimot var både Clark og Irvine motivert av å fortsette som Lloyd Cole & the Commotions. Dette ble imidlertid stanset av Lloyd Cole som ikke hadde noen planer om det. Han ønsket heller å fortsette som soloartist. Bandet avsluttet på en verdig måte med en konsert på Wembley stadion.

Lloyd Cole & the Commotions: 1982-1988.

3 uker senere satt Lawrence Donegan på skolebenken for å utdanne seg til journalist. Lloyd Cole valgte å dra til U.S.A. for å komme bort fra London og England. Tanken var at han skulle ta seg et halvt års sabbat der borte. Men han endte opp med å bosette seg der, først og fremst fordi han traff kona Beth der. De fikk to barn sammen, noe som vanskeligjorde tilbakeflytting til England.

Likefullt har Cole mange ganger savnet gamlelandet. Og kunne godt tenkt seg å bo i Nord Wales. Cole: "If I could live anywhere I'd live in North Wales. I'd like to live by the sea where there are no insects. Or maybe Whitby. It's beautiful there. I guess when you don't live where you're from, it makes you more aware of who you are and what you've left behind. I don't really so much miss the place as the weather. And the politics. I know Blair's in trouble and I'm glad about it but at least there's a debate here".

Den første tiden i U.S.A. var for Coles del preget av vill festing og rot med økonomien, men etter hvert ble han voksen og fikk orden på ting. Istedet for festing fikk Cole en lidenskapelig interesse for golf. Interessen er så stor at han flere ganger har vurdert å kutte ut musikken for å drive med golf på heltid. Han har også vurdert å gi ut en bok om golf. Etter hvert bosatte han seg i en landsby i Massachusetts. Her fikk han seg et hus med hage, som hans sønn kunne leke i. En sønn som med årene fikk stor interesse for gitarspilling, til farens store glede.

I New York hvor Cole også tilbrakte mye tid, kom han i kontakt med musikerne Fred Maher (ex. Scritti Politti), Robert Quine og Matthew Sweet. Og med hjelp fra de spilte Cole inn sitt første soloalbum i 1990 kalt "Lloyd Cole". Den ble en brukbar suksess i hjemlandet med 11. plass på albumlisten. Også "Don't get weird on me Babe" fra 1991 ble en bra plate salgsmessig med 21. plass i Storbritannia. I årenes løp har Cole gitt ut en lang rekke plater, der han har samarbeidet med dyktige musikere. Likefullt har han funnet plass til både Neil Clark og Blair Cowan fra The Commotions på flere av sine utgivelser. Noe som har bidratt til rykter om en gjenforening av 80-talls bandet. 

Lloyd Coles soloutgivelser :

 

Lloyd Cole	Don't get weird on me Babe	Bad Vibes	Love Story	The Negatives
Etc.	Plastic Wood	Music in a Foreign Language	Anti Depressant	Cleaning Out the Ashtrays
Broken Record

Blair Cowan har ellers også bidratt på plater med Del Amitri og Paul Quinn & the Independent group. Mens Neil Clark i tillegg til Coles plater har jobbet som webdesigner, og laget musikk for film og Tv i tiden etter LC & TC. 

Lawrence Donegan som satte seg på skolebenken fikk seg etter hvert jobb i avisene The Observer og The Guardian som journalist. Noe han trives godt med. 

Trommeslageren Stephen Irvine bidro på album med artister som Etienne Daho, Sylvie Vartan og Sarah Cracknell. I tillegg til at han har jobbet som manager for rockebandet Cherry Falls.

Selv om Lloyd Cole & the Commotions virker litt glemt i nyere tid, har samleplater med bandet gjort det brukbart i Storbritannia. "1984-1989" som ble gitt ut i 1989 nådde en sterk 14. plass, mens "Collection" fra 1999 nådde 24. plass. Sistnevnte samleplate inneholdt også det beste fra Coles soloplater.

Og i 2004 var det 20 år siden bandets store utgivelse "Rattlesnakes", ble gitt ut. Og i den forbindelse ble det gitt ut en spesialutgave av klassikeren der man i tillegg til de opprinnelige låtene fikk B-sider og live opptak på bonus cdèn som var med. I tilegg var lyden på plata forbedret. Og det var lagt ved kommentarer fra folkene som hadde vært involvert i innspillingen av plata. Med unntak av produsent Paul Hardiman som bandet ikke fant fram til da kommentarene skulle skrives.

Deluxe utgaven av 

"Rattlesnakes" fra 2004.

Et fint samleobjekt for gamle og nye fans. I den forbindelse ble også de 5 opprinnelige medlemmene samlet for å gjøre en mindre turne i England og Irland. 

I utgangspunktet var de imot å gjøre en slik reunion turne, da de mente det stort sett var avdanka band med gamle menn som gjorde slikt. Men lysten til å spille de gamle låtene ble for sterk. Så de lot seg overtale til å samles, for første gang siden 1989. Og gjensynet med hverandre ble både hyggelig og litt komisk da de møttes i et spillelokale i Glasgow i slutten av september 2004. For siden 1989 hadde de naturlig nok endret utseende endel. Stephen Irvine hadde blitt mye tynnere siden sist, mens Blair Cowan så gammel ut. Neil Clark var like kul som han hadde vært på 80-tallet, mens Lloyd hadde beholdt den berømte luggen sin, bortsett fra at den var blitt grånet.

Etter å ha øvd sammen i 16 dager, torde de å opptre foran familie og venner på en bar i Glasgow kalt Bunker. Blant disse vennene var medlemmer av band som Del Amitri, The Bluebells og Hipsway. 

Denne prøvekonserten gikk bra, likevel dro de tilbake til øvingslokalet for å terpe mer på låtene de skulle framføre på turneen. Foruten å spille gamle låter, brukte de også noe av tiden til å spille golf. Lloyd Cole viste seg ikke uventet å være i en annen klasse enn de andre.

Den første konserten ble holdt på Vicar Street i Dublin, Irland den 10. oktober 2004. Deretter fulgte konserter i Glasgow, Manchester og London (Hammersmith). Samtlige konserter på miniturneen var utsolgt. 

Lloyd Cole & the Commotions på gjenforenings turne. Her er fra deres

konsert på Apollo, London den 15. oktober 2004.

Etter at turneen var over, dro de 5 hvert til sitt. Uten at det ble lagt planer om noe nytt Lloyd Cole & the Commotions album. I 2006 kom istedet Lloyd Coles soloalbum "Anti Depressant", der også Neil Clark deltok.

For norske fans ble det en mulighet til å høre Cole spille noen av sine gamle hits når han opptrådte på John Dee i Oslo den 7. oktober 2006. Også Commotions mann Neil Clark fulgte Cole den kvelden. I august 2007 var han tilbake i Norge, da han opptrådte på Steinkjer festivalen i Trøndelag. Denne gang var han alene på scenen med sin gitar. Av økonomiske årsaker, og fordi han liker det.

Både "Rattlesnakes" status som klassiker, deres suksessrike gjenforeningsturne viser at bandet har en høy stjerne hos mange. Selv om de ikke lenger nevnes så ofte blant musikkinteresserte. Bandet Camera Obscura laget en litt original tribute til bandet med låta "Lloyd, I'm ready to be heartbroken". Som et svar til bandets 1984 hit "Are you ready to be heartbroken?". Noe Cole sikkert satte pris på.