|
Microdisney
er et irsk 80-talls band som av og til blir nevnt når man
snakker om den gitarbaserte popen som gjorde seg gjeldende på
midten av 80-tallet. Fram til da var det synthbandene som
hadde fått størst oppmerksomhet. Hovedeksponenten for denne
nye bølgen var The
Smiths. Debutalbumet deres nådde 2. plass
på de britiske listene i 1984. Også band som Jesus & Mary
Chain, Echo & the Bunnymen,
Lloyd Cole & the Commotions
og Aztec Camera hadde suksess med sine enkle arrangementer, der
den gode melodien stod i fokus. Mange av gitarbandene som ble
populære hadde gitt ut platene sine på uavhengige selskaper.
Noe som også var et nytt fenomen på den tiden.
Microdisney hadde mange
likhetstrekk med disse bandene, men de oppnådde aldri det samme
platesalget. Kanskje var de litt for utydelig i sitt musikalske
uttrykk, der de flere ganger hørtes ut som et rett fram popband.
Og muligens var ikke budskapene i låtene slik kritikerne likte
å høre. Bla. fikk de mange imot seg pga. teksten i "Singer's
Hampstead Home", der de gjorde en litt ondsinnet omtale av
Boy George. Og kanskje ble det feil at de ga ut platene sine på
giganten Virgin records, istedet for et lite selskap som holdt
til i en kjeller i Dublins bakgater. Noe som muligens ville
passet potensielle platekjøpere bedre.
Uansett gikk bandet lei av
motgangen etter 8 år og 5 studioalbum sammen. Så i 1988 gikk
bandets hovedpersoner Cathal Coughlan og
Sean O'Hagan hvert til
sitt, og dannet henholdsvis Fatima Mansions
og High Lamas. To
band som opplevde større suksess enn det Microdisney oppnådde.
Bandet gjorde seg også kjent
for sin bruk av ironi i tekster og titler. Noe Microdisney
navnet er et eksempel på. Utenforstående kunne nok tro at
bandet var inspirert av Disneys verden
av musikk og figurer, men det var de overhodet ikke.
Sean O'Hagan var fra Luton i
England, som sønn av 1. generasjons innvandrer fra Irland. I Luton
bodde familien i et område dominert av katolske irer. Han sluttet på
skolen som 15 åring. Og etter å ha prøvd seg som arbeider ved
ulike fabrikker, dro han på loffetur rundt om i Europa. Da han
kom hjem hadde familien bestemt seg for å flytte tilbake til
Irland og Cork. I
en tid der byen opplevde en depresjon med stor arbeidsledighet
og fattigdom.
I 1980 traff han Cathal Coughlan på en fest.
Også han var fra Cork, der han bodde i en småby noen mil
utenfor Cork. Etter å ha drukket seg sanseløs
full, ble de enig om å danne et band. De møttes dagen
etter for å jamme litt sammen. Sean laget støyende lyder på
sin gitar, mens Cathal sang ut sin selvskrevne poesi.
Cathal hadde i ungdommen hatt
planer om å studere medisin, men møtet med narkotika gjorde at han
hadde endret sitt syn på livet. I stedet ble han mer opptatt av musikk og
litteratur. Han fant trøst i musikken til Kerouac og
Patti Smith. Faren hans likte verken musikken eller det faktum at
sønnen ikke kom til å bli lege. Noe som gjorde forholdet
mellom de to vanskelig.
Cathal og Sean lekte seg med
musikken i noen måneder før de dro ut og gjorde spillejobber
på barer i Cork. Musikken de spilte var R&B inspirert. Mye
var selvlaget, ikke minst Seans tekster som på denne tiden
stort sett omhandlet religiøse temaer. Det var først i 1981 at
de ble mer målrettet, med et ønske om å slå gjennom som
band. På den tiden var de inspirert av The Fall og
The Pop
group.
Parallelt med at de utviklet
seg som musikere, hadde de sivile jobber ved siden av. Sean som
kvalitetskontrollør ved en togfabrikk, og Cathal som prosjekt
ansvarlig for en bok kalt "Sex among the subnormally
Intelligent".
Cathal
og Sean. Sin første innspilling sammen
gjorde de to i en nedlagt gymsal i Dublin i februar 1982. Låta
het "Fiction Land", og til å hjelpe seg hadde de
en Dave
Freeley. Inspirert av dette dro de tilbake til Cork for å
lage flere låter. Ikke lenge etter var de tilbake i
den nedlagte gymsalen. I tillegg til Freeley, fikk de også med
seg en Terry Croomer. Sammen spilte de inn
"Love your
enemies", "Helicopter of the holy ghost"
og
"Hello Rascals". "Helicopter" viste bandets
evne til å kombinere Coughlans tekster med tema som omhandlet
den katolske kirke, og O'Hagans talent for å skrive gode
melodier.
De to sistnevnte låtene ble gitt ut
på singel i 1982 ved hjelp av vennen Gareth
Ryan. Sistnevnte hadde nettopp
startet selskapet Kabuki records I London, England.
Denne singelen brukte de til
å promotere bandet, ved å gi den til innflytelsesrike folk i
musikkbransjen. Deretter dro tilbake til hjembyen Cork for å
skape blest rundt bandet også der. Bla. opptrådte de på et utendørsteater slik at folk kunne få høre dem.
Bandet bestod også av andre
musikere i denne perioden. Men det var først da de fikk med seg
Mick Lynch på bass, og Robert Mackahey på trommer at de fikk
en besetning som holdt sammen i en lengre periode.
Deretter gikk turen igjen til
Dublin for å spille inn låter. Med seg hadde de også
fått en fiolinist og en kvinnelig sanger. Gymsalen var stengt,
så de måtte ta til takke med et studio som normalt ble brukt
til å spille inn radioreklamer. Resultatet ble "Pink
Skinned Man", som var ment som en hyllest til middelklassens
daglige slit. Et slit de selv hadde følt på kroppen. Selv om
de var fornøyd med resultatet, ble låta mikset to ganger til
før de anså seg som ferdig. Den ble gitt ut på singel i april
1983 på Kabuki records. I tiden før låta ble gitt ut på
singel, låste de seg inn i et mørkt rom i Cork for å skrive
sanger. Resultatet ble bla. "Michael Murphy",
"Pretoria Quickstep" og "Patrick Moore says you
can't sleep here".
I august 1983 fikk de også æren av å opptre
hos John Peel på BBC med "Pink Skinned Man". Peel
hadde latt seg begeistre av låta, og ville ha bandet til å
komme over til England for å spille den i hans program. De
framførte også "Sleepless", "Moon", "Sun"
og "Before famine" i samme program.
Dette
ble starten på et langvarig opphold i England for Sean og Cathal. For Cathal
kom flyttingen til England på et bra tidspunkt, da han var møkk
lei av livet i Cork. Han følte han hadde gjort alt det som var
mulig å gjøre i byen, og på slutten kjedet han seg. Han hadde
derfor begynt å gjøre negative ting for å skape spenning. Han har omtalt seg selv som
veldig uærlig på denne tiden.
På samme tid som de begynte
å få fotfeste i England, vant Margaret Thatchet valget, noe
som ga henne en ny periode som statsminister i England. Følgene
av hennes politikk gikk sterkt inn på medlemmene av bandet.
Sean O'Hagan uttrykte det så sterkt som at han med hennes
valgseier mistet troen på den engelske rase. Uansett dannet
Thatchers politikk grunnlag for mange av Microdisneys tekster i
årene som fulgte.
|
 |
|
 |
|
Sean
O'Hagan |
|
Cathal Coughlan |
i 1984 fikk bandet
platekontrakt med Blanco Y Negro. En plateinnspilling ble også
finansiert av selskapet, men da plata skulle gis ut, valgte de
å trekke seg fra avtalen. Noe som gjorde Cathal og Sean
forvirret og lei. Men like etter kom det ettervert sagnomsuste
selskapet Rough Trade på banen, og overtok avtalen Blanco Y
Negro hadde hatt med bandet. Rough Trade var et uavhengig selskap
som på den tiden hadde The Smiths og Stiff Little fingers i
stallen. Generelt hadde Cathal og Sean lite til overs for
folk som jobbet i musikkbransjen. Noe som bidro til at de
ettervert ble
sett på som vanskelig å samarbeide med.
Microdisney fikk også nye medlemmer i
bandet på denne tiden, i form av
Ed Flesh og Tom Fenner. Disse to erstattet Lynch og Makahey.
I 1984 ga de også ut sitt
debutalbum, med den ironiske tittelen "Everybody is
fantastic". Plata var pakket inn i en sjokolade
eske, som for å understreke ironien. Coverbildet viste en
storby i vakker silhuett.
Plata viste et band som musikalsk var inspirert
av artister som Steely Dan, The Walker Brothers, The Byrds, The
Beach Boys, i tillegg til den irske musikktradisjonen. Likefullt
hadde de allerede her utviklet sin egen stil, der man fornemmet
den grå og triste stemningen bandet på mange måter ble kjent
for. Høydepunktene var
"Come On Over And Cry", "Before Famine",
"Dreaming Drains" og "Everybody Is Dead". Mange musikkritikere trykket
plata til sitt bryst da den kom ut. Men noen salgsuksess ble den
ikke.
I januar 1984 var Microdisney
igjen på besøk hos John Peel, der de framførte
"Dreaming drains", "A friend with a big
mouth" "Teddy dogs" og "Loftholdingswood".
De gjorde også mange
liveopptredener i 1984. Bla. med det mer hitorienterte bandet Talk
Talk. Selv om mange beskyldte bandet for å gi blaffen i
publikum, ble opptredene en fin mulighet for bandet til å
perfeksjonere lydbildet. De fikk også med seg Nick Montgomery på keyboard.
Og Cathal som fram til da hadde vært tangent mann i bandet,
fikk med dette mulighet til å bevege seg mer på scenen, slik
at han kunne han tettere kontakt med publikum.
Montgomery hadde først hørt
om Microdisney gjennom vennen Jon. Denne Jon kjente også Cathal,
og anbefalte Montogomery å komme til London for å treffe ham
og bandet. Med på veien fikk Montgomery en kopi av debutplata
"Everybody is fantastic". Han likte musikken,
og han fant tonen med Cathal da de omsider møttes. Montgomery
hadde bakgrunn fra pønkbandet Dangerous Nonsense, så det tok
litt tid før han kom inn i den mer melodiøse stilen til
Microdisney. Sin første opptreden sammen bandet hadde han i
Bath, en uke etter at de første gang traff hverandre.
I 1984 ga bandet ut albumet "We hate you south
african bastards". Dette var ikke noe skikkelig
studioalbum, men heller en samling av ikke utgitte låter. Samt
bandets første låter "Michael Murphy" og "Patrick
Moore says you can't sleep here". Plata markerte seg
til en viss grad på indie listene. Likefullt virket det
som en litt unødvendig plate å gi ut, da den ikke viste bandet
slike de var i 1984. Årsaken til at den ble gitt ut var at
bandet trengte penger til å kjøpe instrumenter for. Den
provoserende tittelen var bandets uttrykk for den harme de
følte i forhold til apartheid styret i Sør - Afrika.
10.
oktober 1984 gjorde bandet
en ny opptreden hos John Peel, der de presenterte nytt
materiale, med låtene "Genius", "Horse
overboard", "464" og "Goodbye
it's
1987". "464" ble også å finne på EPen "In the world"
fra april 1985.
Etter å ha spilt inn noen nye
låter til det neste albumet, dro bandet ut på en ny turne. Denne gang til mellom Europa. Men turneen ble ikke noen suksess
for bandet, så da de kom tilbake til England var de deprimert
og drittlei. Under en konsert gjorde Cathal seg bemerket
ved å slå mikrofonen i hodet sitt flere ganger, helt til han
begynte å blø.
Deretter tok de en
seksmåneders pause hvor de gjorde svært lite. Pengemangel
gjorde at de heller ikke hadde så mye fornuftig å bruke tiden til.
Bandet begynte å miste troen på den alternative musikkscenen,
pga. dens begrensninger. Ikke minst økonomisk. Sean: "The
alternative scene is daft, and believe me, we've seen it from
every angle, it's mainly music for students who'll follow
marginal or so-called 'left--field' bands for two or three years
then move on to something else".
Så da de skulle gi ut en ny
plate, valgte de gjøre det med større påvirkning fra 60 -
tallets Motown pop. "The Clock comes down the stairs"
fra november 1985 var en fin samling sanger, der de blandet det
melodiøse med bitende tekster som traff lytteren dypt i
hjertet. Slik som i den glimrende "Birthday Girl". En
låt som ble gitt ut som singel i oktober 1985. Også "Genius" hadde
en tekst som kunne skremme en sart sjel: ""You're a
genius, you're a giant, you're a prince, you are the Pope, the
things you feel are just a joke, so burn, burn, burn!".
Også platecoveret med det deprimerende synet av endeløse
toglinjer og triste forstadshus, ga lytteren et forvarsel om at
plata ikke handlet om de lysere sider av livet, selv om
stemningen i låtene kunne gi andre assosiasjoner. Cathal mener
selv plata er et uttrykk for de syke tankene han slet med under
innspillingen av plata. Cathal: "At the time we made 'Clock
comes down the stairs', I was pretty much insane."
Man kunne høre inspirasjon
fra amerikansk country og The Beach Boys på plata. I tillegg
gjorde bruken av strykere sitt til at plata fikk et mer vennlig
preg, som gjorde den lettere tilgjengelig for platekjøperne enn
de foregående platene hadde vært.
 
Cathal
og Microdisney på et TV show der de framførte "Birthday
Girl". Den gikk til topps på Indie
listene da den ble gitt ut. Og nådde nesten topp 50 på de
britiske album listene. Musikkjournalistene hyllet plata som et
mesterverk. Og mange har i årene etter trukket fram plata som
en av de beste som ble gitt ut på 80-tallet. Magasinet
Record Mirror hadde plata på topp
10 over de beste albumene fra 1985.
Rough Trade som av bandet ble
beskyldt for å bruke pengene sine på promotering av The
Smiths, gjorde en hederlig innsats for å markedsføre "The
Clock comes down the stairs". Bla. satte de inn en helsides
annonse i flere av de store musikkavisene.
I et intervju som ble gjort
med Sean i 1985 fortalte han om de store ambisjonene bandet
hadde, der de ønsket å bli store i Amerika. Dessverre fikk
bandet aldri noen plassering på de amerikanske listene i sin
levetid. Han ønsket også å bli sett på som et musikalsk
forbilde, der andre musikere ble influert av ham.
Med den relative suksessen til
"The clock comes down the stairs" gikk bandet framtiden lyst i
møte. I 1986 fikk de en ny keyboardist i bandet. Da det
tidligere Darts medlemmet James Compton ble med. Han ble en
viktig bidragsyter, da han var svært dyktig på keyboard, i
tillegg til at han var en showmann som fant på mye morsomt når
bandet stod på scenen.
James
Compton Et bevis på at bandet var
iferd med å bli lagt merke til, var det at det store
plateselskapet Virgin fattet interesse for Microdisney, og skrev
kontrakt med dem i 1986. Bandet var som nevnt lei av den
alternative scenen, og hadde ikke noe imot å havne på
selskapet som 10 år tidligere hadde gitt The Sex Pistols
platekontrakt. Sean og co. håpet at et større plateselskap
lettere kunne gi dem den promoteringen og hjelpen de
trengte, da de var lei av Rough trades begrensede markedsføring.
Det ga dem også et økonomisk
pusterom slik at de kunne konsentrere seg om det neste albumet
uten å tenke på om de hadde penger til mat og husleien. De
gjorde heller ikke så mange konserter som de hadde gjort året
før.
I januar 1987 kunne de
presentere resultatet av den nye og bedre arbeidssituasjonen. Da
den Lenny Kaye produserte
"Crooked Mile" platen ble gitt ut. På samme tid ble den
glimrende "Town to Town" gitt ut på singel. Den
nådde topp 50 på de engelske singellistene. Mange av låtene
på plata var kjent for de som hadde hørt dem opptre på Peel
Sessions i desember 1985, hvor "Town
To Town", "Bullwhip Road", "People Just Want To Dream" og
"Begging Bowl" ble presentert.
Nå som de var på et større
selskap kunne de ikke lenge glede seg over høye plasseringer
på Indie listene. Men plata markerte seg på andre måter. Der
den ble kåret til beste popplate på "Saturday
superstore". Noe som ga dem muligheten til å opptre på
Tom O'Connor show med materiale fra plata. Virgin var på samme
tid flink til å skaffe bandet publisitet i pressen.
Alt virket rosenrødt.
Problemet var bare det at "Crooked Mile" ikke var den
plata bandet hadde håpet å lage. Også fansen vendte tommelen
ned for den. Lydbildet var for polert og kjedelig. De gode
melodiene, som tross alt var der, var pakket inn i en hip
produksjon som ikke passet bandet. Både Virgin og bandet
ønsket at dette skulle bli en kommersiell suksess, og på veien
gikk dette utover den kunstneriske kvaliteten. Den intense ektefølte måten
de framstod på tidligere, virket litt utvisket
her. En skjebne de etter manges mening delte med band som Lloyd
Cole & the Commotions, The Fall, Aztec Camera og Prefab
Sprout. Band som tidligere på 80-tallet hadde laget mer rett
fram rock med et større engasjement. Likefullt var det også
kritikere som hyllet plata, slik som magasinet Record Mirror: "Overall "Crooked Mile" is a thoughtful, precise record that
serves as the prefect foil to the band's wilder live performance.
At Microdisney var favorittbandet til han som vurderte plata,
kan muligens hatt betydning."
Tekstene på "Crooked
Mile" hadde fortsatt det politiske preget, i låter som
"People just want to dream", "Town to Town",
"Bullwhip Road" og "Hey Hey Sam". Her tok de
for seg temaer som krig og korrupte diktatorer. "Town to
town" handlet om livet etter atombomben. Cathal: "It
describes the futility (unyttighet) of trying to lead a normal
life when you know it's probably going to end in a fairly short
space of time."
Heller ikke bandet selv var
fornøyd med lydbildet på plata. Sean: "it sounded like it was
recorded in 1973, and that's bad". Det skuffende lydbildet
på plata gikk utover Microdisneys forhold til Virgin.
En promoteringsturne i 1987
rant ut i ingenting. Og mismotet som tidligere hadde preget Sean
og Cathal, kom igjen snikende. På en måte var det positivt, da
de gikk igang med innspillingen av albumet "39 minutes".
De ga mer blaffen, og brydde seg ikke om å lage en plate som
hadde kommersielt potensiale. På plata hadde de også fått med
seg en ny bassist i Steve Pregnant.
I juli 1987 gjorde bandet sin 5. og
siste opptreden hos John Peel, der de spilte låtene
"Armadillo Man", "Half A Day", "Soul Boy"
og "And He Descended Into Hell".
Den
legendariske radiomannen John Peel hadde stor sans for
Microdisney.
Høsten 1987 fikk folk høre
resultatet av de siste innspillingene, da "Singer's
Hampstead home" ble gitt ut på singel. En låt som etter
de flestes mening er det fineste øyeblikket i historien om
Microdisney. Her kombinerte de sine røtter innen Motown og folk
med en flott produksjon. Med singelutgivelsen fikk bandet sin
største hit noensinne, der den ble spilt på musikkanaler i
mange land. En stemningsfull video ble også laget til låta, med
bandet plassert i en liten trehytte dypt inne i skogen. Denne
ble spilt endel bla. på Super Channel
(webmaster fikk sitt
første møte med bandet gjennom denne videoen).
Likefullt fikk singelen mest
oppmerksomhet pga. teksten, som mange mente var et ondsinnet
angrep på popstjernen Boy George. Selv mente bandet at låta
handlet om businessen som hadde skapt ham. Der popstjerner
selger sjelen sin for å oppnå suksess. Cathal: "it's
not really about him. It's just how lame Pop Stars have come to
be, as a rule. There are a few careerists who'll do anything for
publicity- they don't give a shit what kind of record they make
as long as it sells".
Generelt var det ment som et angrep på
platebransjen. Men Virgin følte låta som et angrep på seg, og
ikke minst på selskapets gullkalv Boy George. Noen hevder at
Microdisney ble sparket ut av Virgin pga. denne låta.
I februar 1988 ble "Gale
Force Wind" gitt ut som 2. singel fra det kommende albumet.
Og den anthem lignende låta som omhandlet klasseskillene i
Storbritannia ble nok en fulltreffer fra Sean og co. Dessverre
skulle det ettervert vise seg at dette kom til å bli den siste
singelen bandet ga ut.
I mars 1988 kom albumet
"39 minutes", og mange av de positive elementene man
hadde hørt på de foregående platene, ble samlet her. Gode iørefallende melodier, med et behagelig
arrangement. Uten at det noe sted ble for glatt eller
kommersialisert . Plata hadde stor spennvidde musikalsk, alt
holdt sammen av Cathals indignerte stemme, der han kaster sine
anklager mot de som han mente fortjente det. Sånn sett ble
plata en fusjon mellom det harde og det myke.
Egentlig hadde de tenkt å
kalle plata "Microdisney are shit". Da de følte det
var ordene mange i plateselskapet deres hadde lyst til å si til
dem,
men ikke torde. Senere fikk de også trykket opp skjorter hvor
"Microdisney are shit" stod skrevet på ryggen.
Platebransjen fikk
gjennomgå i "Singer's Hampstead home", klesindustrien
i "United colours (of Benetton)", og den amerikanske
filmindustrien i "Herr director". Ikke ulikt det
Morrissey gjorde i The Smiths på samme tid.
Bandet følte seg motarbeidet
av Virgin da de skulle promotere plata, samtidig var interessen
fra platekjøperne også mye mindre enn det bandet hadde håpet
på. For selv var de veldig fornøyd med plata.
Etter plateutgivelsen dro
bandet ut på turne igjen, men de avsluttet den allerede i
april. Den manglende interessen for bandet, og all motbøren de
opplevde fra plateselskapet, bla. med manglende markedsføring,
gjorde sitt til at de ikke orket mer. "39 minutes" ble
dermed stående som den siste plata de ga ut.
Under turneen hadde de opplevd
at det var færre og færre mennesker som dukket opp. Noe som
gikk inn på Sean og Cathal.
I 1989 fikk folk høre hvilket
tap bandet var for rocken, gjennom plata "The Peel sessions".
Der de beste opptredene deres hos John Peel i perioden august
1983 - desember 1985, ble samlet på en
plate. Her fikk man høre flotte versjoner av "Town to Town",
"Loftholdingswood", "Sun"
og "7
464". Denne plata ble tatt vel imot av fansen som fortsatt
sørget over tapet av bandet.
I 1995 kom den obligatoriske
samleplaten med bandet, kalt "Big Sleeping house".
Her fikk man et fint innblikk i bandets musikk. De
fleste av Microdisneys plater hadde kun vært tilgjengelig på
vinyl. Så her fikk også fans som hadde fulgt bandet i flere
år mulighet til å spille låtene deres i cd spilleren. I 1996
kom albumene gitt ut på Rough Trade også ut på cd.
Samleplata
"Big sleeping house".
Det var tydelig at både
Cathal og Sean våren 1988 var klar for nye utfordringer hver
for seg. For ikke lenge etter var de begge etablert i nye band.
Sean dannet det Beach Boys inspirerte bandet High Llamas, som
med årene opparbeidet seg en like stor fanskare som det
Microdisney i sin tid hadde. Sean har også jobbet med band som Stereolab og
Will Oldhams prosjekt Palace Music.
Seans
band High Llamas.
Også Cathal har opplevd
suksess i årene etter Microdisney, med Fatima Mansions.
Bandet ble dannet kun en måned etter at Microdisney var
oppløst. Her
videreførte han sine budskap med sanger om religion,
imperialisme og død. Bandet ble en kultfavoritt utover 90 -
tallet. De opplevde også å få en hitlåt med en versjon av
Bryan Adams "(Everything I do) I do it for you", som
nådde 7. plass på de britiske listene i 1992. Da som en dobbel A side
sammen med "Suicide is painless":
Manic Street
Preachers.
Cathals
band Fatima Mansions
I intervjuer har begge gjort
det klart at de ikke ønsker å gjenforenes i Microdisney, da begge er opptatt av å se framover, og ikke
bruke tid på det som var. På slutten av Microdisneys levetid
var Sean og Cathal knapt på talefot. De kranglet høylytt om
penger, bla. gjennom media. Cathal har i ettertid beklaget
oppførselen sin på denne tiden. Men han beklager ikke at
bandet ble oppløst.
Microdisney
forandret aldri verden med sin musikk. Og de nådde aldri ut til
så mange som de hadde håpet på, og fortjent. Men de ble
elsket av de som tok seg tid til å lytte til dem, og ikke minst
var de en viktig motvekt til den kommersielle musikken på
80-tallet. Et band som klart sa ifra at Storbritannia var på
feil vei politisk, der egoismen fikk råde under Margaret
Thatcher. Tekstene deres oppleves som relevant også idag.
Uansett er
Microdisney et hyggelig minne fra 80-tallet. Som et band som
skrev tidløse poplåter som man fortsatt kan glede seg over.
|
