For de fleste vil navnet Mike Oldfield være forbundet med albumet "Tubular Bells" og singelen "Moonlight Shadow". Førstnevnte solgte i 16 millioner eksemplarer og gikk til topps i alle de land den ble gitt ut, med unntak av U.S.A. I hjemlandet Storbritannia lå den på listene i hele 250 uker. Med sin kompleksitet og originalitet er plata sikret evig klassikerstatus, på linje med det beste fra The Beatles og Bob Dylan.  I 1973 ble han ble stemplet som litt av et vidunderbarn, da han i en alder av 19 år laget denne plata nærmest på egen hånd. Samtlige 20 instrument på plata var spilt av Mike selv. 

Mike Oldfield var en sjelden musikalsk begavelse

som lærte seg å spille på de fleste instrument.

Med sine nærmere 40 år i bransjen har han også opparbeidet seg en imponerende diskografi med flere kritikerroste og storselgende album. Slik som "Hergest Ridge", "Ommadawn" og "Tubular Bells II". Likefullt har det meste han har laget blitt målt opp imot "Tubular Bells" fra 1973, noe som ikke har slått like heldig ut. 

Mike Oldfield er også kjent for sitt ekteskap med vår egen Anita Hegerland. Et ekteskap som førte til to barn som i dag bor i Norge.

Parallelt med at Mike i alle år har vært en musikalsk begavelse har han  til tider vært sosialt hjelpesløs. Han har i mange år slitt med angst og depresjon, og har gjennom årene flere ganger søkt hjelp til å bearbeide de psykiske problemene. Problemer som har sin opprinnelse i en vanskelig oppvekst. Han har også søkt trøst i alkohol og narkotika i et forsøk på å fortrenge det vanskelige, noe som til tider har ført til overskrifter i avisene.

Michael Gordon Oldfield ble født 15. mai 1953 i Reading, England på Battle hospital, til Raymond og Maureen Oldfield. Av yrke var de lege og sykepleier. Mike fikk to søsken i Terry og Sally som var 4 og 6 år da Mike ble født. Maureen Liston som moren opprinnelig het, var katolikk av irsk herkomst fra Charleville, Cork, Irland. Hun var 37 år og godt voksen da Mike ble født. Faren var engelsk protestant fra London. Maureen hadde kommet til England på 1920-tallet og traff like etter den unge legen. Siden hadde de flyttet rundt før de slo seg ned i Reading, der Mike (og Terry) ble født, og vokste opp. Foreldrene mente dette var en fin plass for barna å bo.

Reading ligger i Sør England. Sør vest for London.

Alle tre barna kom til å gjøre det godt som musikere i voksen alder. De første årene i Reading bodde familien i en tomannsbolig i Monks Way. Selv om Mike bare var 3 år da de flyttet herfra, husker han fortsatt rommene og møblene i huset. Han husker også at han som liten var mye alene, da de to eldre søsknene ikke ville leke med ham siden han var så mye yngre enn de.

Lille Mike på fanget til mamma Maureen, sammen med Sally og Terry 

De flyttet deretter inn i en enebolig Western Elms avenue, som var et av de bedre boligområdene i Reading. De hadde også egen hushjelp, i Kathleen fra Irland. 

Mike hadde fra barnsben av et nært forhold til moren, og han ble fascinert av hennes irske bakgrunn. Hun kunne sitte i timevis og gjenfortelle episke irske eventyr. Hun var også dyktig i folkedans. Mike: "She was a pure Irish woman, totally celtic", og: "My mother was a very religious Catholic from Charleville in Cork, who used to recount these epic Irish tales that went on for hours. That undoubtedly influenced my lengthy instrumental scores!"

Senere dediserte han singelhiten "In dulci Jubilo" til moren, ved å legge til (for Maureen) i tittelen, men på senere versjoner ble hilsenen tatt bort. Moren er også avbildet på coveret av singelen "Crime of Passion" fra 1984. Også albumet "Voyager" som er en samling irsk-inspirerte låter kan sees som en hyllest til morens bakgrunn.

Maureen Oldfield på forsiden av singelen "Crime of Passion".

Moren ble etter hvert mer fjern for Mike, da hun hadde fikk  interesse for andre ting. Slik at Mike ofte måtte være hjemme alene og vente på at faren skulle komme hjem fra jobb. Faren som også var tilkallingslege måtte ofte stå opp flere ganger i løpet av en natt for å dra på hjemmebesøk til folk. 

Om somrene pleide familien å dra til Isle of Wight, en liten øy sør for England. Under bilturen underholdt moren barna med historier og eventyr fra Irland. Også besøkene hos besteforeldre i Margate på kysten av Øst-England, er noe Mike husker med glede. Han var fascinert av sjøen, sjølufta og båtene. Og han var fascinert av bestemorens pianospill. Han likte å klimpre på pianoet selv også, for å høre lydene instrumentet ga. 

Allerede i ung alder var Mike en grubler og observatør. Han følte seg som en outsider som var annerledes enn de rundt ham. Han følte en dragning mot det ukjente, spirituelle. Og med årene ble musikken hans måte å uttrykke det han følte.

I barndommen hadde han et godt forhold til faren sin, enda de ikke snakket mye sammen. Mike brukte gjerne å bli med faren da han var ute på hjemmebesøk. Også her sugde han til seg inntrykkene som disse kjøreturene ga. På søndager måtte Mike på søndagsskole, enda han mislikte det sterkt. Alt snakket om død og synd passet unge Mike dårlig. 

Mike har i alle år vært kjent som en einstøing, og det har han vært siden barndommen. Han likte seg best i sitt eget selskap, og om han prøvde å få kontakt med andre jevngamle gikk ikke det så bra. Moren var naturlig nok bekymret for Mike, og prøvde å invitere andre unger til huset, bl.a. på Mikes fødselsdager. Men det endte som regel med at de andre ungene lekte mens Mike satt i et hjørne og tvinnet tomler.. Mike: "They would give me a present, I quite liked that part. But then I had to play with the strangers. I didn't know what to do with them." I stedet fordrev han tiden med å hoppe fra taket på huset, og lage hjemmelagede versjoner av krigsskip og jagerfly. Sammen med faren laget Mike etter hvert avanserte modellfly som gikk på diesel. Faren var medlem av Reading model club. Mike ble med tiden litt av en "handyman" som var flink med tekniske innretninger.  Om et teknisk apparat som han trengte ikke fantes, eller var tilgjengelig, ville han gjøre sitt ytterste for å laget et selv. En egenskap han har etter faren. 

Skolegangen startet Mike som 5-åring ved den katolske skolen St. Joseph's primary school. Den lå på motsatt side av Reading, i Upper redlands road. Søsteren Sally gikk her allerede. Og om han hadde følt seg fremmedgjort overfor andre barn tidligere, ble møtet med skolen et sjokk. For ham var de andre ungene som fra en annen verden. De lekte sammen mens unge Mike bare stod å så på, uten å bli invitert til å bli med på leken. Han visste ikke helt hvordan han skulle gripe an den ubehagelige situasjonen. Mike: "It was from that moment, I started to realise I wasn't the same as everybody else." Etter et halvt år ved St. Joseph's ble Mike flyttet til Highlands junior school, som var en mindre skole. Her ble ting litt bedre. Familien OIdfield pleide også å gå i kirken sammen, uten at Mike skjønte hva han hadde der å gjøre, ettersom han ikke forstod noe av det som foregikk likevel. Men orgelspillet fascinerte ham. Og de musikalske opplevelsene han fikk i kirken som 6-åring, ser han på som den første inspirasjonen til det som skulle bli "Tubular bells" mange år senere. etter hvert fikk han også venner som var noen år eldre enn ham. Sammen spilte de fotball, la mynter på togskinnene, og kikket på stjernene om kvelden. 

Julen 1960 var et høydepunkt i Mikes liv. Da fikk han en modell av Ark royal (et britisk hangarskip), i gave av sin far. Det var faren som hadde satt det sammen og malt alle detaljene, bl.a. jagerflyene på dekk. Resten av julen satt Mike og studerte båten og alle detaljene med stor ærbødighet. Selv mener Mike at ønsket om å skape storslåtte og komplekse musikalske komposisjoner delvis kommer herfra.

Ark Royal, som Mike fikk som modellbåt jula 1960.

Hver jul pleide faren å ta ned en gitar han hadde på veggen, og spille den irske anti-krigslåta "Danny Boy". Faren kunne bare 3 akkorder på gitaren (C, F og G), men det var nok til at han klarte å spille sangen. Gitaren hadde faren skaffet til veie i Egypt da han tjenestegjorde der som lege i  Royal Air Force under 2. verdenskrig. Tidligere hadde Mike vært nysgjerrig på denne gitaren, men det var først jula 1960 at han fikk mulighet til å klimpre på den, og lære de få grepene faren kunne. Musikalsk inspirasjon fikk Mike fra søsteren Sally, da hun var den eneste i huset som hadde en platespiller (en Dansette). Og her gikk det i The Shadows og Elvis Presley.  Til Mikes glede, men til foreldrenes store irritasjon. Sally gikk på pianoundervisning, og hennes prestasjoner på pianoet imponerte Mike. De hadde et piano stående i huset som også Mike pleide å klunke på. En svart-hvitt TV som stod i stua pleide Mike å demontere og sette sammen når foreldrene ikke var hjemme, for å se hvordan ting var inni.

Større interesse for gitarspill fikk Mike etter å ha sett Bert Weedon spille elektrisk gitar på BBC. Han ble også interessert i gitarens verden pga. en kjæreste Sally hadde som var veldig flink til å spille gitar. 

Gitaristen Bert Weedon.

I 1961 fødte moren et 4. barn som de kalte David. Det var komplikasjoner under fødselen, og barnet hadde Downs syndrom. Mike og de andre barna fikk aldri sett barnet, da faren fortalte at han var dødfødt. Sannheten var at moren hadde valgt å sette bort barnet på et hjem til det døde en naturlig død etter ca. et år. Også moren ble plassert på et hjem den første tiden etter fødselen. Og da hun omsider kom hjem var hun ikke lenger den samme mammaen som hun hadde vært tidligere. Hun var blek og innesluttet. Mike pleide å våkne om natten av noe han trodde var ulvehyl, men som i stedet viste seg å være morens skrik. Leger kom på besøk og ga henne sterke medisiner som hun ble avhengig av. Etter en stund ble hun plassert på et mentalsykehus. Å besøke moren her var litt av et sjokk for Mike. Hun kom etter hvert hjem, men var stadig avhengig av sterke medisiner, og måtte tilbake på sykehuset flere ganger. Bl.a. pga. panikkanfall. I voksen alder har Mike skjønt at hans egne psykiske lidelser har likhetstrekk med de moren hadde på denne tiden. Også problemene med alkohol hadde de felles. Det var også tilgjengeligheten av tobakk og alkohol som gjorde at Mike begynte med begge i ung alder.

Den tryggheten foreldrene hadde gitt Mike var ikke der lenger. Mike: "Up until then I had felt secure. I hadn't thought anything bad could ever happen to me." I tillegg byttet han skole på denne tiden, til St. Edward's. Rektoren her het Mr. Peach og var ifølge Mike en tro kopi av læreren i Pink Floyds video "Another brick in the wall", en lang hengslete mann med en pisk i hånden, som han brukte så alt for ofte. Mike: "Perhaps Roger Waters went to a similar school." I ettertid er Mike kun takknemlig for tre ting i foehold til skolevesenet: At han lærte å lese og skrive, og at Edward's hadde en historielærer som var flink til å levendegjøre stoffet. Noe som gjorde at Mike fordypet seg i historiske fortellinger på egen hånd. Han likte også musikktimene ved skolen, der Mike med sin sopranstemme sang i koret.

Tilstanden til moren ble bare dårligere og dårligere. Hun klaget på at hun hørte stemmer i hodet, noe som førte til at fader Scantleberry ble tilkalt, slik at han kunne drive de onde åndene ut av henne. Han mente at han fant noe som han fikk ut av huset. Men tilstanden til moren ble likevel ikke noe bedre av det. Mikes to eldre søsken holdt seg for det meste bort fra huset for å slippe unna galskapen, mens lille Mike måtte lide i stillhet. Sporadiske ferieturer til Margate og besteforeldrene ble lyspunkt for Mike i en vanskelig tid. 

Da Mike var 7 år følte han for å ha noe hyggelig å fylle livet med. På skolen var han fortapt, og hjemme var det galehus. Han likte å klimpre på farens gitar, og var fascinert av gitarspillet til Bert Jansch, på platene han lånte på biblioteket. Det var særlig Jansch fingerbruk som interesserte Mike. Han overtalte derfor faren til å kjøpe en akustisk gitar til ham - Eko - en 6 strengers gitar, som han fikk i gave på 9 års dagen sin. Og det neste året tilbrakte Mike all fritid med gitaren, der han prøvde å gjenskape gitarspillet til Jansch. Han flyttet platestiften fram og tilbake, og prøvde etter beste evne å spille med på plata. 

Bert Jansch og hans selvtitulerte album fra 1965.

Fra Mike kom hjem fra skolen til han la seg i to tiden om natten satt han med gitaren og perfeksjonerte sine ferdigheter. Også helgene gikk med til gitarspilling. Mike: "I'd finally found something that I really liked, and really wanted to do. For me it was a way of escape." Mike hadde funnet det han ønsket å gjøre i livet, og etter hvert ble han så god at han kunne improvisere over temaer med en spesiell fingerteknikk på strengene som er blitt hans varemerke. Han kjenner igjen teknikken i måten Mark Knopfler spiller gitar på. 

I 9-10 års alderen ble hans evner på gitaren lagt merke til blant jevnaldrende, og han ble plutselig populær. Folk ønsket å bli kjent med ham. Mike: I was Michael Oldfield with the guitar, and we were inseparable." Sin første opptreden på en scene hadde han på denne tiden sammen med den 12 år gamle banjo spilleren Eddie Moss. Mike var nervøs som bare det, enda de to låtene de framførte ikke var komplisert. Fra da av var han fast bestemt på å bli musiker. For å få inspirasjon pleide Mike å gå på folk klubbene i området sammen med søsteren Sally. Også en venninne av Sally pleide å være med på disse besøkene, hun het Marianne Faithfull, og kom med årene til å bli et rockeikon både som musiker og som kjæresten til Mick Jagger.

Parallelt med at han spilte folk klubber, var han også med i det Shadows inspirerte beatbandet The White Knights.

Søsteren Sally hadde mye å si for den musikalske oppvåkningen hos Mike.

Mike mente at det var på folk klubbene at det gode, intrikate gitarspillet var å finne. Mike: "People were playing this fantastic music, finger-picking almost to the level of classic guitar, but in folk styles." Han og kameraten Eddie Moss våget seg etter hvert opp på disse scenene for å framføre sine instrumentale komposisjoner, til entusiastisk mottagelse hos de frammøtte. Selv om slike klubber først og fremst var en sosial møteplass, var det gitarspillet Mike først og fremst ønsket å kommunisere gjennom. 

Som 10 åring klarte Mike å samle sammen nok penger til å kjøpe seg en motorcross sykkel av merke Matchless 350. Faren ordnet det slik at han kunne trene med den i et sandtak som han visste om. Mike ble veldig god til å kjøre sykkelen, der han gjorde loops og høye hopp. Han ble etter hvert kamerat med en annen biker, den 5 år eldre nordmannen George Offerdal. 

Offerdal var født i London i 1948 av norske foreldre fra Sognefjorden. Han møtte Mike i 1963, og de fant umiddelbart tonen og utviklet et nært vennskap. Sammen tilbrakte de mye tid på syklene, på kafeer, eller i sentrum av Reading, der også andre bikere var. Offerdal: "We had very similar ideas so we spent all our spare time together until about 1966."

Offerdal ble den første ordentlige kameraten Mike hadde. De gjorde også ulovlige ting sammen, men så lenge Mike kom hjem om nettene var faren fornøyd. Moren var blitt så fjern at det virket som hun helt hadde glemt at hun hadde en sønn ved navn Michael. Også Offerdal hadde en mor som var uberegnelig, etter mange vonde opplevelser under krigen hjemme i Norge. Mannen hennes var motstandsmann, og 3 ganger ble han satt på toget med kurs for Tyskland. Men hver gang ble han spart, bl.a. pga. hans gode språkkunnskaper. 

Så når Mike var sammen med George, og sistnevnte skulle spise lunsj/middag, pleide han å plassere Mike i garasjen slik at han ikke fikk se hvordan moren kunne være. Offendal: "Maybe, this made it easier for me to understand his own mother, although I didn't sit in his garage, and made our friendship worth more."

Faren valgte å konvertere til katolisismen med håp om at det ville gjøre det lettere for moren, som trodde at hennes psykiske plager var en straff fra Gud fordi hun giftet seg med en protestant. På samme tid ble Mike flyttet fra St. Edward's til den katolske skolen Presentation college. Lærerne her var ifølge Mike ondsinnete munker som var uberegnelige i sine avstraffelser. 

Som 12 åring opptrådte Mike fast hver helg på Reading folk club sammen med en fyr ved navn John Burgess. Repertoaret bestod bl.a. av irske opprørssanger, og enkelte komposisjoner som Mike hadde laget selv. Også søsteren Sally og venninnen Marianne Faithfull opptrådte på klubben. Sally ble imponert av lillebroren sin, så av og til spilte de to sammen. Også en John Renbourn ble et forbilde på gitar, med sin unike evne til å bruke fingrene og neglene til å spille på strengene, istedet for å bruke plekter. Mike: "It's different telling one finger to do one thing when another is doing something completely different." Mike var (og er) også fascinert av spansk flamenco gitar.

Han gikk til innkjøp av sin første elektriske gitar, en Futurama 2 som han fant i en bruktbutikk. Det vil si, det var faren som måtte bearbeides slik at han kunne ordne med den økonomiske siden av kjøpet. Forsterker til gitaren, en Watkins tremolo, fikk Mike låne av Sallys kjæreste. Mike kjøpte også en pick-up som gjorde det mulig å koble hans akustiske gitar til forsterkeren. Noe som ifølge Mike skapte en fabelaktig lyd. 

En Futurama 2 el. gitar.

En dag hørte Mike Sally spille Beethovens 5. symfoni på rommet sitt. Og Mike som ikke hadde hørt så mye klassisk musikk tidligere, ble imponert over kompleksiteten og det storslagne i det klassiske verket. Så dagen etter gikk han på skolens bibliotek og lånte med seg flere klassiske plater. Han fikk med seg detaljene i musikken, med overgangene og hvordan de ulike instrumentene ble brukt sammen. Han leste også flere bøker om de gamle komponistene, og han leste en bok som ga innføring i låtskriverkunsten. Instrumentene og lydene de ga ble Oldfields lille verden, der han var lykkelig. Den store verdenen utenfor var han ikke så glad i. 

Faren hadde det heller ikke lett. Han jobbet til alle døgnets tider, han laget mat og stelte huset, og i tillegg til problemene med moren hadde han også problemer med en alkoholisert partner på jobben. Alt dette begynte etter hvert å tære på faren, som ble sint for den minste ting, og som fysisk var nedslitt. Mike: My God, even he's falling apart." Også faren begynte med piller for å dempe smertene. Terry og Sally gikk nå på universitetet i Bristol. 

Vennskapet med norske Offerdal ble avsluttet da sistnevnte ble stygt skadet i en trafikkulykke i 1967, og måtte tilbringe 12-15 mnd. på sykehus. I ettertid er Offerdal glad for at Mike gikk videre i livet, og ikke ventet på at han skulle bli frisk. Offerdal: "I understand Mike, as we were in a fast moving time, music was developing at a pace unseen today." Da Offerdal kom seg på beina igjen hadde Mike flyttet fra Reading. Pga. sine gode kunnskaper innen språk begynte Offerdal i oljebransjen, og jobbet både i Sveits, Tyskland og Malaysia, bl.a. for ABB. Selv etter mange år borte fra England, ser han fortsatt på seg selv som engelskmann, og tenker å flytte tilbake dit nå som han snart er pensjonist. 

Jeg vil takke George Offerdal for hans velvilje til å svare på mine spørsmål vedrørende denne tiden i Mike Oldfields liv. Det har vært berikende på flere måter.: Webmaster.

Bortfallet av vennen Offerdal gjorde Mike ytterligere ensom og usikker. Han begynte å løfte vekter for å bedre kunne forsvare seg mot farer, enten det var mods eller en utagerende far. Han begynte også på judo, der han fikk gult belte. 

Mens ting stod på som verst lurte Mike på hvorfor ingen av foreldrenes søsken stilte opp for dem i den vanskelige tiden. Mange år senere etter at han ble rik og berømt traff han en tante (søster av moren) som kunne fortelle at ingen fra familien ville ha noe med dem å gjøre siden moren hadde giftet seg med en engelsk protestant, selv om moren hadde besøkt denne søsteren endel da hun var syk og trengte ro. Møtet med tanten inspirerte Mike til å finne sine irske røtter, så han leide en privatdetektiv til å finne ut hvor moren og besteforeldrene kom fra. Detektiven brukte 3 år på å finne svarene Mike søkte. Han kunne fortelle at moren kom fra Cork området i Irland. De var hele 11 unger i søskenflokken, og huset de hadde bodd i var som en liten stue. Gravstenen til besteforeldrene hadde ikke engang navnene påskrevet. Bestefaren hadde vervet seg i den engelske hæren uten å si et ord om det til de andre i familien. Han hadde bare dratt ned til puben for å ta en øl, og så blitt borte. Han var med og kjempet i Frankrike under 1. verdenskrig. Han hadde opplagt sett mye elendighet, og var en merket mann da han kom tilbake til Irland rundt 1920. 

Like etter startet den irske borgerkrigen, der man kjempet mot engelskmennene. Og bestefaren som nettopp hadde vært i den engelske hæren var ikke noen populær mann, noe som ytterligere forverret psyken hans. Tanten til Mike mente at barna som ble født etter at han kom tilbake fra krigen fikk lide for hans sykdom. Blant annet Maureen, moren til Mike. Mike: "She was ostracised by her family. And that all built up into this terrible mental anguish. Which these days you would go and see a psychotherapist for, probably for the rest of your life."

Mikes reise til sine irske røtter har gjort at han i dag setter stor pris på sitt opphav, og føler at han har mye irsk i seg, både når det gjelder spontanitet, humor, kreativitet, og tilbøyeligheten til å drikke for mye.

Da Mike var 13 år ble det bestemt at familien skulle flytte til Harold Wood i Essex, som ligger øst i London. Årsaken var at faren ønsket å komme unna partneren sin på legekontoret i Reading, de håpet også at en ny start på et nytt sted ville være bra for morens sykdom. 

Redden Court road i Harold Wood, Øst London, der Mike bodde fra han var 13 år.

Selv om flyttingen betydde at Mike måtte bytte skole igjen, denne gang til Hornchurch grammar, var han positiv til å flytte. Likefullt reiste han gjerne tilbake til Reading i helgene for å være sammen med musikkvennene sine der. Moren ble ikke bedre, da hun fortsatt var inn og ut av pleiehjem, og faren var like stresset og ustabil i humøret som før. I musikktimene på skolen fikk Mike muligheten til å improvisere over musikkstykker han ble tildelt, og læreren introduserte ham til den finske komponisten Sibelius og hans "5. symfoni", som ga assosiasjoner til granskog, høye fjell og store åpne landskap. En basslinje i symfonien var blant inspirasjonskildene for Mike da han senere laget "Tubular Bells". 

Interessen for folk klubber ble for en periode byttet ut med lytting til radiostasjoner som spilte progressiv rock. I tillegg kjøpte han plater med Pink Floyd, The Who, Bob Dylan og Beatles ("Sgt. Peppers"). 

Under et besøk til Bristol og søsteren Sally fikk Mike prøve hasj for første gang. Og Mike syntes effekten rusen ga var helt fantastisk. Noe pianospill som Sallys kjæreste gjorde, opplevdes som guddommelig og uvirkelig. Like etter prøvde han også LSD for første gang. Mike: "The effect it had on how I felt about music, how I saw music, was profound (dyp, grublende)." Musikkopplevelsen ble 3-dimensjonell i narkorus. Mike mener at "Tubular Bells" og de andre mesterverkene hans ikke ville blitt som de ble uten inspirasjonen han fikk fra rusen. 

Mike ble også med Sally på turer til London for å besøke Marianne Faithfull. Faithfull bodde på denne tiden sammen med Mick Jagger i Pont street i Chelsea, slik at Mike fikk møte ham. Mike overnattet hjemme hos dem også. Mike så opp til Jagger som musiker, men i tillegg var han en hyggelig fyr som han likte godt. Mike: "He was just a really nice person." En kveld Mike var hjemme hos Faithfull/Jagger kom også Keith Richards og kjæresten på besøk. Og sammen med disse celebritetene satt den 14 år gamle Mike og røykte harsj. 

Sally kom av og til på besøk til familiens nye hjem i Harold Wood, og da fant Mike og Sally glede i å spille gitar sammen til sangene Sally hadde skrevet. De to hadde ikke stått hverandre nært tidligere, men med felles interesse for musikk ble ting bedre. Mick Jagger ordnet med studiotid i Sound Techniques slik at de kunne spille inn en demo. Lydtekniker her var en Gus Dudgeon. En mann som kom til å gå inn i musikkhistorien som produsent på de fleste av Elton Johns plater, i tillegg til andre kjente artister. Også Jagger var tilstede under innspillingen. Men demoen som ble laget førte ikke de to nærmere noen platekontrakt. Inspirert av møtet med Jagger lot Mike håret vokse langt, noe som ikke ble tatt nådig opp på skolen. Han ble kalt inn på rektors kontor, men heller ikke han klarte å overtale Mike til å klippe håret. Mike: "Sorry Sir, I've just been in a studio with Mick Jagger, and I'm going to be a musician."

Marianne Faithfull og Mick Jagger var støttespillere for 

Sally og Mike da de ønsket å livnære seg som musikere.

Skolen var fortsatt en pinefull plass å være for Mike, som telte ned dagene til 15 års dagen, da han hadde muligheten til å avslutte skolegangen. Med årene hadde han utviklet seg til å bli en sta ungdom, som fulgte sine egne valg i livet. Noe han selv ser på som en styrke, og som en av årsakene til at har våget å gå egne veier i musikken. Og 15. mai 1968 kom dagen da han kunne si farvel til skolevesenet. 

Istedet brukte han tiden sammen med søsteren Sally. Hun var fast bestemt på å spille inn en plate etter en spirituell opplevelse hun hadde hatt en kveld i Portishead, i nærheten av Bristol. Hun besøkte de ulike plateselskapene med et håp om å få napp. Et av argumentene hun brukte for å få kontrakt var at hun hadde en bror som var dyktig på gitar, dermed måtte også han stille opp når søsteren var på audition. Etter et besøk hos Transatlantic records fikk de kontrakt. Det var sjef i selskapet Nathan Joseph, som bestemte at de skulle ha kontrakt, etter at de hadde framført noen låter for ham. Transatlantic hadde også Bert Jansch og John Renbourne i stallen, to av Mikes favoritter. Joseph var også den som produserte platene selskapet laget, slik også med "Children of the Sun" fra 1969. Alle låtene var skrevet av Sally Oldfield etter opplevelsen med en solnedgang, som hadde gitt henne den spirituelle opplevelsen. Sally: I picked up a guitar and wrote all the songs that were to appear on the album in just two days." Mike var med og skrev låter som "Banquet on the water", "Midsummer night's happening" og "Love in Ice crystals". 

Som navn på bandet valgte de The Sallyangie, dvs. det var Nathan Joseph som kom opp med navnet. Som en sammensetting av Sally (Oldfield) og låta "Angie" med Bert Jansch. Mike likte det ikke, men mente navnet hadde liten betydning i denne sammenhengen. 

	En ung Mike Oldfield		Søskenbandet The Sallyangie, med Mike og Sally Oldfield.

Innspillingen foregikk på den måten at Mike og Sally først spilte inn gitarene og vokalen, deretter ble de sendt på gangen. Inn kom et lite orkester med blåsere, strykere og fløyte for å utfylle lydbildet. Da Mike fikk høre det ferdige resultatet var han imponert. Mike: "It was magnificent to hear our music with proper, professional accompaniment. It sounded just like real music you would hear on the radio or watch on TV."

Plata fikk et lydbilde som gjenspeilet den tiden den ble spilt inn i. Litt barnslig naivt, og litt hippieaktig. Tydelig inspirert av British folk. Plata gikk ikke inn i historien som en av de store utgivelsene, men man merket allerede her at Sally hadde en glassklar engleaktig stemme, og at Mike var en dyktig gitarist. Innspillingen resulterte også i en singel kalt "Two Ships". "Children of the sun" solgte ikke all verden da den kom ut, og verken  Mike eller Sally har vektlagt denne innspillingen noe særlig i årene etter. For Mike sin del gjenspeilte den ikke hans musikalske referanser på denne tiden, men det var likefullt hans første plateinnspilling, noe som ga mersmak. Mike: "It was like the first step of a career, and it felt magnificent." Som betaling for innspillingen fikk Mike og Sally 50 pund hver (ca. 600 kr). Plata ble gitt ut i en forseggjort cd utgave i 2002, som en fin raritet for fans av Mike og Sally. Den originale LPen er et høyt priset samleobjekt i dag.

"Children of the Sun". Mikes første plateinnspilling.

Nathan Joseph fikk tak i en manager for duoen ved navn Roy Guest. Guest som jobbet hos Brian Epsteins NEMS agency, ordnet med spillejobber for dem over det meste av England, både på skoler og på folk klubber. Pappa Oldfield var grei og kjøpte en minivan for de håpefulle, selv om han ikke helt hadde sansen for det de drev med. Musiker var ikke et yrke i hans øyne. Broder Terry Oldfield var sjåfør på bilen som de kjørte rundt i England med. Bilen ble sprayet oransje for å skape den rette hippie følelsen.

På en av konsertene Sally og Mike gjorde ble de av arrangøren introdusert som 'two beautiful girls'. Noe Mike i ettertid har omtalt som det pinligste øyeblikket i hans liv.

Med en plate ute, og med mange hundre mennesker som møtte opp på konsertene for å høre dem, følte Mike endelig at han var noe. Han fikk sjansen til å improvisere og briljere på gitaren sine. Men etter å ha turnert sammen et år begynte han å bli lei. Han følte at han havnet i skyggen av sin søster, og at The Sallyangie først og fremst var hennes band. Noe det vel også var. At han ble kledd opp i hippie klær, mens han egentlig følte seg som en rocker, gjorde ikke ting bedre. De rakk å gå i studio for å starte innspillingen av et nytt album, men Mike følte at de ikke klarte å gjenskape den gode følelsen de hadde hatt da de framførte låtene live. Likefullt var det han gjorde i studio i 1970 noe av det teknisk mest avanserte han har gjort på gitar. Hastigheten på gitarspillingen har han ifølge ham selv aldri klart å overgå senere. 

Mike varslet Sally om at han ikke ville bli med lenger, og like etter ble The Sallyangie løst fra kontrakten med Transatlantic, ettersom de stilte som krav at Mike måtte være med om det skulle bli et nytt album. Istedet dannet han i 1970 bandet Barefoot sammen med broren Terry som han hadde fått god kontakt med på turneen de gjorde sammen. Barefoot var endel av teksten på Sallyangie låta "Murder of the Children of San Fransicso". Mike ønsket å spille selvkomponerte låter bygd rundt et mer el. gitar basert lydbilde. Terry ble med på bassgitar, et instrument han nettopp hadde begynt å spille på. Terry: " I couldn’t play the guitar for toffee!"

Terry og Mike Oldfield

Optimistisk henvendte de seg først til Julia Creasy, som på slutten hadde vært manager for The Sallyangie, med spørsmål om hun ville være manager for dem også. Noe hun ville. Også Creasy var ansatt hos Epsteins NEMS agency. Deretter ba de om hele 800 pund fra faren slik at de kunne kjøpe en større van og noen høytalere. Fra Roy Guest som var Sallyangies første manager, fikk Mike en Fender telecaster som hadde tilhørt Marc Bolan. Selv om de to hadde stor tro på at folk ville høre den tungrock inspirerte musikken deres, ble det hele en stor skuffelse. Få spillejobber og dårlig omtale i media gjorde at de i løpet av kort tid bestemte seg for å oppløse bandet. 

Etter dette valgte Terry å dra på loffetur rundt om i Europa og Australia. På øya Hydra i Hellas fikk han interesse for fløytespill, og med årene ble han en av Englands mest anerkjente fløytister. Senere flyttet han til Australia. Han har laget mange plater, og har skrevet musikk til mange TV serier og filmer. Han deltok også med sin fløyte da "Tubular Bells" ble framført på Queen Elizabeth Hall, London etter utgivelsen av det kjente albumet.

Mike Oldfield i 1970.

Heldigvis for Mike ble manager Julia Creasy innlemmet i Blackhill Enterprises, som administrerte det praktiske for artister som Pink Floyd og Marc Bolan. Bl.a. ved å ordne med spillejobber og plateinnspillinger. Hun tok med seg Mike Oldfield da hun flyttet over til Blackhill. Pete Jenner som var sjef for selskapet ordnet med audition for Mike på en plateinnspilling som skulle gjøres hos EMI - som bassist. Mike måtte selv bære det tunge utstyret sitt med høytalere og gitarer opp til EMIs hovedkvarter, der han ble møtt av en vennlig fyr i døra ved navn Kevin Ayers. Mike: "That's a nice man, I want to be a part of this." 

Ayers viste Mike rundt og presenterte ham for David Bedford, som var en klassisk komponist som allerede hadde flere komposisjoner på samvittigheten, innenfor avantgarde sjangeren. Mike likte tanken på å jobbe sammen med en klassisk komponist.

Kevin Ayers og David Bedford.

Selv om Mike nesten ikke hadde spilt bassgitar før, klarte han overbevise Ayers om at han var rett mann for ham, bl.a. ved å å spille en liten melodilinje på bassgitaren. Dermed ble Mike i 1970 endel av Kevin Ayers & the Whole World.

Kevin Ayers er en av de mest særegne personlighetene innen britisk rock de siste 40 årene. Han vokste opp i Malaysia, og den tropiske atmosfæren og avslappende livsstilen der påvirket Ayers. Han kom tilbake til England i 12 års alderen og ble da endel av den folkpregete Canterbury scenen. I 1966 dannet han det psykedeliske rockebandet Soft Machine sammen med rockelegenden Robert Wyatt. Bandet hadde stor påvirkning på britiske artister som kom i årene etter. Og sammen Pink Floyd var Soft Machine det mest markante bandet på Londons psykedelisk undergrunnsscene. Rundt 1968 valgte Ayers å slutte i bandet, og heller leve det gode liv på Ibiza, før han i 1969 var tilbake i England. Han spilte da inn sin første soloplate kalt "Joy of a toy". I oktober 1970 kom det neste albumet kalt "Shooting at the moon", og det var altså her den 16 år gamle Mike Oldfield bidro med bass og gitar, som endel av Ayers backingband The Whole world. Også navn som Robert Wyatt (erstattet Mick Fincher på trommer), Lol Coxhill (kjent saksofonist) og nevnte David Bedford var medlem av backingbandet. Mens Mike var 16 år, var de andre musikerne rundt 30 år. 

"Shooting at the Moon" med Kevin Ayers & the Whole World.

Oldfield ble fascinert av Ayers avslappede, harmoniske væremåte. Og Ayers tok seg av Mike - ikke for å lære ham om gitarer og innspillingsteknikker, men for å lære ham om livet. Og Mike som trengte en ny mentor etter at faren hadde begynt å oppføre seg merkelig, var takknemlig for det. Selv om bandet bestod av dyktige musikere og Ayers var en kreativ sjel utenom det vanlige, ble ikke "Shooting at the Moon" noen stor plate. Til var den var den fylt av for mye banalitet og merkelige musikkvalg. Den solgte heller ikke noe særlig. 

Mike ble god venn med David Bedford som var en vennlig sjel. Og Mike lot seg imponere over samlingen av klassiske verk som han hadde skrevet og tilrettelagt for store orkestre. Bedford utmerket seg også ved bruke hansker når han spilte orgel, for å få til en uren lyd. Bedfords musikk var tidløs der den hentet inspirasjon fra steinalderen og astronomi. Mike ønsket også å skape tidløs musikk som varte lenger enn noen måneder.

Kevin Ayers	David Bedford	Mike Oldfield	Lol Coxhill	Mick Fincher

Mike var stadig ute og turnerte med Ayers, her fikk han på nært hold se og høre band som Pink Floyd, Genesis, Hawkwind og Free. Bl.a. da de opptrådte i Hyde Park den 18. juli 1970. Mike syntes også det var en ære å få danne rytmeseksjon med Robert Wyatt på trommer. Av og til fikk han også lov til å spille gitar i stedet for bass. Og da benyttet han anledningen til å imponere publikum med sine improvisasjoner. En dag tok han fram en mandolin og lekte litt rundt med den, og like etter hadde han fått ideen til "Sailor's hornpipe", som senere kom til å avslutte "Tubular bells" plata. "Sailor's hornpipe" ble også endel av Kevin Ayers & The Whole Worlds live-repertoar.

Mike Oldfield (med gitar foran) på scenen sammen med Kevin 

Ayers, som medlem av Kevin Ayers & the Whole world.

Som 17 åring flyttet Mike ut fra hjemmet i Harold Wood, og ble samboer med en dame han hadde blitt kjæreste med, i Pimplico, London. Dama flyttet ut etter kort tid, mens Mike ble boende igjen. Blokka han bodde i var forfallen, og de andre beboerne var hasjrøykende ungdom som kun bodde der i en kort periode. 

Mike ble også invitert til å bli med da Kevin Ayers skulle spille inn ey nytt album. Plata ble spilt inn i Abbey road studio nr. 2 -  det beste og mest berømte av studioene der. I Abbey Road var det i tillegg til mye avansert studioutstyr også mange kostbare instrumenter plassert, som Mike ble nysgjerrig på. Slik som mellotron synthesizer, Steinway pianoer, cembalo og andre tangentinstrument. For å få muligheten til å utforske det tekniske utstyret og instrumentene pleide Mike å møte opp 3-4 timer før resten av bandet, når de skulle gjøre opptak. Slik holdt han på et par måneder. Og det beste av alt var at han også fikk godt betalt for det. 

Også Paul McCartney og John Lennon var innom studioet på den tiden. Men Mike tror ikke Paul likte ham noe særlig etter han nesten ble gasset ihjel av røyken som fylte rommet etter at Mike hadde latt en mikrobølgeovn med en hamburger i stå på i en halvtime. Mike: "I was also thrown out of a studio so that John and Yoko could practise. They were Gods about the place."

En dag spilte Mike inn en hel låt med kor, trommer, bass, gitar m.m. Med hjelp fra de dyktige teknikerne på Abbey Road, bl.a. Alan Parsons. Låta ble i en omgjort utgave tatt med på Kevin Ayers & the Whole Worlds album "Whatevershebringswesing", under navnet "Champagne cowboy blues". Albumet har i årene etter utgivelsen i januar 1972 gått inn i historien som en av de viktigste innen progrocken fra 70-tallet. Kombinasjonen dyktige musikere og spenstige ideer var denne gangen koblet sammen med gode melodier, noe som ga en spennende helhet. Ikke minst pga. platens klassiske inspirasjon. Men noen storselger ble heller ikke dette albumet.

"Whatevershebringswesing"

Mer negativt var det at Mike opplevde en økende frustrasjon fordi han følte at han ikke ble tatt på alvor av de andre i bandet, pga. hans alder. På konsertene var han etter hvert blitt en attraksjon pga. sine ferdigheter på gitaren. I ettertid har Mike lurt på om hans bestrebelser med "Tubular Bells" delvis var motivert med et ønske om å vise de andre i bandet hva han var istand til å få til. Mike: "Look, I can do it as well as you, and maybe even better."

En LSD tripp han tok på denne tiden fikk svært negative følger for Mike. I flere dager gikk han rundt og følte at alle menneskene han så var maskiner uten noe mål eller mening. Han følte seg som en maskin selv også. Deretter gikk han over i en tilstand av panikk. Selv om han aldri tok LSD igjen etter denne opplevelsen, fikk han disse panikkanfallene med jevne mellomrom i årene som fulgte. Noe som førte til at han etter hvert søkte profesjonell hjelp. Også de vonde opplevelsene fra barndommen med en syk mor bidro til at han trengte hjelp. Etter dette dro han hjem til foreldrene i Harold Wood for å slappe av. Han brukte tiden på å lytte til klassisk musikk som Sibelius, Bach, Stravinsky og Beethoven. Han ble inspirert av oppbygningen i mange av verkene han hørte på, der man startet med et tema, som senere ble gjort om, og deretter blandet med andre tema. Hjemme i huset til foreldrene stod det et piano etter bestemoren som Mike prøvde ut nye ideer på. Han hadde også endel ideer liggende fra tiden han spilte med søsteren, og fra tiden med Kevin Ayers. 

Kevin Ayers & The Whole World, med Mike Oldfield nr. 2 fra høyre.

Da han følte seg bedre bar det tilbake til Ayers og bandet. Mike var nå så lei at han ønsket å slutte. Han følte alle rundt ham spilte sine egne ting når de var ute og turnerte. Med sin bassgitar prøvde Mike å sy alt sammen, noe som ikke var enkelt. Etter en turne i Nederland ble Mike igjen syk. Og igjen dro han tilbake til foreldrene for å få omsorg. Moren var på dette tidspunktet blitt litt bedre. Faren så alvoret i sønnens situasjon og tok seg en prat med Ayers og forklarte at Mike ikke lenger kunne være med i bandet. I første omgang godtok Ayers dette, men da folk begynte å spørre etter Mike på konsertene bandet gjorde, skjønte Ayers at han måtte få med bassisten sin igjen. Men Mike stilte endel krav for å etterkomme Ayers ønske. Han ville heretter spille gitar fast, han ville ha en ny trommeslager i bandet, og arrangementene på låtene skulle han ta seg av. I tillegg ønsket Mike å bruke tid i studio til sitt eget prosjekt. Alt dette sa Ayers ja til, men de andre i bandet var ikke fornøyd. Så etter kort tid ble Kevin Ayers & the Whole world oppløst (juli 1971), uten at det gjorde så mye for Mike. Han var lei av å være medlem av et band. Nå ville han heller gjøre ting på egen hånd.

Kevin Ayers ble i stedet med i bandet Gong, som nettopp var startet opp av Daevid Allen fra Soft Machine.

Kevin Ayers & Mike Oldfield

På denne tiden valgte Mikes far å flytte ut. I første omgang fikk han husrom hos noen naboer i nærheten. Senere fant faren kjærligheten et annet sted, og bor i dag i Tyskland (2012). Moren ble merkelig nok bedre etter dette, og har senere ikke vært tilbake i noen institusjon. 

Mike som fortsatt slet med panikkanfall brukte tid på musikkprosjektet sitt for å kunne fokusere på noe annet, mer positivt. Kevin Ayers var så grei at han lånte bort en båndopptaker som Mike kunne lage demoer på, mens David Bedford lånte bort et Farfisa orgel. Bedford hadde vært en av de som oppmuntret Mike til å jobbe med sitt eget prosjekt, mens han var medlem av Kevin Ayers' band. På denne tiden bodde Mike sammen med Ayers i et hus i Tottenham. Inspirert av Kevin Ayers og en Terry Riley fikk Mike ideen til et repeterende riff som gikk i loop over lengre tid. Det skulle senere bli det berømte tangentriffet på starten av "Tubular Bells".

Mike: "I loved the whole idea of repetitive musical sequence. I thought that If I was to make up my own music, I wanted to have a repetitive riff at the beginning. Using Dvid Bedford's Farfisa organ I fiddled around with an idea for a few minutes, and came up with a riff I liked."

Takten han valgte for det repeterende pianoriffet i starten av låta var uvanlig, da den gikk i 7/8 dels, og 8/8 dels takt. Mike: "I wanted to make it slightly different from a 16/8 time signature, and so I chose the key A minor, because it's the easiest  key to play on a keyboard as it uses all the white keys. I didn't think about it for very long, it just sounded right to me."

Mike fikk låne en Bang & Olufsen opptaker av Kevin Ayers, men den hadde den begrensningen at den kun tillot opptak av to lydkilder samtidig. Men med litt teknisk innsikt åpnet Mike spilleren og gjorde om opptaksenheten slik at han kunne legge til nye lydkilder, i tillegg til de som allerede var spilt inn, noe som ga helt nye muligheter når det gjaldt å skape et kompleks lydbilde. Han spilte inn orgel, gitar, bass m.m. på den lille opptakeren, og skapte i realiteten "Tubular bells" i leiligheten i Tottenham. Den storslåtte klokkelyden på slutten av albumet ble i leiligheten forsøkt gjengitt ved hjelp av en lekebjelle. Mike koste seg som en liten unge mens han satt og plundret med instrumentene og båndopptakeren. Han holdt på med dette et par måneders tid. Resultatet ble en demo på 20 minutt, med 7 overdubbinger. 

Underveis skjønte Mike at han var iferd med å skape noe stort. Alle ideene, og kunnskapen om de ulike instrumentene han hadde tilegnet seg de seneste årene, kom til nytte på en vakker måte. Mike tenkte å kalle verket han skapte for "Opus One". 

Båndopptakeren han hadde lånt ble skrudd sammen til sin opprinnelige tilstand, og levert tilbake. 

Mike tok med seg demoen til Abbey Road studios og lot noen av de han hadde jobbet sammen med de senere årene lytte til den. Men reaksjonen var ikke slik Mike hadde håpet. Det handlet mest om å få slått av spilleren fortest mulig. Det var kun David Bedford som syntes musikken var interessant, men heller ikke han torde å si det mens de andre hørte på. Heller ikke plateselskap som CBS, EMI og Pye likte låtene Mike hadde laget, da han presenterte den for dem. De mente at musikken ikke var salgbar. Heller ikke noen venner av Mike som prøvde å promotere demoen til folk i musikkbransjen lyktes. 

Og nå var Mike tom for penger, slik at han igjen måtte flytte hjem til moren i Harold Wood. Her fikk han muligheten til å plundre videre på verket sitt. På kveldene satt han og moren i stuen og syntes synd på seg selv. De drakk også mye alkohol, som de hadde kjøpt med penger de hadde fått etter å ha pantsatt morens smykker. 

Mike skjønte at han måtte skaffe seg en jobb slik at han kunne tjene penger. Han kontaktet da musikkbyrået Blackhill for å høre om de visste om noe. De formidlet kontakt med en Alex Harvey og hans band. Harvey hadde ansvaret for å skaffe musikere til scene oppsetningen av "Hair" på Shaftesbury theatre.  Og her fikk Mike jobb. Han satt på selve scenen og spilte sin gitar, og hadde det egentlig helt greit. Men han hadde en uvane med å improvisere over de kjente låtene, noe som irriterte danserne og skuespillerne. Så etter et halvt år nektet de å jobbe med ham mer. For Mike som hadde fått seg kjæreste som forsørget ham, var ikke det noe problem.

Parallelt med "Hair" oppsetningen, jobbet Mike videre med ideer til "Opus One".

Deretter spilte Mike med en talentløs gitarist ved navn Arthur Louis, på forespørsel fra Peter Jenner fra Blackhill Enterprises. Mike fikk ikke mange kronene for engasjementet som bassist på innspillingen, men det førte ham til det storslåtte huset Shipton Manor i Shipton-on-Cherwell, Oxfordshire, da Arthur Louis skulle gjøre en plateinnspilling der. Mike: "Wow, I'm glad I said yes to this."

"Tubular Bells" ble spilt inn i det herskapelige huset Shipton Manor.

Herskapshuset var eid av Richard Branson som hadde kjøpt det med penger han hadde lånt av sin tante. Han ønsket å gjøre det om til et innspillingsstudio, så da Mike kom dit var det stor byggeaktivitet i huset. 

Når Mike ikke var opptatt med innspillinger benyttet han anledningen til å gå rundt i huset og bli kjent med lydteknikerne. To av disse het Tom Newman og Simon Heyworth. Førstnevnte var en stor kar med mye hår, som hadde bakgrunn fra psykedelia bandet July. I likhet med Mike hadde han interesse for modellfly, noe som gjorde at de to raskt fant tonen.

Mike Oldfield og Tom Newman leker seg med modellfly.

Mike hadde en baktanke med å komme i prat med disse folka, nemlig å få de interessert i demoen han hadde laget. Dessverre hadde han glemt å ta den med oppover. Men Arthur Louis' roadie som ønsket å være snill med Mike kjørte ham til Harold Wood, og tilbake til Oxfordshire etterpå. En tur som til sammen tok 3 timer. Om ikke han hadde fått muligheten til å hente tapen og spilt den for de rette folka, har det muligens aldri blitt noe "Tubular bells". 

Mike: "I realised I might have the opportunity to play my demos to the people at The Manor. Unfortunately I'd left the tapes at home. I mentioned this to Arthur Louis' roadie, and he very kindly offered to drive me back to Essex to collect the tapes, and then drive me back to Oxfordshire. It was about a three hours drive then. I can't remember his name now, but I really do owe him everything ; none of what came later would have happened if it weren't for him."

Både Tom Newman og Simon Heyworth var begeistret over det Mike hadde laget. Faktisk likte de det så godt at de spilte demoen om og om igjen. Tom Newman: "I had never heard anything as good as the demos that Mike played me. After I heard the music I felt there was a kindred (beslektet) soul in there somewhere."

Mike spurte så om de ønsket å gi ham en sjanse til å få spilt inn låtene i studioet. Men det var verre ettersom The Manor var booket i hvert fall et år fram i tid. Men de to lovte å ta en prat med Richard Branson. Men da innspillingen med Arthur Louis var ferdig var det fortsatt ikke avtalt noe, så Mike dro slukøret hjem til Harold Wood. Igjen slo han ihjel tiden med drikking i selskap med moren. Innimellom tok han noen telefoner opp til Oxfordshire for å høre om det var noe nytt i forhold til mulighetene for å få spilt inn en plate i The Manor. Mike var på det tidspunktet så langt nede at han seriøst vurderte å flytte til Sovjetunionen for å bli statsmusiker!, etter en artikkel han hadde lest om mulighetene der. Men før han kom så langt fikk han (i 1972) en telefon fra en Simon Draper om at Richard Branson ville treffe ham, ombord på husbåten sin i Lille Venezia. Både Newman og Heyworth hadde prøvd å overtale Branson, uten å lykkes. Men Draper som også hadde falt for Mikes demo, og som var endel av managementet i Bransons selskap, klarte å overbevise Branson.

Simon Draper: "They (Newman, Heyworth) were impressed, to put it mildly, and played the tape to me. I thought it was staggeringly good. It was really incredible because it was the whole twenty minutes of 'Tubular Bells', pretty much as it appeared on the final record."

Richard Branson, mannen som tok sjansen på å gi ut Mike Oldfields debutplate.

Virgin var navnet på et selskap Richard Branson eide. Han hadde startet det opp i 1970 som et postordreselskap som solgte plater med progrock artister og undergrunnsartister. Navnet på selskapet var da Caroline Records Mail order. Fram til 1970 hadde Branson vært aktiv i en studentforening, bl.a. ved å etablere Student Advisory Centre i London. Og det var også de mange studentene i England han hadde som målgruppe da han opprettet selskapet. Underveis endret Branson navn på postordreselskapet til Virgin Mail Order Records. Fra da av kom Virgin til å bli et ord som man forbandt med Richard Branson.

Richard Branson: "Slipped Disc' was one of my favourite suggestions. We toyed with it for a while, until one of the girls leant forward: 'I know' she said. 'What about 'Virgin'? We’re complete virgins at business.' Great – I decided on the spot. 'It’s Virgin'."

Pga en langvarig poststreik i England ble aktiviteten i 1971 utvidet til også å gjelde en plateforretning. Den ble åpnet i enden av Oxford Street, i et tomt lokale under en skobutikk. Butikken fikk navnet Virgin records. Like etter åpnet Branson flere Virgin plateforretninger i England. På det tidspunktet var han 20 år gammel.

Den første Virgin records butikken ble åpnet i 24 Oxford Street, i 1971.

Til å hjelpe seg med driften av postodreselskapet og platebutikkene hadde Mike nevnte Simon Draper. Draper var søskenbarn av Branson, og nylig ankommet England fra Sør-Afrika der han hadde vokst opp. Også en Mik Powell - en kamerat av Branson fra studiene - var en viktig støttespiller for Branson i den første tiden.

Som en forlengelse av suksessen med platebutikkene begynte Branson å leke med tanken om å starte et plateselskap og etablere et studio der selskapets artister kunne spille inn platene sine. Herskapshuset The Manor ble kjøpt av Branson etter at Tom Newman hadde gitt sitt samtykke til at det kunne være et egnet sted. Det var også Newman som fikk ansvaret med å bygge opp studioet.

På det tidspunktet da Mike Oldfield kom til Shipton Manor sammen med Arthur Louis, hadde de ikke annet å tilby enn et 4 spors innspillingsstudio.

Branson som ikke hadde den store forståelsen for musikk, var i begynnelsen lunken til Mike Oldfields prosjekt. Det var Draper som var drivkraften. Mike følte seg utilpass i selskap med den veltalende og elegante Branson. I tillegg fikk han servert fisk, noe han ikke likte. Men da Branson spurte Mike hvilke instrumenter han trenge for innspillingen ble han mer ivrig. Mike: "I will need A good acoustic guitar, a Spanish guitar, a Farfisa organ, a Fender precision bass, a good Fender amplifier, glockenspiel, a mandolin, a Mellotron..." Branson noterte ivrig, enda han ikke hadde hørt om halvparten av instrumentene. Men Branson hadde bare en uke i studio å avse til Mike, noe som Mike mente ville bli for lite. Etter møtet var Mike mer skremt enn glad. 

I november 1972 dro Mike opp til Oxfordshire og The Manor for å begynne innspillingen av plata. Siden sist han var der hadde ting kommet mer på plass. Studioet var blitt bedre, og fasiliteter som soverom og fellesrom var av høy standard. John Cale var nettopp ferdig med innspillingen av sin plate da Mike skulle begynne. Cale hadde brukt rørklokkespill (tubular bells) på platen sin, og Mike som på et tidligere tidspunkt hadde vurdert å bruke slike, benyttet sjansen til å få låne instrumentet av Cale til sin innspilling. 

I starten slet Mike med å få til den rette, storslagne lyden ved å slå på klokkene. Så han rekvirerte en større hammer - to ganger - før han var fornøyd med klangen. Mike slo så hardt med hammeren at det ble stor bulk i et av rørene. Mike: "I hit the bells with this large hammer and put a huge dent (bulk) in one of the bells. It made an amazing sound, though and I though 'that's more like it'."

Slik ser egentlig tubular bells ut, eller rørklokkespill som man sier på norsk. 

Også chimes er et engelsk ord som brukes. På tysk heter instrumentet röhrenglockenspiel.

Først etter å ha ventet i mange timer dukket Tom Newman og Simon Heyworth opp i studio for å hjelpe Mike med det tekniske utstyret. Mike mente de i utgangspunktet var litt motvillig til å bli med på innspillingen, men at de ble mer entusiastisk etter hvert. Newman: "This is totally brilliant." Selv om studioutstyret de hadde var enkelt i forhold til det som er idag, var det likevel en teknisk avansert plate å lage. Ikke minst pga. de mange og lange lydsporene som ble lagt oppå hverandre, for å få lydbildet slik Mike ville. 

Simon Heyworth: "It was our learning curve, really. And there was a learning curve for Mike Oldfield in many respects." De brukte en 16 spors opptaker, og lydkildene som de ønsket å ha med var så mange, slik at når f.eks. en bass var ferdig, brukte de det ledige sporet til en gitar, slik at alle 16 sporene var i bruk under store deler av plata. De gjorde hele 2300 opptak før Mike var fornøyd. Det første instrumentet som ble spilt inn var et Steinway flygel.

Tom Newman bak miksepulten.

Etter hvert ble alle som var involvert i innspillingen mer entusiastisk både overfor musikken som ble skapt, og overfor Mike. Han storkoste seg i studioet og på The Mansion, men han var likevel stresset, da han trodde en uke ville bli for kort tid til å bli ferdig med alt. Etter ham ventet nemlig Bonzo dog doo-dah band (et band som i 1968 hadde en topp 5 hit med "I'm the Urban spaceman"). De hadde ikke engang til til å gå på puben for å ta seg en øl, så de fikk ølet brakt inn i studioet i stedet.

En liten time-break under innspillingen av "Tubular Bells".

Når uken nærmet seg slutten kom Bonzo Bog og installerte seg på The Manor. Bandet var ledet av den karismatiske og elegante sangeren Viv Stanshall. 

Mike tenkte på muligheten for å introdusere hvert enkelt instrument etter hvert som de dukket opp på slutten av "Tubular Bells prt.1". Han visste at Stanshall hadde gjort noe lignende tidligere på en Bonzo Dog låt. Heyworth spurte Stanshall, og like etter var han med på innspillingen, som 'seremonimester'. En jobb John Cleese også fikk sjansen til å gjøre mange år senere. Med sin distingverte stemme introduserte Stanshall instrumentene på en måte som har gått inn i rockehistorien: "double speed guitar, two slightly distorted electric guitars, mandolin! Spanish guitar, and introducing acoustic guitar, plus... tubular bells". Måten Stanshall sa "plus... tubular bells" var så elegant og flott at Mike bestemte seg for å droppe navnet "Opus one", til fordel for "Tubular Bells". Navnet ble også gjenspeilt i coveret med den bøyde rørklokken.

Mike: "Viv was a kind of superstar in those days. I couldn't believe he agreed to do it. Although he was a little worse off for drink, he was charming and respectful. During that long session we consumed quantities of Guinness."

Viv Stanshall

Mike og co. rakk å gjøre ferdig "Tubular Bells Prt.1", slik at The Bonzo dogs kunne overta studioet til rett tid. 

Selv om Mike nå hadde gjort det han skulle i studio var han ikke fornøyd. Han hadde fortsatt mer på lager - materiale som han ønsket å skape en "Tubular Bells prt.2" med, bl.a. "Sailor's hornpipe". Så Mike spurte om det var greit at han ble boende på The Manor, selv om han ikke hadde studiotid. Og Draper og Branson som var imponert av det Mike hadde fått til på "TB Prt.1" ville gjerne at Mike skulle bli boende og forberede del 2.

Mike til Simon Draper: "I've got more here, I've got a whole second side." 

Mike trivdes godt på The Manor. Nettene tilbrakte han i studio, da de som hadde leid studioet ikke var der.

Richard Branson var på dette tidspunktet opptatt med å starte opp plateselskapet Virgin, i tillegg til platebutikkene han allerede hadde ved samme navn. Som første utgivelse hadde han planlagt en utgivelse kalt "Manor Live", der ulike musikere skulle komme inn og jamme. Men arbeidet med denne plata gikk dårlig, så i stedet rettet Branson blikket mot Mike Oldfield og innspillingen han holdt på med. 

Også Newman og Heyworth stilte opp for Mike på nattestid. På "Prt.2" trengte Mike noen kvinnelige sangere, så han kontaktet søsteren Sally, som kom oppover til The Manor. Også Richard Bransons eks. kjæreste Mundy Ellis var med og koret. Selv om Mike hadde planlagt mye av "Prt.2", ble det likevel improvisert mer på denne delen. Stemningsmessig var den også roligere og mer lavmælt enn "Prt.1". 

Mike var veldig fornøyd. Det eneste skåret i gleden var at han ikke hadde noe farfisa orgel tilgjengelig, så han måtte bruke et Lowry orgel istedet, som ikke ga den lyden Mike ønsket. 

Mike lærte mye om studioteknikk under innspillingen. Han spurte og gravde om alt mulig, slik at han ved en senere anledning i større grad kunne gjøre det tekniske i studio selv. Han utviklet seg også som musiker, da han underveis spilte hele 20 instrumenter på plata.

"TB Prt.1" hadde introen, og Stanshalls introduksjon av de ulike instrumentene som 'kjennetegn' som folk gjerne husker. På "Prt.2" er det Mikes 'tungetale' som bidrar til å skape spennvidde. Selv kalte Mike partiet for "The caveman bit", der han høres ut som en neandertaler. For å få til lyden hadde han først drukket endel alkohol for å 'varme opp' stemmebåndene. Skrikene som ble spilt inn på bånd ble deretter spilt på halv hastighet. Etterpå var Mike så hes at han ikke kunne snakke ordentlig på en uke. 

"Tubular Bells Prt. 2" ble avsluttet med Oldfields uhøytidelige "Sailor's hornpipe", som for at folk skulle få muligheten til å riste løs litt etter den overveldende opplevelsen de fikk med "TB prt.1 & 2". Låta kunne minne om amerikansk country musikk, og var i utgangspunktet ment å vare mye lengre. Bl.a. ble det laget en alternativ versjon, der denne Stanshall viste lytteren rundt i The Manor på en humoristisk, nesten Monty Python aktig måte, mens"Sailor's Hornpipe" kunne høres i bakgrunnen. Denne versjonen ble noen år senere gjort tilgjengelig på samleplaten "Boxed", sammen med andre alternative versjoner av Oldfields låter.

Mike inviterte Kevin Ayers til å komme å bo på The Manor noen dager. Men det endte med at Ayers hadde en affære med Bransons kjæreste Kristen. Noe verken Mike eller Branson (naturlig nok) var så glade for. 

Mike ble boende på The Manor i 2 måneder, fram til jula 1972. Deretter dro han hjem til moren og feiret jul. I februar var han tilbake på The Manor, og i mars var "Tubular Bells" ferdig mikset. 

Mastertapen ble da gitt til Richard Branson som tok den med seg til Cannes, Frankrike og den årlige MIDEM music business conference. Branson var oppglødd da han presenterte musikken for plateselskapene som var representert der, men ingen ønsket å gi den ut. Det nærmeste de kom et bud var fra et amerikansk selskap som tilbød 20.000 dollar for rettighetene, mot at det ble lagt vokal på den instrumentale musikken: "Slap some vocals on it and I'll give you $20.000." Og faktisk prøvde Branson sammen med Newman å legge vokal på opptakene. Oldfield bare ristet på hodet av forsøket. Etter en dag ga de da også opp forsøket.

Richard Branson

Fotografen Trevor Key fikk oppdraget med å lage coveret basert på tittelen "Tubular Bells". I studioet hadde Mike (som nevnt) slått så hardt på rørklokkene at de fikk en bulk, noe Mike syntes var en fint utgangspunkt for et platecover, der han så for seg et bilde der rørklokken var slått i stykker. 

Mike: "Trevor Key came to see me in Harold Wood, and after some discussion we came up with the idea of having the image of a bell which had been destroyed in some way on the sleeve, as a reference to me denting the bell during the recording sessions."

Men Key klarte ikke å skape et bilde der instrumentet gikk i mange biter, i stedet valgte han å bøye rørklokken, for å gi inntrykk av at det hadde vært utsatt for hard behandling. Formen kunne også minne om et triangel. Key hadde først laget en modell av det bøyde røret som han fotograferte. Sluttresultatet ble uansett svært bra. Mike: "I couldn't find anything wrong with it, it was just perfect."

Bildet av stranden på forsiden av coveret, med de brennende beinrestene (på baksiden av coveret) hadde Key tatt på sørkysten av England.

"Tubular Bells" med det berømte røret.

Den neste utfordringen Mike ble stilt overfor, var da Branson ønsket å framføre musikken live i ærverdige Queen Elizabeth Hall i London. Branson hadde allerede booket lokalet da han kom med forespørselen. Mike skjønte ikke hvordan man skulle få utenforstående musikere til å gjenskape det som foregikk på plata, der ca. 20 forskjellige instrumenter var i bruk til enhver tid. Og der mye avansert miksing var gjort for å få lydbildet slik de ville. Mike krevde å få Bransons Bentley bil for å si ja til konserten, noe han fikk. Branson hadde i sin tid kjøpt bilen av George Harrison. Mike: "It was better than my Mini!"

Gjennom hardt arbeide klarte han å tilpasse "Tubular Bells" slik at det kunne framføres live med mange musikere involvert. Bl.a. fikk de med seg Mick Taylor fra The Rolling Stones, Fred Frith, Ted Speight, og Steve Hillage på gitar, Steve Broughton på trommer, David Bedford på tangent, og Viv Stanshall som 'seremonimester'. Ellers valgte Mike å bruke jazzmusikere, pga. deres evne til å sette seg inn i kompliserte komposisjoner.

Selv om både Oldfield og Branson nå var enig om at "Tubular Bells" skulle gis ut på Virgin, hadde de ikke skrevet noen platekontrakt der vilkårene for samarbeidet var definert. Branson kom med tre ark som han krevde at Oldfield skrev under på. Dokumentene var basert på en avtale som ble gjort med en Sandy Denny, da hun forlot Fairport Convention. Mike tok seg heller ikke tid til å studere innholdet, og han hadde heller ikke noen kyndige til å hjelpe seg, noe det skulle vise seg at han burde hatt. Denne kontrakten ble nemlig starten på et  17 år langt mareritt for Mike, der han ikke kunne forlate Virgin før i 1991. Også den prosentvise andelen han skulle ha av salget var langt lavere enn det som var vanlig i bransjen. Mike vil bl.a. ikke få full kontroll på rettighetene til "Tubular Bells" før i 2008.

Mike Oldfield og Richard Branson.

For Bransons del ble avtalen en viktig årsak til at han kunne slå seg opp stort i årene etter, ved hjelp av pengene han fikk fra salget av Oldfields plater. Økonomien i Virgin var svak på denne tiden, med fare for at selskapet kunne bli slått konkurs. Men takket være suksessen til "Tubular Bells" fikk det et økonomisk pusterom, samtidig som det la grunnlaget for framtiden. 

Nik Powell (Virgin): "Mikes success probably stopped the company going under. Overnight our cash flow became really positive, and instead of a few thousand pounds coming in, we had tens, even hundreds of thousands. It was a turning point for the company in every way - profits, visibility, everything."

For Virgin records' videre eksistens var suksessen med"Tubular Bells" helt avgjørende.

"Tubular Bells" ble lagt ut for salg på Virgin records den 25. mai 1973, som det første albumet på det nystartede plateselskapet. 

På samme tid ble konserten gjennomført foran 800 mennesker i en fullsatt Queen Elizabeth Hall . Mike var pessimistisk og nervøs før han skulle ut på scenen. Mick Taylor hadde tatt med seg Mick Jagger, som Mike kjente fra før. Og han kom med noen beroligende ord til Mike som hjalp på humøret. Mike: "Mick Taylor brought Mick Jagger into my dressing room, and he was very supportive. That gave me the confidence to at least walk on stage."

Men selve konserten ble ikke slik Mike hadde håpet. David Bedford hadde lagt opp til et for lavt tempo, Viv Stanshall introduserte instrumentene feil, og 'neandertalerhylet'.. det ble ikke noe ordentlig hyl. Likefullt var publikum over seg av begeistring, til Mikes store forundring. Også Mick Jagger var fornøyd: "I told you so, I knew it would be all right. Now it all begins..." Og det var det siste Mike så av Mick Jagger, de to har ikke truffet hverandre siden. 30. november ble det gjort nok en konsert, denne gang i regi av BBC.

Mike Oldfield & Mick Taylor fra The Rolling Stones.

Kritikerne brukte sine fineste superlativer da de fikk sjansen til å høre "Tubular Bells". Den ble umiddelbart gitt klassikerstatus. Den toneangivende radio DJen John Peel i BBC var så begeistret at han spilte hele albumet i sitt radioprogram. John Peel: "Tonight I’m not going to play a whole lot of records. I’m just going to play you one by a young composer called Mike Oldfield. It’s his first record and it’s called 'Tubular Bells'. I’ve never heard anything like it in my life." Og dette hjalp på salget, for i sine to første uker ute i butikkene var det nemlig ikke mange som kjøpte plata.

Også folkene hos Island records og EMI som distribuerte plata for Virgin, syntes "Tubular Bells" var fantastisk.

Mike Oldfield ble i en alder av 20 utropt til geni av musikkpressen. De elsket kompleksiteten, de uventete retningene platen gikk i, og referansen til de klassiske komponistene. Særlig ble han sammenlignet med finske Sibelius. 

John Peel: "Without borrowing anything from established classics or descending (synke ned) into the discords, squeals, and burps of the determinedly avant-garde, Mike Oldfield has produced music which combines logic with surprise. A record that quite genuinely covers new and uncharted territory. It combines sunshine with rain."

Melody Maker: "It's an enjoyable and evocative album, which bodes well for the future of the country's newest label, and of Mike Oldfield."

I årene etter har "Tubular Bells" gang på gang kommet høyt på lister over tidenes beste plater. Senest i 2006 da musikkbladet NME hadde den på en 39. plass. På den tiden platen kom ut i butikkene hadde Mike fått et mer kritisk syn på platen. Han hørte mange feil som var blitt gjort, og ønsket egentlig å spille den inn pånytt, noe han da også gjorde mange år senere.

Salgsmessig gikk det som kjent over all forventning, med hele 279 uker! på den britiske topp 200 listen, og med 2,6 millioner solgte eksemplarer. Til topps i Storbritannia gikk den imidlertid ikke før i oktober 1974, over et år etter at den ble gitt ut, da den dyttet oppfølgerplaten "Hergest Ridge" ned fra førsteplassen. "Tubular Bells" ble det 5. mest solgte albumet i Storbritannia på 70-tallet. Den gikk til topps i de fleste land den ble gitt ut i, unntatt U.S.A. (3. plass), i stedet kunne Mike glede seg over en amerikansk Grammy pris for beste instrumental komposisjon. I Norge virker det som om plata ikke ble gitt ut på 70-tallet, da den ikke er å finne igjen på VG-lista (webmaster). til sammen har plata solgt i hele 17 millioner eksemplarer verden over (2012).

Tid for feiring.

I  U.S.A. gikk salget tregt helt til man valgte å bruke åpningspartiet på "TB Prt.1" i filmen "The Excorcist". Etter det tok salget av der også. Det var den legendariske Atlantic sjefen Ahmet Ertegun som sammen med filmprodusent William Friedkin hadde ønsket å bruke "Tubular Bells" i filmen. I ettertid lurte Mike på hvorfor akkurat hans musikk ble valgt ut til denne skrekkfilmen. Det tok lang tid før Mike fikk sett filmen, og han syntes det var rart å høre sin musikk bli brukt i denne settingen. Men han likte det.

Hedersbevisningene ble mange etter utgivelsen av "Tubular Bells".

I tiden etter utgivelsen av albumet var Mike en svært ettertraktet mann hos musikkjournalistene. Men etter et intervju med Melody Maker fikk Mike nok, da journalisten stilte gjentagende intrikate spørsmål, slik som "hvorfor gjorde du ditt og, hvorfor gjorde du datt?" Siden har han vært restriktiv i sin omgang med pressen. Branson: "He felt as if he had been raped." Mikes psyke hadde heller ikke godt av all denne oppmerksomheten. Han ble generelt skeptisk mot alle de som ønsket å bli venner med ham. Også søsknene Terry og Sally mistet han kontakten med, da han trodde de var misunnelig på suksessen hans. Men kort tid etterpå fant de tilbake igjen, og er i dag gode venner (2012). 

Av og til kunne det likevel være positivt å være en kjent musiker, som da han ble stoppet av fransk politi etter å ha kjørt for fort på sin motorsykkel. Da de så navnet hans i førerkortet slapp han å få bot, ettersom den ene politimannen likte musikken hans så godt.

På The Manor hadde Mike truffet en jente som han ble kjæreste med. Og sammen ønsket de å finne et sted de kunne bo. I Kington på grensen til Wales fant de et hyggelig hus som det stod 'For sale' på. Huset som ble kalt The Beacon lå hyggelig til i en skråning. De 12.000 pundene som det kostet ble betalt med royalties penger fra salget av albumet. Huset var likevel av enkel standard, og Mike hadde ikke råd til kjøleskap før etter et år her. Men det var en fin utsikt mot Black mountains fjellene fra stua. Han kunne også se utover Hergest Ridge som var en ås på grensen mellom England og Wales. Mike satte opp et hjemmestudio i kjelleren, med egg kartonger langs veggene for å få den rette akustikken. 

	Mikes hus The Beacon.		Hergest Ridge

Mike trivdes i området og ble gode venner med flere av folkene som bodde der. Bl.a. spilte han sammen med lokale musikere på restauranten Penrhos Court. Han tok også opp igjen interessen for modellfly bygging, da området rundt huset var godt egnet til å fly dem.

Så mens plata solgte i store mengder var Mike ute på den engelske landsbygda, med liten kontakt med omverdenen. Han fikk fortsatt sine 25 pund (270 kr.) i uken, noe som var litt knapt. Branson ønsket at Mike skulle dra ut på turne med albumet, og han ønsket at Mike skulle dra til U.S.A. og andre land for å promotere den. Men Mike holdt seg hard og sa nei til alle forslagene. Branson ville også at Mike skulle gå i studio, da han så mulighetene til store inntekter gjennom nok et Mike Oldfield album. Men Mike som ikke hadde skrevet noe materiale var ikke klar for det ennå, riktignok hadde han noen opptak til overs fra den forrige innspillingen. Men etter at Branson hadde fått tak i det Farfisa orgelet som Mike hadde så lyst på, lot han seg overtale til å begynne arbeidet med sitt neste album. Han fikk også en mikser og en 4 spors båndopptaker.

Under innspillingen av "Tubular Bells" hadde en irsk ulvehund kalt Bootleg bodd på The Manor. Og Mike likte denne hunden så godt at han bestemte seg for å anskaffe seg noen selv, nå når han bodde på landet. Han skaffet seg derfor to afghanske hunder som han syntes var pene. Men etter at de hadde tatt livet av noen sauer i nabolaget, måtte Mike kvitte seg med de. Det positive med det var at han fikk ideen til låta "Afghan" gjennom dette. En låt som ble gitt ut som B-side i 1984. Etterpå kjøpte han seg noen perserkatter istedet.

Polly, den ene av Mikes to afghanske hunder.

I begynnelsen syntes Mike det var tungt å arbeide med den nye platen. Men etter hvert som ideene strømmet på, ble det morsommere. Da demoene var ferdig kontaktet han Tom Newman, som han hadde jobbet så godt sammen med på den forrige platen. De startet opp i Chipping Norton og studioet der, før de fikk booket tid på The Manor. På innspillingen deltok også Mikes bror Terry med sin fløyte. Søsteren Sally deltok også på denne innspillingen. Mikes gamle venn David Bedford arrangerte stryker- og vokalarrangementene. Men som sist var det Mike som selv spilte det meste av instrumentene (ca. 15 forskjellige).

I likhet med "Tubular Bells" var også denne plata delt opp i to partier, som fylte hver sin albumside.

Trevor Key som hadde laget det flotte coveret til debutplaten skulle lage coveret også denne gangen. Han kom opp til Hergest Ridge sammen med Bootleg, den irske ulvehunden som Mike hadde blitt så sjarmert av på The Manor. Men coveret ble ikke helt slik Mike hadde håpet: "After the Tubular bells cover, which was so powerful, this one was just a bit weird."

Hunden Bootleg på coveret av "Hergest Ridge".

I juni 1974 ble "Mike Oldfield's single" gitt ut på 7", som den første og eneste singelen fra "Tubular Bells". A-siden av singelen bestod av utdrag fra "Tubular Bells 2". Mike var veldig negativ til at det skulle gis ut singler fra albumet, men amerikanske Atlantic records som distribuerte hans utgivelser i U.S.A. krevde å få gi ut en, i kjølvannet av suksessen med filmen "The Exorcist". Resultatet ble en fin 7. plass på den amerikanske singellisten, og 7. plass i Canada. Noe som bidro til å bane vei for suksess i U.S.A. med albumet "Tubular Bells" like etterpå. 

B-siden av singelen bestod av den barnesang aktige "Froggy Went A-Courting".

"Mike Oldfield's single"

Samme måned deltok Mike på innspillingen av låta "Little red Robin Hood hits the road" med Robert Wyatt. Han deltok også på en konsert på Rainbow Theatre sammen med folk som John Cale, Kevin Ayers og Brian Eno.

28. august 1974 ble "Hergest Ridge" gitt ut, og selv om det ble en salgssuksess med 3 uker på 1. plass i Storbritannia, var ikke kritikerne like fornøyd denne gangen. Selv om den også mottok mye skryt som en melodiøs og 'fredfull plate'. Likefullt har den gått inn i historien som en av de beste platene Mike Oldfield har laget. Også dette var en kompleks plate med klassiske elementer, krydret med Oldfields eminente gitarspill, som for anledningen var spilt inn på 90 spor, og så lagt oppå hverandre, for å skape et helt særegent lydbilde.

"Hergest Ridge" fra 1974

Likefullt opplevdes ikke "Hergest Ridge" som like genial som "Tubular Bells", og den manglet også noen av de overraskende vendingene som førsteplata hadde.

De første pressingene av "Hergest ridge" var mikset annerledes enn de som kom etterpå. Denne første miksen er i dag tilgjengelig på bootlegmarkedet under navnet "Hergest ridge - Original mix".

I september 1974 bidro Mike på David Bedfords soloplate "Stars end".

Samboerskapet Mike hadde på denne tiden tok slutt. Istedet flyttet broren Terry inn på The Manor en liten periode for å støtte Mike, som fortsatt slet med psyken. Mike hadde flyskrekk, noe som var blant årsakene til at han ikke ville dra til U.S.A. og holde konserter. Men bilturer sammen med broren til Irland gikk bra. Etter at Terry flyttet ut, kom en Willy Murray inn i stedet. Han spilte trommer i Kevin Ayers nye band.

Branson maste igjen på Mike om at han måtte lage flere plater, men han følte seg ikke moden ennå. I stedet fikk Branson en ide om at man kunne få et orkester til å framføre musikken fra "Tubular Bells" og "Hergest Ridge", og gi det ut på plate. Man kunne også få orkesteret til å dra på turne med Mikes musikk, siden han selv ikke ville bli med. Mike var skeptisk til dette, da han ikke trodde et orkester ville klare å gjenskape stemningen og rockepreget fra platene. Men i september 1974 ble "Tubular Bells" framført i Royal Albert Hall med The Royal Philharmonic Orchestra. Gitarspillet ble gjort av Steve Hillage fra Gong, et annet av Bransons band. David Bedford hadde ansvaret for orkestreringen. Konserten ble i sin helhet vist på BBC TV. For Mike var det merkelig å sitte foran TVen og se musikken hans bli framført uten at han var endel av det. Han var ikke helt fornøyd med hvordan de ulike instrumentene ble brukt . "The Orchestral Tubular Bells" ble gitt ut på plate i årsskiftet 1974/75. På plata var Mike Oldfields gitarspill lagt på i ettertid. 

5. mai 1976 ble også "Hergest Ridge" framført av et orkester, etter at David Bedford hadde gjort om arrangementene. Denne gang var det Scottish National Orchestra som fikk æren, i Kelvin Hall, Glasgow. Steve Hillage var med også her. Men pga. det skuffende salget av "The Orchestral Tubular bells" ble det aldri gitt ut noen plate med "Hergest ridge" konserten. Likefullt har opptakene blitt gitt ut på bootleg, og har i årene etter vært et populært samleobjekt blant fansen. Virgin har også vært inne på tanken om å lage en offisiell utgivelse av konserten.

Orkesterversjonene av "Tubular Bells" og "Hergest Ridge" ble 

etter hvert gitt ut på plate, en som offisiell utgivelse, den andre som bootleg.

Mike hadde nå begynt å få litt mer penger mellom hendene. Noe som gjorde det mulig å kjøpe en stilig Mercedes Sport 500SL. Han kjøpte seg også en motorsykkel som han cruiset rundt med i åsene ved Hergest Ridge. 

Høst 1974 maste Branson stadig om at Mike måtte lage et nytt album (årsaken var at Virgin slet økonomisk fordi de andre artistene de hadde ikke solgte nok plater). Og nå var ikke Mike så negativ lenger, ettersom han følte at han hadde noe på gang. Han stilte visse krav til Branson for at han skulle starte arbeidet. Bl.a. at det ble installert et fullverdig studio på The Beacon, med miksebord, 24-spors opptaker m.m. Her kunne Mike sitte i studioet  og jobbe mens han nøt synet av det vakre landskapet. Mike: "I had everything I needed." Om det var musikere han trengte til opptakene ordnet Virgin med det. Bl.a. brakte de inn den finske bassisten Pekka Pohjola som Mike kom til å sette stor pris på. Også et brassband fra Hereford klarte Virgin å oppdrive på forespørsel fra Mike.

Mikes finske bassist Pekka Pohjola

Som vanlig eksperimenterte han med en lang rekke instrumenter, slik som keltisk harpe, bouzouki og marimba. Også en string (stryker) synthesizer som nettopp var kommet på markedet ble tatt i bruk. Det som likevel ble den store forskjellen på denne plata og de foregående, var de afrikanske rytmene man hører på slutten av "Ommadawn Prt.1". Mike hadde alltid likt afrikanske trommerytmer, så han henvendte seg til Simon Draper på Virgin som han visste var sør-afrikaner, med forespørsel om han kjente til noen afrikanske musikere. Og ikke lenge etter var det afrikanske ensemblet Jabula i Mikes studio. Oppå trommerytmene deres la Mike noe gælisk sang. Denne ble sunget av den irske damen Clodagh Simmons. De gæliske ordene som hun synger er det hun selv som kom opp med. På engelsk betyr de: "daddy's in bed, the cat's drinking milk. I am an idiot, and I'm laughing." Idiot betyr "Ommadawn" på gælisk (staves amadan). Dermed hadde Mike også fått navn til platen sin. 

Mer negativt var det at den økende rikdommen og muligheten til å jobbe hjemmefra gjorde det lettere å nyte alkohol til alle døgnets tider. En flaske brandy for frokost var ikke uvanlig. Men etter at han begynte å få problemer med magen pga. det, tok han en pause.

Mike hadde hatt flyskrekk i mange år, men en kveld han hadde tatt flere øl på restauranten han pleide å besøke, bestemte han seg for å bli med en lokal flyver han kjente opp i småflyet hans. Og det gikk over all forventning. Mike fikk til og med muligheten til å styre flyet litt.

Julen 1974 ble feiret på The Beacon sammen med søsteren Sally og kjæresten, også moren Maureen var med. Og hun følte seg ikke bra i det hele tatt. I januar 1975 fikk han telefon fra Sally om at moren deres var død. For Mike ble det som et slag i ansiktet. Han falt sammen på gulvet ute av stand til å gjøre noe som helst. De neste timene husket han ikke noe av. I begravelsen traff han faren for første gang på lang tid. Det ble også lenge til han så ham igjen. Årsaken til dødsfallet ble sagt å være en fallulykke. Men Mike tror moren tok livet av seg. I en alder av 21 var Mike alene. Panikkanfallene kom tilbake hyppig etter dette, men arbeidet med "Ommadawn" albumet hjalp ham til å tenke på andre ting i stedet. Han tok også ut frustrasjonen sin på gitaren. En av gitarsoloene på "Ommadawn" er et resultat av det. 

Mike var nå blitt en svært anerkjent artist som kunne velge på øverste hylle avmusikere han ønsket å jobbe med. Han valgte derfor å hente inn dyktige folk som fløytisten (uileann pipes) Paddy Moloney fra The Chieftains, og trommeslageren Pierre Moerlen fra bandet Gong. Moerlen var fra Colmar i Frankrike, og hadde før dette vært med på scene oppsetningen av "Tubular Bells" der som nevnt Steve Hillage fra samme band også var med. Moerlen kom til å delta på mange av Oldfields album i årene som fulgte. Også broren Benoit var medlem av Gong, og en bidragsyter til Oldfields plater. Terry og Sally Oldfield bidro også på "Ommadawn". 

Paddy Moloney og Pierre Moerlen bidro på "Ommadawn" albumet.

Ettersom han bodde på landet, og fordi det virket så hyggelig å ri, gikk han til innkjøp av to hester. Men han skjønte raskt at hester krevde mer oppfølging enn to katter. Så det ble ingen suksess. I stedet skrev han låta "On Horseback" der han ironiserte over sitt naive, romantiske forhold til det å ri på hester: "Some like the city, some the noise. Some make chaos, and others, toys. But if I was to have the choice, I'd rather be on horseback." Låta hadde et barnslig preg, og var fra Mike side ment som dessert for lytteren på slutten av plata. Mike: "I wanted to finish off on a lighter note, like a dessert course." Akkurat slik "Sailor's hornpipe" hadde fungert på "TB". 

På plata ble "On Horseback" endel av "Ommadawn part 2", ettersom den ikke var nevnt med eget navn på platecoveret. Teksten til låta skrev Mike sammen med William Murray. Barnesangen på "On Horseback" som gjør at det minner om noe fra Barne-TV, er sunget av The Penrhos Kids. I virkeligheten var de barna til en Martin Griffith som jobbet på restauranten Penrhos Court.

Mike sammen med mange av de som deltok på "Ommadawn" platen. 

Øverst til venstre er karene fra Hereford brass band, og til høyre øverst, tromme ensemblet Jabula.

Vi ser også Terry midt foran, med Mike og Sally på midterste rad. Barna på bildet er 'The Penrhos Kids'.

I februar 1975 ble den uhøytidelige "Don Alfonso" gitt ut på singel. Selve låta var skrevet av en Ted Waite på tiden rundt 2. verdenskrig, og Ayers medlem Lol Coxhill hadde spilt den inn på sitt 1971 soloalbum. I Mike Oldfield sin versjon var den i større grad bygd opp i folk stil. Salgsmessig nådde den ikke opp. Men den ble den første i en rekke av uhøytidelige folk inspirerte singler Mike kom til å gi ut på 70-tallet. Oldfields "Don Alfonso" var også å finne på Virgins samleplate "V" fra samme periode. På B siden av singelen var en tidlig versjon av "In dulci Jubilo" (For Maureen), som var ment som en hyllest til moren Maureen.

"Don Alfonso" ble gitt ut på singel i 1975. Det ble også laget en fornøyelig video 

hvor Mike selv ikke deltok. Den ble først tilgjengelig med "Elements" DVDèn fra 2004.

Teknikerne på The Manor likte godt det Mike hadde å presentere på den nye plata. Også musikkpressen var godt fornøyd med "Ommadawn" da den kom ut i butikkene i oktober 1975. I årene etter er dette plata fansen holder som den beste Mike Oldfield har laget, der den gjerne vinner avstemninger som blir gjort. Salgsmessig gikk sånn passe, med 4. plass i Storbritannia. Det virket som om interessen for Oldfields musikk var nedadgående, selv om denne plata var like bra som den første. 

"Ommadawn" fra 1975

En dag Kevin Ayers var på besøk spurte han Mike om hvor mye han fikk i royalties fra platesalget. Da han fikk høre den lave prosentandelen sa Ayers :"What!?", og ba Mike om å kontakte advokaten hans, noe Mike gjorde. Han fikk da høre at avtalen han var underlagt muligens var ulovlig etter engelsk lov, og at han burde ta saken til retten. Advokat Robert Allen fortalte også at Mike hadde et problem i forhold til skattemyndighetene, da det ikke var blitt betalt inn skatt på inntektene hans. Alt dette gjorde en allerede psykisk syk Oldfield, enda dårligere.

Han hadde også fått problemer med naboene rundt The Beacon pga. støy fra musikken han laget. Han bestemte seg da for å flytte igjen. Høsten 1975 kjøpte han en hel gård kalt Througham slad i Througham, Gloucestershire, nord for Bristol.  Det var en ærverdig gård med røtter tilbake til 1200-tallet, uten naboer på kilometers avstand. Som selskap kjøpte han seg to irske ulvehunder og en St. Bernard. 

På gården slo han sammen flere små rom til et stor et som han brukte som studio. Ønsket var å skape et 24 spors kvadrofonisk studio, som han kunne bruke til å spille inn de neste platene. Han fikk hjelp av folkene som hadde satt opp studioet på The Manor. Arbeidet med gården skulle vise seg å bli omfattende (tok et år), noe som gjorde at han ikke fikk tid til å lage musikk, noe som frustrerte ham. Etter utgivelsen av "Ommadawn" skulle det gå tre år før Mike kom ut med noe nytt studioalbum.

Mens Mike var opptatt med å sette opp studioet fikk han en dag en forespørsel om han hadde muligheten til å huse en et år gammel løve kalt Clyde og hans oppasser. Noe Mike syntes hørtes ut som en morsom utfordring. Mike kom godt over ens med det store dyret, så lenge han viste hvem som var sjefen. Men de som intetanende kom på besøk ble vettskremt da de så løven. En dag tok Mike med seg løven på den lokale puben, der den skremte vettet av en dame da løven la hodet sitt på fanget hennes. Ekstra moro hadde Mike det da han sendte løven til hovedkontoret til Virgin, der han naturligvis skremte alle som var tilstede.

I desember 1975 ble en ny versjon av "In dulci Jubilo" gitt ut på singel. Låta var opprinnelig en gammel julesang i Tyskland, også i Storbritannia kom folk i julehumør pga. den middelalderinspirerte låta, der "In dulci Jubilo" nådde en fin 4. plass på listene.

I 1976 var Mike opptatt med å lage kvadrofoniske versjoner av sine tre første plater (dvs. et system som kunne gi ulik lyd i 4 høytalere istedet for 2). Men det ble aldri noen større suksess, bl.a. pga. mangel av spillere som taklet systemet). I 1976 fikk fansen i stedet glede seg over de 4 LPene som til sammen utgjorde "Boxed". 3 av Lpene inneholdt alternative versjoner av Mikes 3 første plater, med kvadrofonisk lyd, mens den 4 platen bl.a. inneholdt David Bedford låter som Mike hadde vært med på. Også Mikes tolkninger av folkesangene "Argiers", "Portsmouth", og "In dulci Jubilo" var med her. I boksen fikk man også den alternative versjonen av "Sailor's Hornpipe", hvor Stanshall viser rundt på The Manor. Senere kom "Boxed" i en CD utgave med 3 plater istedet for 4.

I november 1976 nådde "Boxed" 22. plass i hjemlandet. Samme måned ble middelaldersangen "Portsmouth" gitt ut på singel. Og i likhet med året i forveien skapte Mike en julehit, da den nådde en flott 3. plass i Storbritannia, det høyeste en Mike Oldfield singel noen gang har nådd i Storbritannia.

 1976 bidro Mike også med "Woodhenge", "The Path" og "Making way" til filmen "Reflections". Dette var låter som hadde blitt til overs fra tidligere innspillinger.

Om 1976 hadde vært et rolig år, i forhold til utgivelser med Mike Oldfield, ble 1977 enda roligere. Likefullt var Mike travelt opptatt med å hjelpe vennene David Bedford, Tom Newman og Pekka Pohjola med sine utgivelser. "The Mathematicians air display" med Pohjola blir av mange regnet som en slags Oldfield plate, da han er med på alle låtene med sin gitar. Også lydbildet generelt minner mye om Oldfield på den tiden.

I 1977 var Pekka Pohjola ute med sitt 3. soloalbum, kalt "Keesojen lehto" (finsk). Gitt ut på Virgin Records. Med seg på innspillingen fikk han både Mike, Sally Oldfield og Pierre Moerlen. Plata hadde mye Oldfield i seg, og i enkelte land ble den i 1981 solgt inn som et Mike Oldfield-album, kalt "The Consequences Of Indecisions", noe som har skapt forviklinger i ettertid, og mange diskusjoner på Oldfield-forum rundt om.

Høsten 1977 gikk Mike igang med innspillingen av sitt neste album, inspirert av noen kristne plater han hørte mye på. Han kom også i kontakt med noen druider som ønsket at Mike skulle konvertere til druidisme (den gamle keltiske troen). Men det ble ikke mye trolldom ut av møtet med dem, annet enn at det inspirerte Mike til å kalle sitt neste album "Incantations" (besvergelser). 

Han ønsket også å bruke fløyter og strykere i større grad enn før. Strykerarrangement som han selv skapte. Ideen var at "Incantations" skulle være en magisk, himmelsk opplevelse. Og til Mikes tilfredsstillelse gikk arbeidet med platen greit. Han var fornøyd med resultatet og gledet seg til å presentere plata for platekjøpere og musikkritikere. Men det Mike ikke hadde fått med seg, var at musikkscenen i England hadde endret seg drastisk siden han ga ut "Ommadawn" i 1975. Teknisk avansert rock var blitt fortrengt av pønk og 3 greps gitarrock.  Artister som Yes, Genesis og Mike Oldfield som tidligere hadde blitt hyllet i musikkpressen, ble nå omtalt som dinosaurer. Dermed var mange i utgangspunktet negativ eller likegyldig til en ny Mike Oldfield plate. Til og med Virgin records virket mer interessert i den nye bølgen, der de skrev kontrakt med det mest populære pønkbandet av dem alle, The Sex Pistols. De hev seg også på new wave bølgen like etter, med artister som The Human League, Culture Club, og Simple Minds. Alt dette bidro til å flytte selskapets fokus bort fra Mike Oldfield. I ettertid har Mike forstått at dette var et nødvendig veivalg for Virgin. 

Likefullt tok alle sjefene i Virgin seg tid til å dra opp til Mike for å høre hva han hadde på gang. Men de ble skeptisk da Mike fortalte at han denne gang planla en dobbel LP. Når de i tillegg fikk høre den komplekse, symfoniske rocken, ble det en pinlig stillhet i rommet. Mike mente at de der og da tok valget om å gå bort fra å være et prog rock label til å bli et pønk label. 

De negative tilbakemeldingene fra Virgin gikk hardt innpå Mike, som igjen gikk inn en tyngre periode mentalt. Han drakk også tett. Et samboerskap med Louise Chritchlow, datter av forfatteren Keith Critchlow, ble kort og stormfullt. Etter at hun flyttet ut tok Terry med seg Mike på en lengre biltur til Italia og Hellas. Da de kom tilbake til Througham slad ble de møtt av faren Raymond og hans tyske kjæreste Helga. For Mike var det tungt å se faren sammen med en annen dame enn moren. 

En lysning i den tunge tiden ble det da en nabo av Mike fortalte at hun hadde vært på et personlighetsseminar som hun syntes var svært bra. Ikke lenge etter fikk Mike besøk av Diana Fuller, søsteren til han som drev kurset (kalt Erhardt seminar training, eller Exegesis seminar som det også ble kalt). Mike ble overbevist av det hun hadde å fortelle, og meldte seg på et helgekurs som gikk fra torsdag til søndag. 

Mike Oldfield (til norske Det Nye): "Jeg var paranoid og nevrotisk. I og for seg et problem som hadde fulgt meg lenge.Til slutt måtte jeg innse at det kom i veien for min musikk.. ja, mitt liv. Jeg hadde følt meg psykisk syk helt siden 12 års alderen."

Han hadde med seg kjæresten til søsteren Sally, da han var litt redd for å dra alene. Underveis hadde han følt seg ukomfortabel, ettersom han måtte åpne seg fullstendig og fortelle om alt det vonde som plaget ham, med opplevelsene fra barndommen og ungdomstiden. Men da kurset var over, følte han det som om han gikk på skyer. Alle "demonene" han hadde inni seg var som blåst bort. Han fikk en stor tiltro til kurset, og foredragsholderen Robert Fuller. 

Mike Oldfield (til norske 'Det Nye'): "Jeg trente meg selv mentalt til å få full kontroll. Hvordan jeg skal kanalisere kreftene så jeg ikke kaster bort energi. Kall det mentale øvelser."

Kurset ble ifølge Mike starten på et nytt liv: "It wasn't like part two of my life, it was like starting a completely new one." Selvtilliten var med et blitt en helt annen, og det første han gjorde var å ta imot et stående tilbud han hadde fra Branson om å bli med ham og familien til Palma på Mallorca. For å komme dit måtte han ta to fly, noe som gikk som en drøm. Han torde til og med å prate med sidemannen på flyet, noe som det hadde vært utenkelig å gjøre tidligere. På Mallorca overrasket han alle med sin avslappe væremåte og muntre tone. Da han kom hjem oppsøkte han alle de journalistene han ikke torde/ville prate med tidligere. I løpet av to uker gjorde han over 100 intervjuer! Han stilte også opp på mange foto sessions, bl.a. uten klær i Sounds magazine, noe som naturlig nok ble lagt merke til rundt om. Folk fikk også se at det lange håret var borte. Nå framstod han mer tidsriktig med kort klipp, diamant i øret, og sportsjakke. 

Enda større oppmerksomhet fikk Mike for sitt forhold til Diana Fuller, denne søsteren til Robert Fuller som drev Exergesis kurset. Forholdet varte i 3 måneder, og de rakk også å være gift i 2 uker før det ble slutt. Mike: "We both had our reasons for marrying and we got exactly what we wanted out of it. We could have stayed together but we chose not to."

Samtidig som Mike følte at han hadde funnet en slags indre fred, mistet han noe av drivkraften til å skape musikk. Angsten og de paranoide tankene hadde fungert som en "atomreaktor" og pådriver til å skape særegen og kompleks musikk. Nå måtte han finne noe annet i livet som kunne gi ham inspirasjon.

Arbeidet med "Incantations" som hadde gått så bra i begynnelsen ble på slutten et ork og hastverksarbeid. Han ville bare bli ferdig med den. Noe av det siste han gjorde var å kontakte sin venn David Bedford, da han trengte noe koring på plata. Bedford hadde på den tiden ansvaret for jentekoret på Queen's College i London. 

"Incantations" var 4 komposisjoner fordelt over 4 platesider. Plata varte i 72 minutt, som den lengste plata Mike hadde laget i sin karriere, fram til da. På part 2 hadde han hentet toner fra Longfellows "Song of Hiawatha", mens på part 4 brukte han deler av Ben Johnsons "Hymn to Diana". Stemningsmessig har platen i ettertid blitt sett på som en hyllest til Nord-Amerika, i motsetning til de mer keltisk-inspirerte han hadde laget i forveien. Med seg på plata hadde Mike søsknene Terry og Sally, brødrene Pierre & Benoit Moerlen. Også det afrikanske trommeensemblet Jabula var med på platen. Mike produserte plata selv, og det meste var spilt inn i hans hjem i Througham. 

Trevor Key hadde igjen fått ansvaret med å lage coveret til plata. Bildet av Mike på stranden med en stein i bakgrunnen er tatt på en privat strand i Cala Pregonda, Menorca. 

"Incantations" fikk en moderat mottagelse i pressen da den kom ut 24. november 1978, delvis fordi musikkjournalistene ikke lenger satte pris på progrock på samme måte som tidligere, men også fordi de med rette påpekte at låtene ble for lange og ensformige. Det var langt inn for få momenter til å engasjere den jevne lytter. Likefullt var "Incantations" en vakker, stemningsfylt plate, som mange setter pris på. Salgsmessig gikk det bare sånn passe, med 14. plass i Storbritannia. Samme plassering oppnådde han også i Norge, men her var det langt mer gledelig ettersom det var første gang han var innom VG lista med en plate. 

Jula 1978 ga han ut "Tubular Bells" på Picture disc, og han ga ut singelen "Take four" på 7" og 12" (12" for første gang). Begge utgavene inneholdt låtene "Portsmouth", "In Dulci Jubilo", "Wrekorder Wrondo" og "The Sailors Hornpipe". Dessverre ble ikke singelen noen salgssuksess, med 71. plass i hjemlandet. Mike deltok også på Tom Newmans plateutgivelse "Faerie symphony".

For ytterligere å vise at han ikke lenger var den folkesky og engstelige personen bestemte han seg for å dra ut på turne for første gang som soloartist. Richard Branson som hadde mast på Mike i mange år, trodde nesten ikke det han hørte. Og når han først skulle dra på turne ville han gjøre det skikkelig, med fullt orkester og det som ellers var nødvendige av musikere, til sammen 100 mennesker. Først og fremst valgte han de som hadde vært med på innspillingen av "Incantations", ettersom han visste hva de var gode for, og fordi "Incantations" albumet kom til å utgjøre basisen for turneen. En turne som ble kalt "Exposed". Blant de som var med var Phil Beer, David Bedford, Pierre Moerlen og Pekka Pohjola. I tillegg til "Incantations" spilte de stoff også fra "Hergest Ridge" og "Ommadawn". 

Branson ordnet med et 4 motors Viscount fly som de brukte til å frakte musikerne og utstyret med til de ulike byene i Europa. Turneen varte fra mars til april 1979, med besøk i Spania, Tyskland, Belgia, Nederland, Danmark og England, til sammen 12 konserter. Bl.a. opptrådte de foran 30.000 elleville spanjoler. Ifølge Mike fungerte flyet som et partysted der det ble konsumert store mengder alkohol mellom konsertene. Også partygutten Richard Branson var ombord, noe som ikke gjorde stemningen dårligere. Publikum var over seg av begeistring da de fikk oppleve Oldfields musikk live, og Mike var fornøyd selv også. Helt til regningen kom på bordet. En regning som Mike til syvende og sist måtte betale selv. Tapet var på rundt 6 millioner kroner (i 1979).

Mike Oldfield (til norske 'Det Nye' i 1982): "Jeg hadde med meg over 100 mennesker på veien. Det kostet masse penger. Jeg måtte oppta lån for ikke å gå i grøfta. Jeg betaler ned på lånet ennå."

Noen kroner tjente han likevel på utgivelsen av det doble livealbumet "Exposed" som kom ut i juli 1979. I Storbritannia nådde plata 16. plass. 10 år senere hadde inntektene fra salget av plata dekket inn det han tapte på selve turneen. I 2005 kom den også ut på DVD. Det meste av plata var spilt inn på National Exhibition Centre, i nærheten av Birmingham, England.

	The Bell		Mike i forkant av en konsert.

På "Exposed" var også en discoaktig låt kalt "Guilty" tatt med. Den synthdrevne låta ble også gitt ut som singel i april 1979, med 22. plass i Storbritannia som resultat. For de som hadde vært vant med Oldfields progrock gitarmusikk, måtte denne lettbente låta ha vært et lite sjokk.

     

Mike Oldfield og co. på Top of the Pops med "Guilty".

Mike deltok også på Pierre Moerlens Gong plate "Downwind", som ble spilt inn i Mikes studio i Througham. Den kunne minne om "Incantations" i lydbildet. Plata har i ettertid fått klassikerstatus blant progfansen. 

Etter dette tok han seg tid til mer private sysler. Bl.a. bestemte han seg for å lære å fly, som endel av hans kamp for å overvinne angsten og fobiene. Og etter noen uker med trening fikk han sitt småfly sertifikat. Han gikk da til innkjøp av et fly, en Beechraft Sierra. Noe av det første han gjorde var å invitere Richard Branson på en prøvetur, bare for å vise hva han var god for. For å skremme ham styrte han flyet bratt mot bakken, noe som fikk den ønskelige effekten på Branson. Han var livredd. Noen år senere fikk Branson sin revansje da han kjøpte seg en varmluftballong, og overtalte Mike til å bli med ham opp i luften. Og da var det Mike som nervøst bet negler mens de seilte over tretoppene..

Han solgte også gården i Througham for å komme nærmere London, og for å frigjøre penger. I stedet kjøpte han seg et hus i Denham. For å få råd til huset og studioet han ønsket å innrede, måtte han låne 1.7 millioner kroner av Branson.

I oktober 1979 ble dobbel LPen "Impressions" gitt ut. Her fikk folk en smakebit på den nye platen, med George Gershwin coveren "I got rhythm". 

I 1979 ble Mike sammen med Sally Cooper. En dame han hadde truffet på kontoret Virgin records. De to ble kjærester, og holdt sammen endel år uten at de noen gang ble gift. Sally fikk også gleden av å bli oppført som musiker på hans neste album "Platinum", der hun hadde ansvaret for rørklokkespillet. 

Deler av "Platinum" ble spilt inn i det legendariske Electric Ladyland studioet i New York. Bakgrunnen for dette overraskende valget var at Mike var blitt invitert over av Richard Branson, og han ble umiddelbart fascinert av den amerikanske storbyen, og tenkte at det kunne være en ide å jobbe med noen av de dyktige musikerne som holdt til her. Det endte opp med at han og noen jazz-rock musikere jammet sammen for å se hva de kom opp med, noe Mike syntes var lærerikt og spennende. "Punkadiddle" som var Mikes spark til pønkbevegelsen viser tydelig inspirasjon fra jazzfunk. Også en ny versjon av "Guilty" ble spilt inn her, med Steve Winwood på keyboard. 

"Platinum" ble produsert av Mikes venn Tom Newman, han kom også til å delta på flere av de følgende Oldfield platene. I motsetning til tidligere plater inneholdt denne en albumside med korte, mer pop orienterte låter. For Mike var det å skrive korte poplåter en ny erfaring som han følte at han ikke behersket. Han måtte derfor få tips og veiledning fra folk i bransjen som behersket kunsten. Mike: "I just wanted to start experimenting with song writing. It used to annoy me that I couldn't write, songs, and it was very helpful promotion for the album. I set about learning how to do it, I talked to people, I got a few reference books like a rhyming dictionary and a book of synonyms, and set about it very methodically."

Mike mente at også side 2 på "Tubular Bells" bestod av enkeltlåter, men at han på den plata hadde 'sydd dem sammen' til et stykke. Mike Oldfield: "Egentlig er side 2 enkeltstående stykker. Jeg føler ikke behov for å sy sammen slikt i dag, det er bedre at de står for seg selv - da blir det lettere for radioen å spille noe fra LPen. Radioen er tross alt viktig i denne bransjen."

De første (30.000) utgavene av plata inneholdt en låt kalt "Sally", som var Mikes kjærlighetserklæring til Sally Cooper, der han selv synger: "Sally, I'm just a gorilla, I'll say I'll love you ever more. Even an ape from Manila couldn't stop me knocking on your door." Men Branson mislikte låta så sterkt at han fikk den fjernet fra senere utgivelser. Istedet ble "Into wonderland" med Wendy Roberts på vokal tatt inn som erstatning. Muligens et riktig valg ettersom sistnevnte er en vakker låt bygd opp rundt Wendys myke, følsomme stemme. Likefullt 'glemte' man å fjerne "Sally" navnet på selve vinyltrykket på platene som kom i årene etter, også CD utgavene inneholder denne feilen, slik at folk tror at "Into Wonderland" heter "Sally".

1. siden bestod av "Platinum" delt opp i 4 partier: "Airborn", "Platinum", "Charleston" og "North Star" (senere navnet på det offisielle M.O. magasinet). Man hadde lenge vurdert å kalle albumet "Airborn", istedet endte det opp som navn på den amerikanske utgaven av platen. Her var instrumentalen "Woodhenge" erstattet med singelen "Guilty", som ikke var å finne på den europeiske utgaven av plata. 

Salgsmessig gikk det ikke så bra, med 24. plass i Storbritannia og Norge, enda "Platinum" var Mikes forsøk på å skape et mer tidsriktig lydbilde. 

I desember var det tid for den årlige julesingelen, med utgivelsen av "Blue Peter". Bakgrunnen for valget av denne gamle amerikanske drikkesangen, var en forespørsel Mike fikk fra Barne TV serien Blue Peter, som hadde tradisjon for å presentere en ny versjon av låta hvert år, som intro til serien. Imidlertid var de så fornøyd med Mikes versjon av låta at de hadde den som intro helt fram til 1989. Mike deltok i programmet, der han viste barna hvordan låta ble til. En morsom video i stumfilm stil ble også laget til "Blue Peter", hvor Mike er å se i ulike farkoster som luftputebåt, helikopter og fly. "Blue Peter" ble en salgsmessig suksess med 6. plass i Storbritannia. Den ble også tatt med på en veldedighetsplate kalt "Blue Peter Appeal for Cambodia".

I 1979 spilte han også inn den gamle Free klassikeren "Alright Now" for popprogrammet Tyne Tees TV - en låt som Mike likte godt. Den ble ikke gitt ut på plate før mange år senere. 

I 1979 var Mike også aktiv med musikk til dokumentarfilmen "The Space Movie" - en hyllest av den første månelandingen 10 år tidligere, gitt ut av Virgin Films. Mike selv bidro ikke med ny musikk, men for fansen var likevel filmen interessant da den inneholdt opptak fra bl.a. "The Orchestral Tubular Bells" og The Orchestral Hergest Ridge". Sistnevnte har ikke vært ute på offisielle plate, så dette er muligens det nærmeste "TOHR" kom. Dessverre druknet Mikes musikk i kommentarer, effekter og lyder fra månelandingen. 

Først i 2015 ble Mikes musikk fra "The Space Movie" tilgjengelig på på plate, da den ble gitt ut på CD+DVD under navnet "Mike Oldfield: The Space Movie - The Original Soundtrack". Dessverre var plata lite interessant, da musikken igjen havnet i bakgrunnen for dokumentarfilmen, noe flere fans klaget på.

Våren 1980 dro han igjen ut på turne, denne gang for å promotere "Platinum" albumet. Men av økonomiske årsaker ble antallet musikere strippet ned til 12. Bl.a. med Pierre & Benoit Moerlen og sangeren Wendy Roberts. Også en dame ved navn Maggie Reilly deltok på turneen. Sammen gjorde de 20 konserter rundt om i Europa, og 20 i Storbritannia. Mike gjorde også mange intervjuer i de ulike byene, noe som kjedet ham veldig, ettersom de stilte de samme dumme spørsmålene. Slik som :"Hvorfor laget du 'Tubular Bells'?". Han laget derfor ferdig utfylte kort med svar på de spørsmålene han skjønte ville komme..

Turneen ble avsluttet på den kjente Knebworth festivalen i juli, der han spilte sammen med artister som Carlos Santana, Linidisfarne og Beach Boys. Pressen som pleide å være negativ til Mike var full av lovord om hans opptreden her. Bl.a. magasinet Record mirror: "The sound was crystal clear, highlighting the new colour and shading of his arrangements." 

For ytterligere å tilpasse seg markedskreftene gjorde Mike overraskende en coverversjon av ABBAs instrumental "Arrival". Og den var fin nok, selv om den lå langt unna det fansen ønsket å høre fra ham. Fra Mike sin side var valget av en ABBA låt mer ment som en spøk, ettersom ABBA var blant de bandene som hadde bidratt til at progrocken ikke lenger var så populær blant folk.  Likefullt beundret han det Björn Ulvaeus og Benny Andersson hadde fått til i studio, og han syntes "Arrival" var en flott låt. Mike Oldfield: "Arrival' var simpelten en vidunderlig, vakker melodi. Jeg måtte gjøre den. Og ABBA har to eksellente produsenter i sin midte. Det er ikke til å komme fra. Benny og Björn kan studio."

Singelen nådde ikke opp på listene da den ble gitt ut i september 1980.

Mer helhjertet var Mikes versjon av The Shadows' vakre instrumental "Wonderful Land". Shadows hadde vært blant favorittene til Mike på den tiden han oppdaget gitaren, og gitarspillet til Mike var like flott som Hank Marvin sitt. "Wonderful land" ble gitt ut som en dobbel singel med "Sheba" i november. Men heller ikke dette ble noen salgssuksess. På "Sheba" var den kvinnelige vokalen byttet ut med englestemmen til Maggie Reilly, en dame som kom til å gi viktige bidrag til Oldfields 80-talls plater. Utad fungerte hun også som et blikkfang for hans musikk. 

Reilly var født i Glasgow i 1956, og hadde fram til hun møtte Mike i 1980 spilt med de lokale bandene Cado Belle og Rioutous Brothers. Foranledningen til samarbeidet var at Reilly besøkte sin venn Stuart MacKillop som tidligere hadde spilt i Cado Belle, men som nå var involvert i Oldfields prosjekter. Etter at Mike fikk høre stemmen hennes tilbød han henne å bli med på "Platinum" turneen som startet dagen etter. For Reilly var det uvant men spennende å samarbeide med ham ettersom hun tidligere hadde sunget jazz-funk. Reilly: "It worked out to be very interesting. I could sing in a different way as this music wasn't stylised as the funky jazz things I had done before."

"Wonderful land", "Sheba" og "Arrival" ble alle å finne på Mikes neste album "QE2" fra november 1980. Plata markerte starten på et nytt tiår. Albumet bestod av 9 enkeltlåter, der "Taurus 1" med sine 10 minutt var den lengste.  Og selv om de fleste av dem var instrumentaler fylt med kompleks gitarspill, ble den for en popplate å regne. 

Mens de foregående platene var produsert av Mike selv, ønsket han her å hente inspirasjon utenfra. Mike: "I needed people to work with, as I couldn't work on my own anymore." Virgin mann Simon Draper foreslo da David Hentschel som tidligere hadde jobbet med Genesis og Elton John. Samarbeidet mellom de to gikk bra, da begge hadde ideer som den andre satte pris på. Hentschel: "I've aways loved Mike's stuff. All his ideas were fresh to me and all mine fresh to him." Sammen med bl.a. Mike Frye ble Reilly endel av det nystartede Mike Oldfield group, som ble hans faste backingband på plate og turne. 

Også en annen Genesis mann ble med på "QE2", nemlig Phil Collins, som spilte trommer på "Taurus 1" og "Sheba". Mens Collins var i studio sammen Oldfield, jobbet han på sitt soloalbum. Bl.a. ble klassikeren "In the air tonight" skrevet her. På "Platinum" hadde Mike laget en hyllestlåt til samboeren i "Sally". I 1980 fikk de datteren Molly sammen, så på "QE2" var "Molly" å finne som avslutningslåt på plata. Mike hadde også tatt med seg datteren i videoen som ble laget til "Wonderful Land". 14 år senere fikk hun sin musikalske debut da hun ble kreditert som keyboardist på albumet "The songs of distant earth". Senere har hun også gjort seg gjeldende som fotomodell og som filmfotograf.

Mike verdsatte det å bli far. Mike: "When my children were born, it was a very magical moment." Men han var ikke voksen nok til å takle endringene i livsstil som det å bli far betydde. Han var alt for oppslukt i musikken til å gi mor og barn den oppmerksomheten de burde hatt. 

Man hadde først tenkt å kalle plata "Carnival", men på grunn av en tåkelur lignende lyd som ble skapt under innspilliingen ga assosiasjoner til et stort passasjerskip, bestemte han seg for å endre navn. Først tenkte han på "Titanic", men fant ut at navnet kunne ha uheldig påvirkning på salget av plata. Så han endte opp med "Queen Elisabeth 2" ("QE2"). Fargene på coveret var ment å gjenspeile skroget på det ærverdige skipet. På LP versjonen fikk man i innercoveret en detaljert beskrivelse av båten.

"QE2" fikk generelt dårlig mottagelse i pressen da den ble gitt ut. Både pga. den manglende "langlåta", og pga. de to coverversjonene. I Storbritannia ble det en katastrofal 27. plass, mens i Norge ble det 23. plass.

Etter utgivelsen fulgte en mini-turne i Spania med 7 konserter. Og av praktiske årsaker valgte man å leie et eget fly hvor man fikk plass til alle musikerne. Turen fra Luton til Spania gikk bra, men da de etter en konsert skulle reise fra Barcelona til San Sebastian på nordkysten i Spania, kom de ut for et voldsomt uvær over fjellkjeden Pyreneene. Alle andre flyavganger var innstilt, mens den unge piloten som styrte flyet Oldfield og co. var i valgte å ignorere advarslene. De hadde heller ikke noen radar å navigere etter, noe som gjorde det vanskelig å finne veien ut da de havnet midt opp i stormsenteret. Man torde heller ikke å gå opp eller ned for å komme unna, da Pyreneene var like under, og man ikke vill klare å puste om man gikk for høyt. Alle ombord var overbevist om at de kom til å dø, og de var rimelig skjelven da de landet på flyplassen i San Sebastian. Året etter valgte Mike å droppe flyinteressen til fordel for helikoptre. Han mente de var tryggere å fly, da man kunne gå rett ned om man ville.

For å bearbeide opplevelsene fra flyturen i Spania valgte Mike å skrive en sang kalt "Five Miles out" (tittelen er et uttrykk flyvere bruker). Mike brukte hele 3 måneder med hardt arbeid for å skrive den ene sangen. Mike: "Working on the song was nearly as bad as the flight." Resultatet ble ifølge Mike noe av det beste han har laget, og en låt som han mange år senere fortsatt framhever som en favoritt.

I 1981 kunne han om ikke annet glede seg over at "Tubular Bells" hadde passert utrolige 10 millioner solgte eksemplarer. Han fikk også som en av to popmusikere, æren av å bli en del av "Who's who" boken. Han kunne også glede seg over å bli far til Dougal. 

I mars og april 1981 var Mike ute på en "European Adventure Tour", med konserter i Tyskland og Nederland (20 konserter). Han gjorde også enkeltkonserter i Østerrike og England. Med seg på scenen hadde han Mike Frye (trommer), Morris Pert (trommer) Tim Cross (keyboards) Maggie Reilly (sang), og Rick Fenn (bass). Musikere som var med på flere av hans turneer og plater. Tim Cross fikk også ansvar for å skrive noter på låtene Mike komponerte, ettersom det ikke var hans sterke side.

20. juni 1981 var det egentlig meningen at Mike Oldfield skulle opptre i Norge, på Hamarfestivalen. Navnet hans figurerte også på toppen av konsertplakaten, men da han skjønte at arrangøren slet med det finansielle, valgte han å fordufte fra Hamar før festivalen begynte. Og det var ikke kanskje ikke så dumt, ettersom mange av de som valgte å opptre ikke fikk betalt.

Mikes liv var nå (ufrivillig) iferd med å gå inn i syklusen plate-turne-ferie-plate-turne-ferie. Noe flere artister har påpekt som et slitsomt liv, og noe som har gått utover kreativiteten. For Mike var det positive at platene og turneene endelig gjorde at han satt igjen med noen kroner på bunnlinja. Endel av pengene (300.000) ga han til sin far som kompensasjon for utgiftene foreldrene hadde hatt på ham i oppveksten..

28. juli 1981 opptrådte han utendørs på Londons Guildhall yard i forbindelse med bryllupet mellom Prins Charles og Diana. For anledningen hadde han laget en ny komposisjon kalt "Royal wedding Anthem", hvor flere minutt av framføringen ble vist på britisk TV. Låta har senere blitt å finne på ulike bootlegs med Oldfield. Bl.a. "The Sorcerer". Som takk for dette, og for hans bidrag til britisk musikk fikk han tittelen "Freemanship of the City of London".

Foruten å delta på låta "Iona" med folkpønk bandet The Skids, og dommergjerning i en talentkonkurranse, var 1981 et rolig år, der Mike slet med å skrive låter til det neste albumet. For å opprettholde interessen ble det i Nederland gitt ut samleplaten "Wonderland", mens i Frankrike ble en annen samleplate kalt "Episodes" gitt ut. Begge platene er samleobjekter blant fansen idag. 

Albumet "Five Miles out" ble spilt inn i hans hjemmestudio sammen med hans faste musikere. Som produsent hadde han foruten seg selv fått med seg Tom Newman. Mens Phil Collins hadde vært det celebre innslaget på "QE2", hadde Mike denne gang fått med seg fløytisten Paddy Moloney (The Chieftains), som også hadde vært med på "Hergest Ridge" og "Ommadawn". 

Mike valgte å gå tilbake til tradisjonen med å la en låt fylle en hel albumside, med den irskinspirerterte "Taurus II". Deler av temaet i "Taurus II" fant man igjen i tittellåta "Five miles out".

Den andre albumsiden bestod av de 4 låtene "Family Man", Orabidoo", "Mount Teidi" og "Five Miles Out".

Mike Oldfield: "På albumet består hele side 1 av ett stykke! Jeg gjør det slik - ett sammenhengende musikkstykke på en side, enkeltstående saker på den andre."

Tittellåta "Five Miles Out" tiltrakk seg det meste av oppmerksomheten. Mike hadde som nevnt brukt lang tid på å få den slik han ville. Flere utkast var blitt laget, bl.a. en versjon i 30-talls stil. Som på flere av de andre låtene på plata brukte Mike en vokoder for å skape en dataaktig stemme. Det skapte inntrykk av at Mike satt i en cockpit og snakket med flytårnet. Mens Reillys engleaktige stemme hørtes ut som om den kom fra oven. Gjennom den gode produksjonen ble det skapt en dramatikk som stemte overens med den opplevelsen Mike hadde hatt i Spania året i forveien. 

"Five Miles out" ble også gitt ut som singel, i februar 1982, uten at den nådde opp noe sted. Mye bedre gikk det med albumet da det kom ut i juli 1982. I Storbritannia ble det 7. plass, i Spania 3. plass, mens i Norge ble det en fin 16. plass. Enda mer gledelig var det at alle konsertene i Tyskland nå begynte å gi avkastning, da albumet gikk helt til topps på albumlistene der. At Virgin også hadde etablert et underselskap kalt Virgin Deutschland, gjorde det nok også lettere å promotere albumet. Også I U.S.A. var Mike tilbake på Billboard listene etter mange år borte.

Det røffere og mer komplekse lydbildet på "Five Miles out" falt i smak hos fansen som holder denne platen som en av de beste han har laget.

Mike var langt fra fornøyd med Virgin og den kontrakten han var under. Han truet igjen med rettssak, og nektet å forlenge avtalen med selskapet.

I mars 1982 startet Mike sin hittil lengste turne, med konserter i Nord-Amerika, Japan, Australia og Danmark på den første delen av turneen kalt "Five Miles Out Tour". På den andre halvdelen  av turneen kalt "Who's next tour", besøkte han mange av de andre europeiske landene. Bl.a. fikk Norge og Drammenshallen for første gang besøk av ham den 20. september 1982. På turneen framførte de bl.a. "In High Places" som kom til å bli å finne på Mikes neste album.

I forbindelse med konserten i Drammen gjorde Mike et sjeldent intervju, med Yan Friis fra det populære ungdomsbladet Det Nye. Og selv om Mike selv hadde ytret ønske om å la seg intervjue av bladet, var det ikke enkelt for Yan Friis å komme på talefot med den britiske rockeren. 

Yan Friis: "Det ble en blandet fornøyelse. Oldfield var ømskinnet og nedlatende - og på ett tidspunkt ble han så snurt at han reiste seg for å gå. Mikes magre, lukkede ansikt - lett rødflammet - og det nedlatende blikket, ga meg ingen hyggelig stund. Og svarene hans kom uvillig, markert uinteressert."

Som 2. singel fra albumet ble "Family Man" gitt ut i mai 1982 uten at så mange interesserte seg for det. Men året etter valgte den amerikanske soul duoen Hall & Oates å gjøre en versjon av Mikes låt. Og den ble en giganthit med bl.a. 6. plass i U.S.A. 15. plass i Storbritannia og høye plasseringer ellers i Europa. For Mike ble det en fin fjær i hatten som låtskriver, samtidig som han fikk en god porsjon penger inn på kontoen. I august ble "Mistake" gitt ut på singel. Den var ikke med på "Five Miles Out" albumet, men ble istedet å finne på den amerikanske utgaven av "Crises" fra 1983.

I november 1982 startet han arbeidet med en ny studioplate som ble ferdig innspilt i april 1983. 1983 markerte også 10 års jubileet for utgivelsen av "Tubular Bells". I den anledning ble plata lagt ut for salg pånytt, til prisen den hadde hatt i 1973. Den ble også gitt ut som CD, noe som ikke var vanlig så tidlig på 80-tallet. Også "Five miles out" ble gitt ut som cd i 1983. Mike likte ikke formatet, enda musikken hans var godt tilpasset det. Fra å være en sjenert mann som nettopp hadde fått gitt ut sin egen plate, var han nå 30 år og en etablert artist med flere salgssuksesser på samvittigheten. Og flere skulle det bli.

Til den nye platen ønsket Mike å knytte til seg noen av de beste musikerne England hadde å by på. I første rekke trommeslageren Simon Philips som Mike hadde hørt så mye positivt om. Siden midten av 70-tallet hadde han bidratt med sitt eminente trommespill på en 50-talls plateutgivelser, med bl.a. Judas Priest, David Coverdaler, Phil Manzanera, Toyah og Jon Anderson. 

De to kom godt overens, så Mike spurte om ikke Simon kunne hjelpe ham med produksjonen av plata også, noe han gjerne gjorde. Philips fikk med seg musikere som Jon Anderson fra Yes på vokal og Phil Spalding på bass. Mens Maggie Reilly og Pierre Moerlen var musikere Mike hadde brukt på flere av de foregående platene. I tillegg til dette hentet han inn Roger Chapman som på begynnelsen av 70-tallet hadde suksess med bandet Family. Chapman hadde en kraftfull og rufsete stemme som gjorde "Shadow on the Wall" til en av mest markante låtene i Oldfields diskografi. Chapman hadde også med seg en venn til innspillingen i gitaristen Anthony Glynne, eller Ant som han ble kalt. Dette kallenavnet har skapt forviklinger da noen trodde det dreide seg om glampop stjernen Adam Ant.

Alle disse møttes for jamming i Mikes studio i Denham, for å se hva som kom ut av det. Mike hadde en kassettopptaker som han tok opp det som ble spilt i tilfelle det var noe der man kunne bygge videre på. Mike hadde noen ideer som de prøvde ut. En av dem endte opp som en svært vakker låt, uten at Mike visste om han skulle ha den som instrumental eller om han skulle legge vokal på den. Mike: "Some kind of magic must have happened as we were playing together." Han inviterte derfor ulike folk til å komme med forslag til hvordan låta kunne høres ut med vokal på. En av disse var pønker sangeren Hazel O'Connor. Mike syntes hun var en hyggelig dame, men han syntes ikke noe om teksten hun skrev til melodien. Så i de neste tre månedene jobbet Mike videre med låta for å få den slik han ville. Han bestemte seg da for å la Maggie Reilly gjøre et forsøk på den. De ble enige om å treffes for å se hva de kunne få til sammen. Men innen de møttes måtte Mike ha en tekst klar, som Maggie kunne synge. Han jobbet en hel kveld og en hel natt med å finne ord som passet sammen. Inspirasjon hentet han fra måneskinnet som holdt ham med selskap utenfor stuevinduet den natten. Også filmen "Houdini" og West side story var inspirasjonskilder, i låta som for en hel musikkverden er kjent som "Moonlight shadow".

Reilly som egentlig liker å synge blues fikk her beskjed om å synge så lyst og rent som hun klarte, for å skape en folk lignende stemning. Det var samtidig noe skjørt, engleaktiv over Reillys stemme. Da Mike omsider hadde fått "Moonlight shadow" slik han ville, var han svært fornøyd. Mike følte han hadde skapt noe magisk. Virgin folkene nikket anerkjennende da de fikk høre låta, og man ble enig om å gi den ut på singel så fort som mulig. Den ble gitt ut i mai 1983. Som B side hadde Mike spilt inn "Rite of Man", en låt der han selv stod for vokalen. 

Og allerede i samme måned som den ble gitt ut nådde den sin høyeste plassering i Storbritannia, med 4. plass. To måneder senere oppdaget vi nordmenn den vakre låta, da den gikk til topps på VG lista hvor den holdt seg som nr.1 i hele 6 uker. Som den store sommerhiten det året. I en avstemning som ble gjort i en norsk avis mange år senere ble den kåret til tidenes sommerhit. Også i Sveits gikk singelen til topps, mens i Tyskland ble det 2. plass. Mike var henrykt over å høre "Moonlight shadow" "overalt", i butikker, på radio, på TV, og fra bilstereoen i biler som kjørte forbi. Møtene med Richard Branson ble også morsommere nå, da Mike hadde en suksessplate å vise til. Branson ønsket at Mike skulle slutte med å lage instrumental plater, og heller lage musikk slik som "Moonlight shadow". Men for Mike var ikke ting så enkelt.

I mai ble også albumet "Crises" gitt ut. Coveret med med mannen som kikker på måneskinnet var laget av Tery Ilott. I likhet med tidligere plater bestod side 1 av en kompleks låt som fylte hele albumsiden ("Crises"), mens side 2 var vokale enkeltlåter, med unntak av Mikes lek med gitaren i "Taurus 3", der Mike fikk vist at han kan mer enn å lage fengende pop/folk låter. Maggie Reilly sang på "Foreign Affair", i en låt som kunne minne litt om "Moonlight shadow". "In high places" ble sunget av Yes vokalist Jon Anderson, mens "shadow on the wall" som nevnt ble sunget av Roger Chapman. Begge de to sistnevnte låtene ble gitt ut som singel. "Shadow on the Wall" oppnådde en fin 3. plass i Tyskland. "In High Places" ble ikke gitt ut som singel før i 1987, i forbindelse med at en gigantisk varmluftballong - finansiert av Richard Branson - skulle ut på sin jomfrutur. 

"Crises" solgte bra da den kom ut, med 6. plass i Storbritannia, 1. plass i Spania, og 1. plass i Norge (hans eneste topplassering her). Som med albumene i forveien var den nok et steg bort fra komplekse lydbilder, over til det lett tilgjengelige og kommersielle. 

Da Mike skrev under på kontrakten med Virgin i 1973, forpliktet han seg til å lage 10 album. Og med 8 studioalbum på samvittigheten hadde han bare 2 igjen. Det var derfor på tide å reforhandle kontrakten. Mike som i mange sammenhenger hadde uttrykt sin misnøye med Virgin, og som følte seg lurt til å skrive under en kontrakt som ga ham en alt for lav prosentandel av platesalget, ikke minst fra "Tubular bells", skrev under en ny kontrakt med Virgin. Denne gang på ytterligere 3 album, med en helt annen rammeavtale økonomisk enn det han hadde hatt før. Richard Branson var ellers opptatt med å starte opp sitt eget flyselskap på denne tiden, kalt Virgin Atlantic Airways. Mike ble invitert til åpningen, men hadde ikke mye tro på at dette ville gå bra. Men med tiden har det utviklet seg til et av verdens største flyselskap. I ettertid har Mike tatt noe av æren for dette, ettersom det var han som fikk Branson interessert i flygning. 

26. mai dro Mike ut på en "Crises tour" med 24 konserter rundt om i Europa. 22. juli gjorde han og bandet en storslagen konsert på Wembley arena, der de framførte "Tubular Bells", "Incantations", og nesten hele "Crises". Med seg på scenen hadde han Simon Phillips, Maggie Reilly, Roger Chapman, Ant, Pierre Moerlen, Phil Spalding, Graeme Pleeth og Simon House. Samboeren Sally Cooper var turnemanager. Dette skulle vise seg å bli den siste konserten Mike gjorde i England på endel år, av økonomiske årsaker.

Man hadde planer om å gi ut konserten på VHS, men pga. den dårlige kvaliteten på lyden, droppet man det. I 1983 etablerte Mike sitt eget plateselskap kalt OIdfield music, men en plate med kameraten David Bedford var alt som kom ut av det selskapet. Det var pengene fra den nye avtalen med Virgin som gjorde at Mike var istand til å danne sitt eget selskap. Samtidig førte de til at han flyttet ut av England for en stund, slik at han slapp unna store skattekrav på pengene. Han tok med seg samboeren Sally og barna til Sveits, og den rolige byen Villars som lå i nærheten av Genevesjøen. Her startet han arbeidet med den neste plata, sammen mange av de musikerne som hadde vært med på "Crises" albumet, slik som Maggie Reilly, Ant og Simon Phliips. Og som sist fikk Philips ansvaret for produksjonen, sammen med Mike. Han hadde oppdatert studioutstyret sitt, og bl.a. investert i en fairlight synthesizer som kunne bidra til å skape et mer variert lydbilde. 

Mike syntes området rundt Lake Geneva var fantastisk vakkert, særlig om vinteren. Og han hentet inspirasjon til å skrive låter til det kommende "Dicovery" albumet. Bl.a. instrumentalen "The Lake" som fylte en hel albumside. Men i ettertid var han ikke fornøyd med plata, da den var preget av hastverksarbeid. Han hadde avtalt å gjøre en turne, med start i august. Og til da måtte plata være ferdig. I tillegg var han opptatt med å lage musikk til filmen "The Killing Fields", som handlet om borgerkrigen i Kambodsja. Han følte også at han var litt på tomgang kreativt. Han ønsket å lage en ny plate med vokale sanger, men han følte at han hadde problemer med å komme opp med gode melodier.

Allerde i januar 1984 ga Mike ut singelen "Crime of Passion". Den var ikke å finne på noe album, og klarte heller ikke å markere seg på listene. Litt spesielt var det at Mike valgte å ha bildet av sin avdøde mor på forsiden av coveret. Gjennom årene har han i flere intervjuer fortalt at han savnet henne, og kanskje var dette hans måte å hylle henne på. 

Som vokalist på singelen hadde Mike valgt den ukjente engelskmannen Barry Palmer. Palmer bodde på den tiden i Tyskland, der han var medlem av bandet Triumvirat. Gjennom sin manager på den tiden Dirk Hohmeyer fikk Mike sjansen til å høre et av deres album. Og han lot seg imponere over den rufsete, kraftige stemmen til Palmer. Palmer fikk også sjansen til å delta på flere av låtene fra "Discovery" platen. Slik som "Poison arrows", "Saved by a bell", "Discovery" og "Tricks of the light". Sistnevnte var en duett med Reilly, men de møttes aldri, ettersom vokalene deres ble mikset sammen i ettertid. Om man hører på plata vil man kanskje merke at stemmen til Palmer er så hes at den nesten "sprekker" enkelte steder. Årsaken var at Palmer ble forkjølet mens han var i Sveits, noe som slo seg på stemmen. Man hører det muligens best på tittellåta "Discovery". Stemningen under innspillingen var god, der Mike, Barry og resten av de som var med brukte å dra ned på den lokale puben på kveldene for å ta noen øl sammen. 

Mens "Crises" hadde "Moonlight shadow" som trekkplaster, hadde Mike denne gang skrevet den like vakre "To France". Man følte seg hensatt til den engelske middelalderen, med Reillys "alveaktige" stemme. Den ble gitt ut som forsmak på albumet i juni 1984. Dessverre nådde den ikke opp i Storbritannia eller Norge, i Tyskland ble det en fin 6. plass, mens i Spania gikk singelen helt til topps. Albumet "Discovery" fulgte like etter, med 15. plass i Storbritannia, 1. plass i Spania, 3. plass i Norge, og og høye plasseringer i bl.a. Tyskland. Albumet var først og fremst en fin samling av vokale låter. Den mer komplekse instrumentalen "The Lake" viste Philips' kvaliteter som trommeslager, i tillegg til Mikes eminente gitarspill. 

"Discovery" fra 1984

19. august 1984 startet Mike og bandet "The Discovery tour" med start i Nürnberg, Tyskland. Fram til november gjorde de hele 50 konserter, foran 350.000 mennesker. Bl.a. besøkte de Norge og Drammenshallen 22. september. Mens hjemlandet England ble droppet fra turneen, av skattemessige årsaker, som nevnt. Under konserten i Norge traff han Anita Hegerland for første gang. Anita som hadde "QE2" albumet i samlingen hadde lyst til å treffe ham. Hun klarte å komme backstage der hun kom i prat med ham. De fant tonen, og like etter satt de og spilte yatzy, et spill Mike likte godt. Hun ble så invitert med ut for å spise sammen med Mike og resten av bandet. Anita fortalte om sin musikalske karriere, og hun sendte ham en kassett med låter fra hennes seneste album "All the way".  

Dette ble starten på det som etter hvert kom til å utvikle seg til et forhold mellom de to.

På denne tiden var Mike iferd med å gå lei av å gjøre konserter. Mike: "There is a part that loves, and another part that hates performing." Han følte på det at han var fanget i en karusell, med plate-turne-plate. Mike: "I've spent the past few years doing an album, touring, doing an album, touring … I'd just like to break away from the treadmill." Dessuten hadde angsten og panikkanfallene igjen rammet han under denne turneen. Han ønsket å avlyse flere konserter, men valgte å holde ut ved hjelp av beroligende midler. Etter dette valgte han å trappe ned virksomheten. Både når det gjaldt plateutgivelser og turneer.

Musikken til filmen "The Killing Fields" hadde han bortimot gjort ferdig våren 1984, men pga. forsinkelser ble filmen, og dermed også soundtracket utsatt til november. Det var gjennom Richard Branson, som var venn med produsenten av filmen, David Puttnam, at Mike fikk det litt uvanlige oppdraget. 

Mike fikk se opptak fra filmen så fort de var spilt inn, slik at han visste hvilken stemning han skulle lydsette. Han koblet også filmopptakene direkte til fairlight synthesizeren sin. Musikken han skapte var bygd opp rundt etnisk musikk fra Kambodsja. "Etude" som var basert på en komposisjon gjort av Francisco Tarrega ble gitt ut på singel på samme tid som albumet. Et album som ble gjort ferdig i et studio i München. Dyktige folk som Eberhard Schoener, David Bedford og Geoff Young bidro på innspillingen. 

Det sies at Mike spilte inn mer enn 4 timer med musikk for filmen, og at mye av materialet som høres i filmen ikke er å finne på soundtrack albumet. 

Som ventet ble verken albumet eller singelen noen salgssuksess. Albumet nådde ikke høyere enn 97. plass i Storbritannia. Likefullt fikk Mike en nominasjon for beste soundtrack på British Film awards. Selve filmen fikk 3 priser på Oscar-utdelingen. "Etude" har senere blitt brukt i en Nuforen reklame. 

"The Killing Fields" fra 1984

"The Killing Fields" ble den 3. filmen Mike laget musikk for. De to andre var "The Excorcisten" og "The Space Movie". Det skulle også vise seg å bli siste gang Mike laget musikk for en film, uten at Mike følte at det stod på ham. Han kunne gjerne tenkt seg å lydsette flere filmer. 

Selv om Mike valgte å flytte til Sveits for å slippe å betale så mye skatt, betydde ikke det at han var blitt grådig.  I 1984 ga han bl.a. 3500 kroner til byen Presteigne i Wales, til vedlikehold av kirkeklokkene i den lokale kirken.

I 1985 flyttet Mike og familien tilbake til England. Han valgte da å gå til terapi for å få hjelp med de psykologiske problemene. Problemer som Mike skjønte også var relatert til det manglende forholdet til faren, og skuffelsen over at han hadde giftet seg pånytt med en annen dame. Raymond Oldfield ble dermed kalt inn til samtaler sammen med sønnen. De to tok seg også tid til å ta noen øl sammen på puben, for å snakke ut om ting som hadde skjedd gjennom årene. Mike lærte seg også å meditere, i et forsøk på å få kontroll over sitt eget sinn. 

Han fortsatte med (transcendental) meditasjon resten av livet, noe han bl.a. bekreftet i et intervju med avisen The Telegraph i august 2012.

Etter dette fikk Mike et nytt syn på livet. Om dette påvirket ham til å foreta store endringer i det private liv er ukjent. Men faktum er at han på denne tiden forlot Sally, som han hadde vært sammen med siden sluttet av 70-tallet. Mike: "We decided to split just after the last baby was born. We just grew apart, really." 11. april 1986 ble Mike far for 3. gang, til Luke.

I stedet ble Mike sammen med norske Anita Hegerland, som han hadde møtt i Drammen året før. De ble senere forlovet, men aldri gift.

Foranledningen til at vennskapet mellom de to utviklet seg til et forhold, var at Mike ringte Anita for å høre om hun var interessert i å synge på hans neste singel kalt "Pictures in the Dark". Muligens var han imponert over sangstemmen hennes som han hadde hørt på kassetten hun sendte ham året i forveien. Ifølge Anita startet de to som musikalske partnere på innspillingen av "Pictures in the dark". Anita: "It wasn't exactly love at first sight. But I always liked him. He is a very nice man."

De ble sammen mot slutten av 1985. Men de flyttet ikke sammen før på høsten 1986, i franske Megeve i Frankrike, en by som ikke ligger så langt fra fjellet Mont Blanc. Det var også her han hentet inspirasjon til å skrive låter til det neste albumet. Med årene kom de to til å få barna Greta (f. 1988) og Noah (f. 1990). Senere flyttet de to tilbake Buckinghamshire, utenfor London, i et flott herskapshus med stor hage. Siden Mike var så opptatt med å spille inn musikk var det Anita som fant fram til huset, etter å ha vært på visning i 40 hus i Sør England. Når de to ikke var opptatt med innspillinger og konserter, dro Mike og Anita til spennende plasser som Mustique, Barbados, og den Karibiske øya Necker.

I tillegg til Anita var også Barry Palmer med på "Pictures in the Dark". I utgangspunktet var det han som skulle synge låta, men etter å ha tenkt seg om falt valget på Anita, og Barry fikk en mindre rolle. Mike var også inne på tanken om å la irske Enya kore på singelen, men hun stilte som krav at Clannad, som var bandet hennes på den tiden, også skulle være med. Noe han ikke kunne gå med på.

Mer oppmerksomhet fikk lille Aled Jones, en 15 årig sopran fra Anglesey i Wales som brakte en ekstra dimensjon til låta gjennom sin klokkeklare stemme. Også Mike bidro med sin sang på slutten av låta. Sammen gjorde de 4 en uforglemmelig opptreden på det tyske TV programmet Peter's Pop show, foran 250 millioner TV seere. Noe som nok bidro til at singelen nådde 4. plass Tyskland i 1986. I hjemlandet Storbritannia ble det en skuffende 50. plass for den fine singelen.

Det ble også laget en hi-tech musikkvideo til låta, der en lettkledd Anita var et naturlig blikkfang. Mike hadde investert hele 22 millioner kroner (1985) i videoutstyr (Quantel Mirage) i sitt hjem i Denham, slik at han kunne laget sine egne musikkvideoer. Mike: "I'm inspired by 2001, my favourite film."

"Pictures in the dark" var den først videoen som ble laget på dette utstyret. Så selv om det muligens var den dyreste musikkvideoen som var laget til da, gjorde den lite ut av seg. Mike brukte mye tid på å lære seg utstyret, med hjelp fra produsent Pete Claridge, noe som naturlig nok gikk ut over arbeidet med nye låter. Anita Hegerland: "He was totally into making computer animation and he became more interested in making those than making music almost at one stage."

"Pictures in the dark" ble også å finne på den doble samleplata "The Complete Mike Oldfield" som kom ut i 1985. Den viste på en fin måte både de lange komplekse komposisjonene hans, og de lett tilgjengelige poplåtene. Bl.a. bestod en av albumsidene liveopptak. I Storbritannia ble det 36. plass for "The Complete".

1986 ble igjen et relativt rolig år. I februar deltok Mike sammen med rockebandet Marillion på to konserter i Hammersmith Odeon, London. Disse opptredene har senere blitt å finne på ulike bootlegs. Senere deltok Mike også på en veldedighetskonsert for Columbian Volcano Appeal i Royal Albert Hall, der Mike sammen med Maggie Reilly og Simon Philips gjorde en akustisk versjon av "Moonlight Shadow". 

I 1986 dro Mike og Anita til Bali for å gjøre filmopptak til en videosamling kalt "Wind Chimes". Opptakene av Mike & Anita og det vakre landskapet på Bali ble brukt i flere av videoene som fulgte låtene fra "Islands" albumet (1987). Også i Cornwall, England gjorde man opptak til videoen. Det var på Bali Mike ble inspirert til å skrive låta "Islands", som et uttrykk for den ensomheten han følte på denne tiden. 

I 1986 tok Mike opp samarbeidet med Jon Anderson fra Yes på singelutgivelsen "Shine". Selv det var en fin låt framført av to av 70-tallets største stjerner innen progrock, ble det ingen salgssuksess. I Storbritannia ble det en svært skuffende 100. plass. Videoen til låta var spilt inn i sydligere omgivelser, men i motsetning til de andre videoene fra denne tiden var den spilt inn på Barbados, og ikke Bali. 

Første halvdel av 1987 var Mike opptatt med å spille inn et nytt album, samtidig var han også opptatt med å flytte fra Denham til Roughwood Croft, i Chalfont St. Giles, Buckinghamshire. Som ligger nord øst for London, i mer landlige omgivelser. Som i Denham fikk Mike installert studioutstyret sitt, slik at han kunne spille inn den neste platen i sitt eget studio, noe han var mer komfortabel med.

I september 1987 kunne han presentere singelen "Islands". Mike hadde vært svært fornøyd med låta, men fikk ikke vokalen til å bli slik han ville, så han kontaktet Bonnie Tyler. Og den rustne stemmen til damen med de mange hitene tilførte "Islands" akkurat det Mike var ute etter. Mike: "As soon as she got in front of the microphone and opened her mouth to sing the first words, it was spine-tangling, exactly the way it was supposed to be." Til å hjelpe seg med produksjonen på denne låta hadde Mike fått hjelp av sin gamle venn Tom Newman.

I tillegg til en musikkvideo, gjorde Mike en sjelden TV opptreden sammen med Bonnie der de framførte låta.

Salgsmessig gikk det ikke så bra for singelen. I Tyskland ble det 41. plass, noe det også ble i Italia. Og enda verre gikk det i Storbritannia. 

Flere av låtene på albumet "Islands" hentet tema fra "Islands" låta, slik som "The Wind Chimes" og bonus låta "When the nights on fire". "The Wind chimes" var et instrumental fordelt over to partier. Mange mener den vakre låta med det storslåtte preget var noe av det beste Mike hadde laget. Med sine strykere og bjellespill hadde "The Wind Chimes" noe fornemt over seg, som om det var en fanfare for en kongelig person. Den var bygd opp rundt noen balinesiske låter han hadde hørt mens han var på Bali for spille inn musikkvideoer. Mike produserte "The Wind chimes" i samarbeid med Simon Philips og en Alan Shacklock (Babe Ruth).

"Islands" var en storslått plate på andre måter også. Der Mike leide inn mange av de beste produsentene, sangerne og musikerne som var å oppdrive. Det var bortimot forskjellige sangere og produsenter på alle låtene på plata. Den engleaktige, drømmende "The time has come" ble sunget av Anita Hegerland, og produsert av Michael Cretu (Enigma) og Mike i samarbeid. Det var Virgin Tyskland som brakte Cretu og Oldfield sammen. Mike: "What did he bring to the table? Bass-lines! He was very capable, if also a sligtly strange charachter."

"Magic Touch" ble produsert av Geoffrey Downes fra Yes. Som vokalist var det først John Payne (en venn av Barry Palmer) som fikk prøve seg, før man i siste liten valgte å hente inn Max Bacon (GTR, Phenomena) til å synge. Men pga. kontraktsrettslige problemer i forhold til Arista kunne man ikke bruke denne versjonen på den europeiske utgaven av albumet (og singelen), så en 3. sanger ved navn Jim Price sang på den europeiske versjonen av låta. Max Bacons versjon er tilgjengelig på den amerikanske utgaven. Hans versjon er også å finne på den sjeldne samleplata "A virgin compilation" fra samme år.

Også "When the nights on fire" ble forsøkt med ulike sangere, da både Barry Palmer og Bonnie Tyler fikk prøve seg før valgtet igjen falt på Anita Hegerland. Vakre "North Point" er en annen låt som ble spilt inn med henne på vokal. "North Point" var også et navn Mike vurderte å gi albumet.

Mike hadde børstet støvet av sin gamle venn Kevin Ayers til denne plateinnspillingen. Med sin dype, slentrende stemme gjorde han "Flying start" til en flott opplevelse, med ulike herrestemmer til å skape et kompleks storslagent lydbilde. 

Barry Palmer som mistet muligheten til å synge "Pictures in the dark" og "When the nights on fire", opplevde at en 3 låt kalt "Man in the rain" heller ikke fant veien til albumet. Årsaken var at ingen var fornøyd med det ferdige resultatet. Noen år senere ble den gitt ut som tittellåt på albumet "Heaven's Open". Palmer selv mente at musikerne som bidro på innspillingen av "Man in the rain" var så bedugget av all spriten og ølet Mike hadde skaffet til veie at resultatet ble 'rølpete'. Palmer: "They sound like they were drinking too much beer." 

Med så mange musikere som ikke kjente hverandre fra før, ønsket Mike at alkoholen skulle bidra til å skape en avslappet kameratslig tone i studio  Mike: "Keep it loose! Have another beer.. take it easy." Noen mener det ble for mye av det gode under innspillingen. Av andre kjente musikere som deltok, var Phil Spalding, Pierre Moerlen, og Andy Mackay fra Roxy Music. Dette skulle vise seg å bli den siste av oldfields plater Pierre Moerlen deltok på. Etter å ha fulgt ham siden 1975. 

"Islands" albumet fikk generelt dårlig omtale i media og blant fansen da det kom ut 7. september 1987. Mye av årsaken var at albumet ble sett på som for soft i forhold til 70-talls utgivelsene som fortsatt ble brukt som en standard for hvordan en Oldfield plate skulle være. Salgsmessig ble det heller ikke så bra, med 29. plass i Storbritannia og 138. plass i U.S.A. Bedre gikk det i Spania med 4. plass, og 9. plass i Norge.

Selvtilliten til Mike fikk seg en knekk pga. den dårlige mottagelsen av plata. Han likte plata, og hadde jobbet hardt for å få den så bra som mulig.

Plata kom i to ulike utgaver, med bilde av en sydhavsøy på coveret av den europeiske utgaven. Mens den amerikanske var i svart-hvitt med et mer ubestemmelig motiv. Som nevnt var versjonene av "Magic touch" ulik på de to platene. Og på senere versjoner av plata var "When the nights on fire" tatt med.

Den europeiske og amerikanske utgaven av "Islands" albumet.

I tillegg til "Islands" ble også "Flying start", "The time has come" og "Magic touch" gitt ut på singel, uten at de nådde opp noe sted.

En turne med besøk i Tyskland, Sverige og England ble planlagt for å promotere albumutgivelsen. Tanken var å bruke store videoskjermer for å visualisere musikken. Men da Mike skjønte at turneen ville koster mer enn 11 millioner kroner, ble det hele skrinlagt. En turne i U.S.A. i 1988 ble også avlyst.

Men noen konserter gjorde Mike sammen med Anita. Bl.a. opptrådte de engang i Gruga Halle i Tyskland, der noen hadde hengt opp en stor poster av Anita fra da hun sammen med Roy Black var barnestjerne i landet. Mike syntes dette var morsomt og sa til de andre i bandet: "Look, it's Anita she was here in 1971!" De to spilte også inn en versjon av "Moonlight shadow" i ABBAS Polar studio i Sverige, som senere ble framført på et tysk TV show.

1988 ble et rolig år der Mike istedet for å turnere valgte å konsentrere seg om å lage et nytt studioalbum. Han tok seg også tid til å pleie familien. Sommeren 1988 ble Mike og Anita foreldre til Greta Marie. Begivenheten inspirerte Mike til å skrive låta "Innocent" som ble å finne på "Earth moving" albumet fra 1989. Mike og Anita bodde på den tiden i bydelen Hendon i London.

I voksen alder utdannet Greta Marie seg til dyrepleier, og senere hundemassør og hundefysioterapeut. Hun startet også opp egen  klinikk for rehabilitering og trening av dyr, i Sandvika ved Oslo.

Kevin Ayers ga ut albumet "Falling up", der han hadde gjort sin egen versjon av "Flying start". I 1988 ble også videoalbumet "Wind Chimes" gitt ut, der alle låtene fra "Islands" var presentert med videoer. I tillegg hadde man lagt ved promoteringsvideoene til "Moonlight Shadow", " Shadow on the Wall", "Five Miles Out", "Shine" og "Pictures in the Dark". Også andre rariteter var tatt med, til fansens glede. Mike har i alle år vært opptatt av teknisk utstyr, og produksjon av musikkvideoer ved hjelp av moderne datateknikk var et uttrykk for denne interessen.

I februar 1989 laget Mike en 7 minutt lang versjon av "Tubular Bells" i forbindelse med et show på BBC radio. Under arbeidet med den nye versjonen fikk Mike ideen om å lage en hel plate med utgangspunkt i "Tubular Bells" albumet. Han skjønte at dette kunne bli en salgssuksess, men han ville ikke la Virgin få gleden av å gi den ut. Mike: "I was becoming more and more distant from everybody at Virgin UK." Så han bestemte seg for å vente til kontrakten med selskapet var gått ut. En kontrakt som som krevde at Mike laget ytterligere 3 studioalbum. Anita: "This was a difficult period for Mike. His relations to the label were not very good, and I think it's safe to say that."

En annen årsak til at han ønsket å lage en ny versjon av "Tubular Bells" var at han hadde sett seg lei på at så mange artister stjal tema fra plata uten gi ham kredit for det, så han syntes det var på tide å 'ta musikken tilbake'. Mike: "I didn't like hearing my works changed for other people, without recognizing it. I think it's like stealing and I think it's not right. I think that if someone made a new version it should be me, with my style of playing instruments and my way of composing and my own feelings.."

Mye negativt er sagt om Virgin records og deres behandling av Mike Oldfield som plateartist. Men platene han ga ut på selskapet etter "Crises" (1983) skjedde på frivillig grunnlag. Og det som er sagt om at Mike følte seg presset av Branson til å lage kommersielle plater må sees på som en delvis sannhet. Branson hadde nok sine ønsker, men også Mike var oppmuntret av suksessen med "Moonlight shadow" til å lage en ny vokal hitlåt. Mike: "I was still trying to come up with another 'Moonlight shadow'." Om han hadde ønsket å kun lage komplekse, "innadvendte" album som "Amarok", var det nok ikke noen som kunne nektet ham det. Men fokuset hans var nok på det kommersielt tilgjengelige. Muligens inspirert av Anitas klokkeklare stemme. (Webmaster).

"Earth Moving" fulgte i det samme sporet som "Islands". Med bruk av mange forskjellige vokalister. Produksjonen gjorde Mike alene denne gangen, med hjelp fra en Daniel Lazerus (Jean-Michel Jarre, Rosie Vela). Maggie Reilly som ikke hadde vært med på "Islands" sang den "Moonlight shadow" aktige "Blue night". Også her klarte hun å skape et engelaktig, uskyldig preg. 

Mike Oldfield har gjennom årene samarbeidet med mange av de største navnene. Og på dette albumet hadde han klart overtale Adrian Belew fra King Crimson (og Tom Tom Club) til å synge åpningssporet "Holy". Han er ellers mest kjent for sitt gitarspill, noe man også her fikk høre. Chris Thompson har en storslått rusten stemme, og har bl.a. bidratt på mange av Manfred Mann's Earth bands plater. På "Earth moving" gjorde han en overbevisende og kraftfull framføring av "Runaway son" og "See the light". Max Bacon fikk igjen sjansen på en Oldfield plate, der han sang "Bridge to Paradise" og "Hostage". Ellers var Mark Willliamson ("Far Country"), Nikki "B" Bentley ("Earth Moving"), Anita Hegerland "(Innocent") og Carol Kenyon ("Nothing But") de andre som bidro med sine stemmer på plata. 

Alle de mannlige sangerne hadde en kraftfull rusten stemme, ikke ulikt heavyrock artistene fra samme tid. Også Oldfields gitarspill var mer heavy enn tidligere. Likefullt var "Earth Moving" utvilsomt for en popplate å regne.

Ikke minst pga. den synthdrevne 1. singelen "Innocent", med Anita Hegerland på vokal. For mange Oldfields fans var denne sukkersøte låta om Mikes nyfødte barn dråpen som fikk begeret til å renne over. Oldfield hadde da heller ikke lagt mye arbeid i låta. Det var nærmest for venstrehåndsarbeid å regne, der den ble skrevet i løpet av en kveld. Mike: "With the single, I was just interested to see how easy or difficult it was to make a song like that; it only took an afternoon to do the backing track, and I enjoyed the discipline of putting it together. But it would be hell to make that sort of music all the time."

I Storbritannia og Norge nådde den ikke opp, mens i Tyskland ble det en grei 8. plass. 

"Earth Moving" ble regelrett slaktet av alle da den kom ut i juli 1989. Mange fans mener fortsatt (2007) at dette er den dårligste plata Oldfield har laget. I ettertid har også Mike selv bekreftet at han ikke la sjelen sin i denne utgivelsen. Noe Anita Hegerland har bekreftet i et intervju: "Earth Moving” was a half hearted effort from him to get out of the contract with Virgin." Mike var også så desillusjonert etter dette at han vurderte å slutte å gi ut plater. Likefullt har han også uttalt at han står inne for albumet: "'Earth Moving' is in my discography and I'm not ashamed of it."

Salgmessig ble heller ikke "Earth moving" noen suksess, med 30. plass i Storbritannia. Den flotte låta "Holy" ble gitt ut som 2. singel fra albumet i oktober 1989, uten å nå opp. Det ble heller ikke gjort noen turne for å promotere plata. 

Etter dette tok Mike et oppgjør med seg selv, og bestemte seg for å endre kurs musikalsk. Mike: "It's 1990, my next album is going to be all instrumental, it's going to be whatever I feel like doing. I wouldn't even have to do something musical If Ididn't want to."

På denne tiden fikk Mike endel oppmerksomhet i media, da han i protest mot kommersialiseringen av musikkbransjen flyttet ut i hagen: "I've now moved away from computers completely. I'm living in a tent in my garden at the moment in protest."

Arbeidet med den neste plata startet med at Mike gjorde opptak av ulike lyder. Føtter som beveget seg, og hans egen Ferrari bil som speedet opp og bremset ned. Også forskjellige orale lyder ble spilt inn, noe som kunne minne om 'neandertaler' lydene han i sin tid laget på "Tubular Bells".

Han ønsket å lage noe helt annet enn det han i de senere årene hadde gjort. Han var inne på tanken på å lage en "Tubular Bells 2", men i og med at han ønsket å vente med å lage den til kontrakten med Virgin var gått ut, fikk han istedet ideen om å lage en "Ommadawn 2". Som også er en av de tre klassiske Oldfield platene som ble gitt ut på første halvdel av 70-tallet. Han likte det etniske preget og det markante trommespillet på den platen, og ønsket å gjøre noe lignende igjen. Dessuten så han på denne platen som en slags prøveklut for den store utfordringen som en "Tubular Bells 2" ville være.

Han inviterte mange av de samme musikerne som hadde deltatt på "Ommadawn" til å bli med på "Amarok". Blant dem var Tom Newman som hadde fulgt ham gjennom årene, Clodagh Simonds, Bridget St John, Paddy Moloney (fra the Chieftains), Julian Bahula, William Murray (som var med og skrev "On Horseback"), og det afrikanske tromme ensemblet Jabula.  

Han hentet også fram instrumenter som han hadde brukt på den tiden, blant annet rørklokkespillet (tubular bells). Newman hadde sett seg lei på at Mike var så opphengt i fairlight synthesizeren og andre teknologiske nyvinninger, og ønsket at Mike skulle vise at han fortsatt kunne traktere mer tradisjonelle instrumenter. Likefullt ble "Amarok" en state-of-the-art innspilling med moderne studioutstyr, blandet med gamle ideer.

Det er uklart hva albumtittelen "Amarok" egentlig betyr. Selv har Mike i et intervju sagt at ordet ikke betyr noe, men at det kan minne om ordene "I'm a rock". (Som kan tolkes som et uttrykk for hans styrke, i kampen mot Virgin). Samtidig mener noen at Mike fikk ideen til navnet etter å ha sett et TV program om ulver i Canada. Her hørte han det inuittiske ordet "Amaroq" som betyr ulv. På keltisk betyr "Amárach" (i morgen). Som nevnt hadde Mike først tenkt å kalle den nye plata "Ommadawn 2", men fant etter hvert ut at den ble såpass forskjellig fra den første, så han valgte å bruke et navn som lignet, men som ikke var det samme.

I likhet med de klassiske platene, var "Amarok" en komposisjon (på 52 minutt), fordelt over to albumsider. Det var ikke lagt inn noen pause imellom de ulike partiene, noe som gjorde det umulig for Virgin å trekke ut noe som kunne gis ut på singel. Mange mener "Amarok" er lite tilgjengelig musikk. Og starten på plata kan virke litt støyende og usammenhengende. Men deretter er det 50 minutt med vakker instrumentalmusikk, der Mike bl.a. vandrer innom engelsk folk, spansk flamenco, og afrikanske rytmer. Alt satt sammen på en smakfull måte. Enkelte av partiene minner om "In Dulci Jubilo" og "Portsmouth", og kunne sikkert gjort det bra på singel. 

Noen av de "støyende elementene" på plata var plassert der for å irritere Virgin mann Simon Draper. Mike: "I was imagining Simon Draper of Virgin driving his Lamborghini with the music up loud, so I put these enormous brass stabs in there, obscene amounts of volume just to irritate him."

48. minutt ut i plata hører man noe monoton gjentagende sang som, her og der blir avbrutt av dramatisk trompetspill. De korte sekvensene med trompetspill var i virkeligheten morse signal, som om man gjorde dem om til ord betydde "Fuck off RB" (Richard Branson). Så det var tydelig at Mike hadde ham i tankene da han laget plata.

"Amarok" fra 1990

Richard Branson sa han likte plata, og ville kalle den "Tubular Bells II", da han mente det ville føre til økt salg. Men for Mike var ikke dette "Tubular Bells II", så han nektet dem å kalle den det. Mike: "I said no to calling the album 'Tubular bells 2', and as a result they didn't promote it." Så Virgin valgte å ikke promotere "Amarkok" da den ble lagt ut for salg 14. juni 1990. Mike som var stolt av plata syntes det var synd. Mike: "It's a shame, as it's probably one of the best things I've ever done." For å hjelpe på salget valgte han å bruke egne penger til promoteringen. Dessverre var ikke dette nok til å få "Amarok" inn på topp 40 i Storbritannia (det ble 49. plass). Men den dedikerte Mike Oldfield fansen elsket den, da dette var plata de hadde ventet på siden "Incantations". I mange kåringer som er blitt gjort blant fansen i årene etter har denne blitt rangert som den beste / blant de beste han har laget. Også Mike selv har framhevet "Amarok" når han er blitt spurt om hvilken plate han har laget, som han liker best. 

Våren 1990 kunne Mike heller glede seg over at han ble far for 5. gang, da Noah ble født. Med årene kom han til å få stor interesse for gitarspill, og han har opptrådt live flere ganger i Norge der han bor. Bl.a. i august 2007 da han sammen med mamma Anita framførte flere av farens låter på Verdensteateret i Sandefjord. Bl.a. "Innocent" og "North Point".

Pga. kompleksiteten på "Amarok" og det skuffende platesalget valgte Mike å ikke gjøre konserter med materialet. Istedet bidro han på søsteren Sallys plate "Natasha". Natasha var hennes mellomnavn. Dette inspirerte Mike til hente fram sitt dåpsnavn. Så da hans neste album "Heaven's Open" ble gitt ut et halvt år etter det forrige, i januar 1991, var det med artistnavnet Michael Oldfield. Dette var nok mest ment som en uhøytidelig spøk mellom ham og kamerat Tom Newman. For også sistnevnte hadde funnet fram til sitt dåpsnavn, der han som produsent av plata ble kreditert som Thom Newman. Tom Newman: "It was part of a pathetically half-hearted attempt at reinventing oneself, I suppose. A bit of silly nonsense. One of the things that we seem to get good at when we're in each other's company." I 1973 hadde også Richard Branson vært inne på tanken om å bruke Michael Oldfield som artistnavn på Mike, ettersom det hørtes mer verdig ut enn det mer "trivielle" navnet Mike. Heller ikke Virgin slapp unna navneleken, for i innlegget på plata stod det: "The copyright in this recording is owned by Virgin recordes Ltd."

Det "Heaven's open" først og fremst vil bli husket for er at Mike/Michael valgte å synge de vokale låtene selv. Riktignok hadde han gjort det tidligere også, bl.a. på "Speak" og "Rite of Man" ("Speak" er av Mike selv kåret til den verste låta han noensinne har spilt inn). Men det dreide seg om B sider på singelutgivelser. I alle år hadde platene hans vært kjent for de dyktige vokalistene som bidro, så overgangen til hans mer rustne "uferdige" stemme ble stor. Selv hadde han i årene forut gjort et poeng av at han ikke hadde sangstemme. Så dette var et overraskende valg. Noen mener at han gjorde det for å spare penger, da plata likevel ikke betydde noe for ham. Men Anita Hegerland har en annen versjon av hva som skjedde. I et intervju sa hun at det startet med Mike kom med en kassett til henne med noen låter han hadde laget, der han selv sang. Anita syntes han sang svært bra, og anbefalte ham å synge låtene selv. Anita: "I listened to it, and I was amazed when I heard him sing. I told him that he should really make an album where he sang a couple of songs himself, because it sounded great." Oppmuntret av dette tok Mike kontakt med en sangpedagog, og like etter dukket en frodig og blid dame ved navn Helena Shenel opp og beordret Mike til å følge hennes beskjeder: "No, Michael, up and down! Open your mouth!" I løpet av noen måneder ble det 20-30 timer for den lærevillige eleven. Mike: "I will bloody learn to sing."

Tittellåta "Heaven's open" ble gitt ut som første singel fra albumet i januar 1991, uten å nå opp på listene. En flott video med animasjoner fulgte singelutgivelsen. Som nevnt var "Heaven's Open" blant låtene som ble vurdert for "Islands" albumet, da under navnet "Man in the rain".

Coveret på "Heaven's open" med egglasset var en omarbeidet versjon av et bilde som ble tatt i forbindelse med "Tubular Bells", da man skulle laget platecover for albumet som først hadde arbeidstittelen "Breakfast in Bed".

 "Heaven's Open" fra 1991

"Heaven's open" fikk elendig kritikk da den kom ut, ikke minst var kritikerne opphengt i at Mike ikke hadde sangstemme.  Den klarte heller ikke å markere seg på listene, noe som neppe kom som noen overraskelse for Mike. Han hadde uansett tankene vendt framover mot det som skulle skje de neste årene. "Heaven's open" var en litt intetsigende plate, selv om Mike prøvde seg på nye ting, slik som lett reggae i "Gimme Back". En låt som også ble gitt ut som singel i Tyskland. "Gimme Back" het opprinnelig "Fed up", men etter å ha laget ny tekst endret han navn på låta.

Det var vel kun den 20 minutt lange instrumentalen "Music from the Balcony" som minnet om gammel storhet, selv om også den til tider ble litt vel merkelig. Bl.a. med noe som hørtes ut som jungellyder. På slutten av låta kan man i bakgrunnen høre Mike si "fuck off!". De som hadde et visst kjennskap til konflikten mellom Mike og Virgin skjønte hvem den meldingen var ment for. Også "Mister Shame" og "Make Make" kunne tolkes som kritikk av Branson og co.

Tom Newman hadde vært med på mange av Oldfields suksesser, og i 1990 ble Mike spurt om hvorfor han gang på gang valgte Newman som produsent. Mike: "I asked him because my deepest inner feelings are important, and Tom has a very good influence on me: he's very laid back, knows lots of great jokes... we laugh a lot, which produces a positive atmosphere, very important when recording."

Med seg på plata hadde Mike i tillegg til Tom Newman, den kjente saksofonisten Courtney Pine, Simon Philips, pianisten Mickey Simmonds, Nikki 'B' Bentley (som sang "Earth moving") og Anita Hegerland. 

I 1991 ble samleplaten "Elements" gitt ut på Virgin. Som en oppsummering av Mike Oldfields tid på selskapet. Den ble gitt ut som en poporientert enkel cd, og som en 4cders box der man viet plass til B sider og de mer komplekse komposisjonene i hans diskografi. Her hadde man også lagt ved en biografi som på en fin måte fortalte historien om Mike Oldfield. I 2004 ble det også gitt ut en DVD med musikkvideoene fra denne tiden.

Anita og Mike valgte å avslutte forholdet sitt i 1991, etter å ha vært sammen i 5 1/2 år. Årsakene var sikkert mange, men Anita har pekt på at hun følte seg ensom i det store huset de bodde i Buckinghamshire. Mike tilbrakte mye av tiden i kjelleren der han jobbet med sine musikalske ideer. I tillegg ble tilværelsen hennes vanskeliggjort av at en fremmed person forfulgte henne i bil, og som kom med trusler mot henne på telefonen. Så selv om de trivdes i hverandres selskap og dro til eksotiske plasser sammen, ville hun heller dra hjem til Norge. Også Mike ønsket å gå videre i livet uten Anita, da han fryktet for hva som kunne skje om de ikke foretok seg noe. Mike: "I left because I thought it was worse to stay. I was scared of it developing into a repeat of my own family, so I left in order to protect the children. It seems to have worked-they are happy." Men der og da syntes Mike bruddet med Anita var forferdelig. Både pga. barna som var involvert, og pga. advokatene på begge sider som hadde et ord med i laget. Mike: "I managed to get through it, helped by the prospect of being able to start a new creative life." Likefullt har Mike og Anita klart å beholde vennskapet i årene etter, til glede for dem og barna. 

En stund etter at forholdet med Anita tok slutt traff Mike spanske Rosa som han ble sammen med. Han traff henne under en reise han gjorde til Galicia, nord i Spania. Formålet med turen var å finne ut hva slags instrumenter de spilte på i denne delen av Spania, langt fra flamencoen i sør. Det er lite som er kjent om Rosa, og forholdet hun hadde til Mike.

Selv om "Heaven's open" som den siste plata på Virgin, ble gitt ut i januar 1991, markerte Nyttårsaften 1990 selve avslutningen på det 17 år lange samarbeidet med selskapet. Mike: "On that New Year's eve, I was in tears. Although it had been my choice to extend the contract, after seventeen years of being tied into a single relationship it felt almost like the end of a prison sentence. Suddenly it was over, and I was free."

Dermed hadde både hans mangeårige samarbeid med Virgin / Richard Branson, og hans samboerskap kommet til en ende. I tillegg valgte han å bytte ut sin manager gjennom mange år, tyske Dirk Hohmeyer. Istedet fulgte han et råd fra venninnen Annie Nightingale (jobbet i BBC) om å ansette Clive Banks istedet. Banks hadde tidligere vært manager for Simple Minds, og hadde også vært administrerende direktør i Island records. Mike: "He knew everybody in the business."

Pga. arbeidet med den nye plata ble det ikke gjennomført noen turne etter utgivelsen av "Heaven's Open".

Å få muligheten til å velge plateselskap på fritt grunnlag uten å være bundet av noen avtale, var noe Mike hadde sett fram til i mange år. Så når det skulle skje ville han ta seg god tid, og være sikker på at det nye selskapet hadde de samme kunstneriske ambisjonene som han hadde. At de ikke kun var ute etter å 'cashe inn'. Med et kjent navn og et spennende plateprosjekt pågang kalt "Tubular Bells II" var det ikke vanskelig å finne selskaper som ønsket å gjøre avtale. Interessen var enorm. Mike inviterte mange av dem til studio slik at de kunne høre demoer av den nye plata. Valget falt på det store selskapet Warner (også kjent som WEA), ettersom kona til Clive Banks var sjef der, og Clives beste venn Rob Dickins jobbet der. Dickins ble også en viktig støttespiller for Miike de neste årene. Dickins er ellers mest kjent for sitt samarbeid med Madness og Enya.

Dermed lå alt til rette for at Mike kunne konsentrere seg om innspillingen av plata. Til å hjelpe seg med produksjonen hadde han foruten Tom Newman fått tak i den legendariske produsenten Trevor Horn, som på 80-tallet gjorde markante produksjoner for artister som The Buggles, Yes, ABC, Frankie goes to Hollywood og Propaganda. Mike hadde i mange år vært imponert av hans arbeide og kunne tenkt seg å jobbe med ham. Mike: "I had liked him since the time of Buggles and later with productions like the one he had done with Yes. He is a bit similar too me, acts the boss and likes to carry out his ideas, but it was a nice experience and I learnt a lot in terms of production." Ifølge Mike hadde han bare nevnt til noen at han kunne tenkt seg å jobbe med Horn, og like etter stod han på døra med sine store briller, klar til innsats. Horn hadde vært en fan av Oldfield siden 70-tallet. Bl.a. brukte han i sin tid å høre på "Incantations" i bilen påvei til jobb.

Trevor Horn bodde på den tiden i Los Angeles, der han hadde sitt eget studio. Mike som hadde vært i LA noen år tidligere kunne like tanken om å spille inn platen der. Dessuten ville et år borte fra England være fordelaktig rent skattemessig. Så Mike leide et hus i Beverly Hills med postadresse 90210 Beverly Hills. Her bodde han det halve året det tok å spille inn plata, fra januar 1992 til den ble gitt ut i august. Mens han bodde i LA gikk han også i terapi, som en følge av de psykiske plagene som igjen dukket opp, etter skilsmissen fra Anita. 

Innspillingen var svært lystbetont, selv om Mike kjente presset om å tilfredsstille de høye forventningene som var stilt fra alle kanter. Selv om dette skulle bli "Tublar Bells II" og melodiene og arrangementene fra "TB1" dannet utgangspunktet for innspillingen, ble "TB2" en helt annen plate. Mike har beskrevet det som om at de to startet med et felles utgangspunkt, men at de deretter gikk hver sin vei. Allerede før Horn kom inn i bildet hadde Mike og Newman jobbet endel med den nye platen. Og de som har hørt materialet fra den tiden sier at lydbildet var mørkere og mer likt det som var på "TB1", noe låta "Early stages", som var B side på "Sentinel" viser. Horn bidro med et lysere og mer luftig lydbilde, fri for mye av den "aggresjonen" som preget "Tubular Bells 1". Horn: "I'm like a midwife, I'm just there to help the birth, to ease the child out and make sure it doesn't cause any damage to the mother or to the child basically, that's what producers do." Mike var svært fornøyd med å ha den rutinerte Trevor Horn med på laget. Mike: "It was wonderful to work with Trevor Horn. He would take bits of music to his house and work on them there, and I would take bits to my place, then we would stick them together later. I was getting a lot of anger into my playing, and he'd say, play that with a bit more love, and when I did, the music started to sing instead of growling at you." Likefullt har Mike i et intervju mange år senere at de to ikke gikk så godt sammen når de var i samme rom. De jobbet best hver for seg, med små biter av helheten.

Oldfield lærte mye om bruk av elektroniske instrumenter og datamaskiner av Horn, mens Horn gledet seg over Mikes talenter på 12 strengers gitar.

Selv om både Oldfield og fansen har pekt på Horn som en viktig bidragsyter til lydbildet på "TB2", følte Horn selv at han ikke fikk sjansen til å bidra med så mye, da Mike helst gjorde alt selv. Horn: "He played nearly everything on 'Tubular Bells 2' and he can work the board, he can engineer, so there were times when there were three of us sitting along the back of the room; myself,  Tom Newman, and the engineer on chairs at the back of the room while Mike did everything-played, engineered and we didn't have a clue what was going on."

Bruken av elektroniske hjelpemidler preget også "Tubular Bells II" på en måte som bidro til å skille den fra "TB1". Bla kunne man skape et mye tettere og detaljrikt lydbilde med 96 spors opptaker, i forhold til den 16 spors som var tilgjengelig på førsteplata. Mike: "you can cram things so full of stuff that it sounds like musical goulash." Til glede for mange, men til irritasjon for endel som ønsket at plata skulle høres mer ut som originalen.

I motsetning til "Amarok" der mange av de samme musikerne som hadde bidratt på "Ommadawn" også ble med på den platen, var det ikke mange av de gamle som fikk gleden av å bidra på "Tubular Bells II". Faktisk var Tom Newman den eneste. Viv Stanshall som hadde gjort en så markant opptreden med sin stemme der den han introduserte instrumentene på "TB prt.1", ble forsøkt på den oppgraderte versjonen, kalt "The Bell", uten at resultatet ble slik Oldfield/Horn ønsket. Istedet endte de opp med skuespilleren Alan Rickman, senere kjent fra Harry Potter filmene, da han ga klarte å skape assosiasjoner til Shakespeares teaterstykker med sin stemme. Av en eller annen grunn ble han ikke kreditert for sitt bidrag til plata på platas innercover. "Master of ceremonies" ble bare omtalt som en "A strolling player". Først flere år senere ble det klart hvem som skjulte seg bak det navnet.

En av de fineste øyeblikkene på plata var instrumentalen "Maya Gold", som Mike fikk ideen til etter en reise til Uxmal, Chichen Itza og Tulum i mellom Amerika. Her ble han inspirert av deres bygninger, tro og magi. 

31. august 1992 ble "Tubular Bells II" lagt ut for salg. (Kontrakten med Virgin forbød ham å gi ut plate på nytt selskap før mai 1992). Men allerede før den kom dit hadde forhåndssalget bidratt til at plata gikk til topps i Storbritannia og Spania. etter hvert ble det 2 millioner solgte eksemplarer. Også andre steder i verden solgte den bra, noe som betydde at en ny generasjon av musikkinteresserte fikk muligheten til å bli kjent med Oldfields musikalske univers.

I 1992 ble det ble gitt ut to singler fra "Tubular Bells II" som begge nådde topp 40 i Storbritannia. "Sentinel" som var en smakfull oppdatert versjon av åpningspartiet på "Tubular Bells 1 prt.1", ble Oldfields første topp 10 hit siden "Moonlight shadow". Det førte også en litt motvillig Mike Oldfield opp på scenen på BBCs Top of the Pops. Men introduksjonen fra programlederen: "the music is back!", gjorde ham mer positiv til det hele. Singelen "Tattoo" nådde 33. plass i desember.

Mike Oldfield hadde ikke gjort noen større konserter siden "Discovery" turneen i 1984. Men med nyversjonen av "Tubular Bells" ute, ønsket han å gjøre det han egentlig hadde ønsket å gjøre i 1973, nemlig å framføre den komplekse platen for fansen. Og 4. september ble dette en realitet da han sammen med en dirigent og 20 musikere opptrådte utendørs på ærverdige Edinburgh castle i Skottland. Man hadde også vært inne på tanken om å framføre platen live i Sevilla, Spania, landet der Mike har flest fans. Men valget falt på Edinburgh, byen der Mike hadde prøvd seg som gatemusiker da han var 13 år gammel.

8 tusen mennesker fra alle kanter av verden fant vei til den skotske hovedstaden denne kalde kvelden. For å skape et lydbilde tett opp til plata valgte Mike å bruke 2 MacIntosh datamaskiner på scenen. Slik at de kunne hjelpe musikerne med å holde takten og for å skape bakgrunnslyder som ville vært vanskelig å skape med instrumenter. Musikerne som ble valgt ut til å spille med Mike denne kvelden var alle klassisk skolerte, og faglig dyktige. Mike: "All the musicians are classically trained. That meant all the musicians had to read music and we had to get away from your 'sex, drugs and rock & roll' type musicians. They have to be able to read."

Musikken, de flotte kulissene, og lyssettingen bidro til å gjøre det hele til en stor opplevelse for de frammøtte. Ikke minst for Mike selv, som smilte fra øre til øre etter at det hele var over.

Inntektene fra konserten (800.000 kr.) gikk til Prins Charles' "Prince's trust", en veldedighetsorganisasjon som jobber for vanskeligstilt ungdom. Muligens var det dette som inspirerte Mike til å danne sin egen veldedighetsorganisasjon kalt "Charity tonic", der han ønsket å hjelpe ungdom med psykiske lidelser, slik at de klarte å holde seg unna stoff og alkohol. Stimuli som han selv tydde til i ungdommen. Mike: "When I was unhappy in my teens my way of dealing with it was to rebel; I took drugs, I drank too much, I made myself even more unhappy and there was nobody to turn to." 

I 1992 ble konserten i Edinburgh gitt ut på VHS, senere på DVD under navnet "Tubular Bells II, The Performance Live at Edinburgh Castle". Noe som ga Oldfield fans verden over mulighet til å oppleve den unike stemningen og den flotte musikken på en fin måte.

De gode opplevelsene fra utendørskonserten i Edinburgh gjorde at Mike fikk lyst til å gjøre noe lignende igjen. Han så for seg bruk av fyrverkeri og andre effekter, inspirert av Jean-Michel Jarre. 27. september framførte han "Tubular Bells II" i Modena, Italia foran 8000 mennesker. 

I juni 1992 ble Mikes gamle selskap Virgin records solgt til Thorn EMI for den utrolige sum av 6 milliarder kroner. Mike Oldfield skal ha mye av æren for at Bransons selskap gjennom årene hadde oppnådd den verdien. Branson som etter sigende gråt da salget ble gjennomført, ønsket istedet å bruke pengene på flyselskapet sitt. I 1996 dannet han V2 records, men i 2006 ble også det selskapet solgt.

I april 1993 ble "The Bell" gitt ut som 3. singel fra "Tubular Bells II". Men selv om låta utgjør en viktig del av albumet, klarte den ikke å markere seg som singelutgivelse. Enda den inneholdt alternative versjoner av "The Bell" med Billy Connolly, Carlos Finaly (på spansk) og Viv Stanshall som "Master of Ceremonies". 

I april 1993 ble "Moonlight shadow" gitt ut som CD singel, i forbindelse med utgivelsen av "Elements box set". Også "In Dulci Jubilo" ble relansert som CD singel i 1993 (november). 

I 1993 ble albumet "Tubular Bells II" fulgt opp med turneen "Tubular Bells II 20th Anniversary", med start i Carnegie Hall i New York 1. mars, stedet der han i sin tid hadde latt seg imponere over Billie Holiday. Setlisten på konsertene bestod som regel av "Tubular Bells II", (deler av) "Tubular Bells", "Orabidoo" og "Sailor's Hornpipe". Deretter fulgte 10 konserter i Tyskland, Belgia, Frankrike, Nederland og Sveits, før han avsluttet første del av turneen med 4 konserter i Royal Albert Hall, London. Selv om Mike her valgte å kutte ned på antallet musikere ble konsertene svært vellykket. Som avslutning på London konsertene gjorde han en gitarimprovisasjon på "Orabidoo" (fra "Five miles out") som publikum døpte "Orgasmidoo". Turneen fortsatte i september med 10 konserter i Frankrike, Spania og Portugal, før han avsluttet turneen i Los Angeles, U.S.A. med opptreden på John Ansem Ford Theatre. Dette skulle vise seg å bli den siste konserten han kom til å gjøre på 5 år.

I første omgang valgte han å konsentrere seg om å spille inn det neste albumet kalt "The songs of distant earth", inspirert av science fiction forfatteren Arthur C. Clarkes bok ved samme navn. Mike: "It (boken) had lots of atmosphere and I thought I could make a piece of music about it: travelling through space, landing on a strange world and the events that happen there." Det var Warner mann Rob Dickins som foreslo for Mike at han burde lage en plate basert på boken fra 1986, som omhandler mennesker som i en fjern framtid har forlatt den ødelagte jorden til fordel for vannplaneten Thalassa. 

Mike kontaktet Clarke, og sendte ham en kopi av "Tubular Bells II" for å vise ham hva slags musikk han stod for. Clarke likte musikken og ideene, og ga ham frie tøyler i utviklingen av plata. For å få den rette inspirasjonen valgte Mike også å dra til Sri Lanka for å besøke Clarke.  De to fant tonen, og Mike hygget seg der nede helt til han ble svært syk. Etter det kunne han ikke komme seg hjem fort nok. 

Og hjem var på denne tiden Hollywood hills, der han hadde kjøpt seg et hus. Han trivdes i California, og da særlig ørkenen som han ofte tok seg en tur til. Samtidig følte han en utrygghet som han ikke var vant til. Og etter å ha sett en mann som nettopp hadde blitt skutt, liggende på gaten i Sunset strip, bestemte han seg for å flytte hjem til England igjen. Han flyttet inn i huset han fortsatte eide i Roughwood Croft, Chalfont St. Giles, Buckinhamshire. Men dette skulle vise seg å bli et midlertidig hjem for ham, da han litt senere valgte å flytte til den spanske øya Ibiza i Middelhavet.

Oldfield slet med å finne instrumenter som uttrykte den kosmostiske stemningen i boka. En 12 strengers gitar var flott å høre på ellers, men den passet ikke inn her. Resultatet ble en plate full av studioskapte, syntetiske lyder. Mike: "It took me a lot longer than I thought, because I was unable to use whatever techniques and tricks I might usually fall back on. For instance, I couldn't use 12-string or acoustic guitars, because they sounded just too Earth-bound in context. I had to come up with a whole new vocabulary of studio-manufactured sounds..."

"The songs of distant earth" minnet verken om "Tubular Bells" eller "Moonlight shadow". Istedet kunne man få assosiasjoner til den gregorianske/etniske popen til Enigma, og den kosmos inspirerte musikken til Vangelis. Mikes avdempende gitarspill gikk likevel som en rød tråd gjennom plata. Underveis var han innom afrikansk sang, gregoriansk, sekkepiper, rock, klassisk og samesang m.m. Alt bundet sammen av elektroniske lydbilder, som om dette var menneskehetens gave til andre sivilisasjoner, slik at de kunne få et innblikk i vår musikalske arv. 

Det er finnen Nils-Aslak Valkepaa som står bak den flotte samesangen i "Prayer for the Earth", hentet fra den norske filmen "Veiviseren". I Mike elektroniske verden ble dette for mange høydepunktet på plata.

Selv var han mest fornøyd med "Supernova", en låt han skrev etter å ha sett "Star trek" serien non-stop en helg. Supernova var også en av kapitlene i Clarkes bok. Mike: "The chapter about supernovas really caught my imagination. I thought, How do I make the sound of a supernova?"

Mike har siden han var ung vært interessert i tekniske apparater, og på "The songs of distant Earth" kombinerte han sin interesse for elektroniske instrumenter med interessen for grafisk teknikk. Ved siden av sitt ordinære studio monterte han opp en dyr grafisk maskin kalt Silicon graphics workstation. Der han sammen med teknikere og datamaskiner visualiserte musikken han skapte på en måte som ikke var gjort før. Mike "I had the audio computer and graphics computer set up side-by-side in my studio in England so that the two sides of the project were able to develop in tandem." 

Med seg på plata hadde Mike "som vanlig" Tom Newman. Også folk som Gregg Jackman og Steve MacMillan deltok på produksjonen. Men det meste av arbeidet gjorde Mike selv. Som en artig kuriositet kan det nevnes at datteren Molly er kreditert som keyboardist på plata. Men ifølge ham selv var dette mer humoristisk ment, da hun i virkeligheten ikke spilte på plata men kun var der som en støtte. Mike: "She was basically a sounding board to see if she could relate to the music, and she was a help in that way. I told her that she should be a producer, because all producers do is sit at the back and go "Like it!" or "Don't like it!" Dette skulle ikke bli siste gang en av hans barn fikk sjansen til å delta på hans plater. 

Mike var svært fornøyd med det ferdige resultatet, da det hadde vært en krevende innspilling. Også fansen var godt fornøyd med plata da den ble lagt ut for salg i februar 1994, selv om den var annerledes fra hva de var vant til. Med årene har plata vunnet flere kåringer over beste Mike Oldfield plate. Bl.a. på den norske Mike Oldfield siden. En annen som var fornøyd med plata var Arthur C. Clarke, noe han ga uttrykk for på vedlegget til Cden: "I was delighted when Mike Oldfield told me that he wished to compose a suite inspired by it. I was particularly impressed by the music he wrote for 'The Killing Fields', and now, having played the CD-Rom of 'The Songs of Distant Earth', I feel he has lived up to my expectations."

Men salgsmessig ble resultatet litt skuffende, i hvert fall i forhold til "Tubular Bells II". I Storbritannia ble det kun 24. plass. I Spania ble det 1. plass, mens i Norge nådde den ikke VG lista.

Som singel fra plata ble "Hibernaculum" gitt ut i desember 1994. Med sine elektroniske rytmer og munkesang kunne den minne om "Sadeness" med Enigma. I 1995 ble "Let there be light" gitt ut som 2. singel fra plata. Og her hadde Mike fått hjelp fra den anerkjente videoprodusenten Howard Greenhalgh, mannen bak den prisbelønte (MTV) videoen til "Black hole sun" med Soundgarden. Resultatet ble bemerkelsesverdig, der Greenhalgh hadde blandet filmopptak fra Miami, U.S.A. med dataanimerte figurer. Bl.a. seilte en rokke (fisk) gjennom lufta. Og denne rokken ble å finne igjen på coveret til "The songs of distant earth". Den prydet også coveret på den utvidede versjonen av plata som kom i 1995, som i tillegg til musikken også inneholdt en interaktiv multimedia del. Her hadde man mulighet til å få se denne videoen til "Let there be light".

Mike Oldfield var den første som ga ut en plate som inneholdt interaktive elementer. Men dessverre var den kun tilgjengelig for de som hadde en Mac pc tilgjengelig. Han så for seg en framtid der det musikalske ble presentert sammen med dataspill, slik at ungdommen som liker spill kan få en innfallsvinkel til musikken som passer for dem. Mike: "I'm a computer fan and have a lot of games. The main idea here is, those who purchase "The Songs Of Distant Earth" have this kind of experience. We need many more of these games."

Uavhengig av den kosmos inspirerte "The songs of Distant Earth", ble en asteroide i verdensrommet oppkalt etter Mike, den 25. april 1994. Den fikk navnet "5656 Oldfield". Det var en G. V. Williams som oppdaget asteroiden som bestemte seg for å hedre Oldfields musikk på denne måten. Det er ikke en planet på størrelse med jorden det dreier seg om, men en "stein" som har en diameter på 5 kilometer. Og den er aldri nærmere jorden enn 271.4 millioner kilometer (kilde: link).

Ettersom det meste av musikken på albumet var laget ved hjelp av datamaskiner valgte Mike å ikke dra ut på turne for å promotere den. Dessuten hadde han gått lei av å opptre live etter den forrige turneen, da han syntes det å spille de samme låtene på den samme måten kveld etter kveld ble kjedelig. Mike: "If I was to do a live show it would be much more visual, it would have videos and it would be more an event that a concert."

Tidlig i 1994 flyttet Mike til Ibiza, i et hus han selv hadde designet med sin 3D grafiske datamaskin. At han havnet i Ibiza var mer tilfeldig, men det var stedet som dukket opp da han bladde gjennom Sunday times på jakt etter en ledig tomt i sydligere strøk. I begynnelsen av 1995 stod drømmehuset hans ferdig, til en pris av 22 millioner kroner, over det dobbelt av det opprinnelige budsjettet. Huset ble bygd om vinteren, og da syntes han at plassen virket forlatt og kjedelig. Samtidig var det svært vakkert der, med utsikt over Es Vedrà. Mike: "There was nobody there, most of the places were closed and boarded up." 

	Mike i sitt hjem i Ibiza i Es Cubells.		Der han hadde utsikt over Es Vedrà. Et motiv soms senere ble å finne på albumet "Voyager".

Men da sommeren kom endret øya karakter, og ble til den festplassen den er kjent som. Mike ble også etter hvert kjent med andre av øyas festglade mennesker. Mike: "In the summer it is just outrageously wild." Musikeren Michael Cretü (Enigma) som han hadde blitt kjent med under innspillingen av "Islands" bodde også i Ibiza.

Den techno / trance dominerte musikken som ble spilt på diskoteker som Ku og Pacha  falt overraskende nok i smak hos Mike. Techno fordi man brukte ny teknologi i musikken, og trance fordi man gjennom å repetere et tema skaper en særegen stemning. Denne musikken inspirerte Mike da han senere på 90-tallet ga ut plater. Først og fremst var Mike fascinert av softwaren som gjorde slik musikk mulig.

Mens han bodde i Ibiza var Mike involvert i flere kjærlighetsforhold. Blant dem var jenter som Marina og tyske Miriam. En fransk dame ved navn Fanny Vandekerckhove var på den tiden sammen med en hotelleier på Ibiza, hun og Mike fant tonen allerede da, uten at det ble noe mer seriøst ut av det, først senere kom de til å utvikle et forhold. I likhet med tidligere forhold hadde Mike vanskelig for å få ting til å fungere. I et intervju i forbindelse med forholdet til Marina sa han dette. Mike: "We’re either screaming and throwing things at each other, or hugging each other." 

Det var ikke bare i forhold til damer Mike hadde et problem mens han bodde i Ibiza. De lange åpningstidene på stedets diskotek, og den lette tilgangen til alkohol og narkotika var ikke bra for Mike som tidligere hadde hatt problemer med slik stimuli. Mike: "I tried to keep away from the club scene but was drawn back each time. Over there you eat dinner late, so you drink more. By the time pubs in England have long closed you’re onto your third or fourth bottle of wine. Mostly though, the drugs and alcohol would make me aggressive and depressed." Det skapte oppslag verden over da han i påvirket tilstand ble arrestert etter å ha krasjet bilen. Etter det fikk han kjøreforbud i et år. 

Selv om Mike personlig hadde store problemer mens han bodde i Ibiza, klarte han å konsentrere seg om å spille inn en ny plate kalt "Voyager". Arbeidstittelen for plata var "Celtic cross", da den inneholdt kelt inspirert musikk. "The Hero", "Women of Ireland", og "She Moves Through the Fair" var folkesanger fra Irland, mens "Dark Island" og "Flowers of the Forest" var gamle sanger ifra Skottland. Åpningslåta "The song of the sun" var skrevet av Bieito Romero fra det keltiske bandet Luar Na Lubre. Luar Na Lubre er et spansk band fra Galicia som Mike traff under sin reise dit i 1992. De 4 resterende låtene "Celtic Rain", "The Voyager", Mont St Michel" og "Wild Goose Flaps Its Wings" var skrevet av Mike selv.

Det var Warner som foreslo at Mike laget en kelt-inspirert plate, i en tid der keltisk musikk var svært populær blant folk. Ikke minst pga. suksessen til Riverdance. Mike tente på ideen ettersom han følte at keltisk musikk falt naturlig for ham, jmf. hans irske røtter og suksess med tilsvarende musikk tidligere. At en slik plate ble laget mens han bodde i Ibiza, var et lite paradoks. 

På "Voyager" fikk han med seg musikere med bakgrunn fra kelt-orienterte plater, slik som Maire Breatnach (spilt med The Chieftains), Noel Eccles (spilt med Van Morrison og The Corrs), Liam O' Flynn (spilt med Enya og Mark Knopfler), Sean Keane (spilt med The Corrs, Mark Knopfler), Matt Molloy (spilt med The Chieftains og James Galway), John Myers (spilt med Shane MacGowan), David Spillane (spilt med Enya og Kate Bush) og Pat Walsh. I tillegg var også London Symphony Orchestra med på plata.

Resultatet ble en avdempet behagelig plate med et klart keltisk preg. Der Mike vekslet mellom å bruke PRS Custom og red Fender Stratocaster gitar.

Både kritikerne og platekjøperne likte "Voyager" da den kom ut i butikkene 26. august 1996. I Storbritannia ble det en fin 12.plass, mens i Spania ble det 1. plass. I Norge fikk Mike sin første notering på VG-lista siden 1987, med 30. plass i september.

 "Voyager" fra 1996

Plata var spilt inn i hans gamle studio i Roughwood, England. Og  i april 1998 var Mike tilbake i England, sliten og deprimert etter tiden i Ibiza. Avgjørelsen ble tatt raskt, slik at han huset han hadde fått bygd ble stående tomt. Først i 1999 ble det solgt for 5 millioner pund til Noel Gallagher fra Oasis. Mike: "I was so happy anyone wanted to buy it, I just said yes. I lost a fortune on that house." Med på kjøpet fikk Gallagher en mercedes, en jeep og en speed båt. 

I 2006 måtte Mike ut med et erstatningsbeløp i millionklassen til Gallagher, da deler av klippen som huset står på, var iferd med å falle ut i sjøen. Saken førte til at Mike måtte hyre flere advokater - ifølge Mike så mange som 8. Noe som han fikk ham til å si "I have no friends, only lawyers. The day I have no lawyers, I’ll be a happy man."

I forkant av sitt neste studioalbum skrev Mike under på en ny kontrakt med Warner, men kun for 2 album. 

I 1997 ble "Women of Ireland" gitt ut som eneste singel fra "Voyager" albumet. Samme år ble samleplaten "XXV The Essential" gitt ut, der nevnte låt også var å finne sammen med tittellåta "The Voyager". Foruten de mer opplagte valgene fikk publikum en forsmak på hans neste album "Tubular Bells III", gjennom den techno inspirerte låta "Tubular Bells III". 

Mens han bodde på Ibiza hadde Mike fått lyst til å lage nok et kapittel i historien om "Tubular Bells". 6 år etter "Tubular Bells II", og 25 år etter "Tubular bells I". Han var også blitt oppfordret til det av Rob Dickins.

Og inspirert av klubb musikken på øyas diskotek bestemte han seg for å lage en techno utgave av "The Bell", "The Caveman", og de andre partiene som med årene har blitt som klassikere å regne. Mike: "I tried to get inspiration with other elements and rhythms, and that's why I started to visit the clubs. I heard the music, the tapes, and the CDs that DJs played there, and that's when I thought about including the tune from TB with a techno-dance rhythm." Også en kassett han fikk fra sin kjæreste Miriam (på den tiden) med techno musikk bidro til det som tilslutt ble "Tubular Bells III". Han samplet låtene, tok basspillet og andre deler og satte det sammen til noe helt nytt. Mike: "It was a bit boring, but it was a starting point."

Han laget noen demoer med utgangspunkt i TB og ga dem til DJer som spilte dem på de hippe diskotekene i Ibiza, slik at Mike ved selvsyn kunne se reaksjonene de fikk blant folk. Og de var svært positive, da dansegulvet var fullt opp av folk da musikken ble spilt. Men etter å ha laget nok "techno" låter til å fylle en hel plate var han likevel ikke fornøyd, han syntes det hele ble for ensformig. Han skrev derfor flere låter og brakte inn musikere med annen bakgrunn, slik at han gjennom det kunne lage musikk som reflekterte flere sider av stemningen han fornemmet på øya. Slik som naturen og det sakrale. Bl.a. var han inspirert av historien om en munk som tilbrakte 10 år i en hule i forrige århundre. Han prøvde å forestille seg lydene mannen lyttet til mens han var her, og laget så musikk ut av det. Mike: "I got the melody at the front of "Tubular Bells III" and I thought I'd like some kind of wind noise to make this melody happen." Noe man hører i åpningssporet "The source of secrets", som er bygget rundt "Tubular Bells" temaet. Fansen misliker gjerne denne låta, mens Mike har plassert den på topp 10 over egne favoritter.

Plata var en blanding av stemningsfylt og mer dansbar musikk, med unntak av den mer rett fram poplåta "Man in the rain". En låt som hørtes ut som en blåkopi av "Moonlight shadow", Mike hadde da også samplet Phillips' trommespill på hans store hit og brukt det i denne låta. Den engleaktige stemmen til Maggie Reilly var her byttet ut med sangen til nord irske Cara Dillon fra duoen Polar Star. Mike hadde skrevet låta på 80-tallet etter et samlivsbrudd. "Man in the rain" var også det første navnet som ble brukt om "Heaven's open" låta, noe som har skapt litt forviklinger. "Man in the rain" ble også gitt ut som første singel fra "Tubular Bells III" i 1998, uten å nå opp.

Det var ikke bare "Moonlight shadow" som ble samplet på "TBIII", trommespillet på "Outkast" var hentet fra "Shadow on the wall", mens trommespillet på "Far above the clouds" tilhørte det afrikanske trommeensemblet Jabula og ble opprinnelig brukt på "Ommadawn". På "Far above the clouds" kan man også høre en liten jente si: "And the man in the rain picked up his bag of secrets, and journeyed up the mountainside, far above the clouds, and nothing was ever heard from him again, except for the sound of Tubular Bells." Stemmen hennes ble avløst av noen massive bjeller, som om det var Big Ben man hørte. Mike: "and the climax is a combination of bell samples that sounded like the bell from hell." Stemmen til jenta tilhørte Rob Dickins' fadderunge. Også dette er en av Oldfields favoritter, og ble senere gitt ut på singel. 

Det spanske bandet Luar Na Lubre bidro på "Voyager" plata med låta "The song of the sun". På denne plata fikk sangeren i bandet Rosa Cedròn æren av å synge på den vakre låta "The Inner child". Mike: "I asked her to play cello, and then to sing. She did it so well, that I took away the cello, and just left her voice, which is superb. Very beautiful, really special." Det spanske preget var også å finne på "Serpent dream" som hadde elementer av flamenco i seg.

til venstre, som har hjulpet Mike på flere album.

Innspillingen av "Tubular Bells III" startet i Ibiza, og ble avsluttet i Chalfont St Giles, England dit han flyttet etter tiden i Ibiza. Alle låtene var skrevet av Mike selv, i tillegg til at han stod for produksjonen. Mike selv var godt fornøyd med arbeidet han gjorde, og mente han hadde gitt mye av seg selv på plata. Mike: "I sweated blood for this record."

Kritikerne var lunken til å få nok en "Tubular Bells" plate på bordet, noe som ble gjenspeilt i vurderingene som ble gjort. Men salgsmessig ble det en stor suksess med 4. plass i Storbritannia i september 1998, og 1. plass i Spania. Noe som fikk en kritiker til å skrive: "He Only Sells Records When He Calls Them Tubular Bells."

"Tubular Bells III" fra 1998

"Tubular bells III" ble gitt ut i 1998, delvis for å markere at det var gått 25 år siden den første "TB" plata ble gitt ut. Samme år ble den opprinnelige "Tubular Bells" gitt ut pånytt i en remastered utgave, der de gamle analoge båndene ble digitalisert for å gi en renere lyd. Man tok også bort endel elektrisk støy. Jobben ble bl.a. gjort av Simon Heyworth, som også hadde vært med å produsere den originale platen. Heyworth: "This album can now be heard in glorious stereophonic sound." I den nye utgaven av plata var det lagt ved et fint hefte som i bilder og ord fortalte historien bak innspillingen av plata.

Og i likhet med "Tubular Bells II" ønsket han å fremføre plata live foran et større publikum. Han var inne på tanken om å gjøre det i Ibiza. Men fant ut at det ville bli for dyrt å frakte musikere og inviterte gjester til øya, så han endte opp på London’s Horse Guard’s Parade, like ved Westminster. Konserten som ble holdt den 4. september 1998 ble en stor suksess selv om det høljet ned med regn, noe som igjen slo ut en av strøm generatorene. Det positive med regnet var ifølge Mike at Richard Branson som stod blant publikummet ble gjennomvåt. Mike: "The title song is Man in the Rain-it seemed quite appropriate."

Konserten var av det avanserte slaget, med utstrakt bruk av hi-tech lydutstyr. Også det visuelle spilte en viktig rolle, da man på begge sider av scenen hadde satt opp noen enorme TV skjermer. Her kunne man se den lille jenta introdusere "tubular bells". rørklokkespillet som er en så viktig del av alle Mikes "TB" utgivelser, hadde fått en sentral plass også på denne konserten. Faktisk var det to sett av dem, i forskjellige størrelser.

Mike hadde tidligere hatt problemer med å forholde seg til kvinnelige musikere, noe som gjenspeilte seg i turnebandene på 70-tallet. Men på denne konserten var det en overvekt av kvinnelige musikere blant de 10 musikerne som var på scenen, med Jody Linscott på trommer, Katherine Rockhill på piano og Carrie Melbourne på bass. Som sangere hadde han med seg nevnte Rosa Cedròn, i tillegg til indiske Armar, og Pepsi Demacque, sistnevnte hadde på 80-tallet suksess med Pepsi & Shirlie.

Konserten fikk en storslagen avslutning kl.22.00 da Big Bens klokker avsluttet "Far above the clouds" på en fantastisk måte. Reaksjonen fra de 7000 som var så heldig å få være tilstede på konserten var ekstatisk. Man kunne se gleden i ansiktet på dem. Ikke minst hos Richard Branson, som tydeligvis likte det han hørte.

Selv om Mike fortsatt hadde blandede følelser overfor Branson hadde han et sterkt ønske om å sette strek over fortiden, så i forbindelse med 25 års jubileet for "Tubular Bells" ringte han opp Branson og foreslo at de burde møtes for å ta en drink sammen. Etter et besøk på et utested dro de hjem til Branson der de drakk Virgins egen champagne og pratet ut om ting som hadde skjedd. Det endte med at Branson tok Mike i hånden og sa: "beklager! beklager!", noe Mike satte pris på. Mike: "It was hilarious but the important thing is that I discovered there is a genuine lifelong friendship there."

31. oktober 1998 gjorde han en opptreden på BBC TV, i Jools Holland populære musikkprogram. I 1998 laget han også en ny versjon av "Tubular Bells", kalt "Tubular X". Dette var en miks av hans gamle låt og Mark Snows tema fra TV serien "X files". Bakgrunnen for denne overraskende miksen var at folkene bak TV serien ønsket å bruke Mikes musikk i kinoversjonen av den populære TV serien. Mike: "They were looking for artists to collaborate on the soundtrack of the film, and they thought about me."

1998 var et aktivt år, med plate og stor konsert. Men 1999 skulle vise seg å bli enda mer begivenhetsrikt, med to album, en turne, og en storslagen konsert i Berlin for å hylle det nye årtusenet.

Den første plata het "Guitars" og kom ut i mai 1999. Etter den synth-dominerte plata "Tubular Bells III" ønsket Mike å gå tilbake til det han liker best, nemlig å spille gitar. For moro skyld bestemte han seg for at hele plata skulle bestå av lyder og riff skapt av gitarer. Til og med trommespillet var skapt av gitarer, da han han slo med fingrene på bassgitaren for å skape en trommelignende lyd. Tangentlignende lyd fikk han ved å bruke en midi gitar. Gitarriffene ble også samplet oppå hverandre for å gi et fyldig og mer detaljert lydbilde. Han brukte et stort antall gitarer på plata, slik som klassisk gitar, 1962 Fender Stratocaster, PRS Custom 24, Wal 4 bass gitar, flamenco gitar og PRS McCarty Thinline. Her og der kunne man høre inspirasjon fra The Shadows, gitarbandet Mike likte å høre på da han var liten. "Guitars" ble spilt inn i Roughwood  studios med en Ben Darlow som lydtekniker, ellers gjorde Mike absolutt alt på denne plata. Den bestod av 10 spor uten noe vokal.

"Guitars" ble svært godt mottatt av fansen, som holder den som en av de beste platene Mike har laget. Salgmessig ble det sånn passe med 40.plass i Storbritannia og 3.plass i Spania.

Deretter tok han med seg plata ut på en Europeisk turne kalt "Then & Now", med ca. 40 konserter. Også musikk fra "Tubular Bells III" ble spilt her. Musikerne han hadde med seg på turneen var mange av de samme som hadde vært med på London konserten i september 1998, bl.a. Rosa Cedron og Pepsi Demacque. For første gang i karrieren holdt han også konsert i øst Europa, da han besøkte Polen og Tsjekkia. Også Sverige og Danmark ble besøkt, men ikke Norge denne gangen. Mike: "We did a hell of a tour all the way around Europe."

Selv om turneen ble en suksess var det noe helt annet som interesserte pressen når det gjaldt artisten Mike Oldfield. Sommeren 1999 ble det kjent at han hadde satt inn flere kontaktannonser i avisen Sunday Times. Den første som ble sendt inn i oktober 1998 inneholdt teksten: "Successful, good-looking musician/composer, 43, fun-loving with occasional artistic moods, seeks lovely, affectionate lady 25-35 to share extraordinary life of romance." Mike selv syntes ikke det var så veldig sjokkerende at han gikk til det skrittet å sette inn en kontaktannonse: "It seemed like a laugh to try a lonely hearts ad-I've never been afraid of trying new things."

Mike som faktisk var 46 år på den tiden, var fortsatt kjæreste med tyske Miriam da annonsen ble satt inn. Han satte inn annonser i november og januar også. Responsen var overveldende, og like etter ble Mike kjæreste med amerikanske Amy Lauer. En 31 år gammel juvel designer fra Chicago. Hun hadde ikke hørt om musikeren Mike Oldfield da hun traff ham. Forholdet mellom de to varte i 5 måneder. På den tiden besøkte de Peru i Sør Amerika, og de tilbrakte tid sammen på Ibiza. Etter at de kom tilbake fra Peru valgte Mike å avslutte forholdet. Mike: "when we got back to England, I didn't want her in my life any more and I asked her to leave. That's when Amy went bananas. She was screaming and stomping around and I was genuinely worried she was going to start smashing the place up. I thought she was going to get violent and I just had to get out of the place. She flipped-it was like Fatal Attraction all over again." Om Mike i ettertid syntes Amy framstod som en dame i ubalanse, var ikke hennes omtale av ham noe bedre. Hun klaget på at hun ikke fikk høre på annen musikk enn den han hadde laget. Hun klaget også på at han drakk for tett, og tok så mye kokain at han en dag kollapset på gaten. Og generelt mente hun at Mike var så sær at han ikke hadde venner.

Etter at forholdet til Lauer var avsluttet innledet han et nytt et, til den 31 år gamle skuespilleren Emma Rolph. Også henne hadde han truffet gjennom en kontaktannonse. Men heller ikke dette forholdet ble langvarig, for høsten 1999 ble han sammen med 22 år gamle Fanny Vandekerckhove, en fransk dame han hadde truffet noen år tidligere, da han bodde i Ibiza. Og denne gang hadde Mike tydeligvis truffet den rette, for de to etablerte et forhold som varte i mange år. De ble også etter hvert gift.

Hyggeligere for Mike var forespørselen han fikk om å holde en storslagen konsert for å markere inngangen til det nye millenniet som stod for døra. De flotte konsertene i London i 1998, og Edinburgh i 1992 gjorde at mange mente at Mike "og hans bjeller" ville skape den rette stemningen på den store kvelden. Flere alternativer ble vurdert, både i Spania, Sør-Afrika, England og New Zealand. Men Mike ønsket å gjøre konserten i Berlin, pga. byens sentrale plassering i Europeisk historie, med nazistene og muren som falt i 1989. Tyskerne hadde også de samme ideene om en storslagen konsert som ham. Man ble også enig om at Mike under konserten skulle presentere nytt stoff som illustrerte de 2000 årene som nå var gått siden Jesus ble født. Eller som den ble presentert som :"The Millennium Bell. A journey in eleven periods through the Christian history. One return to earth." Så parallelt med at man planla konserten i Berlin, var Mike opptatt med å lage musikk til det som også kom til å bli et studioalbum.

Han startet arbeidet med låtskrivingen i mars og april, og etter at "Then & Now"-turneen var ferdig i juli, tok han opp arbeidet med "verket". Turen han tok til Peru og Inka byen Cuzco sammen med Amy inspirerte ham voldsomt. Låta "Pacha Mama" handler om soltempelet som Inkaene bygget til ære for Solguden. Også Kong Arthur ("Excalibur"), Christopher Columbus ("Santa Maria"), Jesus ("Peace on Earth"), de politiske reformene i Sør-Afrika ("Amber light"), og gospel musikk ("Sunlight Shining Through Cloud") ble viet oppmerksomhet på plata. I tillegg hadde han latt seg inspirere av Beethoven og av russisk folkemusikk ("Dodge's Palace") for å gjøre musikken storslått. Mike: "The guy's absolutely specific that the music has got to be 'MONUMENTALLL, MONUMENTALLL', so I keep adding more fuzz guitars, a bit more Beethoven, you know?"

Med seg på plata hadde han The London Händel Choir, The Grant Gospel Choir, London Session Orchestra, i tillegg til sangere som Pepsi Demacque, Martay, og Miriam Stockley (kjent fra Adiemus). Robyn Smith som hadde deltatt på London konserten i 1998 hadde her det overordnede ansvaret for strykerne og koringen. Mer kuriøst var det Mikes datter Greta Hegerland-Oldfield var kreditert som "forteller" på "Liberation". Ellers gjorde Mike som vanlig det meste når det gjaldt instrumenter og elektronisk utstyr. Plata ble spilt inn i hans Roughwood studios, mens orkestreringen ble gjort i Abbey Road studio i London i løpet av en dag.

For 4 gang i karrieren valgte Mike å bruke "bell" som endel av albumtittelen "The Millennium bell", da klokken (i entall) her skulle markere overgangen til det nye millenniet.

Fredag 5. november 1999 var plata ferdig innspilt. Og 26. november var den ute i platebutikkene, uten å gjøre for mye ut av seg der. 

"The Millennium Bell" fra 1999

"The Millennium Bell" nådde ikke opp på listene verken i Storbritannia eller Norge. En 5. plass i Spania var det beste som ble oppnådd. Det ble heller ikke gitt ut noen singel fra plata. Derimot var det mange Oldfield fans som skaffet seg en bootleg kalt "Saqsaywaman and the millennium", som inneholdt alternative versjoner av låtene fra "Millennium Bell", dessuten var "Excalibur" som ikke ble vurdert som god nok for den offisielle platen tilgjengelig her. Hvordan dette materialet har lekket ut fra innspillingen kan man jo bare lure på.

Om kvelden 31. desember 1999 stod Mike på scenen ved Siegessäule i Berlin foran 500.000 mennesker.  Med seg på scenen hadde han 50 musikere, og St. Petersburg statskor fra Russland.

Den 67 meter høye "Seierssøylen" og Brandenburger Tor dannet en vakker ramme rundt konserten. I tillegg hadde man montert et stort antall kraftige roterende lyskastere som nådde 100 kilometer opp i luften, som sammen med fyrverkeriet skapte en storslått stemning. Konserten ble presentert som "Art in Heaven", noe som henspilte på kunsten som ble skapt på nattehimmelen av lyskasterne.

Konserten ble innledet med en 1973 kort versjon av "Tubular Bells", og ble fulgt med de kjente låtene "Portsmouth", "Moonlight shadow" og "Secrets", før materialet fra "Millennium Bell" plata ble presentert.

Pga. den lave temperaturen var det flere av musikerne som spilte med hansker, bl.a. pianisten Katherine Rockhill. Mike selv hadde tatt på seg 6 stk. gensere for å holde varmen. Konserten ble avsluttet på en grandios måte med "Millennium bell" låta. Deretter telte Mike ned til det nye millenniet sammen med musikerne og publikummet.

Som encore på konserten, og en hymne aktig innledning på det nye millenniet spilte Mike en 13 minutt lang versjon av "Thou art in heaven". En futurisk låt som ble å finnet på hans neste album "Tres Lunas" fra 2002.

Publikum som var til stede denne fine kvelden koste seg, og kritikerne var også positiv til det de hadde sett. I ettertid ble konserten tilgjengelig også for fans fra andre deler av verden, da DVDen "The art in heaven concert" ble gitt ut.

Dermed var et begivenhetsrikt år kommet til veis ende. Mike følte da behov for å ta det mer med ro, samtidig visste han ikke helt hva han nå skulle bruke tiden til. Mike: "At the start of the new millennium, I was feeling pretty much exhausted. I thought, What do I do now?."

I 2000 ble Fanny gravid, til stor glede for begge. De tenkte ut navn på barnet, og begynte å ordne det praktiske med et lite barn i huset. Men etter tre måneders graviditet mistet Fanny barnet. Mike: "We had names, and had started planning for everything, and suddenly it's gone." Etter dette begynte de å tvile på om det var meningen at de to skulle være et par. De tok også en pause, før de fant tilbake til hverandre etter et par måneder.

I 2001 investerte Mike i en leilighet ved Themsens munning (Henley-on-Thames) i London. Årsaken var at Fanny følte at Mikes gamle hus tilhørte hans gamle liv og kjæresteforhold. I den nye leiligheten kunne de starte med blanke ark. Mens Mike var opptatt med sitt fordrev Fanny tiden med parets 5 hester, og internettsiden www.musicvr.com. I den forbindelse uttalte Mike at han nå var tilfreds både personlig og yrkesmessig.

Men like etter var ikke ting like bra i forholdet mellom Mike og Fanny, noe den engelske pressen viste å gjøre et stort nummer ut av. I oktober 2001 hadde The Mirror et større intervju med Mike der han måtte forklare hvorfor Fanny like i forveien hadde følt seg så truet av ham at hun valgte å tilkalle politiet. Det hele hadde startet under et restaurantbesøk hvor de skulle ha en romantisk middag sammen. Istedet endte det med full krangel, da Mike trodde Fanny hadde kikket begjærlig på en annen mann. Krangelen fortsatte da de kom hjem, hvor Mike etter hvert begynte å bli fysisk. Fanny låste seg da inn på badet, hvorpå Mike prøvde å slå i stykker døren. Da politiet kom til stedet hadde Mike søkt tilflukt i leiligheten til sin personlige assistent som var like i nærheten. Fanny flyttet deretter inn på et hotell, og det tok flere uker og mange beklagelser fra Mike før hun flyttet hjem igjen. For å vise vilje til å gjøre noe med temperamentet og alkoholproblemene søkte han hjelp på Arts Clinic, som i sin tid ble startet av popartisten Sandie Shaw, som et tilbud til folk i showbusiness.

Dessverre tok det ikke mer enn en måned før paret igjen var i rampelyset på en negativ måte. Bakgrunnen var at forholdet mellom Fanny og Mike hadde haltet etter det som hadde skjedd, og i november 2001 valgte Fanny å forlate Mike. Hun flyttet istedet hjem til Frankrike. Herfra gjorde hun krav på et større pengebeløp som Mike ikke var villig til å gi henne. Han mente 600.000 kroner var et passende beløp å gi henne. Som et pressmiddel for å få mer penger ut av Mike truet hun med å selge noen videofilmer av ham, der han var kledd som en dame. Avisen The Mirror fikk tilbud om å kjøpe filmene for 3 millioner kroner, noe de avslo. Mike trodde ikke damen han inntil nylig hadde hatt så sterke følelser for var i stand til å gjøre noe sånt. Mike: "It's the most disgusting behaviour you can imagine and I'm devastated by it. I said the only people who'd be upset would be my kids. But Fanny didn't care." Selv skammet han seg ikke over filmene, da han mente dette var noe som skjedde i alle parforhold. I samme intervju hevdet Mike at Fanny tente på å se ham i dameklær, da hun var biseksuell.

Man skulle ikke tro at det var mulig å finne tilbake til hverandre igjen etter disse opprørende hendelsene, men ikke lenge etter var de et par igjen. De ble også gift på denne tiden..

I 2001skiftet Mike manager igjen, og som erstatter for Clive Banks ble den kjente radio- og TV-verten Nicky Horne hentet inn. Det var ikke noe uvennskap som gjorde at Banks ble droppet. Mike: "I just though the relationship had run it's course." Horne var på 70-tallet en av de mest kjente radiopraterne på BBCs radio One, der han var på fornavn med alle de store rockeheltene. At han gikk over til å bli manager var en overraskelse for mange. Samarbeidet med Mike varte ikke mer enn 18 måneder.

I 2000 hadde Mike fått dataspillet "Myst" i gave av WEA mannen Rob Dickins. Og Mike lot seg fascinere av de vakre data animerte landskapene som var i spillet. Han fikk da ideen om å lage sitt eget dataspill, der hans egen musikk kunne fungere som en ramme rundt spillet. Mike som tidligere hadde erfaring med å lage data animerte musikkvideoer gikk til innkjøp av nok en grafisk maskin, i tillegg til at han leide inn noen grafiske designere til å hjelpe seg, slik som Mike Dooley. Resultatet ble dataspillet "Tres Lunas". Mike sendte det ut til de store spillselskapene, men ingen av dem var interessert i å gi det ut, da de syntes det var for sært. Så det endte med at Mike ga det ut selv. Han presenterte det for pressen på "City of art" i Valenica. Men spillet solgte ikke i mer enn et par tusen eksemplarer da det ble lagt ut for salg. Og med produksjonskostnader på på flere millioner ble det dårlig butikk for Mike, likefullt syntes han det hadde vært moro å være med på utviklingen av "Tres Lunas". Kort sagt gikk spillet ut på å vandre rundt i merkelige verdener på jakt etter 7 ringer. Det var også en miljømessig side i spillet.

Noen kløktige fans klarte å hente ut musikken fra spillet og gi det ut som et bootleg album kalt "Tres Lunas 2". I hele tatt florerer det med Mike Oldfield bootlegs. Og det meste av musikken hans er tilgjengelig på nettet. Det viser vel bare hvor populær mannen er. Og han kan ikke klage. Han har selv uttalt at han sikkert hadde kommet til å laste ned musikk, om han selv var ung og hadde hatt dårlig råd.

I juni 2002 kom det offisielle "spill soundtracket" kalt "Tr3s Lunas" (betyr: tre måner, som også er avbildet på coveret), eller music virtual reality som plata også ble presentert som. Mens han tidligere hadde laget videoer som et tillegg til musikken, var det denne gangen musikken som fungerte som et vedlegg. "Tres Lunas" ble spilt inn hans Roughwood studios, med hjelp fra søsteren Sally, programmereren Philip Lewis, den indiske sangeren Amar, og lydteknikeren Ben Darlow. Som nevnt passet musikken passet best sammen med dataspillet. På egne ben var det mer for behagelig bakgrunnsmusikk å regne, med svalfulle instrumentaler. Den låta man først og fremst la merke til var den vakre "To be free", med jazzsangeren Jude Sim på vokal. Mike selv var godt fornøyd med plata, selv om den fikk lunken mottagelse i musikkpressen. Mike: "I'm 49, I've made more than 20 albums and I'm about to release something I feel is fresh and challenging. It's great still feeling so creative and hungry."

 "Tr3s Lunas" fra 2002

"To Be Free" ble gitt ut på singel, uten å nå opp. Like etter ble en kortversjon av "Thou art in heaven" også gitt ut på singel, låta han avsluttet Berlin konserten med.

"Tres Lunas" ble gitt ut på Warner Spania, som var et underselskap av Warner International. Han valgte de ettersom de var det eneste plateselskapet som syntes koblingen mellom et dataspill og en studioplate var interessant. Spania var også landet der plata fikk sin beste plassering, med en 5. plass i 2002. En demo av MusicVR-3d Interactive pc game, som det ble kalt på den tiden, ble lagt ved på CD utgivelsen av plata.

I 2002 ble det også gitt ut en dobbel samleplate kalt "Collection". CD1 inneholdt hans mest populære poplåter, mens CD2 i større grad fokuserte på hans komplekse side. Litt morsomt for oss skandinaver var det at plata også ble gitt ut under navnet "The danish Collection". Noe som gjorde den til et samleobjekt blant fansen.

I 2003 var det 30 år siden "Tubular Bells" hadde blitt gitt ut. I alle år hadde perfeksjonisten Mike Oldfield vært misfornøyd med lyden på plata. Han følte at gitaren og andre instrumenter var ustemt, noe som ga en litt sur lyd på deler av plata. Man kunne også høre stemmer og andre bakgrunnslyder som ikke skulle være der. Som tidligere nevnt var også innspillingen preget av hastverk og dårlige arbeidsforhold, der Mike måtte ta til takke med korte opphold i studio mellom andre innspillinger.

Han hadde derfor i mange år ønsket å spille inn plata pånytt, men pga. en begrensning i kontrakten med Virgin kunne han ikke gjøre dette før det var gått 25 år. Innspillingen av de TB inspirerte platene "TB II" og "TB III" var et uttrykk for Mikes ønske om å gjøre plateinnspillingen pånytt, men uten at det var snakk om en kopi av det originale verket. I 2003 stod han dermed fritt til å få instrumentene og arrangementene slik han ønsket dem. Og han kunne bruke mye mer moderne studioutstyr enn det som var tilgjengelig på den tiden. Plata ble spilt inn i Roughwood studios mellom august 2002 og februar 2003.

Han fant fram til mange av de samme instrumentene som han hadde brukt den gangen, samtidig som han tok i bruk Roland synthesizere, som han har stor sans for. Viv Stanshall som på den opprinnelige platen hadde æren av å introdusere de ulike instrumentene på "The Finale" hadde avgått ved døden siden sist. Istedet fikk John Cleese fra Monty Python gleden av å være forteller stemmen, noe han gjorde på en distingvert og ærverdig måte. Mike hadde i alle år vært en stor fan av Cleese og Monty Python. Og i intervjuer har han flere ganger sammenlignet "Tubular Bells" med en Monty Python sketsj, fordi begge tok uventete vendinger: "and now for something completely different..."

Sammen med Mike var søsteren Sally den eneste musikeren som fikk delta på begge innspillingene. For ellers gjorde Mike det aller meste selv også denne gangen. Resultatet ble en flott plate, selv om det krystallklare lydbildet kunne virke noe "soft" i forhold til originalen.

Mens den opprinnelige "TB" hadde bestått av to album sider, delt opp i "Part one" og "Part two", valgte Mike denne gang å bruke arbeidstitlene, slik som "Basses", "Latin", "A Minor tune", "Blues", "Trash", "Russian" og "Ghost bell" for å skille de ulike partiene fra hverandre.

CD utgivelsen bestod av en bonus DVD som inneholdt en musikkvideo og sorround versjoner av "Introduction", "Fast Guitars" og "Basses". Coveret til "Tubular Bells 2003" var nesten en tro kopi av Trevor Keys originale cover. Og det var da også en av Keys egne bilder som ble brukt på den nye plata, bearbeidet av en Steve Bedford.

"Tubular Bells 2003" fikk naturlig nok mye oppmerksomhet i pressen, men salgsmessig ble det ikke all verden. Den nådde ikke opp verken i Norge eller Storbritannia, mens i Spania ble det 13. plass.

Blant fansen er det en utbredt oppfatning av 1973 versjonen fortsatt er best, da det til tider rufsete og ustemte lydbildet virker mer ekte og vitalt enn det mer strømlinjeformede på "TB 2003". I ettertid var heller ikke Mike selv overbevist om at det han hadde skapt var noen forbedring i forhold til originalen. Mike: "The original is still the one, I can't explain why. I thought I had done it better. I will probably compare them again one day and prefer the old one!"

I 2004 fikk Mike og Fanny det barnet de så lenge hadde ønsket seg, da Jake ble født. Mike satte stor pris på å dele tiden sin med den lille gutten. Senere ble Mike og Fanny også foreldre til Eugene. Til sammen har Mike 9 barn.

I 2004 ble også oppfølgeren til dataspillet "Tres Lunas", kalt "Maestro", lagt ut for salg på hjemmesiden mikeoldfield.com: "The Gravitars are here to help a starving race. The human race. We have lost the will to play. We have lost the method of play. We need play to survive. To exist." Her kunne man altså leke i Mikes virtuelle verden, til tonene fra "Tubular Bells 2003". I tillegg hadde Mike lagt til noen instrumentale låter som ikke har vært på plate.

På denne tiden flyttet han ut av London, samtidig ble hans herskapshus i Chalfont St Giles solgt, et hus han nå hadde eid i mange år. I stedet valgte Mike å flytte til den spanske øya Mallorca, nær byen Santa Maria. Her kunne han kose seg i varmen samtidig som han var tilgjengelig for omverdenen via internett.

Mike Oldfield: "It dawned on me that because of the internet it wasn't necessary to be tied to one place. So we decided to move somewhere sunny. Mallorca is an incredibly inspiring place to work. It's lush and mountainous and in other places it looks like the moon."

Etter det han hadde sagt om Spanias festliv, og tilgangen på alkohol og narkotika, var det mange som ble overrasket over at han valgte å flytte tilbake dit. Samtidig er Spania det landet hvor Mike har flest fans, så en flytting dit gjorde neppe interessen for ham mindre. Årsaken til at han ønsket å flytte var at han med årene hadde blitt mer og mer provosert av det engelske lovverket som han mente var overbeskyttende. Han mislikte røykeloven som la begrensninger på hvor han kunne røyke, og han mislikte overvåkningskameraer og fartskontroller. Mike: "I went to a very strict prep school. You were so restricted. It was one of the worst times in my life. Britain has been getting more and more like that." I Spania hadde folk ifølge Mike mer frihet, derfor ønsket han å flytte tilbake dit. Mike: "I haven't seen any cameras in Spain and you can smoke where you like." Men han måtte innrømme at han kom til å savne de britiske årstidene. Mike: "I will miss the beautiful seasons-the autumn colours and the spring flowers."

For utenforstående virker argumentasjonen snever og lettere egoistisk. Men samtidig viser det at Mike er en mann som går sine egne veier, uten å tenke for mye på hva andre mener.

I senere intervjuer har han vært mindre bombastisk om årsaken til at han valgte å flytte, og heller valgt å gi det britiske klimaet skylda for hans valg. Mike: "The number-one reason is the weather. I don’t think I could live in a cold climate again. It just affects my whole mood."

I tillegg til huset i Spania gikk Mike også til innkjøp av en bolig i Monaco.

I intervjuer blir Mike spurt om mye rart. Og som så mange andre rockestjerner har han blitt spurt om hvilke plater og låter han liker best. Som favorittplate har han George Harrisons' "All things must pass" fra 1970, ettersom den hjalp han gjennom en tung tid med panikkanfall. Også Kevin Ayers' "Whatevershebringswesing", der han selv deltok, er på topp 10 lista hans. 

Av enkeltlåter har han i et annet intervju ramset opp disse: "You Really Got Me": The Kinks, "It's A Heartache": Bonnie Tyler, "Mad World": Gary Jules, "The Rise & Fall Of Flingel Blunt" The Shadows, "A Fairytale Of New York" :The Pogues & Kirsty MacColl. "Bird On A Wire": Leonard Cohen, "The Wind Cries Mary": Jimi Hendrix, "Moonlight Shadow": Mike Oldfield & Maggie Reilly. Det mest overraskende her er nok at han har tatt med en av Bonnie Tylers lettvektere innen pop, og at han setter "Moonlight shadow" foran sine mer komplekse låter fra 70-tallet.

3. mai 2005 døde Mikes faste musiker gjennom mange år, Pierre Moerlen. Til tross for sin unge alder (53), døde han en naturlig død.

Med utgivelsen av "Tubular Bells 2003" var Mikes kontrakt med Warner Spania kommet til veis ende. Han skrev da kontrakt med Universal / Mercury records, et av de virkelig store selskapene innen musikk- og filmverdenen. I første omgang med avtale om 3 utgivelser. Under kontraktsforhandlingene hadde han et ess i ermet, ved at rettighetene til 1973 utgaven av "Tubular Bells" som fortsatt selger i store mengder, blir Mikes eiendom i 2008.

Hans første utgivelse på Universal ble dobbel cden "Light+Shade", som kom ut i september 2005. I forkant av dette hadde Mike valgt å kaste ut sitt analoge hjemmestudio gjennom mange år til fordel for digitalt datautstyr. Han valgte også å kutte ut Mac maskinen som han hadde brukt til å  skape musikk, til fordel for musikkprogrammet FL studio. Et program som i utgangspunktet ikke var ment for profesjonelle musikere. Mike: "Jeg fant programmet på nettet da jeg søkte etter musikk programvare, da min Mac hadde begynt å bli for vanskelig og ustabil." Selv var han svært fornøyd med hvordan han hadde innredet seg i sitt nye hjem. Mike: "For eksempel kan jeg holde på med programmet i andre rom enn studioet mitt. Jeg har et lite konservatorium hvor jeg kan sitte og se utover hagen. Og når jeg er fornøyd med en låt, kan jeg sende den til studioet og jobbe videre med den der."

Albumet "Light+Shade" bar tydelig preg av at den var skapt på digitalt utstyr. Lydbildet opplevdes av mange som tynt og uengasjerende. Især "Shade" cden var langt unna det Oldfield er kjent for musikalsk. Plata var techno inspirert, med referanser til musikken Robert Miles hadde suksess med på 90-tallet. På "Surfing" hadde Mike brukt stemmeprogrammet Vocaloid, som var utviklet av Yamaha. Med det slapp man å bruke virkelige mennesker til å synge, istedet la man inn melodien og teksten, så gjorde programmet resten. Mike: "Det har alltid vært tilfellet at man justerer stemmene til vokalistene i et studio. De færreste synger så perfekt som på plate. Stemmen er for meg bare et instrument i rekken av andre instrumenter."

 "Light" var med sitt pianospill, vennligere i lydbildet, og fungerte som grei stemningsmusikk. Den kunne minne om "Tres Lunas" albumet. Mike: "This is more chill out". "Light+Shade" varte i hele 82 minutt, noe som gjorden til det lengste studioalbumet Mike har gitt ut. Plata skulle egentlig hete "Quicksilver", som en slags hyllest til plateselskapet Mercury, da mercury på engelsk er et alternativt navn på det metalliske grunnstoffet kvikksølv (quicksilver). "Quicksilver" er også navnet på den første låta på "Shade". Man tenkte å gi den ut på singel, men etter en vurdering ble det droppet. Heller ikke noen andre av platas låter ble gitt ut på singel.

Salgmessig ble heller ikke "Light+Shade" noen salgssuksess. Igjen var Spania det eneste landet der plata nådde topp 10 (9.plass). I Storbritannia ble det en katastrofal 175. plass.

"Light+Shade" fra 2005

13.mars 2006 ble trippel-CDen "Platinum collection" gitt ut. Her hadde man lagt hovedtyngden på Oldfields korte og lett tilgjengelige låter. Og dette slo an hos britene, der han fikk sin første topp 40 plassering på 7 år. I Spania ble det 12.plass.

Rett før jul i 2006 dro Mike ut på sin første turne på 7 år, da han frontet mellom-europeernes versjon av "Night of the proms" (Britene har siden 1895 hatt en tradisjon med storslagne promenade konserter i Queens Hall, og senere Royal Albert Hall). Sammen med artister som O.M.D., Chico & the Gypsies og Ike Turner holdt han 22 konserter i Tyskland (18 konserter), Spania, Belgia, Frankrike. Med seg på scenen hadde Mike folk som Rosa Cedròn, John Miles, og dirigent Robert Goslot, der Cedròn sang "To France", mens Miles sang "Shadow on the Wall". Mike syntes det var morsomt å igjen opptre foran et stort publikum, med et orkester i ryggen. Mike: "That was quite exciting to be in front of a big audience again."

På fritiden var Mike opptatt av sine modellhelikopter. Han hadde også funnet tilbake til sin store interesse fra barndommen ved siden av musikken, nemlig motorsykler. Bl.a. hadde han gått til innkjøp av en 600cc Yamaha Fazer motorsykkel. Han eier også en BMW R1200GS, en Suzuki GSX-R750, en Suzuki GSX-R1000 og en Yamaha R1.

I 2006 startet Mike arbeidet med et nytt studioalbum, kalt "Music of the Spheres". Og denne gang valgte han å lytte til fansen som i alle år hadde ytret ønske om et klassisk Oldfield album, slik han laget dem på midten av 70-tallet. Og klassisk skulle det vise seg at plata ble, mye takket være Karl Jenkins som hadde ansvaret for orkestreringen på plata. Med seg hadde han Sinfonia Sfera Orchestra. Jenkins som opprinnelig var en jazzmusiker spilte med Soft Machine fra 1972 og utover. Soft Machine var et av Oldfields favorittband. På 90-tallet hadde Jenkins stor suksess med new age bandet Adiemus, som med album som "Songs of sanctuary" har solgt millioner av plater verden over. Adiemus kan minne om Era, Enya og Enigma i lydbildet.

Musikken skrev Mike i sitt hjem på Santa Maria, Mallorca.

I forbindelse med innspillingen av den nye plata uttalte Mike: "Im working on a piece of music-it's going to be a very long instrumental, probably going to be in 3 parts-gonna be like a piece of classical music... Its not gonna have any drum loops, its not gonna have any... It's not gonn be cool, it's not gonna be hip, it's not gonna be sexy. It's just simply going to be me making MY kind of music, you know...  I want to do a proper... real live concert again, you know. I want to kind of recapture what I started out trying to do back in the 70's..."

Plata hadde ifølge Mike to temaer. På den ene side var den en hyllest til britenes urgamle Halloween feiring. Mens på den andre var den et uttrykk for teorien om at hvert legeme, planet eller menneske har sin egen melodi som er unik for den enkelte. Den er ikke hørbar for det menneskelige øre, men om man hadde kunnet høre den ville det ifølge Mike hørtes ut som "Music of the Spheres". Mike: "Music of the Spheres is my interpretation of this theory. Every planet and every star; even the whole universe has music within it that no-one can hear, this is what it would sound like if it was set free. This is Music of the Spheres."

Plata ble spilt inn i Abbey Road studios i London, for å skape den rette stemningen rundt innspillingen. Med fullt orkester tilstede i studio. En av låtene på plata het "Musica Universalis", som dermed ble hans andre hilsen til plateselskapet gjennom en låttittel.

I et annet intervju på denne tiden, med Mike Oldfield magasinet Darkstar innrømmet Mike Oldfield at salget av det analoge utstyret han hadde i sitt studio, var en stor tabbe. Og at han nå var iferd med å kjøpe det tilbake igjen. Enda det i sin tid måtte 8 mann til å bære det ut. Likefullt er det nyvinningene innen studioteknikk som fascinerer Mike mest. Han har gleden av å teste ut beta versjoner av nye dataprogram innen musikk, noe han setter pris på.

Selv om han på denne tiden fortsatt klarte å være innovativ og i forkant innen musikkproduksjon, følte han årene (54 år i 2007) på kroppen. Han hadde problemer med hukommelsen, ble lett sliten, og klarte ikke å holde på med flere ting samtidig. Han måtte også bruke briller når han jobbet. Han har et par på hvert rom slik at han alltid har noen for hånden.

I mange år hadde Mike pratet om at han en dag skulle skrive sin selvbiografi, i 1997 hadde han også satt seg ned sammen med venninnen Annie Nightingale i et forsøk på å forfatte en bok, men ingenting hadde kommet ut av det. Men i mai 2007 var boken "Changeling" endelig en realitet. Og resultatet ble en svært underholdende bok der Mike på en ærlig og selvutleverende måte forteller om sitt liv. Mye handler om morens psykiske problemer, som etter hvert også ble et tilbakevendende problem for Mike selv. Boken er i første rekke viet tiden fram til utgivelsen av "Tubular Bells", og den gir et innblikk i hans kamp for å frigjøre seg fra de psykiske plagene, der han på en detaljert måte forteller om sitt møte med Exegesis, og andre institusjoner han har vært i kontakt med gjennom årene. Mike ønsket med dette å gi folk med psykiske problemer et ansikt. Mike: "When I was young, it would have been wonderful to have someone explain it all. People who are prone to stress sometimes don't survive. They get into crime, drugs, commit suicide ..." 

I alle år hadde han blitt spurt ut om sitt opphold hos Exegesis, og med denne boken håpet han å gi det svaret folk var ute etter.

Mike skrev boken for sine fans og andre, samtidig fungerte den som terapi, der han gjennom skrivingen fikk muligheten til å gå gjennom livet sitt pånytt, og se ting som har skjedd i en større sammenheng. Mike: "During the process of bringing this book to life I have realised a great many things about myself and my position in the scheme of things.( Oh for the gift of hindsight ! )This will surely influence my future personally and creatively. I remembered a fight in the playground, then all sorts of other memories started to crowd in. In the past it would have overwhelmed me, but now I can step back and wait for it to recede. In some ways I feel writing the book has closed the chapter on that stuff."

Inntektene fra salget av boken vil i de første to årene gå til veldedighetsorganisasjonen for mental helse: Sane. Webmaster oppfordrer alle som har lest biografien på denne siden om å gi noen kroner i støtte til dem.

"Music of the Spheres" skulle etter planen gis ut i november 2007. Men like før månedsskiftet oktober/november ble det bestemt at utgivelsen skulle forskyves til januar. Som årsak til den overraskende utsettelsen ble det fra Universal sagt at Mike ikke så seg i stand til å promotere plata av personlige grunner. Dette førte til mange spekulasjoner blant fansen. Noen mente at årsaken var at Mike og Fanny ventet barn, men dette er ikke bekreftet noe sted. Uansett førte dette til at svært mange fans valgte å laste ned albumet (ulovlig) fra nettet, noe som i neste omgang var ødeleggende for salget av den nye plata.

I 2007 ble Mikes herskapshus i Gloucestershire, sørvest i England, lagt ut for salg. Prisen han håpet å få for eiendommen var 40 millioner kroner.

"Spheres" ble gitt ut som en forsmak på "Music of the Spheres", 3. mars 2008. Den ble ikke gitt ut som tradisjonell singel, men var kun tilgjengelig via nedlasting fra nettet. Låta ga lytteren et innblikk i hvordan materialet fra den nye plata hørtes ut før Karl Jenkins kom inn i bildet.

"Music of the Spheres" var en plate som ikke umiddelbart lignet på noe av det Mike hadde gjort tidligere i karrieren. Mest av alt fordi den i innhold og stil var en ren klassisk utgivelse, der hans gitarspill bare unntaksvis var å høre. Den minnet mer om de symfoniske utgivelsene til Jenkins og Adiemus. Likefullt kunne man her og der kjenne igjen tema fra "Tubular Bells". Og det symfoniske preget kunne gi assosiasjoner til "Incantations" fra 1978. Plata kunne også høres ut som soundtracket til en eller annen storslått film, slik som "Ringenes Herre" eller "Titanic".

For fansen som hadde håpet på 70-talls lignende progrock, var dette en liten skuffelse. Mens de fleste andre var positive til platen. Enkelte hevdet at det var den beste platen han hadde gitt ut siden midten av 70-tallet.

Spania er landet der Mike Oldfield har flest fans. Det ble derfor arrangert en minikonsert med Mike og Euskaudiko Orkestra på Guggenheim museum i Bilbao, i nord-Spania, for å promotere plata. I tillegg til et stort orkester, var det også et kor tilstede for å bidra til å gjenskape den symfoniske musikken på plata. Låtene ble framført i den rekkefølgen de ble presentert på platen.

Konserten var i første rekke ment for pressen, for å skape større interesse for "Music of the Spheres". Den ble også gjort tilgjengelig for fansen via internett. Konserten fikk stor oppmerksomhet i spansk presse, der klipp fra konserten ble vist på spansk TV.

Senere (24. november) ble "Music of the Spheres" gitt ut som en dobbel CD, der CD2 inneholdt opptak fra denne Bilbao konserten.

Med bakgrunn i de elendige plasseringene for Mikes seneste utgivelser var både han og apparatet rundt ham spent på hvordan platekjøperne ville motta denne litt uortodokse platen i Oldfields diskografi, da den omsider ble gitt ut 14. mars 2008. At den skulle ende opp som en salgssuksess fikk man en liten pekepinn på da "Music of the Spheres" gikk til topps på listen over klassiske utgivelser, hos den store nettbutikken Amazon. På den generelle bestselgerlisten deres nådde den en sterk 3. plass. I Spania nådde den en fin 7. plass. Det mest gledelige var likevel 8. plassen han oppnådde i hjemlandet Storbritannia, i mars. Som hans første topp 10 plassering der på 10 år ("Tubular Bells III"). Det var tydelig at folk var interessert i å høre på det Mike hadde å by på. På den britiske listen over klassiske utgivelser, gikk plata til topps. I Tyskland ble det 14. plass på albumlisten, mens i Norge nådde dessverre "Music of the Spheres" ikke opp på VG-lista.

I september 2008 fikk fansen en ny Mike Oldfield låt presentert, da "Song For Survival" ble å finne på veldedighetsplata "Songs for Survival". Plata ble gitt ut i forbindelse med BBC2s TV serie "Amazon", og inntektene gikk til Survival International. En organisasjon som jobber for verdens naturfolk.

Det var Mikes datter Molly som sammen med Bruce Parry stod bak utgivelsen av plata, og utvelgelsen av låtene. De tok samples av stammesang fra Amazon og andre steder, og sendte de ut til aktuelle artister for å se hva de fikk ut av dem. Mike bygde opp sin "Song For Survival" basert på sang fra Anutastammen på Salomonøyene i Stillehavet, og resultatet ble svært vakker musikk.

I 2008 kunne Mike endelig takke endelig farvel til Virgin records, da rettighetene til 1973 klassikeren "Tubular Bells", og de ande platene Oldfield ga ut på selskapet, gikk over til ham. Mike valgte å la Mercury records/Universal overta rettighetene til å gi ut platene i framtiden. 

Og 8. juni 2009 ble "Tubular Bells" gitt ut på nytt, noe som ble markert med en større event på British Music Experience i O2 arena, London. Samme dag som "Tubular Bells" ble gitt ut pånytt, valgte Mercury og Universal å gi ut en dobbel-CD kalt "The Collection", som inneholdt "Tubular Bells" i en ny stereo mix, "Mike Oldfield's single", "Sailor's Hornpipe" på CD1, og en mer tradisjonell samleplate på CD2. 

Den 'edle' hensikten med utgivelsen var å introdusere nye platekjøpere til Mike Oldfields musikk. Det ble også gitt ut en vinyl utgave av "TB1" og en Deluxe edition, med 2 CDer, og en DVD som inneholdt stereo mix, ny 5.1 mix av plata, og en video med opptak fra framføringen av "Tubular Bells Part One" på BBC Sercond House.

I februar 2009 ble "Music of the Spheres" nominert til Brit awards, som beste klassiske plate. Brit awards er en svært populær prisutdeling i Storbritannia, omtrent som vår Spellemannspris. Og Mike har aldri blitt nominert her tidligere. Hvem som skulle få prisen ble avgjort gjennom en avstemning blant vanlige folk. Mike Oldfields offisielle side benyttet derfor anledningen til å oppfordre fansen om å gå inn og stemme.

I 2009 valgte Mike å flytte fra den spanske øya Mallorca til en annen solrik plass - Bahamas. Huset på Santa Maria ble lagt ut for salg med en prislapp på 35 millioner kroner, men etter flere prisnedsettelser var den i 2012 fortsatt ikke solgt. I Nassau på Bahamas innredet Mike sitt eget lille platestudio. Han gikk også til innkjøp av en 68 fots stor fritidsbåt.

Ifølge Mike var årsaken til at han valgte å flytte til Bahamas at det var varmt der - også om vinteren. Mike: "I don’t like being cold. I went to Ibiza, then to my horror I discovered it was cold in winter. Then I tried Majorca, same thing there. Then I lived in Monaco for nearly a year. Oh, and Switzerland. Then I was sitting in Monaco and this chap turned up with a brochure for the Grand Bahama Yacht Club, which is on the big island to the north. And I just booked a flight over to have a look. And it was lovely!"'

I 2012 ble Mike Oldfield statsborger på Bahamas, noe han var stolt av.

I juni 2012 ble nok en samleplate med Mike Oldfield gitt ut, kalt "Two Sides: The Very Best Of Mike Oldfield". Som navnet indikerte bestod plata av 2 CDer, der halvparten av låtene neppe kan sies å værte i kategorien 'very best of MO'. Slik som "Summit day", "Song of the sun", "Angelique", og "Amber light" - uten at det gjorde dem dårligere av den grunn.

I 2012 deltok Mike på albumet "Journey into Space" som broren Terry ga ut.

Etter utgivelsen av "Music of the Spheres" i 2008 hadde det vært stille rundt Mike Oldfield. Og flere lurte på om han hadde lagt gitaren på hylla. At så ikke var tilfelle fikk han vist for milliarder! av mennesker, da han var et av de mest sentrale innslagene i åpningsseremonien i London OL 2012. Her framførte han klassikerne "Tubular Bells" og en ny versjon av "In Dulci Jubilo", mens sykepleiere danset rundt hundrevis av senger, - senger som det lå barn i. Barna og sykepleierne var fra Ormond Street Hospital. 

"In Dulci Jubilo" ble spilt mens forfatteren J. K. Rowling leste et utdrag fra Peter Pan av J. M. Barrie.

I utgangspunktet var det meningen at Mike og bandet skulle stå på toppen av 'åsen' som var bygd opp på Olympiastadionen, som skulle forestille det keltiske oldtidsminnet Glastonbury Tor. Men underveis i prosessen ble det bestemt at man i stedet skulle ha et eiketre på toppen av åsen. Det ble bygd opp en scene der Mike og musikerne skulle stå, med en kjempestor bjelle hengende over scenen. Mike: "I think I’m happier under the big bell."

Bakgrunnen for det litt overraskende comebacket for Mike var en forespørsel han fikk fra Danny Boyle - mannen som hadde ansvaret for koreografien under åpningen, om Mike var interessert i å delta i åpningsseremonien. Mike: "I got a lovely email from Danny, then I spoke to him on the phone - he wanted to come out (til Bahamas) and see me. He wanted to use 'In Dulci Jubilo', so I made a new version of that. And there are all these people running around unveiling this… thing. And the very end section is a brand new piece, which is basically a piano and a big bell crescendo, and the lights come up and this giant baby which is supposed to represent the Olympic spirit grows out of the centre of the stadium and it ends with a big crash and lights."

Årsaken til at Boyle valgte å spørre Mike var et videoopptak han hadde sett, fra konserten Mike gjorde på Horse Guards Parade i 1998, der han presenterte "Tubular Bells III" for første gang. Mike: "The video of it was on YouTube and Danny had obviously come across it, and thought there was something that could be extended and developed and used in his vision of this section of the opening ceremony."

Mike syntes det var en stor ære å bli spurt, i 2011. Og i et år etterpå måtte han tie om det som skulle skje, da det skulle være en overraskelse. Han var derfor glad da det ble offentlig kjent at han skulle delta, slik at han endelig kunne få lov til å dele gleden over å få delta, med andre. 

Mike Oldfield: "What can I say? The Olympics is the project of a lifetime. I couldn’t believe it when Danny Boyle called me – it was just about the only offer that could have lured me away from my beloved Bahamas. I did have a bit of stage fright before I went on knowing that everyone was watching: the queen, the world. But once out there the whole experience was blissful. Everything was raining down from my perspective: the lights, the fireworks, the interlocking rings, James Bond, the Mary Poppinses ... It was so inspiring."

Mike var godt fornøyd med opptredenen, men i stedet for å sette seg på tribunen og følge åpningsseremonien fra 'orkesterplass', valgte han å dra tilbake til hotellrommet og følge showet på TV. Mike: "After I’d done my bit the roads were empty because everyone was indoors watching it, so we went back to my hotel near the London Eye and got in front of the TV."

Mike Oldfields opptreden, og andre musikalske høydepunkt fra OL åpningen ble å finne på CDen "Isles of Wonder - Music For The Opening Ceremony Of The London 2012 Olympic Games".

Av artistene som opptrådte i forbindelse med London-OL, var Mike den som fikk mest uttelling for det i ettertid, i form av økt platesalg. Hos platebutikkjeden HMV økte salget av "Tubular Bells" med hele 757% i tiden etter OL.

I 2012 jobbet Mike med et nytt studioalbum, i tillegg til han remastret de gamle utgivelsene. Den nye plata skulle være en rockeplate, inspirert av musikken som var populær på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Mike Oldfield (til HMV.com): "I wanted to make a record that was more like the music that was around when I was starting out in the late sixties and early seventies, when you didn’t really have categories. You never really heard anyone say at that time ‘oh this is rock music, that’s folk, this is reggae’, you know, it was before everything got compartmentalised. It was all just music to us."

Ifølge Mike var det første gang han hadde laget en rockeplate: "One of the few things I’ve not done — a rock album."

I et intervju med Huffingtonpost fortalte Mike at det var deltakelsen på Åpningsseremonien i OL, og skilsmisse fra sin 3. kone Fanny som inspirerte ham til å gå igang med et nytt album. Fanny og Mike ble separert i 2013. Mike Oldfield (om hvordan bruddet inspirerte ham til å skrive musikk): "That happens a lot, I know. It is useful to have an outlet. It’s a very human outlet in expressing our deepest emotions that wouldn’t find their way out otherwise."

I oktober 2013 sendte BBC TV dokumentaren "Tubular Bells: The Mike Oldfield Story". Her fikk seerne et fint innblikk i Oldfields liv og hans musikk. De fleste av opptakene var gjort i hans nye hjem i Nassau, Bahamas.

Parallelt med at Mike jobbet med et nytt studioalbum, deltok han også på et plateprosjekt kalt "Tubular Beats" sammen med tyskeren Torsten Stenzel (York). De to tok utgangspunkt i klassiske Oldfield låter som "Ommadawn", "Tubular Bells", "Moonlight Shadow" og "Far Above The Clouds" og laget 'tidsriktige', rytmiske remixer. Bl.a. den svært vakre "Never Too far", med den finske operasangeren Tarja Turunen på vokal.

Stenzel hadde helt siden han var liten vært en stor fan av Mike Oldfields musikk. Og da han ble voksen ble han involvert i musikkproduksjon. Stenzel bodde i nærheten av Mike på Ibiza, da sistnevnte bodde der på 90-tallet. Men selv om han så Mike på det lokale supermarkedet nå og da, torde han ikke å gå bort og hilse på ham. Senere flyttet Stenzel til Antigua i Karibien. Da han senere fikk høre at Mike igjen bodde i 'nærheten' av ham, på Bahamas, tok Stenzel kontakt for å høre om Mike var interessert i et samarbeid. De to fant tonen, og i 2011 begynte de på prosjektet som endte opp med "Tubular Beats". I og med at Antigua og Bahamas i realiteten ligger langt fra hverandre, foregikk samarbeidet deres for det meste gjennom mailutveksling, der musikkfiler ble lastet opp og sendt. Allerede i 2012 fikk musikkfans presentert samarbeidet på plate, da Mike deltok på Stenzels album "Islanders". Mike var med og skrev, og spilte på tittellåta.

"Tubular Beats" ble gitt ut på CD og download 1. februar 2013.

"Tubular Beats"

3. mars 2014 var Oldfields nye album klart. Det fikk navnet "Man On The Rocks", som et uttrykk for platas direkte uttrykk. Arbeidstittelen på plata hadde vært "Rocks". Mike selv var veldig fornøyd med sitt første studioalbum på 6 år, og omtalte det som et av sine beste. Mike Oldfield: "For a long period, I felt that I wasn’t going to record any new music again. But, after the elation of the Olympics and the explorations of my catalogue, I felt the time was right to return with this, one of my favourite albums to date."

Musikken på "Man On The Rocks" var slik som man på 80-tallet ville omtalt som AOR-rock (voksenrock), noe Mike var fullstendig klar over. Men det var nettopp det som var målet, da han ønsket å se om han var stand til å skape den type musikk. På samme måte som han gjennom "Moonlight Shadow" forsøkte å skrive en hitlåt.

Med seg på platen hadde Mike mange dyktige musikere. Slik som produsent Stephen Lipson (Frankie Goes To Hollywood, Pet Shop Boys, Annie Lennox, Jeff Beck).

Stephen Lipson i studio under innspillingen av "Man On The Rocks".

Trommeslager John Robinson (Michael Jackson, Daft Punk, John Fogerty), bassist Leland Sklar (Phil Collins, Roger McGuinn, Art Garfunkel m.m.), og pianisten Matt Rollings (Billy Joel, Mark Knopfler). 

Det var Lipson som valgte ut disse musikerne, da han ble spurt av Mike om å sette sammen sitt 'idealband' av musikere som han beundret. Mike hadde møtt Lipson i forbindelse med opptredenen på åpningsseremonien i London-OL.

På tidligere album har Mike brukt mange av de beste vokalistene i Storbritannia, slik som Roger Chapman, Chris Thompson, Maggie Reilly, og Bonnie Tyler. Denne gangen fikk han hjelp fra den totalt ukjente sangeren Luke Spiller fra rockebandet The Struts, fra Derby i England. Spiller kan imagemessig minne om en ung Freddie Mercury, eller Dave Hill fra Slade.

Struts og Oldfield var på dette tidspunktet på samme plateselskap - Virgin EMI. Og det var gjennom plateselskapet at Mike fikk kjennskap til Spillers talent. Mike hadde først tenkt å synge låtene på albumet selv, men som ved tidligere forsøk ble han ikke imponert av sitt eget talent. Så han kontaktet Virgin EMI for å høre om de hadde noen å anbefale, med rockete stemme, som Mick Jagger fra The Rolling Stones. Mike Oldfield (til Daily Telegraph): "I thought: let me see if I can sing like Mick Jagger," (before adding that unimpressed with his efforts, he called his record company). "I asked them to recommend a rock vocalist with a really high range and I was instantly pointed toward Luke Spiller of The Struts. I went online and thought: yeah. He did a much better job of sounding like a rock star than me."

"Man On The Rocks" ble gitt ut på Virgin EMI, noe som må ha vært litt spesielt for Mike, med bakgrunn i den lange konflikten han i sin tid hadde med Virgin eier Richard Branson, som (Nyttårsaften) 1990 resulterte i at han forlot selskapet, til stor mediaoppmerksomhet. Som nevnt hadde Virgin blitt kjøpt opp av EMI, mens sistnevnte ble solgt til Universal i 2011. Og Universal eide Mercury Records, hvor Mike hadde gitt ut platene sine de seneste årene.

"Man On The Rocks" ble spilt inn i Mikes hjemmestudio på Bahamas, og i Village Studios i Los Angeles. Det var produsent Lipson som hadde kontroll av det meste som foregikk i LA studioet, mens Mike bidro med råd via Skype.

Plata var mer direkte i uttrykket enn noe av det Mike tidligere hadde laget, som et rett fram pop-rock album, med fokus på Mikes gitarspill og Spillers vokal. Spillers varme, uttrykksfulle stemme kunne minne om stemmen til Adrian Belew, fra Oldfield låter som "Holy" og "Far Country". Gitarspillet, med ustrakt bruk av gitaren Fender Telecaster, var inspirert av gamle Stones plater med fokus på Keith Richards' bluesgitar.

Tekstene på plata handlet om ting som Mike var opptatt av på den tiden plata ble spilt inn. Slik som London OL ("Following The Angels"), orkanen Irene som traff Bahamas i 2011 ("Irene"), bestefarens opplevelser under 1. verdenskrig ("Nuclear"), og om avhengighet i parforhold ("Man On The Rocks"). 

Mike Oldfield (om orkanen Irene): "There’s nothing more awe inspiring than seeing nature at its wildest. Safe behind hurricane shutters, thrilled at the sounds -- the howling. White noise yowling and sat up all night watching it on the Internet. What’s fascinating is that while what’s happening on the ground is wild, if you watch what the satellites show you from space then it’s just beautiful. This spiralling, slowly rolling, swirling thing."

Som tidligere nevnt vokste Mike opp med en mor som var mentalt fraværende, og som ble lagt inn på et mentalsykehus etter at hun fødte et barn med Downs syndrom. Nå som Mike begynte å bli en voksen mann ble han nysgjerrig på å finne ut hva det var i morens oppvekst som førte til at hun ble den hun ble. Han mente det skyldtes forhold i hennes familie, da hun vokste opp. Og da særlig hennes far, som hadde vært en svært alvorlig og innesluttet mann. Mike engasjerte folk til å finne ut mer om han, da han ikke visste så mye selv. Annet enn at han hadde deltatt i første verdenskrig, og at opplevelsene derfra hadde forandret ham som person. Mike hadde aldri møtt sin irske morfar, ettersom morens familie hadde kuttet kontakten med henne da hun giftet seg med en protestantisk engelskmann.

Mike Oldfield: "I never knew him. So I hired a company to find out about him. It turned out he was a great character before the war but came home a very different man. My mum was one of ten or eleven kids and all the children born after the war had problems like hers."

I et forsøk på å bli bedre kjent med morfaren, og hans krigsopplevelser, besøkte Mike Ypres i Belgia, og krigsmuseene i området. Han besøkte også kirkegården der de falne soldatene i Royal Munster Fusiliers - bestefarens regiment - lå begravet. Inntrykkene fra reisen til Belgia inspirerte Mike til å skrive "Nuclear". 

"Moonshine" var en vokal versjon av instrumentalen "The Song Of The Boat Men" som i 1994 hadde vært B-side på singelen "Hibernaculum". Sistelåta "I Give Myself Away" var en tolkning av William McDowell's gospelsang ved samme navn. Mike Oldfield: "I just heard that song by complete accident actually, but I sometimes find that, if I like a song, I want to get involved with it and I just decided to make my own version of it. It wasn’t originally going to be on the album, we’d settled on ten tracks, but Stephen liked what I’d done with it, I changed some of the lyrics to make it better represent everyday life, as opposed to being a song of worship that belongs in a church. So it’s ended up as the closing tracks."

"Man On The Rocks" ble gitt ut både som enkelt-CD, dobbelt-CD, dobbelt-LP, boxset, og nedlasting. CD2/LP2 inneholdt de samme låtene som CD1/CD2, men i instrumental-versjoner.

Sommerlige "Sailing" ble gitt ut som første singel fra albumet, i januar 2014. Den ble ikke gitt ut i fysisk utgave, men kun som promo ment for radiostasjoner, og som nedlasting. Dessverre nådde den ikke høyere enn 118. plass i Storbritannia. Til tross for at den fikk endel omtale i media da den kom ut, og det ble laget en fin video til låta, med Luke Spiller og Mike Oldfield i sommerlige omgivelser på Bahamas. Bl.a. i Mikes studio, og ombord i Oldfields 68 fots yacht, The Seadragon.

Det gikk langt bedre med albumet "Man On The Rocks", til tross for lunken mottagelse hos fansen og kritikerne, som syntes plata var lite inspirerende og litt kjedelig. I Storbritannia ble det 12. plass, i Tyskland 3. plass, i Polen 7. plass, i Spania 5. plass, i Tsjekkia 2. plass, og 9. plass i Sveits, for å nevne noen av de mange listeplasseringene. I Norge nådde ikke plata opp på VG-lista.

Det ble ikke gjennomført noen turne i tiden etter utgivelsen av "Man On The Rocks". I stedet valgte Mike å gjøre det han liker aller best, nemlig å tilbringe tiden på Bahamas, enten alene eller sammen noen av sine 7 barn. Han liker å kjøre rundt mellom de mange ubebodde øyene i området, og gjerne gå i land på noen av dem, og danse en indiansk dans. Mike Oldfield: "I’ve always been like that. I’ve never liked busy cities, I’m a wilderness person."

Han leker også med tanken om å gi ut et nytt album, uten synthesizere eller annet moderne musikalsk utstyr, med ønske om å skapet et helt unikt lydbilde. Tiden vil vise.

17. mai 2015 fikk Mike den forferdelige nyheten om at sønnen Dougal var død - kun 33 år gammel. Dougal døde plutselig, mens han var på jobb. Det ble senere fastslått at han døde av naturlige årsaker uten at man ønsket å gå inn i detaljer på hva som lå i det. Dødsfallet ble omtalt i medier over hele verden, også i Norge. Se & Hør intervjuet Anita Hegerland, da hun hadde hatt mye å gjøre med Dougal fra han var liten gutt fram til han døde. Anita Hegerland: "Dette kom helt uventet og var en forferdelig nyhet å få. Dougal var nesten for god for denne verden - en omtenksom, snill og intelligent gutt som var nært knyttet til naturen, glad i dyr og alt som spirer og gror."

Mike og den nærmeste familien sendte ut denne pressemeldingen kort tid etter Dougals død: "The family are touched by the messages of love and support. They do ask that the family's privacy be respected at this difficult time."

På den tiden Dougal døde jobbet Mike med et nytt studioalbum. Et album inspirert av klassikeren "Ommadawn" fra 1975. "Tubular Bells" er Mikes mest kjente verk, og gjennom årene har han spilt inn mange plater inspirert av originalen, slik som "Tubular Bells II", "Tubular Bells III" og "Tubular Bells 2003". Men når Mike leste rundt på nettet, på diskuskjonsforum og på Facebook, la han merke til "Ommadawn" jevnt over var mer populær blant fansen enn "Tubular Bells". Han begynte å tenke tilbake til den tiden han laget "Ommadawn", som en plate han selv likte å lage, uten for mye press fra omgivelsene. Han fikk da ideen til å lage en oppfølger til albumet, i et forsøk på å finne tilbake til seg selv, på et tidspunkt i livet der han var lykkelig i sin musikkutfoldelse. Mike Oldfield: "The original Ommadawn was such a success that I was put under pressure to keep making records, and I found myself making music that wasn’t really me. It was a bit forced. I sort of lost my way. Doing 'Return To Ommadawn' is like a return to my true self."

Mike tok fram de gamle akustiske gitarene han brukte på den tiden han spilte inn "Ommadawn", og til sin glede fant han ut at han fortsatt var i stand til å håndtere instrumentene. Og fra da av var han fast bestemt på å lage en plate inspirert av "Ommadawn". Mike Oldfield: "It’s a long time since I’ve done an acoustic, stringed instrument-based album. I could still play all those instruments, and I thought, why not make another album like that, something along the lines of Ommadawn? So I floated the idea and even the title on the internet fan sites and the demand was overwhelming. That helped cement it in my mind as a thing I’d like to do."

16. oktober 2015 røpet Mike at han jobbet med en oppfølger til "Ommadawn", til sine følgere på Twitter: "I am continuing to work on ideas for 'A New Ommadawn' for the last week or so to see if the idea actually works."

Nå var ikke dette første gang Mike hadde gitt ut et studioalbum inspirert av "Ommadawn". "Amarok" fra 1990 hadde likhetstrekk, i tillegg til at mange av de samme musikerne som hadde deltatt på 1975-plata deltok der. Også navnet "Amarok" var avledet av "Ommadawn". Men på albumet som fikk navnet "Return To Ommadawn" var de musikalske likhetstrekkene mer direkte.

8. mai 2016 kunne en stolt Mike fortelle sine fans på Facebook at "Return To Ommadawn" var ferdig innspilt, og at han kun ventet på en endelig lanseringsdato fra sitt plateselskap.

7. desember ble albumcoveret og en lydsnutt på 30 sekunder lagt ut på Facebook. På samme tid ble en 3 minutter lang 'radio singel' gitt ut, som ble spilt på bl.a. BBC. Lanseringsdato ble satt til 20. januar 2017.

Det lett klisjefylte coveret til "Return To Ommadawn" var laget av Rupert Lloyd fra Diablo Pixels, i samarbeid med Mike. Bildet kunne gi assosiasjoner til Asbjørnsen & Moes folkeeventyr, men var i virkeligheten inspirert av en scene fra den populære TV-serien "Game Of Thrones" som Mike hadde stor sans for. Mike Oldfield: "The artwork fell into place beautifully when, after a 'Game Of Thrones' binge-watching marathon, I suggested to the record company doing something epic in the snow. They made a lovely cover."

Plata ble spilt inn i Mikes hjemmestudio i Nassau, og alle instrumentene på plata ble spilt av Mike selv. Slik som mandolin, flamenco gitar, fender telecaster, ukulele, akustisk bass, bodhran, afrikanske trommer, blikkfløyte, keltisk harpe, og klokkespill. 

Mike Oldfield: "The first thing I did was rebuild the original instruments I played on Ommadawn, starting with the bodhrán which I learned to play back in the ‘70s, and then the mandolin. Then I got a wonderful handbuilt guitar which features heavily, then a flamenco guitar. While Ommadawn had a recorder (fløyte), I can’t play it, so instead had penny whistles in different keys. I played a Gibson SG electric guitar on the original album, and got a new one, but after trying loads of plug-ins could only get almost that same sound again by playing through a Boogie acoustic amplifier. And I played the acoustic bass guitar and a ukulele, which I love, and the African drums myself, and a Celtic harp. I find it very easy to play these things — not properly, of course, but enough."

Det ble også brukt flere gamle keyboards for å gjenskape lydbildet fra 1975, noe som inkluderte et Farfisa orgel, mellotron-synthesizer, Clavioline synth (brukt på 60-tallet), og et Hammond-orgel. Det vil si; Mike spilte ikke på virkelige instrumenter, da det var vanskelig å finne slike antikke og sjeldne instrumenter på Bahamas, så han brukte i stedet plug-ins på keyboardet sitt, slik at han klarte å gjenskape lydbildet, og få det hele til å høres 70-talls aktig ut.

Vokale innslag på plata var i realiteten samplet sang fra "Ommadawn", med The 'Penrhos Kids' og Clodagh Simmonds. Mike Oldfield: "When making an album you use every tool available. I thought there should be a few little things of the original album in there so took some vocal bits of the original Ommadawn, cut them in pieces, sound effects treated them, reversed them and edited them back together, and gradually over an afternoon a new melody appeared with a strange otherworldly sound."

11. august 2016 mistet Mike også sin far Raymond Henry Oldfield. Han rakk å bli 93 år gammel. Raymond tilbrakte de siste 30 årene av sitt liv i Tyskland.

For Mike ble tapet av både sin sønn og faren tungt å bære, noe som også påvirket arbeidet med "Ommadawn 2". Mike Oldfield: "The last four years have been bad for me: a long legal battle; my son Dougal died; my father died."

Mike selv var veldig godt fornøyd med det han på egen hånd hadde fått til på "Returm To Ommadawn 2", som et morsomt eksperiment, og en plate som bedre enn noe annet han hadde laget representerte ham musikalsk. Mike Oldfield: "That kind of music is me, it was a very easy, enjoyable experience."

Etter den litt flaue AOR-plata "Man On The Rocks", og mistanke om at Mike var litt trøtt av dage og mest interessert i å nyte det gode liv på Bahamas, ble "Return To Ommadawn" en 'oppsiktsvekkende' god plate. Som en av de beste i hans store diskografi, med 27 studioalbum på 49 år. 

Plata bestod av "Part One" og "Part Two", slik Mike pleide å gjøre det på midten av 70-tallet. Og lydbildet på "Return To Ommadawn" er gjennomført 70-talls i lydbildet, og ikke så polert digitalt som "Tubular Bells 2003" var. Det vakre gitarspillet, de små detaljene, og de ulike sinnsstemningene som plata vandrer gjennom, gjør plata til en fin opplevelse. Noen vil kanskje si at den blir litt for myk i kantene, og at fraværet av andre musikere og sangere gjør at man mister noe av spennvidden, men når resultatet blir så bra som her er det bare å la seg imponere (Webmaster).

Både musikkanmeldere og tusenvis av fans fra hele verden var raskt ute med å hylle "Return To Ommadawn" som et mesterverk. På Rateyourmusic fikk plata høyeste score (3.44) siden "The Songs Of Distant Earth" fra 1994 (3.58). På Amazon hadde hele 276 personer av de 339 som anmeldte plata (fram til april 2017) gitt "Return To Ommadawn" toppscore, med 5 stjerner. 

Også salgsmessig ble plata en kjempesuksess, med 1. plass i Spania, 3. plass i Tyskland, 4. plass i Storbritannia, 2. plass i Tsjekkia, 4. plass i Ungarn, 6. plass i Østerrike, og 8. plass i Sveits. I Norge og i USA nådde dessverre plata ikke opp. Man må helt tilbake til 1992 og "Tubular Bells II" for å finne en Mike Oldfield-plate med bedre plasseringer enn "Return To Ommadawn".

En stolt Mike Oldfield hjemme på Bahamas etter den flotte mottagelsen av "Return To Ommadawn".

Overveldet av den fantastiske mottagelsen av "Return To Ommadawn" hintet Mike om at han kunne tenkt seg å spille inn "Tubular Bells IV", på sin Facebook-side 29. januar 2017.

I forkant av utgivelsen av "Return To Ommadawn" var Mike ute med remix-albumet "The 1984 Suite", i 5.1 surround, og stereo lyd. Som navnet antydet dreide det seg om materiale spilt inn i 1984 på samme tid som han ga ut albumene "Discovery" og "The Killing Fields".

Mike: "I thought I would create a new suite that featured the best of my music from that period, a 1984 Suite. I think the finished results of all the remixed tracks make for a very respectable suite of music that covers my creative life at that time."

Plata inneholdt alternative versjoner av "To France", "The Lake", "The Killing Fields", "Étude", "Afghan" ("The Royal Mile"), "Poison Arrows" ("Zombies - Halloween Special") og "Discovery". Særlig "Zombies" var en merkeverdig men interessant låt, der Mike hørtes ut som fortellerstemmen i "Thriller" med Michael Jackson, der han pratet teksten i stedet for å synge den.

Mike: "Where I live now in the Bahamas, Halloween is an enormous event. I take my children trick-and -treating and everyone is ready for it. I had the idea of making a special version of 'Poison Arrows' for Halloween."

Til "Zombies" ble det også laget en flott animasjonsfilm med den rette Halloween stemningen. 

Musikkvideoen til "Zombies - Halloween Special"

"The 1984 Suite" ble gitt ut i januar 2016 - kun på vinyl - noe som var litt spesielt. Like etter ble den også å finne på Deluxe-utgaven av "Discovery".

Utgivelsen fikk naturlig nok stor oppmerksomhet blant de Oldfields mange fans, der utgivelsen ble flittig debattert på ulike forum.

"The 1984 Suite" fra 2016 ble gitt ut som 180 grams vinylplate.

Mike Oldfield har ikke vært ute på turne på svært mange år. Men folk som liker hans musikk, og da særlig hans første album "Tubular Bells" kunne opplevde duoen Tubular Bells For Two i april og mai 2019. Australierne Daniel Holdsworth og Tom Bamford har reist rundt med Mikes musikk siden 2012, til stor glede for fans av Mike Oldfield.

Mike Oldfield: "Critics have called me the godfather of electronic music, which makes me chuckle. I think my music has yet to have a real effect. Maybe I'll get recognised in 40 years."