Tyske artister har i alle år hatt problemer med å hevde seg på listene utenom sitt nærområde i Mellom-Europa. Verken i U.S.A. Storbritannia eller Norge har det vært alt for mange innslag av tysk musikk på hitlistene. Til tross for at landet selv er et av de største og viktigste platemarkedene i verden. Muligens har det tyske språket - som kan oppleves som fremmed - vært den største hindringen for suksess. Artister som i mange år har vært store i Tyskland, er bortimot ukjent for folk flest her i Norge. Slik som Die Ärzte, Die Toten Hosen, Herbert Grönemeyer, Heino og Die Prinzen. På 80-tallet forbandt vi tysk musikk med artister som Trio, Modern Talking, Sandra, Michael Cretu, Blue System, Nino de Angelo, Falco (østerriksk) og Alphaville. På gebrokkent engelsk framførte de sine lettfattelige låter på en måte som gjorde at de ble stemplet som Europop. En sjanger som ikke ble forbundet med kvalitet.

Et band som til tross for at de sang på tysk, klarte å markere seg på listene over hele verden, var Nena. De var også enormt store i Tyskland og nabolandene på 80-tallet. Som et av de mest suksessrike bandene noensinne fra Mellom-Europa. Nena klarte å lage rockebasert musikk som både kritikere og platekjøpere kunne like.

Først og fremst vil Nena bli husket for giganthiten "99 Luftballons" som gikk til topps i land som Tyskland, USA, Storbritannia, Canada, Australia, Østerrike, Sverige, Sveits, Irland, New Zealand og Nederland. Som en av de største hitene som var på 80-tallet. Norge var vel et av få vestlige land der singelen ikke gikk til topps (4. plass).

Nena, med sanger  Gabriele Susanne Kerner (Nena) i midten.

Nena vil også bli husket for vokalisten Gabriele Susanne Kerner . Hun hadde kallenavnet Nena - det samme som navnet på bandet - noe som skapte litt forviklinger. Man brukte derfor gjerne navnet Nena band, når det ikke var snakk om personen Nena. Enda Nena band aldri var et navn de selv brukte, på utgivelsene de ga ut. Personen Nena var da også synonymt med bandet Nena - som om de andre medlemmene kun utgjorde et backingband. Noe de ikke var. Ikke ulikt problematikken rundt bandet Blondie, der sanger Deborah Harry på mange måter var Blondie. Blondie var da også et band Nena kom til å bli sammenlignet med. I tillegg var Nena Kerner en stor fan av dem.

På 80-tallet da de kulørte musikkmagasinene og musikkanalene på TV hadde sin storhetstid, var vakre Nena stadig vekk å se på på forsiden av Bravo - Europas største musikkblad på 80-tallet, og på Sky Channel/MTV. Mellom 1983 og 1984 prydet Nena forsiden av hele 25 utgaver av bladet som kom ut en gang i uken. På den tiden var det Nenamania i Tyskland. Bravo var også et populært musikkblad i Norge. Så mange her på berget (webmaster inkludert) ble nok nysgjerrige på Nena etter å stotret seg gjennom bladet, ved hjelp av dårlige tyskkunnskaper.

Ingen andre artister har vært i nærheten av å få den oppmerksomheten

som Nena i sin tid fikk i Bravo - Europas største musikkmagasin.

Nena konkurrerte med kvinnelige artister som Kim Wilde, Madonna, Sandra, Mel & Kim, vår egen Anita Hegerland, Samantha Fox, Bananarama, og Sheena Easton om å være mest populær hos fjortisgutta. Særlig Nena vs Kim Wilde ble en gjenganger i Tyskland på begynnelsen av 80-tallet. Mange år senere kom de til å gi ut en plate sammen, noe både de selv og platekjøperne syntes var morsomt.

Historien om Nena startet i industribyen Hagen i daværende Vest-Tyskland. En by med 250.000 mennesker. Her ble Gabriele Susanne Kerner født i 1960. Dvs. På det tidspunktet hun ble født bodde foreldrene Ursula og Alfons i Breckerfeld, som ligger like sør for Hagen. Kallenavnet Nena fikk Gabriele under en ferietur til Spania da hun var 3 år gammel. Spanjolene kalte henne "niña" - som er spansk for jente. Dette ble senere "fortysket" til Nena. Senere fikk Nena også en bror (Michael) og en søster (Christiane).

Nena vokste opp i den lille byen Hagen, som ligger vest i dagens Tyskland.

I Hagen gjennomførte Nena grunnskole og videregående skole. Bla. på Christian-Rohlfs gymnas. I ungdommen var hun opptatt av The Rolling Stones, og da særlig Mick Jagger som hun forgudet. Hun var også opptatt av slalåm, og turer i skogene som omkranset Hagen. Da hun ble eldre tilbrakte Nena mye tid på diskoteket Madison Club.

Foreldrene hennes som begge jobbet som lærere, ønsket at Nena skulle få seg en solid utdannelse. Og selv tenkte hun på å utdanne seg til gullsmed.

I ungdommen spilte Nena trommer i jentebandet Mausis. Da hun var 18 - i 1978 - ble hun med som sanger i new wave bandet The Stripes. Bandet ble startet av Rainer Kitzman i Hagen. Han ønsket å ha med Nena i bandet etter å ha sett henne danse på Madison Club. Selv om Nena kunne spille både piano, fløyte, gitar og munnspill, hadde hun aldri hatt noe ønske om å bli musiker. Nena: "En venn av meg foreslo at jeg burde vurdere en karriere innen musikken. Men  jeg hadde aldri hatt noe ønske om bli sanger."

 I motsetning til andre lokale band som sang på tysk, ønsket Stripes å være et engelskspråklig band. Noe som ble lagt merke til. På trommer spilte Rolf Brendel, en mann hun i 1979 ble kjæreste med.

Nena og Rolf Brendel.

Rolf Brendel var i likhet med Nena fra Hagen. Og i likhet med Nena hadde han en yngre søster (Brigitte) og bror (Dietmar). Før Brendel ble med i Stripes var han gift med en annen dame. Med henne fikk han datteren Verena. Dette ekteskapet tok slutt da han ble sammen med Nena.

Brendel kom med årene til å bli frontfigur utad i Nena (band), sammen med Nena.

Da Nena og co. gjorde sin første opptreden, hadde de ennå ikke valgt noe navn til bandet. Kitzman fant da ut at de burde kalle seg The Stripes, ettersom alle medlemmene av bandet var kledd i stripete bukser og skjorter.

Hagen bandet The Stripes med Nena som vokalist.

I 1978 gjorde The Stripes flere konserter rundt om i Tyskland. I tillegg til dette jobbet Nena også som servitør på utestedet Beverly Hagen. Når hun hadde tid skrev hun også sine egne sangtekster. Planene om å bli gullsmed ble inntil videre lagt på is. I 1979 ga The Stripes ut sin første singel, kalt "Ecstasy". Den ble ikke noen suksess på listene. Det ble heller ikke singlene "Strangers", "Tell me your Name" og "Stranger-Observer", som alle kom ut i 1980. I 1980 ga bandet også ut sitt eneste studioalbum - kalt "The Stripes". Og til tross for at plata hadde visse kvaliteter, ble heller ikke den noen salgssuksess.

De fikk likevel mulighet til å gjøre flere opptredener på tysk TV, og de opptrådte i en musikkvideo som ble laget til "Strangers". Disse tidlige opptakene ble svært populære hos Nena fans noen år senere.

The Stripes' selvtitulerte studioalbum.

I 1981 ga Stripes ut sin siste singel - "Dont you think that im a lady" - og deretter ble de oppløst. Årsaken var det skuffende platesalget, og uenighet innad i bandet om den musikalske retningen. Bla. ønsket Nena å synge på tysk istedet for engelsk. Hun ble aldri fortrolig med å synge på engelsk, da hun ikke følte at det passet for henne.

Nena og kjæresten Rolf Brendel valgte da å flytte til Vest-Berlin, etter å ha blitt invitert dit av Columbia Records. Selv ønsket Nena og Rolf å dra dit, da de visste at byen hadde en spennende musikkscene, og at mulighetene der var mange.

Columbia hadde tro på Nena som sanger og frontfigur, og ønsket derfor å bygge opp et nytt band rundt henne. I Berlin traff de først keyboardisten Uwe Fahrenkrog-Petersen som senere kom til å skrive mange av Nenas største hits, slik som "99 Luftballons" (sammen med Carlo Karges), "Fragezeichen" og "Haus der drei Sonnen".

Uwe Fahrenkrog-Petersen

Fahrenkrog-Petersen var født i Berlin i 1960. Her vokste han opp med broren Lutz, som også senere kom til å livnære seg som musiker og musikkprodusent. Bla. ved å følge Nena på turne.

Som 10 åring ble Uwe skolert innen klassisk pianospilling. Og allerede som 12 åring - i 1972 - holdt han en konsert med selvskrevne poplåter. I 1977 vant han en musikkonkurranse som Berlin by hadde utlyst. Premien var en platekontrakt. Like etter dannet han bandet Odessa, sammen med Andreas Römer (gitar), Bernd Däumichen (gitar, saksofon, vokal), Jürgen Dehmel (bass), Otto Schneider (trommer, vokal), og Helmut Hirt (vokal). I 1980 ga de ut det selvtitulerte albumet "Odessa".

Albumet "Odessa" (1980), med Uwe Fahrenkrog-Petersens første band Odessa.

Nena, Rolf og Uwe dannet Nena (band) i 1981. Navnet tok de som nevnt fra kallenavnet til Gabriele Kerner (Nena).

I Odessa hadde Uwe spilt sammen med bassisten Jürgen Dehmel. I likhet med Uwe var Jürgen født i Berlin (1958). Han hadde en bror som var 3 år gamlere enn seg (Karl-Heinz).

Jürgen Dehmel

Nena og co. fikk også med seg et 5. medlem til bandet - gitaristen Carlo Karges. Karges var født i 1951, og med sine 30 år var han dermed en god del eldre enn de andre i bandet, som var rundt 20 år. Han hadde også rukket å spille i en rekke band før han ble med i Nena.

Carlo Karges

Carlo hadde vokst opp sammen med sin mor i Hamburg, nord i Tyskland. Han begynte ikke å spille gitar aktivt før i studietiden, på slutten av 60-tallet. På den tiden skrev han også sine egne låter. Rundt 1970 ble han med i progrock/blues bandet Tomorrow's Gift, som hadde base i Hamburg. Bandet rakk å gi ut albumene "Tomorrow's Gift" (1970) og "Goodbye Future" (1973), før det ble gjort endringer i besetningen, og de endret navn til Release Music Orchestra. Karges var bare delvis involvert i sistnevnte band.

Karges ble på denne tiden omtalt som en multiinstrumentalist, ettersom han spilte gitar, keyboard, og flere andre instrumenter.

Tomorrow's Gift, progrock bandet der senere Nena gitarist Carlo Karges var med.

Turen gikk deretter til krautrock/progrock bandet Novalis, i 1974. Et av de mest anerkjente bandene innen sin sjanger i Tyskland på 70-tallet. Her ble han med på utgivelsen "Novalis", som sanger og gitarist i bandet.

Novalis, med Carlo Karges til høyre i bildet.

Etter dette spilte Karges med band som Ramblers, Else Nabu band, og Desperado. I 1980 ble han med i bandet Extrabreit fra Hagen. Det var mens han spilte her at han ble kjent med Nena. I 1981 valgte han å forlate Extrabreit, for heller å bli med i Nenas nye band i Berlin.

Nena med sine menn.

I Berlin kom Nena i kontakt med rockebandet Spliff, som tidligere hadde vært kjent som Nena Hagen band (sammen med Nina Hagen). Nena fikk seg jobb på kontoret til sanger Jim Rakete i Spliff, der hun hadde ansvaret for bandets fanbrev. I tillegg til at hun svarte på telefonene som kom inn.

Nena på kontoret til Jim Rakete i 1982.

Hun og Nena ble gode venner med medlemmene av Spliff. Så det endte med at de ble enig om at Reinhold Heil og Manfred Praeker fra bandet skulle produsere Nenas første plate, i Spliff studio i Berlin. Jim Rakete fikk jobben med å være manager for Nena, i tillegg til at han senere kom til å designe bandets platecover. Nena tok over platekontrakten The Stripes hadde hatt med CBS records (et underselskap av Columbia records).

Medlemmene av Spliff skal ha sin del av æren for at Nena fikk sitt store gjennombrudd.

Den første utgivelsen med Nena, ble singelen "Nur Getraümt" (bare en drøm) fra 1982. Låta som handlet om lengsler, kunne stemningsmessig minne om Blondie. Den var skrevet av Nena Kerner sammen med Uwe Fahrenkrog-Petersen og Rolf Brendel. Salgmessig ble ikke singelen noen umiddelbar suksess. Salget gikk tregt, med kun 1700 solgte eksemplarer. Vendepunktet kom da Nena fikk muligheten til å opptre i det populære musikkprogrammet Musikladen med "Nur Getraümt", den 17. august 1982. Etter det eksploderte interessen for singelen og bandet i Tyskland. I september var den oppe på en 5. plass på den tyske listen, mens i oktober nådde den 2. plass (bak F.R. Davids "Words"). I Sveits nådde singelen 5. plass, i Østerrike 9. plass, og i Nederland 7. plass. Også i Norge ble singelen lagt merke til, uten at den nådde opp på VG-lista.

At det kun var Nena som var avbildet på singelcoveret, og at Nena også var hennes kallenavn, bidro til å det tok lit tid før folk skjønte at det dreide seg om et band.

Nenas debutplate "Nur Geträumt" som ga henne og bandet stjernestatus.

Selv om Nena kun ga ut en singel i 1982, ble Nena Kerner likevel kåret til beste kvinnelige sanger i Bravos store kåring - kalt Otto Wahl, der leserne av bladet ga sine stemme til den artisten de likte best. På 2. plass kom Kim Wilde, mens Frida fra ABBA kom på 3. plass.

17. januar 1983 ble albumet "Nena" gitt ut. Plata inneholdt fengende låter som "Nur Geträumt", "Leuchtturm", "Kino" og "99 Luftballons". Den var rockbasert med Fahrenkrog-Petersens markante keyboardriff som gikk som en slags rød tråd gjennom plata. "Nena" var ellers vanskelig å plassere i noen bestemt bås, i motsetning til de mange populære britiske bandene på den tiden. Også imagemessig framstod Nena som litt pregløs. De var litt Blondie, litt pønk, litt Stones, og litt new romantic.

Nenas selvtitulerte debutalbum som kom ut i januar 1983. Til høyre i studio under innspillingen av plata.

"Nena" fikk hyggelig omtale i tysk media da den kom ut. Flere ga den toppkarakter, og enkelte hadde plata som månedens utgivelse. Om man skal trekke fram noen negative bemerkninger, var det at enkelte syntes plata var så bra at man ikke trodde medlemmene av Nena spilte instrumentene selv - at de istedet var spilt av Spliff. Noen måneder senere fikk Nena sjansen til å motbevise dette, da de i mars dro ut på turne med besøk i 19 tyske byer. Sammen med artister som Markus, Relax og Hubert Kah.

Salgsmessig ble "Nena" en stor suksess, med 1. plass på albumlisten i bla. Tyskland og Østerrike. I Tyskland solgte den til platinum i løpet av to måneder. Og lå som nr. 1 i hele 9 uker.

Nena var nå blitt store i Tyskland og i de tysktalende landene rundt. Hun ble ofte intervjuet på TV, og figurerte hyppig på forsiden av aviser og magasin.

Selv om Nena nå var blitt store, og lagt merke til utenfor Tysklands grenser - mye takket være Bravo - var det hennes neste singelutgivelse som kom til å gjøre henne til en verdensstjerne.

Uwe Fahrenkrog-Petersen i samtale med redaktøren i Bravo Magazine.

I januar 1983 ble "99 Luftballons" gitt ut som 2. singel fra "Nena", og allerede samme måned var den oppe på 5. plass på den tyske listen. I februar nådde den 2. plass, mens i mars gikk den helt til topps. På samme tid begynte den å gjøre seg gjeldende i nabolandene, med 1. plass i Østerrike, Sveits, og Nederland. Deretter fulgte topplassering i Australia (5 uker som nr.1), Sverige, Mexico, Belgia, Finland, Israel, Danmark, Frankrike, Irland, Canada og New Zealand. 

Som et av få tyske band, klarte Nena også å nå opp på listene i U.S.A. og Storbritannia, med 2. plass i U.S.A. og 1. plass (i 3 uker) i Storbritannia. Men det først i 1984 (i mars i U.S.A. og februar i Storbritannia). Det hadde ikke vært en tyskspråklig singel inne på topp 10 i U.S.A. siden 1961..

Det var egentlig ikke meningen at "99 luftballons" skulle gis ut i U.S.A. Og hadde det ikke vært for Berlin jenta Christiane Felscherinow hadde det kanskje ikke skjedd heller. Sistnevnte er bedre kjent som Christiane F. Jenta som opplevde narkotikahelvetet i Berlin, og som senere skrev bok om det. En bok som ble filmatisert og kjent over den vestlige verden, bla. i Norge der den er sett av mange.

Christiane Felscherinow har mye av æren for at Nena slo gjennom i U.S.A.

Christiane var i 1983 blitt invitert over til USA for å fortelle om filmen "Christiane F. - Kinder von Bahnhof Zoo". I Los Angeles ble hun invitert til radiostasjonen KRO-Q. Radioverten DJ Rodney Bingenheimer spurte Christiane hva som var hennes favorittlåt. Hun ga ham da en kassett som hun hadde i lommen, med "99 Luftballons" på. Bingenheimer likte låta svært godt, og fortsatte å spille den jevnlig etter at Christiane var der. Den ble raskt en hit på den amerikanske Vestkysten. Ikke lenge etter ble den en hit på Østkysten også. Etter at den kalde krigen igjen hadde havnet i fokus, i forbindelse med at filmen "The Day after" ble vist på TV. Nena ble sett på som et protestband blant amerikanerne, noe som vel ikke helt stemte med virkeligheten.

Da Nena ga ut sitt 2. album i 1984, fikk Christiane Felscherinow sin rettmessige takk for at hun hjalp Nena på denne måten - med en hilsen på albumcoveret.

I U.S.A. og Australia var man fornøyd med å høre den tyske versjonen av låta, enda de sikkert ikke skjønte så veldig mye mer av teksten, annet enn at det dreide seg om 99 luftballonger, og den kalde krigen.

De to utgavene av "99 Luftballons" som ble gitt ut.

For det britiske markedet ble det spilt inn en engelskspråklig versjon, kalt "99 red balloons". Nena og bandet hadde først forsøkt å skrive en engelsk versjon selv, men de syntes ikke de fikk til noe som fungerte. De hadde også latt noen venner med engelskkunnskaper forsøke seg. Til og med en professor på et universitet ble hyret inn, uten at man kom opp med noe de kunne stå inne for. Gjennom sin manager Jim Rakete kom de i kontakt med iren Kevin McAlea, som på den tiden spilte i Barclay James Harvest. BJH var et britisk band som jevnlig turnerte i Tyskland.

 Kevin McAlea skrev den engelske versjonen av "99 Luftballons".

I motsetning til de andre som hadde forsøkt å oversette "99 Luftballons" slik at historien i teksten ble holdt intakt, valgte McAlea kun å bruk den opprinnelige teksten som et utgangspunkt. Han var mer opptatt av å finne engelske ord som fungerte sammen med melodien. Noe han ble kritisert for i ettertid. Bla. endret han "luftballons" til "red balloons", da luftballonger (air balloons) på engelsk er ensbetydende med partyballonger.

Kevin McAlea: "I didn't really pay much attention to the meaning of the song as it had to sound good as a lyric in its own right. I think the mistake in the previous attempts was in trying to adhere to the original meaning. I was more interested in the sound the lyrics were making than anything else."

McAlea spilte først inn et egetkomponert komp av "99 luftballons", som han deretter la tekst oppå. En tekst han skrev ned på baksiden av en gammel konvolutt. I første omgang var Nena svært fornøyd med det McAlea hadde kommet opp med, men senere var de mer kritisk til oversettelsen. Noe de ga utrykk for i ulike sammenhenger. Det ble også uenighet om rettighetene til teksten. Nena trodde de eide de, men ettersom det var McAlea som skrev den engelske teksten, var det han som hadde rettighetene til den. Uenigheten rundt dette ble løst i rettssalen.

Fra videoen til "99 Luftballons"

Det var gitaristen Carlo Karges som hadde ideen til "99 Luftballons". Han hadde vært tilstede på en Rolling Stones konsert i Berlin. Og her la han merke til noen ballonger som ble sluppet opp i luften, og som deretter blåste over til den Østtyske siden av bygrensen. Etter som de beveget seg lenger og lenger bort fra ham, syntes han de endret form til merkelige romfartøy. Han forestilte seg da at østtyskerne og russerne ville tro at dette var et angrep fra Vest, som de kanskje ville gjengjelde med et atomangrep.

I 1983 var spenningen mellom Øst og Vest fortsatt intens - i de siste dager av den kalde krigen. Folk som bodde i Berlin var muligens de som i størst grad kjente på frykten og paranoiaen som preget denne tiden. Noe som bidro til å gjøre "99 Luftballons" til en av de viktigste hitlåtene som ble gitt ut på 80-tallet. "Russians" med Sting var en annen låt som tok for seg dette temaet på en fin måte.

Karges skrev teksten til "99 Luftballons", mens det var keyboardist Uwe Fahrenkrog-Petersen som skrev melodien, og som kom opp med det "rytmiske kompet" som gikk fortere og fortere. Og som sammen med den sterke melodien bidro til å gjøre låta til en ekte 80-talls klassiker.

På samme tid som "99 Luftballons" gjorde seg gjeldende rundt om i Europa, fikk Nena også sjansen til å prøve seg som skuespiller i musikkfilmen "Gib Gas – Ich will Spaß" (gi gass - jeg vil ha det morsomt). Filmen som var beregnet på ungdom, handlet om et trekantdrama mellom Tina (Nena) og guttene Robby og Tino. Filmen var av det forglemmelige slaget, men gjordet likevel bra på kino i Mellom-Europa. I Tyskland var den en av de mest sette filmene i 1983.

Nena som filmskuespiller i "Gib Gas – Ich will Spaß"

Etter turneen Nena gjorde med Markus, Relax og Hubert Kah, dro de også ut på en turne på egen hånd, med besøk i Østerrike og Sveits. Også dette ble en stor suksess, der de satte flere publikumsrekorder. I mai og juni opptrådte de på flere utendørsfestivaler. I Belgia opptrådte de som oppvarmingsband for engelske Supertramp.

Nena live i  september 1983.

Som 3. singel fra "Nena" ble "Leuchtturm" (fyrtårn) gitt ut i mai 1983. I Tyskland ble det en flott 2. plass. I Østerrike 3. plass, og i Nederland 7. plass. I 2002 ble den gitt ut på singel pånytt, med soloartisten Nena. Og i 2003 nådde den en fin 7. plass på den tyske singellisten.

Sommeren 1983 begynte Nena å merke slitasjen etter mange måneder med høyt tempo. De valgte da å leie et hus ved den vakre innsjøen Wolfgangsee i Østerrike. Her slappet de av, samtidig som de begynte arbeidet med sitt neste album. Innimellom gjorde de noen enkeltkonserter der de prøvde ut de nye låtene de skrev.

Nena og hennes musikere i et avslappet øyeblikk på en campingplass.

Turen gikk deretter til hjembyen Berlin og Spliff Studio, der også Nenas 2. album ble spilt inn. Igjen var det Reinhold Heil og Manfred (Manne) Praeker som produserte plata. De fleste av låtene på plata var skrevet av Rolf Brendel, Carlo Karges og Uwe Fahrenkrog-Petersen. Engasjementet og kreativiteten var ikke blitt mindre enn sist, til tross for den travle tiden de hadde vært gjennom.

I november 1983 ble den megetsigende tittellåta "?" (Fragezeichen/spørsmålstegn) gitt ut som singel. I hjemlandet Tyskland var interessen for Nenas nye materiale enorm. Bravo magazine viet musikken stor oppmerksomhet.  Noe også andre medier gjorde. I Tyskland ble det likevel en litt skuffende 3. plass for singelen. Bedre gikk det i Sveits, der den gikk til topps. I Østerrike ble det 4. plass, mens i Nederland ble det 12. plass.

At Europas største musikkmagasin Bravo så stor verdi av å ha artikler og postere av Nena i bladet ble ytterligere bevist da de gjennom 15 uker i 1983, og 16 uker våren 1984 hadde helsider med deler av kroppen til Nena, som tilslutt kunne settes sammen til postere i fullstørrelse. Noe som egnet seg godt på veggen på gutte- eller jenterommet.

      

Nena-fansen satte nok stor pris på å få helten i fullstørrelse på ungdomsrommet.

Rundt juletider 1983 tilbrakte Nena to uker i U.S.A. for å promotere bandet og "99 Luftballons", som på den tiden begynte å gjøre seg gjeldende på listene der borte.

Tidlig i 1984 kunne Nena glede seg over å ha blitt kåret til "beste band" av leserne i musikkmagasinet Bravo. Som nevnt hadde Nena Kerner vunnet prisen som beste kvinnelige sanger, året før.

I februar 1984 ble albumet "Fragezeichen" lagt ut for salg. Forhåndsordren i Tyskland var på 250.000 eksemplarer. Anmeldelsene var stort sett positive. Plata var en naturlig fortsettelse av 1. plata, med sterke spor som tittellåta, "Rette Mich", "Keine Antwort", og "Laß Mich dein Pirat sein". Salgsmessig gikk det svært bra, med 1. plass i Tyskland (3 uker), Østerrike og Sveits. I Norge ble det 17. plass på VG-lista, i mai 1984. I Sverige ble det 11. plass.

Nenas 2. album "Fragezeichen" fra 1984.

I mars 1984 dro de ut på turne i Europa, kalt "Nena Europatour". 14. mars stod de på scenen i Kaiserslautern. Etter 30 konserter i Mellom-Europa, dro de videre til England, Belgia, Danmark, Sverige, Frankrike og Nederland. I oktober besøkte de Japan, der de gjorde ytterligere 7 konserter.

I Franrike og USA ble Nena hyllet som den største tyske eksportartikkelen siden Marlene Dietrich.

26. april 1984 var det egentlig meningen at Nena skulle opptre i det populære TV programmet Zikk Zakk på NRK. Men pga. tidspress ble opptredenen droppet til fordel for en konsert i Stockholm.

I april 1984 ble det gitt ut nok et album, beregnet for det internasjonale markedet - kalt "International album". Plata inneholdt låter fra Nenas to første album. Side 1 bestod av engelskspråklige versjoner av hits som "99 Luftballons", "Fragezeichen", og "Nur Geträumt". Mens side 2 bestod av (tyske) hits som "Leuchtturm", "Rette Mich", og den tyske versjonen av "99 Luftballons". Plata ble gitt ut i 34 land, og gjorde det bra flere steder. I Norge nådde den 16. plass på VG-lista. "Just a Dream" ("Nur Geträumt") ble gitt ut som singel uten å nå opp.

I september 1984 ble den fengende låta "Rette Mich" gitt ut som 2. singel fra "Fragezeichen". I Tyskland ble det 11. plass, i Sveits 14. plass, i Østerrike 17. plass, og i Nederland 37. plass.

Da Nena var tilbake i Tyskland etter besøket i Japan, begynte de arbeidet med sitt neste studioalbum. En plate som sammen med debutplata kom til å bli det beste Nena ga ut. Innspillingen foregikk på ferieøya Ibiza, i London, og selvfølgelig i Berlin. I London jobbet de i Trevor Horns Sarm-West studio, med Enyas faste låtskriver og produsent Nick Ryan til å hjelpe seg med produksjonen. Ellers var det som vanlig Reinhold Heil og Manne Praeker som stod for produksjonen. Kanadiske Lisa Dalbello som på denne tiden var en av de store artistene i verden, var med og koret på plata. Hun fikk også ansvaret for å oversette alle låtene til engelsk. Noe som gjorde at plata kom i to utgaver - en tyskspråklig kalt "Feuer und Flamme", og en engelskspråklig kalt "It's all in the Game".

"Feuer und Flamme" og "It's all in the Game" hadde likt cover.

Den engelske versjonen ble en tam affære, som heller ikke klarte å fenge i det engelskspråklige området. Mye bedre var den tyske utgaven, som inneholdt mange av de beste låtene Nena noen gang spilte inn, slik som "Haus der drei Sonnen", "Irgendwie-Irgendwo-Irgendwann", Jung Wie Du", "Feuer und Flamme" og "Du kennst die Liebe Nicht". Låter som alle ble gitt ut på singel.

Den fengende - dansbare "Irgendwie-Irgendwo-Irgendwann" ble gitt ut som 1. singel, i oktober 1984. I Tyskland ble den en stor hit, med en fin 3. plass. I Sveits ble det 2. plass, mens i Østerrike ble det 7. plass. I 2003 nådde den igjen 3. plass i Tyskland, da som en duett mellom Nena Kerner og Kim Wilde - kalt "Anyplace, Anywhere, Anytime".

Deretter skulle det gå et halvt år før singel nr.2 fra albumet ble gitt ut.

I januar 1985 kunne Nena glede seg over å vinne Otto-Wahl for 3. året på rad (2. gang som band). På plassene bak kom kjente navn som Duran Duran, Wham, Depeche Mode, Alphaville, Culture Club og Kiss.

Nena vant Otto-Wahl for 1984, for 3. gang. Foran mange kjente navn.

2. singelen "Feuer und Flamme" nådde 8. plass i Tyskland i juni 1985, og ble en topp 20 hit i Østerrike og Sveits. Den lett underfundige "Haus der drei Sonnen" ble ikke noen hit, da den ble gitt ut på singel i august, (enda dette sammen med "99 Luftballons" er Nenas beste låt: Webmaster).

Albumet "Feuer und Flamme" ble gitt ut 25. juni 1985. I Tyskland ble det en fin 2. plass. I Østerrike ble det 16. plass, mens i Sveits ble det 5. plass. Plata nådde ikke opp i Norge, og de fikk heller ikke flere listeplasseringer på VG-lista senere.

Etter dette måtte Nena Kerner ta seg en liten pause, da hun ble syk. I september var hun bra igjen, og den 12. september dro hun og bandet ut på "Feuer und flamme tour", med start i Westfalenhalle i Dortmund den 13. september. Men dessverre var ikke interessen for bandet slik den hadde vært året i forveien. Billettene til konserten i Westfalenhalle solgte så dårlig at de måtte flytte den fra det største lokalet til et mindre et. Og på mange av de andre konsertene i Tyskland var salen halvfull. Enda showet de presenterte var bedre og mer storslagent enn på de foregående turneene. Dette gikk utover humøret til medlemmene av Nena, og snart begynte ryktene å gå om stridigheter innad i bandet, og konflikt med manager Jim Rakete. Media skrev også negative ting om Nena Kerner - at hun var blitt arrogant, og vanskelig å ha med å gjøre.

Etter planen skulle Nena opptre i Oslo den 14. oktober 1985, men visstnok ble konserten der avlyst pga. liten interesse. Bedre gikk det i Japan, der platene deres fortsatt solgte bra. De 6 konsertene de gjorde her ble da også godt besøkt. Senere skrev de låta "Tokyo" som en hyllest til den japanske hovedstaden.

Tilbake i Tyskland valgte de å avslutte samarbeidet med Spliff medlemmene Reinhold Heil, Manfred Praeker (produsenter) og Jim Rakete (manager). Dårlig samarbeidsklima og ønske om å ta mer kontroll over bandets økonomi og kunstneriske uttrykk var årsaken til bruddet.

I 1985 ble bassist Jürgen Dehmel gift med Nenas søster Christiane Kerner. Etter to år ble de to dessverre skilt. Christiane jobbet på den tiden som sykepleier på et sykehus i Berlin.

Jürgen Dehmel med Christiane Kerner. Nenas søster.

1985 var det store "veldedighetsåret" i musikkbransjen verden over. Inspirert av Band Aids singel "Do they know it's Christmas?" som gikk til topps i Storbritannia og mange andre land i 1984/85. Høydepunktet var Live Aid konsertene i London og Philadelphia, den 13. juli 1985. Under disse konsertene ble videoen til "Nackt im Wind" med tyske Band für Afrika spilt, slik at 400 millioner mennesker fikk se den via sine TV skjermer. Bak "bandet" skjulte det seg kjente navn som Alphaville, Münchener Freiheit, Trio, Herbert Grönemeyer, Spliff og Nena. Låta som var skrevet av Grönemeyer nådde 3. plass i Tyskland like etter.

Veldedighetsbandet Band für Afrika, der bla. Uwe Fahrenkrog-Petersen og Nena Kerner var med.

I 1985 deltok Nena også i filmen "Ricky Guitar". Her spilte de seg selv, der de i en livescene i filmen framførte "Irgendwie-Irgendwo-Irgendwann". Farin Urlaub fra det tyske rockebandet Die Ärzte hadde hovedrollen i filmen.

Nena i filmen  "Ricky Guitar".

Høsten 1985 dro medlemmene av Nena til Italia for å starte arbeidet med et nytt studioalbum. Her leide de Lark studios i Carimate, like nord for Milano. Med seg som produsent hadde de denne gang tyskeren Klaus Voormann, kjent for sin tilknytning til The Beatles. Som nær venn av bandet, og bassist på flere av soloplatene til medlemmene av bandet. I tillegg til at det var han som tegnet det klassiske coveret til "Revolver" plata.

Klaus Voormann

Til tross for at Voormann hadde deltatt med sin bassgitar på 60-70 plateinnspillinger, hadde han ikke noe særlig erfaring som produsent. Og etter 4 uker i studio endte Nena opp med å gjøre det meste av arbeidet med produksjonen selv. Underveis ble de enig om skape et nedstrippet lydbilde - som en slags "back to roots" plate. Ikke ulikt slik de framstod på førsteplata. Deler av innspillingen ble gjort i Paradise studio i München, og i Audio i Berlin.

Parallelt med dette jobbet Nena Kerner og  Jürgen med et annet plateprosjekt. Under pseudonymene Susi K. og Jay-Dee produserte de bandet The Time Boys. I 1986 kom et selvtitulert mini-album som ikke solgte noe særlig.

Time Boys plate som var produsert av Nena Kerner og Jürgen Dehmel.

Høsten 1986 ble den balladeaktige "Mondsong" gitt ut som første singel fra Nenas nye plate. Den ble ingen hit verken i Tyskland (37. plass), eller noe annet sted. En 80. plass i Nederland, hvor de tidligere hadde ligget høyt på listene, var det beste den klarte utenfor Tyskland.

Albumet "Eisbrecher" (isbryter) som kom like etter nådde ikke høyere enn 45. plass i Tyskland, med kun 80.000 solgte eksemplarer. Årsaken til det skuffende salget var nok først og fremst at tiden hadde løpt fra Nena. Folk var gått lei av bandet, og var mer interessert i nye stjerner på pophimmelen. I tillegg var "Eisbrecher" en litt pregløs plate, uten de store låtene til å skape interesse hos platekjøperne.

"Eisbrecher" fra 1986 ble det siste albumet Nena ga ut.

Høsten 1986 fikk Nena igjen sjansen til å prøve seg i nok en film, da hun var med i komedien "Der Unsichtbare" (den usynlige). Filmingen fant sted i München. Rollen som Jo Schnell krevde at Nena klippet håret kort. Blant de andre som var med i filmen, var den sveitsiske skuespilleren Benedict Freitag, som Nena fikk et godt øye til. Forholdet hun hadde til Rolf Brendel tok slutt i januar 1987. Og like etter ble hun istedet sammen med Freitag.  Brendel fant seg også ny kjæreste, da han ble sammen med Maria, som jobbet i managementet til Nena.

"Engel der Nacht" ble gitt ut som 2. og siste singel fra plata, tidlig i 1987. Heller ikke den nådde opp noe sted, til tross for en massiv markedsføring gjennom bla. TV annonsering.

Flere album ble det ikke gitt ut med (bandet) Nena, for i april 1987 bestemte Uwe, Nena, Rolf, Jürgen og Carlo seg for å oppløse Nena. Offisielt het det at bandet ønsket å ta en pause for å gjøre andre ting, og så gå i gang med innspillingen av et nytt album på et senere tidspunkt - noe som dessverre aldri skjedde.

Det siste Nena gjorde sammen som band, var å velge ut låter til samleplaten "Nena die Band", som kom ut i 1991 (nådde ikke opp på listene).

Nena ble oppløst i 1987, pga. synkende interesse hos publikum.

Filmen "Der Unsichtbare" hadde premiere i oktober 1987. På det tidspunktet var Nena gravid med Christopher Daniel. Han ble født 2. februar 1988, under en svært vanskelig fødsel. Det var fare for livet til både mor og barn, og i ettertid viste det seg at gutten hadde fått en hjerneskade. Etter 11 måneders kamp døde Christopher, til Nena og mannens store fortvilelse.

Etter en lengre pause begynte hun arbeidet med en ny plate, den første som soloartist. Med seg fikk hun Jürgen Dehmel fra gammelbandet, og rockeren Phil Carmen som produsent. I 1989 ga hun ut albumet "Wunder Geschehn" (23. plass i Tyskland). I forbindelse med lanseringen av plata kunne hun stolt fortelle at hun var gravid igjen. Og 7. april 1990 kom tvillingene Sakias Larisa Manuel og Maria til verden.

I 1992 skilte Nena og Freitag lag, og hun ble istedet sammen med musikeren Philipp Palm, som hun fikk Samuel (født 1995) og Simeon (født 1997) sammen med. Palm er trommeslager og produsent, og har deltatt på mange av Nenas plater. De to, og de 4 barna slo seg ned i Hamburg. Nord i Tyskland.

Nena med kjæresten Philipp Palm.

Graviditeten og fødselen inspirerte Nena til å skrive barnesanger. Og i årene som fulgte kom hun til å gi ut en lang rekke barneplater. Flere av dem solgte bra i Tyskland, og har med årene blitt barneplateklassikere, som kjøpes av nye generasjoner av tyske småbarnsforeldre.

Noen av de mange barneplatene Nena Kerner har gitt ut.

Parallelt med dette har Nena gitt ut flere plater i rock/pop sjangeren. Slik som "Bongo Girl" (1992, 32. plass i Tyskland), "Und alles dreht sich" (1994, 57. plass), "Jamma nicht" (1997, 29. plass), "Wenn alles richtig ist, dann stimmt was nicht" (1998, 42. plass), "Chokmah" (2001, 18. plass), "Nena feat. Nena" (2002, 2. plass), "Willst du mit mir gehn" (2005, 2. plass), "Cover me" (2007, 6. plass), og "Made in Germany" (2009, 3. plass).

Noen av platene Nena hadde stor suksess med på 2000-tallet.

Plasseringene i Tyskland på 2000-tallet har vært bedre enn det Nena oppnådde på 80-tallet med sitt gamle band. Noe som viser at hun med årene har utviklet seg til å bli et rockeikon i hjemlandet som mange har et nært forhold til. Mange av de låtene hun har hatt suksess med i nyere tid, er hentet fra platene hun og Nena ga ut på 80-tallet. Liveplatene hun ga ut i 1995 og 1998 inneholdt for det meste 80-talls Nena. Mens "Nena feat. Nena" fra 2002 var en coverversjon plate, med nye versjoner av de gamle 80-talls hitene. Som nevnt ble både "Leuchtturm" og "Anyplace, Anywhere, Anytime" store hits i 2003. Sistnevnte var en cover av "Irgendwie Irgendwo Irgendwann" fra 1985. Denne gang presentert som en duett mellom Nena Kerner og 80-talls ikonet Kim Wilde. Damen Nena konkurrerte med på den tiden, når det gjaldt å være mest pop hos guttene. Låta var produsert av Nenas gamle tangentmann Uwe Fahrenkrog-Petersen.

Kim Wilde og Nena, slik de så ut på tidlig 80-tall. Og slik de så ut i 2003 da de gjorde en duett sammen.

"Anyplace, Anywhere, Anytime" ble en monsterhit i Mellom-Europa i 2003, med 1. plass i Nederland og Østerrike, 2. plass i Belgia og 3. plass i Tyskland.

De to opptrådte også sammen i flere TV show for å promotere låta. Man kunne ikke unngå å legge merke til at Nena Kerner hadde holdt seg svært! godt. I likhet med Kim var hun 43 år på denne tiden.

9. juni 2004 fikk Nena overrekt prisen "World artists Award" på "Women's World Award". Nena fikk overrekt prisen av selveste Mikhail Gorbachev (tidligere president i Sovjetunionen).

I 2005 gikk Nena helt til topps i Tyskland med singelen "Liebe ist". For første gang siden "99 Luftballons" i 1983. "Liebe ist" var temalåta i den populære tyske TV serien "Verliebt in Berlin".

Nena har også gjort seg bemerket på andre områder etter at hun sluttet i Nena band i 1987. I 1992 lot hun seg avbilde naken i Max Magazine, og hun har vært vertinne i flere TV show. Bla. Metro og Countdown Grand Prix. I 1998 var hun vertinne for den tyske finalen i Melodi Grand Prix.

Nena som programleder i den tyske Eurovision finalen.

Hun har også vært med og dubbet populære filmer som "Arthur & the Minimoys" og "Eragon" til tysk. I 2007 startet hun og ektemannen Philipp en skole i Hamburg, basert på Sudbury modellen.

Som nevnt valgte Jürgen Dehmel å følge Nena Kerner etter at Nena (band) ble oppløst i 1987. Han deltok på platene hun ga ut fram til 1998. I tillegg til liveopptredener. Han har også skrevet musikk til flere filmer. Han er gift med den tyske popstjernen Ilonka Breitmeyer, og med henne har han sønnen Robin, som ble født i 1989. I de senere år har han tonet ned sin egen aktivitet, og heller prøvd å hjelpe konas karriere. Bla. ved å lage en webside for henne.

Jürgen Dehmel

Også Nenas eks. kjæreste Rolf Brendel har bidratt på plater med Nena, slik som "Bongo Girl" og "Und alles Dreht sich". Han har også tilbrakt et år i Los Angeles, der han har gått på trommeskolen til Porcaro brødrene fra Toto.

Brendel har spilt med mange band i tiden etter Nena. Bla. Mona Liza Overdrive, George Kranz, og Crash N’ Burn.

Rolf Brendel

Carlo Karges åpnet en musikkafè i Berlin i 1987, kalt Cafe Carlo. Men allerede etter et år ble den stengt. Etter dette valgte han å konsentrere seg om musikken. Han spilte da med band som Füll Service og La Vida. Han var også med på innspillingen av Alphavilles album "Prostitute" fra 1994.

I mange år etter at Nena ble oppløst, var han ikke på talefot med sanger Nena Kerner. Først i 1994 ble de venner igjen. Han bidro da med noen av sine låter på albumet "Nena und die Bambus bären bande".

På 2000-tallet spilte han med band som Time Bandits og Taxi. I 2001 planla han å gi ut sitt første soloalbum. Han søkte da etter en kvinnelig sanger til å framføre materialet han hadde skrevet. Men før han kom så langt døde han av kreft - den 30. januar 2002 - hjemme i morens leilighet i Hamburg. Han hadde vært dårlig i kun en måned før han døde. Carlo Karges ble kun 50 år gammel.

Karges ble gravlagt i Hamburg den 15. februar 2002. I en nekrolog som ble skrevet i en tysk avis, ble hans gode humør og latter trukket fram, når man skulle beskrive ham som menneske.

Carlo Karges

Uwe Fahrenkrog-Petersen er nok den som har markert seg mest etter tiden med Nena band. Der han har deltatt på innspillinger med mange kjente artister.

Etter at Nena ble oppløst i 1987 dro han over til U.S.A. og New York for å prøve seg som produsent og låtskriver. Han brukte mye tid og penger i et forsøk på å gjøre metallbandet Voodoo X til det neste store i Statene, uten å lykkes. I 1991 var han tilbake i Tyskland. Her skrev han musikalen "Nostradamus", som aldri ble framført på noen scene, fordi han manglet finansiering til å få det gjennomført. Og fordi teateret han hadde tenkt å bruke ble nedlagt. Større hell hadde han som låtskriver, på plater med Boyzone og N'Sync ("Forever young"). Han skrev også musikk for Game show på TV, vignettlåt for den tyske "Oscar utdelingen" kalt "Det gylne kamera", og for åpningen av Sony center i Berlin.

I 1998 til 2000 bodde han i Japan, der han bla. produserte artister som Nokko og Idoru. Etter dette prøvde han seg som filmkomponist i USA. Der han bidro med musikk til filmer som "All the queens man" og "Igby goes down".

Uwe Fahrenkrog-Petersen

Størst suksess i tiden etter at Nena ble oppløst, har han hatt med nettopp Nena (Kerner). Han hadde på 90-tallet deltatt på flere av hennes album. I 2002 produserte han Nenas storselger "Nena feat. Nena" som  nådde 2. plass i Tyskland. Som nevnt inneholdt den coverversjoner av gamle Nena hits, slik som "Anyplace, Anywhere, Anytime". Nena og Uwe fortsatte samarbeidet i årene etter. Bla. produserte han hennes nr.1 hit "Liebe ist".

I 2004 ble han kåret til årets produsent i den tyske "Spellemannspris" utdelingen.

Han har også produsert den tysk/arabiske popduoen Milk & Honey, der hans forlovede Manel Filali er med.

Uwe med Milk & Honey.

I 2006 produserteUwe 80-talls ikonet Kim Wildes comeback album "Never say Never".

Det er ikke planlagt noe comeback av 80-talls utgaven av Nena, selv om de 4 gjenlevende medlemmene er gode venner. Og Uwe, Rolf og Jürgen alle har deltatt på Nenas soloplater gjennom årene. En gjenforening ville helt sikkert ført til stor oppmerksomhet i Tyskland, der Nena fortsatt er et stort navn. Muligens ville det blitt forbigått i stillhet i resten av verden.

Men "99 Luftballons" vil leve videre uavhengig av Nena, som en av de store hitene i verden de siste 40 åra. Den spilles fortsatt jevnlig på radio og TV, og den samples og covres av mange artister. Til glede for nye musikkinteresserte. For oss som husker den første gang den kom ut, er den et hyggelig 80-talls minne.