Jeg oppdaget O.M.D. i den tiden da jeg for alvor fikk øynene opp for elektronisk musikk, på starten av 80 - tallet. The Human League, Soft Cell,Yazoo, Ultravox befant seg allerede i samlinga da jeg kom over debutalbumet deres "O.M.D." på tilbud på gamle Playtime i Trondheim. Jeg husker ikke hvordan jeg ble klar over at de var et band jeg burde lytte til, bare at jeg ble glad da jeg fikk den i hus. 

Jeg likte godt det litt lavmælte, monotone, elektroniske lydbildet. Og låter som "Julia`s Song", "Electricity" og "Messages". Etter det tok det noen år før jeg kjøpte flere plater av O.M.D. Den neste ble "The Pacific Age". Først på kassett, deretter på LP. Jeg hadde sett videoen til "Forever live and die", og likte låta godt. Albumet inneholdt flere fine låter, men den hadde ikke samme helheten som "O.M.D.". 

Deretter kjøpte jeg "The Best of O.M.D." i 1989. Og den ble mye spilt. Her fikk jeg på plate mange av de fine O.M.D. låtene jeg hadde hørt i ulike sammenhenger. Bla. på Super Channel og MTV : "Enola Gay", "Locomotion", "Maid of Orleans". Og ikke minst "If you Leave". Jeg hadde hørt den på radio en gang før, og likte den umiddelbart veldig godt . At den ble en stor hit i U.S.A. gjorde ikke interessen mindre. Låta er velprodusert, med en fin oppbygning og et fengende synthriff. Høydepunktet er der Andy McCluskey avslutter med ordene : "You always said we'd still be friends someday", og låta deretter går over i en flott keyboard solo. 

Min neste plate ble klassikeren "Architecture & Morality". Den var flott både som helhet, og med mange fine enkeltlåter. Singlene "Maid of Orleans", "Joan of Arc" og "Souvenirs", kjente jeg fra før, og likte dem godt. Det er et synth album slik man gjerne ønsker de skal være. 

På slutten av 80 - tallet begynte jeg å kjøpe cdèr, og da kjøpte jeg noen av deres tidligere album, som "Junk Culture", "Crush", "Dazzle Ships" og "Organisation". Særlig de to førstnevnte tiltalte meg, med sine mange fengende låter. "Crush" fikk en spesiell plass i mitt musikkhjerte allerede før jeg hadde skaffet meg den. Da jeg så en dokumentar med O.M.D. på Super Channel. Hvor vi fikk vite bakgrunnen for hver enkelt låt, innspillingen, og se videoen til hver enkelt låt. Etter det har "Crush" vært en favoritt, med låter som "La Femme Accident", "So in Love", "88 Seconds in Greensboro", og "The Native Daughters of the Golden West". 

Etter 1989 var ikke O.M.D. det samme lenger. Med Humphreys borte, ble de nesten som et hvilket som helst band å regne. Men McCluskey imponerte med låta "Sailing on the seven seas" fra 1991. For den hadde mye tøff synth i seg, samt en fengende melodi. Også resten av albumet hadde flere høydepunkt. Men å prøve seg på Kraftwerk låta "Neon Lights", kunne han kanskje ha vært foruten. 

"Liberator" og "Universal" fra senere på 90 - tallet var ikke like engasjerende som O.M.D.`s tidligere plater. Men "Walking on the milky way" fra 1996 var en vanvittig fengende låt. Selv om den ikke hadde så mye O.M.D. i seg, var de en låt jeg fikk på hjernen, og som ble spilt mye.

Etter det har det ikke kommet flere plater med O.M.D. Og det er nok like greit, så ikke McCluskey helt ødelegger det fine ettermælet til bandet. Et band jeg gjerne setter på når jeg vil mimre litt.