Mitt møte med Paul Young var gjennom NRK radio. De fortalte om en mann som hadde stor suksess i England for tiden med "Wherever I lay my Hat". Jeg fikk høre låta og syntes den var spesiell. Ikke at det var noe typisk hitlåt. Til det var den for rolig, og uten noe bestemt refreng. Men det var noe med stemmen hans , og kompet i låta som gjorde meg nysgjerrig. Husker jeg senere ønsket meg låta på nærradioèn for å få høre den igjen. Og etter det har det vært en av mine absolutte favoritt låter. 

Interessen for Young økte da jeg litt senere så videoen til "Come Back and Stay" på Zikk Zakk på TV. En klassisk 80 - talls låt, med en tøff intro og Paul`s flotte stemmeprakt. Det var med den låta han fikk gjennombruddet sitt i Norge. Dette var rundt juletider i 1983. Så "No Parlez" stod høyt på ønskelista til nissen det året. 

Den jula regner jeg enda idag som den beste jula jeg har hatt. Da det lå 6 svært gode album under treet : "Colour by Numbers" med Culture Club, "The Rhythm of Youth" med Men without Hats, "True" med Spandau Ballet, "Genesis" med Genesis, "Pipes of Peace" med Paul McCartney, og denne. "No Parlez" og de 4 første albumene regner jeg enda i dag blant mine absolutt beste album.

Under oppveksten hadde jeg det morsomt med å lage lister over de artistene jeg likte best. Og fra 1983 er Paul Young nr.1 på listen. Noe som sier meg at jeg har måttet like ham svært godt. Da jeg har ham foran Spandau Ballet, Men without Hats, David Bowie m.m. Og i 1985 var han fortsatt nr. 2. 

Oppfølgeren "The Secrets of Association" falt også i smak. Selv om interessen for Young falt litt. Jeg likte gjerne best andre låter på plata enn de som ble gitt ut på singel. Young`s fortolkning av Tom Waits` "A Soldier`s Thing" er utrolig vakker.

Fra og med "Between two fires" fikk jeg et mer perifert forhold til ham. Jeg kjøpte platene hans, og likte dem. Men de klarte ikke å få fram noe stort engasjement. Et løft ble det med samleplata "From time to Time", som ble spilt svært mye. Da jeg hadde den på cd, mens de andre platene var på vinyl. Jeg likte svært godt "Both sides Now" hvor han synger duett med Clannad. En nesten sakral sang med to vakre stemmer. Og som så mange andre likte jeg også "Senza Una Donna" da den kom. Selv om den var litt fløteaktig.

Etter endel år hvor jeg ikke spilte platene hans så mye, hadde jeg og samboeren min en fin opplevelse i Nidarøhallen her i Trondheim da Paul Young kom på besøk i 2002. Jeg var tidlig ut og skaffet billetter. Men det kunne jeg spart meg. Da det var nesten tomt i salen. Det var toppen et par hundre der. Jeg syntes veldig synd på ham. Men det dårlige oppmøtet så ikke ut til å gå utover humøret hans. Han var like blid og leverte en flott konsert. Selv om stemmen kanskje ikke var like bra som i yngre dager.

Jeg tror Paul Young er en sympatisk fyr, og jeg synes han har popèns fineste stemme. Så jeg har fortsatt et varmt forhold til ham. Selv om det begynner å bli lenge siden han leverte noen minneverdige plater.

Tilbake