Pink Floyd er uten
tvil av de mest betydningsfulle bandene i rockens historie. Både
pga. deres enorme platesalg med hele 200 millioner solgte album -
som en av tidenes 10 mestselgende artister. Og for deres påvirkning
på rockens musikalske uttrykk gjennom 30 år.
På 60-tallet
gjorde de seg bemerket med sin psykedeliske rock, anført av sin
karismatiske sanger
Syd Barrett. På 70-tallet ble de
en av de fremste eksponentene for progressiv rock. Ikke minst
gjennom mesterverket
"Dark side of the
moon"
fra 1973.
I 1979 laget de
nok et mesterverk i rockeoperaen
"The Wall".
En plate som dannet grunnlag for en film og en større sceneoppsetning. På 80- og 90-tallet befestet de sin posisjon som en av
rockens største, ikke minst gjennom de spektakulære konsertene de
holdt. Til fansens store glede.
Historien om Pink Floyd startet på
begynnelsen av 60-tallet, da Nick Mason, Richard Wright
og Roger
Waters møttes på Regent Street
Polytechnic i London, der de alle tre studerte arkitektur. De
gikk i samme klasse, men likevel gikk det et halvt år før
Roger kom i kontakt med Nick og Richard, da han spurte om å få
låne Nicks Austin Seven veteranbil, og han ønsket å bomme en
røyk av Richard. Mulig var det en dårlig start på vennskapet
og det framtidige musikalske samarbeidet, for Roger fikk nei som
svar på begge forespørslene.
Roger
Waters og Nick Mason, som førsteårsstudenter på Regent Street
Polytechnic
Roger Waters var født i
Leatherhead, Surrey, sør for London, men vokste opp i Rock Road i Cambridge, nordøst
for London, sammen med storebroren John.
Foreldrene het Eric Fletcher
Waters og
Mary Whyte. Begge to jobbet som lærere. Faren var
opprinnelig fra Durham i nordøst England, og sønn av en
gruvearbeider og politiker. Moren hadde middelklassebakgrunn fra
Nord-London, som datter av en kunsthandler. Til tross for sin
bakgrunn var Mary politisk engasjert, med omtanke for de svake i
samfunnet. Noe som også kom til å prege Roger senere i livet.
Da 2. verdenskrig brøt ut og
myndighetene ønsket at flest mulig menn skulle melde seg til
tjeneste, valgte pasifisten Eric Fletcher å kjøre ambulanse -
bla. under Blitz angrepene, i stedet for å la seg verve.
På samme tid meldte han seg inn i det britiske kommunistpartiet.
Men et år ut i krigen valgte
han å melde seg for City of London
Regiment, 8th Battalion Royal Fusiliers, som 2. løytnant
- frustrert over fascistenes herjinger i Europa.
18. februar 1944 ble Eric
Fletcher Waters drept
i Nord-Italia, da de allierte var iferd med å gjøre landgang
på stranda ved byen Anzio. Tyske tanks brøt seg gjennom de
britiske sperringene og drepte hele kompani C - som Waters var
endel av. Levningene hans ble aldri funnet, i likhet med 4000!
andre soldater som døde under kampene ved Anzio.
Roger var bare 5 måneder
gammel på dette tidspunktet. Oppveksten uten en far satte sine
spor hos ham. Roger Waters: "As soon
as I could talk, I was asking where my daddy was."
Savnet av en far kom til prege hans liv både privat, og gjennom
musikken. Mange av Pink Floyds låter er knyttet til Eric
Fletcher Waters/Rogers sorg over tapet av faren, slik som
"Corporal Clegg",
"Free Four",
"Us and them",
"When the Tigers
broke free", "Another
Brick in the Wall Prt.1"
og "The Fletcher
Memorial home".
Man
rakk å ta et familiebilde med Roger (nederst til høyre) sammen
med faren, rett før sistnevnte døde.
Moren til
Roger valgte å flytte med de to barna fra Leatherhead til
Cambridge, da hun mente de ville være tryggere der enn i
nærheten av London, pga. bombene som regnet ned over
byen.
Da Roger rundt
1950 begynte på Morley
Memorial Junior School (barneskole)
ble han pånytt påminnet fraværet av faren, da fedre i
militæruniform kom for å hente barna sine. Roger
Waters: "When men in uniform came to collect their
children, that’s when I realised I didn’t have a father any
more. I was very angry. It took me years to come to terms with
it. Because he was missing in action, presumed killed, until
quite recently I expected him to come home. The sacrifice of his
life has been a great gift and a great burden to me."
Mary Waters -
mor til Roger, jobbet som lærer ved denne skolen (Morley).
Som liten
likte Roger å ligge våken om natten for å høre på
Radio Luxembourg,
og Armed
Forces Network.
Også
Syd Barrett -
som var 2 år yngre, var elev ved Morley
Memorial Junior School. Senere gikk både Roger og Syd på Cambridge
County School for boys (Waters
begynte her i 1954).
Roger Waters
I ungdommen var
Roger glad i å
svømme, og da gjerne i elva Cam som renner gjennom Cambridge - i
vakre omgivelser. Han hadde også talent for cricket og rugby,
og var på skolelaget i begge idrettene.
Bortsett fra gleden over å
drive med idrett, var ikke årene på skolen noe Roger satte
pris på. Særlig tiden på Cambridgeshire
High School for Boys var vond for Waters og hans medelever. Mye
pga. lærere som ifølge ham var sadistiske.
Roger Waters: "There were some at my school (lærere) who were just
incredibly bad and treated the children so badly, just putting
them down, putting them down, you know, all the time. Never
encouraging them to do things, not really trying to interest
them in anything, just trying to keep them quiet and still, and
crush them into the right shape, so that they would go to
university and 'do well'."
Roger Waters:
"I hated every second of it, apart from games. The
regime at school was a very oppressive one ... the same
kids who are susceptible (mottakelig) to bullying by other kids are also
susceptible to bullying by the teachers."
Det var særlig rektoren ved
skolen - Arthur
William Eagling,
som frembrakte frykt hos elevene. En av Waters' medelever fra
den tiden er overbevist om at den onde læreren i Pink Floyds
"The Wall", var Ealing. Nick
Barraclough: "I always presumed that Pink
Floyd's 'The Wall' was about
the masters at the County (kallenavn på skolen). The Headmaster
there at the time was a man named Ealing, who was, to this day,
the scariest man I have ever known."
Læreren
som bla. er å se i videoen til "Another Brick in the Wall
Prt. 2" kan være
inspirert
av Arthur William Eagling, rektor ved Cambridge
County School for boys.
Ifølge Waters
var Syd Barrett en som gjorde det han kunne for å bryte skolens strenge
ordensreglement. Men som regel slapp han billig fra det, takket
være sine taleevner og tiltalende utseende. Bla. nektet han å
gå i skoleuniformen som alle måtte bruke, og han kom på
skolen uten lisser i skoene.
Cambridgeshire
High School for Boys har fått sin plass i historien om Pink
Floyd. Ikke bare fordi Barrett og Waters var elever der, men
fordi Waters erfaringer fra skolen inspirerte ham til å skrive
"The Happiest days of our Lives" og
"Another Brick in the Wall",
som ble å finne på klassikeren "The
Wall" fra 1979.
Cambridgeshire
High School for Boys i Cambridge har sin plass i historien om
Pink Floyd.
Roger var også innom skolens
Combined Cadet Force - en ungdomsorganisasjon tilknyttet
Det Britiske Forsvaret, som samarbeidet med skolevesenet.
Ønsket var først og fremst å: "gi en disiplinert
organisasjon i en skole, slik at elevene kan utvikle evner til
lederskap ved hjelp av trening for å fremme kvaliteter av
ansvar, stole på seg selv, oppfinnsomhet, og
utholdenhet". Ikke uventet var også målet å skape
interesse for det militære, og oppmuntre ungdommen til å
utdanne seg til offiserer.
Selv om Roger hadde de fysiske
forutsetningene for å lykkes i det militære, mistet han etter
hvert interessen for CCF. Bla. fordi han kom på kant med de
andre ungdommene (en gang ble han banket opp). Han leverte inn
militæruniformen han hadde fått utlevert med begrunnelsen at
han var militærnekter. Dette skapte stor oppstandelse
på Cambridgeshire
High School for Boys. Noe framtidig Pink Floyd gitarist og
medelev - Tim Renwick, husker godt.: "I was a couple of
years younger than Roger, but everyone in the school heard about
it."
I ungdommen var Roger i likhet
med de andre i kameratgjengen, opptatt av musikk. Allerede fra han var 12 år
gammel gikk han på jazzklubber, bla. på den lokale Corn
Exchange. I 14 års alderen hørte han
på Dixieland jazz, og blues artister som
Bessie Smith. I motsetning til foreldrene til Syd
Barrett, Bob Klose og David Gilmour var ikke moren til Roger
like positiv til guttens musikalske interesse. Hun hadde ikke
interesse for musikk, og hevdet selv at hun var tonedøv.
Interessen hennes gikk heller i retning av politikk. Roger Waters:
"I certainly didn't feel encouraged in music either at home
or at school."
Sin første gitar fikk Roger fra en onkel, og
like etter tok han gitartimer hos en lokal, kvinnelige
gitarlærer. Men han var ikke på mange øvingene før han fant
ut at han ikke ønsket å gå der mer -fingrene verket når han prøvde å spille, og
han syntes det hele ble
for vanskelig.
Som 15 åring ble Roger
engasjert i
nedrustningsbevegelsen. Og like etter ble han leder av en lokal YCND
(Youth
Campaign for Nuclear Disarmament) forening. Det var gjennom arbeidet her at Roger ble kjent med
den et år eldre Judy Trim, som
også var medlem av YCND. Judy som var datter av en forsker fra
Cambridge, ble med tiden en kjent pottemaker.
Innen sitt fag skapte hun seg et navn, uavhengig av Roger.
Judy var jenta
som 'alle'guttene ønsket å være sammen med, ifølge Storm
Thorgerson: "We were all after Judy." Visstnok
omtalte Roger og Judy hverandre som 'Rog' og Ju-Ju'.
Judy Trim
Roger var også
engasjert i politikk, der han i likhet med sin mor hadde sympati
med venstresiden i britisk politikk. Waters hadde også interesse
for motorsykler, og han kjøpte seg en lenge før de andre i
kameratgjengen hadde mulighet til det.
Da Roger var 17 år fikk han
og noen kamerater en ide om at de skulle ut og oppleve verden.
Som transportmiddel valgte de bilen til Rogers mamma, Mary. Den
første turen gikk helt til Istanbul i Tyrkia. På veien
besøkte de land som Frankrike, Italia og Hellas. Det gikk 3
måneder før de var tilbake i Cambridge.
I 2004 ga Roger Waters ut
singelen "Leaving Beirut",
der teksten er en beskrivelse av denne turen :"When I was
17 my mother, bless her heart, fulfilled my summer dream. She
handed me the keys to the car. We motored down to Paris, fuelled
with Dexedrine and booze. Got bust in Antibes by the cops. And
fleeced in Naples by the wops. But everyone was kind to us, we
were the English dudes. Our dads had helped them win the
war."
Like etterpå var Roger og 4
kamerater på reisefot igjen, denne gang til Midtøsten. De
hadde fått tak i en gammel ambulanse, som gikk under navnet
Brutus. Med seg på turen hadde Waters sin gamle Hofner
gitar. Selv om utferdstrangen var stor, var det ingen av
de 5 som hadde større kunnskap om bilmotorer. Og da de kom til
Beirut kollapset motoren fordi det ikke var kjøleveske på
tanken. Etter dette valgte ungdommene å skille lag, og
fortsette reisen hver for seg. Roger valgte da å dra hjem til
England. Men med lite penger igjen måtte han haike for å komme
seg hjem. På veien kom han i kontakt med flere hyggelige
arabere som ønsket å hjelpe den unge engelskmannen.
Fra "Leaving
Beirut": "So we left Beirut, Willa and I. He
headed East to Baghdad and the rest of it. I set out North. I
walked the five or six miles to the last of the street lamps.
And hunkered in the curb side dusk. Holding out my thumb. In no
great hope at the ramshackle procession of home bound traffic.
Success! An ancient Mercedes 'dolmus ' The ubiquitous, Arab,
shared taxi drew up. I turned out my pockets and shrugged at the
driver, " J'ai pas de l'argent "
Denne 'Willa' i teksten var Andrew
Rawlinson som var følgesvenn for Waters både på turen
til Istanbul og Beirut.
Oppholdet i Beirut bidro til
at Waters fikk en større forståelse/sympati for araberne, og
deres konflikt med Israel og Vesten: "Are these the people
that we should bomb?"
Sommeren 1962 fikk Waters seg
jobb på et arkitektkontor i Swavesey - et sted som ligger like i
nærheten av Cambridge, slik at han fikk
erfaring med faget før han gikk i gang med det 7 årige
arkitektstudiet. Før dette hadde han vært
inne på tanken om å studere til maskiningeniør på
Universitetet i Manchester.
Semptember samme år
begynte han på Regent Street Polytechnic i London (i nærheten av Oxford
Circus) - eller 'The
Poly' som skolen ble kalt. Med seg til London hadde Roger
gitaren sin, en gitar som hadde inskripsjonen "I
believe to my soul" påskrevet, etter en låt av
Ray Charles. Roger Waters: "I
used letrocet letters (bokstaver man kan lime på) to write on my guitar 'I Believe to my
Soul', because I loved that song by Ray Charles.
"
Roger
flyttet inn i en leilighet i et slitent strøk i nærheten av
King's Road i Chelsea sammen med flere andre studenter. Det var
ikke varmt vann i springen, så han måtte dusje på et offentlig
bad like ved.
I tillegg til arkitektur fikk Roger,
Nick, og Richard undervisning i kunst, grafikk og teknologi for
å få en bredere kunnskap, noe de opplevde som spennende. Det
ble også starten på en livslang interesse for teknologi og
visuelle effekter, som Pink Floyd gjennom årene ble eksponent
for på albumcover og sceneoppsetninger.
På denne tid gikk Roger til
innkjøp av en spansk gitar, som han tok med seg til Spanish
Guitar centre for å lære seg å spille.
Roger
Waters
Ikke lenge etter at Waters
begynte ved
'The
Poly' ble han endel av
musikkmiljøet ved skolen. Høsten 1963 slo han seg sammen
medstudentene Clive Metcalfe,
Keith
Noble, Sheilagh Noble (Keiths
søster), og Nick Mason, og dannet et hobbyband som de kalte Sigma. I
forkant av dette hadde Waters og Keith Noble spilt litt sammen
under navnet Tailboard Two.
Det hadde startet med at
Metcalfe og K. Noble hengte opp en lapp på skolens oppslagstavle
der de søkte etter folk som var interessert i å starte band: "Anyone want to start a group?" Noble og Metcalfe hadde
allerede spilt sammen en stund, der de pleide å opptre på en
bar i Picadilly, med coverversjoner av Beatles
og Peter, Paul & Mary. De hadde
nettopp ankommet 'The Poly' som studenter, og var interessert i
å prøve noe annet enn å opptre som duo.
Clive
Metcalfe og Keith Noble startet det som senere kom til å bli
kjent som Pink Floyd.
Metcalfe og Noble stilte seg
opp i studentenes fellesrom og ventet på at de som var
interessert skulle dukke opp. Og Nick og Roger var altså blant
de som ønsket å spille i band.
Nick Mason hadde kun spilt med
et band i ungdomsårene. Og på den tiden han begynte på
'The Poly' var ikke musikk det han tenkte mest på. Etter at han
fikk førerkort var det kun bil som stod i hodet på ham.
Nick Mason: "Any teenage aspirations in that area had been
overshadowed by the arrival of my driving licence."
Interessen for bil hadde han fått fra faren
Bill Mason som samlet på veteranbiler, i tillegg til at
han kjørte billøp. Nick var heller ikke så opptatt av
arkitektur. Han så mer på det som en passende ting å gjøre
for å 'tjene penger til livets opphold'.
Nick Mason
Nicholas Berkeley Mason ble
født i Edgebaston, som ligger sørvest for Birmingham i
Midt-England. Moren het Sally.
Faren Bill het egentlig Rowland Hill
Berkeley Mason. Senere fikk Nick tre søstre i Sarah,
Melanie og Serena.
På den tiden jobbet faren som tillitsvalgt for kinografene. I
tillegg var han medlem av kommunistpartiet. Han var også
involvert i Mason familiens ingeniørfirma.
Faren som opprinnelig kom fra
Kings Norton i Birmingham, var etterkommer av
Sir Rowland Hill - mannen
som reformerte det britiske postvesenet på 1800-tallet, og som
innførte bruken av frimerker på brev og pakker.
Da Nick var 2
år i 1947, fikk faren tilbud om en godt betalt jobb som
dokumentarfilm regissør for Shell Film
Unit i London - et selskap som har spesialisert seg på
å lage dokumentarer om teknologi/motorer m.m.
Som et uttrykk for hans interesse for biler fikk faren Bill
æren av å lage en TV dokumentar om det franske billøpet
Le Mans i 1952. I 1949 laget han en dokumentar kalt
"Grand Prix" som omhandlet racerbiler.
Faren
tok med seg familien og flyttet inn i Downshire Hill i Hampstead
Garden suburb, som ligger i Nord-London. Huset de flyttet inn i
var av det staselige slaget, med eget svømmebasseng i hagen. At
Nick som tenåring fikk en Aston Martin (Ulster, 1935) sportsbil
i gave av faren, var også et uttrykk for at familien var blitt velstående.
I barndommen pleide Nick å bli med faren på Vintage
Sports Car Club. Nick ble også inspirert av
faren til å like musikk. Ikke fordi faren egentlig
var så interessert i musikk, men han hadde en teknisk
innteresse for studioteknikk, høytalere, lydeffekter, og musikk
som egnet seg å bruke i filmene han produserte. Moren spilte
piano - et instrument Nick også prøvde seg på uten å lykkes.
Heller ikke fiolin fikk han taket på, selv etter flere timer
med undervisning.
Som 12 åring i 1957 fikk han
øynene opp for rockemusikk, gjennom artister som Bill Haley,
Tommy Steele og
Elvis Presley, og radiokanalen Radio Luxembourg. Året
etter gikk han til innkjøp av sitt første album: "Rock'n roll" med Elvis Presley.
Noen år etter det igjen
startet Nick et band sammen med noen kamerater som bodde i
området. At ingen av dem kunne å spille på et instrument var
ikke noe problem, ettersom de heller ikke hadde noen instrument
å spille på. Nick Mason: "The fact that none of us knew
how to play was only a minor setback, since we didn't have any
instruments."
Nick endte opp som
trommeslager fordi han hadde fått noen stålbørster fra en
journalist kollega av faren, som egnet seg godt som
trommestikker. Etter å ha mislyktes som pianist og fiolonist
tenkte Nick at trommer ville være mer passende for ham. Hans første trommesett ble kjøpt hos Chas E. Foote
i Denman street i Soho, London. Også en instruksjonsbok ble
kjøpt inn, som en inngangsbillett til trommeverdenen. Sammen
med vennene Michael Kriesty, Tim
Mack, William Gammell og
John Gregory startet han bandet The
Hotrods. Med linken til amerikanske racerbiler er det
ikke utenkelig at det var Nick som kom opp med bandnavnet. Og
etter kun å ha spilt sammen en kort periode gikk bandet 'i
studio' for å spille inn låter som de (ikke) hadde øvd på.
Farens tilgang til innspillingsutstyr gjorde at coverversjoner
av bla. "Peter Gunn" ble
spilt inn på bånd på en Grundig tape recorder. Opptak som
Nick i ettertid ikke er spesielt stolt av. Nick Mason: "Regrettably these tapes still exist."
Hotrods
rakk å gjøre noen studioopptak som Nick Mason (på trommer)
ikke var spesielt stolt av i ettertid.
Skolegang fikk Nick første
på en preparatory school (privat barneskole). Som 11 åring begynte han på
Frensham Heights school i Surrey (sør for London) - en
internatskole som var kjent som frisinnet, og ikke så streng
på reglement. Bla. slapp elevene å gå med skoleuniform. Nick
Mason: "This was the sophisticated life I had been looking
for."
På skolen gikk det både
gutter og jenter, noe som passet Nick bra. Det var mens han gikk
her at han møtte sine første kone Linda
Hutter, som han etter hvert ble
kjæreste med. Det lå en jazzklubb i nærheten av skolen
som Nick besøkte ofte. Og av og til fikk elevene lov til å
spille de nyeste hitsinglene i skolens ballsal.
Frensham
Heights school holder til i en flott bygning i landlige
omgivelser, sør for London.
Da Nick var 14 år tok han opp
trommespillingen igjen, etter noen års pause. Men han ble ikke
med i noe band, og han gikk heller ikke på noe kurs/skole for
å lære seg å bli bedre på instrumentet, noe han angret på i
ettertid.
Nick var elev ved Frensham
Heights school i 5 år, fram til han var 16 år i 1961. I løpet
av den tiden ble han
i følge seg selv kjent som en stor
gjøgler.
Deretter tok han et år med forberedende studier før han
begynte ved Regent Street Polytechnic,
høsten 1962.
Skolen Regent Street Polytechnic
er sentral i historien om Pink Floyd.
Etter at Roger Waters tok seg
bryet med å snakke til Nick, etter å ha gått i samme klasse i
et halvt år, fant de to tonen. Og de ble snart kamerater som
hang sammen på fritiden. Blant tingene de gjorde sammen var å
gå opp og ned Charing Cross Road, på jakt etter gitarer og
trommesett i musikkbutikkene, dra på kino i West End, besøke skobutikker i
Covent Garden, og tilbringe tid sammen i Waters' familiens hus i
Cambridge. Nick bodde fortsatt i foreldrenes hus i Hampstead på
den tiden.
Roger og Nick hadde felles
bakgrunn politisk, der begge hadde foreldre som hadde vært
medlemmer av det britiske kommunistpartiet. Også kjærestene
deres Lindy og Judy delte deres politiske oppfatning. Ved en
anledning deltok både Nick, Roger, Lindy og Judy på en
politisk markering i regi av Campaign for Nuclear Disarmament, i
London.
Selv om Metcalfe, Noble,
Noble, Waters og Mason hadde store ambisjoner for bandet sitt, og de snakket om hva de skulle bruke alle pengene de
kom til å tjene på, kom de aldri lenger enn til opptredener
på fødselsdagsselskaper og private sammenkomster som elever
ved 'The Poly' arrangerte. Nick
Mason: "Birthday parties, end of terms and student hops
were the norm."
Sigma.
Fra venstre: Clive Metcalfe, Sheila Noble, Keith Noble,
Roger
Waters, Nick
Mason, og en ukjent gitarist.
De endret navn til Sigma 6
da bandet ble utvidet med et 6. medlem - pianisten Richard
Wright. Med årene kom Wright til å ha avgjørende betydning
for lydbildet til Pink Floyd. Både pga.
sine evner som tangentmann, og som låtskriver.
Richard
Wright
Wright var født i London,
og vokste opp i Hatch End, Pinner, som ligger litt nordvest for byen.
Her bodde han sammen med sin søster, og foreldrene
Robert og
Daisy. Kjente navn som Elton
John og Simon Le Bon
(Duran
Duran) vokste også opp i det samme området.
Richard
Wright vokste opp i Hatch End, som ligger litt nordvest for
London.
Faren
Robert jobbet som sjefsbiokjemiker på Unigate Dairies. Moren
Daisy var fra Wales.
Skolegang fikk
Richard først på St.
John's preparatory
school (privat barneskole). Da han ble eldre begynte han
på Haberdashers' Aske's School,
som på det tidspunktet lå i Hampstead, London. Før
Richard gikk i gang med universitetsutdanningen jobbet han en
periode som bud for Kodak fabrikken som lå i nærheten av der
han bodde.
I likhet
med Nick var heller ikke Richard fylt med entusiasme over å
begynne på arkitektstudiet. Det var bare noe han gjorde fordi han
følte forventningspress fra omgivelsene. Richard Wright: "Being an architect never really interested me."
Ifølge
ham selv lærte Richard å spille piano før han lærte seg å gå. Han var for det meste selvlært, med hjelp fra moren
Daisy, noe som bidro til at han utviklet en særegen spillestil
på tangentinstrument som kom til å følge ham inn i Pink
Floyd. Som
12 åring ble Richard også fortrolig med gitaren, da han pga.
en brukket fot måtte holde sengen i 2 måneder. Han klimpret på gitaren for å få tiden til å gå.
Allerede i ung alder
var Richard fast bestemt på å gjøre
karriere innen musikk. Så han begynte på Eric
Gilder school of Music,
der han fikk undervisning i komposisjon og musikkteori. I tillegg
til at han lærte å spille på trombone, saksofon og trompet. Musikalsk
ble han inspirert av det som ble spilt på jazzklubben Railway
Tavern i Harrow, og
jazzartister som John
Coltrane, Miles
Davis og Eric
Dolphy. Interesse for
popmusikk fikk han først senere. Richard Wright: "I wasn't into pop music. I was listening to jazz. The music I
first listened to that made me want to be a musician was back in
the days of Coltrane, Miles Davis, and Eric Dolphy."
Richard var en
stilfull herremann som pleide å kle seg i skjorte med snipp,
vest, og bowler hatt. Med langt hår, store øyevipper, og
generelt pene utseende, var han populær blant damene. Som person var
Richard allerede på denne tiden litt forsiktig, og en som ikke
sa så mye. Clive Metcalfe: "Rick Wright was just
incredibly quiet. I don't think I ever really got to know
him." Nick Mason: "My impressions of Rick at college
are of someone quiet, introverted (innadvendt)."
Selv om
Richard ønsket å spille i samme band som Roger Waters, betydde
ikke det at han likte ham som person. Richard Wright: "I
had a personality clash with Roger even at the Regent Street
'Poly'. We would not have chosen to be friends, even at the
time. Being the kind of person he is, Roger would try and rifle
you, try to make you crack."
På den tiden
Richard ble med i Sigma 6 eide han ikke sitt eget keyboard, slik
at han man hele tiden var avhengig av at det var et piano eller
keyboard tilgjengelig om de skulle øve eller optre et sted. Da
Sheilagh Noble etter kort tid sluttet i Sigma 6, ble Richards
kjæreste Juliette
Gale med i
stedet, på vokal. Clive Metcalfe: "Juliette was lovely
and she sang brilliantly." Etter en tid forsvant Juliette
ut av bandet da hun sluttet på 'The Poly', for å begynne på
Universitetet i Brighton.
Mens Nick,
Richard og Roger hadde et avslappet forhold til det å bli med i
band, viste initiativtaker Clive Metcalfe en mer profesjonell
holdning. Han var dyktig på gitar, og var den som hadde
ambisjoner på vegne av Sigma 6. Nick Mason: "I'm sure
that Clive was the original motivator for the band. He could
actually play the guitar a bit. The rest of us were all
recruited in the most causal 'Yeah, I used to pla a bit' way
rather than through any burning ambition."
Mot slutten av
året ble Metcalfes kamerat Ken Chapman hyret inn som låtskriver og
manager. I tillegg til låtene Chapman skrev, spilte de coverlåter med det populære bandet The
Searchers, og R&B legenden Bo
Diddley. Bandets første øvinger
foregikk i kjelleren på 'The Poly'. Nick Mason: "We rehearsed in a tearoom in the basement of 'Poly', and
along songs suitable for student parties such as 'I'm
a crawling king snake' (John
Lee Hooker) and numbers by The
Searchers, we also worked on songs written by one of Clive
Metcalfe's friends, a fellow student called Ken Chapman."
Chapman ordnet
med audition for Sigma 6, der de fikk sjansen til å vise seg
fram for Gerry
Bron som
jobbet for et plateselskap. Men Bron ble ikke imponert av det
Waters og co. hadde å by på.
Våren 1964
endret de stadig vekk navn på bandet, der de presenterte seg
under navn som Abdabs,Screaming
Abdabs, og Meggadeaths. Roger Waters:
"It wasn't
serious, we didn't play anywhere. We had lot of names.
Meggadeaths was a great one"
På
denne tiden ble de avbildet i 'The Polys' studentmagasin, der
det også ble gjort et intervju med bandet. Her forklarte Roger
og Clive hvorfor de foretrakk å spille rhythm & blues.
Roger: "It is easier to express yourself rhythmically in
Blues-style. It doesn't need practice, just basic
understanding." Clive: "I prefer to play it because
it is musically more interesting."
The
Abdabs, slik de ble avbildet i studentavisen på 'The
Poly'.
Fra
venstre: Nick Mason, Roger Waters, Keith Noble og Clive
Metcalfe.
Richard
Wright var medlem av bandet på denne tiden, men er
ikke med på bildet.
Etter å nesten ha fullført
et år ved Regent Street Polytechnic
fant Richard ut at arkitekstudiet ikke var noe for ham. Så han
sluttet på skolen. I stedet tok han seg en tur til Hellas, før
han kom tilbake til London etter å ha vært borte noen
uker.
I London fikk han jobb som
dekoratør/interiørdesigner. Richard Wright: "I gave up
in boredom. So I started going abroad to places like Greece, and
then came home to earn a bit of money." Men Richard ble lei
av disse jobbene, så han valgte å ta opp skolegang
igjen, denne gang ved London's Royal
College of Music.
Heller ikke Nick og Roger fant
seg til rette på arkitekstudiet. Waters kom bla. i klammeri med
flere av lærerne på skolen, noe som ga ham flashback til tiden
på Cambridge
County School for boys. Et hederlig unntak var Mike
Leonard som i
tillegg til å være lærer, også var engasjert i moderne
musikk, slik som avant-garde. Han spilte også piano. Det som
gjorde Leonard ekstra interessant for Roger og Nick var
at han i likhet med de var opptatt av lyseffekter, og å
eksperimentere med bruken av lysbilder. Han bygde også innretninger av
glass og pleksiglass som lyset ble kjørt gjennom, noe som bidro
til å skape et psykedelisk preg. Dette var noe Waters og co.
senere kom til å benytte seg av når de opptrådte som Pink
Floyd.
Nick Mason:
"The most important starting point for the light show was
Mike Leonard and the Hornsey
college of art.
That was the idea that the music could be improvised, and the
lighting could be improvised to go with it. And that definitely
was an influence."
I 1967 ble
det laget en dokumentar på BBC TV kalt "Tomorrow's
World" der
Leonards ideer og maskiner ble presentert. Tilstede var også
Pink Floyd, som framførte en ukjent instrumentallåt i
programmet.
Mike
Leonard presenterte lysmaskinen sin, og lyseffektene han skapte
med den, på BBC TV.
Leonard hadde
nettopp gått til innkjøp av et stort hus i Stanhope
Gardens, Highgate, der han drev på med hobbyen sin. Roger,
Richard og Nick flyttet etter hvert inn her - i september 1963, for å kunne holde
på med denne hobbyen, og fordi huset egnet seg som
øvingslokale for Abdabs. Leonard bodde i 2. etasje, mens Roger,
Richard og Nick bodde i 1. etasje, der de også øvde. Å sove i
samme rom som øvingslokalet bød på noen praktiske problemer
når de skulle sove. Nick Mason: "This made any study very
difficult and sleep almost out of the question since it was also
Roger's and my bedroom."
Leonard hadde
egentlig tenkt å bruke loftsetasjen som øvingslokale. Men pga.
de bratte trappene orket ikke ungdommene i 1. etasje å bære
opp instrumentene sine.
Rett som
det var fikk Leonard klager fra naboene som irriterte seg over
støy. Han fikk også politiet på døra flere ganger, i tillegg til
at det ble tatt ut stevning mot ham pga. bråket.
Mike
Leonard og hans assistent Roger Waters, der de sammen eksperimenterte med
lyseffekter.
Sommeren 1964
kom David Gilmours barndomskamerat
Bob Klose til
London for å studere. Klose var også en venn av Waters. Klose var en respektert gitarist i
Cambridge, med bakgrunn fra bandet Blues
Anonymous.
Waters ønsket derfor å ha ham med i Abdabs. Og like etter (i
september) var
Klose med i bandet, i tillegg til at han flyttet inn hos Mike
Leonard, sammen med Nick, Richard og Roger.
Roger Waters: "With the advent of Bob Klose we actually had someone who
could play an instrument."
Nick Mason: "With Bob we felt musically more confident."
Bob
Klose i 1964.
To som ikke
var like glad for utvidelsen av bandet med nok en gitarist, var
initiativtakerne - Clive Metcalfe og Keith Noble.
Metcalfe syntes Klose var oppskrytt som gitarist.
I tillegg
hadde Metcalfe
problemer med å komme overens med Roger Waters.
Han syntes Waters var en bitter mann, og han kom ofte i
klammeri med ham. I tillegg følte Metcalfe seg mobbet av Waters.
Clive Metcalfe: "I struggled with Roger. I found Roger
rather acerbic (bitter), and I was an easy target. I'm afraid he
could make a fool of me rather easily."
I ettertid har
Waters beklaget oppførselen han viste overfor Metcalfe og andre
på denne tiden. Han begrunnet den med at han var usikker og
redd som person, og derfor framstod som agressiv og tøff for å
skjule det.
Metcalfe og
Noble valgte derfor å slutte i Abdabs,
og heller fortsette som duo (igjen). De
prøvde seg også som låtskrivere for andre. I 1964 opplevde
de stor suksess, da de skrev "A
Summer song" for
den britiske folkduoen Chad
& Jeremy.
I USA nådde låta 7. plass på Billboard, i tillegg til at den
ble en stor hit i mange andre land. Bla. i Canada der den også
nådde 7. plass. I årene etter har låta vært å finne på
mange 60-talls samleplater, og blitt covret av artister som
Skeeter Davis
og The
Lettermen.
Metcalfe
jobbet senere både som musiker, gullsmed, lærer på
Sir John Cass School of Art,
og kunstner. Hva Keith Noble gjorde
etterpå er ukjent.
I årene etter ble Metcalfe og
Noble stadig vekk påminnet om hvilken tabbe de hadde gjort da de
valgte å forlate det som kom til å bli megasuksessen Pink
Floyd. Men på den tiden de valgte å forlate bandet følte de
at det var de som tok det rette valget, og at Waters, Wright og
Mason var en gjeng med tapere. Clive Metcalfe: "We thought
you were losers, anyway."
I september 1964 kom den 17 år gamle Roger
Keith (Syd) Barrett til London
for å studere ved Camberwell College of Art.
Han og Waters var barndomsvenner fra Cambridge, da de begge - som
nevnt, hadde
gått på Morley
Memorial Junior School og Cambridgeshire High School for
Boys. Også Bob Klose hadde vært elev ved sistnevnte
skole. Syd hadde truffet Waters på gaten i november 1963, og da han
fortalte at han hadde planer om å begynne på skole i London ble han
invitert til å bli med i bandet til Waters.
Syd
Barrett på øving sammen med Roger Waters, Bob Klose og Richard
Wright i 1964.
Syd flyttet nedover til London
sammen med kameraten David Gale. De
flyttet inn i en leilighet der en Seamus O'Connell bodde fra før. Seamus som i likhet med de to
var fra Cambridge, bodde i leiligheten i Tottenham Court road
sammen med sin mor. Barrett og Gale sov på hver sin madrass på
gulvet, i et rom med lav standard. Bla. var de plaget med
kakerlakker.
Det var derfor ikke så
overraskende at Syd søkte til sine gamle venner Roger og Bob,
og deres bosted i Stanhope
Gardens. Noen måneder senere flyttet han inn her da Richard og
Nick flyttet ut. Richard ønsket å bo sammen med kjæresten
Juliette Gale i egen leilighet, mens Nick syntes det var mer
komfortabelt å bo i foreldrenes hus i Hampstead. Ikke
minst fordi han da fikk mulighet til å gjøre litt lekser,
noe som ifølge ham selv ikke var mulig i huset i Stanhope
Gardens. Nick Mason: "I would have to do some more work,
and studying at Stanhope Gardens was impossible."
Syd likte det
bisarre som preget Leonards hus, med mange eksotiske
instrumenter som lå rundt, en stor mengde bøker og jazzplater,
rustninger som stod langs veggene, og kattene Tunji og McGhee
som bodde der.
Cambridge
i Øst-England har en sentral plass i historien om Pink Floyd.
Roger Keith
Barrett var født 6. januar 1946, som den nest yngste av 5 barn.
De andre søsknene het Alan,
Donald, Ruth,
og Rosemary,
mens foreldrene het Arthur
Max og
Winifred.
Syd ble født i familiens hjem i 60 Glisson Road i Cambridge.
60 Glisson Road i
Cambridge, huset der Syd Barret ble født.
Faren til Syd jobbet med
patologi på på det lokale sykehuset
Addenbrooke. Senere fikk han en stilling innen patologi på
Universitetet i Cambridge. Hans arbeider her regnes som svært
viktig innen patologisk vitenskap. Utenom arbeidstiden var
Arthur Max svært opptatt av naturen, med fuglelivet og planter
som hobby. Bla. hadde han nøkler til Cambridges botaniske have. Han
var også svært opptatt av musikk, og var medlem av Cambridge
Philharmonic Society. I tillegg til dette var han amatørmaler -
en interesse Syd også kom til å ha glede av.
En ung
Syd Barrett.
Da Syd var 3 år gammel
flyttet familien til et 5 roms hus i 183 Hills Road, i
Cambridge. Et sted som bare lå noen minutt unna Roger Waters
barndomshjem i Rock Road. Huset lå også like i nærheten av
Addenbrooke hospital.
183 Hills Road, i
Cambridge. Og området
av Cambridge
der Syd og Roger vokste opp like i nærheten av
hverandre.
Allerede som liten ble Syd interessert i musikk, noe som i neste
omgang bidro til at han utviklet en interesse for kunst. På
lørdager fikk han undervisning i kunst på Homerton College.
Selv om verken han, Roger Waters eller
David Gilmour har noen minner om det, var det her de første gang traff
hverandre - da de alle tre tilbrakte lørdagene her da de var
små.
Da Syd var 7
år gammel vant han og søsteren Rosemary en premie i en
musikkonkurranse, da de spilte på piano sammen.
Som 11
åring prøvde han seg på en ukulele (et strenginstrument), som
han hadde kjøpt i en bruktbutikk. Syd Barrett: "I'm not
quite sure why, it just seemed a good idea at the
time. I picked it up in a second-hand shop and plunked away
quite happily for about six months."
På samme tid
ble Syds eldre bror Alan med i et skiffle rockband - som
saksofonist.
Som 12 åring
fikk Syd sin første skikkelige gitar - en akustisk #12
Hofner, som han overtalte moren til å kjøpe til ham.
Til den koblet han en selvkonstruert gitarforsterker.
Da de eldre
søsknene etter hvert flyttet ut av barndomshjemmet, valgte
moren til Syd å leie ut de ledige rommene til leieboere. Bla. bodde en framtidig
japansk statsminister der en periode.
På
barnerommet sitt hadde Syd en stor samling med modellbiler, og
modellfly. Mens veggene var dekket med maleri. Senere ble disse
tingene byttet ut med
dodekaeder (polygon med 12 flater) som Syd hadde laget
selv.
Som 14 åring i 1962 tok
Barrett kallenavnet Syd etter en
jazzbassist fra hjembyen Cambridge som het Sid Barrett.
Vennene pleide å kalle ham Sid, men selv ønsket han å bli
omtalt som Syd, for ikke å bli forvekslet med jazzbassisten.
Dette kallenavnet kom til å følge ham i alle år etter, også
da han valgte å gå tilbake til sitt opprinnelige navn, Roger -
etter at musikkarrieren var over på starten av 70-tallet.
Han kalte seg også 'Syd the
Beat' - inspirert av
amerikanske forfattere på 50-tallet, som ble omtalt som¨'The
Beat Generation'. Slik som William
S. Burroughs, Jack Kerouac,
og Allen Ginsberg. Åndelig
og seksuell
frigjøring,
homofil
frigjøring,
kvinnefrigjøring,
svart
frigjøring,
var noen av sakene disse forfatterne var opptatt av, og som
Barrett og andre britiske ungdommer på 50- og 60-tallet lot seg
inspirere av. Også i klesveien viste Syd sin påvirkning fra
disse.
I Barrett familiens hus pleide
ungdommene å møtes søndag kveld for å høre på Radio
Luxembourg, spille gitar, og for å høre på de siste amerikanske
singlene
som de kjøpte fra amerikanske soldater stasjonert i
East-Anglia. Blant de
som pleide å være der var Geoff Mottlow,
John Gordon og
Clive Welham. Sammen
med Geoff Mott ble Syd i 1962 med i sitt første band, kalt
Geoff Mott & the Mottoes. Geoff sang, mens Syd spilte
gitar. De andre medlemmene av bandet var
Nobby Clark (gitar), Tony Sainty
(bass) og Clive Welham (trommer).
Geoff Mott: "Syd wasn't
a bad rhythm guitarist. It was nice to hear someone who could
play as opposed to thumping around."
På repertoaret hadde de
R&B rock, instrumentallåter med The
Shadows, og hits med Buddy Holly, Chuck Berry, og Eddie
Cochran. Syd Barrett: "We did a
lot of work at private parties. And some of out material was
original, but mostly we stuck to Shadows' instrumentals and a
few American songs."
11. mars 1962 opptrådte de på en
dansetilstelning, der inntektene gikk til Campaign
for Nuclear Disarmament - foreningen som Roger Waters var leder
for. Det var også Waters som laget plakaten som ble satt opp
rundt om for å annonsere at
Geoff Mott & the Mottoes skulle opptre. Denne konserten var
muligens den eneste bandet gjorde sammen. Waters
var en bekjent av Mottlow, da de begge spilte på 'Countys'
rugbylag.
I tillegg til at de var
kamerater, hadde Waters og Barrett samme poltiske
ståsted.
Fra Syd var 15 til slutten av
tenårene var han kjæreste med Libby
(Elizabeth)
Gausden. Før dette hadde Syd vært sammen en tysk jente
ved navn Verena Frances. Syd ble
forelsket i Libby pga. hennes humoristiske vesen.
Syd
Barrett med kjæresten Libby
Gausden.
11. desember 1961 - da Syd var
15 år gammel, døde faren av kreft. Og ifølge venner av Syd var
dette en hendelse som gikk veldig hardt innpå ham, og som på
mange måter ble starten på hans mentale problemer, som kom mer
til syne senere i livet.
David Gilmour: "In my
opinion, it's a family situation that's at the root of it all.
Syd's father's death affected him very heavily and his mother
always pampered (skjemte bort) him - made him out to be a genius of
sorts."
Faren hadde vært syk i lengre
tid, med store smerter. Så på mange måter var det en lettelse
for familien at han fikk slippe å lide lenger. Libby Gausden: "His father had been ill for a long time. He had cancer and
it was very painful, and I think it was almost a great relief to
the children as he was suffering so much before he died."
Underveis i sykeleiet skrev
Syd på en dagbok der han på en utfyllende måte uttrykte sine følelser for den
døende faren. Akkurat den dagen faren døde klarte Syd
bare å skrive ned fire ord: "Poor Dad died today."
Syds mor oppmuntret ham til å drive med musikk - i et forsøk
på å få ham til å fokusere på noe annet enn farens død.
Hun åpnet huset for Syd og hans band, slik at Geoff
Mott & the Mottos kunne øve
hjemme hos Barrett. Huset ble også et møtested for
musikkinteressert ungdom generelt, og til tider kunne det være
opptil 30 mennesker der, som hørte på musikk, spilte gitar, og
røykte joint. På søndager pleide de å arrangere mindre konserter
her.
Etter at faren døde endret
Syd væremåte overfor moren, der han forsøkte å dominere
henne, og
spille rollen som 'far i huset'. Noe de som var på besøk bet
seg merke i. Hans andre søsken hadde
flyttet ut på denne tiden.
Syd
Barrett som 15 åring i 1961.
Skolegang fikk Barrett på Morley
Memorial Junior School og Cambridgeshire
High School for Boys (skoler der også Roger Waters var elev). I 1962
ble Syd tildelt en skoleplass på Cambridge College of Arts and
Technology. Moren til Syd jobbet her, og bidro på sin
måte til at han kom inn på skolen. Også
David Gilmour var elev ved skolen, der han studerte moderne
språk.
I 1962, da Syd
var 16 år, var R&B det som interesserte ham mest. Men da
The Beatles, og senere
The Rolling Stones
dukket opp, var Syd blant
de første i vennegjengen til å oppdage den nye musikken. Singelen
"Love me
Do"
og albumet
"Please Please
Me"
med Beatles ble en
voldsom inspirasjon for ham. Ikke minst fordi det viste at et
lokalt engelsk band kunne skape musikk som var like bra som den
som kom fra Amerika, og oppnå suksess. Syd Barrett: "The
Beatles were English, nearer to home, more like us."
På denne tiden gjorde The
Rolling Stones en konsert i Whittlesey, som ligger i nærheten
av Cambridge. Tilstede var Syd og kjæresten Libby. Etter
konserten kom sanger Mick Jagger
bort til dem for å fortelle at han hadde lagt merke til Syd i
folkemengden. Jagger syntes Syd lignet på en ung utgave av Bill
Wyman - like tynn, og med det samme mørke håret.
Barrett og
Waters var gode venner på fritiden, der de sammen
gjorde de tingene som ungdom gjerne gjør. Som å drikke
alkohol, kjøre motorsykler og flørte med jenter. Roger
Waters: "Syd
and I went through our most formative years together, riding on
my motorbike, getting drunk, doing a little dope, flirting with
girls, all that basic stuff."
En gang dro de
to ned til London for dra på konsert med artister som Helen
Shapiro,
Gene Vincent,
og The Rolling Stones. Vincents alkoholiserte og rølpete preg
gjorde inntrykk på de to, som et uttrykk for at man ikke
trengte å være polert og pen for å hevde seg som musiker.
Tapet av sine fedre kan ha
vært en fellesnevner som førte til at Syd og Roger utviklet et
vennskap. I tillegg til interessen for musikk.
Syd Barrett
Barrett sluttet i Geoff Mott
& the Mottoes på den tiden han begynte på Cambridge
College - sommeren 1962, og ble ikke med i noe nytt band før han avsluttet
skolegang her i 1964.
På første skoledag
på Cambridge College of Arts and
Technology troppet Syd opp med gitaren sin - ikledd dongeri, mens
de andre elevene kom i mer passende dresser. Noe som gjorde
inntrykk på de andre. Denne gitaren klimpret han på når det
måtte passe, og gjerne i vinduet på klasserommet. Det var
også på denne tiden han begynte å røyke narkotiske stoffer,
slik som cannabis - noe som ikke var vanlig i Cambridge. Libby
Gausden: "Syd loved hid cannabis."
Storm
Thorgerson: "1963
brought dope and rock.
Syd was one of the first to get into The Beatles and the Stones.
Syd was a bright, extrovert kid. Smoked dope, pulled chicks -
the usual thing. He had no problems on the surface. He was no
introvert as far as I could see then."
Sommeren 1963
dro Syd ned til London for å delta på opptaksprøver til
Camberwell School of Art. Egentlig ønsket han å begynne på
Chelsea Art School,
men her kom han ikke inn. Samme sommer hadde han og kompisen Anthony
Stern en
kunstutstilling i Milton (like nord for Cambridge), i etasjen
over en pub. Dessverre klarte de ikke å selge noen av
kunstverkene sine. Til det var de for abstrakte og
surrealistiske.
Syd begynte allerede på denne
tiden å interesse seg for bruken av lys og lysbilder. Det
hadde startet med at kunstneren Reg
Gadney som jobbet på King's
College viste Syd og kameraten John
Gordon hvordan de kunne lage en lysboks, og prosjektere
bilder på veggen. Dette ble videreført av de to da Gordon
flyttet inn i egen leilighet. Her hadde de det moro med å
prosjektere bilder på husveggen på den andre siden av gaten.
Sommeren 1964 ble Syd med i Hollerin'
Blues, et band som spesialiserte seg på
Bo
Diddley låter. Men heller ikke de holdt det gående så
lenge før de ble oppløst. Kun 3 konserter i juli 1964 rakk de
å gjøre sammen.
I ettertid har Bo Diddley
gjerne vært synonymt med Syd Barretts musikalske interesse på denne
tiden. Men han hørte også på Eddie Cochran,
Chuck Berry og Bill
Haley, i tillegg til Stones og Beatles.
John Gordon: "Everyone now talks about him liking Bo
Diddley, but he was into much broader stuff than that."
Syd var veldig kreativ, og han kom
stadig opp
med ideer til nye låter. Disse ble skrevet ned i noteboken
hans, som han kalte "Roger's songs".
Denne pleide han å ha med seg overalt. Etter en Bob
Dylan konsert på den tiden skrev han en hyllestlåt
kalt "Bob Dylan Blues".
Denne ble først ble gjort tilgjengelig på CD i 2001.
På plass
i London høsten 1964, ble Syd raskt lagt merke til av sine medelever og
lærere for sin entusiastiske og særegne væremåte. Selv om
den første tiden i London var spennende, savnet Syd hjembyen og
musikkmiljøet der, så han var stadig vekk hjemom for å treffe
gamle kjente. Våren 1965 ble Syd med i en ny utgave av Hollerin
Blues, kalt Those Without.
Parallelt med at han var engasjert i musikkprosjektene til
Waters og co. i London. Han spilte med Those Without i helgene og i
feriene, men mest sannsynlig rakk
han ikke å gjøre mer enn 2 opptredener før ha ga seg i
bandet. En coverversjon av The Kinks'
store hit "You really got me" var
den Syd best likte å framføre mens han var med i Those
Without.
Syd
som vokalist i bandet Those Without.
Med Metcalfe
og Noble ute av Abdabs, og Richard Wright på utenlandsreise,
tok historien om (det som skulle ende opp som) Pink Floyd en ny
vending. Nick
Mason, Roger Waters og Bob Klose valgte da å starte opp et nytt band sammen med Syd
Barrett og huseier Mike Leonard - kalt
The Spectrum Five.
Leonard's Lodgers
var også et navn de kunne finne på å presentere seg selv
under.
Med Barrett og Waters i samme band oppstod et
praktisk problem, ettersom de begge spilte bassgitar på den
tiden. Syd hadde spilt en Hofner bassgitar i noen år, men
valgte å gå til anskaffelse av en gitar da han ble med i The
Spectrum Five. Syd Barrett: "I had to buy another guitar because
Roger played bass, a Rickenbacker, and we didn't want a group
with two bass players."
I
den første tiden hjalp Richard til med å stemme bassgitaren
til Roger.
Nick spilte trommer, Klose
spilte gitar, mens Leonard spilte piano.
I tillegg til piano spilte Leonard på et Farfisa Duo elektrisk
orgel, som de fikk overtalt ham til å gå til innkjøp av.
Leonard tok med seg
Spectrum Five til Hornsey College of Art - der han også
underviste, slik at han kunne la musikken fungere som lydkollasj
til lyseksperimentene han gjorde her.
En dag ble
hele 'kontigenten' av utflyttede Cambridge folk invitert opp til
Mason familiens residens i Hampstead. Og det de fikk se av
luksus og fintfolk gjorde inntrykk. Libby Gausden: "It
seemed to us coming from Cambridge that London people had
money."
The Spectrum Five/Leonard's
Lodgers rakk ikke å gjøre seg særlig bemerket utover Stanhope
Gardens og Hornsey College of Art. Foruten opptredener på 2 puber i Highgate, var en
konsert de gjorde på Syd Barretts skole Camberwell School of
art, det eneste de rakk å gjøre før de igjen endret navn og
besetning.
Mike Leonard
hadde ikke noe ønske om å være popstjerne, så da han valgte
å trekke seg, ble han erstattet av Richard Wright som var
tilbake fra Hellas. En annen versjon av historien er at de andre
syntes han var for gammel til å være med i bandet. Ifølge
Nick Mason hendte det at de lurte seg ut på kveldstid for å
opptre, uten å varsle Leonard. Nick Mason: "Mike thought
himself as one of the band. But we didn't, because he was too
old basically. We used to leave the house to play gigs secretly,
without telling him."
Wright var på
denne tiden full av selvtillit etter at en av hans komposisjoner
ble spilt inn av Liverpool trioen
Adam, Mike & Tim.
Låta som het
"You're the reason why"
ble gitt ut på singel (på B-siden), som den første komposisjonen
skrevet av et Pink Floyd medlem. For jobben fikk
Richard 75 pund.
Richard
Wright debuterte på plate allerede i 1964, som låtskriver.
Høsten 1964 ble 21 år gamle Richard
Wright gift med kjæresten Juliette Gale. Sammen fikk de en sønn og
en datter. De to var gift fram til 1982.
Richard
Wright med Juliette
Gale.
The Spectrum
Five hadde ikke hatt noen skikkelig vokalist. Både Barrett og
Klose hadde prøvd seg, men ingen av dem var komfortabel med
jobben. Og ingen av dem hadde (på den tiden) god nok stemme. Så da de skulle igang med et nytt band ønsket de å
hente inn noen som hadde erfaring som vokalist. Syd foreslo sin gamle
bandkollega Geoff Mottlow (sanger i Geoff Mott & the
Mottoes), men han var ikke interessert ettersom han på den
tiden opplevde en viss suksess som sanger i The
Boston Crabs.
Bob Klose kjente imidlertid en annen utflyttet Cambridge beboer
som kunne være aktuell -
Chris Dennis.
Klose og Waters hadde i forkant av dette truffet på ham i en
platebutikk i London West End.
Dennis som var noen år eldre enn Waters og co. hadde sunget med
Cambridge bandet The
Redcaps, og
vært vokalist i Maltas første elektroband,
The Zodiacs.
På tidspunktet han ble spurt var han selv på utkikk etter et
nytt band å opptre med, så han trengte ikke betenkningstid
for å takke ja. Av yrke var
Dennis tekniker i Royal
Air Force
(Det Britiske luftforsvaret). Han var også eier av en Vox
forsterker som han kunne koble mikrofonen sin til, noe som ble
sett på som en stor fordel av de andre, da de hadde begrenset
med penger til å kjøpe slikt utstyr selv.
Bandet
som kom til å bli Pink Floyd, i 1964: Syd Barrett, Bob
Klose, Chris Dennis og Roger Waters.
Den nye
besetningen bestående av
Bob Klose, Richard Wright, Roger Waters, Chris
Dennis og Nick Mason, kalte seg The
Tea Set - etter en teknisk innretning
som arkitekter bruker. Navnet kan
også være inspirert av
øvingslokalet som de hadde i kjelleren på 'The Poly' som
gikk under navnet The Tea room.
Vinteren 1964/1965
gjorde The Tea Set sine første konsert med Chris Dennis som
vokalist i bandet, på en privat tilstelning på et sted kalt High
Pines i Oxshott,
Surrey. Deretter fulgte en opptreden på 'The Poly'. Nick Mason:
"Just as Stanhope Gardens solved our rehearsal problems,
'The Poly' was a ready-made performance facility."
På denne konserten på
Regent Street Polytechnic ('The Poly') var The Tea Set oppvarmingsband for The
Tridents fra
Vest-London. Gitarist i dette bandet var 20 år gamle
Jeff Beck, som
allerede på denne tiden begynte å gjøre seg bemerket for sitt
gitarspill. Året etter ble han med i det legendariske 60-talls
bandet The Yardbirds,
som erstatter for Eric
Clapton.
Chris
Dennis som kun kjente Bob Klose fra før, la merke til et par
ting som han syntes virket merkelig. For det første stusset han
på bandets låtvalg, der de de framførte blues låter med
artister som Slim
Harpo, Lightning
Hopkins, Howlin'
Wolf som folk ikke
hadde hørt før, i stedet for å spille R&B hits som folk
hadde et forhold til. Han skjønte heller ikke hvorfor Syd
Barrett var med i bandet, ettersom han ikke bidro
med noe som helst. Chris Dennis: "With a lot of bands you
find there's someone in the group who's there only because they're a friend, and, at first, I thought Syd was surplus to
requirements (overflødig)."
Dennis la også merke til at
Roger Waters allerede på dette tidspunktet viste evner som
lederfigur i bandet. Chris Dennis: "Roger
was the leader. It was Roger who told me what to sing, and what
songs to learn."
The Tea
Set. Fra venstre: Bob Klose, Richard Wright, Roger Waters, Chris
Dennis og Nick Mason.
I
desember 1964 fikk The Tea Set muligheten til å prøve seg i et
platestudio (Thompson Private
Recording Company i West Hampstead, nordvest London). Det var Richard Wright, gjennom en venn, som
hadde skaffet tilgang til studioet som lå i en kjeller. Selv
var ikke Wright med på innspillingen. Her spilte The
Tea Set inn Syd Barrett komposisjonene "Lucy
Leave" og
"Butterfly",
"I'm a King Bee" - som The
Rolling Stones nettopp hadde hatt suksess med, og
"Double O
Bo"
som bandet hadde
skrevet i fellesskap. Sistnevnte låt ble av bandet omtalt som: "Bo Diddley meets the 007
theme." Syd Barrett var den som sang på låtene. "Lucy
Leave" handler muligens om Barretts forhold til Libby
Gausden, som tok slutt på denne tiden (de fortsatte å være
sammen som venner).
I første omgang
ble låtene spilt inn på en 1/4 kassett beregnet for
spolebåndspillere. Det ble også trykket opp vinylsingler i
begrenset opplag. Båndene og singlene var gode å ha for bandet
når de skulle prøve å selge seg inn hos konsertarrangørene.
Nick Mason: "Many venues demanded these prior to live
auditions."
Ingen
av disse låtene ble senere gitt ut på noen offisiell Tea
Set/Pink Floyd plate, og har med årene havnet
på en eksklusiv liste over ikke-utgitte Pink Floyd låter.
Likefullt har "Lucy
Leave" og "I'm a King Bee" dukket opp på en
rekke bootleg plater, bla. "Games for May".
Foranledningen for dette er at en platesamler på slutten av
80-tallet oppdaget en emidisc som disse to låtene var spilt inn
på.
I januar 1965
gjorde The Tea Set en konsert på Det Britiske Luftforsvarets
base i Uxbridge - ikke langt fra Wrights hjemplass Pinner. Chris
Dennis var stasjonert her, og var den som fikk booket dem inn. Det har i ettertid vært knyttet en viss interesse til
denne konserten, ettersom dette var første gang de brukte Pink
Floyd navnet. Dvs. i første omgang het de
The Pink Floyd Sound. Historien vil ha det til at de
startet konserten som The Tea Set, men at de midtveis i
opptredenen presenterte seg som The Pink Floyd Sound.
Bakgrunnen for
navneforandringen var at et annet band som holdt til i
Nord-London også het The Tea set, og at også de skulle opptre på
flybasen denne kvelden. Nick Mason: "We found that,
extraordinarily, there was another band called The Tea Set
booked to appear."
Det var Syd som kom opp med Pink
Floyd navnet etter å ha
bladd
gjennom platesamlingen sin, og funnet plater med Carolina bluesmusikerne Pink
Anderson og Floyd
Council. Han satte da sammen
fornavnene deres til The Pink Floyd (Sound).
Pink
Anderson og Floyd Council er for mange
mest
kjent
for å ha gitt Syd Barrett
ideen til Pink Floyd navnet.
Noen mener at det
var plata
"Country Blues 1935-1940"
med den amerikanske blues artisten Blind
Boy Fuller som Syd hadde i
samlingen sin, og som ga ham ideen til bandnavnet. På baksiden
av coveret til plata er Pink Anderson og Floyd Council omtalt: "Curley
Weaver and Fred McMullen, Pink
Anderson or Floyd Council
- these were a few amongst the many blues singers that were to
be heard in the rolling hills of the Piedmont, or meandering
with the streams through the wooded valleys."
De andre i bandet fikk
høre om Syds forslag til bandnavn under en øving. Chris Dennis
som var tilstede her, husker at han ikke umidelbart likte
navnet. Chris Dennis: "Pink Floyd. I didn't like it at
first. I got used to it later, but to start with, I didn't think
it rang true."
Nick
Mason: "Although we might have been aware of them (Pink
Anderson, Floyd Council) on some blues imports, the names were
not the ones we were particularly familiar with. It was very
much Syd's idea. And it stuck."
I
ettertid synes Nick at navnevalget var smart, pga dens
'abstrakte' preg og den psykedeliske referansen man kunne legge
i navnet. Noe som passet bra da de litt senere gjorde seg
bemerket med sin psykedelia inspirerte rock, som endel av
Londons undergrunnsscene. Nick Mason: "We were fortunate
that the very abstraction of the combination Pink and Floyd had
a suitable and vaguely (vag) psychedelic suggestiveness
(antydning)."
Waters
var i ettertid glad for at Syd ikke brukte etternavnene til
bluesmusikerne, noe som ville blitt Anderson Council. Ifølge
ham hørtes det ut som navnet på et offentlig kontor: "It
would have sounded like a local authority."
Det kan nevnes at Keith
Noble mener å huske at Waters og co. i en periode også omtalte
seg selv som The Pink Floyd blues band. Og Syds kamerat Richard
Jacobs mener at Syd hadde kommet
opp med navnet så tidlig som i 1963.
På
den tiden de endret navn fra The Tea Set til Pink Floyd sound
sluttet Chris Dennis i bandet. Hovedårsaken til det var at
jobben i Luftforsvaret førte ham til Bahrain. Og innen han var tilbake i England noen år senere var
Pink Floyd etablert som band, med flere plateutgivelser. Men
mest sannsynlig ville han måtte ha sluttet uansett, fordi de
andre i bandet var misfornøyd med hans væremåte. Chris Dennis
var en skøyer som gjerne etterapet Hitler på scenen, og han
presenterte coverlåtene de skulle framføre under helt andre
navn enn de originale. Noe som ikke falt i smak. Chris
Dennis: "They didn't have much sense of humour."
6
år senere hadde Roger Waters tydeligvis endret oppfatning når
det gjaldt det humoristiske i det å gi kjente låter
"tullenavn" når de ble framført live. Bla. ble
klassikeren "Echoes" da presentert som
"Looking through the Knotholes in Granny's wooden leg".
Hvem som hadde gitt ham ideen til denne formen for humor kan det
neppe være tvil om.
Med
Chris Dennis som vokalist i bandet og Bob Klose som gitarist
hadde det vært vanskelig å se hvilken rollle Syd Barrett skulle ha i bandet.
Syd Barrett: "I don't see what I would do in the
band." Men med Dennis' avgang falt brikkene på
plass. Fra januar 1965 ble Syd Barrett dyttet fram som vokalist og
frontfigur i Tea Set/The Pink Floyd Sound.
Dennis
tok med seg lydanlegget sitt når han sluttet i bandet, noe som
gjorde at de måtte låne lydanlegg fra andre når de var ute og
spilte. Det var først høsten 1966 at de fikk penger til å
kjøpe sitt eget anlegg.
The Pink Floyd Sound
i Stanhope gardens i 1965, med Syd Barrett som frontfigur.
Fra
venstre: Richard Wright, Roger Waters,
Nick Mason,
Syd Barett (foran), og Bob Klose (bak).
I
1965 vekslet
de mellom Tea Set og The Pink Floyd Sound som bandnavn når de
opptrådte. Og i ettertid er 'historikerne' uenig om hvilket
navn de brukte når, bla. på konserten de gjorde på
Count Down i Palace Gate,
Kensington, London i februar 1965.
Men
man er stort sett enig om at de presenterte seg som The Pink
Floyd Sound da de opptrådte på "Sommerdans",
på Homerton
College i Cambridge, den 22.
mai 1965.
The Pink Floyd sound
gjorde
ytterligere to konserter på Count Down i 1965, selv om datoene
er ukjent. Ifølge Nick Mason lå rockeklubben i kjelleren under
et hotell, noe som la visse begrensninger på hvor høyt de
kunne spille. Stedet var sparsommelig innredet og uten
atmosfære. Tanken var at bandene som opptrådte der skulle ha
med seg venner og kjente, slik at lokalet ble fylt opp. Dermed
kunne hotellet få inntekter fra salget i baren.
Roger
Waters: "We played from eight til' one in the morning,
with a twenty minute break in the middle. We were paid 15 pound
(150 kroner) for that."
Det var mens de
opptrådte på Count Down at de fikk ideen til å gjøre låtene
lengre ved å legge inn lange soloer med improvisasjoner -
gjerne i titalls minutter, før de gikk over i en ny låt de
hadde skrevet. Rett og slett fordi de ikke hadde nok materiale
til å fylle tiden de hadde til rådighet på scenen.
Nick
Mason: "We played from about nine at night until two in
the morning, with a couple of breaks. Three sets of ninety
minutes each meant we started repeating songs towards the end of
the evening as we ran out of numbers, and alcohol affected the
audience's short term memory. It was also the beginning of a
realisation that songs could be extended with lenghty
solos."
I
mars 1965 gjorde The Pink Floyd sound
en audition for å få lov til å opptre på nattklubben Beat
City. Men det førte ikke til noe engasjement. Og de deltok i en
musikkonkurranse i regi av det populære TV programmet "Ready
steady Go!" (som gikk på
ITV). Men heller ikke her nådde de
opp, ettersom TV produsentene ikke syntes musikken deres egnet
seg i programmet. Nick Mason "Regrettably even the
"Ready Steady Go!" producers found us rather too
radical for the general viewer."
27.
juni prøvde de seg pånytt i en musikkonkurranse, kalt "Beat
Contest",
i regi av musikkbladet Melody
Maker.
Arrangementet fant sted på The
Country Club
i Belsize Park, London. Heller ikke her nådde de opp, da de ble
slått ut i første runde av bandet St
Louis Union
(med Dave
Formula på
keyboard - senere
Magazine, og Visage).
Sommeren
1965 valgte også Bob Klose å slutte i bandet. Han var høyt
respektert, og de andre hadde helst sett at den dyktige
gitaristen fortsatte. Men hans egne, og foreldrenes
forventninger til gode karakterer på skolen gjorde at Klose
måtte ta et valg. Richard Wright: "Bob was a far better
musician than any of us. But I think he had some exam problems
and felt he ought to apply himself to work, whereas the rest of
us weren't so conscientious (samvittighetsfull)."
På
det tidspunktet han sluttet så ikke Klose potensialet The Pink Floyd
Sound hadde
til å bli store. Barretts talent som låtskriver og Waters'
unike evne til å tenke konsept, var på dette tidspunktet ennå
ikke blitt synlig for omgivelsene. Bob Klose: "At the
time, though, it was like, 'Oh, Syd's written a song'. But it
was only later I was able to hear the originality of it."
Det
var også uenighet om det musikalske veivalget mellom Klose og
de andre i bandet.
Selv
om The Pink Floyd Sound mistet en god gitarist i Klose, var hans
avgang positiv på den måten at tvang fram en stilendring i
bandets repertoar. Klose var først og fremst blues
gitarist, og Syds gitarspill var ikke av samme klasse innen den
sjangeren Hans fortrinn var en mer leken stil, og ønske om å
bli inspirert av nye ideer. Bla. hadde han fått øynene opp
for Pete
Townshends (The
Who) måte å
spille gitar på, der han laget mye støy og mange merkelige
lyder. Og da de begynte å framføre Syds låter, førte det
bandets musikalske uttrykk i en annen retning enn hva
coverversjonene av de gamle R&B/blues klassikerne hadde
gjort. Stilendringen
som Syd ledet til ble tatt godt imot av de andre i bandet.
Roger
Waters: "When Klose left, we hadn't anyone who had any
blues knowledge, so we had to start doing something else. Syd
took over on lead guitar, and I'm sure that it was the noises
that Pete Townshend was making then, squeks and feedback, that
influenced Syd. So we started making strange noises instead of
the blues."
Bob
Klose er i ettertid den første til å innrømme at hans avgang
i bandet var stor betydning for at Pink Floyd skulle kunne
utvikle det lydbildet de senere ble kjent for, i stedet for å
stagnere i bluesrocken. Bob Klose: "It needed me to leave
to do that. Youk now, that was quite an important step."
Richard Wright som ikke kjente
Syd så godt fra før var lei av å spille R&B rock, og
syntes Syds inntreden førte til et stilskifte i musikken som
han kunne like. Richard
Wright: It was great when
Syd joined. Before him we'd play the R&B classics, because
that's what a groups were supposed to do then. But I never
liked R&B very much. I was actually more of a jazz fan. With
Syd the direction changes, it became more improvised around the
guitar and keyboards. Roger started playing the bass as a lead
instrument, and I started to introduce more of my classical feel."
Nick Mason: "Even though
we were losing the person we considered our most proficient
musician, it didn't seem like a major setback."
Klose fortsatte å spille
gitar etter at han ga seg i The Pink Floyd Sound, selv om det kun
ble på hobbynivå. I stedet konsentrerte han seg om
yrkesskarrieren sin, der han jobbet som fotograf og grafiker. I 2006 gjorde han
et overraskende comeback i musikkbransjen, da han deltok på
David Gilmours soloalbum "On an
Island".
Nick,
Roger (bak), Syd, Bob og Richard.
Sommeren 1965 tilbrakte Syd
Barrett hjemme i Cambridge sammen med gamle venner. Her hygget
de seg gjerne langs bredden av elven Cam, mens de ruset seg på LSD
- et narkotisk stoff som slo an blant ungdom på den tiden. Som nevnt hadde Syd tidligere røykt endel
cannabis. De pleide også å møtes hjemme hos Syds kamerat
David Gale, da foreldrene hans bodde i Australia på den tiden.
En annen som pleide å komme på besøk var Storm Thorgerson,
mannen som mange år senere kom til å bli verdenskjent da han
laget plateomslag til Pink Floyd albumene "Atom Heart
Mother", "Dark Side of the Moon", og "Wish
You Were Here".
Også David Gilmour prøvde LSD dette
året. David Gilmour: "There were a lot of people
experimenting with it, as a way of finding a greater
consciousness."
Ved en anledning satt Syd i 4
timer i LSD-rus og betraktet en fyrstikkeske, en plomme og en
appelsin, på Gales kjøkken. En annen gang satt han og en
kamerat og ruset seg ved Arts Theatre i Cambridge, med det
resultat at det ene øyet hans virket livløst etterpå.
På denne tiden var LSD
fortsatt tilltatt i Storbritannia, da man ennå ikke visste
hvilke skadevirkninger det hadde.
Nigel
Lesmoir-Gordon filmet Syd en av de første gangene han ruset seg
på LSD,
hjemme
i Cambridge. Med biter av sopp foran øynene og munnen.
Selv om den generelle oppfatningen var en
annen, holdt de andre medlemmene av The Pink Floyd sound seg unna narkotiske stoffer.
En kamerat av Syd ved navn
Paul Charrier ble fordypet i indisk mystikk og Sant
mat sekten, etter å ha lest boken "Yoga
and the Bible" mens han satt på do i LSD rus.. Han
dro like etter til Dehli, og kom tilbake til Cambridge 6 uker
senere med et intenst ønske om å 'omvende' Syd og de andre i
kameratflokken. Bla. ble Syd satt i kontakt med en guru fra Sant
Mat sekten. Selv om Syd ikke ble endel av
bevegelsen, gjorde møtet et sterkt inntrykk på ham, som en av
flere ting som påvirket ham da han i tiden som fulgte skrev
mange av de låtene som Pink Floyd kom til å bli kjent for på
60-tallet.
Sommeren 1965 ble Syd sammen
med Lindsay Korner, etter å ha
blitt introdusert for hverandre gjennom deres felles venn
Po (Aubrey Powell, senere
endel av Hipgnosis sammen med Storm
Thorgerson). Faren til Lindsay var omgangsvenn med Syds far
Arthur Max, mens sistnevnte fortsatt var i live.
Lindsay
Korner
Samme sommer dro Syd og en
gjeng fra Cambridge på ferietur til St Tropez i Frankrike, i en
Land Rover. Målet for turen var å ha det morsomt, og finne
kameraten David Gilmour som de visste var her. David og Syd
hadde gått på skole sammen, men etter at Syd flyttet til
London hadde de mistet litt av kontakten. I den franske
feriebyen fant de tonen igjen, der de i løpet av 14 dager drakk
seg full, spilte på gitarene sine, forsøkte å finne den franske filmdivaen
Brigitte Bardot, og ble
arrestert av fransk politi etter å ha prøvd seg som
gatesangere.
Pga. ferien og lekser som
krevde sitt, gjorde ikke The Pink Floyd Sound noen flere
opptredener før i oktober 1965, 4 måneder etter den forrige.
Nick Mason: "The architectural course required significant
amounts of studying outside the class, and evenings at
home."
Konserten de gjorde var i et
privathus i Great Shelford, i nærheten av Cambridge.
Anledningen var 21 års dagen til rikmannsdøtrene
Libby og
Rosie January, med hennes far og andre rikfolk som
publikum, i tillegg til studentvenner av jentene. Foruten The Pink Floyd Sound opptrådte David
Gilmours band Joker's Wild i
selskapet. Om ikke det var nok stod også en ukjent amerikansk
artist ved navn Paul
Simon på scenen denne kvelden. Han og Art
Garfunkel hadde nettopp spilt inn albumet "Wednesday
Morning, 3 A.M." uten at amerikanerne hadde lagt
merke til det, enda plata inneholdt 60-talls klassikeren "The
Sound of Silence". Simon dro derfor over til England
for å hente inspirasjon til å skrive nye låter. Han
opptrådte også på puber rundt om, noe som brakte ham til
Great Shelford og dette fødselsdagsselskapet. Simon ønsket å
opptre sammen med Joker's Wild, men Willie
Wilson og de andre medlemmene av bandet likte ikke den
lille amerikaneren, og skjønte ikke hvorfor de skulle opptre
med en som spilte akustisk musikk. Willie Wilson: "Nobody
knew who he was, and he was a pain in the arse." De ga
tilslutt etter og lot ham stå på scenen sammen med dem på
"Johnny B. Goode".
Ut fra hva folk som var
tilstede denne kvelden har sagt, tyder det på at Waters og co
presenterte seg som The Tea Set, og ikke The Pink Floyd Sound. John
Davies: "I don't think they called themselves The
Pink Floyd Sound that night. The music was pretty much standard
rock'n roll stuff, and blues stuff."
Nick Mason: "Throughout
the autumn we played on, usually under the name The Tea
Set."
The
Pink
Floyd (Sound) og Paul Simon opptrådte i samme
fødselsdagsselskap, i 1965.
Libby var kjæreste med Storm
Thorgerson på denne tiden, og det var muligens Thorgerson som
sørget for hans venner i The Pink Floyd Sound og Joker's Wild
stilte opp denne kvelden. Storm og Libby ble senere
gift, og de fikk et barn sammen.
The Pink Floyd sound gjorde
ytterligere 5 konserter i 1965. På flere av dem presenterte de
seg som The Tea Set. På konserten de gjorde på Byam
Shaw School of Art stod de inne i et enormt
'fuglebur' og opptrådte, med plastfugler hengende fra taket, og
psykedelia-inspirerte lys rettet mot seg. Igjen fikk de selskap
av Joker's Wid, som også var hyret til denne konserten. For
jobben fikk musikerne 120 kroner hver.
Den siste konserten de gjorde
i 1965, var 31. desember på nyttårsdansen på ungdomssenteret
i Kimbolton i Huntingdon.
Høsten 1965 tok Nick Mason en
pause fra arkitektstudiet for heller å få litt praktisk
erfaring innen faget på et arkitektkontor. Faren til kjæresten
Lindy var arkitekt (Frank Rutter)
med eget kontor. Her fikk Nick sjansen til å jobbe på et
prosjekt kontoret hadde, om å tegne Universitetet i British
Guiana (nå Guyana). Å jobbe her ble en litt ubehagelig a-ha
opplevelse for Nick: "I had completed three years of
architectural training, but had no idea about how to
transform the plans on the drawing board into reality. It was
something of a confidence blow."
Også Roger tok en pause fra
studiet, da han ble holdt tilbake et år, med beskjed fra
ledelsen på Regent Street Polytechnic
om å skaffe seg litt mer praktisk erfaring før han fortsatte.
Dette som en reaksjon fra skolen på Waters' manglende interesse
for faget, og hans oppsetsige væremåte overfor lærere og
medelever. Inntil videre fortsatte Syd og Richard med sine
studier.
Selv om The Pink Floyd sound i
1965 både hadde funnet besetningen og navnet som de kom til å
slå gjennom med, og de var blitt lagt merke til blant endel
studenter i London og Cambridge, var de fortsatt kun et
hobbyband som Nick, Richard, Syd og Roger beskjeftiget seg med
ved siden av studiene. Uten noe større gjennombrudd i
sikte.
1966 ble året som endre på
alt dette for de fire. Dette var også et år som var preget av store
endringer på den internasjonale rockescenen. Superbandet Cream
ga ut albumet "Fresh
Cream" som regnes som en av de første platene innen
hard rock sjangeren (som kom for fullt på 70-tallet). Jimi
Hendrix gjorde ting med gitaren man ikke trodde var
mulig. Og Beatles ga ut psykedelia albumet
"Revolver" inspirert av medlemmenes bruk av
LSD.
Senter for alt det nye som
skjedde innen rocken var London, der mote, kunst, politiske
holdninger og musikk ble fusjonert på en ny og spennende måte.
Mange av de nye ideene innen psykdelisk rock ble presentert på
nattklubbene i London, eller 'undergrunnsklubbene' som de gjerne
ble omtalt som - som endel av den britiske motkulturen (counter
culture). I sentrum for den nye musikk- og kulturbevegelsen stod
The Pink Floyd Sound fram som det toneangivende bandet, sammen
med bla. Soft
Machine og The Deviants.
1966 startet rolig for The
Pink Floyd Sound, med en konsert på The
Goings On Club i Archer Street, London, 9. januar.
11. og
12. mars opptrådte de på Rag Ball,
Concourse Area, på Universitetet i Essex, i Colchester, nordøst
for London. Andre artister som opptrådte denne kvelden var
kjente navn som Swinging Blue Jeans
og Marianne Faithfull. På bakveggen av konsertscenen ble filmopptak gjort
av en student prosjektert. Opptakene var gjort i London sentrum
- filmet fra rullestolen som denne studenten satt i.
Tidlig i 1966 flyttet Syd ut
av Mike Leonards leilighet iStanhope Gardens. I stedet
fulgte han kameraten David Gale til
2 Earlham Street i Covent Garden. Her flyttet han inn i
loftsetasjen sammen med kjæresten Lindsay Korner, som nettopp
hadde kommet ned fra Cambridge for å jobbe som fotomodell.
Huset med lilla frontdør og
psykedelisk grafitti på veggene var eid av
Peter Wynne-Wilson. Syd ble raskt kamerat med
Wynne-Wilson, som på den tiden jobbet som lystekniker på
sceneoppsetningen av "Oliver!"
på The New Theatre. Han
hadde mange av de sammen ideene som Syd og de andre i The Pink
Floyd Sound når det kom til bruken av lys og effekter på
konserter.
I Earlham Street fikk Syd
sjansen til å leve ut 'bohemlivet'. Her spilte han gitar og
skrev mange av låtene The Pink Floyd Sound kom til å presentere i
tiden framover. Han leste bøker som
"Book of Change" (I
Ching) der tekstene var
skrevet for flere tusen år siden - under Han dynastiet. Og han
inntok narkotiske stoffer. På samme tid skrev Syd
"Chapter 24" der både
tittelen og tekstlinjen: "Change returns success
Going and coming without error. Action brings good fortune",
er hentet fra denne boken. "Chapter 24" ble
senere å finne på
"The Piper at the Gates of Dawn".
Peter
Jenner: "The strongest image I always have of Syd
is of him sitting in his flat in Earlham Street with his guitar
and his book of songs which he represented by paintings with
different coloured circles. This constant diet of
hallucinogenics resulted initially in accelerated
creativity."
Loftsleiligheten ble raskt et
yndet møtested for venner av Syd fra Cambridge tiden, og andre.
Her spilte de brettspill, og plater med artister som Mothers
of Invention og The Beatles, i tillegg til at Syd
presenterte sine nyeste komposisjoner for de som var tilstede.
Vendepunktet for bandet kom da
den amerikanske konsertarrangøren Bernard
Stollman lot The Pink Floyd sound opptre på hans
'Giant Mystery Happening' konserter, som ble avholdt på
det nyåpnede musikklubben The Marquee
i Soho, London. The Pink Floyd Sound opptrådte her hele 9
ganger mellom 13. mars og 12. juni - fortrinnsvis på søndager.
Det var ikke plass til mer enn vel 50 mennesker i salen,
likefullt var det av stor betydning at de spilte her. For det
var gjerne bransjefolk, musikkjournalister, og innovative unge
mennesker som var med og 'skape det nye London' i byens
kulturliv, som ble invitert til å komme på disse konsertene.
Konsertene på Marquee ble regnet som toneangivende fordi det her
ble spilt eksperimentell rock som man ikke hadde hørt før. Også David
Bowie (and the Buzz), The Who, og
The Spencer
David group opptrådte på Marquee på denne tiden.
Plakat
som ble laget i forbindelse med The Pink Floyd Sounds konsert
på The Marquee i London.
Opptredenen Pink Floyd gjorde
13. mars varte i hele 3 timer. Og selv om mye av de
presenterte var kjente blueslåter, ble det improvisert på en
måte som imponerte de tilstedeværende. Ikke minst Barretts jamming med gitaren, som ifølge flere av dem som var
tilstede hadde et psykedelisk 'kosmisk' preg. Steve
Stollman (bror til Bruce S.): "Good sounds, good
poetry, a lovely event. I swear the Floyd played for nearly
three hours. Nobody wanted to stop them, as it was so much in
the spirit of what was going on at the time."
Den gode responsen de fikk fra
publikum på de lange improvisasjonene de la inn, gjorde at de ble inspirert til å gjøre
låtene enda lengre, i stedet for kortere. Nick Mason: "They responded so well and so uncritically to the
improvised sections in our set, that we began to concentrate on
extending those, rather than simply running through a sequence
of cover versions."
Ifølge Roger Waters ble
sommeren 1966 et vendepunkt i Pink Floyds karriere. Fra å
spille R&B rock, begynte de nå å eksperimentere med lyder,
og alternativ låtoppbygging.
Roger Waters: "In June or July of 1966; by that time we'd
already started to do the things that we continue to do. Even
though we were still amateur, we stopped playing blues and
started thrashing about making stranger noises and doing
different things."
På den siste konserten The
Pink Floyd Sound gjorde på Marquee den 12. juni, var
Peter Jenner tilstede. På den tiden hadde han et års
pause fra stillingen som lærer på The London
School of Economics, da han var lei av jobben. I stedet ønsket
han å satse på en karriere innen musikkindustrien - som på
denne tiden var i sterk vekst. Sammen med kameraten
John Hopkins, og kompanjongene Joe
Boyd og Ron Atkins hadde han
derfor dannet selskapet DNA. Peter
Jenner: "We wanted DNA to be an avant-garde thing,
avant-garde anything: jazz, folk, classical, pop."
Både
Hopkins og Jenner var fra Cambridge. Boyd var amerikaner som
allerede var involvert i bransjen, som driver av Englands-kontoret til Elektra records, mens
Atkins var musikkjournalist og jazzprodusent.
Et senere bilde av Joe
Boyd
Før dette hadde DNA brukt tid
og penger på bandet AMM som var
kjent for sin improvisasjonsform, med bruk av elektroniske lyder,
noe som ikke var vanlig i 1966. Men til tross for at både
Beatles, The Pink Floyd Sound, og musikkritikerne var nysgjerrige på
dem, ble ikke debutplata noen økonomisk suksess for DNA. DNA var
derfor på utkikk et nytt og mer poporientert band. Peter Jenner:
"Basically, we needed a pop group."
I The Pink Floyd Sound fant
han noe som virket interessant. Peter Jenner: "They were
doing cosmic shit. They weren't doing interesting blues songs,
but it was what they did with them that was interesting."
Og: "Syd had his Binson Echorec and was doing weird things
with feedback. Rick was also producing some strange, long,
shifting chords. Nick was using mallets (klubber). That was the
thing that got me. This was avant-garde! Sold!"
Peter Jenner
Jenner fikk telefonnummeret
til en av gutta i bandet, og dro deretter opp til Highgate der de
fortsatt bodde med Mike Leonard. Da han kom inn, og fikk se
hvordan de hadde innredet huset som kombinert bolig,
øvingslokale, og lab for eksperimentering med lys, ble han ytterligere
nysgjerrig.
Jenner satte seg ned med Roger
Waters for å høre hvilke framtidsplaner The Pink Floyd Sound
hadde. Han fikk da vite at bandet hadde kjøpt en Ford
transit van, slik
at det ble lettere å få med seg utstyret når de var ute og
opptrådte, men at de likevel var usikker på om de kom til å
fortsette sammen som band. I første omgang skulle de dra hvert
til sitt på sommerferie, og etterpå kom de mest sannsynlig til
å konsentrere seg om utdanningen. I 1972 bekreftet Roger Waters
i et intervju at de seriøst hadde vurdert å oppløse bandet,
sommeren 1966.
Da sommeren var over dro Nick
Mason til U.S.A. og New York sammen med kjæresten Lindy, da
hun hadde fått et engasjement hos Martha Graham Dance
Company.
Her fikk Nick et innblikk i musikkscenen i byen. Han kunne også
glede seg over en artikkel i undergrunsavisen
East Village Other som omtalte The Pink Floyd Sound på
en positiv måte - som et band for framtiden. Nick skjønte da at de hadde potensiale til å
bli noe mer enn et lokalt studentband. Etter å ha tilbrakt en
periode i New York, dro de videre til vestkysten der de
tilbrakte tid i San Francisco, uten å merke noe til 'Summer of
love' som året etter kom til å 'treffe' byen.
Også Richards kjæreste
Juliette Gale var i U.S.A. Så Richard valgte å slå seg sammen
Roger og hans venner fra Cambridge, og dra på ferie til de
greske øyer. Roger Waters tok LSD for første gang på denne
ferieturen - på den greske øya Patmos. I intervjuer har Waters
sagt at han har prøvd narkotika kun en gang etter det. De som
var med på turen mente at man allerede her kunne se tendenser
til at Waters hersjet med sin bandkollega - et problem som på
slutten av 70-tallet ble så ille at Wright valgte å forlate
bandet. Judy Trim: "Roger was always putting him down. It
was as if he was using Rick as his punchbag."
Med alle medlemmene av The
Pink Floyd Sound på plass i Highgate i september, fortsatte
Jenner sitt forsøk på å overtale bandet til å skrive
kontrakt med DNA. Og tilslutt fikk Jenner napp da han lovte at
de ville få sin egen manager. Nick Mason: "We saw their
involvement as a significant step for us, giving us the chance
to acquire a number of items, all essential if we were going to
make the transition from amateur to professional: regular, paid
work, a level of credibility and some decent equipment."
Noe av det første Waters fikk
mast seg til var penger til å kjøpe en ny bassgitar,
gitarforsterker, og et stort lydanlegg
- et anlegg som ble stjålet like etter.
Waters har i ettertid uttalt
at de generelt var skeptisk til bransjefolkene i London, da de
ifølge ham gjerne var fra Londons østkant - med et frynsete
rykte, mens de selv var akademiske gutter fra Cambridge. Så
muligens følte de seg mer komfortabel med å samarbeide med
noen som hadde en tilsvarende bakgrunn.
Som manager hentet Jenner inn
kameraten Andrew King som han hadde
gått på skole sammen med, og vært på ferietur til U.S.A.
med. De to hadde også bodd i samme hus en periode i barndommen.
På denne tiden jobbet King som PR-agent hos flyselskapet
British European Airways. På den tiden hadde han noen penger til overs
som han investerte i kameratens selskap.
Andrew King
Selv om verken Jenner eller
King hadde erfaring fra musikkbransjen, hadde de engasjementet,
pengene, og ikke minst kontaktene til viktige folk innen
Londons medieverden. Bla. klarte de å få storavisene The
Financial times og The Sunday Times
til å lage reportasjer om The Pink Floyd Sound. Nick Mason:
"They seemed to have sufficient (tilstrekkelig)
connections to find more, and better, work and to open
negotiations (forhandlinger) with
record companies."
Det første The Pink
Floyd Sound gjorde etter at de underskrev avtalen med DNA var å stille
opp på 8 veldedighetskonserter som ble holdt i foreningslokalet
til kirken All Saints
(church hall) i bohemstrøket Notting
Hill -
mellom
september og november 1966. Der pengene gikk til etableringen
av et magasin
som Jenner og King var involvert i gjennom sitt engasjement i 'The
London Free School' (en anarkistisk
bevegelse/tankesett blant unge i London på den tiden). King som ikke hadde sett Floyd opptre live
ble imponert av det de hadde å presentere. Særlig
lot han seg fascinere av Syd Barrett. Andrew King: "Syd
exuded (utstrålte) a certain magnetism."
Friskolen holdt til i
Notting Hill, et område vest i London som på den tiden var
base for mye av det spennende som skjedde i byens kulturliv.
Husleien var så billig at ungdom hadde råd til å bo her. Også narkotika var billig og tilgjengelig. Nick Mason:
"The whole district of Notting Hill was becoming the most
interesting area in London, mixing cheap rents, multicultural
residents, activities like the London Free School and a thriving
trade (blomstrende handel) in illegal drugs."
Fram til 60-tallet hadde
Notting Hill vært kjent som et område preget av slum, men i
tiårene etter valgte lokale myndigheter å bruke penger på
oppgradere husene. På 2000-tallet var Notting Hill blitt et av de
mest eksklusive områdene i London.
Notting
Hill ligger vest i London.
På konsertene i
All Saints satte
Jenner og King opp en lysrigg som skapte en form for lysshow.
Til å hjelpe seg hadde de et amerikansk ektepar ved navn Joel
og Toni Brown. De hadde erfaring
med bruk av lysshow på konsertarrangement på den amerikanske vestkysten. Lyskastere som Jenner hadde kjøpt på Woolworths ble rettet mot
medlemmene av bandet, noe som skapte store skygger på bakveggen
- på en effektfull måte. Peter Jenner: "The result was
these hugely dramatic shadows behind the band, which I'm sure
everyone thought was brilliant. Of course, it was a complete
fuck-up, and mistake, as all the best things are."
Det ble også hengt opp
merkelige plastfigurer, som skapte et surrealistisk preg.
Etter hvert ble filmopptak prosjektert på bakveggen av scenen,
slik de hadde gjort det på Universitetet i Essex. Til å hjelpe
seg hadde Jenner også amerikaneren Joe Gannon, som
etter dette ble The Pink Floyd Sounds faste lystekniker når de
opptrådte.
På den
første konserten The Pink Floyd Sound gjorde på All Saints
Church Hall den 30. september, var det kun 20
mennesker tilstede. På den neste var det hundre, deretter økte
det til 300, før det mot slutten dukket opp så mange som ville
se Barrett og co. og lysshowet deres at det ikke var plass til alle.
Journalister som var tilstede
på konsertene koblet det 'psykedeliske' lysshowet til bruken av
LSD, da de antok at lysene forsterket den hallusinerende
opplevelsen som det narkotiske stoffet ga.
Syd
og The Pink Floyd Sound på scenen på
All Saints Church Hall
Også den neste opptredenen
The Pink Floyd Sound gjorde - på The Roundhouse
i Camden,
London, 15. oktober, hadde som formål å skaffe penger til
utgivelse av The
London Free Schools nye undergrunnsavis - kalt
IT, eller International Times
som det var en forkortelse for. Ugiverne var inspirert av New
York avisa Village Voice. Ifølge
Barry Miles var formålet med IT å la malere,
musikere og dansere i byer som Paris, Amsterdam, London, og New
York få uttrykke seg gjennom et felles medium. Avisa var også fylt med mer
trivielt stoff, slik som 'veiledende' pris på ulike narkotiske
stoffer, og tips til ulike måter å ha sex på.
Noen mente at IT var det
viktigste som hadde skjedd i britisk historie, innen alternativ
musikk og tenkning.
Undergrunnsavisa
IT ble gitt ut av The London Free School,
en
bevegelse som The Pink Floyd Sound ble endel av.
John Hopkins som hadde vært med å startet DNA, som Pink Floyd
Sound var endel av, var også initiativtaker til opprettelsen av
IT. John Hopkins: "I, along with many other people at the time, felt that information should be free where possible, because the withholding of information is the withholding of power. This idea led to the beginning of the underground press, and the beginning of IT."
Paul McCartney var med og ga økonomisk støtte til avisa i
starten, og han og kjæresten
Jane Asher
var tilstede på konserten på The Roundhouse, utkledd som
arabere. Også andre unge trendy mennesker var
tilstede på det som var den store 'happeningen' i London på
denne tiden. Konserten den 15. oktober gikk under navnet "International Times First All Night Rave".
Nick Mason: "The Jenner-King team supplied us with a link into
London's
incipient (begynnende) underground movement, through Peter's
involvement with the London free school."
Ettersom
The Pink Floyd Sound ble regnet som 'husbandet' til The
London Free School, fikk de æren av å stå øverst på
konsertplakaten, mens psykedelia/progrock bandet
The Soft Machine varmet
opp for Floyd foran de 2000 menneskene som hadde møtt opp.
Peter Jenner: "There was a great feeling that night."
The Soft Machine
ble
i likhet med Pink Floyd en viktig inspirasjonskilde for nye
artister på slutten av 60-tallet/begynnelsen av 70-tallet. De
ble også musikalske følgesvenner med Pink Floyd da de
opptrådte på mange av de samme stedene, og begge representerte
den nye psykedeliske musikkstilen. Senere samarbeidet både Nick
Mason og David Gilmour på plate med Robert
Wyatt fra
bandet.
Soft
Machine slo gjennom på samme tid som The Pink Floyd Sound.
Selv om The
Pink Floyd Sound var knyttet til The London Free School, var
ikke medlemmene av bandet så opptatt av dens idealer, og det
som bevegelsen ellers holdt på med. Nick Mason: "My
impression is that none of the band members was particularly
aware of the significance (betydning) of the movement itself. We
were sympathetic to its aims, but certainly not active
participants."
The Pink Floyd
Sound gjorde ytterligere 3 konserter på The Roundhouse i 1966.
På disse konsertene ble de fulgt av en liten arme av fans - for
det meste unge jenter som flokket seg rundt Syd Barrett.
The Roadhouse
hadde fram til 1964 vært brukt som jernbaneverksted, og som
destilleri for gin. Etter det ble stedet omgjort til kulturhus
for teater, film, galleri, og konsertlokale. Konserten
The Pink Floyd
Sound gjorde den 15. oktober 1966 var den første av en
lang rekke legendartiske konserter som er gjort i det runde
huset i Camden, nord i London, med mange av rockens største
stjerner på scenen.
The
Pink Floyd Sound fikk gleden av å gjøre den første
rockekonserten
på
The Roundhouse i Camden, London, i oktober 1966.
Til tross for
den økende interessen for The Pink Floyd Sound, og skryten de
fikk fra omgivelsene, ble det stilt spørsmål ved repertoaret
deres som fortsatt bestod av gamle R&B hits som "Louie
Louie",
"Long Tall Texan",
og "Road
Runner" (Bo
Diddley). Selv om de ga låtene et særegent - psykedelisk preg
var det på tide at de tok et steg videre og begynte å presentere
egne låter. Og Syd Barrett var den som viste sin kreativ side,
ved å skrive låter som passet i tiden. Tekstene
var forvirrende, der de på en følelsesladet måte omhandlet
barndomsdrømmer og intergalaktiske reiser, til tonene av vrengte
gitarer, klassisk-inspirert orgelspill, og drivende trommespill.
Dette var musikk som var perfekt som soundtrack for ungdom dopet
på rus.
Nick Mason: "Our set was
including fewer R&B standards and more of Syd's songs - many
of which would form the basis of our first album."
Bla.
åpnet de gjerne konsertene med den psykedeliske "Instellar
Overdrive" som ble å finne på debutalbumet. På
plata hadde den en lengde på 9 minutt, mens når de framførte
den live varte låta gjerne i 17 minutt.
Andrew King: "Syd was
writing at a rate of knots (på rekke og rad). Songs were
pouring out of him."
En annen låt de gjerne
framførte het "Let's roll another
one". Syd hadde skrevet den noen år tidligere,
hjemme i Cambridge. Som tittelen antyder handlet den om gleden
ved å røyke harsj, med tekstlinjer som: "I'm high -
Don't try to spoil my fun". Da den litt senere skulle
brukes som B-side på Pink Floyds første singelutgivelse,
måtte Syd endre innhold og navn på låta, til "Candy and
a Currant Bun" (godteri og en rosinbolle). Ettersom
plateselskapet nektet å gi ut låta i sin opprinnelige
form.
Mange av Syds låter ble til i
LSD rus, eller de omtalte opplevelser som han hadde hatt mens
han var ruset.
Også Roger Waters prøvde seg
om låtskriver, og det første han kom opp med var "Walk
with me, Sydney", i 1965. Den var tenkt som en
duett mellom Syd og Richards kjæreste Juliette Gale. Låta har
aldri blitt gitt ut på plate.
I slutten av oktober 1966
valgte Jenner og King å opprette et nytt selskap som de kalte
Blackhill Enterprises. Navnet var
tatt fra Blackhill farm i det sørøstlige Wales, som var en
eiendom Kings familie eide. Årsaken til at de opprettet et nytt selskap var at King og Jenner ønsket å jobbe tettere med
The Pink Floyd Sound, og de ønsket å få inn Mason,
Waters, Wright og Barrett på eiersiden i
selskapet - med en andel på 16,6% hver. Nick Mason: "It
meant we could all share in the Floyd's success and any other
profits from Blackhill's ventures."
Aktiviteten i DNA hadde også vært laber i
forkant av dette, så de så ikke noen grunn til å bruke mer
tid på selskapet. Nick Mason: "It became clear that
DNA was not a going concern."
På samme tid ble 'Sound' navnet
fjernet fra The Pink Floyd Sound, på oppfordring fra Peter
Jenner: "I did think that the 'Sound' part of their name
was pretty lame."
Det var Syd som ble
kontaktperson for The Pink Floyd overfor Jenner og King - som
den de i først rekke forholdte seg til. De to hadde også en
klar oppfatning av at Syd var det Pink Floyd handlet om - pga. hans evner som låtskriver, som frontfigur som
mye av oppmerksomheten fra media og publikum var rettet mot, og
pga. hans spesielle utseende. Peter Jenner: "Syd was a
good-looking chap and the singer, so he was always the one you
would focus on. Syd was the creative one, and, at first, very
easy to get along with."
Når det kom til praktiske
ting, og organsiering av konsertene de skulle gjøre, var Roger
Waters mannen de gjerne tok kontakt med. Peter Jenner: "Roger was
the organisation. He would be the one you went to for sorting
out practical issues."
Som endel av en ny bølge der
klesmote var en viktig bestanddel, og fordi Nick og co. trodde
at popstjerner skulle kle seg slik, gikk bandet til innkjøp av
'siste skrik' innen moteklær, noe de i
ettertid syntes var litt pinlig, da de helst kledde seg i dongeri. Nick Mason:
"We felt that satin shirts, velvet loon pants, scarves and high-heeled gohill boots were mandatory
(påbudt)."
The Pink Floyd
kledd i fargerike, moteriktige klær, slik de trodde folk
forventet å se dem.
Noen
år senere holdt det med en slitt T-skjorte og dongeri.
I den første tiden var
Blackhills kontor i Alexander Street, Bayswater, preget av kaos,
der ting fløt og man ikke klarte å definere hva som skulle
være kontor, lager, og oppholdsrom. Det var først da June
Child ble ansatt som sekretær at ting falt på plass - bokstavelig talt. I tillegg til sekretær måtte hun fylle
oppgaven som turnemanager, sjåfør og personlig assistent. Nick Mason:
"She became an invaluable member of the team."
På den tiden bodde June i
etasjen under kontoret.
June
Child
Andrew King og Peter Jenner
hadde teft for talentfulle artister, for like etter hadde
Blackhill navn som The
Edgar Broughton band og Roy Harper
i stallen. Senere fikk også Marc Bolan, The Clash
og
Ian Dury hjelp fra managementet på
Blackhill Enterprises.
I tillegg til å ha kontakter
innen medieverdenen, kjente Jenner og King folk som drev med
konsertarrangement, og da gjerne innenfor andre musikksjangere
enn rock'n roll. Bla. kjente de en Christopher
Hunt som drev med klassisk musikk, og som ga dem innpass
til konsertarenaer som tradisjonelt var forbeholdt
strykerorkester og operaoppsetninger, slik som da de fikk opptre
på ærverdige Queen Elisabeth's Hall i
London.
I tillegg til opptredene på All Saints
Church Hall og The Roundhouse, gjorde The
Pink Floyd 14 konserter høsten 1966. Her presenterte de
nye komposisjoner som "Matilda
Mother", "Astronomy
Domine", og "Take up thy
Stethoscope and walk" - låter med et psykedelisk
preg som året etter ble å finne på bandets debutalbum.
En kveld opptrådte de på en
katolsk ungdomsklubb. Da de etterpå skulle kreve inn betalingen
for jobben nektet arrangøren å betale, da han mente at det The
Pink Floyd hadde presentert ikke kunne regnes som musikk.
Blackhill tok kravet til den lokale domstolen for å få inn
pengene. Men til Jenner og Kings store overraskelse fikk
arrangøren medhold i at det Pink Floyd holdt på med ikke kunne
kalles musikk. Nick Mason: "To our total disbelief, we
lost."
Det
første bandbildet tatt av Nick. og co. som The Pink Floyd, i november 1966.
Fredag 23. desember 1966 opptrådte
The Pink Floyd på åpningen av nattklubben The
UFO club (med Soft Machine som
support). Den var etablert av John Hopkins og amerikaneren Joe
Boyd - to av de tre som Jenner litt tidligere hadde
opprettet selskapet DNA sammen med, og som begge var involvert i
driften av avisen IT. Også på den neste klubbkvelden den 30.
desember opptrådte de. The UFO club ble raskt et senter for britisk psykedelisk
rock, og endel av det som er blitt omtalt som
undergrunnsbevegelsen i London. Disse første kveldene på
UFO gikk under navnet "UFO presents Night tripper".
UFO var en forkortelse for 'Underground Freak Out'.
Boyd og Hopkins hadde åpnet
klubben fordi de trengte penger - Boyd fordi han var blitt
sparket fra Elektra, og Hopkins fordi salget av avisen IT ikke
gikk så bra. De måtte betale eieren 15 pund
i uken i leie. Lokalet lå i Tottenham Court Road i sentrum av
London, og ble ellers i uken omtalt som
Blarney Club - med irsk musikk som sin spesialitet. De
kunne ikke starte klubbkveldene før 22.00 ettersom det lå to
kinosaler i etasjen over, og de ikke ønsket forstyrrende lyder
fra kjelleren.
Ved å flytte aktiviteten fra
Notting Hill til sentrum av London håper de to å nå ut til en
større gruppe mennesker. De to visste at interessen for
psykedelisk rock var sterkt økende i London, og at mange
ønsket et eget sted der de kunne møte likesinnede. Joe Boyd: "A vacuum waiting to be filled."
Jenny Fabian:
"The best
thing was Friday night, when you could dress up like an old film
star, drop acid, go down to the UFO, se alle the likewise
people, get a stick of candy floss and float around until Floyd
came on. They were the first authentic sound of acid
consciousness."
Town Magazine:
"The Pink
Floyd is the underground's house orchestra."
Da Joe Gannon dro tilbake til
U.S.A. tok Syds nabo Peter Wynne-Wilson over jobben som The Pink
Floyds lystekniker. Wynne-Wilson hadde nye ideer til lysshow, med polarisering av lyset, bruk av speil, og
strekte kondomer! Disse kondomene dryppet han oljemaling på,
samtidig som han kjørte lyset fra lyskasteren gjennom de, og
prosjekterte det på bakveggen av konsertscenen. Dette ga en
effekfull virkning, og noe som ytterligere framhevet det
psykedeliske preget The Pink Floyd kom til å bli kjent
for.
Mye av utstyret Wynne-Wilson
brukte under konsertene, hadde han fått fra teatrene han hadde jobbet
på tidligere.
En kveld Pink Floyd var ute og
kjørte på vei til konsert, ble de stoppet av politiet. I
forsetet satt roadien John Marsh og klippet opp kondomer for å
klargjøre dem til kveldens konsert. Politimannen så dette og
lurte på hva han holdt på med.
Peter Wynne-Wilson unnskyldte kameraten ved å si at han var
gal: "Don't worry about him. That's our roadie - He's
mad."
Peter
Wynne-Wilsons lyseffekter, skapt ved hjelp av oljemaling,
prosjektert på Syd og bandet.
Etter konserten på The UFO
Club den 30. desember dro The Pink Floyd opp til Cambridge der
nyttåret ble feiret. Her gjorde de også sin siste konsert for året
på Nyttårsballet på Cambridge College of Arts and
Technology - Syds gamle skole. Fotograf Mick Rock
var
tilstede på denne konserten: "I was completely blown away
when I first saw Pink Floyd. But it was all Syd. You didn't even
notice the rest of the band."
Om 1966 hadde vært et
begivenhetsrikt og travelt år for The Pink Floyd, var det
ingenting i forhold til hva de kom til å oppleve i 1967. Året da de ga
ut sine første plater, fikk sitt nasjonale gjennombrudd, og
gjorde over 200 konserter. Med seg som turnemanager hadde de
Peter Wynne-Wilson, som dermed fikk enda en oppgave å håndtere
- i tillegg til å ha ansvar for bandets lysshow. Til
å kjøre bandbilen hadde de barndomskompisen Aubrey 'Po' Powell
- en mann som senere kom til å danne Hipgnosis sammen med Storm
Thorgerson.
Til tross for det store
antallet konserter, mislikte de egentlig å stå på en
tradisjonell konsertscene. De likte seg best i dunkel belysning
på nattklubbene i London. Ifølge Richard Wright skjønte folk at
de ikke var særlig engasjert i det de holdt på med. Så som "belønning" ble
de bombardert med ølflasker og andre løse gjenstander.
Med den store interessen som
var knyttet til The Pink Floyd, følte Jenner og King
at det var på tide at man gjorde framstøt overfor
plateselskapene. Men den eneste kontakten de hadde var Joe Boyd,
som sa seg villig til å hjelpe bandet med å produsere en demo
som de kunne bruke. I oktober 1966 hadde Jenner og Boyd vært i
kontakt med Elektra og Jac Holzman
som jobbet der, men tilbudet de fikk fra ham var så dårlig at
planene ble lagt på is.
Til tross for sine
bekjentskaper og kreativitet følte Jenner og King at de hadde
begrensninger når de skulle booke konserter utenom London.
De følte behov for å samarbeide med noen i bransjen som
hadde større erfaring og kontaktflate enn det de selv hadde. De
sendte derfor en forespørsel til Bryan
Morrison og hans BM agency.
På den tiden var Morrison kjent som en markant skikkelse og
gladgutt i Londons uteliv, med ansvar for bla. rockegruppa
The Pretty Things. Morrison hadde vokst opp i
Øst-London, nærmere bestemt Hackney, og vært endel av kretsen
rundt The Rolling Stones. BM agency
skulle kun ha 10% av bandets inntekter, mens andre selskap
gjerne krevde 15%. Nick Mason: "With Bryan
as our agent we were finally getting the quantity of gigs we had
always wanted."
I Morrisons byrå var også Tony
Howard og Steve O'Rourke
ansatt - to personer som allerede fra starten kom til å jobbe
med The Pink Floyd. O'Rourke kom til å bli en
sentral person som fulgte bandet gjennom 4 tiår.
The Pink Floyd syntes Morrison og
hans to medhjelpere så ut som en gjeng med mafiafolk, med sine
italienske dresser og kamelhår frakker. Nick Mason: "These three characters were clearly part of
London's
underworld, rather than underground."
Bryan Morrison
Morrison som ikke kjente til
The Pink Floyd fra før, likte det han hørte når han så dem
opptre. I tillegg
til å booke konserter, hjalp han til i
jakten på et plateselskap. Etter det mislykkede framstøtet
overfor Elektra, valgte man å prøve seg på Polydor
i stedet. Boyd som ledet forhandlingene følte at man var nær
en avtale. Bla. ble The Pink Floyd invitert til prøvespill i
Polydors studio i Stratford Place. Men Morrison ba bandet og
Boyd om å holde igjen, ettersom han var iferd med å få
giganten EMI på kroken - selskapet
med verdens største band,The Beatles,
i stallen. Peter
Jenner: "EMI were considered much hipper because they had
'The Beatles' and they owned Abbey Road."
Nick Mason: "EMI was the
big label, courtesy of the Beatles. There was no question about
whether to go with EMI or not."
I likhet med Boyd, King og
Jenner, mente Morrison at det var viktig at The Pink Floyd fikk
spilt inn en demo som de kunne presentere til plateselskapene -
og da først og fremst EMI. Gjennom sine kontakter klarte Boyd
å få leid studiotid i Sound
Techniques studio i West Hampstead (nordvest i London).
Mellom 23. og 29. januar spilte de inn bla.
"Candy and a Currant Bun", "Arnold
Layne" og "Instellar
Overdrive".
Som produsent ble Joe Boyd
brukt, da han hadde erfaringen som skulle til, etter å ha
produsert plater med The Incredible String
band, Eric Clapton's Powerhouse
og Alasdair Clayre (alle i 1966). Studioets eier John
Wood fungerte som lydtekniker. Boyd tok også på seg kostnadene ved innspillingen sammen med
Morrison, ettersom Blackhill på den tiden ikke hadde penger til
å finanisere innspillingen selv.
De
hadde ikke annet enn en 4 spors opptaker tilgjengelig, noe som
gjorde at opptakene av bass og trommer som ble spilt inn på det
ene sporet måtte legges inn pånytt på det 3 sporet, for å
få med trommeeffektene. Selve vokalen ble lagt på som
overdubbing oppå der igjen. Opptakeren de brukte var beregnet
for gjengivelse i mono.
"Arnold Layne" ble brukt til å
fronte The Pink Floyd, pga. sitt åpenbare hitpotensiale og
bisarre tekst.
På samme tid ble det også
spilt inn en musikkvideo til "Arnold Layne" på en
badestrand i East Wittering, West Sussex. Dette var ikke så
vanlig på denne tiden ettersom BBC sjelden viste musikkvideoer på TV,
men The Pink Floyd hadde ønske om å gjøre det likevel. Nick Mason:
"For
some reason we were also convinced that we needed a promotional
film for 'Arnold Layne'."
June Child
hadde en bekjent som var filmregissør (Derek
Nice) som tok seg av filmingen.
Siden dette var i januar ble det en kald
opplevelse for Waters og co. Det hindret dem ikke fra å gjøre
det hele til en humoristisk opplevelse, der de tøyset rundt med
en utstillingsdukke som skulle forestille denne Arnold Layne.
Videoen viste deres humoristiske sans, med mange sprø
påfunn. Den hadde også et surrealistisk preg som passet til
låta.
Videoen
til "Arnold Layne" ble spilt inn på en strand i
Essex, en kald dag i januar 1967.
Paradoksalt var The Pink Floyd
på besøk i Sound
Techniques studio allerede før demoen ble spilt inn - den 11. og 12. januar, der
de gjorde opptak av "Instellar Overdrive" (i en
versjon som varte 16,5 minutt), og en ny låt de kalte
"Nick's Boogie". Med Joe Boyd som produsent.
Studiotiden ble betalt av filmprodusenten Peter Whitehead
som ønsket å bruke førstenevnte låt som soundtrack i en
dokumentar-lignende film han var i ferd med å spille inn, kalt "Tonite
Lets All Make Love in London".
Målet med filmen var å lage en 'stemningsrapport' fra
kulturlivet i Swinging London, bla. med intervjuer av kjente
personer som John Lennon,
Yoko Ono, Mick
Jagger, Vanessa
Redgrave, Lee
Marvin, Eric
Burdon, og
Michael Caine. Det var Syds kamerat
fra Cambridge tiden - Anthony
Stern (som Syd hadde kunstutstilling sammen med), som nå jobbet
hos Whitehead, som hadde tipset Whitehead om The Pink Floyd. I
tillegg til at bandets musikk passet i tiden, var Whitehead
fascinert av Syds venninne/kjæreste på den tiden,
Jenny Spires,
som han selv hadde hatt en affære med parallelt med Syd. Han
mente hun fungerte godt som blikkfang i filmen, med sin klesstil
og vakre utseende.
I 1995 ble
denne versjonen av av "Instellar Overdrive" og
"Nick's Boogie" gitt ut som Pink Floyd EPen "London
1966/67".
Selve filmen "Tonite Lets All Make
Love in London" ble ikke vist på kino før i juli 1968,
lenge etter at Pink Floyd hadde slått gjennom i Storbritannia. I 1968 ble det også gitt ut en soundtrack
plate til filmen hvor "Instellar Overdrive" var
med.
"Tonite
Lets All Make Love in London"
Demoen The Pink Floyd spilte
inn mellom 23. og 29. januar ble presentert til folk i EMI, og
da særlig produsent Norman Smith,
som Morrison hadde invitert til en av de tre konsertene The Pink
Floyd gjorde på nattklubben UFO i januar 1967. Norman Smith: "He took me to the UFO Club, and while the music did
absolutely nothing for me, I could see that they did have one of
a hell of a following even then."
Den 1.
februar 1967 skrev The Pink Floyd under på platekontrakten med
EMI records.
Nick Mason syntes det var litt
komisk at de fikk platekontrakt. Nick Mason: "The
record deal was in fact a really rather good one considering we
had no track record whatsoever and couldn't play the
instruments."
Selv om bandet var fornøyd med å ha
fått kontrakt med EMI, var ikke avtalen noe å hoppe i taket for
rent økonomisk. Over 5 år ville de få utbetalt 50.000 kroner,
og utgifter til plateinnspillinger ville gå i fratrekk i dette
beløpet. Riktignok ville de få utbetalt royalty for hver plate
som ble solgt, men heller ikke den var så høy som det som ellers
var vanlig i bransjen. Bla. valgte de å gå ned fra 8% til 5%
av inntektene, på det første studioalbumet, for å få forlenget
tiden de kunne bruke i studio da de skulle spille inn plata."
Mer positivt var det at EMI faktisk ønsket å
spille inn et album med The Pink Floyd, i en tid da de fleste
artister måtte nøye seg med å gi ut singler. Og EMI hadde økonomiske
muskler, og salgsapparatet som ville komme godt med, når The Pink Floyds
musikk skulle bringes ut til platekjøperne.
EMI på sin side syntes det var en
fjær i hatten å få det hippe bandet The Pink Floyd i stallen,
i en tid da selskapet ble ansett som litt traust og kjedelig.
På
vegne av The
Pink
Floyd skrev Andrew King under på platekontrakt med EMI i februar 1967.
Fra
venstre: Syd Barrett, Sidney Arthur Beecher-Stevens (mest
sannsynlig),
Andrew
King, Roger Waters, Nick Mason og Richard Wright.
I tilbudet The Pink Floyd
hadde fått fra Polydor var Joe Boyd inkludert som endel av avtalen, slik at
han kunne fortsette med å produsere platene deres. EMI
imidlertid hadde
ingen planer om å la Boyd bli endel av avtalen (noe Morrison var klar over), da de var skeptisk til å
bruke uavhengige produsenter. I stedet ønsket de å la
husprodusenten Norman Smith holde overoppsyn med bandet, i
tillegg til at han skulle produsere platene deres.
På den første øvingen The
Pink Floyd gjorde med Norman Smith og hans tekniker Peter Brown
ønsket de å imponere sine nye venner. Men etter å ha spilt en
halvtime oppdaget de at både Smith og Brown hadde sovnet (de
hadde vært ute på byen kvelden før).
Fram til dette var den tidligere
jagerflypiloten mest kjent for å ha deltatt som lydtekniker på
alle Beatles
albumene fram til 1965. Smith gikk under kallenavnet 'Hurricane'.
John Lennon som kom opp med navnet ønsket med det å si
at Smith ikke var så rask i bevegelsen. Han hadde også
bakgrunn som jazzmusiker.
Nick Mason: "I think Norman saw us as his opportunity to do a George
Martin."
Norman
Smith ved miksebordet. I bakgrunnen ser man Beatles produsent George Martin.
Smith kom til å bli en viktig person
for Pink Floyd der han produserte 3 av deres studioalbum.
Etter dette skilte The Pink
Floyd/Blackhill Enterprice, og Joe Boyd lag. Selv om vennskapet
ikke lenger var det samme, fortsatte The Pink
Floyd å opptre på Boyds UFO Club. Peter
Jenner: "There were always a little bit of needle between
Joe and ourselves after that." At Blackhill krevde mer
penger for at The Pink Floyd skulle opptre på UFO, etter at de
hadde fått platekontrakt med EMI, gjorde heller
ikke samarbeidsklimaet bedre mellom partene.
I årene som fulgte hadde Boyd suksess
som produsent på plateinnspillinger med kjente artister
som Nick
Drake og Fairport Convention. I 1984 hadde han et
vellykket comeback som produsent på album med R.E.M.
("Fables of the Reconstruction") og 10.000
Maniacs.
Nick, Roger, Syd og Richard
valgte alle å avslutte skolegangen etter at de skrev under på
avtalen med EMI, slik at de kunne ofre seg fullt og helt
for bandet. For Richard,
Nick og Roger var dette et greit valg å ta, ettersom de i
lengre tid hadde følt at de likevel ikke var i stand til å
kombinere skolegangen med tilværelsen som medlem av The Pink
Floyd. Nick Mason: "Even with Jon Corpe doing all my class
work for me, I was falling behind."
For Syd var
det imidlertid tungt å si farvel til kunstskolen han gikk på. Og de som
kjente ham der, og hadde sett hvilket talent han hadde, forstod
ikke hvorfor han valgte musikken i stedet. Bob Klose: "Those close to Syd wondered why this talented artist was
giving it up for music."
For Roger var det verre å
måtte si opp bijobben hos Fitzroy
Robinson & Partners (et selskap som laget safer for
Bank of England), enn å slutte på skolen.
Nick Mason trodde at
han kom til å ta opp arkitektstudiet igjen den dagen han ikke lenger
kunne livnære seg som musiker. Nick Mason: "I left
college, expecting to return one day, but I haven't managed to
make it back yet" (2005).
Til sammen gjorde The Pink Floyd
13 konserter på UFO Club i Tottenham road i 1967. De og The Soft
Machine fungerte som husband på det som raskt ble et
'in-sted' i Londons undergrunn. Stedet holdt åpent fra 22.00 om
kvelden til 8.00 om morgenen. Enkelte netter holdt The Pink Floyd
det gående i hele stedets åpningstid - med mindre pauser.
Klubben hadde ikke lov til å selge alkohol, i stedet kunne besøkende
glede seg over matservering. Og for de som var interessert i
det, kunne tyskeren Marlon tilby
LSD. Når ikke band som The Pink Floyd, Soft Machine, The
Move, Procol Harum, eller Jeff
Beck stod på scenen, ble det vist gamle sort-hvitt
filmer som folk i narkorus kunne drømme seg bort i.
Konsertplakat
for The Pink Floyd fra UFO club.
Mellom de som likte Soft
Machine og The Pink Floyd kunne det være litt rivaleri om
hvilket band de mente var best. Floyd fansen var gjerne
drømmende mennesker med en forkjærlighet for Tolkiens bøker,
mens Soft Machine fans var mer sosialt bevisste, der de var
opptatt av rettighetene til svarte og arbeiderklassen.. Men
mellom de to bandene hersket det vennskapelighet, med gjensidig
respekt for det de andre holdt på med. Det hendte flere ganger
at Soft Machine måtte låne utstyr fra The Pink Floyd, når
deres eget gikk i stykker.
Låtene som litt senere kom
til å ende opp på debutalbumet "The Piper at the Gates of
Dawn" var stort sett de samme som The Pink Floyd framførte
på konsertene på UFO club. Nick Mason: "Listening to
'Piper' now gives a rough indication of the set list we'd been
playing at UFO and the Roundhouse. Although the studio versions
- to fulfill the demands of the three-minute track - were
inevitably (uungåelig) shorter, with more concisely (konsist)
constructed solos."
The Pink Floyd
eksperimentering med lysshow fortsatte under konsertene på UFO
club. Bla. med prosjektering av bilder på medlemmene, og bruk
av lys som etterlot store skygger på bakveggen. I tillegg til
den psykedeliske effekten dette ga sammen med musikken, ble det
en fin måte for Waters, Mason og Wright til å unngå at
fokuset ble rettet mot dem personlig, da de som nevnt hatet å være i
rampelyset. I stedet ble de nesten som statister å regne, i
sitt eget sceneshow.
The
Pink Floyd Sound på scenen på UFO club.
Pga. den psykedeliske musikken
var det mange som trodde at alle medlemmene av Pink Floyd ruset
seg før de gikk på scenen, men som nevnt var det kun var Syd
Barrett som faktisk gjorde det jevnlig. Mens Richard røyket
litt hasj av og til. Nick Mason: "Roger, Rick and I were
still loyal to the student culture of beer and occasional
spirits. We were much more aware of the effects Syd's lifestyle
was having on our performances."
Roger Waters: I believe Syd
was a casualty of the so-called 'Psychedelic Period' that we
were meant to represent. Because everybody believed that we were
taking acid before we went on stage and all that stuff....unfortunately,
one of us was, and that was Syd."
Ifølge Waters tok Syd en
overdose som nærmest over natten forandret han som person. Da
de skulle gjøre et radiointervju, dukket han ikke opp. Og da
de traff ham neste dag var han som en annen person. Waters: "And then he came the next day, and he was a different
person."
Syd
Barrett
Suksessen Boyd og Hopkins
opplevde med UFO Club ble dessverre kortvarig. Hovedårsaken var
den ulovlige bruken av narkotika som foregikk i klubbens
lokaler. I juni 1967 ble Hopkins arrestert etter å ha blitt
tatt med marijuana. For det fikk han et halvt år i fengsel. I tiden som fulgte ble
UFO club holdt under tett oppsyn av
politiet. Den negative oppmerksomheten, og press fra politiet, førte til at gårdeier Gannon
sa opp avtalen med de to, slik at UFO club måtte flytte
'tilbake' til Notting Hill og The Roundhouse, for å ha et sted
å være. Men her ble de møtt av en husleie som var så høy
at de ikke tjente penger, selv på kvelder der lokalet var
fullstappet av folk. De var også plaget av lokale skinheads som
var ute etter bråk. Så i oktober 1967 valgte de å legge ned UFO Club,
og med det var en liten bit musikkhistorie over - fra glansdagene i
Londons kulturliv.
11. mars 1967 ble "Arnold
Layne" gitt ut som The Pink Floyds første singel. Noe som
i seg selv er en begivenhet, med tanke på den suksessen bandet
opplevde i årene etter, og alle utgivelsene som fulgte etter denne.
Det er også et av Pink Floyds
fineste musikalske øyeblikk. Både pga. den originale teksten
om en transversitt som lusker rundt og stjeler dameundertøy fra
klessnorene i nabolaget. Og pga den fengende låta - som var en
krysning mellom det The Kinks og The Who holdt på med på samme
tid, og det psykedeliske lydbildet som The Pink Floyd var kjent
for. Det var særlig Richard Wrights
'frenetiske' tangentspill på et farfisa orgel som skapte det
psykedeliske preget. Der andre band ville lagt inn en gitarsolo,
valgte man her å bruke Richard lek med tangentene i midtpartiet
på låta.
Peter Jenner: "Arnold
Layne' is a reminder of just how integral the quiet, diffident
(sjenert) Wright was to Pink Floyd's earliest works. Everyone,
including me, underestimated Rick."
"Arnold
Layne" ble Pink Floyds første plateutgivelse, 11. mars
1967.
Norman Smith ønsket å
produsere "Arnold Layne" da den skulle gis ut på
singel, noe både Richard og Roger syntes var greit. Men Syd
Barrett som var godt fornøyd med den versjonen de hadde spilt
inn med Joe Boyd som produsent (i januar), satte seg på bakbena.
Man gjorde visstnok noen forsøk på å spille den inn pånytt,
men uten en motivert Syd ble det klart at det ikke hadde noe for
seg.
Teksten om denne merkelige
personen som stjeler undertøy ble vurdet som for vågal av
mange radiostasjoner, slik at den ble nektet spilt. Bla. på
BBC, og piratradioene Radio
London, og Radio Caroline, noe som i
neste omgang gikk utover salget av singelen. I Storbritannia ble
det 20. plass på singellisten. Den ble også en liten hit i
Nederland, med 30. plass. For Syd som hadde jobbet med teksten
til "Arnold Layne" i flere uker, var det skuffende at
det var den som skulle hindre bandet fra å nå ut til
radiolytterne. Andrew King: "Syd
told me it took him weeks to perfect the lyrics for 'Arnold
Layne'."
Roger Waters: "We can't
think of what they're so perturbed (urolig) about. It's
a song about a clothes fetishist who's obviously a bit kinked. A
very simple, straightforward song about one sort of human
predicament (et menneske i en vanskelig situasjon)."
Ifølge Pink Floyd
hadde historien om denne Arnold rot i virkeligheten, da mødrene
til både Syd og Roger hadde opplevd at undertøy forsvant fra
klessnorene deres.
Roger Waters: "Both my
mother and Syd's mother had students as lodgers because there
was a girls' college up the road so there were constantly great
lines of bras and knickers on our washing lines and 'Arnold' or
whoever he was, had bits off our washing lines."
Da "Arnold Layne"
skulle gis ut som singel, ble det laget nok en musikkvideo, i
tillegg til den som var tatt opp i januar. Opptakene ble gjort i
London parken Hampstead Heath. Men videoen ble aldri brukt til å
markedsføre låta, verken da eller senere. De som har sett den
hevder man allerede her kan se avvikende oppførsel hos Syd, og spenninger i forholdet mellom ham og Roger Waters.
Bla. gjennom en 'slåsskamp' som går litt vel hardt for seg.
"Arnold Layne" ble ikke å finne på noe
album med Pink Floyd før i 1970 og 1971, da som endel av
samleplatene "Best of" og
"Relics".
Reklameplakat
for utgivelsen av singelen "Arnold Layne".
Opplevelsen av å være høyt
oppe på singellisten ga mersmak for Waters og co. Og selv om de
ellers spilte psykedelisk rock, og likte seg best i 'mørke
kjellerlokaler', hadde de også lyst til å være popstjerner, noe Roger Waters uttrykte i et intervju på den tiden:
"We
want to be popstars." Og de poserte gjerne for fotografene
ved alle mulige slags anledninger - og i alle mulige slags
klær.
Det
ble tatt svært mange bandbilder av The Pink Floyd i 1967. I
årene etter ble det mindre av det.
Undergrunns
æraen i Londons kulturliv endret karakter med nedleggelsen av UFO club,
og The Pink Floyds valg om å signere platekontrakt med
giganten EMI. Senere var det Hawkwind,
Marc Bolan og Nick Drake som
ble de sentrale artistene. Jenny Fabian: I thought it was a
shame that the Floyd weren't ours anymore."
For Nick, Richard og Roger
hadde aldri avisen ID, The London Free School eller
undergrunnsklubbene vært noe de hadde brent for, eller følt seg som
en vital del av. Tilknytningen til bevegelsen fungerte mer som
et nyttig verktøy på ferden mot berømmelse.
Nick Mason: "We could talk our way through a certain amount of stuff,
including making ourselves sound as if we were part of the
current movement." Og: "Psychedelia was around
us, but not within us."
Roger Waters: "To this day I still
don't know exactly what a lot of that stuff was about."
Som nevnt gjorde The Pink
Floyd over 200 konserter i 1967, og mye 'skylden' for den
intensive turnevirksomheten skal EMI ha. Fra å ha startet året
rolig med henholdsvis 12 konserter i januar, og 11 i februar,
gjorde de 20 konserter i mars, og 20 i april. Og slik
fortsatte det ut året. EMI kjøpte en ny Ford Transit til
bandet, og de lot seg overtale til å kjøpe en Binson Echorec
ekkomaskin til dem. Sistnevnte ble bla. brukt til å skape et
'spaceaktig' preg på låtene "Astronomy
Domine" og "Instellar
Overdrive". Senere ble den brukt til å skape
undervannsfølelsen på "Echoes"
(1971).
Det ga status i musikkmiljøet
å være eier av en Ford Transit. Nick Mason: "It was seen
as a serious status symbol, the Rolls-Royce of band
transportation."
Binson
Echorec ekkomaskin som Pink Floyd brukte på flere av sine
plateinnspillinger.
Foruten dette var ikke EMI
særlig villig til å bruke penger på The Pink Floyd. Bla.
ville de ikke spandere hotellrom når de var ute og opptrådte i
Nord-England. Slik at de måtte tilbringe nettene
i transiten etter konsertene, mens de kjørte tilbake til
London. Nick Mason: "Hotels were ignored in favour of a
long drive home, which precluded (hindret) all the wild living
every other band was apparently enjoying."
Det tøffe programmet gikk naturlig nok utover
kvaliteten på konsertene deres. Dette var særlig synlig på Syd som
slet med motivasjonsproblemer, i tillegg til at han til tider
var ruset.
Etter å ha vært ute og
opptrådt en kveld lot de bandbilen - med alt utstyret i, stå parkert i
Regent's Park i London, i stedet for å ta
ut utstyret og
bære det opp på Blackhills kontor. Neste morgen oppdaget de at
alt var stjålet. Og verken bandet eller Blackhill
hadde penger tilgjengelig til å kjøpe nytt utstyr, mens EMI ikke
ønsket å bidra med noe. Hjelpen kom fra uventet hold da Nick
Masons foreldre ga dem et lån på 2000 kroner, slik at de fikk
kjøpt det mest nødvendige av forsterkere og instrumenter.
29. april 1967 gjorde The Pink
Floyd en av
sine mest markante opptredener på 60-tallet, da de deltok på
konserten "14
Hour Technicolour Dream" på Alexandra Palace i
London. The Pink Floyd stod øverst på plakaten på konserten
der også navn som John & Yoko
Lennon, Arthur Brown, Soft Machine,
og The Pretty Things opptrådte. Det var folka bak magasinet IT
som arrangerte konserten, med John Hopkins og Barry Miles i
spissen. Peter Jenner: "It wad the pinnacle
(høydepunktet) of pure amateur psychedelia, the crowning
ceremony, the last big event of the gang."
The Pink Floyd gikk på scenen kl 4.00 om morgenen.
Tidligere på kvelden hadde de vært i Nederland, der de
opptrådte i et TV show.
Ifølge de som var tilstede
gjorde bandet en av sine beste konserter denne natten, med en
skjerpet Syd Barrett i godt gammelt slag. Ikledd fargerike
bukser og satin skjorter åpnet de med "Astronomy
Domine"- til glede for de som
hadde holdt ut gjennom natten: "I do remember the
atmosphere was electric. Floyd played as gods probably sensing
that this was avery special time." (fra en som var tilstede
på konserten). Nick Mason: "A great gig."
Pink Floyd var
kjent som et band som hadde høyt lydnivå på konsertene sine,
noe som irriterte enkelte. Da de ble spurt av journalister
hvorfor de måtte ha det sånn, svarte Roger Waters: "That's the way we like it."
Arrangementet som helhet ble
ikke det Hopkins og Miles hadde håpet på. For det første
klarte de ikke å skaffe tilveie store navn som The Beatles og
The Who, slik ryktene hadde sagt. Og bruken av ulike scener
gjorde at publikum ble forvirret i forhold til hvem som spilte
hvor. I tillegg til at de 'støyende' rockebandene overdøvde de
akustiske artistene. For Hopkins og Miles ble likevel det
største problemet at de som tok imot inngangspengene puttet
store deler av det folk betalte rett i lomma. Slik at de endte opp
med et gedigent underskudd. Hopkins var den som stod som
ansvarlig overfor eierne av Alexandra Palace, og ifølge ham
jaktet de på ham i mange år etterpå for å få igjen det han
skyldte. John Hopkins: "They were still looking for me
years after."
"14
Hour Technicolour Dream" konserten, 29. april 1967.
The Pink Floyd valgte å kutte
bort/tone ned bruken av 'The' i bandnavnet i 1967. Slik at de
fikk det navnet verden har kjent dem som siden - Pink Floyd.
Våren 1967 flyttet Syd fra
Earlham street til en blokkleilighet i 101 Cromwell road. Med
på flyttelasset ble også kjæresten Lindsay Korner. Stedet var
allerede på den tiden sagnomsust pga. de mange
karismatiske beboerne som hadde bodd/bodde i blokka. Donovan
hadde til og med skrevet en sang om menneskene som hadde holdt
til på denne
adressen, kalt "Sunny South
Kensington" (1966). Også
andre fra Cambridge kontigenten flyttet inn i blokka i
Vest-London, bla. Storm Thorgerson. Også Roger Waters bodde her
i en periode.
En av
årsakene til at så mange unge søkte til 101 Cromwell
road var den gode tilgangen på narkotiske stoffer, og da
særlig LSD. Mange merkelige scener utspant seg her, med folk i
narkorus som trodde de kunne mestre alt, slik som å klatre ned
blokka via jernrørene som omkranset blokka. Syds misbruk
eskalerte mens han bodde her. En kveld traff Joe Boyd Syd og
kjæresten Lindsay Korner i Londons West End. Syd var da så
ruset at han ikke klarte å prate med Boyd. Lindsay kunne da
fortelle at Syd hadde tatt LSD hver dag i en uke, og at dette
skremte henne.
Nick Mason: "The rumour
was that you should never accept a drink there, not even a glass
of water, unless you poured it yourself, because everything was
spiked (blandet med narkotika)."
Pink Floyd
brukte gjerne å øve i blokka, noe som irriterte de andre
beboerne. En som bodde der fortalte at han følte seg omringet av
Pink Floyd musikk og hundrevis av groupies som fulgte bandet.
Blokka i 101 Cromwell road er
i dag revet.
16. juni 1967 ble
"See Emily play" gitt ut som 2. singel med Pink
Floyd. Bandet hadde allerede spilt den en stund på konsertene
de gjorde. Den ble første gang presentert 12. mai, på Londons
Queen Elisabeth Hall, da under navnet "Games for May"
(You'll lose your mind and play free games for May).
På samme konsert hadde de for første gang presentert et
kvadrofonisk lydsystem som gjorde det mulig (for Richard) å
panorere lyden 270 grader ved hjelp av en joystick - til
publikums store begeistring. Det var teknikeren Bernard
Speight på Abbey Road som hadde utviklet systemet som
gikk under navnet Azimuth co-ordinator.
Det var to joysticker på apparatet. Den ene kunne Richard som
styrte apparet, bruke til å panorere keyboardlyden rundt om i
rommet, mens den andre kunne brukes til lydeffekter.
Dessverre ble boksen stjålet samme kveld, og det gikk et år
før Speight var klar med en ny utgave.
Azimuth
co-ordinator
"See Emily play" var skrevet av Syd. Låta
hadde et visst psykedelisk preg i lydbildet, mye takket være
Wrights tangentspill, i tillegg til at den var fengende og
melodiøs. Teknisk sett var den også en nytelse, der Smith og
co. hadde lagt inn mange detaljer som kunne gi ulike
assosiasjoner. Det var opptak som ble spilt baklengs og brukt
på låta. Der var bruk av ekko på gitaren, og pianospill som
ble spilt inn på lav hastighet, og deretter speedet opp, slik
at det hørtes ut som barokkmusikk. Slide-gitareffekten ble
skapt ved at Barrett brukte en Zippo ligher som plekter.
Denne Emily var
ifølge Syd en jente han hadde sett i skogen mens han var i
rustilstand. Senere trakk han tilbake uttalelsen. Flere
hevder at Emily i virkeligheten var Emily
Young - datter av politikeren Waylon
Young. Syd kjente Emily fra UFO Club, der hun ble omtalt
som "the psychedelic schoolgirl".
Denne skogen som Syd synger om
i tekstlinjen: "Gazing through trees in sorrow", er
ifølge Roger Waters en skog på veien mot Gog Magog Hills -
sørøst for Cambridge, som han og Syd pleide å leke i de da de
var små. Roger Waters: "We all used to go to these woods
as kids. It's a very specific area - One spesific wood on the
road to the Gog Magog Hills."
Emily
Young inspirerte Syd til å skrive "See Emily Play".
"See Emily play" ble
en stor hit, med 6. plass i Storbritannia. Den bidro også til
å gjøre Pink Floyd til et kjent navn i andre europeiske land.
I Tyskland ble det 25. plass og i Irland 10. plass.
SIngelen nådde ikke opp i
Norge, men ble likefullt en hit i det populære
ungdomsprogrammet "Ti i skuddet"
på NRK radio, der den nådde 7. plass på listen, 8.
september 1967.
Den er
utvilsomt også en av de viktigste singlene som ble gitt ut i
Storbritannia på slutten av 60-tallet. Både fordi den
representerte en ny musikkstil, og pga. den sterke påvirkningen
den hadde på ungdom på den tiden. Noen av disse ble senere selv
popstjerner, der inspirasjonen fra Pink Floyd
ble endel av deres musikalske uttrykk. David
Bowie gjorde en coverversjon av "See Emily play"
på sitt album "Pin Ups" fra
1973. Og forklarte det med at låta var en av hans favoritter
fra oppveksten i London.
"See
Emily play" singelen, med coveret som Syd Barrett laget
tegningen til.
I utgangspunktet hadde ikke
medlemmene av Pink Floyd noe ønske om å gi ut flere singler -
i motsetning til hva de tidligere hadde ment. Muligens fordi det
ble sett på en kommersiell ting å gjøre, og bandet ønsket å
bli tatt seriøst. Men Syd overtalte de andre. Syd
Barrett: It was probably me alone, I think. Obviously, being a
pop group one wanted to have singles."
2 uker etter at "See
Emily Play" ble gitt ut på singel ble Pink Floyd invitert
til å opptre på BBCs populære TV program Top of the
Pops.
Noen år tidligere hadde det å få opptre på TV vært selve
drømmen for Syd og de andre medlemmene av bandet. Jmf deres
forsøk på å få bli med i programmet "Ready Steady
Go", i mars 1965. Og om man ønsket å være popstjerne, slik
Syd tidligere hadde uttrykt ønske om, var 'Tof of the Pops'
stedet å være. At det i neste omgang også ville gi høyere
inntekter når de var ute og opptrådte var også positivt. Nick
Mason: "AS SEEN ON TV! was worth at least another hundred
quid a night."
Problemet var at Syd hadde fått andre tanker
om det å være popstjerne - nå som han ble omtalt som det av
media. Likefullt stilte han opp i programmet, pen i
tøyet, og gjorde det han ble bedt om. Men møtet med horden av
jenter i salen som skrek etter hiten "See Emily play",
irriterte ham. At de måtte mime til låta, i stedet for å
framføre den live, falt heller ikke i smak. Nick Mason: "Miming feels pretty daft at the best of times."
Og da de litt senere skulle ta
et 2. opptak, der bandet igjen måtte mime til låta, var han blitt
enda mer negativ. I mellomtiden hadde han også skiftet klær
til noe - som av de tilstedeværende, er blitt omtalt som
sjuskete. Han dukket heller ikke opp til rett tid. Og når han
omsider kom seg på scenen, stod han der livløs, med gitaren
hengende ned foran seg. Pink Floyd måtte også tilbake for å
gjøre et 3. opptak, i takt med at singelen klatret oppover
listen. Men på det tidspunktet hadde Syd fått nok - han nektet
å opptre! Og begrunnelsen han ga har blitt stående som en
'klassisk' Syd Barrett uttalelse: "John
Lennon opptrådte ikke på Top of the Pops. Og da ville
ikke han gjøre det heller."
Roger Waters: "He got
down there in an incredible state and said he wasn't gonna do
it. We finally discovered the reason was that John Lennon didn't
have to do 'Top Of The Pops' so he didn't."
John Lennon var helten til Syd,
og Beatles hadde nettopp nektet å stille opp for å framføre "All
You need is love", med den begrunnelse av BBC heller
kunne bruke filmopptakene fra TV programmet "Our
World".
Det endte opp med at BBC måtte bruke
opptakene de gjorde av Pink Floyd den første dagen de var i TV
studioet.
En Sue Kingsford hevder at hun hadde besøk av Syd, rett forut
en av bandets opptredener på Top of the Pops, og at han da
virket fjern. Han hadde store blødende sår på føttene, og i
løpet av timen hun var sammen med ham sa han ingenting.
Plutselig dukket noen fra Pink Floyd opp, og tok han med seg.
Etterpå fikk hun vite at de hadde kjørt ham til TV studioet,
der han skulle opptre. Hun mener at årsaken til at Syd sitter
på en pute og spiller, er at han var så nedkjørt at han ikke
klarte å stå.
Pink
Floyd på Top of the Pops, mens Syd Barrett fortsatt var
'kledd som en popstjerne',
og
motivert til å stille opp i TV programmet.
"See Emily play" ble
produsert av Norman Smith i Sound Techniques studio, i
motsetning til albumet som ble produsert i Abbey Road. Årsaken
til at de valgte Sound Techniques var at de ikke klarte å
gjenskape lydbildet som de hadde hatt på "Arnold
Layne" på Abbey Road. Nick Mason: "We tralied back
to Sound Techniques to recreate the magic formula."
Syd
irriterte seg over at "See Emily play" fikk et for kommersielt
lydbilde, mens Norman Smith var godt fornøyd med resultatet.
Norman Smith: "I finally thought: 'This is it. This is
the one."
I ettertid beklaget Smith at
Syd ikke hadde vist større interesse for innspillingen enn han
gjorde. Norman Smith: "The trouble with 'See Emily play'
was it didn't do a thing for Syd."
Under innspillingen av "See
Emily play" hadde Syd besøk av barndomskameraten David
Gilmour, som han bla. kjente fra tiden ved Cambridgeshire high, og kunstskolen
Cambridge College of Arts and
Technology. David
som på den tiden opptrådte med bandet sitt på en nattklubb i
Paris var i London for å kjøpe nytt musikkutstyr. Han ringte
derfor Syd for å høre om det passet at han tok seg en tur. Syd
inviterte da David til å treffe ham og bandet i studioet.
Selv om David hadde kjent Syd
i mange år, og nettopp var blitt invitert til å komme,
virket det ikke som om Syd kjente igjen David da han ankom
studioet. David på sin
side var sjokkert over å se hvilken tilstand hans gamle kamerat
var i. David Gilmour: "He wasn't terribly friendly, didn't
seem to recognize me."
For ham var det tydelig at rusmisbruket - og da særlig
avhengigheten av LSD, hadde forandret Syd som person. David
Gilmour: "I'll go on record as saying, that was when he
changed." Og: "He definitely wasn't the person I knew.
He looked through you. He wasn't quite there. He was strange
even then. That stare, you know?"
Etter er par timer forlot
David Sound Techniques, sjokkert over det han nettopp hadde
sett. Lite visste han da hvor stor betydning Syds tilstand
skulle ha og si for hans egen karriere, i årene som fulgte.
Bilde
av Syd Barrett og David Gilmour, tatt i 1968.
Da Syd og David gikk på
Cambridge College of Arts and
Technology i 1962, pleide de å tilbringe lunsjpausene sammen, der de
klimpret på gitarene sine. Syd likte å spille Beatles låter,
mens David foretrakk Bob Dylan. Ifølge skolekamerat Stephen
Pyle var Gilmour aldri å se noe sted uten gitaren i
hånda. Gilmour var teknisk flink på gitaren, og hele tiden
opptatt av å lære seg nye gitargrep, mens Syd hadde en mer
eksperimentell innfallsvinkel til gitarspilling.
David Gilmour: "We spent
a lot of time together, listening to the same kind of
music." At de to ikke spilte i samme band i
ungdommen var mer tilfeldig.
Gilmour hadde i 1962 vært
med i bandet The
Ramblers sammen med Clive Welham og Tony Sainty - to
musikere som rett i forveien hadde spilt med Barrett i Geoff
Mott & the Mottoes. Det var også Clive Welham
som introduserte Syd for David Gilmour.
På det tidspunktet var begge to 14 år gamle.
David
Gilmour
Også Gilmour var fra
Cambridge. Faren Douglas Gilmour,
var lektor i zoologi ved Universitetet i byen, mens moren Sylvia
var lærer. Senere fikk moren seg jobb som filmklipper i BBC TV.
Foreldrene
møttes på Homerton College i
Cambridge, mens de praktiserte til å bli lærere.
2
måneder gamle David sammen med moren Sylvia.
Sine første barneår
tilbrakte David og søsknene Peter, Mark
og Catherine
i landsbyen Trumpington, som ligger like sør
for Cambridge. I årene som fulgte flyttet familien mye rundt,
før de slo seg til ro i 109 Grantchester Meadows, i landlige
omgivelser. Ikke langt unna Trumpington og Cambridge. Stedet er
"udødeliggjort" i Pink Floyd låta
"Grantchester Meadows" fra 1969.
David Gilmour: "Cambridge was a great place to grow up.
You're in a town
dominated by education, you're surrounded by bright
(intelligente) people. But then it's also got this rural heart
that spreads practically to the centre. There were great places
to meet up with friends."
David så ikke mye til
foreldrene sine da han var liten. Da han var 5 år gammel ble
han sendt til kostskolen Perse school
på Hills Road i Cambridge.
Skolen lå
like ved Barretts barndomshjem, uten at de to ble kjent med
hverandre på det tidspunktet.
Senere valgte foreldrene å flytte til
Winsconsin i U.S.A. David og de andre barna ble da plassert hos
noen som bodde i Steeple Claydon. Her måtte de bo i et 1 1/2
år, enda foreldrene var tilbake i
Cambridge en god stund før det. David Gilmour: "My parents loved each
other, and enjoyed each other's company, but to be honest, I
think they found us rather inconvenient (upraktisk)."
Heller ikke somrene ble
tilbrakt sammen foreldrene, i stedet ble David sendt på
speiderleir. David: "These things seem perfectly normal at
the time."
En
ung David Gilmour, fra tiden på Perse Preparatory School for
Boys.
Sin første plate fikk David i 8-års alderen, med "Rock around the
clock" (Bill Haley).
Den ble dessverre ødelagt da familiens au-pair
satte seg på 78-plata. Litt senere ble Elvis den store helten,
da han ga ut "Heartbreak Hotel".
Også familiens platesamling med bluesplater falt i smak hos unge David. Og i likhet med Syd, Roger var han fascinert av
Radio Luxembourg, som etter hans mening spilte mye mer spennende
musikk enn det de britiske radiostasjonene gjorde på den tiden.
Ifølge David var det
gitarduoen The Everly Brothers og
deres store hit "Bye Bye Love"
som gjorde at han fikk lyst til å lære seg å spille gitar.
Dette var i 1957, og David var 11 år gammel. Men det var ikke
før to år senere at han fikk sin egen gitar som han kunne
klimpre på. Det vil si - David eide ikke gitaren selv, han bare
'lånte' den fra nabogutten som var tonedøv, og uten interesse
for instrumentet. David Gilmour: "I borrowed it and never
gave it back."
David satt på gutterommet og
klimpret på gitaren, til foreldrenes store tilfredsstillelse.
For å inspirere ham kjøpte de gitarbok og plater med den amerikanske
protestsangeren Pete Seeger, noe David satte stor pris på:
"These elementary lessons were wonderful." Senere
lærte han mye om gitarspill fra Chris Ian
(som han spilte i band sammen med).
Også Davids barndomskamerat
Rado Klose - eller Bob (mellomnavn) som han ble kalt,
strevde seg gjennom Seegers gitarhefte. Bob hadde vært kamerat
med David siden de var små. Også deres fedre var
kamerater fra langt tilbake. Bob Klose: "David and I had
known each other since we were born."
David, Bob (og Roger Waters)
hadde felles musikalsk interesse i folk/blues artisten Leadbelly.
Rado
Bob Klose
Både Gilmour og Klose gikk
på Cambridgeshire
High School for Boys, i likhet med Waters og Barrett. Klose gikk
i alderstrinnet mellom Waters og Barrett.
Som nevnt kom Klose til å bli
med i den første utgaven av Pink Floyd, lenge før det var
aktuelt for David Gilmour å bli med.
I 1961 flyttet Davids far
pånytt til U.S.A. for en periode, da han fikk tilbud om en godt
betalt stilling som professor innen genetikk på Universitetet i
New York. Moren Sylvia, og Davids 10 år gamle bror Mark ble
også med
over. Den 15 år gamle David fikk tilbud om å bli med,
men pga. engasjementet han hadde for den lokale rockescenen i
Cambridge, valgte han å bli igjen i England. Han ble innlosjert
hos en
vertsfamilie i Chesterton, like nord for Cambridge sentrum. De
voksne i huset lot David få relativt frie tøyler, slik at han
fikk god mulighet til å være ute om kveldene og dyrke sin
interesse for musikk, i stedet for å sitte hjemme og lese til
prøver.
Roger Waters, Syd Barrett, og David hadde nå det til
felles, at de ikke hadde noen fedre som stod over dem og passet
på dem. Vennskapet de tre i mellom i ungdomsårene ble bygd
rundt deres felles interesse for gitarspilling, og ønsket om å
være endel av Cambridges musikkscene.
Etter The
Ramblers, som Gilmour gjorde 16 konserter sammen med (i 1962 og
1963), ble han med i
Chris Ian & The Newcomers.
Dette bandet endret like etter navn til The
Newcomers.
Mellom januar og oktober 1963 gjorde de 10 konserter.
I oktober 1964 ble David med i
bluesbandet Joker's Wild, som
bestod av musikere fra Ian & the Newcomers og et band kalt The
Four Posters. Til tross for at
Joker's Wild i tillegg til Gilmour bestod av Richard
Wills (senere Bad
Company, Foreigner) og en singel de spilte inn var produsert av (senere) Genesis
produsent Jonathan King - klarte de
ikke å få noe ordentlig gjennombrudd. Bandet bestod også av saksofonisten Dick
Parry, som senere kom til å gjøre seg bemerket på
albumet "Dark Side of the Moon". I tillegg var Davids
bror Peter innom Joker's Wild en kort periode som bassist.
Joker's Wild spilte først inn
singelen "Why do fools fall in
love?"/"Don't ask me what
I say". Deretter "You don't know Like I know" med Jonathan King som
produsent. Disse og
andre Joker's Wild låter ble senere gitt ut på bootlegplata
"A Treeful of Secrets".
Gjennom King kom Joker's Wild
i kontakt med Alexis Korner, som tidligere hadde jobbet med The
Rolling Stones.
Joker's Wild spesialiserte seg
på vokalharmonier, der alle 5 medlemmene av bandet var med og
sang. På repertoaret stod coversjoner av
The Four Seasons, Sam & Dave
og The Beach Boys. De opptrådte
på alle mulige tilstelninger, slik som som nattklubber, fester,
og militærbaser i nærområdet. Mellom 14. oktober 1964 og
desember 1965 gjorde de 27 konserter sammen. David var den som
var mest populær hos jentene med sitt tiltalende utseende, og kule
stil med hvit dongeri som han hadde fått fra foreldrene i
U.S.A. Han ble kalt Adonis, som er gresk for 'veldig kjekk
gutt'. Også hans egenskaper som dyktig gitarist ble lagt merke
til. Bla. var en representant for Beatles manager Brian
Epstein tilstede på en av Joker's Wilds konserter for å
vurdere om Gilmour var noe å satse på.
Joker's
Wild, med David Gilmour på gitar til venstre.
På samme tid var David iferd
med å avslutte sin A-level, med gode karakterer. Dette betydde
at han nå hadde mulighet til å søke seg inn på
Universiteter. Men midt oppi eksamensperioden valgte han å
droppe ut av skolen, for heller å konsentrere seg om musikken.
På denne tiden bodde foreldrene hans fortsatt i U.S.A. Så for
å ha et sted å bo, leide han en hybel i Mill Road i Cambridge sentrum.
Ettersom
inntektene musikken ga var begrenset, måtte David ta seg
strøjobber, som bud, drive en pølsekiosk, jobbe som
blikkenslager, og stå fotomodell for Cambridge magasinet
Varsity.
Høsten 1966 valgte Gilmour
og en redusert utgave av Joker's Wild å 'dra på loffen' til Spania
der de fikk engasjement som husband på
Los Monteros Hotel & Beach Club i Marbella. Før det
hadde de tilbrakt tid i London, der de opptrådte på Sybillas i
Swallow Street, ikledd seilerbukser og Shetlandsgensere. Richard
Wills: "We were tasty young boys in tight trousers."
Da de kom fram
til Marbella oppdaget de at klubben de skulle opptre i, enda ikke var
bygd! Og stranda de skulle hygge seg på var dekt av en
bunkers fra 2. verdenskrig. Denne bunkersen måtte de sove i om
natta. I Spania presenterte de seg som Bullit.
Etter
dette fulgte et 2 måneders spilleoppdrag på Jean-Jacques
hotel i St. Etienne, Frankrike. Bandet var da
redusert til en trio bestående av David (vokal, gitar), Richard
Wills (bass) og Willlie Wilson
(trommer).
Fra
januar til juni 1967 fikk de et halv års engasjement på
Le Bilboquet
Club i Paris. På repertoaret stod coverversjoner av Cream og Jimi Hendrix
låter. Mens
David var i Paris fikk han sjansen til å møte Brigitte Bardot,
og han gleden av å være kjentmann i Paris for nettopp
Jimi Hendrix. I mars fylte David 21 år. Han fikk da
besøk av foreldrene, som hadde tatt turen over til Paris. I
gave fra dem fikk han en en kremhvit Fender Telecaster, som han
satte stor pris på. Richard Wills: "I don't think he ever
took it out of his hands."
David Gilmour på scenen som sanger og gitarist i Joker's Wild.
Våren 1967
endret de pånytt navn, denne gang til
The Flowers,
inspirert av 'Summer of Love'.
Da David ringte
Syd for å fortelle at han var i London for å kjøpe
musikkustyr, var det fordi bandet hans hadde blitt frastjålet
gitarer, mikrofoner, keyboards, trommer og forsterkere mens de
var ombord på en ferje i Franrike. David fant da ut at det var
billigere å ta turen til London og kjøpe nytt utstyr der, enn
å gjøre det i Frankrike.
Selv om David
bodde i Frankrike hadde han fått med seg at hans gamle venner i
Pink Floyd hadde fått platekontrakt, og gitt ut en topp 20
singel. Han var både misunnelig og imponert av det de
hadde fått til siden sist de møttes. David Gilmour: "I
was sick with jealousy."
Oppholdet i
Franrike ble avsluttet like etterpå, fordi de ikke hadde penger
til mat, og fordi David ble svært syk. Bla. var han
underenært, og hadde lungebetennelse. De tre valgte da å sette
kursen hjemover mot England.
De hadde ikke
penger til å gjøre opp for seg på hotellet de bodde, så de
valgte å stikke av fra regningen. Men dette plaget tydeligvis
David. For 5 år senere, da han som medlem av Pink Floyd hadde
tjent endel penger, valgte han å oppsøke hotellet og de
folkene som hadde tatt seg av ham da han var syk, og betale det
han og hans tidligere band skyldte.
David valgte å
dra til London, da han syntes det var for flaut å komme hjem
til Cambridge. Han flyttet inn i en leilighet i Calverton Road,
Fulham sammen med "Emo" Moore, en kompis fra Cambridge
tiden.
Roger,
Nick, Syd og Richard i studio.
Arbeidet med Pink Floyds studioalbum
hadde pågått siden januar 1967. Innspillingen foregikk i EMIs
legendariske Abbey Road studios, der
mange av Storbritannias beste produsenter, teknikere og musikere
holdt til. Like i forveien hadde mange av disse folkene vært
med på innspillingen av Beatles klassikeren
"Revolver", hvor mange nye teknikker var tatt i
bruk - kunnskap som også kom Pink Floyd til gode.
En annen ting Beatles
gjorde som Pink Floyd kom til å nyte godt av, var å bruke lang
tid i studio.. Tidligere pleide artistene å spille inn albumene
sine i løpet av en uke, med god hjelp fra studiomusikere til å
gjøre de 'vanskelige' tingene. Men med Beatles i studioet ved
siden av, som brukte 5 måneder på å spille inn"Sgt. Peppers Hearts Club
Band", skjønte EMI at artistene måtte få lengre tid i
studioet om resultatet skulle bli bra. Det ble derfor satt av 3
måneder til innspillingen av Pink Floyds plate.
Nick Mason: "We were one
of the first bands to benefit from the freedom that The Beatles
had provided. After 'Sgt peppers', we all had a lot more
freedom."
I likhet med singelen
"See Emily Play" som ble spilt inn på samme tid, var
albumet produsert av Norman Smith. Smith hadde lært mye av The
Beatles, og ville mest sannsynlig ha deltatt på innspillingen
av "Sgt. Peppers Hearts Club
Band" om ikke EMI hadde satt ham til å produsere
Pink Floyd.
Syd og Nick var ikke like fornøyd med
produsent Norman Smith, som de følte hadde blitt påtvunget dem
av EMI. De ønsket heller å bruke Joe Boyd som hadde produsert
"Arnold Layne". Nick Mason: "Norman was more
interested in making us sound like a classical rock band. It
was a bit like the George Martin thing, a useful infleunce to
have. But I think Joe would have given Syd his head, let him run
in a freer way."
Roger Waters så annerledes
på det. Han likte den erkebritiske produsenten med den
tørrvittige humoren. Roger Waters: "I liked him
enormously."
Smith har i ettertid beklaget
at Syd var lite lydhør for de forslag han kom med under
innspillingen. Norman Smith: "With Syd it was like talking
to a brick wall. I eventually realised I was wasting my
time."
Med Smiths manglende
forståelse og kunnskap for psykedelisk rock, og Syds manglende
ønske om å 'tenke melodi' og 'støyfrie' arrangement slik
Smith ønsket, måtte det bli en kulturkollisjon. De som var vitne til tvisten mellom de to mente
imidlertid at det førte til at resultatet ble svært bra. Der Syd fikk
gjennomslag for sine ideer, mens Smith klarte å strippe ned
'endeløse' låter som "Pow R Toc
H" til en mer håndterlig lengde (4.26). Og han fikk
fjernet mye av 'støyen' som hadde preget låtene når de ble
framført live. Den eneste låta som unnslapp Smiths
klipping var "Instellar Overdrive" (9.41), men i
forhold til versjonen på soundtracket til "Tonite Lets All
Make Love in London" var det snakk om en halvering av den
låta også.
Til tross for at Syd
tilsynelatende var uinteressert i hva som foregikk i studio,
viste han i likhet med Roger Waters stor interesse for å lære
om det studiotekniske. Bla. med miksing av låter. Andrew King: "I remember him at the desk operating the faders for the
final mix of 'Chapter 24'. And he was very good at it. He knew
what he wanted, and he was totally capable of getting what he
wanted."
Selv om det var uenighet
mellom bandet og Norman Smith var det likevel god stemning i studio,
der alle forsøkte å jobbe i samme retning for å få til et godt resultat.
Nick Mason: "My memory is that the recording for 'Piper'
went pretty smoothly, that there was general enthusiasm from
everybody, and that Syd seemed to be more relaxed and the
atmosphere more focused."
Silhuetten
på baksiden av "The Piper at the Gates of Dawn" som
Syd Barrett tegnet.
Mens Pink Floyd jobbet i Abbey Road ble de en dag invitert over til
Beatles' studio, der
de var i ferd med å spille inn "Lovely
Rita". Nick Mason: "We were rushed into Studio
2, where the Fab Four were busy recording 'Lovely Rita'. The
music sounded wonderful, and incredibly professional."
Ved en annen anledning kom Paul McCartney inn i
Pink Floyds studio for å si hei, og gi en slags støtte til
Norman Smith ved å klappe ham på skuldra i de andres påsyn,
og si: "You won't go wrong with this
chappie."
Norman Smith
og Andrew King i studio.
Stemmeeffektene og lydene som
Beatles brukte på "Lovely Rita" ble forsøkt kopiert
av Pink Floyd på instrumentalen "Pow R. Toc H."
Peter
Jenner: "I'm sure The Beatles were copying what we were
doing, just as we were copying what we were hearing down the
corridor."
Syd var med og skrev 10 av 11
låter på albumet. Hans
komposisjoner var en
blanding av melodiøse låter ("Chapter
24", "The Gnome"), og mer eksperimentelle partier ("Interstellar
Overdrive" og "Pow R. Toc H.").
Syd var veldig kreativ på
denne tiden, og hadde ideer til flere låter enn de som ble å
finne på albumet. Noe av stoffet han hadde skrevet ble senere å finne på
soloalbumet "The
Madcap laughs". Roger Waters: "That was Syd. Syd was a
genius."
Ifølge manager Peter Jenner
ble alle Syds låter på "The Piper at the Gates of
Dawn" skrevet høsten 1966: "All
the stuff on Floyd's first album he wrote in autumn, 1966. In
fact, nearly all the songs he ever wrote were in that six
months, and a lot of the songs cropped up on his solo
albums."
"Take Up Thy Stethoscope and Walk"
er den eneste låta på "The Piper at the Gates of
Dawn" som ikke Syd hadde vært med og skrevet. I stedet var
det Roger Waters som her fikk sin første komposisjon utgitt på
plate. I ettertid har han omtalt den som "a very bad
song."
Pink
Floyd på Abbey Road.
"The Piper at the Gates of
Dawn" åpner
med "Astronomy Domine", som i tillegg til å ha et
psykedelisk preg også defineres som spacerock (i likhet med "Interstellar
Overdrive"). I låta kan man høre manager Peter Jenner
rope ut astronomiske koordinater gjennom en megafon, som om man
hørte opptak fra noen som var i verdensrommet. Koordinatene
fant Jenner i en barnebok.
"Lucifer
Sam" var en mer tradisjonelt oppbygd
rockelåt som
omhandlet Syds venninne Jenny Spires. Hun ble her ble omtalt som
"Jennifer Gentle".
"Matilda
Mother" har et
psykedelisk preg, og kan stedvis minne
om "Lucy in the Sky with Diamonds" med Beatles. I
teksten tar Syd rollen som et skremt lite barn, som er redd for at
moren skal slå av lyset etter at hun har lest på sengen for
ham. I en tidligere utgave av låta brukte Syd tekstlinjer fra
Hilaire Bellocs
dikt "Cautionary
Tales for Children".Men etter at han ble gjort
oppmerksom på at han ikke kunne kopiere diktet kom han opp med sin egen tekst, men med samme
tema.
Peter Jenner omtalte Richards tangentspill på
"Matilda
Mother" som "One of his Turkish Delight riffs."
Det er også Richard som har det meste av vokalen på låta.
Det barnslige
ståstedet preger også den neste låta på plata,
"Flaming", med tekstlinjer som:
"Yippee!
You can't see me, but I can you", "You can't hear me,
but I can you." Igjen bidro Richards orgelspill til å gi
låta et psykedelisk preg. Noe forsåvidt teksten også gjør.
Anthony Stern:
"I always thought Syd got stuck in a curious sort of
protracted (langvarig) childhood. So it was always there in the
music."
Etter de mer
eksperimentelle låtene "Pow R. Toc H.", "Take Up Thy Stethoscope and Walk"
og "Interstellar
Overdrive", følger nok en 'barnslig' Barrett komposisjon i
"The Gnome". Med et lydbilde som både har folk og
psykedelia i seg. Syd var inspirert av
J. R. R. Tolkiens bok
"Ringenes Herre", og den
lange reisen Frodo
måtte ut på: "I want to tell you a story 'Bout a little
man if I can. A gnome named Grimble Gromble."
"Chapter
24" er relativt enkelt bygd opp, med Syd som synger tekster
fra kapittel 24 i boken "I Ching", til tonene av lett
psykedelisk orgelspill.
Orgelspillet
på
"Scarecrow"
ligner på det på "Chapter 24". Muligens for å skape
det samme psykedeliske preget. Ellers er det klikk-klakk lydene
Nick kreerte som man gjerne legger merke til i låta. Dette
fugleskremslet Syd synger om kan muligens være ment å være
selvbiografisk - som et uttrykk for hvordan Syd
så på seg selv i forhold til omgivelsene. Syd var også
inspirert av
June Wilsons
barnebok "The
Scarecrow"
som har et tema som ligner på den i låta.
"The
Piper at the Gates of
Dawn" avslutter med "Bike",
som sammen med "Astronomy Domine" og
"Interstellar
Overdrive" er låtene man gjerne trekker fram fra Pink
Floyds Syd æra. "Bike" har i likhet med mange av de
andre låtene på plata et naivt preg, men i stedet for eventyr
og barnslige tanker, er det Syds kjærlighet til Jenny Spires
som er tema i teksten. Han ønsker å gi henne alt han har, for
å vise hvor glad han er i henne. Men som et uttrykk for at han
egentlig ikke eier så mye, ønsker Syd å gi henne sykkelen
sin, som han har lånt av noen andre..
"Bike"
slutter med ordene: "I know a room full of musical tunes. Some rhyme, some
ching. Most of them are clockwork. Let's go into the other room
and make them work." Og deretter får vi høre lydene som
er i dette rommet - med klokker som ringer, bjeller, fioliner,
og dyrelyder. Lyden av klokker kan gi assosiasjoner til
lydene Pink Floyd senere ble kjent for på "Time"
("Dark
Side of the Moon").
Syd og Richard
(i midten) utenfor Studio 3 på Abbey Road. Til venstre ser
vi Syds kjæreste June Child,
til
høyre sitter manager Peter Jenner. Child som jobbet som
sekretær hos Blackhill Enterprises,
ble
senere gift med rockestjernen Marc Bolan.
Tittelen på albumet - "The
Piper at the Gates of
Dawn" var hentet fra den engelske barneboken "Det
suser i sivet". Boken handlet om en muldvarp, en vannrotte,
en skrytete og egoistisk padde, en grevling, og en snømus.
Illustrasjonen
"The Piper at the Gates of Dawn", fra boken "Wind
in the Willows" ("Det suser i sivet").
Det var de eksperimentelle
partiene og det psykedeliske preget som gjorde
"The Piper at the Gates of Dawn" til en annerledes og
spennende plate - som et av de beste psykedelia albumene som
noensinne er laget. Og en plate med som hadde stor
betydning i samtiden. Kritikere har hyllet "The Piper at the
Gates of dawn" jevnlig siden den kom ut, den 5. august
1967. Og den figurerer jevnlig på lister over tidenes beste
plater. Rolling stone magazine hadde
den på sin topp 500 liste, mens musikkmagasinet NME
hadde den på sin topp 100 liste over tidenes beste album - i
2003. I 2000 hadde Q magazine
albumet på 98. plass over tidenes beste britiske album.
Selv om de fleste hyller
albumet, var det ikke alle som var like positiv da den kom ut.
Noen savnet det massive lydbildet - et slags 'wall of sound',
som hadde preget bandets konserter forut for utgivelsen. Mens
andre etterlyste bluesinspirasjonen som hadde vært så
dominerende på repertoaret, så lenge Pink Floyd hadde
eksistert.
I ettertid er det vanskelig å
skjønne at "The Piper at the Gates of Dawn" er spilt
inn av samme band som senere ga ut "Dark Side of the
Moon" og "The Wall". Og til en viss grad var det
heller ikke tilfelle, med tanke på Syd Barretts markante bidrag
på plata. En annen ting er at også Richard Wright hadde en
aktiv rolle i utformingen av låtene, gjennom sin kreativitet og
sitt tangentspill som plata bærer preg av. Mot slutten av
70-tallet fikk Wright en mer perifer rolle på bandets
utgivelser.
Pink
Floyds debutalbum "The Piper at the Gates of Dawn" fra
1967.
Bildet på coveret var tatt av
fotografen Vic Singh. Han var på
den tiden en lovende fotograf som jobbet i motebransjen. Han var
også en venn av George Harrison, og det var fram han Singh fikk
en prismelinse, som han brukte da han skulle ta bildet som ble
brukt på coveret. Vic Singh: "I shot the photos on a
Hasselblad transparency colour Kodak Ektachrome film. They loved
the photo. Syd created the back of the sleeve and the rest is
history."
Bildet ble tatt i Singhs eget
studio, i 7 Bourdon Place, Mayfair, London W.1.
I Storbritannia nådde
"The Piper at the Gates of Dawn" en fin 7. plass på
albumlisten. Den kom også inn på listene i land som Nederland,
Belgia, Tyskland, Italia (16. plass), og Sverige. I USA gjorde
EMIs søsterselskap Capitol flere forsøk på å promotere Pink Floyd,
men albumet nådde ikke høyere enn 131. plass. Man prøvde seg
bla. med å fjerne "Astronomy Domine",
"Bike" og "Flaming",
og legge til "See Emily Play", uten at det førte til
større interesse hos amerikanerne.
I Norge ble det
en fin 10. plass for albumet - men det først i 2007! I 1967 kom den ikke
inn på VG-lista.
Verken "Arnold Layne"
eller "See Emily play" var å finne på den europeiske
utgaven av "The Piper at the gates of Dawn". Dette i en tid da det
var vanlig at kjente band skilte mellom låter ment for
singelutgivelser, og låter ment for album. Jmf.
bla. The Beatles.
Den første utgaven av "The
Piper at the gates of Dawn"
som ble gitt ut var en monomiks. En måned senere ble den også
gjort tilgjengelig i stereo.
Manager Peter Jenner var
lykkelig over å ha nådd sitt mål, om å være med å skape en
avant-garde popgruppe, som også ga ut et suksessrikt album. Han
var også svært fornøyd med jobben produsent Norman Smith
hadde gjort: "Norman was great. He managed to make a
fantastic, very commercial record, condensing what Pink Floyd
was doing into three minutes, without destroying the weird
musicality, or the quirky (eksentrisk, uvanlig) nature of Syd's
writing."
I august 1967 ble "Flaming"
gitt ut som singel i U.S.A. Da i en annen remix enn den som
hadde vært på albumet.
Til tross for den kunstneriske
og salgsmessige suksessen Pink Floyd nå opplevde, var ikke ting
som de burde. Syd Barretts rusproblemer ble mer og mer åpenbare. De andre håpet at Syds uberegnelige oppførsel var
forbigående, men i stedet ble den verre. Det hendte at han
nesten ikke var i stand til å stå på egne ben på scenen -
langt mindre i stand til å synge og spille gitar. Etter at Pink
Floyd måtte kansellere konserten de skulle gjøre på National
Jazz & Blues festival, prøvde Jenner og Waters
å få Barrett til å gå til en psykolog. Time ble bestilt, men
Barett møtte ikke opp. Han ble også sendt til den spanske øya
Formentera (naboøya til Ibiza), sammen med doktor Sam Hutt
med håp om at et opphold her ville gjøre ham godt, og få ham
til å fylle hodet med positive tanker i stedet for dop. Med på
turen var også Richard og Juliette, Roger og Judy, og Hutts
kone. Men ting gikk ikke som de hadde håpet. Syd gumlet LSD
tabletter under hele oppholdet, og i stedet for sol og varme ble
de britiske gjestene møtt av torden og lyn, og massiv nedbør,
noe som ble en skremmende opplevelse, både for Syd og de andre.
Sam Hutt: "It could affect you even if you weren't taking
anything at all."
I tillegg til rusproblemene,
har noen pekt på at Syd hadde
problemer med å forholde seg til det faktum at bandets
kvinnelige fans gjerne tilbød seg til ham, som den mest
attraktive av guttene i bandet. Det å bli dyrket som en
popstjerne gjorde ham ikke godt.
Man hadde planer
om å gi ut flere Pink Floyd singler på denne tiden, og tilbake
fra Formentera gikk bandet i Sound Technique Studios for å
spille inn noen nye Syd Barret komposisjoner. Men verken den
teatralske "Scream
thy last scream" ("Old woman with a casket") eller "Vegetable
Man" var egnet å gi ut på plate, så planene ble
lagt på is inntil videre. Desperasjonen Syd uttrykte i disse
låtene, med tekstlinjer som "I've been looking all over
the place for a place for me", ble for de tilstedeværende
en bekreftelse på Syds mentale lidelser. Peter Jenner: "It was an extraordinary document of serious mental
disturbance."
Mellom 31. juli og 1.
september ble 10 konserter på rad! avlyst, fordi Syd ikke var
i stand til å gjennomføre dem. I tillegg måtte de
takke nei til en invitasjon om å stille opp i radioprogrammet
Saturday Club, rett og slett fordi de ikke kunne finne Syd.
Nick Mason: "The rest of
us reacted to these cancellations with embarrasment and
fury."
Med det begynte spekulasjonene
å gå i media. Hadde Syd sluttet i bandet? Var han så ruset at
han ikke kunne opptre? I et forsøk på å stoppe spekulasjonene
sendte Blackhill ut en pressemelding der de forklarte at Syd var
utmattet, og måtte ha en 2 ukers pause.
En kveld ble Pink Floyd
invitert på middag på en restaurant. Midt under middagen
forlot Syd selskapet og dro hjem og barberte av seg alt håret
på hodet - øyenbrynene inkludert. Han dro deretter tilbake til
selskapet og fortsatte å spise som om ingenting var hendt. Noen
av gjestene ved bordet syntes dette var så motbydelig at de ble
kvalm, og valgte å avslutte kvelden.
Hendelsen ble mange år senere
en inspirasjon da Pink Floyds skulle spille inn filmen "The
Wall", der Pink - i Bob
Geldofs skikkelse, barberer av seg kroppshårene.
Til tross for problemene
bandet opplevde med Syd, gjennomførte de som nevnt en lang rekke
konserter. 9. september 1967 gjorde de
sin første konsert utenfor Storbritannia, da de opptrådte på
Boom dancing center i Århus, Danmark. Med på turen til
Skandinavia var de 4 medlemmene av Pink Floyd,
Peter Wynne-Wilson (lysansvarlig), og manager Andrew King. Noe
som står i sterk kontrast til turneen de gjorde på 90-tallet,
da hele 200 mennesker gjerne var involvert når Pink Floyd reiste
rundt. Med seg på ferja til Danmark hadde de sin Transit,
som ble kjørt av Richard Wright.
På konserten i Århus hadde
Pink Floyd problemer med mikrofonene, slik at det meste av
konserten ble gjennomført uten Syds vokal. Men takket være det
imponerende lysshowet var danskene over seg av begeistring.
Etter det satte de seg i transiten og satte kurs for Stockholm
og Gyllene Cirkeln der de skulle
opptre kvelden 10. september. Men pga de lave fartsgrensene i
Sverige tok turen lenger tid enn planlagt, slik at de ikke
nådde fram i tide. For jobben tok Pink Floyd 7000 kroner, selv
om bare 275 mennesker møtte opp den kvelden.
Den svenske pressen hadde
fått med seg at Syd hadde personlige problemer, og at han hadde
vært i Spania for å slappe av.
Etter konserten i Sverige dro
Pink Floyd tilbake til Danmark, der de gjorde 3 konserter på
Star
Club i København, den 11. 12. og 13. september. Etter en
pressekonferanse i København ble Pink Floyd invitert med på byen av 3 journalister fra det danske
ungdomsmagasinet Børge. Pink Floyd
og manager Andrew King endte da opp i underholdningsparken Tivoli, ettersom folkene fra Børge mente
det var noe de burde ha med seg når de var i København.
Peter Wynne-Wilson valgte å bli igjen på hotellet for å
slappe av.
Selv
om Syd og co. var i godt humør, og gledet seg til å se parken,
ble ikke kvelden ble så hyggelig som den burde blitt. Først ble
de nektet å gå inn i parken av vaktene, da de ikke likte
det lange håret deres. Folkene fra Børge måtte da betale litt
ekstra for at de 5 engelskmennene skulle få slippe inn. Etter å ha prøvd
radiobilene, skutt på ballonger, og spist kinamat, ønsket de
å prøve spøkelsestoget. De dro inn i spøkelseshuset med to
personer i hver vogn, tilsammen 4 vogner. Men bare 3 vogner kom
ut av huset.. Richard og Andrew som satt i den ene vognen hadde
bestemt seg for å stoppe vognen for å ta et av 'spøkelsene' i
nærmere øyesyn. Da vaktene oppdaget hva som hadde skjedd,
stoppet de hele anlegget og dro inn i huset for å finne de to.
Inne i mørket ble Richard slått i magen av den ene vakten,
mens Andrew fikk et slag i ansiktet av en annen.
Pink
Floyd fikk et brutalt møte med danskene i underholdningsparken
Tivoli.
Etter dette valgte Pink Floyd
å avslutte kvelden i Tivoli, og heller dra tilbake til
hotellet. Møtet med de agressive danskene som ikke skjønte
engelsk ble en skremmende opplevelse for de fire: "Are all
Danish so square that they don't understand when one is happy?
Why are the Danish yelling and beating us up? Must one
absolutely speak Danish to avoid getting beat up?"
Etter konsertene i Skandinavia
(der Norge ikke ble besøkt) dro Pink Floyd videre tilbake til
De britiske øyer, med 18 konserter i Nord-Irland, Irland og
England. Her gjorde de bla. en opptreden i TV programmet Top
Gear, og de opptrådte i en missekonkurranse i Brighton.
I oktober stod U.S.A. for tur,
der det var planlagt 25 konserter mellom 6. oktober og 12.
november. Til tross for den store interessen for bandet i
Storbritannia var det de færreste som viste om Pink Floyd i
U.S.A. De klarte ikke å bli endel av 'The British
Invasion', der britiske band nådde høyt på listene i U.S.A.
Manager Andrew King dro først
over for å gjøre avtaler med konsertarrangøren. I møte med
den amerikanske agenten fikk King overrekt en pistol som han
fikk beskjed om å ha med seg på turneen for å beskytte seg
selv. Nick Mason: "Even the toughest end of English tour
promotion never went that far."
Det ble avtalt at de skulle opptre sammen med kjente navn som
Janis Joplin. Men pga. kluss med arbeidstillatelsen kunne ikke
Nick, Richard, Syd og Roger dra over før 10. november. De
første 11 konsertene på turneen måtte derfor avlyses, noe som
irriterte arrangørene på veskysten (der konsertene skulle
avholdes) grenseløst. Ike & Tuna
Turner ble hentet inn på kort varsel som erstattere for
de britiske nykomlingene - eller 'The Light Kings of England'
som de ble presentert som.
Når de omsider kom i gang med
konsertene, hadde ikke deres amerikanske selskap Capitol ordnet
med instrumenter, slik at de måtte oppsøke den lokale
musikkforretningen for å leie trommesett, gitarer og keyboard. Nick
Mason: "I suspect he gave me all the mismatched drums,
cymbals and fittings he had lying around in the back of the
storeroom."
De hadde
med utstyret til lysshowet over til Statene, men pga. størrelsen på arenaene de
skulle opptre på, ble det raskt klart at det var ubrukelig. De måtte derfor låne lysutstyr fra de andre artistene som
skulle opptre samtidig som Pink Floyd. På de mindre stedene kom
ustyret deres bedre til rette.
I California fikk Pink Floyd
mulighet til å studere den amerikanske psykedeliascenen på
nært hold. De kunne ikke unngå å legge merke til hvor ulik
de var musikalsk, i forhold til dem selv. Mens Pink Floyd var influert av pop, jazz
og elektronika, var det country som var de amerikanske bandenes
inspirasjonskilde. Slik som Big Brother
& the Holding Company, The
Grateful Dead og The Byrds.
Roger Waters syntes de virket konservative, og uten ønske om å
ta for store sjanser musikalsk.
Etter konserten på Cheetah
Club i Santa Monica den 5. november slo de seg sammen med det
lokale bandet The Nazz, ettersom de
hadde gått tom for penger. The Nazz hadde en leilighet i
Beethoven street i Venice, som de lot Pink Floyd få lov til å
bo i. Sanger i The Nazz var Alice Cooper
- et navn også bandet hans etter hvert kom til å bruke, når de
opptrådte. En morgen Cooper våknet la han merke til at Syd
Barrett satt og stirret på en Corn Flakes pakke, som om det var
et TV program han kikket på.
På Winterland
ballroom i San Francisco drev Barett og vridde så mye
på stemmeskruene at strengene til slutt falt av, noe som
irriterte Roger Waters så mye at han skadet seg! da han i sinne
slo hånda i bassgitaren sin.
Under en
opptreden på Dick Clarks
populære TV show "American
Bandstand", der
det var meningen at Syd skulle mime til deres nye låt "Apples
& Oranges", åpnet han nesten ikke munnen i
det hele tatt - som for å demonstrere at de ikke opptrådte
live. Og da de besøkte Pat Boone show
6. november nektet Syd å åpne munnen og svare på spørsmål
fra Boone. Nick Mason: "Syd wasn't into moving his lips
that day."
En av årsakene til Syds
forverrede tilstand var all dopen som var tilgjengelig i U.S.A.
Dop som folk mer enn gjerne tilbød Syd og manager Andrew King.
En gang ble Syd og manageren invitert med til et hus på landet
av to unge jenter. Narkotikaen de ble tilbudt her var sterkere
enn det de var vant til fra England, noe som slo ut Syd som
skulle opptre like etterpå. Andrew King: "They plied us
with prodigious (vidunderlig store) amounts of dope."
Pink Floyd og manager Andrew King hadde også problemer
med det amerikanske plateselskapet Tower
records, som var satt til å ta seg av markedsføringen
av bandet i U.S.A. Tower hadde blitt "pådyttet" Pink
Floyd av sitt hovedselskap Capitol, som ikke ønsket å gjøre
jobben selv.
Det endte med at turneen Pink
Floyd gjorde i USA ble avbrutt før tiden, og medlemmene av
bandet ble sendt hjem til England. Den siste konserten Floyd
gjorde i U.S.A. var den på Winterland ballroom, 11.
november 1967. Da de kom hjem var det flere av medlemmene av
bandet som dro innom Middlesex Hospital for å sjekke seg mot
kjønnssykdommer.
I etterkant av det som skjedde
i U.S.A. ble det et oppvaskmøte innad i bandet, der Syd måtte
svare for oppførselen sin. Roger Waters gikk så langt at han
krevde at Syd ble sparket umiddelbart.
Mer positivt var det at
turneen i U.S.A. hadde vært en økonomisk suksess, som ga
medlemmene av bandet inntekter som gjorde det mulig for dem å
gå til innkjøp av leiligheter. Historien vil ha det til at Syd
ikke syntes det var noe poeng å investere pengene i eiendom.
Han mente de skulle brukes for å ha det moro, og at han hadde
gått til innkjøp av en rosa bil i U.S.A. som han fikk fraktet
over til England.
Som en erstatning for
konsertene som ble avlyst i U.S.A. ble Pink Floyd sendt ut på turne i
Storbritannia, som oppvarmingsband for Jimi
Hendrix - fra 14. november til 5. desember. Også kjente
navn som The Nice, The
Move og Amen Corner deltok
på turneen.
Konsertplakat
fra turneen PF gjorde sammen med Jimi
Hendrix, The
Nice, The
Move og Amen Corner
Alle disse bandene reiste rundt sammen i en buss,
noe som ble en sosial affære - rent bortsett fra at gutta i
Pink Floyd ikke pratet med medlemmene av de andre bandene..
Gitarist og sanger i Amen Corner var Andy
Fairweather-Low, som mange år senere kom til å turnere
med Roger Waters som medlem av hans The
Bleeding Heart Band, hadde lite til overs for Waters
og co. på denne tiden: "They were unsociable buggers, who
never spoke to anybody."
Pink Floyd sammen med
medlemmer fra bla. The Move og Amen Corner.
Foran står Roger
Waters sammen med Jimi Hendrix.
Forholdet mellom Syd og de
andre i bandet var alt annet enn bra. Og for å komme seg litt
bort fra de andre pleide Syd å gå seg en lengre tur i timene
før bandet skulle opp på scenen for å opptre. Da de skulle opptre
på Empire Theatre i Liverpool den 18. november hadde Syd
tydeligvis gått en litt for lang tur, for da konserten skulle
begynne var han ikke å se. David O'List
som var sanger i progrockbandet
The Nice, var stor fan av Pink Floyd. Han hadde studert Syd på
nært hold på konsertene de gjorde, i tillegg kunne
han teksten til mange av låtene deres. Det var derfor naturlig
for de andre i Pink Floyd å spørre ham om hjelp i Syds
fravær. For at publikum ikke skulle se at Syd manglet, lot de O'List bruke Syds hatt. Han stod også med ryggen til publikum,
noe som fungerte bra helt til han etter en stund snudde seg
rundt, og publikum fikk se at de hadde blitt lurt. Etter
dette nektet Syd å hilse på O'List når de satt sammen i
bussen på vei til neste konsert. David O'List: "I did
notice that he wouldn't even look at me."
Selv om Syds fortsatte med å
være uberegnelig etter dette, ble det ikke flere innhopp som
vokalist i Pink Floyd for David O'List.
På denne turneen fikk
medlemmene av Pink Floyd virkelig føle hva det ville si å
være popstjerne, da de flere steder måtte rømme fra skrikende
jenter som kom springende etter dem. Nick Mason: "The role
hunter and hunted was not always clear."
David
O'List fikk
sjansen til å prøve seg som vokalist i Pink Floyd i november
1967.
På de følgende konsertene
prøvde Nick, Richard og Roger å begrense Syds bidrag på
scenen ved å skru ned lyden på forsterkeren hans. De
framførte også nye låter som "Set
the Controls for the Heart of the Sun", hvor Roger
og Richard hadde vokalen i stedet for Syd.
Syds kjæreste Lindsay Korner var
den som muligens mer enn noen andre kunne observere
forandringene i Syds væremåte. Til tider kunne han også være
voldelig. Lindsay Korner: "It got a bit crazed. Syd had
started to act a little bonkers, schizophrenia had set in."
Emo: "We could hear Syd
banging Lindsay's head off the floor."
Til tross for mange stygge
episoder valgte Lindsay å holde ut med Syd til slutten av
60-tallet. Hun flyttet etter hvert ut av Syds leilighet da Storm
Thorgerson fant seg en ny leilighet som også hun kunne få bo
i. Senere ble Syd sammen med Gilly Staples,
en modell fra Quorum Boutique.
Også kameraten Jonathan
Meades fikk med selvsyn se hvilke problemer Syd slet med.
En dag Meades kom på besøk i Syds nye leilighet i Richmond
Hill i Kensington, London, hørte han en merkelig lyd, som om det var
vannrør som vibrerte. Han lurte på hva lyden var, og fikk til
svar fra de andre som bodde der at det var Syd som var ruset, og at de hadde stengt ham
inne i et skap.
Jonathan
Meades: "It
sounded like heating pipes shaking. I said, 'What's that?' and
they sort of giggled and said, 'That's Syd having a bad trip, we
put him in the line cupboard.' And that seemed a terrible thing
to do."
Det var familien til manager
Andrew King som eide leligheten i Richmond
Hill. King valgte å innkvartere Syd her etter at han måtte
flytte ut av blokka i Cromwell Road. Også Richard Wright &
Juliette Gale, David Gale, Nigel & Jenny, Storm Thorgesen,
og Po Powell bodde på denne adressen.
18. november 1967 ble
"Oranges & Lemons" gitt ut som 3. singel
med Pink Floyd (4. om man tar med "Flaming"). I likhet med de to foregående singlene
ble den ikke å finne på et studioalbum med bandet. Den
var skrevet av Barrett og produsert av Norman Smith. Syd Barrett:
"It's a happy song, and it's got a touch of Christmas.
It's about a girl who I saw just walking round town - in
Richmond."
Selv om Syd hadde skrevet låta viste
han liten interesse da det ble snakk om å gi den ut på singel.
Syd som hele tiden var på utkikk etter nye utfordringer syntes
det ble for trivielt å gi ut nok en singel - det var noe de
hadde gjort før, og som han ikke lenger syntes var spennende. I
stedet brukte han tiden på et filmprosjekt sammen kameraten
Anthony Stern, som hadde arbeidstittelen "The
Rose - Tinted Monocle".
Innspillingen av "Oranges & Lemons"
ble gjort 24.
oktober i Abbey Road.
Allerede den 8. august hadde de begynt
innspillingen av sitt neste studioalbum, i studio 3 i Abbey
Road. Den første låta de spilte inn var den Waters' skrevne
"Set the Controls for the Heart of the Sun", som de
som nevnt hadde framført live en tid allerede. Teksten
til låta var inspirert av en kinesisk poesibok, skrevet for
over 1000 år siden.
15. og
16. august fortsatte de innspillingen av det nye albumet - i Sound Techniques
studios, der de jobbet med en låt kalt "Reaction
in G". Denne har aldri blitt
gitt ut
på plate.
Singelen "Oranges & Lemons"
nådde ikke opp i
Storbritannia, noe Roger Waters ga produsent Norman Smith skylda for. Han mente Smith hadde ødelagt låta. Roger Waters:
"Apples and Oranges' was destroyed by the production.
It's a fucking good song." Senere ble det laget en
musikkvideo til låta, med Roger Waters på vokal. Opptakene ble
gjort på et fruktmarked i Belgia.
I ettertid er det en gjengs oppfatning
at B-siden på singelen - "Paint
Box", var av bedre kvalitet enn A siden. Richard
Wright som skrev den hadde også vokalen på låta.
Det ble
laget en musikkvideo til singelen "Apples
& Oranges", med en smilende Roger Waters på vokal.
Uten noe album eller
singler på listen var ikke interessen fra konsertarrangørerene
like stor lenger, noe som ga seg utslag i færre opptredener (i
januar 1968). Det igjen førte til at Blackhill Enterprise fikk
problemer med økonomien. At de hadde flyttet til et dyrere
lokale, gjorde heller ikke tingene bedre. I første omgang
førte det til at de måtte si opp lysmann Peter Wynne-Wilson,
og heller erstatte ham med John
Marsh som var villig
til å gjøre jobben for en lavere lønn. Marsh hadde fram til
dette jobbet som roadie for Pink Floyd.
1967 ble avsluttet med
at Pink Floyd opptrådte på juletilstelningen
"Christmas On Earth Continued",
på Olympia Exhibition Halls, Kensington, London. Andre band som
også opptrådte var The Who, The Move og The Jimi Hendrix
Experience. Syds tilstand var nå så dårlig at han kun stod
på scenen med gitaren hengende foran seg uten å spille eller
synge noe som helst.
De andre i bandet kunne
ikke lenger ignorere problemet - om Pink Floyd skulle bestå
måtte Syd ut a bandet. Nick Mason: "We had tried to
ignore the problems, and will them to go away, but it was time
to come out of the denial. We were reaching breaking
point."
Syd hadde i lengre tid
tenkt på muligheten av å utvide Pink Floyd med flere
medlemmer. Bla. hadde han møtt en saksofonist og en
banjospiller som han ville ha med. Han ønsket også å ha med
en kvinnelig sanger, noe de andre ikke var like begeistret for.
Og noen år tidligere hadde han uttrykt ønske om å ha med
kameraten David Gilmour i bandet - i et brev til Libby Gausden,
men at han dessverre var opptatt med sitt eget band.
Med Syds ustabile oppførsel syntes etter hvert også de
andre i Pink Floyd at det var greit
med en utvidelse. Både gitarlegenden Jeff
Beck, og David O'List
som nettopp hadde spilt med bandet, ble vurdert. Men valget falt
på Syds barndomskamerat David Gilmour.
Gilmour hadde vært en
stor fan av Pink Floyd, og hadde fått med seg mange av
konsertene bandet gjorde etter at han kom tilbake til England,
etter oppholdet i Frankrike. Han var også på utkikk etter et
nytt band å spille i.
Det var Nick Mason som i
desember 1967 spurte Gilmour om han ville bli med, etter
konserten de gjorde 6. desember 1967, på Royal College of Art,
Kensington, London. Nick Mason: "If we said we were
looking for another guitarist, would you be interested?"
Og Gilmour
som på den tiden jobbet som bud for klesbutikken
Quorum (der Syds kjæreste også jobbet), takket ja uten
betenkningstid. Nick Mason: "David was certainly
interested, mainly, I imagine, because although he thought of us
- correctly - as less experienced than his previous band,
Jokers Wild, we had acquired all the trappings that they had
never been able to: an agent, a record deal and a couple of hit
records."
Historien vil ha det til at også Roger Waters
forespurte David om jobben, pr. telefon. Som en formalitet
måtte han gjennom en audition på Abbey Roads Studio 2. Mest
fordi verken manager Andrew King eller Blackhill sjef Peter
Jenner hadde truffet Gilmour før, og ikke visste hva han var
god for. Her imponerte han de tilstedeværende med sitt talent,
der han kopierte Hendrix' gitarspill. Peter Jenner: "He
could play like Hendrix, and he could also do Syd."
For å fortelle
omverdenen at Pink Floyd var blitt en kvintett ble det arrangert
fotosession, der det både ble tatt gruppebilder og bilder av
David Gilmour alene.
David
Gilmour ble medlem av Pink Floyd i desember 1967.
Det første Gilmour gjorde som medlem av Pink
Floyd, var å gå til innkjøp av en spesiallaget Fender Stratocaster, i en musikkbutikk i Cambridge. Gitaren som var
gul, kom til å følge ham i hele karrieren som medlem av
bandet. Som en av hans favorittgitarer.
Gilmour fikk leie et
rom av bandets bookingagent Bryan Morrison, som i tillegg til
seng også ga ham tilgang til gratis sandwicher og en
opptaksmaskin! Det ble også gjort
en avtale om at Gilmour skulle ha 30 pund i uken som lønn.
Noen har spekulert i om
valget av Gilmour hadde sammenheng med at han var Barretts
kamerat, og at hans tilstedeværelse ville ha positiv
innvirkning på hans psyke. Syd var uansett positiv til å få
med Gilmour i bandet.
David
Gilmour ble medlem av Pink Floyd i desember 1967.
Til
høyre er han å se i musikkvideoen
som ble laget til "Apples
& Oranges", i januar 1968.
På den tiden David
Gilmour ble med i Pink Floyd, var han sammen med Jenny
Roth. Like etter ble
han sammen med
Catherine James, en
dame som var kjent for sin interesse for popstjerner. Bla. var
hun også sammen med Roger
Daltrey,
Mick Jagger, Eric
Clapton og Jimmy
Page.
Jenny
Roth
På den første
øvingen David gjorde sammen med bandet var Roger Waters
uforskammet til David på en måte som gjorde at David valgte å
forlate lokalet. Men etter en stund returnerte han til
studioet. Senere ble David vant til Rogers til tider
ufordragelige væremåte. David Gilmour: "Roger had got so
unberably awful, in a way that I'd later get used to, that I
stomped out of the room."
8. og 9. januar var
Gilmour med i studio der bandet gjorde en ny innspilling av
"Set the Controls for the Heart of the Sun". Parallelt
med dette forberedte
de seg til de forestående konsertene. David syntes det var vanskelig å komme inn
i Syds måte å spille gitar på, da den var svært annerledes
enn hans egen. David Gilmour: "My guitar style and Syd's
weren't even close."
David Gilmour deltok i musikkvideoen som ble laget til
"Apples & Oranges", samme måned. Gilmour var også med i en video som
ble spilt inn for "See Emily Play". Opptakene er mest
sannsynlig gjort i 1968, og Syd Barrett er ikke med på filmen.
I ettertid har denne videoen der Nick og co. tuller rundt på en
gresslette, blitt brukt på Youtube
og andre nettsteder i mangel av noen annen musikkvideo for "See Emily Play".
Videoen
til "See Emily Play", som ble spilt inn etter at Syd
Barrett hadde forlatt bandet.
Den første konserten
som medlem av Pink Floyd, gjorde David Gilmour 12. januar 1968
på Guild of Students,
University of Aston, i
Birmingham. Ifølge Gilmour spilte han rytmegitar, mens Syd
spilte og sang når han følte for det. David Gilmour: "Sometimes Syd sang a bit, sometimes he
didn't."
Enkelte kvelder spilte ikke Syd i det hele tatt.
På konserten virket
det som om Syd var i sin egen verden, der han ikke skjønte hva
som foregikk rundt ham. Han stod tett inntil David under
konserten, gikk rundt ham, og betraktet ham, som for å se om
han var virkelig. Emo: "It was as if Syd was thinking: Am
I dreaming this?"
Nick Mason: "He
was probably completely confused, and angry that his influence
was being steadily eroded (erodert)."
Pink Floyd var
dermed blitt en kvintett - men det kun
i en kort periode skulle det vise seg. I et forsøk på å
fjerne Syd fra bandet, unnlot de å hente ham før de skulle ut
og gjøre en konsert i Southampton, den 26. januar 1968. Denne
skjebnesvangre avgjørelsen ble tatt på sparket, og var ikke
noe som var planlagt i forveien. David Gilmour: "Someone
said 'shall we bother to pick up Syd?' And someone said 'Nah,
let's not bother' and that was the end."
Nick Mason: "The
decision was, and we were, totally callous (ufølsom). We simply
didn't pick him up again."
At Syd
bodde sammen med Richard Wright gjorde ikke det enklere å lure
ham. Richard Wright: "I had to say things like 'Syd, I'm
going out to get some cigarettes', and go off and do a gig and
come back the next day. It was awful; a terrible time."
I ettertid ble avgjørelsen de tok den dagen
noe som plaget Nick, Richard, Roger og David i mange år. Med en følelse av skam, frustrasjon og anger.
Syd Barrett ble et 'spøkelse' som 'hjemsøkte' dem. Det positive med savnet/fraværet, var at det ga seg
utslag i brilliant kreativitet.
Denne
hendelsen
markerte også slutten på Syds karriere som liveartist (med et
par unntak), og som medlem av
Pink Floyd. Konserten Syd, Roger, Nick, Richard og David gjorde den
20. januar 1968 på
Pavilion Ballroom i
Hastings, ble den siste de gjorde sammen.
Waters og de andre hadde
en ide om at Syd kunne fortsette som medlem av bandet, men da
kun som låtskriver, og ikke når de opptrådte live.
Roger Waters:
"I
really wanted Syd to become what Brian
Wilson was in
The Beach Boys - For
him to stay in the band and keep writing songs , but not to
perform with the band."
Nick Mason: "Our
idea was to adopt the Beach Boys formula. In which Brian Wilson
got together with the band on stage when he wanted to. We
absolutely wanted to preserve Syd in Pink Floyd, one way or the
other."
Nå ble det raskt klart
at Barretts dager som låtskriver for Pink Floyd også var et
tilbakelagt kapittel.
Det toppet seg da han presenterte
"Have
You Got It, Yet?" for
dem. De andre prøvde å spille med på låta, men underveis drev Barrett og endret på melodien og strukturen, slik at
det ble umulig å spille med. Historien skal ha
det til at Roger Waters la fra seg bassgitaren i protest
og forlot rommet, for aldri å spille med Syd på en Pink Floyd
låt mer. Roger Waters: "Eventually I just said 'Oh, I've got it now', and walked away."
I mars ble det det holdt et
møte der Syd, Richard, Nick, David, Roger, og managerne Peter
Jenner og Andrew King var tilstede. De to sistnevnte prøvde å
argumentere for at Syd fortsatt skulle være endel av Pink
Floyd, men de andre lot seg ikke overtale. Peter Jenner: "We fought to keep Syd in."
Offisielt forlot ikke
Syd bandet før 6. april 1968, mens i realiteten skjedde det i januar
- februar. Nick Mason: "A formal announcement about Syd's
departure and David's arrival was made in April."
David Gilmour:
"I'd known Syd since I was fourteen; it was hard dealing
with replacing one of my close friends. And having to see one of
my close friends no longer functioning as a normal human
being."
Selv om Syd hadde
akseptert at han ikke lenger var medlem av Pink Floyd/ikke fikk
med seg at han var sparket, hendte
det at han dukket opp på konserter med bandet, og uttrykte sin
misnøye med at kameraten David Gilmour stod der på scenen i
stedet for ham. Andre ganger satt han bare på scenekanten
og ventet på at de andre skulle be ham komme opp og synge.
Jerry Shirley
(venn av bandet, og trommeslager i Humble
pie): "Dave went
through some real heavy stuff for the first few months. Syd
would turn up at London gigs and stand in front of the stage
looking up at Dave; 'That's 'my' band."
To av
få bilder av Pink Floyd som kvintett. Og blant de siste med Syd
Barrett som medlem av bandet.
Peter Jenner og Andrew
King som fram til dette hadde fungert som managere for Pink
Floyd, hadde ikke tro på at bandet hadde noen framtid uten Syd
Barrett - med sin kunstneriske kraft, og som karismatisk
frontfigur. Så fra mars/april 1968 valgte de å representere ham i stedet for Pink Floyd.
Peter Jenner: "For us it was, 'What the fuck are we going to do if
Syd's
not there?' The answer was, as far as I recall, a look of
pain."
Richard Wright var den
eneste av de gjenværende medlemmene av bandet som Jenner hadde
tro på, da han faktisk kunne spille på instrumentet sitt, og
var i stand til å arrangere låter. Mens Waters verken kunne
synge eller stemme gitaren sin - han kunne rett og slett ikke
regnes som musiker i følge Jenner. Mens David var for ny til at
Jenner og King klarte å se potensialet som lå i ham.
Faktisk prøvde
Jenner/King å overtale Wright til å gå ut av Pink Floyd, og
heller starte et nytt band sammen Barrett. Peter Jenner: "I did think that Rick could have come into his own, and we
did wonder if he and Syd could stick together." Og Wright som
allerede på den tiden hadde fått nok av Waters var ikke
negativ til tanken, hadde det ikke vært for at han ikke så
noen framtid for Syd Barrett som artist. Richard Wright: "I would have left with him like a shot, If I had thought
that Syd could do it."
I ettertid har naturlig
nok Jenner og King fått høre om den store tabben de gjorde da
de valgte å avslutte samarbeidet med Pink Floyd. Men selv så
de annerledes på det. De mente at de ikke hadde økonomiske
muskler eller den kunnskapen som krevdes for å gjøre Pink
Floyd til den suksessen de tilslutt ble. Peter Jenner: "We
didn't have the resources to do anything more for them. They
needed someone bigger to look after them."
En som hadde sansen for
Blackhills ønske om å satse på Syd Barrett, i stedet for Pink
Floyd, var en ung Marc
Feld. Han var en stor
fan av Barrett, og valgte derfor å takke ja til Blackhill da de
ønsket å samarbeide med ham. Noen år senere var Feld en av de
største stjernene i britisk rock, under navnet Marc Bolan. Noe
som Blackhill kom til å tjene gode penger på.
Det var ikke bare
managmentet som ikke hadde troen på en framtid for Pink Floyd
uten Syd Barrett. Også mange fans mistet interessen for dem
etter dette. For de var Pink Floyd = Syd Barrett. David Bowie: "When Syd Barrett left, there was no Pink Floyd for me
anymore."
Og i ettertid vil nok
mange si at noe av galskapen og den underfundige humoren
forsvant fra bandet med ham.
Med Blackhill ute
valgte Pink Floyd å inngå avtale med Bryan Morrisons
agentselskap, som de allerede hadde jobbet endel sammen med. Det
var særlig Steve O'Rourke de hadde hatt med å gjøre, og han
ble nå satt til å være bandets manager. Tony Howard fikk
ansvaret for å booke konserter. Nick Mason: It seemed logical
to ask Bryan Morrison to take us on. We went to see him, an he
agreed to supply Steve O'Rourke's services to manage us. While
Tony Howard would handle the bookings."
O'Rourke var manager
for Pink Floyd helt fram til han døde, i 2003. Som en høyt
verdsatt person. Gilmours album "On
an Island"
(2006), og Nick Masons bok
"Inside
Out: A Personal History of Pink Floyd"
(2004), var
begge dedisert til O'Rourke.
O'Rourke var sønn av
en irsk fisker, og hadde prøvd seg som regnskapsfører og
selger av dyremat før han begynte hos Morrison. Hos dyremat
selskapet fikk han sparken etter at det ble oppdaget at han
satte bort oppgavene han skulle gjøre til andre selgere, og at
han tok
med seg jobbilen til racingbanen Brands Hatch der han kjørte
med den som om det var en racerbil.
Han ble kjent som en
manager som var flink til å få til gode avtaler for Pink Floyd
- med teft for fortjeneste. Men at han kanskje ikke hadde like
stor interesse for den kunstneriske siden av det de drev på med.
Et bilde
av Steve O'Rourke, fra 1971.
Syd Barrett fortsatte som soloartist
etter bruddet med Pink Floyd. 3. januar 1970 ga han ut det
kritikerroste albumet "The Madcap
Laughs". Nick Mason: "There was still a
belief that Syd's creative flow could be restimulated."
Hvor mye av musikken på plata som gjenspeilte hans kunstneriske
kvaliteter som artist i tiden etter bruddet med Pink Floyd, er
vanskelig å si. Ettersom de fleste låtene på plata var
skrevet i 1966 og 1967. Han fikk også god hjelp fra dyktige
musikere som Robert Wyatt
(Soft
Machine), Jerry Shirley (Humble Pie) og lydteknikeren Tony
Clarke (Moody
Blues). Det var egentlig meningen
at Malcolm Jones skulle produsere hele plata, men midtveis i
innspillingen valgte han å trekke seg. David Gilmour og Roger Waters ble da
hentet inn for å hjelpe sin gamle venn, på oppfordring fra
Syd. EMI hadde truet med å droppe utgivelsen av plata, noe
Gilmour og Waters fikk forhindret, med forsikringer om at de
skulle få prosjektet i havn. De fikk kun 3 dager på seg til å
gjøre jobben. David Gilmour: "Syd was in a very poor
state in the studio, falling over, knocking mikes over. We put
it out as best as we could."
De to gjorde det de kunne for å flikke
på Barretts låter, slik at de framstod som tilgjengelig for
platekjøperne. Likefullt ønsket de også at hans galskap
måtte komme til uttrykk på plata, slik at folk fikk et
innblikk i hans tilstand. David Gilmour: "We wanted to
inject some honesty into it. We wanted to explain what was going
on."
Lydteknikeren Peter
Mew som deltok på første del av innspillingen, i
Olympic studios, mente Syd hadde mange spennende ideer, men at
han ikke var i stand til sette det sammen til ferdige låter.
Peter Mew: "He would sit down, sing a couple of verses,
then stop and a wander around and then start something else. You
could see there was the essence of some really interesting stuff
there, but he didn't seem to be able to get it together enough
to finish anything."
Også andre musikere som ble hyret inn
for å hjelpe Syd måtte melde pass, da det ikke var mulig å
følge ham. Syd forandret på låtene hele tiden, slik at de
aldri fikk sjansen til å gjøre samme versjonen to ganger på
rad.
Ut av stand til å bidra med noe mer
valgte Syd å dra til Ibiza, der han visste at flere av hans
Cambridge venner allerede var. I den sterke sydensolen nektet
Syd å bruke solkrem, noe som gjorde at han ble sterkt
forbrent.
"The
Madcap Laughs"
Salgsmessig gjorde ikke "The Madcap
Laughs" det all
verden, med 40. plass i Storbritannia. Ellers i Europa (og
Norge) nådde ikke plata opp.
På innercoveret til plata var Syd avbildet sammen med en naken dame, kalt
Iggy the Eskimo. Denne damen var som navnet indikerte
inuitt. Hun
hadde bodd sammen med Syd i hans leilighet i 14 dager på det
tidspunktet bildene ble tatt. Men var i likhet med så mange
andre damer på den tiden kun et forbigående bekjentskap for
Syd.
Syd
Barrett sammen med Iggy the Eskimo på innercoveret til
"The Madcap Laughs"
I november 1970 kom Barretts 2. og
siste studioalbum, kalt "Barrett".
Folkene som hjalp Barrett her, var mange av de samme som hadde
hjulpet ham på "The Madcap laughs". Waters var byttet
ut med Richard Wright på produsentsiden, mens David Gilmour
fortsatt var med. Igjen var det i
hovedsak tidligere Barrett komposisjoner som ble spilt inn.
Barrett selv var på denne tiden blitt enda mer utilgjengelig,
og innspillingen foregikk i lange perioder uten at han var
tilstede. Man forsøkte å spille inn Barretts vokal først, og
legge på kompet når han ikke var tilstede. Det positive med det, var at de andre jobbet mer
effektivt. Det negative var at Barretts særegne stil i mindre
grad var tilstede på plata. "Barrett"
ble da også forbigått både
av platekjøpere og anmeldere.
"Barrett"
Syd gjorde også to opptredener i
1970. Først på BBCs radioprogram Top
Gear i februar, deretter på Extravaganza
'70 Music & Fashion Festival, på Olympia Exhibition
Hall i London. Med seg på scenen hadde han David Gilmour på
bass og Jerry Shirley (Humble Pie) på trommer. Det skulle
vise seg at det ikke var noen god ide å la Barrett gjøre denne
konserten. Nervene lå tjukt utenpå ham, og han raste gjennom
repertoaret på 4 låter, før han stormet av scenen.
Etter dette valgte Barrett å dra hjem
til Cambridge, og morens hus i 183 Hills Road. Han tenkte først
å bo på gutterommet, men fant raskt ut rommet som lå vendt ut
mot hagen ikke ga ham det privatlivet han ønsket, i forhold til
fansen som stadig vekk var innom for å få et glimt av ham. Han
flyttet derfor ned i kjelleren, som kun hadde et lite vindu som
vendte ut mot bakhagen. Rommet var så lite at han kun fikk
plass til en madrass, og hans samling av bøker og plater.
På denne tiden var Syd kjæreste med
Gayla Pinion, en dame som han også ble forlovet med 1.
oktober 1970. De to var sammen fram til 1977. En dag Syds eks
kjæreste Libby Gausden kom på besøk til Syd var Gayla i
kjelleren sammen med ham, som om også hun bodde der nede.
Syd
Barrett var i mange år sammen med Gayla Pinion.
I 1972 fikk Syd endel omtale da han startet opp
et nytt band kalt Stars, sammen med
sine gamle musikervenner Twink (eks.
The Pretty things) og Jack Monk.
Men etter kun 3 konserter sammen, var bandet historie. På den ene
konserten de gjorde på Corn Exchange
stivnet Syd helt til
under framføringen av en låt, slik at han måtte bæres av
scenen.
I august 1974 ble Barrett overtalt av
Peter Jenner til å komme tilbake til Abbey Road studios, med
tanke på å spille inn et 3. soloalbum. Men etter 3 dager ble
det klart at dette ikke hadde noe for seg. Dette ble Barretts
definitive farvel til musikkindustrien. Han solgte deretter
rettighetene til sine 2 soloalbum tilbake til plateselskapet. I
første omgang flyttet han inn på et hotell i London. Men
senere, da han gikk tom for penger, valgte han å flytte tilbake
til morens hus i Cambridge. Gjennom årene mottok han royalties
for innspillingene med Pink Floyd som han hadde deltatt på.
Penger som kom godt med.
Lite er kjent om hva han brukte tiden
sin på i årene etter. Og det er få intervjuer med ham etter
1971. Hans eneste kontakt med
omverdenen, var gjennom sin søster
Rosemary.
Det
man vet er at han likte å male - store abstrakte malerier, sysle i hagen, spille plater med Family,
Rolling Stones, The Beatles, og Bo Diddley. Og å se på TV.
Bryan Morrison: "He just sits there on his
own, watching television all
day and getting fat. That's what he does."
Mary - moren til Syd, sørget for at
sønnen fikk seg jobb som gartner, men det tok ikke lang tid
før han sluttet. På 80-tallet gikk det en historie om at Syd
igjen hadde hadde turen til London, men at han etter noen uker hadde
funnet ut at det var best å komme seg tilbake til
Cambridge. Turen til Cambridge - som ligger 7 mil unna London,
skjedde ifølge historien til fots.
Barrett bodde også 8 år på
sanatorium, for å få hjelp med de psykiske problemene. Han
plagdes også med mavesår, i tillegg til diabetes.
Etter at Barrett trakk seg tilbake til
Cambridge valgte han å ta i bruk fødenavnet Roger igjen, i
stedet for kallenavnet Syd.
Syd
Barrett
Parallelt med de interne problemene
Pink Floyd opplevde høsten 1967 og våren 1968, jobbet de videre
med oppfølgeren til "The Piper at the Gates of Dawn". De
første opptakene til den nye plata ble som nevnt gjort allerede i august
og oktober 1967, men hovedtyngden av plata ble spilt inn i
perioden januar-april 1968. Noen låter som opprinnelig var spilt inn med
Barrett på gitar, ble spilt inn pånytt med Gilmour på
gitar. Likefullt satte Barrett sitt tydelige preg på
albumet som fikk navnet "A Saucerful
of Secrets". Ikke minst gjennom hans "Jugband
Blues" - et av platas sterkeste spor.
Mange ser på låta som (et trist) farvel fra Barrett, som
åpenbart er klar over sin skjebne: "And I'm most obliged
(plikt) to you for making it clear. That I'm not here."
Peter Jenner: "Even at that
point, Syd actually
knew what was happening to him. 'Jugband Blues' is a really sad
song, the portrait of a nervous breakdown. 'Jugband Blues' is
the ultimate self-diagnosis on a state of schizophrenia."
Mens de var i studio for å
spille inn "Jugband Blues" inviterte Syd et orkester
fra Frelsesearmeen kalt The International
Staff Band inn for å delta på innspillingen. Orkesteret
holdt
til i et annet studio i Abbey Road der de jobbet med sin plate.
Syd ønsket at orkesteret skulle improvisere, og spille det de
følte for, og så skulle det settes sammens med "Jugband
Blues" i ettertid. Produsent Norman Smith hadde
motforestillinger mot dette, men Syd fikk viljen sin, og
orkesteret er å høre i låtas midtparti.
Barrett hadde ønsket å ha
med "Scream thy Last Scream" og "Vegetable
Man" på det neste albumet, men Waters satte ned foten da han mente
låtene var for 'mørke'.
Barrett sang og spilte gitar på "Jugband
blues", i tillegg til at han sang (sammen de andre) på
"Corporal Clegg". Han spilte også gitar på
"Remember a Day" (slidegitar) og
"Set
the Controls for the Heart of the Sun". Sistnevnte
låt regnes som den eneste der både Nick, David, Richard, Roger
og Syd deltok, ettersom Gilmours gitar ble lagt oppå opptakene
som var gjort av Syd Barretts gitarspill.
Historien vil ha det til at Syd Barrett
dukket opp i studio under siste del av innspillingen av
"A Saucerful of Secrets", i håp om at de andre ville
la ham få bli med igjen. Han satt i resepsjonen på Abbey Road
studios og ventet på å bli invitert inn i studioet der Gilmour
og co. holdt til. Men til ingen nytte.
For Nick, Richard og
Roger føltes det godt å ha David i studio, både fordi han
bidro til en bedre stemning, og fordi han var skjerpet og hadde
kreativ input på låtene de skulle spille inn.
Nick Mason: "Then
after Syd, David was the difference between light and dark. He
was absolutely in form and shape and he introduced that into the
wilder numbers we'd created. We became far less difficult to
enjoy." Og: "David brought new strenghts to the
band. He was as interested as the rest of us in
experimenting with new sounds and effects."
Norman Smith: "Dave Gilmour was a different story altogether. So much
easier."
David Gilmour selv
syntes ikke at tingenes tilstand var like bra. Han følte seg
som en outsider, som ikke var fullverdig medlem av bandet. David
Gilmour: "I didn't do a single thing. I was pretty
paranoid. I didn't feel like a full
member. I was a little on the outside of it all."
Han mislikte også den eksperimentelle musikken, der verken hans
gitarspill eller koring ble brukt slik han var vant til fra
Joker's Wild. Pga. hans begrensede bidrag
på "A
Saucerful of Secrets" måtte han
ta til takke med 3000 kroner som en engangsbetaling for jobben.
For tittellåta der han er kreditert som låtskriver sammen med
de andre, fikk han en prosentvis andel av inntektene.
Albumnavnet "A
Saucerful of Secrets" (betyr noe sånt som 'en skål full
av hemmeligheter') henspilte på mystikken
som omspant Syd Barrett og hans psykiske tilstand på
den tiden. Som bandet etter beste evne prøvde å holde hemmelig
for utenforstående.
Pink
Floyd i 1968.
For Waters og co. var det vanskelig å
skulle å ta opp arven etter Barrett, ikke minst som
låtskrivere. På det første albumet hadde Waters bare skrevet
en av låtene ("Take Up Thy
Stethoscope and Walk"), mens Barrett for det
meste hadde skrevet alle de andre. Waters hadde ikke troen på
at han ville klare å skrive like gode låter som ham.
Roger Waters: I had no idea
that I would ever really write songs, and in the early years, I
didn't have to because Syd was writing all the material and it
was only after he stopped writing that the rest of us had to
start trying to do it. I'd always bee n told, at school anyway,
that I was absolutely bloody hopeless at everything, so I had no
real confidence about any of it."
Men det Waters hadde
var en sterk vilje, og et ønske om å bringe Pink Floyd
videre. Pga. sin standhaftighet ble han raskt en slags leder av
bandet. Noe han kom til å konsolidere i årene etter.
Roger Waters: "I simply
took responsibility, largely because no-one else seemed to want
to do it, and that is graphically illustrated by the fact that I
started to write most of the material from then on, I'm
perfectly happy being a leader. In fact, I know I can be an
oppressive personality because I bubble with ideas and schemes,
and in a way it was easier for the others simply to go along
with me."
Roger Waters: "Once you're in a
rock'n roll band, you weren't going to stop. That
would have meant going back to architecture."
Våren 1968 gjorde Pink Floyd en rekke
konserter, både i England og ute i Europa. Da hendte det ofte
at publikum ropte etter Syd Barrett, noe som irriterte Waters og
co. Waters pleide da å svare tilbake: "Syd is not here" -
noe som kom til å bli et slanguttrykk. Det beskrev også godt
den følelsen de hadde i lang tid etterpå, om noe
som manglet i bandet.
Til tross for at folk hadde problemer
med å aksptere at Syd ikke lenger var endel av Pink Floyd, var
det også mange som mente at Gilmours inntreden gjorde dem til
et bedre band. Storm Thorgerson: "Syd couldn't play guitar
very well. David could. Syd had an attractive voice, but David
had a great voice."
I Frankrike og Belgia stilte Pink Floyd
også opp i TV show. Spørsmålene de fikk her handlet sjelden
om bandets fortid som representanter for undergrunnsscenen i
London, og Syd Barretts avgang, rett og slett fordi folk her
ikke kjente til historien deres. Noe Waters og co. satte pris
på. Pink Floyd syntes også det var behagelig å slippe
kritiske blikk fra britisk presse når de opptrådte, slik at de i ro og mak kunne
utvikle et nytt musikalsk uttrykk. Nick Mason: "The tours
to the Continent gave us space away from the UK to develop
ourselves as a band, which helped immensely. In 1968 we spent
time in France, the Netherlands and Belgium - and we loved
it."
18. og 19. april opptrådte Pink Floyd
på Piper Club i Roma. Her fikk de
et tøft møte med det lokale politiet etter at de brukte
fyrverkeri som endel av sceneshowet. I mangel av noe annet å
reagere med valgte politiet å hoppe opp på scenen og spraye
Waters og co. med tåregass, noe som selvfølgelig ble en
skremmende opplevelse for de fire. Nick Mason: "As the
pyro was let off, the police responded with the only
contribution they could make - tear gas." I alle år etter
valgte bandet å ha en bøtte med øyevask i nærheten, når de
stod på scenen i Italia.
Underveis på turneen skrev
Waters og Wright flere nye låter, som de prøvde ut på
publikum. Slik som "It would be so
Nice" og "Careful with
that Axe, Eugene". Sistnevnte ble med årene en
av de store publikumsfavorittene, når Pink Floyd framførte den
live.
"It would be so nice" som var
skrevet av Richard Wright, ble gitt ut som singel 12. mars 1968,
uten å nå opp i Storbritannia. Låta hadde et tydelig poppreg
- ikke ulikt det The Monkees og The
Hollies holdt på med på samme tid, men også med referanser til folk og psykedelia. I ettertid var verken
Waters eller Wright spesielt stolt av den. Roger Waters: "No one ever heard it because it was such a lousy record."
En av årsakene til at den solgte
dårlig, var at BBC nektet å spille den, fordi avisen
"Evening Standard" ble nevnt i teksten. Og det
ble regnet som reklame som det var ulovlig å kringkaste på
denne måten. Man måtte derfor i studio for å spille inn en ny
versjon med endret tekst, der avisnavnet ble endret til
"Daily standard". Kostnaden til nyinnspilling måtte
medlemmene av bandet dekke fra egen lomme.
Singelen
"It would be so Nice", med to ulike cover. På det ene
er Syd Barrett avbildet
sammen
med de 3 andre, mens på det andre er han byttet ut med David
Gilmour.
Bedre kvalitet var det på de Waters
skrevne "Let
There Be More Light", "Corporal Clegg", og
"Set the Controls for the Heart of the Sun".
"Corporal Clegg" handlet som nevnt om Waters far, som
døde i 2. verdenskrig. Men i motsetning til senere låter med
samme tema, hadde denne en mer humoristisk vinkling, og et til
tider barnslig lydbilde - skapt av blåseinstrumentet kazoo.
Roger Waters: "Corporal Clegg is about my father and his sacrifice in
World War II. It’s somewhat sarcastic-the idea of the wooden
leg being something you won in the war, like a trophy."
"Corporal Clegg": "Corporal Clegg had a wooden leg. He
won it in the war In nineteen forty four."
I motsetning til "The
Piper at the Gates of Dawn" som i større grad var et
uttrykk for Barretts særegne stil, og eventyraktige låter, hadde "A Saucerful of Secrets" et fyldigere, mer
kompleks lydbilde. Med tyngre gitarriff, og lange pulserende
instrumentalpartier. Stemningen på plata uttrykkes muligens
best i den
psykedeliske "Let
there be more light" som omhandler en UFO som lander på en
myr. Og fulgt opp på
"Set the Controls for the Heart of the Sun", og
tittellåta "A Saucerful of
Secrets".
Det psykedeliske preget var muligens i
enda større grad til stede på denne plata, enn på "The
Piper at the Gates of Dawn".
Til tross for referansene til
UFO kontakt hadde ikke Roger Waters lest noen Science Fiction
bøker, eller vist større interesse for temaet i forkant av
innspillingen. Tekstlinjen "Carter's father saw it (UFO)
there" i "Let there be more Light", henspilte på
faren til Pip Carter. En venn fra
Cambridge tiden, og en som også hadde jobbet som lystekniker
for Pink Floyd.
Tittellåta "A Saucerful of
Secrets" varte i hele 12 minutt. Uten noen tydelig rød
tråd, og med en stil som på norsk ville blitt omtalt som
friform, var dette den mest eksperimentelle låta Pink Floyd
noen gang spilte inn. De hadde første gang framført den på
BBC i juni 1968, da under navnet "Massed Gadgets of
"Hercules". Senere ble den delt opp i 4 parti, med
navnene
"Something
Else", Syncopated
Pandemonium",
Storm Signal"
og "Celestial
Voices".
David Gilmour:
"The title track of 'A Sacuerful of Secrets' I still think is great.
I really love it, it was brilliant. That was the first clue to
our direction forwards, from there."
Etter flere "tunge"
låter ble stemningen på plata løst opp av den melodiøse "See
Saw" - der koringen kunne minne om det Moody
Blues holdt på med på samme tid. Og den lett barnslige
"Jugbland Blues", som fungerte som en
link til bandets forrige album, stilmessig, med sitt naive preg.
Til tross for sine kvaliteter
hadde "See Saw" opprinnelig arbeidstittelen "The
most boring song I've ever heard Bar Two", og Richard
Wright som skrev den var aldri helt fornøyd med den. Han så
den mer som endel av læringsprosessen som låtskriver.
"Set
the Controls for the Heart of the Sun" er etter manges
mening platas beste spor, og en låt Pink Floyd - og senere Roger
Waters, har framført live flere ganger. I tillegg til å ha et
psykedelisk preg, blir den gjerne omtalt som 'spacerock'. Nick
Mason: "Set
the Controls for the Heart of the Sun' is perhaps the most
interesting song in relation to what we were doing at the time
since it had been constructed to make the most of what we had
learnt."
Etter at
Barrett ga seg i Pink Floyd valgte man å la Richard Wright prøve seg som vokalist.
Han sang på
singelen "It would be so Nice", og han hadde hovedvokalen på 4 av låtene på albumet. Mens Waters,
Barrett og Mason sang på en låt hver. Dette skulle bli det
første og siste Pink Floyd albumet der Wrights vokale bidrag
var større enn de andres.
David
Gilmour i studio under innspillingen av "A Saucerful
of Secrets"
Norman Smith ble brukt som produsent
på "A Saucerful
of Secrets". Men ifølge Richard Wright hadde han ikke
sansen for de lange, komplekse komposisjonene som preget plata.
Richard Wright: "Norman gave up on the second album. He was forever saying
things like, 'You can't do twenty minutes of this ridiculous
noise'." Som svar fikk han da at han kunne velge å gjøre som
de ønsket, eller forlate studioet. Richard Wright: "We
were pretty cocky by now and told him, if you don't want to
produce it, just go away. A good attitude I think."
Norman Smith: "I still
didn't understand the music."
Mer positivt var det at Smith
oppmuntret Roger, Nick, David og Richard til å lære seg å
bruke studioet, og underviste dem i innspillingsteknikk.
Ønsket hans var at bandet i framtiden skulle være i stand til
å produsere platene sine uten hjelp fra ham eller andre. Nick
Mason: "From our first day, Norman encouraged us to get
involved in the whole production process. He was aware of our
interest in the science and technology of recording."
Smith måtte også spille
trommer på "Remember a Day" ettersom Nick ikke klarte
å gjenskape den stemningen Smith var ute etter. Nick Mason: "I really
didn't like giving up my drum-stool - and never
have - but in this particular instance I would have struggled to
provide a similar feel."
I ettertid blir "A
Saucerful of Secrets" sett på som et mellomspill - på det
som hadde vært, og det som skulle bli. Noe bandet selv også
var enig i.
David Gilmour: "It was
the album we began building from."
Nick Mason: "It contains
ideas that were all well ahead of the period."
Kritikerne mente "A
Saucerful of Secrets" ikke hadde noen retning eller rød tråd, og de gjorde et nummer
av at flere av låtene var til overs fra innspillingen av
"The Piper at the Gates of Dawn". Toneangivende
New Musical Express mente tittellåta var: "long and
boring, and has little to warrant it's monotonous
direction."
Nick Mason: "I was
surprised when 'Saucerful' was criticised harshly in the press.
I thought it had some very new ideas."
"A Saucerful
of Secrets" ble lagt ut for salg den 29. juni 1968.
Salgsmessig gikk det brukbart i Storbritannia, med 9. plass. Men
ellers ble den en liten fiasko, der den ikke nådde opp
på listene verken i U.S.A. eller i andre europeiske land. I
ettertid har denne plata havnet litt i bakgrunnen i forhold til
"The Piper at the Gates of Dawn", når det har vært
snakk om Pink Floyds tidlige periode. Likefullt er det en plate
fansen setter pris på, som en av de bedre bandet ga ut.
Jmf. Rateyourmusic.
Det ble gitt ut en singel fra
albumet, med "Let there be more light". Den var en av
platas beste spor, og en låt som viste hvor Pink Floyd stod
musikalsk på dette tidspunktet. Dessverre ble heller ikke dette
noen salgssuksess.
Singelen
"Let there be more light" fra 1968 fins i et begrenset
antall.
Den går for over 7000.- på
internett butikker.
"Jugband blues" ble
aldri gitt ut på singel, verken i 1968 eller senere, selv om
det forelå planer for det på den tiden plata ble gitt ut. Likefullt
er det Pink Floyd "singelen" som har gjort det best i
Norge, om man ser bort fra "Another Brick in the Wall". Med 12.
plass på VG-lista (8 uker) i 2007! Man må anta at det har
sammenheng med at nedlastinger fra internett også telles med
på denne lista, og at interessen for låta kan ha vært
spesielt stor her i 2007. Men merkelig var det uansett.
Mens Vic
Singh hadde hatt ansvaret for å utforme coveret på
"The Piper at the Gates of Dawn", var det
grafikk/design duoen Hipgnosis
som laget coveret til "A Saucerful of Secrets". Det
litt udefinerbare, psykedeliske preget på coveret - og de
skjulte motivene, stod på mange måter i stil med musikken på
plata. Som et av de mest markante albumcoverne fra 60-tallet.
Flere av bildene som var sammen i en slags kollasj, var hentet
fra tegneseriebladet Marvel comics.
Bla. superhelten Living Tribunal
som er avbildet øverst i venstre hjørne. Muligens for å gi
coveret et tidsriktig 'space' preg. Ifølge Hipgnosis
ønsket de å uttrykke religion, dop, og Pink Floyds musikk
gjennom coverillustrasjonen.
Storm Thorgerson: "Marvel Comics, astrology, alchemy, swirling patterns, outer space and infrared weird photography, were thrown together like an immiscible oil and water bubble slide at an early Floyd gig, superimposed upon each other, drifting around in a dreamlike fashion."
Nick Mason: "The cover
contains all the politically correct ingredients of the
period."
På baksiden av albumet, og
på infoen på innercoveret til "A Saucerful of
Secrets" var David Gilmours navn skrevet feil, slik at det
i stedet stod 'David Gilmore'.
Albumet
"A Saucerful of
Secrets", med coveret som Hipgnosis laget.
Hipgnosis bestod på den tiden
av Aubrey Powell og Storm
Thorgerson, begge venner av Waters og Barrett fra
Cambridge tiden. Storm hadde kjent de to siden barndommen, og
vært ivrig tilhører til bandene de spilte i. Som nevnt hadde han
også
gått på Cambridgeshire
High School for Boys sammen med de to. Også Aubrey Powell gikk
på denne skolen.
Da de var 14 år gamle,
spilte Waters og Thorgerson på det samme rugbylaget. Mødrene
deres som begge var lærere var omgangsvenner
privat. Heller ikke hjemme hos familien Thorgerson var det noen
far til å holde Storm 'i ørene', da foreldrene ble skilt da
Storm var liten. I ungdomstiden
pleide Storm å lage små filmer, der kameratene fikk jobben med
av å være skuespillere. En av filmene het "The
Meal", og ble spilt inn hjemme hos kameraten
Anthony Stern.
I filmen ble en
Nick Sedgwick
'spist' på middagsbordet i huset. Noe som ikke ble tatt nådig
opp av Sterns foreldre, da de fikk se opptakene etterpå.
Gutterommet
til Storm var dekket med grafitti på veggene, og montasjer som
Storm hadde laget av bilder som var klipt ut av magasiner.
Rommet var en yndet møteplass for vennegjengen, der det gjerne
kunne være 10-15 personer på besøk, som satt på gulvet og
røykte.
I Egerton Court, Kensington, London hadde Storm og Aubrey bodd sammen med Syd, på den tiden da Syds psykiske problemer
var i ferd med å ta overhånd.
Da Storm var
ferdig med grunnskolen
tok han eksamen i film og TV, på Royal
College of Art i London (1966-69).
Aubrey Powell hadde jobbet som sjåfør for Pink Floyd når de var ute og opptrådte.
Også han utdannet seg innen filmteknikk, ved London
School of Film Technique. Tidligere
hadde han vært elev ved The King's School i Cambridge.
At Storm og Po
dannet Hipgnosis sammen var mer en tilfeldighet. Det hadde
startet med at Storm hadde en venninne som jobbet i Penguin
forlaget, og hun introduserte ham til folkene som laget
omslag til bøkene deres. De var nysgjerrig på
psykedeliabevegelsen, og ønsket å skape noe som gjorde at de
fikk innpass her. Og da ønsket de at Storm skulle hjelpe dem.
Storm og Po tok da med seg de som bodde sammen med dem i Egerton
Court og kledde dem ut som cowboyer, og tok bilde av dem i
Richmond Park med infrarød film. Noe som ga en helt spesiell
effekt. Forlaget likte det de så, og ønsket at Storm og Po skulle
ta flere slike bilder. Det endte opp med at de leverte 10 bilder
til forlaget, som de fikk 400 kroner pr stk. for - noe som var
mye penger på den tiden. Storm Thorgerson: "It was enough
for us to live on for the whole summer."
Også Roger
Waters var imponert av det Storm og Po hadde laget, og ønsket
at de skulle lage coveret til "A Saucerful of Secrets".
For jobben fikk de 1200 kroner. På det
tidspunktet hadde de ennå ikke dannet
Hipgnosis, og de var fortsatt skoleelever. De brukte først mørkerommet på
Royal
College of Art når de
skulle fremkalle bilder. Senere, når de var ferdig utdannet, ble
Aubreys bad brukt som mørkerom. Aubrey fungerte som Storms
høyre hånd, da det i første rekke var Storm som var den kreative av de
to.
Aubrey
Powell: "Hipgnosis was about Storm being very much
the brains and me being very much the hands on."
Først hadde de tenkt å kalle
seg Consciousness Incorporated, men fant ut at det ble for
pretensiøst. Hipgnosis, som kan sees på som en sammensetting
av ordene hipt og gnostisk, var et navn noen hadde skrevet på
ytterdøra (mest sannsynligvis Syd Barrett) på leiligheten til
Po og Storm.
Aubrey
Powell og Storm Thorgerson utgjorde Hipgnosis. En kunst-design
gruppe som utformet
mange av Pink Floyds mest kjente platecover.
Hipgnosis, og
da særlig Storm Thorgerson, har gått inn i musikkhistorien som
de dyktigste innen faget. Med mange av de mest kjente
platecoverne som er laget på samvittigheten.
Slik som "The Lamb Lies Down
on Broadway": Genesis,
"Houses of the Holy": Led Zeppelin, "1":
Peter
Gabriel, "Pieces of Eight": Styx, "Pyramid":
The
Alan Parsons Project. Men først og fremst er de kjent for
platecoverne de laget for Pink Floyd. Og da særlig "Dark
side of the Moon".
Samme dag som "A
Saucerful of Secrets" (29. juni) ble lagt ut for salg, gjorde Pink
Floyd en av sine legendariske konserter, i Hyde Park i
London. Som den første rockekonserten som ble holdt i den
kjente parken. Nick Mason: This was a marvellous event: the
weather was fine, the atmosphere mellow and relaxed."
Det var Pink Floyds tidligere selskap Blackhill Enterprises
som stod bak arrangementet som ble kalt Midsummer
High Weekend. Nick Mason: "This was our first
opportunity to work with Peter (Jenner) and Andrew (King) after
the split, and that there seemed to be no hard feelings was a
bonus."
Også Roy Harper og
Jethro Tull opptrådte denne dagen. Harper hjalp Pink
Floyd med framføringen av tittellåta "A
Saucerful of Secrets". Hele albumet ble presentert under
denne konserten. Fra debutplata spilte de kun en låt.
Pink
Floyd i Hyde Park.
Lyden Pink Floyd presenterte
på konserten var svært imponerende. Ved hjelp av den kvadrofoniske
azimuth koordinatoren kunne de panorere lyden over, bak, foran,
og på siden av publikum. Noe som naturlig nok gjorde inntrykk.
Det ble også brukt et lysshow, og visualisering av bilder, til
å uttrykke bandets musikk.
Avisene var over seg av begeistring,
da de skulle anmelde konserten dagen etter. Og mange mener at
denne konserten var et vendepunkt i karrieren, da den skapte
fornyet interesse for Pink Floyd i britisk presse og blant musikkinteresserte.
Særlig den legendariske radio DJen John
Peel lot seg begeistre. John Peel: "It was like a
religious experience. They just seemed to fill the sky and
everything."
Som nevnt hadde Pink Floyd i lengre tid
hatt ønske om å gjøre konsertene sine til spektakulære
opplevelser, skapt av musikk, lydeffekter, og lys. Der
oppmerksomheten ikke ble rettet mot de enkelte medlemmene av
bandet, slik The Rolling Stones og The Who
opplevde. Særlig viktig ble det nå som deres frontmann og
kultfigur Syd Barrett ikke lenger var med i bandet. David Gilmour:
"We didn't have a Mick Jagger or a
Roger Daltrey. All
we had was a bass player that would stomp around scowling
(skulende) and making faces."
Pink Floyd framstod
nå som et av de mest innovative livebandene i verden. Og dette bidro til å øke interessen for
dem.
Etter konserten i Hyde Park dro Pink Floyd ut på en
"A Saucerful of Secrets tour" i U.S.A. med 23
konserter fra 8. juli til 24. august. Med på turneen var også
Soft Machine og The Who. Konsertene i U.S.A. ble ikke så bra
som Pink Floyd hadde ønsket, ettersom de ikke fikk ha med seg
sine egne instrumenter og lydutstyr. David Gilmour: "That
was pretty bad because we didn't have any of our own equipment."
Det ble dermed en gjentagelse
av Pink Floyds forrige besøk i U.S.A. da de heller ikke hadde
med egne instrumenter. Redningsmannen denne gangen het Jimi
Hendrix, som ordnet det slik at bandet fikk velge ut
instrumentene de trengte i New Yorks Electric Lady
studios.
Gitarlegenden hadde som nevnt opptrådt med Pink Floyd
tidligere, og var også en bekjent av David Gilmour fra før
han ble med i Pink Floyd. Nick Mason: "It was Jimi Hendrix
who saved us."
Og som sist hadde Pink Floyd
problemer med å få arbeidstillatelsen i orden i tide, og de
slet med pengemangel. Ved en anledning gikk de tom for penger,
slik at deres amerikanske selskap måtte dekke utgifter til
hotellopphold og mat. Og mellom konsertene hadde de ikke penger
til å finne på noe. På et lavprishotell de bodde på
tilbrakte de tiden ved bassengkanten, for å få tiden til å gå.
I New York valgte Roger å
prøve LSD, for andre og siste gang i livet. Opplevelsen ble
ubehagelig, ettersom han i ruspåvirket tilstand 'stivnet' på
8th Avenue i New York, uten å være i stand til å bevege
seg.
På de 3 konsertene Pink Floyd
gjorde på The Scene i New York i
juli, hadde de Fleetwood
Mac som oppvarmingsband. Det britiske bandet begynte i
likhet med Pink Floyd å gjøre seg gjeldende i U.S.A. på denne
tiden. Med årene ble de den 24. mestselgende artisten i
amerikansk musikkhistorie (Pink Floyd er på 7. plass).
Positivt var det at Pink Floyd
fikk sjansen til å vise seg fram for et stort publikum i U.S.A.
Og da The Who som var hovedband på turneen måtte trekke seg
fra konserten de skulle gjøre på enorme JFK stadium i
Philadelphia 24. juli, var det Pink Floyd som ble flyttet opp
på plakaten (foran band som Herman's
Hermits og The Troggs).
Opptredenen de gjorde fikk hyggelig omtale i
amerikansk musikkpresse.
Fra 31. august og ut året gjorde Pink Floyd ytterligere 37 konserter, i Mellom-Europa og Storbritannia.
Pink
Floyd live på Kastival '68 Festival, i Kasterlee, Belgium.
En
konsert som også ble sendt på belgisk TV.
I forkant av turneen solgte
Bryan Morrison selskapet sitt til Brian Epstein og hans NEMS
Enterprises. Normalt sett skulle Pink Floyd blitt med
over som endel av avtalen. Men fordi de enda ikke hadde
undertegnet noen avtale med Morrison, annet enn en agentkontrakt
som gjaldt for U.S.A. turneen, kunne de velge å gå ut av
samarbeidet. Med seg fikk de Steve O'Rourke som de ønsket
å samarbeide videre med. Like etter startet O'Rourke sitt eget
selskap, kalt EMKA (oppkalt etter
hans døtre Emma og Katherine)
som tok seg av Pink Floyds forretningsdrift, med O'Rourke som
deres personlige manager.
Senere ble EMKA
også navnet på O'Rourkes racing team. Turnemanager Tony Howard
ble igjen hos NEMS. Og i årene som fulgte kom Pink Floyd til å
samarbeide jevnlig med både ham og NEMS når de var ute på
turne.
I 1968 ble Nick sammen med
fløytisten Linda Rutter (Lindy),
som han hadde gått på skole med i barndommen. De ble
gift i 1969. I bryllupet hadde Nick radio legenden (BBC radio) John
Peel som forlover. Sammen fikk Nick og Linda barna Holly og
Chloe. I 1988 ble de skilt.
Nick
Masons kone Linda (Lindy) Rutter. Til høyre ser vi Roger Waters
sammen
med Lindy, mens Waters kjæreste
Judy står og kikker på.
I perioden 1968-1970 var Pink
Floyd/Roger Waters involvert i innspillingen av musikk til hele
4 filmer (5 om man tar med filmen "Tonite
Lets All Make Love in London" fra 1968, der
"Interstellar Overdrive" ble brukt).
Den første - "The
Committee", var en surrealistisk film som ikke
nådde ut til så mange da den ble satt opp på kino i 1968.
Musikken Pink Floyd laget til filmen ble spilt inn i mai 1968,
like etter at de hadde avsluttet innspillingen av "A
Saucerful of Secrets". Det ble ikke gitt ut noen soundtrack
plate med Pink Floyds musikk. Og ikke lenge etter var heller
ikke filmen å oppdrive for de som var interessert. I 1985 ble
det gitt ut en bootleg med Pink Floyd musikk til filmen, i et
opplag på 300 plater. Men ifølge de som har hørt plata,
virket det som musikken var tatt opp fra en TV-skjerm. Plata har senere også funnet
veien til internett.
I 2005 ble
"The Committee" gitt ut på nytt, i DVD format.
Til glede for Pink Floyd fansen. Men heller ikke denne gang fikk
man presentert Pink Floyds musikk på egen CD. I stedet ble
låter som "The Confession", "The Party",
og en tidlig utgave av "Careful with that axe,
Eugene", presentert
slik det opprinnelig var tenkt - som endel av filmen. Mange
mener Pink Floyds musikk her er av høy klasse - med
stemningsfullt orgelspill. Og at det er synd at den ikke ble
gitt ut som ordinær plate.
Filmen
"The Committee", som inneholdt musikk laget av Pink
Floyd.
17. desember 1968 ble
"Point me at the Sky" gitt ut på singel, som
den 5. fra Pink Floyd. Låta som handlet om en tidsmaskin hadde
et psykedelisk preg, skapt av Wrights orgelspill. I refrenget
kunne den minne om "Lucy in the Sky
with Diamnods" med The Beatles.
Men til tross
for at den var mer umiddelbar i lydbildet enn det meste som
fantes på "A Saucerful of Secrets", ble den ikke noen
hit. I Storbritannia nådde den ikke opp på topp 100 listen -
som den 4. i rekken. Skuffelsen over dette gjorde at Pink Floyd
bestemte seg for ikke å gi ut flere singler i Storbritannia. En
avgjørelse de holdt fast ved helt til 1979. Roger Waters: "It was very uncool to release singles. That's why we
wouldn't do it. But we all get older."
Nick Mason: "We decided
that if the public didn't want to buy our singles, we didn't
want to put out any out."
Mange vil nok si at den
avgjørelsen ytterligere var med på definere Pink Floyd som et
albumband, som ikke fokuserte på å lage fengende enkeltlåter,
men som i stedet ønsket å skape en helhet gjennom to albumsider.
"Point
me at the Sky" fins i få eksemplarer på singel, og den
ble ikke tatt med på samleplater med Pink Floyd i årene som
fulgte. Først i 1992 ble den gjort tilgjengelig pånytt,
som endel av samleboksen "Shine On".
B-siden av singelen
bestod av publikumsfavoritten "Careful with that Axe,
Eugene", som her ennå ikke hadde funnet den formen som
låta kom til å bli kjent med. Med en 'seig' oppbygning,
abstrakte psykedeliske preg, og mangelen på en tradisjonell
melodi, lignet den ikke på noe annet som ble laget på samme
tid. Til glede for mange musikkfans.
Phil Manzanera (Roxy
Music): "They were doing things with sounds, having fun with the
traditions of musique concrète and the Radiophonic Workshop. It
was a chill-out experience."
Promo-videoen
som ble laget til "Point me at the Sky" - med bla.
David og Nick.
Første halvdel av 1969 gikk
med til turnevirksomhet. I perioden januar-april gjorde de 27
konserter i Storbritannia, samt noen enkeltkonserter i Frankrike
og Tyskland. For første gang i karrieren ga disse konsertene et
utbytte som gjorde at de kunne ta ut mer i lønn enn det
roadiene som fulgte dem på turne fikk utbetalt. Noe av
inntektene ble brukt på bedre lydutstyr. Fokuset på det
visuelle ble dempet ned noe, mens ønsket om å presentere et
bedre lydbilde ble prioritert.
Parallelt med dette var Pink Floyd opptatt med å
skrive låter til et nytt album kalt "Ummagumma",
og de var i studio for å spille inn soundtracket til filmen "More".
14. april 1969 fikk fansen
mulighet til å høre utdrag fra flere av de nye låtene, på
konserten de gjorde på Royal Festival Hall i
Sør-London, foran
2500 mennesker. Konserten var også endel av et nytt konsept, kalt "The
Man and the Journey". Den var delt opp i to
suiter (som de ble kalt), der hver suite hadde omtrent samme
lengde som et platealbum. Mellom disse to suitene var det lagt
inn en pause. I tillegg til Floyds musikk fikk publikum
presentert ulike teatralske elementer, og programmusikk. Bla.
fikk man se noen planker som ble saget over og satt sammen til
et bord..
Konserten på Royal Festival
Hall ble presentert under navnet "The
Massed Gadgets of Auximenes - More Furious Madness from Pink
Floyd". Kritikerne mente Pink Floyd her viste en
genuin evne til å mikse den musikalske framføringen med et
spennende sceneshow.
Første del av konserten
inneholdt låter som "Daybreak
Prt.1", "Sleep",
"Nightmare", som i andre
versjoner er kjent under låttitlene
"Grantchester Meadows", "Quicksilver",
og "Nightmare" - fra
albumene "Ummagumma" og "More". Del 2 inneholdt i
større grad materiale fra "The Piper at the Gates of Dawn"
og "A Saucerful of Secrets". Men igjen - under andre
navn og andre arrangementer enn de originale.
I tillegg til den nye musikken
presenterte Pink Floyd et helt nytt sorround lydsystem som
gjorde det mulig å panorere lyden 360 grader - som en
forbedring av det kvadrofoniske lydsystemet de hadde brukt
tidligere (som panorerte 270 grader).
Roger Waters: "We wanted
to throw away the old format of the pop show, standing on a
square stage at one end of a rectangular room, and running
through a series of numbers. Our idea is to put the sound all
around the audience with ourselves in the middle. Then the
performance becomes much more theatrical."
Midtveis i del 1 av konserten
tok Pink Floyd seg en liten pause, der de ble servert te på
scenen. Som en av mange ekstravagante og merkverdige ting Pink
Floyd gjorde på denne tiden. Roger Waters: "There was a
lovely bit on the show. Where we would put a radio on the stage,
tune it to a local station and put a mic in front of it, so it
was going out the P.A. And we'd stop and make a cup of tea and
drink it. And 10 minutes later, or whatever, we'd put the tea
cups away, turn the radio off and get on with the music."
David Gilmour har muligens
ikke så gode minner fra konserten, etter at en jordingsfeil
førte til at han fikk et kraftig elektrisk støt som gjorde at
han ble kastet i bakken. Nick Mason: "It left him
vibrating mildly for the rest of the show."
Man hadde egentlig tenkt å gi
ut denne konserten som en liveplate. Men pga. de kommende
albumene, som inneholdt mye av det samme materialet, ble ideen
droppet. Likefullt har konsertene Pink Floyd i 1969 gjorde under
konseptet "The Man and the Journey",
blitt gitt ut som populære bootlegs. Og da særlig konserten de
gjorde i Amsterdam den 17. september 1969, som ble tatt opp på
bånd og gitt ut som plate.
Bootlegen
"The Man and the Journey"
I mars 1969
gjorde Pink Floyd ferdig innspillingen av soundtracket til
"More". Det meste av arbeidet hadde foregått i løpet
av 8 dager i januar/februar i Pye
studios. De hadde egentlig
tenkt å bruke Abbey Road, men EMI satte foten ned for det
ønsket. De produserte plata selv denne gangen, med hjelp fra
lydteknikeren Brian Humphries.
Humphries kom til å bli en viktig person for Pink Floyd utover
70-tallet, der han deltok som lydtekniker på mange av platene
de ga ut.
Waters og co. hadde ikke sett den
ferdige filmen før de gikk i gang med å skrive og spille inn
låter. Med så kort tid tilgjengelig måtte Pink Floyd være
effektive i studio. Roger satt og skrev tekster parallelt med at
bakgrunnskomp ble spilt inn i det samme rommet.
"More"
ble lagt ut for salg 27. juli 1969. Bare dager før selve filmen
ble satt opp på kino. Dessverre ble den ikke satt opp i
England, men den gjorde det bra i U.S.A. og Frankrike, noe som
bidro til en økt interesse for Pink Floyds musikk. Filmen ble
også presentert på
Cannes festivalen
i mai 1969.
Det var
produsent Barbet
Schroeder som
spurte Pink Floyd om de kunne tenke seg å lage musikk til den tyskfranske
hippiefilmen, som omhandlet heroinavhengighet på ferieøya
Ibiza. Med på kjøpet fikk de en god slump penger. Barbet
Schroeder: "I was a big fan of the first two Floyd
records."
Schroeder ønsket at Floyds musikk skulle ha en
'aktiv' rolle i filmen, og ikke noe som ble spilt i bakgrunnen,
og på slutten.
At
"More" var en lavbudsjettfilm fikk så være. På
denne tiden var ønsket om lage musikk til film så sterkt at de
nesten sa ja til hva som helst.
David Gilmour:
"We would have done almost anything in terms of films. We
wanted to have a go at it."
Richard Wright:
"Films seem to be the answer for us at the moment."
Pink Floyd,
slik de ble avbildet på innercoveret til "More".
"More"
var en spennende plate, som til tross for at den først og
fremst var laget for å passe til filmen, også stod godt på
egne ben. Plata viste spennvidden i Pink Floyds musikk på denne
tiden. Fra den lavmælte akustiske balladen "Green
is the Colour",
den spanskinspirerte "A
Spanish Piece",
til rockerne "The
Nile song" og
"Ibiza Bar".
De to sistnevnte er muligens de mest heavy låtene Pink Floyd
noen gang spilte inn. Med David Gilmour som med sin
'rufsestemme' nesten skriker ut ordene. De to låtene kan sees i
sammenheng, da de er bygd over det samme temaet.
Eksperimentell elektronisk musikk, fikk
man i "Quicksilver"
og "Main
Theme".
Platas
høydepunkt er etter manges mening "Green is the Colour".
Man fornemmer hippietiden i den vakre akustiske balladen - som
en av de fineste låtene Pink Floyd spilte inn. Det akustiske
preget var også det man først og fremst la merke til på
plata. Også
"Cymbaline"
var et høydepunkt på plata, som på en fin måte fanger
hippiestemningen i filmen.
"Seabirds"
og "Hollywood" er
to Pink Floyd låter som ble skrevet til "More", og
brukt i filmen, men ikke tatt med på soundtracket. Mens flere
av låtene på plata ble framført i en annen versjon i filmen.
Nick Masons kone Lindy deltok på plata, da hun spilte
blikkfløyte på "Green is the Colour".
Coveret til plata var laget av
Hipgnosis. De tok et stillbilde fra filmen, og solariserte det i
mørkerommet for å skape den spesielle effekten med et hippie
preg, som coveret er kjent for. Tanken var at bildet skulle
illustrere bildene man får på netthinnen, under en LSD trip.
På de første utgavene av plata
ble bandet presentert som The Pink Floyd - med bestemt artikkel.
En form de egentlig hadde gått bort fra.
"More"
fra 1969.
Salgsmessig
gikk det igjen bra i Storbritannia, med 9. plass på
albumlisten, mens den ikke nådde opp ellers i Europa. Heller
ikke i Tyskland eller Frankrike. Derimot ble det 153. plass i
U.S.A.
I Europa og
Japan ble "The Nile song" gitt ut som singel. I dag
går et eksemplar av singelen for flere tusen kroner.
To
utgaver av singelen "The Nile song".
På den tiden
"More" ble gitt ut kunne Pink Floyd fortelle at de gjerne skrev
musikk til flere filmer. Og da gjerne en science-fiction film. Richard
Wright: "It would be nice to do a science-fiction movie...Our
music seems to be that way oriented."
Roger Waters
syntes det var trist at de ikke fikk sjansen til å lage
soundtracket til kultklassikeren "2001
- A Space Odyssey",
som hadde et tema som passet med Pink Floyds musikk på den
tiden.
I stedet kunne Pink Floyd glede seg over å bli spurt av BBC om
å komponere musikk
som kunne brukes som lydkollasj til månelandingen 20. juli
1969. Pink Floyd skrev da låta "Moonhead"
(også kjent som "Trip
on Mars"),
som ble presentert i TV programmet
"But what if it's made of green cheese?" som
ble sendt parallelt med dekningen av månelandingen. Også David
Bowies klassiker "Space Oddity"
ble presentert i dette programmet. "Moonhead" ble
presentert live ved minst to anledninger, og den er å finne på
mange bootlegs med Pink Floyd. Låta har likevel aldri blitt gitt
ut på noen offisiell plate med bandet.
26. juni
avsluttet Pink Floyd en britisk turne med konsert i ærverdige
Royal Albert Hall. Med seg på konserten hadde de Royal
Philharmonic Orchestra.
Som dirigent hadde de fått med seg produsent Norman Smith, som
entret scenen stående på et mobilt podium, til publikums - og
ikke minst hans egen, store glede.
Også et kor opptrådte med Pink Floyd på denne konserten. Å samarbeide med et større orkester,
og et kor, var noe de i lengre tid
hadde hatt et ønske om. Det fungerte også som en
inspirasjon for bandet da de etter hvert skulle i gang med
"Atom Heart Mother",
som tildels var bygd opp som et symfonisk verk.
Mellom 22.
juli og 28. september 1969 gjorde Pink Floyd 17 konserter og TV
opptredener i Belgia, Nederland og Tyskland. Det var egentlig
planlagt mange flere konserter, men av ulike årsaker ble de
avlyst.
25. oktober
var bandet tilbake i Belgia for å opptre på Actuel
Festival i
Mont de L'Enclus, Amougies. Da de skulle framføre
"Instellar Overdrive" fikk de hjelp fra den (allerede
da) legendariske avant-garde rockeren Frank
Zappa. Som
en av få anledninger der andre kjente artister har opptrådt
sammen med Pink Floyd. Det var Pink Floyd som inviterte Zappa
til å komme opp på scenen for å spille på låta.
Frank
Zappa på scenen sammen med Pink Floyd.
25. oktober
1969 var også dagen da Pink Floyds andre album for året - "Ummagumma",
var klar for utgivelse. Den merkelige tittelen skal visstnok være
et slanguttrykk fra Cambridge området for det å ha sex. Et uttrykk deres
roadie og kamerat Ian 'Emo' Moore tar sin del av æren for at
endte opp som tittel på plata. Ian Moore: 'I'm going back to
the house for some ummagumma."
Også albumet
var merkelig på sin måte, da det ikke dreide seg om et
tradisjonelt studioalbum. I stedet fikk fansen presentert to
album, der det første var en liveplate, med opptak fra
konsertene de gjorde på Mothers
Club i
Birmingham den 27. april 1969, og
Manchester College of Commerce
den 2. mai 1969. Mens det andre albumet bestod av låter som
de 4 medlemmene av Pink Floyd hadde komponert og spilt inn hver for seg - som
om de var ment for soloplater.
Det var David Gilmour som hadde ideen om
individuelle bidrag, for at de 4 skulle få utløp for sin
kreative side på en ny måte, og for å slippe unna
forventingspresset de følte i forhold til det å skulle spille
inn et nytt studioalbum. David Gilmour: "It was down to a
lot of paranoia amongst each other, and thinking we would have a
good time doing things on our own for a change. Just for a
laugh."
Ideen var
også en reaksjon på at ingen av dem hadde noen låter klare da
bandet møtte produsent Norman Smith i studio for å starte
innspillingen av den nye plata.
Liveplata
inneholdt "Astronomy Domine", "Careful
with that axe, Eugene", "Set the Controls for the
heart of the Sun", og "A Saucerful of Secrets".
Mange mener at det var på "Ummagumma" at disse
låtene kom til sin rett, i røffere og lengre versjoner enn
tidligere. De som hadde fulgt bandet noen år la også merke til
at det tekniske nivået hos Waters og co. hadde utviklet seg.
Årsaken til
at man brukte opptak fra to konserter var at bandet ikke hadde
vært fornøyd med det tekniske utstyret på konserten i
Birmingham, men desto mer fornøyd med selve framføringen. I
Manchester hadde det vært motsatt. Derfor endte man opp med å
bruke begge opptakene på "Ummagumma". Richard Wright:
"The first time, at 'Mothers' in Birmingham, we felt we'd
played really well, but the equipment didn't work, so we couldn't use nearly all of that one."
Wright mente
at det som tilslutt endte opp på plata ikke viste hvor bra de
egentlig var på scenen. Richard Wright: "The stuff on the
album isn't half as good as we can play."
"A Saucerful of Secrets"
ble på denne liveplata delt opp i 4 underseksjoner - kalt "Something
Else", Syncopated
Pandemonium",
Storm Signal"
og "Celestial
Voices".
I følge Roger Waters var
en kamp på liv og død tema for låta, der de 4 partiene omhandlet ulike faser av
denne kampen.
Liveplata ble
ikke "skjemmet" av lyden av klapping og roping, da
publikum på 60-tallet generelt var mer dannet når de gikk på
konsert, og ikke laget for mye bråk.
David
Gilmour og Nick Mason, slik de ble avbildet på innercoveret til
"Ummagumma".
Studioplata
med solobidrag fra de fire var jevnt over eksperimentell i
stilen. Særlig Richard Wrights "Sysyphus" Prt. 1-4
kunne være en prøvelse for lytteren med det avant-garde
inspirerte pianospillet, og en bombastisk intro, som om det var
soundtracket til en episk storfilm. Denne Sysyphus som Wright hentet
inspirasjon fra, var en konge i gresk mytologi. Senere
innrømmet Wright at låta var litt vel pretensiøs.
Høydepunktet
på plata var Roger Waters vakre "Grantchester
Meadows"
som kunne minne om Simon
& Garfunkel og Nick
Drake, med sin vennlige sang og
akustiske gitar. Grantchester Meadows er som nevnt et
grøntområde som ligger i nærheten av Cambridge. Både David Gilmour og Syd Barrett vokste opp i
nærheten av det lille tettstedet Grantchester ved Cambridge, der
folk gjerne dro ut på engene (meadows) på piknik i helgene.
Storm
Thorgerson: "The thing to do was to hire a punt (båt
beregnet for bruk i kanaler) at one of the boatyards at the
Mill, and take it down to Grantchester Meadows."
Grantchester
Meadows er et vakket grøntområde ved Cambridge, som elven Cam
slynger seg gjennom.
Også Waters
viste en eksperimentell side av seg selv på plata, med "Several Species of Small
Furry Animals Gathered Together in a Cave and Grooving with a
Pict". Det meste av "Several Species.."
bestod av ulike lyder, med Waters som her og der snakket
uforståelig 'skotsk'. 4 1/2 minutt ute i låta kunne man høre
noen si: "That
was pretty avant-garde, wasn't it?". Waters tok i bruk sin egen kropp som
tromme på låta.
Også David
Gilmours "The
Narrow Way"
var et høydepunkt på en ellers lite tilgjengelig plate. Tidlig
i prosessen hadde han kalt den "Baby Blue Shuffle in D
minor". Ikke
overraskende var det hans gitarspill som stod i fokus på låta
som gikk over 3 partier.
Part 1 og 2 er
instrumentale spor, mens Part 3 inneholdt Gilmours vokal.
Med help av overdubbing klarte han å
skape et fyldig lydbilde, der ulike typer gitarriff ble
presentert samtidig, som om det var flere gitarister som spilte.
Gilmour spilte også bass, trommer, orgel og piano på "The
Narrow Way".
Dette
var første gang Gilmour skrev tekst til en Pink Floyd låt. For
å få hjelp til teksten hadde han ringt Roger Waters, men der
ble han blankt avvist med beskjed om at det måtte han klare
selv. Deretter slengte Waters på røret. Dette ble en av de første
av mange episoder som vanskeliggjorde forholdet mellom Gilmour
og Waters.
David Gilmour
om "The Narrow Way": ". I'd never written
anything before, I just went into a studio and started waffling
about, tacking bits and pieces together."
En låt som
ble spilt inn, men ikke tatt med på "Ummagumma", var
Waters akustiske
"Embryo"
- med Gilmour på vokal. Den ble senere å finne på Harvest
samleren
"Picnic"
(1970) - til store protester fra bandet. Den ble også tatt med
på Pink Floyds samleplate "Works"
fra 1983. Fram til 1971 framførte Pink Floyd låta når de
opptrådte live.
Der de foregående platene var blitt ut på EMIs underselskap
Columbia
records (i
Europa), var det EMIs nye label Harvest
som fikk gleden av å gi ut "Ummagumma". Som et motsvar på Philips'
Vertigo label,
og Deccas
Deram label.
For bedre å kunne følge opp progrock bandene på selskapet,
hadde EMI opprettet Harvest records. Norman Smith var blant
grunnleggerne av selskapet. Kjente band på Harvest i denne
første tiden, var Deep
Purple, E.L.O.
The Move,
og Barclay
James Harvest. I U.S.A. ble Harvests utgivelser distribuert
gjennom
Capitol records, slik også EMIs andre utgivelser ble.
Pink
Floyds selskap Harvest.
I ettertid har Pink Floyd uttalt seg negativt
om "Ummagumma". Nick Mason mente bla. den viste at de
4 var bedre sammen enn hver for seg. Mens Richard mente albumet
ikke var halvparten så bra som det de var kapabel til.
Roger Waters var ikke komfortabel med å måtte gjøre alt på
egen hånd. Han trivdes best som ideskaper, med folk rundt seg
til å realisere ideene. Roger Waters: "I don't think it's
a good idea to work in total isolation."
Kritikerne derimot var over
seg av
begeistring. Særlig likte de liveplata, "Grantchester
Meadows" og "The
Narrow way. Record Mirror: "A truly great progressive rock
album."
Salgsmessig gikk det svært bra i hjemlandet, med
en 5. plass. I Frankrike ble det en fin 25. plass, mens i U.S.A.
ble det 74. plass.
EMI som hadde
vært negativ til Pink Floyds seneste plateprosjekt, ble med
disse fine plasseringene mer positiv til den 'merkelige'
musikken de laget. Da de skjønte at det var et stort marked for
slik 'weird shit'.
De som ikke
var så positive mente at de eksperimentelle partiene på
"Ummagumma" var
interessante å høre første gangen, men at det ikke var den type
musikk man orket å høre på i lengden. Pink Floyd ble også
mistenkt for ha økonomiske motiver for å gi ut et dobbeltalbum,
der alle 4 fikk komme til med sine komposisjoner - i forhold til
royalties, på bekostning av kunstneriske hensyn.
På coveret
til "Ummagumma" var Pink Floyd avbildet i døråpningen på
et hus. Dette huset som ligger i Great Shelford i Cambridge, var
det samme som The Pink Floyd Sound, Paul Simon og Joker's Wild
(med David Gilmour) hadde opptrådt i før noen av de ble kjent.
I 21 års dagen til
Libby
January. Storm Thorgerson hos Hipgnosis som tok bildet til
coveret var på denne tiden sammen med Libby, og han syntes at
huset foreldrene hennes eide egnet seg godt som kulisse til
bandbildet han skulle ta.
Til venstre
for Gilmour kunne man se et bilde på veggen som (nesten) var et
speilbilde av det første bildet av bandet. Og slik fortsatte
det innover i rammen på veggen. På det innerste bildet var
albumcoveret til "A Saucerful of Secrets" avbildet.
På noen albumutgaver kunne man se albumet til musikalen
"Gigi"
støtte seg til veggen. Mens på amerikanske utgaver var det en
kun en hvit plate som var stilt opp, pga. rettighetsproblemer
til "Gigi" coveret.
"Ummagumma"
I
innercoveret på plata var de 4 medlemmene av bandet avbildet
hver for seg. Roger Waters var avbildet sammen med kjæresten Judy
Trim, som han
ble gift med samme år. De to
var gift fram til 1976. De fikk ingen barn sammen.
Roger
ble avbildet med kjæresten Jude (Judy) Trim på innercoveret
til "Ummagumma".
På
baksiden av albumcoveret var roadiene Alan
Styles og Peter
Watts
avbildet på en rullebane med Pink Floyds konsertutstyr i
bakgrunnen. Det
var Nick Mason som hadde ideen til å sette opp utstyret slik
jagerfly gjerne ble fotografert på den tiden, med alle våpnene og bombene
lagt foran i et "skrytebilde".
Peter Watts er faren
til Naomi
Watts, den
kjente skuespilleren som bla. har spilt i "King
Kong",
og "The
international",
og "The
Ring".
Han ble introdusert for Pink Floyd av turnemanager Tony Howard.
Tidligere hadde Watts jobbet med The Pretty Things. Nick Mason: "Peter Watts was our first genuinely experienced road
manager."
Det
var Watts som hentet inn Alan Styles, som sin assistent. Han
hadde tidligere jobbet som fysisk trener i det militære, og han
hadde drevet med båtuleie på elva Cam i Cambridge (der han var
fra). Styles ble like etter udødeliggjort i Pink Floyd låta
"Alan's Psychedelic Breakfast".
Baksiden av
coveret til "Ummagumma", med roadiene Alan Styles og Peter
Watts.
Til
høyre det samme motivet, men med Richard, David, Nick og Roger i
forgrunnen.
I
tillegg til "More", "Ummagumma", "The
Macap Laughs" (Syd Barrett), var Waters og co. også
opptatt med innspillingen av et 4. album i 1969 - soundtracket
til Michelangelo
Antonionis
film "Zabriskie
Point".
En film som handlet om den kulturelle revolusjonen i U.S.A. på
slutten av 60-tallet. Filmen startet med et studentopprør som
utvikler seg til å bli en konfrontasjon med politiet der flere
blir skutt. Hovedpersonen Mark rømmer fra politiet ved å
stjele et fly og dra med det inn i ørkenen Death Valley.
Zabriskie Point er en fjellhøyde som ligger i denne ørkenen.
Nick
Mason: We liked the idea of working with film - it fitted with
our desire to work outside the normal round of recording and
gigs."
Innspillingen
av plata foregikk i Roma i november og desember 1969. Pink Floyd
bodde på luksushotellet Massimo
D'Azeglio i en måned, noe som ble en hyggelig
opplevelse. Mindre hyggelig var det at Antonioni mislikte mye av
materialet Pink Floyd spilte inn, og stadig var innom for å
fortelle det til dem. Roger Waters: "It was sheer
hell." Og pga. Antonios døgnrytme måtte de arbeide i
studioet om natten i stedet for om dagen. Nick Mason: "Due
to Michelangelo's
work schedule, we could only get time in the studio between
midnight and nine in the morning."
Antonioni
syntes låtene de presenterte var for
triste, eller for "kraftige". Slik at det tilslutt
bare var 3 Pink Floyd låter som ble med på soundtracket, instrumentalen
"Heart beat, Big Meat",
"Crumbling Land",
og "Come
In Number 51, Your Time Is Up".
Sistnevnte som mange mener er platas høydepunkt, var en ny
versjon av "Careful with That Axe, Eugene". Låta
hadde et sakralt, psykedelisk preg. Den ble avspilt mot slutten
av filmen, sammen med noen slow-motion bilder av en bygning som
går i luften. "Come
In Number 51, Your Time Is Up"
huskes muligens best for Roger Waters kraftfulle skrik mot
slutten av låta. Lignende skrik ble senere å høre i låter
som "Run
like Hell"
og "Another
Brick in the Wall Prt. 2".
Scenen
fra "Zabriskie
Point" som "Come
In Number 51, Your Time Is Up" ble brukt i.
Låter som
"Country
song", "Unknown
song",
"Love scene (version 4)"
og "Love
scene (version 6)"
ble spilt inn til filmen, men først gitt ut på plate i 1997.
Da som endel av en bonus disc som fulgte med en
nyutgivelse av "Zabriskie
Point". I tillegg til dette ble låter som
"Fingals Cave",
"Rain in
the Country"
og "Oneone"
spilt inn i 1969. Disse har senere blitt 'henvist'
til
bootlegmarkedet.
Antonioni
avviste også en tidlig versjon av "Us
and them" - kalt "The
Violent sequence",
som Richard Wright hadde skrevet. Antonioni: "It's beautiful, but
is it too sad, you know? It makes me think of church."
"Us and them" ble senere endel av klassikeren
"Dark side of the Moon".
Det
var ikke bare Pink Floyd som opplevde å få låtene sine avvist
på denne måten. The
Doors hadde tenkt å la Antonioni bruke "L'
America"
i filmen, men han takket nei. Den ble istedet endel av albumet "L.A.Woman".
The Rolling
Stones hadde
en låt som ble brukt i filmen, men som ikke ble tatt med på
soundtracket.
Soundtracket
"Zabriskie Point".
Soundtracket
til "Zabriskie
Point" klarte ikke å markere seg noe sted på albumlisten,
da det ble lagt ut for salg 9. februar 1970. Enda verre var det
med filmen som det hadde kostet 7 millioner dollar å spille
inn, men som kun ga inntekter på 900.000 dollar da den ble vist
på kino.
1969
ble dermed et svært aktivt år for Pink Floyd. I tillegg til
alle disse plateinnspillingene gjorde bandet hele 90 konserter
rundt om i Europa.
Det
høye aktivitetsnivået fortsatte inn i 1970. Fra januar til
juni gjorde de 53 konserter - bla. med en turne i U.S.A.
Parallelt med dette jobbet Pink Floyd med å gjøre ferdig sitt neste
studioalbum
("Atom
Heart Mother").
Innspillingen av plata hadde begynt i Abbey Road studios, i mars
1970.
Mens de tidligere hadde brukt 4 innspillingsspor i studio,
ble det denne gang brukt 8. Dette ble også den første
kvadrofoniske utgivelsen med Pink Floyd, beregnet for 4
høytalere i stedet for 2 - som hadde vært vanlig fram til da
(og senere).
Norman Smith stod oppført som "Executive
producer", men hadde i realiteten mindre påvirkning på
denne plata enn de foregående. David Gilmour: "A neat way
(ryddig måte) of saying that he didn't actually do
anything."
I stedet valgte Pink Floyd å
produsere plata selv, sammen med lydteknikerne
Peter Brown
og Alan
Parsons.
Sistnevnte hadde vært tilknyttet Abbey Road studios siden 1967,
da han bare var 18 år gammel. I
1969 hadde han deltatt på innspillingen av
"Abbey Road"
med The Beatles. Parsons kom senere til å bli regnet som en av
de store lydteknikerne/produsentene i britisk musikk. I tillegg
til suksessen han opplevde med sitt eget band Alan
Parsons Project
- fra 1975 og utover.
Alan
Parsons: "My first encounter with them was on the
"Atom Heart Mother" album, which I was asked to mix
for them. The album had actually been 8-track, but the amount of
special effects and machines we had running - I just couldn't
believe. It was like every machine in the whole building had
been latched up, so that we could use every conceivable special
effect. And, at the same time, it was probably the biggest
challenge that I had ever been confronted with: to actually mix
that--to mix a Pink Floyd Album. But thankfully, this led on to
greater things, and probably the album that gave me the biggest
boost to my career--"Dark Side Of The Moon."
Alan
Parsons
En
annen musiker som preget innspillingen av "Atom Heart
Mother", var skotten
Ron Geesin.
Takket være ham fikk plata et markant orkestralt preg, som gjør at den
skiller seg ut i Pink Floyds diskografi.
Geesin hadde fram til dette gjort seg bemerket gjennom musikken
han hadde skapt for ulike dokumentarfilmer og TV reklamer. I
1967 hadde han gitt ut sitt debutalbum
"A Raise of Eyebrows".
Musikken til Geesin var i likhet med Pink Floyd preget
av eksperimentell - avant-garde inspirasjon.
Geesin
hadde opptrådt på samme konsert som Pink Floyd, i april 1967.
Og de stod igjen på samme scene 13. september 1969 i Rugby,
Warwickshire. Nick Mason hadde blitt introdusert for Geesin
året før, og hatt litt kontakt med ham gjennom sine koner som
var venninner. Geesin skrev senere musikken til en av Bill
Masons (far til Nick) dokumentarfilmer, kalt "The
History of Motoring".
Når de nå igjen treftes ønsket Nick at også
Roger Waters skulle få hilse på skotten som både spilte
piano, fiolin, og banjo. De to fant tonen, og like etterpå
avtalte de å spille golf, og ta en middag sammen. Dette ble opptakten til et
livslangt vennskap mellom Waters
og Geesin. Ron Geesin: "From then on, I struck up a
close friendship with Roger and Judy."
Geesin ble også
gode venner med Richard Wright og kona Juliette, der de fant
felles glede i jazzmusikk.
Ron Geesin i studio.
På samme tid ble
Ron Geesin spurt om å lage musikk til dokumentarfilmen "The
Body", etter at filmprodusent Tony
Garrett hadde blitt anbefalt ham av radiolegenden John
Peel. Geesin spurte da Waters om han kunne tenkt seg å bidra
på innspillingen av plata. Noe han takket ja til. Arbeidet med
denne plata startet i januar 1970. Geesin hadde også vært
inne på tanken om å spørre Nick, men forstod snart at han
ikke hadde den samme kreative galskapen i seg som Waters hadde,
og som var nødvendig for å få til denne plata. Ron Geesin: "You could tell Roger was the creative force in Pink
Floyd."
Samme måned ble
en tidlig utgave av "Atom Heart Mother" plata
presentert under en konsert på Théatre
des Champs-Elysées i Paris, Frankrike. Men pga. uenighet
om hvilken retning de ønsket med materialet, ble Geesin hentet
inn for å hjelpe Waters og co.
Da de i februar
og mars skulle presentere "Atom Heart Mother"
for publikum i hjemlandet, fikk de problemer med
gjennomføringen, ettersom de nå måtte forholde seg til et
musikkorps og et sangkor, som de hadde med seg når de stod på scenen. Og få alle
disse menneskene til å dra i samme retning var ikke enkelt. At
det heller ikke var det samme koret/korpset som opptrådte på
de ulike stedene, gjorde ikke ting enklere. David Gilmour: "Something on the scale of 'Atom Heart Mother' really takes
a lot of getting together. The problem is that we've never done
it more than twice with the same people. And some of the brass
people have been really hopeless."
Det var David
Gilmour som hadde fungert som katalysator for prosjektet i
starten, da han kom opp med et gitarriff som minnet ham om
Elmer Bernsteins musikk til filmen "The
Magnficent Five", fra 1960. Mens det var Waters som
ivret etter å bruke kor og orkester, inspirert av konserten de
gjorde i Royal Albert Hall. Noe av grunnen var også at Waters
ikke følte Gilmours gitarspill ga tittellåta "Atom Heart
Mother" det storslagne preget som han ønsket. Han mente
det hørtes mer ut som filmmusikken til en dårlig Western film.
Han ønsket i stedet å bruke strykere, kor og messingblåsere,
og for Waters var Ron Geesin den rette mannen til å hjelpe dem
med det. En avgjørelse også Nick Mason var enig i, ikke minst
pga. Geesins tekniske innsikt, og imponerende samling av båndopptakere som
han brukte til å sette sammen lyder på en måte Nick ikke
hadde hørt før. Nick Mason: "Ron seemed an ideal choice
to create the arrangements on 'Atom Heart Mother'. He understood
the technicalities of composition and arranging, and his ideas
were radical enough to steer us away from the increasingly
fashionable but extremely ponderous rock orchestral works of the
era."
Bandet hadde ikke
noe ønske om å høres ut som 'The London Symphonic
Philharmonia plays Pink Floyd'.
Mai måned
tilbrakte Geesin i studio, der han skrev arrangement for 20
korister og 10 blåsere. Ron Geesin: "They went off to the
States and left me to get on with it. They handed me this
backing track, and I wrote out a score for choir and brass
players."
Geesin måtte også slite med at bass - og
trommekompet Pink Floyd hadde etterlatt til ham endret takt
underveis. Mens Gilmour og Wright ikke hadde kommet med noe
skisse for hvordan de ønsket at musikken skulle fremstå. Ron
Geesin: "Rick came round my studio one morning and
we went through a few phrases, but that was it."
Opptakene som ble gjort av dette ble
senere lagt oppå musikken Pink Floyd allerede hadde spilt inn. Geesin hadde fått relativt
frie tøyler med utformingen av arrangementene. Det eneste han
fikk med seg på veien, var at det skulle låte grandiost.
Geesin tilbrakte deretter noen dager i Abbey Road studios for å
rettlede sessionmusikerne der, som bestod av et kor -
og en blåserrekke (Philip Jones Brass Ensemble).
Geesin hadde først prøvd å fungere som dirigent for koret og
blåserne, men måtte tilslutt gi opp da det endte i munhuggeri
med enkelte av musikerne. Ting gikk bedre da den erfarne
dirigenten John Alldis og hans kor
ble hentet inn til å hjelpe Geesin. Alldis hadde tidligere
vært tilknyttet King's College i Cambridge, og jobbet nå som
professor på Guildhall School of Music. Koret han hadde med seg
var langt mer positiv til Geesins ideer enn de som var
tilknyttet Abbey Road. Nick Mason: "With their unruffled
help the recording was completed."
Alldis hadde bedre kontroll på koret,
men samtidig mistet arrangementet jazzpreget som Geesin hadde
prøvd å få inn i koringen. Ron Geesin: "John Alldis hadn't a bloody clue about jazz."
En dag dukket Syd Barrett opp i studio, og Geesin som ikke
kjente til ham fra før - og som på samme tid slet med å få
koret til å forstå hva han ønsket å oppnå, syntes det
hele ble en merkelig opplevelse. Ron Geesin: "I just
thought he was a nutter.. He didn't know what was going on."
En annen dag fikk
de besøk av en representant for EMI som ønsket å se hvordan
innspillingen gikk. For moro skyld koblet Waters en platespiller med en
gammel 78 plate på til høytalerne i studioet, og
sa at dette var den nye musikken deres.
I ettertid var
verken Geesin eller Pink Floyd fornøyd med lyden på plata. De
ønsket å tilbringe mer tid i studio for å
"finslipe" detaljene. Men tiden og budsjettet rakk
ikke til. Geesin har i ettertid omtalt albumet som en uferdig
demo.
Resultatet ble en
plate som ikke lignet på Pink Floyds tidligere utgivelser.
"Atom Heart Mother" var i større grad en progressiv,
symfonisk plate. Som et episk verk. Ikke ulikt det Moody
Blues, Deep Purple (med
The
Royal Philharmonic Orchestra), The
Kinks og The Who ("Lifehouse")
gjorde på samme tid. Waters omtalte
"Atom Heart Mother" som soundtracket til en episk film som ikke fins.
"Atom Heart
Mother" startet med den nesten 24 minutt lange suiten
"Atomic Heart Mother suite", som igjen var delt opp i
6 satser - som om det var et klassisk verk. Satsene hadde
navnene "Father's shout",
"Breast Milky", "Mother
Fore", "Funky Dung",
"Mind your Throats, Please",
og "Remergence". Det var
imidlertid vanskelig å si hvor det ene partiet sluttet, og det
neste startet.
"Atomic Heart Mother suite" har et drømmende,
eksperimentelt preg, der den vandrer innom ulike sinnstemninger
og lydbilder. Noen mener at den mangler en retning/progresjon,
slik f. eks. "Shine
on Your Crazy Diamond"
har (som det kan være naturlig å sammenligne den med).
Det var egentlig
meningen at suiten skulle hete "The
Amazing Pudding", og før det
hadde Gilmour foreslått
"Theme From an Imaginary Western"
som navn. Men Geesin syntes 'verket' fortjente et
bedre navn. Så en dag da Geesin og Pink Floyd var på besøk
hos John Peel og hans "Peel Sunday
concert" på BBC radio, den 16. juli 1970, sa Geesin
til Waters at han sikkert ville finne en bedre tittel i avisen The
Evening Standard, som Peel hadde i hånden. Ron Geesin: "I said to Roger, 'I bet you find the title in there',
pointing to John Peel's tabloid newspaper."
Waters bladde i
avisen og festet seg da ved en artikkel om en mor som hadde
fått satt inn en atomdrevet pacemaker! Overskriften i avisen
var "ATOM HEART MOTHER NAMED". Dette endte opp
som tittel på åpningssporet, og på albumet. Damen som ble
omtalt i artikkelen het Constance Ladell.
I tillegg til
tittelsporet bestod "Atom Heart Mother" av 4 låter
til, der 3 av dem framstod som mer tradisjonelle i oppbygningen.
Ifølge Ron Geesin var de 4 låtene: "Just scraps that they
scraped together." Som på "Ummagumma" viste Pink
Floyd en 'demokratisk' ved å la hvert medlem bidra med hver sin
låt ("Alan's Psychedelic Breakfast"
var for det meste Nick Masons ide).
Roger Waters skrev den folkinspirerte
"If", som kunne minne om "Grantchester
Meadows" med sitt lavmælte preg. I teksten viste Waters en
selvkritisk side, med tekstlinjer som "And if I were a good
man, I'd talk with you more often than I do." Teksten kan
også sees som en hilsen til Syd Barrett, som Roger Waters hadde
dårlig samvittighet overfor.
Richard Wrights
"Summer '68" hadde også et vennlig lavmælt
preg, der den akustiske gitaren var byttet ut med lett
pianospill. Midtveis i låta skiftet den takt, og noe som hørte
ut som en blåserrekke kom inn. I virkeligheten var dette noe
Wright spilte på synthesizeren sin. Teksten handlet om savnet
Wright følte etter vennene hjemme når han var ute på turne, og tomhetsfølelsen en
one-night-stand ga ham: "We met just six hours ago, the
music was too loud" og "My friends are lying in the
sun, I wish that I was there".
Også David
Gilmours "Fat
Old sun" hadde dette
lavmælte, akustiske preget, som gjør at det er naturlig å
sammenligne den med "Grantchester Meadows". Med slide
gitar og Gilmours myke stemme hadde også "Fat
Old sun" et hippiepreg som var sjarmerende. Også
temaet er det samme, med referanser til oppveksten i Cambridge,
og det å ligge på det grønne gresset ved Mill Pond. Bla.
kunne man høre kirkeklokker i starten av låta. Det går en
rød tråd mellom "Fat Old sun" og
"High Hopes" fra "The
Division Bell", da begge er
retrospektiv fra Gilmours ståsted, og begge har med disse
kirkeklokkene. Fra 2006 og utover pleide Gilmour å
framføre "Fat
Old sun" når han var ute og opptrådte.
Gilmour skrev "Fat Old sun"
på
samme tid som han skrev "The Narrow Way" til
"Ummagumma". Og i likhet med "The Narrow
Way" spilte Gilmour alle instrumentene selv, med unntak av
keyboard.
Albumet
"Atom Heart Mother" ble avsluttet med nok et langt spor,
som var delt inn flere satser (3). Og tittelen
"Alan's Psychedelic Breakfast" var like
megetsigende som "Atom Heart Mother suite". Alan var i
virkeligheten roadien Alan Styles, som man på "Ummagumma"
hadde sett avbildet sammen Pink Floyds turneutsty. Her fikk man
gjennom ord og bakgrunnslyder et "innblikk" i hva
denne Alan likte å spise til frokost. Bla. hva han fikk å
spise da han var i Los Angeles. Dette til tonene fra lett piano/orgelspill,
og gitarklimpring - som for å vise en uhøytidelig, 'montypythonsk' side av Pink Floyd. Lydopptakene ble
gjort hjemme hos Nick Mason, på hans kjøkken. Mens musikken
ble senere lagt oppå, i Abbey Road.
Nick Mason: "Why we
used our crew member Alan Styles as the protagonist
(hovedperson), I have no idea."
Ideen til den
merkelige låta fikk bandet da de var i ferd med å avslutte
innspillingen av "Atom Heart Mother", men fortsatt
manglet noen minutt 'å fylle opp' plata med. Og inspirert av "Several Species of Small
Furry.. " fra den forrige plata, bestemte de seg for å
spille inn en låt bestående av lyder. Roger Waters: "It
was the usual thing of an idea coming out of the fact that we'd
almost finished an LP, but not quite, and we needed another so
many minutes. Then it turned into this whole kitchen
thing."
Å
framføre
"Alan's Psychedelic Breakfast" live, med alle sine
merkelige lyder, var ikke enkelt. Men noen framføringer ble det
gjort den første tiden etter utgivelsen av albumet. Roadiene
fikk oppgaven med å koke egg, steke bacon og trakte te, mens de
stod på scenen. En oppgave de gjennomførte med stor
entusiasme. Låta kan også sees som en forlengelse av det de
gjorde i forbindelse med "The
Man and the Journey" konsertene, der de satt og drakk te
på scenen.
Det jordnære,
uhøytidelige, preget også i høyeste grad coveret som Hipgnosis
laget til plata. Storm Thorgerson ønsket å presentere et bilde
uten referanser til musikken på plata. Og uten noe psykedelisk
preg - i motsetning til de foregående Pink Floyd platene. Han
var også inspirert av Andy Warhols kjente veggtapet med bilde
av en ku.
Andy
Warhol med "kubildet" som inspirerte Storm
Thorgerson.
Thorgerson dro
derfor til sine barndoms trakter, i landlige Potters bar - 3 mil
nord for London, for å finne et passende motiv. Ifølge ham
selv stoppet han, og tok bilde av den første kua han så. En ku
som så ut som en ku skulle se ut. Storm Thorgerson: "The ultimate picture of a cow.
It's just totally cow."
Kua som Thorgerson
valgte seg ut hadde et navn - Lulubelle
III. Og den var eid av bonden Arthur
Chalke. Denne Chalke krevde i ettertid 1000 pund som
kompensasjon for at kua hans ble brukt som motiv. Noe som ble
avvist.
Waters og de
andre i bandet falt umiddelbart for Thorgersons cover. Storm: "They burst out laughing, and loved it." De likte det
så godt at de ikke ønsket at bandnavnet eller albumtittelen
skulle skrives på coveret, da de mente det ville forringe
bildet.
Senere ble det likevel skrevet på "Pink Floyd" og
"Atom Heart Mother", for at
folk lettere skulle skjønne hvilken plate det dreide seg
om.
En som ikke var
like begeistret for coveret var administrerende direktør hos
EMI. Han nesten tiltet i sinne da han fikk se bildet av kua. Men
senere da EMI skulle markere lanseringen av albumet på et
kjøpesenter med pressen tilstede, hadde de hyret inn en flokk
med kyr, som ble ført gjennom lokalet.
"Atom Heart
Mother"
Coveret til
"Atom Heart Mother" har i alle år figurert på
oversikter over tidenes beste albumcover. Og mange artister har
gitt ut plater med cover inspirert av Pink Floys "ku-cover".
Bla. Frank Zappa på hans "Läther".
Coveret ble også brukt i Stanley Kubricks
klassiker "A Clockwork Orange".
Kubrick ønsket også å bruke selve musikken i filmen. Men Pink
Floyd takket nei til tilbudet da Kubrick ikke klarte å gjøre
rede for på hvilken måte han ønsket å presentere musikken.
Waters mistenkte ham for å ha planer om å dele opp låtene for
å få dem til å passe inn i handlingen i
"A Clockwork Orange".
I ettertid hadde Pink Floyd problemer med å se hvordan musikken
deres skulle kunne passe inn i filmklassikeren. Roger Waters: "Maybe
it's just as well it wasn't used after all."
I likhet med
"Ummagumma" var ikke medlemmene av Pink Floyd videre
fornøyd med "Atom Heart Mother". I ettertid har Roger
Waters og David Gilmour omtalt plata i negative vendinger.
Waters har uttalt at plata burde vært kastet i en søppelbøtte
- for aldri å bli hørt igjen. Og at han ikke ville
framført den selv om han fikk 10 millioner kroner for å gjøre
det. Roger Waters: "I'd say: 'You must be fucking
joking...I'm not playing that rubbish!'. 'Cos then I really
would be embarrassed."
David Gilmour: "Some of it now, like 'Atom Heart Mother', strikes me as
absolute crap."
Richard
og
David i studio under innspillingen av "Atom Heart Mother".
Men kritikerne og
fansen elsket plata. Både da den ble gitt ut, og i mange år
etterpå. Den blir gjerne framhevet som en av Pink Floyds beste
utgivelser. Magasinet Sounds
mente plata hadde en fyldig atmosfære, mens Beat
Instrumental mente "Atom Heart Mother" var en
fantastisk plate som tok Pink Floyd et steg videre musikalsk.
Salgsmessig ble "Atom Heart Mother" en
kjempesuksess da den ble lagt ut for salg, 10. oktober 1970. I
Storbritannia ble det 1. plass, noe som var oppsiktsvekkende for
en utgivelse som ble sett på som eksperimentell og litt
merkelig, med sitt symfoniske innslag. I Tyskland ble det en fin
8. plass, i U.S.A. 55. plass, og i Australia 30. plass. I Norge
ble "Atom Heart Mother" den første Pink Floyd plata
til å nå opp på VG-lista, da den nådde 13. plass i november
1970. Norge skulle med årene bli et av landene der Pink Floyd
var mest populære.
De høye
plasseringene bidro også til at den økonomiske situasjonen til
David, Roger, Nick og Richard ble lettere. Nick Mason: "The band still
doesn't make any money, but at least we're
not fighting to pay back debts."
Dette ble første
og siste gang at Ron Geesin samarbeidet med Pink Floyd på
plate, uten at det var noen spesiell årsak til det. Han beholdt
likevel kontakten med Roger Waters i årene etter.
Sommeren 1970
opptrådte Pink Floyd på flere festivaler i England, Tyskland
og Nederland. På Bath Festival of Blues
& Progressive Music den 27. juni, ble albumversjonen
av "Atom Heart Mother" presentert for publikum for
første gang - med fullt kor og orkester. Både John Alldis Choir
og Philip Jones Brass Ensemble som hadde deltatt på
innspillingen var tilstede på scenen.
Også Ron Geesin stod
på scenen på denne konserten. På samme tid tok Pink Floyd et
lite avbrekk fra turnevirksomhet og plateinnspilling, og dro på
ferie til Saint-Tropez. Her hadde de gode dager helt til idyllen
ble brutt da Roger Waters overfor Judy innrømmet at han hadde
vært utro etter en konsert i Texas, noen år tidligere. Judy
fikk støtte fra Nicks kone Lindy, noe som i sin tur irriterte
Roger. Ettersom han visste at også Nick hadde vært utro, men
ikke hadde vært ærlig nok til å innrømme det. Nick Mason: "Roger had found some difficulty in tolerating my joining
in with the girls', censorious tutting at his behaviour, mainly
because I had been no better, I'd simply left out the confession
part."
Etter denne episoden hadde Nick det travelt med å
komme seg bort fra Saint-Tropez. Han og kona valgte da å fortsette
ferien i Jugoslavia i stedet.
Morsommere var
det da Steve O'Rourke og Peter Watts kledde seg ut som damer, og
dro ut på på vift for å sjekke nattelivet i Saint-Tropez.
Med seg på turen hadde de kjærester,
barn og management. På Pink Floyds neste studioalbum var det en
låt som het "San Tropez",
som nok var inspirert av denne ferieturen.
Pink
Floyd på ferie i St. Tropez. Fra venstre, bak: Miv Watts (og
lille Naomi Watts), Peter Watts, Linda O'Rourke, Lindy Mason,
Steve O'Rourke, Judy Waters (med Gaia Wright), Alan Styles,
Juliette Wright. Foran: Ben Watts, David Gilmour, Nick Mason,
Roger Waters, og Rick Wright (med Jamie Wright).
12. september startet den
offisielle "Atom Heart Mother tour".
Første opptreden på turneen, var på Fete
de L'Humanite, Grand Scene, Bois de Vincennes i
Frankrike. Tilstede på konserten var hele 500.000 mennesker!
Som det største antall mennesker Pink Floyd noensinne kom
til å opptre for.
Pink
Floyd ute på turne: Alan Styles, Peter Watts og Roger Waters.
Turneen fortsatte
deretter i U.S.A. og Canada, med 24 konserter. I Los
Angeles ble det satt opp en 12 meter bred plakat rett over
Sunset Strip, med bilde av kua fra coveret på "Atom Heart
Mother".
Koret og
blåserrekken som ble valgt ut til å følge Pink Floyd på den
amerikanske turneen gjennomførte oppgaven prikkfritt, til
bandets store lettelse og glede. Nick Mason: "I'm happy to
report the total absence of any recalcitrance (trassig),
jobsworthiness or beer-drenched tubas."
Mens Pink
Floyd var i U.S.A. og New Orleans opplevde de å bli frastjålet ustyr
med en verdi på hele 250.000 kroner, da lastebilen de hadde
leid med alt utstyret i ble tømt for verdier, en natt den stod
parkert utenfor
Royal Orleans Hotel i
sentrum av New Orleans. I
verste fall kunne dette ført til økonomisk ruin for bandet. Det lokale politiet klarte
først ikke å komme på sporet av tyvegodset. Men etter at
manager Steve O'Rourke bestakk politiet med noen kroner kom
utstyret til rette.
27.
september opptrådte Pink Floyd på Filmore East i New York.
Tilstede på konserten var den kjente komponisten Leonard
Bernstein,
men han var ikke imponert av Pink Floyds verk. Mer positivt var
det at de klarte å selge ut de 3000 setene på arenaen. Og
siden arrangøren ikke hadde tro på at konserten ville gå med
overskudd, hadde de leid ut stedet direkte til Pink Floyd for
20.000 kroner, slik at de selv måtte stå ansvarlig for
arrangementetet. Og med fullt hus ble overskuddet det største
på en enkeltkonsert som de noensinne hadde opplevd.
De gjorde
ytterligere 24 konserter i Europa før de tok juleferie, med
besøk i bla. Danmark, Sverige og England.
Konsertplakat
fra "Atom Heart Mother tour"
Når Waters,
Mason, Wright og Gilmour var ute på turne, var det
"business as usual". Og ikke noe de gjorde fordi de
trivdes med å være på reisefot sammen. Sosialt var det stort
sett dødt imellom dem. Roger Waters hadde kun sosial omgang med
Nick Mason. Han forklarte det med slitasjen som skjer etter
mange år sammen, og med familieforpliktelser som krever sitt.
Roger Waters: "For a limited time, in the early days of
the group, we did mix socially. Because there is something
rather appealing about a group together on the road. But that
soon palls. And things like families make sure that cycle comes
to an end."
28. november 1970
ble omsider soundtracket til TV dokumentaren "The
Body" gitt ut. Det meste av plata var spilt inn i
januar-mars. Waters og Geesin hadde jobbet separat på sine
bidrag til plata. Ron Geesin: "On the film, we worked completely
separately, he in
London, and me at Notting Hill."
Plata bestod av
hele 22 spor, der de fleste framstod som musikalske
bruddstykker, og som bakgrunnsmusikk. I tillegg fikk man 'naturlig' nok presentert en hel rekke kroppslyder,
slik som fising, prating, raping, babyprat, og latter. Det var i
realiteten kun den folkinspirerte "Breathe",
og vakre "Give birth to a Smile"
som var tradisjonelle låter - om det går an å bruke et sånt
uttrykk.
De andre medlemmene av Pink Floyd deltok
(ukreditert) på
innspillingen av "Give Birth to a Smile". De hadde
fått med noen kvinnelige korister på refrenget, noe som ga
låta et varmt, soulfylt preg som man ikke hadde hørt på noen
av Pink floyds tidligere låter - men som man i større grad
forbinder med albumet "Dark Side of the Moon". Mange
ser på "Give Birth to a Smile" som en forløper til
det som skulle komme på klassikeren fra 1973.
Ron
Geesin laget albumet "The Body" sammen med Roger
Waters.
I 1970 skrev Pink
Floyd også musikk til en amerikansk tegnefilmserie som var under planlegging -
kalt "Rollo". Om en figur
som reiser ut i verdensrommet for å samle dyr til dyrehagen
sin. Men pga.
manglende finansiell støtte, ble prosjektet lagt på is. Og
muligens var det like greit, ettersom man hadde planlagt hele 26
halvtimes program. Om Pink Floyd skulle laget musikk til disse
episodene ville det krevd mye av tiden deres. Tid som de
heldigvis brukte på andre prosjekt i stedet.
|