Bryan Ferry: Født 26. september 1945, Washington, England

Phil Manzanera (Philip Targett- Adams): Født 31. januar 1951, London, England

Andy Mackay: Født 23. juli 1946, London, England

Brian Eno (Brian Peter George St. Baptiste de la Salle Eno): Født 15. mai 1948, Woodbridge, Suffolk, England

Eddie Jobson: Født 28. mai 1955, Billingham, Cleveland, England

Paul Thompson: Født 13. mai 1951, Jarrow, Tyke & Wear, England

Paul Carrack: Født 22. april 1951, Sheffield, Yorkshire, England

John Porter: Født 11. september 1947, Leeds, England

Gary Tibbs:  Født 25. januar 1958, Northwood, Middlesex, Storbritannia

Roxy Music var et av 70-tallets store band, og en av de viktigste inspirasjonskildene til 80- og 90-tallets rockeartister. Med sin innovative kunstrock. De var også sammen med David Bowie og T.Rex de første glamrockerne. En utskjelt stilart som var populær på 70-tallet, og som har kommet tilbake i ulike former i årene etter.

Bandet hadde sitt opphav i 60-tallets kunstrock bevegelse. Medlemmene av Roxy Music var fascinert av moter, glamour, popkunst og avantgarde. Noe som skilte dem fra sine samtidige. De kledde seg i bisarre, men stilfulle kostymer. 

Frontmannen i bandet, Bryan Ferry var sønn av en gruvearbeider i Washington, Storbritannia.

I disse gatene i  Model Dwellings, og i Gainsborough Avenue i Washington, vokste unge Bryan opp. 

Han begynte senere på kunstskole i Newcastle. Her begynte han også å spille i sitt første band kalt The Banshees. Senere ble han medlem av R&B gruppen Gas Board. Her var også Graham Simpson og John Porter medlem. 

Gas Board med John Porter, Bryan Ferry og Graham Simpson i midten bakerst.

På slutten av 1970 bestemte de to seg for å danne sitt eget band som de kalte Roxy. De fikk da med seg saksofonisten Andy Mackay, som Ferry hadde blitt presentert for gjennom en kamerat. 

Andy Mackay var født i Cornwall, men vokste opp i etterkrigstidens London. Han begynte senere på Westminster City Grammar school. Her lærte han å spille obo. Han ble deretter med i the London Schools Symphony Orchestra. Så gikk ferden til Reading University hvor han begynte å spille saksofon. Gjennom et band han var medlem av kom han i kontakt med Brian Eno. 

Brian Eno ble da medlem av bandet. Mackay hadde på dette tidspunktet nettopp kjøpt seg en VCS3 synthesiser. Men denne overlot han til Eno. Brian Eno skulle etter hvert utvikle seg til å bli blant Storbritannia's beste på synthesizer, keyboard, og studioteknikk generelt. 

Sommeren 1971 måtte de bytte navn til Roxy Music for ikke komme i konflikt med et amerikansk band som kalte seg Roxy. Trommeslageren Dexter Lloyd og gitaristen Roger Bunn ble også med i bandet på denne tiden, som resultat av en annonse Ferry og co. hadde satt inn i Melody Maker. Men de forsvant etter bare en måned. Så de satte inn en ny annonse i Melody Maker. Noe som førte Paul Thompson og Davy O'List inn i bandet. Begge hadde tidligere spilt i bandet Nice. 

Men også O'List forsvant ut av bandet. Nestemann til å prøve seg var Phil Manzanera. En gitarist som tidligere hadde spilt med Quiet Sun. Manzanera gjorde inntrykk på de andre med sitt skjegg, mørke briller og store hår. Og sine evner på gitar. 

Manzanera hadde vokst opp med engelsk far og colombiansk mor. De første årene av sitt liv flyttet han mellom Hawaii, Venezuela, Colombia og Cuba. Og inspirasjonen ble en blanding av alle disse landenes musikalske kulturer. Særlig den meksikanske bolerospilleren Armando Manzanero imponerte ham. Phil hentet også kunstnernavnet Manzanera herfra.

Bryan Ferry dro rundt til plateselskapene med en demo de hadde laget i Eno's blokkleilighet. Men han ble avvist overalt. Helt til han møtte EG Managment, som hadde ELP og King Crimson i stallen. De ordnet med kontrakt for bandet hos Islands records. Men før de kom seg i studio hadde John Porter  forlatt bandet. Like etter ga Graham Simpson seg også. Porter kom senere til å gjøre en suksessrik karriere som produsent for bla. The Smiths, Killing Joke, The Alarm og Billy Bragg. 

Roxy Music på den tiden første albumet "Roxy Music" ble spilt inn. Graham Simpson ga seg like etter.

 

Bryan Ferry		Brian Eno		Andy Mackay
Paul Thompson		Phil Manzanera		Graham Simpson

Plateinnspillingen ble gjort unna på en uke!! i Command Studios i Piccadilly. King Crimson medlemmet og tekstskriver Pete Sinfield, produserte plata. Islands records sjef Chris Blackwell var entusiastisk da han hørte det ferdige resultatet. Noe også kritikerne i Melody Maker ble: "the best first album ever": Richard Williams. Albumet "Roxy Music" gikk rett inn på topp 10 på den engelske albumlisten i juli 1972. Noen måneder etter ble singelen "Virginia Plain" en topp 5 hit for bandet. Låta var IKKE hentet fra det nylig utgitte albumet. Da de ønsket å følge en tradisjon fra 60- tallet om at singler og album er to forskjellige ting. Noe både Pink Floyd og The Beatles gjorde seg kjent for. Men senere utgivelser av debutplata inneholder gjerne låta.

Bandet fikk stor oppmerksomhet både for sin musikk, og måten de kledde seg på. Da de like etter dro på en turne i Storbritannia, ble de tatt imot som pop idoler. Noe de også var. Mens man tidligere fokuserte på musikken, ønsket Roxy Music også å gi fansen et visuelt uttrykk å forholde seg til. 

Også "Pyjamarama" fra mars 1973 ble en topp 10 hit i Storbritannia. Uten at den var å finne på noen av studio albumene på den tiden. 

I april 1973 kom deres neste album "For your Pleasure" ut. Plata ble spilt inn i George Martin's Air Studios. Et av de mest brukte i Storbritannia. På samme tid drev Paul McCartney og Mott the Hoople og spilte inn plater i studioet. Så Andy Mackay måtte trø til med saksofonen sin på deres plater også. På albumcoveret til plata hade de hentet inn Amanda Lear i stilfull positur. Roxy Music gjorde seg på 70- tallet bemerket med sine albumcover med halvnakne damer i utfordrende positur.

Mange ser på "For your Pleasure" som deres beste album. Den ble også en stor suksess i Storbritannia med en 4. plass. Men verken den eller de andre Roxy albumene klarte å markere seg i U.S.A. Her måtte de nøye seg med plasseringer et stykke ned på lista.

Albumet ble også det siste med Brian Eno som medlem av bandet. Han og Ferry hadde vært de kreativt skapende kreftene i bandet. Men nå var det slutt. Det hadde helt fra starten av bandet vært uenighet mellom dem hvilken vei bandet skulle gå. Ferry var inspirert av The Beatles og amerikansk soul, mens Eno ønsket mer eksperimentell musikk, inspirert av Velvet Underground. I tillegg følte Eno at Ferry tok for mye plass i bandet. Der han skrev alle låtene, og dominerte på bildene som ble tatt av bandet. Bla. hadde Ferry blitt med på baksiden av album coveret, der han sitter i en bil og kikker på Amanda Lear (som er på forsiden. Om man bretter ut albumcoveret ser man det bedre).

Han skulle senere bli en av de store produsentene i bransjen. Først ga han ut et endel soloalbum, før produsentkarrieren hans tok av med trilogien "Low", "Heroes" og "Lodgers" med David Bowie. Også Talking Heads ble produsert på 70-tallet. Mens på 80- tallet er han kanskje mest kjent for sine produksjoner for U2. Han kom sammen med Bryan Ferry igjen på Ferry albumene "Mamouna" (1994) og "Frantic" (2002).

Brian Eno

I 1973 ga Bryan Ferry ut soloalbumet "These Foolish Things". Et album som lå langt unna den glamrocken Roxy Music stod for. Ferry sang her kjente sanger skrevet av andre. Bla. "A Hard Rain's A-Gonna Fall" med Bob Dylan. Gjennom hele 70-tallet ga Ferry ut soloalbum parallelt med Roxys utgivelser. Album som gjorde det svært bra på den britiske albumlisten. 

Men Roxy Music klarte seg bra uten Eno. For i 1973 fikk de sin første topplassering i Storbritannia med albumet "Stranded". Plata var produsert av Chris Thomas, som også kom til å produsere to album til med bandet. Plata ble også den første med det tidligere Curved Air medlemmet Eddie Jobson. Det ble også den første plata som inneholdt stoff skrevet av Manzanera og Mackay. Uten Eno var Roxy nå blitt mindre eksprerimentell, men likefullt fortsatt spennende. Dessuten var låtene bedre, med perler som "A Song For Europe", "Street Life" og "Mother Of Pearl". Kritikerne likte plata like godt som de foregående. 

Selv om medlemmene jobbet med andre ting parallelt, og stadig var ute og turnerte, var de allerede i 1974 tilbake med et nytt album, kalt "Country Life". Og her fortsatte de den gode trenden fra "Stranded" med nok en flott utgivelse. Låter som "All I Want Is You", "The Thrill Of It All" og "Out Of The Blue" er alle for Roxy-klassikere å regne. Plata nådde 3. plass i Storbritannia. og ble samtidig deres beste plassering i U.S.A. med en 37. plass på Billboard. Men albumcoveret med to halvnakne damer, hvorav den en holder seg på sine nakne pupper, ble forbudt i U.S.A. Så de satte i stedet inn et bilde av en skog på platene de ga ut i U.S.A. I Norge nådde "Country Life" 15. plass - en plassering flere av de følgende plateutgivelsene tangerte.

i 1975 var det igjen tid for et nytt album. I forkant av utgivelsen hadde bandet fått sin største hit til da med "Love Is The Drug". Den nådde 2. plass i Storbritannia, 3. plass i Canada, og 30. plass i U.S.A. Låta var skrevet av Andy Mackay med hjelp fra Bryan Ferry.  Albumet "Siren" nådde 4. plass i Storbritannia i november 1975. På forsiden av coveret var en lettkledd Jerry Hall avbildet som en sirene.  Roxy Music endre stil på dette albumet i forhold til de foregående, til et mer popete, nesten crooner-aktig lydbilde. Noe man hører i låter som "Love Is The Drug", "Just Another Day" og "Could It Happen To Me". Ikke ulikt det man finner på soloplatene til Ferry fra denne tiden.

Jerry Hall framstod som en sirene på forsiden av "Siren".

Etter dette albumet ønsket medlemmene å konsentrere seg mer om soloprosjektene sine. Manzanera hadde dannet progrock bandet 801, mens Mackay og Ferry ga ut soloalbum. Roxy Music kunngjorde i 1976 at de midlertidig tok en pause fra hverandre. Like etter ga de ut liveplata "Viva! Roxy Music", som nådde 10. plass i Norge og 6. plass i Storbritannia. Året etter ble det gitt ut en "Greatest Hits" plate. Muligens fordi plateselskapet ønsket å holde interessen for bandet oppe.

Ferry, Mackay, Manzanera og Thompson kom sammen igjen høsten 1978 på Ridge Farm i Surrey. I den anledning valgte de å knytte til seg en keyboardist. Det tidligere Ace medlemmet, Paul Carrack. Jobson og Wetton ble ikke spurt om de ønsket å være med på den nye plata. I tillegg valgte Thompson etter hvert å gå ut av bandet da han ikke følte seg komfortabel med den nye hi-tech produksjonen bandet nå la opp til. 48 spor med overdubbing var ikke noe for ham. Han likte bedre å opptre live. Han sluttet derfor i bandet etter "Manifesto". Han var i tillegg ute for en motorsykkelulykke som satte ham tilbake.

"Manifesto" var soul/disco basert, og langt unna det de tidligere hadde laget. Kritikerne likte ikke plata, men den ble likefullt en storselger for bandet. Albumet nådde 7. plass i Storbritannia, 5. plass i Nederland, og 8. plass på New Zealand. I U.S.A. ble det 23. plass for "Manifesto", noe som var en bestenotering for bandet, mens i Norge kom den ikke inn på VG-lista. De dansevennlige singlene "Angel Eyes" og "Dance Away" nådde 4. og 2. plass i hjemlandet.

Etter albumutgivelsen dro Roxy Music ut på en verdensturne. Med seg som oppvarmingsband på den europeiske delen av "Manifesto Tour" hadde de en tidlig utgave av Eurythmics, fra den tiden de kalte seg The Tourists. Roxy Music opptrådte i bla. Sverige på turneen. Som nytt medlem av bandet fikk de med seg bassisten Gary Tibbs. Han ble med på turneen og bandet neste album før han sluttet rundt 1980, og i stedet ble med i new romantic bandet Adam & the Ants. Turnebandet bestod av Andy Mackay, Phil Manzanera, Beyan Ferry, Gary Tibbs, Paul Thompson, og keyboardisten David Skinner. På det tidspunktet hadde Paul Carrack fortsatt sin musikalske vandring, og i stedet blitt medlem av popbandet Squeeze, der han skrev og framførte klassikeren "Tempted". Senere skulle Carrack markere seg som medlem av Mike & the Mechanics.

Musikerne som deltok på "Manifesto Tour"

I 1980 ga Roxy Music ut albumet "Flesh + Blood". De var nå redusert til en trio, bestående av Ferry, Mackay og Manzanera. Plata var en iørefallende og polert produksjon, som kunne minne om samtidige new wave-band, og som kan sees på som en forsmak på musikken som kom til å prege 80-tallet. Gitarene var dyttet lenger bak i lydbildet  til fordel for elektroniske instrumenter.

Høydepunkt på plata var "Oh Yeah", "Same Old Scene", "Over You" og "My Only Love".

Roxy Music med Andy Mackay, Phil Manzanera og Bryan Ferry.

"Flesh + Blood" ble en stor suksess med en 1. plass i Storbritannia, 1. plass på New Zealand, 6. plass i Norge, 6. plass i Tyskland, 7. plass i Sverige og 8. plass i Nederland. "Oh Yeah" ble den største hiten fra plata, med 5. plass i Storbritannia.

"Flesh + Blood" fra 1980.

I 1980 ble John Lennon skutt og drept, noe som gjorde dypt inntrykk på en hel musikkverden, også medlemmene av Roxy Music. For å minnes ham ønsket bandet å gjøre en coverversjon av "Jealous Guy". Plateselskapet var imot det, da de fryktet det kunne oppfattes som et ønske om å tjene penger på Lennons tragiske død. Men platekjøperne følte det ikke på den måten. I februar 1981 gikk låta til topps i Storbritannia. Og ble med det deres første (og siste) nr. 1 singel her. I Australia toppet de singellisten i hele 4 uker med den fine tolkningen av Lennons låt. I Norge ble det 6. plass, Sveits 4. plass, Belgia 5. plass, Østerrike 6. plass, og New Zealand 4. plass.

I 1982, nesten 2 år etter deres forrige album, og mange rykter om at bandet skulle oppløses, var Roxy music tilbake med mesterverket "Avalon". Etter lunken mottagelse for deres seneste album, var kritikerne over seg av begeistring for denne romantiske plata. Også platekjøperne falt for den. Noe som brakte den til topps i Storbritannia i 3 uker. I U.S.A. solgte den til platinum. Men det var nok ingen plasser plata slo an bedre enn i Norge, med 12 uker på toppen av VG-lista. For det fikk de overrekt gullplate fra ungdomsbladet Det Nye i forbindelse med en konsert de gjorde i Stockholm. Som takk for gullplaten fikk norske fotografer enerett til å ta bildet av bandet på mottakelsen etter konserten, og Ferry og co. lovte å besøke Norge neste gang de var på turne.

"Avalon" gjorde det sterkt på albumlistene i andre land også. Den gikk til topps i Sverige, Nederland, New Zealand, Canada, og Australia. Og nådde 4. plass i Tyskland, 5. plass i Østerrike, og 4. plass i Frankrike.

Stolt kunne Phil Manzanera, Bryan Ferry og Andy Mackay

motta gullplate etter å ha ligget som nr. 1 i Norge i hele 11 uker.

"Avalon" hadde et stilfullt, romantisk lydbilde. Med Ferrys crooner-aktige stemme, som var forsiktig og vakkert kompet av synthesizere og gitarer. Både albumtittelen og coveret gir en ide om den drømmende stemningen bandet ønsker å uttrykke på plata. Låter som "Avalon", "Take A Chance With me", "While My Heart Is Still Beating" og "More Than This" framstår som noe av det vakreste Roxy Music har laget - fjernt fra glamrocken på starten av 70-tallet. 

Det ble laget en smakfull video til den romantiske "Avalon".

Både "More Than This" og "Avalon" ble gitt ut som singler fra albumet. Førstnevnte ble en stor hit rundtom, med bla. 6. plass i hjemlandet. Men det var ingen sted "More Than This" ble en større hit enn i Norge, der den lå som nr. 2 i 4 uker (bak "Cat People" med David Bowie), og over 20 uker på topp 10 på VG-lista. Noe av årsaken til den store suksessen her var at musikkvideoen til låta ble vist i beste sendetid i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk 1. juni 1982, i en tid der nordmenn kun hadde en TV kanal å 'velge mellom'.

Musikkvideoen til "More Than This" ble vist på Zikk Zakk på NRK.

Man kan kanskje si at Roxy Music startet en forvandlingsprosess som startet med "Siren", og ble avsluttet med "Avalon". Som en rose i full blomst. "Avalon" var på mange måter Ferrys plate. Han skrev låtene, og var også den som skapte lydbildet på plata. Et lydbilde man kom til å finne igjen på soloalbumene hans i årene som fulgte. 

I tillegg til utrolig vakker musikk har også "Avalon" et av de fineste platecoverne som er laget. Under hjelmen på bildet skjuler det seg damen Lucy Helmore, som på den tiden jobbet som modell og også var kjæreste med Bryan Ferry. De to ble gift 26. juni 1982, og fikk med årene fire barn sammen. En av barna Bryan fikk sammen Lucy fikk navnet Tara, etter en av låtene på "Avalon". Tara Ferry kom også selv til å bli musiker, og bidro med sitt trommespill på flere av Bryans soloalbum.

 "Avalon" fra 1982. 

Det var kanskje ikke da så merkelig at Ferry ønsket å avslutte Roxy Music, når det likevel var han som styrte det kreative. Etter en avskjedsturne som man kan finne igjen på EPen "Musique" fra 1983, gikk bandmedlemmene hvert til sitt. Bryan Ferry fikk i 1985 stor suksess med albumet "Boys And Girls" som gikk til topps i Storbritannia. Også i årene etter har han levert populære album. Manzanera og Mackay prøvde å dra i gang et band som hadde det samme soundet som "Avalon". Men The Explorers med James Wraith på vokal ble en fiasko. Så etter et album droppet de samarbeidet. I 1997 kom Mackay og Manzanera sammen igjen (også da med Wraith). Men droppet da det belastede Explorers navnet.

The Explorers' album.

I 2001 var det som med så mange andre 70- og 80-talls band, klart for en reunion-turne for Roxy Music. Hvor både de europeiske landene og Nord- Amerika ble besøkt. I tillegg til Mackay, Manzanera, og Ferry, hadde også Paul Thompson funnet fram trommestikkene. Brian Eno hadde ikke noe ønske om å stå på en scene igjen, så han avslo tilbudet om å bli med. 

4 aldrende herrer i 2004, med Thompson, Manzanera, Ferry og Mackay.

Turneen ble en suksess, og alt tydet på at det kunne bli et nytt album fra Roxy Music. Men årene gikk og ingenting skjedde.

I 2005 var det klart for nok en gjenforeningskonsert med de originale Roxy Music medlemmene. Dvs. Ferry, Mackay, Manzanera og Thompson. Begivenheten fant plass på Isle of Wight-festivalen den 11. juni. Og 19. juni 2005 fant de 4 aldrende herrene veien til Oslo og Frognerbadet. Der holdt de en konsert som fikk karakter 5 i VG. 

2. juli 2005 fikk bandet æren av å delta på Live 8 konserten i Berlin. Sammen med band som ble startet over 30 år etter dem.

Bryan Ferry i Frognerbadet, Oslo.

Det som var mer spennende var at bandet også var i studio sammen med tanke på et nytt Roxy album. I et intervju fortalte Bryan at Scissor Sisters kom til å bidra på plata. Det ble også sagt at Brian Eno skulle gjøre et comeback i Roxy Music, og plata ville bli produsert av  Rhett Davies og Chris Thomas. 

I juli 2006 startet bandet en ny turne med start i Dublin, Irland. Som nye medlemmer av bandet hadde de på denne turneen fått med seg Oliver Thompson og Leo Abrahams. Trommeslager Paul Thompson måtte gi seg før turneen var ferdig pga. problemer med helsa. Andy Newmark som også er en ringrev i gamet, tok over på resten av turneen. Blant plassene Roxy Music besøkte var Makedonia, Serbia, Belgia, Italia, og Hellas.

Fra konserten i Dublin den 7. juli 2006.

Etter det gikk årene uten at noe nytt Roxy Music album dukket opp. Og etter hvert ble det klart at det heller ikke kom til å skje. Muligens fordi en eller flere av medlemmene mistet interessen for å delta. Brian Eno: "I'm not interested anymore. I mean, it's obvious why it's being done. Why does anyone have a reunion? They've suddenly been fired up with a whole bunch of incredible new ideas that have been lying dormant for the last 25 years? I just don't like the idea. It leaves a bad taste."

I 2010 og 2011 turnerte Roxy Music flere steder i verden, bla. i Australia og New Zealand. Men etter det ble det stille på den fronten også. Sjansen for at Roxy Music kommer sammen igjen er minimal. Og flere av medlemmene er iferd med å bli godt voksen. Bryan Ferry reiser imidlertid fortsatt rundt og opptrer, turneer som har brakt ham til Norge flere ganger de senere årene. Han var også ute med album både i 2010, 2012 og 2014.

 Roxy Music billedgalleri