Green Gartside (Paul Julian Strohmeyer)
David Gamson
Fred Maher
Tom Morley
Nial Jinks
Matthew Kay |
|
Født 22. juni 1955,
Cardiff, Wales
Født New
York, U.S.A.
Født
Mahattan, New York, U.S.A.
Født: 23.
juli 1954
Født
Cardiff, Wales
Født ? |
Når man nevner
ordene 80-tallet og britisk popmusikk, blir det lett til at man
tenker på artister som Duran
Duran, Nik
Kershaw, Limahl,
Culture
Club, Spandau Ballet og
Eurythmics.
Men 80-talls
popen var mer differensiert
enn som så. Der bandenes musikalske uttrykk og politisk ståsted var
vidt forskjellige.
Blant mange
"forståsegpåere" fra den tiden, var Scritti Politti et
band med større dybde i musikken enn de over nevnte. Der tekstene i
større grad hadde et politisk innhold enn det som ellers var vanlig i
popmusikken.
Scritti Politti
hadde et sosialistisk/kommunistisk ståsted som ble reflektert i
låtene.
Ikke minst i bandnavnet Scritti Politti som på italiensk betyr
"politisk skriving" (eller Scritti Polittici for å være
helt korrekt). Navnet var ment som en hyllest til den italienske
marxisten Antonio Gramsci og hans politiske skriverier. At bandet var
opptatt av tekstenes innhold og oppbygning, viser deres beundring for
Jacques Derrida. En fransk-algerisk filosof og forfatter som ble
kjent for sin måte å vurdere setningsoppbygningen på. Der han lette
etter et fornuftig innhold i den tilsynelatende meningsløse teksten..
På debutplata "Songs to remember" hadde Scritti Politti"
dedisert en av låtene til Derrida.
Debutplata
"Songs to Remember" fra 1982 er ennå i dag regnet for å være en av
de mest vellykkede debutalbumene som er gitt ut. Så sent som i 2005
hadde musikkmagasinet Uncut
plata på topp 100 over tidenes
debutalbum.
Scritti Politti var
helt fra starten av hjertebarnet til Green
Gartside, eller Paul Julian
Strohmeyer som han egentlig
heter. Bandets øvrige medlemmer kom og gikk gjennom årene. På de seneste Scritti Politti albumene har Gartside
valgt å føre bandet videre alene. Stilmessig har bandet vært innom
mange musikksjangere. Der reggae, soul, R&B, hip hop, trance, synthpop og
urban, muligens har vært de mest framtredende. Alt framført på en
elegant og stilfull måte. Musikkritikere har hevdet at
Gartside høres ut som en 14 åring når han synger. Likefullt er
stemmen hans noe av det som har bidratt til å gi musikken et
særegent uttrykk.
Green
Gartside
Green Gartside/Paul Julian Strohmeyer
ble født i den walisiske byen Cardiff den 22. juni 1956. På Maternity
Hospital. I sine første leveår flyttet familien hans mye rundt i
Wales, der de bodde i både Cwmbran, Cardiff og Newport. Faren hans
jobbet som omreisende selger, noe som førte til at han sjelden var
hjemme hos familien. Foreldrene
ble etter hvert skilt, mens Green fortsatt var ung.
Som 8 åring fikk
han et eksemplar av Beatles klassikeren "Revolver". En plate
som bidro til å skape en interesse for musikk hos unge Green. Han
begynte også å abonnere på musikkbladet NME på denne tiden.
Som 12 åring
begynte han på
Caerphilly Boys' Grammar Technical School
i Sør-Wales. Men
her ble han mobbet for sitt tyskklingende etternavn, slik at han etter
kort tid måtte slutte ved skolen. Det startet med at læreren på
skolen gjorde et nummer av etternavnets tyske opprinnelse (enda det
var østerriksk). Etter det ble han omtalt som nazisten av medelevene.
I tillegg til at han ble sparket og slått i friminuttene.
Ting ble bedre da moren Janette fant seg en
ny kjæreste med Gartside som etternavn. Green adopterte da etternavnet
for å slippe unna mobben. Moren hadde truffet denne Gartside gjennom
jobben, da hun arbeidet på hans advokatkontor. Han var 20 år eldre
enn henne. Litt senere ble de også gift.
Da Paul var 15 fikk han sin første
konsertopplevelse da han var tilstede på Rod Stewarts
opptreden på
Reading festivalen. For anledningen hadde han tjuvlånt en svart
dress fra bestemorens garderobe, som han hadde på seg hele festival
helgen. Green: "I put it back afterwards and she never noticed. I
thought it looked very nice."
I ungdommen vokste Green mye, så
mye at han endte opp med en høyde på 1.99 meter, noe som er svært
uvanlig. Særlig i Storbritannia der gjennomsnittshøyden blant menn
er ca. 176 cm.
I 1971 startet han opp en avdeling av det
britiske kommunistpartiet i Wales sammen med vennen Nial Jinks. Dette
gikk imidlertid ikke så bra, da de kun klarte å verve et medlem. I
tillegg ble Jinks banket opp av noen som ikke likte ideene hans. Jinks' far
hadde bakgrunn fra det britiske kommunistpartiet.
Nial Jinks (Sounds
magazine)
Sommeren 1972 valgte Green å ta
kunstnernavnet Green i stedet for Paul Julian, som han syntes var for kjedelig. Han satt på et tog og bestemte seg for at det neste han
tenkte på skulle bli hans nye fornavn. Han kikket da ut av
togvinduet, og så den grønne vegetasjonen. Fra da av ble Green hans
kunstner fornavn.
Ved siden av skolen jobbet Green som
blikkenslager, på et bilverksted, og han jobbet hos en domstol.
Green: "my job there was to go down to the cells with the
barristers (høyesterettsadvokatene) while they tried to persuade
(overtale) to plead (erkjenne) guilty. I enjoyed it at the time, and
it gave me a rather good insight into how corrupt British justice
is. It really is corrupt."
Interessen for musikk og festing
gjorde at Green ikke klarte å konsentrere seg om skolen da han kom i
18 års alderen. Bla. gjorde han det dårlig på flere eksamener fordi
han var i bakrus da han skulle gjennomføre de. Likefullt fikk han
gode nok karakterer til at han ble tilbudt en plass på kunstskolen i
Leeds (Leeds Art College). Her fant han seg raskt til rette, og ble
venner med en Tom Morley. På dagtid studerte han kunsthistorie og
filosofi, mens på kveldstid var han på konserter.
|
|
|
|
|
En ung Tom Morley
(Sound magazine). |
|
En ikke fullt så
ung Morley. |
Kunstskolen i Leeds var på slutten
av 70-tallet et spennende sted, der mange lovende musikere fant
inspirasjon. På samme tid som Gartside gikk der, var også Frank Tovey (Fad
Gadget),
Marc Almond
(Soft Cell, solo) og Dave Ball
(Soft Cell, The Grid) elever ved skolen. Soft Cell som preget listene
på 80-tallet med bla. "Tainted Love" gjorde sine første
spede forsøk sammen ved skolen, der de også opptrådte første
gang sammen på skolens konsert scene.
Soft
Cell
Hjemme i Wales begynte Nial Jinks i
arbeid, der han fikk seg jobb på et vaskeri. Også Green tok seg
arbeid mens han studerte i Leeds. Sin første jobb hadde han på et
bilverksted. Pengene han tjente her ble brukt på en el. gitar. Men den
ble dessverre stjålet like etter.
I 1976 ble han med i coverbandet The
Against sammen med Mike MacEvoy (keyboard),
Robert Wyatt (keyboard),
Tom Morley (trommer), Nial Jinks (bass) og Joe Cang
(bass). Jinks
hadde kommet opp fra Wales for å bli med i dette bandet, og for å
hjelpe Gartside i hans arbeid med å kringkaste de kommunistiske
ideene blant studentene i Leeds. Repertoaret bestod for det meste av
Chelsea låter, da det allerede i 1976 var pønk som var det store for
de unge håpefulle. Selv om de spilte pønk musikk ble de av medelever
ved skolen omtalt som intellektuelle.
Men det som virkelig gjorde at Green
ønsket å bli musiker, var en konsert som ble avholdt
ved skolen i 1976. Bandene som opptrådte var Sex
Pistols, Siouxsie & the Banshees, Johnny Thunder, The
Damned og The Clash, på deres
Anarchy in the UK tour
som ble
gjennomført i 1976/1977.
The
Sex Pistols
I 1978 var Gartside
så lei av skolen at han valgte å slutte, for heller å flytte til
London. Her flyttet han inn i 1 Carol Street, Camden
Town. I en leilighet som ikke hadde eget bad.
Noen jenter som tidligere hadde gått ved kunstskolen i Leeds hadde
tipset Gartside om leiligheten. For slå sammen to rom fjernet de en
vegg ved å sparke den i stykker med sine Doc Martens
militærstøvler. Først i ettertid skjønte de hvor farlig dette
egentlig var. Også Morley og Jinks fulgte Gartside til London, og
leiligheten i Camden. Sammen startet de et nytt band som kom til å
bli kjent for verden som Scritti Politti.
Også en Matthew Kay
ble med i bandet. Som en kombinert keyboardist/manager/administrator
for praktiske oppgaver.
I starten var rundt 18 personer involvert i
Scritti Politti, men etter hvert som Green skjønte at de fleste av
dem ikke bidro med noe til bandet, ble antallet kuttet ned drastisk.
Green: "We'd have about 18 people round our place in Camden, all
supposedly involved with the group, but it gradually became clear
that I wrote, sang and arranged everything, while Matthew organised
it." Uten Green ville ikke Scritti Politti eksistert.
Matthew
Kay
I september 1978
bestemte de seg for å gi ut en singel, da de var blitt inspirert av
bandet Desperate Bicycles som like i forveien hadde gitt ut en plate
som de selv hadde finansiert og produsert. Med 500 pund i lån fra
Nials bror leide de et studio for å spille inn plata. Navnet på
plata var "Skank Bloc Bologna". I likhet med bandnavnet
Scritti Politti var singelen inspirert av den italienske kommunisten
Gramsci. Gartside hadde nettopp lest boka "Red Bologna" som
omhandlet den italienske byen Bologna som på den tiden var et senter
for vest europeisk kommunisme. Låta var et steg bort fran pønken de
tidligere hadde spilt, over til mer new wave inspirert musikk. Ikke
ulikt det XTC og
The Specials laget på samme tid. Gartsides vokal var
på låta mikset langt bak i lydbildet. Der han nesten visket ordene.
Scritti Politti ga
ut singelen på sitt eget nyopprettede selskap St. Pancras (St.
Pancras er en undergrunnsstasjon i London). I en hjemmelaget
innpakning solgte bandet først 2.500 kopier av singelen. Like etter
kom plateselskapet Rough
Trade på banen, slik at de kunne distribuere
singelen gjennom sine kanaler, og da solgte singelen ytterligere
12.500 eksemplarer. Noe som gjorde at den tilslutt hadde solgt
imponerende 15.000 eksemplarer. Dette viste at bandet allerede fra
starten av hadde blitt lagt merke til hos mange musikkinteresserte. Coveret var laget av bandmedlemmet Tom
Morley.
Allerede på denne
tiden framstod Green som bandets leder, og talsmann utad. Han ble
også populær hos musikkjournalistene fordi han hadde politiske
teorier å knytte bandets låter opp mot. Og generelt var han reflektert
over verdenen rundt ham. I motsetning til de mer selvsentrerte
popstjernene som ellers prydet musikkbladene.
Scritti
Polittis første singel "Skank Bloc Bologna" fra 1978.
Gartside har i
ettertid omtalt den første tiden i London som tøff. Der de stadig
vekk var ute for bråk, ikke minst fordi de profilerte seg som
kommunister overfor omverdenen. Blant ved å selge den kommunistiske
avisen Challenge. Gartside jobbet også ved kommunistpartiets
hovedkvarter i London når han hadde tid. Og her opplevde han flere
ganger at lokalet måtte tømmes, etter å ha mottatt
bombetrusler.
Kostholdet på den
tiden bestod ifølge Gartside av Guinness øl og ulike
tabletter. Noe som bidro til Gartsides sykdomslignende utseende
på den tiden.
Green
Gartside i 1978.
I
november 1978 gjorde Scritti Politti sine første konserter sammen.
Stort sett dreide det seg om konsertscener hvor pønkband pleide å
opptre. Den aller første konserten ble unnagjort på 15 minutt i Acklam Hall i London. På den tiden hadde de bare 4 selvskrevne låter
å presentere. Så for å unngå å havne i trøbbel med pønkerne i
salen, spilte de alle låtene 2 ganger for på den måten å forlenge
spilletiden. I starten likte bandet
også å improvisere på
scenen, der de framførte alternative versjoner av låtene de hadde
laget.
I 1978
fattet også den legendariske radiomannen John Peel interesse for
Scritti Politti, og i desember ble de invitert til BBCs studio for å
spille inn flere låter som like etter ble sendt på BBC radio.
Disse var "The Humours Of Spitalfields", "Knowledge And
Interest", "Doubt Beat" og "5/12/78".
I 1979 måtte bandet
ta en pause fra hverandre da Gartside ble alvorlig syk. Under en turne
bandet gjorde, der de bl.a. opptrådte sammen med Joy Division og
Gang of Four kollapset
Gartside i en van som var på vei til en konsert de skulle gjøre i
Brighton. Han var fullstendig paralysert, og kunne ikke snakke for 4
timer. Det viste seg senere at dette skyldtes angst som hadde ført
til depresjon, som igjen førte til fysiske komplikasjoner med
hjertet.
Etter denne vonde
opplevelsen dro Gartside
hjem til moren i Wales for å slappe av, og for å analysere hva som
førte til anfallet under turneen. På den tiden hadde han ikke sett
foreldrene på hele 5 år. Det var de som ringte til ham for å få han
til å komme hjem, etter at de hadde lest om helsetilstanden hans i
avisen. Moren flyttet senere til Spania, hvor Green gjerne besøkte
henne. Bla. for å feste sammen med henne og musikkvenner som
Glenn Gregory fra
Heaven 17.
Han benyttet også tiden
i Wales
til å tenke ut den videre kursen for Scritti Politti. Han bestemte
seg da for å lage mer poporientert musikk. Green: "I always loved
pop, and knew I would eventually make white pop records, with a
political sting in the tail. Much better than making a lot of
twanging noises."
Han stilte også
spørsmål ved "sannheten" om at rufsete rock var bedre egnet til å
formidle et politisk budskap enn det popmusikk var. Gartside: "Why should atonal music be considered more political than
pop?".
Han tilbrakte mye
tid ute i naturen der han komponerte nye låter. Han bestemte seg
også å endre dialekten fra å være cockney til noe "mye
søtere" som han selv har omtalt det.
En
blek og tynn Green Gartside i 1979.
Også de andre
medlemmene av bandet slet med dårlig helse på denne tiden, og de
skjønte at sykdommen hadde sammenheng med livet de levde. Man
bestemte seg da for å gjøre endringer i levesettet. Og det første
man bestemte seg for var å kutte ut livejobbene inntil videre, for
heller å konsentrere seg om å skrive låter.
I juni var de
tilbake hos BBC for å spille inn flere låter til John Peels
radioprogram. Disse var "Messthetics",
"Hegemony", "Scritlocks Door" og "The New One".
BBC innspillingene fra desember 1978
og juni 1979 resulterte i singelutgivelsene "John Peel session"
og "2nd Peel session". Begge disse ble gitt ut på bandets
eget selskap St. Pancras records. Og distribuert av Rough Trade
records. Rough Trade fattet større interesse for Scritti Politti
etter singelutgivelsene og radioframføringene, slik at de i 1979 fikk
platekontrakt med selskapet.
I oktober 1979 ble 12" singelen
"4 A sides" gitt ut på Rough Trade.
På den andre siden av
Atlanteren satt en Fred Maher som spilte i kult-bandet
Material med et
eksemplar av Scritti Polittis singel "2nd Peel Session", og
han lot seg imponere over det han hørte. i samme band
spilte også en David Gamson - to personer som kom til å utgjøre en
viktig del av historien om Scritti Politti noen år senere.
Det
amerikanske bandet Material med Fred Maher nest til høyre, øverst.
Utover høsten 1979 ble Gartside
igjen dårlig, så han valgte å dra hjem til Wales for å slappe av.
Foranledningen var at moren og stefaren hadde lest om Gartsides
dårlige helse i avisen. Og derfor bestemte seg for å prøve å få
ham hjem igjen. Vel hjemme ble han lagt inn på det lokale sykehuset
slik at han kunne få den hjelpen han trengte for å bli bra. Mens han var her
fikk han god til til å tenke over det som hadde skjedd, og hva han
ønsket å gjøre videre i livet. Han måtte gjøre et valg mellom å
flytte tilbake til Wales for godt, eller å fortsette den usikre tilværelsen i
London. Han valgte det siste. Da han hadde et svært sterkt ønske om
å lykkes som musiker. Han brukte også tiden i Wales til å lytte på
R&B, amerikansk funk/soul/disco, og plater med
The Beatles. Plater som ble en direkte inspirasjon til de låtene
han skrev på den tiden. Om ikke dette var nok, begynte Green også
arbeidet med en bok der han tok for seg forholdet mellom musikk og
politikk. Planen var også å bruke innholdet i boken til å
overbevise Tom og Nial om at Scritti Politti burde forandre sin
musikalske stil fra rock, over til R&B inspirert pop.
I mai 1980 traff Green Ian Curtis
fra Joy Divison etter en konsert på Electric Ballroom i London. Etter
å ha turnert sammen endel var de blitt godt kjent med hverandre. Så
utover natten pratet de ut om problemene de hadde på den tiden. En
uke etter, den 18. mai, ble Curtis funnet død etter å ha begått
selvmord.
Ian
Curtis
Høsten 1980 flyttet Green tilbake
til London for godt. Han tok da opp arbeidet med Scritti Politti
sammen med Tom, Nial og Matthew. Selv om de andre ikke var helt
fornøyd med den nye stilen Gartside hadde skissert for dem. Bla. var
ikke Morley helt fornøyd med at en trommemaskin bortimot ville gjøre
ham overflødig som trommeslager i bandet. Gartside på sin side hadde
ingen planer om å sparke ham ut av bandet, selv om han egentlig ikke
hadde noen arbeidsoppgave til ham. Green: "He can always stand
beside the drum computer and write his postcards home. We've no
intension of firing him."
Samme høst gikk bandet i studio
sammen med produsent Adam Kidron for å spille inn debutplaten sin.
Innspillingen tok lang tid, da låtene Gartside hadde skrevet var en
mengde løse ideer mer enn ferdige demoer. Kidron introduserte
Gartside til dyktige musikere og sangere som Mike McAvoy (keyboard),
Lorenza Johnson (vokal), Mae McKenna (vokal), Jackie Challenor
(vokal), Jamie Talbot (sakosofon), og Joe Cang. Sistnevnte overtok som
bassist da Nial like etter ga seg i bandet.
Green
Gartside omringet av noen av musikerne
som
bidro på albumet "Songs to remember".
På starten av 80-tallet traff
Gartside sin tilkomne kone Alice gjennom Glenn Gregory
(medlem av
Heaven 17). Kona til Gregory var venninne av Alice, og Gartside traff
henne da han var på besøk i Sheffield.
Først i 1981 fikk bandet kontrakt
med Rough Trade om utgivelse av et helt album. Gartside sørget for å
få inn klausuler i kontrakten om at han bestemte hvilke låter som
skulle være med på plata, hvor lang tid innspillingen skulle ta, og
hvordan designet på plata skulle være. Den kunstneriske friheten var
svært viktig for ham.
I februar 1981 ble en demoversjon av
"The Sweetest girl" tatt med på den første samlekassetten
som musikkmagasinet NME ga ut på den tiden. Og den forførende perlen
av en R&B låt skapte umiddelbart interesse hos de store
plateselskapene. Men Gartside valgte å bli hos Rough Trade, og
fortsette arbeidet med plata.
Scritti
Politti i 1981. Med Tom Morley, Matthew Kay og Green Gartside.
Sommeren 1981 tok Gartside seg en
velfortjent ferie i U.S.A. I august var han tilbake I London for
å gjøre ferdig plata. Men bestemte seg for å vente med å gi den ut.
Arbeidstittelen på plata var "Stand and Deliver", men dette
ble raskt forkastet da Adam & the Ants
singel med den tittelen
ble en stor hit i 1981.
I november 1981 ble "The
Sweetest Girl" gitt ut som singel. Den ble en hit på de
uavhengige listene, men nådde kun 64. plass på de britiske
singelsalgslistene. Likefullt ble det en låt som mange hadde en
mening om. Var den genial eller banal? Og hvorfor valgte Gartside å gå
bort fra det mer eksperimentelle lydbildet over til denne
innsmigrende popstilen? I anledning utgivelsen av singelen skrev
musikkbladet Smash hits at "do it
yourself" bandet Scritti Politti med dette valgte å "move overground"
(flytte opp på bakkenivå). Green Gartside kommentar til stilskiftet
var at han var lei av gettoen independent scenen hadde utviklet seg
til å bli. Greenside: "We're sick to death of the ghetto of the
independent scene. The garageland sections of the music papers
became more and more closeted with more and more people sitting in
their bedrooms making cassettes and swopping them with other people
making cassettes."
New York times
hadde "The Sweetest girl" på topp 10 listen over de beste singlene
som ble gitt ut i 1981.
Scritti
Politti i 1981
Ettertiden har vel endt opp med
å hylle "The sweetest girl" som en genial låt som fortjener klassikerstatus. Problemet i forhold til platekjøperne var muligens at den var for
lang med sine 6 minutt. Og at den ikke hadde noe refreng folk kunne
huske låta på. I 1986 ble den en topp 40 hit i England. Men da i en
coverversjon gjort av ska bandet Madness. Den ble også med på topp
10 lista til New York times, over de beste singlene som ble gitt ut i
1981.
Singelen
"The Sweetest girl", med et cover som lignet en Dunhill
sigaretteske.
Singelutgivelsen førte til en
økende interesse for Scritti Politti og Green Gartside. Dette ga Gartside
muligheten til å presentere sine politiske og
sosiale ideer gjennom TV og aviser. Han fortalte også om visjonen han hadde for Scritti
Politti, der de skulle formidle sitt politiske budskap gjennom
popmusikk. Da de mente rock var for solid og sterkt til å kunne
brukes som medium. Gartside: "We wanted a music that wasn't strong,
solid and sure, because we weren't strong, solid or sure".
I 1981 lot Gartside
seg overtale til å kore på Eurythmics låta "Wrap it Up", som ble å finne på albumet
"Sweet dreams
(are made
of this)".
Vinteren 1981 ble
Nial Jinks med i bandet igjen. På samme tid møtte Green Gartside
amerikaneren David Gamson for første gang. Gamson var på ferie i
England, og ble introdusert til Gartside gjennom Rough Trade. Gamson
hadde like i forveien gitt ut sin første solosingel på nettopp Rough
Trade. Låta het "Sugar
Sugar", og ble
til tross for lavt salg en stor hit på populære 'Ti
i skuddet' på norsk radio, der den var helt oppe på en 2. plass
før den forsvant ut av listen.
Green og David fant tonen, og ble enig om å møtes igjen for å lage
musikk sammen.
I mai 1982 ble nok
en låt fra det kommende debutalbumet gitt ut på singel. Og "Faithless"
ble en litt større hit i England med 56. plass. Green: "'Fathless' is
about how living without faith brings you both happiness and sadness."
Låta huskes bla. for
den sjelfulle koringen og Gartsides bruk av vokoder (gir stemmen et
metallisk preg). John Peel omtalte den som årets
singelutgivelse. Noe som var svært hyggelige ord fra den legendariske
radioprateren og produsenten.
I mai 1982
opptrådte bandet for 3. gang på John Peels radioshow. Låtene som
ble spilt inn var "Asylums
In Jerusalem", "Jacques Derrida" og "A Slow Soul".
I august ble de to sistnevnte gitt
ut på en dobbeltsingel. Med seg på singelen hadde de fått med seg
rockelegenden Robert Wyatt på keyboard. 2000 eksemplarer av 12"
singelen ble
signert av bandmedlemmene. Singelen gikk til topps på de uavhengige
selskapenes egen liste, men nådde kun 43. plass på den britiske
singellisten.
"Asylums in Jersualem" var
inspirert av en bok av Nietzche som omhandlet de mange religiøse
miljøene rundt Jerusalem by.
"Asylums
in Jerusalem"
På samme tid brøt noen seg inn i
Gartsides bil og stjal noen demokassetter som hadde stor verdi for
ham. Høsten 1982 ble Matthew Kay anmodet om å finne seg noe annet å
gjøre. Samme høst gjorde Scritti Politti
også ytterligere to opptredener hos John Peel.
Scritti
Politti i 1982
I september 1982 ble omsider
debutalbumet "Songs to remember" gitt ut. Og i tillegg til
suksess på de uavhengige listene, ble plata også en stor suksess på
de britiske albumlistene, med en 12. plass samme måned. Godt hjulpet
fram på listene av entusiastiske plateanmeldelser i landets aviser.
Melody Maker hadde den på en topp 20 liste over de beste albumene som
ble gitt ut i 1982. Og som nevnt hadde musikkmagasinet Uncut plata på
en 72. plass over tidenes beste debutalbum (2005).
I et intervju med magasinet The Face
i 1982 fortalte Gartside at mange av låtene på plata handlet om hva
som skjer med oss når ankerfestet i livet blir borte. Enten det
dreier seg om et politisk, moralsk eller religiøst ankerfeste.
Som en kuriositet kan det nevnes at
det svært populære bandet Wet Wet Wet som senere hadde flere nr. 1
hits i Storbritannia, hentet bandnavnet sitt fra låta "Gettin'
Havin' & Holdin'". Låta var å finne på "Something to
remember", med teksten: "Typed-up on the wall. It's tired
of joking-wet, wet with tears".
En annen kuriositet er det at Green
Gartside litt etter fikk gleden av å treffe Jacques Derrida. Mannen
som han hadde sett opp til, og skrevet en låt om til platen. Og
Derrida var like intellektuell og spennende som Gartside på forhånd hadde trodd.
Jacques
Derrida
Oppmuntret av suksessen med
debutplata vurderte Gartside og Rough Trade å gi ut "The
Sweetest girl" pånytt, uten at det ble noe ut av
det.
Gartside brukte noen av pengene fra
platesalget til å etablere seg i en bedre leilighet i Nord
London.
I november 1982 sluttet også Tom
Morley i bandet. Og med Nial Jinks perifere bidrag var Scritti Politti
i realiteten et soloprosjekt for Gartside.
Green
Gartside i 1982. Litt rundere og friskere
i
ansiktet enn han hadde vært i årene forut.
Våren 1983 valgte Gartside å
flytte til New York for å kunne samarbeide med David Gamson, slik de
hadde avtalt sist de møttes. Den Gamson skrevne "Small
talk" ble spilt inn med Nile Rodgers
fra Chic som produsent. Gartside bidro med sin vokal på
låta. Tanken
var å gi den ut som som en singel i David Gamsons navn. Men underveis
ble de enig om at man heller burde gi den ut under Scritti Politti
navnet. Dessverre ble det heller ikke noe av det, da Green Gartside
på den tiden bestemte seg for å droppe Rough Trade til fordel for et
nytt selskap. Også en annen potensiell singelutgivelse ("L is
for Lover") rant ut i det blå, pga. vakuumet som oppstod da
Gartside forlot Rough Trade.
Rough Trade hadde ønsket at Nile
Rodgers skulle produsere Scritti Polittis neste album, men Gartside
hadde mistet troen på selskapet, da han mente at selskapets budsjett
for hans neste plate ikke var store nok til at Scritti Politti kunne
få lage den plata Gartside hadde planer om. Det mest negative med
dette var at man aldri fikk sjansen til å høre hva Nile Rodgers
kunne ha bidratt med på en Scritti Politti plate. Rodgers hadde som
kjent stor suksess med produksjoner for David
Bowie, Duran Duran og
Madonna på 80-tallet.
Mens Gartside oppholdt seg i New
York lot han seg også inspirere av byens hip hop, soul, og elektro
scene. Han lot seg også imponere av Arif Mardins produksjon på
Chaka Khans "We can work it out". Mardin hadde på denne
tiden også produsert plater med soul legenden Areth
Franklin.
Gartside ønsket derfor å gjøre et forsøk på å få Mardins til å
produsere Scritti Polittis neste album. En plate som Gartside ønsket
skulle få et helt annet musikalske uttrykk enn debutplata.
Arif
Mardin er en av legendene innen amerikansk plateproduksjon.
Der
han siden 60-tallet har arbeidet med de største navnene innen
populærmusikken.
Diana Ross, Bee Gees, Barbra Streisand, og
Norah
Jones for å nevne noen.
I 1983 fikk Gartside etter hvert
platekontrakt med det store selskapet Virgin
records. Også Atlantic
records var med i budrunden, men måtte melde pass til fordel for
Virgin som hadde mer penger å slå i bordet med.
Som et
startbeløp fikk Gartside hele 5 millioner kroner, som var ment å dekke
kostnadene ved å produsere Scritti Polittis neste singler. David
Gamson og hans venn Fred Maher ble også tatt inn som medlemmer av
Scritti Politti mens Gartside oppholdt seg i New York.
|
|
|
|
|
David
Gamson |
|
Fred
Maher |
I 1984 flyttet Greens mor og stefar fra
huset i Wales, til en mer solrik tilværelse i Spania. Men ikke lenge
etter var de tilbake i Wales. Gartside leide
en leilighet i Islington, London, som han brukte når han ikke var i
New York. David Gamson og Fred Maher derimot bodde fortsatt hjemme hos
sine foreldre. Men etter hvert dro de over dammen for å være
sammen med Green.
I april 1984 ble den første
singelen på nytt selskap og med nye medlemmer gitt ut. Og "Wood
Beez (Pray like Aretha Franklin)" ble en stor hit i Storbritannia
med bandets første topp 10 plassering.
Videoen
til "Wood Beez" ble en gjenganger på MTV, Sky channel
og Super Channel.
I U.S.A. fikk de sin første
plassering på Billboard med 91. plass. "Wood Beez" viste at
Scritti Politti hadde forandret lydbilde. Fra det lett søtladne,
soulfylte som hadde vært på debutplata. Til et langt mer rytmisk og
funky lydbilde på denne singelen, som kunne minne om Michael
Jackson i stilen.
Med ett var Scritti Politti å høre på dansegulv verden over.
Samtidig som låta hadde en proff produksjon med mange små fiffige
detaljer. Gartsides umiskjennelige stemme var den mest umiddelbare
fellesnevneren med hans foregående plater. Låta var skrevet av
Gartside selv.
Musikkpressen konstaterte at Green hadde
skiftet musikkstil, men at hans tekster var like poengtert og gode
som før. No1 magazine: "Scritti
Politti are back with a new line-up and a new musical style. But
Green's lyrics remain as pointed as ever."
Scritti
Politti framstod som en ny blomst i
1984.
Med ny besetning, og nytt sound.
I juli 1984 fulgte singelen "Absolute"
som videreførte den funky stilen på en fin måte. Også dette ble en
topp 20 hit i England. Noe som bidro til å befeste bandets posisjon
som noe av det mest spennende som skjedde på midten av 80-tallet. I
likhet med "Wood Beez" var låta skrevet av Gartside, uten
hjelp fra de andre.
Scritti
Politti og Green Gartside fikk gleden av å opptre på Top of
the Pops (BBC) med "Absolute".
I 1984 fikk Scritti Politti sin egen
fanklubb kalt Scritti Crush Crew. Et annet tegn på at Gartside nå
var kjent hos et større publikum, var at Gartside fikk tilbud om å
være modell for det italienske motemagasinet Vogue. Et tilbud
Gartside slo til på. I hele tatt framstod Gartside på en imagemessig
tiltalende måte. Med en fluffy lugg og et sjarmerende utseende. Som
skapt for de mange glossye magasinene som hadde sin storhetstid på
midten av 80-tallet. Tidligere hadde
han hatt en rufsete hårfrisyre, og han brukte å kle seg i
militærklær.
I november kom den 3. singelen fra
bandet i 1984, i form av "Hypnotize". Den har i alle år
vært en favoritt hos Scritti Politti fansen, men fikk en lunken
mottagelse av platekjøperne da den kom ut. I England ble det kun 68.
plass for den ultrarytmiske singelen med det nesten metalliske kompet.
Steve Ferrone som senere kom til å
gjøre seg gjeldende som trommeslager i Duran Duran, og medlem av
David Bowies turneband, bidro med sitt trommespill på "Hypnotize"
og "Wood Beez".
I april 1985 flyttet David og Fred
sammen i en leilighet de leide i London. For å kunne tilbringe mer
tid med Gartside som allerede bodde i byen.
I mai ble balladen "The Word
girl" gitt ut på singel. Og dette skulle vise seg å bli den
største hiten bandet fikk i Storbritannia med en 6. plass. Låta
hadde det funky preget som hadde kjennetegnet de andre singlene bandet
ga ut på denne tiden. Men det søtladne vokalen
gjorde at den minnet om låtene fra "Songs to remember". Og
da især "The Sweetest girl". Låta hadde også innslag av
reggae i seg, noe enkelte fans reagerte på. Selv mente Green at
reggae hadde det vært en naturlig del av Scritti Polittis musikk
siden starten. Green Gartside: "Reggae is something that I have
always played, always loved. In the early days of Sctitti Politti it
was our biggest influence."
"The word girl" var skrevet av Gartside
i samarbeid med Gamson, som dermed ble kreditert på en Scritti
politti utgivelse. Teksten tok for seg hvordan kvinner blir
portrettert i moderne musikk. "The Word girl" var den siste låta som ble spilt
inn for det kommende "Cupid & Psyche 85" albumet. Og ble
til på kort tid, da det begynte å haste med å få ferdig plata.
I juni 1985 kom omsider "Cupid
& Psyche 85". Et album det hadde tatt 18 måneder å gjøre
ferdig. Plata var produsert av Arif Mardin i samarbeid med bandet.
Gamson og Maher bidro like mye på plata som Gartside. "Small
talk" låta som Gamson hadde skrevet noen år tidligere, og som
bandet hadde spilt inn i 1983 ble tatt med på plata, men da i en
remixet utgave.
Fra
innnercoveret på "Cupid & Psyche. Der David Gamson , Green
Gartside og Fred Maher
framstod
på en litt dandy måte.
Plateanmelderne ga "Cupid &
Psyche 85" toppkarakterer da den kom ut. Og den figurerte på
lister over de beste platene som ble gitt ut i 1985. Salgmessig gikk
det svært bra i Storbritannia med 5. plass på albumlistene. I U.S.A.
ble det en grei 50. plass.
I juli dro de tre ut på en større
verdensturne, med besøk i bla. Japan, Australia, Europa og U.S.A. På
stedene de besøkte gjorde de også mange intervjuer, med TV, radio og
aviser. I Japan gjorde de bla. 40 intervjuer, og 40 foto oppdrag i
løpet av 6 dager.
Scritti
Politti i et intervju på Japansk TV. Deretter dro de hvert til sitt, der
Fred og David dro tilbake til New York, mens Green dro på en
velfortjent ferie til Barbados.
I august møttes de igjen, for å
forberede turneen de planla i Irland og Storbritannia. Men underveis i
øvelsene fant de ut at de ikke klarte å skape det lydbildet de
ønsket, og valgte derfor å droppe turneen. også Gartside gryende
sceneskrekk begynte å gjøre seg gjeldende her.
Hyggeligere var suksessen de
opplevde med utgivelsen av singelen "The Perfect Way" i
august. Riktignok ble den en salgsmessig nedtur i Storbritannia med
48. plass. Men i U.S.A. ble den en stor hit, der den nådde en sterk
11. plass på prestisjefylte Billboard. Noe som betydde stor interesse
fra amerikanske musikkmedier, og en pen slump penger inn på kontoen
til medlemmene av bandet. Og da særlig Gartside og Gamson som stod
som opphavsmenn til låta.
Selv hadde Gartside litt blandede
følelser for suksessen de opplevde i U.S.A. Utgangspunktet for hans
låtskriving var å komme opp med fiffige tekster, der hans politiske
ståsted preget innholdet. Men i U.S.A. følte han det ikke var rom
for bandets små finurligheter. Gartside: "You end up on American Bandstand in front of who knows how many
millions, you soon realise there's no space to play clever buggers.
It's just the machine, grinding on, and you're part of it."
Fra
videoen til "Perfect Way". Låta huskes kanskje best for det
lekne pianopartiet midtveis i låta. Den har senere blitt brukt som
vignett og intro i ulike mediesammenhenger. Hele 5 singler ble det
altså gitt ut fra "Cupid & Psyche 85". Noe som gjorde
det til et overflødighetshorn av gode låter, på samme måte som
"Thriller" (Michael Jackson) hadde vært noen år
tidligere.
Også en 6. singel var under
planlegging. Men underveis ble det bestemt at "Lover to
Fall" likevel ikke skulle gis ut. Likefullt fins den tilgjengelig
i en fransk utgivelse.
Green
Gartside (til høyre på bildet), sammen
med George Michael.
Etter dette gikk bandet inn i en
roligere periode, der Gartside brukte tiden til å skrive låter for
et kommende Scritti Politti album. Han skrev også låtet for andre
artister. Der bla. "Love of a lifetime"
ble spilt inn av
R&B divaen Chaka Kahn. Låta ble produsert av Gartside og Gamson.
Den ble en topp 60 hit i både Storbritannia og U.S.A.
I 1986 covret jazz sangeren Al
Jarreau Scritti Politti låta "L is for Lover", og ga den ut
på singel. Selv om den var skrevet av Gartside/Gamson ble den
likevel aldri gitt ut på en Scritti Politti plate.
En ytterligere fjær i hatten fikk
bandet da selveste Miles Davis covret "Perfect Way" på sitt
album "Tutu".
I 1987 var de tre samlet i studio
for å jobbe med Scritti Polittis 3. album "Provision". Dvs.
de forflyttet seg mellom en lang rekke studioer i New York og London: Minot sound, Atlantic Studios, Hit Factory, Sorcerer sound, Air
Studios, Townhouse Studios, Sarm West for å nevne noen av de mange
plassene de oppholdt seg. Og rekken av musikere som ble kreditert på
innspillingen var lengre enn noen gang før, med hele 42 personer. Som
produsent hadde de byttet ut Arif Mardin med de tre produsentene Steve
Thompson (Madonna, Talk
Talk, Alphaville),
Johnny Potoker (Talking
Heads, Heaven 17, Thompson
Twins), og Michael Barbiero (Cutting
Crew,
Dokken, Whitney Houston). I tillegg til at Gamson og Gartside ble
kreditert som produsenter på plata. Den mest profilerte av musikerne
på plata var utvilsomt Miles Davis som bidro med sitt trompetspill
på "Oh Patti". Bandet lot Davis improvisere et
trompet parti, som deretter ble samplet inn i låta. Også Zapps Roger
Troutman som var viden kjent for sitt vokoder spill, bidro på flere
av låtene.
Det tok to år i studio for å bli
med ferdig med plata, noe som gjorde den svært kostbar. En annet
moment var det at innspillingsteknikken var i endring på denne tiden.
Noe bandet brukte tid på å sette seg inn i.
Miles
Davis bidro på "Oh Patti".
I august 1987 ble soundtracket til
Madonna filmen "Who's that Girl" gitt ut med Scritti Politti
låta "Best thing ever" som endel av plata. Låta ble senere
å finne på "Provision".
Innspillingen av plata, med all
reisingen det medførte, tappet Gartside for krefter. Han valgte
derfor å holde seg unna rampelyset i 1987 og første halvdel av 1988.
Istedet fant han glede ved å kjøpe og spille musikk.
I ettertid har ikke Gartside hatt mye
positivt å si om "Provision", og tiden da plata ble spilt
inn. Gartside: "It was an uncomfortable and tortuously long
album to make, and somewhere along the way, the pleasure had started
to go out of it. And although I've never listened to that record since
it was finished, I imagine that you could hear that in it".
I mars 1988 opptrådte Gartside i
offentlighet da han deltok på den årlige musikkfestivalen i Montreux,
Sveits. Og i april ble den svært vakre balladen "Oh Patti"
gitt ut på singel. Låta handlet om et forhold som hadde kommet til
veis ende. I Storbritannia ble det 13. plass for singelen.
En
tynnere utgave av Green Gartside i 1988.
I juni 1988 var albumet "Provision"
klar for butikkene. Tre år etter at "Cupid & Psyche 85"
kom ut. Plata fikk dessverre ikke den samme positive omtalen som de to
foregående platene hadde fått. Mange mente at Gartsides vokal ble
for tynn. At den druknet litt i et overprodusert lydbilde. Kritikerne
mente også at melodiene ikke holdt samme klasse som de tidligere
platene. Likefullt var lydbildet på plata en forlengelse av
"Cupid & Psyche" med sitt rytmiske, funk inspirerte
lydbilde.
Gamson og Maher derimot, følte at
dette var blitt en bedre plate enn den forrige, med bedre arrangementer
og vokal.
Likefullt ble "Provision"
en suksess salgsmessig, med 8. plass i Storbritannia og 113. plass i
U.S.A. Det som også var litt morsomt var at Scritti Politti fikk sin
første plassering på VG lista med plata, da den nådde en sterk 9.
plass i juni 1988.
I juli 1988 ble "First boy in
this town (lovesick)" gitt ut som singel, men da kun i
Storbritannia. Og selv om videoen til låta fikk mye rotasjon på
musikkanalene, og den hadde åpenbare kvaliteter som en svært
fengende låt (bandets beste låt ifølge webmaster) ble det kun 63.
plass i Storbritannia.
Fra
videoen til "First boy in this town (Lovesick)". I august var det tid for den 3.
singel utgivelsen fra "Provision" med "Boom! there she
was". Den ble også gitt ut i U.S.A. der oppnådde en grei 53.
plass. I Storbritannia ble det 55. plass. På B-siden av disse
singlene inneholdt fine låter som ikke var å finne på "Provision"
albumet.
Tiden etter utgivelsen av albumet
ble brukt til omfattende promotion arbeid. Dette
viste seg å bli for tøft for Gartside, som på slutten av året
(1988) fikk tibake sykdomssymptomene han hadde hatt på starten av
tiåret. Han valgte derfor å si et foreløpig farvel til London og
New York, for heller å trekke seg tilbake til hjemtraktene i Sør-Wales. Her ble han lagt inn på et sykehus til kontroll.
Gartside hadde med årene utviklet
sceneskrekk, noe som gjorde at han mislikte å opptre live med bandet.
Samtidig er konserter en viktig del av det å promotere en plate. Så
for å kompensere for det, valgte han å stille opp på langt flere
intervjuer i TV, radio og magasiner enn det som ellers ville væt
naturlig. Dette medførte en lang rekke fordummende talkshow, der
spørsmålsstillerne hadde minimal kunnskap om ham og bandet. Det
endte derfor ofte opp med at Gartside måtte sitte og svare på
spørsmål som hadde med alt annet å gjøre enn musikk. Hva som var
hans favorittfarge osv. Også dette
ble med tiden en stor belastning for Gartside. Og en av årsakene til
at han valgte å tre tilbake fra rampelyset.
Noe av problemet til Gartside på
80-tallet, var at han hadde et for stort ønske om å bli popstjerne.
Men da han omsider oppnådde denne statusen, følte han seg ubekvem.
Gartside: "I was... investigating being a pop star. But I wanted
to get away from it as soon as it happened. I guess it froze me, with
indecision and fear. It certainly culminated in me not wanting to do
it anymore."
Plateselskapet Virgin fikk ikke
beskjed om Gartsides valg om å trekke seg tilbake, og de visste
heller ikke hvor han befant seg. I forkant av dette hadde Green spilt
inn flere demolåter som han var svært fornøyd med. Men disse ble
inntil videre låst inn på et trygt sted, og kun de nærmeste vennene
hans fikk høre noe av materialet.
David Gamson og Fred Maher følte at
Gartsides valg betydde en slutt på deres samarbeid. De valgte derfor
å dra tilbake til New York for å konsentrere seg om andre
prosjekter. Gamson har i årene etter vært en etterspurt produsent
som har jobbet med artister som George Benson, Chaka
Khan,
Michael
McDonald og Jennifer Page. I tillegg til at han har produsert mange
film soundtracks. Slik som "Batman: Mask of the Phantasm"
og "Mission Impossible 2". Han bidro også på Scritti
Politti albumet "Anomie
& Bonhomie" i 1999.
David
Gamson har blitt eldre med årene. Men er fortsatt like
aktiv
som han var da han spilte i Scritti Politti på 80-tallet.
Fred Maher har fortsatt som musiker.
Og er kanskje mest kjent for sitt samarbeid med en annen brite. Nemlig
Lloyd Cole. Der Maher har deltatt på de fleste av Lloyd
Coles soloplater fra 1990 og utover. Han har også deltatt med
sitt trommesett på plater med artister som Lou Reed, 10.000 Maniacs,
The Breeders og Korn. Green Gartside har han ikke jobbet
sammen siden de skilte lag etter "Provision" plata.
Også
Fred Maher har blitt eldre med årene. Men er i likhet
med
Gamson fullt opptatt med plateinnspillinger.
Tiden i Wales ble av
Gartside brukt til lange gåturer i den walisiske naturen. Og på den
lokale puben, der han spilte dart. En hobby han etter hvert kom til å utmerke seg i på et høyere nivå. Av og til tok
han seg en også en tur til London eller Bristol for å kjøpe nye plater. For
det meste reggae musikk.
Han fikk også tid til
å sette seg inn i nye studioteknikker. Med utstyr som ikke tok
større plass enn at han kunne styre det hjemmefra.
I 1990 ble Scritti
Politti låta "Small Talk" brukt i en reklame for Mercury
telefonkort. Samme år ble han kontaktet av Martyn Ware fra Heaven 17,
som han kjente fra tidligere. Ware ønsket at Gartside skulle bidra
på Heaven 17s album "Music of Quality and Distinction
Vol.2", og kom med forslag til låter som Gartside kunne synge.
Gartside slo til på tilbudet, og sammen spilte de inn en coverversjon
av Stevie Wonders "I
don't know why I love you (But I love you)"
med Gartside på vokal.
Heaven
17 plata "Music of Quality and Distinction Vol.2"
der
Green Gartside bidro på "I don't know why I love you".
Når han først var i
studio ønsket Gartside å bruke mer tid der, til å spille inn noen
av de andre låtene Ware hadde foreslått for ham. Særlig fattet han
interesse for Beatles låta "She's a Woman". Og mens de var
i studio dukket rapperen Shabba Ranks opp. Ranks var på vei til et
annet studiorom for å spille inn en låt sammen med Maxi Priest
("Housecall"). Og Gartside som var en fan av rapperen
ønsket å få ham med på låta si. Men Shabba Ranks som ikke hadde
hørt om Scritti Politti var ikke uten videre positivt til ideen.
Faktum var at den Jamaica baserte Shabba Ranks fram til 1990 ikke
hadde jobbet med artister utenfor Jamaica.
Etter at Maxi Priest
hadde lagt inn et godt ord for Gartside, og Ranks fikk høre et utkast
til "She's a woman", valgte han å bidra på låta.
Resultatet ble en spennende miks av Scritti Politti sound, Beatles
låta, og Shabba Ranks rapping.
|
|
|
|
|
|
|
Shabba
Ranks |
|
Singelen
"She's a Woman" |
|
Green
Gartside fra tiden da videoen til låta ble spilt inn. |
"She's a Woman"
ble gitt ut på singel under Scritti Politti navnet, og ble en hit i
Storbritannia med en 20. plass i mars 1991. For Gartside var det en
oppløftende opplevelse, da hiten viste at han kunne oppnå suksess
med Scritti Politti på egen hånd. "She's a Woman" var den
5. største hiten bandet hadde hatt.
I 1991 gjorde Gartside
en ny coverversjon, denne gang med Gladys Knights "Take me in
your arms and love me". Med seg fikk han rap artisten Sweetie irie.
Singelen nådde 47. plass i Storbritannia.
Også låta han gjorde
sammen med Heaven 17 ble gitt ut på singel I 1991. Men den nådde
ikke opp på de britiske singellistene, enda mange Scritti Politti
fans mente at Gartside gjorde en av sine beste vokalprestasjoner på
nettopp den låta.
Istedet for å følge
opp suksessen med "She's a woman", og gi ut et nytt Scritti
Politti album, valgte Gartside igjen å tre ut av rampelyset, til en
roligere tilværelse i Wales. Han kuttet kontakten med alle de
menneskene han hadde omgitt seg med som popstjerne mens han bodde i
London. Inkludert sin kone Alice, eller Alys som hun også kalles.
Ifølge ham selv tilbrakte han de neste
årene på puben, der han drakk og spilte dart. Han deltok bla. i
flere dart mesterskap som representant for puben i landsbyen Usk, der han nå
bodde.
Green
Gartside trakk seg tilbake til roligere omgivelser
i Usk,
Wales etter at han hoppet av popsirkuset i 1991.
I pressen ble det
spekulert i om Gartside var depressiv og suicidal. Men ifølge ham
selv skyldtes forsvinningen fra media angst og ubehaget ved å være
popstjerne. For å lindre angsten brukte han Guinness, musikk og
dartspill. Noe som bidro til å holde humøret oppe hos ham.
I 1996 syslet Virgin
med tanken om å gi ut en Scritti Politti samleplate. Men Gartside som
fortsatt hadde et ord med i laget når det gjaldt Scritti Politti
utgivelser, satte foten ned. Da han følte at han hadde for lite
materiale til å kunne gi ut en slik plate.
I 1996 knakk Gartside
også et ribbein, etter å ha falt av et skatebord. Skatebord var en hobby Gartside brukte mye tid
på, i tillegg til dart og turer i naturen. Etter dette
ble skatebordet lagt bort for godt.
I 1997 lekket Virgin
opplysninger om at et nytt album med Scritti Politti var på gang.
Likefullt hadde ikke selskapet selv hørte noe av materialet. I
september 1997 kunne også ex. Scritti Politti medlem David Gamson
bekrefte at et nytt Scritti album var under innspilling. Og Gamsons
selskap World's End Producer Managment var involvert i
innspillingen.
I 1998 ble albumet
mikset sammen av Gartside og Gamson. Med Bob Power
og Melanie Jones
som lydteknikere. Da "Anomie & Bonhomie"
ble gjort
tilgjengelig for platekjøperne i 1999, viste det seg at Gartside
hadde valgt et helt nytt sound. Der han sveipet innom hip hop,
amerikansk indie rap, house, grunge rock m.m. Med seg hadde han fått
rapperne Mos Def og Jimahl. Mens det tidligere var melodien som stod i
fokus for Gartside låter, kom den her mer i bakgrunnen til fordel for
rytmene, rappingen og gitarspillet. Også Gartsides stemme som ikke er
av de kraftigste, ble litt for anonym her.
Gartside var på denne
tiden svært opptatt av hip hop og rytmer. Han kunne sitte i timevis
og høre på de monotone rytmene.
Verken fansen eller
platekritikerne hadde helt sansen for plata da den kom ut. Likefullt
solgte den til en grei 33. plass på de britiske listene. Tatt i
betraktning at det var gått hele 11 år siden sist han ga ut plate.
"Tinseltown to the Boogietown" ble gitt ut på singel med
46. plass i Storbritannia som resultat.
Tinseltown
to the Boogietown
Litt senere ble også
"Another sound Mission" gitt ut på singel. Deretter
forsvant Gartside tilbake til Wales, og bort fra Londons musikkpresse
nok en gang. Og i sitt eget sinn hadde han ingen planer om å
returnere med nok en plate. Han var tilfreds med den rolige
tilværelsen i Usk. Der han kunne dyrke landsbylivets små gleder. Noe
han hadde til felles med flere andre popstjerner fra 80-tallet. Slik
som Andy Partridge fra XTC.
I 2003 lot han seg
lokke ut av landsbyen for å bidra på Kylie Minogues
plate "Body
Language". Han sang her på låta "Someday" sammen med
Kylie og en Emiliana Torrini.
I 2005 fikk fansen en
lenge etterlengtet samleplate kalt "Early Years". Hvor
Gartside selv hadde valgt ut låtene til platen fra bandets 4 første
singler på slutten av 70-tallet. I tillegg til tidlige versjoner av
"The Sweetest Girl" og "Lions after Slumber"
som begge ble å finne på "Songs to Remember".
Mastertapene til disse låtene var blitt borte i årenes løp. Noe som
gjorde at man måtte remastre dem fra vinyl utgivelser. Låtene
var ukjent for mange Scritti Politti fans, og ble en hyggelig
overraskelse både for dem og for musikkjournalistene som var rause
med superlativene da de skulle vurdere plata. Særlig bandets første
singel "Skank Bloc Bologna" falt i smak. Også fordi den
viste spennvidden i bandets musikk, fram til låtene på "Cupid
& Psyche 85". Noen storselger ble imidlertid plata ikke.
"Early Years" ble gitt ut på Rough Trade records, da
selskapet satt på rettighetene til låtene sammen med Gartside.
Gartside var i
utgangspunktet negativ til å gi ut platen, men ble overtalt av Rough
Trade. I inlayet til cden var det lagt ved noen kommentarer fra
Gartside, der han omtalte gjenhøret med de gamle låtene som
smertefullt.
Samleplata
"Early Years".
I mai 2006 dukket igjen
Gartside opp fra "gjemmestedet" i de grønne Walisiske
enger. Denne gang med et album bestående av nye låter. Og som vanlig
fikk han en god del oppmerksomhet i musikkpressen, der han stadig blir
sett på som et geni pga. de sterke platene han ga ut på 80-tallet.
De interessante politiske synspunktene han hadde. Og fordi de var
nysgjerrig på hva han hadde bedrevet tiden med siden sist. Å gå
rett fra stjernestatus i London, til pubgjengertilværelse i en Walisisk småby
går ikke upåaktet hen.
Albumet "White
Bread Black Beer" ble spilt inn i Gartsides hjemmestudio. Der han
selv trakterte både gitar, synthesizer og sang. Noe som både var
sjarmerende og begrensende. Borte var alle elementene av hip hop
og amerikansk dance musikk, som han hadde gått lei av på dette
tidspunktet. Istedet hadde han latt seg inspirere av
klassiske artister som The Beach Boys, Paul McCartney og
Kraftwerk.
Noe som ga et helt annet lydbilde, med mer akustiske låter og innslag
av gammel synthrock. Det viktigste var likevel at han denne gang hadde
skrevet et knippe svært fine melodier. Og latt disse få prege
lydbildet mer enn han tillot på de siste Scritti Politti platene.
"The Boom Boom Bap", "Snow in Sun", "Dr.
Abernathy" og "E Eleventh Nuts" var gode eksempler på
nettopp det. Tekstmessig hadde han denne gang latt seg inspirere av
filosofen Hegel og andre tenkere som gjorde seg gjeldende på de
tyske universitetene på 1800-tallet.
I tekstene lot han også
lytteren få et innblikk i hans savn etter faren, som han ikke hadde
sett siden han var liten. Faren hadde på 80-tallet prøvd å komme
i kontakt med ham gjennom plateselskapet Virgin, men Gartside hadde
på det tidspunktet ikke noe ønske om å se ham. Til det var
skuffelsen over faren som forsvant ut av livet hans da han var liten
fortsatt for dominerende. Noen år senere døde faren.
"The Boom Boom Bap",
og etter hvert "Snow in Sun" ble gitt ut som singler fra
albumet.
|
|
|
|
|
The
Boom Boom Bap |
|
Snow
in Sun |
Albumet "White
Bread Black Beer" ble behørig omtalt i mange av de største
musikkmagasinene. Bla. i Uncut og Q Magazine. Og omtalen av plata var
svært positiv. Mange mente dette var den beste Scritti Politti plata
siden "Cupid & Psyche 85" fra 1985. Selv har Gartside
sagt at plata har en positiv stemning i seg som gjenspeiler livet
hans på den tiden. Gartside: "I'm of a cheerier disposition
than I've been for a while".
Plata ble også
nominert til (Freddie) Mercury Music Prize. Noe som var en fin fjær i
hatten for den aldrende Green.
I forkant av utgivelsen
hadde han funnet sammen med sin tidligere kone Alice. Det
startet med at hun fant ut hvor han bodde. Og "bombaderte"
ham med vakkert utsmykkede brev. Gartside ble sjarmert, og ikke lenge
etter møttes de til et møte i Swansea, Wales. Møtet mellom de
to ble vellykket. Samtidig fikk han vite at hun led av en sjelden
sykdom kalt ME. Gartside brukte tiden etterpå til å tenke over
møtet, og under en togreise bestemte han seg for å ta opp kontakten
med henne. Gartside: "I was on a train thinking
about how well she copes with her illness and I suddenly thought: 'Bloody
hell, I've known this wonderful girl for more than 20 years, I really
should get my act together...". Ikke lenge etter var de to gift,
for 2. gang.
Alice bidro med
illustrasjonene til coveret på "White Bread Black Beer".
Noe som ytterligere bidro til å gi plata et "hjemmelaget"
preg. Gartside hadde også valgt å gå tilbake til sitt gamle selskap
Rough Trade da han skulle gi ut plata. Noe som nok føltes naturlig da
Rough Trade tradisjonelt har vært flinkere i håndteringen av smale
utgivelser. I tillegg til at de fant
tonen da de samarbeidet om utgivelsen av "Early Years" i
2005.
Green
Gartside i 2006. Han har rukket å bli 51 år.
Siden
sist har han også anlagt geiteskjegg.
For å promotere plata valgte
Gartside å samle et band som han kunne opptre med. Han hadde fortsatt
fobier mot det å opptre, men med årene hadde han skjønt at det
fantes farligere ting i livet enn å stå på en scene. Gartside: "I thought,
what's the worst that can happen?". Medlemmene i
bandet fant han blant gjestene på stampuben sin. Enda de ikke hadde
tatt i et instrument før! Gartside: "After a few beers it's. Do
you wanna come back to mine and listen to what I've been working on?
And do you fancy playing it live?". Disse tilfeldig utvalgte var
Rhodri Marsden som ble satt til å spille keyboard, Alyssa McDonald
på bass og Dicky Moore på gitar. Sammen kalte de seg
Double G and The Traitorous 3. Alyssa McDonald hadde fram til da stått bak disken på Gartsides
faste pub. Sin første offentlige opptreden sammen hadde de den 14.
januar 2006 på en festival kalt Latitudes Uncut
Arena. 4 månder før
"Black Beer" albumet ble gitt ut. Gartside følte en
blanding av glede og angst over å stå på scenen igjen. For første
gang på minst 15 år.
Noe av årsaken til at
Gartside valgte folk som ikke hadde musikalske bakgrunn, var at han
ønsket å gjenskape den samme entusiasmen han selv hadde følt da han
stod på scenen for første gang, med minimale ferdigheter på
gitaren.
Green
Gartsides nye band Double G and The Traitorous 3
Senere opptrådte
bandet på en lang rekke festivaler og konserter. Bla. i Brixton,
London. 12. august opptrådte de også i Tokyo, Japan foran et stort
publikum.
Double G and The Traitorous
3 på en
av
deres konserter i Tokyo, Japan.
Scritti Politti hadde
på 80-tallet svært mange japanske fans. Fans som har fulgt Gartside i årene
etter at han trakk seg tilbake. Noe av grunnen til at han har vært
hemmelighetsfull i forhold til sitt bosted i Wales, er at han fryktet
at det skulle bli et valfartssted for japanske fans. Høsten
2006 gjennomførte Gartside og co. en turne i Japan der de opptrådte
på flere store arenaer. Utifra oppmøtet på konsertene skulle man
tro at det dreide seg om et av de mest populære bandene fra Vesten.
Ikke et hobbyband fra en pub i Usk, Wales.
Etter
utgivelsen av "White Bread Black Beer"
og turneen som fulgte, ble det igjen svært stille rundt Green
Gartside. I årene som fulgte dukket han opp nå og da i forbindelse
med andre artisters plateinnspillinger. I 2007 jobbet han med
Alexis Taylor fra Hot Chip. I 2008
deltok han på turneen 'Way to Blue: The Songs
of Nick Drake", der hans tolkning av "Fruit
Tree" ble å finne på en tribute-CD etterpå. I 2011 var
han naturlig nok med på samleplaten
"Absolute Scritti Politti", der eks. medlem David
Gamson bidro med to nye låter i "Day Late
and a Dollar Short" og "A Place
We Both Belong".
"Absolute
Scritti Politti" fra 2011.
I 2012 deltok Green på
Tracey Thorns juleplate "Tinsel
And Ligths", der de sammen framførte Scritti Politti
låta "Taking Down The Tree". I
2013 var Martyn Ware ute med nok et album under B.E.F. navnet, og som
sist fikk Green delta, denne gang med en falsettversjon av
Stevie Wonders "Didn't
I Blow Your Mind This Time".
I 2014 fikk Green
gleden av å bidra på albumet til de walisiske rockerne i
Manic Street Preachers, med sin vokal på
"Between the Clock and the Bed", på albumet "Futurology".
Han var også med på den påfølgende turneen med bandet.
|