|
Talk Talk
er et av mange fine britiske popband fra 80-tallet. De gjorde
synthbasert musikk til noe mer enn det hit-pregede. Og da de
etter hvert fikk et mer kompleks lydbilde, med bruk av
tradisjonelle instrumenter, var det ikke vanskelig å følge de.
"The Colour of Spring" er
et glimrende album som står som noe av det beste som ble laget
på 80-tallet. Da Hollis på de to siste albumene gikk over
til å lage jazzinspirerte plater, datt jeg litt av. Jazz har
jeg aldri vært begeistret for. Men også "Spirit
of Eden" og "Laughing
Stock" inneholdt lydbilder og atmosfærer jeg kunne
like godt.
Enten Hollis liker det eller ikke, er det låter som "It's my Life", "Such a shame", "Talk Talk" m.m. de vil bli husket for. Som kvalitetslåter i synthpopens tiår. Det iørefallende og fengende er også viktig innen popmusikken, og her lyktes Talk Talk bedre enn de fleste. Men stilskiftet viser dybden i de kunstneriske evner som bodde i ham og produsent-kompisen Tim Friese-Greene. Det er lett å dra sammenligninger med Tears for Fears - et annet band som startet som et seriøs popband med synthbaserte lydbilder. Men som beveget seg mot det komplekse. Tears for Tears tok likevel det aldri så langt som Mark Hollis. Med Talk Talk i CD-spilleren blir man i godt humør. Det er fin musikk enten man hører på albumene deres, eller enkeltlåtene. At Hollis og Friese-Greene fikk noen kroner inn på kontoen etter at No Doubt "lånte" "It`s my Life" er helt greit. Muligens fører det til at nye platekjøpere sjekker opp de som hadde originalen. Og deretter finner glede i de 40 år gamle låtene til Talk Talk. Det fortjener de. |