Jeg er gammel nok til å huske det store engasjementet pønk musikken skapte blant ungdommen på slutten av 70 - tallet. Også blant mine litt eldre skolekamerater der jeg bodde. Og jeg husker godt coveret på "Damned Damned Damned". En plate som var å finne i flere av de platesamlingene jeg fikk lov til å bla i. Men musikken på plata husker jeg ikke noe av. Og pønk var ikke noe jeg brydde meg så mye om, verken da eller senere. Med unntak av norske Kjøtt. De digget jeg. 

Men navnet The Damned var notert i bevisstheten, og da de fikk et suksessrikt comeback med albumet "Phantasmagoria", og singlene "Eloise" og "Shadow of Love", ble jeg nysgjerrig. Albumet ble kjøpt inn på tilbud noen år etter at det ble gitt ut. Og ble snart en favoritt. Jeg skjønte at jeg hadde gjort et knallkjøp da den ene topplåta etter den andre rant ut av albumet. 

Den gotiske stemningen i et pop landskap passet meg bra. Først var det singel låtene som jeg likte best. Ettervert ble det de mer gotiske tingene i "Trojans" og "Sanctum Sanctorum" som falt i smak. Men praktisk talt alle låtene på plata er flotte.

Jeg er blant de få som synes oppfølger plata "Anything" holdt et bra nivå. Selv om den ikke er like bra som forgjengeren. "Alone again or" er likevel noe av det beste Damned har gjort etter min mening. 

Av andre plater jeg liker, kan "Strawberries " nevnes. Den inneholder litt av alt det Damned står for. Punk, new wave, gotisk pop, og Madness lignende tullball. Punkplatene har jeg foreløpig ikke fått helt taket på, men det kommer nok. The Damned er en av "mine" band. Og da skal jeg til bunns i diskografien deres. Før eller senere.

Men "Phantasmagoria" vil hele tiden være det jeg måler platene opp mot. En av de beste albumene som er laget.

Tilbake