The Pogues - en norsk biografi

The Pogues var et av de mest originale bandene som dukket opp på 80-tallet. Med sin geniale blanding av new wave og irsk folkemusikk ble de et populært og respektert band. Bandet huskes muligens mest for sin karismatiske, men fordrukne vokalist og låtskriver, Shane MacGowan. Og de vil huskes for julelåta over alle julelåter, "Fairytale of New York" der Shane sang duett med Kirsty MacColl.

Deres friske tolkning av irske folkesanger betydde også en renessanse for irsk folkemusikk, som en naturlig arvtager etter The Dubliners som vitaliserte irsk folk på 60-tallet. The Pogues og The Dubliners sang også sammen på "The Irish Rover" i 1987.

Shane MacGowan var født i Kent i England av irske foreldre. I sine første leveår flyttet familien mye rundt i Sør England, mens Shane ble plassert hos morens familie i Tipperary, Irland i 6 år. Her ble han tidlig introdusert for alkohol. Hver kveld fikk han to Guinness før han la seg. Onkelen spanderte også whiskey på den lille gutten. Shane: "I familien vår var tanken at dersom barna vil ha en drink, kan de få det." Man trodde at unger som ikke fikk alkohol tidlig ville ende opp som rusmisbrukere. Shane: "I was smoking and drinking and gambling before I could hardly talk." For Shane var nok ikke dette en god resept, for allerede i tenårene ble han lagt inn til avrusning mot alkohol og piller etter at han prøvde å hoppe ut av et vindu. Som 14 åring tok han LSD for første gang.

I Irland ble han sterkt påvirket av irsk folkemusikk. Musikk var en viktig del av livet for Shanes familie i Irland. Bl.a. hadde moren Theresa vært sanger og folkedanser i unge år.

Da han kom tilbake til England bodde familien i Brighton, sør i landet. På samme tid fikk han en lille søster i Siobahn (født i 1963). Hun fulgte i samme fotspor som storebroren, med interesse for irsk musikk. Hun har gitt ut soloalbumet "Chariot" i 1997, og hun har spilt i bandet The Frantic. På 80-tallet jobbet hun i fanklubben til The Pogues, der hun ga ut fan magasinet 'Ordnahone'. Hun jobbet også aktivt med å promotere bandet. Hun er også journalist og har tidligere levert artikler til musikk magasinene Smash Hits, Record Mirror, og FSM Monthly. I 1992-1994 var hun personlig assistent for Van Morrison. I 1994 flyttet hun til Tipperary, stedet der MacGowan familien kommer fra. Her har hun skrevet artikler for bl.a. The Irish Times og The Sunday Times.

Selv om Shane hadde forlatt Irland til fordel for England, ble fortsatt den irske musikken en viktig del av hverdagen. Faren Maurice spilte irsk musikk på platespilleren hele dagen. Onkelen hadde en irsk pub i Dagenham som Shane ofte besøkte. Alt dette påvirket unge Shane. Så selv om han ikke lenger bodde i Irland hadde han fått den irske kulturen i blodet. Shane: "You don't leave Ireland because you leave Ireland physically."

I Brighton begynte Shane på den lokale Fransiskanske skolen, der moren allerede jobbet som sekretær. Ettersom Shane var av irsk opphav, var han også katolikk. Noe han var stolt av. For selv om han anså seg selv som en forfallen katolikk var han fortsatt katolikk. Shane: "A lapsed Catholic, but I',m still a Catholic. I wouldn't say I'm a bad Catholic."

Som 8 åring flyttet familien til London. Her ble han interessert i reggae musikk. Han ble også med i en lokal gjeng som stadig havnet i bråk.

Pga. av sine skrivekunnskaper kom han som 14 åring (1971) inn på velrenommerte Westminster school i London, en skole som ligger i nærheten av Parlamentet. Men her ble han kastet ut etter et år pga. besittelse av narkotika. Han tok seg da jobb som vareinnfyller i et supermarked istedet. Han fikk seg også jobb som bartender! på den Indiske ambassaden. Ved siden av jobben fullførte han utdanningen sin

På fritiden begynte han så smått å interessere seg for å spille musikk, der han sammen med noen venner jammet på lokale puber. Låtene de spilte vekslet mellom populære rockesanger, og irsk folkemusikk.

Livet hans i ungdommen kan oppsummeres med ordene rock'n roll, stjeling, slåssing og dop. Som 17 åring hadde han så store problemer med narkotika og alkohol at faren sendte ham til et avrusningssenter, hvor han tilbrakte 6 måneder. Han kunne gjerne starte dagen med en flaske vodka før han gikk igang med dagens gjøremål. Noe av årsaken til det store alkoholforbruket var at han egentlig var sjenert. Han måtte ha alkohol innabords for å våge å stå på scenen foran publikum.

I 1976 fikk Shane smaken på livet i rampelyset, da han ble avbildet på forsiden av musikkmagasinet Sounds i forbindelse med en Clash konsert på ICA. Foranledningen var at hans kjæreste Kate Korus (fra jentebandet The Slits) hadde slått et ølglass i hodet på ham slik at glasset knustes, og Shane fikk øret sitt opprevet. En fotograf fra Sounds fikk med seg dette og laget en historie om hvordan Shanes dame hadde bitt av ham øret, noe som skapte overskriften: "Cannibalism At Clash Gig". Shane: "There was sort of scratching and eventually cutting going on, but that was like a punk thing that was fairly normal. There just happened to be a photographer there when it happened. They got a picture with my ear bleeding and said it had been bitten off. There was quite a lot of blood, but it was all friendly."

Denne hendelsen og en sterk fascinasjon for energien i pønken bidro til at Shane startet bandet The Nipple Erectors i 1977. Tidligere hadde han også spilt i hobbybandet Hot Dogs With Everything (senere spilte han inn en låt med det navnet). De andre medlemmene av Nipple E. var den kvinnelige bassisten Shanne Bradley, gitaristen Roger Towndrow og trommeslageren Arcane Vendetta. På denne tiden kalte Shane seg for Shane O'Hooligan. Shane: "That was when people used to have aliases, like Johnny Rotten, Sid Vicious, Billy Idol-you knew they weren't their real names but everybody had one."

Ved siden av å spille i The Nipple erectors prøvde han å livnære seg som gatesanger utenfor Covent garden, uten at det ga så mange kroner i gitarkassa.

Pønk æraen var den lykkeligste tiden i Shanes liv, mye av årsaken var at pønkbevegelsen var like kaotisk som det han selv var.

Han var også redaktør av sitt eget musikkblad kalt Bondage; "the first graphic fanzine".

En 19 år gammel Shane som redaktør av magasinet Bondage.

Inspirert av The Stooges spilte Shane og co. pønk med innslag av rockabilly, R&B og pop. Før de ga ut sin første singel "King of the Bop" i juni 1978 hadde de endret navn til The Nips. Den siste besetningen av bandet bestod av Shane, Shanne Bradley, Jon Moss (senere Culture Club) og James Fearnley. Sistnevnte kom til å følge Shane over i The Pogues. Fearnley fikk også tilbud fra Moss om å bli med i Culture Club. Et band som kom til å spille en helt annen type musikk enn det Pogues gjorde.

James Fearnley

Før de la inn årene i desember 1980 pga. manglende suksess, ga de ut ytterligere 3 singler og et livealbum ("Only the End of the Beginning "). I 1987 ble det gitt ut en LP kalt "Bops, Babes, Boots and Bovver" med materiale bandet hadde spilt inn.


	The Nipple Erectors med Shane MacGowan til høyre.		Bandet ble startet av Shane og en dame ved navn Shanne.

Shanne Bradley dannet rett etterpå bandet The Men they couldn't hang. Et navn MacGowan opprinnelig hadde tenkt å bruke på sitt neste band. Også de kom til å spille musikk i grenseland mellom punk og irsk folk. Men uten den store suksessen.

I 1981 ble Shane ifølge ham selv far til en gutt. Ingen vet hvem han er, og om han har kontakt med gutten. Men etter hva Shane har sagt bor gutten i Skottland. Shane . "I don't know when he's going to turn up. He might turn up one day." I årene etter har ikke Shane hatt noe ønske om å bli far igjen, da han ikke tror han passer til det.

MacGowan begynte deretter å jobbe i en platebutikk. Samtidig som han spilte litt i kameraten Spider Stacys band The Millwall Chainsaws. Men da også dette bandet ble oppløst valgte MacGowan og Stacy å starte Pogue Mahone i 1982. Bandnavnet var gælisk for "kyss meg i rompa". Det var Stacy som hadde ideen til navnet. De to gjorde en "legendarisk" konsert på Richard Stranges Cabaret Futura Club i London i oktober 1982. Her framførte de irske opprørssanger. Shane: "There was nothing happening on the live music scene at the time. It was all this synthesiser stuff and all clubs and so on. No live bands worth speaking about. We just got a band together and got a few gigs and started blasting it out. We never really thought about it that much."

I 1982 traff han også Victoria Mary Clarke for første gang. Hun var av irsk opphav, og hadde på den tiden nettopp kommet til England for å bo hos en kamerat som var velstående. Hun kjente Spider Stacy fra før. I desember 1982 var hun ute på puben Golden Green i London sammen med Spider for å feire fødselsdagen hans. Her var også Shane tilstede. Det startet litt dårlig mellom dem, da Shane kommanderte henne til å kjøpe en øl til Spider. Hun syntes Shane virket arrogant, og ville ikke prate mer med ham. Men likefullt ble hun fascinert av ham. Victoria: "We didn’t speak to each other for the rest of the evening but I kept stealing glances at him." Hun la merke til hans blå øyne og lange tynne kropp. Hun syntes også han var pen i tøyet, med pent klippet hår. Victoria var bare 16 år gammel på den tiden hun traff Shane. Han var nesten 10 år eldre.

Victoria og Shane hadde et vennskap som etter hvert utviklet seg til et forhold.

Selv om dette ble en dårlig start på vennskapet mellom de to fikk Shane nok av sjanser til å rette opp inntrykket, da Victoria ble endel av kameratgjengen som fulgte Pogues/Pogue Mahone. Shane: "Victoria was part of a circle of friends that I knocked about with, drank with, so I was meeting her all the time and chatting with her." etter hvert ble Victoria betatt av Shane til tross for drikkingen. Hun syntes han var morsom, generøs og intelligent. Victoria: "He was funny, generous and ferociously intelligent – the best-read man I’d ever met."

De to var bare venner de første årene. De var først på 20 års dagen hennes i 1986 at de to ble et par. Foranledningen var at noen sa til Shane at han skulle kysse Victoria på munnen siden det var hennes fødselsdag. Og det kysset ble starten på et stormfullt forhold som kumulerte i bryllup i 2007. I årene mellom hadde de flere pauser. Alkohol og narkotika problemene til Shane slet naturlig nok på forholdet, men også det at han var borte i så lange perioder av gangen, når Pogues var i studio eller ute på turne. Av og til ble dette løst ved at Shane betalte henne fri fra jobben som butikkselger, slik at hun kunne bli med når bandet var ute ute og reiste. Shane: "I used to go off on tour and leave her behind for ages. That was horrible. I missed her. In the end I started fucking paying for her to come on tour with me, cos I couldn't handle the separations any more."

Pogue Mahone fikk også med seg Cait O'Riordan på bass, Jem Finer på gitar, og Andrew Rankin på trommer. Og som nevnt ble James Fearnley med på trekkspill.

Shane kjente Finer fra tiden da de sammen prøvde seg som gatemusikere utenfor Covent Garden. Finer hadde spilt i bandet The Retals, og sammen med Shane hadde han også vært backingband for en kvinnelig lærer som skrev og framførte låter. Finer hadde også delt leilighet med Shane og Spider Stacy.

I den første tiden hadde ikke Stacy noen definert oppgave i bandet, da han ikke spilte noe instrument. Det ble til at han koret, eller showet på scenen. Men da bandet etter hvert skulle igang med plateinnspilling ble det stilt krav om at han lærte seg å spille på et, ellers ville han bli kastet ut av bandet. Han valgte da tinnfløyta som sitt instrument, noe som må sies å være et heldig valg, da fløyta i alle år har vært en viktig del av Pogues' lydbilde.

Heller ikke Cait O'Riordan kunne spille noe instrument da hun ble med i bandet. Men hun eide en bassgitar, og det var tydeligvis nok for Shane. De to hadde blitt kjent med hverandre da hun spurte etter singelen "Gabrielle" med The Nips, fyren bak disken var "naturligvis" Shane (som var sanger i The Nips). Hun var født i Nigeria, men familien hennes hadde vært nødt til å rømme landet da en borgerkrig brøt ut i 1967.

Pogue Mahone ble snart populær blant konsertgjengerne. Konsertene deres ble også beryktet for sine kaotiske tilstander. Hvor bandet gjerne slåss på scenen, og Stacy stod og slo hodet sitt med et ølglass. De ble også spurt av The Clash om de ville være oppvarmingsband for dem.

Mange plateselskap vurderte å signere bandet på bakgrunn av de ekstatiske konsertene de gjorde. Men pga. deres ustyrlige framferd og uforutsigbarhet valgte de å droppe det. Bl.a. var det et problem at bandet ofte ikke klarte å fullføre en hel konsert før de lå døddrunken på scenen eller nede hos publikum. Stiff records var skeptisk til dem, men valgte likevel å gi dem kontrakt i 1984. David Robison, sjef hos Stiff records: "They were so out of it, they couldn't even perform a gig from beginning to end. They were the opposite of safe. But that was part of their appeal. I remember watching them play in a pub and after three numbers they fell into the audience and never reappeared. I thought if this could be bottled, if the band could be coerced into performing at full length, people would love it."

Stiff records var et selskap som på denne tiden hadde spesialisert seg på pønk/new wave utgivelser.

Bandets første singelutgivelse var "Dark streets of London" som kom ut i juni 1984, på et tidspunkt da de fortsatt het Pogue Mahone. Navnet gjorde det vanskelig for bandet både å få spillejobber og å bli spilt på nasjonal radio. Ihvertfall på dagtid. BBCs kjente radioprater David Jensen likte musikken deres, men hadde problemer med å si "kyss meg i rompa" på lufta, så han kalte bandet The Pogues istedet. Et navn som fortsatt var litt provoserende, men ikke mer enn det man kunne tåle. Og i oktober 1984 da bandet ga ut sin neste singel "Boys from the Country hell", var det med navnet The Pogues. Siden har de het det, takket være BBCs Jensen.

I oktober 1984 ga de ut sitt debutalbum "Red Roses for Me". Plata oppnådde ikke de store salgstallene (89.plass i Storbritannia). Men den viste at de allerede her hadde funnet den stilen de skulle gjøre seg kjent for på de neste albumene. Med tekster om drikking, slåssing og sex. Deres unike miks av tradisjonell irsk folkemusikk, og pønkinspirert rock ble lagt merke til, ikke minst blant kritikerne som hyllet dem som noe nytt og spennende. Selv var Shane overrasket over at ingen før dem hadde tenkt på å blande pønk med irsk folk. Shane: "I couldn't believe that nobody else were doing it, so we went on doing it ourselves..." På slutten av 70-tallet hadde riktignok skotske The Skids blandet pønk/rock med keltiske elementer, uten at musikken deres lignet på det Shane og co. holdt på med.

På coveret var bandet avbildet sammen med et maleri av President John F. Kennedy. Ting hadde ikke gått helt slik de skulle under fotosessionen for coveret. Bl.a. hadde Shane falt ned en trapp natten i forveien, og brukket en ankel. Han var derfor ikke i humør til å fremstå som popstjerne da bildet skulle tas. I tillegg hadde Andrew Ranken reist på ferie da bildet skulle tas, slik at man måtte sette inn et litebilde av ham på coveret.

Albumtittelen var hentet fra et skuespill iren/engelskmannen Sean O'Casey skrev i 1943. Han var kjent som en sosialist og nasjonalist som skrev om den irske arbeiderklassen. "Red roses for me" var produsert av Stan Brennan, en mann Shane hadde spilt med i The Nipple erectors.

Plata startet med "Transmetropolitan" som med sin tekst var en slags forlengelse av bandet første navn, Pogue Mahone: "From Surrey Docks to Somers Town with a KMRIA. Going transmetropolitan." KMRIA er en forkortelse for "kiss my royal irish ash", et uttrykk som er et av de mest brukte i Irland. I likhet med det mest Pogues spilte inn var denne låta skrevet av Shane MacGowan.

Mange av hans låter hadde tekster med et innhold som var relatert til en hendelse eller tema med en politisk brodd. Slik som "The battle of Brisbane", som omhandlet et sammenstøt mellom amerikanske soldater og australske sivile i 1942.

"Streams of Whiskey" og "Dark Streets of London" er to låter som gjerne blir trukket fram fra "Red roses for me". De mørke gata i London er Dalling Road i Hammersmith, som ligger i vest London.

Mange trodde nok at bandet var irsk pga. deres inspirasjon fra irsk folkemusikk. På samme måte som andre engelske band som The Waterboys og Dexy's Midnight Runners også spilte på de keltiske røttene hos noen av sine bandmedlemmer. Av alle medlemmene som har vært innom The Pogues, er det bare Philip Chevron og Terry Woods som er født i Irland.

I 1984 var de også ute på en turne som brakte dem til Irland for første gang. Den første konserten gjorde de i Belfast i Nord-Irland, deretter fulgte Dublin.

Deres neste album "Rum, Sodomy & the Lash" ble produsert av Elvis Costello. Costello var på den tiden et av de hotteste navnene i britisk musikkbransje, og i likhet med Pogues hadde han bakgrunn fra 70-tallets pønkscene. De hadde også vært supportband for ham i 1984. Costello var energisk og kompromissløs, noe som til tider skapte uenighet under innspillingen. Likefullt hadde han forståelse for bandets spesielle sound, og ønsket å gjøre minst mulig for å endre på det. Underveis i innspillingen ble Costello kjæreste med Pogues' bassist Cait O'Riordan, noe som skapte en litt spesiell stemning når de var i studio sammen. De to ble senere gift, og ikke lenge etter sluttet Cait i Pogues, da hun ikke dukket på noen konserter bandet skulle gjøre. Darryl Hunt ble da hentet inn for å spille bassgitar.

Hunt var en engelskmann fra Hampshire. Han hadde fram til da spilt i en rekke band, slik som Plummet Airlines, The Favorites, og Pride of the Cross. Også Cait O'Riordan hadde vært innom sistnevnte band, og Hunt kjente flere av medlemmene av The Pogues fra tidligere. For å spe på en slunken lommebok ble han med The Pogues når de var ute og turnerte. Han hadde da ansvaret for å passe på instrumentene deres, kjøre bil, og sjekke lyden på scenen. Så når O'Riordan droppet ut a bandet, var det nærliggende å spørre ham. Ikke minst ettersom han var bassist.

Etter det første albumet ble det gjort flere endringer i besetningen. Inn kom gitaristen Philip Chevron, en fyr MacGowan ble kjent med i 1977 da han spilte i The Nips, mens Chevron spilte i The Radiators. Chevron: "I used to see quite a bit of Shane in the Devonshire Arms in Camden Town. I was working in "Rock On" and producing other peoples albums, he was at "Rocks Off" and starting this new band Pogue Mahone."

I september 1985 ble også banjo/mandolin spilleren Terry Woods med i The Pogues. Han var på den tiden en godt voksen mann på 38 år. Siden 60-tallet hadde han spilt i ulike irske folk og rockeband. Bl.a., hadde han spilt sammen med Phil Lynnott i bandet Orphanage. På det tidspunktet han ble spurt om å bli med i Pogues hadde han ikke vært involvert i musikkbransjen på 5 år.

Fra innercoveret på "Rum, Sodomy & the Lash", som ble tatt i forbindelse med en

fotosession på krigsskipet HMS Belfast, som lå til kais i Themsen. Bandet var kledd

Bandet fortsatte å gjøre seg bemerket gjennom sine gode live opptredener. Og "Rum, Sodomy & the Lash" ble deres gjennombrudd med en 13. plass på de britiske listene. Vakre "A pair of Brown Eyes" ble spilt endel på radio da den ble gitt ut på singel. Den handlet om en fyr som nettopp hadde gjort det slutt med dama si, og som derfor dro ned på puben for å slukke sine sorger. Her kom han i prat med en gammel mann som fortalte historien om en dame som engang var utro med ham, en dame med brune øyne. Shane MacGowan: "And he tells him about the ship he had out there and how he got out and came back and this girl had fucked off with someone else, a girl with a pair of brown eyes."

Den gjorde seg også bemerket for en video som ble forbudt, da den viste bandet spyttende på en plakat av statsminister Margaret Thatcher. Senere skulle de oppleve at låta "Birmingham Six" ble forbudt spilt på radio pga. teksten. Energifylte "The sickbed of Cuchulainn" er en annen låt fra plata som mange har et nært forhold til. Shane fikk ideen til den etter å ha lest om Frank Ryan som var medlem av Irish republican army (IRA) på 20-tallet. Ryan deltok i den spanske borgerkrigen som endel av en irsk kontigent: "Frank Ryan brought you whiskey in a brothel in madrid. And you decked some fucking blackshirt who was cursing all the yids. At the sick bed of cuchulainn well kneel and say a prayer." Cuchulainn (hunden fra Culann) er en gudelignende skikkelse i irsk mytologi.

Det mest kjente sporet på "Rum, Sodomy & the Lash" er nok "Dirty old town". En låt skrevet i 1949 av den engelske folk sangeren og kommunisten Ewan McColl. Handlingen i låta var lagt til hans hjemby Talford, Manchester. Byen omtales enda i dag som "dirty old town" pga. låta. I Shane MacGowans tolkning ble dette en vakker og følsom låt, der bandets irske sound passet svært godt til melodien og teksten.

Coveret til "Rum, Sodomy & the Lash", med Pogues gutta på en flåte, var en humoristisk vri på maleriet "Raft of the Medusa" som den franske kunstneren Théodore Géricault malte i 1818.

Også Shane var fornøyd med plata de hadde laget. Da han i et intervju med Sounds ble spurt om hva han syntes om plata sa han dette: "Shane: "I think it's good. No bullshit, it's emotional-straight from the heart, nice tunes ..." Spider Stacy: It's straightforward. You know what's going on."

I 1985 var Pogues igjen ute på turne, og denne gang fant de turen til Norge og Cirkus (i Oslo) som den første av mange konserter de kom til å gjøre her i landet (11. mai). I tillegg til Cirkus opptrådte de på Gamla i Oslo (13. mai), Hulen i Bergen (16. og 17. mai) og De røde sjøhus i Stavanger (18. mai).

De som var tilstede på Gamla i Oslo fikk et uforglemmelig minne for livet, med en Shane MacGowan i storslag. I lutter begeistring løp han fram og tilbake på scenen, mens han klasket tamburinen i pannen så blodet rant. Uten at det så ut til å plage ham.

Pogues amerikanske plateselskap WEA international prøvde også å promotere plata i U.S.A. så i 1986 ble Shane og co. sendt over Atlanteren for å gjøre en serie konserter der. Dessverre bidro ikke det til at "Rum, Sodomy & the Lash" nådde opp på de amerikanske listene. Og noe av årsaken var ifølge selskapet Shanes utseende og manglende tenner. I et forsøk på å pynte på Shanes utseende hadde de puttet inn noen ekstra tenner på promotion bilder som ble brukt.

Omtrent slik var det Pogues' amerikanske plateselskap ønsket å presentere Shane.

Shane ble ikke sint da han så det, han syntes bare det hele var komisk. Shane: "Okay, I've got bad teeth, but so what? What's the problem? Record companies tend to do things without asking and in America they reckoned they just couldn't sell a band with teeth like these. So when we went over there, I bloody saw pictures in the papers and there was me with white teeth."

Mer positivt var det at bandet selv følte oppholdet i U.S.A. var vellykket. Og at responsen de fikk fra publikum var bra. Shane: "America was brilliant! Nah! they were really friendly. Rude, but friendly. It was much better than when we were in Europe earlier this year. But maybe that's because I got pneumonia (lungebetennelse). I thought I was going to die you know. They shoved paracetamol up my bum!"

17. mai 1986 opptrådte Pogues på irenes veldedighetskonsert Self Aid. Sammen med artister som U2, Clannad, The Boomtown rats, Thin Lizzy og Chris De Burgh stilte bandet opp gratis for å samle inn penger til de 250.000 arbeidsledige irene på den tiden. Konserten varte i hele 14 timer. Det ble også gitt ut en plate kalt "Live for Ireland", der pengene gikk til prosjekt for å få arbeidsledige tilbake i arbeid.

Sin første store singelhit fikk The Pogues med "The Irish Rover" som nådde en 8. plass på de britiske singellistene i mars 1987, mens den gikk til topps i Irland. Låta var en "duett" med The Dubliners, et av bandets forbilder. Dubliners brakte irsk folkemusikk ut til platekjøperne på 60-tallet, sammen med The Chieftains. Særlig deres mange drikkesanger falt i smask hos unge Shane. "The Irish rover" er en gammel irsk låt om et flott skip som plutselig gikk under. I Pogues/Dubliners versjonen hadde man lagt til to vers som egentlig ikke var der.

Sammen med Dubliners framførte Pogues låta både på BBCs Top of the Pops og på en U2 konsert i Croke Park (juni 1987).

I 1987 deltok Pogues i Alex Cox' westernfilm "Straight to hell". De valgte å si ja til tilbudet om å bli med i filmen da de kjente Cox fra før, da han noen år tidligere hadde laget videoen til "A pair of brown eyes". Men på den tiden hadde de nettopp gjort unna en lengre turne, noe som gjorde at de var sliten og lite motivert for å jobbe hardt i 3 uker i under den brennende sola som var i Spania, hvor filmen ble spilt inn.

I filmen spilte Shane og co. den dop avhengige motorsykkelgjengen MacMahon (spilte på Pogue Mahone navnet). Joe Strummer fra The Clash hadde en av hovedrollene i filmen. En film som var av det forglemmelige slaget. Shane: "It's real trash, but that's what it's meant to be-and insane spaghetti western. It's good for a late-night show." Selv om det var hardt arbeid syntes de innspillingen var morsom, og de ville gjerne gjort en ny film om noen spurte.

Pogues bidro på 5 av låtene til soundtracket, bl.a. en dance/rock versjon av western klassikeren "The good, the bad & the ugly". De gjorde også en acapella versjon av "Danny boy" med Caitlan O'Riordan på vokal. Folk som kjøpte soundtracket fikk også høre en tidlig versjon av "If I should fall from Grace with God".

Soundtracket til filmen "Straight to hell", der Pogues fikk prøve seg som skuespillere.

I januar 1988 kom "If I should fall from Grace with God", et album som var produsert av Steve Lillywhite (U2, Big Country) i St. John's wood i London. Den vil for de fleste bli husket som albumet der "Fairytale of New York" var med. En vakker julesang med irske toner. Den ble sunget som en duett mellom MacGowan og Lillywhites kone Kirsty MacColl.

Det var egentlig meningen at Cait O'Riordan, bassist i bandet, skulle synge duetten sammen med Shane. Men hun hadde sluttet før de rakk å spille inn låta. Valget falt da på Kirsty som var tilstede under innspilliingen av "If I should fall from Grace with God". Medlemmene av The Pogues syntes hun hadde en stemme som passet låta.

"Fairytale of New York" var skrevet av Shane sammen med Jem Finer som en annerledes julesang om et irsk par som hadde emigrert til New York for å finne lykken. Men istedet for Broadway ender paret opp i rennesteinene pga. mannens alkohol og narkotika misbruk: "Youre an old slut on junk.
Lying there almost dead on a drip in that bed." Kranglingen mellom de to er tragikomisk og sjarmerende. Det er ikke mange julesanger som inneholder tekstlinjer som: "Happy christmas your arse. I pray God its our last."

Shane MacGowan: "Yeah. We decided that we wanted to do a male-female duet, a Christmas song. And I was told to go and write one. All I had was a little riff from Jem (banjo spiller), right, which was ripped off from my own song The Broad Majestic Shannon anyway. And it just came in a blinding flash of inspiration."

Finer og MacGowan hadde jobbet med låta i flere år før de fikk den slik de ville. Finer: "after several years of attempts to record it we finally got it."

Til låta ble det laget en stemningsfull video, der Shane og Kirsty raver rundt i New York mens de krangler. Skuespilleren Matt Dillon spilte politimannen i videoen som putter Shane i fyllearresten.

Kirsty MacColl var i tillegg til at hun var gift med Lillywhite, også datteren til Ewan MacColl, mannen som skrev "Dirty old town". Tidligere på 80-tallet gjorde hun seg også bemerket som låtskriver bak hiten "They don't know" med Tracey Ullman. En låt Kirsty selv hadde spilt inn i 1979.

Steve Lillywhite var en av de mest markante britiske produsentene på 80-tallet.

Singelen nådde 2. plass på de britiske listene (bak "Always on my mind": Pet Shop Boys), og gjorde seg bemerket også andre steder (1.plass i Irland). Shane og co. hang ikke med hodet selv om "Fairytale of New York" ikke gikk til topps i Storbritannia. De var godt fornøyd med 2.plassen. Shane: "No-one was more surprised than me when it got to number two."

I 2013 kom "Fairytale of New York" på 2. plass (igjen) i en større kåring som The Official Charts Company hadde over låter som ikke kom høyere enn nr. 2 på den britiske singellisten. Nr. 1 ble "Vienna", mens klassikere som , "American Pie", "Sit Down" og "Golden Brown" kom på plassene bak.

I ettertid har "Fairytale of New York" blitt en låt større enn bandet selv. Der den gang på gang blir hentet fram til juletider som en stemningsfull sang med en morsom vri. Populariteten til låta førte til at enda flere ble oppmerksomme på bandet. Noe som hjalp albumet "If I should fall from Grace with God" til å bli en storselger med bl.a. en 3. plass i Storbritannia. I U.S.A. solgte den 200.000 kopier.

"Fairytale of New York" kom inn på topp 40 i Storbritannia i både 1991, 2005, 2006 og 2007. De siste 3 årene nådde den topp 10, noe som sier endel om hvor kjær låta er blitt for mange. I en avstemning i TV kanalen VH1 over tidenes beste julelåt, har den gått til topps 3 år på rad.

Også ellers var "If I should fall from Grace with God" en flott plate. I ettertid regnes den gjerne som høydepunktet i bandets karriere, med fine låter som "If I should fall from Grace with God", "Lullaby of London", "Thousands are sailing" og "Fiesta". "Thousands.. " var skrevet av Philip Chevron under hans første besøk i U.S.A. Chevron: "I started writing "Thousands Are Sailing" on my first day in New York with The Pogues in March 1986. It took about a year to complete. The song was partly based on personal experience of what it felt for me to be in New York." Chevron ønsket også å trekke bånd mellom utvandringen til Amerika i 1842 da den var på sitt høyeste, til utvandringen som fortsatt foregikk på 80-tallet.

Den spansk inspirerte "Fiesta" hadde bandet fått ideen til under innspillingen av "Straight to hell". Filmen ble tatt opp på et tidspunkt der spanjolene hadde en av sine mange fiestaer (festtid). Philip Chevron: "We were filming at Fiesta time, and the Spanish take their Fiestas very seriously." Og messingblåsere er visst et viktig element når spanjoler skal feste, ihvertfall virket det slik på gutta i Pogues, som hørte trompetblåsing både tidlig og sent. Lyden trompetene skapte prøvde de å gjenskape på "Fiesta". Som singel nådde den 24.plass i Storbritannia.

Også bandet selv var godt fornøyd med albumet, da de trivdes å jobbe sammen med Steve Lillywhite. Han klarte å gjenskape den stemningen bandet selv ønsket å formidle i låtene sine. Chevron: "Steve Lillywhite’s production really enhanced the record I think. It’s the closest record to capture the real Pogues. I mean I was never totally happy with The Pogues’ records. The band was always much better live and that was never quite captured in the studio. If I Should Fall From Grace With God came closest though and in that regard I think it’s the band’s best album."

"If I should fall from Grace with God" ble det siste albumet Pogues ga ut på Stiff records, da selskapet gikk konkurs på den tiden. I forkant av utgivelsen av "if I should fall.. " hadde det vært problemer i forhold til Stiff records som gjorde at albumet ble satt på vent en stund før det ble spilt inn. I mellomtiden benyttet de anledningen til å framføre materialet live, slik at de kjente låtene ut og inn før de gikk i studio. De neste platene ble istedet gitt ut på WEA records.

I 1988 fryktet man for gruppas framtid pga. MacGowans tette drikking. Noe som gjorde at de måtte kansellere flere konserter. Han var på vei til U.S.A. for å treffe resten av bandet der de skulle gjøre en prestisjefylt turne med Bob Dylan, da MacGowan kollapset på Heathrow Airport etter først å ha mistet 3 flyavganger, da flycrewet nektet å ha den sterkt alkoholpåvirkede Shane ombord i flyet.

Kvelden før hadde Victoria funnet Shane liggende blødende på gulvet i sin leilighet. I LSD rus hadde han spist! en Beach boys plate, noe som ga et blodig resultat. Han var også hellig overbevist om at 3.verdenskrig var igang, og at han var i et møte med verdens ledere..

På samme tid opptrådt han på Saturday Night Live i U.S.A. i sterkt alkoholpåvirket tilstand.

På turneen i 1988 besøkte The Pogues Norge igjen. Her klarte de det kunststykket å selge ut hele 4 konserter på utestedet Sardines. De besøkte også Studentersamfundet i Trondheim i april 1988, der The Pogues leverte en uforglemmelig konsert, til tross for en ustø Shane.

I 1988 ble Shane intervjuet av en journalist fra Q magazine. Og han kunne ikke unngå å legge merke til de store mengdene alkohol Shane klarte å hive innpå, og fortsatt være istand til å holde seg oppreist. Shane innrømmet at han skylte ned piller mot magesår med brandy, vin, portvin og champagne.

En legen ga ham to år igjen å leve om han ikke kuttet ut spriten. Shane valgte da å gå over til hvitvin..

I et annet intervju innrømmet MacGowan at han hadde drukket alkohol i store mengder. Og at han var nødt til det, fordi det førte ham i en tilstand hvor han hadde kontakt med paradis! Mange ville valgt å kaste en slik fyr ut av bandet, eller å ha oppløst bandet. Men de andre medlemmene så annerledes på det. Chrevron mente de alle var del i hverandres problemer. Enten man likte det eller ikke.

På "Peace and Love" som kom i 1989 fikk flere av medlemmene i Pogues muligheten til å bidra med sine låter. Bl.a. var singelhiten "Misty Morning, Albert Bridge" skrevet av Jem Finer. Mange mener bandet her tok et steg bort fra den irsk inspirerte musikken, over i et mer mainstream sound. De var også mindre rufsete i kantene, noe ikke alle satte pris på. Dette var også den første plata der de ikke hadde tolket en keltisk folkesang, og tekstene fokuserte på livet i London, istedet for Irland. Plata åpnet med den "jazzete" "Gridlock", noe som fikk enkelte til å rynke på nesen. Steve Lillywhite var tilbake i produsentstolen, noe bandet satte pris på.

Bandmedlemmene opplevde tøffe tider på hver sin kant da albumet ble spilt inn. Shane slet med sin avhengighet til stoff og alkohol, Daryl og Philip hadde vært tilstede på Hillsborough, da 96 mennesker mistet livet, noe som gjorde dypt inntrykk. Mens andre medlemmer av bandet hadde problemer i forhold til familiene sine. Disse følelsene ønsket de å uttrykke på albumet. Chevron: "we were unhappy so lets tell people we were." "Peace & Love" ble dedikert til ofrene etter Hillsborough tragedien.

På coveret av "Peace and love" var det avbildet en bokser av eldre årgang. Mange lurte på om fyren hadde vært en kjent bokser. Shane Macgowan: "Nobody seems to know who it is. He obviously wasn't very good cause he didn't get very far." Det var designeren Simon Ryan som hadde funnet det gamle bildet av en bokser i et bildearkiv. Og noen hadde også klart å søke seg fram til hvem han var. En skotte, som fortsatt var i live. Og han var alt annet en glad for oppmerksomheten han plutselig fikk pga. coveret på en Pogues plate.

"Love & hate" ble en salgsmessig suksess, med en fin 5. plass på de britiske listene i juli 1989. I Norge ble det 13.plass.

Deretter roet bandet det ned litt. Innspillingen av den neste plata la de til den walisiske landsbygda, i Rockfield. Her hygget de seg med fotball VM på TV og hverandre, langt unna storbyens larm og fristelser.

Albumet "Hell's Ditch" kom ut i oktober 1990. Her hadde Stacy og Finer tatt over mye av både låtskrivningen og syngingen. , et album som nådde 12.plass i Storbritannia.

I forkant av innspillingen hadde Shane vært på ferietur til Thailand, noe som inspirerte ham til å skrive låter som "Summer in Siam": "Is that I truly am In the Summer in Siam", "Sayonara": "Ooh she gave me Mekong Whiskey. Ooh she gave me Hong Kong Flu", og "House of the Gods": "Sipping singha beer on Pattaya Beach". Selv om mange av låtene hentet tema fra Thailand var musikken umiskjennelig Pogues. Men muligens var den litt laid back stemningen på plata inspirert av den avslappende livsstilen som preger thaifolket. "Summer in Siam" ble også gitt ut som singel, uten å nå opp.

"Hell's ditch" ble produsert av Clash vokalist Joe Strummer, som bandet med årene hadde blitt godt kjent med. Strummer har i intervjuer omtalt MacGowan som en av de store låtskriverne i det 20 århundret. I Storbritannia nådde plata 12.plass.

I 1990 opptrådte The Pogues på Circus i Oslo. På det tidspunktet var Shane så nedkjørt at han knapt klarte å stå oppreist. Han satt på på en krakk gjennom de delene av konserten han orket å være med på, og klarte knapt nok å synge.

I 1990 gjorde Shane MacGowan og The Pogues en ny duett med Kirsty MacColl. Anledningen var hyllestplata til Cole Porter, en av 50-tallets store komponister. Her gjorde de tolkninger av "Miss Otis regrets" og "Just one of those things", slått sammen i en medley som for mange var platas høydepunkt. Overskuddet av plata "Red, Hot + Blue" gikk til AIDS forskningen.

Kirsty MacColl og The Pogues staselig antrukket i tidlig 1900-talls stil i anledning

innspillingen av videoen til "Miss Otis Regrets / Just one of those Things".

I 1991 kom den første av mange samleplater med The Pogues. "The best of Pogues" nådde 11.plass i Storbritannia i oktober. Flere av bandets singler hadde ikke vært ute på album før, slik som "The Irish rover".

I 1991 ble også Shane kastet ut av The Pogues, uten at han var så lei seg for det. Han hadde i flere år spurt om å få lov til å slutte, men de andre hadde ikke latt ham få lov, da de skjønte hvor viktig han var for bandet. Shane: "I had been wanting to leave the group for years. But the bastards wouldn't let me go. Joining the Pogues was one of the best things that ever happened to me, and leaving them was one of the best things that ever happened to me. By the end of it, I hated every second of it."

Etter en turne til Japan der Shane droppet 3 konserter fordi han ikke var istand til å stå på en scene, var det nok. Shane på sin side hadde følt på det at bandet var iferd med å bevege seg bort fra idealene de hadde på starten av 80-tallet. Hver enkelt av dem hadde utviklet store egoer som Shane syntes det var vanskelig å håndtere. Han mislikte også det å være profesjonell musiker. Dessuten mente han at de andre hadde mistet respekten de en gang hadde for ham. Shane: "In the early days they had a lot of respect for me, but they'd lost all respect for me."

All drikkingen og oppslagene han skapte var en måte å få de andre til å mislike ham så sterkt at de kastet ham ut av bandet, noe han tilslutt lyktes med. Samboer Victoria var glad for at han sluttet i Pogues. Ellers frykter hun at det kunne tatt livet av ham. Victoria: "It drove him, quite literally, mad." Etter dette fikk de to mer tid sammen, som de brukte til å lytte til musikk, lese litteratur, se film og diskutere politikk. Hun mener at alkoholkonsumet hans også gikk ned etter dette.

I 1992 ga Shane ut singelen "What a wonderful world" sammen med sin kamerat gjennom mange år, Nick Cave. Tolkningen av den gamle Louis Armstrong slageren var ikke av de store som er gjort, selv om den hadde sin sjarm. Cave har en karriere som har mange likhetstrekk med Shane sin. Ikke minst når det kommer til misbruk av alkohol og narkotika. Men i motsetning til Shane har Nick hatt evnen til å stoppe i tide. Og på 90-tallet var Nick bekymret for kameratens livsførsel. Nick: Shane har antakelig mista like mange gode låter som han har gitt ut." Men ellers var Caves omtale av Shane bare positiv. Han framhevets Shanes varme og kjærlighet, og hans evner som låtskriver. Nick: "There's a love and warmth within him which is often overlooked. And he is incredibly open to the things around him, which is why he's such a great writer. He sees the beauty and horror in things, and his gift is to be able to articulate that in a very simple way. But a writer has a spiritual obligation to remain as powerful a vehicle for inspiration, or God, or whatever you want to say to work through, and the thing I find difficult with Shane is that he makes it very difficult for God to get a word in."

Singelen og videoen til "What a wonderful world", der Shane samarbeidet med Nick Cave.

Da Pogues i 1993 gikk i studio for å spille inn albumet "Waiting for Herb", var det med Spider Stacy på vokal. Plata fikk bra omtale, men nådde bare en 20. plass på albumlisten i Storbritannia.

Enda verre gikk det med "Pogue Mahone" fra 1996, som ikke nådde listene i det hele tatt. Samme år valgte bandet å legge inn årene. Pga. den manglende interessen for bandet.

Shane MacGowan hadde etter han ble kastet ut av bandet dannet et nytt band i form av Shane MacGowan & the Popes. Men heller ikke han klarte å gjenskape magien fra Pogues platene.

I årene etter dreide det seg mye om The Pogues kom til å gjøre comeback, og hvor lenge det ville gå før MacGowan drakk seg ihjel. Noe han stadig gjorde gode forsøk på å få til.

Mange av historiene som verserer om MacGowan er tragikomiske. Slik som da han høy på LSD gikk forbi en butikk i London som hadde en utstoppet bisonokse i butikkvinduet. Han ringte da politiet for å fortelle at det var ville dyr løs i London. Eller da han stod en time og ventet på at en privatsjåfør skulle hente ham utenfor lokalene til plateselskapet han var på. Da han plutselig kom på at selskapet hadde skiftet lokale et år i forveien, og at han stod på den gamle adressen og ventet. En annen gang skal han ha kastet seg ut av en bil i 70 km/t for å bevise at han var udødelig.

I Japan mistet han flere tenner da han i sakefylla falt ut av en varebil og landet i asfalten, da dørene ble åpnet. Heller ikke gullplatene han fikk som som medlem av The Pogues fikk han beholde. De solgte han til en brukthandler for å få penger til alkohol.

25. februar 1995 var Shane på besøk i Studentersamfundet i Trondheim, sammen med The Popes. Han trådte ut på scenen iført en lite kledelig undertrøye, og brukte omlag 10 minutt på å få satt fast mikrofonen på stativet. Noe som gjorde de frammøtte urolig for om han ville klare å gjennomføre konserten. Men etter å ha hatt i seg noen halvlitere med isvann, våknet han til. Og på slutten av konserten var det irsk fest. Etterpå ble han spurt av Adresseavisen hvorfor de ikke hadde framført noen av balladene "The Snake" albumet , svarte han på typisk McGowan manèr: "That's cause we don't like them."

Shane og The Popes hadde nachspiel på Samfundet, men det fikk en brå avslutning etter at gitaristen i bandet, Paul "Mad Dog" McGuinness, rullet seg en joint ved bardisken, og ga vakten en springskalle da sistnevnte høflig ba ham om å slukke røyken.

Shane MacGowan på scenen i Studentersamfundet i Trondheim den 25. februar 1995 (Adresseavisen).

Etter at The Pogues ble oppløst valgte Spider Stacy, Andrew Ranken og Darryl Hunt å starte bandet The Wisemen. Her spilte de både nye og gamle låter. Men etter en stund valgte Ranken og Hunt å gi seg, slik at Stacy endte opp som det eneste medlemmet av bandet.

I 1999 holdt Shane MacGowan på å dø av en overdose heroin, men han ble reddet av den irske artisten Sinead O'Connor som fant ham liggende på gulvet. Ifølge ham selv ble dette et vendepunkt i livet som gjorde at han valgte å slutte å bruke heroin.

18. desember 2000 døde Kirsty MacColl i en tragisk båtuykke i Cozumel, Mexico, da hun i forbindelse med dykking ble påkjørt av en speedbåt i et område der båter ikke hadde adgang. I etterkant av ulykken var det uklart hvem som hadde kjørt båten, og han som tilslutt ble pekt ut fikk en symbolsk straff. Dette provoserte familien MacColl og andre som kjente Kirsty. Støtteforeningen "Justice for Kirsty" ble derfor opprettet i et forsøk på å få meksikansk rett til å ta opp igjen saken. Som nevnt nådde "Fairytale of New York" høyt på de britiske listene (3.plass) i 2005. Inntektene fra salget gikk til støtteforeningen for Kirsty.

Jula 2001 ble Shane og de andre medlemmene av The Pogues samlet for en juleturne, til fansens store glede. Dette ble gjentatt i desember 2004 med 9 konserter i Storbritannia. De gjorde noen enkeltkonserter i Spania og Japan også.

I 2001 kom også biografien om Shane MacGowans interessante liv kalt "A Drink With Shane MacGowan ". Boka var ført i pennen av hans gjennom mange år, Victoria Mary Clarke. Boken ble beskyldt for å være for lite kritisk til Shanes oppførsel. Men når journalisten som intervjuer ham har lært seg å være overbærende med hans livsførsel i så mange år, kan man kanskje ikke forlange noe annet.

I oktober 2005 fikk The Pogues sin høyeste plassering i Norge med et album, da samleplaten "The Ultimate collection" nådde 13. plass på VG-lista.

I 2005 gjorde Pogues nok en juleturne, med support fra bandet The Dropkick Murphys. I et juleshow på BBC på samme tid sang de "Fairytale of New York" live på TV for første gang. Katie Melua fikk æren av å synge MacColls strofer på låta.

I 2005 hadde pressen igjen oppslag om Shanes helse, og frykt for at han snart kom til å drikke seg ihjel. Denne gang fikk Pogues-manager Joey Cashman mye av skylda. Bl.a. av Shanes far Maurice. Maurice MacGowan: "Shane har blitt sittende fast i en ond sirkel av dårlige omgangsvenner. En god del av denne skylden har Shanes manager Joey Cashman."

I mars 2006 gjennomførte The Pogues flere konserter i U.S.A. Med opptredener i San Francisco, Las Vegas og Los Angeles. I desember 2006 fulgte De britiske øyer, med konserter i Glasgow, Manchester, Birmingham, London, Dublin, og Nottingham.

De gjentok dette i 2007 med en ny turne i U.S.A. Der de bl.a. opptrådte på Roseland Ballroom, New York på St. Patrick's day den 17.mars. Sommeren 2007 opptrådte de på festivaler i Sverige, Belgia og Spania. Denne gang hadde de også fått med seg Spider Tracy, som ikke hadde vært med på de andre konsertene de gjorde etter 2001.

Noen plateutgivelse er imidlertid ikke planlagt. Phil Chevron mener det vil ta bort noe av gleden ved å spille sammen. Men man skal aldri si aldri. Dette ble også poengtert av fløytist Spider Stacy i 2009. Han trodde at forventningspresset ved å gi ut et nytt album ville gi låtskriver Shane MacGowan en ny nedtur, slik det hadde vært så mange av i årenes løp. Spider Stacy til Dagsavisen: "Om vi skulle gitt ut et nytt album nå, måtte det være noe som var like bra som de tre første albumene våre. Det hadde ikke vært noe stas å gi ut vårt femte beste album nå. Dere må også tenke på at Shane ikke kan skrive de samme sangene nå som da han var 20. Når du kommer tilbake som 50-åring er du annerledes i hodet. Han kan kanskje ha ei bok full av nye sanger, men han har i alle fall ikke vist den til oss ennå."

I juni 2007 ble det kjent at Shane planla bryllup med sin venninne og kjæreste i 25 år, journalisten Victoria Mary Clarke. Bryllupet stod i september. Paret ble inspirert til å gifte seg året før, da Spider Stacy giftet seg i Las Vegas. Victoria: "I realised how much I wanted to marry Shane. Shane sang Elvis songs that night. At our wedding, he will have the night off." Også parets venner Pete Doherty og Kate Moss maste på at de to skulle gifte seg.

Shanes kone er en dame med mange talenter. Og i likhet med vår egen Prinsesse Märtha hevder Victoria at hun har kontakt med engler. I mars 2007 ga hun ut boken "Angel in Disguise?" hvor hun hadde fått med seg Shane på forsiden av boken (boken handler ikke om ham).

I desember 2007 ble "Fairytale of New York" igjen en stor hit. I tillegg fikk den mye oppmerksomhet i pressen fordi BBC radio 1 ønsket å sensurere ordet "faggot" (slang for homofil) fra sangen. Men etter mye motbør lot de det være. Musikkanalen MTV valgte å droppe låta fra sine spillelister på samme grunnlag. At ordet faggot ble brukt i en humoristisk setting, i en krangel mellom et fordrukket ektepar betydde tydeligvis ingenting for MTV. Uten at det forhindret "Fairytale of New York" fra å nå ut til millioner av høytidsstemte musikkelskere.

I 2008 fikk Pogues fansen en skikkelig godbit å glede seg over, da en boks med 5 CDer i, kalt "Just Look Them Straight in the Eye and Say...Pogue Mahone", ble gitt ut. Boksen kostet over 500 norske kroner, men var nok likevel verd pengene. For på de 5 platene fikk man høre mange låter som ikke hadde vært ute på plate tidligere. Bl.a. flere duettlåter med Kirsty MacColl. Man fikk også høre demoer og liveinnspillinger av kjente låter som "Streams of Whiskey", "Fairytale of New York" og "Sally Maclennane". Samt den ikke-utgitte perlen "Just Look Them Straight In The Eye". Til sammen inneholdt CDene hele 110 låter, med kommentarspor fra Phil Chevron.

CD boksen "Just Look Them Straight in the Eye and Say...Pogue Mahone" som inneholder 110 låter.

Den 6. mai 2008 ble Shane MacGowans gamle band The Nipple Erectors gjenforent - for en konsert. I 100 Club, Oxford Street, London opptrådte Shane sammen med Shanne Bradley, Eric Le Baton, og Fritz Douglas.

En av de mest populære TV-seriene på 2000-tallet, har vært amerikanske "The Wire" som omhandler livet i byen Baltimore. Produsentene av serien var begeistret for Pogues musikk, og brukte den flere ganger i serien. Bl.a. ble "The Body Of An American" sunget av av flere politimenn i forbindelse med likvaken til avdøde kolleger. I en annen episode fikk man se hovedpersonene Bunk og McNulty gå ut og kaste opp, til tonene av "Sally MacLennane".

The Pogues er venner av Wire produsent David Simon, og forfatteren George Pelecanos. I det Stacy og co. mener er verdens beste TV-serie. Da Pelecanos var i London for å lese fra sin nye bok ble Stacy spurt om han kunne komme og spille litt. Stacy tok da like godt med seg hele bandet.

Både i 2008 og 2009 var The Pogues ute på turne. Bl.a. i Storbritannia og U.S.A. Turneen i USA fikk svært hyggelig omtalte fra de amerikanske kritikerne. 22. august 2009 var turen kommet til Norge og Union scene i Drammen. For første gang på 19 år med originalbesetningen. Med seg på scenen hadde Shane Spider Stacy, Philip Chevron, James Fearnley, Terry Woods, Jem Finer, Andrew Ranken, og Darryl Hunt.

I forkant av konserten ble Spider Stacy intervjuet av Drammens Tidende. Han kunne da fortelle at Shane MacGowan var mer skjerpet enn på lenge: "Det har gått skikkelig bra i det siste, han er veldig bra på scenen. Jeg tror jeg kan snakke for alle når jeg sier at vi har det bedre på konsert nå enn i 1990."

Shane ankom landet forsinket, ettersom han hadde misset to fly. Bandet måtte derfor gjøre lydsjekken uten ham. Spider Stacy: "Shane er Shane." Da Shane omsider ankom Gardermoen, var det med en akevitt flaske i hånda - blid og fornøyd. Stacy og co. hadde med seg familiene sine til Drammen, og hygget seg med shiatsu-massasje istedet for alkohol.

Konserten på Union begynte i 10 tiden om kvelden, og ble en stor suksess. Shane var i strålende form, selv om han ikke så videre presentabel ut med sjørøverlapp, uflidd hår og skjegg. Han brukte noen minutt til å venne seg til lokalet, lys og finne et mikrofonstativ å holde seg fast til. Shane forsvant fra scenen iblant, men kom tilbake. Den norske røykeloven ble (som vanlig) ignorert fra hans side. De 1400 i salen satte pris på det de hørte, og da Shane sa noen pene ord om Strømsgodset, tok det av. Stemningsfullt ble det da Shane dediserte (hele 4 ganger i løpet av låta) "The Irish Rover" til Ronnie Drew, som døde i 2008. Drew var medlem av The Dubliners, bandet Shane og The Pogues spilte inn "The Irish Rover" sammen med. "Rainy Night In Soho" var tilegnet kjæresten Victoria Clarke.

Streams of Whiskey
If I Should Fall From Grace With God
Broad Majestic Shannon
Turkish Song of the Damned
A Pair of Brown Eyes
Repeal Of The Licensing Laws
Cotton Fields
Greenland Whale Fisheries
Sayonara
Tuesday Morning
Kitty
Sunny Side of the Street
Body of an American
Lullaby of London
Thousands are Sailing
Dirty Old Town
Bottle of Smoke
Sickbed of Cuchuliann
Sally MacLennane
Rainy Night in Soho
Irish Rover
Poor Paddy
Fiesta

I juli 2015 fikk Trondheim besøk av Jem Finer fra The Pogues. Men ikke for å opptre sammen med resten av bandet. I stedet var han i byen for å presentere musikkstykket Longplayer, i kapellet i Erkebispegården under Olavsfestdagene. Jem Finer til Adressa: "På midten av 1990-tallet begynte pressen å snakke om år 2000 og feiringen av det neste millenniet. Men det var ingen som snakket om at et årtusen var ferdig, og at et nytt skulle begynne. Derfor ble jeg interessert i å lage noe som kunne vare i 1000 år. Et stykke musikk virket som den beste måten å gjøre det på."

Finer var ikke blitt mere besteborgerlig enn at han tilbrakte lørdagskvelden i Trondheim på Ramp på Svartlamon'.

Philip Chevron: Født 17. juni 1957, Dublin, Irland

Andrew Ranken: Født 13. november 1953, Ladbroke Grove, London, England

Cait O'Riordan: Født 4. januar 1965, Nigeria

Darryl Hunt: Født 4. mai 1950, Hampshire, England

James Fearnley: Født 9. oktober 1954, Worsley, West Manchester, England

Jem Finer (Jeremy Max Finer): Født 25. juli 1955, Stoke-On-Trent, England

Shane MacGowan: Født 25. desember 1957, Kent, England

Spider Stacy (Peter Richard Stacy): Født 14. desember 1958, Eastbourne, London, England

Terry Woods: Født 4. desember 1947, Dublin, Irland