Første gang jeg hørte om The The Og Matt Johnson var gjennom et intervju med ham i VG. I forbindelse med utgivelsen av albumet "Infected". Plata ble omtalt som en viktig utgivelse. Men det var nok uttalelsen om at dette var den beste plata som noen gang var laget,  jeg merket meg mest ved. Jeg syntes det var en arrogant uttalelse, men samtidig ble jeg nysgjerrig på hva dette var.

Senere så jeg videoen til "Infected", og hørte låta "Sweet bird of Truth" på radio. Begge falt i smak. Sistnevnte hørtes ut som soundtracket til en Dick Tracy film fra 50 - tallet (om det fins noe sånt). 

Albumet "Infected" ble kjøpt inn kort tid etter dette. Og etter en litt prøvende innledning falt plata i smak. Først med låtene "Infected", "Heartland" og "Slow Trains to Dawn". Senere alle. I dag er nok favoritten fra plata "Sweet Bird of Truth". Mye pga. teksten som har gitt rom for ettertanke flere ganger. Om denne piloten som venter på at flyet skal gå i bakken, og han selv skal dø. Og de tankene som går gjennom hodet i den korte stunden før alt er slutt. En fascinerende vinkling.

Ikke lenge etter ble "Soul Mining" kjøpt på tilbud. Jeg visste ingenting om albumet da. Først trodde jeg det dreide seg om en oppfølger til "Infected". Låta "This is the Day" falt raskt i smak med sitt vennlige, folk aktige preg. Men resten av plata var det verre å få taket på. I mange år spilte jeg kun "This is the Day" fra plata. Det er nok først i de senere årene jeg har fått ørene opp for fine ting som "Giant", "Uncertain Smile" og "I`ve been waiting for Tomorrow". 

"Mind Bomb" ble kjøpt inn da den kom. Jeg syntes det både var spennende og litt skuffende at The The nå ble et mer tradisjonelt band med Marr, Palmer og Eller på laget. Men plata hadde mye fint i seg. Særlig "Armageddon Days are here (again)" likte jeg godt. Med sin mørke allsang, og tanker om hva som vil skje om Jesus skulle finne på å dukke opp på jorda igjen. 

Matt Johnson har i alle år vært en anonym figur som tilsynelatende kun har dukket opp når han har en ny plata klar. Så man fikk ikke så mye forhold til mannen, slik man gjerne fikk til andre mer fargerike helter på 80 - tallet. 

"Dusk" fra 1993 ble et nytt høydepunkt fra The The. Plata var mer sjelfull og naken enn forgjengerne. Og en favoritt hos både meg og mange andre The The fans. Det er en klam stemning i plata. Og man kjenner lengslene plata uttrykker, i flotte låter som "Love is stronger than Death", "Slow emotion Replay" og "Dogs of Lust". The The leverte den 3. klassikeren på rad med denne plata, etter min mening. 

Men etter dette ble ikke The The så interessant lenger. "Hanky Panky" fra 1995 var en grei plate, men den ble lite spilt. Og siden har det ikke kommet flere plater. Ikke før "NakedSelf" fra 2000, som jeg ennå ikke har rotet meg til å skaffe meg. Men det blir nok. 

The The står for meg som noe av det beste innen alternativ pop fra 80 - og 90 - tallet. Om man kan bruke det navnet om Johnson`s musikk. En type pop som krever litt mer av lytteren, men som likevel fenget svært mange mennesker en periode.