Evangelos Odyssey Papathanassiou (Vangelis): Født 29. mars 1943, Volos, Hellas 

For mange vil navnet Vangelis være ensbetydende med de utskjelte "Synthesizer collection" platene fra 80-tallet. Andre husker musikken hans fra TV -serien "Cosmos" eller fra filmen "Chariots of Fire". Soundtracket til "Chariots of Fire" ga ham en Oscar i 1981 og en førsteplass på de amerikanske albumlistene. I Norge vil han kanskje huskes best for soundtracket til "1492-Conquest of Paradise" som gikk til topps på VG-lista i 1992.

I realiteten har Vangelis vært der som en musikalsk kraft siden 60-tallet, da han var med i flere ulike greske band. Bla. Aphrodite's Child sammen med en annen kjent greker, Demis Roussos. Siden 1970 har han gitt ut soloplater, hvor en stor del av dem har vært bestillingsverk for ulike filmer eller TV-serier. "Chariots of Fire" (1981), "Blade Runner" (1982), "1492" (1995), og "Alexander" (2004) er de mest kjente. 

Mye av musikken hans kan best beskrives som futurisk, slik som i "Albedo 0.39". I tillegg til sine mange soloplater har han også jobbet med andre musikere. Sammen med Jon Anderson fra Yes har han gitt ut 4 album under navnet Jon and Vangelis. 

Selv om Vangelis har vært et av de store navnene innen musikk de siste 40 åra, er han som person forholdsvis ukjent for folk flest. Han hater å opptre i media, der han har gitt ytterst få intervjuer. Han lar heller musikken tale for seg.

Evangelos Odyssey Papathanassiou ble født i Volos i Sør-Hellas i 1943. Her vokste han opp sammen med en bror og en søster. (Broren heter Nico, og har i voksen alder også blitt endel av musikkbransjen, der han har produsert popplater for italienske artister i selskapet Polydor).

Interessen for musikk fikk Vangelis da han var 4 år gammel. Han likte å slå på ting for å se hva slags lyder det skapte. Da han var 6 år hadde han sin første "framføring" for familien. Foreldrene prøvde å oppmuntre ham til å ta pianoundervisning. Men det skar seg etter kort tid da unge Vangelis ikke var villig til å følge lærerens instruksjoner. Han ønsket å gjøre ting på sin måte. Denne motviljen mot å ta imot læring fra andre har fulgt ham inn i voksen alder. Vangelis har selv sagt: "I have always felt that you should not borrow knowledge from others, because personal experience and development are of utmost significance". 

	Vangelis til høye på bildet, spillende på piano i en gresk film fra 1962. Dette er et av de sjeldne bildene av ham uten skjegg.

Da Vangelis avsluttet skolegangen startet han bandet The Forminx sammen med noen tidligere klassekamerater. Med sin Beatles aktige opptreden og sanger ble de enormt populære i Hellas. De var Hellas' første skikkelige popband, og de fylte stadioner med musikkhungrige ungdommer. Allerede her fikk Vangelis muligheten til å vise sin evne til å skrive fengende poplåter, som han spilte på sitt hammond orgel. 

	Vangelis i Forminx tiden.	The Forminx

The Forminx gikk raskt over i gresk musikkhistorie etter to hektiske år i 1964 og 1965. Vangelis brukte deretter tiden til å lage musikk sammen med andre greske artister som Maria, Zoitsa Kouroukli, og Aleka Kanellidou. Før han dannet bandet The Papathanassiou Set. Med i bandet var Silver Koulouris, Lucas Sideras og Demis Roussos. 

I 1968 bestemte bandet seg for å dra til England i et forsøk på å slå gjennom der, og for å utvide den musikalske horisonten. I Hellas hadde også et militærregime tatt over makten, noe som gjorde det utrygt for greske kunstnere å bli i landet. 

Men så langt som til England kom aldri bandet. De ble stående fast i Paris pga. en flystreik som lammet all flytrafikk. De bestemte seg da for å gjøre Paris til sin nye base, og samtidig endre navn til Aphrodite's Child. Den første singelen de ga ut het "Rain and Tears". En låt som umiddelbart ble en giganthit over hele Europa. I Norge nådde låta 2. plass i januar 1969. Deretter fulgte to album i løpet av to år, med "End of the World" (1968) og "It's five o'clock" (1969).

Aphrodite's Child

I 1969 stod Vangelis også på terskelen til sin solokarriere. Bandet ønsket å dra på turne, noe Vangelis ikke ønsket å være med på. Han ville heller sitte i studio og jobbe med bandets neste plate. På den etterfølgende turneen ble Vangelis erstattet med Harris Chalkitis. Parallelt med at Vangelis jobbet med bandets neste album "666", laget han også filmmusikken til Henry Chapiers film "Sex Power". Det ble også gitt ut en singel kalt "Djemilla". Men selv om plata markerte starten på Vangelis' solokarriere, er den ikke å oppdrive i dag. Den er aldri blitt gitt ut på cd. Heller ikke filmen er tilgjengelig mer.

I 1971 dro Vangelis til London hvor han i Marquee studio spilte inn materiale sammen med musikere som Arghiris, Michel Ripoche, Brian Odger og Mick Waller. Musikk som senere ble gitt på album kalt "The Dragon" og "Hypothesis" (framtidsvisjoner). Giorgio Gomelski produserte musikken som best kan beskrives som eksperimentell fusjon.

Charly records mente de eide rettighetene, og ga ut platene idet Vangelis begynte å bli et stort navn på slutten av 70-tallet. Men etter en rettssak ble salget av platene stoppet. Noe som gjør de til kuriøse samleobjekter i dag.

I 1971 og 1972 var Vangelis også opptatt med å sette musikk til naturfilm-serien "L'Apocalypse Des Animaux". Serien var laget av Frederic Rossif, og gikk på fransk TV.  Plata ved samme navn kom ikke ut før i 1973. Dette ble starten på et langt samarbeid mellom Vangelis og Rossif, der Vangelis laget musikk til flere av hans dokumentarer: "Georges Mathieu ou la fureur d'etre" i 1971, "Au pays des visages" i 1972, "Georges Braque ou le temps different" i 1974, "La fête sauvage" i 1975, "L'Opera sauvage" i 1979, "Pablo Picasso Peintre" i 1981, "Sauvage et beau" i 1984, "Pasteur le siecle" i 1987 og "Morandi" og "De Nuremberg a Nuremberg" i 1989.

Vangelis i 1972.

I 1972 lot Vangelis sine tanker rundt studentopprøret i Paris i 1968 komme til utrykk på plata "Fais Que Ton Rêve Soit Plus Long Que La Nuit" (Må dine drømmer vare lengre enn natten). Musikken høres ut som en blanding av nyhetssendinger, lydinnspillinger, folk sanger, med pianospilling. Og for første gang, bruk av synthesizere.

I 1972 ble den siste Aphrodite's Child plata "666" gitt ut . På det tidspunktet den ble gitt ut var bandet allerede blitt historie, da alle medlemmene var opptatt med sine soloprosjekter. Plata fikk fin kritikk da den kom, og har i ettertid blitt ansett som en av de viktigste platene innen eksperimentell, klassisk, progressiv rock. Men bandet fikk endel kritikk for valg av albumnavn. Teamet for plata var deler av Det nye testamentet.

Aphrodite's Child. Vangelis, Demis Roussos, og Lucas Sideras.

Vangelis opplevde suksess som soloartist i årene etter, men bandkollega Demis Roussos var ikke stort dårligere. Med sin drømmende musikk nådde han 1. plass på singellisten i Storbritannia i 1976 med "Forever and Ever", og 2. plass samme år med "When Forever Has Gone". I tillegg til bra albumsalg i Europa gjennom hele sin karriere.

I 1973 var Vangelis klar med sitt første skikkelige soloalbum etter at Aphrodite's Child ble oppløst. Plata het "Earth", og var en samling av progressive, eksperimentelle låter med med innslag av gresk folkemusikk. En kuriositet er det at den Tunis-etniske franskmannen Robert Fitoussi deltok på plata. Fitoussi ble på 80-tallet en stor stjerne under kunstnernavnet F.R. David og hitèn "Words". Plata var dominert av Vangelis' synthesizere og keyboards. Noe som på 70-tallet gjorde ham til en av de mest innovative innen elektromusikken sammen med artister som Kraftwerk, Tangerine Dream og Jean Michel Jarre. "Earth" har ikke vært ute på CD siden begynnelsen på 90-tallet, og er nok en plate i Vangelis' diskografi som det er vanskelig å få tak i. 

I 1973 laget han også filmusikken til Henry Chapiers film "Amore". Uten at det resulterte i noen soundtrack plate. Og samme år spilte han inn noen låter sammen med greske Melina Mercouri.

I 1974 produserte han en plate for den italienske sangeren Claudio Baglioni. Deretter tok han med seg keyboardene sine og flyttet til London. Foranledningen var et tilbud fra progrock bandet Yes som var imponert av hans evner på tangenter, og ønsket å ha ham med i bandet som erstatter for keyboardisten Rick Wakeman. Men etter å ha spilt sammen med dem i flere uker fant han ut at hans og bandets musikalske ideer ikke lot seg forene. Han fant heller ikke helt tonen med bandmedlemmene - med unntak av sanger Jon Anderson. Selv om Vangelis ikke ble med i bandet, ble dette starten på et langt og godt vennskap mellom Anderson og Vangelis. Noe som resulterte i at Anderson deltok på flere av Vangelis' album. Samt at de i 1980 dannet en duo kalt Jon and Vangelis, hvor de sammen ga ut 4 studioalbum. 

Istedet for å dra tilbake til Paris, bestemte Vangelis seg for å bli i London og bygge opp sitt eget 24 spors platestudio. Et studio han kalte Nemo, og som han senere har omtalt som sitt musikklaboratorie. Han fikk her raskt platekontrakt med RCA.

Vangelis i sitt Nemo studio.

Og i 1975 kom det som mange ser på som selve mesterverket i Vangelis' diskografi: "Heaven & Hell". Vangelis blandet her de progressive elementene med synthesizere på en genial måte. Og sammen med Jon Andersons (Yes) vokal og The English Chamber Choirs koring ble dette et storslått album. I Storbritannia ble dette gjennombruddet for Vangelis som soloartist, da albumet nådde 31. plass på albumlisten i januar 1976. 5 år senere fikk tittellåta "Heaven & Hell Prt I" en renessanse da den ble brukt i den kjente TV-serien "Cosmos" med Carl Sagan. En serie som fascinerte en hel verden. Vangelis' futuriske musikk var en viktig del av den stemningen som ble skapt i serien. 

Mens Vangelis album fram til da hadde vært gitt ut i små opplag og i ettertid har vist seg å være utilgjengelig for den voksende gruppen av Vangelis fans, ble platene fra 1976 og utover solgt i langt større opplag.

I 1975 laget han også filmmusikk til den meksikanske filmen "Ignacio". Plata har en romantisk stemning som passet til filmens handling.  Den er også kjent under navnet "Entends-Tu Les Chiens Aboyer". Deler av platen "Ignacio" ble brukt av Carl Sagan i "Cosmos" serien. 

I 1976 fulgte han opp den kosmosaktige stemningen fra "Heaven & Hell" med albumet "Albedo 0.39". Og dette ble en enda større suksess. Med 3 av Vangelis' mest kjente låter i "Pulstar", "Albedo 0.39" og "Alpha" ble dette en populær plate i Storbritannia ( 18. plass) og en rekke andre land. Plata ble ansett for å være framtiden innen populærmusikk. Som "Heaven & Hell" ble også "Alpha" brukt i TV-serien "Cosmos". En låt de fleste nok har hørt i en eller annen sammenheng på TV.

I 1975 ble Vangelis spurt av sin gamle filmvenn Frederic Rossif om han ikke kunne lage nok et soundtrack til hans dyrefilmer. Og selv om Vangelis nå bodde i London sa han ja til tilbudet. Plata "La Fete Sauvage" ble spilt inn 3 måneder etter "Heaven & Hell" og gitt ut i 1976. På innspillingen hadde Vangelis invitert flere afrikanske musikere som bidro med afrikansk stammesang og trommer.

Frederic Rossif

I 1977 var han tilbake med et "skikkelig" studioalbum i "Spiral". Også dette er blant de platene som regnes som Vangelis klassiske verk. Og en plate som solgte i store mengder. Også albumcoveret med jack pluggen og dens spiral kabel ble et kjent blikkfang blant musikkinteresserte. "Spiral", "DarvishD" og "To the unknown Man" er de mest kjente låtene fra "Spiral". På plata videreutviklet Vangelis lydbildet fra "Albedo 0.39" med raske sequensere, moderne lydbilder og flotte melodier. "To the unknown Man" kan på mange måter ses på som en hilsen til Vangelis selv, da han for mange fans fortsatt fremstår som den ukjente mannen.

I 1978 ga han ut albumet "Beaubourg". Og dette var en helt annen plate enn de foregående. Med alle mulige rare lyder satt sammen til en plate uten en melodi til å flette det sammen. Plata er ansett for å være anti kommersiell. Og mange mente Vangelis ga den ut kun for å sluttføre platekontrakten han hadde med RCA. Men selv har Vangelis i ettertid pratet i positive vendinger om denne plata. "Beaubourg" er inspirert av Beaubourg katedralen i Paris.

I 1979 lot han seg inspirere av kinesiske stemninger og stemmer til å lage plata "China". En slags motvekt til Jean Michel Jarres "Zoolook", der stemmer kompet med syntetiske landskap utgjør en viktig del av plata. Likefullt en av Vangelis' mange spennende plater.

I 1979 ga han også ut "Opera Sauvage" som var filmmusikk til nok en Frederic Rossif TV -serie. Denne gang handlet det om fremmede kulturer og om dyr. To av Vangelis mest populære låter er med på plata i  "L'Enfant" og "Hymne". Plata var også en av de første hvor Vangelis spilte på en Yamaha CS-80  keyboard. Et instrument som kom til å bli varemerket hans utover 80-tallet. 

Yamaha cs80 polyphonic synthesizer.

Jon Anderson deltok også på plata, men denne gang med harpe på låta "Flamant Roses". Plata ble en suksess i U.S.A. mange år etter dens utgivelse med en 42. plass i 1987. Uvisst av hvilken grunn. Muligens har musikk fra plata blitt brukt i en reklame eller lignende. Reklamemakerne er generelt glad i å ta i bruk Vangelis' musikk. 

1979 var et produktivt år for Vangelis, for han rakk også å gi ut en plate sammen den greske sangeren Irene Papas. Man tok for seg greske folkesanger fra 1700-tallet og moderniserte dem. Vangelis spilte på sine synthesizere, mens Papas sang.

Vangelis kom jevnlig til å jobbe med Irene Papas gjennom årene.

I 1980 tok det musikalske vennskapet mellom Jon Anderson og Vangelis en ny vending da de sammen ga ut plata "Short Stories". Anderson hadde forlatt det kjente progbandet Yes like før, noe som førte til at samarbeidet fikk stor oppmerksomhet. Duoen kalte seg Jon and Vangelis. Låtene på plata var et resultat av improvisasjoner. Og mange av de ble også spilt inn på direkten. "Short stories" fikk ikke alt for gode kritiker da den kom. Men salgsmessig gikk det veldig bra. Muligens fordi folk var nysgjerrig på hva Jon Anderson hadde å by på etter at han forlot Yes. Låta "I Hear You Now" ble en singelhit med 8. plass i Storbritannia, mens albumet nadde en flott 4. plass. Mye bedre enn noen av de foregående albumene til Vangelis. I Norge ble dette Vangelis' første listeplassering med en 31. plass i 1980.

Jon Anderson + Vangelis

I 1980 ga Vangelis ut "See You Later", et album som også kan regnes som en av de klassiske utgivelsene hans. Det er også et av de mest vokale albumene, med sang ifra bla. Jon Anderson og Peter Marsh. Plata har også mye ironi og humor i seg. Slik som i "Not a bit-all of It".

I 1981 kom det 2. albumet fra Jon & Vangelis. Og igjen ble det en stor suksess. Albumet het "The Friends Of Mr. Cairo", og var en hyllest til de gamle gangsterfilmene. Ikke minst i den 12 minutt lange tittellåta. "I'll find my way home" var platas store hit med 6. plass i Storbritannia. Noe som er det beste Vangelis har opplevd der. Låta var i utgangspunktet kun gitt ut på singel, men ble tatt med på senere utgaver av plata pga. sin popularitet. En annen sterk låt på plata er "State of Independence", som i 1982 ble en stor hit i Donna Summers versjon. Albumet nådde "bare" 17. plass i 1981. Men etter suksessen med "I'll find my way home", kom den tilbake på listene i januar 1982. Da med en sterk 6. plass som resultat.

1981 var et svært godt år for Vangelis. Han hadde suksess på tre fronter. I tillegg til suksessen sammen Jon Anderson, fikk han dette året uttelling av TV serien "Cosmos" som gikk på TV skjermer verden over i 1980 / 1981. Serien ble en flott  inngangsbillett til Vangelis' futuriske musikk.  I 1981 ble det også gitt ut en plate ved samme navn som serien. I Norge nådde denne plata 11. plass på VG-lista.

En hel TV verden lot seg fascinere av Carl Sagans Kosmos serie. Og av Vangelis' musikk.

Størst suksess i 1981 fikk Vangelis likevel med filmmusikken til Hugh Hudsons Oscar vinnende film "Chariots of Fire". Den handlet om to engelskmenn som konkurrerte mot hverandre i OL i 1924. Og Vangelis' storslåtte komposisjon ved sammen navn passet perfekt til filmen. Så bra at han fikk en Oscar for soundtracket. Han hadde dessverre ikke mulighet til å hente prisen selv da den ble delt ut. Blant høydepunktene på plata var "Jerusalem". En sakral sang sunget av det kjente koret Ambrosian Singers, og skrevet  av Sir Hubert Parry og William Blake i 1916. I filmen ble salmen sunget under begravelsen til den britiske atleten Harold Abrahams.

"Chariots Of Fire" var dedikert til Vangelis' far Ulysses, som i sin ungdom selv var idrettsmann. Dessverre døde faren like før platen ble gitt ut.

Soundtracket inneholdt andre versjoner av låtene enn de som var med i filmen. En gresk komponist hevdet tittellåta var en plagiat av en låt han hadde skrevet, men dette ble avvist av en gresk domsstol. Albumet "Chariots of Fire" ble en gigantselger med bla. 1. plass på prestisjefylte Billboard i U.S.A. I Storbritannia ble det 5. plass, med en re-entry på listene i 1984. "Chariots Of Fire" har i idrettssammenheng i bla. TV-sendinger blitt en gjenganger som vignett musikk. På linje med "We are The Champions" med Queen.

"Chariots Of Fire" ble starten på en lang rekke komposisjoner av Vangelis som ble brukt i internasjonalt kjente filmer. Og ikke bare i franske naturfilmer med begrenset nedslagsfelt, slik det fram til da hadde vært. I 1981 laget han også musikken til filmen "Missing", uten at det ble noe plate ut av det. Mens i 1982 laget han filmmusikk til science fiction / kultklassikeren "Blade Runner", hvor Harrison Ford spilte hovedrollen. Musikken var en viktig del av filmen og høstet stor anerkjennelse. Likevel ble den ikke gitt ut på plate før i 1994. Uvisst av hvilken grunn.

Blade Runner med Harrison Ford.

I 1982 laget Vangelis også musikken til TV dokumentaren "Picasso", som handlet om den kjente spanske kunstneren Pablo Picasso.

I 1983 laget han musikken til den japanske filmen "Antarctica". Filmen handlet om to polarhunder som blir etterlatt på en base i Antarktis. I Japan ble filmen en stor suksess. Musikken til filmen ble også kun gitt ut der. Noe som gjorde den sjelden, og dyr å importere til Europa. Først i 1988 ble den allment tilgjengelig her, gjennom selskapet Polydor.

I 1983 kom også det 3. albumet med Jon & Vangelis. Og "Private Collection" var en lavmælt romantisk plate, med den 23 minutt lange "Horizon" som et høydepunkt. I Storbritannia ble det en 22. plass for utgivelsen.

Vangelis laget også musikk til storfilmen "Mytteriet på Bounty" i 1984. Uten at det førte til noe soundtrack album fra ham. Samme år kom også studioalbumet "Soil Festivities". Et album som markerte starten på en mørkere og mer eksperimentell side av Vangelis. Plata består av 5 komposisjoner. Mange som hadde fått sansen for Vangelis etter "Chariots of Fire" og "Cosmos" rynket nok på nesen av denne lite tilgjengelige platen.

I 1985 ga han ut nok et album som ikke var egnet til å skaffe så mange flere fans-i "The Mask". Plata er fylt med elektroniske lyder og koring. Koringen gir plata et klassisk preg. Plata er delt inn i 6 komposisjoner, i "Movement 1" osv. I 1985 laget han også musikk til balletten "Frankenstein, a modern Prometheus" sammen med engelskmannen Wayne Eagling. Denne ble aldri gitt ut på plate.

Og som 3 komposisjon i 1985 ga Vangelis ut plata "Invisible Connections". Og igjen var det en lite tilgjengelig plate Vangelis hadde å by på. Med masse rare lyder uten noe melodi til å gjøre plata tilgjengelig for folk flest. "Invisible Connections" ble gitt ut på det tyske selskapet Deutsche Grammophon som normalt gir ut klassiske plater. 

I 1986 samarbeidet han igjen med den greske sangeren Irene Papas på plate. Denne gang dreide det seg om gresk ortodokse, liturgiske salmer. Vangelis spilte orgel / keyboard mens Papas sang.

I 1986 samarbeidet han også med Wayne Eagling. Og denne gang var det musikk til ballett oppsetningen av "The Beauty and the beast". 

Vangelis hadde i alle år vært en uhyre produktiv musiker med gjerne 2-3 komposisjoner pr. år. Men i 1987 var det stille fra den etter hvert fysisk store grekeren. Årsaken var rettsaken mot grekeren Stavros Logaridis om opphavsretten til "Chariots of Fire". Vangelis vant som kjent rettsaken, men det hadde kostet ham tid og krefter. Samme år bestemte han seg også for å legge ned Nemo studioet sitt i London, og heller flytte hjem til Hellas.

I 1988 var Vangelis tilbake med en ny plate i "Direct". Og som navnet indikerer var dette en mer tilgjengelig plate. I en slags "pop meets classic" komposisjon. Med bruk av samplede lyder og toner. Plata er blant de mest populære hos Vangelis fansen. I den opera aktige låta "Glorianna" synger Markella Hatziano.

I 1989 laget han musikk til filmen "Francesco". Det ble ikke gitt ut noe eget Vangelis album til musikken. Vangelis valgte å bo i Roma under innspillingen av filmen. Parallelt med filmmusikken laget han også musikken til sin neste plate "The City" som kom ut i 1990. Plata ble gitt ut på East-West records. Et selskap han kom til å holde seg til gjennom 90-tallet. På "The City" var ideen å fange stemningen i en storby gjennom et døgn. Fra morgen, gjennom dagen, til de sene nattetimer. Og det gikk fra det vakre, sarte med harpespill, til energisk el. gitarspill. Plata kan sees på som Vangelis'  bidrag til ambient sjangeren som hadde sin storhetstid rundt 1990.

Vangelis gjorde det meste selv under innspillingen av "The City". Bla. spilte han trommer.

I 1991 kom det siste Jon and Vangelis albumet "Page of Life" ut. Og det ble en salgsmessig fiasko. Platen skilte seg markant ut fra de tre foregående albumene fra duoen, med et mer sample-basert lydbilde. I 1991 spilte han også inn 3 sanger sammen med Maria Farantouri for hennes album "17 songs".

Om Vangelis hadde gjort seg utilgjengelig for platekjøpere flest med innadvendte "vanskelige" plater, var han tilbake på toppen av listene i 1992 med musikken til storfilmen "1492-Qonquest of Paradise". I forkant av filmen hadde Vangelis igjen pakket ned keyboardene sine og flyttet på seg. Denne gang tilbake til Paris. En by han hadde mange gode minner fra.

Filmen handlet om Christopher Columbus oppdagelse av Amerika. Med svulstige komposisjoner på sine synther og keyboards, og utstrakt bruk av kor skapte Vangelis den rette storslåtte stemningen i musikken som filmen krevde. Vangelis hadde rett og slett skapt en vakker plate som de fleste så ut til å falle for. På samme måte som på "Chariots of Fire" var musikken større enn selve filmen, og levde sitt eget liv etterpå. Dette ble Vangelis' største kommersielle suksess med 1. plass i bla. Norge, Tyskland, Østerrike, Portugal, Nederland og Belgia. Singelen "Conquest of Paradise" ble den mest solgte i Tyskland i 1995, og gikk også til topps i Sveits, Nederland og Belgia.

I 1994 ble musikken til kult filmen "Blade Runner" omsider gitt ut på CD. En CD som for svært mange Vangelis fans står som det beste han har laget. Det positive med utgivelsen er at lyden er digitalisert og stylet opp, slik at plata gir en flott lydopplevelse. Det negative er at flere av lydscenene fra 1982 filmen er tatt bort. Noe som gjør at mange Vangelis fans føler denne utgivelsen fortsatt mangler noe. Plata nådde 20. plass i Storbritannia.

I 1995 var Vangelis igjen i det produktive hjørnet med 2 utgivelser. Og begge holdt høy kvalitet. "Voices" er den som gjorde det best salgsmessig. Den bygger videre på den vakre stemningen Vangelis skapte i "1492". Med utstrakt bruk av sangstemmer. Paul Young, Stina Nordenstam og Caroline Lavelle er blant sangerne som bidrar på plata. I Norge nådde plata 25. plass, som en av få plasseringer på VG-lista for Vangelis. 

Den andre utgivelsen dette året var hans hyllest til den greske maleren Domenico Theotocopoulos med plata  "Foros Timis Ston Greko". Eller "El Greco" som den ble kjent som noen år senere. Plata ble kun trykt opp i et opplag på 3000. Som alle ble solgt fra et gresk museum, hvor pengene fra salget skulle brukes til oppussing av museet. Musikalsk er plata rolig og behagelig. Sopranoen Montserrat Caballé og tenoren Konstantinos Paliatsaras bidrar med sine stemmer til å gi plata et verdig preg, i et operaaktig lydlandskap. Med utgivelsen var det også en bok og bilder av kunstnerens mange malerier. Noe som ga plata et svært eksklusivt preg.

I 1996 laget Vangelis musikken til den greske filmen "Kavafis", uten at det førte til noen ny Vangelis cd. Han laget også musikk til en dokumentar film om hvaler, en film som det ikke ble noe av. Istedet ga han ut denne musikken på plata "Oceanic". En plate som regnes som den letteste i Vangelis' diskografi, med svale stemninger, og lyder av bølger og vann. Coveret på plata med de kvinnelige badenymfene er laget av Vangelis selv.

Vangelis er svært talentfull også innen billedkunst.

I 1998 ble "Foros Timis Ston Greko" gitt ut pånytt under navnet "El Greco" i en CD-utgave uten bookletèn som hadde fulgt 1995 versjonen. I stedet hadde Vangelis laget 3 nye låter i tillegg til de gamle. Men det viktigste av alt, den var ikke begrenset i opplag, slik at de fleste som var interessert kunne få tak i sin utgave av plata. Som på som mange andre av Vangelis' plater er  låtene delt inn i "movements". Uten andre navn til å holde låtene fra hverandre. Slik de gamle klassiske komponistene gjorde det.

Etter "El Greco" avsluttet Vangelis forholdet til East-West og gikk over til musikkgiganten Sony. Og som første plata på sitt nye selskap komponerte Vangelis i 2001 sitt mest pompøse og storslåtte verk noensinne, kalt "Mythodea: Music for the NASA Mission -- 2001 Mars Odyssey". Materialet til plata var for det meste laget allerede i 1993. Tanken var å binde sammen antikkens mystikk med NASAs Odyssey satellitt som på den tiden var iferd med å utforske planeten Mars. På plata hadde Vangelis fått med seg et orkester, et stort kor, og to kjente operasangere i Kathleen Battle og Jessye Norman. Sammen med Vangelis pompøse arrangementer ble dette en voldsom plate. Men ifølge kritikerne ikke en god plate. Og selv om Sony la mye penger i markedsføring av verket, solgte den dårlig. En konsert på Zevs tempelet i Athen med TV overføringer til mange land, ble avholdt kort tid etterpå. Denne ble senere gitt ut på DVD og VHS.

Det meste var storslått da Vangelis holdt sin Mythodea konsert ved Zevs tempelet i Athen 28. juni 2001.

Samme år komponerte han musikk for sin gamle venn Irene Papas kalt "Las Troyanas". Musikken ble senere brukt i en teater oppsetning. Han laget også temalåta for Fotball VM 2002 i Japan / Sør -Korea. En låt som ble brukt som kjenningsmelodi gjennom turneringen.

I 2002 komponerte han musikk for nok et skuespill, nemlig Shakespeares "A vihar". Skuespillet ble satt opp i Budapest, Ungarn den sommeren.

Høsten 2002 holdt Vangelis utstilling for sine malerier i Valencia, Spania. Og "selvfølgelig" hadde han laget  musikk som ble brukt til å lydsette utstillingen.

I 2004 gjorde Vangelis seg igjen bemerket med soundtracket til en episk storfilm. Det dreide seg om Oliver Stones kjente filmdrama om den historiske personen Alexander den store. Vangelis laget all musikken til filmen. Og hentet inspirasjon fra egne verk som "Blade Runner" og "1492". Stemningen skifter fra det synthdrevne, atmosfæriske, over til voldsomme arrangement for å markere filmens storslåtte scener. Musikken passet handlingen på en fin måte, og mottok jevnt over gode kritiker da den ble gitt ut.

I 2007 ga han ut 2 album. Det første var en nyutgivelse av "Blade Runner" i forbindelse med 25 års jubileet for filmen, kalt "Blade Runner Trilogy". Som navnet indikerte, bestod utgivelsen av 3 CDer.

Den andre platen, som kom ut like før jul i 2007, var soundtracket til den greske filmen "El Greco" fra samme år. Som nevnt hadde Vangelis laget et album dedisert til den greske maleren Doménikos Theotokópoulos allerede i 1995. 2007 utgaven av "El Greco" toppet den greske albumlisten i 3 uker.

I 2007 fikk fansen gjenhør med "Blade Runner" og "El Greco", i nye utgivelser.

11. desember 2011 ble Vangelis invitert til å komponere musikk til åpningen av det storslagne amfiteateret i Katara, Qatar. Bak invitasjonen stod Katara's Cultural Village. Til stede ved åpningen var ledere fra hele verden. Også et lysshow, og en futurisk film var endel av åpningsshowet.

I 2012 re-arrangerte Vangelis musikken han i 1981 hadde skrevet til soundtracket til "Chariots of fire", samt at han komponerte noen nye spor. Bakgrunnen var at Mike Bartlett hadde skrevet en musikalversjon av historien i 1981 filmen. "Chariots of Fire on stage" ble første gang vist 9. mai 2012 på Hampstead Theatre i London. 

Bilde fra musikalversjonen av "Chariots of Fire" .

Som nevnt er handlingen i filmen "Chariots of Fire" lagt til sommer-OL i 1924. Og det var neppe tilfeldig at musikalen ble satt opp en måned før London by skulle arrangere sommer OL. Og musikken og musikalen kunne neppe fått bedre reklame, da den like etterpå ble framført live under OLs åpningsseremoni, av London Symphony Orchestra.

Vangelis selv var ikke tilstede under framføringen, men det var moromannen Rowan Atkinson (alias Mr. Bean) som underholdt publikum med sitt (manglende) tangentspill. Det ble også presentert en parodi av en av scenene fra 1981 filmen, der Atkinson var klippet inn.

Rowan Atkinson var med og parodierte "Chariots of Fire" under åpningsseremonien i OL i London.

I 2012 laget Vangelis også musikken til den britiske filmen "Trashed", med Jeremy Irons i hovedrollen. Det ble ikke gitt ut noe soundtrack i forbindelse med filmen, noe mange fans har beklaget.

I forbindelse med at roboten Philae landet på kometen 67P i november 2014, komponerte Vangelis låta "Rosetta's Waltz". I forbindelse med utgivelsen  uttrykte Vangelis sin fascinasjon for verdensrommet, og hvordan den hadde påvirket hans musikk. Vangelis: "Mythology, science and space exploration are subjects that have fascinated me since my early childhood. And they were always connected somehow with the music I write."

Vangelis har nådd den voksne alder av 72 år (2015). Men holder likevel et like høyt tempo som han alltid har gjort. Et tempo som kan ta pusten fra enhver. Det fins vel knapt noen musikere som er mer produktiv enn det Vangelis har vært gjennom 40 år. 36 av hans verk har funnet veien til platetallerkenen, mens omtrent like mange 'kun' har funnet veien til filmlerretet eller scenen. Å ha oversikt over alle hans verk er det vel kun et fåtall mennesker i verden som har. Og Vangelis er nok ikke blant de. Å se seg tilbake har ikke vært hans greie. I det et verk har vært ferdiggjort, har han umiddelbart gått i gang med et nytt et, og holdt full fokus på det. Selskapligheter og offentlige opptredener får ikke komme i veien for hans kunstneriske skapertrang.

Alkohol og narkotika har han holdt seg unna siden 60-tallet. Og han har bevisst unngått å stifte familie og få barn, da han føler at hans levesett ikke er forenlig med å gi et barn den oppfølgingen det fortjener.

Vangelis: "Because of the amount of travelling I do and the nonsense of the music business, I couldn't take care of a child in the way I think it should be taken care of."

Vangelis vil gå inn i musikkhistorien som en av de store navnene. Innen den elektroniske musikken vil han stå som en av de mest innovative og spennende artistene som har vært. Musikk som har nådd ut til en hel verden gjennom "Cosmos" serien, og de mange filmene han har laget musikk til.