Første gang jeg ble oppmerksom på Wall of Voodoo var da jeg så videoen til "Mexican Radio" på Sky Channel, på første halvdel av 80 - tallet. Jeg merket meg denne svart - hvitt videoen med de fire fyrene som kjørte rundt i ørkenen. Videoen skapte ikke noen umiddelbar lyst til å kjøpe plata deres, men jeg ble ihvertfall oppmerksom på navnet. 

Albumet "Seven days in Sammystown" ble mitt andre møte med bandet. De hadde ikke oppnådd noen suksess ellers i verden. Plata ble bortimot ignorert i overalt. Verken i U.S.A., eller England klarte de å markere seg. Men her i Trondheim oppnådde de en kultstatus med denne plata. Jeg husker mange jeg kjente som likte bandet, og plata fikk endel omtale. Men det var muligens noe med bandnavnet, coveret på albumet, musikksjangeren, som gjorde at jeg styrte unna bandet.

Noe jeg angrer bittert på idag. For i samme periode hadde bandet konsert i Trondheim, uten at jeg kjente min besøkelsestid. En av mine store tabber. Å ha sett bandet live i sine "velmaktsdager", tror jeg kunne blitt et minne for livet.  

For det var først en stund etter at den ble gitt ut, at jeg våget meg til å kjøpe plata, og gi den en sjanse. Og den var ikke like "punkete" som jeg fryktet. Men spennende med mange fine låter. Særlig førstelåta "Far side of Crazy" ble tidlig en favoritt. Den litt dystre synthen, det tøffe western gitarriffet, og Prieboy`s fine melodi, gjorde et sterkt inntrykk. Ennå idag er dette en av de 5 beste låtene jeg vet om. 

Ettervert fikk jeg sansen for "Big City", deretter "Blackboard Sky" og "Business of Love", og så hele plata.. Jeg kjøpte deretter "Call of the West" hvor "Mexican Radio" befant seg. Også den ble en stor favoritt. I tillegg likte jeg godt låter som "Tomorrow", "Call of the West" og "On Interstate". Men den litt monotone trommemaskinrytmen, og det enkle lydbildet på plata gjorde ikke "Call of the West" til en like stor favoritt som "Seven Days in Sammystown". 

Et nytt løft fikk interessen for bandet da jeg kjøpte meg "Happy Planet" i 1987. Jeg husker den totale mangelen på omtale plata fikk da den kom. Riktignok var den å finne i platebutikken, men det var alt. 

For plata hadde absolutt fortjent mye bra omtale. Jeg synes det er den beste plata Wall of Voodoo har laget. Med sin fine blanding av country og poprock. Og flotte låter som "Country of Man", "Elvis bought Dora a Cadillac", "Hollywood the second time" og "Do it again". En melodiøs og stemningsfull plate. 

Også liveplata "The Ugly Americans in Australia" ble spilt mye da den kom. I tillegg til de låtene jeg kjente fra før, inneholdt den fine spor som "Ring of Fire", "Wrong way to Hollywood", Living in the Red" og "Pretty Boy Floyd". 

Etter det ble bandet oppløst, noe som naturlig nok gjorde at interessen for bandet ettervert dabbet litt av. Jeg kjøpte plater som "Dark Continent", "Granmas` house", og "Index masters". Og de ga meg et fint innblikk i WOV`s første år som band. 

Men i årenes løp er det nok jevnlig spilling av "Seven days in Sammystown" og "Happy Planet" som har holdt interessen for bandet ved like. To av de beste platene som noen gang er laget, etter min mening.