George Michael (Georgios Kyriacos Panayiotou): Født 25. juni 1963, East Finchley, London, England. Død 25. desember 2016

Andrew John Ridgeley: Født 26. januar 1963, Windlesham, Surrey, England

En singel som ble gitt ut det året men som ikke gikk til topps var julesingelen "Last Christmas". Men den har fortsatt å selge godt i årene etter og er i dag på 17. plass over tidenes mest solgte singler i Storbritannia, og den mest solgte julesingelen i mange land. 

George Michael og Andrew Ridgeley

Om det var Beatlemania på 60-tallet var det Whamania! på midten av 80-tallet. Og det var ungjentene som sørget for det. For mens andre tenåringsband som Duran Duran, Spandau Ballet og Tears For Fears hadde kredibilitet blant guttene, var det litt mer flaut å innrømme at man likte Wham! Det var i tilfelle noe man lyttet på i smug uten at kompisene fikk vite om det. 

Da Wham! slo gjennom i Storbritannia i 1982  med singelen "Young Guns (Go For It!)" framstod George og Andrew som to engasjerte tenåringer som sang om hverdagslige temaer som opptok ungdom. Musikalsk var de inspirert av amerikansk rap, funk og soul - satt sammen på en original og spennende måte. At frontfigur George Michael hadde skrevet og delvis produsert debutalbumet "Fantastic" var også imponerende.

 George og Andrew mens de ennå var to 'vanlige' unge menn.

Med utgivelsen av 4. singelen "Club Tropicana" ante man at Wham! valgte en ny kurs, der de både musikalsk og imagemessig framstod på en mer glossy måte. Noe som ble bekreftet med utgivelsen av førstesingelen "Wake Me Up Before You Go-Go" fra bandets neste album "Make It Big". Med striper i hockeysveisen, colgate-smil og fancy klær var Wham! med på å skape mye av moten som 80-tallet senere er blitt utskjelt for - som eksponenter for det 'rosa 80-tall'. Imaget deres tok også litt av fokuset bort fra kvalitetene i bandets musikk, med fengende velproduserte låter. Det er først senere at låter som "A Different Corner", "Wake Me Up Before You Go-Go", "Careless Whisper" og "Last Christmas" har fått status som popklassikere som blir spilt igjen og igjen på radio og TV. En skjebne de deler med bl.a. ABBA.

 Wham! noen år senere da de var mer opptatt av å ta seg ut på postere og i tenåringsblader.

I juni 1986 valgte George Michael og Andrew Ridgeley å gå hver sin vei, fortsatt som gode venner men med ulike ønsker for framtiden. Det var først som soloartist, med utgivelsen av storselgerne "Faith" og "Listen Without Prejudice Vol. 1" at George fikk den anerkjennelsen han fortjente som artist.

 George Michael som soloartist.

Historien om Wham! starter i Bushey i Hertforshire - en rolig småby med 24.000 innbyggere som fungerer som en forstad til London. Bushey er et av de finere boligområdene rundt London, noe som gjenspeiles i boligprisene. I tillegg til Andrew har også Simon Le Bon fra Duran Duran vokst opp i byen.

George og Andrew møttes på Bushey Meads Comprehensive School (ungdomsskole) i september 1975, da de to var 12 år gamle. George var nettopp flyttet til området fra Kingsbury i London, og vennskapet mellom de to startet med at Andrew tilbød George plassen ved siden av ham i klasserommet, da læreren spurte klassen om hvem som ønsket å dele benk med den nyankomne eleven. Andrew hadde ikke fått ansvaret for en ny elev før, så han syntes det var en spennende utfordring. Andrew: "New kid. Give him to me!"

Historien om Wham! startet på Bushey Meads Comprehensive School utenfor London.

I friminuttet ble George introdusert for leken 'kongen på muren', der det var om å gjøre å klare å holde seg oppreist på en mur uten at den andre klarte å dytte ham ned. George som mislikte sport hadde gjennom sin korpulente størrelse (på den tiden) et naturlig fortrinn i forhold til den mindre og lettere Andrew, noe som gjorde at han vant leken. Fra den dagen av ble de to guttene bestevenner. De fant raskt ut at de hadde mye til felles. Begge var var barn av foreldre med opphav fra andre land enn England. Andrew var halvt engelsk og halvt italiensk/egyptisk, mens George hadde foreldre med jødisk og gresk-kypriotisk bakgrunn. Også humor og mye latter var ting som knyttet dem sammen.

Andrew John Ridgeley ble født i Windlesham i Surrey (sør for London) men vokste opp i Bushey. Faren Albert, som var født i Alexandria i Egypt, hadde levd et omflakkende liv. Som ansatt i det britiske luftforsvaret, og som agent i etterkrigstidens Berlin, før han slo seg til ro med kona Jennifer. På den tiden Andrew ble født jobbet faren hos kameraleverandøren Canon, mens moren var lærer på Bushey Heath Primary School. Andrew ble født i 1963. Noen år senere fikk han en lillebror i Paul, som også kom til å velge musikk som levevei, som korist og trommeslager. Som brødre flest pleide Andrew og Paul å kjatre da de var små, og en dag gikk det for langt da Andrew forsøkte å kvele broren da de var i Richmond Park. Andrew Ridgeley: "I tried to strangle my brother once in Richmond Park."

Et senere bilde av Andrew Ridgeley med faren Albert og moren Jennifer.

Pga. sitt sydlanske utseende ble Andrew kalt pakkis av noen av de andre ungene, uten at det plaget ham nevneverdig - selvsikker og populær som han var. George har i ettertid sagt at Andrew var svært populær hos jentene i ungdommen, i motsetning til ham. Den mer usikre George så opp til kameraten. George Michael: "Girls really liked him, and the boys wanted to be like him." 

I barndommen hadde Andrew en stor interesse for sport, og da særlig fotball. Men mest av alt ønsket han å bli berømt.

En ung Andrew Ridgeley

George var sønn av Kyriacos 'Jack' Panayiotou og Lesley Angold Harrison. Faren var opprinnelig fra Patriki utenfor Famagusta på Kypros, der han vokste opp sammen med sine fire brødre og to søstre. Da han forlot Kypros på midten av 50-tallet var gnisningene mellom grekerne og tyrkerne iferd med å nå et klimaks. Om han hadde valgt å bli igjen måtte han ha vervet seg til det militære, og det ønsket han ikke. England ønsket arbeidsvillige kyprioter velkommen på den tiden, så en framtid der virket mer fristende enn i hjemlandet. Kyriacos tok navnet Jack Panos overfor sine nye landsmenn, men beholdt sitt opprinnelige navn i passet. Jack fikk seg raskt jobb som kelner på en restaurant nord for Themsen da han ankom England. 

Moren Lesley var fra en respektabel arbeiderklassefamilie med jødisk bakgrunn, i Islington, London. Å bli sammen med en nyinnflyttet greker var ikke populært i hennes familie. Og da Jack og Lesley etter hvert giftet seg nektet faren hennes å møte opp i bryllupet. 

På den tiden Lesley traff Jack jobbet hun som danser. George Michael: "My parents were were rock'n roll dancers. They met at a dance and my father used to throw my mother all over the show."

George Michael sammen med faren Jack og moren Lesley.

Jack og Lesley flyttet inn i en blokkleilighet i Finchley i London. I 1959 fikk de datteren Yioda, og i 1961 datteren Melanie. Og 25. juni 1963 fikk de sin første sønn da Georgios Kyriacos Panayiotou ble født. 20 år senere kom han til å bli kjent for en hel popverden som George Michael.

Da George var liten jobbet foreldrene i en restaurant som serverte fish'n'chips. Og der var de hver kveld 7 dager i uken, slik at familien hadde en inntekt de kunne leve av. I tillegg hadde moren en deltidsjobb på et kontor i Kingsbury. Og med en leilighet og tre unger å ta seg av var hun totalt utslitt det meste av tiden, uten at hun lot det gå utover ungene. George husker ikke moren som annet enn vennlig og snill, mens faren var han stadig i opposisjon mot gjennom oppveksten, uten at uenigheten mellom de to noen gang ble voldelig. George Michael: "I wasn't afraid of him. He is in no way a violent man - he's a very gentle man."

George gikk på barneskole på Roe Green i Kingsbury. På samme tid flyttet familien til Burnt Oak, Edgware, i Nordvest-London. Han ble raskt en populær gutt som fikk seg mange venner, særlig en David Mortimer. De to kom til å til å beholde vennskapet livet gjennom.

På den tiden var George en gutt med mye selvtillit som dominerte i venneflokken. George Michael: "At a certain age, about nine, I realised that I was dominating all the people I went around with and that I felt slightly unpleasant doing it. I think I just changed and stopped bossing people about."

I tillegg til Roe Green gikk George og søsknene på lørdagsskole i Willesden, London, der elevene fikk undervisning i det greske språket. Men ettersom de ikke pratet gresk hjemme slet George å henge med i timene, og han lærte seg aldri å skrive eller snakke gresk. Og han kom aldri til å føle seg særlig gresk heller. George Michael: "I have never felt any ethnic connection between the Greeks and me other than how hairy I am."

I Edgware åpnet faren også sin egen gresk-britiske restaurant, kalt Angus Pride. I en tid der gresk salat fortsatt var en eksotisk matrett. Etter det fikk familien bedre råd, og faren fikk mulighet til å ta dem med på ferie til Kypros. George og de andre ungene fikk da treffe sin greske familie, og de fikk se de enkle forholdene folk levde under der - noe som ble et lite sjokk for George. Mens sperringene som skilte de greske og tyrkiske bosetningene opplevdes som skremmende. George Michael: "My father warned me not to go beyond those gates - he said that they could legally shoot me in there..."

En ung Georgios Kyriacos

I oppveksten ble George bevisst sin arbeiderklasse- og innvandrerbakgrunn. Og i likhet med sin far satte han seg som mål å komme seg opp og fram i livet, med den innsatsen det krevde. George Michael: "I absolutely realised in my mid-teens I was a son of an immigrant."

Som en gutt som vokste opp med greske tradisjoner lot George søstrene rydde etter seg, men han selv kunne konsentrere seg om å ha det gøy. George Michael: "Jeg var en typisk gresk gutt som kun gjorde det han selv ønsket."

Med foreldre som var opptatt med arbeid det meste av døgnet ble lille George overlatt mye til seg selv. Og mye av tiden ble brukt til å fange små øgler og insekter i båkgården i huset de hadde i Burnt Oak. Han elsket å grave i jorda for å se hva som skjulte seg der. Muligens kunne George endt opp som biolog eller entomolog, men skjebnen ville det annerledes. Da han var 8 år gammel slo han hodet sitt i en radiator da han sammen med de andre elevene på skolen sprang opp trappen for å rekke timen. På toppen av trappa snublet George slik at han falt framover og traff radiatoren. Resultatet ble brudd på skallen og store blødninger. George Michael: "I hit this radiator and cracked my head open."

Ingen av de andre elevene brydde seg om å hjelpe stakkars George som lå der på gulvet, unntatt en syv år gammel jente som tok seg av ham. Denne jenta var forelsket i George, noe også en annen jente var, og de to pleide å konkurrere om lille Georges gunst. George Michael: "They used to fight over me."

George Michael var populær hos jentene allerede fra da han var liten.

Slaget mot hodet gjorde noe med ham, for med ett ble interessen for insekter erstattet med en intens interesse for musikk! Noe han ikke hadde hatt tidligere. George Michael: "I had no interest in the whole nature thing, I was obsessed with music." Ifølge noen forskere kan en hodeskade føre til at vår personlighet endres, noe George følte stemte for hans del, der følelser og musikk fikk en dypere betydning for ham. 

Det førte til at han begynte å spille fiolin fordi det var det første instrumentet han kom over. Men etter 14 dager fant George ut at fiolin kanskje ikke var det rette for ham. Likefullt måtte han slite med fiolinen de neste 7 åra!, fordi foreldrene mente han måtte fortsette å spille på instrumentet ettersom de hadde gått til innkjøp av det. George Michael: "I played it very badly."

Like etter at han fikk slaget mot hodet begynte han også å synge, noe han aldri hadde gjort tidligere. En av de som hørte ham synge var en nabodame, som bemerket overfor Lesley at sønnen hennes hadde en vakker stemme. George begynte også å interessere seg for popmusikk. Den greske musikken som ble spilt i farens restauranter fant han aldri glede i, i stedet var det artister som Tom Jones, The Beatles og The Supremes som ble spilt når han kom hjem fra skolen. George Michael: "My parents gave me three old 45s – two Supremes records and one Tom Jones record – and I used to come home from school literally every day, go out to the garage, wind this thing up and play them."

I 1974 ble Kypros invadert av Tyrkia, og senere delt i en gresk og en tyrkisk del. Landsbyen Patriki, der familien Panayiotou kom fra, havnet på tyrkisk side av grensen, noe som førte til at Georges slektninger ble internert nær Limassol på gresk side, i første omgang. Først i 1977 ble det trygt for George og familien å besøke Kypros. Litt senere emigrerte hele slekta til Storbritannia, takket være økonomisk støtte fra Jack Panos. I 1983, etter at George hadde fått sitt gjennombrudd med Wham!, reiste han til Kypros på ferie. Og da merket han at folk var blitt annerledes - mindre vennlige - enn det de hadde vært 10 tidligere, før masseturismen startet. George Michael: "I remember everyone being so friendly, so real when I was a kid, and all that's changing."

George Michael under et av sine mange opphold på Kypros.

I september 1974 begynte den 11 år gamle George på Kingsbury High School. Like etter det valgte familien Panayiotou å forlate Nord-London til fordel for Radlett i Hertfordshire, som er et finere område, med boliger i svært høy prisklasse, nordøst for London. Pappa Jack hadde på denne tiden utvidet bedriften med enda en restaurant i Edgware, og var nå iferd med å bli en millionær. Huset de kjøpte i Radlett var gammelt og nedslitt og krevde en større rehabilitering før det var mulig å bo der. Mens familien ventet på at huset skulle bli beboelig holdt de til i etasjen over en av Jacks restauranter, noe som betydde ubegrenset tilgang på biff, pommes frites, iskrem, og søte kaker. Det førte til at George gikk fra å være en tynn guttunge til å bli en tjukkas, i løpet av et år. Og de ekstra kiloene kom George til å slite med resten av ungdomstiden. George Michael: "I went from being a skinny 11-year old to a fat 12-year old. It happened exactly at the same time as puberty. From then on I was quite a tubby kid... I was just kind of big all over."

Heller ikke de sammenvokste øyenbrynene, kvisene, og brillene med stålramme hjalp på selvtilliten til George på den tiden. Noe kameraten Andrew umiddelbart hadde lagt merke til da George begynte i klassen hans. Andrew Ridgeley: "He looked a bit of a wimp (pyse), actually, because he had these great big glasses. Huge steel-rimmed glasses and loads of curly hair. he was very, very plump and had one eyebrow, going right across."

Farens økte inntekter kom også sønnen til gode, da han investerte i fullt trommesett til George, til hans 12-årsdag 25. juni 1975. Selv tok faren seg råd til å kjøpe seg en veddeløpshest.

I 1975 fikk George sin første konsertopplevelse, da han var tilstede på Elton Johns promoteringskonsert for albumet "Captain Fantastic And The Brown Dirt Cowboy", på Wembley Arena. Og med Eltons ekstravagante framtoning, kostymer, og fantastiske sceneshow ble dette en sterk opplevelse for George, og et livslangt forhold til Elton og hans musikk ble skapt. På denne tiden var George også fan av artister som Carly Simon, Sweet, Queen, David Bowie, og tenåringsidolet David Cassidy. For George som allerede på denne tiden var usikker på sin egen seksualitet var det befriende å se David Bowie være åpen om at han var bifil, noe som også ble uttrykt i imaget hans. 

Da de flyttet til Radlett var det snakk om at George skulle begynne på privatskole, noe som ville kostet mange penger. Men George motsatte seg farens ønske. Han så heller ikke for seg en karriere innen finans eller jus slik faren ønsket for sønnen. I stedet ønsket George å bli popstjerne. George Michael: "They just knew that I was obsessed with music, and that's what I wanted to do. The defining moment was telling them I wouldn't go to private school."

At han i stedet endte opp på  Bushey Meads Comprehensive School, der han traff Andrew Ridgeley er det mange som er glade for i ettertid. Som nevnt ble de to raskt venner, og da var det naturlig å bli hjem til den andre for å se hvordan han bodde og for å hilse på foreldrene. Andrew ble overrasket over å høre søstrene Yioda og Melanie omtale broren Georgios som  'Yorgo'. På gresk blir G uttalt som Y, og S-en tas bort når man snakker direkte til noen, men settes tilbake når man omtaler vedkommende. Andrew syntes dette var kjempemorsomt, og neste dag fortalte han alle på skolen at familien til Georgios kalte ham Youghurt. Og etter det ble Yoghurt også kallenavnet på skolen. Senere ble det forkortet til Yog. George Michael: "I was yoghurt for years."

George med søstrene Melanie og Yioda

Foreldrene til George var lenge skeptisk til Andrew, da de syntes han var for selvsikker og støyende. Og de fryktet at han skulle ha uheldig innflytelse på sønnen deres, der det glade liv ble viktigere enn hardt arbeid. Jack Panos: "Andrew was very, very, very confident (selvsikker)." Det var særlig ringene Andrew hadde i begge ørene som provoserte dem. Og de var redd for at sønnen deres skulle gjøre det samme. Jack Panos: "Om du kommer hjem med øreringer er det rett ut." 

Andrew Ridgeley: "His mother never used to like me. Hated me. She took an instant dislike to me and his dad wouldn't talk to me."

Inspirert av alle artistene som opptrådte på BBCs populære musikkprogram Top Of The Pops, og Elton John spesielt, bestemte Andrew og George seg for å danne band sammen da de var 13 år gamle, etter forslag fra Andrew. På den tiden var George også med i et sangkor, men det ble han kastet ut av fordi han pratet for mye. 

Elton Johns opptredener på Top Of The Pops gjorde inntrykk på George og Andrew.

På den tiden tenkte George at Andrew var den som hadde talentet som skulle til for å bli popstjerne. George Michael: "He (Andrew) just wanted to be famous. And as we grew up together I encouraged him musically. What I got from him were the aspirations to become the type of person I wanted to be seen as. It was a good exchange."

I et forsøk på å se ut som en popstjerne fikk George hjelp fra søstrene sine med å finne en salve som hjalp mot kviser, han fikk orden på de uregjerlige krøllene sine, og han begynte med linser så han slapp å bruke briller. 

Men fortsatt var han sjenert overfor det annet kjønn. Så mens kameraten Andrew tilbrakte helgene på ungdomsdiscoen satt George hjemme sammen med familien. Det var først etter at kameraten hadde gitt George noen leksjoner i dansing til de seneste hitlåtene at George våget å bli med på discoen på Bushey Comprehensive School.

I desember 1977 hadde "Saturday Night Fever" premiere på kinoer over hele verden. Og filmen som hadde discodans og musikk som tema ble en gigantsuksess, som en av de mest sette filmer noensinne. Også soundtracket til filmen ble svært populært, bl.a. på skolediscoen i Bushey. Andrew Ridgeley: "There was disco before 'Saturday Night Fever', but after that it all caught on fire. It revolutionised dance music. And us." George og Andrew med sitt sydlige opphav så litt av seg selv i italieneren Anthony Manero (John Travolta), der han vrikket hoftene til tonene av "Stayin' Alive". Like etter gikk George til innkjøp av en rød disco-drakt, og de to kameratene begynte å øve inn dansetrinn som de kunne imponere ungjentene med. Andrew Ridgeley: "George was a great dancer, and that was when it began, that was when he began to express his physicality, his sexuality." 

I tillegg til skolediscoen likte de to å dra på diskoteket i Harrow (nord i London). George Michael: "We both liked dancing a lot, and we often used to go down to a disco in Harrow, which we managed to get into because I looked quite a bit older than I really was. I used to make sure I was always very well dressed." Bl.a. kledde George seg i fargerike klær, i et forsøk på å matche kameraten som hadde sett ut som et moteikon siden han var 13.

Pønkrock som ellers var det store blant britisk ungdom rundt 1977 klarte ikke å markere seg i Bushey Meads. Til det var den for rå, voldelig, og noe som hørte storbyene til.

Like etter fikk George sin første kjæreste da han ble sammen med Lesley Bywaters. De to traff hverandre på en hjemme-alene-fest, og det var Lesley som stod for det meste av pratingen og kurtiseringen den kvelden. For å vise sin kjærlighet til henne kjøpte George 12-tommeren av Chics singel "Dance Dance Dance" - en låt han og Andrew likte å danse til. Forholdet mellom Lesley og George varte kun i 6 uker, likefullt må damen ha gjort dypt inntrykk på George, for i 1996 dediserte han en hel konsert til denne Lesley Bywaters.

John Travolta og "Satyrday Night Fever" gjorde dypt inntrykk på George og Andrew.

Interessen for discomusikk, uteliv, klær og damer bidro til at interessen for skole og lekser havnet langt bak i rekken av prioriteringer, noe som gjenspeilte seg i karakterene de fikk. George Michael: "I was very good at school but I gradually deteriorated as I got older. I was pathetic by the time I left! I scraped through the exams I needed."

Skolen ble kun et sted for sosial omgang med andre jevnaldrende. Andrew Ridgeley: "Neither of us were interested in school beyond the social sense, as a meeting place." Det eneste faget George hadde en viss interesse for var musikkteori.

De to tilbrakte mye tid oppe på Georges rom, der de hørte på listemusikk og hadde det artig med å leke lokalradio. De laget jingles og reklamer, og de framførte låter de hadde laget med Andrews gitar og Georges trommer. Etter hvert ble det instrumentene og ønsket om å spille i et ordentlig band det som opptok dem mest. En kveld ringte Andrew George og fortalte at de umiddelbart burde starte et band. Andrew Ridgeley: "I phoned George and said 'It's now or never.' Then we formed our first band."

Andrews evner som gitarist var begrenset, noe som gjorde at George tok kontakt med sin gamle kamerat David Mortimer for å høre om han ville bli med i bandet deres, noe han takket ja til. Allerede på den tiden var David en dyktig gitarist, med en lovende artistkarriere foran seg. Litt senere endret David navn fra David Mortimer til David Austin, fordi han ikke ønsket å bli assosiert med TV-kjendisen Meg Mortimer.

David Austin

George hadde jevnlig hatt kontakt med David etter at han flyttet fra Edgware, og i likhet med George og Andrew pleide George og David å sitte på gutterommene og øve på coverversjoner av kjente låter - også på dagtid, mens George egentlig burde vært på skolen. Rundt 1978, da de to følte at de var blitt dyktige nok til å framføre låtene sine overfor et større publikum, satte de kurs for undergrunnsstasjonen i Green Park i London. De valgte stedet pga. akustikken, de mange menneskene som pleide å være på stasjonen, og fordi politiet lot gatesangerne få være i fred der. På togstasjonen framførte George og David coverversjoner med David Bowie, Carly Simon og Elton John, samt noen låter de selv hadde skrevet. Og responsen fra publikum var veldig positiv, noe som bl.a. ga seg utslag i mange pund i gitarkassa. George Michael: "I loved that we were good, and that we were getting paid for it." Tiden som gatesanger ga George viktig læring i forhold til bruk av sangstemmen og det å opptre foran et publikum.

En annen kamerat av George på denne tiden var Andros Georgiou. De to omtalte hverandre som søskenbarn, og mange trodde de var det. Også Andros drev med musikk, og i 1987 nådde han topp 10 i Storbritannia med en cover av "Jive Talkin'" (under navnet Boogie Box High), med hjelp fra George.

Høsten 1979 fikk George, Andrew og David ny musikal inspirasjon da ska-bølgen skylte over England. Musikkformen hadde oppstått på Jamaica og andre karibiske øyer på 50- og 60-tallet. I England fikk den et litt annet uttrykk, som en fusjon av karibisk ska og engelsk pønk. Det var særlig plateselskapet 2 Tone fra Coventry som ga ut plater med den britiske formen av ska, med artister som The Specials, The Selecter, The Beat, Madness og Bad Manners.

Mens George, Andrew og David fram til da hadde likt å høre på listepop som ABBA, Bee Gees, Chic, Bay City Rollers og Brotherhood Of Man, ble interessen for ska altoppslukende. Andrew foreslo at bandet deres burde spille ska, og at de skulle slutte på skolen for å få bedre tid til å øve og opptre - et forslag George var mere skeptisk til. Forventingene hjemmefra om å prestere bra på skolen gjorde at han ikke våget å ta steget ennå. 

Andrew valgte å slutte på Bushey Meads for heller fortsette på Cassio College, der kravet til oppmøte ikke var like strengt. Hadde det ikke vært for deres felles ønske om å spille i et ska-band kunne vennskapet mellom de to ha dødd ut på denne tiden, slik så mange ungdommer opplever når skolegang og ulike veivalg gjør at man mister kontakten. Andrew fikk seg nye venner, og ifølge George ble han pretensiøs på en måte som han ikke likte. George tilbrakte heller tid med sin gamle kamerat David Austin.

Uten George ved sin side tilbrakte Andrew kveldene på diskotek i Watford og Bushey. En kveld han var ute kom han i snakk med en jente som het Shirlie Holliman som han kjente igjen fra Bushey Meads Comprehensive School. Hun var et år eldre enn ham, og hadde bare vage minner om Andrew som 'en liten utelandsk' gutt med alt for stor selvtillit. De to, samt Shirlies bror Danny, satte seg ned ved et bord sammen og pratet. Shirlie fikk da et helt annet inntrykk av Andrew, som en interessant høflig person, med den samme type humor som henne, og den samme sprudlende væremåten. Etter noen dater ble de to kjærester, et forhold som kom til å vare inn i Wham-æraen.

Før Shirlie hadde Andrew hatt et forhold til en jente ved navn Nicky, som var like trendy som det han var. George Michael: "Andrew had this brief flirtation with this absolute dragon who was really trendy."

Shirlie Holliman og Andrew Ridgeley ble kjærester i 1979.

5. november 1979 var datoen da George, David og Andrew første gang opptrådte med sitt nye band, et band som fikk navnet The Executive. I tillegg til de tre bestod bandet av Andrews bror Paul (på trommer), og en Andrew Leaver. Konserten fant sted i foreningslokalet til en metodistkirke i Bushey, og publikum bestod av venner og familie av de to. De fleste som var tilstede hadde aldri vært på en ordentlig konsert før, så forventningene deres var ikke for høye. Manglende musikalske ferdigheter ble kompensert med selvsikker posering, kraftfull sang, og tre grep på gitaren. 5. november er bonfire (rakett)-night i England, så rammen for konserten var den beste.

Oppmuntret av suksessen opptrådte The Executive jevnlig i hjemtraktene fram til jul. Shirley som hadde førerkort fikk ufrivillig jobben som sjåfør for bandet og utstyret deres. 1979 ble avsluttet med en opptreden på Bushey Meads' julebord, der inntektene fra arrangementet gikk til veldedige formål. De opptrådte også på Andrews skole Cassio College. På repertoaret stod glad-ska, bl.a. en låt kalt "Rude Boy" som de selv hadde skrevet.

Bandets øvinger foregikk på gutterommene, og de tok bandet svært seriøst, både i forhold til det musikalske og imaget de skulle ha. Andrew Leaver forsvant snart ut av bandet (og litt senere døde han av kreft). Leaver og en annen kamerat av George og Andrew - Paul Atkins - tegnet en silhuett med to dansende gutter som litt senere kom til å bli brukt som logo på Whams første plateutgivelser.

Logoen som ble brukt på album og singelutgivelser med Wham! den første tiden,

som uttrykte det lekne, dansbare, og det gode humøret som preget duoen.

Våren 1980 gikk The Executive i studio for å spille inn en demotape med låtene "Rude Boy", en ska-versjon av Beethovens "Til Elise", og "Can't Get Used To Losing You". Sistnevnte var opprinnelig en sviske fra 1963 med Andy Williams, men var tidlig i 1980 blitt en populær låt med ska-bandet The Beat, noe som kan ha inspirert The Executive.

The Executive, med George og Andrew sittende foran, og David Austin og Paul Ridgeley stående bak.

Demoen de spilte inn ble sendt til mange plateselskap og bransjefolk, og Andrew og George tilbrakte dagene i venterom (i stedet for å være på skolen) i håp om å få pratet med de rette folka. Dessverre falt ikke "Rude Boy" og de andre låtene i smak hos de som tok seg tid til å høre på dem. De ble sendt hjem med beskjed om å komme tilbake om ti år med noe bedre. Andrew mente det var bransjefolka det var feil med som ikke skjønte kvaliteten i musikken deres, mens George tok avslagene til etterretning og ble motivert av det til å prøve å komme opp med noe bedre.

Like etter fikk The Executive en ny nedtur da et konsertoppdrag som oppvarmingsband for pønkerne i The Vibrators viste seg å være oppspinn. Mest sannsynlig var det Executive-medlem David Austin som hadde funnet på løgnen. Etter det ble bandet oppløst og de 4 gikk hvert til sitt. Austin reiste til Thailand for å spille med et band der, mens Paul ble med i et lokalt jazz-funk band. Litt etter kom Austin tilbake til England, og han, Andrew, George og Shirlie slo seg sammen for å danne en ny utgave av The Executive, med et mer disco-orientert materiale på repertoaret. Slik som The Gap Bands "Burn Rubber On Me" som var populær i tiden. Discomusikk var igjen det store hos Andrew og George, og sammen med Shirlie tilbrakte de kveldene på diskotek der de hadde det morsomt med å øve inn dansetrinn. Shirlie Holliman: "The three of us got on brilliantly – they became my world. We’d all go dancing together, and Wham! started out as an extension of that."

Våren 1981 kunne George og Andrew endelig si farvel til skolegang, noe de var lettet over. Ikke minst fordi det gjorde at de nå kunne konsentrere seg om musikken. Georges foreldre var ikke like lettet over at sønnen hadde avsluttet skolegangen uten noen skikkelig jobb å gå til. På ulike måter forsøkte de å overtale/straffe ham, uten at det hadde noe effekt på den sta gutten deres. Med tiden ble forholdene hjemme så uutholdelige at han vurderte å flytte hjemmefra. Men i motsetning til Andrew som var fornøyd med å være arbeidsledig mens han ventet på å bli popstjerne, valgte George å ta seg strøjobber i et forsøk på å skaffe seg litt inntekter. Bla. jobbet han på en byggeplass (i tre dager før han ble lei) og han jobbet som D.J. på en restaurant! Det var på denne tiden at han valgte å kalle seg George i stedet for Georgios, og Panos i stedet for Panayiotou.

Andrew stilte opp i et jobbintervju, hos Texas Home Care, der kameraten David Austin allerede jobbet. Men med eye-liner og i overkant fancy klær fikk ikke Andrew noen jobb der. George Michael: "He used to go to interviews and describe them to me afterwards. It would have been so obvious that he didn't want the job that there's no way on earth he would have got it. To this day he would be unemployed."

George Michaels passbilde da han var rundt 18 år gammel.

George forsøkte seg også som kinovakt i Nord-London, og det var på bussen på vei hjem fra jobb en dag at han skrev låta som på mange måter kom til å bli signaturlåta til Wham!: "Careless Whisper". Tekstlinja "Calls to mind the silver screen" er inspirert av jobben George hadde da han skrev den. Han var bare 17 år gammel da han skrev "Careless Whisper", i en tid der han og Andrew også skrev andre soul-inspirerte ballader. George viste en modenhet både i forhold til arrangement, med saksofon-introen, og ikke minst i teksten som omhandlet utroskap i et parforhold. At en 17-åring med minimal erfaring i det å være i et parforhold med de utfordringer det gir, kunne ordlegge seg med en slik innlevelse var imponerende: "I'm never gonna dance again, guilty feet have got no rhythm. Though it's easy to pretend, I know your not a fool." 

Selv hevdet George i ettertid at den emosjonelle teksten kun var skrevet på fleip. George Michael: "It disappoints me that you can write a lyric very flippantly (fleipete) and it can mean so much to so many people." Og: "I was only 17 when I wrote the song and didn't really know much about anything - and certainly nothing much about relationships."

Selv om George muligens ikke ville innrømme det viste "Careless Whisper" at han hadde tanker rundt livet og kjærligheten som man nok ikke finner hos så mange andre tenåringsgutter. 

Melodien til "Careless Whisper" var inspirert av noen akkorder Andrew hadde kommet opp med, i tillegg til at han hjalp George med teksten, noe som gjør at Andrew i all framtid står oppført som opphavsmann sammen med George.

Shirlie Holliman var en av de første som fikk høre låta, da Andrew spilte den til henne. Han fortalte henne ikke at det var George som sang. Men hun likte det hun hørte, og ble med en gang overbevist om at vedkommende som sang på demoen kom til å bli en stor stjerne. Shirlie Holliman: "I had a huge feeling that the person singing this song was going to be a massive star." Også George selv skjønte at "Careless Whisper" hadde kvaliteter som kunne gjøre den til en stor hit. George Michael: "I knew in my own head, it sounded like a number one song, even though I'd never made a record."

George Michael på den tiden han skrev "Careless Whisper".

Inspirert av sangene de hadde skrevet ønsket Andrew og George å sette sammen et soul-inspisert band, med de to som sangere. Men de mer voksne musikerne de fikk tak i hadde ikke noe forhold til soul, og hadde heller ikke det samme brennende engasjementet i ønsket om å bli popstjerner, så etter det la de ideen om å starte et nytt band på hylla.

Også hjemme hos Andrew var det irritasjon over sønnen som drev dank om dagene og drømte seg bort i popmusikk. Det ble så ille at han valgte å flytte ut, til fordel for en liten blokkleilighet i Peckham, sør i London. Her fikk han jevnlig besøk av kompisen George. Mye av tiden her ble tilbrakt på Andrews skitne kjøkken der de skrev låter sammen. Noe av det mer konkrete de kom opp med var en låt de kalte "Wham Rap!". Det hadde startet som en lek med ordene"Wham!", "Bam!" og "Man!", da de rimet på hverandre, og tilslutt endt opp som en rap-låt som omhandlet gleden over å være ung og arbeidsledig og ha tid til å gjøre det man vil. Låta ble avsluttet med ordene "Enjoy what you do?" og "D.H.S.S." der sistnevnte var en forkortelse for Department of Health and Social Security, som var der Andrew og mange andre briter på den tiden fikk arbeidsledighetstrygden sin fra.

Rapping var fortsatt relativt ukjent i Europa på denne tiden, og hip hop var fortsatt en undergrunnsbevegelse i New York. Så "Wham Rap!" var en av de første raplåtene med en europeisk artist. I Europa var det Blondie som gjorde sjangeren kjent gjennom sin store hit "Rapture" fra 1981.

De vurderte også å bruke Wham! Bam! som nytt bandnavn, men forkortet det ned til Wham!  Wham! og Bam! ga assosiasjoner til 60-tallets tegneserier der slike uttrykk ble brukt for å illustrere slag og andre lyder - gjerne mellom to superhelter som slåss. Det var også et tegneserieblad på 60-tallet som het Wham!

Tegneseriebladet Wham!

I tillegg til "Wham Rap!" skrev Andrew og George to andre låter som sammen med "Careless Whisper" ble spilt inn på en portastudio som de hadde leid for 20 pund, i stua til Andrew. De andre to låtene var , "Come On" og "Club Tropicana". En låt som George skrev på denne tiden, og som senere ble vurdert gitt ut på plate, var "Stephen". George Michael: "It's a really depressing song about someone whose wife or lover is supposed to have died. It's about how some people just don't get over bereavement (sorg). It's somebody that I knew." Dessverre ble "Stephen" aldri gitt ut på plate, verken med Wham! eller George Michael som soloartist.

Kort tid etter dette flyttet Andrew hjem igjen til foreldrene i Bushey, litt desillusjonert av utfordringene eget husvære medførte i forhold til økonomi, mat og rydding. Hjemme hos George fortsatte krangelen med faren. Han mislikte sønnens ønske om å bli popstjerne, og hevdet at alle 18-åringer ønsket å bli popstjerne. Men dette var George uenig i, ifølge ham ønsket alle 14-åringer å bli popstjerne! Når man var 18 og ønsket å bli det var det annerledes..

På den tiden de var medlemmer av The Executive hadde de sendt en av demokassettene til en Mark Dean som jobbet i plateselskapet Polydor. Dean var fra Bushey, og en av naboene til Ridgeley-familien. Siden sist hadde Dean ytterligere jobbet seg opp i musikkkbransjen, der han nå jobbet for Phonogram, med ansvar for store navn som Soft Cell og ABC*. Dean hadde likefullt større ambisjoner enn det. Han ønsket å starte opp sitt eget plateselskap, med utgivelser som skulle distribueres gjennom giganten CBS. Da Andrew hørte om Deans planer barrikaderte han seg i hagen til foreldrene hans, i påvente at han tilfeldigvis kom innom. Han fikk også overtalt foreldrene hans til å framsnakke guttenes musikk over sønnen. Det som tilslutt gjorde utslaget var at Andrew sørget for å dukke opp på Mark Deans stampub når han var der slik at han fikk fortalt om prosjektet de jobbet med - at det ikke lenger spilte ska, men soul og disco. Andrew visste at Dean ikke likte ska men var svak for soul.

Mark Dean ble en viktig mann for Wham!

Dean tok med seg demokassetten som Wham! hadde spilt inn for å være høflig - helt uten forventninger. Men det han hørte imponerte ham voldsomt. Mark Dean: "I heard the tape and the songs were so good, and yet the backings (arrangementene) were so bad. It was about twenty seconds per song. I thought 'God they've got talent'."

Dean ble satt ut av det faktum at de største talentene han hadde vært borti var to gutter som hadde vokst opp i nabolaget hans. Mark Dean: "You never think anything is going to happen next door to you. How possibly could it?"

Det første formelle møtet mellom Dean og Wham! fant sted i februar 1982. Dean ble da overrasket av at det som hadde blitt presentert som fragmenter av låter på demoen, i virkeligheten var utdrag av ferdige låter som George og Andrew allerede hadde spilt inn. Et nytt møte ble avtalt, og en mer forseggjort demo ble spilt inn i Halligan Band Centre i Holloway, London med hjelp fra ordentlige musikere. Deretter gikk de igang med forhandlinger om en platekontrakt. På samme tid ble plateseselskapet Inner Vision etablert av Mark Dean og kollegaen Shamsi Ahmed. Dean var på den tiden selv en ung mann, på 21 år. 

Avtalen Inner Vision inngikk med CBS gjenspeilte misforholdet i økonomisk styrke mellom de to selskapene. Og George og Andrew som trodde dette var den ene store sjansen de hadde til å få spilt inn musikken sin på plate godtok vilkårene i kontrakten med Inner Vision uten å stille spørsmålstegn, og skrev under på den 25. mars 1982. Enda de gjennom faren hadde tilgang til advokater som var villig til å hjelpe dem med å få i havn en god avtale, bl.a. Robert Allan som senere kom til å undervise i jus ved Westminster, og som gjennom årene har hjulpet artister som Mike Oldfield, Dire Straits, America og Scorpions med den juridiske siden av musikkbransjen. Allan fikk se kontrakten George og Andrew hadde signert, og gjennom brev til både George og Inner Vision forklarte han hvor urimelig den var. Bl.a. ville de være bundet til å gi ut 10 album på Inner Vision - selv om de oppløst. Etter en samtale med Allan skjønte George hvilken tabbe de hadde gjort, og drømmen om å popstjerne ble ødelagt før den i hele tatt hadde startet.

I ettertid har Dean innrømmet at både hans selskap og Wham! kom dårlig ut i avtalen de gjorde med CBS. At det meste av inntekter Inner Vision skapte ville tilfalle CBS, i hvert fall om de fikk fram en artist som oppnådde stor suksess. Dean håpet at han med tiden fikk muligheten til å reforhandle avtalen, men det skulle vise seg å bli vanskelig. 

I tillegg til Wham! ga Inner Vision ut plater med Jimmy The Hoover, Animal Nightlife, Space Monkey og Steve Walsh. Artister som knapt nådde topp 40 på singellisten i Storbritannia med sine utgivelser, og som ikke skapte nok interesse til at det var noen vits i å gi ut noe album med dem. 

Samme dag som George underskrev kontrakten tok han hull i begge ørene, som for å markere at han nå var popstjerne. Pappa Panos sa ikke et ord da han så det, da han antok at det var endel av platekontrakten.

De første månedene etter at Wham! signerte kontrakten med Inner Vision ønsket selskapet å bygge et band rundt George og Andrew, bestående av Paul Ridgeley, David Austin, Roger Rudix og Kevin Robinson. Og selv om disse var venner av George og Andrew mislikte de tanken om å være endel av et band med så mange medlemmer - de ønsket å være en duo, da de mente det ville ta seg ut bedre. George Michael (til NRK): "We didn't see any reason to bring anyone else in. We thought the image would be very good - two friends." 

Den nyinnspilte demoen med de 4 låtene ble sendt til ulike musikkforlag, og flere av dem kommenterte at "Careless Whisper" hadde kvaliteter utenom det vanlige. Også Andrew hadde stor tro på at "Careless Whisper" en dag kom til å bli en stor hit. Andrew Ridgeley: "It's a 'killer single. A worldwide number one. Julio will be green. I know it all sounds really over-confident."

Litt senere underskrev Wham! og Inner Vision en publiseringsavtale med ringrevene Dick Leahy og Bryan Morrison - begge med mye kunnskap og lang fartstid. I tillegg til å hjelpe til med publiseringsavtaler og rettigheter ble de to viktige mentorer for både Andrew, George og Mark. George og Leahy utviklet et nærmest far-sønn forhold, der George så på den 45 år gamle A&R mannen som nøkkelen til kunnskapen han trenge om musikkbransjen. Leahy og George kom til å jobbe sammen i mange år, også etter at sistnevnte ble soloartist - som en av de viktigste faktorene til hans suksess.

Dick Leahy ble en viktig mann for George Michael og Wham!

Med plateselskap og musikkforlag på plass var det på tide å starte promoteringen av Wham! overfor publikum, og det startet i det små på nattklubber i og rundt Watford, nord for London. I stedet for et backingband hadde de med seg ferdig innspilt bånd - med sang og komp - som ble avspilt under opptredenene, noe som gjorde at de i større grad kunne konsentrere seg om showet der særlig antrekkene ble et viktig blikkfang. Båndet og showet de framførte varte i kun 20 minutter, noe som gjorde det mulig for dem å rekke over flere diskotek i løpet av en kveld.

I et forsøk på å gjøre det hele enda mer glamorøst fikk de med seg to damer som kunne danse sammen med dem på scenen. I første omgang ble 16 år gamle Amanda Washbourne invitert med, i tillegg til Shirlie Holliman. Amanda var også en lokal jente fra Bushey som likte å tilbringe kveldene på discogulvet. George var opptatt av at jentene skulle kle seg sexy og vise så mye hud som mulig når de var ute og opptrådte.

Amanda Washbourne var sammen med Shirlie Holliman den første Wham-jenta.

De fire øvde på koreografien hjemme hos George. Og blant dansetrinnene de øvde på var et der George kastet Amanda opp i lufta, før hun gikk nedi en splitt på gulvet. George som fortsatt var overvektig så på all dansingen som en fin mulighet til å få trimmet av seg noen kilo, sammen med en slankekur bestående av kli.

Etter hvert som selvtilliten og interessen for Wham! økte våget de seg inn til sentrum av London,der de bl.a. opptrådte på hippe Stringfellow's. Under et av dansetrinnene sparket George av seg skoa, så den for som et prosjektil ut i rommet. Han måtte deretter avslutte showet med en sko og en rød sokk. 

Wham! krevde mer og mer tid fra alle involverte, noe som gikk utover 16 år gamle Amanda som fortsatt gikk på skole, og som hadde lyst til å gjøre andre ting på fritiden enn bare å følge Wham! George bestemte seg for at hun måtte byttes ut, men overlot til Shirlie å fortelle at hun ikke lenger var ønsket i bandet. Inn i hennes sted kom 20 år gamle Diane Catherine Sealey fra Deptford i London sentrum. Hun var kjent under kunstnernavnet Dee C. Lee, og hadde allerede koret på noen demoinnspillinger, i tillegg til at hun jobbet i klesbutikk.

Dee C. Lee sammen med Shirlie, George og Andrew.

George stilte krav til damenes utseende, men i møtet med publikum og folk i bransjen ble hans utseende sett på som et ankepunkt. Han var fortsatt småfet, uryddig på håret, og med masse dunskjegg i ansiktet. Andrew var blikkfanget, og den med stilen som krevdes av en popstjerne. Og etter beste evne forsøkte George å lære av kameratens stil og utseende. 

Et promobilde av Wham! fra 1982

Mark Dean: "Andrew showed George what he could become and helped him combine his talents with good looks and good dress sense, and that was his contribution. He turned George from the ugly duckling into the swan. That was all Andrew Ridgeley, and that's what George Michael owes him."

George som fram til dette hadde kalt seg George Panos endret navn pånytt, til det en hel popverden kjenner som George Michael.

Sommeren 1982 mente Inner Vision det var på tide å få spilt inn debutsingelen til Wham! og meritterte Bob Seargant ble spurt. Men han takket nei. Tilbudet gikk da til Bob Carter, som fram til da hadde produsert artister som Linx, Junior og Hazel O'Connor.

"Wham Rap!", med sin provoserende tekst om gleden ved å være arbeidsledig, ble valg ut til å bli spilt inn. Den var også en låt som skilte se ut fra alt det andre som lå på den britiske singellisten på den tiden, med sitt innslag av rapping. Mottagelsen av singelen hos radiostasjonene og musikkpressen var blandet, da den ble gitt ut 16. juni 1982. De fleste slet nok med å forstå humoren i det Wham! sang om. Faktisk var anmelderen fra 'musikkbibelen' NME de som var mest positiv til "Wham Rap!": "Wham! sing of soul on the dole; of having a good time in spite of the hard times."

På selve singelplaten stod Ridgeley og Panos oppført som opphavsmenn på "Wham Rap!" noe som tyder på at navneendringen til George Michael ennå ikke var gjennomført.

"Wham Rap!" ble gitt ut som første Wham! singel i juni 1982.

BBC nektet å spille singelen, da de hang seg opp i de mange banneordene som var lagt inn 12" versjonen av låta ("Unsocial Mix"), i tillegg til hyllesten av det å ikke gidde å jobbe. I et forsøk på å sette teksten i et mer positivt lys poengterte George det faktum at svært mange britiske ungdommer var arbeidsledig, og at låta handlet om det å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen - det var mulig å ha det gøy selv om man hadde lite med penger. George Michael: "What we should do is educating people into how to deal with it, how to use their leisure (fritid) time."

At de to hadde rike foreldre som gjorde det behagelige slaraffenlivet mulig, snakket de ikke så høyt om. 

Dessverre ble ikke "Wham Rap!" noen hit i første omgang, og nådde ikke topp 100 på den britiske singellisten. Inner Vision og Wham! gikk derfor i studio for å spille inn nok en singel. Denne gang "Young Guns (Go For It)". Igjen var det ungdomslivets gleder det handlet om, men denne gang på bekostning av det å gifte seg og få barn, slik kameraten i teksten hadde gjort.

George skrev låta uten hjelp fra Andrew, men likefullt var det Andrews livsførsel George hadde i tankene da han skrev "Young Guns" og andre låter på denne tiden. Andrew var gutten som var glad for å være arbeidsledig slik at han kunne bruke tiden til å ha det gøy, til tross for foreldrenes misnøye. Og han var var den som prøvde å overtale kameratene til å bli med ut på livet framfor å sitte hjemme sammen med dama. George Michael (til NME): "We just thought let's write about what we're doing at the moment and make it funny."

Som produsent hadde de denne gang fått tak i mer meritterte Steve Brown, som netopp hadde produsert suksessbandet ABC* og som tidligere hadde jobbet med Elton John og The Boomtown Rats. Resultatet ble en fengende gladlåt - godt egnet både for dansegulvet og på stereo'n på gutte/jentrommet.  Singelen ble gitt ut 15. oktober 1982, og kom raskt opp på 72. plass på singellisten. Da den var oppe på 48. plass fikk de en overraskende telefon fra BBCs 'Top Of The Pops' - det mest populære ungdomsprogrammet i Stobritannia, med spørsmål om de kunne opptre der, da den annen utfordrer til topp 40 listen hadde trukket seg fra programmet. De takket selvfølgelig ja til tilbudet.

Opptredenen George, Andrew, Shirlie, og Diane gjorde på 'Top Of The Pops' var underholdende, der de både fikk vist fram dansestegene de hadde øvd inn og dramatikken i teksten, om denne kameraten (Andrew) som hadde blitt 'kjerringstyrt'. 

George Michael framstod både veltrimmet og selvsikker da Wham! opptrådte på Top Of The Pops.

På scenen var også bassisten Deon Estus - en amerikaner som kom til å følge Wham, og senere George Michael, på turne og plate.

Deon Estus

Opptredenen på 'Top Of The Pops' løftet "Young Guns" videre opp på listen, slik at den endte opp på 3. plass på den britiske singellisten i november 1982. Med det ble Wham! et navn som britisk ungdom ble oppmerksom på, og som de identifiserte seg med. Like etter fulgte resten av Europa etter, der "Young Guns" gikk helt til topps i Sverige, og nådde topp 10 i land som Norge (i mars 1983), Nederland, Irland, Belgia og Østerrike. Det ble også laget en fornøyelig musikkvideo til "Young Guns".

I Norge kom låta også inn på lista i det populære ungomsprogrammet 'Ti i skuddet' på NRK radio, i april 1983.

"Young Guns (Go For It)" singelen.

George og Andrew hadde ikke planer om å ha med Shirley og Diane som faste innslag i Wham! Men pga. den positive responsen fra publikum fortsatte de å ha de med når de var ute og opptrådte. George Michael: "They were just dancers and backing vocalists, but it happened to work brilliantly for 'Young Guns'. And after that people expected to see more of them."

Forholdet mellom Andrew og Shirlie var over på denne tiden, og avisene hadde lagt merke til at hun og Martin Kemp fra Spandau Ballet var blitt kjærester. Shirlie og Martin traff hverandre på en 'blind date' på en meksikansk restaurant i Covent Garden i 1982, etter at Martin i lengre tid hadde vært avstandsforelsket i Shirlie etter å ha sett henne på TV. Martin Kemp: "The first time I saw Shirlie she was on Top Of The Pops and she was doing the 'Wham Rap'. She had this long white dress on and I fell in love on the TV." Også Shirlie hadde vært avstandsforelsket i Martin etter å ha sett ham på forsiden av et magasin. Shirlie Holliman: "I first saw him on a page in a magazine. I thought he had a really kind face. I showed this picture to a friend and said 'I'm going to meet this guy..."

På den første daten hadde Shirlie med seg George Michael som anstand. Martin Kemp: "I spent the whole time trying to get rid of him, as I wanted to sneak off with her." Shirlie og Martin ble gift i 1988, og i 2017 var de fortsatt sammen, som et av lengstvarende forholdene i musikkbransjen.

Rundt 1982 ble Shirlie Holliman kjæreste med kjekkasen Martin Kemp fra Spandau Ballet.

Så sent som i 1985 hadde Andrew fortsatt følelser for Shirlie, som den eneste jenta han hadde hatt et seriøst forhold til. Og han likte ikke at hun var sammen med noen andre. Andrew Ridgeley: "It will be weird her getting married to Martin Kemp. No, I certainly won't be best man. She doesn't want me at the wedding. I've been banned. Why? Because when the vicar goes 'does anybody kow any just or lawful impediment' she knows I'll stick my hand up and go 'I do!'"

Helt siden han var liten hadde George grublet over sin egen seksualitet. Han følte seg tiltrukket av jenter, men han følte seg også tiltrukket av menn. Og som 19-åring i 1982 våget han å fortelle til søstrene sine og Andrew at han var bifil. Yioda og Melanie anbefalte ham om å ikke gå ut offentlig med det, i frykt for farens reaksjon.

I starten syntes musikkblader som Smash Hits, No1 og Record Mirror at Wham! var litt i overkant fjortis i stilen, og skrev lite om dem. Men etter hvert som interessen for bandet økte måtte de gi etter og pryde forsidene med George og Andrew.

Innimellom plateinnspillinger og opptredener rakk George

også å ta noen turer på det hippe diskoteket Camden Palace.

NME var blant de få som likte "Wham Rap!", og de var også blant de første musikkbladene som tok seg tid til å gjøre et ordentlig intervju med Wham!, i november 1982. Her ble historien om Wham! presentert relativt grundig, bl.a. om hvordan de fikk platekontrakt. Allerede her ga George og Andrew uttrykk for at kontrakten de hadde underskrevet på nok ikke var blant de beste. George Michael: "It was the usual job of panicking and signing when you shouldn't really have done it, but it's got us where we are now, so it's nothing really to complain about. Every company has its advantages and disadvantages, there's not much difference."

Inspirert av suksessen med "Young Guns (Go For It)" ble "Wham Rap!" gitt ut på singel pånytt, i en remixet versjon, 15. januar 1983. En versjon som Andrew og George likte godt.

Den nye utgaven av "Wham Rap!" ble møtt med en helt annen interesse enn første gang. I Storbritannia ble det nok en topp 10 hit, med en 8. plass. Det ble også topp 10 i Nederland og Australia, og høye plasseringer i mange andre land også.

Igjen ble det laget en fornøyelig video der budskapet om å få med seg den kjedelige kompisen ut på livet var tema. Det var vanskelig å se for seg George Michael som en kvisete, lubben gutt uten selvtillit, slik han framstod noen år i forveien. I musikkvideoen og i TV-show der Wham! opptrådte, framstod George som en kjekk ung mann med tilsynelatende stor selvtillit og karisma.

Det ble laget en morsom musikkvideo til "Wham Rap!"

der George overtaler kjedelige Andrew til å bli med ut på livet.

Med den store interessen for Wham! som suksessen på singellistene skapte ble det et behov for Andrew og George å ansette en manager som kunne ta seg av mye av det praktiske i forhold til media og opptredener. Fram til da hadde de gjort det meste selv, med hjelp fra Dick Leahy og Mark Dean, og advokat Robert Allan. George Michael: "We do need someone to keep everything under control, but it's really hard finding the right person."

George og Andrew fant til slutt rett mann i 38 år gamle Jazz Summers, som fram til da hadde livnært seg som manager for mindre kjente pønkband som The Stookers, The Crooks, The Autographs og The Late Show. Summers hadde bakgrunn fra det militære og som radiograf. I sitt virke som manager hadde han også tilbrakt endel tid i U.S.A., der han hadde lært å jobbe med amerikanske plateselskap og arrangører, noe som kom godt med som manager for Wham!.

Dick Leahy og Bryan Morrison var på den tiden overbevist om at Wham! kom til å bli gigantisk store, og at George Michael var et geni. Og de følte seg ikke overbevist om at Summers med sin begrensede bakgrunn var i stand til å løfte Wham! ut i verden slik de fortjente, noe de fortalte til ham. For Summers ble det et motiv for å bevise at de tok feil.

Kort tid etter ble også Simon Napier-Bell hyret inn som manager for Wham! Han hadde lengre fartstid i bransjen enn Summers, jobbet med større stjerner, og hadde økonomiske muskler som Summers ikke hadde. Napier-Bell hadde også erfaring som produsent og låtskriver, der han blant annet hadde skrevet teksten til Dusty Springfields nr. 1 hit "You Don't Have To Say You Love Me", i 1966.

Napier-Bell fikk lyst til å jobbe med Wham! etter å ha latt seg imponere over opptredenen på 'Top Of The Pops', med sin fengende pop, gode koreografi og ungdommelig selvsikkerhet. Han likte også elementet av macho kameratskap, og erotiske undertoner som han skjønte kom til å slå an hos jentene. Simon Napier-Bell: "They did a magnificent Top Of The Pops. I know how Top Of The Pops is done and no director would have had the time to set that up. They must have devised (tenkt ut) how to present themselves."

Whams managere Jazz Summers og Simon Napier-Bell.

Summers og Napier-Bell ble et kraftfullt par som sammen med Leahy, Morrison og Dean gjorde at Wham! fikk det støtteapparatet de trengte for å ytterligere å nå opp på pophimmelen. Summers og Napier-Bell opprettet selskapet Nomis Management (Simon baklengs) som skulle administrere Wham! og evt. andre band. Summers, Napier-Bell, Leahy og Morrison innledet samarbeidet ved å møtes på en dyr restaurant der framtiden til George og Andrew var tema. Deretter ble et møte arrangert i Napier-Bells hus der George og Andrew også var med. I starten var guttene skeptisk til disse 'gamle' mennene, og det tok flere måneder før de stolte fullt ut på dem.

Summers og Napier-Bell var opptatt av at ting skulle gjøres slik George og Andrew ønsket, at de ikke ble diktert hvilke valg de burde ta. Og de krevde kun 15% av Whams inntekter, noe som ble regnet som en lav prosentandel i forhold til hva andre artister måtte betale. Og om bandet ikke var fornøyd med jobben Nomis gjorde kunne de si opp avtalen etter kun tre måneder.

Selv om George og Andrew mislikte tiden ved Bushey Meads var ledelsen ved skolen svært stolt av hva de to tidligere elevene hadde oppnådd. Og etter press fra lillesøsteren til Shirlie (Nicola) valgte de å stille opp på en veldedighetskonsert som skolen arrangerte. 

5. mars 1983 gjorde Wham! sin første opptreden på amerikansk jord da de opptrådte i det svært populære musikkprogrammet American Bandstand. Her ble de intervjuet av programleder Dick Clark, og de framførte "Young Guns" og og en alternativ versjon av "Wham Rap!". I programmet ble det gjort et nummer av at Andrew og George bare var 19 år gamle, og alikevel hadde oppnådd så mye.

Dee C. Lee, George Michael og Andrew Ridgeley på American Bandstand.

13. mai 1983 var Wham! ute med sin 3. singel, kalt "Bad Boys". Og igjen var det en tilsynelatende selvbiografisk historie George Michael kom opp med, om den rebelske tenåringen som tilbringer nettene ute på byen, til foreldrenes store fortvilelse. Musikalsk kunne den minne om "Wham Rap!" og "Young Guns", noe som gjør at de tre låtene blir regnet som en trilogi i Whams diskografi. Og da George skrev "Bad Boys" ønsket han å kopiere suksessformularet, noe han i ettertid har angret på, og noe som gjorde at han mislikte låta i årene etter. George Michael: "I wrote to a formula for Bad Boys, trying to replicate something else. That’s something I’d never done before and have never done since."

"Bad Boys" ble også utelatt fra senere samleplater som "The Finale" og "Best Of" og erstattet med låter som ikke hadde vært ute på singel. Han følte at den personen han skrev om ikke lenger var ham (eller Andrew) - at han slettes ikke var i opposisjon mot sine foreldre. George mislikte også den macho framtoningen, med skinnjakker og naken brystkasse. 

 "Bad Boys"

Men "Bad Boys" var fengende så det holdt, og ble Whams største hit til da med en flott 2. plass i Storbritannia (Police og "Every Breath You Take" hindret dem fra å gå til topps). Det ble også fine plasseringer ellers i Europa, med topp 10 i Norge, Sveits, Østerrike, Belgia og Sveits. I U.S.A. fikk de sin første notering på Billboard med 60. plass. "Bad Boys" nådde også 2. plass i populære 'Ti i skuddet' på NRK, 14. juni 1983.

Det ble brukt en god del penger på innspillingen av "Bad Boys", med besøk i tre studioer. Og det ble laget en tøff musikkvideo med dans i gatene som tydelig var inspirert av videoen til "Beat It" med Michael Jackson som var populær på den tiden.

Musikkvideoen til "Bad Boys"

Med tre hitsingler på listene rundt om i Europa regnet Wham! med at pengene kom til å strømme inn på kontoene deres, men det gjorde de ikke. Og etter å ha pratet med andre popstjerner innså de at de mottok langt mindre enn andre i samme situasjon. De gikk derfor til Inner Vision sjef Mark Dean og klaget. Men der ble de møtt med liten forståelse. Han henviste bare til kontraktene de hadde skrevet under på, og pekte på det faktum at heller ikke han mottok mer enn 1% av inntektene fra salget. Resten tok CBS, og de (CBS) var ikke interessert i å reforhandle kontrakten. Mark Dean: "That's where the relationship with Wham! started to fall apart."

Et annet problem som oppstod etter at Wham! ble et av de mest populære bandene hos britiske tenåringer, og da særlig jentene, var at George og Andrew ikke lenger fikk gå i fred. Om de var på den lokale puben, nattklubbene de likte å gå på, eller ute og ruslet en tur ble de overrumplet av overivrige damer. Damer som ofte hadde tvilsomme ønsker, slik det å få bilde av alle kroppsdelene! til George. 

Likefullt hadde suksessen en positiv side for George der han hadde tilgang på så mye sex som han ønsket, både fra damer og menn. George Michael: "I was suddenly given the opportunity to have sex whenever I wanted it. I had way too much sex with way too many people, most of them women but some men."

Allerede på dette tidspunktet visste George at han var homofil, men lå med damer fordi han følte seg tiltrukket av dem. Senere valgte han å avstå fra sex med damer, da han følte at han lurte dem. George Michael: "I didn't want to sleep with a woman without telling her I was bisexual. I felt that would be irresponsible. Basically, I didn't want to have that uncomfortable conversation that might ruin the moment, so I stopped sleeping with them."

Midt oppi viraken som suksessen førte med seg måtte George konsentrere seg om å skrive og spille inn låter til Whams første studioalbum. Andrew som ikke skrev låter selv og som hadde begrensede evner som gitarist hadde en perifer rolle under innspillingen. George fikk det meste av ansvaret, både som sanger, co-produsent sammen med Steve Brown, og som låtskriver. Heldigvis fikk George mulighet til å ta en kort ferie 'hjemme' på Kypros før han gikk i studio. Her fikk han klarnet tankene, og han fant tilbake til gleden for musikk som hadde brakt dem opp og fram like i forveien. Han klarte også å kutte ut røykingen som var iferd med å bli et problem, der det gikk med en 20 pk. om dagen.

George Michael: "Before I went on holiday I was starting to forget what we were making music for."

Selv om George fikk lite hjelp fra Andrew i studio klarte Inner Vision å hyre mange dyktige musikere til å bidra i stedet. Albumet som fikk navnet "Fantastic" hadde mye tangentspill i seg, og der fikk de hjelp fra Anne Dudley (The Art Of Noise, ABC*, Propaganda, a-ha, Seal m.m.) og Jess Bailey (Spandau Ballet, Simply Red, Prefab Sprout m.m.).  

Graham Broud (trommer) og Katie Kissoon (koring) hadde jobbet mye med Roger Waters, mens Guy Barker var blant Englands mest annerkjente trompetister.

I tillegg fikk Wham! med seg folk de kjente fra før, slik som bassisten Deon Estus, Paul Ridgeley på gitar, og Shirlie Holliman og Dee C. Lee på koring.

Whams debutalbum "Fantastic" gikk til topps i Storbritannia. 

I tillegg til de tre singlene som hittil hadde vært ute, bestod "Fantastic"av musikk inspirert av amerikansk disco ("A Ray Of Sunshine", "Love Machine", og "Come On") karibisk pop ("Club Tropicana") og amerikansk soul ("Nothing Looks The Same In The Light"). Sistnevnte minnet om de mer sofistikerte soullåtene George kom til å bli kjent for senere i karrieren, mens "Love Machine" var en coverversjon av Miracles nr.1 hit (U.S.A.) fra 1975. George Michael: "It was one of the first records I had, and I've always wanted to sing and perform it. It also fitted with the album and our image."

George og Andrew var veldig imot å ha med "Love Guns" på albumet, da de mente så mange allerede hadde singelen, men de ble overtalt til å ta den med. George Michael: "We were violently against it at the start though."

Til sammen bestod "Fantastic" kun av 8 låter, noe som skyldtes manglende interesse fra George og Andrew på å tilbringe mer tid enn nødvendig i studio, og fordi det hastet med å få ut platen. George Michael: "We didn't have time to put any more tracks on. We were under a lot of pressure because of the release date." Likefullt var de veldig fornøyd med de 8 låtene som ble spilt inn. George Michael: "It's all quality, and there's 38 minutes of reallly good music."

Som nevnt ble "Careless Whisper" skrevet lenge før "Fantastic" ble gitt ut, men låta som 'alle' skjønte kom til å bli en stor hit ble ikke tatt med på albumet. Ifølge Napier-Bell skyldtes det at balladen ikke passet inn på albumet, og at George heller ønsket å gi den ut som en solo-singel senere. Simon Napier-Bell: "It didn’t fit in, either song-wise or image-wise. And I think George thought it might be something he’d use later to launch a solo career."

"Fantastic" ble lagt ut for salg 9. juli 1983, til litt lunken kritikk i pressen. Men salgsmessig gikk det veldig bra, med 1. plass i 2 uker i Storbritannia. Det er sjelden at en debutant går helt til topps på albumlisten i Storbritannia. På 80-tallet var det kun The Pretenders, Phil Collins, og ABC* som klarte det samme.

Til topps gikk plata også på New Zealand. I Norge ble det en overraskende sterk 8. plass, i Australia 5. plass, i Tyskland 7. plass, og i Nederland 8. plass. I U.S.A. ble det 83. plass på Billboard - kanskje ikke så imponerende, men de var i hvert fall blitt lagt merke til. 

George og Andrew på forsiden av tre av de mest populære musikkmagasinene i England i 1983.

"Fantastic" fikk god drahjelp på listene rundtom med utgivelsen av 4. singelen "Club Tropicana" - en låt de hadde store forventninger til. George Michael: "I can see it being a really big holiday single. It should cross a wide audience because it's a very Latin American-type summery sound."

Den ble gitt ut like etter (23. juli 1983) og ble en stor hit, med 4. plass i Storbritannia og i Irland. I Norge ble det 10. plass, i Tyskland 13. plass og Nederland 14. plass. "Club Tropicana" solgte like bra som "Bad Boys" i Storbritannia, til tross for en lavere plassering, med hele 400.000 solgte eksemplarer.

Med sitt sydlandske poppreg skilte "Club Tropicana" seg ut fra de andre låtene på "Fantastic", og minnet mer om lydbildet på det neste albumet. Teksten handlet om det å befinne seg på et himmelsk sted i solen, der drinkene er gratis og alle har det gøy. Låta ble skrevet to år tidligere, på et tidspunkt der de ikke hadde penger til å dra til et slikt sted, man bare kunne drømme om det. Musikkvideoen til "Club Tropicana" uttrykte denne bekymringsløse sydenstemningen. Opptakene ble gjort på Pikes Hotel i Ibiza.  Andrew Ridgeley: "We made out 'Club Tropicana' to be this paradise place. It's very glamorous."

I videoen til "Club Tropicana" framstod Wham! overfladisk, men det hele var kun ment humoristisk 

Videoen ble bl.a. vist i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK, 4. oktober 1983. I programmet ble også George og Andrew intervjuet av programleder Ivar Dyrhaug. Her ble de presentert som 'Englands mest populære duo for tiden'. I intervjuet fortalte George om hvorfor de ønsket å være en duo framfor et band med flere medlemmer. De snakket også om betydningen av popmusikk og hvorfor poplåter dominerte den britiske singellisten på den tiden.

For mange norske ungdommer ble intervjuet med Wham! på Zikk Zakk det første møtet med duoen.

Musikkvideoen til "Club Tropicana" ble det siste Dee C. Lee gjorde sammen med Wham! Hun var frustret over at George og Andrew først og fremst så på henne som en danser som tok seg godt ut på scenen. Hun ønsket i større grad å få muligheten til bruke sangstemmen sin. Og det fikk hun like etter da hun ble medlem av Paul Wellers suksessrike band The Style Council. Dee C. Lee: "I didn’t want to just dance and look good, and I had all these ideas in my head. I was offered a solo deal by CBS and I’d already been working with The Style Council, who encouraged me to be creative and experiment with my voice. So I made solo records and joined The Style Council full-time."

Dee C. Lee som medlem av The Style Council.

Paul Weller og Dee C. Lee ble også kjærester og fikk med tiden to barn sammen. Litt av årsaken til George og Andrews skepsis til å ha med to syngedamer i bandet var at de var redd for å bli sammenlignet med Buck's Fizz, ABBA og Tight Fit.

Heller ikke det enorme salget av "Fantastic" ga Wham! mange kroner, noe som i neste omgang gikk utover bandets mulighet til å dra ut på en turne. Men takket være deres advokat Robert Allan vant de tilbake rettighetene til spin-off produkter, slik som klær, postere o.l. Og like etter skrev de avtale med klesmerket Fila.

Men dette var bare starten. Ved hjelp fra Allan og Napier-Bell startet Wham! et hardkjør mot Inner Vision og Mark Dean for å få opphevet kontrakten som bandet var bundet av. Napier-Bell hadde en tyngde som skremte Dean. Sistnevnte mislikte også at Napier-Bell forhandlet direkte med CBS i stedet for Inner Vision, og han fryktet at CBS kom til å tilby Wham! kontrakt direkte på bekostning av Inner Vision.

Uenigheten endte med at Napier-Bell og Dick Leahy ble enige om å hyre toppadvokaten Anthony David Russell som hadde erfaring med lignende problemstillinger fra musikkbransjen. Like etter ble et brev sendt til Dean og Inner Vision med krav om at kontrakten Wham! hadde med dem ble opphevet, med grunnlag i at den var urimelig på flere områder, og fordi George og Andrew ikke hadde kunnskap til å forstå hva de hadde underskrevet på.

Parallelt med at Wham! forsøkte å komme seg ut av kontrakten med Inner Vision dukket det opp nok et juridisk problem. På den tiden de forsøkte å slå gjennom i USA med de første platene sine fantes det allerede et band der som het Wham! Noe som gjorde at platene til George og Andrew ble solgt inn som Wham! U.K. For å få de amerikanske rettighetene til navnet måtte Inner Vision/Wham! ut med hele 500.000 tusen kroner. Historien vil ha det til at det amerikanske bandet egentlig var oppløst på den tiden, og sikkert nok var kjempefornøyd med pengesummen. Lignende problem opplevde også andre britiske band, slik som Yazoo (Yaz i USA), The Beat (The English Beat), The Mission (Mission UK), og Squeeze (U.K. Squeeze).

De første årene måtte Andrew og George kalle seg Wham! U.K. i U.S.A.

Mens juristene kranglet om rettighetene kunne George og Andrew konsentrere seg om å forberede seg til den første Wham-turneen, kalt "Club Fantastic". Med seg på turneen hadde George og Andew Tommy Eyre på keyboard, Deon Estus på bass, Trevor Morrell på trommer, Robert Ahwaii på gitar, i tillegg til en blåserrekke og flere korister. 

Shirlie Holliman var naturligvis med, og som erstatter for Dee C. Lee hadde Napier-Bell funnet fram til Helen DeMacque, som fram til da hadde koret på ulike plateutgivelser. Helen gikk under kallenavnet Pepsi, og fra da av ble Pepsi & Shirlie et begrep som både Wham-fans og andre musikkinteresserte fikk et forhold til. Familien til Pepsi var fra Canaries, Saint Lucia, i Karibien, men hun var født og oppvokst i London.

Pepsi måtte lære seg dansestegene under 24 timer før de dro ut på turneen.

Høsten 1983 ble Helen 'Pepsi' DeMacque endel av Wham-sirkuset.

Like før turneen dro George over til Muscle Shoals i Alabama, U.S.A. for å spille inn "Careless Whisper". Tanken var å gi ut låta som singel i forbindelse med turneen. I USA jobbet han med Jerry Wexler og innspillingen kostet en million kroner. Men resultatet ble ikke slik George hadde sett for seg, så han droppet å bruke den versjonen. Han bestemte seg da for å heller å gjøre et forsøk selv, noe som førte til at utgivelsen ble forsinket. Utsettelsen av singelutgivelsen hadde også sammenheng med konflikten med Inner Vision. Wham! og Nomis Management ønsket å vente med å gi den ut til ting var blitt avklart.

"Club Fantastic Tour" startet 9. oktober 1983 i Aberdeen, Skottland, og fram til 29. november gjorde Wham! 32 konserter i Storbritannia. Den siste på Hammersmith Odeon i London. For anledningen stilte Fila Sportswear med sporty treningsklær til Andrew og George, noe som bidro til at de framstod på en helt annen måte enn 'bakgårdsgutta'-stilen som var imaget deres fram til da, med skinnjakker og skinnbukser. De så nå ut som to tennisspillere fra Wimbledon. Dette inntrykket ble forsterket da de begynte å spille badminton på scenen under konserten. Og da de under konserten hadde det moro med å putte badminton-fjærballene ned i buksene sine var overskriftene i avisene sikret - og en snakkis som varte lengre enn Whams levetid.

George Michael: "We’d been playing badminton when we were trying to get fit for the tour, we decided we’d play it on stage and after a while just whack one out to the crowd. But, because of the stage lights, we couldn’t see where the shuttlecock (fjærballene) was so we decided to do something else. Andrew did his three and I did my three and it ended up with the last one being me putting it down my shorts – which usually got a really brilliant reaction!"

Spillelista på konsertene de gjorde bestod av kun 10 låter. De 8 fra albumet, samt "Blue" og "Good Times".

Med hvite T-skjorter og shortser så George og Andrew plutselig ut som to tennisspillere fra Wimbledon.

Krangelen mellom managementet til Wham!, Inner Vision og CBS hadde på denne tiden nådd media, og allerede på dette tidspunktet begynte ryktene å gå om at Wham! skulle oppløses. Andrew så seg derfor nødt til å avkrefte ryktet under åpningskonserten i Aberdeen. Til Smash Hits sa han: "We're totally impervious to all that rubish because we know it's alright." Det gikk også rykter om at plateselskapet ønsket å sparke Andrew, for kun å satse på George. Men det var også direkte usant.

Turneen ble en suksess med mye omtale i britisk media. Det eneste som trakk ned var at enkelte konserter måtte utsettes da George mistet stemmen pga. en halsbetennelse. I stedet for et oppvarmingsband fikk publikum presentert barndomsbilder av Andrew og George, til tonene av discomusikk presentert av D.J. Gary Crowley. Ikke uventet var det overvekt av jenter blant publikum (selv om det også var mange gutter), og mange av jentene forsøkte å komme i kontakt med Andrew og George. Gjerne ved å få Pepsi og Shirlie til å overbringe hilsninger og gaver til dem. Shirlie Holliman: "All these screaming fans wanting to get in with George and Andrew. They’d ask Pepsi and I to pass on messages for them with their phone numbers and underwear attached. But it didn’t work."

I Manchester måtte George og Andrew vente i en time i en bil for å komme seg ut av konsertområdet, mens sjåføren forsøkte å forsere fansen som ventet.

George og Andrew var veldig godt fornøyd med turneen og året 1983. George la heller ikke skjul på at han mente at Wham! nå var blitt blant de tre mest populære bandene i Storbritannia. 

George Michael: "I didn't expect us to have come this far in a year, we must be one of the top three bands in the country now! We didn't realise the tour was going to do so much for us. It's fantastic!" 

George Michael: "1983 is our triumphant year...thank you!"

Også foreldrene til George og Andrew var stolte av det sønnene deres hadde fått til, og mødrenes deres tok vare på alle avisartiklene om dem, artikler det med tiden ble ganske så mange av.

Våren 1984 kunne Wham! gutta glede seg over at kontrakten med Inner Vision ble opphevet. CBS hadde valgt å ta saken ut av rettssalen - ikke så mye fordi de fryktet å tape, men fordi de skjønte at en langvarig rettssak ville ødelegge Whams karriere, og alle parter kom til å tape store penger. Wham! ble tilbudt en mye bedre kontrakt direkte med CBS mot en forpliktelse på å gi ut 8 album. Simon Napier-Bell: "I think we're the only people in the history of CBS to take them on and win. We beat them. And they know that. And they're respectful for it."

CBS valgte å la Wham! git ut platene sine på underselskapet Epic - samme selskap som to år tidligere hadde gitt ut "Thriller" med Michael Jackson.

Inner Vision satt igjen som taperen, uten Wham! i stallen, men med store utgifter til rettssaken, og kun et mindre beløp i kompensasjon for tapet av Wham!. Platene de ga ut med andre artister genererte ikke inntekter, og i 1985 gikk selskapet konkurs. Like etter startet Mark Dean opp selskapet MDM Records, som opplevde en viss suksess med utgivelse av platene til Pete Wylie.

Som en siste krampetrekning ga Inner Vision ut singelen "Club Fantastic", i desember 1983. Låta var en miks av "A Ray Of Sunshine", "Love Machine" og "Come On" fra "Fantastic"-albumet. Singelen ble gitt ut mot Whams ønske, og bandet svarte med en pressemelding der de oppfordret fansen til ikke å kjøpe singelen. George Michael: "We've got that 'Megamix' out, which we think is a piece of shit."

Dessverre lyktes de ikke helt med oppfordringen, da "Club Fantastic" klatret helt til 15. plass på den britiske singellisten.

"Club Fantastic"

Inner Vision hadde også planer om å gi ut versjonen av "Careless Whisper" som ble spilt inn i Alabama, men Dick Leahy fikk stoppet planene. 

I desember, januar og februar kunne lesere av Europas største musikkblad - tyske Bravo - glede seg over å få en 'liten bit' av George og Andrew i hvert nummer, som de tilslutt kunne sette sammen til en poster av de to i helfigur - godt egnet til å på veggen på ungdomsrommet.

Wham! ble presentert i helfigur i tyske Bravo.

Whams britiske turne ble avsluttet i november 1983 og etter det hadde George god til å skrive låter til det neste Wham!-albumet. En av de første låtene han skrev var inspirert av en lappe som han fant hjemme hos Andrew. Til tross for suksessen med Wham! bodde Andrew fortsatt hjemme hos foreldrene, og George syntes fortsatt at gutterommet til Andrew var et godt egnet sted til å spille inn demoer. Og en dag Andrew måtte opp tidlig festet han en lapp på døra med beskjed til moren om 'wake me up up'. George så lappen og syntes det var morsomt at Andrew hadde skrevet 'up' to ganger. Og det inspirerte George til å skrive en låt med tittelen, "Wake Me Up Before You Go-Go". Selve refrenget fikk George ideen til i baksetet på en bil, etter en kveld på byen sammen med Andrew. Allerede der og da ble de enig om at dette kom til å bli en perfekt comeback-hitsingel for Wham!

George var også inspirert av 50- og 60-talls musikken han hadde vokst opp med da han skrev "Wake Me Up Before You Go-Go". Noe som bl.a. ga seg utslag i jitterbug-introen, med knipsingen, og tekstlinjen "You make the sun shine brighter than Doris Day". George Michael: "I just wanted to make a really energetic pop record that had all the best elements of Fifties and Sixties records, combined with our attitude and our approach, which is obviously more uptempo and a lot younger than some of those records." George hadde også 40-årige mødre i tankene da han skrev låta, med et ønske om at den skulle ha en bred appell. 

I tillegg til en svært fengende melodi fikk George og Andrew god hjelp fra tangentmannen Tommy Eyre som med sitt funky/slentrende keyboardspill bidro til å gjøre "Wake Me Up Before You Go-Go" så fengende som den ble. Eyre hadde også deltatt på "Fantastic- albumet. Trompetspillet på slutten av låta ble gjort av Colin Graham.

Tommy Eyre har spilt med Joe Cocker og Gary Moore, i tillegg til Wham!

Peter N. fra det populære norske ungdomsmagasinet Det Nye traff Andrew Ridgeley i London i april 1984, og da kunne sistnevnte fortelle at en ny hitlåt var på vei: "Det blir en sommerslager fra Wham! og en søt hit fra George alene."

Når George skrev en låt hadde han også et klart bilde av hvordan alle instrumentene skulle høres ut, noe han forsøkte å videreformidle til musikerne som bidro på Whams plater.

Til låta ble det laget en musikkvideo som uttrykte den glade bekymringsløse stemningen i "Wake Me Up Before You Go-Go", med George og Andrew og de andre kledd i hvite bukser, og hvite T-skjorter med påskriften "Choose Life". 

"Wake Me Up Before You Go-Go"

Siden sist hadde George og Andrew latt håret vokse, og de hadde stripet det, i tillegg til at de ikke lenger var bleike kvisete tenåringer. I stedet var de solbrune, med ren hud og blekete tenner - til jentenes glede og muligens guttas forakt. Den glossy framtoningen Wham! hadde på denne tiden ble for mange et symbol på det rosa 80-tallet som både samtiden og ettertiden har forbundet tiåret med. Å fremstå slik var noe George og Andrew gjorde for å spille rollen som sexy popstjerner, ikke fordi de egentlig var slik. Det var ment som en spøk.. 

George Michael: "I think it’s brilliant being overtly sexy, ’cause it irritates the hell out of everyone who doesn’t like you and all the girls love it – right? – and all the blokes who like you think it’s a laugh."

"Wake Me Up Before You Go-Go" ble gitt ut på singel 14. mai 1984, til stor interesse i media og blant fansen. Andrew og George fortalte selvsikkert at de trodde den kom til å gå rett til topps i Storbritannia. I stedet endte den på en sterk 4. plass i sin første uke. Deretter gikk den til topps, og ble der i 2 uker. Like populær ble den i land som U.S.A.(3 uker som nr. 1 i november 1984), Østerrike, Australia, Belgia, Canada, Nederland, Irland, Sverige, og Norge der den også gikk helt til topps. I Norge toppet låta VG-lista i hele 9 uker, i tillegg til at den gikk til topps på 'Ti i skuddet' i 4 uker på rad.

Til sammen gjorde dette "Wake Me Up Before You Go-Go" til en av de mest populære låtene i verden i 1984. 

George og Andrew kunne juble over å endelig gå til topps i Storbritannia med en singel.

Noen mente suksessen til "Wake Me Up Before You Go-Go" skyldtes Georges og Andrews dametekke mer enn kvalitetene i låta, noe som irriterte George. George Michael: "If a bunch of ugly bastards had got up on stage and done "Wake Me Up Before You Go-Go", it would still have been a top three record."

"Wake Me Up Before You Go-Go", med cover laget av Peter Saville (Joy Division, New Order, O.M.D.)

I ventetiden etter turneen skrev George "Wake Me Up Before You Go-Go". Men han skrev også en rekke andre låter. Han hjalp barndomskameraten David Austin med 4 av låtene på hans mini-album "Turn To Gold". Bl.a. tittellåta "Turn To Gold" som ble en mindre hit i Storbritannia (68. plass) sommeren 1984. George har omtalt Austin som sin beste kamerat, og de to holdt kontakten i alle år.

"Turn To Gold" med David Austin

En kald lørdagskveld i februar satt George og Andrew og kikket på TV. Med julefeiringen lagt bak seg filosoferte George over alle jule-hitlåtene som var gitt ut på singel gjennom årene. Han mente at også Wham! burde gi ut en julesingel, og satte seg ned for å skrive en. Han ga seg ikke før han var ferdig med låta - sånn i 4-tiden om natten. I første omgang ble den lagt til side, med tanke om å gi den ut i desember. Låta fikk navnet "Last Christmas", men den hadde lite med julehøytiden å gjøre, annet enn at den ga jeg-personen dårlige minner om ulykkelig kjærlighet.

I juni 1984 dro George og Andrew over til Miraval i Sør-Frankrike for å spille inn sitt neste album, kalt "Make It Big". Frankrike ble valgt for at George skulle få ro til å skrive og produsere låter. I taxien på vei til flyplassen skrev George en ny låt - en låt han hadde hatt ideen til allerede i 1982. Om et parforhold der jenta ønsker at de skal ha mulighet til å treffe andre mens de er sammen, noe gutten i forholdet ikke ønsker. Noen måneder senere ble dette en nr.1 hit for Wham! kalt "Freedom". 

Oppholdet i Miraval fikk stor mediaoppmerksomhet, og det ble tatt mange bandbilder mens de var her. Bilder som kom til å preget de kulørte musikkmagasinene i tiden som fulgte. Ifølge keyboardist Tommy Eyre var dette omtrent det eneste nyttige Andrew gjorde mens de var der. Tommy Eyre: "Under innspillingen tilbrakte Andrew mye av tiden ved spillemaskinene i kantinen. Og når han var i studio satt han som regel passiv og lyttet til det de andre foreslo."

Wham! produserte "Make It Big" i Miraval, Frankrike

Miraval Studio er blitt brukt av mange britiske artister, bl.a. ble deler av Pink Floyds album "The Wall" produsert her. Med seg til Frankrike hadde Wham! med seg mange av de musikerne de tidligere hadde brukt, slik som Anne Dudley og Tommy Eyre på keyboard, Deon Estus på bassgitar, Trevor Morrell på trommer, og Pepsi & Shirlie på koring. I tillegg fikk de hjelp fra den dyktige keyboardisten Andy Richards (Frankie Goes To Hollywood, Pet Shop Boys, O.M.D. m.m.) gitaristen Hugh Burns, og saksofonisten Steve Gregory. Sistnevnte gjorde seg bemerket da han fikk æren av å framføre saksofonsoloen på starten av balladen "Careless Whisper". George hadde sett for seg saksofonpartiet allerede da han skrev den i 1981, og Gregorys tolkning har gått inn i musikkhistorien som en av de store saksofonsoloene. Fram til da hadde Gregory først og fremst jobbet som studiomusiker, for flere kjente band. I et senere intervjue fortalte George Michael at han ikke hadde mottatt like mye skryt for noen av de mange låtene han hadde skrevet, som han fikk for saksofonsoloen på "Careless Whisper".

Steve Gregorys saksofonsolo på "Careless Whisper" er et av de fineste øyeblikkene på 80-tallet.

"Careless Whisper" ble gitt ut som singel mens Wham! var i Frankrike, 24. juli 1984. Den versjonen som ble gitt ut på singel var produsert i Sarm Studios i Vest-London, med George selv som produsent. Med seg som musikere hadde han de samme som fulgte Wham! til Frankrike. 

Det ble spilt inn en stemningsfull musikkvideo til låta i Miami, U.S.A. I Coconut Grove og Watson Island. Avslutningen på videoen der George står på en balkong og kikker utover byen er filmet på Miami's Grove Towers. Det var opprinnelig laget en annen musikkvideo til "Careless Whisper", tilpasset versjonen som ble spilt inn med Jerry Wexler, i Florida i 1983.

Musikkvideoen til "Careless Whisper"

Også Andrew Ridgeley, Georges søstre Yioda og Mel, og kameraten David Austin fulgte George til Miami, der oppholdet også ble brukt til å ta seg en velfortjent ferie. Mel som var frisør hjalp broren med å få orden på håret til innspillingen. Med på turen var også Smash Hits journalist Neil Tennant - senere kjent som låtskriver og vokalist i Pet Shop Boys - som benyttet anledningen til å gjøre et intervju med Wham! 

Ifølge George var handlingen i musikkvideoen basert på en hendelse han selv hadde opplevd. George Michael (til Smash Hits): "Basically a glamorous version of something that happened to me."

Andrew og David Austin som ikke hadde noen forpliktelser i forhold til musikkvideoen benyttet anledningen til å kjøre opp til Fort Lauderdale en kveld for å sjekke ut nattelivet der. Andrew Ridgeley: "The pavements are packed and so are the clubs and bars."

Andrew og George i Miami. George for å spille inn musikkvideo, mens Andrew var der for å ha det gøy.

Helt siden George skrev "Careless Whisper" hadde han hørt fra bransjefolk at den kom til å bli en stor hit. Og ikke uventet ble den det. I sin 2. uke ute gikk den helt til topps i Storbritannia, og ble der i 3 uker. Den gikk også til topps i land som U.S.A. (3 uker), Canada, Australia, Nederland, Irland, Italia, Japan, Sør-Afrika, og Sveits. I Norge ble det 2. plass i hele 6 uker, bak "I Just Called To Say I Love You" med Stevie Wonder. "Careless Whisper" ble en giganthit, som en av de største fra 80-tallet. I Storbritannia var det den 8. mest solgte singelen i tiåret, mens det var det den 11. mest solgte i verden - som den mestselgende singelen Wham! ga ut. I U.S.A. var det den mest solgte singelen, i 1985.

"Careless Whisper"

"Careless Whisper" ble gitt ut som en George Michael-singel, i stedet for Wham! Enda det var en av få låter der Andrew faktisk hadde bidratt med noe. Årsaken til det har vært vanskelig å få tak på, og i intervjuer forklarte George at han ønsket å gi ut soul-plater i eget navn, mens poplåter skulle gis ut som Wham! Mest sannsynlig hadde George og Nomis Management en plan for framtiden, med en solokarriere for George. 

Andrew hadde ikke noe imot at George ga ut plater i eget navn, da han skjønte at det ikke var alle låtene han skrev som passet for Wham!. Andrew Ridgeley: "I think he'll have a parallel career which will allow his mellower songwriting to develop."

Wham! og musikerne jobbet med albumet "Make It Big" sommeren 1984 i Miraval, etter det ble plata mikset i Marcadet Studios i Paris og Good Earth Studios i London. Med kun noen lydteknikere til å hjelpe seg var det George som fikk ansvaret med å produsere plata. I tillegg til sang og koring gjorde han også keyboardspillet på låtene "Everything She Wants" og "Like A Baby".

Det var også George som skrev alle låtene til plata. Mananger Jazz Summers forsøkte å få Andrew til å engasjere seg som låtskriver, uten at det hjalp. Andrew Ridgeley: "The guy's a brilliant songwriter. If I write a song, he'll come up with a better one, so why bother?" Etter det ble ikke Andrew spurt om å bidra som låtskriver flere ganger. Andrew bidro heller ikke med så mye gitarspill på "Make It Big". Hans bidrag var å gi råd og støtte til George.

13. august 1984 fikk musikkinteresserte I Europa nok en smakeprøve fra den nye Wham! plata da "Freedom" ble gitt ut på singel. I U.S.A. ble ikke singelen gitt ut før i juli 1985. "Freedom" var en gladlåt med mye inspirasjon fra Motowns 60-talls sound, og det var lett å få den på hjernen, noe veldig mange gjorde. Igjen hadde George skapt en storselger, med 1. plass i land som Norge, Storbritannia (3 uker), og Irland. I U.S.A. ble det 3. plass, mens det ble topp 5 i land som Australia, Belgia, Nederland, Canada, Polen og Sveits.

 "Freedom"

Innspillingen av "Make It Big" ble avsluttet i september. Og rett etter det valgte George og Andrew å stille opp på veldedighetskonserten "Miner's Benefit" i Royal Festival Hall, 14. september. Å støtte de streikende kullgruvearbeiderne ble sett på som en radikal ting å gjøre, og det var gjerne band på venstresiden i britisk politikk som brukte å stille opp på slike arrangement. Det var manager (og sosialist) Jazz Summers som overtalte George og Andrew til å delta. Guttene stemte begge sosialistisk ved valget i 1983, men hadde ellers vist liten interesse for politikk, i hvert fall ikke offentlig. Det var derfor mange som ble overrasket og mistroisk da det ble kjent at Wham! ønsket å støtte gruvearbeiderne.

Ved valget i 1983 stemte George for første gang. Motivet var at han var imot kjernekraft, og fordi han mislikte Margaret Thatcher. George Michael: "I've no belief in any of the parties. I voted Labour because I think Thatcher's doing awful things to the country."

Wham! var på forsiden av de største musikkmagasinene i Europa uke etter uke i 1984.

Med 3 nr. 1 hits var det Whamania i Storbritannia og ellers i verden, noe som gjenspeilte seg i avisene og musikkbladene rundtom. 

I august fikk avisene og musikkmagasinene også noen å skrive om da det ble kjent at Andrew Ridgeley hadde fått utført en kosmetisk operasjon på nesen. I 1984 var ikke dette så vanlig som det er blitt i dag, og managementet forsøkte å holde sannheten om operasjonen hemmelig så lenge som mulig. Da Andrew ble observert med en plasterlapp på nesen ble det forklart med at han var blitt slått ned av noen på en nattklubb. Andrew selv skyldte på kameraten David Austin - at han ved et uhell hadde slått ham med en isbøtte. Andrew Ridgeley: "David just meant to cover me in ice and gave the ice bucket a good old swing. Unfortunately it slipped and hit me bang on the base of the nose."

Men sannheten kom for en dag, noe som ble litt flaut for Andrew. George Michael: "For the last four years he's said he's going to get his nose fone but he kept putting it off 'cos it's a bit of a big operation. But last week he finally found the time to go in and get it done.. From now on we'll probably get loads of stories about what a fake Andrew is."

 Smash Hits Magazine hadde det morsomt med Andrews neseoperasjon.

At Andrew kunne ha havnet i trøbbel ute på byen og fått juling var likefullt noe som lett kunne ha skjedd. I intervjuer med blader som Smash Hits skrøt Andrew av hvor full han pleide å bli når han var på nattklubb, og at han pleide å bli kastet ut av dørvaktene. Andrew Ridgeley: "I always get chucked out of clubs. It's almost become par for the course. I'm usually dead drunk and they shouldn't really throw me out for collapsing on the bar, but they do." En gang han hadde sovnet på gulvet ble han dratt etter foten av kameraten David Austin mens sistnevnte danset til "Svanesjøen".

Med den store interessen for Wham! og singlene de ga ut, bygget det seg opp en enorm forventing til utgivelsen av "Make It Big". Albumet ble lagt ut for salg 23. oktober 1984, på Epic i Europa, og Columbia i Nord-Amerika - i passende tid før det store julesalget. Foruten Wake Me Up Before You Go-Go", "Careless Whisper" og "Freedom" bestod albumet av de Motown-inspirerte "Heartbeat" og "Credit Card Baby", soul-balladen "Like A Baby", Isley Brothers' coveren "If You Were There" og den tidsriktige hitlåta "Everything She Wants". Sistnevnte er den Wham-låta George Michael var mest stolt over å ha skrevet, og en låt han ofte framførte live som soloartist.

"Make It Big" fikk blandet kritikk da den kom. Noen mente plata var en lettvekter med flere banale låter, mens andre i større grad satte pris på de fengende låtene med 60-talls inspirasjonen. Flere syntes også at plata hadde for lite å by på, med kun 8 låter.

To som var imponert av det George Michael fikk til var kollegaen Elton John, og The Who gitarist Pete Townshend. Pete Townshend: "Grunnen til at Wham! har hatt så mange hits er at George har skrevet bra sanger."

Platekjøperne satte uansett stor pris på plata, og den gikk til topps i Storbritannia i sin 1. uke, noe som var ventet. Den gikk også til topps i land som U.S.A. (3 uker), Australia, Canada, Nederland, Italia, Japan, New Zealand, Sveits og Norge. "Make It Big" toppet VG-lista i 4 uker.

"Make It Big" ble den salgssuksessen man hadde spådd på forhånd.

Fram mot desember 1984 handlet det mye om Wham! i media og på salgslistene. Og enda mer skulle det bli. For 3. desember ble det gitt ut to julesingler som kom til å bli blant de mest betydningsfulle som er laget. Og George Michael var med og sang på begge to.

Som nevnt hadde George allerede i februar skrevet en julesang som han kalte "Last Christmas". Og i passende tid før desember gikk George i studio og spilte inn den tangentbaserte låta, med seg selv som produsent. Resultatet ble en lun men moderne poplåt med mye julestemning i seg som folk umiddelbart lot seg sjarmere av. Til låta ble det også laget en passende musikkvideo, spilt inn i Saas-Fee i Sveits, med George, Andrew, Pepsi & Shirlie og venner av dem på skiferie. Videoen uttrykte både en typisk julestemning og sjalusien som George sang om. Jenta George og Andrew kjempet om i videoen het egentlig Kathy Hill og jobbet som modell.

Musikkvideoen til "Last Christmas" der George og Andrew kjempet om den samme jenta.

"Last Christmas" ble en stor hit - ikke minst ettersom den ble gitt ut som en dobbel-singel sammen med fengende "Everything She Wants". Og man regnet med at det kom til å stå mellom den og "The Power Of Love" med Frankie Goes To Hollywood i kampen om å bli årets julehit i Storbritannia. Sistnevnte låt toppet singellisten 8. desember, og var deretter på vei nedover. Men i stedet for Wham! var det Band Aid og "Do They Know It's Christmas?" som toppet 15. desember, og de påfølgende 4 ukene.

"Last Christmas" ble en stor hit i de fleste vestlige land, med unntak av U.S.A. der den ikke ble gitt ut på singel før flere år senere. Men det var kun i Slovenia den gikk til topps. I Norge ble det 2. plass, noe det også ble i Belgia, Nederland, Ungarn, Irland, Italia og Sverige. I Tyskland ble det 4. plass, i Australia 3. plass, Spania 5. plass, Frankrike 8. plass, og Østerrike 4. plass. 

"Last Christmas" ble raskt en juleklassiker som blir hentet fram hvert eneste år - også i Norge der den er hyppig spilt på radio. I Storbritannia var den tilbake på singellisten i desember 1985 med en ny 2. plass på listen. Den var inne på singellisten også i 1986, 1987, 2007, 2007,2008, 2009, 2010, 2011, 2012, 2013, 2014, 2015 og 2016 (7. plass). "Last Christmas" har gått inn i britisk musikkhistorie som den mestselgende singelen til ikke å gå til topps med 2. millioner solgte eksemplarer. Også i Japan er dette den mestselgende singelen noensinne til ikke å gå til topps på singellisten.

George Michael viste storsinn da han lot inntektene fra salget av singelen gå til ofrene for hungersnøden i Etiopia.

Det ble tatt mange morsomme bilder til singelcoveret til "Last Christmas".

"Do They Know It's Christmas?" hindret "Last Christmas" fra å gå helt til topps i Storbritannia, uten at Wham! var lei seg av den grunn. Låta var et veldedighetsprosjekt satt igang av Bob Geldof og Midge Ure etter at de hadde sett en BBC-dokumentar om den forferferdelige tørkekatastrofen i Etiopia, som var iferd med å ta livet av millioner av mennesker. De fikk med seg de største britiske popstjernene, deriblant George Michael, Sting, Duran Duran og U2 til å spille og synge på låta. George fikk æren av å synge strofen: "But say a prayer, pray for the other ones. At Christmas time it's hard."

George Michael: "Band Aid was great, but it was only one day out of everybody's lives. I don't think that's enough".

George Michael stilte opp på Band Aid sammen bl.a. Bob Geldof, Sting og Simon Le Bon.

"Do They Know It's Christmas?" gikk til topps i de fleste land - også i Norge - og har endt opp som den 24. mest solgts singelen noensinne i verden. I Storbritannia alene har den solgt utrolige 3,8 millioner eksemplarer.

Mens de to julelåtene herjet på singellistene rundt om var Wham! opptatt med turneen "The Big Tour". Den startet 4. desember 1984 i Whitley Bay, ikke langt fra Newcastle. Fram til 27. desember gjorde de 12 konserter i England, Skottland og Irland. Det var meningen at de skulle gjøre fire til, i Bournemouth og Birmingham. Men pga. smerter i ryggvirvlene etter en vel akrobatisk dansemanøver på konserten de gjorde i Leeds måtte George ta en pause. Heldigvis var de forsikret mot de økonomiske følgene av kanselleringene, likefullt var det svært trist for fansen som hadde kjøpt billett til konsertene.

Jake Duncan var med som turnemanager, mens D.J. Gary Crowley igjen fungerte som oppvarmingsartist. Whams konserter på turneen var svært energiske, der verken bandet eller publikum fikk sjansen til å stå stille mange sekundene. George delte publikummet opp i to seksjoner med jentene og guttene hver for seg, der de ble utfordret til allsang. Etter konserten i Edinburgh 15. desember uttalte George til pressen at Whams konserter var mye bedre enn de andre popbandene som var ute på turne på den tiden. George Michael: "I think we're the most entertaining pop act on the road at the moment. I saw Duran Duran, Culture Club and Spandau Ballet, and I think the people who see our gigs go away having a better time."

Diverse bilder fra Whams konsert på Playhouse Theatre i Edinburgh, 15. desember 1984.

På konserten i Edinburgh besvimte den første jenta allerede under oppvarmingen, og tilslutt måtte hele 200 ungdommer ha tilsyn fra helsepersonell før konserten var ferdig.

Den store skrekken til George var at noen skulle bli skadet i forbindelse med konsertene. Han hadde et bilde på netthinnen som kom tilbake til ham gang på gang, om ei jente som fikk arma kappet av da hun forsøkte å ta på George og Andrew gjennom vinduet i limoèn de brukte i forbindelse med konsertene. George Michael: "I have this recurring (gjentakende) image of this arm on the floor in the limo."

Med seg på turneen hadde George bl.a. søsteren Melanie, og kjæresten Pat Fernandes.

 Georges søster Melanie mellom Pepsi & Shirlie. Til høyre er George med kjæresten Pat Fernandes

Året 1984 startet med store bekymringer for framtiden for Wham! Men endte opp som en gigantsuksess med enorme salgstall. George og Andrew kunne ta en velfortjent juleferie før de fortsatte arbeidet i 1985. George Michael: "Everything just seem to go our way so perfectly this year - over 3 million records in eight months."

I et intevju med Smash Hits Magazine våren 1984 spådde George at "Wake Me Up Before You Go-Go", "Careless Whisper", "Freedom", og "Last Christmas" alle kom til å gå topps på singellisten i Storbritannia. Han fikk nesten rett.

Til tross for enorme inntekter valgte George å fortsette å bo hjemme hos mamma og pappa. Men i 1985 flyttet han endelig for seg selv. Andrew valgte å fortsette å bo hjemme hos foreldrene også etter dette. Andrew Ridgeley: "It's a ridiculous state of affairs for a 22-year-old, especially in my position. But then again it does give me a chance to see them."

I mange kåringer over musikkåret 1984 kom Wham! høyt opp, ikke minst i Norge. Det populære ungdomsbladet Det Nye hadde sin årlige avstemning over årets beste gruppe, musiker, single, album m.m. Og Wham! vant i de fleste klasser. De var årets gruppe, George var årets musiker/komponist, "Careless Whisper" var årets single og "Make It Big" var årets album. Den eneste klassen de ikke vant var årets mannlige vokalist, der George 'bare' ble nr. 2

Leseravstemningen i Det Nye for 1984 viste hvor utrolig populær Wham! var i Norge på den tiden.

Også VG hadde en oppsummering av de mestselgende artistene og platene i 1984. I artikkelen var det særlig fokus på Wham! som hadde hele 3 singler inne blant de 10 mest solgte i 1984. Med "Wake Me Up Before You Go-Go" som den mest solgte singelen i Norge.

"The Big Tour" fortsatte inn i 1985, med 16 konserter i Japan, Australia og U.S.A., mellom januar og februar. I Japan hadde "Make It Big" solgt 500.000 eksemplarer på en måned, og interessen for George og Andrew var så stor at de måtte ha livvakter i nærheten 24 timer i døgnet.

Wham! i Japan

Etter det dro de hjem for å gjøre 5 konserter i Inglestone, Birmingham og Bournemouth. De fire siste konsertene var som et plaster på såret for konsertene som hadde blitt avlyst i Birmingham og Bournemouth året før. 

Innimellom konsertene rakk George også å hjelpe 70-talls helten David Cassidy da han koret på hans hitlåt "The Last Kiss" (6. plass på den britiske singellisten). Cassidy hadde vært en av Michaels barndomshelter.

Han hjalp også kameraten David Austin med mini-albumet "The David Austin Band" der George både sang og skrev flere av låtene. Whams musikere Deon Estus, Tommy Eyre og Hugh Burns deltok også på plata.

Det var først våren 1985 at interessen for Wham! for alvor tok av i U.S.A. Albumet "Make It Big" gikk ikke til topps før i mars mens "Careless Whisper" gikk til topps i midten av februar, nøyaktig et halvt år etter at låta gikk til topps i Storbritannia. Og 25. mai gikk også "Everything She Wants" til topps i U.S.A. Noe den ikke hadde gjort i Storbritannia da den ble gitt ut sammen med "Last Christmas". 

Mye av æren for (den sene) suksessen i U.S.A. skal Jazz Summers ha, som brukte sin store entusiasme, kjennskap til det amerikanske markedet og kontaktene som han hadde der borte, og sørget for at musikken til Wham! nådde ut til de amerikanske platekjøperne. I Storbritannia ble Wham! kun overgått av Frankie Goes To Hollywood på listene, men i U.S.A. ble det gjort en for dårlig jobb med promoteringen, så store hits som "Relax", "Two Tribes" og "The Power Of Love" klarte ikke å markere seg der.

Denne 2. utgivelsen av "Everything She Wants" på singel ble også en hit i andre land. Den gikk til topps i Canada, nådde 4. plass i Norge, 8. plass i Tyskland, 7. plass i Australia, 6. plass på New Zealand, 5. plass i Østerrike, og 9. plass i Belgia.

"Everything She Wants" ble gitt ut på singel for 2. gang i mars 1985.

11. februar 1985 mottok Wham! prisen for 'Beste britiske gruppe' på prestisjefylte Brit Awards (britenes Spellemannspris). Med årene kom George Michael til å motta mange priser på denne utdelingen.

Andrew og George på Brit Awards.

14. mars 1985 kunne George glede seg over nok en utmerkelse, da han mottok to priser på Ivor Novello Award (britiske komponisters egen utdeling), for "Most Performed Work" ("Careless Whisper") og "Songwriter Of The Year". Utdelingen gjaldt for musikkåret 1984.

George Michael ble gratulert av Elton John på Ivor Novello Award

Mens Jazz Summers sørget for å promotere Wham! i det amerikanske platemarkedet var kompanjong Simon Napier-Bell opptatt av et land på den andre siden av jordkloden - Kina. Landet hadde nettopp våknet fra Maos kulturrevolusjon og begynte så smått å åpne jernteppet for vestlig kultur. I et års tid hadde Napier-Bell jobbet for at Wham! skulle få muligheten til å opptre i Kina, som det første vestlige popbandet. Tidligere hadde både Elton John og The Rolling Stones forsøkt å få til noe ligendende, uten å lykkes. Franske Jean-Michel Jarre opptrådte i landet i 1981 som første vestlige artist. Napier-Bell så et enormt potensiale for Wham! og andre britiske popband i landet med en milliard mennesker (da), og 200 millioner 'ungdommer' mellom 18 og 32. Han hadde lyktes med å promotere sine artister i Japan, og så mange fellestrekk i hindringene som måtte overvinnes for å lykkes i Kina.

I arbeidet med å få til konserter i Kina oppdaget Napier-Bell at kinesisk ungdom var langt mer oppdatert på vestlig musikk - og da særlig disco - enn han hadde trodd. Og myndighetspersonene han kom i kontakt var reflekterte mennesker som hadde studert utenfor Kina og som kjente til vestlig popmusikk. De var positive til hans forslag, ikke minst fordi Wham! framstod som to positive unge mennesker som kunne virke inspirerende for kinesisk ungdom. Men de ble mer skeptisk da de på oppfordring fikk sett bandets musikkvideoer og lest tekstene til bandets låter. Holdningene til seksualitet som disse uttrykte var ikke slik kinesiske myndighter ønsket at landets ungdommer skulle bli eksponert for. Napier-Bell lovte at den siden skulle tones ned. Han lovte også at Wham! skulle dekke alle kostnadene ved konsertene, også trykkingen av et gratisprogram som skulle deles ut. Noe som betydde at konsertene garantert ville gå med et stort underskudd. Men muligheten til å få opptre i Kina ble vurdert som så verdifullt at de lot det stå til. Den positive publisiteten dette ville gi i Europa og Amerika, og muligheten til å nå ut til platekjøpere i Asia som ellers ikke hadde noe forhold til vestlig musikk, ble vurdert som viktigere.

Til sammen regnet man med at de to ukene Wham! planla å tilbringe i Kina kom til å koste dem 7 millioner kroner. 

Det ble avtalt to Wham! konserter. En i Guangzhou (Canton da), sør i Kina, og en i hovedstaden Beijing, på arbeidernes stadion - som en forlengelse av "The Big Tour". Ekstra inntekter fikk de inn gjennom noen oppvarmingskonserter i Hong Kong (britisk da), og avgift på 100.000 kroner pr. avis som ønsket å følge Wham! på turen til Kina. Noe både The Sun, Daily Express, Daily Mirror, The Star og musikkbladet Smash Hits gjorde. Napier-Bell hadde også planer om å tjene noen ekstra pund på en turnefilm, kalt "Wham! In China! A Cultural Revolution". Senere ble tittelen endret til "Foreign Skies", med Lindsay Anderson som produsent.

Å la Wham! bli det første vestlige popbandet til å opptre i Kina, med all den medieinteressen det ville skape virket som et smart trekk av Napier-Bell, noe alle involverte var enig i - med unntak av George og Andrew!. De hadde nettopp avsluttet et arbeidskrevende år og en turne, og var på badeferie da de fikk beskjed om å komme seg hjem, for så å bli sendt til Kina! De følte det som at de ble pålagt en straff - nesten som å bli sendt på straffeleir til Sibir. Misnøyen ga seg utslag i dårlig humør og skepsis mot omgivelsene.

 Shirlie og Andrew på vei til Østen.

Oppstarten i Hong Kong ble heller ikke den beste, da George og Andrew slet med jetlag, anklage fra kinesiske journalister om at billettprisene var for høye, og anklage fra britiske journalister om at de var blitt humørsyke og sky. Bl.a. hadde Daily Mirror en forside kalt "George Michael Cracking Up" (kollapset) som var basert på en usann histore, noe som irriterte George voldsomt, og som vanskeliggjorde forholdet mellom bandet og britisk tabloidpresse. George Michael: "All those stories about me collapsing. It's absolutely horrific. It's like being bullied (mobbet) - bullied by Fleet Street."

2. og 3. april 1985 opptrådte Wham! på Coliseum Theatre i Hong kong, før de satte kursen mot Beijing. I forkant av konserten på arbeidernes stadion var det arrangert et møte mellom Wham! og og representanter fra kinesiske myndigheter på den britiske ambassaden.

George og Andrew i møte med kinesiske myndigheter på den britiske ambassaden.

Wham! måtte også stille opp på banketten til Det allkinesiske ungdomsforbund, den 5. april, der George måtte holde en tale. George Michael: "I'd like to start by saying that my partner Andrew and I are extremely flattered and honoured to be here today. We just hope our performance will represent a cultural introduction between young people here and in the West and help them see what goes on in the rest of the world. And I think I speak for everyone when I say this may be a small step for wham! but a great step for the youth of the world!"

Til tross for at George og Andrew hadde vært negativ til Kina-turen prøvde de å gjøre det beste ut av det og fremstå som positive og takknemlige. Samme dag som banketten fikk de også muligheten til å besøke den kinesiske muren, til glede for dem selv og de mange fotografene som fulgte bandet, skuelystne kinesere, og filmteamet som fulgte dem uansett hvor de gikk.

 George og Andrew oppe på den kinesiske mur, sammen en lang rekke journalister, fotografer og fans.

Innimellom slagene hadde Andrew det morsomt med å underholde filmteamet. Slik som da han gikk til innkjøp av en kinesisk arbeideruniform og deretter vandret ut i hovedgaten i Beijing der han ga teamet en omvisning gjort på en humoristisk måte. Filmprodusent Martyn Lewis: "Andy is a comic genius."

Også Andrews foreldre (til høyre) var med på reisen til Kina.

Tilstede på konserten i Beijing var 10.000 mennesker. Som oppvarmingsartist hadde de hyret inn danseren Trevor som bl.a. demonstrerte breakdance til kineserne. Og da noen av de frammøtte forsøkte å danse med fikk de streng beskjed over høytaleranlegget at dansing var forbudt og at de måtte sitte ned.  En som ikke valgte å høre etter ble arrestert av politiet. De fleste av billettene til konserten ble gitt til folk med tilknytning til kommunistpartiet. Det var derfor færre ungdommer tilstede der enn det som ellers ville vært naturlig. 

Etter at Wham! og det 11 mann sterke bandet hadde framført 6 låter ble det en pause i konserten, der det ble vist en film med Wham! samt en redigert utgave av musikkvideoen til "Careless Whisper". Etter det framførte Wham! 6 låter til før de ga seg. Under framføringen av "Freedom" kom George med et spark til kinesiske myndigheter. George Michael: "This is a number one hit in our country, and I hope that one day it will be number one in China, with your help - it's called 'Freedom'."

Mottagelsen blant kineserne var blandet, men en jente likte dem veldig godt og syntes de var bedre enn Peking Opera. Dagen etter konserten var det kun den engelskspråklige avisen China Daily som omtalte Whams opptreden. Nyhetsbyrået New China News omtalte dem som 'British Wham electronic orchestra'.

Wham! og jentene på scenen i Beijing, 7. april 1985.

Alle de som var tilstede på konserten fikk en kassett med Whams låter på en side, og coverversjoner med 'snille tekster' av bandets låter på den andre, framført på kinesisk av en dame ved navn Cheng Fangyuan. Kassetten ble trykt opp i hele 600.000 eksemplarer og solgt rundtom i Kina, noe som gjorde den til det første møtet med vestlig musikk for mange kinesiske ungdommer. Det ble også gitt ut en kassett med det  beste fra "Fantastic" og "Make It Big".

George Michael var sånn passe fornøyd med mottagelsen av showet deres, uten å helt vite hva som var mulig å få til på så kort tid. George Michael: "We just couldn't bridge the cultural gap. There's a huge cultural difference which there is no way you're going to cross in one and a half hours."

Shirlie hadde samvittighetskvaler mot å opptre i Kina, da hun følte de ga kinesisk ungdom en smak av frihet som de ikke hadde mulighet til å oppnå. Shirlie Holliman: "People here are sad, they want freedom but they're not allowed to have it and, in a way, we're giving them a taste of something they can't really have."

Dagen etter konserten i Beijing stilte Wham! opp på en pressekonferanse, før de måtte sette seg på flyet som skulle ta dem til Guangzhou. Denne flyturen skulle bli et mareritt for alle da bandets trompetist Raul D'Oliveria forsøkte å ta sitt eget liv med en kniv under flyturen, i tillegg til at han var utagerende. Pepsi og Shirlie som satt ved siden av ham ble livredde og forsøkte å komme seg unna ham. Mannen ble overmannet av to av de som fulgte Wham! og fratatt kniven. Og da flyet landet ble han hentet av en ambulanse. På vei ut av flyet grep D'Oliveria tak i trompeten sin og spilte "The Legion's Last Patrol".

Hendelsen ble naturlig nok behørig omtalt i britisk presse etterpå: "Wham! Man in Hara-Kiri Terror."

Om ikke det var nok måtte Wham! også klare seg uten keyboardisten Mark Fisher som hadde kollapset i dusjen, etter den ene konserten i Hong Kong.

Den første dagen i Guangzhou ble brukt til å vandre rundt i den store byen. Her fikk de se hunder uten skinn, og katter uten hode, rotter, frosker, duer og rotter - alt beregnet for det kinesiske middagsbordet, til de britiske gjestenes store vemmelse. Dagen etter kunne de hygge seg med en intern fotballkamp mellom Whams britiske crew og 11 kinesere som fulgte dem på turneen. Andrew stilte til kampen med en Queens Park Rangers-drakt. Britene vant kampen 8-2.

10. april 1985 var det klart for den andre og siste Wham!-konserten i Kina, i den over 100 år gamle Chung Sahn Memorial Hall i Guangzhou. Folk her var mye mer opptatt av vestlig kultur enn de i Beijing, noe Wham! la godt merke til. Ikke minst pga. alle kineserne der med gode engelskkunnskaper, og deres kjennskap til britisk popmusikk generelt.

Under konserten nektet ungdommen å sitte ned, til tross for vaktenes brutale forsøk på å få dem til å høre etter. Den siste halvtimen av konserten danset halve salen - til stor glede for de britiske gjestene.

Simon Napier-Bell: "The last 30 minutes have been the greatest of my life."

George Michael: "Thankfully it turned out a success. Now I'm just looking forward to going home."

I ettertid har Whams reise til Kina blitt tillagt betydning, i en tid der Kina var iferd med å åpne seg mot Vesten, og kinesisk ungdom gjennom Wham! fikk et innblikk i vestlig kultur de ikke hadde hatt før. 

George Michael var svært kritisk til kinesiske myndigheter, som han mente både var korrupte, grådige, og med manglende evne til å ta vare på menneskene i landet. Han følte også at Wham! ble brukt som en brikke i et spill der kineserne mente at Vesten måtte godta deres produkter siden de var vennlige og aksepterte vestlig musikk. George Michael: "They were saying 'Look we have our arms open, we are going to accept Western music'. That was total bollocks. They used us. We were a propaganda item. I'd never go there again."

Napier-Bells plan om at en Kinatur ville gi Wham! stor oppmerksomhet også ellers i verden slo til. Et vestlig popband som holdt konsert i Kina var så interessant at både ABC, CBS, og NBC i Amerika hadde oppslag om besøket hver eneste dag i sine nyhetssendinger. Noe som bidro til at George og Andrew ble kjente fjes blant amerikanere flest - langt mer enn hva de oppnådde gjennom hitlåtene. Det ble sagt at kun president Ronald Reagan var mer kjent i U.S.A. på den tiden enn Wham!

Tilbake i England kunne George og Andrew endelig ta en velfortjent ferie. Bandets låter og bilder av bandet fortsatte å dominere hitlister og musikkblader ut gjennom 1985.

George Michael: "We've been on the road for 15 months. It's enough. It's all very well being told we can't rest up because we're the world's number one band. We have to get out of the headlines - have a low profile. Then it's going to be a long rest."

Neste gang Wham! var i rampelyset var i forbindelse med gigantkonsertene Live Aid, 13. juli 1985 - en merkedag i musikkhistorien, og det største musikalske øyeblikket på 80-tallet. I likhet med Band Aid, U.S.A. For Africa og Forente artister (Norge), var Live Aid arrangert til støtte for ofrene for tørkekatastrofen i Etiopia.  Wham! opptrådte ikke som band denne dagen, selv om Andrew og George var på scenen samtidig. George sang i stedet duett med barndomshelten Elton John på sistnevntes låt "Don't Let The Sun Go Down On Me", mens Andrew koret med bl.a. Kiki Dee. Andew hadde egentlig tenkt å opptre sammen med Nick Heyward, men han ble aldri invitert til å delta på Live Aid. Deretter var planen at Andrew skulle introdusere David Bowie, men tre minutter før sistnevnte skulle ut på scenen ble planen endret, noe som irriterte Andrew. Han spurte da Elton John om han fikk lov til å kore på hans opptreden i stedet. Andrew Ridgeley: "I asked Elton if I could go on with him and do backing vocals. He very graciously said yes, which was really nice of him. I was very grateful for the chance to get out there."

George og Andrew gikk på scenen på Wembley Stadium i London 20.50 på kvelden. For anledningen hadde begge klippet håret kort og George hadde lagt an skjegg.

George Michael fortsatte å framføre "Don't Let The Sun Go Down On Me" i årene etter og i 1991 gikk han og Elton John til topps i Storbritannia med en ny versjon.

Andrew og George opptrådte sammen med Elton John på Live Aid.

Like etter Live Aid gikk Elton og George i studio for å spille inn låta "Wrap Her Up" - en låt som ble gitt ut på singel i oktober, med en fin 12. plass i Storbritannia og 20. plass i U.S.A. Senere i 1985 fikk George også gleden av å kore på Elton Johns store hit "Nikita".

Mens George jobbet med Elton John eller satt hjemme og skrev låter til det neste Wham! albumet var Andrew opptatt med bilsport - en interesse som kom til å ta mer og mer tid i årene som fulgte. På det tidspunktet hadde ikke George førerkort, da han rett og slett aldri hadde hatt tid til å ta kjøreopplæring. Først i 1986 kom det på plass, slik at han kunne kjøre rundt i Londons gater. For å feire at han hadde fått førerkort kjøpte han seg en fin sportsbil som han innviet med en kjøretur sammen med faren. 

 Musikkvideoen til "Wrap Her Up"

I september 1985 nådde "Freedom" en sterk 3. plass på Billboard - 11 måneder etter at den gikk til topps i Storbritannia. Musikkvideoen til låta bestod av opptak fra turen til Kina. Selve turnefilmen fra turen til Asia lot vente på seg pga. misnøye med kvaliteten med opptakene som var gjort.

Wham! var store i U.S.A., men fram til da var 6 konserter i februar 1985 alt de hadde gjort der. Jazz Summers jobber derfor med å få til en stadion-turné i Nord-Amerika, men han ble møtt med liten interesse fra sine amerikanske samarbeidspartnere. Amerikanerne mente at Wham! måtte gjøre som andre band, og gjennomføre en klubbturne - gjerne 2-3 ganger, slik Bruce Springsteen og andre i sin tid hadde gjort. Summers mente at Wham! var så store at de kunne fylle stadioner med 40.000 mennesker, men dessverre var ikke amerikanerne enige med ham i det. Heller ikke George og Andrew var så lysten på å dra ut på en ny turne, mens Napier-Bell mente en slik turne ville gi en del praktiske utfordringer. Summers prøvde å få George til å forstå at man måtte opptre foran så mange mennesker som mulig for å oppnå suksess, noe han motvillig måtte si seg enig i.

Vendepunktet - i Summers' favør - skjedde da Wham! sa ja til å gjøre en enkeltkonsert i Miami, Florida, noe som ble kringkastet via en lokal radiostasjon, og hele 30.000 mennesker kontaktet den lokale billettkontoret med ønske om å få kjøpe billetter til konserten. Og det uten at Wham! hadde gjort noe for å promotere konserten. Så det som var tenkt som en enkeltkonsert endte opp som en turne bestående av 8 konserter. To på Astroworld i Houston, Texas, 18. og 19. august, to på Creek Music Theatre i Illinois, en i Toronto, Canada, en i Oakland, en i Miami, og avslutningskonsert på Veterans Stadium i Philadelphia, 8. september 1985. Turneen som ble besøkt av hele 310.000 mennesker fikk 'naturligvis' navnet Whamamarica! Med seg som oppvarmingsband fikk de navn som The Pointer Sisters, Sister Sledge, Chaka Khan, og Katrina &The Waves.

I et senere intervju hevdet Tommy Eyre at Andrew ikke hadde noe annen oppgave på scenen enn å posere og prate med publikum mellom låtene. Og at George ikke lenger så nytten i å ha ham med. Tommy Eyre (til norske Det Nye): "I beynnelsen var George livredd for å gå på scenen. Andrew fikk ham til å slappe av, men mot slutten hadde George opparbeidet selvtillit og var lei av å ha Andrew hengende på slep. Utrolig nok kan Andew verken synge eller spille gitar særlig bra. På scenen var mikrofonen satt så lavt at ingen kunne høre ham synge. Mellom sangene ble lyden satt opp så publikum kunne høre ham snakke. Ofte latet han som om han spilte gitar mens gitarist Hugh Burns spilte i bakgrunnen."

Etter konserten i Miami dro Wham! og resten av bandet ut på bar. Her forsøkte bassist Deon Estus å sjekke opp en lokal jente. Romansen ble brått avsluttet da hun dro opp en pistol, som hun siktet mot ham og de andre i følget - Andrew og George inkludert. Damen ble fratatt pistolen uten at noen ble skadet, annet enn at de britiske gjestene fikk seg et sjokk for livet. Etter det ble kravene til sikkerhet skjerpet.

Da Wham! kom hjem til England var de lokale avisene fylt med stoff om at Amerika-turneen var en fiasko, og at musikerne som hadde fulgt Wham! på turneen var misfornøyd med betalingen de hadde fått. Musikalsk ansvarlig Tommy Eyre hadde sluttet i protest tre dager før turneen var ferdig, så noe sant var det i oppslagene.

Når George ikke opptrådte prøvde han å konsentrere seg om å skrive låter. Under en flytur mellom to av de amerikanske byene de besøkte skrev han "I'm Your Man". Låta var muligens den mest banale han hadde skrevet fram til da, men likefullt veldig fengende og godt egnet til å bygge videre på populariteten til låter som "Wake Me Up Before You Go-Go" og "Freedom". Den ble gitt ut som singel 14. september 1985, over hele verden, og ble en stor hit de fleste steder. I Storbritannia fikk Wham!/George Michael sin 4. nr. 1 hit med "I'm Your Man" (i 2 uker). Den gikk også til topps i Irland og på New Zealand. I U.S.A., Australia, Belgia og Nederland ble det 3. plass, i Norge 4. plass. I Sveits og i Tyskland ble det 7. plass. "I'm Your Man" nådde også 2. plass på NRKs radioprogram 'Ti i skuddet'.

Musikkvideoen til "I'm Your Man" ble tatt opp på ærverdige Marquee Club i London, muligens for å gi fansen innblikk i hvilket bra liveband de var blitt. Opptakene var gjort i sort-hvitt.

Musikkvideoen til "I'm Your Man"

Det var svært gledelig for George og Andrew at de fortsatt hadde godt tak på platekjøperne. Likevel var de ikke lykkelig, og det skyldtes paparazzi-fotografenes evige jakt på dem og avisenes artikler med negativ omtale av dem. Slik som da Andrew ble avbildet sammen med to toppløsmodeller i avisen The Sun, enda han aldri hadde sett damene før. Og det viste seg at bildet var en fotomontasje som avisen selv hadde gjort, noe de selv erkjente med små bokstaver et annet sted i avisen.

Andrew ga blaffen i avisene og fortsatte å dra på byen mens George lukket seg inne i sin 2-roms leilighet i Kensington, London, der han skrev låter. Kensington er et av Londons finere strøk, så George nøyde seg med å leie her til han fant seg et bedre egnet sted han kunne kjøpe.

I 1985 var George ute på date med den kjente amerikanske skuespilleren Brooke Shields, som på den tiden var 19 år gammel. De to spiste middag på toppen av taket på et hotell i Chicago der de begge bodde. De forelsket seg i hverandre og ble enige om å treffes igjen. George fulgte Brooke til rommet uten å mase om sex, noe hun satte pris på. De møttes igjen i New York der de var ute sammen flere ganger. Men disse møtene ble ødelagt av paparazzi-fotografer som fotfulgte dem. Selv om de fortsatt var forelsket ønsket ikke George å etablere noe forhold til skuespilleren, pga. all oppmerksomheten det medførte.

George Michael: "It was something that could have been more serious under different circumstances. She was probably the most beautiful woman I've ever met. But the one night we were out in a really public place together, it was absolutely hellish. The press behaved like pigs. People behaved like pigs."

Brooke Shields: "We had a really good time, but I went to college after that with a broken heart, thinking every song after that was written about me."

Brooke Shields og George Michael var forelsket i hverandre, men fikk aldri mulighet til å utvikle forholdet.

Litt senere ble George i stedet sammen med den amerikanske DJen Kathy Jeung. Med henne fikk George i større grad være i fred for pressen.

 George sammen med Kathy Jeung. De to var kjærester i flere år.

Summers og Napier-Bell var bekymret for George, da han virket ulykkelig. I et forsøk på å ta til motmæle mot den kritiske pressen stilte George opp til intervju med musikkavisen NME, der han fortalte at han var lei av at folk trodde han var mindre smart, og ikke evnet å kommunisere med folk. Etter møtet ble ting bedre - for George, mens Andrew som ikke hadde orket å stille opp ble mål for framtidige nedsettende kommentarer vedrørende Wham!

I november 1985 fikk Wham! 'selskap' på den britiske hilisten da bandets tidligere korist og danser Dee C. Lee nådde en sterk 3. plass med den særdeles vakre balladen "See The Day", som hun selv hadde skrevet. I låta viste hun hvilken stemmeprakt hun hadde.

I 1985 gikk det igjen rykter om at Wham! skulle oppløses. Samtidig ble flere av låtene George hadde jobbet med kjent blant fansen, slik som "The Edge Of Heaven", "The Colour Of My Love" (dukket aldri opp på plate), og "Where Did Your Heart Go?". Sistnevnte var en ballade som var en coverversjon av Was (Not Was) sin låt fra 1981. Den hadde vært blant George Michaels favoritter siden da.

Parallelt med at George skrev låter til et nytt Wham! album lekte han også med tanken om å gi ut et soloalbum. Han hadde fortsatt ikke gitt ut den triste låta "Stephen" som han skrev i ungdommen, og han hadde nettopp skrevet en ny ballade, kalt "A Different Corner", basert på en låt han skrev da han var 19 år gammel. Jazz Summers ble bekymret for Wham! da han hørte om Georges Michaels planer. Men i realiteten var Wham-æraen snart over uansett. I hemmelighet hadde George og Andrew avtalt å holde på et år til, og så gi seg med et brak, i form av en storselger av et album og en gigantisk avskjedskonsert. 

George Michael: "When people started expecting it twenty-four hours a day, it became very stressful to me. That's when I'd say to Andrew, 'I can't see this going on forever.' And he never gave me the impression that I had any obligation (forpliktelse) to him to continue."

George Michael: "I knew Andrew wouldn't feel bad because he really wanted out. He wanted to do his racing. Together, we realized enough was enough. We'd taken Wham! as far as it would go. We always said we'd go out when we were on top."

 Også i 1985 var George og Andrew på forsiden av mange av de største musikkmagasinene i Europa.

Da de etter hvert fortalte Summers og Napier-Bell om planene kom det ikke som noe sjokk på de sistnevnte. De hadde på nært hold sett hva det massive trykket fra media hadde gjort med George, og hadde forståelse for at han ønsket en endring i livet. Også Dick Leahy hadde stor forståelse for Georges avgjørelse. Han mente at Wham! burde bli oppløst umiddelbart slik at han kunne konsentrere seg om en solokarriere. Men det var ikke endel av Georges plan.

Det som hadde framprovoserte avgjørelsen om å oppløse Wham! var et tilbud fra Pepsi-Cola om å stille opp i en TV-reklame. Betalingen var svært bra, og det ville sikret Wham! massiv gratisreklame på amerikansk TV, noe som ytterligere ville gjort dem kjent der borte. George Michael: "It would have made us a household name in America." En av betingelsene fra Pepsi-Cola var at de forpliktet seg til å stille opp for selskapet i to år. Først sa de ja, men etter at George fikk tenkt seg om ombestemte han seg. Han følte seg slettes ikke sikker på at han ønsket å fortsette i Wham! i to år til.

Wham! ble i realiteten oppløst høsten 1985.

På samme tid var Summers og Napier-Bell opptatt med å bli slått sammen med Harvey Goldsmith Enterprises, noe som ville gi dem hele 50 millioner kroner (1985) i salgssum, i tillegg til at de sammen med sine nye eiere ville kunne tilby sine tjenester overfor utøvere innenfor både film, teater og musikk. Det eneste problemet var at Goldsmith var eid av Sol Kerzner som eide Sun City i Sør- Afrika - selve symbolet på Apartheid-regimet der nede, og forhatt av de fleste i Europa og U.S.A. Summers og Napier-Bell ble så blendet av alle pengene de fikk at de ikke så den manglende moralen ved å inngå samarbeid med en slik person. Men også Kerzner og Goldsmith forregnet seg, da det var Wham! som var målet for oppkjøpet av Nomis Management. Og lite visste de da at Wham! snart ville være historie, og om George Michael ønsket å fortsette å samarbeide med Nomis var usikkert. Summers og Napier-Bell var imidlertid overbevist om at George ville fortsette samarbeidet med dem, da det etter deres mening ikke fantes noen til å gjøre jobben med å følge ham opp bedre enn det de hadde gjort. Og det til en overkommelig pris.

På den tiden Summers og Napier-Bell forhandlet om den lukrative avtalen var Andrew på et billøp i Frankrike mens George jobbet med den nye plata i California - uvitende om hva som var iferd med å skje. George fikk vite om avtalen på en brutal måte da han i februar 1986 tilfeldigvis fikk se forsiden av Hollywood Report, med tittelen "WHAM! SOLD TO SUN CITY". To år tidligere hadde George ønsket å reise til Sør-Afrika for å opptre, men han var blitt frarådet av Jazz Summers. Siden da hadde George kommet på linje med de fleste andre og tatt sterk avstand fra regimet i Sør-Afrika, noe han ga uttrykk for i flere sammenhenger. Summers var livredd for at George kom til å bryte samarbeidet med dem, og lovte på det innstendigste at de skulle gjøre hva de kunne for å komme seg ut av avtalen med Kerzner. Michael valgte å konferere med Dick Leahy og CBS mann Paul Russell for å få råd. Summers og Napier-Bell håpet i det lengste at George ville tilgi dem tabben, men 21. februar 1986 ble det kjent at George Michael ikke ønsket å forlenge avtalen med Nomis Management som gikk ut sommeren 1986.

Flere mente at George viste manglende empati med Summers og Napier-Bell som hadde gjort så mye for Wham! på deres suksessrike reise, og som i sin tid hadde løftet dem ut av den håpløse kontrakten med Inner Vision/CBS. Om George hadde gått ut i media og sagt at han ville gi dem 14 dager på å komme seg ut av kontrakten med Kerzner ville nok media respektert ham for det. Og Kerzner som deretter ville opplevd et voldsomt press fra media og Nomis ville etter all sannsynlighet gitt etter. Men muligens hadde George planer om å fortsette uten Nomis den dagen han startet sin solokarriere - uavhengig av Kerzner-saken. Så for ham kom denne saken kanskje litt beleilig? 

10. februar 1986 kunne alle parter ta en liten pause fra diskusjonen og glede seg over at Wham! igjen vant en Brit Awards, denne gang for "Outstanding Contribution to Music". En pris de vant sammen med Elton John.

George og Andrew sammen med manager Jazz Summers På Brit Awards i 1986.

3. mars 1986 ble det kjent at Kerzner trakk seg fra avtalen om oppkjøp av Nomis. Mest sannsynlig fordi de omsider hadde fått med seg det 'alle' i bransjen visste, at Wham! snart var oppløst, og at Nomis da ikke lenger ville ha gullkalven i stallen sin. Til tross for dette endret ikke George standpunktet han hadde tatt om å forlate Nomis, noe Summers og Napier-Bell var lei seg for. Jazz Summers: "One minute we were managing the biggest act since The Beatles. Within 10 days we'd lost the biggest pop band in the world and the £5 million deal."

Like etter ble Nomis Management oppløst og Summers og Napier-Bell gikk hvert til sitt. Summers fortsatte på egen hånd, der han med årene fikk ansvar for artister som Snow Patrol, Lisa Stansfield, D:Ream, La Roux, Scissor Sisters, og sin egen kone Yazz. Jazz Summers døde av kreft 14. august 2015. 

Napier-Bell kom til å jobbe med Blue Mercedes og Boney M før han gikk over i en mer administrativ stilling i Pierbel Entertainment Group og som direktør i Snap-B Music. Han har skrevet flere bøker, og vært produsent på to filmer som har relasjon til musikkbransjen.

Jazz og Yazz. Sistnevnte er kjent som vokalist i Yazz & The Plastic Population.

Andrew Ridgeley var i Frankrike mens denne saken pågikk og forsøkte ikke å påvirke George i noen bestemt retning. Han visste at Wham! snart var slutt, og han visste at han selv neppe kom til å bedrive tiden med musikk etterpå. Våren 1986 var han mer opptatt av racerbiler og kjæresten Donya Fiorentino. Sistnevnte var han samboer med på den tiden. Senere ble hun gift med den kjente skuespilleren Gary Oldman ("Harry Potter").

22. mars 1986 er en merkedag for mange musikkinteresserte - med negativt fortegn. Det var dagen da George annonserte at Wham! var oppløst, og at han kom til å fortsette som soloartist. Han fortalte også at Wham! kom til å gi ut en siste singel, et album, og en avslutningskonsert. Andrew var ikke tilstede på pressekonferansen i London, og pressen ville i ettertid ha det til at han ikke var infomert om at Wham! var oppløst.

Utover våren var avisene og musikkbladene fylt med artikler om Wham! Med intervju av George og Andrew, og av fans som var i sorg. George Michael (til Smash Hits): "I've worked my arse off trying to keep this band at the top. And it's about time I had a breather."

Samme magasin lurte også på hvordan det ville gå med George når han ikke lenger hadde Andrew ved sin side, og da svarte han på en humoristisk måte: "Well, obviously it's not going to damage my musical output."

Også norske Det Nye hadde en artikkel om hvorfor Wham! ble oppløst. Og i et intervju med George fikk man bedre forståelse av bakgrunnen for at George gikk ut med meldingen om at Wham! skulle oppløses, uten at Andrew var der tilstede med ham. George Michael: "Jeg fikk høre at Nomis management skulle kjøpes opp av et selskap som støtter Sør-Afrika. Av politiske grunner ville jeg ikke arbeide under et slikt selskap og valgte å trekke meg ut. Uheldigvis hadde Andrew akkurat flyttet til Monaco, og jeg forsøkte å få tak i ham i tre dager uten hell. Det er helt typisk for Andrew å ikke legge igjen telefonnummeret  sitt hos noen kjente! I hvert fall måtte jeg offentliggjøre oppløsningen av Wham! uten at Andew visste om det."

Midt i 'sorgen' kunne fans av Wham! og George Michael glede seg over utgivelsen av en av de vakreste poplåtene som ble gitt ut på 80-tallet - balladen "A Different Corner". I likhet med "Careless Whisper" ble den gitt ut som en George Michael-singel. Med meldingen om at Wham! skulle oppløses kunne man tolke utgivelsen som at Michaels solokarriere allerede hadde begynt. Og dette var virkelig George Michaels plate. Han skrev den, sang, arrangerte, produserte den, og spilte alle instrumentene på plata. 

Radiostasjoner og fans omfavnet den følsomme "A Different Corner" umiddelbart. Den ble gitt ut 2. april 1986, og allerede 26. april var den nr. 1 i Storbritannia, der den toppet i 3 uker. Til topps gikk den også i Norge (3 uker), Canada og Nederland. Topp 3 ble det i land som Belgia, Sveits, Irland og New Zealand. I .US.A. ble det 7. plass. I Storbritannia regnes  "A Different Corner" som den første låta noensinne til å gå til topps der en person står for hele produksjonen. På dette tidspunktet hadde George opparbeidet seg god kunnskap om hvordan ting fungerer i studio, med alle de tekniske instrumentene. George Michael: "I'm beginning to know quite a bit about the mixing desk. I've started to know which frequencies to ask the engineer to set for which instruments. My main job this year is to take on arranging and make sure that I understand it in every area and then what I have tended to do is just to get the most natural sound quality that I can."

Det ble også laget en smakfull video der George framstod som en 'gresk fløtepus' - til glede for mange jenter.

Musikkvideoen til "A Different Corner"

George begynte å skrive på "A Different Corner" da han var 19 år gammel, og på baksiden av singelcoveret skrev George at den triste historien om et knust hjerte var 'dedisert til en opplevelse han hadde hatt'.

Take me back in time
Maybe I can forget
Turn a different corner
And we never would have met
Would you care?

"A Different Corner" var også en låt George selv var veldig fornøyd med, og som han følte var den Wham!-låta som gjenspeilte ham best. George Michael: "The song was the most honest thing I've done so far. It was very true to me. In fact it was so personal - and I didn't realise I was doing it at the time until someone pointed it out - I couldn't look the camera in the eye. It was like, you can watch me going through this but I can't acknowledge that you're there, sharing it. It's weird, isn't it?"

18. juni 1986 ble "The Edge Of Heaven" gitt ut som den siste Wham!-singelen. I likhet med på "A Different Corner" gjorde George det aller meste selv på denne utgivelsen, både som låtskriver, produsent, sanger og musiker. Han fikk hjelp fra Elton John med tangentspillet og Chris Porter som lydtekniker. Andrew RIdgeley hadde ikke deltatt på innspillingen av "I'm Your Man", "A Different Corner" og deltok heller ikke her. "The Edge Of Heaven" hadde det typiske glade Wham! soundet, med et svært fengende 'yeah! yeah! yeah!' refreng. Og ikke overraskende ble dette nok en monsterhit, og en verdig avslutning på rekken av hitsingler fra Wham!

Den gikk til topps i Storbritannia (2 uker), Belgia, Nederland, og Irland. Den nådde 2. plass i Norge og Australia, 3. plass på New Zealand, 4. plass i Tyskland, og topp 10 i U.S.A., Sverige og Sveits. "The Edge Of Heaven" gikk også til topps i radioprogrammet 'Ti i skuddet' i tre uker.

De som fikk med seg teksten ble muligens sjokkert av tekstlinjer som "I would lock you up, but I could not bear to hear you screaming to be set free. I would chain you up, If I'd thought you'd swear. The only one that mattered was me, me, me."

Ifølge George skrev han den vågale teksten for å sjekke om noen i hele tatt tok seg bryet med å lese tekstene hans. George Michael: "No one listens to a Wham! lyric. It had got to that stage."

I Europa ble "The Edge Of Heaven" gitt ut i flere utgaver. Som 7" singel med en ny versjon av "Wham Rap!" på side B, som 7" singel med den nye låta "Battlestations" på side B. Som dobbel 7" singel med de 3 nevnte låtene samt "Where Did Your Heart Go?". Og som 12" singel med de 4 låtene. George ønsket å promotere "Where Did Your Heart Go?" og "Battlestations" som en likeverdige side A singler som "The Edge Of Heaven", slik at det var tre A-sider på singelen. George Michael: "Ah - that's why we have three 'A' sides on it, the challenge there is to get all those three 'A' sides played."

Wham! opptrådte på 'Top Of The Pops' med "The Edge Of Heaven". Med seg på opptredenen hadde han både Andrew og kameraten David Austin til å spille 'luftgitar'.

Wham! på 'Top Of The Pops' med "The Edge Of Heaven"

I mange land ble "Where Did Your Heart Go?" gitt ut på singel, uten "The Edge Of Heaven", men med "Wham Rap! '86" på side B. Og den nådde bl.a. 50. plass i U.S.A. I de landene den ble gitt ut som singel var dette den siste singelutgivelsen med Wham!

Singelutgaven av "Where Did Your Heart Go?"

På samme tid som "The Edge Of Heaven" ble gitt ut på singel ble også albumet "The Final" lagt ut for salg i alle land i verden unntatt Nord- og Sør-Amerika. "The Final" regnes som en samleplate, da den ikke inneholdt låter som ikke allerede hadde vært ute på plate, om man tar med de 4 låtene som var å finne på den doble "The Edge Of Heaven"-singelen. "Blue" (armed with Love)" var opprinnelig B-side på "Club Tropicana", mens 12" versjonene av "Wham Rap!", "Young Guns", "Bad Boys", "Careless Whisper", "Everything She Wants" og "Last Christmas" alle hadde vært ute på plate tidligere. 

Men for de som 'kun' hadde "Fantastic" og "Make It Big" i samlingen var det hele 6 av låtene som var nye her, bl.a. "A Different Corner", "I'm Your Man" og "The Edge Of Heaven". "The Final" ble gitt ut som dobbelt-LP og kasset, og enkelt-CD. Inni coveret var det lagt ved store bilder fra hvert av de årene Wham! hadde holdt på, fra 1982 til 1986. Salgsmessig ble "The Final" en storselger, med 1. plass i Nederland og New Zealand, 2. plass i Storbritannia, Tyskland, Italia, og Sveits. I Norge ble det en litt skuffende 7. plass.

Først i juli 1986 ble de fleste av låtene på "The Final" gitt ut i Amerika - da under navnet "The Music From The Edge Of Heaven", og denne gang som en enkelt-LP bestående av  "The Edge Of Heaven", "Battlestations", "I'm Your Man", "A Different Corner", "Blue", "Where Did Your Heart Go", "Last Christmas", og 1986-versjonen av "Wham Rap!". Salgsmessig gikk det sånn passe med "The Music From The Edge Of Heaven", med 10. plass i U.S.A. og 9. plass i Canada og Japan.

"The Final" og "The Music From The Edge Of Heaven" ble Whams siste albumutgivelser.

I motsetning til "The Final" som regnes som en samleplate regnes "The Music From The Edge Of Heaven" som et studioalbum - Whams tredje - i  de fleste oversikter over bandets diskografi.

I forkant av den store avslutningskonserten gjorde George endel oppdrag som ikke var knyttet til Wham! I begynnelsen av juni dro han over til Detroit i U.S.A. for å spille inn låta "I Knew You Were Waiting (For Me)" sammen med soul-legenden Aretha Franklin. Den ble ikke gitt ut på singel før i januar 1987, da med bl.a. førsteplass på singellisten i både Storbritannia, Australia og U.S.A. På det tidspunktet var det også snakk om at han skulle spille inn plate sammen med Michael Jackson, men det ble det aldri noe ut av. George var også hjemme hos Michael Jackson og fikk et godt inntrykk av den amerikanske popkongen

20. juni gjorde George en minnerik opptreden på veldedighetskonserten Prince's Trust der han framførte "Everytime You Go Away" sammen med Paul Young, Elton John, Eric Clapton, Mark King fra Level 42, og John Illsley fra Dire Straits.

Et minnerikt øyeblikk fra 80-tallet, der George Michael og

Paul Young sammen framførte "Everytime You Go Away"

Lørdag 28. juni var dagen kommet for den siste Wham! konserten noensinne - en konsert George og Andrew hadde planlagt et års tid, og som endte opp som en av de største og mest omtalte konsertene på 80-tallet, med hele 72.000 mennsker på plass på Wembley stadium i London. De britiske avisene og musikkmagasinene var fulle av stoff om konserten og Wham! i ukene før den 28.

Konserten startet allerede kl. 14.00. I forkant var det allsang blant fansen på låter som "Wake Me Up Before You Go-Go", "Wham Rap!" og en 'hjemmelaget' sang de kalte "I Love George". Svartebørshaiene som hadde sett fram til å selge billetter til rekordpriser ble tatt på senga av Wham! som hadde holdt igjen 2000 billetter som ble solgt til ordinær pris rett i forkant av konserten.

Både Queen og Rod Stewart hadde opptrådt på Wembley i ukene før Whams konsert, og da hadde det regnet begge dagene. Men lørdagen George og Andrew skulle takke farvel til fansen sin skinte solen fra blå himmel og det var godt og varmt, noe førstnevnte var veldig fornøyd med. George Michael: "I'm not particularly religious, but someone had been smiling down on us for the last four years, and they weren't going to turn their back on us the last day. Lucky boys, we were."

For de to må det også ha vært litt spesielt å avslutte på gigantiske Wemley stadium i Nord-London som kun ligger 13 kilometer unna der det hele startet, i Bushey. Blant de som var tilstede for å ta farvel med Wham! var Duran Durans Simon Le Bon (fra Bushey), guttene i Frankie Goes To Hollywood, Rod Stewart og Ronnie Lane (The Faces), og 'selvfølgelig' Elton John. Sistnevnte hadde med seg mange gaver til Wham!, samt god drikke - nok til å fylle opp en bar. Han hadde også med sitt eget mobile badebasseng! som Andrew og George tok seg en dukkert i før de måtte fortsette forberedelsene til konserten. Til å ordne håret fikk George som vanlig hjelp fra søsteren Melanie. Både Andrew og George hadde invitert familiene sine, samt nære venner til å være sammen med dem bak scenen før konserten.

Elton John, Andrew og George hygger seg bak scenen i forkant av konserten.

Det var hyret inn flere oppvarmingsband og artister denne dagen. Den første som gikk ut på scenen var 70-talls rockeren Gary Glitter, deretter den mer dagsaktuelle artisten Nick Heyward (Haircut 100). Heyward fanget stemningen på stadionen med sin topp 10 hit "Fantastic Day" - en fengende låt som han for sikkerthets skyld framførte to ganger. Da to store videoskjermer ble avdekket på hver side av scenen med bilder av Wham! steg stemningen mange hakk. Deretter ble filmen "Foreign Skies - Wham! In China" vist, et år og to måneder etter at Wham! var i Kina. Wham! og Nomis management hadde ikke vært fornøyd med jobben produsent Lindsay Anderson hadde gjort der borte, med filmopptak av dårlig kvalitet og lite egnet til å vises på kino. Han hadde derfor fått sparken rett etter at de kom hjem fra Kina. Jazz Summers og en Martin Lewis tok over jobben med å gå over opptakene og sette den sammen til en film. En film som endte opp på VHS og Beta.

 VHSen "Foreign Skies" med opptak fra Whams reise til Kina.

Til tross for begrenset kvalitet ga filmen fansen et fint innblikk i hvordan George og Andrew opplevde Kina, og mottagelsen de fikk der borte. Og for ettertiden fungerer den som en tidskapsel som viser popsirkuset på 80-tallet og hvordan ting var i Kina på den tiden. Lindsay Anderson ble sparket etter hjemkomst men står likefullt oppført som produsent på "Foreign Skies - Wham! In China".

George og Andrew med filmprodusent Lindsay Anderson

Filmen varte i 1 1/2 time, slik at selve konserten ikke startet før 19.30. Bak det gigantiske teppet som var malt med ordene "The Final" hørte man rytmene fra låta "Everything She Wants", før George Michael dukket opp på scenen - kledd i skinn fra topp til tå og med solbriller. Han danset med to dansere, før også Andrew, Pepsi og Shirlie kom ut på scenen. "Everything She Wants" gikk over i "Club Tropicana". Deretter var det tid for George til å si noen ord til publikum: "This is the best thing I've ever looked at. We've got four years of thank-yous to say this evening... and I know we're going to enjoy saying them. So let's get started!"

Etter det fulgte låtene "Heartbeat", "Battlestations", "Bad Boys", If You Were There", "The Edge Of Heaven", sistnevnte med Elton John på piano og David Austin på gitar. På 'yeah yeah yeah' refrenget delte George publikum opp i to, noe som skapte god stemning. Etter å ha sveipet innom Elton Johns "Candle In The Wind" fortsatte de med "Credit Card, Baby", "Like A Baby", "Love Machine", "Where Did Your Heart Go?", "Why?" (opprinnelig med Carly Simon), "Last Christmas" og "Wham Rap!". På sistnevnte fikk han hele Wembley til å veive med høyre arm i lufta med det oransje konsertprogrammet i hånda, noe som skapte en stilig effekt. Underveis fortalte han publikum at "Wham Rap!" ble til i stua til Andrew Ridgeley. Dette ble fulgt opp med en emosjonell tale der George fortalte hvor mye denne dagen betydde for ham: "I did say in the programme that this was probably going to be the best day of my life but, at the risk of sounding over-sentimental, it definitely is... you're fantastic!"

Ikke uventet fikk George Michael god hjelp fra publikum under "The Finale".

Konserten fortsatte deretter med "A Different Corner", "Freedom", "Careless Whisper", Young Guns" og "Wake Me Up Before You Go-Go", før bandet gikk av scenen. Naturligvis ropte publikum på mer, og inn kom de og gjorde ekstranummeret "I'm Your Man". På låta fikk de hjelp fra 'sambygdingen' Simon Le Bon. Konserten ble avsluttet med at George og Andrew holdt rundt hverandre mens de vinket til publikum: "Thank you and goodbye Wembley, wishes you all a safe journey home."

Etter den 2 1/2 time lange konserten var det tid for å fordøye opplevelsene, gråte noen tårer, og åpne en champagne-flaske.

Senere på kvelden fortsatte festen på London's Hippodrome nightclub. En fest som kostet George og Andrew hele 650.000 kroner.

"The Final" ble et svært vellykket og verdig avslutning på et flott band, som hadde oppnådd målene sine, og som nå ønsket å gå videre hver for seg. George Michael (til Smash Hits): "we've achieved what we wanted to achieve and we've now been given the opportunity to finish it off better than anyone ever before."

Etter avslutningskonserten 28. juni hadde George Michael planer om å gå i skjul slik at han fikk tid til å slappe av etter 5 hektiske år, og skrive nye låter. Han håpet også at en pause ville bidra til at folk i en viss grad glemte Wham! og det han stod for der da han tok fatt på solokarrieren. George Michael: "I will disappear for a while. I'm writing my solo LP now, but I'm not starting to record that 'til next year. And then after that I think I'll be taking things easy. Also I think it would be good in career terms to leave a space between Wham! and the solo career, so the public's perception has a chance to change. It would appear a little incongruous if I just went straight on as a solo singer."

Andrew valgte å bosette seg i Monaco etter at Wham! ble oppløst for å kunne konsentrere seg om Formula 3 racerbilkjøring. Men etter manglende suksess der flyttet han til Los Angeles i et forsøk på å slå gjennom som skuespiller. Men heller ikke det ble noen suksess, så rundt 1990 flyttet han hjem til England. Hovedårsaken til at han flyttet hjem het Keren Woodward - kjent som en av de tre jentene i Bananarama. På 80-tallet hadde bandet ti topp 10 hits i Storbritannia, og en nr. 1 hit i U.S.A. ("Venus"). Andrew og Keren begynte å date rundt 1989, og ble et par året etter. Og utenom en liten pause har de holdt sammen i alle år (2017).

Andrew Ridgeley og Keren Woodward har vært sammen i over 25 år.

Andrew forsøkte å ta opp karrieren som musiker, og i 1990 ga han ut albumet "Son Of Albert". Men till tross for mange dyktige musikere til å hjelpe seg, og opptak i studioer i Nassau, Frankrike, U.S.A. og England ble resultatet moderat. Plata var gitarbasert, men likevel uten noen tydelig retning, og uten hitlåter til å løfte den opp på listene rundt om. 63. plass i Australia var det beste den klarte.

Andrew Ridgeleys album "Son Of Albert"

Pga. det skuffende salget fikk ikke Andrew muligheten til å spille inn et nytt album, så i 1994 takket han farvel til musikkbransjen og tok med seg Keren og hennes sønn Thomas og flyttet til en bondegård fra 1500-tallet i Wadebridge, Cornwall, der de har bodd siden. Her tilbringer han tiden med golf, surfing, og en lidenskap for sykling. Keren er fortsatt aktiv i Bananarama.

Andrew og George var gode venner i alle år etter Wham! og George var ofte på besøk hos Andrew. George likte stillheten på landet, og det å kunne gå på pub uten at folk plaget ham. 

Fansen og media diskuterte jevnlig muligheten for at Wham! kunne bli gjenforent, og i 1991 stod de på en scene sammen da Andrew var gjest hos George under hans opptreden på 'Rock In Rio' der de gjorde noen Wham!-låter sammen. I 2006 var det seriøse planer om et Wham!-comeback på en konsert George skulle gjøre på Wembley. Men Andrew måtte melde pass da han fikk nerver ved tanken på å opptre foran så mange mennesker. I 2012 gjorde de to noen låter sammen på en fest som ble arrangert i forbindelse med London-LO.

I et intervju George Michael gjorde med Q Magazine ble han spurt om hva som var hans største tabbe i livet. Og da svarte George: "Splitting Wham!". Muligens var det ment som en spøk.

Uten noen reunion-konsert har det vært lite å glede seg over for Wham! fans i årene etter "The Final" - om man ser bort fra George Michaels mange flotte plater. Og i motsetning til andre 80-talls band har det vært gitt ut svært få samle- og raritetsplater med Wham! Faktisk er "The Best Of Wham!: If You Were There" fra 1997 den eneste offisielle samleplaten. Og den solgte bra i Storbritannia med 4. plass, men et stykke ned på listene ellers i Europa. Muligens var det fraværet av "A Different Corner", "Careless Whisper" og "Bad Boys" som gjorde at den ikke solgte bedre.

Også Helen 'Pepsi' DeMacque og Shirlie Holliman forsøkte å gjøre karriere som popstjerner etter at Wham! var et avsluttet kapittel, og det gjorde de med større suksess enn Andrew. I januar 1987 klatret de helt til 2. plass på den britiske singellisten ("I Knew You Were Waiting" lå som nr. 1) med den Madonna-aktige hitlåta "Heartache". Den ble en hit også ellers i Europa med 2. plass i Sveits og Belgia, 3. plass i Nederland, og 6. plasss i Norge. Også oppfølgeren "Goodbye Stranger" ble en hit, med 9. plass i Storbritannia. Men deretter gikk det nedover for Pepsi & Shirlie. Albumet "All Right Now" klarte 69. plass i Storbritannia, mens oppfølgeralbumet "Change" fra 1991 ikke nådde opp noe sted. På sistnevnte album var førstesingelen "Someday" skrevet av George Michael. Etter det ble duoen oppløst. I 2000 kom de sammen for å kore på en plate med Geri Halliwell, og i 2011 var de endel av retro-turneen "Here & Now". 

Pepsi & Shirlie på forsiden av Smash Hits Magazine

Etter det valgte Shirlie å konsentrere seg om å tilbringe tid med familien, særlig etter at Martin Kemp fikk hjernesvulst. Hun og Martin var i alle år nære venner av George Michael, og i likhet med Andrew Ridgeley følte George at han kunne være seg selv i selskap med dem.

Pepsi har jobbet som skuespiller i årene etter at Pepsi & Shirlie ble oppløst. Hun fikk endel oppmerksomhet da hun med sin kraftfulle stemme deltok på turne med Mike Oldfield i 1999, samt at hun deltok på hans album "The Millennium Bell".

Etter avslutningskonserten på Wembley snakket George Michael om at han skullle ta en lengre pause. Men denne pausen skulle vise seg å ikke bli særlig lang. Allerede 3. august 1986 deltok han i NBCs TV-show "Motown Returns to the Apollo", der han sang "I Want to Know What Love Is" sammen med Diana Ross. I oktober var Aretha Franklin ute med albumet "Aretha" der nevnte "I Knew You Were Waiting" var med. For sistnevnte vant George og Aretha en Grammy Awards for beste R&B framføring.

Parallelt med innspillingen av sitt debut-soloalbum "Faith" hjalp George også kameraten Andros Georgiou - omtalt som søskenbarnet hans - med innspillingen av en coverversjon av Bee Gees' "Jive Talkin'". Også folk i omgangskretsen til George, slik som Deon Estus, David Austin og Nick Heyward, deltok på singelen som nådde en sterk 7. plass i Storbritannia sommeren 1987.

Til tross for tidligere utgivelser under George Michael-navnet var det singelen "I Want Your Sex" som markerte starten på hans solokarriere. Lydbildet var mer voksent enn de typiske Wham! låtene, og teksten enda mer vågal. Den fikk mye omtale da den ble gitt ut 1. juni 1987,  og endte opp som en topp 3 hit i både U.S.A., Storbritannia, Norge, og en lang rekke andre land. Oppfølger-singelen "Faith" gjorde det enda bedre med 1. plass i U.S.A. og 5 andre land. Deretter fulgte albumet med samme navn ("Faith") som gikk til topps i både USA, Storbritanna og Canada. Albumet fikk også prestisjefylte "Album Of The Year" på Grammy Awards. Hele 6 av låtene på albumet ble gitt ut på singel, og alle hevdet seg høyt på listene.

På plata brukte George mange av de samme musikerne og teknikerne som hadde hjulpet ham i Wham! tiden, slik som Deon Estus, Hugh Burns, Chris Porter, Rick Taylor, og Danny Schogger.

 "Faith" ble en større salgssuksess enn noe av det George Michael ga ut som medlem av Wham!

Etter utgivelsen av "Faith" dro George ut på en verdensturne, en turne som brakte ham til Norge for første gang da han opptrådte i Drammenshallen 21. April 1988. 21. oktober 2006 var han tilbake i Norge for andre og siste gang da han opptrådte i Oslo Spektrum.

I årene som fulgte ga George Michael ut kritikerroste storselgeralbum som "Listen Without Prejudice Vol. 1" (1990), "Older" (1996), "Songs From The Last Century" (1999), "Patience" (2004), og samlealbumene "Ladies & Gentlemen" (1998), "Twenty Five" (2006) og "Symphonica" (2014). De fleste av albumene gikk til topps i Storbritannia og flere andre land i verden. I Norge gikk han til topps med albumene "Older" og "Ladies & Gentlemen". 

Også mange av singlene hans gikk til topps rundt om i verden, slik som "Don't Let The Sun Go Down On Me" (med Elton John), "Somebody To Love" (med Queen), "Jesus To A Child", og "Fastlove".

Som soloartist nøt George en helt annen respekt fra musikkinteresserte og kritikere enn hva han hadde gjort i Wham! tiden. Likefullt opplevde han mange tunge stunder gjennom årene, med usikkerhet knyttet til sin seksualitet, tap av kjæresten Anselmo Feleppa som døde av AIDS, narkotikaproblemer, og mye negativ mediaomtale i forbindelse med sexkjøp. En gang ble han arrestert av en politimann som ga seg ut for å være prostituert, mens en annen gang gikk den prostituerte til media for å fortelle om hendelsen.

George Michael slet også med helsa, og 25. desember 2016 døde han av naturlige årsaker i sitt hjem i Goring-on-Thames. Han led av kardiomyopati, som skyldes sykelige forandringer i hjertemuskelen og fettlever. Han ble funnet av kjæresten Fadi Fawaz.

Etter hans døde ble George Michael hyllet av en hel musikkverden. 

Elton John "I am in deep shock. I have lost a beloved friend - the kindest, most generous soul and a brilliant artist. RIP"

Paul McCartney: "George Michael's sweet soul music will live on even after his sudden death. Having worked with him on a number of occasions his great talent always shone through and his self deprecating sense of humour made the experience even more pleasurable."

Ellen DeGeneres: "Just heard about my friend George Michael's death. He was such a brilliant talent. I'm so sad."

Spandau Ballet: "We are incredibly sad at the passing of our dear friend George Michael. A brilliant artist & great songwriter."

På Grammy Awards i februar 2017 ble George Michael og hans musikk hyllet av Adele, med tårer i øynene framførte hun "Fastlove" foran mange hundre millioner av TV-seere.

Mange av de som minnet George fortalte om en generøs mann som ga bort mange millioner kroner til ulike formål, uten at omverdenen fikk vite om det. I tillegg til Band Aid og Live Aid deltok han også i mange andre veldedighetsprosjekt. Bl.a. donerte han inntektene fra salget av topp 10 hiten (U.S.A. og U.K.) "Too Funky" til AIDS-forskningen.

Naturligvis ble George også hyllet av kameraten Andrew Ridgeley: "Heartbroken at the loss of my beloved friend Yog. Me, his loved ones, his friends, the world of music, the world at large.  4ever loved."

På Brit Awards 22. februar 2017 ble George minnet av Andrew, Shirlie Holliman og Helen 'Pepsi' DeMacque. Mens Pepsi og Shirlie stod der med tårer i øynene hyllet Andrew kameraten sin med disse ordene: "Han var et uvurderlig geni, og skattene han etterlater seg vil fortsette å skinne og gi gjenklang i mange kommende generasjoner. George har etterlatt seg sangene sine og sin helt enestående vakre stemme – og gjennom det poetiske uttrykket for sin egen sjel, har han etterlatt seg selv på sitt aller beste. Jeg elsket ham, og vi ble elsket tilbake, både du og jeg." 

 Helen 'Pepsi' DeMacque, Andrew Ridgeley og Shirlie Holliman minnet George Michael på Brit Awards.

Georges søster Melanie, som i alle år hadde stått broren nært, kom aldri over tapet av ham. Og nøyaktig 3 år etter at George døde ble hun funnet død i sitt hus - som tidligere var eid av George.

Wham! ble oppløst i 1986, men musikken deres lever videre i beste velgående, der låter som "Wake Me Up Before You Go-Go", "Freedom", "I'm Your Man", "Careless Whisper", "Last Christmas" og "Club Tropicana" jevnlig spilles på radio og på TV, blir brukt i filmer og reklamer, og på musikkanlegg i de tusener hjem. Godt egnet til å  få fram det gode humøret - og som et øyeblikks mimring tilbake til 80-tallet da både Wham! og lytteren skinte litt ekstra. 

Det er også historien om et godt vennskap mellom to gutter og deres møte med musikkbransjen. Om hvordan de tilslutt vant og endte opp som en av de største popsuksessene som har vært. Og hvordan de klarte å bevare vennskapet helt til det siste, til tross for mange turbulente hendelser.

George Michael: "People will say, 'Oh, 'Wake Me Up'...wasn't that that pair poncing around in shorts!"

Andrew Ridgeley: "I take my pleasure-seeking very seriously."