|
For
å ta en kort briefing i historien om Tears For Fears.
Roland og Curt traff hverandre allerede som barn i Bath, England, men startet
bandet først i 1981. De fikk umiddelbar suksess med den
kritikerroste plata "The
Hurting" i 1983, som omhandlet psykologiske temaer, blandet med gode
synthbaserte låter. Oppfølgeren "Songs From The Big Chair"
løftet bandet opp blant de aller største i verden på midten av 80-tallet med
hiter som
"Shout" og "Everybody Wants To Rule The
World". Det skulle ta hele 4 år før 'tåregutta' fulgte opp den
plata. Uenighet mellom
Roland og Curt,
forventningspress, og ønske om å lage
et 'state of the art' album, gjorde at det tok tid.
Da
"The Seeds
Of Love"
omsider ble gitt ut, var det mange som rynket på nesen, og mumlet
overprodusert og pompøst. Likefullt gikk plata til topps på den
britiske albumlisten, i motsetning til "Songs From The Big
Chair" som "bare" nådde 2. plass. Men noen vil nok
si at det skyldtes det store forhåndssalget, for "Songs From The Big
Chair" solgte 3. ganger bedre i Storbritannia, og gjorde det
langt bedre i U.S.A. og resten av Europa.
Det
er litt av en stjernerekke Tears For Fears fikk med seg på
"The Seeds Of Love" : Phil
Collins, Oleta Adams, Simon Philips (Mike Oldfield, Rainbow, Michael
Schenker), Carol Kenyon (Simple Minds, Pet Shop Boys, Heaven 17),
Dave Bascombe (Depeche Mode, Erasure, Human League, ABC), Chris
Hughes (A-ha, Howard Jones, Peter Gabriel, Human League),
og Bob
Clearmountain (David Bowie).
De fleste av disse hadde tidligere hatt ansvaret for å produsere
kjente album, og her var de samlet på et brett. Så noen akustisk
gitarplate kunne nok dette aldri bli.. Også albumcoveret og videoen
til
"Sowing The Seeds Of Love"
var litt overkill når det gjaldt bruk av
effekter.
"The
Seeds Of Love" fikk likevel et lavmælt lydbilde, med ettertenksomme, rolige låter.
Bortsett fra førstesingelen
"Sowing The Seeds Of Love".
De små detaljene lydmagikerne har skapt, hører man likevel her og
der.
Plata
starter smakfullt og vakkert med klassikeren "Woman
In Chains". Klassiker fordi den med tiden har vokst til å bli en låt
som ofte spilles, og som brukes i ulike sammenhenger. Den største
forbedringen fra "Songs
From The Big
Chair", var at de har fått med Oleta
Adams himmelske stemme på plata. Det ga den en ekstra
dimensjon. Og Roland Orzabal synger bedre enn på de foregående
albumene, med mer varme og kraft. Så samspillet mellom Orzabal,
Adams og et utsøkt lydbilde, gjør dette til en flott låt. Teksten
er også meningsfull. Adams synger om en kvinne som prøver å komme
seg opp i denne verden, men som blir holdt i lenker, mens Orzabal
synger en slags moderlig bakgrunnsstemme : "It’s a world
gone crazy. Keeps woman in chains. It’s under my skin but out of
my hands. I will not accept the greatness of man." Uendelig
vakkert!
"Badman's
Song" viser at TFF ønsket å dra inn nye momenter i musikken sin,
for her tar de med oss på en reise gjennom ulike amerikanske musikalske
stilarter. Vakkert istemmesatt av Orzabal og Adams, som synger like
vakkert her som på "Woman In Chains". Og med musikere som
McIntosh, Katchè, Palladino er det mulig å vandre rundt i musikkens verden på denne måten uten å dumme seg ut.
"Sowing
The Seeds Of Love" viser hvor bra det kan bli når en god melodi,
gode musikere, og god studioproduksjon kommer sammen i en låt. Og
muligens en stil Beatles ville brukt om de skulle laget "Sgt.
Pepper's" 20 år senere. Tears For Fears og deres hjelpere
kaster inn alle de musikalske
triksene som fins i musikklæreboka, med bruk av franske horn, vocodervokaler,
tape loops, operasangere, og trommeslager Chris Hughes som gjør
sitt beste for å ligne Ringo
Starr
- lag på lag med med lyd. Og en
tekst som forkynner kjærlighet og en slutt på grådighet og
sult...
Mye mer pompøst enn dette tror jeg nesten ikke det er mulig
å få det. Problemet er at det fungerer. Låta er veldig bra, mye
takket være et himmelsk Beatles-lignende refreng, med ordene "Sowing the seeds of love", mens
Orzabal kommer med de velvalgte ordene : "Sowing the Seeds. An
end to need. And the Politics of Greed. With love."
Etter
dette kommer plata ned på jorda med "Advice For The Young At Heart"
- en lett og ledig låt med Curt Smiths behagelige stemme.
Piano- og keyboardspillingen i låta er også av det behagelige
slaget. Låta gjorde det også bra som singel.
Side
B er langt mindre ambisiøs. Og også vanskeligere å få taket på.
"Standing On The Corner of the Third World"
starter
lavmælt, men bygger seg etter hvert opp. Den er mer en stemningsgreie
enn en melodi. også her er teksten av det ambisiøse slaget :
"Standing on the corner of the third world. Hungry men will
close their minds. Ideas are not their food
Notions fall on stony ground. Where passions are subdued." Det
er veldig
fint å høre på, og man kan bare nyte stemningen.
"Swords
And Knifes" minner meg litt om "I
Believe" fra
"Songs From The Big Chair"". Den er en enklere låt, nesten balladeaktig.
Etter hvert går den går
over i et mindre vokalt parti som er mer pompøst.
"Year Of The Knife"
er lagt opp som om det var en livelåt. Med publikumsbrus i
bakgrunnen. Det er mange stemmer som er med og synger på refrenget.
Men låta er ikke av de beste TFF har laget.
Men
plata avsluttes flott med "Famous Last Words".
Noe som skulle vise seg å bli skjebnen for bandet selv. Smith og Orzabal
laget ikke flere plater sammen etter denne. Ikke før i 2003. Roland
Orzabal tok
Tears for Fears navnet etterpå, Mens Curt Smith brukte sitt eget, uten at det salgsmessig eller
kvalitetsmessig ble det samme for noen av dem, som på dette albumet.
"Famous Last Words"
er en
lavmælt og fin pianolåt, med strykere, og horn. Kanskje var det
det forestående bruddet de hadde i tankene da de skrev teksten?
"The
Seeds Of Love" er bortimot et mesterverk. Fra et flott band på høyden
av sin kunstneriske kreativitet. Det er produksjonen og de gode låtene
som gjør albumet så bra. Så bra er det laget, at det
fortsetter å gjøre inntrykk og høres friskt ut, 25 år senere.
Noe ikke alle 80-talls album gjør.
|
