| "Seventh
Sojourn" er det siste av 7 veldig sterke album fra den klassiske
Moody
Blues besetningen : Hayward, Pinder, Lodge, Thomas
og Edge.
Navnet 'Sojourn' henspilte på en pause/hvile. Og uten at bandet
selv visste det på den tiden, kom de til å ta seg en lengre pause
etter å ha spilt inn dette albumet. De kom tilbake, men da
på et annet nivå enn denne og de foregående platene. Dette er også plata de hadde størst
suksess med. Selv om den ikke gikk til topps i Storbritannia (5.
plass), lå den som nr. 1 i hele 5 uker i U.S.A. Noe som gjorde dem til mestselgende
der i 1972. Den gikk også til topps i Canada, og nådde 2. plass i
Australia. I Norge ble det 10. plass.
Alle
7 albumene mellom 1967 og 1972 er veldig bra, men denne holder jeg
som den beste av dem pga. det gode låtmaterialet og den flotte
produksjonen.
"Seventh
Sojourn" er også mer homogen enn de andre. Plata var
hatet av medlemmene etter at de hadde spilt den inn, fordi de var så
lei av å produsere plater (6 på 7 år), og lei av hverandre. I
ettertid har de sett at den likevel er veldig bra.
Selv
om den er fra 1972, og den siste av de store. Er det likevel denne
jeg ville tippet var eldst om jeg ikke hadde visst bedre. Pga.
lydbildet som kan virke litt mer typisk 60-talls og hippiepreget.
Noe som i denne sammenhengen er ment positivt.
"Lost In A New World" starter plata på typisk Moody Blues maner. Det
er sånn
passe pompøst og dramatisk. De andre korer fint på låta.
"New Horizons" er mer balladeaktig. Rolig og fin, med
et sterkt symfonisk lydbilde, som så mange av låtene til Moody
Blues.
"For
My Lady" har
siden jeg første gang fikk sansen for Moody Blues rundt 1980,
vært favorittlåten min med dem, sammen med
"Nights
In White
Satin". Det er en lun og vakker
sang man blir i godt humør av
å høre på. Jeg ser for meg den engelske fiskeren som sitter på kaia
og synger og spiller gitar. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg får den
assosiasjonen. Fløytene og kassegitaren gir den et varmt, litt
gammelmodig uttrykk. Pop med innslag av folkemusikk er en passende
beskrivelse. Det er pga. låter
som denne at jeg får følelsen av at plata er gamlere enn fra 1972.
"Isn't Life Strange" var den største hiten fra denne
platen, med 13. plass i Storbritannia og 29. plass i U.S.A. Den starter rolig med fiolin og ordene : "Isn`t life
strange..." og går så over i et pompøst parti med strykere,
el-gitar og koring, som gir klare hippieassosiasjoner. Før den
igjen roer seg ned med fiolin og solo sang. Flott låt!
"You And Me" er nok en fin låt som har symfoniske,
og litt hippieaktige elementer i seg. Den går i et raskere tempo
enn de andre låtene på plata. Og særlig flott er den der de
synger flerstemt.
"The Land Of Make Believe" har et flott fløyteparti på starten
av låta. Og harmonien i stemmene deres varmer.
"When You're A Free Man" er mer melankolsk, og ikke så
umiddelbar. Nesten dyster. Men likevel fin.
"I'm
Just A Singer (In A Rock'n Roll Band)" er en annen
favoritt, som jeg har likt veldig godt i over 30
år. Den starter med en litt treg trommerytme, som går fortere og
fortere, til et tungt bassriff kommer inn.Og så dyttes det på med
strykere, horn og koring. Pompøst, litt gammelmodig lydbilde, men
veldig, veldig bra. Overprodusert vil kanskje noen si.
Det er bare 8 låter på denne plata.
Men samtlige holder høyt nivå. Artig er det også at alle 5
medlememmene deltok
på låtskriversiden. Det er særlig den symfoniske, litt
hippiepregede stemningen på "Seventh Sojourn" jeg liker
godt, i tillegg til de
gode låtene. Et verdig punktum for 6 flotte år, før det ble 6 års
pause.
|
