|
"Tango
In The Night" var det første studioalbumet med Fleetwood
Mac på
5 år. Bandet hadde haltet i flere år, pga. uenighet, soloprosjekter og alko-,
og
narkomisbruk. Dette skulle da også bli den
siste plata den klassiske Fleetwood Mac besetningen med Fleetwood, McVie, McVie, Nicks,
og Buckingham
laget.
Disse som i ruinene av Peter Greens
Fleetwood Mac, hadde laget tidenes mest solgte plate (til da) i 1977
med "Rumours".
"Tango
In The Night" skulle mer enn noen andre av
utgivelsene deres, bli Lindsay Buckinghams
plate. Han produserte, skrev de fleste låtene, og sang på flere av
dem. Riktignok bidro Christine McVie med flere av de beste låtene på
plata. Men det var Buckinghams album likevel. Og den ble tross mye
motgang forut, tatt vel imot av fansen. 3 av låtene nådde topp
10 i Storbritannia ("Big
Love", "Everywhere", og "Little
Lies"). Og albumet gikk helt til topps på albumlisten der. For første
gang siden "Rumours".
I U.S.A. ble det en fin 7. plass, mens i Norge ble det 10. plass.
Også i Sverige gikk den til topps.
Ikke alle kritikerne likte plata like godt. Og mange vil sikkert
rynke på nesa over at jeg tar den med her på topp 100 lista mi.
Musikk som ligger i grenselandet mellom pop og country blir sjelden
tatt vel imot av kritikere. Men sånn kan jeg ikke bry meg om, så
lenge jeg synes dette er en flott plate. Full av gode låter og fine
stemninger.
Plata
starter offensivt med den litt tvilsomme "Big Love".
Tvilsom fordi Nicks og Buckingham innimellom stønner og peser, som om det var lyder tatt ifra en sexscene.. Ellers
er låta lett å like pga. en god melodi og et tøft bassriff som går
gjennom låta. Jeg er ikke helt enig i at denne passet som
førstesingel
fra plata, da den er helt annerledes enn de andre låtene på plata.
"Seven
Wonders" er den mest country-aktige av låtene på plata - ikke ulikt
det Shania Twain gjorde senere. Den er koselig, med et fint refreng
og en god melodi. Jeg synes den er den eneste låten hvor stemmen til
Stevie
Nicks
kommer til sin rett. På andre låter blir den nesten irriterende.
"Everywhere"
er en engleaktig låt. Pga. stemningen og Christine McVies 'uskyldige', nesten barnslige stemme. Låta har en fin rytme, god
melodi og stemningsfull vokal, særlig der Christine korer seg selv. I tillegg har Buckingham begynt å ta i bruk
synth her, noe som på denne gir en fin bakgrunnsstemning.
"Everywhere"
er en
veldig
fin låt, som også ble en stor hit, med 4. plass i Storbritannia,
2. plass i Irland, 4. plass i Nederland, og 14. plass i U.S.A.
"Caroline"
er en annen flott låt. Den har for meg et nesten mystisk slør
over seg. Pga. den spanske stemningen i låta. Jeg har alltid sett for
meg senoritaen i en 1800-talls spansk villa i California! (Har
ideen fra Donald Duck) som sjarmerer alle rundt seg, som denne
Caroline. Jeg synes særlig
refrenget er flott. Låta har en bra trommerytme, og på slutten er
det et parti med gitar og litt mytisk nynning jeg liker godt.
"Tango
In The Night" er utypisk, da den ikke har noen skikkelig
melodi, og er mindre umiddelbar. Mer kompleks og rockete. Men den
passer bra som en motvekt mot alt det vakre og melodiøse på denne
plata. Jeg liker tittellåta godt.
"Mystified"
er en litt kjedelig låt. Selv om den er pen og behagelig å høre
på. Den fungere som et mellomspill før platas store låt.
"Little
Lies" er den mest kjente, og også den beste låta på plata. Som
på "Everywhere" er det Christine McVie som imponerer med
sine låtskrivertalent og vakre stemme. Det er en flott melodi som er
behagelig bygd opp rundt et synthkomp. Egentlig en litt trist låt,
noe man fornemmer gjennom McVies lett sørgmodige stemme. "Tell me
lies, tell me sweet little lies"..
"Little
Lies" har et kjempeflott refreng hvor man lett får
lyst til å gaule med. Den ble også en topp 10 hit i veldig mange
land - vel fortjent.
"Family
Man" har en bassrytme som er farlig lik "Big Love". Men det
er likevel en munter og fin sang. Men som i så mange av Buckinghams
låter er det ikke noe dybde i tekstene. Heller ikke i
denne. Det som løfter låta, er den flotte spansk-inspirerte
gitarsoloen på slutten av låta, som gjør at den blir en slags forlengelse av "Caroline".
På
"Welcome
To The Room" er det igjen Stevie Nicks som synger. Og da
faller kvaliteten et par hakk. Låta er forsåvidt grei, men jeg synes
det kan bli litt for mye country.
"Isn't
It Midnight" er nok en fin låt. Og igjen er det McVie
som gjør en pen jobb på vokal. Med Buckingham på koring. Dette er
en litt røffere låt med et raskere tempo enn de andre.
På
"When
I See You Again" er det like før vi sovner. Og nå irriterer jeg
meg over
Stevie Nicks sin stemme. Låta hadde kanskje vært bedre med
Christine McVie på vokal.
Heldigvis
avsluttes plata på en skikkelig måte i "You And I",
som er er en veldig sjarmerende låt. Buckingham og McVie har
skrevet den, og synger sammen på den. Det er en litt raskere poplåt med snert i.
Skiftet mellom stemmene deres er gjort på en artig måte. Men det
er en låt
som blir lett avglemt pga. det nok er litt for mange låter på
plata, og denne kommer sist. Man kunne trygt tatt bort noen av Nicks
sine låter for å gjøre helheten mer interessant.
Men
"Tango In The Night" er uansett en veldig fin plate. Som fikk den suksessen den
fortjente, i hvert fall salgsmessig. I 1990 kom "Behind
The Mask",
men da var Buckingham borte, og også mye av magien.
Forgjengeren
"Mirage"
(1982) har mye av de samme kvalitetene som "Tango In The
Night". Med fine arrangementer, og fin vokalbruk. Det var også
albumet som skapte interesse for Fleetwood Mac hos meg.
|
