|
Pink
Floyd var
et av de første rockebanda jeg fikk øynene opp for i min ungdom.
Jeg ble inspirert av naboer og kamerater som mente dette var bra
musikk. Og så var det videoen til "Another
Brick In The Wall" som ble vist på "Zikk Zakk" på NRK
som gjorde dypt inntrykk. Det var så utrolig tøft og fengende.
Tekstlinjer som : "Hey! Teachers! Leave them kids
alone! All in all it's just another brick in the wall" var spennende
for en skolegutt med respekt og litt redsel for lærerne.
Jeg
hørte "The
Wall" på kassett hjemme hos en kompis flere ganger, og falt også
for låtene "Mother" og "Goodbye Blue Sky"
(husker godt ordene "Look mummy, there's no clouds up in the
sky...". Og jeg husker hvordan jeg så for meg den lille ungen
som snakket til moren sin, ute på en blomstereng. Det skulle likevel gå flere år før jeg tok meg råd
til å kjøpe et eksemplar av platene selv (det er jo en dobbel-LP). Men siden har den vært en favoritt, og
en utgivelse det er knyttet
mange minner til.
"The
Wall" har
muligens ikke
samme klassikerstatus som "Dark
Side Of The Moon", men innflytelsen den hadde på ungdom i
samtiden, er minst like stor. Da den har et klart definert buskap, i
motsetning til "Dark
Side Of The Moon" som i større grad var basert på
vellyd og stemninger. I motsetning til tidligere Pink Floyd album er ikke dette et produkt
av felles arbeid. Dette er Roger
Waters' plate,
selv om David Gilmour har bidratt med et par låter ("Run
Like Hell", "Comfortably
Numb").
Waters har skrevet de fleste melodiene og tekstene. Tekster og stemninger
som tar for seg etterkrigstidens England. Og det å vokse opp uten
en far, en far som mistet livet i 2. verdenskrig. Plata uttrykker
frustrasjon, desperasjon, aggresjon, og sorg, og er i hele tatt en
veldig mørk plate. Egentlig en slags rockeopera over Roger Waters
eget liv. Noe som litt senere resulterte i filmklassikeren "The
Wall" av Alan Parker. Hvor Bob Geldof (Boomtown Rats,
Band Aid) spilte hovedpersonen
som Pink. Keyboardist Richard
Wright som på album som
"Dark Side Of The Moon" og
"Wish You Were" hadde vært en viktig
bidragsyter, deltok nesten ikke på denne plata. Han var også imot
ideen bak "The Wall", da han følte de hadde vært gjennom
lignende tema på "Animals".
Tekstene
er viktigere på "The Wall" enn på noe annet Floyd album,
og mer
betydningsfull enn på de fleste album overhodet. Det er så man
virkelig lever seg inn i den triste oppveksten til Waters, og hans
brutale møte med britisk skolevesen. Og vi føler det samme hatet mot autoritetene i samfunnet. Særlig godt er det å
hate lærerne i udødelige "Another
Brick In The Wall". Waters uttrykker det med ordene : "In government-run schools,
children are methodically tormented and humiliated by teachers whose
comeuppance occurs when they go home at night and their fat and /
Psychopathic wives would thrash them/Within inches of their
lives."
Plata byr ikke på noen ordentlig start
eller slutt. Den starter med en fortsettelse av ordene den
avslutter platen med, noe som gir den et sirkulært preg. Mange
mener at plata fikk en fortsettelse i oppfølgeren "The Final Cut" som
tar for seg krigens traumer. Nå virkeliggjort i den da høyaktuelle
Falklandskrigen.
På "The Wall"
uttrykker Waters krigens frykt på denne måten : "Did you ever
wonder
. Why we had to run for shelter
. When the promise of a brave new world
. Unfurled beneath a clear blue sky?"
Samtidig som det er historien om en ensom gutts oppvekst i
etterkrigstiden, er det også et innblikk i en gal persons verden.
Hvor alle kvinner er horer, og menn er undertrykte og alene, og
dømt til et liv i frustrasjon. Denne mentale tilstanden blir som en
mur, et fengsel, han ikke klarer å komme ut av.
I hele tatt er ikke dette noe godt
utgangspunkt for å lage et bestselger album. Men for Pink Floyd
fansen, og alle andre, er det nok av detaljer som gjør det til en
flott opplevelse musikalsk. Gitariffene og de hvinende gitarskrikene i "In The Flesh" var
som de skulle være. Og "Comfortably Numb" er
kanskje den vakreste balladen de har laget. En gjenganger på
konsertene og liveplatene deres. På samme måte som "Run Like Hell",
den nydelige kassegitarlåta "Mother", og åpningslåta
"Hey
You",
har vært det. "Goodbye Cruel World" er
også en favoritt hos meg. Rolig og ettertenksom som den er.
På "One Of my Turns"
er vokalprestasjonen utrolig flott. Hvor Pink skriker til sin groupie : "Would you like to learn to fly?/Would you like to see me try?"
"The
Wall" er flere steder kåret til 80-tallets beste album. Enda
det kom i 1979. Likevel resulterte ikke
pene ord i noe stort albumsalg da den kom ut. 3. plass i
Storbritannia var ikke så bra. Men ellers i verden strømmet
folk til platebutikken for å kjøpe sin utgave av dobbelt-LPen.
I Norge toppet den albumlisten i utrolige 19 uker, i U.S.A. i 15
uker og i Tyskland i 17 uker. Som en av de største salgssuksessene
i de landene noensinne. Til topps gikk den også i Australia, Østerrike,
Frankrike, Nederland, New Zealand, og Sverige.
Plata
har fortsatt å selge bra i årene etter, på LP og etter hvert CD,
og er i dag den 3. mest solgte plata i historien i U.S.A. Foran
"Dark Side of the Moon", og bak
"Thriller" med
Michael Jackson, og
"Their Greatest Hits"
med The Eagles.
På verdensbasis regner man med at "The Wall" har solgt i
33 millioner eksemplarer, mens "Dark Side Of The Moon" som
tidenes 3. mest solgte plate har solgt i 45 millioner eksemplarer
(2010).
Omdømmet til
"The Wall" har styrket seg gjennom årene, og den
figurerer ofte på lister over tidenes beste album.
Som en kuriositet kan det nevnes at
singelen "Another Brick In The Wall" gikk til topps i
Storbritannia. Og det var første gang siden 1967 ("See Emily Play")
at de hadde vært inne på topp 40 singellisten i hjemlandet. Men så
var Pink Floyd aldri kjent for singelutgivelsene sine heller.
|
