|
Etter
at R.E.M.
i flere år var et band for platekritikere og studenter, men
med minimalt platesalg, tok det for alvor av med albumet "Out
Of Time" og låtene "Losing my Religion"
og
"Shiny Happy People". Forgjengerne "Green"
og "Document"
hadde også bidratt til å gjøre bandet mer kjent, men med "Out
Of Time"fra 1991, tok det av. Med 1. plass på albumlisten i Storbritannia, U.S.A.,
og mange andre land.
R.E.M.
hadde hele tiden vært regnet som alternativ rock, noe som gjorde
det imponerende å nå ut til så mange. Men samtidig hadde de nå fått
et mer mainstream lydbilde, og mer iørefallende melodier. Noen vil
kalle
"Out Of Time" for popmusikk, noe som gjorde det enklere for folk å like
dem.
Det
var derfor stilt store forventninger til oppfølgerplata "Automatic
For The People"
fra 1992. Og R.E.M. skuffet ikke. plata var ikke like
direkte som "Out
Of Time",
men låtmaterialet var likevel sterkere denne gangen. Ikke så
poporientert, men heller ikke lik den alternative rocken de hadde
spilt tidligere i karrieren. Den var mer voksen, og 'folkaktig' - nesten country i enkelte partier. Den kan også oppleves som
mer innadvendt, med tekster om død, tap av kjære, og aldring.
Samtidig er den
vakker og storslagen, med strykere og akustiske
instrumenter. John Paul Jones som tidligere hadde jobbet med
orkestreringen på platene til Led Zeppelin,
Donovan
og Rolling
Stones,
bidro til å gi plata et symfonisk preg. Det høres best på
"Drive" og "Nightswimming".
Plata
viser også at R.E.M. var ved et veiskille i karrieren, fra
ungdommelige opprørere, til reflekterende voksne, med bekymringer
som voksne gjerne får.
Mange
av låtene fra albumet har blitt tidløse klassikere som kommer til
å bli spilt i mange år framover. slike som "Man on the Moon",
"Everybody
Hurts", "Nightswimming"
og
"Drive".
"Drive"
som starter plata, er en stille, lavmælt låt med et visst folkpreg.
Strykerne til
John
Paul Jones utgjør en viktig del av musikkopplevelsen. Låta starter med de
forvirrende ordene "Smack, crack, bushwhacked. Tie another one to the racks, baby" og fortsetter med
"Hey kids rock and roll. Nobody tells you where to go, baby",
noe som virker forvirrende, da ordene ikke gir mening.
Det
er en flott stemningsfull låt, men den tar samtidig aldri tar av.
Den lavmælte melodien og den uforståelige teksten, gir en
forvirrende men behagelig start på plata.
"Try
Not To Breathe" er en mer rett fram gitarlåt. Den er optimistisk
i tonen. Det veksler mellom kassegitar og el-gitar. En litt enkel
låt mellom flere sterke.
En
av de fineste sangene fra " Automatic For The People",
og en av de fineste tempolåtene R.E.M. har laget, er "The Sidewinder Sleeps Tonite".
Det er en 'feel good' låt man blir i godt humør av. Den
handler ikke om noe spesielt, noe som forsterker inntrykket av at
dette er en låt som kun er ment for å underholde. Den har et
fengende refreng det er lett å få på hjernen. Men det er en poplåt
med underliggende kvaliteter. Den ble også gitt ut på singel, hvor
den gjorde det bra i Europa.
"Everybody
Hurts" er muligens R.E.M.s mest populære låt. Den har utviklet
seg til å bli en klassiker nye generasjoner oppdager, og liker. Den
spilles fortsatt mye på radio og T.V., og du finner den på
utallige karaokeplater. Det er blitt en låt mange har et sterkt
forhold til.
Den
er enkelt oppbygd rundt et klokkelignende el-gitar riff. Og den er
veldig direkte og enkel. Den har også et hymnepreg som gjør den
litt sakral. Men det som virkelig gjør låta stor, er Michael
Stipes såre sang og tekst. Der han ellers er diffus og uforståelig, har
denne et direkte budskap som de fleste skjønner : "When you think
you’ve had too much of this life, well hang on. Don’t let yourself go, everybody cries, everybody
hurts sometimes."
Strykerarrangementet
bidrar til å gi låta et høystemt preg. Også hammondorgelet
kommer inn på en stemningsfull måte. På slutten tar strykerne mer
og mer over, og gitr låta en fin avslutning.
"New
Orleans Instrumental No.1" er en instrumentallåt som for det meste består
av et orgel og en fiolin. Litt intetsigende. Fungererer mer som et
mellomparti.
"Sweetnes
Follows" er en balladelignende låt, med bruk av strykere og
kassegitar. Et orgel kommer også etter hvert inn og gjør det
stemningsfullt. En melankolsk låt med et røft snitt. Som med alle
låtene på denne plata, er det en fin melodi som ligger i grunn. På
slutten blir gitarene mer og mer rufsete.
"Monty
Got A Raw Deal" er en raskere låt, med et mer storslagent
arrangement. Igjen er det den gode melodien og gitarkompet som gjør
låta.
"Ignoreland"
er en tempolåt som kan minne
litt om "The Sidewinder Sleeps Tonite",
i denne
politisk ladete låta. Her er strykerne lagt til side for
en mer rett fram gitarlåt. Det er en engasjert Stipe vi hører her,
hvor budskapet er det viktigste med låta. Den ble dessverre aldri
gitt ut på singel, men oppnådde likevel en god del radiospilling i
bla. U.S.A.
I"Star
Me Kitten" roer de det ned pånytt, i denne korte og behagelige
balladen.
"Man
On The Moon" er min favoritt fra denne plata. Den minner ikke
så mye om R.E.M. Da den er mer country enn rock. Men det forhindrer
den ikke fra å være en glimrende låt. Stemningen er positiv og
laid-back. Teksten handler om stand-up komikeren Andy Kaufmann,
som provoserte mange med sine krumspring på 70-tallet. Stipe
nevner opp mange av de tingene som
Kaufmann gjorde i sin korte og hektiske karriere, før
han døde i en alder av 35. Og Stipe avslutter hver episode som blir
nevnt med "yeah, yeah, yeah, yeah". Noe jeg oppfatter som
en bekreftelse på at det var kult gjort : "Andy Kaufman in the
wrestling match Yeah, yeah, yeah, yeah."
Det
morsomme er jo at det ble laget en film om
Kaufmanns
liv noen år senere. Med samme tittel som denne låta, og med denne
som musikk til filmen.
"Nightswimming"
er en bittersøt og nostalgisk hyllest til friheten og uskylden i
ungdomstiden. Et tema R.E.M. tidligere har tatt opp i låter som
"Hairshirt" og "You Are The Everything"
fra albumet "Green". Og det låter melankolsk uten å bli
banalt.
Igjen
er det et enkelt arrangement med strenginstrumenter, cello, piano,
og Stipes stemme. Det er en ettertenksom låt, som om den prøver
å skape en sensommerstemning, men med et optimistisk budskap. En
perle av en låt det er lett å bli glad i.
"Find
The River" avslutter plata på en stillferdig og
stemningsfull måte. Det er en flott melodi, som sikkert passer bra
til allsang. Kassegitar, munnspill, og enkel koring, gir den et
jordnært og fint preg. En verdig avslutning på et mesterverk av en
plate.
Selv
om R.E.M. alltid har vært et band elsket av kritikerne, gikk de av
skaftet i sine rosende omtaler av
"Automatic For The People". Den ble
geniforklart!
Også platekjøperne var enig i at dette var bra musikk. Den toppet
i Storbritannia, fikk en 2. plass i U.S.A., og en 4. plass i Norge. På
avstemninger i ettertid over tidenes beste plater, er veldig ofte
denne tatt med. Noe som må varme Stipe og gutta. Den har på kort
tid fått status som klassiker. Og en plate det skulle vise seg å
bli vanskelig for R.E.M. og komme i nærheten av igjen. Selv om de
også etterpå fortsatte med å lage gode plater.
|
