Utgivelsesår : 1983

Produsent : Depeche Mode, Gareth Jones

Låtskrivere : Martin L. Gore, Alan Wilder

Bandmedlemmer : David Gahan, Alan Wilder, Andrew Fletcher, Martin L. Gore

1. Love In Itself

2. More Than A Party

3. Pipeline 

4. Everything Counts

5. Two Minute Warning 

6. Shame 

7. The Landscape Is Changing

8. Told You So

9. And Then... 

10. Everything Counts (reprise)

"Construction Time Again" var også det første albumet med Depeche Mode jeg fikk et forhold til, selv om jeg hadde hørt enkeltlåter fra dem tidligere. En i klassen hadde plata, og det gjorde inntrykk å høre på den. I ettertid ser jeg at plata kanskje ikke har tålt tidens tann like bra. På samme måte som en annen favoritt fra den tiden - "A Broken Frame". Men det er så mange gode minner knyttet til denne plata og dens låter, at jeg fortsatt har den som en favoritt. Selv om det sikkert ikke ville skjedd om jeg hadde hørt den for første gang idag. Men sterke låter som "Everything Counts" og "And Then" tror jeg ville imponert meg.

Plata starter med en litt dramatisk stemning i synthlåta "Love In Itself". Den har et keyboardriff som høres ut som et horn, som gjennomgangstema. Til den er det lagt på ulike effekter. Bla. et piano og en akustisk gitar. Det er en fin melodi, og en låt jeg alltid har likt godt. Den er synthete på en myk og tilgjengelig måte. Den var også ute på singel, og nådde 21. plass på den britiske singellisten.

"More Than A Party" er også synthete. Men på en mye røffere måte. Det høres ut som noen slår på jernrør med en hammer. Og keyboardriffet som går i bakgrunnen er også metallisk. Melodien er pågående og rastløs. Låta er industriell i sitt utrrykk. Men også fengende og dansbar. Depeche Mode startet gjerne konsertene sine med denne låta i sin tid.

For meg er denne låta en forløper for musikken som kom på det neste albumet deres "Some Great Reward", og en låt som "Something To Do".

Sammen med "PIMPF" fra "Music For The Masses" er "Pipeline" den merkeligste låta Depeche Mode noen gang har spilt inn på plate. Den har en maskinaktig takt. Som om dette foregår i en produksjonshall. Sangen deres er nesten litt gregoriansk, munkeaktig. Og refrenget består av at de slår på noen glass. Vi hører også en bordtennisball som treffer bordet i bakgrunnen. Husker jeg var veldig fascinert av denne i sin tid, og prøvde å gjenskape glasslyden ved å fylle opp noen krus med ulike mengder vann. Uansett tøft funnet på. Ideen til låta kan forklares med deres beundring for Einstürzende Neubauten som laget musikk på denne måten.

"Everything Counts" er klassisk Depeche Mode, og en av mine absolutte favorittlåter. Det var denne låta som gjorde at jeg virkelig fikk opp ørene mine for Depeche Mode.

Det DM driver med her er lek med de nye synthrytmene på den tiden, der de vrir og trykker på knapper. Fra en kinesisk obo får vi østerlandske stemninger blandet med metalliske lyder, satt sammen med fengende rytmer, og David Gahans flotte stemme. Særlig flott er det der det høres ut som de slår på noe som minner om en xylophone, men som sikkert er en synth. 

Og refrenget : "The grabbing hands, grab all they can, all for themselves, after all.." er fengende. Og den har en tekst som det ikke er til å ta feil av, om kapitalismens råskap og egoisme. Dette var tiden Depeche Mode lekte med kommunistiske symboler. Jmf. mannen med hammeren på forsiden av coveret av både singelen og albumet. 

"Everything Counts" var ute på singel og nådde en fin 6. i Storbritannia. Noe som var tangering av deres bestenoteringen så langt. "Everything Counts" har også vært en livefavoritt på alle DMs konserter, og er sammen med "Just Can't Get Enough" en av få låter fra tidlig 80-tall Depeche Mode har framført live etter 2000.

Side 2. har et mer lavmælt og forutsigbart musikalsk preg. Og tekstene er mer konsentrert om det som må sies å være platas tema. Det pessimistiske budskapet om at vi er i ferd med å ødelegge den planeten vi bor på. Side 2 er også en god grunn til å like denne plata så godt.

Som sagt var dette Alan Wilders første deltakelse på et Depeche Mode album. Og foruten å gi bandet et mer dynamisk lydbilde, bidrar han med to flotte låter. Bla. "Two Minute Warning", som forteller oss at vi er nær enden. 3 av 4 er allerede døde, og resten står for tur. Muligens pga. en atomkatastrofe - ingen lystig situasjon. 

Låta er metallisk og rytmisk. Men samtidig fengende og tilgjengelig. Med en fin melodi.

Det går deretter over i "Shame" hvor skammen ligger i at barn og brødre slåss mot hverandre, og etter hvert også tar i bruk våpen. Låta er rymtisk, synthete, med noen forvirrende blokkfløytelyder i bakgrunnen. Den er samtidig litt treg, og melodien er litt for kjedelig. Noe som gjør at den for meg og mange andre står som den svakeste og minst inspirerende på albumet.

"The Landscape Is Changing" er den andre låta Wilder har skrevet på plata. Og det er også en fin sak. Med Gores innsmigrende stemme som forteller oss de brutale men viktige fakta : "The landscape is changing, the landscape is crying, thousands of acres of forest are dying." Dette var en  av de første låtene jeg merket meg ved fra albumet. Som de andre, har også denne et synthdominert lydbilde. Med noen Japan lignende synthriff. En annen synth høres ut som en hornseksjon. En velprodusert låt er det. 

Refrenget har en oppfordring som jeg tror gikk rett hjem hos 80-talls generasjonen : "I don't care if you're going nowhere, just take good care of the world." For min egen del husker jeg at jeg ble mer bevisst miljøproblematikken etter å ha hørt på denne plata, men det trenger ikke å være helt banalt å ta opp slike emner på en plate. Selv om det også kan virke litt vel prektig og korrekt. 

"Told You So" er en litt mer uhøytidelig låt. Tempoet er raskere med en hornlignende synth som driver låta mellom tekstlinjene. I refrenget får vi først en svak stemme fra Gore som synger ordene "told you so", før resten av bandet komper ham på en mer kraftfull måte. En tuba har de også funnet plass til, noe som gjør at låta skifter fra et syntetisk, moderne preg, over til et mer gammelmodig, men stemningsfullt lydbilde.

Selv om vi får en reprise av "Everything Counts" på slutten, er "And Then..." den egentlig siste låta på plata. Og sammen med "Everything Counts", også det beste sporet på "Construction Time Again". Den har den lavmælte stemningen som jeg liker godt med Depeche Mode fra denne tiden. Kompet er avstemt og behagelig. Med en akustisk gitar i bakgrunnen, og noe svak koring som gjør det hele vakkert. Refrenget er likevel det flotteste med låta : "To pull it all down and start again, from the top to the bottom and then." Det blir gjentatt flere ganger etter hverandre på en stemningsfull måte. 

Teksten er litt banal. Om å viske bort alle landegrensene, og starte pånytt. For det kan ikke bli verre enn det er.  For å få til det, må vi ha en universell revolusjon. Det er vanskelig å tro at Depeche Mode virkelig mente det de skrev her, men samtidig så var de inne i en periode hvor de var fascinert av Marx og den kommunistiske ideologien. Jeg tipper de har endret holdning til dette i dag.

Plata avsluttes på en sjarmerende måte med en sterkt forenklet versjon av "Everything Counts". Det er som om det er noen unger som spiller låta med enfingers trykk på et Casio orgel. Og med det tones plata ut. 

"Construction Time Again" ble en suksess for Depeche Mode med en 6. plass på albumlisten i Storbritannia. Noe som var det beste de hadde oppnådd til da. Den var også svært moderne i sitt lydbilde i forhold til andre plater på samme tid. I dag tilhører den en glemt periode i Depeche Modes musikalske karriere. Men for oss som er gamle nok til å huske magien fra den gang, står den fortsatt som en klassiker.