Wall of Voodoo : Happy Planet

Utgivelsesår : 1987

Produsent : Richard Mazda

Låtskrivere : Bruce Moreland, Ned Leukhardt, Marc Moreland, Andy Prieboy, Chas T. Gray

Bandmedlemmer : Andy Prieboy, Marc Moreland, Bruce Moreland, Ned Leukhardt, Chas T. Gray

 

 

      

     

 

Låtene :

1. Do It Again

2. Hollywood The Second Time

3. Empty Room

4. Chains Of Luck

5. Back In The Laundromat

6. When The Lights Go Out

7. Country Of Man

8. Joanne

9. Elvis Bought Dora A Cadillac

10. The Grass Is Greener

11. Ain't My Day

 

 

Jeg hadde nettopp fått øynene opp for dette spaghetti-western bandet da "Happy Planet" kom ut. "Far Side Of Crazy" og albumet "Seven Days In Sammystown" hadde gitt mersmak, så jeg ville høre hva mer de hadde å by på. Jeg hadde også fått sansen for Stan Ridgway, så jeg regnet med at de beste Wall Of Voodoo platene hørte fortiden til.

Men album som "Call Of The West" og "Dark Continent" falt ikke helt i smak. Selv om det var mye fin musikk der og. Platene ble for monotone og enkle i komposisjonen. Særlig trommemaskinrytmen som preget mange av låtene deres syntes jeg ble for enkel og banal.

"Happy Planet" falt derimot i smak. Ganske så umiddelbart. Jeg hadde hørt singellåta "Do It Again" endel, og syntes den var tøff. At det var en gammel Beach Boys låt fant jeg ut først senere. 

Dette var det andre albumet med Andy Prieboy på vokal. Og siden forrige album syntes jeg han hadde fått en mer voksen, varmere, og mer uttrykksfull stemme. Noe som bidrar til å gjøre plata så bra. 

Det er også helt tydelig at de hadde ønske om å legge fortiden bak seg, og skape et nytt musikalsk uttrykk. Mens forgjengeren hadde mye Stan Ridgway i seg, er det fraværende på denne - ikke en eneste trommemaskin i mils omkrets. Også spaghetti/western/new wave-stilen er borte. Tilbake står et mer tilgjengelig, humørfylt, velprodusert album. Plata kan også sees som en hyllest til de amerikanske røttene. Dvs. country musikken,som plata bærer tydelig preg av flere plasser. Bruken av flerstemt refreng bidrar også til å gi låtene et fyldigere preg, enn de mer nakne låtene på forgjengerne.

Ellers er det verd å merke seg at samtlige medlemmer av bandet bidrar på låtskriversiden. Og selv om stilen var endret, er det fortsatt umiskjennelig Wall of Voodoo. Men med et utviklet lydbilde. 

Plata starter med låta som skulle fronte albumet - den gamle Beach Boys slageren "Do It Again". De hadde til og med fått Beach Boys medlem Brian Wilson til å delta i den spesielle musikkvideoen til låta.

"Do It Again" i WOVs versjon lyder mer moderne enn originalen, da den starter med et skarpt synthriff, som går gjennom det meste av låta. Men samtidig har de bevart 'beachstemningen'. Og Prieboy synger låta mye kulere enn Wilson i sin tid gjorde. En bra start på plata. Den elektroniske stemningen i låta finner man ikke igjen senere på plata, selv om også flere av de andre låtene har synthriff i seg. 

Ikke minst i "Hollywood The Second Time", som er en nydelig, ettertenksom greie. Den er veldig teatralsk i stilen, med endel bakgrunnselementer som bidrar til den spesielle stemningen. Man spisser ørene når man lytter til den. Man ser for seg en eldre mann som står på scenen og bekjenner sine synder. Det er i hvert fall tankene jeg gjør meg. En veldig uvant låt å høre fra denne gjengen. Den minner litt om Peter Gabriel og "Mercy Street" fra "So".

Etter denne følger endel rett fram rockelåter som er fine å høre på, men som ikke utmerker seg på noen måte. 

"Empty Room" er en rett fram gladrock låt, som kan minne litt om det The Rainmakers holdt på med på samme tid. Noen keyboardriff i bakgrunnen gir den et vidløftig preg. Det essensielle i låta er at jo mer man drikker, dess mindre tenker man klart, men mer tenker man på den dama man er glad i..

"Chains Of Luck" er også en ganske enkel låt, den fungerer mer som et mellomparti. Prieboys stemme er beholdingen i denne streite rockelåta, med et tyngre refreng stemmemessig.

"Back In the Laundromat" er rockabilly musikk slik vi kjenner det fra 50-tallet. Men gjort på Wall Of Voodoo maner. En fengende gladlåt med Prieboys uttrykksfulle stemme. Og med et munnspill og en bass lurende i bakgrunnen - milevis fra alt Wall of Voodoo stod for på de foregående albumene.

"When The Lights Go Out" er også en fengende, rockelåt med Prieboys varme stemme, med en typisk WOV gitar i bakgrunnen.  Med et rytmisk "hey, hey" i koringen.

Med "Country Of Man" får vi en skikkelig godlåt ut i høytalerne. Den starter med noe som høres ut som en skoleklasse sittende rundt leirbålet, syngende sammen med en Elvis figur : "Love is a happy thing." Originalt og bra. Deretter starter selve låta - en låt som er noe av det mest fengende jeg vet om, og min favoritt på denne plata. Jeg oppfatter "Country Of Man" som en hyllest til den amerikanske drømmen. Men er nok heller en ironisk observasjon av tåpelige presidenter, og mennesker uten noen å leve for.

Det er en veldig amerikansk, country-lignende låt, som det er lett å bli glad i. Med sin lette stemning, fengende basspill, og iørefallende refreng.

"Joanne" er en litt tung låt som handler om Joanne som etter all sannsynlighet er tilbakestående, og derfor ikke får med seg alt som skjer. Det går for fort for henne. Kanskje derfor kompet er såpass sakte på denne låta. En låt som er helt grei, men ikke mer.

"Elvis Bought Dora A Cadillac" er et annet høydepunkt på denne plata. Basspillet er slik vi husker det fra "Far Side Of Crazy", bare raskere og mer fengende. Et keyboardriff i bakgrunnen bidrar til å gi låta en luftig, soundtrack-aktig stemning.

Teksten er av det minnerike slaget. Om den berømte historien om Dora som jobbet i en spansk restaurant, da Elvis Presley kom inn og forærte henne en Cadillac. I låta tar de for seg hva som skjedde etterpå. Om Dora som hadde to guder : "And the gods I loved were poor white trash. One was making wine in Canaan, the other tipping waitresses Cadillacs." Egentlig en litt trist historie. For ting gikk ikke så bra for Dora etterpå. Hun mistet huset hun bodde i, uten å være i stand til å kjøpe det tilbake, enda hun solgte cadillacen hun hadde fått i gave fra Elvis.

På innersleevet på plata søkte Wall Of Voodoo etter folk som kjente Dora, slik at de kunne få høre historien hennes med egne ord. De har kun fått den gjenfortalt av andre, så det er tydelig at dette er en historie som har fascinert dem.

”The Grass Is Greener” har et dynamisk lydbilde, og et kraftfullt refreng. Hvor bruken av flere stemmer sammen gir en tøff effekt. Den var også en favoritt på livekonserter.

Plata avsluttes på en stemningsfull og enkel måte med "Ain't My Day", som høres ut som folklegenden Woody Guthrie. Det er noe 'uramerikansk' over den. Som om de prøver å finne sine amerikanske røtter - veldig stemningsfullt og fint høre på. Med en enkel kassegitar, og et el-gitar riff i bakgrunnen. Låta handler om en gammel mann som sitter og tenker tilbake til den tiden da han jobbet i filmbransjen, og spilte i hestefilmer. Men nå sitter han på barkrakken og drikker, helt til kona kommer og drar ham med hjem. Også her er flerstemt sang med på å gjøre låta mer stemningsfull. En artig og fin avslutning på albumet.

Selv om "Happy Planet" er mye mer tilgjengelig enn forgjengerne, og enkelte låter her ble spilt endel på radio, var det en salgsmessig fiasko. Noe som førte til at bandet ikke ga ut flere album etter det. Dette albumet er også vanskelig å få tak i på nettet, da det tydeligvis ikke er noen som har funnet det verd å kopiere opp nye eksemplarer. Dessverre, fordi det er et flott album med mye spilleglede og fine låter. Som flere som liker rock/country/western burde fått sjansen til å høre.

I 1992 døde det mest sentrale medlemmet av Wall of Voodoo, Marc Moreland, pga. komplikasjoner under en levertransplantasjon. Mine tanker går til ham og hans familie.